God match!

Det er en schizofren følelse, å kunne krølle seg opp i sofaen etter to lange dager i hundens tegn, hvor en må forsøke å både tørke opp etter dagens regn og kjøle ned brent hud etter gårsdagens sol... Selv om det er typisk norsk, er det likevel ikke en enkel omstilling - særlig ikke for ei som nettopp har skrapet is av bilen på morgenen og fyrt i vedovnen for ikke å fryse i stua...

Jaja, å snakke om været er vel også typisk norsk...

I går dømte jeg valpeshow, og det er alltid like trivelig. Det går mye tid til å forberede seg ved å lese rasehistorie og studere rasestandarder, men du verden så lærerikt - og noe jeg synes er oppriktig morsomt og givende.
Arrangør var Australske Gjeterhunder Norge, og jeg fikk en skikkelig fin blomsterbukett i gave, og ei bok om oppdrett jeg har hørt mye godt om - gleder meg til å lese den på sengekanten.

I dag arrangerte Norsk Berner Sennenhundklubb avdeling Oslo og omegn sitt tradisjonelle matchshow og uoffisielle LP-stevne. Jeg hadde meldt på begge jentene i begge deler, og det kom mye godt ut av det.

Foenix ble påmeldt i klasse 1 først og fremst for å støtte avdelingen, for å få en liten status quo-sjekk, og for å teste hvordan X'en ville reagere - om sjalusien ved å se meg i ringen med Foenix ville trigge motivasjonen. Det er en strategi som er greit å sjekke for når begge er konkurranseklare.

For Foenix er ikke konkurranseklar, men vi fikk mye ut av dagens stevne likevel. Til tross for 25 poeng og syv nuller :)

Ti i tannvisning, og jeg er glad for at hun har lært seg å sitte rolig og ikke løpe/hoppe dommeren i møte. 

Fellesdekken - hun la seg kjapt, og lå vakkert i cirka ett minutt, før hun løp til meg glad og fornøyd over å ha vært så flink så lenge. 0

I lineføringen ble det for mye variabel posisjon og litt for mye tur, hun har rett og slett ikke god nok forståelse for posisjon og øvelsen. Men hadde hun gått tur, hadde hun gått i lenkas lengde stramt foran meg, så noe har hun skjønt. Hun forsøkte, hun har en viss forståelse, hun søkte kontakt flere ganger, hun fulgte meg i slakk line hele veien inkludert vendinger, og viste gode takter for at hun skjønner at hun må være på min venstre side - dette er hunden som i fjor syntes lineføring/fri ved foten var best hoppende bakover foran meg for å opprettholde kontakten. Hun spiste ikke gress, hun gikk riktig vei, hun var et eller annet sted til venstre for meg, og har en viss følelse - kjekt å se når jeg tvinges til å legge bort godbitene. Og det må jeg fortsette med, slik at hun lærer seg å følge MEG, og ikke maten. 0

Dekk fra holdt kunne blitt bra, og hun hadde en penere innmarsj nå som lenka var av - men rett før jeg skal gjøre holdt glemmer hun seg bort og hopper foran meg, jeg hoier ut et "øyh!" og får henne inn til meg igjen, får henne i sitt og deretter i dekk, går fra, og i det jeg går forbi henne tilbake blir hun med meg - så hun må få større toleranse på at jeg beveger meg fra henne bakover. 0

Innkalling - hun kommer før dommer ber meg kommandere, det er vanskelig å bli sittende når det er så fryktelig morsomt å komme løpende i fulle farta! Vi har jobbet mye med sitt og bli uten innkallingen, nettopp for at sitten skal være stas i seg selv. Jeg skal eksperimentere med ekstern belønning bak henne på dekk og bli/sitt og bli, for å se om det kan gi henne lavere sug mot meg. Hun ligger lett tre og fire minutter med bare et par godbitbelønninger underveis, så vi er ikke langt unna. Hun har til og med vært med i fellessitt på trening, hvor hun også sitter i et par minutter for bare et par godbiter. Men for å fade de bort må jeg kanskje ha de bak henne, så hun virkelig skjønner fordelen ved å bli? Verdt et forsøk. 0

Stå under marsj har vi trent på én økt, men jeg testet - grei innmarsj, stopper faktisk med bare noen steg ekstra (dog med MYE påvirkning fra meg), men blir med meg når jeg skal gå bak henne - igjen, hun må få økt toleranse for at jeg går fra henne bakover, hun er jo så nysgjerrig og lurer på hva jeg skal. 0

Hopp over hinder hadde jeg et håp om at hun skulle klare, for hun synes det er så moro - men hun har en tendens på trening til å løpe forbi første gang og hoppe de neste, så det er ikke en øvelse hun er sikker på enda. Så i dag løp hun også forbi, glad og fornøyd over å finne snarveien. Søta! Men en får ikke poeng for å være søt. 0

Avstand - jeg tror ikke vi har trent på det mer enn et par ganger, så når jeg sto foran henne og fektet med armene ble det fryktelig morsomt, og hun kom bort til meg for å leke... 0

Helhet - 5. Dommer valgte å belønne at hun har moro, at hun viser glede, og at det er glimtvis noe der, hehehe.

Det jeg er så fornøyd med, er at hun er så himla positiv og happy hele tiden, alt er moro, og hun bare elsker å være i ringen med meg. Jeg slet så lenge med X'en som ga meg finger'n og jogga ut av ringen om det passet henne bedre, som stakk om hun ikke syntes ting var morsomt eller enkelt. Det falt ikke Foenix inn at det var mulig å gå ut av ringen, selv om det var kjentfolk ringside - inkludert hennes firbeinte helt og turkompis Talli. Hun vil være hos meg, hun har så mye samarbeidslyst, hun har masse fart som vil komme til nytte på flere øvelser, hun var konsentrert om å forsøke å få til selv om hun ikke kan - og valgte ikke å gjøre noe annet når hun ikke skjønte hva hun skal, og hun driter i at hun gjør feil, for det var moro lell. Jeg liker den optimismen og lekenheten hennes, og jeg blir så blid av henne også - jeg fantes ikke nervøs i det hele tatt. 

Vi skal fortsette å trene, og jeg skal ikke starte igjen med henne før hun faktisk kan programmet. Men det var likevel en fin sjekk, jeg fikk en del tilbakemelding via henne på hva vi må fokusere på framover. Og jeg ser det jeg har sagt lenge - hun vil bli en bedre konkurransehund enn mora, bare det tekniske faller på plass. Hun har mye mer å by på av seg selv, og er et herlig emne.

Taktikken med å trigge X'ens sjalusi fungerte, og hun var PÅ når vi skulle inn i klasse 2. Vi var eneste ekvipasje, så vi gikk for klasseseier! :D

Fellesdekk med skjult fører - lenge siden vi har trent på det med 100 prosent skjult fører, det har alltid vært et fotballnett eller et bilvindu å se gjennom, så nå måtte jeg stå i to laaaaange minutter uten å se et hårstrå av bikkja. Men hun er stødig og trygg på den øvelsen, jeg kan stole på henne - hun lå og lå og lå og lå. Det må jo ha vært rart for henne, som alltid trener fellesdekk med en diger hurv av andre ekvipasjer, at hun plutselig lå alene midt i en diger ring langt ute på ei gresslette. Men hun gjør det hun skal, fineste lille! 9 poeng, trekk for tregt neddekk.

Fri ved foten - her avslørte jeg at vi har neglisjert å holde øvelsen ved like, mye rust og slurv som gir dårlige vendinger, samt at hun falt tilbake til gamle uvaner med å stå i holdtene. Selv om det er kjedelig, må vi pirke mer på posisjon og presisjon. 6 poeng.

Dekk under marsj - hun kaster seg ikke akkurat i bakken her heller, men jeg er fornøyd ut fra hva hun normalt gjør. Hun har aldri hatt klaskedekk. Hun flyttet seg bakover da jeg gikk bak, det ga ytterligere poengtrekk. Det er ikke noe hun pleier å gjøre, tror jeg, jeg får sjekke - i det siste har vi jobbet utelukkende med dekkmomentet, og ikke hele øvelsen. 7 poeng.

Stå under marsj - litt dårlig reaksjon, og trekk for at jeg hadde mye kroppsspråk. Det var jeg ikke bevisst på en gang, så det skal jeg i hvert fall få bort! 6.5 poeng.

Fremadsending - ruta? Hva er ruta? Betyr det noe? Vi avsluttet med kappløp ut i ruta, så hun i hvert fall ble fortalt hva jeg forsøkte å formidle. 0.

Hinderet - det var på dette stevnet i fjor at X'en satset feil, landet på hinderet, fikk det over seg og fikk en spontan hinderskrekk, hvor hun faktisk stakk fra treningsplassen bare hinderet var der. Vi har hatt en lang, langsom og tålmodig vei tilbake, og jeg kunne omtrent gråte av glede da vi for første gang på et halvt år testet hinderet i konkurransesetting. Sist gang vi forsøkte fungerte det fint på trening, men hun blokkerte på stevne. 

Da vi stilte oss foran hinderet, sa X'en HURRA og spratt over. Hun kom tilbake, og forsøkte to nye ganger å hoppe. Til slutt tok jeg henne i halsbåndet og fortalte henne tydelig at hun måtte vente. Jeg var spent på om det ville få fram noen ny uvilje eller protest (hun liker jo helst å gjøre ting hun tror hun har bestemt å gjøre selv, og ikke det hun blir fortalt, så hun må stadig lures og manipuleres). Men dommer gir klarsignal, jeg kommanderer, hun flyr over, lander ganske så skjevt, og jeg er pisseredd for at hun skal gå rundt siden det da er enklere - så jeg lener meg alt jeg kan mot venstre uten å løfte føttene for å signalisere til henne at jeg ønsker henne over hinderet, og hun hopper som bare det. Litt skurr i avslutningen der, men fy faen hun hoppet på stevne! Det har hun ikke gjort siden NKK Ålesund i fjor, så jeg er så fuckings GLAD! 7 poeng, og det kunne vært 70 for så glad jeg er.

Kontroll - hadde ikke helt kontroll, gitt. Det var en så fin øvelse, men det virker som om hun er lei av den, så vi må finne på noe lurt for å øke motivasjonen. Hun går fint ned i dekk, men sitte opp? Herlighet, jeg får se å bestemme meg for hva hun skal, får jeg. Hun gjør det hun skal etter hvert, men det krever to og fire og fem kommandoer fra dekk til sitt, og det blir ikke så mange poeng av sånt. Ikke helt sikker på hva jeg skal gjøre, jeg får diskutere det med gode treningsvenner. 

I helhet fikk vi 7, og til sammen ble det 111.5 poeng. Med åtte på de to nullene, ville vi vært oppe i 143.5 poeng, og med finpuss og rustfjerning her og der kan vi lukte på opprykk! Jeg har det overhode ikke travelt, jeg aner ikke en gang hvilke øvelser som er i klasse 3, og hun er snart syv år, så kanskje klasse 3 når hun blir 14? Men nå har vi meldt på vår offisielle klasse 2-debut! SHIT! Mål for 2014 - gullmerke?

Ja, så var det matchshow etter LP, hvor jeg fikk delta med to gjennomvåte hunder etter at det regnet gjennom hele LP-delen.

Jeg har faktisk ikke stilt X'en selv siden pinsetreffet i fjor - hun har bare vært stilt en håndfull ganger etter det, og da har Foenix også vært i åpen klasse, og jeg har latt handlerhjelp ta X'en, siden hun er enklere for fremmede å stille. Så det var veldig koselig å gå inn i ringen med X'en igjen. Hun vet jo nøyaktig hva hun skal, det er trygt og forutsigbart å stille henne, og hun er så voksen nå at hun finner ikke på noe tull. Beina stiller vi der og løpe gjør vi sånn, easy-peasy. Jeg er jo så glad i henne, det er en egen sjarm ved en voksen hund du kjenner ut og inn (selv om hun fremdeles kan overraske meg med nye vrier i lydigheten, men jeg er glad hun fremdeles har egenvilje og lekenhet der, og synes ting er moro).

Hun gikk videre i første runde, men i andre runde møtte vi ti og et halvt år gamle Dina, som imponerte dommer så mye at hun endte med å vinne hele matchshowet. Jeg håper jeg også kan få vise en ti år gammel X'en runde på runde i ringen i 2017! Men i dag ble det topp åtte for henne.

X'en og jeg i ringen for første gang på et år, slått ut i semifinalen av grand old ladies :)
Foto: Elin Normannseth

Foenix er ikke like enkel å stille, for hun har en tendens til å sprudle over, og har ikke samme tålmodighet, hun vil ha litt mer action, den der. Så jeg har tidvis slitt med å få fram et pent trav, når hun får kengurufnatt, og noen ganger er hun ei real kråke å få til å stå. Jeg var spent på om hun ville komme i utstillingsmodus etter mye moro og action i samme ring tidligere på dagen, men jeg er så fornøyd med hvordan hun oppførte seg i dag, etter en lengre utstillingspause for å røyte. Nå har hun røytet ned, og stilte for dagen uten pels. Men hun travet veldig bra det meste av tiden, og var tålmodig og flink til å stå rolig - og hun fikk prøvd seg mye i dag, for hun gikk helt til finalen! Der ble det en tredjeplass, bak Dina veteran og Othelia valp på fire måneder. Nudistprisen tok vi :D Veldig fornøyd med jenta mi i dag, som begynner å bli voksen både inni seg og utenpå. Hun har mange fine kvaliteter, og de forsvinner ikke med pelsen som falt av. Jeg liker henne så godt!

De fire finalistene - noen liker å posere for kamera!
Foto: Elin Normannseth

Endelig plassering av de fire.
Foto: Elin Normannseth

Premier i lange baner ble det med to så flinke og vakre jenter, og til alt overmål fikk vi også ekstrapremie for å være første påmeldte - det lønner seg å være ivrig i tjenesten! :D Tusen takk til dommere og arrangør for en trivelig dag!

Nå ligger jentene i fullt snorkemodus, og jeg er passe høy og inspirert etter dagen, har studert terminlista og lagt slagplan for videre LP-trening for begge to. En veldig fin helg! Prikken over i'en er at foten som har kranglet ikke gjorde vondt før jeg kom hjem og satte meg ned. For bare to måneder siden var jeg på krykker, og hadde vondt i foten før jeg var over parkeringsplassen om jeg skulle på utstilling. Mens nå sto jeg på føttene i hele går for å dømme, og i dag har jeg faktisk gått to lydighetsprogram, og stilt X'en og Foenix runde på runde på runde - uten at foten har sviktet under meg, hatt smerter eller på andre måter hemmet meg. ME LIKES! Den gjør vondt som et mareritt nå, og jeg frykter den blir verre i morgen etter en natts søvn så den stivner - men jeg har kommet gjennom helga, og det beviser at fysioterapien og strømbehandlingen virker. 

På tåhev

Det har ikke skjedd forskrekkelig mye i Latrudaklanen siden sist oppdatering, av den enkle grunn at jeg har fått forbud mot å bruke høyrefoten min av fysioterapeuten. Ved å holde meg mest mulig i ro og belaste foten minst mulig, håper vi å teste ut noen hypoteser - kan vi nå et punkt hvor smerten er nullstilt, og bygge foten forsiktig opp igjen? Er det en kronisk smerte? Og hva påvirker foten og påfører mer smerte? Det er møkkpøkk-kjedelig, men jeg vil jo gjerne ha en fot jeg kan bruke, så en får prøve det en kan.

Så da sitter en her da, for det meste, for det er jaggu ikke mye en får gjort uten å legge vekt på foten. Jeg har krykker til avlastning når det er uunngåelig, for eksempel korøvelser - men jeg innså veldig lett at det å danse sensuelt til Hot Stuff eller You Can Leave Your Hat On mens en går på krykker er langt utenfor min liga, i hvert fall :D

Koret jeg synger i - Crème Fraîche - har en stor festkonsert i juni, med 1980-tallstema. Og jeg er så heldig at jeg har fått en solo! Så jeg håper selvfølgelig at jeg er fullstendig på beina igjen til det. Hvis ikke... Så er det smertestillende på apoteket, har jeg hørt.

Konserten er samme helga som NKK Tromsø, som jeg hadde håpet å få med meg i år, men det utgår da med høye kneløft. Det samme gjorde NKK Bergen, siden koret hadde intensiv øvingshelg da. Jeg må få koordinert NKKs terminliste med noen i korstyret, altså ;)

Men jeg fikk med meg dobbeltutstillingen i Letohallen siste helga i mars - på krykker, for å følge fysioterapeutens ordre så langt jeg kan... Det er jo ikke det at det er umulig å legge vekt på beinet, det gjør bare veldig vondt, og vi forsøker derfor å skåne det. Men halve moroa med utstilling er å stille selv, så jeg valgte å ta de rundene med Foenix i ringen selv. Jeg løper jo ikke noe dårligere nå enn jeg har gjort siden fallet i januar 2013 og gjennom hele fjoråret...

Lørdag ble Foenix nummer to i åpen klasse med CK, og jeg var nesten enda mer fornøyd med søndagens tredjeplass siden det var en mye større klasse da.

Nå raser pelsen av, så da slipper jeg å belaste foten i utstillingsringen på en stund. Jeg er ikke helt fortrolig med hennes syklus enda, siden hun verken har løpt eller røytet så ofte. X'ens syklus kjenner jeg ut og inn, så der vet jeg hva jeg har å forholde meg til, og kan spå omtrent på datoen når hun får løpetid - og når hun har og ikke har pels. Mens Foenix virker som om enten er ustabil og variabel, eller fremdeles stabiliserer seg. Hun er snart tre år, men har bare hatt to løpetider.

Jaja, pels kommer og går, da sparer vi påmeldingspenger så lenge, og kommer tilbake når vi føler for det. I mellomtiden trener vi lydighet på stuegulvet - korte treminuttersøkter nå og da er enklere for foten enn to timer på fellestrening i klubben enn så lenge.

Og dette er hvorfor jeg ikke kan trene lydighet med jentene i samme rom, for sjalusien kicker inn, og begge vil vise hva de kan. Her jobbet jeg med neddekk og oppsitt på Foenix, og vi gjentok flere repetisjoner før jeg oppdaget at X'en lå bare et par meter unna og adlød hver eneste kommando! Tullehunden min, verdens beste X, hun har slettes ikke lyst til å bli satt til siden. Og det er hun heller ikke, vi jobber oss mot en klasse 2-debut. Jeg synes bare det er så mye enklere å trene en hund om gangen!

Derfor gjorde jeg slik i neste omgang:

Jeg er ikke helt sikker på hva det sier om jentene, når to langkoster i døra er nok for å sperre de borte...

Ellers er det årsmøte i NBSK om ti dager, og jeg håper flest mulig dukker opp for å støtte klubbdemokratiet og la sin stemme bli hørt - hvis ikke, er lørdag siste frist for å sende inn forhåndsstemme på personvalg, i det minste.

Der hører jeg oppvaskmaskina nærmer seg ferdig, så da skal jeg teste en muffinsoppskrift. Jeg har invitert til sosialt lag over påske, men jeg kan jo ikke risikere å matforgifte gode venner, så jeg får teste ut på forhånd. Jeg hører også Matt Bomer rope på meg fra DVD-hylla, så det blir nok en ny episode av White Collar i kveld. Jeg har aldri vært glad i krim og blod og gørr og for mye spenning, så dette er ikke en god høytid for meg TV-messig. Men White Collar er helt perfekt, et spenningsnivå jeg fikser, fulgt av sjarme, karisma og rett type humor.

Jeg håper alle har en riktig god påske!

Oj oj oj...

Se hvem som blogger!

Jupp, Latruda-gjengen har fått tilbake blogglysten. Nesten et år etter sist innlegg... For de som lurer på hva som skjedde i 2013, har jeg en oppsummering på hjemmesiden med det viktigste, så vi bare spoler over det, og hopper til 2014 i denne bloggen.

På hundefronten har det egentlig ikke skjedd så mye så langt i år, ikke å skrive om, i hvert fall.

Foenix ble parret lille nyttårsaften og nyttårsaften, men dessverre var vi for sent ute, så hun gikk tom. Hun hadde progesteron på 7 på fredag, og ut fra normal stigning ville onsdag vært en god dag å parre på. Så tok vi ny blodprøve mandag morgen bare for å sjekke at hun ikke steg senere enn forventet - men frøkna som i enhver sammenheng er full av fart steg selvfølgelig mye kjappere enn "boka" - hun var allerede på 42, og parring er anbefalt mellom 20 og 40. Første parring skjedde cirka 12 timer etter blodprøva, så da var hun sikkert på 50 allerede, og langt forbi eggløsning.
Vi prøver igjen neste gang, men dessverre har Foenix hittil gått 11 måneder mellom hver løpetid. Nå har hun riktignok bare hatt to løpetider, så jeg håper at hun skal legge inn et sommerløp nå, at hun bare har trengt tid på å stabilisere seg hormonelt. Men jeg holder ikke pusten mens jeg venter.

I mellomtiden fokuserer vi på utstilling, lydighet - og nå som snøen går; spor.
Vi "mistet" mange utstillinger i vinter, da jeg valgte å ikke melde henne på da hun var parret. Det er alltid en viss smitterisiko når en drar et sted med flere hundre hunder samlet, og det er en del av gamet at en en sjelden gang kan komme hjem med lus, kennelhoste, eller noe annet smittsomt (siden jeg fikk X'en i 2007 har jeg en eneste gang fått med meg noe hjem fra utstilling, så det skjer ikke ofte) - men drektige tisper er vanskeligere å behandle, og derfor tar jeg de forhånndsreglene og holder parret tispe hjemme. Dermed mistet vi flere småutstillinger og Vestfoldspesialen. Men, en må jo prioritere, og 2014 var året jeg håpte på nytt valpekull, så kunne vi heller stille i 2015.

Jaja, vi fikk nå med oss NKK Bø, hvor det ble excellent og ikke noe mer i en diger åpen klasse.
Neste var NKK Kristiansand, hvor jeg meldte på begge to - X'en mangler storcertet, og jeg trodde dommer ville like hennes type bedre enn Foenix. Men jaggu slo datra mora, og fikk en fjerdeplass av 14. Det må jeg si meg fornøyd med, for en hund som enda er ung og uferdig, og utvikler seg sent, men godt.
Hun skal også i Letohallen i helga, og deretter forventer jeg at pelsen ramler av i den utstillingsfrie perioden her på Østlandet, slik at jeg ikke har noe å stille når sesongen virkelig starter fra slutten av mai og utover sommeren. Det kan jo hende en har flaks, men jeg tviler.

Hva skal en stakkars utstillingsjunkie gjøre da?

Vel, jeg dømte et valpeshow 1. mars, og det var kjempemorsomt. Jeg storkoser meg virkelig både i ringen og med alle forberedelsene og researcharbeidet jeg gjør for å sette meg inn i rasene. Jeg er også invitert til å dømme et nytt valpeshow i mai.

Ellers trener vi lydighet, med håp om å starte for begge to - X'en skal opp i klasse 2, og Foenix skal debutere.

X'en er ikke altfor langt unna å kunne starte i en ny klasse. Vi har hatt god framgang på et par problemøvelser.
Apporten ser ut til å ha løsnet, med myyyye tålmodighet. Jeg må fortsette å passe meg så jeg ikke framprovoserer konflikten vi hadde der, som førte til at hun nektet å komme inn med bukken og heller ville ha den selv. Men per i dag gjør hun perfekt apportering hver gang jeg prøver - og jeg tester kun én gang per lydighetstrening, og heller ikke på hver trening. Slik har vi nå 100 prosent suksessrate, og hun synes øvelsen har blitt dritkul - inkludert å komme inn til meg.
Hinderet har også løsnet, etter at hun fikk det over seg på et stevne i fjor, og dermed fikk full blokkering på hinderet. Fra å nekte å være i nærheten av spetakkelet, har hun nå gått tilbake til hoppgleden hun hadde og tjuvstarter på en halv meters høyde. Helt herlig!

X'en hopper hinder.

En siste utfordring er at hun ikke liker at hinderet flyttes på, eller at planker fjernes/legges til, mens hun er i nærheten - det skaper vel en viss konnotasjon til da det falt over henne. Så det vi trener på nå, er rett og slett at en "dommer" gjør hinderet klart for øvelsen, mens hun må sitte i nærheten uten å få rømme. Står hinderet helt rolig uten å bli rørt er det helt ufarlig, men det kan jo tenkes det kommer hoppende etter henne når dommeren legger på en planke. Tullehund. Men i skal da bli kvitt det også, den hunden gjør ganske mye for godbit.

Innkalling med stå begynner også å se skapelig ut, i hvert fall poengverdig. Vi må få ned bremselengden, men jeg vil ikke drepe farten og intensiteten hennes ellers i momentet. Hun er heldigvis en lang hund, så vi har litt å gå på :D

Avstandskommandering har vi forlenget avstand på, og det er litt sånn haba-haba. Hun reagerer ikke alltid på første kommando når jeg står syv meter unna, men reagerer kjapt og presist på andre eller tredje kommando, så hun vet jo hva hun skal. Jeg må bli flinkere til å korrigere når hun ikke adlyder, tenker jeg, hun kan få litt krav når hun egentlig kan øvelsen.
Vi har også jobbet med å få raskere neddekker, som jeg synes viser resultat. Hun vil aldri slenge seg i bakken, men hun behøver jo ikke å skli sakte ned som om hun får juling for å dekke.

Ruta har vi testet i hele to økter. Første gang viste hun stor forståelse, og andre gang begynte hun bare å kødde, så den er i sannhet en work in progress. Men vi skal nok få til noe der også.

Foenix har trent masse småmoment, så jeg snart kan begynne å sette sammen til øvelser. Det er langt unna startklart, men hun lærer kjapt, og jeg trener mer nå som snøen er borte og temperaturen bedre...
Tannvisning er grei, hun har forstått at det lønner seg å sitte rolig, og ikke hoppe dommeren i møte for å si HEI!
Fellesdekk har hun vært med på flere ganger, og det blir bare bedre og bedre. Hun trenger hjelpetegn for å gå ned i dekk, men den fades mer og mer bort. Jeg kom på her om dagen at hun kanskje må lære seg "sitt opp" også, men det ser ut til at hun tar kjapt.

Lineføring har vært et langt lerret å bleke for en hund som foretrakk å hoppe bakover foran meg for best mulig å opprettholde øyekontakt. Jeg har ikke fått eliminert den tendensen helt, og hun bør helst være ganske sliten for å trene posisjon og lineføring/fri ved foten. Men det blir bedre og bedre, og hun har i hvert fall mye penere sitter enn mora noen gang har hatt. Vendinger betyr for henne hopp og sprett og jogge bakover, så jada, det er nok å ta tak i. Temposkifter har vi heller ikke testet.

Dekk fra holdt og stå under marsj har vi ikke sett på, utover at hun lærer seg dekk til fellesdekk - og dekk fra holdt. Men vi får jo ingen innmarsj før lineføringen/fri ved foten er på plass.

Innkalling er momentvis innmari bra - hun kommer DRITFORT, hun kommer ganske fint inn på plass - bedre enn mora, i hvert fall, hun reagerer kjapt - men den sitt og bli-biten er ikke helt på plass. Hun kan sitt og bli inntil en viss avstand, så det er bare snakk om å tøye. Jeg kan ha tre parkeringsplasser mellom oss, uten at hun reiser seg, og det er vel en seks meter eller så? Sånn er det å trene på parkeringsplass når det er snø overalt ellers :D

Hinderet har vi også testet, og det blir også en racerøvelse, bare poletten falt ned om at det lønte seg å hoppe over, ikke gå rundt. Hun er så kjapp og spretten, at det nok blir en favorittøvelse, og hun har snart klasse 2-hinderet inne.

Avstanden har vi også tittet litt på, momentvis, så hun har mange glimt her og der som er veldig bra, og det er ikke uoverkommelig å få dette til å bli et konkurranseprogram.
Hun har en mye høyere intensitet og motivasjon enn X'en, hun vil og vil og vil, blir ikke lei, og elsker å jobbe. Men hun har mer utfordringer i det å være sanset og passiv, så vi trener faktisk mye på å sitte i ro UTEN å tilby alternativ, fordi hun må lære seg at ikke alt skal være fart og spenning. Hun lærer kjapt, og er så fin å jobbe med, bare jeg har blitt kjent med henne og funnet ut hva hun trenger annerledes enn X'en trenger. Hun er en hund som jeg vil komme lenger med enn X'en. Selv om X'en for lengst hadde debutert da hun var på Foenix sin alder, har jeg heller ikke skyndet meg med Foenix. Vi har god tid, og det kommer til å bli knallbra til slutt.

Og Stine? Stine går jevnlig til fysioterapeut for å få fikset en fot som har vært så å si kronisk vond siden januar 2013. Jeg merker god framgang, og det er så godt å ha en fot som tåler den type belastning som ansees som normalt - for eksempel å gå en tur med jentene. Selv om jeg akkurat i dag helst ikke skal sette vekt på foten, etter et tilbakesteg i progresjonen. Jeg skal holde foten i ro, så jeg får sitte mest mulig i helga, men jeg må jo i ringen med Foenix.

Blogglysten ser ut til å være tilbake, så la oss håpe det ikke går nesten et år til neste gang...

Latmannslufting

Jeg er glad i vinteren.
Jeg er glad i våren.

Men den overgangsårstiden som vi har nå, den er jeg slettes ikke glad i. I går var jeg ute to og en halv time med jentene rimelig tynnkledd - i dag høljer det ned en blanding av snø og regn. I sola er det opp til ti plussgrader, så snøen smelter - men på natta er det nede i ti minusgrader, og alt fryser. Og jeg går ikke tur på isen. Om ikke hundene sklir og ødelegger seg, så gjør i hvert fall jeg det. Siste helga i januar trynte jeg noe så spektakulært på utstillingen i Exporamahallen, og etter det har jeg haltet. Smertenivå og dagsform har variert - noen dager kan jeg gå en mil med jentene uten problemer, andre dager kommer jeg meg knapt ned trappa fra soverommet i andre etasje til stua i første. Jeg har vært veldig var på føre og underlag - og "noe" er slarkete og ustabilt så jeg har lett tråkket over igjen, og dermed begynt å halte enda mer.

Jeg trodde jo at jeg bare har tråkket over, sånt er jo jeg vant til, kløne med stor Ø. Så jeg har jo bare ventet på at det skal gå seg til, tygget smertestillende for å få stilt på et par utstillinger, gått tur på bare eller brøytede veier for ikke å vingle i løssnøen eller på isen, og anpasset meg til dagsformen. Men etter to måneder begynte selv jeg å bli lei av å gå sånn (en hund hadde jo ALDRI fått halte i to måneder i dette huset, knapt to dager), og kom meg til lege. Så viser det seg at jeg har en betennelse i senesystemet i foten. Og sånt går jo ikke over av seg selv, så nå knasker jeg så mye piller atte - jeg har måttet innføre et ekstra måltid per dag for å få i meg pillene, da de ikke skal tas på tom mage!

Hittil har det gått greit å få aktivisert jentene, for det er en del fine grusveier her oppe som holdes brøytet, og dermed gir trygg ferdsel for mitt ustabile bein, mens jentene kan base i snøen på to sider av veien. Men nå, med de temperaturendringene vi opplever i løpet av et døgn nå, er det jo snø overalt - eller sørpe, og det er like ille, for det er også ustabilt underlag som foten lett svikter i og dermed tråkker jeg over igjen.

Så tidvis har jeg tydd til latmannslufting, for å få mosjonert og aktivisert jentene, men ikke meg selv... Løsningen har dermed av og til blitt kortere turer og mer belastning for jentene, for å gi foten mer hvile så den tåler en lengre tur dagen etter. Belastningen? Kløv. Og det viser seg også at kløven får jentene til å gå penere i bånd... Burde kanskje kjøpe en til, så begge kan gå noe mer sanset samtidig? Eller bare lære de litt båndmanerer, det er jo også et alternativ...

X'en har alltid elsket å jobbe, og hun er av den typen som skrur opp tempoet når hun får litt å jobbe med. Det er ikke drastisk tunge kløven de får, men det er nok til at hun setter opp tempoet, og jogger avgårde med stolt holdning og arbeidslyst. Hun er vanligvis en som lunter på tur, begynt å bli voksen må vite, men med kløven kan hun faktisk utfolde seg litt mer. Rare dyret...

Foenix er også godt fortrolig med kløven, men hun var et underlig skue første gangen hun fikk den på. X'en har vel aldri brydd seg om noe i sitt liv, og har alltid gått på med godt mot. Mens når Foenix fikk på seg kløven, ble hun stående med fire strake bein, og hele hunden lyste "hur gör jag nu då?" Som sagt - X'en har aldri lurt, hun bare gjør, så det måtte jo være Foenix' svenske farslinjer som kicket inn her? Men så fikk jeg henne med meg, og etter cirka 100 meter hadde hun glemt kløven, og løp rundt som normalt.

X'en har samme holdning til Rocky-vogna vår. Det er bare å legge seg i selen og gå på, tenker hun, så får det være opp til meg å sette et bein foran det andre og holde følge. Kløven får de gå løs med, men ikke vogna - de kan jo faktisk skade seg om noe skjer, så der vil jeg ha kontroll.

Foenix fikk prøve vogna for første gang forrige uke. Det var også litt rart, synes hun. Det var jo noe som fulgte etter henne! Men igjen, etter 200 meter så var hun så godt som "innkjørt". Vi hadde et par samtaler om at vogna ikke forsvinner selv om hun står rolig med fire stive bein, og vi hadde et par samtaler om at hun ikke kan snu seg i skjekene for å hoppe bakover selv om jeg går bak vogna (jamfør tidligere blogginnlegg om hvordan hun en lang stund mente fri ved foten skulle se ut...).
Det var da helt tørr asfalt rundt feltet her, og en runde rundt er 500 meter, så hun fikk to runder, hvor hun på 850 meter av den kilometeren lå godt i selen og jobbet godt (ingen last i vogna, men etter hvert lesser jeg oppi en vedsekk eller to), og dermed sov hun resten av kvelden. Måtte bruke både kropp og hode for å skjønne det, men var SÅ flink da poletten datt ned.

Jentene får også svømme nå, mens det er glatt og kjipt ute og før det blir mulig å svømme i tjernet rett her oppe. Så da er vi i basseng - jentene må ha vært veldig snille i 2012, for de fikk klippekort i julegave av nissen. Ikke verst!

X'en har aldri forstått poenget med å svømme når hopping og spruting og plasking og løping er like moro - mens Foenix la på svøm første gangen hun så Aurtjernet. Men i bassenget svømmer X'en som en fisk, så om hun ble pushet lenger ut på dypet i Aurtjernet ville nok hun også svømt. Men det er langgrunt og hun er ikke kortbeint...

Begge jentene har blitt veldig flinke til å svømme i basseng - jeg har som en verdig hønemor latt de bruke flytevest lenge, fall i fall, men de siste øktene har de svømt uten. De går uti bassenget frivillig og ivrig - Foenix må jeg stagge så hun ikke tar sats og hopper uti over kanten, men venter til hun faktisk kommer til en av nedgangene. De blir jo også så vanvittig slitne av det - det er mulig å få motstrøm i bassenget, og det merker de.

Hvor latmannslufting det egentlig er, kan jo diskuteres, så lenge jeg må bade begge etterpå. Men det er jo godt med rene hunder også, særlig med tanke på gårsdagens tur, da jeg kom hjem med gjørmesprut til opp på knærne, og jentene var enda verre. Så nå snorker to nybadede, slitne jenter i sofaen, og ankelen min er smertefri og god siden jeg ikke har måttet bruke den i dag.



Swimming from Stine Bøe on Vimeo.

I går fikk de forresten også hver sin gode økt med lydighetstrening, og det var lærerikt for oss alle tre - det er alltid sunt for meg å bli kommandert, og å få gode innspill og kommentarer, så tusen takk til Jeanette for hjelpen!

X'en fikk gå gjennom hele klasse 1-programmet minus hinderet, og det er tydelig at vi må jobbe mer med konsentrasjonen der - lineføringen primært, ellers var jeg rimelig fornøyd. Men, med tanke på at hun ikke har vært trent siden juni i fjor, da vi trente et par ganger for å forsøke oss på ferdselsprøven for moro skyld, så er det lov til å være litt rusten og forfallen. Jeg har kjøpt en kilospakning med grillpølser, jeg, sånt blir det motivasjon av :D

Foenix var høy som en hippie, så vi jobbet litt med ro og konsentrasjon. Hun er så ivrig, så hun rekker å gjøre litt forskjellig før jeg får belønnet. Men, vi fikk inn fri ved foten-trening, med innspill fra Jeanette på hvordan jeg skal belønne for å få enda bedre posisjon. Vi trente sitt og bli - og det er griiiiisevanskelig, for hun sitter ikke i ro - hun vipper på rumpa eller stepper med frambeina for å vise at hun sitter, se jeg sitter, jeg satt meg en gang til, se jeg gjør det riktig da! Så hun må rett og slett lære seg å holde et moment over en viss tid før belønningen kommer. Men herlighet, hun har jo aldri vært lært noe, så jeg er fornøyd med henne - hun har knallprogresjon for hver økt, og er så kvikk, lærenem og lærevillig. Hun har mye mer fokus og konsentrasjon enn da hun var yngre, og hun har mer tålmodighet enn da hun var yngre. Den begynner å bli voksen, den også (herregud, hun er snart to år... Grøss...) Hun digger å få jobbe, selv om hun kan være et fyrverkeri jeg ikke alltid helt vet hvordan jeg skal få til å bli penest mulig, og ikke bare veldig mye farger og lyd.

Til slutt ble det også noen ordinære valpeinnkallinger, og du dæven hvor det kan bli bra! Hun vet ikke hva på plass betyr (på tur heter det kom, for ikke å vanne ut lydighetskommandoer), men hun er såpass keen på å være hos meg, at hun kom jo som et skudd hver gang jeg ga kommandoen, og løp i hundreogsnørrogførti - akkurat som mamma'n. En er ikke noe treige dyr, bare fordi en er store dyr. For henne ligger svenskeinnsitten veldig naturlig i hennes bevegelsesmønster - mens X'en komer inn på høyre side og går rundt. Jeg er en tilhenger av å la hunden velge; det vil si dyrke fram det som ligger latent i dem og er nærliggende for dem å gjøre. Så da jobbet vi en del med det - med gode innspill fra Jeanette for å unngå støting og få en pen avslutning - opprinnelig kom hun vel inn i skulderhøyde, klar for å glefse i seg den kvarte frolicen. Foenix kan ha godt av å trene litt ro og sansethet, men jeg vil ikke bedøve iveren hennes heller.

For øvrig har jeg bestemt meg for å slutte å kalle mor og datter Lille og Bittelille. Foenix var på vekta da vi kjørte forbi veterinæren i dag. Den er slettes ikke Bittelille. Jeg har tatt meg i å synes at hun har lagt seg ut, at størrelsesforskjellen mellom de to ikke er så påtagelig lenger, at jeg kan ta feil av dem på avstand. Det slo meg at det er mer bein å holde i da jeg klippet klør tidligere i uka. Det slo meg at fingrene mine måtte ha krympet, for de kunne ikke lenger få like godt grep rundt snutepartiet med bare en hånd. En ser jo ikke dag for dag endringene som skjer, men jeg må innse at valpen er i ferd med å vokse opp. Hun har lagt på seg cirka seks kilo på under et halvt år, hun har vokst ut av flere halsbånd, jeg trenger ikke lenger å justere kløven når hun skal ha den på seg etter at mora har brukt den...

August 2011 og august 2012. Apropos sammenligning, liksom:

Og nå som jeg har fått eget kamera tilå fungere igjen, kanskje det blir mer ferske bilder framover, så jeg kan se med egne øyne hvor stor hun har blitt.

Påska

Påska, ja...

I fjor valgte jeg å investere i en ny laptop - ei vifte som sang på siste verset og truet med å lage brannsår i fanget mitt hver gang jeg brukte den, en ustabil lader, et konk batteri og til slutt et skjermkorm som takket for seg; da kunne jeg sløse penger på ny teknikk også (jeg liker å bruke ting til de faktisk ikke henger sammen, jeg, jeg bruker ikke penger i tide og utide på verken mobil eller klær eller annet. Passer det og fungerer det, så bruker jeg det).
Dessverre mente den nye laptopen at den ikke kunne kommunisere med speilrefleksen min - jeg forsto det som at problemet var at kameraet var for gammelt (kjøpt i 2005 eller 2006 - men igjen, det fungerer jo, så hvorfor kjøpe nytt bare fordi det har kommet nye etterpå?), og selvfølgelig fant jeg ikke kameraets installasjons-CD - det ligger jo i en av 12 banankasser med "divv" som enda ikke er pakket ut enda etter ørten flyttinger (jeg bor nå på min tiende adresse siden 2001 - men nå har jeg bodd her i to år og tre dager, og det er det lengste oppholdet jeg har hatt på en eneste adresse etter videregående, og jeg har tenkt til å bli her enda en god stund), og jeg fant ikke drivere å laste ned heller. Så da mistet jeg åpenbart etter hvert all lyst til å ta bilder; de har liten verdi stuck på minnekortet.
Men så fikk jeg tips om å kjøpe en kortleser, kanskje kunne den overprøve kommunikasjonsproblemene mellom laptop og kamera. Og det kunne det! Så brått fikk jeg jo overført alt jeg har tatt av bilder fra september 2012. Det har primært blitt de store anledningene - som lille nieses dåpsdag og første jul, og ikke et eneste bilde av jentene mine.

Men deler av påska skulle jeg tilbringe i Varteig med familien, så da tok jeg med kameraet for å få tatt noen fine turbilder og lekebilder av jentene igjen.
Første påskedag pakket vi sekker med all verdens saker og greier, og skulle på tur. Pappa, min søster med samboer og to barn, jeg og jentene. Vi bakstet oss fram i dyp løssnø, og vandret helt ned til Hesteløkka, som er et nydelig jorde 500 meter bak barndomshjemmet mitt. I "solveggen" på fjellet der laget vi oss base med wetbeds, sitteunderlag og andre lag, og fikk laget et stort bål i snøen.
Jentene fikk godbitsøk i snøen, og løp rundt løse, storkoste seg, og deltok aktivt i påskeegg-jakten som min 11 år gamle nevø ble sendt ut på - for Påskehøna hadde blitt svimmel av all flyingen på natta, bommet på målet, og mistet alle påskeeggene i skogkanten rundt Hesteløkka i stedet for i stua til pappa. Tøysehøne, ass... Men nevø lette målbevisst og ivrig etter de seks påskeeggene, godt assistert av en X'en som VET hva feltsøk er og jobbet strukturert, og en Foenix som ikke hadde peiling på hva hun holdt på med, men ikke var interessert i å gå glipp av potensiell moro.

Mens vi spiste, ble jentene bundet til hvert sitt tre. Det var faktisk første gang Foenix har blitt bundet på det viset, og hun er jo en snill og god hund som gjør det jeg ber henne om, så hun satt bare lettere molefonken og lurte på hvorfor. Mens mora, hun er jo noe mer bortskjemt og uoppdragen, så hun måtte av og til fortelle hvor urettferdig dette var...
Jeg kan jo forstå dem - vi grillet pølser, hadde med deig til pinnebrød, søss hadde bakt sjokoladekake med appelsin, pappa testet et turvaffeljern han fikk til sist farsdag, vi hadde kvikk lunsj og appelsiner, det var kakao med marshmallows og solo, og et realt fråtsegilde. Hvem kan klandre to bernermatvrak for å føle seg utelatt?

Nå ja, ikke helt utelatt, Påskehøna hadde visst sendt med griseører til dem i sekken til pappa, og de pølsene som ble for sorte havnet også i de to store gapene.

Det ble mer godbitsøk på jordet. Foenix vet ikke dette, men det er en del av treningen for å få henne rettet mot feltsøk etter hvert - at hun skal få en forståelse for søkskommando og lete bredt og dypt i et område, hvor hver godbit hun finner selvfølgelig fungerer som en belønning og motivasjon for godt arbeid.

Vi hadde med andre ord en perfekt påskestemningsdag ute, og dette var bare én av flere påskedager i Varteig.

Og etter denne bloggen og ordene jeg har brukt, forventer dere sikkert masse bilder, ikke sant?

Og det kunne dere jo fått, nå som jeg vet hvordan jeg får bildene ut av kameraet.

Hadde det ikke vært for at minnekortet sto igjen i minnekortleseren, som lå på stuebordet på Mogreina.

Jada...

Så i stedet, byr jeg på en liten filmsnutt jeg tok på tur med naboen for et par uker siden, så kan dere jo forsøke å se det vi så...


Elg på isen from Stine Bøe on Vimeo.