Viser innlegg med etiketten bilder. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten bilder. Vis alle innlegg

16. april 2014

På tåhev

Det har ikke skjedd forskrekkelig mye i Latrudaklanen siden sist oppdatering, av den enkle grunn at jeg har fått forbud mot å bruke høyrefoten min av fysioterapeuten. Ved å holde meg mest mulig i ro og belaste foten minst mulig, håper vi å teste ut noen hypoteser - kan vi nå et punkt hvor smerten er nullstilt, og bygge foten forsiktig opp igjen? Er det en kronisk smerte? Og hva påvirker foten og påfører mer smerte? Det er møkkpøkk-kjedelig, men jeg vil jo gjerne ha en fot jeg kan bruke, så en får prøve det en kan.

Så da sitter en her da, for det meste, for det er jaggu ikke mye en får gjort uten å legge vekt på foten. Jeg har krykker til avlastning når det er uunngåelig, for eksempel korøvelser - men jeg innså veldig lett at det å danse sensuelt til Hot Stuff eller You Can Leave Your Hat On mens en går på krykker er langt utenfor min liga, i hvert fall :D
Koret jeg synger i - Crème Fraîche - har en stor festkonsert i juni, med 1980-tallstema. Og jeg er så heldig at jeg har fått en solo! Så jeg håper selvfølgelig at jeg er fullstendig på beina igjen til det. Hvis ikke... Så er det smertestillende på apoteket, har jeg hørt.
Konserten er samme helga som NKK Tromsø, som jeg hadde håpet å få med meg i år, men det utgår da med høye kneløft. Det samme gjorde NKK Bergen, siden koret hadde intensiv øvingshelg da. Jeg må få koordinert NKKs terminliste med noen i korstyret, altså ;)

Men jeg fikk med meg dobbeltutstillingen i Letohallen siste helga i mars - på krykker, for å følge fysioterapeutens ordre så langt jeg kan... Det er jo ikke det at det er umulig å legge vekt på beinet, det gjør bare veldig vondt, og vi forsøker derfor å skåne det. Men halve moroa med utstilling er å stille selv, så jeg valgte å ta de rundene med Foenix i ringen selv. Jeg løper jo ikke noe dårligere nå enn jeg har gjort siden fallet i januar 2013 og gjennom hele fjoråret...
Lørdag ble Foenix nummer to i åpen klasse med CK, og jeg var nesten enda mer fornøyd med søndagens tredjeplass siden det var en mye større klasse da.

Nå raser pelsen av, så da slipper jeg å belaste foten i utstillingsringen på en stund. Jeg er ikke helt fortrolig med hennes syklus enda, siden hun verken har løpt eller røytet så ofte. X'ens syklus kjenner jeg ut og inn, så der vet jeg hva jeg har å forholde meg til, og kan spå omtrent på datoen når hun får løpetid - og når hun har og ikke har pels. Mens Foenix virker som om enten er ustabil og variabel, eller fremdeles stabiliserer seg. Hun er snart tre år, men har bare hatt to løpetider.
Jaja, pels kommer og går, da sparer vi påmeldingspenger så lenge, og kommer tilbake når vi føler for det. I mellomtiden trener vi lydighet på stuegulvet - korte treminuttersøkter nå og da er enklere for foten enn to timer på fellestrening i klubben enn så lenge.



Og dette er hvorfor jeg ikke kan trene lydighet med jentene i samme rom, for sjalusien kicker inn, og begge vil vise hva de kan. Her jobbet jeg med neddekk og oppsitt på Foenix, og vi gjentok flere repetisjoner før jeg oppdaget at X'en lå bare et par meter unna og adlød hver eneste kommando! Tullehunden min, verdens beste X, hun har slettes ikke lyst til å bli satt til siden. Og det er hun heller ikke, vi jobber oss mot en klasse 2-debut. Jeg synes bare det er så mye enklere å trene en hund om gangen!

Derfor gjorde jeg slik i neste omgang:

Jeg er ikke helt sikker på hva det sier om jentene, når to langkoster i døra er nok for å sperre de borte...

Ellers er det årsmøte i NBSK om ti dager, og jeg håper flest mulig dukker opp for å støtte klubbdemokratiet og la sin stemme bli hørt - hvis ikke, er lørdag siste frist for å sende inn forhåndsstemme på personvalg, i det minste.

Der hører jeg oppvaskmaskina nærmer seg ferdig, så da skal jeg teste en muffinsoppskrift. Jeg har invitert til sosialt lag over påske, men jeg kan jo ikke risikere å matforgifte gode venner, så jeg får teste ut på forhånd. Jeg hører også Matt Bomer rope på meg fra DVD-hylla, så det blir nok en ny episode av White Collar i kveld. Jeg har aldri vært glad i krim og blod og gørr og for mye spenning, så dette er ikke en god høytid for meg TV-messig. Men White Collar er helt perfekt, et spenningsnivå jeg fikser, fulgt av sjarme, karisma og rett type humor.

Jeg håper alle har en riktig god påske!

11. april 2013

Latmannslufting

Jeg er glad i vinteren.
Jeg er glad i våren.

Men den overgangsårstiden som vi har nå, den er jeg slettes ikke glad i. I går var jeg ute to og en halv time med jentene rimelig tynnkledd - i dag høljer det ned en blanding av snø og regn. I sola er det opp til ti plussgrader, så snøen smelter - men på natta er det nede i ti minusgrader, og alt fryser. Og jeg går ikke tur på isen. Om ikke hundene sklir og ødelegger seg, så gjør i hvert fall jeg det. Siste helga i januar trynte jeg noe så spektakulært på utstillingen i Exporamahallen, og etter det har jeg haltet. Smertenivå og dagsform har variert - noen dager kan jeg gå en mil med jentene uten problemer, andre dager kommer jeg meg knapt ned trappa fra soverommet i andre etasje til stua i første. Jeg har vært veldig var på føre og underlag - og "noe" er slarkete og ustabilt så jeg har lett tråkket over igjen, og dermed begynt å halte enda mer.

Jeg trodde jo at jeg bare har tråkket over, sånt er jo jeg vant til, kløne med stor Ø. Så jeg har jo bare ventet på at det skal gå seg til, tygget smertestillende for å få stilt på et par utstillinger, gått tur på bare eller brøytede veier for ikke å vingle i løssnøen eller på isen, og anpasset meg til dagsformen. Men etter to måneder begynte selv jeg å bli lei av å gå sånn (en hund hadde jo ALDRI fått halte i to måneder i dette huset, knapt to dager), og kom meg til lege. Så viser det seg at jeg har en betennelse i senesystemet i foten. Og sånt går jo ikke over av seg selv, så nå knasker jeg så mye piller atte - jeg har måttet innføre et ekstra måltid per dag for å få i meg pillene, da de ikke skal tas på tom mage!

Hittil har det gått greit å få aktivisert jentene, for det er en del fine grusveier her oppe som holdes brøytet, og dermed gir trygg ferdsel for mitt ustabile bein, mens jentene kan base i snøen på to sider av veien. Men nå, med de temperaturendringene vi opplever i løpet av et døgn nå, er det jo snø overalt - eller sørpe, og det er like ille, for det er også ustabilt underlag som foten lett svikter i og dermed tråkker jeg over igjen.

Så tidvis har jeg tydd til latmannslufting, for å få mosjonert og aktivisert jentene, men ikke meg selv... Løsningen har dermed av og til blitt kortere turer og mer belastning for jentene, for å gi foten mer hvile så den tåler en lengre tur dagen etter. Belastningen? Kløv. Og det viser seg også at kløven får jentene til å gå penere i bånd... Burde kanskje kjøpe en til, så begge kan gå noe mer sanset samtidig? Eller bare lære de litt båndmanerer, det er jo også et alternativ...

X'en har alltid elsket å jobbe, og hun er av den typen som skrur opp tempoet når hun får litt å jobbe med. Det er ikke drastisk tunge kløven de får, men det er nok til at hun setter opp tempoet, og jogger avgårde med stolt holdning og arbeidslyst. Hun er vanligvis en som lunter på tur, begynt å bli voksen må vite, men med kløven kan hun faktisk utfolde seg litt mer. Rare dyret...


Foenix er også godt fortrolig med kløven, men hun var et underlig skue første gangen hun fikk den på. X'en har vel aldri brydd seg om noe i sitt liv, og har alltid gått på med godt mot. Mens når Foenix fikk på seg kløven, ble hun stående med fire strake bein, og hele hunden lyste "hur gör jag nu då?" Som sagt - X'en har aldri lurt, hun bare gjør, så det måtte jo være Foenix' svenske farslinjer som kicket inn her? Men så fikk jeg henne med meg, og etter cirka 100 meter hadde hun glemt kløven, og løp rundt som normalt.

X'en har samme holdning til Rocky-vogna vår. Det er bare å legge seg i selen og gå på, tenker hun, så får det være opp til meg å sette et bein foran det andre og holde følge. Kløven får de gå løs med, men ikke vogna - de kan jo faktisk skade seg om noe skjer, så der vil jeg ha kontroll.

Foenix fikk prøve vogna for første gang forrige uke. Det var også litt rart, synes hun. Det var jo noe som fulgte etter henne! Men igjen, etter 200 meter så var hun så godt som "innkjørt". Vi hadde et par samtaler om at vogna ikke forsvinner selv om hun står rolig med fire stive bein, og vi hadde et par samtaler om at hun ikke kan snu seg i skjekene for å hoppe bakover selv om jeg går bak vogna (jamfør tidligere blogginnlegg om hvordan hun en lang stund mente fri ved foten skulle se ut...).
Det var da helt tørr asfalt rundt feltet her, og en runde rundt er 500 meter, så hun fikk to runder, hvor hun på 850 meter av den kilometeren lå godt i selen og jobbet godt (ingen last i vogna, men etter hvert lesser jeg oppi en vedsekk eller to), og dermed sov hun resten av kvelden. Måtte bruke både kropp og hode for å skjønne det, men var SÅ flink da poletten datt ned.

Jentene får også svømme nå, mens det er glatt og kjipt ute og før det blir mulig å svømme i tjernet rett her oppe. Så da er vi i basseng - jentene må ha vært veldig snille i 2012, for de fikk klippekort i julegave av nissen. Ikke verst!

X'en har aldri forstått poenget med å svømme når hopping og spruting og plasking og løping er like moro - mens Foenix la på svøm første gangen hun så Aurtjernet. Men i bassenget svømmer X'en som en fisk, så om hun ble pushet lenger ut på dypet i Aurtjernet ville nok hun også svømt. Men det er langgrunt og hun er ikke kortbeint...

Begge jentene har blitt veldig flinke til å svømme i basseng - jeg har som en verdig hønemor latt de bruke flytevest lenge, fall i fall, men de siste øktene har de svømt uten. De går uti bassenget frivillig og ivrig - Foenix må jeg stagge så hun ikke tar sats og hopper uti over kanten, men venter til hun faktisk kommer til en av nedgangene. De blir jo også så vanvittig slitne av det - det er mulig å få motstrøm i bassenget, og det merker de.

Hvor latmannslufting det egentlig er, kan jo diskuteres, så lenge jeg må bade begge etterpå. Men det er jo godt med rene hunder også, særlig med tanke på gårsdagens tur, da jeg kom hjem med gjørmesprut til opp på knærne, og jentene var enda verre. Så nå snorker to nybadede, slitne jenter i sofaen, og ankelen min er smertefri og god siden jeg ikke har måttet bruke den i dag.



Swimming from Stine Bøe on Vimeo.

I går fikk de forresten også hver sin gode økt med lydighetstrening, og det var lærerikt for oss alle tre - det er alltid sunt for meg å bli kommandert, og å få gode innspill og kommentarer, så tusen takk til Jeanette for hjelpen!

X'en fikk gå gjennom hele klasse 1-programmet minus hinderet, og det er tydelig at vi må jobbe mer med konsentrasjonen der - lineføringen primært, ellers var jeg rimelig fornøyd. Men, med tanke på at hun ikke har vært trent siden juni i fjor, da vi trente et par ganger for å forsøke oss på ferdselsprøven for moro skyld, så er det lov til å være litt rusten og forfallen. Jeg har kjøpt en kilospakning med grillpølser, jeg, sånt blir det motivasjon av :D

Foenix var høy som en hippie, så vi jobbet litt med ro og konsentrasjon. Hun er så ivrig, så hun rekker å gjøre litt forskjellig før jeg får belønnet. Men, vi fikk inn fri ved foten-trening, med innspill fra Jeanette på hvordan jeg skal belønne for å få enda bedre posisjon. Vi trente sitt og bli - og det er griiiiisevanskelig, for hun sitter ikke i ro - hun vipper på rumpa eller stepper med frambeina for å vise at hun sitter, se jeg sitter, jeg satt meg en gang til, se jeg gjør det riktig da! Så hun må rett og slett lære seg å holde et moment over en viss tid før belønningen kommer. Men herlighet, hun har jo aldri vært lært noe, så jeg er fornøyd med henne - hun har knallprogresjon for hver økt, og er så kvikk, lærenem og lærevillig. Hun har mye mer fokus og konsentrasjon enn da hun var yngre, og hun har mer tålmodighet enn da hun var yngre. Den begynner å bli voksen, den også (herregud, hun er snart to år... Grøss...) Hun digger å få jobbe, selv om hun kan være et fyrverkeri jeg ikke alltid helt vet hvordan jeg skal få til å bli penest mulig, og ikke bare veldig mye farger og lyd.

Til slutt ble det også noen ordinære valpeinnkallinger, og du dæven hvor det kan bli bra! Hun vet ikke hva på plass betyr (på tur heter det kom, for ikke å vanne ut lydighetskommandoer), men hun er såpass keen på å være hos meg, at hun kom jo som et skudd hver gang jeg ga kommandoen, og løp i hundreogsnørrogførti - akkurat som mamma'n. En er ikke noe treige dyr, bare fordi en er store dyr. For henne ligger svenskeinnsitten veldig naturlig i hennes bevegelsesmønster - mens X'en komer inn på høyre side og går rundt. Jeg er en tilhenger av å la hunden velge; det vil si dyrke fram det som ligger latent i dem og er nærliggende for dem å gjøre. Så da jobbet vi en del med det - med gode innspill fra Jeanette for å unngå støting og få en pen avslutning - opprinnelig kom hun vel inn i skulderhøyde, klar for å glefse i seg den kvarte frolicen. Foenix kan ha godt av å trene litt ro og sansethet, men jeg vil ikke bedøve iveren hennes heller.

For øvrig har jeg bestemt meg for å slutte å kalle mor og datter Lille og Bittelille. Foenix var på vekta da vi kjørte forbi veterinæren i dag. Den er slettes ikke Bittelille. Jeg har tatt meg i å synes at hun har lagt seg ut, at størrelsesforskjellen mellom de to ikke er så påtagelig lenger, at jeg kan ta feil av dem på avstand. Det slo meg at det er mer bein å holde i da jeg klippet klør tidligere i uka. Det slo meg at fingrene mine måtte ha krympet, for de kunne ikke lenger få like godt grep rundt snutepartiet med bare en hånd. En ser jo ikke dag for dag endringene som skjer, men jeg må innse at valpen er i ferd med å vokse opp. Hun har lagt på seg cirka seks kilo på under et halvt år, hun har vokst ut av flere halsbånd, jeg trenger ikke lenger å justere kløven når hun skal ha den på seg etter at mora har brukt den...

August 2011 og august 2012. Apropos sammenligning, liksom:

Og nå som jeg har fått eget kamera tilå fungere igjen, kanskje det blir mer ferske bilder framover, så jeg kan se med egne øyne hvor stor hun har blitt.

28. mars 2013

Lydigere

Jeg har hatt komplett lydighetsaversjon siden X'en besto ferdselsprøven i juni.
Vel, jeg har vel hatt aversjon mot ganske mye forskjellig i det siste, inkludert denne bloggen. Så da har vi valgt å fylle dagene med ting jeg ikke har giddet å blogge om.

Men nå er jeg visst på vei ut av en lang dvale, og har lyst til både det ene og det andre.

I går var vi en gjeng som møttes for å trene lydighet i påskesola, og det var flere som synes det var gøy. Jentene fikk en økt hver, men vi trente kun med en og en hund på en liten parkeringsplass - det er ikke helt lydighetsføre rundt oss enda, med mye snø og is, men da kan en jo få input fra andre, kommanderingshjelp - og fotohjelp.

Foenix fikk den første økta, og jeg var spent på hvordan det skulle gå - hun har jo ikke vært med på lydighetstrening annet enn for sosialisering, og hun er i hvert fall sosialisert nok til å elske mennesker... Så dette ble en test på hennes vilje til å velge meg og hennes evne til å konsentrere.

Før jeg fortsetter, bør jeg kanskje gi et bakgrunnsbilde av Foenix.
Da hun var valp, trente vi jevnt og trutt med typisk valpetrening - holde kontakt sittende foran meg selv om jeg veiver hendene med godbiter og fristelser nærme og langt fra hodet hennes. Hun ble god på dette. Shitgod. Såpass god at hun lærte seg at kontakt kan kun opprettholdes rett foran meg, så uansett om jeg har forsøkt å trene utgangsstilling, lineføring eller fri ved foten har vissheten om en mulighet for belønning gjort at jenta har sprettet foran meg - men hun har blitt en liten råtass på å hoppe fortfort bakover, det skal hun ha! Jeg har gått så fort jeg kan i håp om å presse henne ut av bevegelsesmønsteret og tvinge henne til å bevege seg framover, og dermed få belønnet det i et forsøk på å snu henne. Men neida, den kan rygge i racerfart, den der!
Morsomt triks i og for seg, men det gjorde jo at jeg fryktet at jeg hadde ødelagt henne som konkurransehund før hun i det hele tatt hadde lært seg en kommando. Det er jo ikke det mest motiverende å tenke på, så da ga jeg beng i alt som het lydighetstrening veldig, veldig lenge.
De siste to-tre ukene har jeg derimot hatt lyst til å gi det en ny sjanse, og bestemte meg for å belønne henne når vi går tur hver eneste gang hun oppsøker meg på min venstre side og går riktig vei. Det har vært mange forsøk på mange etapper hvor hun har hoppet rett tilbake i posisjon foran meg, ryggende ivrig, etter første belønning. Men etter hvert rakk jeg å belønne med to kjapt suksessive godbiter før hun kunne sprette foran meg, jeg kunne øke til tre og fire og mange godbiter, og fikk dermed økt en motivasjon i henne for at kanskje venstresida i normal lengderetning har noe for seg også.
Den siste uka har jeg begynt å sette uuttalte krav, ved at hun må gå et steg eller to på min side før belønningen kommer. Hun må levere for å få betalt.

Så, på gårsdagens trening var jeg spent på hvor mange steg tilbake i prosessen vi måtte gå med den nye type forstyrrelser. Jeg slappe henne ut av bilen og begynte å gå fram og tilbake på den lille plassen vår. I og med at hun ikke vet hva hun skal, så jeg ingen grunn til å korrigere uønsket atferd på dette stadiet, og avgjorde at en kjapp hilserunde var greit for å få det ut av systemet. Men hun valgte meg nesten med en gang, og gikk bedre enn noen gang. Vi kunne gå syv-åtte steg uten belønning - bra kontakt og motivasjon hos henne, det, som ikke vet hva hun gjør! Hun ble med på helt om-vendinger, og var rett og slett helt herlig å gå med! Hun har allerede bedre posisjon enn mora, hun har større vilje til å jobbe med meg og diskriminere bort alt annet, og er så kul å jobbe med.

Misforstå meg rett - vi har mye, mye, mye igjen. Jeg tør ikke tenke på hvor lykkelig hun blir når vi starter med springmarsj, så jeg skal kvalitetssikre vanlig marsj før vi prøver noe annet. Jeg har ikke forsøkt venstre- og høyrevendinger enda. Hun kan ikke utgangsposisjon, hun vet ikke at hun skal sette seg når jeg stopper - og da jeg for moro skyld forsøkte å starte en fri ved fot fra sitt ved å si "på plass!" og gå som vanlig, spratt hun i front av meg som vanlig - jeg sa noe morsomt! Hun aner altså ikke hva det vi gjør heter - men hun virker som en hund som lett følger meg og kan få shapet inn en god del mønster, så er det opp til meg å fortelle henne hva det heter etter hvert. Det er en god start å ha en hund som vil jobbe, som har kontakt og som har konsentrasjon.

Gudene vet hva jeg har gjort for å få henne på det nivået...

Foenix har forstått hva fri ved foten handler om. Foto: Anette Henriksen.

Det er en lettelse når hunden begynner å forstå at kontakt kan opprettholdes også fra utgangsposisjon... Foto: Anette Henriksen.
Den hunden er så gjennomført søt, og synes det er helt oppriktig gøy å trene. Hun har ikke peiling på hva vi holder på med, men hun er villig til å forsøke veldig mye forskjellig for å se om det gir belønning. Foto: Anette Henriksen.

Hvem skulle tro at denne hunden nektet å bevege seg med kontakt med mindre hun hoppet bakover... Foto: Jeanette Hatteberg.

Jeg får litt gåsehud når jeg ser bildene som viser at hun går like bra som jeg selv følte at hun gikk - denne hunden tror jeg at jeg kan komme mye lengre med enn jeg klarte med mora. Du skal ikke se bort fra at jeg har lært noe... Foto: Jeanette Hatteberg.

I motsetning til sin mor, synes Foenix at leker er fullverdig belønning, og selv om vi ikke har trent noe sammen, har vi lært oss å leke sammen. Foto: Jeanette Hatteberg.

Under X'ens økt ble det fri ved foten, hvor hun var veldig på og ga sitt alt av kontakt og konsentrasjon - men det er klart at ni måneders treningsfri OG et anfall av sjalusi fordi jeg trente med datra først kan gjøre sitt med arbeidsiveren hennes. Hun kan ikke trenes for ofte, for da blir hun lei, rett og slett. Med mindre jeg kan bruke Foenix til å gire henne opp uten at hun bikker over, det skal bli interessant å teste utover.

Vi var også innom avstandskommandering, som var veldig bra. Hun fikk en innkalling, hvor jeg liker å tro at det glatte underlaget gjorde sitt for den slurvete avslutningen. Og til slutt ble det en utradisjonell fellesdekk som varte lenger enn jeg gadd telle, men hun lå i hvert fall som vanlig uten et eneste forsøk på å rikke seg, til tross for ymse forstyrrelser - for eksempel at de andre hundene i fellesdekken ble løst ut og fikk leke rundt seg.

Jeg skulle ønske jeg visste hva jeg gjorde i sin tid for å få en så god fellesdekk på henne, for jeg aner ikke hvordan jeg skal angripe den med Foenix...

Fellesdekk-trening.

4. juli 2012

Mikos bursdagsfeiring

Tenk at St. Hanstrioen min allerede er ett år gamle!

24. juni var den store dagen. Foenix fikk en begrenset bursdagsfeiring, da vi var bortreist i håp om å lage halvsøsken. Disse vil dog i så fall få etternavnet Hiselfoss, ikke Latruda. Men vi skal helt klart ta det igjen - om ikke annet så må vi feire at hun nå er avlest med A på hoftene. Albuene er også sendt inn, og jeg tygger på negler og fingertupper i ventetiden.

Brødrene er også lovet røntget i løpet av sommeren, så får vi det ute av verden.

En som derimot har fått feiret ettårsdagen sin, er Miko (Latrudas Fingers Crossed), og vi har fått disse bildene fra festen hans:







9. februar 2012

Gårdsferiebilder

I forrige uke var vi en tur til Rena på en liten gårdsferie, og her er noen bilder som Anette tok av jentene:

Moro med frolic og høyballer.







Et lite forsøk på nye oppstillingsbilder av en Foenix som egentlig var mest opptatt av å leke i snøen, spise hestebæsj og spionere på hestene. Ustelt og full av snø, men verdens vakreste lille F for det.


8. februar 2012

Miko på valpeshow

Søndag 29. januar arrangerte Norsk Berner Sennenhundklubb avdeling Vestfold sin første spesial, og en må jo støtte opp om slike initiativ! Siden Miko (Latrudas Finger Crossed) bor på de trakter, spurte jeg også eierne hans veldig pent om de kunne tenkte seg å melde på, og det gjorde de gjerne.
Jeg hadde nok sett for meg betydelig flere valper på en spesial enn de seks som ble påmeldt, og hadde håpet å få sammenlignet både Miko og Foenix med jevnaldrende valper. Men, men, det viktigste den dagen var at jeg fikk sett Miko igjen!
Han fløy solo i sin klasse og landet inn en suveren klasseseier, hehehe. Fronten og bakparten hans kommuniserer dårlig for tiden, og han har vokst litt her og mest der, men han har i mine øyne et herlig hode og en massiv beinstamme - også så fin som han er inni hodet sitt! Jeg digger utviklingen hans - han entret utstillingshallen med nysgjerrighet og iver, dette var jo bare kult. Det var ikke så lett å se bevegelser på underlaget i ringen, men jeg fikk studert ham nærmere på utsiden. De fylte syv måneder rett før utstillingen, og det er ikke alltid den peneste alderen, hehehe.
Miko er en kjempeherlig gutt, og det var så godt å se ham igjen. Han har det supert, og jeg liker utviklingen hans - så glad og trygg gutt, og med det herlige hodet sitt.

Foenix stilte i en dobbelt så stor klasse, og ble nummer to av to - vinneren var ei kusine, som har kommet mye lenger i utviklingen og som jeg liker veldig godt, så ingen sure miner over det.

Vi måtte jo forsøke oss på noen gruppebilder, uten at det ble de store blinkskuddene ut av det:
Photobucket
X'en flankert av to av sine avkom - Foenix og Miko.
Photobucket
Mye morsommere å kline litt enn å stå pent oppstilt!
Photobucket
Foenix og Miko, søster og bror.
Photobucket


Photobucket

Photobucket


Photobucket


Photobucket


Photobucket


Photobucket

Photobucket


Photobucket


Photobucket





Photobucket


Photobucket


Photobucket


Photobucket


Photobucket
Foenix med tørkleet hun fikk i premie.


Photobucket
X'en flankert av datter og sønn.

6. februar 2012

Snømoro

Vi koser oss med vinteren, og for noen dager siden tok jeg med kameraet på en av turene våre. Dessverre ble batteriet tømt av kulda ganske kjapt, men noen artige bilder ble det jo. De viser også jentene i sine typiske turmønstre - X'en er mer sanset og rolig, og holder seg gjerne på stien - mens Foenix hopper og spretter og baser i snøen der den er som dypest og mest urørt. X'en får da noen raptuser hun også, og kan ta noen spurter og runder med sin datter. Men hun har blitt litt mer voksen - og særlig nå for tiden, som hun har innbilt, da må jeg jage henne foran meg så hun ikke skal tråkke meg under føttene hele tiden.












Jeg liker vinteren godt, og det er det tydelig at jentene gjør også. De siste dagene har de fått være på litt reisefot også, besøk hos andre folk og nye opplevelser. Så nå har Foenix fått møte både hest og katt, begge deler veldig spennende, men hun oppfører seg så pent og høflig rundt dem.