Noen ganger får jeg gode impulser, men som regel har jeg ganske dårlige impulser. Jeg fungerer best om jeg lar hjernen ligge i bløt et døgns tid og fundere godt over noe. Da slipper jeg den enerverende bondeangeren dagen etter... Den jeg har i dag...
Så, det begynte med at jeg fant noe i all pelsen på det ene frambeinet til X'en, og trodde først det var en diger knute. Men nei, det var noe som satt fast i huden. I cirka tre minutter tenkte jeg innbitt og vondt på kreft, for vi vet jo at fem til syv år er en krisefase for berneren hvor mye sykdom dukker opp, og X'en er tross alt fem år om to måneder, så jupp, jeg er i litt kriseberedskap mentalt, bare fordi det er sånn JEG fungerer. Ting gjør så mye mindre vondt om en har litt worst case scenario-tankegang som basis. En småhysterisk telefon senere var jeg påminnet om at kreftkuler er under huden. Bada bim bada bom, vi konkluderte med at X'en har fått ei vorte. Tenk så lettet jeg ble når jeg i 1/20 av en time trodde at jeg var i ferd med å miste henne!
Anyway...
Vorta, som er på størrelse med og har struktur som en rosin (og jeg synes rosiner er ganske ekle i utgangspunktet, jeg liker de ikke mye bedre når de sitter på kroppen til hunden min) har kommet rimelig hurtig, tør jeg påstå - jeg hadde gjennomgang av pelsen til X'en før hun dro på feriekoloni hos pappa for ei drøy uke, så den har vokst ut i løpet av den tiden, tør jeg påstå. Jeg har derfor fulgt med som en hønsehaukmor for å se om den vokser.
I går skulle jeg skrelle av mer død underull fra mor og datter, og da gikk det en liten faen i meg. Det er vanskelig å følge med på noe som er gjemt i masse pels. Så da tok jeg saksa fatt, og tenkte jeg skulle finklippe rundt der vorta henger, helt oppe ved albueknølen. Som tenkt, så gjort.
Er dere klar over hvor snål en berner ser ut, med faner som starter langt nede på frambeinet?
Snipp snapp, så måtte jeg jo klippe bort resten av pelsen på det beinet, i håp om å få en mer estetisk (naken)berner igjen. Men det fungerte jo ikke, det ødela jo enhver symmetri, samt at jeg kan bare ikke gå og småhumre av X'en i lang tid framover, stakkaren vil jo få ødelagt enhver selvtillit om jeg skal fnise over hvor rar hun ser ut, selv om det er på grunn av min saks.
Så da skrellet vi av fanene på det andre frambeinet også.
Og jeg hadde en stykk bernertispe oppstilt på trimmebordet mitt, som da egentlig bare hadde noe pels tre steder - i brystet, på halen og fanene på bakbeina.
Det så jo bare teit ut. Lange, tette faner, og ellers pelset som en grosser?
Snipp, snapp, så forsvant fanene på bakbeina også. Hun har nå like mye pels på baksiden som hun har på framsiden av beina sine.
I går tenkte jeg at det var lurt. Hun skal uansett ikke stilles på noen måneder, siden hun er naken (og hun skal parres på neste løpetid, så om hun blir drektig blir det ikke noen utstillinger før NKK Ålesund våren 2013 eller noe sånt noe). Det trekker jo i hvert fall inn mindre søle og skit, det er lettere å se etter flått på beina, og jeg kan følge med på den fordømt ekle og irriterende vorta.
Men jeg angrer som en skadeskutt helt i dag. Hun ser jo så snål ut, som en blanding av en bernervalp og en voksen grosser! Det er meningen at det skal være litt faner på disse dyrene våre, altså. Jeg er nemlig ikke veldig god på å svinge saksa, så det er både hakkete og ujevnt. Hadde jeg enda hatt vett til å klippe bare litt om gangen, for å lære, men neida, vi fjernet alt med en gang, snipp snipp. Det fikk meg også til å innse at jeg ønsker meg en bedre saks, en som er mer tilpasset oss innbitte venstrehendte, så jeg slipper å få vannblemmer og krampe av å bruke den.
Holy macrell, se hvem som er tilbake og blogger! Alt som trengtes etter flere måneders aversjon var å gjøre seg selv til en komplett idiot, og et sadomasochistisk behov for å spre det til flest mulig.
Så hopper jeg elegant over det faktum at siden sist innlegg har Foenix hatt flere gode valpeshowresultat, jeg trodde jeg skulle miste henne da hun spiste noe som slettes ikke lar seg fordøye og satte seg fast i tarmen, og dermed ga hasteoperasjon en onsdag kveld - men hun er en fuckings fighter (eller en Foenix From the Ashes), og i løpet av forsommeren har hun gjort god figur i juniorklasse både her og der, med klasseplassering på to internasjonale utstillinger, CK og annen moro.
Jeg skummer lett over at Foenix og jeg dro på jentetur med Sitronen (den på fire dekk) til Østerrike, og dette var et rite de passage for min del. For snart to år siden smuldret jeg opp, og jeg mistet min selvtillit, min tillit, min styrke, selvstendighet, uavhengighet, egenrådighet og min utforskertrang. Det har vært en pokkers prosess å gå videre - for ja, jeg tror jeg går videre, jeg går ikke tilbake til den jeg var, for det som var har vært, og en kan ikke gå tilbake til noe som ikke lenger er. Jeg er langt fra ferdig, men jeg så på dette som en midtsemestertentamen, eller noe sånt noe. Å sette seg i bilen uten annet selskap enn en hund (og dette er en av få settinger hvor jeg vil si noe som kan ligne på "bare en hund"), kjøre 180-200 mil og klare seg på egenhånd i ni dager var en stor test for meg. Men jeg klarte å gjennomføre det uten panikkanfall, uten angstsammenbrudd og andre episoder, og dermed kom jeg hjem med en følelse av seier og styrke. Jeg kjørte alene, jeg fant fram, jeg hadde forberedt mye overnatting på forhånd, jeg klarte meg, jeg koste meg, jeg snakket litt mindre tysk enn ønsket - men jeg snakket tysk, jeg stilte egenoppdrettet hund på spesialen hvor vi var kun en av ni i klassen som fikk høyeste premiegrad, vi hadde en heller kort opptreden på verdensvinneren på grunn av hennes mørke føtter - men innen jeg var i ringen hadde jeg allerede overvunnet flere uventede situasjoner som for et år siden hadde gjort meg til et skjelvende, gråtende søppelmenneske, så drit i sløyfefargen! Jeg ferierte alene (en stor bøyg for meg, selv om jeg lente meg litt på lenka til Foenix), jeg koste meg alene på konsert, jeg utforsket gamlebyen i Salzburg og østerrikske naturopplevelser - og for å sitere min favorittkarakter i min favorittserie: Oh my God, you should have seen it!
Selv da jeg holdt 130-ish rett etter broa tilbake til Sverige og punkterte, hadde jeg i grunnen hvilepuls fra jeg fikk styrt bilen ut i veiskuldra til vi var tilbake på E6 med nytt dekk. Det mest "opprørende" med den opplevelsen var den klisjeen jeg landet i, da jeg måtte låne toalettet på garasjen som fikset dekket, og fant meg selv i et trangt rom med en stabel porno ved siden av do og en falmet pinup-poster fra 1984 smurt utover hele døra - for det var en bitteliten kalender i det ene hjørnet, må vite. WTF?
Jeg kom hjem og følte meg sterkere, og det føles godt. Jada, jeg gikk på en smell, og har vært mye sliten etter en slik tur, som ble innrammet av ringsekretærarbeid på NKK Lillesand rett før jeg dro og deretter hovedspesialen på Frya rett etter at jeg kom hjem - men det er rent fysisk, og det kan jeg fikse. Jeg kan sove meg uthvilt, men jeg kan ikke sove meg glad eller trygg.
Vet dere hva?
Jeg tror jeg er tilbake!
Jeg er langt fra mål, men jeg begynner å kjenne igjen terrenget i denne løypa jeg er kastet ut i.
Mor og datter har iført seg matchende sommeroutfits, så det blir en stund til de entrer utstillingsringen igjen. Men jeg gleder meg til å stille Foenix videre i juniorklasse til høsten; det er moro å starte på nytt med ny hund. Trolig vil denne sommeren gjøre henne godt, for hun er en slow riser, og har mye valp i seg enda - mest inni hodet, men en del utenpå også. I mellomtiden soler jeg meg i glansen av Hudson, som har begynt å vise fram potene sine i Australia, uten å gjøre skam på seg selv. Jeg håper også å få sett Miko igjen snart, og snart er det tid for røntgenfotografering - grøss og gledelig gru.
Viser innlegg med etiketten Hudson. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Hudson. Vis alle innlegg
8. juni 2012
24. januar 2012
Bilder av Hudson
Snille Linda tok noen bilder av Hudson rett før han dro til Australi i november i fjor. Jeg har rett og slett ikke hatt tid til å gå gjennom dem og få de på nett, så da får dette bli litt mimring til da han var liten og søt - nå har han vokst seg stor, men har fremdeles det samme herlige uttrykket!
 |
| Hudson og mamma X'en - og jeg må på det sterkeste få understreke at hun er naken her... |
17. desember 2011
Farewell Hudson
I will do this specific text in English, with Hudsons new owner and admirers in mind.
It's been almost four weeks since Hudson left me, left me as far as he could possibly go travelling to the other side of the world. Although I knew it all the time, it was harder than I ever expected, and I've needed time to find the proper words to describe my emotions and sum up almost five months with this peculiar puppy - closing the chapter, and giving room for new chapters.
It was decided quite early in the puppies' lives that one of the boys would go to Australia - if they developed as we hoped. Before the decision was made, I went through quite a mental prosess to find out if I felt comfortable with the idea of sending one of my puppies so far away, and hence preparing mentally for the practical issues and his final departure, probably never seeing him again, ever.
To have two puppies at the same age can be quite a challenge, but it worked out better than expected - also because Hudson and my girl Foenix were quite easy puppies to take care of - well behaved indoor not doing much trouble, and confident and easygoing outside.
Hudson was supposed to leave in October, but because of findings of rabies in polar foxes on the island of Svalbard, Australian authorities couldn't accept his import permit - as Svalbard is a part of Norwegian territory (and as close to my place of being as Africa is...). Eventually the "rabies crisis of Norway" was cooled down, and Hudson got his import permit and with some luck he could be ready to leave in October as planned - it's quite a puzzle to make everything work, as the blood tests can't be older than 30 days when he enters Australia, and it takes more than two weeks to get them analyzed, and also a lot of other treatments and preparations had various deadlines.
But of course a new obstacle occurred - there were no room in the quarantine station for Hudson at the time Kim was coming to Norway. So Hudsons departure was postponed for a month, until the end of November, when there finally was room for him at the quarantine station.
Of course I felt privileged to be able to have him for an extra month, get to know him even better and get a nice opportunity to know my own breeding better. And Hudson is such a sweetheart, I've been so close to him even though I've tried to brace myself, keep a distance and telling myself he's leaving. But he's impossible to not love. So easy going, so cuddly and devoted, so confident, so cute and adorable, but also such a pain and headache producer when he did his mischiefs - he is such a creative guy always finding things to destroy and testing my tidying and hiding abilities. I failed his tests. Often.
I won't forget easily the time he found a paint brush I had hid quite high, and because I planned another layer of paint later in the evening I hadn't washed the paint brush. I had also put up fences and obstacles to prevent the dogs from entering my living room were the redecorating business was being done. But somehow he managed to find the paint brush, enter the living room, and lay down in my black couch to chew on the brush full of white paint. I was gone for literally 15 minutes to buy dinner at my neighboring food store, and came back to a white couch!
Immediately and quite stressed I gave a call to a 24/7 poison information phone service, and we found out he couldn't have eaten enough paint to be in danger.
Then I had a rescue operation to save my couch - a lot of white spirit to make it black, a lot of soap to remove the spirit, and then body lotion to make the leather soft again...
I can find tiny white spots from the paint in the couch, and then I always think about Hudson. With a smile, and with a sigh.
He seems like such a calm guy, relaxed and just sleeping and cuddle. But I am convinced he is constantly thinking about what he could do next.
Oh well, most of the things are forgotten by now, and I just remember him as an adorable pup. Well, I ended up with a new mobile phone thanks to his destroying abilities. And I had to find a new remote control for the TV after he had been checking out the programs.
Hudson is such a sweetheart, he is a charmer and hearts smelt. He has got the looks, and one should think he has got a certain kind of brain to be able to find out all these things to do. But in other situations I think he was quite brainless.
So many nights I woke up because he was whining annoyed - he was stuck and did not understand how to get out. I tried to wait to see if he would get a clue, and I tried to give him hints. But nope, he was stuck, and just vocalized his misfortune. I have a small gap between the couch and the wall, and he would crawl into that "passage" during night to sleep - but never understood how to back out again.
Sometimes when I was out with the puppies, I would test their noses - as I do some tracking with X'en, I would like to see how her kids' noses were as well. So they got puppy-challenges, really easy. I filled my hand with treats, let them see it, and threw it maybe one or two metres away on the ground.
Foenix immediately ran off to sniff it out and eat, while Hudson stayed by my feet, looking at me with a tilted head, wondering were the treats disappeared and why I wouldn't give him new ones. I tried several times to make him understand he would have to find them himself, but it took time for him to adjust to that idea. His nose was just for cuteness, not for use.
When I came walking with the two puppies, Hudson was the one everybody saw and aaw'ed and found cutest - he had a massive puppy coat standing straight out as if he had been electrocuted, while his sister lost her puppy fluffyness quite early and didn't look as cute with her more adult coating.
I had the joy of showing him in two puppy shows, and he did such a great job, loving the judge and the ring.
Hudson is a really cool dude - he wasn't as curious as Foenix, and didn't have the same need to examine everything. He was more of a "whatever!"-kind of guy. He adapted to any situation and position, and was really easy to bring to new places. He just sat or laid down, while Foenix was eagerly checking things, looking with interest at people and things. They are quite different, but I like them both in their opposite approaches to the world. Both confident, but with various strategies and curiousness. I think Foenix will be nice for tracking and working, as she has so much interest in things, curiousness and will to do. While I was so confident Hudson would deal great with his travel to Australia and the time in the quarantine station.
The day for his departure came, although I dreaded it and tried to postpone it mentally, and the last 24 hours were rough - the last time we did this and that. I actually could not sleep more than a couple of hours the night before he left, and then I slept terrible, with Hudson in my arms, crying in his soft coat.
He got his supper quite late the evening before leaving, as he wouldn't get any breakfast. I took him, Foenix the sister and X'en the mother for a walk and play, so he could burn off some energy before the long journey, they could be together for the last time, and I could take more pictures. But how can you tell three dogs to bid farewell to each other?
At the airport office his papers and micro chip were checked, more papers filled out, and I tried to make his crate as practical as possible - a lot of newspapers to absorb the pee, some wet beds to absorb the pee, and some soft blankets on top. He got plenty of water on the crate, in case he would be thirsty.
I put him into the crate, he lay down and watched me with his head tilting as he often does, being relaxed and not bothering about this thing.
A man from the authorities closed the crate and he was carried away from me, leaving me crying my heart out. I thought I was prepared, I thought I could take it, I thought I would be able to control myself in public. But a piece of my heart was leaving for Australia.
The hours and days went slowly while I followed his journey on an online tracker, to see when he arrived Frankfurt, Singapore, Australia. It was really good to hear he had arrived his new home country safe, sound and happy.
I've been asked why I did this - when it was so hard for me, how could I go through all of this? Getting so close and connected with a puppy, and sending him so far away from me.
I remember quite well how it was in Norway before the borders to Europe were opened with rabies shots, and we depended on imports to get new blood for our breeding - yes, I was young, but I remember it very well. So I can quite easily relate to the situation for Australian breeders - they have NO easy access to foreign blood, and depend on imports. As a fellow BMD-breeder I believe in international cooperation and solidarity. Some day maybe I would like to import, and how easy would that be if every breeder says "no way will I send a puppy far away to that cold isolated ice hole up north by the north pole".
As a breeder I have a responsibility to find a good home for the puppy, and Kim made me think she would give him a really good home. Unfortunately she lives in Australia ;)
To find a good home for the puppy is the most important task for me, no matter if the owner lives in my neighbor house or in another country.
Hudson has been in the quarantine station for three weeks now, only nine more days left, if nothing should occur. I wouldn't be surprised as there have been plenty of obstacles on his journey so far, but I do hope Kim and her family can have him home soon - she has been longing for him enough now. I am so glad for all the reports of his well being, and I know he will be loved and taken well care of by Kim. Soon his new life can really begin. I remember him with fondness, and no sorrow, now. It seemed easier for Foenix and X'en, though, I haven't been able to see any signs of them missing him.
Good luck in Australia, dearest Hudson - remember the official name I have given you; Latrudas Four Leaf Clover. I do hope you can bring luck and fortune to Kim, to me and to the owners of your father.
Bon voyage in life, and thank you for being in my life for five precious months!
It's been almost four weeks since Hudson left me, left me as far as he could possibly go travelling to the other side of the world. Although I knew it all the time, it was harder than I ever expected, and I've needed time to find the proper words to describe my emotions and sum up almost five months with this peculiar puppy - closing the chapter, and giving room for new chapters.
It was decided quite early in the puppies' lives that one of the boys would go to Australia - if they developed as we hoped. Before the decision was made, I went through quite a mental prosess to find out if I felt comfortable with the idea of sending one of my puppies so far away, and hence preparing mentally for the practical issues and his final departure, probably never seeing him again, ever.
To have two puppies at the same age can be quite a challenge, but it worked out better than expected - also because Hudson and my girl Foenix were quite easy puppies to take care of - well behaved indoor not doing much trouble, and confident and easygoing outside.
Hudson was supposed to leave in October, but because of findings of rabies in polar foxes on the island of Svalbard, Australian authorities couldn't accept his import permit - as Svalbard is a part of Norwegian territory (and as close to my place of being as Africa is...). Eventually the "rabies crisis of Norway" was cooled down, and Hudson got his import permit and with some luck he could be ready to leave in October as planned - it's quite a puzzle to make everything work, as the blood tests can't be older than 30 days when he enters Australia, and it takes more than two weeks to get them analyzed, and also a lot of other treatments and preparations had various deadlines.
But of course a new obstacle occurred - there were no room in the quarantine station for Hudson at the time Kim was coming to Norway. So Hudsons departure was postponed for a month, until the end of November, when there finally was room for him at the quarantine station.
Of course I felt privileged to be able to have him for an extra month, get to know him even better and get a nice opportunity to know my own breeding better. And Hudson is such a sweetheart, I've been so close to him even though I've tried to brace myself, keep a distance and telling myself he's leaving. But he's impossible to not love. So easy going, so cuddly and devoted, so confident, so cute and adorable, but also such a pain and headache producer when he did his mischiefs - he is such a creative guy always finding things to destroy and testing my tidying and hiding abilities. I failed his tests. Often.
I won't forget easily the time he found a paint brush I had hid quite high, and because I planned another layer of paint later in the evening I hadn't washed the paint brush. I had also put up fences and obstacles to prevent the dogs from entering my living room were the redecorating business was being done. But somehow he managed to find the paint brush, enter the living room, and lay down in my black couch to chew on the brush full of white paint. I was gone for literally 15 minutes to buy dinner at my neighboring food store, and came back to a white couch!
Immediately and quite stressed I gave a call to a 24/7 poison information phone service, and we found out he couldn't have eaten enough paint to be in danger.
Then I had a rescue operation to save my couch - a lot of white spirit to make it black, a lot of soap to remove the spirit, and then body lotion to make the leather soft again...
I can find tiny white spots from the paint in the couch, and then I always think about Hudson. With a smile, and with a sigh.
He seems like such a calm guy, relaxed and just sleeping and cuddle. But I am convinced he is constantly thinking about what he could do next.
Oh well, most of the things are forgotten by now, and I just remember him as an adorable pup. Well, I ended up with a new mobile phone thanks to his destroying abilities. And I had to find a new remote control for the TV after he had been checking out the programs.
Hudson is such a sweetheart, he is a charmer and hearts smelt. He has got the looks, and one should think he has got a certain kind of brain to be able to find out all these things to do. But in other situations I think he was quite brainless.
So many nights I woke up because he was whining annoyed - he was stuck and did not understand how to get out. I tried to wait to see if he would get a clue, and I tried to give him hints. But nope, he was stuck, and just vocalized his misfortune. I have a small gap between the couch and the wall, and he would crawl into that "passage" during night to sleep - but never understood how to back out again.
Sometimes when I was out with the puppies, I would test their noses - as I do some tracking with X'en, I would like to see how her kids' noses were as well. So they got puppy-challenges, really easy. I filled my hand with treats, let them see it, and threw it maybe one or two metres away on the ground.
Foenix immediately ran off to sniff it out and eat, while Hudson stayed by my feet, looking at me with a tilted head, wondering were the treats disappeared and why I wouldn't give him new ones. I tried several times to make him understand he would have to find them himself, but it took time for him to adjust to that idea. His nose was just for cuteness, not for use.
When I came walking with the two puppies, Hudson was the one everybody saw and aaw'ed and found cutest - he had a massive puppy coat standing straight out as if he had been electrocuted, while his sister lost her puppy fluffyness quite early and didn't look as cute with her more adult coating.
I had the joy of showing him in two puppy shows, and he did such a great job, loving the judge and the ring.
Hudson is a really cool dude - he wasn't as curious as Foenix, and didn't have the same need to examine everything. He was more of a "whatever!"-kind of guy. He adapted to any situation and position, and was really easy to bring to new places. He just sat or laid down, while Foenix was eagerly checking things, looking with interest at people and things. They are quite different, but I like them both in their opposite approaches to the world. Both confident, but with various strategies and curiousness. I think Foenix will be nice for tracking and working, as she has so much interest in things, curiousness and will to do. While I was so confident Hudson would deal great with his travel to Australia and the time in the quarantine station.
The day for his departure came, although I dreaded it and tried to postpone it mentally, and the last 24 hours were rough - the last time we did this and that. I actually could not sleep more than a couple of hours the night before he left, and then I slept terrible, with Hudson in my arms, crying in his soft coat.
He got his supper quite late the evening before leaving, as he wouldn't get any breakfast. I took him, Foenix the sister and X'en the mother for a walk and play, so he could burn off some energy before the long journey, they could be together for the last time, and I could take more pictures. But how can you tell three dogs to bid farewell to each other?
At the airport office his papers and micro chip were checked, more papers filled out, and I tried to make his crate as practical as possible - a lot of newspapers to absorb the pee, some wet beds to absorb the pee, and some soft blankets on top. He got plenty of water on the crate, in case he would be thirsty.
I put him into the crate, he lay down and watched me with his head tilting as he often does, being relaxed and not bothering about this thing.
A man from the authorities closed the crate and he was carried away from me, leaving me crying my heart out. I thought I was prepared, I thought I could take it, I thought I would be able to control myself in public. But a piece of my heart was leaving for Australia.
The hours and days went slowly while I followed his journey on an online tracker, to see when he arrived Frankfurt, Singapore, Australia. It was really good to hear he had arrived his new home country safe, sound and happy.
I've been asked why I did this - when it was so hard for me, how could I go through all of this? Getting so close and connected with a puppy, and sending him so far away from me.
I remember quite well how it was in Norway before the borders to Europe were opened with rabies shots, and we depended on imports to get new blood for our breeding - yes, I was young, but I remember it very well. So I can quite easily relate to the situation for Australian breeders - they have NO easy access to foreign blood, and depend on imports. As a fellow BMD-breeder I believe in international cooperation and solidarity. Some day maybe I would like to import, and how easy would that be if every breeder says "no way will I send a puppy far away to that cold isolated ice hole up north by the north pole".
As a breeder I have a responsibility to find a good home for the puppy, and Kim made me think she would give him a really good home. Unfortunately she lives in Australia ;)
To find a good home for the puppy is the most important task for me, no matter if the owner lives in my neighbor house or in another country.
Hudson has been in the quarantine station for three weeks now, only nine more days left, if nothing should occur. I wouldn't be surprised as there have been plenty of obstacles on his journey so far, but I do hope Kim and her family can have him home soon - she has been longing for him enough now. I am so glad for all the reports of his well being, and I know he will be loved and taken well care of by Kim. Soon his new life can really begin. I remember him with fondness, and no sorrow, now. It seemed easier for Foenix and X'en, though, I haven't been able to see any signs of them missing him.
Good luck in Australia, dearest Hudson - remember the official name I have given you; Latrudas Four Leaf Clover. I do hope you can bring luck and fortune to Kim, to me and to the owners of your father.
Bon voyage in life, and thank you for being in my life for five precious months!
15. november 2011
Det rusles og gåes
Det har vel ikke skjedd veldig mye spennende her siden sist.
Lørdag var jeg på loppemarked, en måtte jo trøsteshoppe litt når en fikk intet mindre enn seks ikke møtt på ei helg. Og jeg fant meg noen fine kupp som fikk meg til å smile litt, så da var jo det vel verdt turen. Inspirert av bloggen til Pia Nelly kjøpte jeg for eksempel en bunke med gamle, smårustne sandkakeformer. Selgeren var euforisk og mente at jeg kunne lage cup cakes i flere år med de formene, mens jeg bare nikket og smilte, og tenkte julepynt. Jeg har nemlig latt meg inspirere av Pias bilder av juletrepynt:
Så på et juleverksted ser jeg for meg å teste ut enten limpistol eller den rååååsa drillen min, og se om ikke litt blonde eller pent tau vil sitte fast og lage en stilig julepynt! Jeg synes de røde filthjertene var enkle og fine også, selv jeg - med 12 tommeltotter - bør kunne klare å lage noe tilsvarende ved hjelp av pepperkakeform, hullmaskin, blyant, saks, filt, bomull og lim? Jeg falt totalt for notekremmerhusene også, så om jeg en dag på et loppemarked finner en gammel sangbok har jeg en plan for den. Ellers finnes det vel ting og tang på nett å printe ut, men det fordrer printer, og det er mangelvare her i heimen.
Søndag var det jo farsdag, så da lekte jeg konditor og dro til min søster hvor det ble servert et bedre måltid til verdens beste pappa. Jeg hadde virkelig slått meg løs og lekt kreativ med kakepyntingsinnkjøpene, men det skjedde noe rart på veien mellom fantasien og virkeligheten... Det går for eksempel ikke an å farge sjokoladeglasur grønn. Da vet dere det...
Før jeg dro til søsters residens, var jeg selvfølgelig ute med hundene. Jeg hadde litt dårlig tid, så det ble til at alle tre ble med på samme tur. Det ble halvannen times passeringstrening, for vi valgte selvfølgelig det tidspunktet hvor alle andre også skulle ut og lee på kroppen. Så for hver jogger vi møtte, var det å få tre hunder i sitt - hvorav to ikke kan kommandoen enda, men de kan "baby, se her" mens jeg står med henda i godbitlomma :D Om ikke hukommelsen er selektiv for meg, mener jeg at hver eneste passering gikk utmerket, og da er jeg jo stolt av trioen min, jeg. Jeg må jo få legge til at valpene gikk uten bånd, så de måtte jo også komme på innkalling før de kunne sitte fint i tiggeposisjon. Men de har blitt så flinke på innkalling - Hudson vet nå også hva han heter. Lenge har han kommet fordi Foenix løper, eventuelt så reagerer han på "Foenix koooom!" - men nå har jeg flere ganger trengt å rope på bare ham, og han reagerer tydelig på navnet sitt. Flink gutt!
I går fikk jeg hjelp av naboen til å få tatt noen fine bilder av Hudson - dette er jo den siste uka hans her, og jeg prøver å ikke tenke for mye på det, så det ikke skal være så trist - samtidig som jeg tenker masse på det, fordi jeg vil nyte mest mulig av den siste tiden sammen. Jeg vil at hver dag skal vare lenge, jeg vil oppleve mest mulig med ham, jeg koser på ham hele tiden og får ikke nok av ham. Det er rett og slett jævlig å tenke på at avreisen nærmer seg. Jeg har visst det hele tiden - både at han skal dra, og at det blir tungt... Jeg er så trygg på at han får det bra dit han skal, men klart jeg er knyttet til ham etter snart fem måneder i hjertet mitt. Det er i hvert fall bra at jeg har Foenix igjen, tårene renner jo bare jeg skriver om at han skal dra eller jeg tenker på det. Selv om han har vært en håndfull av og til, og er den av de to som finner på mest bøll, og selv om det er mye jobb å ha to valper, så er han en fantastisk herlig valp, en kosegutt og et sjarmtroll, og jeg er så glad i ham. Derfor var det godt å få hjelp til å få tatt noen ok bilder av ham i går, så har jeg i hvert fall de som en del av minnebanken:
Det ble selvfølgelig tatt et par bilder av søster Foenix også, kjekt å ha senere for å sammenligne utviklingen deres og se hvordan de var i ulike alderstrinn:
Her er forresten et bilde av X'en som fem måneder gammel:
Jeg ser nå at jeg ikke har noen bra bilder fra nyere tid av meg og Hudson sammen, så det må jeg få noen til å hjelpe meg med i løpet av uka. Sukk, siste uka, siste gangen vi gjør ditten og datten. Ikke tenke på det, bare kose seg med ham mens han er her, det er lenge til mandag enda...
Lørdag var jeg på loppemarked, en måtte jo trøsteshoppe litt når en fikk intet mindre enn seks ikke møtt på ei helg. Og jeg fant meg noen fine kupp som fikk meg til å smile litt, så da var jo det vel verdt turen. Inspirert av bloggen til Pia Nelly kjøpte jeg for eksempel en bunke med gamle, smårustne sandkakeformer. Selgeren var euforisk og mente at jeg kunne lage cup cakes i flere år med de formene, mens jeg bare nikket og smilte, og tenkte julepynt. Jeg har nemlig latt meg inspirere av Pias bilder av juletrepynt:
Søndag var det jo farsdag, så da lekte jeg konditor og dro til min søster hvor det ble servert et bedre måltid til verdens beste pappa. Jeg hadde virkelig slått meg løs og lekt kreativ med kakepyntingsinnkjøpene, men det skjedde noe rart på veien mellom fantasien og virkeligheten... Det går for eksempel ikke an å farge sjokoladeglasur grønn. Da vet dere det...
Før jeg dro til søsters residens, var jeg selvfølgelig ute med hundene. Jeg hadde litt dårlig tid, så det ble til at alle tre ble med på samme tur. Det ble halvannen times passeringstrening, for vi valgte selvfølgelig det tidspunktet hvor alle andre også skulle ut og lee på kroppen. Så for hver jogger vi møtte, var det å få tre hunder i sitt - hvorav to ikke kan kommandoen enda, men de kan "baby, se her" mens jeg står med henda i godbitlomma :D Om ikke hukommelsen er selektiv for meg, mener jeg at hver eneste passering gikk utmerket, og da er jeg jo stolt av trioen min, jeg. Jeg må jo få legge til at valpene gikk uten bånd, så de måtte jo også komme på innkalling før de kunne sitte fint i tiggeposisjon. Men de har blitt så flinke på innkalling - Hudson vet nå også hva han heter. Lenge har han kommet fordi Foenix løper, eventuelt så reagerer han på "Foenix koooom!" - men nå har jeg flere ganger trengt å rope på bare ham, og han reagerer tydelig på navnet sitt. Flink gutt!
I går fikk jeg hjelp av naboen til å få tatt noen fine bilder av Hudson - dette er jo den siste uka hans her, og jeg prøver å ikke tenke for mye på det, så det ikke skal være så trist - samtidig som jeg tenker masse på det, fordi jeg vil nyte mest mulig av den siste tiden sammen. Jeg vil at hver dag skal vare lenge, jeg vil oppleve mest mulig med ham, jeg koser på ham hele tiden og får ikke nok av ham. Det er rett og slett jævlig å tenke på at avreisen nærmer seg. Jeg har visst det hele tiden - både at han skal dra, og at det blir tungt... Jeg er så trygg på at han får det bra dit han skal, men klart jeg er knyttet til ham etter snart fem måneder i hjertet mitt. Det er i hvert fall bra at jeg har Foenix igjen, tårene renner jo bare jeg skriver om at han skal dra eller jeg tenker på det. Selv om han har vært en håndfull av og til, og er den av de to som finner på mest bøll, og selv om det er mye jobb å ha to valper, så er han en fantastisk herlig valp, en kosegutt og et sjarmtroll, og jeg er så glad i ham. Derfor var det godt å få hjelp til å få tatt noen ok bilder av ham i går, så har jeg i hvert fall de som en del av minnebanken:
 |
| Hudson lager Elvisleppe, akkurat som mamma'n sin! |
 |
| Jeg smelter jo helt når han ser på meg på den måten... |
Det ble selvfølgelig tatt et par bilder av søster Foenix også, kjekt å ha senere for å sammenligne utviklingen deres og se hvordan de var i ulike alderstrinn:
 |
| Foenix er ei hoppetusse, så vi jobber med å lære at det ikke er lov. |
Her er forresten et bilde av X'en som fem måneder gammel:
Hudson er sin mors sønn, men Stina synes han ligner mye på sin far også - kanskje ikke så rart at jeg synes Bosse og X'en er typelike og har en del fellestrekk? Hvem Foenix ligner på, nei, det vet da fåglarna...
Etter fotoshooten ble det en tur med X'en og kelpiejentene til Jeanette, og deretter en litt kortere tur med valpene og kelpiene. Valpene mine er jo høyere enn Jeanettes fullvoksne jenter nå, og synes det var sååå stas å få leke, men ble av og til litt satt ut av kelpienes kjappere og mer voldsomme kroppsspråk. Men, de må jo bare lære at ikke alle hunder snakker likt, det er dialekter ute og går. Så lenge de jogget etter med nysgjerrige ører og logrende haler, er det jo bare fine opplevelser.
I dag har vært en roligere dag for valpene. Jeg hadde ørtogførti ærend som måtte gjøres, en oppsamlingsdag for de praktiske ting, alt sånt som må ringes eller besøkes før tre og kan være vanskelig å få til for oss BB-mennesker...
Så ville naboen ha turfølge, og jeg var ikke lei å be, og siden det skulle være en lengre tur i dag fikk valpene være hjemme. X'en har snorket siden vi kom inn døra for seks timer siden, og jeg kjenner meg litt lemster selv, så da var det en bra tur - og valpene har ikke fått annet enn kos, lufteturer og litt trening i dag. Treningen er å få Hudson til å drikke av vannflaska han skal ha i flyburet, men den syntes jo Foenix var spennende også. Og jo mer spennende hun syntes den var, jo mer interesse fattet Hudson også, og brått skjønte begge to hva den flaska var til for.
Jeg ser nå at jeg ikke har noen bra bilder fra nyere tid av meg og Hudson sammen, så det må jeg få noen til å hjelpe meg med i løpet av uka. Sukk, siste uka, siste gangen vi gjør ditten og datten. Ikke tenke på det, bare kose seg med ham mens han er her, det er lenge til mandag enda...
12. november 2011
Ikke Møtt, Ikke Møtt, Ikke Møtt, Ikke Møtt, Ikke Møtt, Ikke Møtt
Det har blitt noen Ikke Møtt fra oss i det siste - X'en var påmeldt begge dager i Herning sist helg, og hun var påmeldt til NKK Hamar, og på alle tre ble det ikke møtt på grunn av pelsen. NKK Drammen ble IM fordi hun var drektig og NKK Kristiansand var IM fordi hun var nyparret. Jeg hadde en viss forventning om at det ble utfallet da jeg meldte på, men det er greit å helgardere seg om ikke planene blir som antatt. Jeg hadde trodd hun skulle hatt pels til Herning, men det har tatt lenger tid nå etter valpene.
I helga hadde jeg derimot tenkt til å stille henne. Pelsen er ikke akkurat på plass enda, men det hadde vært greit å få stilt henne et par ganger før de større utstillingene kommer, i fall vi har rustet i venstresvingene våre, hun er jo ikke utstilt siden desember 2010. Så jeg tenkte at denne helga kunne være en oppvarmingshelg. Jeg skulle jo uansett stille valpene, så en hund fra eller til?
Jeg gledet meg til å dra til Kongsberg i dag - det er alltid koselig å stille for Arne Foss, og det var såpass mange påmeldt at det ville være mye kjentfolk å se. Det var ikke så mange i Letohallen for fjorten dager siden, og det er mange bernerfolk (og andre raser-folk) jeg ikke har sett på lenge siden vi har hatt barselpermisjon i heimen. Litt skuffende at det ble dommerbytte på valpene, men det fikk så være, det så ikke ut til å bli kollisjon mellom ringene uansett, og det viktigste er at valpene har moro.
Siden jeg virkelig var i støtet og gledet meg til å få omfavne utstillingsabstinensene mine, bestemte jeg meg for å melde på til Orkdal på søndagen, så kunne jeg tilbringe noen dager hos ei venninne i Trøndelag. God plan!
Jeg må få være så ærlig å kunne si i min egen blogg at jeg gledet meg vilt til denne helga - jeg liker å dra på utstillinger, jeg liker å stille egne hunder - og jeg er ganske så stolt av hvordan Foenix og Hudson har utviklet seg så langt. Så det ville være moro å få vise dem fram for flere bernerfolk. Jeg synes de er fine ambassadører for Bosse (pappa'n deres altså, SE Uch Berntiers Opus One) som avlshund også. Og siden Hudson snart drar, var denne helga siste sjanse til å få vist ham fram. Jeg er stolt av F-kullet mitt, rett og slett. Jeg gledet meg til å se igjen folk, få målt valpene mine opp mot andre valper, sjekke hva X'en husker av gamet, komme meg ut og hjemmefra, treffe gamle studievenner i Trøndelag, roadtrip i vakker norsk natur, og alt annet som kunne skje disse dagene.
Men hva skjer når jeg gleder meg til noe?
Det går til helvete.
Hudson har fått en mild utgave av kennelhoste.
Jeg hørte ham harke en gang eller to et par dager, men det hørtes ut som om han bare hatt et rusk i halsen, og jeg koblet det aldri mot kennelhoste fordi det ikke skjedde så ofte. Så jeg dro på trening og turer og var ute i verden med hundene - jeg er veldig lei meg for at vi har smittet noen, men han viste jo ikke mer symptom enn når han spiser en tørr fôrkule litt for fort :(
Onsdag fant jeg derimot masse grønn, størknet snørr på nesa hans da vi sto opp, og da begynte det å ringe noen bjeller. En telefon til veterinær som bekreftet at de få harkene kunne være kennelhoste, men at det var feil type snørr. Vi holdt oss for oss selv et par dager og så an utviklingen til Hudson. Fremdeles bare et par hark per dag, men økt snørrproduksjon - og denne gangen blank og flytende, som veterinær sa var den rette sorten... Så da var det ikke noe annet i går enn å innse at der røk alle de fine planene mine. Jeg kan være så ærlig her at jeg innrømmer det falt noen bitre tårer da, for jeg har gledet meg så veldig! Jeg som er så påpasselig med mine hunder, ikke lar de drikke fremmed vann eller hilse på alt av fremmede bikkjer - og Hudson som er vaksinert for alt mulig rart i og med at han drar! Og likevel får vi kennelhoste. Familien har hatt hund siden 1982, og dette er første gang vi har det. Det er jo sånt som hører med og kan plukkes opp her og der, men det er surt lell. Kunne det ikke vært en annen helg? For jeg vil ikke være den som bevisst oppsøker andre hunder og kanskje påfører dem smitte. Så viktig er ikke utstilling, en må gjøre det riktige da.
Så må jeg jo skynde meg å legge til at Hudson virker overhode ikke plaget, ellers hadde jo hans velferd vært min første bekymring. Han er ikke syk, han er bare smittefarlig - og da er det lov å være skuffet og irritert på skjebnen som stakk kjepper i hjulene våre. Foenix og X'en viser foreløpig ingen tegn til harking og snørring, men de kan være like smittefarlige som Hudson, så derfor ble selvfølgelig alle hjemme.
Foenix får nye valpeshow, dog ikke så mange, det er lite valpeshow utover. X'en får prestere på rutine når hun skal i ringen neste gang. Hudson skal selvfølgelig stilles i Australia. Men jeg skulle ønske flere hadde fått sett ham her, før han dro, når han uansett ble så lenge og mulighetene var der. Det er greit med Ikke Møtt når det ligger en antagelse om det ved påmelding. Men Ikke Møtt på grunn av syke hunder irriterer meg. Særlig når to hunder strengt tatt ikke er syke, og den tredje ikke har redusert allmenntilstand og så langt i dag ikke har harket en eneste gang. Da er det lov å mugge litt på skjebnen...
For å bevise at han er i utmerket form og i slag, har Hudson gjort fantestreker i dag. Igjen. Han gjør så mye ramp og må passes godt på, og han er en luring som tilsynelatende ikke en gang trenger å tenke for å finne på nye streker. Han er en utspekulert liten bøllegutt, og har kostet meg noen lapper i ødelagte ting... Han har for eksempel tatt laptop-laderen to ganger, han har en forkjærlighet for å knaske stearinslys, han var ikke gamle gutten før han sto på bakbeina og plukket ting fra kjøkkenbenken han ville ha, og kom joggende inn på stua med skarpe kniver og andre farlige gjenstander i munnen. Han har lært meg en del om å rydde og valpesikre bedre, men han ligger av og til et hakk foran meg. Sist helg fikk han tak på mobilen min, så den avgikk ved døden.
I dag holdt han på å sette seg i livslang lommepengegjeld.
I påvente av murer og elektriker som skal fullføre oppussingen i stua, har jeg ikke gjort annet enn å blokkere inngangen til den delen av stua med diverse som valpene ikke skal komme seg under, over, gjennom eller forbi. Trodde jeg. Tidligere i dag tok jeg et malingstrøk på indre vinduskant og ny vinduskarm, og pakket penselen inn i plast så den ikke var våt av vann når jeg skulle ta strøk nummer to noen timer senere. Dette la jeg fra meg på det jeg trodde var et sikkert sted.
I mellomtiden oppdaget jeg at jeg manglet noen ingredienser til morgendagens farsdagskake (nemlig selve kakemiksen fra Toro, hehehehe, jeg er da ingen baker!), så jeg svippet bort på Kiwi. Tre kilometer unna. Riktignok brukte jeg noen minutter på å avgjøre hvilken av miksene jeg skulle ha, det er jo så mange valg! Blåbærmuffins? Sjokoladecookies? Sjokoladekake? Brownies? Gulrotkake? Pavlova? Gjærbakst? Den andre sjokoladekakevarianen? Rosa muffins? Jeg hadde litt beslutningsvegring en stund, før jeg til slutt fant meg i kassa med en pakke.
Anyways, vel hjemme ble jeg møtt av tre lykkelige hunder, jeg var jo borte en tyve minutters tid!
- Hvorfor er du hvit på nesa, spør jeg Hudson, og kjenner etter om han har fått noe superdisgusting snørr på seg. - Har du kommet deg inn i stua og snust på vinduskarmen? spør jeg ham. Han logrer ivrig og er lykkelig for all oppmerksomheten.
Jeg går inn på kjøkkenet med handleposen, og deretter til stua for å se om det er noen stygge merker i malingen på karmen som må fikses. Og da ser jeg marerittet: To tredjedeler av sofaen min (som er splitter ny, by the way, riktignok billig sofa for å tåle hundepåvirket slitasje, men litt lenger hadde jeg tenkt å ha den) er insmurt i hvit maling, og rundt om i sofaen ligger ødelagte ubrukte pensler, ødelagt brukt pensel, markeringsteip er makulert, en dorull har blitt til konfetti, og en slik støvmopp med lange fargerike hår er drysset over malingen i sofaen som et jævla kakestrøssel. Åh, da var jeg så sint at alle tre hundene la seg på kjøkkenet før jeg var ferdig med alle banneordene jeg kan og noen nye jeg lagde underveis. Jeg fikk sanset meg og sjekket Hudson nærmere uten å være sint, og fant ingen rare farger inni munnen hans. Jeg ringte Giftinformasjonen for sikkerhets skyld, men de mente at det ikke var noe problem med vannløselig maling i så små mengder. Og ut fra utseendet på pensel, sofa og hund, har han nok tygd mest i håndtaket og sveivet penselen rundt i sofaen.
Så var det fram med white spirit og kluter for å få skuret sofaen sort igjen, mens jeg fabulerte på om det var penest med sort maling eller sort sprittusj oppå alt det hvite. Men bank i bordet, det ser ut til at jeg har fått bort alt sammen, selv om det er en viss struktur i skinnet på sofaen som malingen lå nedi. Men det gikk med en halvliter white spirit, så i morgen må jeg få vasket sofaen med såpevann så det ikke er farlig for noen å sitte i den - nå er den enda bedre sperret bort enn den var, så ingen hunder kan komme bort til den. Jeg antar jeg også bør smøre sofaen inn med et eller annet for å motvirke sprekker i skinnet etter all white spiriten. Vil olivenolje fungere, mon tro? Eller kanskje en god krem fra Body Shop?
Og til de som lurer, nei, selvfølgelig har jeg ikke bilder av helvetet her, det var i grunnen ikke det første jeg tenkte på.
Hudson er en liten håndfull, det skal han ha, og han er så kreativ og utspekulert. Men heldigvis for ham er han så søt at han tilgies lett. Det var en fem minutters tid jeg skulle ønske det var i går han skulle dratt til Australia, men det gikk fort over, og jeg gruer meg fremdeles til han skal dra.
I helga hadde jeg derimot tenkt til å stille henne. Pelsen er ikke akkurat på plass enda, men det hadde vært greit å få stilt henne et par ganger før de større utstillingene kommer, i fall vi har rustet i venstresvingene våre, hun er jo ikke utstilt siden desember 2010. Så jeg tenkte at denne helga kunne være en oppvarmingshelg. Jeg skulle jo uansett stille valpene, så en hund fra eller til?
Jeg gledet meg til å dra til Kongsberg i dag - det er alltid koselig å stille for Arne Foss, og det var såpass mange påmeldt at det ville være mye kjentfolk å se. Det var ikke så mange i Letohallen for fjorten dager siden, og det er mange bernerfolk (og andre raser-folk) jeg ikke har sett på lenge siden vi har hatt barselpermisjon i heimen. Litt skuffende at det ble dommerbytte på valpene, men det fikk så være, det så ikke ut til å bli kollisjon mellom ringene uansett, og det viktigste er at valpene har moro.
Siden jeg virkelig var i støtet og gledet meg til å få omfavne utstillingsabstinensene mine, bestemte jeg meg for å melde på til Orkdal på søndagen, så kunne jeg tilbringe noen dager hos ei venninne i Trøndelag. God plan!
Jeg må få være så ærlig å kunne si i min egen blogg at jeg gledet meg vilt til denne helga - jeg liker å dra på utstillinger, jeg liker å stille egne hunder - og jeg er ganske så stolt av hvordan Foenix og Hudson har utviklet seg så langt. Så det ville være moro å få vise dem fram for flere bernerfolk. Jeg synes de er fine ambassadører for Bosse (pappa'n deres altså, SE Uch Berntiers Opus One) som avlshund også. Og siden Hudson snart drar, var denne helga siste sjanse til å få vist ham fram. Jeg er stolt av F-kullet mitt, rett og slett. Jeg gledet meg til å se igjen folk, få målt valpene mine opp mot andre valper, sjekke hva X'en husker av gamet, komme meg ut og hjemmefra, treffe gamle studievenner i Trøndelag, roadtrip i vakker norsk natur, og alt annet som kunne skje disse dagene.
Men hva skjer når jeg gleder meg til noe?
Det går til helvete.
Hudson har fått en mild utgave av kennelhoste.
Jeg hørte ham harke en gang eller to et par dager, men det hørtes ut som om han bare hatt et rusk i halsen, og jeg koblet det aldri mot kennelhoste fordi det ikke skjedde så ofte. Så jeg dro på trening og turer og var ute i verden med hundene - jeg er veldig lei meg for at vi har smittet noen, men han viste jo ikke mer symptom enn når han spiser en tørr fôrkule litt for fort :(
Onsdag fant jeg derimot masse grønn, størknet snørr på nesa hans da vi sto opp, og da begynte det å ringe noen bjeller. En telefon til veterinær som bekreftet at de få harkene kunne være kennelhoste, men at det var feil type snørr. Vi holdt oss for oss selv et par dager og så an utviklingen til Hudson. Fremdeles bare et par hark per dag, men økt snørrproduksjon - og denne gangen blank og flytende, som veterinær sa var den rette sorten... Så da var det ikke noe annet i går enn å innse at der røk alle de fine planene mine. Jeg kan være så ærlig her at jeg innrømmer det falt noen bitre tårer da, for jeg har gledet meg så veldig! Jeg som er så påpasselig med mine hunder, ikke lar de drikke fremmed vann eller hilse på alt av fremmede bikkjer - og Hudson som er vaksinert for alt mulig rart i og med at han drar! Og likevel får vi kennelhoste. Familien har hatt hund siden 1982, og dette er første gang vi har det. Det er jo sånt som hører med og kan plukkes opp her og der, men det er surt lell. Kunne det ikke vært en annen helg? For jeg vil ikke være den som bevisst oppsøker andre hunder og kanskje påfører dem smitte. Så viktig er ikke utstilling, en må gjøre det riktige da.
Så må jeg jo skynde meg å legge til at Hudson virker overhode ikke plaget, ellers hadde jo hans velferd vært min første bekymring. Han er ikke syk, han er bare smittefarlig - og da er det lov å være skuffet og irritert på skjebnen som stakk kjepper i hjulene våre. Foenix og X'en viser foreløpig ingen tegn til harking og snørring, men de kan være like smittefarlige som Hudson, så derfor ble selvfølgelig alle hjemme.
Foenix får nye valpeshow, dog ikke så mange, det er lite valpeshow utover. X'en får prestere på rutine når hun skal i ringen neste gang. Hudson skal selvfølgelig stilles i Australia. Men jeg skulle ønske flere hadde fått sett ham her, før han dro, når han uansett ble så lenge og mulighetene var der. Det er greit med Ikke Møtt når det ligger en antagelse om det ved påmelding. Men Ikke Møtt på grunn av syke hunder irriterer meg. Særlig når to hunder strengt tatt ikke er syke, og den tredje ikke har redusert allmenntilstand og så langt i dag ikke har harket en eneste gang. Da er det lov å mugge litt på skjebnen...
For å bevise at han er i utmerket form og i slag, har Hudson gjort fantestreker i dag. Igjen. Han gjør så mye ramp og må passes godt på, og han er en luring som tilsynelatende ikke en gang trenger å tenke for å finne på nye streker. Han er en utspekulert liten bøllegutt, og har kostet meg noen lapper i ødelagte ting... Han har for eksempel tatt laptop-laderen to ganger, han har en forkjærlighet for å knaske stearinslys, han var ikke gamle gutten før han sto på bakbeina og plukket ting fra kjøkkenbenken han ville ha, og kom joggende inn på stua med skarpe kniver og andre farlige gjenstander i munnen. Han har lært meg en del om å rydde og valpesikre bedre, men han ligger av og til et hakk foran meg. Sist helg fikk han tak på mobilen min, så den avgikk ved døden.
I dag holdt han på å sette seg i livslang lommepengegjeld.
I påvente av murer og elektriker som skal fullføre oppussingen i stua, har jeg ikke gjort annet enn å blokkere inngangen til den delen av stua med diverse som valpene ikke skal komme seg under, over, gjennom eller forbi. Trodde jeg. Tidligere i dag tok jeg et malingstrøk på indre vinduskant og ny vinduskarm, og pakket penselen inn i plast så den ikke var våt av vann når jeg skulle ta strøk nummer to noen timer senere. Dette la jeg fra meg på det jeg trodde var et sikkert sted.
I mellomtiden oppdaget jeg at jeg manglet noen ingredienser til morgendagens farsdagskake (nemlig selve kakemiksen fra Toro, hehehehe, jeg er da ingen baker!), så jeg svippet bort på Kiwi. Tre kilometer unna. Riktignok brukte jeg noen minutter på å avgjøre hvilken av miksene jeg skulle ha, det er jo så mange valg! Blåbærmuffins? Sjokoladecookies? Sjokoladekake? Brownies? Gulrotkake? Pavlova? Gjærbakst? Den andre sjokoladekakevarianen? Rosa muffins? Jeg hadde litt beslutningsvegring en stund, før jeg til slutt fant meg i kassa med en pakke.
Anyways, vel hjemme ble jeg møtt av tre lykkelige hunder, jeg var jo borte en tyve minutters tid!
- Hvorfor er du hvit på nesa, spør jeg Hudson, og kjenner etter om han har fått noe superdisgusting snørr på seg. - Har du kommet deg inn i stua og snust på vinduskarmen? spør jeg ham. Han logrer ivrig og er lykkelig for all oppmerksomheten.
Jeg går inn på kjøkkenet med handleposen, og deretter til stua for å se om det er noen stygge merker i malingen på karmen som må fikses. Og da ser jeg marerittet: To tredjedeler av sofaen min (som er splitter ny, by the way, riktignok billig sofa for å tåle hundepåvirket slitasje, men litt lenger hadde jeg tenkt å ha den) er insmurt i hvit maling, og rundt om i sofaen ligger ødelagte ubrukte pensler, ødelagt brukt pensel, markeringsteip er makulert, en dorull har blitt til konfetti, og en slik støvmopp med lange fargerike hår er drysset over malingen i sofaen som et jævla kakestrøssel. Åh, da var jeg så sint at alle tre hundene la seg på kjøkkenet før jeg var ferdig med alle banneordene jeg kan og noen nye jeg lagde underveis. Jeg fikk sanset meg og sjekket Hudson nærmere uten å være sint, og fant ingen rare farger inni munnen hans. Jeg ringte Giftinformasjonen for sikkerhets skyld, men de mente at det ikke var noe problem med vannløselig maling i så små mengder. Og ut fra utseendet på pensel, sofa og hund, har han nok tygd mest i håndtaket og sveivet penselen rundt i sofaen.
Så var det fram med white spirit og kluter for å få skuret sofaen sort igjen, mens jeg fabulerte på om det var penest med sort maling eller sort sprittusj oppå alt det hvite. Men bank i bordet, det ser ut til at jeg har fått bort alt sammen, selv om det er en viss struktur i skinnet på sofaen som malingen lå nedi. Men det gikk med en halvliter white spirit, så i morgen må jeg få vasket sofaen med såpevann så det ikke er farlig for noen å sitte i den - nå er den enda bedre sperret bort enn den var, så ingen hunder kan komme bort til den. Jeg antar jeg også bør smøre sofaen inn med et eller annet for å motvirke sprekker i skinnet etter all white spiriten. Vil olivenolje fungere, mon tro? Eller kanskje en god krem fra Body Shop?
Og til de som lurer, nei, selvfølgelig har jeg ikke bilder av helvetet her, det var i grunnen ikke det første jeg tenkte på.
Hudson er en liten håndfull, det skal han ha, og han er så kreativ og utspekulert. Men heldigvis for ham er han så søt at han tilgies lett. Det var en fem minutters tid jeg skulle ønske det var i går han skulle dratt til Australia, men det gikk fort over, og jeg gruer meg fremdeles til han skal dra.
2. november 2011
Turbilder
Høsten kan være veldig vakker, og gårsdagen var dessverre ikke en slik dag. Likevel bestemte jeg meg for å ta med fotoapparatet ut på tur - det er noe med at Hudson snart drar og jeg vil forevige flest mulige øyeblikk og minner.
I går var jeg skikkelig sprek, og gikk først en tur med valpene og deretter en tur med X'en og naboen. Det er godt for X'en å få litt alenetid, samt at hun av og til blir for voldsom i leken med valpene. Hun ser ut til å trives med å ha selskap på tur, men av og til blir hun for ivrig, så om vi går tur uten valpene kan hun få gå løs hele tiden. Dessuten går jeg lenger tur med bare X'en enn med alle tre, hun trenger og orker mer.
Det var overhode ikke gode fotoforhold i går, og de fleste bildene ble uskarpe, tåkete, mørke og kjipe. Det er ikke alle disse bildene jeg er like fornøyd med heller, men noen ganger må en bare få spamme sin egen blogg med valper som leker og mødre som bader.
Først et bilde av to tente lys som venter på frokost, her får ingen mat om de hopper og maser, og bernermatvrak lærer det ganske så fort:
Foenix på jordet:
Hudson på jordet:
Fulle farta:
Foenix:
Søskenkjærlighet:
Noe er veldig spennende. Vi ser ofte rådyr som gresser på disse jordene på tidlige morgener og sene kvelder.
En kort, en lang...
Fint med haler en kan holde seg fast i:
Store, fine, oversiktlige jorder rett utenfor dørterskelen:
Flinke valpene kommer på innkalling selv om de var langt unna:
Kunst i naturen:
X'en på tur med kelpienaboene:
Vanngøy, selv i november:
Hun ser skabbete ut, men pelsen er tilsynelatende på vei opp igjen, hurra!
X'en og Blaze:
X'en og Talli:
I går var jeg skikkelig sprek, og gikk først en tur med valpene og deretter en tur med X'en og naboen. Det er godt for X'en å få litt alenetid, samt at hun av og til blir for voldsom i leken med valpene. Hun ser ut til å trives med å ha selskap på tur, men av og til blir hun for ivrig, så om vi går tur uten valpene kan hun få gå løs hele tiden. Dessuten går jeg lenger tur med bare X'en enn med alle tre, hun trenger og orker mer.
Det var overhode ikke gode fotoforhold i går, og de fleste bildene ble uskarpe, tåkete, mørke og kjipe. Det er ikke alle disse bildene jeg er like fornøyd med heller, men noen ganger må en bare få spamme sin egen blogg med valper som leker og mødre som bader.
Først et bilde av to tente lys som venter på frokost, her får ingen mat om de hopper og maser, og bernermatvrak lærer det ganske så fort:
Foenix på jordet:
Hudson på jordet:
Fulle farta:
Foenix:
Søskenkjærlighet:
Noe er veldig spennende. Vi ser ofte rådyr som gresser på disse jordene på tidlige morgener og sene kvelder.
En kort, en lang...
Fint med haler en kan holde seg fast i:
Store, fine, oversiktlige jorder rett utenfor dørterskelen:
Flinke valpene kommer på innkalling selv om de var langt unna:
Kunst i naturen:
X'en på tur med kelpienaboene:
Vanngøy, selv i november:
Hun ser skabbete ut, men pelsen er tilsynelatende på vei opp igjen, hurra!
X'en og Blaze:
X'en og Talli:
31. oktober 2011
Valpeshowdebut
Sukk, hvor blir tiden av? Det har skjedd så innmari mye som burde vært blogget om, men jeg har ikke nådd over noe. Jeg får se om jeg får gjort noe med det de neste dagene, for nå går vi etter planen inn i en litt roligere tid på hundefronten, og det er ikke så mye potensielt bloggmateriale framover, så da kan en jo blogge i retrospekt, ikke sant? For siden sist blogg har vi gått ny konkurranse, vi har gått på et meget bra kurs, Hudson har hatt besøk av sin nye eier, hans mulighet til å få reise til Australia har blitt avklart - og de har debutert på valpeshow! Og det er det jeg tenker å skrive om nå.
I og med at Hudson ikke kunne reise til planlagt tid, hev jeg meg rundt og fikk meldt på også ham til de to valpeshowene som var i helga. Foenix var for lengst påmeldt, jeg har gledet meg til å starte med ny valpeshowrunde, det er jo en eneste lang sjarmøretappe! For Hudson ville det være fin lærdom å ta med seg før avreise, litt ringtrening før karanteneoppholdet. Dessuten må jeg - uten fnugg av beskjedenhet - få lov til å si at jeg er ganske stolt av ham, han ser veldig fin ut så langt, så da er det jo veldig moro å få vise ham fram i norske ringer før han drar. Jeg kan vel trygt påstå at når han har reist til Australia, vil ikke han bli å se i noen europeisk ring igjen.
Lørdag var det påmeldt åtte valper og søndag var det påmeldt ni valper. Dessverre var Hudson og Foenix alene i de yngste klassene begge dager - det skjer så enormt mye utvikling fra yngste til eldste klasse, og jeg hadde håpet på noen i yngste klasse så jeg kunne ha noen å sammenligne mer realistisk med. Dessuten er det god trening for valpene - de har øvd mye på å springe pent med meg, men å løpe pent selv om andre valper løper foran eller bak har vi ikke fått trent på.
Jaja, det ble fire av fire mulige klasseseire i helga, hehehe. Hudson møtte begge dager i BHK sin "onkel" Ådne (Nøklebyåsen's Ådne, etter Ola, altså en halvbror av X'en). Foenix møtte lørdag i BTK sin "tante" Ålga (Nøklebyåsen's Ålga med Å) og søndag var det Irma (Ille Søte Irma av Hiselfoss) som vant. Det er ingen skam å bli plassert bak disse tre, og det er jo snart juniorklasse for disse.
Mitt mål for helga var å gi valpene gode opplevelser i ringen, og det fikk de virkelig. De storkoste seg, syntes det var helt fantastisk at så mange hadde valgt å komme til Letohallen den helga for å kose på DEM, de travet pent, de likte dommermennene, de sto så godt de kunne og gjorde etter min mening en veldig fin figur i ringen. Det var masse kos, skryt og godbiter for debutantene, så de erfarer at dette utstillingsgamet er bare moro.
Jeg måtte selvfølgelig skynde meg ut etter BHK for å bytte til Foenix i yngste tispeklasse. Da jeg kom tilbake med henne i ringen på lørdag, var jeg ikke kommet langt forbi ringtauet før dommer stoppet meg og spurte om det var "syrran". Så forklarte han meg hvor urettferdig det var å måtte sammenligne to valper som var i så forskjellig utvekslingsstadie og med såpass aldersforskjell - de månedene gjør tross alt en god del for valper. Men han likte virkelig valpene mine, og ville at jeg skulle vite at de var bra selv om vi ikke vant, han likte deres "knubbighet", sa han. Og det synes jeg var veldig hyggelig å høre, selvfølgelig, en blir stolt oppdretter da!
Vel, stolt oppdretter var jeg i grunnen hele helga, mens jeg beundret mine to plush puppies som tøffet rundt i hallen som den mest vanlige ting, hilste på folk, slo seg til ro i valpegrinda når de måtte det, sov midt i kaoset, ble med på alle mine innfall, logret fra halsbåndet og bakover i møte med kjentfolk, og logret fra hoftene og bakover i møte med fremmede. Jeg har fått så mye skryt av alt fra dommerne til fremmede, så det har vært en real kosehelg - en egotripp og en sjarmøretappe. Jeg elsker å stille valper!
Og jeg må i pur nybegynnerstil få si at jeg mistet et hjerteslag da jeg åpnet katalogen og så navnene til valpene. Latrudaer, på trykk, veldig ekte, veldig morsomt. Yeah yeah, det er de små gleder, ikke sant?
Bilde av Hudson tatt forrige uke, det ble ingen gode oppstillingsbilder av ham i helga, Letohallen er intet fotostudio...
Også et hodebilde, bare fordi han er så innmari søt og fotogen:
Foenix foran dommerbordet på søndag:
Foenix kan sette et bein foran det andre:
Hudson, litt mer i karpealderen, men det var X'en også, og hun har da fått en meget normal og fin overlinje lell:
I og med at Hudson ikke kunne reise til planlagt tid, hev jeg meg rundt og fikk meldt på også ham til de to valpeshowene som var i helga. Foenix var for lengst påmeldt, jeg har gledet meg til å starte med ny valpeshowrunde, det er jo en eneste lang sjarmøretappe! For Hudson ville det være fin lærdom å ta med seg før avreise, litt ringtrening før karanteneoppholdet. Dessuten må jeg - uten fnugg av beskjedenhet - få lov til å si at jeg er ganske stolt av ham, han ser veldig fin ut så langt, så da er det jo veldig moro å få vise ham fram i norske ringer før han drar. Jeg kan vel trygt påstå at når han har reist til Australia, vil ikke han bli å se i noen europeisk ring igjen.
Lørdag var det påmeldt åtte valper og søndag var det påmeldt ni valper. Dessverre var Hudson og Foenix alene i de yngste klassene begge dager - det skjer så enormt mye utvikling fra yngste til eldste klasse, og jeg hadde håpet på noen i yngste klasse så jeg kunne ha noen å sammenligne mer realistisk med. Dessuten er det god trening for valpene - de har øvd mye på å springe pent med meg, men å løpe pent selv om andre valper løper foran eller bak har vi ikke fått trent på.
Jaja, det ble fire av fire mulige klasseseire i helga, hehehe. Hudson møtte begge dager i BHK sin "onkel" Ådne (Nøklebyåsen's Ådne, etter Ola, altså en halvbror av X'en). Foenix møtte lørdag i BTK sin "tante" Ålga (Nøklebyåsen's Ålga med Å) og søndag var det Irma (Ille Søte Irma av Hiselfoss) som vant. Det er ingen skam å bli plassert bak disse tre, og det er jo snart juniorklasse for disse.
Mitt mål for helga var å gi valpene gode opplevelser i ringen, og det fikk de virkelig. De storkoste seg, syntes det var helt fantastisk at så mange hadde valgt å komme til Letohallen den helga for å kose på DEM, de travet pent, de likte dommermennene, de sto så godt de kunne og gjorde etter min mening en veldig fin figur i ringen. Det var masse kos, skryt og godbiter for debutantene, så de erfarer at dette utstillingsgamet er bare moro.
Jeg måtte selvfølgelig skynde meg ut etter BHK for å bytte til Foenix i yngste tispeklasse. Da jeg kom tilbake med henne i ringen på lørdag, var jeg ikke kommet langt forbi ringtauet før dommer stoppet meg og spurte om det var "syrran". Så forklarte han meg hvor urettferdig det var å måtte sammenligne to valper som var i så forskjellig utvekslingsstadie og med såpass aldersforskjell - de månedene gjør tross alt en god del for valper. Men han likte virkelig valpene mine, og ville at jeg skulle vite at de var bra selv om vi ikke vant, han likte deres "knubbighet", sa han. Og det synes jeg var veldig hyggelig å høre, selvfølgelig, en blir stolt oppdretter da!
Vel, stolt oppdretter var jeg i grunnen hele helga, mens jeg beundret mine to plush puppies som tøffet rundt i hallen som den mest vanlige ting, hilste på folk, slo seg til ro i valpegrinda når de måtte det, sov midt i kaoset, ble med på alle mine innfall, logret fra halsbåndet og bakover i møte med kjentfolk, og logret fra hoftene og bakover i møte med fremmede. Jeg har fått så mye skryt av alt fra dommerne til fremmede, så det har vært en real kosehelg - en egotripp og en sjarmøretappe. Jeg elsker å stille valper!
Og jeg må i pur nybegynnerstil få si at jeg mistet et hjerteslag da jeg åpnet katalogen og så navnene til valpene. Latrudaer, på trykk, veldig ekte, veldig morsomt. Yeah yeah, det er de små gleder, ikke sant?
Bilde av Hudson tatt forrige uke, det ble ingen gode oppstillingsbilder av ham i helga, Letohallen er intet fotostudio...
Også et hodebilde, bare fordi han er så innmari søt og fotogen:
Foenix foran dommerbordet på søndag:
Foenix kan sette et bein foran det andre:
Hudson, litt mer i karpealderen, men det var X'en også, og hun har da fått en meget normal og fin overlinje lell:
Abonner på:
Innlegg (Atom)
