På tåhev

Det har ikke skjedd forskrekkelig mye i Latrudaklanen siden sist oppdatering, av den enkle grunn at jeg har fått forbud mot å bruke høyrefoten min av fysioterapeuten. Ved å holde meg mest mulig i ro og belaste foten minst mulig, håper vi å teste ut noen hypoteser - kan vi nå et punkt hvor smerten er nullstilt, og bygge foten forsiktig opp igjen? Er det en kronisk smerte? Og hva påvirker foten og påfører mer smerte? Det er møkkpøkk-kjedelig, men jeg vil jo gjerne ha en fot jeg kan bruke, så en får prøve det en kan.

Så da sitter en her da, for det meste, for det er jaggu ikke mye en får gjort uten å legge vekt på foten. Jeg har krykker til avlastning når det er uunngåelig, for eksempel korøvelser - men jeg innså veldig lett at det å danse sensuelt til Hot Stuff eller You Can Leave Your Hat On mens en går på krykker er langt utenfor min liga, i hvert fall :D

Koret jeg synger i - Crème Fraîche - har en stor festkonsert i juni, med 1980-tallstema. Og jeg er så heldig at jeg har fått en solo! Så jeg håper selvfølgelig at jeg er fullstendig på beina igjen til det. Hvis ikke... Så er det smertestillende på apoteket, har jeg hørt.

Konserten er samme helga som NKK Tromsø, som jeg hadde håpet å få med meg i år, men det utgår da med høye kneløft. Det samme gjorde NKK Bergen, siden koret hadde intensiv øvingshelg da. Jeg må få koordinert NKKs terminliste med noen i korstyret, altså ;)

Men jeg fikk med meg dobbeltutstillingen i Letohallen siste helga i mars - på krykker, for å følge fysioterapeutens ordre så langt jeg kan... Det er jo ikke det at det er umulig å legge vekt på beinet, det gjør bare veldig vondt, og vi forsøker derfor å skåne det. Men halve moroa med utstilling er å stille selv, så jeg valgte å ta de rundene med Foenix i ringen selv. Jeg løper jo ikke noe dårligere nå enn jeg har gjort siden fallet i januar 2013 og gjennom hele fjoråret...

Lørdag ble Foenix nummer to i åpen klasse med CK, og jeg var nesten enda mer fornøyd med søndagens tredjeplass siden det var en mye større klasse da.

Nå raser pelsen av, så da slipper jeg å belaste foten i utstillingsringen på en stund. Jeg er ikke helt fortrolig med hennes syklus enda, siden hun verken har løpt eller røytet så ofte. X'ens syklus kjenner jeg ut og inn, så der vet jeg hva jeg har å forholde meg til, og kan spå omtrent på datoen når hun får løpetid - og når hun har og ikke har pels. Mens Foenix virker som om enten er ustabil og variabel, eller fremdeles stabiliserer seg. Hun er snart tre år, men har bare hatt to løpetider.

Jaja, pels kommer og går, da sparer vi påmeldingspenger så lenge, og kommer tilbake når vi føler for det. I mellomtiden trener vi lydighet på stuegulvet - korte treminuttersøkter nå og da er enklere for foten enn to timer på fellestrening i klubben enn så lenge.

Og dette er hvorfor jeg ikke kan trene lydighet med jentene i samme rom, for sjalusien kicker inn, og begge vil vise hva de kan. Her jobbet jeg med neddekk og oppsitt på Foenix, og vi gjentok flere repetisjoner før jeg oppdaget at X'en lå bare et par meter unna og adlød hver eneste kommando! Tullehunden min, verdens beste X, hun har slettes ikke lyst til å bli satt til siden. Og det er hun heller ikke, vi jobber oss mot en klasse 2-debut. Jeg synes bare det er så mye enklere å trene en hund om gangen!

Derfor gjorde jeg slik i neste omgang:

Jeg er ikke helt sikker på hva det sier om jentene, når to langkoster i døra er nok for å sperre de borte...

Ellers er det årsmøte i NBSK om ti dager, og jeg håper flest mulig dukker opp for å støtte klubbdemokratiet og la sin stemme bli hørt - hvis ikke, er lørdag siste frist for å sende inn forhåndsstemme på personvalg, i det minste.

Der hører jeg oppvaskmaskina nærmer seg ferdig, så da skal jeg teste en muffinsoppskrift. Jeg har invitert til sosialt lag over påske, men jeg kan jo ikke risikere å matforgifte gode venner, så jeg får teste ut på forhånd. Jeg hører også Matt Bomer rope på meg fra DVD-hylla, så det blir nok en ny episode av White Collar i kveld. Jeg har aldri vært glad i krim og blod og gørr og for mye spenning, så dette er ikke en god høytid for meg TV-messig. Men White Collar er helt perfekt, et spenningsnivå jeg fikser, fulgt av sjarme, karisma og rett type humor.

Jeg håper alle har en riktig god påske!

Oj oj oj...

Se hvem som blogger!

Jupp, Latruda-gjengen har fått tilbake blogglysten. Nesten et år etter sist innlegg... For de som lurer på hva som skjedde i 2013, har jeg en oppsummering på hjemmesiden med det viktigste, så vi bare spoler over det, og hopper til 2014 i denne bloggen.

På hundefronten har det egentlig ikke skjedd så mye så langt i år, ikke å skrive om, i hvert fall.

Foenix ble parret lille nyttårsaften og nyttårsaften, men dessverre var vi for sent ute, så hun gikk tom. Hun hadde progesteron på 7 på fredag, og ut fra normal stigning ville onsdag vært en god dag å parre på. Så tok vi ny blodprøve mandag morgen bare for å sjekke at hun ikke steg senere enn forventet - men frøkna som i enhver sammenheng er full av fart steg selvfølgelig mye kjappere enn "boka" - hun var allerede på 42, og parring er anbefalt mellom 20 og 40. Første parring skjedde cirka 12 timer etter blodprøva, så da var hun sikkert på 50 allerede, og langt forbi eggløsning.
Vi prøver igjen neste gang, men dessverre har Foenix hittil gått 11 måneder mellom hver løpetid. Nå har hun riktignok bare hatt to løpetider, så jeg håper at hun skal legge inn et sommerløp nå, at hun bare har trengt tid på å stabilisere seg hormonelt. Men jeg holder ikke pusten mens jeg venter.

I mellomtiden fokuserer vi på utstilling, lydighet - og nå som snøen går; spor.
Vi "mistet" mange utstillinger i vinter, da jeg valgte å ikke melde henne på da hun var parret. Det er alltid en viss smitterisiko når en drar et sted med flere hundre hunder samlet, og det er en del av gamet at en en sjelden gang kan komme hjem med lus, kennelhoste, eller noe annet smittsomt (siden jeg fikk X'en i 2007 har jeg en eneste gang fått med meg noe hjem fra utstilling, så det skjer ikke ofte) - men drektige tisper er vanskeligere å behandle, og derfor tar jeg de forhånndsreglene og holder parret tispe hjemme. Dermed mistet vi flere småutstillinger og Vestfoldspesialen. Men, en må jo prioritere, og 2014 var året jeg håpte på nytt valpekull, så kunne vi heller stille i 2015.

Jaja, vi fikk nå med oss NKK Bø, hvor det ble excellent og ikke noe mer i en diger åpen klasse.
Neste var NKK Kristiansand, hvor jeg meldte på begge to - X'en mangler storcertet, og jeg trodde dommer ville like hennes type bedre enn Foenix. Men jaggu slo datra mora, og fikk en fjerdeplass av 14. Det må jeg si meg fornøyd med, for en hund som enda er ung og uferdig, og utvikler seg sent, men godt.
Hun skal også i Letohallen i helga, og deretter forventer jeg at pelsen ramler av i den utstillingsfrie perioden her på Østlandet, slik at jeg ikke har noe å stille når sesongen virkelig starter fra slutten av mai og utover sommeren. Det kan jo hende en har flaks, men jeg tviler.

Hva skal en stakkars utstillingsjunkie gjøre da?

Vel, jeg dømte et valpeshow 1. mars, og det var kjempemorsomt. Jeg storkoser meg virkelig både i ringen og med alle forberedelsene og researcharbeidet jeg gjør for å sette meg inn i rasene. Jeg er også invitert til å dømme et nytt valpeshow i mai.

Ellers trener vi lydighet, med håp om å starte for begge to - X'en skal opp i klasse 2, og Foenix skal debutere.

X'en er ikke altfor langt unna å kunne starte i en ny klasse. Vi har hatt god framgang på et par problemøvelser.
Apporten ser ut til å ha løsnet, med myyyye tålmodighet. Jeg må fortsette å passe meg så jeg ikke framprovoserer konflikten vi hadde der, som førte til at hun nektet å komme inn med bukken og heller ville ha den selv. Men per i dag gjør hun perfekt apportering hver gang jeg prøver - og jeg tester kun én gang per lydighetstrening, og heller ikke på hver trening. Slik har vi nå 100 prosent suksessrate, og hun synes øvelsen har blitt dritkul - inkludert å komme inn til meg.
Hinderet har også løsnet, etter at hun fikk det over seg på et stevne i fjor, og dermed fikk full blokkering på hinderet. Fra å nekte å være i nærheten av spetakkelet, har hun nå gått tilbake til hoppgleden hun hadde og tjuvstarter på en halv meters høyde. Helt herlig!

X'en hopper hinder.

En siste utfordring er at hun ikke liker at hinderet flyttes på, eller at planker fjernes/legges til, mens hun er i nærheten - det skaper vel en viss konnotasjon til da det falt over henne. Så det vi trener på nå, er rett og slett at en "dommer" gjør hinderet klart for øvelsen, mens hun må sitte i nærheten uten å få rømme. Står hinderet helt rolig uten å bli rørt er det helt ufarlig, men det kan jo tenkes det kommer hoppende etter henne når dommeren legger på en planke. Tullehund. Men i skal da bli kvitt det også, den hunden gjør ganske mye for godbit.

Innkalling med stå begynner også å se skapelig ut, i hvert fall poengverdig. Vi må få ned bremselengden, men jeg vil ikke drepe farten og intensiteten hennes ellers i momentet. Hun er heldigvis en lang hund, så vi har litt å gå på :D

Avstandskommandering har vi forlenget avstand på, og det er litt sånn haba-haba. Hun reagerer ikke alltid på første kommando når jeg står syv meter unna, men reagerer kjapt og presist på andre eller tredje kommando, så hun vet jo hva hun skal. Jeg må bli flinkere til å korrigere når hun ikke adlyder, tenker jeg, hun kan få litt krav når hun egentlig kan øvelsen.
Vi har også jobbet med å få raskere neddekker, som jeg synes viser resultat. Hun vil aldri slenge seg i bakken, men hun behøver jo ikke å skli sakte ned som om hun får juling for å dekke.

Ruta har vi testet i hele to økter. Første gang viste hun stor forståelse, og andre gang begynte hun bare å kødde, så den er i sannhet en work in progress. Men vi skal nok få til noe der også.

Foenix har trent masse småmoment, så jeg snart kan begynne å sette sammen til øvelser. Det er langt unna startklart, men hun lærer kjapt, og jeg trener mer nå som snøen er borte og temperaturen bedre...
Tannvisning er grei, hun har forstått at det lønner seg å sitte rolig, og ikke hoppe dommeren i møte for å si HEI!
Fellesdekk har hun vært med på flere ganger, og det blir bare bedre og bedre. Hun trenger hjelpetegn for å gå ned i dekk, men den fades mer og mer bort. Jeg kom på her om dagen at hun kanskje må lære seg "sitt opp" også, men det ser ut til at hun tar kjapt.

Lineføring har vært et langt lerret å bleke for en hund som foretrakk å hoppe bakover foran meg for best mulig å opprettholde øyekontakt. Jeg har ikke fått eliminert den tendensen helt, og hun bør helst være ganske sliten for å trene posisjon og lineføring/fri ved foten. Men det blir bedre og bedre, og hun har i hvert fall mye penere sitter enn mora noen gang har hatt. Vendinger betyr for henne hopp og sprett og jogge bakover, så jada, det er nok å ta tak i. Temposkifter har vi heller ikke testet.

Dekk fra holdt og stå under marsj har vi ikke sett på, utover at hun lærer seg dekk til fellesdekk - og dekk fra holdt. Men vi får jo ingen innmarsj før lineføringen/fri ved foten er på plass.

Innkalling er momentvis innmari bra - hun kommer DRITFORT, hun kommer ganske fint inn på plass - bedre enn mora, i hvert fall, hun reagerer kjapt - men den sitt og bli-biten er ikke helt på plass. Hun kan sitt og bli inntil en viss avstand, så det er bare snakk om å tøye. Jeg kan ha tre parkeringsplasser mellom oss, uten at hun reiser seg, og det er vel en seks meter eller så? Sånn er det å trene på parkeringsplass når det er snø overalt ellers :D

Hinderet har vi også testet, og det blir også en racerøvelse, bare poletten falt ned om at det lønte seg å hoppe over, ikke gå rundt. Hun er så kjapp og spretten, at det nok blir en favorittøvelse, og hun har snart klasse 2-hinderet inne.

Avstanden har vi også tittet litt på, momentvis, så hun har mange glimt her og der som er veldig bra, og det er ikke uoverkommelig å få dette til å bli et konkurranseprogram.
Hun har en mye høyere intensitet og motivasjon enn X'en, hun vil og vil og vil, blir ikke lei, og elsker å jobbe. Men hun har mer utfordringer i det å være sanset og passiv, så vi trener faktisk mye på å sitte i ro UTEN å tilby alternativ, fordi hun må lære seg at ikke alt skal være fart og spenning. Hun lærer kjapt, og er så fin å jobbe med, bare jeg har blitt kjent med henne og funnet ut hva hun trenger annerledes enn X'en trenger. Hun er en hund som jeg vil komme lenger med enn X'en. Selv om X'en for lengst hadde debutert da hun var på Foenix sin alder, har jeg heller ikke skyndet meg med Foenix. Vi har god tid, og det kommer til å bli knallbra til slutt.

Og Stine? Stine går jevnlig til fysioterapeut for å få fikset en fot som har vært så å si kronisk vond siden januar 2013. Jeg merker god framgang, og det er så godt å ha en fot som tåler den type belastning som ansees som normalt - for eksempel å gå en tur med jentene. Selv om jeg akkurat i dag helst ikke skal sette vekt på foten, etter et tilbakesteg i progresjonen. Jeg skal holde foten i ro, så jeg får sitte mest mulig i helga, men jeg må jo i ringen med Foenix.

Blogglysten ser ut til å være tilbake, så la oss håpe det ikke går nesten et år til neste gang...

Latmannslufting

Jeg er glad i vinteren.
Jeg er glad i våren.

Men den overgangsårstiden som vi har nå, den er jeg slettes ikke glad i. I går var jeg ute to og en halv time med jentene rimelig tynnkledd - i dag høljer det ned en blanding av snø og regn. I sola er det opp til ti plussgrader, så snøen smelter - men på natta er det nede i ti minusgrader, og alt fryser. Og jeg går ikke tur på isen. Om ikke hundene sklir og ødelegger seg, så gjør i hvert fall jeg det. Siste helga i januar trynte jeg noe så spektakulært på utstillingen i Exporamahallen, og etter det har jeg haltet. Smertenivå og dagsform har variert - noen dager kan jeg gå en mil med jentene uten problemer, andre dager kommer jeg meg knapt ned trappa fra soverommet i andre etasje til stua i første. Jeg har vært veldig var på føre og underlag - og "noe" er slarkete og ustabilt så jeg har lett tråkket over igjen, og dermed begynt å halte enda mer.

Jeg trodde jo at jeg bare har tråkket over, sånt er jo jeg vant til, kløne med stor Ø. Så jeg har jo bare ventet på at det skal gå seg til, tygget smertestillende for å få stilt på et par utstillinger, gått tur på bare eller brøytede veier for ikke å vingle i løssnøen eller på isen, og anpasset meg til dagsformen. Men etter to måneder begynte selv jeg å bli lei av å gå sånn (en hund hadde jo ALDRI fått halte i to måneder i dette huset, knapt to dager), og kom meg til lege. Så viser det seg at jeg har en betennelse i senesystemet i foten. Og sånt går jo ikke over av seg selv, så nå knasker jeg så mye piller atte - jeg har måttet innføre et ekstra måltid per dag for å få i meg pillene, da de ikke skal tas på tom mage!

Hittil har det gått greit å få aktivisert jentene, for det er en del fine grusveier her oppe som holdes brøytet, og dermed gir trygg ferdsel for mitt ustabile bein, mens jentene kan base i snøen på to sider av veien. Men nå, med de temperaturendringene vi opplever i løpet av et døgn nå, er det jo snø overalt - eller sørpe, og det er like ille, for det er også ustabilt underlag som foten lett svikter i og dermed tråkker jeg over igjen.

Så tidvis har jeg tydd til latmannslufting, for å få mosjonert og aktivisert jentene, men ikke meg selv... Løsningen har dermed av og til blitt kortere turer og mer belastning for jentene, for å gi foten mer hvile så den tåler en lengre tur dagen etter. Belastningen? Kløv. Og det viser seg også at kløven får jentene til å gå penere i bånd... Burde kanskje kjøpe en til, så begge kan gå noe mer sanset samtidig? Eller bare lære de litt båndmanerer, det er jo også et alternativ...

X'en har alltid elsket å jobbe, og hun er av den typen som skrur opp tempoet når hun får litt å jobbe med. Det er ikke drastisk tunge kløven de får, men det er nok til at hun setter opp tempoet, og jogger avgårde med stolt holdning og arbeidslyst. Hun er vanligvis en som lunter på tur, begynt å bli voksen må vite, men med kløven kan hun faktisk utfolde seg litt mer. Rare dyret...

Foenix er også godt fortrolig med kløven, men hun var et underlig skue første gangen hun fikk den på. X'en har vel aldri brydd seg om noe i sitt liv, og har alltid gått på med godt mot. Mens når Foenix fikk på seg kløven, ble hun stående med fire strake bein, og hele hunden lyste "hur gör jag nu då?" Som sagt - X'en har aldri lurt, hun bare gjør, så det måtte jo være Foenix' svenske farslinjer som kicket inn her? Men så fikk jeg henne med meg, og etter cirka 100 meter hadde hun glemt kløven, og løp rundt som normalt.

X'en har samme holdning til Rocky-vogna vår. Det er bare å legge seg i selen og gå på, tenker hun, så får det være opp til meg å sette et bein foran det andre og holde følge. Kløven får de gå løs med, men ikke vogna - de kan jo faktisk skade seg om noe skjer, så der vil jeg ha kontroll.

Foenix fikk prøve vogna for første gang forrige uke. Det var også litt rart, synes hun. Det var jo noe som fulgte etter henne! Men igjen, etter 200 meter så var hun så godt som "innkjørt". Vi hadde et par samtaler om at vogna ikke forsvinner selv om hun står rolig med fire stive bein, og vi hadde et par samtaler om at hun ikke kan snu seg i skjekene for å hoppe bakover selv om jeg går bak vogna (jamfør tidligere blogginnlegg om hvordan hun en lang stund mente fri ved foten skulle se ut...).
Det var da helt tørr asfalt rundt feltet her, og en runde rundt er 500 meter, så hun fikk to runder, hvor hun på 850 meter av den kilometeren lå godt i selen og jobbet godt (ingen last i vogna, men etter hvert lesser jeg oppi en vedsekk eller to), og dermed sov hun resten av kvelden. Måtte bruke både kropp og hode for å skjønne det, men var SÅ flink da poletten datt ned.

Jentene får også svømme nå, mens det er glatt og kjipt ute og før det blir mulig å svømme i tjernet rett her oppe. Så da er vi i basseng - jentene må ha vært veldig snille i 2012, for de fikk klippekort i julegave av nissen. Ikke verst!

X'en har aldri forstått poenget med å svømme når hopping og spruting og plasking og løping er like moro - mens Foenix la på svøm første gangen hun så Aurtjernet. Men i bassenget svømmer X'en som en fisk, så om hun ble pushet lenger ut på dypet i Aurtjernet ville nok hun også svømt. Men det er langgrunt og hun er ikke kortbeint...

Begge jentene har blitt veldig flinke til å svømme i basseng - jeg har som en verdig hønemor latt de bruke flytevest lenge, fall i fall, men de siste øktene har de svømt uten. De går uti bassenget frivillig og ivrig - Foenix må jeg stagge så hun ikke tar sats og hopper uti over kanten, men venter til hun faktisk kommer til en av nedgangene. De blir jo også så vanvittig slitne av det - det er mulig å få motstrøm i bassenget, og det merker de.

Hvor latmannslufting det egentlig er, kan jo diskuteres, så lenge jeg må bade begge etterpå. Men det er jo godt med rene hunder også, særlig med tanke på gårsdagens tur, da jeg kom hjem med gjørmesprut til opp på knærne, og jentene var enda verre. Så nå snorker to nybadede, slitne jenter i sofaen, og ankelen min er smertefri og god siden jeg ikke har måttet bruke den i dag.



Swimming from Stine Bøe on Vimeo.

I går fikk de forresten også hver sin gode økt med lydighetstrening, og det var lærerikt for oss alle tre - det er alltid sunt for meg å bli kommandert, og å få gode innspill og kommentarer, så tusen takk til Jeanette for hjelpen!

X'en fikk gå gjennom hele klasse 1-programmet minus hinderet, og det er tydelig at vi må jobbe mer med konsentrasjonen der - lineføringen primært, ellers var jeg rimelig fornøyd. Men, med tanke på at hun ikke har vært trent siden juni i fjor, da vi trente et par ganger for å forsøke oss på ferdselsprøven for moro skyld, så er det lov til å være litt rusten og forfallen. Jeg har kjøpt en kilospakning med grillpølser, jeg, sånt blir det motivasjon av :D

Foenix var høy som en hippie, så vi jobbet litt med ro og konsentrasjon. Hun er så ivrig, så hun rekker å gjøre litt forskjellig før jeg får belønnet. Men, vi fikk inn fri ved foten-trening, med innspill fra Jeanette på hvordan jeg skal belønne for å få enda bedre posisjon. Vi trente sitt og bli - og det er griiiiisevanskelig, for hun sitter ikke i ro - hun vipper på rumpa eller stepper med frambeina for å vise at hun sitter, se jeg sitter, jeg satt meg en gang til, se jeg gjør det riktig da! Så hun må rett og slett lære seg å holde et moment over en viss tid før belønningen kommer. Men herlighet, hun har jo aldri vært lært noe, så jeg er fornøyd med henne - hun har knallprogresjon for hver økt, og er så kvikk, lærenem og lærevillig. Hun har mye mer fokus og konsentrasjon enn da hun var yngre, og hun har mer tålmodighet enn da hun var yngre. Den begynner å bli voksen, den også (herregud, hun er snart to år... Grøss...) Hun digger å få jobbe, selv om hun kan være et fyrverkeri jeg ikke alltid helt vet hvordan jeg skal få til å bli penest mulig, og ikke bare veldig mye farger og lyd.

Til slutt ble det også noen ordinære valpeinnkallinger, og du dæven hvor det kan bli bra! Hun vet ikke hva på plass betyr (på tur heter det kom, for ikke å vanne ut lydighetskommandoer), men hun er såpass keen på å være hos meg, at hun kom jo som et skudd hver gang jeg ga kommandoen, og løp i hundreogsnørrogførti - akkurat som mamma'n. En er ikke noe treige dyr, bare fordi en er store dyr. For henne ligger svenskeinnsitten veldig naturlig i hennes bevegelsesmønster - mens X'en komer inn på høyre side og går rundt. Jeg er en tilhenger av å la hunden velge; det vil si dyrke fram det som ligger latent i dem og er nærliggende for dem å gjøre. Så da jobbet vi en del med det - med gode innspill fra Jeanette for å unngå støting og få en pen avslutning - opprinnelig kom hun vel inn i skulderhøyde, klar for å glefse i seg den kvarte frolicen. Foenix kan ha godt av å trene litt ro og sansethet, men jeg vil ikke bedøve iveren hennes heller.

For øvrig har jeg bestemt meg for å slutte å kalle mor og datter Lille og Bittelille. Foenix var på vekta da vi kjørte forbi veterinæren i dag. Den er slettes ikke Bittelille. Jeg har tatt meg i å synes at hun har lagt seg ut, at størrelsesforskjellen mellom de to ikke er så påtagelig lenger, at jeg kan ta feil av dem på avstand. Det slo meg at det er mer bein å holde i da jeg klippet klør tidligere i uka. Det slo meg at fingrene mine måtte ha krympet, for de kunne ikke lenger få like godt grep rundt snutepartiet med bare en hånd. En ser jo ikke dag for dag endringene som skjer, men jeg må innse at valpen er i ferd med å vokse opp. Hun har lagt på seg cirka seks kilo på under et halvt år, hun har vokst ut av flere halsbånd, jeg trenger ikke lenger å justere kløven når hun skal ha den på seg etter at mora har brukt den...

August 2011 og august 2012. Apropos sammenligning, liksom:

Og nå som jeg har fått eget kamera tilå fungere igjen, kanskje det blir mer ferske bilder framover, så jeg kan se med egne øyne hvor stor hun har blitt.

Lydigere

Jeg har hatt komplett lydighetsaversjon siden X'en besto ferdselsprøven i juni.
Vel, jeg har vel hatt aversjon mot ganske mye forskjellig i det siste, inkludert denne bloggen. Så da har vi valgt å fylle dagene med ting jeg ikke har giddet å blogge om.

Men nå er jeg visst på vei ut av en lang dvale, og har lyst til både det ene og det andre.

I går var vi en gjeng som møttes for å trene lydighet i påskesola, og det var flere som synes det var gøy. Jentene fikk en økt hver, men vi trente kun med en og en hund på en liten parkeringsplass - det er ikke helt lydighetsføre rundt oss enda, med mye snø og is, men da kan en jo få input fra andre, kommanderingshjelp - og fotohjelp.

Foenix fikk den første økta, og jeg var spent på hvordan det skulle gå - hun har jo ikke vært med på lydighetstrening annet enn for sosialisering, og hun er i hvert fall sosialisert nok til å elske mennesker... Så dette ble en test på hennes vilje til å velge meg og hennes evne til å konsentrere.

Før jeg fortsetter, bør jeg kanskje gi et bakgrunnsbilde av Foenix.
Da hun var valp, trente vi jevnt og trutt med typisk valpetrening - holde kontakt sittende foran meg selv om jeg veiver hendene med godbiter og fristelser nærme og langt fra hodet hennes. Hun ble god på dette. Shitgod. Såpass god at hun lærte seg at kontakt kan kun opprettholdes rett foran meg, så uansett om jeg har forsøkt å trene utgangsstilling, lineføring eller fri ved foten har vissheten om en mulighet for belønning gjort at jenta har sprettet foran meg - men hun har blitt en liten råtass på å hoppe fortfort bakover, det skal hun ha! Jeg har gått så fort jeg kan i håp om å presse henne ut av bevegelsesmønsteret og tvinge henne til å bevege seg framover, og dermed få belønnet det i et forsøk på å snu henne. Men neida, den kan rygge i racerfart, den der!
Morsomt triks i og for seg, men det gjorde jo at jeg fryktet at jeg hadde ødelagt henne som konkurransehund før hun i det hele tatt hadde lært seg en kommando. Det er jo ikke det mest motiverende å tenke på, så da ga jeg beng i alt som het lydighetstrening veldig, veldig lenge.
De siste to-tre ukene har jeg derimot hatt lyst til å gi det en ny sjanse, og bestemte meg for å belønne henne når vi går tur hver eneste gang hun oppsøker meg på min venstre side og går riktig vei. Det har vært mange forsøk på mange etapper hvor hun har hoppet rett tilbake i posisjon foran meg, ryggende ivrig, etter første belønning. Men etter hvert rakk jeg å belønne med to kjapt suksessive godbiter før hun kunne sprette foran meg, jeg kunne øke til tre og fire og mange godbiter, og fikk dermed økt en motivasjon i henne for at kanskje venstresida i normal lengderetning har noe for seg også.
Den siste uka har jeg begynt å sette uuttalte krav, ved at hun må gå et steg eller to på min side før belønningen kommer. Hun må levere for å få betalt.

Så, på gårsdagens trening var jeg spent på hvor mange steg tilbake i prosessen vi måtte gå med den nye type forstyrrelser. Jeg slappe henne ut av bilen og begynte å gå fram og tilbake på den lille plassen vår. I og med at hun ikke vet hva hun skal, så jeg ingen grunn til å korrigere uønsket atferd på dette stadiet, og avgjorde at en kjapp hilserunde var greit for å få det ut av systemet. Men hun valgte meg nesten med en gang, og gikk bedre enn noen gang. Vi kunne gå syv-åtte steg uten belønning - bra kontakt og motivasjon hos henne, det, som ikke vet hva hun gjør! Hun ble med på helt om-vendinger, og var rett og slett helt herlig å gå med! Hun har allerede bedre posisjon enn mora, hun har større vilje til å jobbe med meg og diskriminere bort alt annet, og er så kul å jobbe med.

Misforstå meg rett - vi har mye, mye, mye igjen. Jeg tør ikke tenke på hvor lykkelig hun blir når vi starter med springmarsj, så jeg skal kvalitetssikre vanlig marsj før vi prøver noe annet. Jeg har ikke forsøkt venstre- og høyrevendinger enda. Hun kan ikke utgangsposisjon, hun vet ikke at hun skal sette seg når jeg stopper - og da jeg for moro skyld forsøkte å starte en fri ved fot fra sitt ved å si "på plass!" og gå som vanlig, spratt hun i front av meg som vanlig - jeg sa noe morsomt! Hun aner altså ikke hva det vi gjør heter - men hun virker som en hund som lett følger meg og kan få shapet inn en god del mønster, så er det opp til meg å fortelle henne hva det heter etter hvert. Det er en god start å ha en hund som vil jobbe, som har kontakt og som har konsentrasjon.

Gudene vet hva jeg har gjort for å få henne på det nivået...

Foenix har forstått hva fri ved foten handler om. Foto: Anette Henriksen.

Det er en lettelse når hunden begynner å forstå at kontakt kan opprettholdes også fra utgangsposisjon... Foto: Anette Henriksen.

Den hunden er så gjennomført søt, og synes det er helt oppriktig gøy å trene. Hun har ikke peiling på hva vi holder på med, men hun er villig til å forsøke veldig mye forskjellig for å se om det gir belønning. Foto: Anette Henriksen.

Hvem skulle tro at denne hunden nektet å bevege seg med kontakt med mindre hun hoppet bakover... Foto: Jeanette Hatteberg.

Jeg får litt gåsehud når jeg ser bildene som viser at hun går like bra som jeg selv følte at hun gikk - denne hunden tror jeg at jeg kan komme mye lengre med enn jeg klarte med mora. Du skal ikke se bort fra at jeg har lært noe... Foto: Jeanette Hatteberg.

I motsetning til sin mor, synes Foenix at leker er fullverdig belønning, og selv om vi ikke har trent noe sammen, har vi lært oss å leke sammen. Foto: Jeanette Hatteberg.

Under X'ens økt ble det fri ved foten, hvor hun var veldig på og ga sitt alt av kontakt og konsentrasjon - men det er klart at ni måneders treningsfri OG et anfall av sjalusi fordi jeg trente med datra først kan gjøre sitt med arbeidsiveren hennes. Hun kan ikke trenes for ofte, for da blir hun lei, rett og slett. Med mindre jeg kan bruke Foenix til å gire henne opp uten at hun bikker over, det skal bli interessant å teste utover.

Vi var også innom avstandskommandering, som var veldig bra. Hun fikk en innkalling, hvor jeg liker å tro at det glatte underlaget gjorde sitt for den slurvete avslutningen. Og til slutt ble det en utradisjonell fellesdekk som varte lenger enn jeg gadd telle, men hun lå i hvert fall som vanlig uten et eneste forsøk på å rikke seg, til tross for ymse forstyrrelser - for eksempel at de andre hundene i fellesdekken ble løst ut og fikk leke rundt seg.

Jeg skulle ønske jeg visste hva jeg gjorde i sin tid for å få en så god fellesdekk på henne, for jeg aner ikke hvordan jeg skal angripe den med Foenix...

Fellesdekk-trening.

Rapport fra konkurransekurs i lydighet

Det er allerede fem uker siden, så kanskje på tide å få blogget fra konkurransekurset X'en og jeg deltok på i oktober hos Kruttlappen hundeskole? Vi er jo litt fast inventar der, er lett med på flere kurs i året, og bedre attest kan en vel ikke gi innehaver og instruktører? I år ble det to kurs, skulle vært et tredje, men det måtte utsettes til en helg jeg ikke kunne - jeg håper jeg får mulighet til flere også neste år, særlig Foenix kan trenge kurs slik at jeg kommer i gang med treningen av henne etter hvert.

Anyways, jeg skulle blogge om X'en sitt kurs, i oktober i år, var det.
Jeg husker jo ikke alt, det er sikkert og visst, sånn går det når en blogger altfor sent. Det verste er jo at jeg blogger primært for min egen del, så jeg kan huske hva vi jobbet med og hvordan vi jobbet med det.

På lineføringen jobbet vi med en teknikk for å overraske X'en og dermed gjøre henne mer fokusert. Hun har en lei tendens til å miste posisjonen fordi hun hopper fram når vi starter og kommer seg aldri inn på rett plass. Derfor begynte jeg hver eneste gang med en 180 graders vending, slik at hun fikk brutt forventningene om hva som skulle skje. Vi hadde også mange vendinger generelt, for å vekke henne litt.
Jeg husker ikke om dette tipset kom på kurset eller på trening senere, men jeg har også begynt å gå mye på skrå, framfor rett fram - da må hunden jobbe mer med å holde posisjonen, og det blir annerledes enn å gå rett fram. Serpentiner, åttetall, 360 graders-vendinger - varier, varier, varier.

Vi jobbet også med hennes gjentagende skjeve holdter og manglende evne til å søke en god utgangsposisjon. Da brukte vi god, gammeldags føring - hjelpe henne på plass med godbiten. Gjenta og gjenta og gjenta og gjenta, hjernevaske hunden...

I og med at jeg hadde meldt på ferdselsprøve uka etter, måtte vi brått introdusere X'en for sitt under marsj, og pirke mer på dekk under marsj.
Begge hadde samme framgangsmåte, men en må selvfølgelig passe seg for ikke å trene på øvelsene samtidig, så en forvirrer hunden.
Gå sakte bakover, kommander, belønn når hunden har lagt/satt seg mens en fortsatt går bakover. Gjenta og gjenta, øk tempoet. Etter hvert kan en gå sidelengs, men sakker da på tempoet før en øker igjen. Til slutt kan en gå framover, først i sakte tempo, og øke jevnt og trutt til en har en fiks ferdig øvelse. Voila! Det var faktisk fascinerende og imponerende å se hvor fort X'en tok øvelsene, og da vi gjennomgikk hele FP-programmet på søndag gjorde hun to veldig fine øvelser i dekk under marsj og stå under marsj. Me likes!

Apporten jobbet vi også med - vårt problem er den lille konflikten som oppstår i om hun skal levere tilbake noe som er så morsomt. Taktikken ble å forflytte seg kjapt bakover når hun springer ut, for å trigge henne til å komme tilbake. Men jeg må stå rolig når hun har begynt å returnere, så det ikke skaper en jakt og girer henne opp. Jeg er ikke helt sikker på hvorfor, hva slags mekanismer som kicket inn hos X'en, men det fungerte i hvert fall bra og vi fikk kjappe og fine opptak og spontane returer. Innsitt og avlevering mangler, men vi tar det steg for steg. Det er så mange moment i apportøvelsen, og det må trenes hver for seg og på ulike måter.

I og med at vi har fått - fanfare - opprykket til klasse 2 i lydighet, går det an å titte litt på øvelsene som kommer der. Flere av dem er også i bruksprogrammet, men en som er helt ny og annerledes er ruta. Derfor hadde vi ei økt med den for å få innput til hvordan den skal øves inn.
X'en digger markører, og elsker når hun kan grabbe tak i en og børne rundt noen seiersrunder og æddabædda-leken. Men vi beholdt lenka på X'en, så hadde hun ikke sjanse til å stikke av med kjegle, og jeg korrigerte et hvert forsøk på å bite over, slikke på eller på andre måter kødde med kjeglene.
For øvrig sto vi rett opp og ned med slakk lenke foran ei ruta på 1x1 meter, cirka, og bare ventet på hva som skjedde. Jeg var passiv og kjedelig, og til slutt bevegde X'en seg framover - og da haglet kjøttbollene når hun befant seg mellom de fire! Det skulle ikke altfor mange forsøkene til før poletten falt, og hun oppsøkte ruta gang på gang. Vi angrep den fra ulike sider for å generalisere, og jeg sa "ruta" hver gang hun fikk belønningen. Så kan vi fortsette å trene øvelsen hjemme, problemet er bare at jeg har tre kjegler, så jeg må skaffe meg en fjerde. Også må jeg passe på å belønne mens hun står, og ikke når hun sitter, slik at jeg ikke får en hund som utfører ting før hun skal.

Innkalling med stå var vi også innom, det er en øvelse jeg har begynt på hjemme alene, og hun har hatt greie reaksjoner. Men med tips fra Line fikk vi enda bedre reaksjoner - nemlig ekstern belønning som sto bak henne. Da var det jaggu mye lettere å bråstoppe, så det skal jeg fortsette å bruke på flere slike øvelser.
Vi forsøkte det samme med avstandskommanderingen, da vi har slitt med at hun trenger to kommandoer for å sitte opp igjen. Men med belønningen rett bak, var det mye lettere å sprette opp.

Valpene var selvfølgelig med for å heie på mamma'n sin:

Juppjupp, en meget effektiv og utbytterik helg, vi lærte mye, fikk pirket en god del, var innom mye forskjellig og fikk mange gode tips med oss videre i treningen. At jeg deretter ble litt mett av alt som heter trening etter fire stevner/konkurranser og ditto forberedelseskjør i løpet av oktober, er en annen sak...

Flere bilder fra helga finnes på hjemmesiden, med direktelenke her.

Nok er nok

Hundene og jeg tok en tur på trening i går, siden jeg fikk en fasjonabel invitasjon til middag på Den Gylne Måke først. Veldig koselig selskap i Siri og Jeanette, godt å skravle bikkje med bra mennesker!

På treningen ga jeg X'en en kjapp og lett økt. Jeg regnet med at hun var sliten etter helga, så jeg fokuserte på gamle øvelser og høy belønningsfrekvens.
Det vil si at vi gikk lineføring og jeg belønnet hyppig når hun var i god posisjon, samtidig som jeg forsøkte å gi henne noen overrasker ved å gå i åttetall og serpentiner - et tips jeg har fått for å få en mer oppmerksom hund, at det skjer mer i lineføring/FVF enn rett fram og vinkler.
Avslutningsvis tok jeg en avstandskommando hvor X'en for en gangs skyld reiste seg på første kommando - så da belønnet jeg det og avsluttet.

Deretter fikk valpene hver sin gode økt. Mye av økta består bare i å være med meg på banen, se på livet, hilse på hunder og mennesker, ignorere hunder, få belønning for å ha kontakt med meg, kunne kjede seg litt i bånd mens jeg skravler med folk, og slikt. Jeg var nemlig ikke flink til å gjøre det med X'en som valp - da skjedde det alltid noe, og hun har dermed slitt litt med å kjede seg, akseptere at det blir passivt en stund.

Valpene fikk også trene på utstilling, hvor jeg jobber med å stå pent, løpe pent, og få sjekket tenner og eventuelle baller av diverse tanter på treningsplassen.

De er så flinke, men også veldig forskjellige. Ringgi har et jevnt, bestemt tempo, bra steglengde - men synes det er lettest å løpe bak meg, da ser han jo hvor han skal. Stakkaren har jo ikke lært helt å gå i bånd enda, men med en godbit foran nesa løper han flott ved min side. Foenix, derimot, kan ikke få godbit per i dag, for da løper hun på to bein og hogger etter fingrene for å få tak i godbiten, det lille matvraket. Hun er mer energisk og har mye sprut, så hun må temmes litt for ikke å gallopere - men når hun traver, føles det også veldig godt i lenka, hun langer ut og hun vil med mer trening trolig fint kunne løpe litt foran meg i lenka, hvilket jeg synes er stilig.

De er også forskjellige når de skal stå - Ringgi er en traust traktor som står stødig og rolig på sine fire bein, han står og står og er bare pen. Foenix har mer makk i rumpa, er nysgjerrig på hånda mi som flytter på bakbeinet, skal bare slenge en suss i min retning, eller kanskje sette ei hoggtann i nesa mi, hun skal hoppe litt rundt og hun skal teste om hun får belønning for å gjøre andre ting også. Men herlighet, de er drøyt tre måneder gamle, og viser kjempefin progresjon for hver gang vi trener. Foenix har begynt å forstå at det lønner seg å stå med fire bein i bakken for å få godbit, og om hun bare kan stå rolig kan en jo få flyttet litt på noen bein også :D
Misforstå meg rett - de får korte treningsøkter, med lave krav og mye belønning - alt skal være positivt og som en lek for valpene.
Jeg er så svak for Foenix, hun er en valp som spruter av iver, hun har så mange kreative ideer, hun lærer fort, og hun logrer hele tiden. Jeg er så glad for at jeg beholdt henne.

Jeg fylte bilen med bikkjer og dro på trening i dag også, men jeg kjente da jeg kom dit at jeg var møkkasliten og lei, det har vært stevne og trening tre dager på rad, nok er nok, dette var jeg lei og orket ikke. Så jeg dro igjen etter ti minutter, og har slækket i sofaen resten av kvelden med en snorkende X'en vekselsvis i armkroken og fotenden. Det blir ikke mer lydighet på noen dager nå, jeg er ikke så hardcore, vi liker avveksling både tobeinte og firbeinte.

Vi trener

Dagene går, og de går vel i mye av det samme.

Oppussingsmessig er jeg ferdig å tapetsere fondveggen i stua - tusen takk til Toril for hjelpen! Jeg hadde håpet å få snekkerhjelp til å fullføre resten, men de jeg har snakket med kan ikke på veldig lenge, så jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Jeg tror ikke jeg klarer å gjøre en god jobb helt alene, men jeg vil gjerne bli ferdig med stua også. Jeg får forsøke meg med et anbud på finn.no og se om noen kan på denne siden av jul.

Valpene vokser og gror, det er helt skummelt!Jeg veide de lørdag for to uker siden, og da veide Foenix 16.6 kilo og Ringgi 17.4 kilo. Jeg fikk koselig mail fra Mikos eiere samme helga, og han veide også knappe 17 kilo. De var altså 12 uker da. Men, jeg ville jo blitt overrasket om X'en produserte mini-bernere :D
De første påmeldingene til valpeshow er sendt inn, og jeg gleder meg vilt til å få vise fram "hjemmelaget" baby, jeg er jo så tussete stolt av disse tre. Det er også alltid gøy å starte på nytt - valpeshow er bare trening og moro, uhøytidelig og kos - men unektelig morsomt å gjøre det bra lell ;)

Ellers jobber vi med litt hverdagsdressur for valpene - for eksempel forskjellen på innestemme og utestemme, at vilter lek kan foregå utendørs, ikke tigge når jeg spiser mat, ikke hoppe og bjeffe for å få matskåla fortere, også videre.

Det er ikke til å legge skjul på at det er mer jobb med to valper - de girer hverandre opp, de fyrer sammen, de har raptuser, de inspirerer hverandre til småbøll - men de er egentlig veldig snille valper så langt.
Den største utfordringen er å få de stuerene, for om jeg får ut en, har den andre tisset inne i mellomtiden. Det er vanskelig å ha full oversikt over begge to samtidig. Og om en tar med begge to ut samtidig hender det jo at de glemmer at de skulle doe, men bare leker. Jeg har verandadøa mye ute, men det skjer at de er ute for å leke, kommer inn og tisser, og går ut igjen for å leke videre. Jaja, jeg slår meg til ro med at det vil ta litt mer tid, og stresser ikke.

Ellers er de med meg der vi drar, og får oppleve verden på den måten. Jeg forsøker å gi de inviduell oppmerksomhet og sosialisering også, så de ikke skal bli helt avhengig av hverandre, men klare å møte verden på egne fire poter.

Vi koser oss, i hvert fall. De er herlige og sjarmerende, klovner og bøller, koser og flørter. Det er ikke lett å være morgengretten når en våkner opp og finner en valp sittende på magen din med hodet på skakke og ønsker god morgen, X'en ligger langstrakt og varmer meg en kjølig høstmorgen, og den andre valpen står og logrer ivrig, lykkelig for at du er våken.

Det slo meg her en dag at de har blitt veldig flinke til å kjøre bil. Det er ikke et knyst å høre fra dem i protest, de løper ivrig til bilen og "hjelper til" for å komme inn i bilburet, de har lært at de må stå og vente rolig til jeg får løftet de ned igjen, og de har nesten skjønt at den som kommer først inn i buret må gå lenger inn for å gi nummer to plass.
Jada, de kan få noen raptuser av og til i buret, de har arvet sin mors tendens til å bjeffe ivrig når vi nærmer oss morsomme plasser (for eksempel treningsplassen til klubben), og jeg kan ikke ha hengende treningsutstyr på burdøra om jeg ikke vil at de skal dra det inn og ødelegge det. Men de sovner om vi kjører langt nok, de er stille og tålmodige, de viser ingen tegn til bilsyke, og de har ikke tisset eller bæsjet i bilburet en eneste gang. Men så har de også kjørt veldig mange turer nå, og veldig ofte ender vi opp et morsomt sted.

X'en har det også bra, og er vel mer brukshund enn mor for tiden. Hun har sluttet helt å amme dem nå, og det er flere dager siden jeg så en av valpene sjekke oppunder magen om det var en rest der. Det var vel i og for seg også på tide :D

Det er morsomt å se hvordan hun oppfører seg mot valpene - hvordan hun går inn og justerer deres oppførsel, kontrollerer dem når det trengs. Hvis de leker for viltert og høylydt, skal det ikke mye til fra henne før de kutter ut. Hun kan gi dem et kjapt blikk, komme med ett kort bjeff, gå tett inntil og forbi dem. Noen ganger styrer hun leken ved å overta. Det er fascinerende å se på!

Hun er også en guide for dem i hverdagen, og veileder dem gjennom skoger og dammer, i ulike situasjoner og settinger. Jeg koser meg med å observere.

Men hun er også i full gang med lydighets- og brukstreningen igjen.

I dag fikk hun et pinnespor - altså et spor hvor jeg hadde fokus på pinnene. Hun har vist at hun ikke helt husket fra før barselpermisjonen at disse pinnene skal med. Så i dagens spor sørget jeg for å merke godt hvor de lå, og jeg holdt igjen i lina så hun måtte bremse litt og ta seg tid til å plukke. Hun fikk med seg alle pinnene i dag, og jeg fikk henne så å si til å apportere dem inn til meg, i bytte mot masse deilig pølse. Jeg har tro på at det minnesbildet gjør at hun får med seg pinnene senere også, uten at jeg merker de - det har i hvert fall fungert før etter lange sporpauser.

Men generelt må jeg også bli flinkere til å holde igjen mer i lina, og ikke la henne ruse så på. Men så er det jo gøy å gå etter en ivrig sporhund. I forrige uke la jeg et spor til henne, og før hun fikk gå det måtte hun sitte i bilen og se at jeg og Foenix gikk et godbitspor. Da var X'en rimelig heit av misunnelse når hun endelig fikk komme ut, og hun jobbet som en champion i sporet - hun gikk nøyaktig der jeg mente at jeg hadde gått, og hun holdt såpass høyt tempo at jeg måtte småjogge etter - og da får jeg ikke nok tyngde i stegene mine til å holde igjen 50+ kilo ivrig bruksberner. Hun fes over alle pinnene, men det var veldig gøy å se henne med så høy motivasjon og intensitet i sporet. En kan ikke fokusere på alt i alle spor, så her lot jeg henne kose seg i høyt tempo - ikke pokker om jeg ville bremse henne, etter at vi før dette hadde dasset et par umotiverte og ufokuserte spor jeg måtte bryte fordi hun ikke fant veien.

Lydighetstrening holder vi selvfølgelig også på med. Rusten er borte og kravene er på plass.

I går var det liksomstevne på lydighetstreningen, med ring, fellesøvelser og kommandant - og uten poenggivning, og så mye belønning en ville når en ville.

Tannvisning gikk utmerket, fellesdekken likeså.

Lineføringen var någet spesiell - X'en var litt høyere enn jeg helt kan kontrollere, så hun lå litt for langt foran meg, og i venstrevendingen snublet jeg nesten i henne. Men hun fikk med seg alle holdtene, vi vendte ellers greit, og vi hadde fine temposkifter. Så jeg var godt fornøyd med tanke på at dette er første gang vi blir kommandert på flere måneder. Jeg hadde heller ikke varmet opp på utsiden, og med lomma full av pølse ble hun litt vel ivrig. Jaja, det så sikkert rotete ut, men jeg hadde en viss kontroll - og jeg hadde en samarbeidsvillig hund som ikke kokte over. Me likes.

Dekk fra holdt - jeg kan ikke komme på en eneste ting jeg ikke var fornøyd med i den øvelsen.

Innkalling - hun la seg mens jeg gikk fra, så jeg gikk tilbake og korrigerte, men deretter var øvelsen som jeg vil - full fart, og hun satte seg på høyde med meg, om enn skjevt - men jeg har jo slitt med at hun setter seg langt bak, eller ikke setter seg i det hele tatt.

Stå under marsj innså jeg at hun ikke har utført siden før parring eller så, og det er jo barnslig å være rettferdig mot hunden. Så den fikk hun vær så god ta på husken. Hun fulgte etter meg et par steg, men så mye dekk under marsj vi har trent i det siste liker jeg at hun faktisk skjønte forskjellen.

Hinderet har hun heller ikke sett på en stund, så hun forsøkte to ganger å smette forbi. Jeg fjernet en planke, og da utførte hun en perfekt øvelse, så da ble vel fem planker litt høyt for henne, lille berneren min. Vi får presse henne til høyere høyder, for hun har hoppet seks planker før.

Avstandskommandering - jeg trengte en dobbeltkommando, men ellers gikk den veldig bra.

Jeg er veldig fornøyd med denne gjennomkjøringen, og fikk belønnet masse med pølse og ros, og håper det ga henne noen fine minnesbilder. For til helga - da er det alvor! Vel, alvor og alvor, jeg jager ikke opprykk og høye poengsummer - vi er ute etter konkurransetrening.

Innkallingstrening

Det er nesten ikke til å tro, men i dag har jeg fått tilbringe over tre timer utendørs sammen med hundene - uten en eneste regndråpe! Hundene var gjennomvåte, selvfølgelig, de oppsøker jo sølepytter å plaske i. Og når jeg sier sølepytter, var det vi manøvrerte oss rundt i dag mer små innsjøer. Det er ikke lenger sølepytt, når X'en står med vann til over puppene.
X'en elsker slike dammer - hun svømmer meget sjelden, og helst på grunn av uflaks, men hun elsker burn outs i vann, og er i ekstase om hun får brase fram i vann så det spruter rundt henne. Så hun var jo klissvåt etter den første "sølepytten".
Datteren hennes har mye nysgjerrighet på vannet, og jumper gjerne uti for å vasse - heldigvis løper hun ikke blindt etter sin mor, da hadde hun jo gått under, men hun spretter gjerne rundt med vann til buken. Med en mor som spruter ned alt i nærheten, ble også Foenix våt fra topp til tå.
Ringgi er en helt annen vannmann - han var så å si tørr da jeg lempet de inn i bilen igjen, og går heller rundt sammen med meg. Jeg tror kanskje han synes at mora er litt vel livsglad rundt vann, og blir litt overveldet av henne.

Etter en lang og fin tur, hvor jeg var tøffing som utforsket ukjente stier/veier i Trandumskogen og likevel fant tilbake til bilen uten problem, var det tid for lydighetstrening.

X'en hadde først ei fin økt, med en knalloppmerksom lineføring. Hun gjorde en fin dekk under marsj, som er oppløftende etter at vi jobbet så vanvittig mye med den sist gang.
På avstandskommanderingen har hun begynt med noe tull - etter første neddekk trenger hun to kommandoer får å gå opp i sitt igjen. Jeg tror kanskje jeg har belønnet den første dekken for mye - jeg har blitt tipset om å belønne den første dekken for å få en hund som ikke spretter opp med en gang, men hun skal jo opp igjen når jeg sier det...
Jeg valgte i dag å avbryte henne når hun ikke hørte første gang - jeg løste henne ut, flyttet oss til et annet sted, og begynte på nytt. På tredje forsøk satte hun seg opp på første forsøk, og da ga jeg meg.
Jeg leser i flere blogger rundt om, og jeg ser noen har en egen kommando de bruker for å fortelle hunden at det var feil. Jeg har ikke tenkt på det før, og jeg tror ikke at jeg trenger det heller - men å si nei, fjerne henne fra posisjonen, ikke belønne noe og begynne på nytt tror jeg kan fungere på henne. Hun vil jo gjerne få til, og hun tåler å bli feilet - og jeg må sette krav til henne for å få ut enda mer i henne, for å få pirket oss bedre, for å tjene inn noen flere halvpoeng på stevner.

Mens jeg tenkte etter hva vi skulle trene på videre, forsvant X'en bort til en annen ekvipasje og stjal den kule leka deres som lå på bakken. Det aksepterer jeg virkelig ikke, så da havnet hun i bilen, så fikk Foenix komme ut for en økt.

Foenix er så superherlig å jobbe med - hun ser på meg med store øyne og trippende poter, som synes alt jeg gjør er superspennende, og bare beundrer jorda jeg går på. Det er herlig å ha valp, og en får nyte det så lenge det varer, og jobbe inn et godt grunnlag nå før hun blir en selvstendig og døv røver, hehehehe :D

Foenix fikk en kort økt med kontakt, før vi jobbet med lineføring. Hun går så herlig og fint ved siden av meg, at det er en fryd! Jeg starter med å rygge og få henne etter, så snur jeg inn på plass og vi går sammen. Hun er så innmari ivrig, og jeg må passe på at jeg ikke belønner henne mens hun hopper. Når hun ser at jeg skal belønne hopper hun opp som det matvraket hun er og hogger som en piraja rundt hånda for å få godbiten. Men det viste seg at om jeg belønner med høyrehånda er det lettere å nå munnen hennes undenfra og unngå hopping og biting. Å ikke bite venstrehånden som fôrer deg er noe jeg får lære henne ved siden av, og ikke i belønningssituasjonen.
Vi hadde også litt innkallingstrening, og hun er så flink der og.
Litt lek var vi innom.
Jeg hadde også tenkt til å trene inn nei hos henne, som vi lærte på valpekurset. Jeg trodde det ville fungere fett på henne som er så matvrak, men jeg får ingen reaksjon, så jeg må prøve noe annet. Jeg kaster godbiten litt fra henne, sier nei og holder henne igjen når hun forsøker å ta godbiten - men hun forsøker jo ikke å ta godbiten!

X'en var veldig klar for mer lydighet da de fikk bytte plass i bilen, og nå ble det en økt med innkalling.
X'en har en veldig fin innkalling - hun reagerer kjapt på kommando og løper så fort hun bare kan. Men hun har en veldig skjev avslutning. Så jeg fikk god hjelp til å teste ulike teknikker der i dag.

Først skulle jeg kaste en leke framover i det hun rundet meg. På første forsøk løp hun rett bort til leken på min venstre side. På andre forsøk stoppet hun bak meg og grep leken jeg gjemte på ryggen. På tredje forsøk var leken gjemt i jakkeermet, og hun løp for så vidt etter når jeg kastet den. Men hun løp ikke tett inntil min venstre side, og det var jo målet - å få henne nærmere meg.

Neste strategi ble derfor å gå et par steg fram i det hun rundet meg, så hun må bevisst oppsøke meg og finne posisjonen, ikke bare slenge ned ræva der den lander.
Dette ga veldig kjapt bedre respons - på første forsøk satt hun helt rett, men for langt fra meg. Som er en forbedring, hun har pleid å sitte langt fra meg OG skjevt.
På andre forsøk ble jeg oppfordret til å bevege meg framover mot høyre, slik at jeg forsvinner mer fra henne. Dette ga enda bedre resultat, så jeg skal jobbe med den strategien framover, se om vi får henne til å skjønne hvor hun skal. Hun har nemlig flott fart hele veien, hun har tett bue bak meg (jeg vet den buen kan være diiiiger på konkurranser, men det er jo nettopp avslutningen av alle våre øvelser som stinker og må forbedres - og som jeg nå tar tak i).
Et annet grep vi tok, var at jeg går fra henne i ulike vinkler, slik at ikke innkallingen blir rett fram hver gang. Det ga henne et overraskelsesmoment, gjorde henne litt mer obs, vekket henne. Det er spennende å få prøve slike små grep og se hvor stor effekt det har - og det er så godt å få innspill fra andre når en selv ikke har mer kreativitet.

Ellers har jeg fått malt første strøk på gulvet i vedboden, samt første strøk på den ene delen av vinduskarmen. Så i dag synes jeg at jeg har vært flink og effektiv.

Spordebut

En burde kanskje i demokratiets ånd si at dagens høydepunkt var å få avlegge stemme og bidra til å si fra hva slags samfunn en ønsker seg. Men jeg må nok si at det er nede på en tredjeplass over dagens høydepunkt. Dog, det er ikke verst at jeg kan snakke om flere høydepunkt i løpet av en og samme dag, ikke sant?
 
Høydepunkt 1:
Jeg la ut spor til X'en på cirka 160 meter, to vinkler, og det krysset flere breie stier. Liggetid cirka 40 minutter.

X'en var veldig gira da jeg tok henne ut av bilen - trolig fordi hun hadde fått sitte og se på høydepunkt 2 og bygge opp forventning og sjalusi. X'en begynte for så vidt sporet allerede ved bilen, men ved min sporstart gjennomførte jeg våre rutiner. Hun var litt for høy og døv til å høre på min sittkommando, så jeg vet ikke om jeg skal gidde å mase så mye på at hun skal sitte før vi starter, det blir en konfliktfylt start på sporet, og det er strengt tatt ikke nødvendig at hun sitter, bare hun ikke tjuvstarter.

På kommando løp hun ut to meter, sonderte i en halvsirkel før hun løp - ja, løp - rett fram. Og deretter løp vi mer eller mindre hele sporet, hun krysset veier, hun tok den første vinkelen som jeg bevisst la rett etter en vei, hun braste gjennom krattene jeg hadde gått i, og hun ga meg en real jobb med å holde følge - jeg var veldig glad for at jeg hadde sporhansker på i dag, som gir meg bedre grep på sporlina.

Da vi kom til sporslutten, var kattematen borte! Noen andre må ha spist den, og X'en lette og lette for å finne belønningen sin. Heldigvis hadde jeg en håndfull godbiter i lomma, så hun fikk det - men jeg merket at hun var litt forvirret og ikke følte seg helt ferdig. Jeg belønnet og roste alt jeg kunne, så får jeg ta med en tupperware-boks til neste sporslutt.

Jeg er så forbanna fornøyd med sporet hun gikk i dag. Jeg innrømmer lett at det var for mye høy nese, at min linebruk var så å si ikke-eksisterende slik hun dro på, og at jeg ikke hadde veldig kontroll på henne - men jeg er råfornøyd over at hun viste slik iver og intensitet, og at hun gikk sporet så nøye, tok vinklene omtrent i fotefarene mine, og oste av sporlyst. Det var masse motivasjon i henne, og vi trengte et slik spor etter vår lange pause.

Neste spor kan jeg legge inn krav igjen, nå har hun bevist for meg at nesa er skrudd på igjen etter barselpermisjonen. Flinkeste X'en min!  

Høydepunkt 2:
Foenix har også fått en treningsøkt i dag.

Først lekte vi med to nye identiske leker hun har fått, før jeg satte henne i bilen og la ut spor til henne og X'en.

Foenix fikk et ti-tolv meter langt spor, og jeg hadde lagt ut en liten pølsebit for hver andre meter, cirka. I slutten lå en av lekene vi nettopp hadde brukt, da jeg ønsker å framelske Foenix' gjenstandsinteresse og lekelyst. Leken har jeg knyttet lang snor i, så snora hang over en gren slik at jeg lett kunne sette i gang med lek om hun fant vaskebjørnen sin. Liggetiden ble den tiden det tok å gå ut X'ens spor etterpå.

Dette er altså det første sporet Foenix er borti, sett bort fra noen godbitsøk valpene har fått - altså at jeg har slengt ut en neve godbiter utover et større område.

Foenix fant godbitdepoet jeg la først, og deretter satt hun som et tent lys rett foran meg og lurte på hva hun kunne gjøre for å få mer.
Jeg forholdt meg helt passiv, gikk etter hvert et lite steg fram, og da begynte hun å lete mer. Vi tok det som en rusletur, hvor jeg passet på å gå bak henne, og forsøkte å gå forover kun når hun gikk forover, så jeg ikke presser henne. Et par ganger tok jeg et lite steg fram når hun bare satt og så på meg med de intense og søte øynene sine. Det var tydelig at hun lette og søkte når hun bevegde seg, så jeg er veldig fornyød med valpen min. Hun har jo også de siste ukene lært at det lønner seg å sitte med øyekontakt, så ikke rart at hun bød på den atferden i dag.

Det ble nok litt for lite godbiter til å motivere nesa mer ned i bakken, så jeg skal bruke flere neste gang - rett og slett for å dra nesa ned mot bakken og hjelpe henne i gang. Hun er såpass matvrak at jeg tror det er en bra metode for henne.

Hun fant vaskebjørnen sin i slutten og lekte litt med den, men jeg ser at den ikke akkurat betyr halleluja og julaften for henne, så det skal vi jobbe mye med utenfor sporet.
Jeg synes hun viste lovende takter, men jeg kjenner også at jeg er ganske lett å glede - hun er jo så søt uansett hva hun gjør, så hun har stor sjanse for suksess uansett hva hun prøver på, i mine øyne :D Men hey, hun er 11 uker, treningen SKAL være lek og moro, hun skal ikke vite at vi trener, og skal bare ha mange positive erfaringer om at det å forholde seg til meg byr på moro og lønner seg.

Den eneste nedturen er vel at hun snart er for stor for selen sin. Så jeg er usikker på hva jeg skal gjøre. Gidder jeg å kjøpe ny sele som holder ti kilo framover, så en ny sele, og enda en sele, før hun kan dele sporsele med sin mor? Finnes det superfleksible sporseler som kan passe en valp på 12 kilo og en voksen på 45 kilo? Tips mottas med stor takk!

Det var dog veldig gøy å se i dag hvor på X'en ble etter at jeg hadde hatt Foenix ute. Foenix reagerte også da jeg tok ut X'en, og var klar for mer. Så jeg tror dette skal bli en verdifull taktikk og metode i treningen vår framover - sette de opp mot hverandre, spille på sjalusien og begges tro på at de er universets sentrum.
Det har jeg i hvert fall tidligere sett at får X'en til å skjerpe seg - sette henne i buret og låne bikkja til en kompis, så er hun så mye mer på i neste økt.

Skal vi spandere på oss et fjerde høydepunkt i dag?
Ja, jeg har fått malt ferdig veggen som skal males i vedbua. Da gjenstår bare den stygge vinduskarmen og gulvet - to strøk på begge deler, tenker jeg. Også må jeg få festet fluenetting, som det er på de andre kjellervinduene, for å holde både mus og katter og insekt ute. Kanskje jeg kan bruke noe av myggnettingen fra Sølen i fjor?

Internettets store gleder

Det er først etter å ha vært uten, en ser hvilken stor rolle internett har i hverdagen og hvor avhengig en er av å ha det tilgjengelig. "Noen" gnagde hull på PC-laderen min, og dermed mistet jeg fungerende laptop og internettilgang. Men etter nesten fjorten dager, løste det seg heldigvis, og nå har den dryge jobben med å oppdatere seg på verden rundt omkring begynt.

Både hjemmeside og blogg bærer preg av at jeg først ikke hadde så god tid til oppdateringer, og deretter mistet nettilgangen. Jeg må få gjort noe med det framover, gitt.

I over to måneder har valpene, The Plush Puppy Trio, vært det sentrale i livet vårt, men nå begynner vi å få flere element i hverdagen også.

Burgdorf har reist til sine nye eiere i Sandefjord. Det var vondt å gi slipp på den utrolig sosiale og kosete gutten, men jeg er trygg på at han får det bra i sitt nye hjem. Der skal han for øvrig hete Miko.
Som oppdretter vet en jo at en ikke kan beholde alle valpene, og det er en del av gamet å se de dra. Men en blir så knyttet til disse små, selv på de relativt få ukene, en blir glad i de og de kryper kjapt inn i hjertet ditt. En klarer aldri å distansere seg tilstrekkelig fra dem, så det blir noen tårer når de slemme valpekjøperne stikker avgårde med MIN valp ;) Hehehe, det er litt ambivalent akkurat det der - en har selv silt ut og valgt valpekjøpere, og jeg føler meg trygg på at valpen får det bra. Men en vil jo helst ikke at de må dra lell... Jaja, jeg har jo to andre valper her som aktiviserer meg og minimerer savnet.
Ersti forblir altså i heimen - og skal fra nå av hete Foenix.
Ringgi blir hos oss noen uker til, før han skal endre statsborgerskap.

Miko har slått seg godt til ro i sitt nye hjem, og her forsøker jeg å ha mest mulig hverdag igjen - med sosialisering og aktivisering av valpene, både individuelt, sammen, med og uten sin mor. X'en ammer faktisk enda! Det er to herlige valper jeg har i hus, de er så trygge og nysgjerrige, kontaktsøkende og lærevillige, herlige og sjarmerende - selv om de knerta nettkoblingen min. Det er mye jobb med to valper, men foreløpig går det bra. De er ikke stuerene, de kan ingen kommandoer, de går ikke pent i halsbånd og lenke, de er ikke klar for bronsemerket og de pøbler sammen. Men de kommer når jeg roper, de spiser av hver sin matskål, de går greit i sele og lenke, de elsker å løpe løs i skogen med og uten sin mamma, de er totalt komfortable med å kjøre bil, de begynner å skjønne "vent" når jeg åpner bilburet, og de reagerer av og til på "nei", de har så å si sluttet å gnage på møbler, de gjør hittil ufarlig og sjarmerende fanteri, de lar seg håndtere på alle mulige vis, de trener på å stå pent og løpe pent til valpeshow, de digger mennesker og hunder, de har en fenomenal kontakt når vi trener på passering, og vi koser oss. Sitt, dekk, bli, gå og legg deg, og slikt kan de lære senere.
De har faktisk allerede vært på valpekurs - greit å få litt repetisjon for meg også, og det dukket opp plass hos min favorittinstruktør nå. Valpene syntes det var dritkult - det haglet jo godbiter bare de gjorde enkle ting som å titte på meg eller følge etter meg!
Jeg passer også på å ha de litt hver for seg og gi de individuell tid. De må jo lære seg å stå på egne bein, og ikke bli avhengig av hverandre.
Tidligere i uka ble Foenix stukket i tunga av en veps, så da ble det et veterinærbesøk for henne. Hun begynte å brekke seg, riste på hodet og virket litt hoven, så jeg syntes det var greit å få noen til å se på henne. Men hevelsen utviklet seg ikke mer, så da slapp vi unna med skrekken. Veterinæren måtte fjerne brodden fra tunga, og Foenix syntes bare det var kult med dama som ville leke og kose.

X'en og jeg har aktivisert oss i Nannestad og omegn hundeklubb, med deres treninger. Det er treningstilbud tre-fire ganger i uka, så vi har mange muligheter å boltre oss med. Det er godt å være i gang igjen - det har vært langvarig treningsfri for både X'en og meg, vi liker å bruke hodet og gjøre litt. Det har ramlet noen påmeldinger i postkassa framover også, så greit å få pellet av støv og rust. Det gikk overraskende fort på lydighetsfronten, men vi har ikke helt fått i gang spornesa enda. Men jeg har bare gitt henne to spor å vise seg fram på, så det er min egen skyld.

X'en ammer valpene fremdeles, at de er 11 uker nå er bare en detalj, det er plenty av melk i baren. Hun har røytet en måneds tid, men det er leeeenge til hun er nede og oppe igjen. Jeg synes dette går saktere enn vanlig, men flere sier at tispene ikke får unna røytingen før de er ferdig å amme. Gudene vet hvor lenge hun skal by på melk, hehehe. Jeg hadde en gang et håp om å få stilt henne litt på slutten av året, men jeg ser det håpet svinne sakte bort. Jeg har meldt på til NKK Hamar, i optimismens navn, men vil bli meget overrasket om hun er i utstillingskondisjon da. Kanskje til Lillestrøm? I 2012...
Jaja, Foenix skal i hvert fall på valpeshow i år, det gleder jeg meg til. Jeg har ikke stilt egen hund siden desember 2010, så jeg har litt abstinenser, kjenner jeg.

Ellers går vi turer av varierende lengde, avhengig av hvem som er med. Noen ganger er det en valp, noen ganger to valper, noen ganger X'en, og noen ganger alle tre.

På oppussingsfronten har det ikke skjedd så mye i det siste, men jeg får vel gjøre noe med det også. Lista er laaaaang. Jeg har ikke tidsmangel, akkurat...

Her noen bilder fra gårsdagens tur, hvor vi tuslet rundt Nordbytjernet.

Shake it, baby!

Idyll.

Testing av vann.

Moro i skogen!

Der mamma'n går, går barna også.

Våt og skitten Foenix, men herregud så søt hun er også!

Ringgi plumpa! Sånt blir en litt pært av.

Ringgi.

A girl's gotta do what a girl's gotta do.

Valpene var svært fascinert av X'ens vannakrobatikk.

Fulle farta!

Permisjon fra permisjonen

X'en har jo hatt barselpermisjon i lang tid nå, hvor vi under drektigheten fokuserte på turer og fysisk fostring, og etter at valpene kom til verden har hun i grunnen vært hjemme og gjort sin mammagjøren. Men etter at stingene ble tatt, har vi i hvert fall bevegd oss ut på lengre turer - og jeg merker lett på X'en at hun setter pris på å få strekke på beina, få andre sanseinntrykk, og få litt alenetid med meg. Hun er jo vant til å være "enebarn" og litt preget av det, mens nå må hun dele oppmerksomheten med tre andre. Så da har jeg passet på at vi skal ha kvalitetstid sammen, bare hun og meg.
Jeg har også merket at hun inviterer til å trene når vi er på tur, og hun har hatt moro av lek og moro jeg har improvisert - apporter en kongle, finn konglen jeg tok på i en haug av andre, innkalling rundt en sving, osv. Og da jeg i går så at to venner skulle trene LP bare et steinkast fra der vi bor, slang jeg meg med. Dermed fikk jeg litt sosialisering også.

Jeg sørget for at valpene fikk die rett før vi dro, og sov da jeg låste døra. X'en syntes det var stor moro å få komme til treningsplassen, og jeg synes det var gøy å gjøre sånt igjen - vi har jo pleid å være relativt aktive med treningen vår, så det har vært et vakuum i hverdagen, rett og slett.
Jeg satte ikke store kravene til X'en i går, vi har tross alt ikke trent eller tenkt kommando siden bruksstevnet vi gikk 16. april. Så jeg regnet med at hun var litt rusten. Derfor hadde jeg fokus på kontrollert lek og moro, ingen nyinnlæring, og bare sjekke status for det hun bør kunne.

Vi var innom fri ved foten, med fokus på at hun ikke skal dette ut rett etter start - som har vært et problem. Så langt jeg kunne se holdt hun kontakten hele veien (= de fem første metrene, det har liksom vært vår bøyg), så framover må jeg strekke veien lenger så hun ikke vender seg til å gå bare korte etapper. Vi får neppe fem meters FVF på noe stevner :D

Jeg pirket en del på utgangsposisjon, ved hjelp av vendinger på stedet og innkallinger fra kortkort avstand (maks tre meter). Hun har jo vært veldig skeiv i sitten, og hatt litt avstand til meg. Nå har jeg fått henne rettere, men hjelpemiddelet mitt har også gitt en sitt som er litt for langt bak - jeg har styrt henne inn ved å holde en godbit langt bak på hofta og "dra" henne fram. Men jeg har nok ikke passet på å få henne langt nok fram før belønningen blir gitt. Så der må jeg bare jobbe på.

Jeg tok et par innkallinger med stå, den ene hadde veldig seig stå og den andre la hun seg i dekk. Men hun så nok ikke påvirkningen - det var veldig høyt gress, så hun oppdaget nok ikke at jeg kastet noe mot henne. Jeg hadde glemt leker, så jeg bare avsluttet etter at hun hadde lagt seg med å si at hun var en tøysehund, og at det der hadde ikke jeg lært henne ;) Som sagt, bare lek og moro i går.

Vi gikk gjennom avstanden, og den virket veldig bra - jeg må få filmet den fra siden for å se om hun har fram- eller bakdrift, men fra mitt ståsted virker det som om hun er på samme sted gjennom øvelsen.

Jeg må også få filmet dekk under marsj - jeg synes hun responderer kjapt, men jeg ser jo ikke det.
Raske neddekker er forresten noe jeg kom på at vi skal trene på ved siden av, det kan en jo gjøre mindre plasser, trenger ingen stor bane for sånt.

Så lekte vi litt med apporten. Jeg har bestilt to nye apportbukker som etter sigende skal motvirke tygging, så får vi se om X'en skjønner det.
Hun var i hvert fall veldig på i går - jeg gikk fra henne i sitt, la fra meg bukken halvveis fram til dit jeg stoppet, og begge ganger tjuvstartet hun, grep bukken og løp nesten helt bort til meg - så hun har moro med bukken og vet hva hun skal, nå må vi bare finpusse at hun kan komme helt inn på plass uten ekstra hjelp fra meg. Jeg forsøkte en runde hvor jeg kastet bukken fra utgangsstilling, kommanderte, og mens hun løp fram beinet jeg bak ei busk og gjemte meg. Det var veldig effektivt, hun kom tilbake til meg i full fart UTEN å slippe bukken, og kom da helt inntil for å sjekke hva jeg holdt på med. Vi skal nok gjenta det der litt, for å få belønnet at hun kommer helt til meg uten at jeg kaller eller lokker - men ikke for mye, for det er en type effekt som kan gjøre henne litt forbanna. Jeg ser det på tur i skogen også - å gjemme seg noen ganger for henne er kult, men forsvinner jeg for mange ganger blir hun irritert.

Før vi startet la jeg ut et spor til Willy på cirka 400 meter, artig å gjøre sånt igjen. Og veldig artig å se ham gå - jeg er mye mer avslappet når jeg legger ut spor for andre, for jeg trenger jo ikke å huske hvor sporet gikk, det skal jo hunden gjøre. At jeg ikke klarer å tenke det samme om X'en, er jo en heeeelt annen sak... Det hjalp nok også at jeg gikk med GPS, og dermed hadde kontroll på at jeg ikke krysset sporet og visste hvor starten var.
Jeg prøvde å gi Willersen noen utfordringer, og fikk i hvert fall tilbakemelding på at det var et morsomt spor. Jeg kjente det klødde litt i sporlina mi, men jeg får se om X'en skal få noen spor mens hun har valper. Jeg er ekstra redd for at hun skal bli bitt av hoggorm nå, og ikke kunne gjøre sin mammagjerning. Men vi får se, den er vel ikke like frampå nå som da de kom ut av hiet, og jeg kan jo velge en dag det er mer overskyet. Og jeg lever godt med forestillingen om at det ikke er hoggorm i akkurat den delen av skogen vi går mest tur, for det sa naboen...

Så, både god tur i skogen og LP-trening i går - det var en god hundedag, det!

Vold i heimen

Det har blitt mye oppussing så langt denne uka, det gjør gjerne det når jeg har for mange tanker og følelser i vill gallop, godt å bruke kroppen for å stenge av hodet, godt å sysselsette seg så en ikke bare sitter og grubler.

Jeg var i grunnen ganske lei av å male, så jeg begynte derfor på et nytt prosjekt denne uka. Kanskje ikke helt lurt, det sies jo at en bør fullføre det en har påbegynt først. Men for motivasjonens og arbeidslystens skyld tror jeg dette var lurt.

Jeg skal skifte taket i stua. Det er helt tydelig ødelagt - et stort misfarget og ruglete område vitner om fuktskade, og rundt halvparten av platene henger i buer bortover taket og har begynt å løsne i sporene. Jeg var ekstremt spent på hva som befant seg over platene av skader og problem, men en snekkerslektning smugtittet for meg før påske, og mente at det så greit ut. Fukten har med stor sannsynlighet kommet fra kondens i huset når det har stått varmt og lukket så lenge. Altså har fukten vært i stua og trengt opp i takplatene, men ikke kommet ovenfra.
Et gulvbelegg i gangen i etasjen over stua vitner også om at noe med fukt har skjedd, men når vi ser under belegget (som har krøllet seg og buktet seg og smyger ut fra under listene) finner vi ingen fuktskader på gulvet, altså er det fukt som har blitt liggende på belegget og herpe det. Kjapt og billig å fikse, heldigvis.

Men tilbake til stuetaket, det skulle altså ned.
Halvparten av platene fikk jeg løsnet bare ved hjelp av fingrene, og skjøtene smuldret rundt stiftene da jeg begynte å bende. Så det var lett å få av, det vanskeligste var å unngå å få platene i hodet. Men den tåler jo litt, denne skallen.
Den andre halvparten av takplatene satt derimot mye bedre fast, sikkert fordi de ikke hadde blitt rammet av like mye fukt og så rimelig hele og fine ut enda. Det var dermed mer motstand i platene. Ved hjelp av et brekkjern fikk jeg ned en del, men platene som gikk langs endeveggene i stua var for smale til at jeg fikk skikkelig tak. Det var nødvendig å få av listene først for å komme bedre til. Jeg har ikke så veldig mye verktøy, faktisk nesten ingenting, men jeg prøvde med det lille jeg har. Men alt var for grovt. Jeg forsøkte flere ganger med brekkjernet, men det fikk ikke tak. Så mens jeg sto på toppen av en gardintrapp og brukte all kraft for å få jernet til å rikke på platene, glapp plutselig kubeinet taket! Ikke én, men to ganger klarte jeg å snitte meg selv i ansiktet med jernet. Jeg trodde egentlig at det hadde gått greit, men da jeg etter andre treff kjente blodet rant nedover tinningen, la jeg brekkjernet forsiktig fra meg, klatret varsomt ned gardintrappa og lusket opp på badet for å ta en titt i speilet. Det var ingen store skader, vi snakker overflatekutt, men det ene var bare centimeter fra øyet, og jeg kunne lett  fått gjort noe skikkelig, ja.

Så da ble google og facebook min venn, for å finne alternative løsninger til prosjekt fjerne taklistene. Jeg fant et tips om denne fra Clas Ohlson:

Så jeg satte meg i bilen og føk bort til Clas Ohlson, etter å ha dobbeltsjekket at jeg ikke blødde mer og ikke trengte noe på apoteket samtidig. Men på CO var de utsolgt for denne dingsen, og jeg fant heller ikke noe som kunne ligne - enda CO jo skal være best på nettopp dingser. Men jeg er jo ikke helt på bærtur, så jeg vendte berlingo'en mot Obs, og i byggeavdelingen der fant jeg et lite kubein med sylskarpe ender, og jeg fant en like liten og søt hammer.
Vel hjemme fikk jeg testet kjøpet, og det fungerte som gull! Kubeinet er så smalt og spist i enden, at ved å banke lett med hammeren får jeg kjørt det mellom tak og list/vegg og list, enda det virker helt tett og urikkelig. Nice!

Men så begynte jeg å svimle og kjente hodepinen trenge på, så da tok jeg kvelden med det, og slappet godt av. Ikke vits i å presse kroppen, jeg blir ikke ferdig med oppussingen denne uka uansett.

I dag fikk jeg ved hjelp av et lite brekkjern, liten hammer, litt vold - og litt fandenivoldskhet for å glemme at det egentlig er litt skummelt å stå på gardintrapper - ned resten av takplatene, resten av listene, og noe av stendverket. Jeg har fått av spiker og stifter og nagler på alt sammen, og det er lesset inn i bilen så jeg kan kjøre det til gjenvinningen i morgen. Alt av støv og skit er kostet opp, og stua ser nesten levelig ut igjen - og godt er det, for jeg får besøk i morgen!

Til uka fortsetter jeg med å ta ned resten av stendene.
Jeg har på forhånd grublet på hva jeg skal gjøre med taket - ville jeg sette opp nye takplater, skulle jeg kjøre slike panelplater, eller hva skulle jeg gjøre? Ideelt sett ønsket jeg meg et tak "uten streker", helt slett og rent. Men da krever det gipsplater, som visstnok er både dyrt og mye pes med etterarbeid i sparkling og pussing. Jeg har ikke bedre råd enn at en får ta økonomiske løsninger også. Men så ville skjebnen det slik at når jeg nå har tatt av alle takplatene, så finner jeg et nytt tak over! Noen har altså ønsket seg et nytt tak, og bare smelt opp stender og plater (og gjort en dårlig jobb, sa min snekkerslektning). Så jeg planlegger derfor å bruke de gipsplatene som allerede er i taket, de ser i hvert fall fullt ut brukelige for mitt øye. Ja, jeg får fremdeles jobben med å sparkle og pusse - men det koster jo minimalt, og er det noe jeg har mye av så er det tid. Så da får jeg det rene taket jeg drømte om likevel, og det er helt knall, for jeg sikler nemlig på noen utsmykkede lister, men det blir så rotete med "rutenett" i taket da. For eksempel noe slikt ser jeg for meg:

Hentet fra taklister.com

Og, jeg sikler også på å ha noe slikt i taket:

Hentet fra taklister.com

Jeg må bare finne ut om jeg skal ha taklampe i stua først, for da bør jo den henge fra rosetten. Og skal den i så fall henge over stuebord eller spisestue? Men om jeg ikke har lampe fra taket, tenker jeg at rosetten havner sentrert i taket. Trur eg.

Men, først må taket altså sparkles og pusses, og det må males. Jeg må også bestemme meg for om jeg skal bruke av den eggeskallhvite malingen jeg allerede har eller om jeg skal kjøre hvitt tak. Rosetten har jeg lurt på å male i sølv, for å få a touch of class i stua. Hva tror dere? Jeg lurte først på gull, men tenkte at det kanskje ble litt heavy? Eller skal jeg bare si fåkk it, og kjøre blingbling? Jeg er ikke helt sikker på hvor grensen mellom harrytacky og classy går, men det er vel bare å prøve seg fram. Både rosett og lister kan kjøpes på Obs til en billig penge i et isoporlignende materiale, jeg har ikke tenkt til å kjøpe originale etterligninger i gips til flerfoldige tusenlapper!

Om jeg går for sølv, tenker jeg at det tar opp fargen som er på tapeten jeg skal ha som fondvegg:

Øvrige vegger i stua skal få panelplater. Også har jeg tenkt å ha litt lilla og sorte detaljer i stua for å ta opp tapetfargen. Jeg tror det blir pent. Sant og si driter jeg litt i hva andre synes, JEG vil forsøke dette og tror det blir en fin blanding av bonderomantisk og high class i stua mi. Mitt høylandsgods, må vite!
Jeg har mange andre ideer for stua også, men de er underordnet og kommer senere.
En gang i framtiden skal jeg nok også skifte ut gulvet, men enn så lenge duger det fint det som er der - det er helt greit utseendemessig, det tåler både hundeklør og valpetiss, det er ikke glatt for valpepoter - og da er jeg fornøyd. Nå er det lyst belegg som ser ut som furugulv, mens jeg kunne tenke meg noe som ser ut som grovt skipsgulv/treverk - men i belegg. Tror jeg. Vi får se, det blir sikkert ikke gjort i år. Jeg må kjøpe ny vedovn før høsten, det blir prioritert før gulv, sier lommeboka.

Når taket er ferdig, da når jeg en viktig milepæl - for da kan jeg skru sammen sofa og stuebord! Dette har jeg bevisst ventet med for ikke å ødelegge splitter nye møbler med malingsflekker og annet søl. Jeg gleder meg til å kunne sitte med beina høyt og slappe godt av i sofaen, med X'en i armkroken og potetgull på bordet.

Ja, apropos X'en, så er det kanskje noen som vil vite hvordan hun har det?
Hun har det kjempefint - følger nysgjerrig med på alt det rare jeg gjør, snorksover, sjarmerte en dørselger til å skamskryte av henne nok til at jeg kjøpte det han solgte, har lært hva ringeklokkelyden er, bjeffer mye mindre på omgivelsene og ser ut til å ha det veldig bra og trives godt her - her også. Hun er jo en fin og tilpasningsdyktig hund. Vi utforsker stadig nye og større områder av skogen, og koser oss på tur i kveldingen når hoggormen (som stadig observeres, den dritten) har lagt seg. Jeg har plukket to flått av henne, men de innfødte påstår at det ikke er flått her, og mener at jeg må ha tatt de med meg fra Sverige. Vi får se, enn så lenge har jeg ikke gitt henne flåttmiddel, om jeg finner flere vil jeg derimot tro at hun har fått det her og prøve et eller annet. Det er jo ikke alt som kan/skal gis drektige tisper, og jeg behandler henne som om hun er parret, i det minste. Mer enn det kan jeg ikke si enda.
Ellers er hun tilsynelatende interessert i å få trent litt LP. På de siste turene har hun tilbydd både lineføring og FVF med knallkontakt, og vist at det er gøy å få noen kommandoer. Vi har i grunnen ikke trent på tre uker, siden før siste stevne. Jeg får et slags antiklimaks etter konkurranse, blir mett og lei, har nådd et mål og trenger en pause før jeg gidder igjen. Så har pausen blitt ekstra lang nå, mulig vi må ta en tur på neste fellestrening i Nannestad. Jeg tror det er til mandag, jeg får sjekke om noen av de jeg kjenner skal dit da, slik at jeg tør å dra... Så kan X'en få vilja si og få trene LP, bortskjemte lille berneren! :D