Viser innlegg med etiketten Kimito. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Kimito. Vis alle innlegg

25. mars 2011

Onsdagens kurskveld

Phuh, nok å gjøre for tiden, men nå må jeg få blogget før jeg glemmer alt som skjedde på kurskvelden som var om onsdag. Noe har jeg allerede glemt...

Jeg varmet opp med lineføring og kontakt, og da hadde X'en ligget noen timer i bilen mens jeg shoppet og kjørte fra butikk til butikk før kurset, og hun var "high as a kite". Det var skikkelig gøy og skikkelig skummelt å gå med henne, for hun var sååå klar for å jobbe, jeg kan ikke huske å ha gått med henne slik før - over så mange meter. Hun landet liksom ikke, men bikket ikke over heller. Hun hadde knallkontakt, paraderte med hackneylignende frambeinsbevegelser, halen hevet, gikk tett, fulgte meg i vendingene, satt som hun skulle, gjorde ikke noe forsøk på å snuse eller orientere seg, og var fenomenal i mine øyne - rett ut av bilen! Det er jo herlig å gå med henne slik, samtidig som jeg merket at hun var såpass høy at jeg ikke er helt overbevist om at jeg hadde kontroll over henne og situasjonen, hehehe. Men tenk om hun kunne gått slik på stevne? Hva skal jeg gjøre for å få det til? Dra på et par timers shopping før start?

Det første som skjedde organisert med instruktør var forangående i line, hvor instruktør kommanderte oss som om det var konkurranse - men X'en hadde fått påvirkning ved at jeg viste henne at jeg hadde lagt godbit i begge ender av banen.
Det første strekket gikk hun ikke så bra, det vil si at hun ikke seg særlig langt foran meg. Men hun kom tilstrekkelig foran til at jeg kunne rose, og hun gjorde seg fortjent til godbiten. På returen - noe vi for øvrig aldri har forsøkt før - gikk hun derimot flott, med strak lenke og akkurat passe fart så jeg ikke må jogge bak henne, og hun responderte fint på gå foran-kommandoen min. Jeg hjelper henne selvfølgelig med å strekke ut hånda når jeg gir kommando, men det er jo gøy å se at hun skjønte det. For moro skyld gikk vi tilbake en gang til, og hun strenet igjen flott fram. Flinke hunden!
Ståmomentet har vi som sagt utsatt til hun skjønner øvelsen for øvrig bedre.

Så var det budføring. Jeg har sett at X'en som regel ikke hilser overstrømmende på mennesker som røyker - enten liker hun slettes ikke lukta, eller så har hun fått ei glo på seg en gang, tenker jeg. Selv om røyken stumpes, hender det at hun ikke hilser like gjerne som vanlig. På bruksstevnet i fjor høst løp hun ikke fram til figuranten, og det er selvfølgelig primært fordi hun ikke hadde fått generalisert øvelsen bra nok. Men hun reagerte også litt da vi hilste på figurant, som sto utenfor ringen og røyket inntil h*n skulle inn.
Misforstå meg rett, det er ikke store reaksjonen eller noe jeg anser som et problem i hverdagen. Hun rynker litt på nesa, går et steg bakover eller vegrer seg for å gå fram til personen. Ofte hjelper det at sigaretten fjernes, for eksempel til hånda bort fra X'en.
Anyway, i og med at jeg tror dette kan forstyrre budføringen for oss, gjorde jeg en avtale med en røyker på kurset. Hun tente en sigarett og røykte den ferdig, så gikk jeg rett i bilen og hentet X'en. Hun spratt fornøyd bort til personen for å hilse, snuste på røykehånda, "grøsset seg" og snøftet, før hun hilste videre. Deretter kjørte vi budføring, hvor hun var kjempeflink, med høyt tempo og strak retning. Dessverre pushet vi henne for langt, så etter tre-fire repetisjoner skar hun ut og fant på noe annet. Vi skulle ha sluttet mens hun enda var på topp. Som instruktøren sa - på konkurranse er det bare en gang fram og tilbake, så det er ikke nødvendig å sende de att og fram gang på gang. Da er det bedre å kjøre en god gjennomgang, belønne masse, flytte seg til et annet sted og gjenta for generaliseringens skyld, belønne masse, ta en pause, gjenta med ny figurant, også videre. Variasjon framfor repetisjon.
Men det så ikke ut til at den ferske røyklukta plaget henne noe.

Jeg kjørte noen dekk under marsj hvor jeg forsøkte å plukke meg ut merker i asfalten hvor jeg ga kommando, og etterpå kunne se om hun lå på merket. Og i fire av fire tilfeller gjorde hun det! Jeg tror nok at hun ikke har verdens raskeste klaskedekk (hvorfor skulle hun ha det i den øvelsen, når hun ikke har det i noen andre?), men det betyr i hvert fall at hun har en reaksjon som inntreffer når kommando gies. Dog burde det vel filmes og observeres av andre for å dobbeltsjekke om det er så bra som jeg tror ;)

Ellers utviklet jeg en hypotese under kurset, om hvorfor hun ved stå under marsj stopper, og deretter går noen steg. Jeg bruker samme kommando når vi trener utstillingsstå og frihandling - og der vil jeg tidvis ha henne til å ta noen flere steg fram for å få strukket bedre i bakbeinsvinklene eller plassere seg bedre med fronten. Kan det være at jeg har bæsjet på leggen ved å bruke samme kommando? Må jeg trene inn øvelsen på nytt med ny kommando? Det hørtes kjedelig ut... Men det er jo slike ting en må gjøre av og til. Det skal sies at jeg begynte å bruke tegn, og da ofte fikk fine stå'er. Men om hun ikke ser på meg har hun ingen reaksjon. So what to do? Pirke mer på håndtegnet og satse på at hun holder kontakten på stevner? Eller trene inn på nytt med annen kommando? Og hva skulle det vært? Og hvor mange stevner må jeg da gå hvor jeg preget av nerver bruker den gamle stå-kommandoen før jeg husker å bruke den nye kommandoen? Jeg heller mot å gå tilbake til håndtegnet, og jeg vet at jeg må ta meg selv et tak i nakken og få jobbet konstruktivt med denne øvelsen - i selskap med andre som kan hjelpe.

Alt dette tenkte jeg vel på et par sekunder mens jeg så at hun lå nøyaktig der jeg tror jeg ga dekk-kommandoen. :D

Apporten jobbet vi selvfølgelig med, og der jobbet hun så bra at jeg fikk gåsehud og nesten trodde jeg var litt lykkelig!
Stikk i strid med all treningsfornuft og pedagogikk, fortsatte jeg nøyaktig der vi avsluttet øvelsen sist uke. Satte henne fra meg - uten lenke, la ned bukken, gikk videre, og kalte henne til meg. Allerede på første forsøk grep hun bukken, og løp rett bort til meg. Jeg måtte hjelpe henne litt rundt meg, og avsluttet i stå - men herregud, så moro at hun valgte meg!
Jeg måtte jo forsøke igjen, og da kom hun inn på plass mer på egen hånd, og jeg fikk hjulpet henne i en sitt uten at hun slapp bukken - hurra!
Og vi forsøker en tredje gang, det er teit å gi seg mens en er på topp... Jeg synes hun begynte å få et for mye luntepreget tempo, så når hun hadde grepet bukken løp jeg litt fra henne - og da økte hun tempo inn til meg! Jeg belønnet det uten å tenke avslutning, en får ta litt om gangen.
På det tidspunktet fikk jeg masse ros av instruktøren for å jobbe godt med henne og gjøre fornuftige ting - sånt vokser jeg jo av... :)
Jeg forsøkte en fjerde gang, men da ble jeg for mye klovn og X'en viste sine gamle "my precious"-takter med bukken - men det kule er at da jeg kalte henne til meg en gang til kom hun til meg med bukken, framfor å enten a) løpe i motsatt retning i sin katten og musa-favorittlek eller b) spytte ut bukken og komme løpende til meg.
Herregud, som jeg digger den hunden! Så mye hun kan og klarer til tross for at hun er stuck med den sucky føreren jeg er. Tenk om noen som hadde peiling på hva de kan, eide og trente henne?
Vi ga oss der for å avslutte positivt og ikke driste skjebnen mer.

Hun fikk også en økt hvor jeg jobbet med rette holdter, på samme måte som før - styring med godbit.

Som vanlig avsluttet vi med fellesdekk, og jeg valgte igjen å gå i skjul. Det koster henne ingenting. Hun kan, hun!

Ellers gratulerer vi Kimito så mye med 14 årsdagen i dag!

23. februar 2011

Bortskjemt drittunge...

De siste dagene har vært særdeles hektiske, fylt med aktiviteter og opplevelser, nedturer og oppturer, og da går det som det må - jeg går på en smell, og ligger nå i sofaen med feber, sår hals, kløende hals, snørr, svimling og slapp kropp. Dumme kroppen som sier fra når jeg har litt for høyt aktivitetsnivå, og sørger for at jeg må roe meg ned... Heldigvis var det ikke kurskveld i dag, på grunn av vinterferien, så da slapp jeg å stå ute i et par timer, og er forhåpentligvis fit for fight igjen for neste onsdag. Men før det er det et par fester og annen moro jeg kunne tenkt meg å få med meg... Kropp, bli frisk!

Fredag dro jeg til Østfold for å besøke min kjære søster og nevø, hvor også mamma som bor i Bodø var kommet nedover på besøk. Vi møttes for litt shopping, og mamma hadde virkelig på seg spanderbuksene i helga! Jeg føler meg så bortskjemt, men er i hvert fall utrolig takknemlig for alt det fine jeg fikk. Det ble litt klær og noen pynteting på fredagen, før vi dro hjem for middag og fredags-TV. Jeg fikk blant annet en veldig søt vasesak som jeg tror skal få stå i vinduskarmen på kjøkkenet; gleder meg til våren og hvitveis!

Lørdag hadde Tonje Søss og jeg billetter til We Will Rock You i Oslo. Planen var å dra innover i god tid, slik at vi først kunne nyte en bedre middag på Thank God It's Friday, gjerne med et par strawberry daquiries først... Men så viste det seg at det ikke gikk kollektivt fra Oslo til Sarpsborg sent nok, vi var jo ikke interessert i å dra før forestillingen var over, så da måtte vi ta bilen, og heller kose oss med flytende jordbær og sjokolade-snadder hos TGI Fridays på et senere tidspunkt.
Som tenkt, så gjort, og vi hadde vel kjørt en syv-åtte kilometer (av ti mil) før bilen plutselig begynte å pipe, og det lyste "STOP" på dashbordet. Jeg kjørte til nærmeste bensinstasjon, men der var det selvfølgelig ikke ansatt noen som kunne bil. Vi bladde febrilsk i instruksjonsboka, uten å finne ut annet enn at en skulle stoppe umiddelbart. Så da ble det å ringe rundt for å finne noen som kunne kjøre Tonje hjem igjen for å hente ny bil, mens jeg ringte noen som kunne se på bilen mens vi var borte.
Tonjes bil er permittert for tiden på grunn av et litt tøft møte med en snøhaug inntil en vet noe mer om skadeomfanget, heldigvis er samboeren ute på sjøen og vi kunne ta hans bil. Så, vi kom oss endelig til Oslo, men kraftig forsinket i forhold til tidsplanen. Planen var å parkere (gratis) på jobben og gå derfra til restauranten, men nå fikk vi så dårlig tid at vi måtte parkere i (dyrt) parkeringshus, og da vi kom ut i gatene var det nøyaktig en time til forestillingen begynte. Så den koselige og gode middagen vi hadde sett fram til ble inntatt på McDonalds, dessert ble kjøpt inn på 7-11 tvers over gata, og deretter småjogget vi til plassene våre i Folketeatret.
Forestillingen var i hvert fall imponerende, det er virkelig noen dyktige dansere og sangere på den scenen. Ikke like gode skuespillerprestasjoner alltid, men ting blir jo mer karikert og markert i musicals for å få fram poeng og budskap. Misforstå meg rett, det var slettes ikke dårlig, men noen dialoger var litt kunstige for min smak.
Du vet forestillingen er god og engasjerende når du ikke rekker å spise en eneste smågodt i løpet av tre timer med sang og dans! :D
Jeg er veldig glad i Queen og Freddy Mercurys musikk, men hadde ikke peiling på storyline for musicalen. Men jeg kjøpte story'en jeg, ingen problem med det. Om du liker musikken, er dette et must! Terningkast 7, bare for å overdrive litt.
Hjemme igjen halv to på natta, og tusen takk til min kjære søster for en trivelig aften i hovedstaden, selv om den ikke ble helt som planlagt.


Fredagens shopping ble som oppvarming å regne for det vi foretok oss på søndag - da gikk ferden til utlandet, for å ha storbyshopping! Destinasjonen var Nordbysenteret, hvor jeg faktisk aldri har vært før. Og jeg tror vi var innom de aller fleste butikkene og fråtset i salg og kjøpelyst - og mamma hadde på seg de samme buksene som på fredag... *bortskjemt* Både hennes to døtre og lille barnebarnet fikk bugnende poser av ting vi måtte falle for på vår vei. Jeg fikk for eksempel en deilig fleecegenser (som kostet hele 69 SEK på salg, da kan jeg finne klær jeg synes er verdt pengene også), badesalt og såper til hjemmespa, hobbyartikler til noen prosjekt jeg har i hodet, og to ruller av en helt nydelig tapet jeg skal ha som fondvegg på stua - håper ikke stua er for bred, jeg anslo bredden og plukket mengde deretter, en må være litt gærn av og til, serru! Jeg fant også en tapet jeg kunne tenke meg å ha på en fondvegg på kontoret, men de var selvfølgelig utsolgt og hadde bare visningsrullen. Så om noen skulle være på Rusta på Nordbysenteret eller annet sted i Sverige, håper jeg noen tenker på meg... Ellers skal jeg sikkert tilbake til Söta Bror igjen, men jeg gidder ikke kjøre fra Oslo til Sverige for kun en tapetrull :D
Og jaggu fikk jeg også kjøtt og snop av mamma'n min, så har jeg middag til jeg flytter ut omtrent - og det dyre favorittsnopet skal spares til en bra anledning, som jeg ikke har bestemt meg for hva er.

Tapeten som skal brukes på fondveggen i stua. Jeg falt helt for fargene i blomstene, dessuten elsker jeg sort og har alltid hatt lyst til å bruke mørke farger på vegger (men ikke et helt rom), og det vil også stå som en deilig kontrast til mine øvrige (langsiktige) planer for stua. Mobilbilde, derav kvaliteten, det ser penere ut live.

For en som tidvis leker journalist og ellers jobber mye med data og tekster må det selvfølgelig være et eget kontor i nyheimen, og da synes jeg denne tapeten kunne vært kul å ha som en fondvegg. Kontoret er ikke så veldig stort, så jeg tror ikke det vil bli for rotete og massivt med en slik vegg - det vil ikke utgjøre store arealet. Jeg vurderer også å bruke den veggen som har vindu eller dør som fondvegg, for å få brukt en kul tapet uten å bo inni ei avis. Men tapeten var utsolgt, så den må i så fall skaffes senere.

Da vi skulle forlate Sverige, fikk vi null start på bilen! Den bare sto og oj'et seg, men ingen antydning til liv. Så da ble det NAF, takk og lov for at en er medlem. Vi ringte de litt over åtte, kjapt etterpå ringte nærmeste Falch-sjåfør oss. Han var på en annen jobb, men håpte at den var ferdig i løpet av en tre kvarters tid. Heldigvis var butikken vi sto parkert ved åpen til ni, så vi satt inne så lenge vi kunne. Men til slutt måtte vi jo ut i kulda. En bil uten motoren i gang er ikke veldig varm... Jeg ringte Falchmannen på ny, og da var han akkurat ferdig med forrige jobb, og ville være hos oss i løpet av 20-25 minutter. Dessverre fant han ikke noe åpenbart feil ved bilen som kunne fikses der og da. Vi kunne få bilen tauet til nærmeste verksted, men siden det ikke var vår bil og vi var kalde og slitne, betalte vi heller for å bli tauet hjem. Men det kryr jo ikke av sitteplasser i slike redningsbiler, så Tonje Søss og Joakim Nevø fikk sitte inni bilen (stor stas for en bilgal niåring, må vite), mens mamma og jeg satt i bilen på lasteplanet fra Svinesund til Varteig - kaldt! Jeg har aldri kjørt bakover på E6 så langt før :D

Mens Tonje og jeg var i Oslo, tittet en bilkyndig onkel på bilen min, og siden den (kremt...) var tom for olje etterfylte han med en liter eller to. Pappa og onkel kjørte bilen noen mil uten at det kom ny blinkende feilmelding eller piping, så vi tenkte at bilen var frisk. Derfor tok Tonje bilen på mandag morgen til jobb - og kom vel seks-syv kilometer avgårde før det igjen pep og blinket. Da fikk vi bilen på verksted, for å få sjekket alt sammen. Jeg var en blanding av oppgitt, frustrert og likeglad - selvfølgelig går ting galt for meg, selvfølgelig får jeg uventede utgifter i en økonomisk trang periode, selvfølgelig skjærer bilen seg når jeg trenger den som mest. Nice... Men, takk og lov, på slutten av dagen kom melding om at bilen var fikset, regningen vil være tresifret, og det er ingen grunn til at jeg ikke skal kunne kjøre som normalt nå. Hva som var galt? Vel, bilen min er av det tørste og kravstore slaget - ikke bare vil den ha motorolje, den ville forsyne meg ha kjølevæske også! Kremt, jeg har ikke kunnet så mye om vedlikehold av bil, jeg... Men nå har jeg lært!

På kvelden dro mamma og jeg til Sarpsborg for - surprise - enda mer shopping. Jeg har spart ringsekretærhonorarene fra de siste helgene til å kjøpe meg ny støvsuger, og håper jeg har gjort et godt kjøp. Jeg har i hvert fall forsøkt å sjekke med andre hundeeiere hva de anbefaler og lese litt tester for ikke å kjøpe noe dumt. Så det ble Miele Cat and Dog-støvsugeren. Jeg nølte litt i butikken, skulle jeg ta en så dyr støvsuger? Men så sa butikkmannen at han kunne slå av 300 kroner, så da slo jeg til, jeg. Jeg ante ikke at en kunne prute på Elkjøp, men da vet jeg det :)
Deretter dro vi på Skeidar, hvor snille mamma skulle kjøpe innflytningsgave til meg. Der var det tilfeldigvis salg på noen lamper jeg på forhånd hadde falt veldig for, så da fikk jeg de av henne - fem lamper til under tusenlappen er ikke verst!


Lampene jeg fikk av mamma i innflytningsgave - Kristin fra Skeidar. En gulvlampe, to bordlamper og to vegglamper. Me likes!
Til lampesettet hører det også to varianter av taklampe som vil passe knall over spisestua - men jeg innbiller meg at jeg har en smijernslysestake for fem-seks stearinslys som skal henge i taket, så jeg må først finne ut om jeg faktisk har den, eller bare har drømt det. Jeg vet heller ikke hvilke av de to jeg foretrekker, den ene er litt mer overdådig - og siden jeg nok har helt normal takhøyde i stua vet jeg ikke om den blir for mye. Den andre er kanskje litt kjedelig, og jeg tenker kjøkken når jeg ser den, ikke middagsselskap. Men den er søt og vil ikke dominere i en stue som ikke er altfor stor.
Jeg får se an, alt må ikke kjøpes med en gang heller. Men jeg irriterer meg stadig vekk over at jeg har så dårlig belysning i stua jeg bor i nå, så det er viktig for meg å få nok lys i den nye stua. Jeg må bare vente litt, tenker jeg, og se an hvordan ting blir når det er på plass, om jeg trenger mer eller har nok.
Her er i hvert fall de to taklampene, hvor jeg liker begge to godt, men av ulike grunner:




Tirsdag sto jeg opp klokka fire - på morgenen, jeg er jo troendes til å sove klokka 1600 også, jeg... Mamma og Kimito skulle kjøres til Gardermoen, og hadde et tidlig fly, så da var det bare å komme seg opp.
Kimito var det selvfølgelig også veldig kjekt å få se i helga, det er lenge siden sist jeg så den lille gubben. Han blir fjorten år om en måned, og jeg merker nok at han er eldre nå enn sist. Han sover mye mer og er betydelig mindre kontaktsøkende. Mamma mener han føler seg litt truet av X'en, som gjorde sitt for å ignorere ham og tok lett hans signal om å få være i fred. Han ser nok ikke like godt som før, mulig han dermed ikke føler seg like trygg på det relativt ukjente. Men ellers er han i fin form. Han er dog ikke noe glad i å bli fotografert, så det ble ikke så gode bilder. Han har også nettopp drukket vann, så han er litt våt i skjegget:




Etter å ha kjørt mamma og Kimito til Gardermoen, tok jeg veien videre til Kongsvinger, hvor Line hadde lovet meg frokost. Deretter dro vi til Flisa, hvor hun skulle på gjetertrening med Alva - kjempemorsomt å se på! Jeg aner ingenting om denne sporten, så det var morsomt å se elementene, se hvordan de trener og hva de trener på. Selv om det er mye instinkt i border collien, må det jo settes i system. Så kjekt å få være med på!
Jeg tok noen bilder av de som eier marka og sauene Line trener med, og batteriet på kamera var selvfølgelig tømt av kulda før hun gikk på banen. Jaja, her er Jim (trur eg han het) i aksjon med sau:










Jeg hadde selvfølgelig fremdeles ikke batteri på kamera da vi senere på dagen dro ut med hest og slede... For en herlig og stemningsfull tur! Line og Yr har en vakker treslede, med "svigermorsete" som jeg fikk sitte på med. Jeg er ikke akkurat hestejente, jeg er vel heller litt småredd for hest, og ikke veldig fortrolig med disse digre dyrene. Men det var i hvert fall veldig moro å sitte på med og få en herlig naturopplevelse der vi kjørte avgårde i skogen under stjerner og i omtrent urørt snø. Lines samboer Rolf og Fresken kjørte først, med Line og Yr tett bak. De fire hundene deres løp med, og det var sååå koselig.
Vel tilbake var det deilig lapskaus til middag, og masse bra venninneprat og hobbypsykologi - tusen takk for en flott dag, Line!

I dag våknet jeg med sår hals, hoste, snørr, feber og svimling - en kombinasjon av for mye aktivitet, at jeg har slappet av og lagt ned guard'en, og at jeg har fryst litt i ulike perioder. Så jeg hadde egentlig sett for meg en slækk dag på sofaen i dag. Men så kom det henvendelse om ekstravisning i dag fra et par som var interessert i å se, og en sier jo ikke nei til sånt! Så da måtte jeg bare hive meg rundt og gjøre huset visningsklart - få unna oppvask, ta ned tøy som hang til tørk, pakke bort alt av ting og klær jeg har brukt på "ferieturen min", støvsuge og vaske gulv, fjerne hund, skittentøyskurver, søppel, rydde overflater, og gjøre det litt koselig med opptent peis og stearinslys. Jeg burde vel ha pene blomster og delikat frukt stående også, som til fotografering og annonsert visning, men jeg rakk simpelthen ikke å handle. Det er neppe det som gjør at de eventuelt ikke legger inn bud :D

Men nå, nå er det kveld, og jeg skal kose meg med junkfood og snop, enkle løsninger når en ikke er i form. Febersvetten silte av meg mens jeg tok husarbeidet, så nå er det godt å ligge i sofaen, glo på dårlig TV, sjekke blogger og andre nettsider for hva som har skjedd siden jeg var på nett på fredag. Og å skrive denne lange bloggen, tusen takk til dere som har orket å lese helt hit!

5. januar 2011

2010

Jeg har pleid å kjøre årskavalkade i bloggen, men 2010 er slettes ikke et fornøyelig år å titte tilbake på... Helhetlig slår det meg som det jævligste året jeg noen gang har hatt, og selv om jeg bruker lupe for å fintitte er det langt mellom høydepunktene. Selv det som så ut til å skulle være positive ting har slått tilbake mot meg... Det som skulle være gleder ble bare skuffelser. Men det er terapi i å skrive, så jeg bryter ikke årskavalkadetradisjonen, og håper at jeg ser noe lysere på ting når jeg skal skrive de samme linjene for 2011 om cirka 360 dager...

Januar
Jeg går inn i året med brukket halebein, så vi velger å trekke oss fra lydighetsstevnet i Flatebyhallen. Det er for langt program til at jeg klarer å gå skikkelig, og det vil påvirke X'ens prestasjoner.
Jeg forsøker å stille X'en i Göteborg, uten stor suksess, store smerter preger det som skulle vært en koselig jentetur. Resultatene var heller ikke noen höjdare med en hund som ikke har fått opp pelsen like fort som forventet. Det samme gjaldt Letohallen - vondt i rumpa og lite pels på henholdsvis handler og hund.
I januar drar jeg til Kirkenes for å hilse på Fin.Uch. Alpenbach Zorro, som jeg har lyst til å bruke på X'en. Han innfrir heldigvis alle forventningene!
Ellers går januar med til å fly på visninger, lete etter vårt nye hjem, sette kritiske blikk på det vi skal investere to millioner i, forkaste det som ikke er helt det vi så for oss og stadig lete videre.

Februar
Hans og jeg drar til Ålesund på NKKs Oppdretterskole del 2, for å forberede oss på det praktiske ved fødsel og tiden i valpekassa. Ja, og for å besøke familien jeg har der.
Vi skriver kontrakt og blir huseiere.
Og X'ens løpetid kommer litt før forventet, og vi flyr til Kirkenes. Vi forsøker i fire dager å få til parring, men de to debutantene får ikke helt til, så det ender med inseminering.

Mars
Vi pakker, pusser opp hunderommet så det er klart til fødsel, og vi flytter helt inn i huset. Jeg leter febrilsk etter tegn på valper. Jeg synes av og til jeg ser noe, mens andre ganger er det ikke noe å merke på henne.
Kimito fyller 13 år!

April
X'en konstateres ikke drektig i begynnelsen av april, og jeg er selvfølgelig kjempeskuffet. Tårene renner, og siste finish på hunderommet blir nedprioritert, jeg ønsket så veldig dette...
Jeg hiver meg derimot rundt og melder på X'en en dag i Stange, hvor vi blir nummer to i klassen med CK for dommer John Jakobsen.

Mai
Anette og jeg drar til Kristiansand. De store utstillingsresultatene uteblir for mitt vedkommende, men vi klarer sølvmerket i lydighet klasse 1! Et mål er nådd, selv om ikke poengsummene var imponerende høye, klarte vi å få poeng i alle øvelser, og jeg synes X'en jobber bedre med meg. Hun har helt klart blitt en eldre og mer moden hund på det halvåret som er gått siden sist stevne, kanskje har jeg også endret meg.
Vi drar også til Frya, men her kicker konkurransenervene inn for full styrke, og vi noterer oss bunnrekord på poengsummen...
Det er ikke gøy med utstilling, jeg tenker hele tiden på at jeg kunne hatt valper nå, og jeg stiller mest fordi det føles som om jeg må, av ren pliktfølelse.

Juni
Også nå blir det noen pliktdeltagelser, både i eksteriør og lydighet, uten de store resultatene å skrive hjem om. Pelsen er også på god vei ned og vi får nakenberner i hus.
Jeg er dog med å arrangere Osloavdelingens matchshow og uoffisielle LP-konkurranse, og selv om det er mye jobb, er det et rimelig vellykket arrangement og vel verdt innsatsen.

Juli
En uke tilbringes på Sølen og Norsk Brukshundsports Forbunds ukestur, og vi lærer masse om å gå spor og trene bruks, og for en stakket stund slapper jeg av og koser meg.
Vel hjemme venter fjorten dagers ferie for å beise hus, få på plass detaljer innendørs og ellers lade opp veldig tomme batterier.

August
Vi deltar i gjørmemesterskapet på Bjerke, på jakt etter storcertet. Det er jo så nærme, en må bare prøve, blablabla, sannheten er at utstilling er ikke så gøy lenger, men jeg var der i hvert fall.
Jeg blir også førti prosent sykemeldt denne måneden, etter å ha slitt hele året med diverse plager.

September
Det hjelper litt å redusere på arbeidsmengden, jeg får hvilt mer og føler batteriene lader, jeg begynner å se lysere på ting igjen - så selvfølgelig detonerer atombomben nå.
Jeg drar på Agderspesialen, hvor X'en blir nummer fire i klassen med CK.
Helga etter drar Anette og jeg til Stavanger. Lørdag må jeg trekke X'en fra lydighet på grunn av løpetid som kom to dager før; surt. Vi rekker heller ikke å være med på spesialen, fordi vi prioriterer Anette og Orrys deltagelse i lydighet. Men på søndag blir X'en igjen nummer fire i åpen klasse med CK.
Vi debuterer i bruks, med en fin karakter i sporet, og en elendig karakter i lydigheten - vi var for slitne til å prestere da, hodet mitt var ikke med, jeg fikk nerver, jeg resignerte underveis, og konkurransen var ikke helt som forventet hva gjelder gjennomføring fra dommeren. Men sporet var gøy! Det føles stort å ha debutert og nådd det målet, selv om gleden blekner for viktigere ting.
Jeg blir hundre prosent sykemeldt denne måneden.
Men det jeg husker best fra september, er samlivsbruddet...

Oktober
Vi havner på NKKs utstilling i Hamar, jeg har mest lyst til å forbli hjemme under dyna, påmeldingen var nok en pliktfølelsesgreie, men vi blir overtalt til å dra. Jeg finnes ikke nervøs, det er liksom ikke så viktig lenger, jeg har større bekymringer i livet. X'en og jeg går vår beste lydighetskonkurranse ever, og er bare fem og et halvt poeng unna opprykket. Men det gir verken irritasjon, skuffelse eller glede. Det betyr ikke noe.
Jeg får tankene over på andre ting med ei helg på Sølen, hvor jeg i sommer vant gratis hytteleie for tre netter. Siri og Caroline blir med, og vi tilbringer tre dager i skogen og på appellbanen.
Vi feirer 12-årsdagen til Even og Enya, veldig hyggelig å få se Enya igjen!
Ellers forberedes salget av huset, jeg har ikke mulighet til å beholde det alene, økonomien tillater det ikke, dessverre. Vi kjøpte et hus, nå må jeg selge mitt hjem.
Jeg får beskjed om at jeg må komme meg ut, ikke bure meg inne, så jeg melder på til dobbeltutstilling siste helga i oktober i Letohallen, og camper hos Toril hele helga for å være litt sosial.
Lørdag kveld ringer pappa, Even har fått magedreining, og vi blir enig om at han skal få slippe. Jeg har mistet det lille jeg har igjen, samtidig som jeg ikke helt klarer å ta det innover meg. Det er fullt, jeg har ikke plass til mer sorg og skuffelse...
Søndag går jeg på autopilot, stiller hunden mekanisk, jobber hele tiden med tårene og er ikke helt tilstede. Jeg husker dog at dommeren skikkelig grøsset da hun så på X'en første gangen, så den blå var ikke akkurat overraskende.

November
Det blir sykehusopphold og hjulene begynner å spinne for å få gitt meg den hjelpen jeg trenger. Jeg får en diagnose med flere potensielle på gang, men det er ikke så lett å fikse, og i hvert fall ikke kjapt, jeg må bare holde ut, og sykemeldingen forlenges til ut februar.
Hussalget avventes til 2011, så jeg kan få litt tid til å komme meg på beina først.
X'en og jeg deltar på NKKs vinnerutstilling på Lillestrøm, pliktpliktplikt, flat rød og god kritikk i en som vanlig stor klasse, og et hektisk visitt innom julebordet før jeg raser videre til store ringen for å heie Ola fram til gruppeseier!

Desember
Stian og jeg drar til Stockholm, hvor jeg for lenge siden har avtalt å treffe en hannhund - uansett om han ble påmeldt eller ei - som jeg vurderer til X'en. Hun er påmeldt mest for moro skyld, hannhundeierne skal jo også få se henne. Men jaggu slår snuppa mi til - nummer to i åpen klasse med CK og tredje beste tispe, plassen bak svenskecertet! Jeg er veldig glad og pittelitt skuffet, og framfor alt er det godt å merke at jeg klarer å kjenne på andre følelser enn sorg og fortvilelse. Dette er en utstilling jeg faktisk ønsket å dra på og gledet meg til. Hannhunden jeg har siklet på for X'en innfrir forventningene og mer til, så får tiden og skjebnen avgjøre når jeg har mulighet til å ha et valpekull.
I desember kommer en ny smell - ei uke før julaften får jeg vite at jeg går inn i 2011 uten jobb. Jeg har kontrakt ut 2010, og det mangler økonomiske midler til å forlenge mitt engasjement. Jeg går i kjelleren igjen. Fra før av har jeg bestemt meg for ikke å feire jul i år, det føles helt feil, jeg mangler alt av julestemning, og jeg orker ikke tanken. Det var ikke jul i 2010, X'en og jeg avlyste hele dritten, og brukte tiden på lange skogsturer og mye søvn.

2011
2011 kom, uansett om jeg var klar eller ei, og jeg har mange og store utfordringer foran meg. Jeg vet ikke hvordan jeg skal prioritere og rangere det, det føles som om alt haster og må gjøres nå, alt er avhengig av hverandre, og jeg kjenner at jeg ikke er sterk nok til å gå på dette alene. Huset må selges, jeg må finne meg et nytt sted å bo hvor jeg får lov til å ha hund - og om jeg skulle finne pågangsmot og energi til å forfølge drømmene mine, må det også være en bopæl hvor det egner seg å ha valpekull. Jeg må finne meg en ny jobb, per i dag har jeg et problem fra og med 1. mars... Men jeg har ikke helse til å drive jobbsøking nå, så jeg må også få helsa på plass, på et vis. Jeg må sette meg inn i regler og muligheter i forhold til NAV, sykepenger, arbeidsledighetstrygd og slikt. Jeg må få en oversikt over hvordan økonomien er, nå som alle utgifter er mine, og ikke deles med noen... Jeg må rett og slett få livet mitt på rett kjøl i forhold til en del sentrale plattformer - bolig, inntekt, helse og velferd. Jeg kjenner at jeg gleder meg ikke akkurat til dette året...

Men når jeg har gode dager hvor jeg ser litt klarere og forbi problemene, så drømmer jeg. X'en har vært en fantastisk terapeut for meg gjennom 2010, hvor året har vært et rent helvete. Selv om det kanskje virker overfladisk, så er det å komme seg ut med henne noe av det som tidvis gir meg mest mening og glede for tiden - være med på en utstilling, trene til en konkurranse, diskutere avl, granske hannhunder, også videre. Jeg har derfor satt oss noen mål for 2011, i håp om at det kan hjelpe meg å ha fokus framover, hjelpe meg å tilføre noe positivt i livet, og gi meg litt atspredelse når virkeligheten og problemene mine blir for tøffe.

Primær rettesnor for 2011 er at jeg skal gjøre det jeg har lyst til, ikke det jeg føler er forventet og følgelig mest ser som en plikt. Det gjør noe med lystbetontheten også... Jeg skal melde på til utstillinger og stevner jeg faktisk ønsker å delta på, og ikke melde på fordi jeg føler en forventning om at selvfølgelig skal jeg dit.

Hva gjelder lydighet, håper vi på opprykk i løpet av 2011. Jeg tror det nye programmet sitter like godt som det gamle programmet hos X'en, og da er det bare marginene som må være på vår side.

Jeg har lyst til å gå LP-kurs hos Kruttlappen Hundeskole, for jeg får så mye treningslyst og selvtillit etter hennes kurs.

For bruks, skal vi ha som mål å starte to-tre ganger for å få mer rutine - jeg sier ikke flere ganger, da jeg ikke vet hvor lang sesongen blir med tanke på snø, parring og valpekull. Det er ikke sååå mange stevner å ta av. Om vi ikke finner stevner som klaffer med ledige helger, er NKKs Kåringsprøve et reelt alternativ for å få mer konkurranseerfaring.
Resultatmessig legger vi lista akkurat passe, tror jeg, og håper å gå et stevne til Godkjent.

Vi skal trene mot ferdselsprøven, og jeg skal starte i løpet av året for å teste treningen. Men uten forventning om å klare tittelen. Den kommer som mål på blokka for 2012.

Jeg skal gjøre meg bedre kjent med en rase jeg har vurdert som maskot, for å kunne ta en reell vurdering av om jeg skal skaffe valp i løpet av 2012/2013/senere.

Jeg har lyst til å være mer ringsekretær enn jeg var i 2010, jeg savner det. I 2010 jobbet jeg bare fem dager som ringsekretær, om jeg ikke har regnet feil.

Jeg håper også veldig på et valpekull, men det er veldig mye på det private planet som mangler for at det skal være rett per i dag, så det er en lang vei fram. Det er ikke et nyttårsforsett, det er altfor mye utenfor min kontroll (for eksempel fertilitet, nytt sted å bo, økonomi som følge av manglende jobb, helse) til at jeg kan ha det som et mål. Det er mer en intens drøm og et helhjertet ønske.

Skulle det bli valpekull hos Latruda, håper jeg selvfølgelig det kommer ut noe som er skapelig nok til at jeg vil beholde det, og da blir selvfølgelig valpekurs, valpeshow og å se verden på nytt gjennom ferske valpeøyne også et mål for 2011.

Vi setter oss ingen mål for utstillingsringen - vi håper på kort utstillingssesong på grunn av parring og valper... Parres på neste løpetid skal X'en uansett, usikkerhetsmomentet er om hun skal leases ut eller om jeg kan ha kullet selv. Det eneste jeg har som konkret ønske, er å reise til Nederland i september for å få med meg spesialen og Europavinneren, om det ikke kræsjer med valpekassa. Så får dommerlistene avgjøre hvor jeg eventuelt stiller i inn- og utland, for ikke å snakke om hva lommeboka tillater.

26. mars 2010

Snuvaner

Først av alt:
Gratulerer så mye med dagen til Kimito, som var I GÅR! Lille 'Mito ble hele 13 år i går! Det var beskjeden feiring, og i helga skal han være med mamma på jobb på aldershjemmet, hvor han vel skal sove midt på gulvet omkranset av demente damer som sukker over hvilken søt liten kattepus han er... :D

Å flytte gir endringer, og vi jobber med å snu på noen av vanene våre. For eksempel noe så enkelt som oppvask. Hittil har det åpenbart blitt satt på kjøkkenbenken, men nå har vi som sagt for første gang oppvaskmaskin. Så nå må jeg lære meg at ting kan settes rett inn i den... Med en gang, ikke bare når den skal startes...
Der vi bodde før, var det bare å åpne utgangsdøra, krysse gangveien, og så var vi i turterreng og X'en kunne gjøre sitt av bimmelim og bommelom. Nå bor vi noe annerledes, og det står eksplisitt i borettslagets ordensregler at lufting på området ikke er lov - og selvfølgelig føyer en seg etter det. Men X'en har ikke lest reglene, og er vant til å få tisse med en gang hun er ute av døra. Så nå jobber vi med prosjekt "holde seg til vi er inne på turstien". Det er snakk om kanskje hundre meter, så det er ikke akkurat dyremishandling - bare vaner som må snues.

Det burde ikke være noe problem for X'en, hun tilpasser seg lett. Vi har jo også flyttet med jobben, og det tok ikke mange turene hit før hun kunne veien. Hun vet nå hvilke dører vi skal inn, om de åpnes innover eller utover, hvilken vei vi skal ta når vi kommer ut heisen, hvor kontoret mitt er, også videre. Vanedyr :)

I en tidligere blogg snakket jeg om noen uoffisielle stevner i mars jeg planla å gå - men det endte med at jeg droppet dem. Dels fordi jeg var redd for smittefare og unødvendig stress, siden X'en ville være henholdsvis 16 og 23 dager drektig på de to konkurransene - det er jo en periode som i all litteratur trekkes fram som sårbar og risikofylt, siden fosterblærene da skal feste seg. Mulig jeg overdriver og er litt for mye hønemor, men jeg tar ingen sjanser. Dels trengte vi også de dagene for flyttingen, noe måtte nedprioriteres. Men jeg studerer terminlista, og vurderer å melde på til noe i mai, i fall hun går tom. Påmeldingsfristen har ikke gått ut enda, så jeg kan se an hvordan treningen går først... Det blir mer og mer barmark, og mulig å trene uten å skli på is eller vasse i snø.

Det er flere som har etterlyst bilder, og det har blitt dårlig med det fordi den stasjonære maskinen ikke har vært satt sammen. Det er på den jeg laster ned, sorterer, lagrer og redigerer bilder, så foreløpig er alt på kamera. Men jeg håper å få gjort noe med det snart.

Nå gleder jeg meg til helg. Selv om det nok blir en del timer brukt i heimen, skal vi nok få til litt kos og litt fri også. Men påskeferie blir det ikke helt enda. Jeg skal jobbe fullt de tre dagene - alt av ferie og avspasering spares i håp om valper. Jeg jobber også over arbeidstid for å samle enda mer avspasering når jeg kan. Det blir vel gjennomsnittlig en halvtime ekstra hver dag, alle monner drar. Onsdag skal vi egentlig jobbe fem timer, men jeg kliner til med full dag. Håper jeg får igjen for det i mai, i form av valper...

Nevnte jeg at jeg bare tenker på valper for tiden, og at jeg håper så sterkt på at hun er drektig at jeg kunne gitt hva som helst for et kull? Ventetiden brukes til å nyte andres blogger, bilder og filmer av valper - jeg er valpesyk...

1. desember 2009

Terapihunden

Som noen sikkert vet, har Latruda-gjengen også en mini i flokken - lille shih tzu-gutten Kimito. Han bor hos min mor i Bodø, og har det siste året gått ut i arbeidslivet!

Mamma jobber på et sykehjem, og når hun har helgevakter er Kimito med på jobben. Der tusler han rundt, hilser på beboerne, er med på runder og er til stor glede for både ansatte og beboere. Det er selvfølgelig avklart på forhånd, slik at eventuelle allergikere og de som er redd hund skal få slippe å omgås Kimito. Men de aller, aller fleste synes det er sååå koselig når han kommer på besøk.

Kimito blir 13 i mars, og vi merker at han begynner å bli en gammel gubbe - han har blitt litt sær og sur, sover mer og vil være mer for seg selv, vil kose og være i nærheten på egne premisser. Men på sykehjemmet er han mye mer tålmodig enn han er med sin egen familie, det er fascinerende hva de firbeinte skjønner!
Kimito slipper dog å jobbe hele arbeidsdager, og får heller trekke seg tilbake til bilen eller på de ansattes vaktrom for å sove middag når han trenger det.

Han er nok også litt dement, for hvis mamma jobber på to forskjellige avdelinger lørdag og søndag blir Kimito helt forvirret, går seg bort og prøver tydelig å gå den samme løypa som dagen før, men i feil etasje.

Beboerne har fortalt gang på gang hvor koselig det er å ha ham der, selv om ikke Kimito fysisk er hos alle som bor på avdelingen, stiger humøret og trivselen bare ved å se at han er der.
En mann som bor på hjemmet har dog ikke helt fått med seg hva Kimito er, han roper stadig vekk "psssspsssspssspss, komme da pusen!" Men Kimito hever seg over en slik fornærmelse! :-D
En dame på hjemmet er til vanlig i sin egen verden, vanskelig å snakke med, surrer med århundrene og er nok i sin egen sfære. Men med Kimito på fanget snakker hun fullstendige setninger, og virker mye klarere og mer "tilstede". Hun vil ikke så gjerne snakke med de ansatte, men bruker Kimito som medium. Utrolig!



7. august 2009

Nå er det helg!

Nå er det helg, og X’en og jeg skal av gårde til Kongsvinger for å gå konkurransekurs i LP. Jeg har ”analysert” både min kompetanse, X’ens håndtering av øvelser, hva vi sliter med og hva målene for 2009 og 2010 er, og grublet meg ned til tre øvelser jeg håper vi kan få hjelp med i løpet av helga. Den ene øvelsen har vi aldri sett på, den andre har vi så vidt begynt på, og den tredje har jeg jobbet litt med og trolig gjort mye galt underveis… Jeg føler selv at vi har kontroll på klasse 1 i den forstand at jeg vet hva vi kan gjøre for å bli bedre, så det er faktisk helt andre øvelser jeg håper å få tatt tak i i løpet av helga – men de har en sentral plass i mine planer for X’edyret!
Knis, vart du nysgjerrig no? Jeg har både planer, ambisjoner og årsmål for dyret, men jeg orker ikke å offentliggjøre de på en blogg som hvem som helst kan lese, det blir for mye gnål og velment mas om ”når skal dere ditt” og ”hvordan går det med datt” fra alle kanter. Verden går ikke under om ikke et mål nås, men det er motiverende for treningen å ha noe konkret å jobbe mot. Primærmålet er alltid en velfungerende familiehund, så får VM-deltagelse i bruks og LP bli bonuser! :-D

På grunn av kurset i helga fikk X’en treningsfri i går, så hun skal være mer sulten på å jobbe. Men jeg har så mye inspirasjon i hodet for tiden til hva og hvordan vi skal trene, så det bobler nesten over. Jeg leser andres blogger, bøker og artikler, jeg ser andres filmer fra trening – og får dermed ideer og innspill, morsomt! Snart er ferien i det ganske land over og normaltilstanden tilbake, slik at det blir lettere å finne hjelpere og figuranter når en trenger det, eller generelt selskap når en trener. Jeg har dog fått kjøpt meg kamerastativ, så kanskje blir det mulig å få filmet litt trening framover? Det er videofunksjon på kompaktkameraet til Hans, som jeg har brukt før for korte filmer med X’en. Vinkelen blir helt feil når kamera står på bakken, så jeg håper stativet er kompatibelt.

Apropos kamera: Akkurat nå frykter jeg at jeg har mistet alle bildene jeg har tatt av X’en, ever. Dumme, dumme meg som egentlig kan alt om backup har vært sløv for lenge, og nå har laptop’en gått til et visst varmt sted. Den har samme symptom og feil som Hans’ laptop fikk tidligere i år, og da var det ikke noe å reparere – skjermkortet har etter sigende gått føyken. Jeg håper virkelig det er mulig for ekspertisen å komme seg inn i harddisken og få ut alt som ligger der av hundebilder, feriebilder, alt mulig rart en har klart å samle gjennom knappe tre år. Jeg trodde et øyeblikk at hjemmesiden min var tapt også, men så kom jeg på at det som en gang kom OPP med FTP jo også må kunne komme NED, så jeg fikk lastet ned hele innholdet på min stasjonære PC – det tok noen netter… Jeg er også webmaster for en annen hjemmeside, som er bygd opp og redigeres på en helt annen måte, der er bakgrunnen for innholdet foreløpig tapt, men jeg håper håper håper at det er mulig å få tak i. Jeg har fikset så jeg kan fortsette å redigere siden, men originalbilder og slikt er foreløpig utilgjengelig. Æsj, altså!
Så: Alle der ute, ta backup før det er for sent! Brenn bilder på DVD’er, benytt eksterne harddisker, eller finn ulike servertjenester som lagrer backuper (altså laste opp på ekstern lagringsplass over nett).
For kanskje to måneder siden røk microen, har ikke savnet den en dag. For en måneds tid siden røk TV’en, den savner jeg nå og da. Men laptop’en, der var det krise det øyeblikket jeg forsto at den var gått ad undas. Nå må jeg bare finne den pokkers kvitteringen, så jeg kan reklamere hos leverandøren (garantien gikk selvfølgelig ut i vinter), og jeg vet den er i en av fire ”arkiv”, også kjent som banankasser, type oppsamling av diverse papir gjennom ulike flyttinger… Jeg er gjennom to kasser, og samme hvilken jeg begynner på som den tredje er jeg sikker på at kvitteringen ligger i den andre… Jaja, jeg har nå fått kastet en del træl i letearbeidet også, selvangivelser fra 2003 og 14 ulike versjoner av ulike kapitler i masteroppgaven, for eksempel. Kjekt å ha, greit å kaste. Jeg krysser fingre og øyne for at alt går bra til slutt…

Det er veldig lenge siden jeg har skrevet noe om lille Kimito shih tzu. Han nærmer seg tolv og et halvt år, og er alderen tatt i betraktning i fin form – selv om våren har vært litt røff med ham. Tidligere i år måtte han trekke noen tenner, og på grunn av kreft ble han kastrert. Som om ikke det var nok, fikk han et sår på øyet av en frekk katt. Men, han har kommet seg fint etter de to operasjonene og øyet ble ikke skadet, og han regjerer fremdeles i Bodø. Selvfølgelig hører han dårligere, sover mer og viser andre alderstegn, men selv miniatyrhunder blir gamle i kroppen. I september kommer han (og mamma, han flyr ikke alene…) på høstferie, og jeg gleder meg til å se ham igjen! Selv om jeg er bernerjente på min hals, har jeg alltid vært veldig glad i shih tzu-guttene våre også! Det blir nok aldri noen shih tzu hos meg, til det passer de ikke helt inn i det hundeholdet jeg vil ha – men en skal aldri si aldri. Dog er det veldig sikkert at hund nummer to i heimen blir en berner til – forhåpentligvis et X’enbarn!

Ellers vil den oppmerksomme leser se at jeg i går installerte teller i bloggen – artig å se hvor mange som faktisk er innom i løpet av dagen, så vet jeg at jeg ikke bare skriver for meg selv og at andre har glede (?) av skriveriene mine. Telleren teller (!) besøkende, og jeg kan se statistikk om hvor i verden de besøkende er fra, om de kommer tilbake flere ganger, hvor lenge de er her, også videre – så jeg har egonerdet litt med det det siste døgnet! Jeg har også lagt sperre på IP-adressene på jobben og hjemme, slik at det er reelle besøk, det er ikke jeg som trykker F5 for å få høyere tall, hahahahah!

Nei, nå tar vi helg, jeg gleder meg vilt til å se hvor lydige vi har blitt når helga er omme! :-D

Jeg har forresten hørt at en god blogg skal inneholde bilder, og jeg har ingen bilder å bidra med nå (jobber med 930 bilder fra Island, men det tar virkelig tid), så da deler jeg heller en youtube-film hvor en labrador trener budføring - for de som ikke skjønte hva Hans og jeg forsøkte å trene på i sist blogg:

(Legg merke til at fører og figurant flytter seg for hver utsending, knallbra tips jeg noterer meg bak øret!)