Viser innlegg med etiketten tur. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten tur. Vis alle innlegg

11. april 2013

Latmannslufting

Jeg er glad i vinteren.
Jeg er glad i våren.

Men den overgangsårstiden som vi har nå, den er jeg slettes ikke glad i. I går var jeg ute to og en halv time med jentene rimelig tynnkledd - i dag høljer det ned en blanding av snø og regn. I sola er det opp til ti plussgrader, så snøen smelter - men på natta er det nede i ti minusgrader, og alt fryser. Og jeg går ikke tur på isen. Om ikke hundene sklir og ødelegger seg, så gjør i hvert fall jeg det. Siste helga i januar trynte jeg noe så spektakulært på utstillingen i Exporamahallen, og etter det har jeg haltet. Smertenivå og dagsform har variert - noen dager kan jeg gå en mil med jentene uten problemer, andre dager kommer jeg meg knapt ned trappa fra soverommet i andre etasje til stua i første. Jeg har vært veldig var på føre og underlag - og "noe" er slarkete og ustabilt så jeg har lett tråkket over igjen, og dermed begynt å halte enda mer.

Jeg trodde jo at jeg bare har tråkket over, sånt er jo jeg vant til, kløne med stor Ø. Så jeg har jo bare ventet på at det skal gå seg til, tygget smertestillende for å få stilt på et par utstillinger, gått tur på bare eller brøytede veier for ikke å vingle i løssnøen eller på isen, og anpasset meg til dagsformen. Men etter to måneder begynte selv jeg å bli lei av å gå sånn (en hund hadde jo ALDRI fått halte i to måneder i dette huset, knapt to dager), og kom meg til lege. Så viser det seg at jeg har en betennelse i senesystemet i foten. Og sånt går jo ikke over av seg selv, så nå knasker jeg så mye piller atte - jeg har måttet innføre et ekstra måltid per dag for å få i meg pillene, da de ikke skal tas på tom mage!

Hittil har det gått greit å få aktivisert jentene, for det er en del fine grusveier her oppe som holdes brøytet, og dermed gir trygg ferdsel for mitt ustabile bein, mens jentene kan base i snøen på to sider av veien. Men nå, med de temperaturendringene vi opplever i løpet av et døgn nå, er det jo snø overalt - eller sørpe, og det er like ille, for det er også ustabilt underlag som foten lett svikter i og dermed tråkker jeg over igjen.

Så tidvis har jeg tydd til latmannslufting, for å få mosjonert og aktivisert jentene, men ikke meg selv... Løsningen har dermed av og til blitt kortere turer og mer belastning for jentene, for å gi foten mer hvile så den tåler en lengre tur dagen etter. Belastningen? Kløv. Og det viser seg også at kløven får jentene til å gå penere i bånd... Burde kanskje kjøpe en til, så begge kan gå noe mer sanset samtidig? Eller bare lære de litt båndmanerer, det er jo også et alternativ...

X'en har alltid elsket å jobbe, og hun er av den typen som skrur opp tempoet når hun får litt å jobbe med. Det er ikke drastisk tunge kløven de får, men det er nok til at hun setter opp tempoet, og jogger avgårde med stolt holdning og arbeidslyst. Hun er vanligvis en som lunter på tur, begynt å bli voksen må vite, men med kløven kan hun faktisk utfolde seg litt mer. Rare dyret...


Foenix er også godt fortrolig med kløven, men hun var et underlig skue første gangen hun fikk den på. X'en har vel aldri brydd seg om noe i sitt liv, og har alltid gått på med godt mot. Mens når Foenix fikk på seg kløven, ble hun stående med fire strake bein, og hele hunden lyste "hur gör jag nu då?" Som sagt - X'en har aldri lurt, hun bare gjør, så det måtte jo være Foenix' svenske farslinjer som kicket inn her? Men så fikk jeg henne med meg, og etter cirka 100 meter hadde hun glemt kløven, og løp rundt som normalt.

X'en har samme holdning til Rocky-vogna vår. Det er bare å legge seg i selen og gå på, tenker hun, så får det være opp til meg å sette et bein foran det andre og holde følge. Kløven får de gå løs med, men ikke vogna - de kan jo faktisk skade seg om noe skjer, så der vil jeg ha kontroll.

Foenix fikk prøve vogna for første gang forrige uke. Det var også litt rart, synes hun. Det var jo noe som fulgte etter henne! Men igjen, etter 200 meter så var hun så godt som "innkjørt". Vi hadde et par samtaler om at vogna ikke forsvinner selv om hun står rolig med fire stive bein, og vi hadde et par samtaler om at hun ikke kan snu seg i skjekene for å hoppe bakover selv om jeg går bak vogna (jamfør tidligere blogginnlegg om hvordan hun en lang stund mente fri ved foten skulle se ut...).
Det var da helt tørr asfalt rundt feltet her, og en runde rundt er 500 meter, så hun fikk to runder, hvor hun på 850 meter av den kilometeren lå godt i selen og jobbet godt (ingen last i vogna, men etter hvert lesser jeg oppi en vedsekk eller to), og dermed sov hun resten av kvelden. Måtte bruke både kropp og hode for å skjønne det, men var SÅ flink da poletten datt ned.

Jentene får også svømme nå, mens det er glatt og kjipt ute og før det blir mulig å svømme i tjernet rett her oppe. Så da er vi i basseng - jentene må ha vært veldig snille i 2012, for de fikk klippekort i julegave av nissen. Ikke verst!

X'en har aldri forstått poenget med å svømme når hopping og spruting og plasking og løping er like moro - mens Foenix la på svøm første gangen hun så Aurtjernet. Men i bassenget svømmer X'en som en fisk, så om hun ble pushet lenger ut på dypet i Aurtjernet ville nok hun også svømt. Men det er langgrunt og hun er ikke kortbeint...

Begge jentene har blitt veldig flinke til å svømme i basseng - jeg har som en verdig hønemor latt de bruke flytevest lenge, fall i fall, men de siste øktene har de svømt uten. De går uti bassenget frivillig og ivrig - Foenix må jeg stagge så hun ikke tar sats og hopper uti over kanten, men venter til hun faktisk kommer til en av nedgangene. De blir jo også så vanvittig slitne av det - det er mulig å få motstrøm i bassenget, og det merker de.

Hvor latmannslufting det egentlig er, kan jo diskuteres, så lenge jeg må bade begge etterpå. Men det er jo godt med rene hunder også, særlig med tanke på gårsdagens tur, da jeg kom hjem med gjørmesprut til opp på knærne, og jentene var enda verre. Så nå snorker to nybadede, slitne jenter i sofaen, og ankelen min er smertefri og god siden jeg ikke har måttet bruke den i dag.



Swimming from Stine Bøe on Vimeo.

I går fikk de forresten også hver sin gode økt med lydighetstrening, og det var lærerikt for oss alle tre - det er alltid sunt for meg å bli kommandert, og å få gode innspill og kommentarer, så tusen takk til Jeanette for hjelpen!

X'en fikk gå gjennom hele klasse 1-programmet minus hinderet, og det er tydelig at vi må jobbe mer med konsentrasjonen der - lineføringen primært, ellers var jeg rimelig fornøyd. Men, med tanke på at hun ikke har vært trent siden juni i fjor, da vi trente et par ganger for å forsøke oss på ferdselsprøven for moro skyld, så er det lov til å være litt rusten og forfallen. Jeg har kjøpt en kilospakning med grillpølser, jeg, sånt blir det motivasjon av :D

Foenix var høy som en hippie, så vi jobbet litt med ro og konsentrasjon. Hun er så ivrig, så hun rekker å gjøre litt forskjellig før jeg får belønnet. Men, vi fikk inn fri ved foten-trening, med innspill fra Jeanette på hvordan jeg skal belønne for å få enda bedre posisjon. Vi trente sitt og bli - og det er griiiiisevanskelig, for hun sitter ikke i ro - hun vipper på rumpa eller stepper med frambeina for å vise at hun sitter, se jeg sitter, jeg satt meg en gang til, se jeg gjør det riktig da! Så hun må rett og slett lære seg å holde et moment over en viss tid før belønningen kommer. Men herlighet, hun har jo aldri vært lært noe, så jeg er fornøyd med henne - hun har knallprogresjon for hver økt, og er så kvikk, lærenem og lærevillig. Hun har mye mer fokus og konsentrasjon enn da hun var yngre, og hun har mer tålmodighet enn da hun var yngre. Den begynner å bli voksen, den også (herregud, hun er snart to år... Grøss...) Hun digger å få jobbe, selv om hun kan være et fyrverkeri jeg ikke alltid helt vet hvordan jeg skal få til å bli penest mulig, og ikke bare veldig mye farger og lyd.

Til slutt ble det også noen ordinære valpeinnkallinger, og du dæven hvor det kan bli bra! Hun vet ikke hva på plass betyr (på tur heter det kom, for ikke å vanne ut lydighetskommandoer), men hun er såpass keen på å være hos meg, at hun kom jo som et skudd hver gang jeg ga kommandoen, og løp i hundreogsnørrogførti - akkurat som mamma'n. En er ikke noe treige dyr, bare fordi en er store dyr. For henne ligger svenskeinnsitten veldig naturlig i hennes bevegelsesmønster - mens X'en komer inn på høyre side og går rundt. Jeg er en tilhenger av å la hunden velge; det vil si dyrke fram det som ligger latent i dem og er nærliggende for dem å gjøre. Så da jobbet vi en del med det - med gode innspill fra Jeanette for å unngå støting og få en pen avslutning - opprinnelig kom hun vel inn i skulderhøyde, klar for å glefse i seg den kvarte frolicen. Foenix kan ha godt av å trene litt ro og sansethet, men jeg vil ikke bedøve iveren hennes heller.

For øvrig har jeg bestemt meg for å slutte å kalle mor og datter Lille og Bittelille. Foenix var på vekta da vi kjørte forbi veterinæren i dag. Den er slettes ikke Bittelille. Jeg har tatt meg i å synes at hun har lagt seg ut, at størrelsesforskjellen mellom de to ikke er så påtagelig lenger, at jeg kan ta feil av dem på avstand. Det slo meg at det er mer bein å holde i da jeg klippet klør tidligere i uka. Det slo meg at fingrene mine måtte ha krympet, for de kunne ikke lenger få like godt grep rundt snutepartiet med bare en hånd. En ser jo ikke dag for dag endringene som skjer, men jeg må innse at valpen er i ferd med å vokse opp. Hun har lagt på seg cirka seks kilo på under et halvt år, hun har vokst ut av flere halsbånd, jeg trenger ikke lenger å justere kløven når hun skal ha den på seg etter at mora har brukt den...

August 2011 og august 2012. Apropos sammenligning, liksom:

Og nå som jeg har fått eget kamera tilå fungere igjen, kanskje det blir mer ferske bilder framover, så jeg kan se med egne øyne hvor stor hun har blitt.

4. april 2013

Påska

Påska, ja...

I fjor valgte jeg å investere i en ny laptop - ei vifte som sang på siste verset og truet med å lage brannsår i fanget mitt hver gang jeg brukte den, en ustabil lader, et konk batteri og til slutt et skjermkorm som takket for seg; da kunne jeg sløse penger på ny teknikk også (jeg liker å bruke ting til de faktisk ikke henger sammen, jeg, jeg bruker ikke penger i tide og utide på verken mobil eller klær eller annet. Passer det og fungerer det, så bruker jeg det).
Dessverre mente den nye laptopen at den ikke kunne kommunisere med speilrefleksen min - jeg forsto det som at problemet var at kameraet var for gammelt (kjøpt i 2005 eller 2006 - men igjen, det fungerer jo, så hvorfor kjøpe nytt bare fordi det har kommet nye etterpå?), og selvfølgelig fant jeg ikke kameraets installasjons-CD - det ligger jo i en av 12 banankasser med "divv" som enda ikke er pakket ut enda etter ørten flyttinger (jeg bor nå på min tiende adresse siden 2001 - men nå har jeg bodd her i to år og tre dager, og det er det lengste oppholdet jeg har hatt på en eneste adresse etter videregående, og jeg har tenkt til å bli her enda en god stund), og jeg fant ikke drivere å laste ned heller. Så da mistet jeg åpenbart etter hvert all lyst til å ta bilder; de har liten verdi stuck på minnekortet.
Men så fikk jeg tips om å kjøpe en kortleser, kanskje kunne den overprøve kommunikasjonsproblemene mellom laptop og kamera. Og det kunne det! Så brått fikk jeg jo overført alt jeg har tatt av bilder fra september 2012. Det har primært blitt de store anledningene - som lille nieses dåpsdag og første jul, og ikke et eneste bilde av jentene mine.

Men deler av påska skulle jeg tilbringe i Varteig med familien, så da tok jeg med kameraet for å få tatt noen fine turbilder og lekebilder av jentene igjen.
Første påskedag pakket vi sekker med all verdens saker og greier, og skulle på tur. Pappa, min søster med samboer og to barn, jeg og jentene. Vi bakstet oss fram i dyp løssnø, og vandret helt ned til Hesteløkka, som er et nydelig jorde 500 meter bak barndomshjemmet mitt. I "solveggen" på fjellet der laget vi oss base med wetbeds, sitteunderlag og andre lag, og fikk laget et stort bål i snøen.
Jentene fikk godbitsøk i snøen, og løp rundt løse, storkoste seg, og deltok aktivt i påskeegg-jakten som min 11 år gamle nevø ble sendt ut på - for Påskehøna hadde blitt svimmel av all flyingen på natta, bommet på målet, og mistet alle påskeeggene i skogkanten rundt Hesteløkka i stedet for i stua til pappa. Tøysehøne, ass... Men nevø lette målbevisst og ivrig etter de seks påskeeggene, godt assistert av en X'en som VET hva feltsøk er og jobbet strukturert, og en Foenix som ikke hadde peiling på hva hun holdt på med, men ikke var interessert i å gå glipp av potensiell moro.

Mens vi spiste, ble jentene bundet til hvert sitt tre. Det var faktisk første gang Foenix har blitt bundet på det viset, og hun er jo en snill og god hund som gjør det jeg ber henne om, så hun satt bare lettere molefonken og lurte på hvorfor. Mens mora, hun er jo noe mer bortskjemt og uoppdragen, så hun måtte av og til fortelle hvor urettferdig dette var...
Jeg kan jo forstå dem - vi grillet pølser, hadde med deig til pinnebrød, søss hadde bakt sjokoladekake med appelsin, pappa testet et turvaffeljern han fikk til sist farsdag, vi hadde kvikk lunsj og appelsiner, det var kakao med marshmallows og solo, og et realt fråtsegilde. Hvem kan klandre to bernermatvrak for å føle seg utelatt?

Nå ja, ikke helt utelatt, Påskehøna hadde visst sendt med griseører til dem i sekken til pappa, og de pølsene som ble for sorte havnet også i de to store gapene.

Det ble mer godbitsøk på jordet. Foenix vet ikke dette, men det er en del av treningen for å få henne rettet mot feltsøk etter hvert - at hun skal få en forståelse for søkskommando og lete bredt og dypt i et område, hvor hver godbit hun finner selvfølgelig fungerer som en belønning og motivasjon for godt arbeid.

Vi hadde med andre ord en perfekt påskestemningsdag ute, og dette var bare én av flere påskedager i Varteig.

Og etter denne bloggen og ordene jeg har brukt, forventer dere sikkert masse bilder, ikke sant?

Og det kunne dere jo fått, nå som jeg vet hvordan jeg får bildene ut av kameraet.

Hadde det ikke vært for at minnekortet sto igjen i minnekortleseren, som lå på stuebordet på Mogreina.

Jada...

Så i stedet, byr jeg på en liten filmsnutt jeg tok på tur med naboen for et par uker siden, så kan dere jo forsøke å se det vi så...


Elg på isen from Stine Bøe on Vimeo.

15. november 2011

Det rusles og gåes

Det har vel ikke skjedd veldig mye spennende her siden sist.

Lørdag var jeg på loppemarked, en måtte jo trøsteshoppe litt når en fikk intet mindre enn seks ikke møtt på ei helg. Og jeg fant meg noen fine kupp som fikk meg til å smile litt, så da var jo det vel verdt turen. Inspirert av bloggen til Pia Nelly kjøpte jeg for eksempel en bunke med gamle, smårustne sandkakeformer. Selgeren var euforisk og mente at jeg kunne lage cup cakes i flere år med de formene, mens jeg bare nikket og smilte, og tenkte julepynt. Jeg har nemlig latt meg inspirere av Pias bilder av juletrepynt:

Så på et juleverksted ser jeg for meg å teste ut enten limpistol eller den rååååsa drillen min, og se om ikke litt blonde eller pent tau vil sitte fast og lage en stilig julepynt! Jeg synes de røde filthjertene var enkle og fine også, selv jeg - med 12 tommeltotter - bør kunne klare å lage noe tilsvarende ved hjelp av pepperkakeform, hullmaskin, blyant, saks, filt, bomull og lim? Jeg falt totalt for notekremmerhusene også, så om jeg en dag på et loppemarked finner en gammel sangbok har jeg en plan for den. Ellers finnes det vel ting og tang på nett å printe ut, men det fordrer printer, og det er mangelvare her i heimen.

Søndag var det jo farsdag, så da lekte jeg konditor og dro til min søster hvor det ble servert et bedre måltid til verdens beste pappa. Jeg hadde virkelig slått meg løs og lekt kreativ med kakepyntingsinnkjøpene, men det skjedde noe rart på veien mellom fantasien og virkeligheten... Det går for eksempel ikke an å farge sjokoladeglasur grønn. Da vet dere det...

Før jeg dro til søsters residens, var jeg selvfølgelig ute med hundene. Jeg hadde litt dårlig tid, så det ble til at alle tre ble med på samme tur. Det ble halvannen times passeringstrening, for vi valgte selvfølgelig det tidspunktet hvor alle andre også skulle ut og lee på kroppen. Så for hver jogger vi møtte, var det å få tre hunder i sitt - hvorav to ikke kan kommandoen enda, men de kan "baby, se her" mens jeg står med henda i godbitlomma :D Om ikke hukommelsen er selektiv for meg, mener jeg at hver eneste passering gikk utmerket, og da er jeg jo stolt av trioen min, jeg. Jeg må jo få legge til at valpene gikk uten bånd, så de måtte jo også komme på innkalling før de kunne sitte fint i tiggeposisjon. Men de har blitt så flinke på innkalling - Hudson vet nå også hva han heter. Lenge har han kommet fordi Foenix løper, eventuelt så reagerer han på "Foenix koooom!" - men nå har jeg flere ganger trengt å rope på bare ham, og han reagerer tydelig på navnet sitt. Flink gutt!

I går fikk jeg hjelp av naboen til å få tatt noen fine bilder av Hudson - dette er jo den siste uka hans her, og jeg prøver å ikke tenke for mye på det, så det ikke skal være så trist - samtidig som jeg tenker masse på det, fordi jeg vil nyte mest mulig av den siste tiden sammen. Jeg vil at hver dag skal vare lenge, jeg vil oppleve mest mulig med ham, jeg koser på ham hele tiden og får ikke nok av ham. Det er rett og slett jævlig å tenke på at avreisen nærmer seg. Jeg har visst det hele tiden - både at han skal dra, og at det blir tungt... Jeg er så trygg på at han får det bra dit han skal, men klart jeg er knyttet til ham etter snart fem måneder i hjertet mitt. Det er i hvert fall bra at jeg har Foenix igjen, tårene renner jo bare jeg skriver om at han skal dra eller jeg tenker på det. Selv om han har vært en håndfull av og til, og er den av de to som finner på mest bøll, og selv om det er mye jobb å ha to valper, så er han en fantastisk herlig valp, en kosegutt og et sjarmtroll, og jeg er så glad i ham. Derfor var det godt å få hjelp til å få tatt noen ok bilder av ham i går, så har jeg i hvert fall de som en del av minnebanken:




Hudson lager Elvisleppe, akkurat som mamma'n sin!




Jeg smelter jo helt når han ser på meg på den måten...


Det ble selvfølgelig tatt et par bilder av søster Foenix også, kjekt å ha senere for å sammenligne utviklingen deres og se hvordan de var i ulike alderstrinn:


Foenix er ei hoppetusse, så vi jobber med å lære at det ikke er lov.



Her er forresten et bilde av X'en som fem måneder gammel:

Hudson er sin mors sønn, men Stina synes han ligner mye på sin far også - kanskje ikke så rart at jeg synes Bosse og X'en er typelike og har en del fellestrekk? Hvem Foenix ligner på, nei, det vet da fåglarna...

Etter fotoshooten ble det en tur med X'en og kelpiejentene til Jeanette, og deretter en litt kortere tur med valpene og kelpiene. Valpene mine er jo høyere enn Jeanettes fullvoksne jenter nå, og synes det var sååå stas å få leke, men ble av og til litt satt ut av kelpienes kjappere og mer voldsomme kroppsspråk. Men, de må jo bare lære at ikke alle hunder snakker likt, det er dialekter ute og går. Så lenge de jogget etter med nysgjerrige ører og logrende haler, er det jo bare fine opplevelser.

I dag har vært en roligere dag for valpene. Jeg hadde ørtogførti ærend som måtte gjøres, en oppsamlingsdag for de praktiske ting, alt sånt som må ringes eller besøkes før tre og kan være vanskelig å få til for oss BB-mennesker...
Så ville naboen ha turfølge, og jeg var ikke lei å be, og siden det skulle være en lengre tur i dag fikk valpene være hjemme. X'en har snorket siden vi kom inn døra for seks timer siden, og jeg kjenner meg litt lemster selv, så da var det en bra tur - og valpene har ikke fått annet enn kos, lufteturer og litt trening i dag. Treningen er å få Hudson til å drikke av vannflaska han skal ha i flyburet, men den syntes jo Foenix var spennende også. Og jo mer spennende hun syntes den var, jo mer interesse fattet Hudson også, og brått skjønte begge to hva den flaska var til for.

Jeg ser nå at jeg ikke har noen bra bilder fra nyere tid av meg og Hudson sammen, så det må jeg få noen til å hjelpe meg med i løpet av uka. Sukk, siste uka, siste gangen vi gjør ditten og datten. Ikke tenke på det, bare kose seg med ham mens han er her, det er lenge til mandag enda...

2. november 2011

Turbilder

Høsten kan være veldig vakker, og gårsdagen var dessverre ikke en slik dag. Likevel bestemte jeg meg for å ta med fotoapparatet ut på tur - det er noe med at Hudson snart drar og jeg vil forevige flest mulige øyeblikk og minner.

I går var jeg skikkelig sprek, og gikk først en tur med valpene og deretter en tur med X'en og naboen. Det er godt for X'en å få litt alenetid, samt at hun av og til blir for voldsom i leken med valpene. Hun ser ut til å trives med å ha selskap på tur, men av og til blir hun for ivrig, så om vi går tur uten valpene kan hun få gå løs hele tiden. Dessuten går jeg lenger tur med bare X'en enn med alle tre, hun trenger og orker mer.

Det var overhode ikke gode fotoforhold i går, og de fleste bildene ble uskarpe, tåkete, mørke og kjipe. Det er ikke alle disse bildene jeg er like fornøyd med heller, men noen ganger må en bare få spamme sin egen blogg med valper som leker og mødre som bader.

Først et bilde av to tente lys som venter på frokost, her får ingen mat om de hopper og maser, og bernermatvrak lærer det ganske så fort:

Foenix på jordet:

Hudson på jordet:

Fulle farta:

Foenix:

Søskenkjærlighet:


Noe er veldig spennende. Vi ser ofte rådyr som gresser på disse jordene på tidlige morgener og sene kvelder.

En kort, en lang...

Fint med haler en kan holde seg fast i:

Store, fine, oversiktlige jorder rett utenfor dørterskelen:

Flinke valpene kommer på innkalling selv om de var langt unna:

Kunst i naturen:

X'en på tur med kelpienaboene:

Vanngøy, selv i november:

Hun ser skabbete ut, men pelsen er tilsynelatende på vei opp igjen, hurra!

X'en og Blaze:

X'en og Talli:

10. september 2011

Internettets store gleder

Det er først etter å ha vært uten, en ser hvilken stor rolle internett har i hverdagen og hvor avhengig en er av å ha det tilgjengelig. "Noen" gnagde hull på PC-laderen min, og dermed mistet jeg fungerende laptop og internettilgang. Men etter nesten fjorten dager, løste det seg heldigvis, og nå har den dryge jobben med å oppdatere seg på verden rundt omkring begynt.

Både hjemmeside og blogg bærer preg av at jeg først ikke hadde så god tid til oppdateringer, og deretter mistet nettilgangen. Jeg må få gjort noe med det framover, gitt.

I over to måneder har valpene, The Plush Puppy Trio, vært det sentrale i livet vårt, men nå begynner vi å få flere element i hverdagen også.

Burgdorf har reist til sine nye eiere i Sandefjord. Det var vondt å gi slipp på den utrolig sosiale og kosete gutten, men jeg er trygg på at han får det bra i sitt nye hjem. Der skal han for øvrig hete Miko.
Som oppdretter vet en jo at en ikke kan beholde alle valpene, og det er en del av gamet å se de dra. Men en blir så knyttet til disse små, selv på de relativt få ukene, en blir glad i de og de kryper kjapt inn i hjertet ditt. En klarer aldri å distansere seg tilstrekkelig fra dem, så det blir noen tårer når de slemme valpekjøperne stikker avgårde med MIN valp ;) Hehehe, det er litt ambivalent akkurat det der - en har selv silt ut og valgt valpekjøpere, og jeg føler meg trygg på at valpen får det bra. Men en vil jo helst ikke at de må dra lell... Jaja, jeg har jo to andre valper her som aktiviserer meg og minimerer savnet.
Ersti forblir altså i heimen - og skal fra nå av hete Foenix.
Ringgi blir hos oss noen uker til, før han skal endre statsborgerskap.

Miko har slått seg godt til ro i sitt nye hjem, og her forsøker jeg å ha mest mulig hverdag igjen - med sosialisering og aktivisering av valpene, både individuelt, sammen, med og uten sin mor. X'en ammer faktisk enda! Det er to herlige valper jeg har i hus, de er så trygge og nysgjerrige, kontaktsøkende og lærevillige, herlige og sjarmerende - selv om de knerta nettkoblingen min. Det er mye jobb med to valper, men foreløpig går det bra. De er ikke stuerene, de kan ingen kommandoer, de går ikke pent i halsbånd og lenke, de er ikke klar for bronsemerket og de pøbler sammen. Men de kommer når jeg roper, de spiser av hver sin matskål, de går greit i sele og lenke, de elsker å løpe løs i skogen med og uten sin mamma, de er totalt komfortable med å kjøre bil, de begynner å skjønne "vent" når jeg åpner bilburet, og de reagerer av og til på "nei", de har så å si sluttet å gnage på møbler, de gjør hittil ufarlig og sjarmerende fanteri, de lar seg håndtere på alle mulige vis, de trener på å stå pent og løpe pent til valpeshow, de digger mennesker og hunder, de har en fenomenal kontakt når vi trener på passering, og vi koser oss. Sitt, dekk, bli, gå og legg deg, og slikt kan de lære senere.
De har faktisk allerede vært på valpekurs - greit å få litt repetisjon for meg også, og det dukket opp plass hos min favorittinstruktør nå. Valpene syntes det var dritkult - det haglet jo godbiter bare de gjorde enkle ting som å titte på meg eller følge etter meg!
Jeg passer også på å ha de litt hver for seg og gi de individuell tid. De må jo lære seg å stå på egne bein, og ikke bli avhengig av hverandre.
Tidligere i uka ble Foenix stukket i tunga av en veps, så da ble det et veterinærbesøk for henne. Hun begynte å brekke seg, riste på hodet og virket litt hoven, så jeg syntes det var greit å få noen til å se på henne. Men hevelsen utviklet seg ikke mer, så da slapp vi unna med skrekken. Veterinæren måtte fjerne brodden fra tunga, og Foenix syntes bare det var kult med dama som ville leke og kose.

X'en og jeg har aktivisert oss i Nannestad og omegn hundeklubb, med deres treninger. Det er treningstilbud tre-fire ganger i uka, så vi har mange muligheter å boltre oss med. Det er godt å være i gang igjen - det har vært langvarig treningsfri for både X'en og meg, vi liker å bruke hodet og gjøre litt. Det har ramlet noen påmeldinger i postkassa framover også, så greit å få pellet av støv og rust. Det gikk overraskende fort på lydighetsfronten, men vi har ikke helt fått i gang spornesa enda. Men jeg har bare gitt henne to spor å vise seg fram på, så det er min egen skyld.

X'en ammer valpene fremdeles, at de er 11 uker nå er bare en detalj, det er plenty av melk i baren. Hun har røytet en måneds tid, men det er leeeenge til hun er nede og oppe igjen. Jeg synes dette går saktere enn vanlig, men flere sier at tispene ikke får unna røytingen før de er ferdig å amme. Gudene vet hvor lenge hun skal by på melk, hehehe. Jeg hadde en gang et håp om å få stilt henne litt på slutten av året, men jeg ser det håpet svinne sakte bort. Jeg har meldt på til NKK Hamar, i optimismens navn, men vil bli meget overrasket om hun er i utstillingskondisjon da. Kanskje til Lillestrøm? I 2012...
Jaja, Foenix skal i hvert fall på valpeshow i år, det gleder jeg meg til. Jeg har ikke stilt egen hund siden desember 2010, så jeg har litt abstinenser, kjenner jeg.

Ellers går vi turer av varierende lengde, avhengig av hvem som er med. Noen ganger er det en valp, noen ganger to valper, noen ganger X'en, og noen ganger alle tre.

På oppussingsfronten har det ikke skjedd så mye i det siste, men jeg får vel gjøre noe med det også. Lista er laaaaang. Jeg har ikke tidsmangel, akkurat...

Her noen bilder fra gårsdagens tur, hvor vi tuslet rundt Nordbytjernet.

Shake it, baby!
Idyll.
Testing av vann.

Moro i skogen!

Der mamma'n går, går barna også.
Våt og skitten Foenix, men herregud så søt hun er også!
Ringgi plumpa! Sånt blir en litt pært av.
Ringgi.





A girl's gotta do what a girl's gotta do.


Valpene var svært fascinert av X'ens vannakrobatikk.
Fulle farta!