God match!

Det er en schizofren følelse, å kunne krølle seg opp i sofaen etter to lange dager i hundens tegn, hvor en må forsøke å både tørke opp etter dagens regn og kjøle ned brent hud etter gårsdagens sol... Selv om det er typisk norsk, er det likevel ikke en enkel omstilling - særlig ikke for ei som nettopp har skrapet is av bilen på morgenen og fyrt i vedovnen for ikke å fryse i stua...

Jaja, å snakke om været er vel også typisk norsk...

I går dømte jeg valpeshow, og det er alltid like trivelig. Det går mye tid til å forberede seg ved å lese rasehistorie og studere rasestandarder, men du verden så lærerikt - og noe jeg synes er oppriktig morsomt og givende.
Arrangør var Australske Gjeterhunder Norge, og jeg fikk en skikkelig fin blomsterbukett i gave, og ei bok om oppdrett jeg har hørt mye godt om - gleder meg til å lese den på sengekanten.

I dag arrangerte Norsk Berner Sennenhundklubb avdeling Oslo og omegn sitt tradisjonelle matchshow og uoffisielle LP-stevne. Jeg hadde meldt på begge jentene i begge deler, og det kom mye godt ut av det.

Foenix ble påmeldt i klasse 1 først og fremst for å støtte avdelingen, for å få en liten status quo-sjekk, og for å teste hvordan X'en ville reagere - om sjalusien ved å se meg i ringen med Foenix ville trigge motivasjonen. Det er en strategi som er greit å sjekke for når begge er konkurranseklare.

For Foenix er ikke konkurranseklar, men vi fikk mye ut av dagens stevne likevel. Til tross for 25 poeng og syv nuller :)

Ti i tannvisning, og jeg er glad for at hun har lært seg å sitte rolig og ikke løpe/hoppe dommeren i møte. 

Fellesdekken - hun la seg kjapt, og lå vakkert i cirka ett minutt, før hun løp til meg glad og fornøyd over å ha vært så flink så lenge. 0

I lineføringen ble det for mye variabel posisjon og litt for mye tur, hun har rett og slett ikke god nok forståelse for posisjon og øvelsen. Men hadde hun gått tur, hadde hun gått i lenkas lengde stramt foran meg, så noe har hun skjønt. Hun forsøkte, hun har en viss forståelse, hun søkte kontakt flere ganger, hun fulgte meg i slakk line hele veien inkludert vendinger, og viste gode takter for at hun skjønner at hun må være på min venstre side - dette er hunden som i fjor syntes lineføring/fri ved foten var best hoppende bakover foran meg for å opprettholde kontakten. Hun spiste ikke gress, hun gikk riktig vei, hun var et eller annet sted til venstre for meg, og har en viss følelse - kjekt å se når jeg tvinges til å legge bort godbitene. Og det må jeg fortsette med, slik at hun lærer seg å følge MEG, og ikke maten. 0

Dekk fra holdt kunne blitt bra, og hun hadde en penere innmarsj nå som lenka var av - men rett før jeg skal gjøre holdt glemmer hun seg bort og hopper foran meg, jeg hoier ut et "øyh!" og får henne inn til meg igjen, får henne i sitt og deretter i dekk, går fra, og i det jeg går forbi henne tilbake blir hun med meg - så hun må få større toleranse på at jeg beveger meg fra henne bakover. 0

Innkalling - hun kommer før dommer ber meg kommandere, det er vanskelig å bli sittende når det er så fryktelig morsomt å komme løpende i fulle farta! Vi har jobbet mye med sitt og bli uten innkallingen, nettopp for at sitten skal være stas i seg selv. Jeg skal eksperimentere med ekstern belønning bak henne på dekk og bli/sitt og bli, for å se om det kan gi henne lavere sug mot meg. Hun ligger lett tre og fire minutter med bare et par godbitbelønninger underveis, så vi er ikke langt unna. Hun har til og med vært med i fellessitt på trening, hvor hun også sitter i et par minutter for bare et par godbiter. Men for å fade de bort må jeg kanskje ha de bak henne, så hun virkelig skjønner fordelen ved å bli? Verdt et forsøk. 0

Stå under marsj har vi trent på én økt, men jeg testet - grei innmarsj, stopper faktisk med bare noen steg ekstra (dog med MYE påvirkning fra meg), men blir med meg når jeg skal gå bak henne - igjen, hun må få økt toleranse for at jeg går fra henne bakover, hun er jo så nysgjerrig og lurer på hva jeg skal. 0

Hopp over hinder hadde jeg et håp om at hun skulle klare, for hun synes det er så moro - men hun har en tendens på trening til å løpe forbi første gang og hoppe de neste, så det er ikke en øvelse hun er sikker på enda. Så i dag løp hun også forbi, glad og fornøyd over å finne snarveien. Søta! Men en får ikke poeng for å være søt. 0

Avstand - jeg tror ikke vi har trent på det mer enn et par ganger, så når jeg sto foran henne og fektet med armene ble det fryktelig morsomt, og hun kom bort til meg for å leke... 0

Helhet - 5. Dommer valgte å belønne at hun har moro, at hun viser glede, og at det er glimtvis noe der, hehehe.

Det jeg er så fornøyd med, er at hun er så himla positiv og happy hele tiden, alt er moro, og hun bare elsker å være i ringen med meg. Jeg slet så lenge med X'en som ga meg finger'n og jogga ut av ringen om det passet henne bedre, som stakk om hun ikke syntes ting var morsomt eller enkelt. Det falt ikke Foenix inn at det var mulig å gå ut av ringen, selv om det var kjentfolk ringside - inkludert hennes firbeinte helt og turkompis Talli. Hun vil være hos meg, hun har så mye samarbeidslyst, hun har masse fart som vil komme til nytte på flere øvelser, hun var konsentrert om å forsøke å få til selv om hun ikke kan - og valgte ikke å gjøre noe annet når hun ikke skjønte hva hun skal, og hun driter i at hun gjør feil, for det var moro lell. Jeg liker den optimismen og lekenheten hennes, og jeg blir så blid av henne også - jeg fantes ikke nervøs i det hele tatt. 

Vi skal fortsette å trene, og jeg skal ikke starte igjen med henne før hun faktisk kan programmet. Men det var likevel en fin sjekk, jeg fikk en del tilbakemelding via henne på hva vi må fokusere på framover. Og jeg ser det jeg har sagt lenge - hun vil bli en bedre konkurransehund enn mora, bare det tekniske faller på plass. Hun har mye mer å by på av seg selv, og er et herlig emne.

Taktikken med å trigge X'ens sjalusi fungerte, og hun var PÅ når vi skulle inn i klasse 2. Vi var eneste ekvipasje, så vi gikk for klasseseier! :D

Fellesdekk med skjult fører - lenge siden vi har trent på det med 100 prosent skjult fører, det har alltid vært et fotballnett eller et bilvindu å se gjennom, så nå måtte jeg stå i to laaaaange minutter uten å se et hårstrå av bikkja. Men hun er stødig og trygg på den øvelsen, jeg kan stole på henne - hun lå og lå og lå og lå. Det må jo ha vært rart for henne, som alltid trener fellesdekk med en diger hurv av andre ekvipasjer, at hun plutselig lå alene midt i en diger ring langt ute på ei gresslette. Men hun gjør det hun skal, fineste lille! 9 poeng, trekk for tregt neddekk.

Fri ved foten - her avslørte jeg at vi har neglisjert å holde øvelsen ved like, mye rust og slurv som gir dårlige vendinger, samt at hun falt tilbake til gamle uvaner med å stå i holdtene. Selv om det er kjedelig, må vi pirke mer på posisjon og presisjon. 6 poeng.

Dekk under marsj - hun kaster seg ikke akkurat i bakken her heller, men jeg er fornøyd ut fra hva hun normalt gjør. Hun har aldri hatt klaskedekk. Hun flyttet seg bakover da jeg gikk bak, det ga ytterligere poengtrekk. Det er ikke noe hun pleier å gjøre, tror jeg, jeg får sjekke - i det siste har vi jobbet utelukkende med dekkmomentet, og ikke hele øvelsen. 7 poeng.

Stå under marsj - litt dårlig reaksjon, og trekk for at jeg hadde mye kroppsspråk. Det var jeg ikke bevisst på en gang, så det skal jeg i hvert fall få bort! 6.5 poeng.

Fremadsending - ruta? Hva er ruta? Betyr det noe? Vi avsluttet med kappløp ut i ruta, så hun i hvert fall ble fortalt hva jeg forsøkte å formidle. 0.

Hinderet - det var på dette stevnet i fjor at X'en satset feil, landet på hinderet, fikk det over seg og fikk en spontan hinderskrekk, hvor hun faktisk stakk fra treningsplassen bare hinderet var der. Vi har hatt en lang, langsom og tålmodig vei tilbake, og jeg kunne omtrent gråte av glede da vi for første gang på et halvt år testet hinderet i konkurransesetting. Sist gang vi forsøkte fungerte det fint på trening, men hun blokkerte på stevne. 

Da vi stilte oss foran hinderet, sa X'en HURRA og spratt over. Hun kom tilbake, og forsøkte to nye ganger å hoppe. Til slutt tok jeg henne i halsbåndet og fortalte henne tydelig at hun måtte vente. Jeg var spent på om det ville få fram noen ny uvilje eller protest (hun liker jo helst å gjøre ting hun tror hun har bestemt å gjøre selv, og ikke det hun blir fortalt, så hun må stadig lures og manipuleres). Men dommer gir klarsignal, jeg kommanderer, hun flyr over, lander ganske så skjevt, og jeg er pisseredd for at hun skal gå rundt siden det da er enklere - så jeg lener meg alt jeg kan mot venstre uten å løfte føttene for å signalisere til henne at jeg ønsker henne over hinderet, og hun hopper som bare det. Litt skurr i avslutningen der, men fy faen hun hoppet på stevne! Det har hun ikke gjort siden NKK Ålesund i fjor, så jeg er så fuckings GLAD! 7 poeng, og det kunne vært 70 for så glad jeg er.

Kontroll - hadde ikke helt kontroll, gitt. Det var en så fin øvelse, men det virker som om hun er lei av den, så vi må finne på noe lurt for å øke motivasjonen. Hun går fint ned i dekk, men sitte opp? Herlighet, jeg får se å bestemme meg for hva hun skal, får jeg. Hun gjør det hun skal etter hvert, men det krever to og fire og fem kommandoer fra dekk til sitt, og det blir ikke så mange poeng av sånt. Ikke helt sikker på hva jeg skal gjøre, jeg får diskutere det med gode treningsvenner. 

I helhet fikk vi 7, og til sammen ble det 111.5 poeng. Med åtte på de to nullene, ville vi vært oppe i 143.5 poeng, og med finpuss og rustfjerning her og der kan vi lukte på opprykk! Jeg har det overhode ikke travelt, jeg aner ikke en gang hvilke øvelser som er i klasse 3, og hun er snart syv år, så kanskje klasse 3 når hun blir 14? Men nå har vi meldt på vår offisielle klasse 2-debut! SHIT! Mål for 2014 - gullmerke?

Ja, så var det matchshow etter LP, hvor jeg fikk delta med to gjennomvåte hunder etter at det regnet gjennom hele LP-delen.

Jeg har faktisk ikke stilt X'en selv siden pinsetreffet i fjor - hun har bare vært stilt en håndfull ganger etter det, og da har Foenix også vært i åpen klasse, og jeg har latt handlerhjelp ta X'en, siden hun er enklere for fremmede å stille. Så det var veldig koselig å gå inn i ringen med X'en igjen. Hun vet jo nøyaktig hva hun skal, det er trygt og forutsigbart å stille henne, og hun er så voksen nå at hun finner ikke på noe tull. Beina stiller vi der og løpe gjør vi sånn, easy-peasy. Jeg er jo så glad i henne, det er en egen sjarm ved en voksen hund du kjenner ut og inn (selv om hun fremdeles kan overraske meg med nye vrier i lydigheten, men jeg er glad hun fremdeles har egenvilje og lekenhet der, og synes ting er moro).

Hun gikk videre i første runde, men i andre runde møtte vi ti og et halvt år gamle Dina, som imponerte dommer så mye at hun endte med å vinne hele matchshowet. Jeg håper jeg også kan få vise en ti år gammel X'en runde på runde i ringen i 2017! Men i dag ble det topp åtte for henne.

X'en og jeg i ringen for første gang på et år, slått ut i semifinalen av grand old ladies :)
Foto: Elin Normannseth

Foenix er ikke like enkel å stille, for hun har en tendens til å sprudle over, og har ikke samme tålmodighet, hun vil ha litt mer action, den der. Så jeg har tidvis slitt med å få fram et pent trav, når hun får kengurufnatt, og noen ganger er hun ei real kråke å få til å stå. Jeg var spent på om hun ville komme i utstillingsmodus etter mye moro og action i samme ring tidligere på dagen, men jeg er så fornøyd med hvordan hun oppførte seg i dag, etter en lengre utstillingspause for å røyte. Nå har hun røytet ned, og stilte for dagen uten pels. Men hun travet veldig bra det meste av tiden, og var tålmodig og flink til å stå rolig - og hun fikk prøvd seg mye i dag, for hun gikk helt til finalen! Der ble det en tredjeplass, bak Dina veteran og Othelia valp på fire måneder. Nudistprisen tok vi :D Veldig fornøyd med jenta mi i dag, som begynner å bli voksen både inni seg og utenpå. Hun har mange fine kvaliteter, og de forsvinner ikke med pelsen som falt av. Jeg liker henne så godt!

De fire finalistene - noen liker å posere for kamera!
Foto: Elin Normannseth

Endelig plassering av de fire.
Foto: Elin Normannseth

Premier i lange baner ble det med to så flinke og vakre jenter, og til alt overmål fikk vi også ekstrapremie for å være første påmeldte - det lønner seg å være ivrig i tjenesten! :D Tusen takk til dommere og arrangør for en trivelig dag!

Nå ligger jentene i fullt snorkemodus, og jeg er passe høy og inspirert etter dagen, har studert terminlista og lagt slagplan for videre LP-trening for begge to. En veldig fin helg! Prikken over i'en er at foten som har kranglet ikke gjorde vondt før jeg kom hjem og satte meg ned. For bare to måneder siden var jeg på krykker, og hadde vondt i foten før jeg var over parkeringsplassen om jeg skulle på utstilling. Mens nå sto jeg på føttene i hele går for å dømme, og i dag har jeg faktisk gått to lydighetsprogram, og stilt X'en og Foenix runde på runde på runde - uten at foten har sviktet under meg, hatt smerter eller på andre måter hemmet meg. ME LIKES! Den gjør vondt som et mareritt nå, og jeg frykter den blir verre i morgen etter en natts søvn så den stivner - men jeg har kommet gjennom helga, og det beviser at fysioterapien og strømbehandlingen virker. 

Oj oj oj...

Se hvem som blogger!

Jupp, Latruda-gjengen har fått tilbake blogglysten. Nesten et år etter sist innlegg... For de som lurer på hva som skjedde i 2013, har jeg en oppsummering på hjemmesiden med det viktigste, så vi bare spoler over det, og hopper til 2014 i denne bloggen.

På hundefronten har det egentlig ikke skjedd så mye så langt i år, ikke å skrive om, i hvert fall.

Foenix ble parret lille nyttårsaften og nyttårsaften, men dessverre var vi for sent ute, så hun gikk tom. Hun hadde progesteron på 7 på fredag, og ut fra normal stigning ville onsdag vært en god dag å parre på. Så tok vi ny blodprøve mandag morgen bare for å sjekke at hun ikke steg senere enn forventet - men frøkna som i enhver sammenheng er full av fart steg selvfølgelig mye kjappere enn "boka" - hun var allerede på 42, og parring er anbefalt mellom 20 og 40. Første parring skjedde cirka 12 timer etter blodprøva, så da var hun sikkert på 50 allerede, og langt forbi eggløsning.
Vi prøver igjen neste gang, men dessverre har Foenix hittil gått 11 måneder mellom hver løpetid. Nå har hun riktignok bare hatt to løpetider, så jeg håper at hun skal legge inn et sommerløp nå, at hun bare har trengt tid på å stabilisere seg hormonelt. Men jeg holder ikke pusten mens jeg venter.

I mellomtiden fokuserer vi på utstilling, lydighet - og nå som snøen går; spor.
Vi "mistet" mange utstillinger i vinter, da jeg valgte å ikke melde henne på da hun var parret. Det er alltid en viss smitterisiko når en drar et sted med flere hundre hunder samlet, og det er en del av gamet at en en sjelden gang kan komme hjem med lus, kennelhoste, eller noe annet smittsomt (siden jeg fikk X'en i 2007 har jeg en eneste gang fått med meg noe hjem fra utstilling, så det skjer ikke ofte) - men drektige tisper er vanskeligere å behandle, og derfor tar jeg de forhånndsreglene og holder parret tispe hjemme. Dermed mistet vi flere småutstillinger og Vestfoldspesialen. Men, en må jo prioritere, og 2014 var året jeg håpte på nytt valpekull, så kunne vi heller stille i 2015.

Jaja, vi fikk nå med oss NKK Bø, hvor det ble excellent og ikke noe mer i en diger åpen klasse.
Neste var NKK Kristiansand, hvor jeg meldte på begge to - X'en mangler storcertet, og jeg trodde dommer ville like hennes type bedre enn Foenix. Men jaggu slo datra mora, og fikk en fjerdeplass av 14. Det må jeg si meg fornøyd med, for en hund som enda er ung og uferdig, og utvikler seg sent, men godt.
Hun skal også i Letohallen i helga, og deretter forventer jeg at pelsen ramler av i den utstillingsfrie perioden her på Østlandet, slik at jeg ikke har noe å stille når sesongen virkelig starter fra slutten av mai og utover sommeren. Det kan jo hende en har flaks, men jeg tviler.

Hva skal en stakkars utstillingsjunkie gjøre da?

Vel, jeg dømte et valpeshow 1. mars, og det var kjempemorsomt. Jeg storkoser meg virkelig både i ringen og med alle forberedelsene og researcharbeidet jeg gjør for å sette meg inn i rasene. Jeg er også invitert til å dømme et nytt valpeshow i mai.

Ellers trener vi lydighet, med håp om å starte for begge to - X'en skal opp i klasse 2, og Foenix skal debutere.

X'en er ikke altfor langt unna å kunne starte i en ny klasse. Vi har hatt god framgang på et par problemøvelser.
Apporten ser ut til å ha løsnet, med myyyye tålmodighet. Jeg må fortsette å passe meg så jeg ikke framprovoserer konflikten vi hadde der, som førte til at hun nektet å komme inn med bukken og heller ville ha den selv. Men per i dag gjør hun perfekt apportering hver gang jeg prøver - og jeg tester kun én gang per lydighetstrening, og heller ikke på hver trening. Slik har vi nå 100 prosent suksessrate, og hun synes øvelsen har blitt dritkul - inkludert å komme inn til meg.
Hinderet har også løsnet, etter at hun fikk det over seg på et stevne i fjor, og dermed fikk full blokkering på hinderet. Fra å nekte å være i nærheten av spetakkelet, har hun nå gått tilbake til hoppgleden hun hadde og tjuvstarter på en halv meters høyde. Helt herlig!

X'en hopper hinder.

En siste utfordring er at hun ikke liker at hinderet flyttes på, eller at planker fjernes/legges til, mens hun er i nærheten - det skaper vel en viss konnotasjon til da det falt over henne. Så det vi trener på nå, er rett og slett at en "dommer" gjør hinderet klart for øvelsen, mens hun må sitte i nærheten uten å få rømme. Står hinderet helt rolig uten å bli rørt er det helt ufarlig, men det kan jo tenkes det kommer hoppende etter henne når dommeren legger på en planke. Tullehund. Men i skal da bli kvitt det også, den hunden gjør ganske mye for godbit.

Innkalling med stå begynner også å se skapelig ut, i hvert fall poengverdig. Vi må få ned bremselengden, men jeg vil ikke drepe farten og intensiteten hennes ellers i momentet. Hun er heldigvis en lang hund, så vi har litt å gå på :D

Avstandskommandering har vi forlenget avstand på, og det er litt sånn haba-haba. Hun reagerer ikke alltid på første kommando når jeg står syv meter unna, men reagerer kjapt og presist på andre eller tredje kommando, så hun vet jo hva hun skal. Jeg må bli flinkere til å korrigere når hun ikke adlyder, tenker jeg, hun kan få litt krav når hun egentlig kan øvelsen.
Vi har også jobbet med å få raskere neddekker, som jeg synes viser resultat. Hun vil aldri slenge seg i bakken, men hun behøver jo ikke å skli sakte ned som om hun får juling for å dekke.

Ruta har vi testet i hele to økter. Første gang viste hun stor forståelse, og andre gang begynte hun bare å kødde, så den er i sannhet en work in progress. Men vi skal nok få til noe der også.

Foenix har trent masse småmoment, så jeg snart kan begynne å sette sammen til øvelser. Det er langt unna startklart, men hun lærer kjapt, og jeg trener mer nå som snøen er borte og temperaturen bedre...
Tannvisning er grei, hun har forstått at det lønner seg å sitte rolig, og ikke hoppe dommeren i møte for å si HEI!
Fellesdekk har hun vært med på flere ganger, og det blir bare bedre og bedre. Hun trenger hjelpetegn for å gå ned i dekk, men den fades mer og mer bort. Jeg kom på her om dagen at hun kanskje må lære seg "sitt opp" også, men det ser ut til at hun tar kjapt.

Lineføring har vært et langt lerret å bleke for en hund som foretrakk å hoppe bakover foran meg for best mulig å opprettholde øyekontakt. Jeg har ikke fått eliminert den tendensen helt, og hun bør helst være ganske sliten for å trene posisjon og lineføring/fri ved foten. Men det blir bedre og bedre, og hun har i hvert fall mye penere sitter enn mora noen gang har hatt. Vendinger betyr for henne hopp og sprett og jogge bakover, så jada, det er nok å ta tak i. Temposkifter har vi heller ikke testet.

Dekk fra holdt og stå under marsj har vi ikke sett på, utover at hun lærer seg dekk til fellesdekk - og dekk fra holdt. Men vi får jo ingen innmarsj før lineføringen/fri ved foten er på plass.

Innkalling er momentvis innmari bra - hun kommer DRITFORT, hun kommer ganske fint inn på plass - bedre enn mora, i hvert fall, hun reagerer kjapt - men den sitt og bli-biten er ikke helt på plass. Hun kan sitt og bli inntil en viss avstand, så det er bare snakk om å tøye. Jeg kan ha tre parkeringsplasser mellom oss, uten at hun reiser seg, og det er vel en seks meter eller så? Sånn er det å trene på parkeringsplass når det er snø overalt ellers :D

Hinderet har vi også testet, og det blir også en racerøvelse, bare poletten falt ned om at det lønte seg å hoppe over, ikke gå rundt. Hun er så kjapp og spretten, at det nok blir en favorittøvelse, og hun har snart klasse 2-hinderet inne.

Avstanden har vi også tittet litt på, momentvis, så hun har mange glimt her og der som er veldig bra, og det er ikke uoverkommelig å få dette til å bli et konkurranseprogram.
Hun har en mye høyere intensitet og motivasjon enn X'en, hun vil og vil og vil, blir ikke lei, og elsker å jobbe. Men hun har mer utfordringer i det å være sanset og passiv, så vi trener faktisk mye på å sitte i ro UTEN å tilby alternativ, fordi hun må lære seg at ikke alt skal være fart og spenning. Hun lærer kjapt, og er så fin å jobbe med, bare jeg har blitt kjent med henne og funnet ut hva hun trenger annerledes enn X'en trenger. Hun er en hund som jeg vil komme lenger med enn X'en. Selv om X'en for lengst hadde debutert da hun var på Foenix sin alder, har jeg heller ikke skyndet meg med Foenix. Vi har god tid, og det kommer til å bli knallbra til slutt.

Og Stine? Stine går jevnlig til fysioterapeut for å få fikset en fot som har vært så å si kronisk vond siden januar 2013. Jeg merker god framgang, og det er så godt å ha en fot som tåler den type belastning som ansees som normalt - for eksempel å gå en tur med jentene. Selv om jeg akkurat i dag helst ikke skal sette vekt på foten, etter et tilbakesteg i progresjonen. Jeg skal holde foten i ro, så jeg får sitte mest mulig i helga, men jeg må jo i ringen med Foenix.

Blogglysten ser ut til å være tilbake, så la oss håpe det ikke går nesten et år til neste gang...

Lydigere

Jeg har hatt komplett lydighetsaversjon siden X'en besto ferdselsprøven i juni.
Vel, jeg har vel hatt aversjon mot ganske mye forskjellig i det siste, inkludert denne bloggen. Så da har vi valgt å fylle dagene med ting jeg ikke har giddet å blogge om.

Men nå er jeg visst på vei ut av en lang dvale, og har lyst til både det ene og det andre.

I går var vi en gjeng som møttes for å trene lydighet i påskesola, og det var flere som synes det var gøy. Jentene fikk en økt hver, men vi trente kun med en og en hund på en liten parkeringsplass - det er ikke helt lydighetsføre rundt oss enda, med mye snø og is, men da kan en jo få input fra andre, kommanderingshjelp - og fotohjelp.

Foenix fikk den første økta, og jeg var spent på hvordan det skulle gå - hun har jo ikke vært med på lydighetstrening annet enn for sosialisering, og hun er i hvert fall sosialisert nok til å elske mennesker... Så dette ble en test på hennes vilje til å velge meg og hennes evne til å konsentrere.

Før jeg fortsetter, bør jeg kanskje gi et bakgrunnsbilde av Foenix.
Da hun var valp, trente vi jevnt og trutt med typisk valpetrening - holde kontakt sittende foran meg selv om jeg veiver hendene med godbiter og fristelser nærme og langt fra hodet hennes. Hun ble god på dette. Shitgod. Såpass god at hun lærte seg at kontakt kan kun opprettholdes rett foran meg, så uansett om jeg har forsøkt å trene utgangsstilling, lineføring eller fri ved foten har vissheten om en mulighet for belønning gjort at jenta har sprettet foran meg - men hun har blitt en liten råtass på å hoppe fortfort bakover, det skal hun ha! Jeg har gått så fort jeg kan i håp om å presse henne ut av bevegelsesmønsteret og tvinge henne til å bevege seg framover, og dermed få belønnet det i et forsøk på å snu henne. Men neida, den kan rygge i racerfart, den der!
Morsomt triks i og for seg, men det gjorde jo at jeg fryktet at jeg hadde ødelagt henne som konkurransehund før hun i det hele tatt hadde lært seg en kommando. Det er jo ikke det mest motiverende å tenke på, så da ga jeg beng i alt som het lydighetstrening veldig, veldig lenge.
De siste to-tre ukene har jeg derimot hatt lyst til å gi det en ny sjanse, og bestemte meg for å belønne henne når vi går tur hver eneste gang hun oppsøker meg på min venstre side og går riktig vei. Det har vært mange forsøk på mange etapper hvor hun har hoppet rett tilbake i posisjon foran meg, ryggende ivrig, etter første belønning. Men etter hvert rakk jeg å belønne med to kjapt suksessive godbiter før hun kunne sprette foran meg, jeg kunne øke til tre og fire og mange godbiter, og fikk dermed økt en motivasjon i henne for at kanskje venstresida i normal lengderetning har noe for seg også.
Den siste uka har jeg begynt å sette uuttalte krav, ved at hun må gå et steg eller to på min side før belønningen kommer. Hun må levere for å få betalt.

Så, på gårsdagens trening var jeg spent på hvor mange steg tilbake i prosessen vi måtte gå med den nye type forstyrrelser. Jeg slappe henne ut av bilen og begynte å gå fram og tilbake på den lille plassen vår. I og med at hun ikke vet hva hun skal, så jeg ingen grunn til å korrigere uønsket atferd på dette stadiet, og avgjorde at en kjapp hilserunde var greit for å få det ut av systemet. Men hun valgte meg nesten med en gang, og gikk bedre enn noen gang. Vi kunne gå syv-åtte steg uten belønning - bra kontakt og motivasjon hos henne, det, som ikke vet hva hun gjør! Hun ble med på helt om-vendinger, og var rett og slett helt herlig å gå med! Hun har allerede bedre posisjon enn mora, hun har større vilje til å jobbe med meg og diskriminere bort alt annet, og er så kul å jobbe med.

Misforstå meg rett - vi har mye, mye, mye igjen. Jeg tør ikke tenke på hvor lykkelig hun blir når vi starter med springmarsj, så jeg skal kvalitetssikre vanlig marsj før vi prøver noe annet. Jeg har ikke forsøkt venstre- og høyrevendinger enda. Hun kan ikke utgangsposisjon, hun vet ikke at hun skal sette seg når jeg stopper - og da jeg for moro skyld forsøkte å starte en fri ved fot fra sitt ved å si "på plass!" og gå som vanlig, spratt hun i front av meg som vanlig - jeg sa noe morsomt! Hun aner altså ikke hva det vi gjør heter - men hun virker som en hund som lett følger meg og kan få shapet inn en god del mønster, så er det opp til meg å fortelle henne hva det heter etter hvert. Det er en god start å ha en hund som vil jobbe, som har kontakt og som har konsentrasjon.

Gudene vet hva jeg har gjort for å få henne på det nivået...

Foenix har forstått hva fri ved foten handler om. Foto: Anette Henriksen.

Det er en lettelse når hunden begynner å forstå at kontakt kan opprettholdes også fra utgangsposisjon... Foto: Anette Henriksen.

Den hunden er så gjennomført søt, og synes det er helt oppriktig gøy å trene. Hun har ikke peiling på hva vi holder på med, men hun er villig til å forsøke veldig mye forskjellig for å se om det gir belønning. Foto: Anette Henriksen.

Hvem skulle tro at denne hunden nektet å bevege seg med kontakt med mindre hun hoppet bakover... Foto: Jeanette Hatteberg.

Jeg får litt gåsehud når jeg ser bildene som viser at hun går like bra som jeg selv følte at hun gikk - denne hunden tror jeg at jeg kan komme mye lengre med enn jeg klarte med mora. Du skal ikke se bort fra at jeg har lært noe... Foto: Jeanette Hatteberg.

I motsetning til sin mor, synes Foenix at leker er fullverdig belønning, og selv om vi ikke har trent noe sammen, har vi lært oss å leke sammen. Foto: Jeanette Hatteberg.

Under X'ens økt ble det fri ved foten, hvor hun var veldig på og ga sitt alt av kontakt og konsentrasjon - men det er klart at ni måneders treningsfri OG et anfall av sjalusi fordi jeg trente med datra først kan gjøre sitt med arbeidsiveren hennes. Hun kan ikke trenes for ofte, for da blir hun lei, rett og slett. Med mindre jeg kan bruke Foenix til å gire henne opp uten at hun bikker over, det skal bli interessant å teste utover.

Vi var også innom avstandskommandering, som var veldig bra. Hun fikk en innkalling, hvor jeg liker å tro at det glatte underlaget gjorde sitt for den slurvete avslutningen. Og til slutt ble det en utradisjonell fellesdekk som varte lenger enn jeg gadd telle, men hun lå i hvert fall som vanlig uten et eneste forsøk på å rikke seg, til tross for ymse forstyrrelser - for eksempel at de andre hundene i fellesdekken ble løst ut og fikk leke rundt seg.

Jeg skulle ønske jeg visste hva jeg gjorde i sin tid for å få en så god fellesdekk på henne, for jeg aner ikke hvordan jeg skal angripe den med Foenix...

Fellesdekk-trening.

Skamklippet og restituert

Noen ganger får jeg gode impulser, men som regel har jeg ganske dårlige impulser. Jeg fungerer best om jeg lar hjernen ligge i bløt et døgns tid og fundere godt over noe. Da slipper jeg den enerverende bondeangeren dagen etter... Den jeg har i dag...

Så, det begynte med at jeg fant noe i all pelsen på det ene frambeinet til X'en, og trodde først det var en diger knute. Men nei, det var noe som satt fast i huden. I cirka tre minutter tenkte jeg innbitt og vondt på kreft, for vi vet jo at fem til syv år er en krisefase for berneren hvor mye sykdom dukker opp, og X'en er tross alt fem år om to måneder, så jupp, jeg er i litt kriseberedskap mentalt, bare fordi det er sånn JEG fungerer. Ting gjør så mye mindre vondt om en har litt worst case scenario-tankegang som basis. En småhysterisk telefon senere var jeg påminnet om at kreftkuler er under huden. Bada bim bada bom, vi konkluderte med at X'en har fått ei vorte. Tenk så lettet jeg ble når jeg i 1/20 av en time trodde at jeg var i ferd med å miste henne!

Anyway...

Vorta, som er på størrelse med og har struktur som en rosin (og jeg synes rosiner er ganske ekle i utgangspunktet, jeg liker de ikke mye bedre når de sitter på kroppen til hunden min) har kommet rimelig hurtig, tør jeg påstå - jeg hadde gjennomgang av pelsen til X'en før hun dro på feriekoloni hos pappa for ei drøy uke, så den har vokst ut i løpet av den tiden, tør jeg påstå. Jeg har derfor fulgt med som en hønsehaukmor for å se om den vokser.

I går skulle jeg skrelle av mer død underull fra mor og datter, og da gikk det en liten faen i meg. Det er vanskelig å følge med på noe som er gjemt i masse pels. Så da tok jeg saksa fatt, og tenkte jeg skulle finklippe rundt der vorta henger, helt oppe ved albueknølen. Som tenkt, så gjort.

Er dere klar over hvor snål en berner ser ut, med faner som starter langt nede på frambeinet?

Snipp snapp, så måtte jeg jo klippe bort resten av pelsen på det beinet, i håp om å få en mer estetisk (naken)berner igjen. Men det fungerte jo ikke, det ødela jo enhver symmetri, samt at jeg kan bare ikke gå og småhumre av X'en i lang tid framover, stakkaren vil jo få ødelagt enhver selvtillit om jeg skal fnise over hvor rar hun ser ut, selv om det er på grunn av min saks.

Så da skrellet vi av fanene på det andre frambeinet også.

Og jeg hadde en stykk bernertispe oppstilt på trimmebordet mitt, som da  egentlig bare hadde noe pels tre steder - i brystet, på halen og fanene på bakbeina.

Det så jo bare teit ut. Lange, tette faner, og ellers pelset som en grosser?

Snipp, snapp, så forsvant fanene på bakbeina også. Hun har nå like mye pels på baksiden som hun har på framsiden av beina sine.

I går tenkte jeg at det var lurt. Hun skal uansett ikke stilles på noen måneder, siden hun er naken (og hun skal parres på neste løpetid, så om hun blir drektig blir det ikke noen utstillinger før NKK Ålesund våren 2013 eller noe sånt noe). Det trekker jo i hvert fall inn mindre søle og skit, det er lettere å se etter flått på beina, og jeg kan følge med på den fordømt ekle og irriterende vorta.

Men jeg angrer som en skadeskutt helt i dag. Hun ser jo så snål ut, som en blanding av en bernervalp og en voksen grosser! Det er meningen at det skal være litt faner på disse dyrene våre, altså. Jeg er nemlig ikke veldig god på å svinge saksa, så det er både hakkete og ujevnt. Hadde jeg enda hatt vett til å klippe bare litt om gangen, for å lære, men neida, vi fjernet alt med en gang, snipp snipp. Det fikk meg også til å innse at jeg ønsker meg en bedre saks, en som er mer tilpasset oss innbitte venstrehendte, så jeg slipper å få vannblemmer og krampe av å bruke den.

Holy macrell, se hvem som er tilbake og blogger! Alt som trengtes etter flere måneders aversjon var å gjøre seg selv til en komplett idiot, og et sadomasochistisk behov for å spre det til flest mulig.

Så hopper jeg elegant over det faktum at siden sist innlegg har Foenix hatt flere gode valpeshowresultat, jeg trodde jeg skulle miste henne da hun spiste noe som slettes ikke lar seg fordøye og satte seg fast i tarmen, og dermed ga hasteoperasjon en onsdag kveld - men hun er en fuckings fighter (eller en Foenix From the Ashes), og i løpet av forsommeren har hun gjort god figur i juniorklasse både her og der, med klasseplassering på to internasjonale utstillinger, CK og annen moro.
Jeg skummer lett over at Foenix og jeg dro på jentetur med Sitronen (den på fire dekk) til Østerrike, og dette var et rite de passage for min del. For snart to år siden smuldret jeg opp, og jeg mistet min selvtillit, min tillit, min styrke, selvstendighet, uavhengighet, egenrådighet og min utforskertrang. Det har vært en pokkers prosess å gå videre - for ja, jeg tror jeg går videre, jeg går ikke tilbake til den jeg var, for det som var har vært, og en kan ikke gå tilbake til noe som ikke lenger er. Jeg er langt fra ferdig, men jeg så på dette som en midtsemestertentamen, eller noe sånt noe. Å sette seg i bilen uten annet selskap enn en hund (og dette er en av få settinger hvor jeg vil si noe som kan ligne på "bare en hund"), kjøre 180-200 mil og klare seg på egenhånd i ni dager var en stor test for meg. Men jeg klarte å gjennomføre det uten panikkanfall, uten angstsammenbrudd og andre episoder, og dermed kom jeg hjem med en følelse av seier og styrke. Jeg kjørte alene, jeg fant fram, jeg hadde forberedt mye overnatting på forhånd, jeg klarte meg, jeg koste meg, jeg snakket litt mindre tysk enn ønsket - men jeg snakket tysk, jeg stilte egenoppdrettet hund på spesialen hvor vi var kun en av ni i klassen som fikk høyeste premiegrad, vi hadde en heller kort opptreden på verdensvinneren på grunn av hennes mørke føtter - men innen jeg var i ringen hadde jeg allerede overvunnet flere uventede situasjoner som for et år siden hadde gjort meg til et skjelvende, gråtende søppelmenneske, så drit i sløyfefargen! Jeg ferierte alene (en stor bøyg for meg, selv om jeg lente meg litt på lenka til Foenix), jeg koste meg alene på konsert, jeg utforsket gamlebyen i Salzburg og østerrikske naturopplevelser - og for å sitere min favorittkarakter i min favorittserie: Oh my God, you should have seen it!
Selv da jeg holdt 130-ish rett etter broa tilbake til Sverige og punkterte, hadde jeg i grunnen hvilepuls fra jeg fikk styrt bilen ut i veiskuldra til vi var tilbake på E6 med nytt dekk. Det mest "opprørende" med den opplevelsen var den klisjeen jeg landet i, da jeg måtte låne toalettet på garasjen som fikset dekket, og fant meg selv i et trangt rom med en stabel porno ved siden av do og en falmet pinup-poster fra 1984 smurt utover hele døra - for det var en bitteliten kalender i det ene hjørnet, må vite. WTF?

Jeg kom hjem og følte meg sterkere, og det føles godt. Jada, jeg gikk på en smell, og har vært mye sliten etter en slik tur, som ble innrammet av ringsekretærarbeid på NKK Lillesand rett før jeg dro og deretter hovedspesialen på Frya rett etter at jeg kom hjem - men det er rent fysisk, og det kan jeg fikse. Jeg kan sove meg uthvilt, men jeg kan ikke sove meg glad eller trygg.

Vet dere hva?

Jeg tror jeg er tilbake!

Jeg er langt fra mål, men jeg begynner å kjenne igjen terrenget i denne løypa jeg er kastet ut i.

Mor og datter har iført seg matchende sommeroutfits, så det blir en stund til de entrer utstillingsringen igjen. Men jeg gleder meg til å stille Foenix videre i juniorklasse til høsten; det er moro å starte på nytt med ny hund. Trolig vil denne sommeren gjøre henne godt, for hun er en slow riser, og har mye valp i seg enda - mest inni hodet, men en del utenpå også. I mellomtiden soler jeg meg i glansen av Hudson, som har begynt å vise fram potene sine i Australia, uten å gjøre skam på seg selv. Jeg håper også å få sett Miko igjen snart, og snart er det tid for røntgenfotografering - grøss og gledelig gru.

Gårdsferiebilder

I forrige uke var vi en tur til Rena på en liten gårdsferie, og her er noen bilder som Anette tok av jentene:

Moro med frolic og høyballer.

Et lite forsøk på nye oppstillingsbilder av en Foenix som egentlig var mest opptatt av å leke i snøen, spise hestebæsj og spionere på hestene. Ustelt og full av snø, men verdens vakreste lille F for det.

Miko på valpeshow

Søndag 29. januar arrangerte Norsk Berner Sennenhundklubb avdeling Vestfold sin første spesial, og en må jo støtte opp om slike initiativ! Siden Miko (Latrudas Finger Crossed) bor på de trakter, spurte jeg også eierne hans veldig pent om de kunne tenkte seg å melde på, og det gjorde de gjerne.
Jeg hadde nok sett for meg betydelig flere valper på en spesial enn de seks som ble påmeldt, og hadde håpet å få sammenlignet både Miko og Foenix med jevnaldrende valper. Men, men, det viktigste den dagen var at jeg fikk sett Miko igjen!
Han fløy solo i sin klasse og landet inn en suveren klasseseier, hehehe. Fronten og bakparten hans kommuniserer dårlig for tiden, og han har vokst litt her og mest der, men han har i mine øyne et herlig hode og en massiv beinstamme - også så fin som han er inni hodet sitt! Jeg digger utviklingen hans - han entret utstillingshallen med nysgjerrighet og iver, dette var jo bare kult. Det var ikke så lett å se bevegelser på underlaget i ringen, men jeg fikk studert ham nærmere på utsiden. De fylte syv måneder rett før utstillingen, og det er ikke alltid den peneste alderen, hehehe.
Miko er en kjempeherlig gutt, og det var så godt å se ham igjen. Han har det supert, og jeg liker utviklingen hans - så glad og trygg gutt, og med det herlige hodet sitt.

Foenix stilte i en dobbelt så stor klasse, og ble nummer to av to - vinneren var ei kusine, som har kommet mye lenger i utviklingen og som jeg liker veldig godt, så ingen sure miner over det.

Vi måtte jo forsøke oss på noen gruppebilder, uten at det ble de store blinkskuddene ut av det:

X'en flankert av to av sine avkom - Foenix og Miko.

Mye morsommere å kline litt enn å stå pent oppstilt!

Foenix og Miko, søster og bror.

Foenix med tørkleet hun fikk i premie.

X'en flankert av datter og sønn.

MyDog2012

I år startet vi utstillingssesongen ved å slå på stortromma - to internasjonale utstillinger i Göteborg! Jeg var så heldig å få min gode venninne Sandra og shibaen Imouto som reisefølge, og vi tok dette som jentetur med hotell og kos. Tusen takk for at du ble med, Sandra!

Gruppe 2 og 5 ble bedømt torsdag og fredag, så vi kjørte nedover onsdag etter jobb, og turen gikk helt fullstendig uten problem - om en ser bortsett fra at jeg kjøpte noen lussekatter på en bensinstasjon som skulle være ferske, og muligens var det - på Luciadagen...

Torsdag hadde jeg ambisjoner om å være tidlig ute, i og med at jeg hadde meldt på Foenix i valp. Men ting tar alltid lenger tid enn en tror, og parkeringsmulighetene i Göteborg er ikke optimale - parkeringshuset tilknyttet messeområdet blir fort fullt, så vi endte med å stå en liten bit unna. Jeg var sånn passe stresset da vi ankom ringen halv ni - med stæsj og uten hunder. Sandra fikk ordre om å skaffe katalog for å finne ut hvor mange hannvalper det var, mens jeg jogget tilbake til bilen etter mor og datter. Tilbake ved ringen sånn cirka ti på ni, og jeg får vite at det er EN hannvalp påmeldt. Jeg tenkte med gru tilbake på romjulsutstillingen og Foenix' hoppeeskapader da, hvordan skulle jeg få roet henne i tide til vi skulle inn?
Men så viste det seg at det bare var MEG som måtte roes ned - hun var storfornøyd etter mange turer hele uka, tok hele utstillingsområdet med stor ro, logret fornøyd da jeg tredde på utstillingslenka og viste seg fra en proff utstillingsside, lille valpen min.

Hannvalpen møtte ikke, så da var det rett på tispene - seks i klassen. Foenix var uten tvil den yngste og minste i klassen, og igjen fikk jeg konstatert hvor mye som skal skje i utvikling bare på et par måneder - når jeg ser bildene fra hennes første valpeshow ser jeg jo hvor mye som allerede har skjedd.
Foenix ga noen lykkehopp på starten av den første runden, men deretter løp hun så fint, så fint, og jeg var så fornøyd med henne. Hun var nestsist i klassen og det var litt å vente, men hun er tålmodig og herlig i ringen. Hun sitter rolig og ser på meg - en har jo lært at det lønner seg å ta kontakt! Hun ligger og ser seg rundt, slapper av. Hun sjekker rolig de andre hundene i ringen. Eller hun viser hvor flink hun er til å stå/fristilles. X'en var mye mer urolig i ringen, vant til at det skjedde noe hele tiden, og maste på mer action. Med Foenix har jeg klart å unngå den feilen, så hun kan faktisk kjede seg uten å koke over - fine valpen!
Dommer for dagen var østerriker, og han var særdeles opptatt av tenner - så selv valpene ble sjekket grundig og vel i munnen. Men Foenix sto og lot ham gjøre det. Jeg er bare så stolt av henne, hun fikser alt på strak pote og synes verden er kul. Og det er det viktigste for meg på valpeshow - det skal være gøy, og de skal lære hvordan gamet fungerer, de skal sanse seg etter hvert, men det skal aldri være trengende, pressende eller negativt.

Noen begynner å skjønne at det kan lønne seg å STÅ med kontakt foran meg også, ikke bare sitte. Søta!

Strategimøte.

"Jeg bare sitter her og ser på deg, jeg, også kanskje jeg får noe igjen for det?"

Foenix for dommeren. Hun har blitt så utholdende og tålmodig og kan stå rolig og se på fingeren leeenge.

Foenix i farta - i trav, ikke kenguruhopp!

Jeg var kjempefornøyd med Foenix' innsats da vi var ferdig bedømt, så da vi også ble plassert som nummer fire var det virkelig en fin bonus - og rosinen i pølsa var at dommer også ga Foenix HP, hederspris. Fine valpen, som fikk sin første rosett og pokal!

Eieren er innmari fornøyd med lille krølle!

X'en var inn i samme ring senere på dagen i åpen klasse tispe, og fikk en very good - jeg ser helt klart feilene dommer påpekte og valgte å trekke for, så det var ikke noe problem.

X'en for dommeren.

Sandra og Imouto slo til med cert og BIM, så på kvelden ble det middag i hotellrestauranten - for øvrig et hotell jeg gjerne drar tilbake til senere. 135 svenske kroner for middagsbuffet, en kan ikke si noe på det!

Sandra og Imouto i ilden.

Sliten valp hviler ut med premiefangsten sin i senga på torsdagskvelden.

"MIIIIIN HP!!!"

Fredag var det ny dommer og nye sjanser, og litt nye konkurrenter - syv i klassen til Foenix denne dagen. Men først var det en hannvalp som skulle i ilden, og han hadde samme pappa som Foenix. Morsomt å se halvsøsken!

Om mulig synes jeg Foenix gjorde en enda bedre jobb i ringen denne dagen - om en ser bort fra at hun hoppet opp på dommer for å susse henne da hun kom bort til oss, men dommer bare lo og berømmet gemyttet, hehehe.
Igjen var Foenix yngst, så at dommer satte oss som nummer tre av syv er jeg veldig fornøyd med! Jeg synes selv Foenix har mange kvaliteter, selv om hun fremdeles er valpete og uferdig sammenlignet med de eldste i klassen. Hun har vokst mye i høyden, og det tar energi å vokse, så jeg oppdaget brått at hun var blitt veldig mager i romjula. Hun er på fetekur, noe hun ikke har noe imot, men var ikke i optimal utstillingskondisjon i Göteborg. Hun trenger et par kilo til, så en ikke kan spille xylofon på ribbeina hennes lenger. Det var også det eneste negative dommer skrev i kritikken hennes, at hun ble vist i altfor tynt hold, og det ble bare gitt HP til de to beste i klassen. Fetekuren ble fortsatt etter Göteborg, valp i vekst trengte større måltider, gitt.

Lille Foenix blant noen av sine store nesten-junior-konkurrenter.

Foenix for dommeren. Viktig å logre når tennene sjekkes!

X'en ble stilt i dag også, igjen med very good. Dommer likte ikke typen hennes i det hele tatt, og det er fair enough.

Mor og datter - veldig like, og veldig ulike.

Gratulerer til Mona og Oliver som tok svenskechampionatet på fredag, gratulerer til Sølvi og Dee-Dee som tok svenskechampionatet på torsdag, og gratulerer til Ann-Kristin og Amigo som tok en flott gruppeplassering på torsdag!

Lufteområde som dette har jeg ikke sett maken til før! Sagflisen ble skiftet ofte, og det er det jo mange arrangører som er flinke til å gjøre. Men å sette opp så mange busker til hannhundene er et sjelden syn! Er det til dette restene av Göteborgs juletresalg gikk, eller måtte arrangørkomiteen høste sine egne juletre onsdag kveld?

Etter en runde innom stands for å se om Sverige har noe vi ikke har sett i Norge før (det har de vel strengt tatt ikke, men i det minste ble tomme shampooflasker hjemme erstattet med nye), var det å ta turen hjemover igjen. Summa summarum en finfin tur og en bra start på utstillingssesongen for Foenix - lille valpen min klarer igjen å hevde seg blant de eldste!