(Hvis noen trodde jeg hadde gitt opp bloggen igjen - frykt ikke. Jeg har bare ikke turt å skrive noe siden sist innlegg, redd for at jeg skulle røpe våre planer og jinxe hele dritten.)
Jeg hadde et overordnet mål for X'en i 2012, og det var bestått ferdselsprøve. Det er i og for seg et mål jeg har for alle framtidige hunder også, men en hund om gangen, og Foenix skal temmes før vi kan begynne å tenke konkurranser. Kanskje hun er klar i 2015. Ingen hast.
Anyway, ferdselsprøve og X'en. Jeg har hatt et ruvende fravær av treningsmotivasjon. Sist stevne vi startet var november i fjor, og da fikk jeg en skikkelig knekk, så vi la alt som heter lydighetstrening på hylla. Det er ikke vits i å trene om en ikke har tålmodighet, inspirasjon, motivasjon og glede av det. Så da ignorerte vi den sysselsettingen for en lang stund.
Utover våren begynte det derimot å løsne litt, og i april begynte jeg å snuse på terminlista for å finne en startdato til oss. Jeg tok også en tur til Line hos Kruttlappen hundeskole (vår faste og høyt elskede instruktør) for litt spark bak og litt gulrot foran. Etter det har X'en og jeg jobbet nå og da (kanskje mer da enn nå, men vi har tatt det når jeg har hatt overskudd og motivasjon) med fokus utelukkende på ferdselsprøva. Jeg meldte oss på ei prøve i mai, men så fikk jeg tilbud om å være ringsekretær på NKK Lillesand, og da takket jeg ja til det - jeg liker jo så godt å være ringsekretær, og det er alltids nye ferdselsprøver.
En ny granskning av terminlista ga meg et kveldsstevne - hurra! Det liker vi. Verken jeg eller X'en er summer lovers, vi synes det er tungt og slitsomt med varme og sol. Så vi foretrekker å ha vår konkurranseaktivitet på vår og høst, og finne på andre ting i varme sommermåneder.
Den siste uka har jeg forsøkt å gi meg og X'en en best mulig oppladning til stevnet - jeg må være rolig, jeg må ha et avbalansert adrenalinsnivå, og jeg må ha nervene under kontroll. Jeg hadde for lenge siden bestemt meg for at dette stevnet var utelukkende for å sjekke status og se hva vi må jobbe med videre før vi gjør et mer bevisst forsøk på tittelen. Dette var kun trening; konkurransetrening.
Lydighetstreningen har vært minimal, for ikke å gjøre noen lei - to kvikke repetisjoner for å se at ting fremdeles satt, en kjapp vending og fem skritt lineføring under en tissetur for å holde motivasjonen og nysgjerrigheten oppe.
For øvrig har jeg sittet stille og pustet med magen, nilest regelverket (det er ingen som kommanderer lydighetsprogrammet, så en må kunne det utenat - og en går cirka 400 skritt til sammen med lineføring og fri ved fot - med fastsatte vendinger og holdter, samt to andre lydighetsøvelser.
Torsdag skippet hundene frokost, for at X'en skulle være sulten og dermed mer på på meg. Vi beregnet god tid - ville ikke treffe på noen ettermiddagskø, var ikke helt sikker på hvor stevneplassen var, og ville ikke komme heseblesende og stressende. Det passet meg i grunnen godt å ankomme fem kvarter før start - og jeg klarte å puste normalt og avslappet hele tiden (å ha en splitter ny mobil med dingser å undersøke og random facebookoppdateringer hjalp også).
X'en har nettopp fått løpetid (typisk at den kom halvannen måned før forventet, nå som jeg hadde tenkt til å snuse på noen klasse 1-stevner også...) - men i RIK-programmet får en starte med løpetid.
Ferdselsprøven er tredelt, og første del er vesenstesten - en test for å se at hunden er såpass tilgjengelig og trygg at den kan slippes løs på konkurransebanen. Ekvipasjen går fram til dommer for å hilse, hunden scannes for å sjekke ID-chippen, litt prat, og that's it.
På grunn av løpetiden, fikk vi vår vesenstest på eget område, så det var fort gjort. X'en susset på mannen som skulle avlese chippen, og ellers satt hun i ro - vi har jo heller et overtilgjengelighetsproblem enn noe annet.
Om en ikke får bestått på første del, får en ikke fortsette til andre del. Om en ikke består andre del, får en ikke fortsette til tredje del. Om en ikke består tredje del, får en ikke tittelen.
Andre del er lydigheten, hvor to og to hunder går programmet - det vil si, en hund ligger i enkeltdekk mens den andre hunden går sitt program, også byttes det. Det vil si at hunden ligger i dekk i cirka ti minutter, med fører 30 skritt unna med ryggen til.
Først er det en jævlig lang lineføring, deretter en like lang fri ved foten. Så er det en sitt-øvelse, og deretter dekk fra holdt med innkalling. De to siste lydighetsøvelsene er altså enklere enn det en finner i klasse 1-programmet. Men det er all gåingen som er drepen - men dette er program tenkt mot tjenestehunder, og der skal selvfølgelig konsentrasjon, arbeidslyst, samarbeidsvilje og motivasjon være i fokus.
Løypa en går LF og FVF i er cirka som følger: 50 skritt rett fram, helomvending, 50 skritt tilbake hvor en skal innom alle tre tempovarianter i bestemt rekkefølge og med minst ti skritt på hver, høyrevending, tyve skritt, høyrevending, tyve skritt, helomvending, tyve skritt tilbake med en holdt når en er halvveis, venstrevending, 40 skritt, inn i en gruppe av fire mennesker hvor en skal gjøre et åttetall rundt to av disse, og avslutte med en holdt inni gruppa. Deretter ut av gruppa, kneppe av lina, gjenta manøveren med åttetall og holdt, før en går tilbake og gjentar løypa en gikk under lineføringen.
X'en var virkelig på - så på at hun tidvis lå litt foran meg, og hele hun viste at dette var kjempegøy! Jeg var nervøs for at hun skulle bare gå og gresse, snuse og være hormonelt tissetroll, eller speide etter kjekke karer - for sånn er hun på tur nå. Men jeg klarte åpenbart å jobbe godt nok opp kontakt og motivasjon før starten, og vi klarte å gjennomføre programmet!
Det var ikke pent å se på - det var uryddig, det var rustent og grovpusset, det var tydelig at hun har trent lydighet kanskje to timer til sammen i 2012 (og så takknemlig jeg er for at hun likevel kan hvile på tidligere års trening!), det var glimtvis dritbra og glimtvis elendig, og vi ville fått rævva poengsummer i en lydighetskonkurranse. Men på en ferdselsprøve holder det å stå, så ignorerer jeg lett om en får "tilstrekkelig", "godt" eller "meget godt" på øvelsen.
Jeg tror jeg holdt pusten gjennom hele lydighetsprogrammet, men jeg hadde også lave skuldre og tok meg den tiden jeg trengte. Det var dog godt å få bekreftet at det var bra nok til å stå, når vi endelig var gjennom.
Siste del, ferdselsbiten. Det er seks moment, hvor dommer vurderer hundens oppførsel, reaksjon, avreaksjon og hvor kontrollert og trygg for omgivelsene den er. Mens vi går langs et fortau/vei skal vi møte jogger både bakfra og forfra, syklist som passerer mens ringeklokka bjelles, vi skal møte en folkegruppe og jeg skal prate med en person, hund skal passere oss forfra og bakfra, vi skal passere kjørende bil, vi skal stå siden av bil med motoren i gang, og hunden skal bindes i en stolpe som jeg går fra og fremmed hund passerer etterpå. Fullt regelverk er på NKKs sider for de som ønsker mer detaljer - eller så er det bare å spørre!
Denne biten var jeg litt nervøs for, fordi det er lenge siden jeg har gått tur med X'en i bånd mens vi er i siviliserte strøk - her går vi jo tur alene, og lenka kneppes gjerne av. Det kan gå uker uten at vi møter andre mennesker på tur, så den passeringstreningen X'en har, er den hun fikk mens vi bodde i Oslo og måtte oppføre oss der :D
Cirka halvveis i løypa satt X'en seg for å tisse, og mens hun bøyde hodet for å spise gress sklei halsbåndet over hodet hennes. Selvfølgelig bykset hun to steg unna for å nyte friheten, og jeg tenkte at NUH strøk vi. Jeg fikk tak i henne nesten med en gang, og vi kunne fullføre løypa. Jeg var så sikker på at vi strøk, også så irritert for at vi strøk på noe sånt - så jeg var innmari glad da dommer sa at jeg hadde vist at hunden er kontrollerbar, og dermed så hun ikke så strengt på det (så nevnte ikke jeg for dommer at i slike situasjoner kan X'en få skikkelige raptuser og være en skikkelig kødd å få hanket inn - men så går jeg heller ikke på tur med så slakt halsbånd som det ble på testen, for jeg vil jo ikke at hunden skal kunne smette ut av lenka - vi skulle gå med helstrup, men feste lenka i kroken så det ikke kan stramme. Dermed ble løkka for stor, og den smatt lett over hodet.)
Summa summarum - X'en besto alle tre delene, og kan nå titulere seg med tittelen BH - den er offisiell og anerkjennes av NKK.
Så vidt jeg vet (og jeg kan ta feil, men jeg korrigeres gjerne) er X'en den tredje norske berneren som får denne tittelen (de to andre er BH Dreams Come True av Vianova og BH Nellyvill's Bam Boozle) - og den første tispa.
Hennes fulle tittelrekke og navn er nå JWW-08 Nord.JW-08 BH Xkumle X-Faktorer av Hiselfoss.
Denne tittelen betyr litt for meg, fordi vi har jobbet for den, det ligger mange timer og ressurser bak den. Vi vil aldri bli lydighetschampioner, men tittelen er en offisiell anerkjennelse av og bekreftelse på at vi har trent en viss mengde lydighet, at vi kan noe, at hun er en hund som brukes.
Det ble selvfølgelig feiret i går - frosne koteletter på X'en (og den flinke heiagjengdatteren hennes) - jordbær og kald cider på meg. La Dolce BH-Vita.
I og med at hun har fått løpetid og skal parres, skal jeg prøve å vende treningsmotivasjonen min som har våknet over på datteren, så kanskje hun kan lære seg noe konkurranserettet også. Men i dag skal vi bare hvile, også skal jeg fnise og glise hver gang jeg ser på X'en, og kjenne på følelsen av å ha klart noe vi har jobbet mot.
Viser innlegg med etiketten bruks. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten bruks. Vis alle innlegg
15. juni 2012
4. oktober 2011
I rykk og napp
Da er konkurransehelgen vel overstått - med D-spor på lørdag og lydighet klasse 1 på søndag la jeg kanskje terskelen høyt etter et halvt år uten konkurranse, men det er ikke så mange stevner å ta av på høsten, og jeg ville få sjekket mest mulig om hvor X'en ligger på de ulike øvelsene, så vi vet hva vi skal fokusere på i treningen framover.
Lørdag førte bruksstevnet oss til Larvik. Jeg følte meg ikke helt opplagt for dette etter bare to timer med søvn - og den ene timen ble en bonustime da jeg klarte å forsove meg, og bråvåknet fem minutter før jeg skulle ha reist! Det ble ikke bedre tid av dårlig merket omkjøring i Oslo heller, så jeg var litt stresset og oppkavet. Heldigvis hadde jeg beregnet god tid nedover, så jeg endte med å ankomme kun ti minutter etter planen.
Spor var første post på programmet. Terrenget lå på andre siden av et stort jorde, så vi tok med oss hundene og bandt i skogkanten mens sporene ble lagt. For vår del er det egentlig en fordel, for X'en blir så utrolig motivert av å se meg gå ut spor.
Terrenget var en blanding av knusktørt/dødt og veldig vått. Vi krysset to småbekker og gikk langs en annen, blant annet.
X'en var høy da jeg selet på henne, og jeg fryktet at hun skulle koke over. Men det gikk veldig bra når hun fikk starte på sporet sitt, hun visste jo hva hun skulle.
Hun holdt et fint tempo, var ivrig og jobbet lekent og villig. Jeg synes hun gikk veldig bra til seg å være, og fulgte godt der jeg mente å huske at jeg hadde lagt sporet. Som vanlig sjekker hun ut i flere retninger ved sporets start og ved vinkler, men ellers synes jeg hun gikk bra.
Første pinne plukket hun og gikk videre med, men da jeg så at hun hadde funnet den fikk jeg lett kalt henne til meg for avlevering og ros. Hun fortsatte også lett på sporet videre, og det har vært et problem i treningen for henne - mulig jeg roser for mye så hun mister takten, og må finne en bedre balanse der.
Andre pinne gikk hun over, uten at jeg helt vet hvorfor - mulig det gikk litt for fort der, eller at hun bare ikke er pinnetrygg nok enda.
Sluttpinnen fant hun lett, og selv om vi ikke har gått så lange spor siden før parring, var hun mer enn klar for å gå mer.
Dommer ga oss 7 poeng i sporet, og med tanke på at det automatisk er to poeng trekk for å gå over en pinne er jeg kjempefornøyd. Han synes hun hadde litt mye pendling her og der, men jeg vet jo at hun gikk kjempebra til seg å være - mer trening og mer rutine, så vil hun gå stødigere også.
Dommer og "ringpersonellet" i Larvik og omegn Hundeklubb var for øvrig meget hyggelige bekjentskap, og de kom med mange gode treningsråd videre. Også ble jeg så varm i hjertet når dommeren etter sporet snakket om "når dere kommer til C-klassen" (at jeg da kan plukke pinnene som X'en går over, om jeg ser de selv). Tenk at noen tror at vi kan komme oss videre?
Tilbake til klubbhuset var det budføring og lydighet.
Budføringen nullet vi på - X'en flyttet seg ikke før på tredje kommando, og da tok jeg et steg fram samtidig. Etter avtale sørget figurant da for å være skikkelig klovn og moro, slik at det ble en fin treningsøkt for de hundene som ikke gjorde øvelsen. På figurantens kommando kom X'en tilbake med en gang. Men, som jeg kan huske har vi trent budføring en eneste gang etter parring, så kanskje ikke så rart om X'en ikke husket hva det handlet om?
Gressbanen var ikke helt plan, det var gjørmete og tungt å gå etter alt regnet som har vært, og jeg fikk aldri noen bra rytme der ute. Det er ingen god unnskyldning, men litt forklaring.
På lineføringen kom jeg aldri helt inn i rett tempo og flyt, og da kan ikke hunden gå så bra heller. X'en hang, jeg brukte lina mye, hun fikk ikke med seg alle holdter, de hun fikk med seg var skjeve, jeg brukte dobbeltkommandoer og det var en pine å gå en lang og krevende lineføring. 6 poeng var bedre enn forventet, jeg trodde vi strøk.
Null fikk vi derimot på forangående i line som vi sto over, dekk under marsj (enda så mye vi har trent på den dekket hun ikke før jeg hadde gått unna og snudd), apportering (hun ga meg fingeren og nektet avlevering) og hopp over hinder (hun landet skjevt, la seg enda skjevere og gikk dermed rett fram og rundt hinderet på vei tilbake).
Men, jeg trøster meg med at hun har to bankers øvelser som - bank i bordet og kryss fingrene - ikke svikter. På innkallingen fikk vi 9.5, noe trekk for skjev sitt. På fellesdekken fikk vi full score.
Det ble 142 poeng til sammen, og en fjerdeplass av seks møtte - så det var flere som hadde en vanskelig dag.
Jeg er på den ene siden skuffet over lydigheten, og på den andre siden er jeg ikke overrasket - vi trenger mer trygghet og generalisering på de øvelsene. På en veldig god dag kunne hun gjort det bra, men det var mer nærliggende at en øvelse ville gå dritt. Men at alle skulle gå dritt? Jaja, vi skal ikke gi oss. Om vi får bare 5 i alle øvelsene vi nullet på nå, og beholder øvrige poeng, er det mer enn nok til opprykk, faktisk. Vi er 18 poeng unna å få et godkjent spor, og det er det vi har som mål i bruksen per i dag.
Det er ikke flere stevner i år, men da har vi et halvt år til å trene for vårsesongen. Da, dere!
På vei hjem stoppet vi i Sandefjord for å besøke Miko (Latrudas Fingers Crossed), men det besøket skal få en egen blogg.
Lørdag kveld var jeg så sliten og trøtt etter en lang dag, så jeg vurderte sterkt å droppe søndagens stevne. Heldigvis var det senere oppmøte og kortere kjøredistanse, så jeg kunne sove litt lenger, og kom meg likevel opp og avgårde søndag morgen. Jeg krysset fingrene for startnummer i andre fellesdekk, slik at jeg kunne lufte hunder, spise frokost, tisse og våkne litt på stevneplassen.
Dumt.
Jeg hadde startnummer 1, jeg...
Jaja, jeg fikk luftet X'en godt, og jeg fulgte deretter planen om å korrigere ethvert forsøk på snusing rundt og i ringen.
Tannvisningen gikk supert, 10 poeng, og hun satt med super kontakt mens dommer hilste på de øvrige ekvipasjene (åtte ekvipasjer i fellesdekken) - vanligvis en veldig kjedelig ventetid for X'en som gjør at hun tester ting. Jeg pratet lavt til henne, roste og skrøt av henne, og hun så skikkelig fokusert og oppmerksom ut.
Fellesdekk - hun la seg kjappere enn vanlig, og lå helt stille - tidvis med flatdekk uten at jeg noen gang har bedt henne om det. Hun var kanskje någet kjapp opp igjen etterpå, men dommeren så ikke det, og vi fikk 10 poeng. Dommer kommenterte at hun var kjapt opp og ned for å være så tung.
Deretter ut for oppvarming, og jeg klarte å holde meg rolig, ikke føle et press på å komme tilbake i ringen. Jeg fikk gjort det jeg ville, og jeg sørget fortsatt for at hun ikke får snuse og sose rundt, med kontakt på vei inn i ringen igjen.
Lineføringen var særdeles mye bedre enn dagen før, men litt tauing ble det... Sakte marsj var heller ikke så pen og hun falt noe ut. 7.5 poeng.
Under dekk fra holdt stoppet hun under innmarsjen for å klø seg. Jeg gikk tilbake for å hente henne, og resten av øvelsen gikk supert. Dommer sa jeg egentlig hadde brutt øvelsen ved å gå tilbake, men fordi hovedmomentet ble så bra utført skulle han være snill og gi oss 5 poeng. Da vet jeg i hvert fall det til senere - heller vente på hunden/kalle henne til meg, enn å gå tilbake til henne. Jeg tok ikke i henne, men startet innmarsjen på nytt fra der hun satt.
Innkalling fra sitt, 9 poeng. Rask respons, kjapp i farta, skjev sitt - jeg digger henne der!
Stå under marsj 7.5 poeng. Hun har en lei tendens til å sakke av ved innmarsjen, så jeg må jobbe mer der - jeg safer nå inn øvelsen ved å slenge på en "stå" mens hun bremser ned i god tid før dommeren, og likevel går hun et par steg etterpå. Møkkaøvelse...
Fritt hopp over hinder bragte oss 9 poeng. Hun satt rolig, kom kjapt og ivrig, og det var sikkert den skjeve sitten som trakk for oss. Jeg klager ikke!
Avstandskommandering 8 poeng - jeg måtte ha en dobbeltkommando på oppsitten. Det skjer ofte, men vi jobber med det.
Helhetsinntrykk 7 - det er min skyld og handler om hvordan jeg fikler med X'en mellom og før øvelsene. Jeg må få mer rutine og trygghet der.
Jeg var kjempefornøyd da jeg gikk ut av ringen - X'en var tidvis heit og småbjeffet mellom et par øvelser, men jeg holdt hodet kaldt og hadde henne under kontroll. Jeg klarte å puste og jeg følte meg rimelig komfortabel i konkurranseringen - det var stor forskjell fra dagen før. Så uavhengig av poengsum, var jeg godt fornøyd med denne gjennomkjøringen.
Jeg husker aldri poengene jeg får underveis og koeff'ene, så jeg ante ikke poengsummen. Dog fikk jeg etter hvert et håp om en god plassering, når jeg så den ene ekvipasjen etter den andre nulle på både en og to øvelser. Jeg har ikke altfor god konkurranseselvtillit, så i LP håper jeg alltid at jeg ikke skal bli sist, at vi i hvert fall skal klare å slå én ekvipasje, at vi ikke skal være dårligst.
Det var 18 påmeldt i klassen og tok sin tid, så X'en fikk hvile i bilen med griseøre, mens jeg tok ut valpene hver sin gang, og fikk i meg noe frokost.
Så var det tid for premieutdeling. Det ene nummeret etter det andre ble ropt opp, og jeg ventet på å få høre startnummer 1. Poengsummene ble høyere og høyere, og jeg begynte å få puls og religiøse takter, mens jeg ba om at jeg ikke måtte ha fått 159.5 poeng. Hva som helst, bare ikke det. Jeg prøvde å roe meg ned, kritikken min måtte være glemt eller ligge feilsortert, det kunne ikke ha gått så bra - vi fikk jo bare 5 på dekk fra holdt, det var ikke et perfekt stevne.
Og så kom det - på fjerdeplass, katalognummer 1 med 160.5 poeng! Åh herregud som jeg jublet - førstepremie og opprykk til klasse 2! Jeg måtte felle noen tårer mens jeg bare lo, og måtte ta imot en pose med godbiter, sløyfer og en pokal. X'en tok av når jeg ble så emosjonell, så først nappet hun kritikken ut av hånda mi og fikk revet den i fem biter før jeg fikk stoppet henne. Så flerret hun opp bæreposen, og uten at jeg vet hvordan det skjedde knakk lokket på pokalen også! Fine lydighetshunden, det! :D
Prikken over i'en ble fotografering av oss fire som fikk førstepremie - det føltes så bra å få være med på et slikt bilde, endelig var vi en del av kremen!
Noen ler sikkert av meg, men jeg var så innmari glad for å få til dette, og det betyr så mye for meg.
Jeg vet at det ikke var noe solid opprykk, men hey, grensa går ved 160 poeng, og nå var vi på rett side.
Vi kommer ikke til å sprette opp i klasse 2 med en gang. Vi trenger fremdeles mer konkurranseerfaring, jeg trenger mer rutine og trygghet, og vi må bli mer stabile. Dessuten har vi ikke klasse 2-programmet inne. Flere av øvelsene er også i D-spor (hinderet, dekk under marsj, apporten), så jeg kan bruke bruksen til å få sjekket status for klasse 2-programmet. Vi har en lang vinter å trene på, så får vi se hva som skjer når snøen går.
Vi har inne et par påmeldinger til i klasse 1 i år, og jeg er forberedt på at vi kan være nede på lave poengsummer igjen da. Men det var innmari moro å klare opprykket i helga, da fikk jeg fornyet tro på at vi har noe i dette gamet å gjøre. For ikke å snakke om at det faktisk er et halvt år siden vi konkurrerte sist og X'en har hatt minimalt med trening mellom parring og valpelevering, så dette er knallbra! Jeg er imponert over henne, også at hun presterte enda bedre på konkurransedag nummer 2!
Lørdag førte bruksstevnet oss til Larvik. Jeg følte meg ikke helt opplagt for dette etter bare to timer med søvn - og den ene timen ble en bonustime da jeg klarte å forsove meg, og bråvåknet fem minutter før jeg skulle ha reist! Det ble ikke bedre tid av dårlig merket omkjøring i Oslo heller, så jeg var litt stresset og oppkavet. Heldigvis hadde jeg beregnet god tid nedover, så jeg endte med å ankomme kun ti minutter etter planen.
Spor var første post på programmet. Terrenget lå på andre siden av et stort jorde, så vi tok med oss hundene og bandt i skogkanten mens sporene ble lagt. For vår del er det egentlig en fordel, for X'en blir så utrolig motivert av å se meg gå ut spor.
Terrenget var en blanding av knusktørt/dødt og veldig vått. Vi krysset to småbekker og gikk langs en annen, blant annet.
X'en var høy da jeg selet på henne, og jeg fryktet at hun skulle koke over. Men det gikk veldig bra når hun fikk starte på sporet sitt, hun visste jo hva hun skulle.
Hun holdt et fint tempo, var ivrig og jobbet lekent og villig. Jeg synes hun gikk veldig bra til seg å være, og fulgte godt der jeg mente å huske at jeg hadde lagt sporet. Som vanlig sjekker hun ut i flere retninger ved sporets start og ved vinkler, men ellers synes jeg hun gikk bra.
Første pinne plukket hun og gikk videre med, men da jeg så at hun hadde funnet den fikk jeg lett kalt henne til meg for avlevering og ros. Hun fortsatte også lett på sporet videre, og det har vært et problem i treningen for henne - mulig jeg roser for mye så hun mister takten, og må finne en bedre balanse der.
Andre pinne gikk hun over, uten at jeg helt vet hvorfor - mulig det gikk litt for fort der, eller at hun bare ikke er pinnetrygg nok enda.
Sluttpinnen fant hun lett, og selv om vi ikke har gått så lange spor siden før parring, var hun mer enn klar for å gå mer.
Dommer ga oss 7 poeng i sporet, og med tanke på at det automatisk er to poeng trekk for å gå over en pinne er jeg kjempefornøyd. Han synes hun hadde litt mye pendling her og der, men jeg vet jo at hun gikk kjempebra til seg å være - mer trening og mer rutine, så vil hun gå stødigere også.
Dommer og "ringpersonellet" i Larvik og omegn Hundeklubb var for øvrig meget hyggelige bekjentskap, og de kom med mange gode treningsråd videre. Også ble jeg så varm i hjertet når dommeren etter sporet snakket om "når dere kommer til C-klassen" (at jeg da kan plukke pinnene som X'en går over, om jeg ser de selv). Tenk at noen tror at vi kan komme oss videre?
Tilbake til klubbhuset var det budføring og lydighet.
Budføringen nullet vi på - X'en flyttet seg ikke før på tredje kommando, og da tok jeg et steg fram samtidig. Etter avtale sørget figurant da for å være skikkelig klovn og moro, slik at det ble en fin treningsøkt for de hundene som ikke gjorde øvelsen. På figurantens kommando kom X'en tilbake med en gang. Men, som jeg kan huske har vi trent budføring en eneste gang etter parring, så kanskje ikke så rart om X'en ikke husket hva det handlet om?
Gressbanen var ikke helt plan, det var gjørmete og tungt å gå etter alt regnet som har vært, og jeg fikk aldri noen bra rytme der ute. Det er ingen god unnskyldning, men litt forklaring.
På lineføringen kom jeg aldri helt inn i rett tempo og flyt, og da kan ikke hunden gå så bra heller. X'en hang, jeg brukte lina mye, hun fikk ikke med seg alle holdter, de hun fikk med seg var skjeve, jeg brukte dobbeltkommandoer og det var en pine å gå en lang og krevende lineføring. 6 poeng var bedre enn forventet, jeg trodde vi strøk.
Null fikk vi derimot på forangående i line som vi sto over, dekk under marsj (enda så mye vi har trent på den dekket hun ikke før jeg hadde gått unna og snudd), apportering (hun ga meg fingeren og nektet avlevering) og hopp over hinder (hun landet skjevt, la seg enda skjevere og gikk dermed rett fram og rundt hinderet på vei tilbake).
Men, jeg trøster meg med at hun har to bankers øvelser som - bank i bordet og kryss fingrene - ikke svikter. På innkallingen fikk vi 9.5, noe trekk for skjev sitt. På fellesdekken fikk vi full score.
Det ble 142 poeng til sammen, og en fjerdeplass av seks møtte - så det var flere som hadde en vanskelig dag.
Jeg er på den ene siden skuffet over lydigheten, og på den andre siden er jeg ikke overrasket - vi trenger mer trygghet og generalisering på de øvelsene. På en veldig god dag kunne hun gjort det bra, men det var mer nærliggende at en øvelse ville gå dritt. Men at alle skulle gå dritt? Jaja, vi skal ikke gi oss. Om vi får bare 5 i alle øvelsene vi nullet på nå, og beholder øvrige poeng, er det mer enn nok til opprykk, faktisk. Vi er 18 poeng unna å få et godkjent spor, og det er det vi har som mål i bruksen per i dag.
Det er ikke flere stevner i år, men da har vi et halvt år til å trene for vårsesongen. Da, dere!
På vei hjem stoppet vi i Sandefjord for å besøke Miko (Latrudas Fingers Crossed), men det besøket skal få en egen blogg.
Lørdag kveld var jeg så sliten og trøtt etter en lang dag, så jeg vurderte sterkt å droppe søndagens stevne. Heldigvis var det senere oppmøte og kortere kjøredistanse, så jeg kunne sove litt lenger, og kom meg likevel opp og avgårde søndag morgen. Jeg krysset fingrene for startnummer i andre fellesdekk, slik at jeg kunne lufte hunder, spise frokost, tisse og våkne litt på stevneplassen.
Dumt.
Jeg hadde startnummer 1, jeg...
Jaja, jeg fikk luftet X'en godt, og jeg fulgte deretter planen om å korrigere ethvert forsøk på snusing rundt og i ringen.
Tannvisningen gikk supert, 10 poeng, og hun satt med super kontakt mens dommer hilste på de øvrige ekvipasjene (åtte ekvipasjer i fellesdekken) - vanligvis en veldig kjedelig ventetid for X'en som gjør at hun tester ting. Jeg pratet lavt til henne, roste og skrøt av henne, og hun så skikkelig fokusert og oppmerksom ut.
Fellesdekk - hun la seg kjappere enn vanlig, og lå helt stille - tidvis med flatdekk uten at jeg noen gang har bedt henne om det. Hun var kanskje någet kjapp opp igjen etterpå, men dommeren så ikke det, og vi fikk 10 poeng. Dommer kommenterte at hun var kjapt opp og ned for å være så tung.
Deretter ut for oppvarming, og jeg klarte å holde meg rolig, ikke føle et press på å komme tilbake i ringen. Jeg fikk gjort det jeg ville, og jeg sørget fortsatt for at hun ikke får snuse og sose rundt, med kontakt på vei inn i ringen igjen.
Lineføringen var særdeles mye bedre enn dagen før, men litt tauing ble det... Sakte marsj var heller ikke så pen og hun falt noe ut. 7.5 poeng.
Under dekk fra holdt stoppet hun under innmarsjen for å klø seg. Jeg gikk tilbake for å hente henne, og resten av øvelsen gikk supert. Dommer sa jeg egentlig hadde brutt øvelsen ved å gå tilbake, men fordi hovedmomentet ble så bra utført skulle han være snill og gi oss 5 poeng. Da vet jeg i hvert fall det til senere - heller vente på hunden/kalle henne til meg, enn å gå tilbake til henne. Jeg tok ikke i henne, men startet innmarsjen på nytt fra der hun satt.
Innkalling fra sitt, 9 poeng. Rask respons, kjapp i farta, skjev sitt - jeg digger henne der!
Stå under marsj 7.5 poeng. Hun har en lei tendens til å sakke av ved innmarsjen, så jeg må jobbe mer der - jeg safer nå inn øvelsen ved å slenge på en "stå" mens hun bremser ned i god tid før dommeren, og likevel går hun et par steg etterpå. Møkkaøvelse...
Fritt hopp over hinder bragte oss 9 poeng. Hun satt rolig, kom kjapt og ivrig, og det var sikkert den skjeve sitten som trakk for oss. Jeg klager ikke!
Avstandskommandering 8 poeng - jeg måtte ha en dobbeltkommando på oppsitten. Det skjer ofte, men vi jobber med det.
Helhetsinntrykk 7 - det er min skyld og handler om hvordan jeg fikler med X'en mellom og før øvelsene. Jeg må få mer rutine og trygghet der.
Jeg var kjempefornøyd da jeg gikk ut av ringen - X'en var tidvis heit og småbjeffet mellom et par øvelser, men jeg holdt hodet kaldt og hadde henne under kontroll. Jeg klarte å puste og jeg følte meg rimelig komfortabel i konkurranseringen - det var stor forskjell fra dagen før. Så uavhengig av poengsum, var jeg godt fornøyd med denne gjennomkjøringen.
Jeg husker aldri poengene jeg får underveis og koeff'ene, så jeg ante ikke poengsummen. Dog fikk jeg etter hvert et håp om en god plassering, når jeg så den ene ekvipasjen etter den andre nulle på både en og to øvelser. Jeg har ikke altfor god konkurranseselvtillit, så i LP håper jeg alltid at jeg ikke skal bli sist, at vi i hvert fall skal klare å slå én ekvipasje, at vi ikke skal være dårligst.
Det var 18 påmeldt i klassen og tok sin tid, så X'en fikk hvile i bilen med griseøre, mens jeg tok ut valpene hver sin gang, og fikk i meg noe frokost.
Så var det tid for premieutdeling. Det ene nummeret etter det andre ble ropt opp, og jeg ventet på å få høre startnummer 1. Poengsummene ble høyere og høyere, og jeg begynte å få puls og religiøse takter, mens jeg ba om at jeg ikke måtte ha fått 159.5 poeng. Hva som helst, bare ikke det. Jeg prøvde å roe meg ned, kritikken min måtte være glemt eller ligge feilsortert, det kunne ikke ha gått så bra - vi fikk jo bare 5 på dekk fra holdt, det var ikke et perfekt stevne.
Og så kom det - på fjerdeplass, katalognummer 1 med 160.5 poeng! Åh herregud som jeg jublet - førstepremie og opprykk til klasse 2! Jeg måtte felle noen tårer mens jeg bare lo, og måtte ta imot en pose med godbiter, sløyfer og en pokal. X'en tok av når jeg ble så emosjonell, så først nappet hun kritikken ut av hånda mi og fikk revet den i fem biter før jeg fikk stoppet henne. Så flerret hun opp bæreposen, og uten at jeg vet hvordan det skjedde knakk lokket på pokalen også! Fine lydighetshunden, det! :D
Prikken over i'en ble fotografering av oss fire som fikk førstepremie - det føltes så bra å få være med på et slikt bilde, endelig var vi en del av kremen!
Noen ler sikkert av meg, men jeg var så innmari glad for å få til dette, og det betyr så mye for meg.
Jeg vet at det ikke var noe solid opprykk, men hey, grensa går ved 160 poeng, og nå var vi på rett side.
Vi kommer ikke til å sprette opp i klasse 2 med en gang. Vi trenger fremdeles mer konkurranseerfaring, jeg trenger mer rutine og trygghet, og vi må bli mer stabile. Dessuten har vi ikke klasse 2-programmet inne. Flere av øvelsene er også i D-spor (hinderet, dekk under marsj, apporten), så jeg kan bruke bruksen til å få sjekket status for klasse 2-programmet. Vi har en lang vinter å trene på, så får vi se hva som skjer når snøen går.
Vi har inne et par påmeldinger til i klasse 1 i år, og jeg er forberedt på at vi kan være nede på lave poengsummer igjen da. Men det var innmari moro å klare opprykket i helga, da fikk jeg fornyet tro på at vi har noe i dette gamet å gjøre. For ikke å snakke om at det faktisk er et halvt år siden vi konkurrerte sist og X'en har hatt minimalt med trening mellom parring og valpelevering, så dette er knallbra! Jeg er imponert over henne, også at hun presterte enda bedre på konkurransedag nummer 2!
Etiketter:
bruks,
Konkurranse,
LP,
spor,
X'en
12. september 2011
Spordebut
En burde kanskje i demokratiets ånd si at dagens høydepunkt var å få avlegge stemme og bidra til å si fra hva slags samfunn en ønsker seg. Men jeg må nok si at det er nede på en tredjeplass over dagens høydepunkt. Dog, det er ikke verst at jeg kan snakke om flere høydepunkt i løpet av en og samme dag, ikke sant?
Høydepunkt 1:
Jeg la ut spor til X'en på cirka 160 meter, to vinkler, og det krysset flere breie stier. Liggetid cirka 40 minutter.
X'en var veldig gira da jeg tok henne ut av bilen - trolig fordi hun hadde fått sitte og se på høydepunkt 2 og bygge opp forventning og sjalusi. X'en begynte for så vidt sporet allerede ved bilen, men ved min sporstart gjennomførte jeg våre rutiner. Hun var litt for høy og døv til å høre på min sittkommando, så jeg vet ikke om jeg skal gidde å mase så mye på at hun skal sitte før vi starter, det blir en konfliktfylt start på sporet, og det er strengt tatt ikke nødvendig at hun sitter, bare hun ikke tjuvstarter.
På kommando løp hun ut to meter, sonderte i en halvsirkel før hun løp - ja, løp - rett fram. Og deretter løp vi mer eller mindre hele sporet, hun krysset veier, hun tok den første vinkelen som jeg bevisst la rett etter en vei, hun braste gjennom krattene jeg hadde gått i, og hun ga meg en real jobb med å holde følge - jeg var veldig glad for at jeg hadde sporhansker på i dag, som gir meg bedre grep på sporlina.
Da vi kom til sporslutten, var kattematen borte! Noen andre må ha spist den, og X'en lette og lette for å finne belønningen sin. Heldigvis hadde jeg en håndfull godbiter i lomma, så hun fikk det - men jeg merket at hun var litt forvirret og ikke følte seg helt ferdig. Jeg belønnet og roste alt jeg kunne, så får jeg ta med en tupperware-boks til neste sporslutt.
Jeg er så forbanna fornøyd med sporet hun gikk i dag. Jeg innrømmer lett at det var for mye høy nese, at min linebruk var så å si ikke-eksisterende slik hun dro på, og at jeg ikke hadde veldig kontroll på henne - men jeg er råfornøyd over at hun viste slik iver og intensitet, og at hun gikk sporet så nøye, tok vinklene omtrent i fotefarene mine, og oste av sporlyst. Det var masse motivasjon i henne, og vi trengte et slik spor etter vår lange pause.
Neste spor kan jeg legge inn krav igjen, nå har hun bevist for meg at nesa er skrudd på igjen etter barselpermisjonen. Flinkeste X'en min!
Høydepunkt 2:
Foenix har også fått en treningsøkt i dag.
Først lekte vi med to nye identiske leker hun har fått, før jeg satte henne i bilen og la ut spor til henne og X'en.
Foenix fikk et ti-tolv meter langt spor, og jeg hadde lagt ut en liten pølsebit for hver andre meter, cirka. I slutten lå en av lekene vi nettopp hadde brukt, da jeg ønsker å framelske Foenix' gjenstandsinteresse og lekelyst. Leken har jeg knyttet lang snor i, så snora hang over en gren slik at jeg lett kunne sette i gang med lek om hun fant vaskebjørnen sin. Liggetiden ble den tiden det tok å gå ut X'ens spor etterpå.
Dette er altså det første sporet Foenix er borti, sett bort fra noen godbitsøk valpene har fått - altså at jeg har slengt ut en neve godbiter utover et større område.
Foenix fant godbitdepoet jeg la først, og deretter satt hun som et tent lys rett foran meg og lurte på hva hun kunne gjøre for å få mer.
Jeg forholdt meg helt passiv, gikk etter hvert et lite steg fram, og da begynte hun å lete mer. Vi tok det som en rusletur, hvor jeg passet på å gå bak henne, og forsøkte å gå forover kun når hun gikk forover, så jeg ikke presser henne. Et par ganger tok jeg et lite steg fram når hun bare satt og så på meg med de intense og søte øynene sine. Det var tydelig at hun lette og søkte når hun bevegde seg, så jeg er veldig fornyød med valpen min. Hun har jo også de siste ukene lært at det lønner seg å sitte med øyekontakt, så ikke rart at hun bød på den atferden i dag.
Det ble nok litt for lite godbiter til å motivere nesa mer ned i bakken, så jeg skal bruke flere neste gang - rett og slett for å dra nesa ned mot bakken og hjelpe henne i gang. Hun er såpass matvrak at jeg tror det er en bra metode for henne.
Hun fant vaskebjørnen sin i slutten og lekte litt med den, men jeg ser at den ikke akkurat betyr halleluja og julaften for henne, så det skal vi jobbe mye med utenfor sporet.
Jeg synes hun viste lovende takter, men jeg kjenner også at jeg er ganske lett å glede - hun er jo så søt uansett hva hun gjør, så hun har stor sjanse for suksess uansett hva hun prøver på, i mine øyne :D Men hey, hun er 11 uker, treningen SKAL være lek og moro, hun skal ikke vite at vi trener, og skal bare ha mange positive erfaringer om at det å forholde seg til meg byr på moro og lønner seg.
Den eneste nedturen er vel at hun snart er for stor for selen sin. Så jeg er usikker på hva jeg skal gjøre. Gidder jeg å kjøpe ny sele som holder ti kilo framover, så en ny sele, og enda en sele, før hun kan dele sporsele med sin mor? Finnes det superfleksible sporseler som kan passe en valp på 12 kilo og en voksen på 45 kilo? Tips mottas med stor takk!
Det var dog veldig gøy å se i dag hvor på X'en ble etter at jeg hadde hatt Foenix ute. Foenix reagerte også da jeg tok ut X'en, og var klar for mer. Så jeg tror dette skal bli en verdifull taktikk og metode i treningen vår framover - sette de opp mot hverandre, spille på sjalusien og begges tro på at de er universets sentrum.
Det har jeg i hvert fall tidligere sett at får X'en til å skjerpe seg - sette henne i buret og låne bikkja til en kompis, så er hun så mye mer på i neste økt.
Skal vi spandere på oss et fjerde høydepunkt i dag?
Ja, jeg har fått malt ferdig veggen som skal males i vedbua. Da gjenstår bare den stygge vinduskarmen og gulvet - to strøk på begge deler, tenker jeg. Også må jeg få festet fluenetting, som det er på de andre kjellervinduene, for å holde både mus og katter og insekt ute. Kanskje jeg kan bruke noe av myggnettingen fra Sølen i fjor?
Høydepunkt 1:
Jeg la ut spor til X'en på cirka 160 meter, to vinkler, og det krysset flere breie stier. Liggetid cirka 40 minutter.
X'en var veldig gira da jeg tok henne ut av bilen - trolig fordi hun hadde fått sitte og se på høydepunkt 2 og bygge opp forventning og sjalusi. X'en begynte for så vidt sporet allerede ved bilen, men ved min sporstart gjennomførte jeg våre rutiner. Hun var litt for høy og døv til å høre på min sittkommando, så jeg vet ikke om jeg skal gidde å mase så mye på at hun skal sitte før vi starter, det blir en konfliktfylt start på sporet, og det er strengt tatt ikke nødvendig at hun sitter, bare hun ikke tjuvstarter.
På kommando løp hun ut to meter, sonderte i en halvsirkel før hun løp - ja, løp - rett fram. Og deretter løp vi mer eller mindre hele sporet, hun krysset veier, hun tok den første vinkelen som jeg bevisst la rett etter en vei, hun braste gjennom krattene jeg hadde gått i, og hun ga meg en real jobb med å holde følge - jeg var veldig glad for at jeg hadde sporhansker på i dag, som gir meg bedre grep på sporlina.
Da vi kom til sporslutten, var kattematen borte! Noen andre må ha spist den, og X'en lette og lette for å finne belønningen sin. Heldigvis hadde jeg en håndfull godbiter i lomma, så hun fikk det - men jeg merket at hun var litt forvirret og ikke følte seg helt ferdig. Jeg belønnet og roste alt jeg kunne, så får jeg ta med en tupperware-boks til neste sporslutt.
Jeg er så forbanna fornøyd med sporet hun gikk i dag. Jeg innrømmer lett at det var for mye høy nese, at min linebruk var så å si ikke-eksisterende slik hun dro på, og at jeg ikke hadde veldig kontroll på henne - men jeg er råfornøyd over at hun viste slik iver og intensitet, og at hun gikk sporet så nøye, tok vinklene omtrent i fotefarene mine, og oste av sporlyst. Det var masse motivasjon i henne, og vi trengte et slik spor etter vår lange pause.
Neste spor kan jeg legge inn krav igjen, nå har hun bevist for meg at nesa er skrudd på igjen etter barselpermisjonen. Flinkeste X'en min!
Høydepunkt 2:
Foenix har også fått en treningsøkt i dag.
Først lekte vi med to nye identiske leker hun har fått, før jeg satte henne i bilen og la ut spor til henne og X'en.
Foenix fikk et ti-tolv meter langt spor, og jeg hadde lagt ut en liten pølsebit for hver andre meter, cirka. I slutten lå en av lekene vi nettopp hadde brukt, da jeg ønsker å framelske Foenix' gjenstandsinteresse og lekelyst. Leken har jeg knyttet lang snor i, så snora hang over en gren slik at jeg lett kunne sette i gang med lek om hun fant vaskebjørnen sin. Liggetiden ble den tiden det tok å gå ut X'ens spor etterpå.
Dette er altså det første sporet Foenix er borti, sett bort fra noen godbitsøk valpene har fått - altså at jeg har slengt ut en neve godbiter utover et større område.
Foenix fant godbitdepoet jeg la først, og deretter satt hun som et tent lys rett foran meg og lurte på hva hun kunne gjøre for å få mer.
Jeg forholdt meg helt passiv, gikk etter hvert et lite steg fram, og da begynte hun å lete mer. Vi tok det som en rusletur, hvor jeg passet på å gå bak henne, og forsøkte å gå forover kun når hun gikk forover, så jeg ikke presser henne. Et par ganger tok jeg et lite steg fram når hun bare satt og så på meg med de intense og søte øynene sine. Det var tydelig at hun lette og søkte når hun bevegde seg, så jeg er veldig fornyød med valpen min. Hun har jo også de siste ukene lært at det lønner seg å sitte med øyekontakt, så ikke rart at hun bød på den atferden i dag.
Det ble nok litt for lite godbiter til å motivere nesa mer ned i bakken, så jeg skal bruke flere neste gang - rett og slett for å dra nesa ned mot bakken og hjelpe henne i gang. Hun er såpass matvrak at jeg tror det er en bra metode for henne.
Hun fant vaskebjørnen sin i slutten og lekte litt med den, men jeg ser at den ikke akkurat betyr halleluja og julaften for henne, så det skal vi jobbe mye med utenfor sporet.
Jeg synes hun viste lovende takter, men jeg kjenner også at jeg er ganske lett å glede - hun er jo så søt uansett hva hun gjør, så hun har stor sjanse for suksess uansett hva hun prøver på, i mine øyne :D Men hey, hun er 11 uker, treningen SKAL være lek og moro, hun skal ikke vite at vi trener, og skal bare ha mange positive erfaringer om at det å forholde seg til meg byr på moro og lønner seg.
Den eneste nedturen er vel at hun snart er for stor for selen sin. Så jeg er usikker på hva jeg skal gjøre. Gidder jeg å kjøpe ny sele som holder ti kilo framover, så en ny sele, og enda en sele, før hun kan dele sporsele med sin mor? Finnes det superfleksible sporseler som kan passe en valp på 12 kilo og en voksen på 45 kilo? Tips mottas med stor takk!
Det var dog veldig gøy å se i dag hvor på X'en ble etter at jeg hadde hatt Foenix ute. Foenix reagerte også da jeg tok ut X'en, og var klar for mer. Så jeg tror dette skal bli en verdifull taktikk og metode i treningen vår framover - sette de opp mot hverandre, spille på sjalusien og begges tro på at de er universets sentrum.
Det har jeg i hvert fall tidligere sett at får X'en til å skjerpe seg - sette henne i buret og låne bikkja til en kompis, så er hun så mye mer på i neste økt.
Skal vi spandere på oss et fjerde høydepunkt i dag?
Ja, jeg har fått malt ferdig veggen som skal males i vedbua. Da gjenstår bare den stygge vinduskarmen og gulvet - to strøk på begge deler, tenker jeg. Også må jeg få festet fluenetting, som det er på de andre kjellervinduene, for å holde både mus og katter og insekt ute. Kanskje jeg kan bruke noe av myggnettingen fra Sølen i fjor?
18. april 2011
Med godfølelsen på stevne
Lørdag konkurrerte X'en og jeg i bruks igjen, over et halvt år etter debuten (hvilket er helt naturlig når vintersesongen har vært i mellomtiden).
Det var kanskje litt tidlig å starte allerede nå, det er jo ikke så lenge siden snøen gikk. Men jeg er jo velsignet blottet for skam og strategiske konkurranseevner, så jeg starter når jeg vil og ikke ut fra når jeg burde :D Og jeg ville bare komme i gang fortest mulig med konkurransesesongen, og meldte oss på til det første stevnet jeg fant på østlandet.
Vi har jo også gått kurs i nettopp brukslydighet i vinter, så jeg så på dette stevnet som en mulighet for en slags avsluttende eksamen, hvor en virkelig kan få testet status og hva en har lært. Så satte jeg min lit til at X'en ikke hadde glemt å bruke nesa i løpet av vinteren, da jeg meldte på før vi hadde fått gått et eneste spor i 2011...
Vi fikk i hvert fall en kjempefin oppvarming til stevnet, hvor jeg tilbragte torsdag og fredag hos pappa, og hadde sporgåing på agendaen. Vi kan ikke trene for mye LP før stevner, fordi X'en rett og slett blir lei og bare presterer dårlig på konkurransen. Så etter kursavslutningen på onsdag fikk hun vel knapt høre en eneste lydighetskommando.
Men sporgåing er jo ikke pirk og mas og krav på samme måte, så jeg satset på at det gikk bra å ha en slags krampaktig mengdetrening disse to dagene. Før dette hadde hun i år bare gått et 100 meter langt jordespor og to-tre skogsspor på 50-60 meter hver.
Jeg tar de tre oppvarmingssporene med litt harelabb her, og oppsummerer kjapt:
Torsdag la jeg først et jordespor på 350 meter, med to vinkler og fire gjenstander. Det var helt katastrofalt, og ble innledet med at jeg ikke helt husket hvor starten var. Neste gang skal den markeres, vet jeg... Jeg innså jo også at den pokkers stubben er identisk over hele jordet, det er ingen kjennetegn å gå etter, så jeg hadde ikke sjanse til å hjelpe X'en. Det hadde jo vært fint det, om hun visste hva hun skulle hvor - men det virket ikke som om hun noen gang fant sporet. Derimot fant hun tre av gjenstandene mens vi surret rundt mer eller mindre i et usystematisk feltsøk i langline... Det kjipe er at selv om jeg tok gjenstandsfunnstedet som utgangspunkt, klarte hun aldri å slå videre på noe spor. Blæh...
Deretter forflyttet vi oss til skogen, hvor jeg håpte hun ville gå bedre (selv om hun har hatt massivt og som regel mer trykk på jordespor tidligere). Det var ganske fuktig der jeg gikk, men ikke surklevått. Helt vindstille, myyyye elgbæsj siden jeg klarte å finne deres B&B-område på min ferd, og massiv merking for å kunne vite litt hvor hunden gikk. Det vil si, ved vinkel nummer to gikk jeg tom for merking, så derfra var det på lykke og fromme. Jeg la ut fem pinner, bare for å få muligheten til å belønne mange ganger om hun plukket de. Mengdetrening all over, til krampa tar oss :D Sporet ble nok på en 300 meter, og utformet som et D-spor. Det fikk ligge en drøy halvtime, og jeg synes X'en gikk knallbra! Fint driv, godt trekk i lina, mye dyp nese. Den første vinkelen tok hun kjapt, den andre måtte hun dobbeltsjekke litt i andre retninger før hun helt korrekt smalt avgårde til venstre. Hun plukket de to første pinnene, men de andre ofret vi til skogsguden. Jeg kan selvfølgelig skylde på at det i flere strekker var mye hogst og litt vanskeligere å finne sporet, og at pinner dermed ble nedprioritert. Men pinner er hennes svakhet, så vi jobber videre med det. Det fine er at de to hun plukket forsøkte hun å avlevere til meg - snudde og kom meg i møte. Jeg ser apporttreningen i LP har hjulpet også her, herlig!
Fredag la jeg bare ett spor, så hun ikke skulle være helt utslitt til stevnet... Hvis sporet gikk dårlig, hadde jeg dog bestemt meg for å la henne gå et kortkort ferskt spor for å trigge motivasjonen.
Fredagssporet ble også i skog, knappe 250 meter, tre pinner og ellers som et D-spor. Pappa ble med for å se X'en jobbe og plukke merkebånd. Rett etter at vi begynte sporet, kom det også en annen person etter oss for å skravle med pappa. Men det dret vel X'en i, det var faktisk et spor å gå! Hun jobbet godt, tok den første vinkelen ganske presist. Ved den andre vinkelen var det nok litt mye vind som ga henne overvær, så hun kappet vinkelen en del - men hun nølte ikke da hun tøffet videre. Det som derimot var vanskelig, var da sporet krysset en skogsvei og forsvant opp en liten skråning. Der måtte hun jobbe litt og sjekke godt i alle 360 gradene, før hun ble enig med seg selv og forsvant nesten der jeg hadde gått (hun gikk på andre siden av et tre). Alt i alt synes jeg hun jobbet godt og gikk effektivt, og hun fikk også med seg to av pinnene, som hun igjen kom mot meg for å avlevere.
Så kom stevnedagen, deilig da å bo hos pappa og bare ha to mils kjøring på morgenen! Det var seks påmeldte ekvipasjer, fem møtte, og jeg hadde satt som mål å komme på en topp seks-plassering (!) og få bedre poengsum enn på debuten.
Jeg var så nervøs at jeg omtrent brakk meg, jeg følte meg skikkelig uvel, og var ikke veldig høy i hatten. Heldigvis skulle vi gå LP'en helt til sist, så jeg kunne få slappe litt av med sporet først - uansett hvor dårlig X'en går spor, er det sjelden jeg blir nervøs der - det er ikke like mye jeg kan kødde det til, vi har bare moro, og jeg setter min lit til hennes nese.
Sporterrenget lå en halvannen mil unna klubbhytta, så vi kjørte i samlet flokk. Sporene skulle gå på toppen av en ås, hvor det nok har rent godt unna med snø og smeltevann i vårløsningen, for det var overraskende tørt i sporterrenget. Jeg fant knapt noe fuktig mose å sette føttene i, og kunne lett gått med joggesko framfor de vanntette sokkene og støvlene jeg hadde dratt på meg :D
Jeg er usikker på hvor lenge X'ens spor fikk ligge - borti en time, tenker jeg. Hun var veldig klar for å jobbe og visste godt hva hun skulle. Men hun gjorde akkurat som jeg ville - gikk i dekk med en gang ved sporstarten, inhalerte ferten mens jeg skiftet fra lenke til sporline, var sanset og fin, og startet nesa ved sporet uten å jumpstarte fem meter innover i vilkårlig retning som hun av og til gjør... Jeg lot meg ikke merke av dommeren som fulgte etter oss, og lot X'en gjøre jobben.
Det ble kjapt tydelig at hun syntes det var vanskelig, og jeg følte at jeg gikk fremmedspor - kjente ikke noe som helst igjen. Hun jobbet og jobbet, men måtte stadig litt ut til begge sider for å dobbeltsjekke. Jeg gikk med slakk sporline i en hånd, selv om jeg forsøkte å holde igjen og holde den stram - hun hadde dårlig framdrift. Men brått hadde hun funnet en pinne, hvor hun valgte å legge seg ned for å tygge på den... Jaja, jeg belønnet verbalt lell, fikk plukket den ut av kjeften hennes og sendte henne videre. Sporet gikk ikke så snorrett som jeg pleier å legge mine spor, det var stadig svake retningsendringer, og jeg hadde for lengst glemt hvor vinkelen var. Jeg er faktisk enda ikke sikker på når hun tok vinkelen, for den var nok ikke skarpt 90 grader den heller. Mer som en stadig økende kurve. På et tidspunkt var jeg overbevist om at hun helt hadde falt av sporet og bare var på tur - selv om jeg merket at hun brukte nesa og jobbet på, hun ga seg ikke - ikke én eneste gang snudde hun seg mot meg for å få hjelp, så hun hadde nok en viss kontroll, selv om det var tungt å gå. Jeg visste ikke helt om jeg kunne stole på at hun hadde sporet, jeg kjente ikke nok i lina og måtte satse på at kroppsspråket jeg leste var riktig. Men brått sto hun med en pinne i kjeften - flinke jenta mi! Hun virket også sikrere i siste del av sporet, selv om hun datt av enda et sted og måtte jobbe seg inn på sporet igjen. Men jeg følte likevel at hun hadde noe mer drag i lina, og virket mer fremadrettet. Jeg var sikker på at vi hadde strøket, men valgte å la henne jobbe så lenge hun ikke ga tegn til å gi opp, og brått sto hun med sluttpinnen i kjeften også! Og da var jeg så ubeskrivelig stolt av henne, at jeg ga jevnt faen i at vi nok fikk null, for hun hadde vist at hun ikke gir opp under vanskelige forhold (vi har vel ikke gått tørre spor i år, det har jo vært fuktig overalt), hun jobbet som bare det, OG hun fant alle pinnene. Det viser en arbeidslyst og en kapasitet som jeg virkelig verdsetter i henne, og hun imponerte meg faktisk, jeg hadde ikke trodd hun ville stå på og holde ut så lenge.
Jeg var både lettet og overrasket over at dommer ga oss poeng - vi fikk faktisk 6.5 poeng. Han måtte trekke for at hun mistet sporet to ganger, han måtte trekke for manglende framdrift, og han måtte trekke for at vi nok brukte en del tid. Men i og med at hun fant alle tre pinnene og kom i mål, synes han vi fortjente mer enn bare fem poeng. Så jeg takket stort mens jeg lot det regne kjøttboller på X'en. Fine jenta, tenk at vårt usikkerhetsmoment pinnene skulle bli det som reddet inn litt flere poeng?
På dette tidspunktet var det skrekkelig varmt, og jeg fryktet for LP'en nå - både jeg og hund peste og kjente på en varme vi ikke er helt vant til enda. Så jeg durte til nærmeste butikk og kjøpte tre halvannenlitersflasker med vann til å dynke X'en i, samt tilbød både henne og meg å drikke. Hun var dyvåt i pelsen da vi startet LP'en, men jeg ville ha en god start, og ikke risikere at hun var for varm til å orke noe. Vi er ikke vant til eller glad i varmen, vi går helst ut når det er mer kjølig og levelig ute, vi.
Først ut var budføringen, som jeg var rimelig sikker på at vi ville nulle på, siden hun har tøyset så mye med den i det siste. Men en må jo bare prøve? Fram og tilbake for å hilse på figurant, i utgangsposisjon, jeg gir kommando, og hun blir sittende. Jeg gir en kommando til, og da får hun fart på seg. Hun galloperte faktisk ut! Hun setter seg om vanlig skjevt hos figurant, og jeg TROR også hun måtte bruke to kommandoer før X'en igjen løp tilbake til meg. Jeg mener å ha hørt at det trekkes to poeng for HVER dobbeltkommando i bruks, og da med skjeve sitter i tillegg, skal en vel ikke klage over at en fikk 5.5 i budføringen, tross alt. Jeg er fornøyd med at hun i det hele tatt løp ut, så får vi jobbe videre med øvelsen fram til neste stevne. Vi kan jo ikke være perfekt enda???
Så var det lineføringen, som jeg selv synes var ganske vakker - jeg følte hun var helt med, masse fin kontakt, ikke noen lugging i lenka ved helt omvendinger, hun satte seg på alle holdter, fine temposkifter - ja, jeg var altså fornøyd og etter min standard var det ikke noe å pirke på. Jeg slet dog med å høre kommandanten, av en eller annen grunn trodde jeg alltid han sa "springmarsj venstre om" eller "springmarsj høyre om", altså at jeg skulle springe ved hver vending. Han sa visst ikke det, uten at jeg vet hva han sa, men jeg tror ikke de trakk for at jeg ikke hadde vasket øra. Vi fikk åtte poeng, og dommeren sa ikke en dritt mellom øvelsene, hvilket jeg simpelthen nøt - jeg behøvde ikke å forholde meg til ham, det var en egen kommandant som instruerte, og jeg gikk mye mer avslappet enn på kurskveldene til og med - jeg smilte og lo, spøkte litt, klarte å belønne X'en mellom øvelsene, holdt henne oppe og synes jeg jobbet godt OG koste meg. Og da er det faktisk det viktigste for meg. I kritikkskjemaet er det under bemerkninger på lineføringen skrevet at hun går langt fra og at hun pendler. Hun er nok ikke klistret rundt låret mitt når hun går, og det er mulig hun pendler, men jeg er fornøyd med at hun gikk så bra som hun gikk, så får vi perfeksjonere mer senere.
Forangående i line hoppet vi over, ikke vits i å forsøke noe der en gang. Null poeng, sjokkerende nok :D
Dekk under marsj hadde jeg håp om at skulle gå bra, for hun har i ni av ti tilfeller gjort den som jeg vil. Men jeg hørte selv at jeg sa kommandoen helt feil, og hun ble stående - men jeg tror det var en ganske grei stå under marsj, altså... Null poeng.
Innkalling, den husker jeg ingenting av, så da var det vel ikke noe spesielt som skjedde der? Ni poeng, og sikkert trekk for skjev sitt. (Tro det eller ei, men vi jobber faktisk med å få bort de skjeve sittene.)
Apportering hadde jeg bestemt meg for å prøve, for kanskje kunne en redde inn en femmer. Jeg kastet, hun tjuvstartet, jeg brølte "NEI!", og tenkte at nå gir hun meg fingeren, kommandanten sa kommander, jeg sa apport til hunden som nå sto et par meter foran meg, hun beinet ut til bukken, snudde seg og luntet tilbake til meg, stoppet et par meter foran meg, jeg sa "på plass", hun tittet på meg, jeg sa "X'en på plass" ganske blidt, hun tuslet inn og satte seg bak meg, og jeg fikk bukken. Kanskje ikke så overraskende at det ble 0 poeng, i kommentarfeltet står det for mange dobbeltkommandoer, så kanskje kunne vi reddet den inn om hun hadde kommet på den første på plass'en? Jaja, den er ikke ferdig innlært den øvelsen, vi bare starter, vi.
Fritt hopp over hinder var jeg også overbevist om at hun ville utføre knall - det er jo favorittøvelsen, hvor hun gjerne tjuvstarter. Men det er mulig hun var for varm nå, sliten i topplokket. Jeg kommanderte uten at hun leet seg. På tredje eller fjerde forsøket sprang jeg fram til hinderet, og da hoppet hun. Jeg visste jo at vi fikk null, så jeg ville bare få pushet henne til å gjøre øvelsen. Fikk henne i sitt, kommanderte tilbake, og på andre kommando hoppet hun tilbake. Hun har fin margin over hinderet, snudde så grusen spola på andre siden av hinderet, og gjør øvelsen vakkert - sånn utenom syv ekstrakommandoer :D Vi legger det på dagsform og sliten hund.
Til slutt kunne X'en få slappe av med fellesdekk, og det er jo ikke noe stress for henne. Selv om nabohunden reiste seg opp og ruslet rundt lå hun like rolig, og jeg liker at vi har en bankers øvelse. Jeg var også veldig bevisst på hvordan jeg kommanderte, siden jeg på debuten fikk masse trekk for dobbeltkommando fordi jeg så ned på henne mens jeg ga kommando. Så nå tittet jeg rett fram. Vi fikk faktisk ti poeng på fellesdekken, og det har vi vel sjelden fått i ordinær LP fordi de trekker for tempo i neddekk og oppsitt - vi liker å få tiere!
Summa summarum ble det 156.5 poeng (320 er maks, så det er liksom ikke kjempebra...), og sisteplass. Men vi nådde målet, og fikk over 30 poeng mer enn på debutstevne. Vi er også bare 3.5 poeng fra å få "godkjent" på stevnet, og det er vårt bruksmål i 2011. Hadde vi fått et halvt poeng ekstra på sporet, har det såpass høy koeffisient at vi ville nådd årsmålet - så jeg gleder meg til neste stevne, til tross for tre nuller (pluss forangående i line) føler jeg likevel at vi er mye sikrere i øvelsene og en bedre konkurranseekvipasje nå enn for et halvt år siden. Det føles ikke som om vi er så langt unna før vi er der.
For ikke å glemme at jeg er knallfornøyd med at JEG mistet nervene før sporet, og at vi kunne kose oss under LP'en. X'en logret og jeg smilte, og vi jobbet som et godt team, uten å bli keitete nervevrak. DET var høydepunktet den dagen.
Det var kanskje litt tidlig å starte allerede nå, det er jo ikke så lenge siden snøen gikk. Men jeg er jo velsignet blottet for skam og strategiske konkurranseevner, så jeg starter når jeg vil og ikke ut fra når jeg burde :D Og jeg ville bare komme i gang fortest mulig med konkurransesesongen, og meldte oss på til det første stevnet jeg fant på østlandet.
Vi har jo også gått kurs i nettopp brukslydighet i vinter, så jeg så på dette stevnet som en mulighet for en slags avsluttende eksamen, hvor en virkelig kan få testet status og hva en har lært. Så satte jeg min lit til at X'en ikke hadde glemt å bruke nesa i løpet av vinteren, da jeg meldte på før vi hadde fått gått et eneste spor i 2011...
Vi fikk i hvert fall en kjempefin oppvarming til stevnet, hvor jeg tilbragte torsdag og fredag hos pappa, og hadde sporgåing på agendaen. Vi kan ikke trene for mye LP før stevner, fordi X'en rett og slett blir lei og bare presterer dårlig på konkurransen. Så etter kursavslutningen på onsdag fikk hun vel knapt høre en eneste lydighetskommando.
Men sporgåing er jo ikke pirk og mas og krav på samme måte, så jeg satset på at det gikk bra å ha en slags krampaktig mengdetrening disse to dagene. Før dette hadde hun i år bare gått et 100 meter langt jordespor og to-tre skogsspor på 50-60 meter hver.
Jeg tar de tre oppvarmingssporene med litt harelabb her, og oppsummerer kjapt:
Torsdag la jeg først et jordespor på 350 meter, med to vinkler og fire gjenstander. Det var helt katastrofalt, og ble innledet med at jeg ikke helt husket hvor starten var. Neste gang skal den markeres, vet jeg... Jeg innså jo også at den pokkers stubben er identisk over hele jordet, det er ingen kjennetegn å gå etter, så jeg hadde ikke sjanse til å hjelpe X'en. Det hadde jo vært fint det, om hun visste hva hun skulle hvor - men det virket ikke som om hun noen gang fant sporet. Derimot fant hun tre av gjenstandene mens vi surret rundt mer eller mindre i et usystematisk feltsøk i langline... Det kjipe er at selv om jeg tok gjenstandsfunnstedet som utgangspunkt, klarte hun aldri å slå videre på noe spor. Blæh...
Deretter forflyttet vi oss til skogen, hvor jeg håpte hun ville gå bedre (selv om hun har hatt massivt og som regel mer trykk på jordespor tidligere). Det var ganske fuktig der jeg gikk, men ikke surklevått. Helt vindstille, myyyye elgbæsj siden jeg klarte å finne deres B&B-område på min ferd, og massiv merking for å kunne vite litt hvor hunden gikk. Det vil si, ved vinkel nummer to gikk jeg tom for merking, så derfra var det på lykke og fromme. Jeg la ut fem pinner, bare for å få muligheten til å belønne mange ganger om hun plukket de. Mengdetrening all over, til krampa tar oss :D Sporet ble nok på en 300 meter, og utformet som et D-spor. Det fikk ligge en drøy halvtime, og jeg synes X'en gikk knallbra! Fint driv, godt trekk i lina, mye dyp nese. Den første vinkelen tok hun kjapt, den andre måtte hun dobbeltsjekke litt i andre retninger før hun helt korrekt smalt avgårde til venstre. Hun plukket de to første pinnene, men de andre ofret vi til skogsguden. Jeg kan selvfølgelig skylde på at det i flere strekker var mye hogst og litt vanskeligere å finne sporet, og at pinner dermed ble nedprioritert. Men pinner er hennes svakhet, så vi jobber videre med det. Det fine er at de to hun plukket forsøkte hun å avlevere til meg - snudde og kom meg i møte. Jeg ser apporttreningen i LP har hjulpet også her, herlig!
Fredag la jeg bare ett spor, så hun ikke skulle være helt utslitt til stevnet... Hvis sporet gikk dårlig, hadde jeg dog bestemt meg for å la henne gå et kortkort ferskt spor for å trigge motivasjonen.
Fredagssporet ble også i skog, knappe 250 meter, tre pinner og ellers som et D-spor. Pappa ble med for å se X'en jobbe og plukke merkebånd. Rett etter at vi begynte sporet, kom det også en annen person etter oss for å skravle med pappa. Men det dret vel X'en i, det var faktisk et spor å gå! Hun jobbet godt, tok den første vinkelen ganske presist. Ved den andre vinkelen var det nok litt mye vind som ga henne overvær, så hun kappet vinkelen en del - men hun nølte ikke da hun tøffet videre. Det som derimot var vanskelig, var da sporet krysset en skogsvei og forsvant opp en liten skråning. Der måtte hun jobbe litt og sjekke godt i alle 360 gradene, før hun ble enig med seg selv og forsvant nesten der jeg hadde gått (hun gikk på andre siden av et tre). Alt i alt synes jeg hun jobbet godt og gikk effektivt, og hun fikk også med seg to av pinnene, som hun igjen kom mot meg for å avlevere.
Så kom stevnedagen, deilig da å bo hos pappa og bare ha to mils kjøring på morgenen! Det var seks påmeldte ekvipasjer, fem møtte, og jeg hadde satt som mål å komme på en topp seks-plassering (!) og få bedre poengsum enn på debuten.
Jeg var så nervøs at jeg omtrent brakk meg, jeg følte meg skikkelig uvel, og var ikke veldig høy i hatten. Heldigvis skulle vi gå LP'en helt til sist, så jeg kunne få slappe litt av med sporet først - uansett hvor dårlig X'en går spor, er det sjelden jeg blir nervøs der - det er ikke like mye jeg kan kødde det til, vi har bare moro, og jeg setter min lit til hennes nese.
Sporterrenget lå en halvannen mil unna klubbhytta, så vi kjørte i samlet flokk. Sporene skulle gå på toppen av en ås, hvor det nok har rent godt unna med snø og smeltevann i vårløsningen, for det var overraskende tørt i sporterrenget. Jeg fant knapt noe fuktig mose å sette føttene i, og kunne lett gått med joggesko framfor de vanntette sokkene og støvlene jeg hadde dratt på meg :D
Jeg er usikker på hvor lenge X'ens spor fikk ligge - borti en time, tenker jeg. Hun var veldig klar for å jobbe og visste godt hva hun skulle. Men hun gjorde akkurat som jeg ville - gikk i dekk med en gang ved sporstarten, inhalerte ferten mens jeg skiftet fra lenke til sporline, var sanset og fin, og startet nesa ved sporet uten å jumpstarte fem meter innover i vilkårlig retning som hun av og til gjør... Jeg lot meg ikke merke av dommeren som fulgte etter oss, og lot X'en gjøre jobben.
Det ble kjapt tydelig at hun syntes det var vanskelig, og jeg følte at jeg gikk fremmedspor - kjente ikke noe som helst igjen. Hun jobbet og jobbet, men måtte stadig litt ut til begge sider for å dobbeltsjekke. Jeg gikk med slakk sporline i en hånd, selv om jeg forsøkte å holde igjen og holde den stram - hun hadde dårlig framdrift. Men brått hadde hun funnet en pinne, hvor hun valgte å legge seg ned for å tygge på den... Jaja, jeg belønnet verbalt lell, fikk plukket den ut av kjeften hennes og sendte henne videre. Sporet gikk ikke så snorrett som jeg pleier å legge mine spor, det var stadig svake retningsendringer, og jeg hadde for lengst glemt hvor vinkelen var. Jeg er faktisk enda ikke sikker på når hun tok vinkelen, for den var nok ikke skarpt 90 grader den heller. Mer som en stadig økende kurve. På et tidspunkt var jeg overbevist om at hun helt hadde falt av sporet og bare var på tur - selv om jeg merket at hun brukte nesa og jobbet på, hun ga seg ikke - ikke én eneste gang snudde hun seg mot meg for å få hjelp, så hun hadde nok en viss kontroll, selv om det var tungt å gå. Jeg visste ikke helt om jeg kunne stole på at hun hadde sporet, jeg kjente ikke nok i lina og måtte satse på at kroppsspråket jeg leste var riktig. Men brått sto hun med en pinne i kjeften - flinke jenta mi! Hun virket også sikrere i siste del av sporet, selv om hun datt av enda et sted og måtte jobbe seg inn på sporet igjen. Men jeg følte likevel at hun hadde noe mer drag i lina, og virket mer fremadrettet. Jeg var sikker på at vi hadde strøket, men valgte å la henne jobbe så lenge hun ikke ga tegn til å gi opp, og brått sto hun med sluttpinnen i kjeften også! Og da var jeg så ubeskrivelig stolt av henne, at jeg ga jevnt faen i at vi nok fikk null, for hun hadde vist at hun ikke gir opp under vanskelige forhold (vi har vel ikke gått tørre spor i år, det har jo vært fuktig overalt), hun jobbet som bare det, OG hun fant alle pinnene. Det viser en arbeidslyst og en kapasitet som jeg virkelig verdsetter i henne, og hun imponerte meg faktisk, jeg hadde ikke trodd hun ville stå på og holde ut så lenge.
Jeg var både lettet og overrasket over at dommer ga oss poeng - vi fikk faktisk 6.5 poeng. Han måtte trekke for at hun mistet sporet to ganger, han måtte trekke for manglende framdrift, og han måtte trekke for at vi nok brukte en del tid. Men i og med at hun fant alle tre pinnene og kom i mål, synes han vi fortjente mer enn bare fem poeng. Så jeg takket stort mens jeg lot det regne kjøttboller på X'en. Fine jenta, tenk at vårt usikkerhetsmoment pinnene skulle bli det som reddet inn litt flere poeng?
På dette tidspunktet var det skrekkelig varmt, og jeg fryktet for LP'en nå - både jeg og hund peste og kjente på en varme vi ikke er helt vant til enda. Så jeg durte til nærmeste butikk og kjøpte tre halvannenlitersflasker med vann til å dynke X'en i, samt tilbød både henne og meg å drikke. Hun var dyvåt i pelsen da vi startet LP'en, men jeg ville ha en god start, og ikke risikere at hun var for varm til å orke noe. Vi er ikke vant til eller glad i varmen, vi går helst ut når det er mer kjølig og levelig ute, vi.
Først ut var budføringen, som jeg var rimelig sikker på at vi ville nulle på, siden hun har tøyset så mye med den i det siste. Men en må jo bare prøve? Fram og tilbake for å hilse på figurant, i utgangsposisjon, jeg gir kommando, og hun blir sittende. Jeg gir en kommando til, og da får hun fart på seg. Hun galloperte faktisk ut! Hun setter seg om vanlig skjevt hos figurant, og jeg TROR også hun måtte bruke to kommandoer før X'en igjen løp tilbake til meg. Jeg mener å ha hørt at det trekkes to poeng for HVER dobbeltkommando i bruks, og da med skjeve sitter i tillegg, skal en vel ikke klage over at en fikk 5.5 i budføringen, tross alt. Jeg er fornøyd med at hun i det hele tatt løp ut, så får vi jobbe videre med øvelsen fram til neste stevne. Vi kan jo ikke være perfekt enda???
Så var det lineføringen, som jeg selv synes var ganske vakker - jeg følte hun var helt med, masse fin kontakt, ikke noen lugging i lenka ved helt omvendinger, hun satte seg på alle holdter, fine temposkifter - ja, jeg var altså fornøyd og etter min standard var det ikke noe å pirke på. Jeg slet dog med å høre kommandanten, av en eller annen grunn trodde jeg alltid han sa "springmarsj venstre om" eller "springmarsj høyre om", altså at jeg skulle springe ved hver vending. Han sa visst ikke det, uten at jeg vet hva han sa, men jeg tror ikke de trakk for at jeg ikke hadde vasket øra. Vi fikk åtte poeng, og dommeren sa ikke en dritt mellom øvelsene, hvilket jeg simpelthen nøt - jeg behøvde ikke å forholde meg til ham, det var en egen kommandant som instruerte, og jeg gikk mye mer avslappet enn på kurskveldene til og med - jeg smilte og lo, spøkte litt, klarte å belønne X'en mellom øvelsene, holdt henne oppe og synes jeg jobbet godt OG koste meg. Og da er det faktisk det viktigste for meg. I kritikkskjemaet er det under bemerkninger på lineføringen skrevet at hun går langt fra og at hun pendler. Hun er nok ikke klistret rundt låret mitt når hun går, og det er mulig hun pendler, men jeg er fornøyd med at hun gikk så bra som hun gikk, så får vi perfeksjonere mer senere.
Forangående i line hoppet vi over, ikke vits i å forsøke noe der en gang. Null poeng, sjokkerende nok :D
Dekk under marsj hadde jeg håp om at skulle gå bra, for hun har i ni av ti tilfeller gjort den som jeg vil. Men jeg hørte selv at jeg sa kommandoen helt feil, og hun ble stående - men jeg tror det var en ganske grei stå under marsj, altså... Null poeng.
Innkalling, den husker jeg ingenting av, så da var det vel ikke noe spesielt som skjedde der? Ni poeng, og sikkert trekk for skjev sitt. (Tro det eller ei, men vi jobber faktisk med å få bort de skjeve sittene.)
Apportering hadde jeg bestemt meg for å prøve, for kanskje kunne en redde inn en femmer. Jeg kastet, hun tjuvstartet, jeg brølte "NEI!", og tenkte at nå gir hun meg fingeren, kommandanten sa kommander, jeg sa apport til hunden som nå sto et par meter foran meg, hun beinet ut til bukken, snudde seg og luntet tilbake til meg, stoppet et par meter foran meg, jeg sa "på plass", hun tittet på meg, jeg sa "X'en på plass" ganske blidt, hun tuslet inn og satte seg bak meg, og jeg fikk bukken. Kanskje ikke så overraskende at det ble 0 poeng, i kommentarfeltet står det for mange dobbeltkommandoer, så kanskje kunne vi reddet den inn om hun hadde kommet på den første på plass'en? Jaja, den er ikke ferdig innlært den øvelsen, vi bare starter, vi.
Fritt hopp over hinder var jeg også overbevist om at hun ville utføre knall - det er jo favorittøvelsen, hvor hun gjerne tjuvstarter. Men det er mulig hun var for varm nå, sliten i topplokket. Jeg kommanderte uten at hun leet seg. På tredje eller fjerde forsøket sprang jeg fram til hinderet, og da hoppet hun. Jeg visste jo at vi fikk null, så jeg ville bare få pushet henne til å gjøre øvelsen. Fikk henne i sitt, kommanderte tilbake, og på andre kommando hoppet hun tilbake. Hun har fin margin over hinderet, snudde så grusen spola på andre siden av hinderet, og gjør øvelsen vakkert - sånn utenom syv ekstrakommandoer :D Vi legger det på dagsform og sliten hund.
Til slutt kunne X'en få slappe av med fellesdekk, og det er jo ikke noe stress for henne. Selv om nabohunden reiste seg opp og ruslet rundt lå hun like rolig, og jeg liker at vi har en bankers øvelse. Jeg var også veldig bevisst på hvordan jeg kommanderte, siden jeg på debuten fikk masse trekk for dobbeltkommando fordi jeg så ned på henne mens jeg ga kommando. Så nå tittet jeg rett fram. Vi fikk faktisk ti poeng på fellesdekken, og det har vi vel sjelden fått i ordinær LP fordi de trekker for tempo i neddekk og oppsitt - vi liker å få tiere!
Summa summarum ble det 156.5 poeng (320 er maks, så det er liksom ikke kjempebra...), og sisteplass. Men vi nådde målet, og fikk over 30 poeng mer enn på debutstevne. Vi er også bare 3.5 poeng fra å få "godkjent" på stevnet, og det er vårt bruksmål i 2011. Hadde vi fått et halvt poeng ekstra på sporet, har det såpass høy koeffisient at vi ville nådd årsmålet - så jeg gleder meg til neste stevne, til tross for tre nuller (pluss forangående i line) føler jeg likevel at vi er mye sikrere i øvelsene og en bedre konkurranseekvipasje nå enn for et halvt år siden. Det føles ikke som om vi er så langt unna før vi er der.
For ikke å glemme at jeg er knallfornøyd med at JEG mistet nervene før sporet, og at vi kunne kose oss under LP'en. X'en logret og jeg smilte, og vi jobbet som et godt team, uten å bli keitete nervevrak. DET var høydepunktet den dagen.
Etiketter:
bruks,
Konkurranse,
X'en
17. april 2011
Kursavslutning
Phuh, søndag kveld etter en hektisk uke, og det får bli flere blogger for å få mer oversiktlig lesestoff for dere - samtidig som jeg vil skrive ting i kronologisk rekkefølge. Så da får vi skrive om onsdagens kursavslutning nå. For da var altså siste samling på bruks-LP-kurset vi har gått på, og det er helt fenomenalt for en utvikling en har hatt på disse to månedene. Og da tenker jeg ikke bare på at en har gått fra tre lag ull og varmedress på første kvelden til tynn genser og lette sko på siste kurskvelden. Nei, jaggu ser en at hundene har lært noe også på disse ukene. Nå har ikke alltid min form og energimengde vært på topp, så vi har ikke trent like mye mellom hver kurskveld som jeg vanligvis ville gjort. Det er ikke vits i å trene når en er sliten eller nede, det blir aldri bra trening av sånt. Men jeg har i hvert fall lært mye om hvordan jeg kan trene X'en senere.
Som avslutning på kurset kjørte vi minikonkurranse med de fleste øvelsene vi har jobbet med, ut fra hver enkelt hunds nivå og status. Men det var med publikum, dommer som kommanderte og som mål å få til øvelsen på første forsøk (eller få til det en hadde fått lært inn til nå).
Første øvelse var lineføring, og det var ufattelig kult å merke hvor på X'en var! Det virker som om den treningsøkta jeg hadde med Siri om søndag virkelig hjalp, for hun var så oppmerksom, paraderte ved min side, selv ved vendinger var det aldri stramt i lenka, og jeg hadde henne akkurat der jeg ville. Det eneste som var å påpeke etterpå var at jeg konsekvent gikk til høyre når "dommer" kommanderte venstre og konsekvent til venstre når "dommer" kommanderte høyre. Det gir jo ikke poengtrekk, men det gjør ikke noe om jeg lærer meg forskjellen heller :D
En av kursdeltagerne jobber som fotograf, så jeg var frekk nok til å stappe kameraet mitt i hennes kyndige hender for å få noen bilder til bloggen, det blir ofte mye tekst her... Så, alle bilder i denne bloggen er tatt av Irene Yrstad:
Ja, og for å bevise at X'en faktisk gikk jævlig bra, må jeg spamme dere med masse forskjellige bilder for å vise dere at jeg ikke bløffer om et blaff.
Forangående i line forsøkte vi, men det var helt tydelig at hun ikke har lært seg øvelsen selv, så der må vi bare trene på den, og avbrøt forsøket uten noe mer om og men.
Så var det apportering, hvor jeg for moro skyld forsøkte en hel øvelse. Og selv om det ikke er direkte pent enda, er det likevel mer enn tydelig at X'en har fattet øvelsen, og nå er det bare litt pirk og litt motivasjonsboosting som skal til, så tror jeg det blir en knall øvelse.
Hun løp fint ut, grep den, kommer nesten bort til meg, så stopper hun opp og blir stående og tygge på bukken - og det er nok en liten konflikt i henne der, at hun vet at hun burde komme inn til meg med den, men så husker hun enda hvor pokkers artig det er å løpe idiot rundt og rundt banen med bukken, tenker jeg. Men når jeg kaller på henne en gang til velger hun å komme til meg framfor å gi meg fingeren og stikke av - som hun gjorde før. Så jeg er superfornøyd med hvor langt vi har kommet, at jeg i det hele tatt kan ta av henne lenka i nærheten av en apportbukk. Så dette er bra for oss, jeg er godt fornøyd! Hun kom rundt meg, og hun satte seg til og med før jeg skulle ta bukken, ofte har hun blitt stående. Hunden lærer, hun!
Så var det budføring, og den ble det litt tull med. Hun ignorerte første kommando, på den andre gikk hun nølende fram noen steg, før det så ut som om poletten falt ned og hun galopperte mot figurant. Om jeg husker riktig, skar hun så ut for å drite et annet sted på banen, før hun løp videre til figurant (hun var luftet, altså...). Så ble hun sittende hos figurant uten å komme tilbake til meg, og da vi forsøkte oss på en ny runde var det ikke noe hun så poenget med lenger. Vi forsøkte et par ganger til med økt motivasjon og lettere avstand, så vi kunne avslutte med en vellykket gjennomføring, og klarte det greit nok til slutt. Jeg vet ikke om hun er litt lei av den øvelsen, det virker i hvert fall som om interessen og motivasjonen har dalt. Og da tror jeg at det for henne er vel så effektivt å legge øvelsen på hylla en stund, framfor å bli så krampaktig morsomme mens vi trener den. Det er nok av andre ting vi kan trene på en stund.
Avslutningsvis var det fellesdekk, hvor X'en lå så fint og stødig - som vanlig. Godt å ha en bankers-øvelse!
Til slutt var det fram med stoler og campingbord, hjemmelaget kake og skravling, før vi ønsket hverandre lykke til videre, og sees på en konkurranse før eller senere!
Jeg er kjempegodt fornøyd med kurset, jeg har lært så mye, og det har vært morsomt hver eneste gang. To meget dyktige instruktører - all ære og takk til Kjersti Faanes og Maj Britt Ovesen!
Som avslutning på kurset kjørte vi minikonkurranse med de fleste øvelsene vi har jobbet med, ut fra hver enkelt hunds nivå og status. Men det var med publikum, dommer som kommanderte og som mål å få til øvelsen på første forsøk (eller få til det en hadde fått lært inn til nå).
Første øvelse var lineføring, og det var ufattelig kult å merke hvor på X'en var! Det virker som om den treningsøkta jeg hadde med Siri om søndag virkelig hjalp, for hun var så oppmerksom, paraderte ved min side, selv ved vendinger var det aldri stramt i lenka, og jeg hadde henne akkurat der jeg ville. Det eneste som var å påpeke etterpå var at jeg konsekvent gikk til høyre når "dommer" kommanderte venstre og konsekvent til venstre når "dommer" kommanderte høyre. Det gir jo ikke poengtrekk, men det gjør ikke noe om jeg lærer meg forskjellen heller :D
En av kursdeltagerne jobber som fotograf, så jeg var frekk nok til å stappe kameraet mitt i hennes kyndige hender for å få noen bilder til bloggen, det blir ofte mye tekst her... Så, alle bilder i denne bloggen er tatt av Irene Yrstad:
Ja, og for å bevise at X'en faktisk gikk jævlig bra, må jeg spamme dere med masse forskjellige bilder for å vise dere at jeg ikke bløffer om et blaff.
Forangående i line forsøkte vi, men det var helt tydelig at hun ikke har lært seg øvelsen selv, så der må vi bare trene på den, og avbrøt forsøket uten noe mer om og men.
Så var det apportering, hvor jeg for moro skyld forsøkte en hel øvelse. Og selv om det ikke er direkte pent enda, er det likevel mer enn tydelig at X'en har fattet øvelsen, og nå er det bare litt pirk og litt motivasjonsboosting som skal til, så tror jeg det blir en knall øvelse.
Hun løp fint ut, grep den, kommer nesten bort til meg, så stopper hun opp og blir stående og tygge på bukken - og det er nok en liten konflikt i henne der, at hun vet at hun burde komme inn til meg med den, men så husker hun enda hvor pokkers artig det er å løpe idiot rundt og rundt banen med bukken, tenker jeg. Men når jeg kaller på henne en gang til velger hun å komme til meg framfor å gi meg fingeren og stikke av - som hun gjorde før. Så jeg er superfornøyd med hvor langt vi har kommet, at jeg i det hele tatt kan ta av henne lenka i nærheten av en apportbukk. Så dette er bra for oss, jeg er godt fornøyd! Hun kom rundt meg, og hun satte seg til og med før jeg skulle ta bukken, ofte har hun blitt stående. Hunden lærer, hun!
| Løpe ut for å hente apportbukken. |
| Men bare lunte tilbake med bukken, enn så lenge. |
| På vei til figurant under budføringen. |
| Hos figuranten. |
Til slutt var det fram med stoler og campingbord, hjemmelaget kake og skravling, før vi ønsket hverandre lykke til videre, og sees på en konkurranse før eller senere!
Jeg er kjempegodt fornøyd med kurset, jeg har lært så mye, og det har vært morsomt hver eneste gang. To meget dyktige instruktører - all ære og takk til Kjersti Faanes og Maj Britt Ovesen!
10. april 2011
Første fellestrening i ny klubb
X'en og jeg skal melde oss inn i Nannestad og omegn hundeklubb, og i dag ble vi med på fellestrening i bruksgruppa. Jeg hadde både trenings- og sosiale abstinenser, så da passet det godt å komme seg litt ut av huset med hunden og noen grillpølser. Og jeg hadde selvfølgelig gardert meg så det var kjentfolk da jeg kom dit, så jeg slapp å håndtere skumlesen på egen hånd... Det var liksom lettere da en var syv år og lurte på om noen ville leke med seg, det er ikke like lett å spørre fremmede om det over 20 år etter! :D
Først jobbet jeg og X'en med hinderet, det er så lenge siden hun har sett, så jeg ville sjekke hva hun husket. Og hun gjorde flere fine repetisjoner av hinderet. Hun fikk også hilse på apportbukken, hvor jeg hadde fokus på å øke lysten til å komme inn til meg, være litt klovn og belønne masse for å trigge motivasjonen og få henne til å skjønne at det er hos meg det teller.
Jeg fikk starte dagen med å kommandere Siri og Willy gjennom et C-program, og det er jo ganske gøy å gjøre når en selv ikke vet hvilke øvelser som er med og hvordan de skal utføres! Men Siri er utmerket sufflør, så håper jeg hun fikk noe utbytte av kommandoene.
Egentlig er ikke C-programmet så veldig annerledes enn det i D. Men jeg husker jo ikke det heller, jeg, siden vi startet i september :D Kanskje lese gjennom regelverket en dag, så en blir påminnet om hva en kan og ikke kan, og hvilke øvelser som er med, hehehehe.
Siri hadde lovet å drille oss gjennom et D-program, så jeg både kunne se hvordan vi ligger an og få mer erfaring i å bli kommandert. Men så viste X'en så dårlig lineføring som hun kan ha, hun, og Siri fant ut at hun skulle dele noen tips med meg - og det er jeg veldig takknemlig for! Jeg har irritert meg grønn over den begredelige lineføringen vi har vist på konkurransene i år, og vil meget gjerne gjøre den bedre.
Jeg har hele tiden vært overbevist om at X'en jobber best om hun kommer rett fra buret/bilen, at hun da er høy og mer på. Men samtidig viser hun at hun går seg opp etter hvert i kommanderingen, så kanskje jeg faktisk skal varme henne opp mer før vi starter?
Hun har også veldig god kontakt før vi starter, sitter og ser på meg med god kontakt - men detter ut med en gang. Noen ganger detter hun ut allerede når dommer sier "fremad marsj", noen ganger tar hun dommer på ordet og begynner å gå, og noen ganger detter hun ut rett etter at jeg har sagt "på plass" og begynt å gå. Så Siri hjalp meg å pirke på selve starten, de første stegene. Belønne om hun holder kontakten, avbryte når hun detter ut - og i dag var det jo sååå mye spennende å se på, siden vi var på nytt sted med nye folk, og stadig vekk noe å la seg distrahere av. Så det er smertelig tydelig at vi må trene mer på dette. Jeg har vært sløv med å pirke på dette.
Men X'en er jo rar, da. Eller veldig smart, alt ettersom. For etter å ha fokusert på å belønne for kontakt gjennom de første stegene, tenkte vi å pushe henne litt på lengden. Men den som begynner å sige og stopper opp etter et par steg, det var X'en. Skulle en ikke få pølse på det tidspunktet, kanskje? Hun lærer av og til skremmende fort... Jaja, vi fikk avsluttet med en noe lengre etappe hvor hun holdt kontakten og jeg fikk belønnet det.
Så, lekse framover er å pirke mye mer på startene, og ikke som nå la det skure og anta at hun sjekker innom meg av og til, kremt kremt... Og aldri glemme å belønne kontakt, jobbe mer med at hun må holde kontakten selv om det er distraherende forstyrrelser rundt. Og det betyr at jeg må bli flinkere til å oppsøke forstyrrelser og fellestreninger, ikke bare trene for oss selv alene på en parkeringsplass.
Etter en pause i bilen, guidet Siri oss gjennom resten av D-programmet, hvor vi altså åpenbart hoppet over forangående i line.
På dekk under marsj ble hun på første forsøk stående - what? Det har hun da aldri gjort før - enten legger hun seg, eller så blir hun med meg videre. Men ni av ti ganger legger hun seg. Så jeg kaller det en minor brain fart, og tenker ikke så mye over det framover.
Innkallingen, der kan jeg ikke annet enn å være veldig fornøyd - selv om innkallingen foregikk på ny og fremmed bane med maaaassse spennende lukter, avsluttet hun fint rundt meg. Jeg har jo sett en tendens til at hun "bare skal" et eller annet der bak meg, men nå følte jeg selv at hun rundet meg så godt hun kunne og satte seg ganske pronte ned. Flink jente, kanskje det hjalp å trene på det, gitt?
Apporten, der gjorde hun sin beste apport på veldig lenge - tjuvstartet ikke, løp fint ut på kommando, grep, og bevegde seg direkte inn mot meg igjen i et relativt greit tempo, men trengte litt pep talk fra meg for å komme helt inn. Som Siri sa, så nuller jeg på stevne om jeg flytter på meg. Men dette er første gang hun har valgt å returnere til meg uten å tenke seg om først eller nøle, så jeg tenker at hun begynner å fatte poenget, jeg. Jaggu ser det ut til at trening funker på denne øvelsen også!
Og nå skal vel noen komme her og påstå at hun hadde lært seg forangående om jeg hadde trent på det også...
Til slutt var det hinderet, og siden det fungerte så bra på begynnelsen av økta gikk det bare bæsj nå. Hoppet ikke fram på første kommando, forsøkte stadig å løpe tilbake ved siden av hinderet. Det ble en del repetisjoner, hvor jeg fikk fine innspill fra Siri og Jeanette til posisjonering, valg av kommando, belønningstiming og andre ting jeg kan tenke på med hinderet. Jeg er veldig takknemlig for tips og råd, tusen takk!
Avslutningsvis forsøkte jeg meg på en budføring, men nææææh, det hadde vi ikke skjønt i dag. Men hah, jeg skjønte hvorfor X'en ikke skjønte, jeg! For i det øyeblikket jeg gikk fram til figurantmannen og ga ham en godbit, da kunne X'en beine fort fram til ham og tilbake til meg igjen, hun. Djeezes, det kan du vel gjøre uten at jeg fôrer figuranten først?
Jaja, får trene på det framover, da, få hunden til å tro at jeg gir figurant mat uten at det faktisk skjer.
Og tro nå ikke at dagens treningssprell var over der, for nå forflyttet vi oss til et mer egnet sted og dro fram gunner'n! :D
Fire hunder skulle trene på dekk med skudd, og vi startet med en og en.
På det første skuddet fikk X'en bare snuse rundt i gresset og være på tur, deretter la jeg henne i dekk og sto inntil henne før det andre skuddet kom. Det er ingen biggie for henne, men vi skynder oss sakte så vi er sikre på at det ikke plutselig blir ubehagelig.
Jeg fikk også leke med pistolen, og skjøt for to av hundene som lå i fem minutters dekk med fire skudd. Jeg er en ekte cowboy, ass! Gjemt bak en diger sagflishaug med hørselsvern og "skarpladet" våpen, kødd ikke med en Bøe! :D :D :D
Vi forsøkte oss ikke på full dek med X'en, men det ble vel fire skudd med 30 sekunders mellomrom, hvor jeg belønnet jevnt og trutt og sto på varierende fem til ti meters avstand, om jeg skal anslå med en klype salt. Flinke jenta mi, hun leet knapt på det nærmeste øret når det smalt - og jeg må få legge til at det var lerdueskyting som bakgrunnsstøy for denne treningsøkta, så de fikk testet seg. Men hun besto med glans og pluss i margen. Som Siri sa, så virker hun rett og slett litt døv! Jeg tror ikke det skal bli noe vanskelig å lære henne dette, og tviler på at det blir noe problem når vi en dag trenger det i konkurransesammenheng.
Nå er vi bra slitne begge to, det tar på å tenke, lære, være sosiale og tilbringe syv timer i frisk luft og sol. X'en snorker så det durer her på stuegulvet, og jeg kunne vel tenkt meg det samme. Men neida, jeg må komme meg ned i kjelleren og få vasket et rom om jeg skal kunne begynne å male det i morgen. Det er et tøft liv...
Tusen takk for en fin trening i dag!
Først jobbet jeg og X'en med hinderet, det er så lenge siden hun har sett, så jeg ville sjekke hva hun husket. Og hun gjorde flere fine repetisjoner av hinderet. Hun fikk også hilse på apportbukken, hvor jeg hadde fokus på å øke lysten til å komme inn til meg, være litt klovn og belønne masse for å trigge motivasjonen og få henne til å skjønne at det er hos meg det teller.
Jeg fikk starte dagen med å kommandere Siri og Willy gjennom et C-program, og det er jo ganske gøy å gjøre når en selv ikke vet hvilke øvelser som er med og hvordan de skal utføres! Men Siri er utmerket sufflør, så håper jeg hun fikk noe utbytte av kommandoene.
Egentlig er ikke C-programmet så veldig annerledes enn det i D. Men jeg husker jo ikke det heller, jeg, siden vi startet i september :D Kanskje lese gjennom regelverket en dag, så en blir påminnet om hva en kan og ikke kan, og hvilke øvelser som er med, hehehehe.
Siri hadde lovet å drille oss gjennom et D-program, så jeg både kunne se hvordan vi ligger an og få mer erfaring i å bli kommandert. Men så viste X'en så dårlig lineføring som hun kan ha, hun, og Siri fant ut at hun skulle dele noen tips med meg - og det er jeg veldig takknemlig for! Jeg har irritert meg grønn over den begredelige lineføringen vi har vist på konkurransene i år, og vil meget gjerne gjøre den bedre.
Jeg har hele tiden vært overbevist om at X'en jobber best om hun kommer rett fra buret/bilen, at hun da er høy og mer på. Men samtidig viser hun at hun går seg opp etter hvert i kommanderingen, så kanskje jeg faktisk skal varme henne opp mer før vi starter?
Hun har også veldig god kontakt før vi starter, sitter og ser på meg med god kontakt - men detter ut med en gang. Noen ganger detter hun ut allerede når dommer sier "fremad marsj", noen ganger tar hun dommer på ordet og begynner å gå, og noen ganger detter hun ut rett etter at jeg har sagt "på plass" og begynt å gå. Så Siri hjalp meg å pirke på selve starten, de første stegene. Belønne om hun holder kontakten, avbryte når hun detter ut - og i dag var det jo sååå mye spennende å se på, siden vi var på nytt sted med nye folk, og stadig vekk noe å la seg distrahere av. Så det er smertelig tydelig at vi må trene mer på dette. Jeg har vært sløv med å pirke på dette.
Men X'en er jo rar, da. Eller veldig smart, alt ettersom. For etter å ha fokusert på å belønne for kontakt gjennom de første stegene, tenkte vi å pushe henne litt på lengden. Men den som begynner å sige og stopper opp etter et par steg, det var X'en. Skulle en ikke få pølse på det tidspunktet, kanskje? Hun lærer av og til skremmende fort... Jaja, vi fikk avsluttet med en noe lengre etappe hvor hun holdt kontakten og jeg fikk belønnet det.
Så, lekse framover er å pirke mye mer på startene, og ikke som nå la det skure og anta at hun sjekker innom meg av og til, kremt kremt... Og aldri glemme å belønne kontakt, jobbe mer med at hun må holde kontakten selv om det er distraherende forstyrrelser rundt. Og det betyr at jeg må bli flinkere til å oppsøke forstyrrelser og fellestreninger, ikke bare trene for oss selv alene på en parkeringsplass.
Etter en pause i bilen, guidet Siri oss gjennom resten av D-programmet, hvor vi altså åpenbart hoppet over forangående i line.
På dekk under marsj ble hun på første forsøk stående - what? Det har hun da aldri gjort før - enten legger hun seg, eller så blir hun med meg videre. Men ni av ti ganger legger hun seg. Så jeg kaller det en minor brain fart, og tenker ikke så mye over det framover.
Innkallingen, der kan jeg ikke annet enn å være veldig fornøyd - selv om innkallingen foregikk på ny og fremmed bane med maaaassse spennende lukter, avsluttet hun fint rundt meg. Jeg har jo sett en tendens til at hun "bare skal" et eller annet der bak meg, men nå følte jeg selv at hun rundet meg så godt hun kunne og satte seg ganske pronte ned. Flink jente, kanskje det hjalp å trene på det, gitt?
Apporten, der gjorde hun sin beste apport på veldig lenge - tjuvstartet ikke, løp fint ut på kommando, grep, og bevegde seg direkte inn mot meg igjen i et relativt greit tempo, men trengte litt pep talk fra meg for å komme helt inn. Som Siri sa, så nuller jeg på stevne om jeg flytter på meg. Men dette er første gang hun har valgt å returnere til meg uten å tenke seg om først eller nøle, så jeg tenker at hun begynner å fatte poenget, jeg. Jaggu ser det ut til at trening funker på denne øvelsen også!
Og nå skal vel noen komme her og påstå at hun hadde lært seg forangående om jeg hadde trent på det også...
Til slutt var det hinderet, og siden det fungerte så bra på begynnelsen av økta gikk det bare bæsj nå. Hoppet ikke fram på første kommando, forsøkte stadig å løpe tilbake ved siden av hinderet. Det ble en del repetisjoner, hvor jeg fikk fine innspill fra Siri og Jeanette til posisjonering, valg av kommando, belønningstiming og andre ting jeg kan tenke på med hinderet. Jeg er veldig takknemlig for tips og råd, tusen takk!
Avslutningsvis forsøkte jeg meg på en budføring, men nææææh, det hadde vi ikke skjønt i dag. Men hah, jeg skjønte hvorfor X'en ikke skjønte, jeg! For i det øyeblikket jeg gikk fram til figurantmannen og ga ham en godbit, da kunne X'en beine fort fram til ham og tilbake til meg igjen, hun. Djeezes, det kan du vel gjøre uten at jeg fôrer figuranten først?
Jaja, får trene på det framover, da, få hunden til å tro at jeg gir figurant mat uten at det faktisk skjer.
Og tro nå ikke at dagens treningssprell var over der, for nå forflyttet vi oss til et mer egnet sted og dro fram gunner'n! :D
Fire hunder skulle trene på dekk med skudd, og vi startet med en og en.
På det første skuddet fikk X'en bare snuse rundt i gresset og være på tur, deretter la jeg henne i dekk og sto inntil henne før det andre skuddet kom. Det er ingen biggie for henne, men vi skynder oss sakte så vi er sikre på at det ikke plutselig blir ubehagelig.
Jeg fikk også leke med pistolen, og skjøt for to av hundene som lå i fem minutters dekk med fire skudd. Jeg er en ekte cowboy, ass! Gjemt bak en diger sagflishaug med hørselsvern og "skarpladet" våpen, kødd ikke med en Bøe! :D :D :D
Vi forsøkte oss ikke på full dek med X'en, men det ble vel fire skudd med 30 sekunders mellomrom, hvor jeg belønnet jevnt og trutt og sto på varierende fem til ti meters avstand, om jeg skal anslå med en klype salt. Flinke jenta mi, hun leet knapt på det nærmeste øret når det smalt - og jeg må få legge til at det var lerdueskyting som bakgrunnsstøy for denne treningsøkta, så de fikk testet seg. Men hun besto med glans og pluss i margen. Som Siri sa, så virker hun rett og slett litt døv! Jeg tror ikke det skal bli noe vanskelig å lære henne dette, og tviler på at det blir noe problem når vi en dag trenger det i konkurransesammenheng.
Nå er vi bra slitne begge to, det tar på å tenke, lære, være sosiale og tilbringe syv timer i frisk luft og sol. X'en snorker så det durer her på stuegulvet, og jeg kunne vel tenkt meg det samme. Men neida, jeg må komme meg ned i kjelleren og få vasket et rom om jeg skal kunne begynne å male det i morgen. Det er et tøft liv...
Tusen takk for en fin trening i dag!
7. april 2011
Bruksbernersesongen er i gang
Jeg hadde rett i sist blogg, i går var en slik dag hvor jeg fikk gjort en hel del - deilig å kjenne at kropp og hode samarbeider og fungerer, og at en har energi nok til å få litt ut av dagen.
Jeg fikk besøk av Miriam, som hjalp meg med noe av det akk så kjedelige men likevel nødvendige pirkearbeidet jeg har kommet til i kjelleren. Det er så mye rør, ledninger, stikkontakter, brytere og slikt på veggene (og i taket, når vi kommer dit...) i vaskerommet, så det tar tid å få malt skikkelig. Å rulle over de store flatene var gjort på en-to-tre, men pirking med pensel er mer møysommelig. Og da er det kjekt å være to, som kan skravle seg gjennom arbeidet. Så ble jeg i hvert fall ferdig med grunningen, og kom noe videre på malingen (jadda, en gjør flere ting parallelt, er det så nøye?).
Miriam hadde med seg Josie, så vi fikk en fin tur med de firbeinte i sola, og jeg så allerede at det har smeltet en del snø siden min eksperimentelle tur om mandag. Nå gjorde vi det enkelt, og gikk rett fram, snudde når føret ble for dårlig og gikk hjem igjen, så slapp jeg å rote meg bort. Men en halvannen times tur og masse moro for jentene var ikke så verst.
På kvelden var det nok en kurskveld, men en må jo ha mat i magen, så vi stakk innom Den Gylne Måke på Jessheim, for det har jeg nemlig lært at en gjør før hundetrening når en bor i Gardermommebyen ;) (Intern-alert).
Selve kurskvelden var vel ikke akkurat av de bedre vi har hatt, det var ingen god dag for X'en.
Vi begynte med forangående i line, og det er smertelig tydelig at hun har nadaniks forståelse for øvelsen, med mindre det er meget synlig påvirkning som lokker i andre enden. Jeg har ikke tenkt å bortforklare det i det hele tatt - vi har ikke hatt tid til å trene på den øvelsen i det hele tatt den siste uka, og da går det sånn. Så jeg behøver ikke akkurat å forvente at hun plutselig skjønner den av seg selv. Egentlig synes jeg det er en dritkjedelig øvelse å trene på også, så motivasjonen for å gjøre det er jo ikke akkurat blomstrende... Jeg må ta meg sammen, rett og slett.
Deretter forsøkte vi oss på budføring, men etter at X'en tre ganger på rad hadde skjenet ut på vei mot figuranten for å lukte i snøen og være susehode langs kanten, hev jeg henne i bilen.
Når hun fikk komme ut igjen, var det tid for apporten. Den begynner å ligne en hel øvelse, og det er kjempemoro! Det svakeste momentet er det å få henne helt inn til meg igjen, men hun kommer i hvert fall til meg, så får utgangsposisjonen hjernevaskes inn. Vi skal også begynne å pirke på farta hennes, slik at hun holder høyt tempo tilbake til meg. Jeg fikk noen tips til hvordan jeg kan gjøre det, så vi fortsetter å øve. Apporten synes jeg er morsom å trene på, og den kan varieres så veldig - det er mange momenter, de kan pirkes og innøves på mange måter, og en kan bruke en flik av stuegulvet eller en hel grusbane. Jeg simpelthen digger å ta fram bukken og jobbe med den med X'en. Kanskje derfor vi har så fin framgang på øvelsen også???
Vi tøyset oss litt gjennom dekk under marsj, lineføring og avstandskommando, bare for å holde de øvelsene ved like.
For å gi X'en en ny sjanse, forflyttet vi oss og la opp til ny budføring annet steds. Og denne var helt ypperlig, så da er jeg fornøyd, og vi ga oss med den ene, gode.
Avslutningsvis var det som vanlig fellesdekk, og denne gangen ble det fire minutter i skjul, og deretter to minutter med synlig fører. I løpet av de to siste minuttene ble det et par ekstra forstyrrelser, hvor den ene instruktøren "mistet" en ball rett foran hundene. Nå er X'en i utgangspunktet alt annet enn balloman, men det er klart hun er nysgjerrig og gjerne løper etter noe som kastes. Men hun lå rolig med kroppen - mens hodet gikk opp og ned i takt med ballen som spratt :D Da fikk hun masse ros og belønning, flinke jenta!
Hmm... Jeg satt igjen med et inntrykk av at det var en dårlig treningsøkt, men vi har jo gjort mye bra også i går kveld. Det er vel den evinnelige forangående i line som irriterer og plager meg, og som ga en dårlig start på kvelden, også er det det jeg husker best etterpå.
I dag har vært en dag i malingens tegn, hvor jeg forbannet meg på at NUH skulle jeg bli ferdig med det første strøket med maling på veggene. Det tok over tre timer med pirkepenselen, men nå er det gjort - og ekstra belysning fra arbeidslampa avslørte flere flekker jeg hadde oversett tidligere, så det er viktig å ha godt lys når en maler.
Og i helga må jeg til igjen med strøk nummer to... Men det er forhåpentligvis det siste strøket. Så er det bare tak og gulv igjen. Og alt det andre :D Det siste strøket skal jeg også være mer nøye med, sørge for at alt blir gjort med en gang for å unngå skjøter og slikt. Men nå har jeg alt jeg trenger av utstyr, for strøk en har jeg måttet prøve meg fram og kjøpe ting etter behov. Vel, jeg trenger et nytt spann med maling, men det skal jeg få skaffet før jeg går i gang med det andre strøket.
Da malearbeidet var ferdig, belønnet jeg meg med superpakke fra mamma - masse fine ting hun har sendt i påskepakke til meg, snille mamma. Jeg hadde "bestilt" hjemmeheklede grytekluter og pynteputetrekk med farger og mønster jeg likte, og nå er det ferdig. Og det ble så fiiiint! Jeg skal få kjøpt putefyll, så kan jeg ta bilder og vise fram her. Jeg fikk også arve en bunke interiørblader mamma var ferdig å lese, så kan jeg finne inspirasjon til lure og fine ting å gjøre i nyhuset. Og enda var det flere fine saker fra mamma'n min, noen ganger er det litt godt å bli litt bortskjemt, altså...
I dag har jeg også klart å koble meg opp på nettet som ble installert i går, så behøver jeg ikke å snylte på andre lenger. Og det kom en mann og skrude opp ufo'en på veggen, så kan den jo stå og skinne til jeg får hentet TV'en fra Oslo.
Mannen var forresten en morsom fyr, han ba meg slippe ut X'en og brukte så mye tid på å kose og leke med henne. Hun er jo nysgjerrig, og han inviterte henne til å sjekke alle tingene han tok ut av esken. Hun fikk forsøke å bære ting (hun bar metallrør så det klang), de hadde drakamp om plast, og han moret seg med å se henne makulere en mindre pappeske. Det er riktig så koselig å få besøk, synes X'en, når det blir både kos og moro ut av det.
Dagen ble avsluttet med to spor - det er deilig at en kan kjøre ut klokka syv på kvelden og fremdeles ha nok dagslys til å gjøre noe fornuftig. Nå var dette helt i grenseland for en fører som er litt mørkeredd, men det blir jo bare lysere framover, så vi liker trenden!
Vi kjørte til et område jeg visste var blitt bart nok til å legge litt spor, om en ikke de lengste og største.
På det første sporet ble det cirka 60 meter, med vinkel etter 40 og pinne på den første strekken. 20 minutters liggetid. Et kort spor, men det inneholdt to moment jeg ville teste om X'en husket fra i fjor - hos pappa fikk jeg med jordesporet sjekket at hun faktisk husket hvordan en bruker nesa. En må jo få kartlagt status før en starter treningen etter så lang pause.
X'en var ganske høy og fant egentlig ikke sporet når jeg ba henne søke det opp på et par meters avstand, men jeg vet det er MYE elg i området (det har vært det flere ganger når jeg har kjørt forbi, og jeg så mye elgbæsj i området), så mulig det var mer spennende. Men da jeg tok henne bort til fertgropa, var hun rett på sporet og gikk målbevisst og radig unna - og rimelig fin i sporkjernen også. Hun så ut til å gå over pinnen, så der holdt jeg henne bevisst igjen - det fungerte for å lære henne å plukke pinner i fjor, så da velger jeg å gjøre det i år også for å minne henne på at en kan plukke ting i sporet. Hun fant pinnen, plukket den OG snudde for å komme tilbake til meg med den! Herregud som jeg digger den hunden! Hvor gøy er ikke det, når ting fungerer! Ah, et sekund av lykke der i skogen - og jeg hadde ikke en eneste godbit i lomma å belønne med :( Men vi lekte med pinnen og jeg roste verbalt i bøtter og spann, før hun fikk fortsette på sporet, og jeg tror hun egentlig synes det er vel så stas å få spore videre. Hun har aldri forsøkt å avlevere pinner i sporet før, så det er euforisk å se hvordan hun nå skjønte det og gjorde det - jeg tenker vinterens apporttrening bærer frukter i sporet også, jeg.
Vinkelen tok hun kjapt og fint, egentlig underlig med tanke på at vinkler kunne være litt vanskelig da vi avsluttet sesongen i fjor. Men jeg klager ikke, og hun fikk kjapt belønning for vinkelen også da hun fant kattemat i slutten. Mulig hun hadde den i nesa, og det lettet vinkelen, men hun sporet i hvert fall dypt og gikk som jeg vil helt til mål.
Så la jeg et nytt spor, som ble 40 meter langt, og tre pinner ganske tett underveis. Ingen vinkler, og bare fem minutters liggetid, for det begynte å bli mørkt, og jeg "så" elger overalt...
Jeg hadde merket hvor pinnene lå, men de to første trengte jeg ikke å holde noe igjen, og hun plukket de fint. Den første snudde hun på seg for å avlevere, den andre bar hun med seg videre i sporet før jeg så at hun hadde funnet den. Men, det er suverent at hun plukket uten påvirkning fra meg (utover at jeg sparket der jeg la de, selvfølgelig).
Den tredje pinnen duret hun rett over, så der holdt jeg henne igjen for at hun skulle finne den. Men da hadde hun fått kattematen i nesa, og sto og nøt overværet. Jeg holdt og holdt igjen, tenkte at den pinnen skal du for pokker plukke, og tenkte til slutt at ja vel, da viser jeg den til henne, så hun skjønner poenget. Men jeg fant ikke pinnen igjen, jeg... Så mye for å merke, ja... Jaja, det var sikkert ikke så lurt å legge pinne og mat så nærme, pinnen blir utkonkurrert, da husker jeg det neste gang. X'en fant i hvert fall slutten, og jeg er veldig fornøyd med disse to sporene så tidlig i sesongen. Hun vil, vil, vil, og hun kan, kan, kan.
Jeg fikk besøk av Miriam, som hjalp meg med noe av det akk så kjedelige men likevel nødvendige pirkearbeidet jeg har kommet til i kjelleren. Det er så mye rør, ledninger, stikkontakter, brytere og slikt på veggene (og i taket, når vi kommer dit...) i vaskerommet, så det tar tid å få malt skikkelig. Å rulle over de store flatene var gjort på en-to-tre, men pirking med pensel er mer møysommelig. Og da er det kjekt å være to, som kan skravle seg gjennom arbeidet. Så ble jeg i hvert fall ferdig med grunningen, og kom noe videre på malingen (jadda, en gjør flere ting parallelt, er det så nøye?).
Miriam hadde med seg Josie, så vi fikk en fin tur med de firbeinte i sola, og jeg så allerede at det har smeltet en del snø siden min eksperimentelle tur om mandag. Nå gjorde vi det enkelt, og gikk rett fram, snudde når føret ble for dårlig og gikk hjem igjen, så slapp jeg å rote meg bort. Men en halvannen times tur og masse moro for jentene var ikke så verst.
På kvelden var det nok en kurskveld, men en må jo ha mat i magen, så vi stakk innom Den Gylne Måke på Jessheim, for det har jeg nemlig lært at en gjør før hundetrening når en bor i Gardermommebyen ;) (Intern-alert).
Selve kurskvelden var vel ikke akkurat av de bedre vi har hatt, det var ingen god dag for X'en.
Vi begynte med forangående i line, og det er smertelig tydelig at hun har nadaniks forståelse for øvelsen, med mindre det er meget synlig påvirkning som lokker i andre enden. Jeg har ikke tenkt å bortforklare det i det hele tatt - vi har ikke hatt tid til å trene på den øvelsen i det hele tatt den siste uka, og da går det sånn. Så jeg behøver ikke akkurat å forvente at hun plutselig skjønner den av seg selv. Egentlig synes jeg det er en dritkjedelig øvelse å trene på også, så motivasjonen for å gjøre det er jo ikke akkurat blomstrende... Jeg må ta meg sammen, rett og slett.
Deretter forsøkte vi oss på budføring, men etter at X'en tre ganger på rad hadde skjenet ut på vei mot figuranten for å lukte i snøen og være susehode langs kanten, hev jeg henne i bilen.
Når hun fikk komme ut igjen, var det tid for apporten. Den begynner å ligne en hel øvelse, og det er kjempemoro! Det svakeste momentet er det å få henne helt inn til meg igjen, men hun kommer i hvert fall til meg, så får utgangsposisjonen hjernevaskes inn. Vi skal også begynne å pirke på farta hennes, slik at hun holder høyt tempo tilbake til meg. Jeg fikk noen tips til hvordan jeg kan gjøre det, så vi fortsetter å øve. Apporten synes jeg er morsom å trene på, og den kan varieres så veldig - det er mange momenter, de kan pirkes og innøves på mange måter, og en kan bruke en flik av stuegulvet eller en hel grusbane. Jeg simpelthen digger å ta fram bukken og jobbe med den med X'en. Kanskje derfor vi har så fin framgang på øvelsen også???
Vi tøyset oss litt gjennom dekk under marsj, lineføring og avstandskommando, bare for å holde de øvelsene ved like.
For å gi X'en en ny sjanse, forflyttet vi oss og la opp til ny budføring annet steds. Og denne var helt ypperlig, så da er jeg fornøyd, og vi ga oss med den ene, gode.
Avslutningsvis var det som vanlig fellesdekk, og denne gangen ble det fire minutter i skjul, og deretter to minutter med synlig fører. I løpet av de to siste minuttene ble det et par ekstra forstyrrelser, hvor den ene instruktøren "mistet" en ball rett foran hundene. Nå er X'en i utgangspunktet alt annet enn balloman, men det er klart hun er nysgjerrig og gjerne løper etter noe som kastes. Men hun lå rolig med kroppen - mens hodet gikk opp og ned i takt med ballen som spratt :D Da fikk hun masse ros og belønning, flinke jenta!
Hmm... Jeg satt igjen med et inntrykk av at det var en dårlig treningsøkt, men vi har jo gjort mye bra også i går kveld. Det er vel den evinnelige forangående i line som irriterer og plager meg, og som ga en dårlig start på kvelden, også er det det jeg husker best etterpå.
I dag har vært en dag i malingens tegn, hvor jeg forbannet meg på at NUH skulle jeg bli ferdig med det første strøket med maling på veggene. Det tok over tre timer med pirkepenselen, men nå er det gjort - og ekstra belysning fra arbeidslampa avslørte flere flekker jeg hadde oversett tidligere, så det er viktig å ha godt lys når en maler.
Og i helga må jeg til igjen med strøk nummer to... Men det er forhåpentligvis det siste strøket. Så er det bare tak og gulv igjen. Og alt det andre :D Det siste strøket skal jeg også være mer nøye med, sørge for at alt blir gjort med en gang for å unngå skjøter og slikt. Men nå har jeg alt jeg trenger av utstyr, for strøk en har jeg måttet prøve meg fram og kjøpe ting etter behov. Vel, jeg trenger et nytt spann med maling, men det skal jeg få skaffet før jeg går i gang med det andre strøket.
Da malearbeidet var ferdig, belønnet jeg meg med superpakke fra mamma - masse fine ting hun har sendt i påskepakke til meg, snille mamma. Jeg hadde "bestilt" hjemmeheklede grytekluter og pynteputetrekk med farger og mønster jeg likte, og nå er det ferdig. Og det ble så fiiiint! Jeg skal få kjøpt putefyll, så kan jeg ta bilder og vise fram her. Jeg fikk også arve en bunke interiørblader mamma var ferdig å lese, så kan jeg finne inspirasjon til lure og fine ting å gjøre i nyhuset. Og enda var det flere fine saker fra mamma'n min, noen ganger er det litt godt å bli litt bortskjemt, altså...
I dag har jeg også klart å koble meg opp på nettet som ble installert i går, så behøver jeg ikke å snylte på andre lenger. Og det kom en mann og skrude opp ufo'en på veggen, så kan den jo stå og skinne til jeg får hentet TV'en fra Oslo.
Mannen var forresten en morsom fyr, han ba meg slippe ut X'en og brukte så mye tid på å kose og leke med henne. Hun er jo nysgjerrig, og han inviterte henne til å sjekke alle tingene han tok ut av esken. Hun fikk forsøke å bære ting (hun bar metallrør så det klang), de hadde drakamp om plast, og han moret seg med å se henne makulere en mindre pappeske. Det er riktig så koselig å få besøk, synes X'en, når det blir både kos og moro ut av det.
Dagen ble avsluttet med to spor - det er deilig at en kan kjøre ut klokka syv på kvelden og fremdeles ha nok dagslys til å gjøre noe fornuftig. Nå var dette helt i grenseland for en fører som er litt mørkeredd, men det blir jo bare lysere framover, så vi liker trenden!
Vi kjørte til et område jeg visste var blitt bart nok til å legge litt spor, om en ikke de lengste og største.
På det første sporet ble det cirka 60 meter, med vinkel etter 40 og pinne på den første strekken. 20 minutters liggetid. Et kort spor, men det inneholdt to moment jeg ville teste om X'en husket fra i fjor - hos pappa fikk jeg med jordesporet sjekket at hun faktisk husket hvordan en bruker nesa. En må jo få kartlagt status før en starter treningen etter så lang pause.
X'en var ganske høy og fant egentlig ikke sporet når jeg ba henne søke det opp på et par meters avstand, men jeg vet det er MYE elg i området (det har vært det flere ganger når jeg har kjørt forbi, og jeg så mye elgbæsj i området), så mulig det var mer spennende. Men da jeg tok henne bort til fertgropa, var hun rett på sporet og gikk målbevisst og radig unna - og rimelig fin i sporkjernen også. Hun så ut til å gå over pinnen, så der holdt jeg henne bevisst igjen - det fungerte for å lære henne å plukke pinner i fjor, så da velger jeg å gjøre det i år også for å minne henne på at en kan plukke ting i sporet. Hun fant pinnen, plukket den OG snudde for å komme tilbake til meg med den! Herregud som jeg digger den hunden! Hvor gøy er ikke det, når ting fungerer! Ah, et sekund av lykke der i skogen - og jeg hadde ikke en eneste godbit i lomma å belønne med :( Men vi lekte med pinnen og jeg roste verbalt i bøtter og spann, før hun fikk fortsette på sporet, og jeg tror hun egentlig synes det er vel så stas å få spore videre. Hun har aldri forsøkt å avlevere pinner i sporet før, så det er euforisk å se hvordan hun nå skjønte det og gjorde det - jeg tenker vinterens apporttrening bærer frukter i sporet også, jeg.
Vinkelen tok hun kjapt og fint, egentlig underlig med tanke på at vinkler kunne være litt vanskelig da vi avsluttet sesongen i fjor. Men jeg klager ikke, og hun fikk kjapt belønning for vinkelen også da hun fant kattemat i slutten. Mulig hun hadde den i nesa, og det lettet vinkelen, men hun sporet i hvert fall dypt og gikk som jeg vil helt til mål.
Så la jeg et nytt spor, som ble 40 meter langt, og tre pinner ganske tett underveis. Ingen vinkler, og bare fem minutters liggetid, for det begynte å bli mørkt, og jeg "så" elger overalt...
Jeg hadde merket hvor pinnene lå, men de to første trengte jeg ikke å holde noe igjen, og hun plukket de fint. Den første snudde hun på seg for å avlevere, den andre bar hun med seg videre i sporet før jeg så at hun hadde funnet den. Men, det er suverent at hun plukket uten påvirkning fra meg (utover at jeg sparket der jeg la de, selvfølgelig).
Den tredje pinnen duret hun rett over, så der holdt jeg henne igjen for at hun skulle finne den. Men da hadde hun fått kattematen i nesa, og sto og nøt overværet. Jeg holdt og holdt igjen, tenkte at den pinnen skal du for pokker plukke, og tenkte til slutt at ja vel, da viser jeg den til henne, så hun skjønner poenget. Men jeg fant ikke pinnen igjen, jeg... Så mye for å merke, ja... Jaja, det var sikkert ikke så lurt å legge pinne og mat så nærme, pinnen blir utkonkurrert, da husker jeg det neste gang. X'en fant i hvert fall slutten, og jeg er veldig fornøyd med disse to sporene så tidlig i sesongen. Hun vil, vil, vil, og hun kan, kan, kan.
31. mars 2011
Kosekurskveld
I går var det nok en kurskveld, jeg har egentlig ikke tid til å blogge derfra, men jeg må gjøre det nå om jeg skal huske skikkelig hva vi gjorde til senere. Så får jeg heller finne ekstragiret etterpå og ta igjen den tapte tiden, for i dag er det nok å gjøre!
Forangående i line var en skikkelig vanskelig øvelse i går, syntes X'en. Vi prøvde uten påvirkning og kommandering som på stevne. Jeg hadde varmet opp med lineføring og vendinger på stedet. Mulig X'en fremdeles var i slikt modus, men jeg har sett det før også - om jeg sier "på plass", får jeg henne ikke til å gå foran. En skal gå ved foten når en går på plass... Så det er ei real nøtt jeg må knekke hos X'en. Men, hun har ikke full forståelse for kommandoen enda, så jeg håper ting løsner når jeg får inn mengdetreningen på denne øvelsen.
Vi tok en budføring med for X'en ny figurant, og vi tok én budføring. Hun løp i fin fart bort til figurant, og kom like kjapt tilbake til meg uten å tjuvstarte. Da avsluttet jeg, flink fører, og belønnet henne masse for å komme tilbake - for som regel er det kulest hos figurant. Flott øvelse i går!
Apportbukken fikk komme ut en tur også, og vi var innom flere av de ulike momentene - holde uten å tygge med hjelp av en pekefinger under haken, holde uten å tygge med en synlig godbit som motivator (tygg=godbiten forsvinner, ikke tygge=godbiten ramler i gapet), jogge på min side med bukken i munnen, kalle henne inn med bukken mellom oss - og faktisk hele øvelsen satt sammen fra A til Å.
Hun har hatt en enorm progresjon med apporten gjennom kurset, og det er minimale tendenser til å leke katt og mus med meg, stikke avgårde med bukken og være rampete. Men vi har mye igjen på avslutningen, som regel stopper hun foran meg. Jeg vil ikke ha innsitt i front, jeg vil ha vanlig avslutning, så der må vi bare hjernevaske mer.
Når jeg kjører hele øvelsen ser jeg også at hun har ivrig fart ut, men egentlig bare lunter inn igjen. Og som den ene instruktøren sa - hun viser en knallfart på innkallingen, så hun kan egentlig. Jeg må bare fortsette å bygge opp motivasjonen for at det er hos meg det er gøy, både ved å løpe fra henne og ved å ha enda bedre belønning som virkelig drar henne mot meg.
Vi kjørte også kjapt gjennom nevnte innkalling, en dekk under marsj - hvor jeg fikk instruktør til å se på, og hun mente at X'en legger seg ganske så momentant, avstandskommando, og litt lek og moro med rygging og dansing og kos.
Avslutningsvis var det fellesdekk, og jeg hadde bestemt meg for å kjøre en enkel variant med høy belønningsfrekvens. De siste treningene har hun ligget med skjult fører, så nå var det på tide å gjøre det til en lett lek igjen. Så jeg sto bare fire-fem meter fra henne, og var borte flere ganger i minuttet og belønnet med pølse. Instruktøren skrøt av meg for å gjøre det, og det varmer jo å få slik tilbakemelding på at en gjør noe riktig :)
Forangående i line var en skikkelig vanskelig øvelse i går, syntes X'en. Vi prøvde uten påvirkning og kommandering som på stevne. Jeg hadde varmet opp med lineføring og vendinger på stedet. Mulig X'en fremdeles var i slikt modus, men jeg har sett det før også - om jeg sier "på plass", får jeg henne ikke til å gå foran. En skal gå ved foten når en går på plass... Så det er ei real nøtt jeg må knekke hos X'en. Men, hun har ikke full forståelse for kommandoen enda, så jeg håper ting løsner når jeg får inn mengdetreningen på denne øvelsen.
Vi tok en budføring med for X'en ny figurant, og vi tok én budføring. Hun løp i fin fart bort til figurant, og kom like kjapt tilbake til meg uten å tjuvstarte. Da avsluttet jeg, flink fører, og belønnet henne masse for å komme tilbake - for som regel er det kulest hos figurant. Flott øvelse i går!
Apportbukken fikk komme ut en tur også, og vi var innom flere av de ulike momentene - holde uten å tygge med hjelp av en pekefinger under haken, holde uten å tygge med en synlig godbit som motivator (tygg=godbiten forsvinner, ikke tygge=godbiten ramler i gapet), jogge på min side med bukken i munnen, kalle henne inn med bukken mellom oss - og faktisk hele øvelsen satt sammen fra A til Å.
Hun har hatt en enorm progresjon med apporten gjennom kurset, og det er minimale tendenser til å leke katt og mus med meg, stikke avgårde med bukken og være rampete. Men vi har mye igjen på avslutningen, som regel stopper hun foran meg. Jeg vil ikke ha innsitt i front, jeg vil ha vanlig avslutning, så der må vi bare hjernevaske mer.
Når jeg kjører hele øvelsen ser jeg også at hun har ivrig fart ut, men egentlig bare lunter inn igjen. Og som den ene instruktøren sa - hun viser en knallfart på innkallingen, så hun kan egentlig. Jeg må bare fortsette å bygge opp motivasjonen for at det er hos meg det er gøy, både ved å løpe fra henne og ved å ha enda bedre belønning som virkelig drar henne mot meg.
Vi kjørte også kjapt gjennom nevnte innkalling, en dekk under marsj - hvor jeg fikk instruktør til å se på, og hun mente at X'en legger seg ganske så momentant, avstandskommando, og litt lek og moro med rygging og dansing og kos.
Avslutningsvis var det fellesdekk, og jeg hadde bestemt meg for å kjøre en enkel variant med høy belønningsfrekvens. De siste treningene har hun ligget med skjult fører, så nå var det på tide å gjøre det til en lett lek igjen. Så jeg sto bare fire-fem meter fra henne, og var borte flere ganger i minuttet og belønnet med pølse. Instruktøren skrøt av meg for å gjøre det, og det varmer jo å få slik tilbakemelding på at en gjør noe riktig :)
29. mars 2011
VM-deltagelse og årets første spor
Phuh, noen dager forsvinner kjappere enn andre, det er jeg helt sikker på. Tirsdag allerede, og det verste er at det er fredag i morgen - i hvert fall tilsynelatende.
Mye å gjøre, mye å føre...
Torsdag og fredag jobbet jeg som frivillig under VM i Holmenkollen. Det var jo en annen internasjonal begivenhet der for noen uker siden, så de fikk gått opp løyper og prøvekjørt anlegget før det nå var duket for å kåre de beste innenfor hundekjøring!
Jeg meldte meg som frivillig tidligere i vinter, dette var et arrangement jeg gjerne ville bidra til å få gjennomført, kanskje kunne jeg også lære litt mer om en for meg ukjent hundesport og få sett dyktige ekvipasjer konkurrere.
Jeg jobbet i kafeteriaen, så det ble kaffekoking og kakepushing på meg - masse ferske, nybakte kaker som fristet, det er tøft å stå blant sånt en hel dag. For ikke å snakke om to dager... :D
Kafeterian hadde god plassering i forhold til start og mål, så jeg fikk sett ganske mye gjennom vinduene. I tillegg var det såpass lav salgsaktivitet når det var spennende utendørs at vi også kunne gå ut og se.
Det ble lange dager, nesten 12 timer fra jeg dro hjemmefra til jeg satte nøkkelen i døra igjen. Men det var moro å være med på.
Lørdag tok jeg en ny tur til Holmenkollen, men da kun som turist, og fikk sett det meste av løpene den dagen. De vil si, jeg var jo ikke ute i løypene, men satt på tribunene. Jeg kom hjem igjen med over 800 bilder, skal få laget et fotoalbum av de beste etter hvert. Det hadde nok vært bedre motiv uti løypene, men gøy å se alt fra hovedarenaen også.
Før jeg dro til VM-arenaen, var jeg via et loppemarked - årets første for meg. For en gangs skyld skulle jeg være tidlig ute, men jeg eier ikke loppemarkedkøkultur. Jeg er for forsiktig og høflig, så alle presser seg forbi meg, jeg får ikke sett noe, og blir bare gående og stående rådvill og målløs. Så neste gang lurer jeg på om jeg skal komme litt senere så jeg faktisk får sett noe - de beste sakene går jeg jo glipp av uansett, siden jeg blir parkert og overkjørt av racerne... Men ikke for det, jeg fikk handlet litt, gjorde to kjøp jeg er fornøyd med. Jeg fant tre gamle symaskiner, skulle gjerne hatt en slik igjen. Men de var selvfølgelig solgt, sikkert innen tre minutter etter åpning.
Så, dere som er erfarne loppisgjengere - skal en være der til det starter neste gang, eller er det forbeholdt de som har spisse albuer og fleksibel høflighet?
Resten av helga ble tilbragt hos pappa. Bilen trenger ny reparasjon, og det ser ut til å bli dyyyyyrt, men vi jobber med en A- og en B-plan. I morgen skal jeg sjekke plan A. Hvis ikke er det i hvert fall mye billigere å få det fikset hos pappas faste verksted enn i Oslo.
Søndag fikk X'en gå årets første spor! Jeg fant et jorde hvor det var så å si tint bart en lang strekke langs veien. Så da måtte vi jo bare prøve. Hva husker hun fra i fjor?
Sporet ble på ganske nøyaktig 120 steg, rett strekke. Det blåste hard sidevind, ikke helt heldig, men heldigvis lå ikke vinden maksimalt feil i forhold til i hvilken retning jordet var bart! :D I enden la jeg en porsjon kattemat. Jeg hadde tenkt til å legge det under et lokk, men regnet med at vinden ville ta lokket.
Sporet fikk ligge i cirka et kvarter, ikke vits i å gjøre det vanskeligere etter så lang sporpause - jeg tror ikke hun har sett et spor siden vi var på Sølen i oktober.
X'en skjønte veldig godt hva hun skulle allerede ved bilen - deilig!
Jeg satte henne rett på sporet, jeg ville gjøre det minst mulig komplisert for henne når det var sesongstart. Hun sonderte litt rundt meg, markerte fakkelboksen jeg hadde plantet som sporstartmerking til meg, og fant deretter sporet og gikk avgårde.
Hun lå konsekvent en meter til side for sporet - men det er garantert på grunn av sidevinden. Nå og da gikk hun inn og sjekket i sporkjernen, før hun føk ut til siden igjen - jeg vet ikke sikkert, men vil tro at mer sporerfaring gjør at de lettere merker forskjell på kjerne og sidedufter? Og et eldre spor vil selvfølgelig ha mer konsentrert fert enn dette.
Men X'en jobbet godt, det var hardt drag i lina, og jeg kunne bare lene meg bakover og holde henne igjen mens hun styrte oss avgårde. Hadde hun for høy nese, holdt jeg igjen til hun satte nesa ned igjen - dette skjedde én eneste gang, men jeg er glad for at jeg klarte å huske på å gjøre rett, hehehe. Det har vært lang sporpause for meg også.
Det lå et par gjenstander langs der hun gikk sporet, og hun sjekket de kjapt ut før hun gikk videre - tydelig at hun anslo de for å ha feil duft. Flink jente, på tur hadde hun gjerne plukket de med seg og tatt med seg en stund.
Jeg synes hun gikk et godt spor, selv om det var vanskelige vindforhold. Hun virker også klar for å få pinner i sporet igjen, planen var å legge et nytt spor på mandag, men det skjedde litt for mye til at jeg rakk det. Vi får lete etter mer barmark, og håpe det smelter mer i Oslo snart. I Varteig var det i hvert fall et par jorder det gikk an å gå på.
Til fredag overtar jeg nøkkelen til det nye huset mitt, så før det er det nok å gjøre her med pakking og forberedelser. Det er også visninger denne uka, så jeg er ikke arbeidsledig... Lege i dag, lege til torsdag, fikse bil, pakke, vaske, rydde, handle inn for de første dagene i nakent hus, og andre forpliktelser. Jada, disse dagene går for fort, derom hersker ingen tvil.
Mye å gjøre, mye å føre...
Torsdag og fredag jobbet jeg som frivillig under VM i Holmenkollen. Det var jo en annen internasjonal begivenhet der for noen uker siden, så de fikk gått opp løyper og prøvekjørt anlegget før det nå var duket for å kåre de beste innenfor hundekjøring!
Jeg meldte meg som frivillig tidligere i vinter, dette var et arrangement jeg gjerne ville bidra til å få gjennomført, kanskje kunne jeg også lære litt mer om en for meg ukjent hundesport og få sett dyktige ekvipasjer konkurrere.
Jeg jobbet i kafeteriaen, så det ble kaffekoking og kakepushing på meg - masse ferske, nybakte kaker som fristet, det er tøft å stå blant sånt en hel dag. For ikke å snakke om to dager... :D
Kafeterian hadde god plassering i forhold til start og mål, så jeg fikk sett ganske mye gjennom vinduene. I tillegg var det såpass lav salgsaktivitet når det var spennende utendørs at vi også kunne gå ut og se.
Det ble lange dager, nesten 12 timer fra jeg dro hjemmefra til jeg satte nøkkelen i døra igjen. Men det var moro å være med på.
Lørdag tok jeg en ny tur til Holmenkollen, men da kun som turist, og fikk sett det meste av løpene den dagen. De vil si, jeg var jo ikke ute i løypene, men satt på tribunene. Jeg kom hjem igjen med over 800 bilder, skal få laget et fotoalbum av de beste etter hvert. Det hadde nok vært bedre motiv uti løypene, men gøy å se alt fra hovedarenaen også.
Før jeg dro til VM-arenaen, var jeg via et loppemarked - årets første for meg. For en gangs skyld skulle jeg være tidlig ute, men jeg eier ikke loppemarkedkøkultur. Jeg er for forsiktig og høflig, så alle presser seg forbi meg, jeg får ikke sett noe, og blir bare gående og stående rådvill og målløs. Så neste gang lurer jeg på om jeg skal komme litt senere så jeg faktisk får sett noe - de beste sakene går jeg jo glipp av uansett, siden jeg blir parkert og overkjørt av racerne... Men ikke for det, jeg fikk handlet litt, gjorde to kjøp jeg er fornøyd med. Jeg fant tre gamle symaskiner, skulle gjerne hatt en slik igjen. Men de var selvfølgelig solgt, sikkert innen tre minutter etter åpning.
Så, dere som er erfarne loppisgjengere - skal en være der til det starter neste gang, eller er det forbeholdt de som har spisse albuer og fleksibel høflighet?
Resten av helga ble tilbragt hos pappa. Bilen trenger ny reparasjon, og det ser ut til å bli dyyyyyrt, men vi jobber med en A- og en B-plan. I morgen skal jeg sjekke plan A. Hvis ikke er det i hvert fall mye billigere å få det fikset hos pappas faste verksted enn i Oslo.
Søndag fikk X'en gå årets første spor! Jeg fant et jorde hvor det var så å si tint bart en lang strekke langs veien. Så da måtte vi jo bare prøve. Hva husker hun fra i fjor?
Sporet ble på ganske nøyaktig 120 steg, rett strekke. Det blåste hard sidevind, ikke helt heldig, men heldigvis lå ikke vinden maksimalt feil i forhold til i hvilken retning jordet var bart! :D I enden la jeg en porsjon kattemat. Jeg hadde tenkt til å legge det under et lokk, men regnet med at vinden ville ta lokket.
Sporet fikk ligge i cirka et kvarter, ikke vits i å gjøre det vanskeligere etter så lang sporpause - jeg tror ikke hun har sett et spor siden vi var på Sølen i oktober.
X'en skjønte veldig godt hva hun skulle allerede ved bilen - deilig!
Jeg satte henne rett på sporet, jeg ville gjøre det minst mulig komplisert for henne når det var sesongstart. Hun sonderte litt rundt meg, markerte fakkelboksen jeg hadde plantet som sporstartmerking til meg, og fant deretter sporet og gikk avgårde.
Hun lå konsekvent en meter til side for sporet - men det er garantert på grunn av sidevinden. Nå og da gikk hun inn og sjekket i sporkjernen, før hun føk ut til siden igjen - jeg vet ikke sikkert, men vil tro at mer sporerfaring gjør at de lettere merker forskjell på kjerne og sidedufter? Og et eldre spor vil selvfølgelig ha mer konsentrert fert enn dette.
Men X'en jobbet godt, det var hardt drag i lina, og jeg kunne bare lene meg bakover og holde henne igjen mens hun styrte oss avgårde. Hadde hun for høy nese, holdt jeg igjen til hun satte nesa ned igjen - dette skjedde én eneste gang, men jeg er glad for at jeg klarte å huske på å gjøre rett, hehehe. Det har vært lang sporpause for meg også.
Det lå et par gjenstander langs der hun gikk sporet, og hun sjekket de kjapt ut før hun gikk videre - tydelig at hun anslo de for å ha feil duft. Flink jente, på tur hadde hun gjerne plukket de med seg og tatt med seg en stund.
Jeg synes hun gikk et godt spor, selv om det var vanskelige vindforhold. Hun virker også klar for å få pinner i sporet igjen, planen var å legge et nytt spor på mandag, men det skjedde litt for mye til at jeg rakk det. Vi får lete etter mer barmark, og håpe det smelter mer i Oslo snart. I Varteig var det i hvert fall et par jorder det gikk an å gå på.
| Mobilbilde av X'en fra en tur i Varteig om mandag - nok av snø der, men nok barmark til å gå spor ikke langt unna. |
| 20-25 meter bak pappas garasje fant vi flere hauger av dette og kraftige elgspor. |
Til fredag overtar jeg nøkkelen til det nye huset mitt, så før det er det nok å gjøre her med pakking og forberedelser. Det er også visninger denne uka, så jeg er ikke arbeidsledig... Lege i dag, lege til torsdag, fikse bil, pakke, vaske, rydde, handle inn for de første dagene i nakent hus, og andre forpliktelser. Jada, disse dagene går for fort, derom hersker ingen tvil.
25. mars 2011
Onsdagens kurskveld
Phuh, nok å gjøre for tiden, men nå må jeg få blogget før jeg glemmer alt som skjedde på kurskvelden som var om onsdag. Noe har jeg allerede glemt...
Jeg varmet opp med lineføring og kontakt, og da hadde X'en ligget noen timer i bilen mens jeg shoppet og kjørte fra butikk til butikk før kurset, og hun var "high as a kite". Det var skikkelig gøy og skikkelig skummelt å gå med henne, for hun var sååå klar for å jobbe, jeg kan ikke huske å ha gått med henne slik før - over så mange meter. Hun landet liksom ikke, men bikket ikke over heller. Hun hadde knallkontakt, paraderte med hackneylignende frambeinsbevegelser, halen hevet, gikk tett, fulgte meg i vendingene, satt som hun skulle, gjorde ikke noe forsøk på å snuse eller orientere seg, og var fenomenal i mine øyne - rett ut av bilen! Det er jo herlig å gå med henne slik, samtidig som jeg merket at hun var såpass høy at jeg ikke er helt overbevist om at jeg hadde kontroll over henne og situasjonen, hehehe. Men tenk om hun kunne gått slik på stevne? Hva skal jeg gjøre for å få det til? Dra på et par timers shopping før start?
Det første som skjedde organisert med instruktør var forangående i line, hvor instruktør kommanderte oss som om det var konkurranse - men X'en hadde fått påvirkning ved at jeg viste henne at jeg hadde lagt godbit i begge ender av banen.
Det første strekket gikk hun ikke så bra, det vil si at hun ikke seg særlig langt foran meg. Men hun kom tilstrekkelig foran til at jeg kunne rose, og hun gjorde seg fortjent til godbiten. På returen - noe vi for øvrig aldri har forsøkt før - gikk hun derimot flott, med strak lenke og akkurat passe fart så jeg ikke må jogge bak henne, og hun responderte fint på gå foran-kommandoen min. Jeg hjelper henne selvfølgelig med å strekke ut hånda når jeg gir kommando, men det er jo gøy å se at hun skjønte det. For moro skyld gikk vi tilbake en gang til, og hun strenet igjen flott fram. Flinke hunden!
Ståmomentet har vi som sagt utsatt til hun skjønner øvelsen for øvrig bedre.
Så var det budføring. Jeg har sett at X'en som regel ikke hilser overstrømmende på mennesker som røyker - enten liker hun slettes ikke lukta, eller så har hun fått ei glo på seg en gang, tenker jeg. Selv om røyken stumpes, hender det at hun ikke hilser like gjerne som vanlig. På bruksstevnet i fjor høst løp hun ikke fram til figuranten, og det er selvfølgelig primært fordi hun ikke hadde fått generalisert øvelsen bra nok. Men hun reagerte også litt da vi hilste på figurant, som sto utenfor ringen og røyket inntil h*n skulle inn.
Misforstå meg rett, det er ikke store reaksjonen eller noe jeg anser som et problem i hverdagen. Hun rynker litt på nesa, går et steg bakover eller vegrer seg for å gå fram til personen. Ofte hjelper det at sigaretten fjernes, for eksempel til hånda bort fra X'en.
Anyway, i og med at jeg tror dette kan forstyrre budføringen for oss, gjorde jeg en avtale med en røyker på kurset. Hun tente en sigarett og røykte den ferdig, så gikk jeg rett i bilen og hentet X'en. Hun spratt fornøyd bort til personen for å hilse, snuste på røykehånda, "grøsset seg" og snøftet, før hun hilste videre. Deretter kjørte vi budføring, hvor hun var kjempeflink, med høyt tempo og strak retning. Dessverre pushet vi henne for langt, så etter tre-fire repetisjoner skar hun ut og fant på noe annet. Vi skulle ha sluttet mens hun enda var på topp. Som instruktøren sa - på konkurranse er det bare en gang fram og tilbake, så det er ikke nødvendig å sende de att og fram gang på gang. Da er det bedre å kjøre en god gjennomgang, belønne masse, flytte seg til et annet sted og gjenta for generaliseringens skyld, belønne masse, ta en pause, gjenta med ny figurant, også videre. Variasjon framfor repetisjon.
Men det så ikke ut til at den ferske røyklukta plaget henne noe.
Jeg kjørte noen dekk under marsj hvor jeg forsøkte å plukke meg ut merker i asfalten hvor jeg ga kommando, og etterpå kunne se om hun lå på merket. Og i fire av fire tilfeller gjorde hun det! Jeg tror nok at hun ikke har verdens raskeste klaskedekk (hvorfor skulle hun ha det i den øvelsen, når hun ikke har det i noen andre?), men det betyr i hvert fall at hun har en reaksjon som inntreffer når kommando gies. Dog burde det vel filmes og observeres av andre for å dobbeltsjekke om det er så bra som jeg tror ;)
Ellers utviklet jeg en hypotese under kurset, om hvorfor hun ved stå under marsj stopper, og deretter går noen steg. Jeg bruker samme kommando når vi trener utstillingsstå og frihandling - og der vil jeg tidvis ha henne til å ta noen flere steg fram for å få strukket bedre i bakbeinsvinklene eller plassere seg bedre med fronten. Kan det være at jeg har bæsjet på leggen ved å bruke samme kommando? Må jeg trene inn øvelsen på nytt med ny kommando? Det hørtes kjedelig ut... Men det er jo slike ting en må gjøre av og til. Det skal sies at jeg begynte å bruke tegn, og da ofte fikk fine stå'er. Men om hun ikke ser på meg har hun ingen reaksjon. So what to do? Pirke mer på håndtegnet og satse på at hun holder kontakten på stevner? Eller trene inn på nytt med annen kommando? Og hva skulle det vært? Og hvor mange stevner må jeg da gå hvor jeg preget av nerver bruker den gamle stå-kommandoen før jeg husker å bruke den nye kommandoen? Jeg heller mot å gå tilbake til håndtegnet, og jeg vet at jeg må ta meg selv et tak i nakken og få jobbet konstruktivt med denne øvelsen - i selskap med andre som kan hjelpe.
Alt dette tenkte jeg vel på et par sekunder mens jeg så at hun lå nøyaktig der jeg tror jeg ga dekk-kommandoen. :D
Apporten jobbet vi selvfølgelig med, og der jobbet hun så bra at jeg fikk gåsehud og nesten trodde jeg var litt lykkelig!
Stikk i strid med all treningsfornuft og pedagogikk, fortsatte jeg nøyaktig der vi avsluttet øvelsen sist uke. Satte henne fra meg - uten lenke, la ned bukken, gikk videre, og kalte henne til meg. Allerede på første forsøk grep hun bukken, og løp rett bort til meg. Jeg måtte hjelpe henne litt rundt meg, og avsluttet i stå - men herregud, så moro at hun valgte meg!
Jeg måtte jo forsøke igjen, og da kom hun inn på plass mer på egen hånd, og jeg fikk hjulpet henne i en sitt uten at hun slapp bukken - hurra!
Og vi forsøker en tredje gang, det er teit å gi seg mens en er på topp... Jeg synes hun begynte å få et for mye luntepreget tempo, så når hun hadde grepet bukken løp jeg litt fra henne - og da økte hun tempo inn til meg! Jeg belønnet det uten å tenke avslutning, en får ta litt om gangen.
På det tidspunktet fikk jeg masse ros av instruktøren for å jobbe godt med henne og gjøre fornuftige ting - sånt vokser jeg jo av... :)
Jeg forsøkte en fjerde gang, men da ble jeg for mye klovn og X'en viste sine gamle "my precious"-takter med bukken - men det kule er at da jeg kalte henne til meg en gang til kom hun til meg med bukken, framfor å enten a) løpe i motsatt retning i sin katten og musa-favorittlek eller b) spytte ut bukken og komme løpende til meg.
Herregud, som jeg digger den hunden! Så mye hun kan og klarer til tross for at hun er stuck med den sucky føreren jeg er. Tenk om noen som hadde peiling på hva de kan, eide og trente henne?
Vi ga oss der for å avslutte positivt og ikke driste skjebnen mer.
Hun fikk også en økt hvor jeg jobbet med rette holdter, på samme måte som før - styring med godbit.
Som vanlig avsluttet vi med fellesdekk, og jeg valgte igjen å gå i skjul. Det koster henne ingenting. Hun kan, hun!
Ellers gratulerer vi Kimito så mye med 14 årsdagen i dag!
Jeg varmet opp med lineføring og kontakt, og da hadde X'en ligget noen timer i bilen mens jeg shoppet og kjørte fra butikk til butikk før kurset, og hun var "high as a kite". Det var skikkelig gøy og skikkelig skummelt å gå med henne, for hun var sååå klar for å jobbe, jeg kan ikke huske å ha gått med henne slik før - over så mange meter. Hun landet liksom ikke, men bikket ikke over heller. Hun hadde knallkontakt, paraderte med hackneylignende frambeinsbevegelser, halen hevet, gikk tett, fulgte meg i vendingene, satt som hun skulle, gjorde ikke noe forsøk på å snuse eller orientere seg, og var fenomenal i mine øyne - rett ut av bilen! Det er jo herlig å gå med henne slik, samtidig som jeg merket at hun var såpass høy at jeg ikke er helt overbevist om at jeg hadde kontroll over henne og situasjonen, hehehe. Men tenk om hun kunne gått slik på stevne? Hva skal jeg gjøre for å få det til? Dra på et par timers shopping før start?
Det første som skjedde organisert med instruktør var forangående i line, hvor instruktør kommanderte oss som om det var konkurranse - men X'en hadde fått påvirkning ved at jeg viste henne at jeg hadde lagt godbit i begge ender av banen.
Det første strekket gikk hun ikke så bra, det vil si at hun ikke seg særlig langt foran meg. Men hun kom tilstrekkelig foran til at jeg kunne rose, og hun gjorde seg fortjent til godbiten. På returen - noe vi for øvrig aldri har forsøkt før - gikk hun derimot flott, med strak lenke og akkurat passe fart så jeg ikke må jogge bak henne, og hun responderte fint på gå foran-kommandoen min. Jeg hjelper henne selvfølgelig med å strekke ut hånda når jeg gir kommando, men det er jo gøy å se at hun skjønte det. For moro skyld gikk vi tilbake en gang til, og hun strenet igjen flott fram. Flinke hunden!
Ståmomentet har vi som sagt utsatt til hun skjønner øvelsen for øvrig bedre.
Så var det budføring. Jeg har sett at X'en som regel ikke hilser overstrømmende på mennesker som røyker - enten liker hun slettes ikke lukta, eller så har hun fått ei glo på seg en gang, tenker jeg. Selv om røyken stumpes, hender det at hun ikke hilser like gjerne som vanlig. På bruksstevnet i fjor høst løp hun ikke fram til figuranten, og det er selvfølgelig primært fordi hun ikke hadde fått generalisert øvelsen bra nok. Men hun reagerte også litt da vi hilste på figurant, som sto utenfor ringen og røyket inntil h*n skulle inn.
Misforstå meg rett, det er ikke store reaksjonen eller noe jeg anser som et problem i hverdagen. Hun rynker litt på nesa, går et steg bakover eller vegrer seg for å gå fram til personen. Ofte hjelper det at sigaretten fjernes, for eksempel til hånda bort fra X'en.
Anyway, i og med at jeg tror dette kan forstyrre budføringen for oss, gjorde jeg en avtale med en røyker på kurset. Hun tente en sigarett og røykte den ferdig, så gikk jeg rett i bilen og hentet X'en. Hun spratt fornøyd bort til personen for å hilse, snuste på røykehånda, "grøsset seg" og snøftet, før hun hilste videre. Deretter kjørte vi budføring, hvor hun var kjempeflink, med høyt tempo og strak retning. Dessverre pushet vi henne for langt, så etter tre-fire repetisjoner skar hun ut og fant på noe annet. Vi skulle ha sluttet mens hun enda var på topp. Som instruktøren sa - på konkurranse er det bare en gang fram og tilbake, så det er ikke nødvendig å sende de att og fram gang på gang. Da er det bedre å kjøre en god gjennomgang, belønne masse, flytte seg til et annet sted og gjenta for generaliseringens skyld, belønne masse, ta en pause, gjenta med ny figurant, også videre. Variasjon framfor repetisjon.
Men det så ikke ut til at den ferske røyklukta plaget henne noe.
Jeg kjørte noen dekk under marsj hvor jeg forsøkte å plukke meg ut merker i asfalten hvor jeg ga kommando, og etterpå kunne se om hun lå på merket. Og i fire av fire tilfeller gjorde hun det! Jeg tror nok at hun ikke har verdens raskeste klaskedekk (hvorfor skulle hun ha det i den øvelsen, når hun ikke har det i noen andre?), men det betyr i hvert fall at hun har en reaksjon som inntreffer når kommando gies. Dog burde det vel filmes og observeres av andre for å dobbeltsjekke om det er så bra som jeg tror ;)
Ellers utviklet jeg en hypotese under kurset, om hvorfor hun ved stå under marsj stopper, og deretter går noen steg. Jeg bruker samme kommando når vi trener utstillingsstå og frihandling - og der vil jeg tidvis ha henne til å ta noen flere steg fram for å få strukket bedre i bakbeinsvinklene eller plassere seg bedre med fronten. Kan det være at jeg har bæsjet på leggen ved å bruke samme kommando? Må jeg trene inn øvelsen på nytt med ny kommando? Det hørtes kjedelig ut... Men det er jo slike ting en må gjøre av og til. Det skal sies at jeg begynte å bruke tegn, og da ofte fikk fine stå'er. Men om hun ikke ser på meg har hun ingen reaksjon. So what to do? Pirke mer på håndtegnet og satse på at hun holder kontakten på stevner? Eller trene inn på nytt med annen kommando? Og hva skulle det vært? Og hvor mange stevner må jeg da gå hvor jeg preget av nerver bruker den gamle stå-kommandoen før jeg husker å bruke den nye kommandoen? Jeg heller mot å gå tilbake til håndtegnet, og jeg vet at jeg må ta meg selv et tak i nakken og få jobbet konstruktivt med denne øvelsen - i selskap med andre som kan hjelpe.
Alt dette tenkte jeg vel på et par sekunder mens jeg så at hun lå nøyaktig der jeg tror jeg ga dekk-kommandoen. :D
Apporten jobbet vi selvfølgelig med, og der jobbet hun så bra at jeg fikk gåsehud og nesten trodde jeg var litt lykkelig!
Stikk i strid med all treningsfornuft og pedagogikk, fortsatte jeg nøyaktig der vi avsluttet øvelsen sist uke. Satte henne fra meg - uten lenke, la ned bukken, gikk videre, og kalte henne til meg. Allerede på første forsøk grep hun bukken, og løp rett bort til meg. Jeg måtte hjelpe henne litt rundt meg, og avsluttet i stå - men herregud, så moro at hun valgte meg!
Jeg måtte jo forsøke igjen, og da kom hun inn på plass mer på egen hånd, og jeg fikk hjulpet henne i en sitt uten at hun slapp bukken - hurra!
Og vi forsøker en tredje gang, det er teit å gi seg mens en er på topp... Jeg synes hun begynte å få et for mye luntepreget tempo, så når hun hadde grepet bukken løp jeg litt fra henne - og da økte hun tempo inn til meg! Jeg belønnet det uten å tenke avslutning, en får ta litt om gangen.
På det tidspunktet fikk jeg masse ros av instruktøren for å jobbe godt med henne og gjøre fornuftige ting - sånt vokser jeg jo av... :)
Jeg forsøkte en fjerde gang, men da ble jeg for mye klovn og X'en viste sine gamle "my precious"-takter med bukken - men det kule er at da jeg kalte henne til meg en gang til kom hun til meg med bukken, framfor å enten a) løpe i motsatt retning i sin katten og musa-favorittlek eller b) spytte ut bukken og komme løpende til meg.
Herregud, som jeg digger den hunden! Så mye hun kan og klarer til tross for at hun er stuck med den sucky føreren jeg er. Tenk om noen som hadde peiling på hva de kan, eide og trente henne?
Vi ga oss der for å avslutte positivt og ikke driste skjebnen mer.
Hun fikk også en økt hvor jeg jobbet med rette holdter, på samme måte som før - styring med godbit.
Som vanlig avsluttet vi med fellesdekk, og jeg valgte igjen å gå i skjul. Det koster henne ingenting. Hun kan, hun!
Ellers gratulerer vi Kimito så mye med 14 årsdagen i dag!
17. mars 2011
Apport, kjeks og nattlige begivenheter
Nok en kurskveld er omme, og jeg er så innmari fornøyd med hvordan hunden min jobber og takler nye utfordringer.
I dag byttet vi kurssted, da det var fullt av vann og is på Sharif's. Så da endte vi en annen parkeringsplass, så å si tørr og bar, og mer i le så det ikke blåste like mye som hos dekkgiganten. Dog var det litt lastebiltrafikk og litt bråk fra lessing av containere og trailere enkelte stunder, men det er jo bare god forstyrrelse å ta med seg.
Det første og verste X'en fikk trene på i dag, var det å slappe av og vente på sin tur. Herlighet, det er kjipt opplegg! Da er jeg slem mot hunden min, når hun bare må ligge i ro, se på at de andre jobber, og ikke få gjøre noe selv. Og hun kommer med høylydte protester, så jeg må jo si jeg setter pris på arbeidslysten hennes, men det er veldig viktig at hun kan være i en treningssituasjon uten at det skjer noe med henne hele tiden også. Så da ble det sånn. Jeg vil gjerne at hun skal ligge og slappe av, og akseptere at det ikke er henne alt i verden dreier seg om. I dag ble det for det meste at hun lå i dekk, lå på kommando. Men jeg er veldig observant på å bruke en annen kommando enn når jeg skal ha dekk i lydighet, "legg deg" som brukes hjemme også når hun står midt foran TV'en eller av andre grunner må ha beskjed om å gå og legge seg. Så håper jeg hun tar hintet etter hvert og kan slappe av, og ikke ligge og vente på ny kommando.
Ellers trente vi på forangående i line igjen, og hun viser veldig gode takter der - hun gikk et langt strekke i dag med fint drag i lina uten at det ble gallopp framover. Det liker vi! Hun går på ekstern forsterkning, har ikke fått forståelse for kommandoen, men så har vi heller ikke trent på den øvelsen siden sist kurskveld, bare fokusert på helgas LP-stevne. Jeg og instruktør ble også enig om at vi skal vente med å legge på en ståkommando til hun har forstått det å gå foran, slik at vi får inn en fin gange før vi kompliserer det. Jeg har trent med begge deler og timet belønningen feil, slik at jeg fikk en hund som gikk litt foran, stoppet av seg selv og snudde seg mot meg for å få belønningen sin, og måtte jages videre for å gå mer før hun igjen stoppet. Nå har vi fått bort det igjen, men derfor skal vi fokusere bare på å gå, gå, gå og gå.
Vi var innom budføring, og fikk noen fine slag med en for henne ukjent figurant. Hun mistet tidvis tempoet, varierte på om hun sprang ut eller om hun luntet ut. Men - jeg ser en enorm forbedring fra sist periode vi trente mye på dette. Da kom hun enten i full fart, eller så glemte hun hva hun skulle og forsvant snusende bortover bakken i helt feil retning. Mens både i dag og sist gang oppsøker hun figuranten på rimelig strakeste vei. Det er positivt, da har hun fått større forståelse for hva hun skal, så er tempo noe vi kan jobbe inn parallelt.
Jeg fikk selvfølgelig også vært figurant på budføring, og jobbet med cairn terrieren Emil - det er noe helt annet å jobbe med en så liten hund! Bare det å belønne blir en helt annen jobb. Men han er jo så god og søt, og syntes jeg hadde innmari bra snadder i lomma.
Ellers jobbet vi mest med apporten i dag.
Den har ikke X'en sett siden jeg var på Sølen i oktober, og jeg er så begeistret for henne, hun husket veldig godt den øvelsen. En skulle tro at etter fem måneders pause fra en øvelse må en gå mange, mange steg tilbake når treningen taes opp igjen. Men X'en har en egen evne til å tenke på ting og skjønne det mens vi har en pause, så jeg synes hun i dag jobbet betydelig bedre med bukken enn sist - i den forstand at hun viste mye større forståelse for at JEG er den som utløser fest og belønning. Hun viste ingen tendenser til "juhu, jeg har bukken, det ha'kke du, og du skal faen tute måtte jobbe for å få den tilbake igjen!" Så må jeg legge til at jeg trener kun apport med lenka på, nettopp for at hun ikke skal få tatt seg slike seiersrunder med "byttet" sitt, men i dag trengte jeg lenka primært som sikkerhetsnett, jeg trengte ikke å bruke den per se.
Tipsene og rådene jeg fikk i dag er de samme som jeg har fått før og jobbet etter, så det bekrefter bare at jeg og mine treningsvenner har tenkt fornuftig i forhold til X'en og apporten.
Apportøvelsen har et dusin moment å fokusere på, og det synes jeg gjør øvelsen så morsom å trene på. En kan stadig finne punkter å forbedre, og det er mange sjanser til å gjøre framgang - også er det så innmari befriende å se alle momentene satt sammen til en flott øvelse med poletten på plass!
I dag jobbet vi med kjeksingen hennes, at hun skal kunne sitte rolig ved min side og holde bukken uten å bruke den som hubba bubba... Hun har ingen kjeksing i full fart, men blir det rolig kommer tennene. Jeg vet ikke helt hvorfor, for hun burde være stor nok i kjeften til å kunne holde den på plass, så mulig det bare er en uvane. Nå har jeg i hvert fall fokus på å belønne når hun holder den rolig, dernest lære henne kommandoen "hold" for å kunne gi henne bukken og forvente at hun holder uten å tygge, og jeg motvirker tyggingen med en liten finger holdt løst under underkjeven hennes.
Vi jobbet med å holde bukken selv om det er fristende å slippe den - for eksempel skal den ikke spyttes ut bare fordi hånda mi nærmer seg, hun skal holde bukken selv om jeg tar i bukken - den skal kun avleveres på kommando. Og det har jeg ikke begynt å lære henne enda, for det blir neppe noe problem.
Og vi jobbet med det å oppsøke meg når bukken er plukket opp - jeg legger bukken et par meter foran henne, gir "apport"-kommandoen, og når hun har plukket den forsvinner jeg fra henne. Hun følger med fordi hun er i lenka, men jeg hadde aldri stram lenke, så jeg tror jeg kan sjekke snart om hun følger etter meg uten lenka. En må pushe litt grenser for å se om en har kommet framover. Når hun kommer på høyde med meg, har jeg pleid å belønne henne for å finne meg.
I dag innførte jeg et nytt moment, krevde mer av henne før hun fikk belønning. Ikke bare måtte hun komme på høyde med meg, men hun måtte også sette seg og være i utgangsposisjon for å få en godbit.
Som sagt, jeg synes det er morsomt å jobbe med apporten, og det er så mye en kan variere treningen med.
Avslutningsvis ble det som vanlig fellesdekk. Det gikk en gærning i meg, og jeg bestemte meg for å kjøre full fellesdekk med skjult fører - hun har ikke blitt utsatt for det før, bare i korte stunder med hyppig belønning. Instruktørene valgte også å kjøre fire minutters fellesdekk. Så da fikk virkelig X'en kjørt seg.
Jeg sto så jeg kunne se henne hele tiden, men hun kan ikke ha sett meg i det hele tatt. Hun stirret i den retningen jeg forsvant, men det var ikke antydning til å reise seg, hun virket så stødig og trygg der hun lå. Flinke jenta mi!
Og nå er vi kommet hjem og fått varmen i oss, jeg spiser middag, og hun ligger og snorker i sofaen ved siden av meg. Vi er begge enig om at toseter er for trangt for oss, så vi ønsker oss en bred treseter i nyheimen. Minst.
Døgnrytmen min er ganske crappy for tiden, jeg sliter med å få sove. De siste nettene har jeg ikke fått sove før i fem-seks-tiden på morgenen. Og framfor å vri meg i senga til lakenet har falt av senga, blir jeg sittende oppe til jeg tror jeg er så stuptrøtt at jeg vil sovne lell. En får sett mye dårlig TV på den måten, eller oppdatert seg på en drøss med blogger, smurfet på nettet etter oppussings- og interiørtips. Eller fullføre et broderi som har ligget i kommoden halvferdig altfor lenge. Jeg kan ikke huske sist jeg tok i den nåla, det kan godt tenkes at det er noe jeg begynte på da jeg bodde hjemme, altså kanskje i forrige millennium... Men hey, ingen skal få si at ikke jeg fullfører det jeg begynner på! Mønsteret husker jeg sto på trykk i Berner'n en gang, lånt fra den finske sennenhundklubbens medlemsblad.

I dag byttet vi kurssted, da det var fullt av vann og is på Sharif's. Så da endte vi en annen parkeringsplass, så å si tørr og bar, og mer i le så det ikke blåste like mye som hos dekkgiganten. Dog var det litt lastebiltrafikk og litt bråk fra lessing av containere og trailere enkelte stunder, men det er jo bare god forstyrrelse å ta med seg.
Det første og verste X'en fikk trene på i dag, var det å slappe av og vente på sin tur. Herlighet, det er kjipt opplegg! Da er jeg slem mot hunden min, når hun bare må ligge i ro, se på at de andre jobber, og ikke få gjøre noe selv. Og hun kommer med høylydte protester, så jeg må jo si jeg setter pris på arbeidslysten hennes, men det er veldig viktig at hun kan være i en treningssituasjon uten at det skjer noe med henne hele tiden også. Så da ble det sånn. Jeg vil gjerne at hun skal ligge og slappe av, og akseptere at det ikke er henne alt i verden dreier seg om. I dag ble det for det meste at hun lå i dekk, lå på kommando. Men jeg er veldig observant på å bruke en annen kommando enn når jeg skal ha dekk i lydighet, "legg deg" som brukes hjemme også når hun står midt foran TV'en eller av andre grunner må ha beskjed om å gå og legge seg. Så håper jeg hun tar hintet etter hvert og kan slappe av, og ikke ligge og vente på ny kommando.
Ellers trente vi på forangående i line igjen, og hun viser veldig gode takter der - hun gikk et langt strekke i dag med fint drag i lina uten at det ble gallopp framover. Det liker vi! Hun går på ekstern forsterkning, har ikke fått forståelse for kommandoen, men så har vi heller ikke trent på den øvelsen siden sist kurskveld, bare fokusert på helgas LP-stevne. Jeg og instruktør ble også enig om at vi skal vente med å legge på en ståkommando til hun har forstått det å gå foran, slik at vi får inn en fin gange før vi kompliserer det. Jeg har trent med begge deler og timet belønningen feil, slik at jeg fikk en hund som gikk litt foran, stoppet av seg selv og snudde seg mot meg for å få belønningen sin, og måtte jages videre for å gå mer før hun igjen stoppet. Nå har vi fått bort det igjen, men derfor skal vi fokusere bare på å gå, gå, gå og gå.
Vi var innom budføring, og fikk noen fine slag med en for henne ukjent figurant. Hun mistet tidvis tempoet, varierte på om hun sprang ut eller om hun luntet ut. Men - jeg ser en enorm forbedring fra sist periode vi trente mye på dette. Da kom hun enten i full fart, eller så glemte hun hva hun skulle og forsvant snusende bortover bakken i helt feil retning. Mens både i dag og sist gang oppsøker hun figuranten på rimelig strakeste vei. Det er positivt, da har hun fått større forståelse for hva hun skal, så er tempo noe vi kan jobbe inn parallelt.
Jeg fikk selvfølgelig også vært figurant på budføring, og jobbet med cairn terrieren Emil - det er noe helt annet å jobbe med en så liten hund! Bare det å belønne blir en helt annen jobb. Men han er jo så god og søt, og syntes jeg hadde innmari bra snadder i lomma.
Ellers jobbet vi mest med apporten i dag.
Den har ikke X'en sett siden jeg var på Sølen i oktober, og jeg er så begeistret for henne, hun husket veldig godt den øvelsen. En skulle tro at etter fem måneders pause fra en øvelse må en gå mange, mange steg tilbake når treningen taes opp igjen. Men X'en har en egen evne til å tenke på ting og skjønne det mens vi har en pause, så jeg synes hun i dag jobbet betydelig bedre med bukken enn sist - i den forstand at hun viste mye større forståelse for at JEG er den som utløser fest og belønning. Hun viste ingen tendenser til "juhu, jeg har bukken, det ha'kke du, og du skal faen tute måtte jobbe for å få den tilbake igjen!" Så må jeg legge til at jeg trener kun apport med lenka på, nettopp for at hun ikke skal få tatt seg slike seiersrunder med "byttet" sitt, men i dag trengte jeg lenka primært som sikkerhetsnett, jeg trengte ikke å bruke den per se.
Tipsene og rådene jeg fikk i dag er de samme som jeg har fått før og jobbet etter, så det bekrefter bare at jeg og mine treningsvenner har tenkt fornuftig i forhold til X'en og apporten.
Apportøvelsen har et dusin moment å fokusere på, og det synes jeg gjør øvelsen så morsom å trene på. En kan stadig finne punkter å forbedre, og det er mange sjanser til å gjøre framgang - også er det så innmari befriende å se alle momentene satt sammen til en flott øvelse med poletten på plass!
I dag jobbet vi med kjeksingen hennes, at hun skal kunne sitte rolig ved min side og holde bukken uten å bruke den som hubba bubba... Hun har ingen kjeksing i full fart, men blir det rolig kommer tennene. Jeg vet ikke helt hvorfor, for hun burde være stor nok i kjeften til å kunne holde den på plass, så mulig det bare er en uvane. Nå har jeg i hvert fall fokus på å belønne når hun holder den rolig, dernest lære henne kommandoen "hold" for å kunne gi henne bukken og forvente at hun holder uten å tygge, og jeg motvirker tyggingen med en liten finger holdt løst under underkjeven hennes.
Vi jobbet med å holde bukken selv om det er fristende å slippe den - for eksempel skal den ikke spyttes ut bare fordi hånda mi nærmer seg, hun skal holde bukken selv om jeg tar i bukken - den skal kun avleveres på kommando. Og det har jeg ikke begynt å lære henne enda, for det blir neppe noe problem.
Og vi jobbet med det å oppsøke meg når bukken er plukket opp - jeg legger bukken et par meter foran henne, gir "apport"-kommandoen, og når hun har plukket den forsvinner jeg fra henne. Hun følger med fordi hun er i lenka, men jeg hadde aldri stram lenke, så jeg tror jeg kan sjekke snart om hun følger etter meg uten lenka. En må pushe litt grenser for å se om en har kommet framover. Når hun kommer på høyde med meg, har jeg pleid å belønne henne for å finne meg.
I dag innførte jeg et nytt moment, krevde mer av henne før hun fikk belønning. Ikke bare måtte hun komme på høyde med meg, men hun måtte også sette seg og være i utgangsposisjon for å få en godbit.
Som sagt, jeg synes det er morsomt å jobbe med apporten, og det er så mye en kan variere treningen med.
Avslutningsvis ble det som vanlig fellesdekk. Det gikk en gærning i meg, og jeg bestemte meg for å kjøre full fellesdekk med skjult fører - hun har ikke blitt utsatt for det før, bare i korte stunder med hyppig belønning. Instruktørene valgte også å kjøre fire minutters fellesdekk. Så da fikk virkelig X'en kjørt seg.
Jeg sto så jeg kunne se henne hele tiden, men hun kan ikke ha sett meg i det hele tatt. Hun stirret i den retningen jeg forsvant, men det var ikke antydning til å reise seg, hun virket så stødig og trygg der hun lå. Flinke jenta mi!
Og nå er vi kommet hjem og fått varmen i oss, jeg spiser middag, og hun ligger og snorker i sofaen ved siden av meg. Vi er begge enig om at toseter er for trangt for oss, så vi ønsker oss en bred treseter i nyheimen. Minst.
Døgnrytmen min er ganske crappy for tiden, jeg sliter med å få sove. De siste nettene har jeg ikke fått sove før i fem-seks-tiden på morgenen. Og framfor å vri meg i senga til lakenet har falt av senga, blir jeg sittende oppe til jeg tror jeg er så stuptrøtt at jeg vil sovne lell. En får sett mye dårlig TV på den måten, eller oppdatert seg på en drøss med blogger, smurfet på nettet etter oppussings- og interiørtips. Eller fullføre et broderi som har ligget i kommoden halvferdig altfor lenge. Jeg kan ikke huske sist jeg tok i den nåla, det kan godt tenkes at det er noe jeg begynte på da jeg bodde hjemme, altså kanskje i forrige millennium... Men hey, ingen skal få si at ikke jeg fullfører det jeg begynner på! Mønsteret husker jeg sto på trykk i Berner'n en gang, lånt fra den finske sennenhundklubbens medlemsblad.
10. mars 2011
Superberneren
Tirsdag hadde X'en og jeg en sånn treningsøkt som avsluttes med tårer og banning, fordi jeg er teit og trener når jeg er sliten og ikke i form, setter for høye krav til X'en, blir sur når hun ikke innfrir, presser henne enda mer, maser og holder på til hun feiler gang på gang på gang. Så tramper jeg inn og er bare lei meg over at jeg er så dum som hundefører, og angrer på at jeg noen gang satte meg ambisjoner innenfor konkurranser, og tenker at jeg skal aldri mer trene lydighet.
Heldigvis går vi på kurs, så i dag måtte jeg kjøre opp til Sharif's for ny kurskveld. Egentlig hadde jeg mest lyst til å bli hjemme, men jeg hadde lovet å ta med hinderet, så da følte jeg meg forpliktet til å kjøre opp.
Jeg hadde jobbet litt med meg selv mentalt, og innstilt meg på at jeg skal bruke kurskveldene til å lære nye innlæringsmetoder for de ulike øvelsene, og ikke forvente så stor framgang hos X'en fra uke til uke - men at jeg får et grunnlag for å kunne lære henne øvelsene når jeg er i bedre form og dermed bedre skikket som fører for henne. Er jeg ikke i form bør vi fokusere på low maintenance og lavterskeltilbud som turer og sofakos. Og at jeg bruker kurskveldene primært til observasjon og kunnskapsinnånding, så kan X'en hvile i bilen. Sånn er det bare. Jeg er bare ikke vant til å ikke være i form - eller, jeg er ikke vant til at formen varierer stort både fra dag til dag og i løpet av en dag. Så jeg må lære meg til å lese meg selv, lære meg til å analysere meg selv for å finne ut hva jeg kan gjøre nå, og ikke bare dure fram som jeg har gjort før. Jeg kan planlegge, men jeg må lære meg å improvisere når jeg ikke lenger står i stil til egne ambisjoner og planer. Derfor må jeg ha back up-planer. Alt en skal venne seg til... Det tyngste er kanskje å ikke vite hvor lenge jeg må forholde meg til meg selv på denne måten. Hadde jeg hatt et brukket bein kunne legen gitt noen prognoser for groprogresjonen. Men så er ikke tilfelle nå.
Jaja, det er ikke meningen å fikse etter sympati eller noe, det er mer for å forklare litt hva som skjer her og sette treningen - og hverdagen - vår i kontekst.
Men jeg ankom Sharif's, og på tapeten i dag sto brukshinderøvelsen. Vi skulle også repetere kryp og forangående i line, så de to instruktørene tok hver sin øvelse og en kjapp gjennomgang med hver enkelt for å se hvordan det lå an og eventuelt få tips til videre avansering. I mellomtiden kunne vi andre trene på det vi ville, mens vi ventet på tur.
Jeg lagde meg ingen konkret plan for denne økta, men tenkte jeg skulle sjekke om X'en fremdeles husker klasse 1-hinderet, med tanke på kommende helgs stevne. Men X'en ble så lykkelig for å se hinderet at hun tjuvstartet og hoppet fra meg. Så da tenkte jeg at shit la gå, vi kan jo trene på brukshinderet, vi! Så, jeg fikk henne til å hoppe fra meg et par ganger til, uten problem. For hver gang gikk jeg over til hennes side framfor å kalle henne til meg. Det fikk jeg som råd en gang, å unngå at hunden kalles inn ved hindertreningen, slik at den venner seg til at den faktisk skal hoppe over hinderet når det er i nærheten. Grovt forklart. Etter et par repetisjoner forsøkte jeg å legge på en sitt-kommando når X'en var på den andre siden. Første gangen gikk jeg helt inntil hinderet og hjalp henne, og belønnet over hinderet. Men de neste gangene kunne jeg si "sitt" fra der jeg sto med flott respons. Jeg må sjekke regelverket om det står noe om minimum lengde hunden skal sette seg fra hinderet. Jeg tror ikke det, men en skal aldri si aldri - brått står det at hunden skal sitte minst to meter fra hinderet, blablabla. Så en får sjekke det før ting er for spikret. Jeg forsøkte deretter å sette hele øvelsen sammen, altså framhopp, sitt og hoppe tilbake til meg. Og hun gjorde det! Jeg måtte jo forsøke et par ganger til, dumt å gi seg når noe fungerer - men hun gjentok gang på gang. Hinderet er bare så morsomt, synes den hunden, og da blir det jo morsomt for meg også! Hun viste litt tjuvstarttendenser, men i og med at hun var høy som en drage rett ut av bilen lot jeg det gå for nå. Jeg vil ikke korrigere for mye på en øvelse som ikke ansees som spikret enda, når tjuvstart bør være relativt enkelt å få has på. Jeg bør også huske at hinder stort sett er på slutten av et program, og da har nok hunden litt mindre sprut enn hun hadde i dag.
Ellers jobbet jeg meg gjennom det meste av øvelser i LP klasse 1 og bruks klasse D i dag.
For moro skyld forsøkte jeg en dekk under marsj, den kunne hun ikke sist jeg forsøkte, men nå satt den som et skudd! Riktignok holdt jeg ikke like høyt tempo som under vanlig marsj, men jeg merket at jeg kunne speede opp i løpet av de repetisjonene jeg gjorde. Også var jeg flink til å avslutte mens hun enda lyktes.
Jeg pirket en del på dekken i dag - det vil si, jeg pirket på det gjennomgående problemet vi hadde på stevnet i Tønsberg, at hun spretter opp før kommando. Så jeg la henne i dekk, og gikk fra og inntil flere ganger, uten at hun leet seg. Underlig...
Men så tok jeg en full dekk under marsj, og da spratt hun opp når jeg kom inntil. Og da datt heldigvis poletten ned i hodet mitt - hun skjønner forskjell på "øvelse" og "trening". Går jeg to steg bak og inntil, spretter hun opp. Går jeg bare inntil for å belønne eller sjekke, blir hun liggende. Luringen!
Så da måtte jeg jo fikse på det - la henne ned, gikk fra, to steg bak, inntil, og sto til hun feilet for å kunne legge en korreksjon på det. Jeg gjentok flere ganger, og kunne stå lenge, hun forsøkte seg et par ganger, men jeg fikk korrigert med en gang. Så jeg var veldig fornøyd med den økta. Ikke at jeg tror problemet er borte for alltid, vi må trene mer på det, men jeg håper hun tok hintet.
På innkallingen har vi slitt med avslutningen - hun forsvinner for langt bak, skal bare littegrann, før hun kommer på at hun skal inntil - med mindre jeg har ropt en gang til. Så i dag kjørte jeg flere innkallinger, og når hun kom bak meg løp jeg avgårde fra henne. Da kom hun selvfølgelig etter meg med en gang, jeg stoppet, hun satte seg, og hun fikk masse belønning. Viktig å følge med på eier'n sin!
Jeg fikk også instruktørhjelp på kommandering av lineføring, med fokus på vendinger, siden det var problemet i helga. Vi kjørte samme taktikk der - jeg begynner å løpe i vendingen for å få henne til å følge med, rett og slett gi henne en vekker i vendingen. Hun synes jo det å løpe er gøy, så kanskje gjør det øvelsen mer uforutsigbar og morsom for henne. Det er verdt å forsøke.
Ellers... Fellesdekk, stå under marsj, avstandskommandering, klasse 1-hinderet, repetisjon av kryp og forangående i line, og et vellykket forsøk på budføring. Det var vel alt vi gjorde i dag, og det burde jo holde for en kurskveld. Jeg er i hvert fall ekstremt fornøyd med dagen - vi kom gjennom veldig mye, og hadde meget høy grad av suksess og mestring i mine øyne. Da tenker jeg selvfølgelig i forhold til hvilket nivå de ulike øvelsene er på for oss. Jeg tror jeg i dag var flink til å balansere det å legge til rette for at hun skal lykkes samtidig som jeg kan presse litt og sette litt krav for å pushe fram forbedring. Jeg er også så stolt av X'en, som jobbet og jobbet gjennom over to timer, hun hadde skikkelig lyst til å jobbe i dag, ga av seg selv, tilbød atferder mens vi pratet og hadde pauser (hun kan jo lære seg å kjede seg, men...), hadde høy intensitet og godt humør. Hun var kjempegøy å jobbe med i dag!
Heldigvis går vi på kurs, så i dag måtte jeg kjøre opp til Sharif's for ny kurskveld. Egentlig hadde jeg mest lyst til å bli hjemme, men jeg hadde lovet å ta med hinderet, så da følte jeg meg forpliktet til å kjøre opp.
Jeg hadde jobbet litt med meg selv mentalt, og innstilt meg på at jeg skal bruke kurskveldene til å lære nye innlæringsmetoder for de ulike øvelsene, og ikke forvente så stor framgang hos X'en fra uke til uke - men at jeg får et grunnlag for å kunne lære henne øvelsene når jeg er i bedre form og dermed bedre skikket som fører for henne. Er jeg ikke i form bør vi fokusere på low maintenance og lavterskeltilbud som turer og sofakos. Og at jeg bruker kurskveldene primært til observasjon og kunnskapsinnånding, så kan X'en hvile i bilen. Sånn er det bare. Jeg er bare ikke vant til å ikke være i form - eller, jeg er ikke vant til at formen varierer stort både fra dag til dag og i løpet av en dag. Så jeg må lære meg til å lese meg selv, lære meg til å analysere meg selv for å finne ut hva jeg kan gjøre nå, og ikke bare dure fram som jeg har gjort før. Jeg kan planlegge, men jeg må lære meg å improvisere når jeg ikke lenger står i stil til egne ambisjoner og planer. Derfor må jeg ha back up-planer. Alt en skal venne seg til... Det tyngste er kanskje å ikke vite hvor lenge jeg må forholde meg til meg selv på denne måten. Hadde jeg hatt et brukket bein kunne legen gitt noen prognoser for groprogresjonen. Men så er ikke tilfelle nå.
Jaja, det er ikke meningen å fikse etter sympati eller noe, det er mer for å forklare litt hva som skjer her og sette treningen - og hverdagen - vår i kontekst.
Men jeg ankom Sharif's, og på tapeten i dag sto brukshinderøvelsen. Vi skulle også repetere kryp og forangående i line, så de to instruktørene tok hver sin øvelse og en kjapp gjennomgang med hver enkelt for å se hvordan det lå an og eventuelt få tips til videre avansering. I mellomtiden kunne vi andre trene på det vi ville, mens vi ventet på tur.
Jeg lagde meg ingen konkret plan for denne økta, men tenkte jeg skulle sjekke om X'en fremdeles husker klasse 1-hinderet, med tanke på kommende helgs stevne. Men X'en ble så lykkelig for å se hinderet at hun tjuvstartet og hoppet fra meg. Så da tenkte jeg at shit la gå, vi kan jo trene på brukshinderet, vi! Så, jeg fikk henne til å hoppe fra meg et par ganger til, uten problem. For hver gang gikk jeg over til hennes side framfor å kalle henne til meg. Det fikk jeg som råd en gang, å unngå at hunden kalles inn ved hindertreningen, slik at den venner seg til at den faktisk skal hoppe over hinderet når det er i nærheten. Grovt forklart. Etter et par repetisjoner forsøkte jeg å legge på en sitt-kommando når X'en var på den andre siden. Første gangen gikk jeg helt inntil hinderet og hjalp henne, og belønnet over hinderet. Men de neste gangene kunne jeg si "sitt" fra der jeg sto med flott respons. Jeg må sjekke regelverket om det står noe om minimum lengde hunden skal sette seg fra hinderet. Jeg tror ikke det, men en skal aldri si aldri - brått står det at hunden skal sitte minst to meter fra hinderet, blablabla. Så en får sjekke det før ting er for spikret. Jeg forsøkte deretter å sette hele øvelsen sammen, altså framhopp, sitt og hoppe tilbake til meg. Og hun gjorde det! Jeg måtte jo forsøke et par ganger til, dumt å gi seg når noe fungerer - men hun gjentok gang på gang. Hinderet er bare så morsomt, synes den hunden, og da blir det jo morsomt for meg også! Hun viste litt tjuvstarttendenser, men i og med at hun var høy som en drage rett ut av bilen lot jeg det gå for nå. Jeg vil ikke korrigere for mye på en øvelse som ikke ansees som spikret enda, når tjuvstart bør være relativt enkelt å få has på. Jeg bør også huske at hinder stort sett er på slutten av et program, og da har nok hunden litt mindre sprut enn hun hadde i dag.
Ellers jobbet jeg meg gjennom det meste av øvelser i LP klasse 1 og bruks klasse D i dag.
For moro skyld forsøkte jeg en dekk under marsj, den kunne hun ikke sist jeg forsøkte, men nå satt den som et skudd! Riktignok holdt jeg ikke like høyt tempo som under vanlig marsj, men jeg merket at jeg kunne speede opp i løpet av de repetisjonene jeg gjorde. Også var jeg flink til å avslutte mens hun enda lyktes.
Jeg pirket en del på dekken i dag - det vil si, jeg pirket på det gjennomgående problemet vi hadde på stevnet i Tønsberg, at hun spretter opp før kommando. Så jeg la henne i dekk, og gikk fra og inntil flere ganger, uten at hun leet seg. Underlig...
Men så tok jeg en full dekk under marsj, og da spratt hun opp når jeg kom inntil. Og da datt heldigvis poletten ned i hodet mitt - hun skjønner forskjell på "øvelse" og "trening". Går jeg to steg bak og inntil, spretter hun opp. Går jeg bare inntil for å belønne eller sjekke, blir hun liggende. Luringen!
Så da måtte jeg jo fikse på det - la henne ned, gikk fra, to steg bak, inntil, og sto til hun feilet for å kunne legge en korreksjon på det. Jeg gjentok flere ganger, og kunne stå lenge, hun forsøkte seg et par ganger, men jeg fikk korrigert med en gang. Så jeg var veldig fornøyd med den økta. Ikke at jeg tror problemet er borte for alltid, vi må trene mer på det, men jeg håper hun tok hintet.
På innkallingen har vi slitt med avslutningen - hun forsvinner for langt bak, skal bare littegrann, før hun kommer på at hun skal inntil - med mindre jeg har ropt en gang til. Så i dag kjørte jeg flere innkallinger, og når hun kom bak meg løp jeg avgårde fra henne. Da kom hun selvfølgelig etter meg med en gang, jeg stoppet, hun satte seg, og hun fikk masse belønning. Viktig å følge med på eier'n sin!
Jeg fikk også instruktørhjelp på kommandering av lineføring, med fokus på vendinger, siden det var problemet i helga. Vi kjørte samme taktikk der - jeg begynner å løpe i vendingen for å få henne til å følge med, rett og slett gi henne en vekker i vendingen. Hun synes jo det å løpe er gøy, så kanskje gjør det øvelsen mer uforutsigbar og morsom for henne. Det er verdt å forsøke.
Ellers... Fellesdekk, stå under marsj, avstandskommandering, klasse 1-hinderet, repetisjon av kryp og forangående i line, og et vellykket forsøk på budføring. Det var vel alt vi gjorde i dag, og det burde jo holde for en kurskveld. Jeg er i hvert fall ekstremt fornøyd med dagen - vi kom gjennom veldig mye, og hadde meget høy grad av suksess og mestring i mine øyne. Da tenker jeg selvfølgelig i forhold til hvilket nivå de ulike øvelsene er på for oss. Jeg tror jeg i dag var flink til å balansere det å legge til rette for at hun skal lykkes samtidig som jeg kan presse litt og sette litt krav for å pushe fram forbedring. Jeg er også så stolt av X'en, som jobbet og jobbet gjennom over to timer, hun hadde skikkelig lyst til å jobbe i dag, ga av seg selv, tilbød atferder mens vi pratet og hadde pauser (hun kan jo lære seg å kjede seg, men...), hadde høy intensitet og godt humør. Hun var kjempegøy å jobbe med i dag!
Abonner på:
Innlegg (Atom)
