En deilig lørdag i januar

Våknet i dag, og hadde til en forandring ingenting på blokka. Ikke noe program, ikke noen to do-liste, ikke noe som haster, ikke noe som må gjøres - bare en helt tom dag. Deilig!

Værgudene var til og med på vår side, så vi fikk en lang og fin tur i skogen. Ikke noe nedbør, passe kaldt, sol på himmelen, godt fotolys og nok frost de siste dagene til at det ikke er bløtt å gå i skogen. Lysløypa er fremdeles rimelig isbelagt, men kommer vi inn på skogsstiene er de betraktelig bedre. Kan egentlig ikke sammenlignes. Selv om vi har bodd her en stund nå, har vi langt fra utforsket alle stier, så vi oppdager stadig nye ruter og runder, uprøvde stier som ender på kjente steder, skikkelig oppdagelsesferd.


Myrsnipa synes dette er cirka vakreste valpen i verden!


Men myrsnipa kan ikke huske å ha sett kenguruer i stamtavla! Boing, boing!




Utenom duene i sentrum, er nok hester det mest spennende X'en kan treffe på.

Etter til og fra-diareen til X'en, har Hans blitt litt stresset i forhold til hva valpen får i seg av udde varieteter når vi er ute på tur. Særlig etter at veterinæren fikk prentet inn i hodet hans at valpen aldri måtte få spise hestebæsj. Vel står det ikke på menyen hennes, men jeg tror ikke hun dør om vi ikke klarer å få stoppet henne i tide. Og med stall i nærheten, hvor hestene bruker stier vi også bruker, er det uunngåelig. Men noen ting skal ikke valpen få spise, for eksempel gule plastikkbiter som ligger på "hundejordet". Så da ble det en liten kamp, hvor X'en mente at finner'n er vinner'n, og neimen om hun skulle gi det fra seg, og Hans naturlig nok mente at dette skulle han ta fra henne. Hvordan Hans gjorde det, vet jeg ikke, men han klarte i hvert fall å snu jakta slik at X'en frivillig fikk gitt fra seg plasten i bytte mot et par fôrkuler. Fooled ya!






På valpekurset snakket de sist gang om betydningen av å trene på ulikt underlag, slik at valpen ikke tror at kommandoer kun er gyldige på asfalt. Så vi fikk i hjemmelekse å bruke fantasien i treningen. Kanskje ikke så fantasifullt, men vi la i hvert fall inn en del dressur på turen. Stoppet på "hundesletta" og trente litt der, tok noen økter på stiene. En stor endring for X'en var at Hans tok hele kommandoen, det er nok jeg som har gjort det meste av treningen i det siste. Men vi ønsker oss en hund som er vår, og ikke min (noe hun kan ha tendens til å bli, siden hun er med meg på jobb, jeg går på alle kurskveldene, osv), så hun skal høre like mye på Hans som på meg. Dermed ble også jeg en forstyrrelse, ved at jeg sto i nærheten, gikk ved siden av, tok bilder. Men valpen er flink, hun! Jeg føler for å rette på Hans av og til, men det får han bare leve med... Det er ment som konstruktiv kritikk, altså!


Eksempel på innkalling.


X'en begynner å bli flinkere på dekk, og vi kan stadig gå lengre fra eller bruke lengre tid mellom hver belønning. Det lyset som skal gå opp for valpen i forhold til dekkforståelsen er nok mer et dimmerlys enn noe annet...


En nydelig utført øvelse, men feil øvelse. Dette bildet er tatt rett etter det over. Valpen ligger i dekk, Hans kommanderer sitt, valpen løper bort til Hans, og setter seg... Vi må nok gå litt saktere fram når vi trener avstandskommando, ja... Men hey, vi belønner valpen og er foreløpig glad for at hun vil jobbe og tilbyr atferd på kommandoene våre. Hun skal ha for innsatsen!


Ikke noe problem med lineføring, når valpen vet lomma er full av godbiter! Hun går forresten med like mye kontakt og oppmerksomhet uavhengig av om lenka er på eller av. Flinkeste valpen!

Hjemmekontor og partay

Jeg er altså så inderlig glad for den nye jobben min! Jeg stortrives med oppgavene, kollegaene, alt! Det er gode muligheter for å jobbe hjemmefra ved behov, og fredag hadde jeg slike behov. Med veterinærtime midt på dagen, var det enklere å ha hjemmet som base, siden det er nærmere.

X'en har nemlig hatt sin første urinveisinfeksjon (eller blærekatarr, dyrlegen bruker begge benevnelsene...). Det oppdaget vi ved at valpen plutselig nesten bare dryppet blod, den urinen som kom ut var også rimelig iblandet blod. Etter en natt så det jo ut som om det hadde vært slakt i gangen hvor X'en sover. Så vi troppet opp på veterinærkontoret med en gang det åpnet (det har ikke drop in-time, men det bryr meg midt i når valpen blør og viser ubehag. Og ville de ikke tatt imot oss, hadde jeg simpelthen dratt videre til en annen klinikk jeg VET tar imot kunder uanmeldt, og disse hadde mistet en kunde). Det var ikke mulig å få til noen urinprøve, med mindre fem dråper blod teller, men vi fikk nå resept på antibiotika, og ga henne også en hestekur med tranebærpiller. På grunn av manglende urinprøve og blodet ønsket veterinæren en oppfølgingstime, og det er jo kjekt å få sjekket status etter ei knapp uke. Så da fikk vi ordnet det. Prøvene ser fine ut, noe sur pH enda, men så er ikke antibiotikakuren over enda heller.

Nå ser jeg jo også tydeligere fordelen ved forsikring. Jeg trodde faktisk at man måtte ha ett veterinærbesøk som kostet mer enn egenandelen for å få noe refundert, men jeg kan altså samle opp alle besøk innenfor egenandelsperioden. Med urinveisinfeksjon og en øyebetennelse har det på en drøy måned blitt fire besøk (førstekonsultasjon og oppfølging), og det er jo minst en femhundrelapp for å vise snuta si... Så da har vi lært det - forsikring er veldig, veldig bra.
Ikke at jeg ikke hadde dratt uten, kjære vene, valpens ve og vel kommer først, og jeg har en stor konto for slike uforutsette ting. Men kan man få noe refundert, så...

Urinveisinfeksjonen har gitt oss noen kommunikasjonsproblemer - valpen har sluttet å si fra når hun må på do, men bare gjør det der hun er. Greit at hun tisser inne i løpet av natta igjen, jeg skjønner at blærekontrollen nå er laber, men det kunne jo vært kjekt om hun kunne forsøke å si fra, som hun gjorde før.

Anyway, det er opp til oss å være litt foran henne. På jobben har vi hatt minimalt med uhell denne uka, mens i dag hjemme ble det noen. Jeg senker vel skuldrene litt mer hjemme, er ikke så krise om hun tisser her. Gulvet på jobben tåler fint å bli tisset på, men det er noe med at kollegaene ser det...
Det virker også som om X'en slår seg mer til ro hjemme. På jobben er hun mer urolig, kjeder seg litt fortere. Men igjen tror jeg det er fordi jeg er litt mer påpasselig der med at hun ikke skal bjeffe (som hun gjør når hun kjeder seg) og forstyrre kollegaene. Så jeg må bli litt mer hardhudet der. Hjemme er det selvfølgelig også mer å finne på - kan ta en kort tur i lysløypa, kan trene litt dressur, leke litt - gjøre ting jeg ikke gjør på kontoret. Men hun sover også mer her enn på kontoret:



Det ene måltidet hennes i dag puttet jeg oppi en ball hun må rulle på for at fôrkulene skal trille ut, i håp om at hun holdt seg i aktivitet en stund, og jeg kunne jobbe med god samvittighet. Men så fant jeg ut at jeg ville ha bilder av dette, og da får man ikke jobbet...







På kvelden var ei venninne på besøk for taco og sing star, og det var kjedelig nok, mente valpen... (Ja, det er julepynt dere ser på det ene bildet, hvem har sagt noe om når det må være ferdig pakket bort?)

Den store avgjørelsen i hundeholdet

Før X'en kom i hus, var det mange avgjørelser som skulle taes. Først og fremst OM vi hadde mulighet til å ha valp nå, dernest oppdretter og linjer, kjønn, hvilken valp, navn, kallenavn, en eller to som eier, forskjellige utstyr. Etter at hun kom i hus har også flere avgjørelser og vurderinger måtte foretas: Valg av dyrlege, hundeklubb, hundeskole, kurs, treningsmetoder, grenser og husregler...

Men én avgjørelse var jeg ikke forberedt på at ville kreve så mye tid, være til så mye bry, dra så mye energi av oss, gi så mange alternativ og preferanser.
Jeg snakker om drittposen. Møkkaposen. Bæsjeposen. Avføringsposen.



Jeg har kommet fram til en egen kravliste ved valg av bæsjeposer, etter å ha prøvd ulike ruller og poser. Vanligvis rasker vi med oss den pakken som måtte være i den butikken vi er i når forrige pose nærmer seg tom. Dermed har det blitt veldig vilkårlig bæsjeposeshopping. Det vil det ikke fortsette med, vi har valgt en favoritt som vi vil forsøke å være trofaste mot.
Hva ønsker jeg så av en bæsjepose?
* Den skal være intuitiv og lett å åpne. Jeg GIDDER ikke å gjette hvilken ende som er den rette, fomle med å få til et lite luftrom så man kan få dratt posen fra hverandre, og ta opp møkka. Møkka skal opp raskt
* Posene skal være lette å ta fra hverandre
* Den skal være av et mateiale som gjør at man kan ha posen i bukselomma, uten at den lager enorme buler - eller enda verre, lager irriterende knitrelyder når man går
* Rullen skal være så liten at den kan legges i jakkelomma eller veska, men ikke så liten at man aldri finner den. For stor rull er upraktisk
* Hanker er et stort pluss, for da er det lettere å bære med seg posen på tur, altfor langt unna en søppelkasse
* Den skal være lukttett, så man orker å ta med seg posen videre på tur
* Det er også et pluss om den kan gjenbrukes, selvfølgelig til bæsj sist, men for eksempel til godbiter først

Vi har prøvd poser som svikter på et eller flere av disse punktene, men har nå funnet en rull som er ideell. Den har jeg foreløpig bare funnet på Bunnpris, av alle steder, men vi har bitt oss merke i produsentnavnet, og holder nøye oppsyn om vi kan finne den flere steder.

Valpeshow - runde 2 (30.12.2007)

(Fortsettelse på berettelsen om valpeshowene i romjula).

Ny dag, nye sjanser - med syv påmeldte valper gikk det jo an å håpe på noen flere tisper. Ikke nødvendigvis for konkurransens skyld (selv om det alltid er gøy å slå noen...), men for at X'en skal få venne seg til å løpe i en ring med andre hunder, uten at det skal bety lek. Nå har vi trent litt på det, men mer erfaring har aldri skadet.
Men, utrolig nok så var de seks andre valpene hannhunder. Så da måtte vi jo nesten gå for reprise av gårsdagen, eller bedre. Og det ble fullstendig reprise - X'en BIM og Tumle BIR.
Dagens dommer var rimelig kjappt og klar på hva han ville ha, så det ble ikke mer løping enn høyst nødvendig. Vi løp faktisk ikke i BIR og BIM en gang, for dommeren hadde allerede bestemt seg. Litt dumt for X'ens del, som bare får løpe solo. Men, men, det er fremdeles mange valpeshow igjen som hun er påmeldt til.
I dag fikk vi faktisk også premie hvis man ble BIR eller BIM, så vi kom hjem med en pokalsak.
Vi dro med en gang berner var ferdig, for å rekke resten av programmet. Skulle blant annet innom leiligheten i Oslo for å lesse av en bil full av julegaver og bagasje. Ganske mye, vi hadde aldri fått det med oss på toget... Så var det inn til Østfold igjen for å forberede nyttårsaften, samt at vi første januar dro en kjapp tur til familien i Ålesund. Da ble X'en igjen hos Hans i Oslo. Og da jeg kom ned igjen, hadde Hans plassert de to BIM-rosettene og pokalen på ei hylle. X'ens premiesamling drar seg til! :-)

X'en - en elitehund?

Det har ikke blitt blogget for mye fra dette kurset som vi går på nå - tiden går så fort, og det er ting som prioriteres over det å blogge...

Jeg føler at vi så raskere og større framgang på forrige kurs - men da startet vi jo på scratch, og lærte masse nye ting. På dette kurset lærer vi i og for seg ikke nye øvelser (det går fremdeles på sitt, dekk, bli, lineføring/fri ved fot, kontakt). Men vi lærer å gjøre øvelsene vanskeligere/mer avansert, vi lærer å styrke hundens forståelse for øvelsene, vi lærer hvordan hunden kan gjøre øvelsene bedre, vi lærer å diskriminere omgivelsene i større grad (uff, det høres i mine ører så fælt ut når instruktøren bruker det begrepet).

For å bli mer konkret:
Vi lærer betydningen av at hunden kan utføre og følge en kommando selv om vi ikke har øyekontakt, selv om vi står med ryggen til, selv om vi ikke er synlige.
Vi lærer betydningen av å trene i ulike settinger, kontekster, med forskjellig underlag og omgivelser.
Vi lærer betydningen av at hunden arbeider med oss, til tross for fristelser i umiddelbar nærhet.

I går øvde på vi på fellessitt med skjult fører - en øvelse i eliteklasse i lydighetskonkurranse. Ikke verst? Instruktøren sa at det var første gang han gikk så langt på dette kurset, men vi var så flinke! Nå er vel ikke akkurat X'en og jeg den ekvipasjen som ligger i tet og banker de andre i LP, men vi klarer nå på et visst nivå hver ny utfordring vi blir presentert for. Og hensikten er jo å trene videre hjemme, man blir ikke ferdig på dette kurset.
Først prøvde instruktøren at alle seks valpene skulle bli sittende, mens vi gikk rundt hushjørnet. Det ble for spennende med så mange valper i nærheten, så vi ble delt i to. Og da klarte vi faktisk å få tre valper til å sitte samtidig, selv om vi forsvant (baklengs) rundt et hjørne. Det hører med til historien at vi gikk tilbake til valpene rimelig raskt, for å rekke å belønne før de reiste seg, men man starter i det små, gjør man ikke?!?

Jeg synes jeg hver kurskveld trenger litt tid på å komme på nett med X'en, at hun trenger fem-ti minutter (mer? Jeg tar ikke tiden) på å falle til ro, konsentrere seg og koble seg opp på mitt nettverk. Det er i og for seg artig at hun blir giret av å være på trening, ser det som lystbetont, og det beviser jo også at vi ikke bare kan trene i stua eller alene på ei grusbane. Vi trenger forstyrrelser.
Jeg merker allerede på bussen på vei til treningen (tror jeg, mulig jeg projiserer) at hun vet noe skal skje. Enda vi tar buss hjem fra jobb også, men hun skjønner tilsynelatende at det er en annen buss i en annen retning.
Det hadde vært lettere å godta energinivået hennes og hvor klar hun er for å jobbe, hadde det ikke vært for at hun er så vokal. Kurskvelden starter med at instruktør prater og forklarer litt, og det har rett og slett ikke valpen tålmodighet til. Så hun bjeffer til meg, tilbyr ulik atferd (setter seg, legger seg, setter seg opp igjen, prøver andre ting) og er høylydt. Ganske irriterende, og jeg har enda ikke funnet noen bra måte som får henne stille (fra ignorering med ryggen til, til ren kjeft). Instruktøren har foreslått å lære henne å bjeffe på kommando, for dermed også å kunne lære henne en tyst-kommando. "For at en hund skal kunne gjøre det som er riktig, må den også kunne vite hva som er galt." (Nå er jo det å gi hals også en øvelse i bruks, uten at vi har tenkt til å få bruk for det)
På forrige kurs pleide jeg å binde X'en noen meter fra meg under slik prating, og da slo hun seg til ro i stillhet, så jeg skal prøve det neste gang. Vi er nå på et litt annet sted, så det er ikke like lett å finne steder å binde valpen.
Vi har forresten flyttet ut av parkeringshuset. Selv om det var rimelig kaldt om mandag, uforberedt på det som man var og følgelig dårlig kledd, er det bedre å være utendørs. Hunden er så mye renere når vi kommer hjem! Lenke og annet utstyr er renere. Vi er renere.
Vi var på valpeshow sist helg, og det rant brunt vann av X'en da hun ble badet på fredagen! Og da var det bare ei uke siden sist bad, så jeg skylder på to kurskvelder i parkeringshuset.

Her er forresten Mikkel, som vi trener med. Eier Linda har fått filmet når de trene av og til, og det er inspirerende å se på!
I det hele tatt bruker jeg tidvis mye tid på nettet for å lese andres blogger, se videoer, lære, bli inspirert, få ideer. Jeg leser alt fra "vanlige" hundeeieres hverdagsbetraktninger, via de som småkonkurrerer i ulike grener, til de som gjør det virkelig bra. Det er takknemlig med folk som gidder å blogge så man kan lære noe - også om ting som er vanskelig, nedturer og hvordan man håndterer disse. Der mangler vel i grunnen min blogg en del enda, for være direkte lærerik for andre... Men så er det nå bare noen hverdagsbetraktninger og -opplevelser fra lille store X'ens liv og leven.

Til sist må jeg jo få presentere dere for mine fjorten nye bestevenner, som jeg gjorde et blidt møte med i går, etter at værgudene hadde sagt sitt (og vi fortsetter å leke med fine linsa vi fikk til jul!):

Kjære Oslo kommune, Prinsdal vel, Statens Vegvesen, andre ansvarlige

I dag tidlig sto jeg og ventet på bussen. Asfalten rundt meg er helt bar, med unntak av en liten isflekk. Ellers er det tørt og fint. Det er lenge siden det har vært ishinne på asfalten på morgenen, og det er ganske trygt å gå for tiden.
Overraskelsen er derfor stor når en mann kommer med ei stor bøtte og hiver salt utover området ved bussholdeplassen. Hvorfor? I utgangspunktet virker det som en utrolig bortkastet ressurs. Det er mulig det virker preventivt, men om det kommer snø vil jo også denne legge seg oppå saltet. Regn kan skylle bort saltet. Så jeg er ikke helt med på denne strategien.

Hvis de som sitter på pengekassa skulle være usikre på hvordan de kan bruke pengene, vil jeg i stedet komme med noen forslag, som jeg synes er mer preserende enn is på tørr asfalt:

Når dere først hadde en mann nede på bussholdeplassen, hadde det vært kjekt om denne kunne ryddet området. Ideelt sett burde de som kaste søppel også plukke dette opp, men mennesker er nå engang så late at de ikke gidder å gå 75 cm bort til søppelkassa. Dermed flyter holdeplassområdet og fortauet for øvrig av sigarettsneiper, tyggegummiklaser, snusrester, sjokoladepapir, matemballasje, glasskår og annen dritt. Jeg har stort sett med meg en liten valp når jeg går til bussen, og må stadig vekk fjerne farlige objekt fra munnen hennes. Også små barn kan finne på å putte dette i munnen.

Det er tydeligvis allerede investert i salt, men jeg har forslag til hvor det kan brukes. Der jeg bor har vi noen flotte lysløyper, som det for tiden er vanskelig å bruke fordi isen ligger tjukk og bred. Hva med å gjøre noe med det, så vi kan bruke naturen på en trygg måte? Selvfølgelig kan vi gå i skogen med valpen, så hun får bevegd seg og bygd opp muskler - men for å komme til skogen må vi gå flere hundre meter i lysløypa. Det er fort gjort å brekke beina. Deler av lysløypa brukes jo også av skolebarn som går til og fra to forskjellige skoler.

Når dere likevel holder på i området, kunne dere kanskje sette opp noen søppelkasser? Det er mye skrot i lysløypene, men det er ikke så rart når du må gå i en time for å finne søppelkassa. Som forsøksvis forsvarlig hundeeier blir jeg litt lei av enten å bære fulle bæsjeposer, eller å ha de i jakkelomma. Det er ikke rart at enkelte hundeeiere velger å la bæsjen bli liggende.

Så har jeg et siste forslag:
Det er to veier i nærområdet som kan gjøres enveiskjørte, da de mer eller mindre går i sløyfer. De er nå for smale til å ha toveistrafikk, særlig når beboere må parkere i gatene. Sørg for at all trafikk går samme vei, og bygg fortau i hvert fall på den ene siden. Det vil gjøre ting mye tryggere for alle trafikanter. Det er faktisk skolevei disse veiene også. Ta gjerne kontakt for forslag til tegninger og nærmere detaljer!

Tann-pine

Jeg har alltid fått høre at det er sjelden man finner valpens tenner, de er umulige å oppdage, og forsvinner enten utendørs eller blir svelget av valpen når den drikker/tygger. Og hjemmefra kan jeg i grunn ikke huske at vi har funnet mer enn én tann, og det tror jeg var Minnie sin. Hun var født i 1987, så det er cirka 20 år siden jeg har sett en valpetann utenfor valpens munn.

For X'en - hun har vi funnet tennene til! Enten vet ikke hun at de skal bli sporløst forsvunnet, eller så er det jeg som passer så godt på dyret at jeg ikke unngår tennene...
I en liten kaffekopp på kjøkkenbenken har vi nå tre tenner.

Den første mistet hun ganske raskt, det skjedde i høst en gang. Det er en pitteliten tann, i hvert fall sammenlignet med de som har falt ut i det siste. X'en drev og bet i genseren min, og i det jeg fjernet munnen hennes fra stoffet, hørte jeg en liten lyd fra gulvet. Der var tanna falt ned.

Den andre er en stor jeksel, og den mistet hun på Norsk Berner Sennenhundklubbs utstilling i Letohallen 13. januar. Vi var en gjeng som satt og ventet på gruppefinalene, og X'en koste seg med et griseøre for å døyve kjedsomheten. Tilfeldigvis spør en av de andre om X'en godtar at jeg tar mat fra henne. Og for å være ærlig har jeg ikke prøvd det altfor ofte, så jeg bøyer meg ned og tar øret hennes. Det er fullt av blod! Griseøret, altså. Jeg titter i munnen, og der er det mer blod, og noen løse tenner. Vi følger vel alle litt med på X'en etter dette, og ganske riktig - få minutter senere ligger tanna på gulvet.

Den tredje er ei hjørnetann, som hun mistet på bussen sist torsdag. Vet ikke helt hvordan. Hun småtygde på noe, jeg sa slipp, hun spyttet ut, og jeg så at det var ei hjørnetann... Men, da har hun i hvert fall stabilisert seg på fire hjørnetenner, etter å ha hatt et varierende antall ei ukes tid.

Hva er så tann-pinen? Jo, jeg aner jo ikke hva jeg skal gjøre med disse tennene! Jeg får meg ikke til å kaste de. Vi har jo funnet valpetennene hennes! Men de kan jo ikke ligge i en liten kaffekopp til evig tid. Så hva gjør jeg? Skal jeg kanskje kjøpe en av disse sølvboksene man gir i dåpsgave? Hmm... Tenke, tenke.

Valpeshow - runde 1 (29.12.07)

Har aldri fått blogget om X'ens valpeshow så langt, av den enkle vanskelige grunn at jeg venter på noen bilder... Men når overføringskabelen har emigrert, blir det vanskelig, så da får jeg skrive nå, og heller vise bildene en annen gang...

I romjula (i fjor...) kom X'ens debut på valpeshow. Jeg hadde store forventninger til hvordan hun skulle takle det hele, og disse ble heldigvis innfridd. Den valpen har vært med oss på så mange steder, gjort så mye forskjellig, og er så gjennomført stødig, at det var ikke noe problem å bli med til Letohallen med over tusen hunder! Ringen var innerst i hallen, så hun måtte gjennom hele området før vi fikk campert, og den tøtta er egentlig ganske freidig og selvsikker. Går glad og fornøyd, gjerne litt foran meg, skal hilse på alt og alle, snuse og undersøke. Hun tror at hele verden er god, og skapt for hennes velbehag. Må nesten begynne å dempe dyret litt, så hun lærer å oppføre seg... Samtidig som det er så gøy å se henne så frimodig, nysgjerrig og lykkelig over å få oppleve noe (nytt).

Valpene hadde seeeen innkalling, så dermed fikk vi med oss alle de voksne først. Og X'en satt ringside, og tittet på alle de store som løp og sto i ringen. Håper hun lærte litt om hvordan dette skal gjøres...

X'en var ikke helt i utstillingskondisjon - litt for tynn etter litt for langvarig diarétull, og påfølgende ufrivillig slankekur. Jeg vurderte derfor om jeg skulle trekke henne, men kom fram til at utstilling faktisk er god trening for henne. Valpen er jo ikke syk, hun må bare få litt mer kjøtt på beina.
Det var ikke mer enn tre valper påmeldt - hadde forventet flere. Og da jeg så katalogen fant jeg ut at jeg jo måtte gå for beste tispe! Jupp, de to andre var hannhunder.
Den ene - Tumle Bompi Bjørn - er en halvbror på farssiden og en nevø på morssiden, og ble BIR. Han og X'en fant fort tonen, og etter den tid har de hatt en eller annen kobling som gjør at de går i fistel når de treffer hverandre på andre utstillinger. Positiv, altså, de er sååå glade for å se hverandre.
Lørdagens dommer var svenske Gunilla Skallmann. Hun er nyautorisert på rasen, men har - så vidt jeg vet - foreløpig ikke dømt rasen. Et meget trivelig bekjentskap, som i hvert fall ga X'en en veldig god førstegangsopplevelse i ringen.
Dog fikk jeg meg en erfaring. Fra før av er jeg vant til å stille Even - dum og deilig, en snill gutt som gjør det han får beskjed om, og ikke vet at det går an å protestere. Før det stilte jeg Majken, som debuterte i toårsalderen, og derfor var blitt en voksen og ok hund å stille. Mens X'en-dyret... Det har meninger, det har fakter og takter, det har egenvilje, og det har protestens evne. X'en er en helt vanlig valp som ikke vil stå rolig og pent i utstillingsringen, med andre ord. Så her må vi trene mer. Det som går greit i stua går i hvert fall ikke greit i ringen. Så vi må finne ut hva vi kan gjøre for at hun ikke skal stå så hun ser ut som en bedlington terrier med dobbelthake...

For øvrig ble jeg litt skuffet denne lørdagen, over arrangøren.
Jeg mener ikke å være kravstor eller materialistisk. Men når jeg nå har vært ringsekretær en drøss med ganger, har jeg ofte opplevd å dele ut et eller annet i deltager til valp. En liten rosett, en fôrprøve, et eller annet. Her var det ingenting. Og det var ikke engang premie til BIR og BIM valp! Ved premieboden fikk vi beskjed om at BIR-hundene ville få premiene i store ringen. Men i gruppe 2, med opptil 20 rasevinnere, sier det seg selv at ikke alle vil få premie! Vi betaler faktisk 200 kroner for å få stille - på en del utstillinger er det mer enn veteran betaler, enda de kan oppnå cert. Jeg stiller ikke for å få billig nips til å ha i hylla, men det er likevel hyggelig å få noe, å føle at man blir verdsatt som valpeutstiller, at man er ønsket, og ikke bare lettvint inntekt. Jeg trodde et av flere mål med valpeshow også var å rekruttere nye utstillere, gi et hyggelig utstillingsmøte for førstegangseiere. Og er det hyggelig å få to silkebånd, that's it? Men, men, vi fikk oss jo en BIM-rosett.
Og Tumle, han fikk en hel drøss! Han vant nemlig gruppa, og sjarmerte seg til en fjerdeplass i gruppa. Den valpen er jo helt uimotståelig, og man må bare snu seg to ganger etter den gode valpen.

Stine har fått ny jobb - men bruker hun undertøy?

Ja, litt tabloid skal man jo være for å få treff på bloggen. Og hvis jeg i tillegg føyer til sex, viagra, narkotika, Idol og Tom Cruise - så må jeg vel bli nedrent av lesere?

I dag var første arbeidsdag i min nye jobb, og jeg er så glad, så glad. Jeg er nå ansatt i KILDEN, som er et informasjonssenter om kjønnsforskning i Norge. Mitt ansvarsområde er Gender in Norway, som er et nettsted som presenterer forskjellig informasjon om kjønn i Norge på engelsk - for eksempel forskning, politikk og statistikk. Så nå begynner jeg å ligge på min rette hylle!
Har jo egentlig vært vanvittig heldig.
22. mai leverer jeg masteroppgaven. Tar da en måned "fri" for å flytte fra Trondheim, og lete etter leilighet i Oslo med størrelse, beligghenhet og mulighet for hundehold (og det er ikke noen lett oppgave). Begynner hos Norsk Kennel Klub etter St. Hans, og på grunn av sykdom der får jeg forlenget sommerjobben. I løpet av høsten søker jeg på hele fire jobber, i den ene blir jeg kalt inn til jobbintervju rimelig kjapt. Dessverre får ei jeg studerte med - som skrev ei oppgave perfekt for den type jobb - stillingen, men det beviser i hvert fall for meg at jeg kan få jobb til tross for sær utdannelse. Problemet er bare at jeg ikke finner flere utlysninger enn disse fire. Men jeg var forberedt på det. Det er ikke veldig stort marked for kjønnsforskere og kjønnskompetanse, eventuelt seksualitetsforskere og -kompetanse. Jeg vet inderlig vel at jeg må ut og selge meg selv, skrive åpne søknader og finne sysselsetting på den måten. Og den måten passer meg meget dårlig...
Det er krevende å søke jobb på den måten, og jeg får aldri helt tid og overskudd og mot til å gjøre det gjennom høsten. Bestemmer meg derfor for å si opp i NKK, og bli arbeidsledig. Da vil jeg kunne lete etter jobb.
Tilfeldighetene, skjebnen, what ever vil ha det til at jeg på kort varsel blir kalt inn til jobbintervju samme dag som er min siste hos NKK! Og jeg må jo ha gjort et rimelig greit inntrykk, for før jeg er tilbake på NKK etter intervjuet tilbyr de meg å begynne hos dem allerede neste arbeidsdag. På grunn av sykdom har de behov for hjelp øyeblikkelig. Så siden 17. desember har jeg vært der.
I romjula får jeg vite at jeg er innstilt som førsteprioritet etter jobbintervjurunden, men et styre må godkjenne innstillingen. Den godkjennelsen kom i går, og 15. januar - i dag - var første arbeidsdag i min nye stilling. Hurra, hurra, hurra! Jeg må jo ha gullhår et visst sted, som kommer så lett til jobb. Men jeg bukker og neier, og takker for vinnerloddet. Nå har jeg jobb som faktisk matcher utdannelsen min...

Første arbeidsdag ble tilbragt på en konferanse, hvor intet mindre enn to mininstre var til stede. Så jeg har minglet med den politiske og akademiske eliten, organisasjonspamper og samfunnet for øvrig. Det var en såkalt kontaktkonferanse, hvor politikerne møter organisasjonsapparat og menigmann for å få innspill i videre arbeid. Tema i dag var simpelthen finansiering av den internasjonale fattigdomsbekjempelsen, og betydningen av kjønnsperspektiv i det arbeidet.

I LOVE IT!

Hans jobbet hjemmefra, så X'en slapp å være hjemme alene. Vanligvis skal hun bli med meg på kontoret, eller jeg skal jobbe hjemmefra. Fleksibel arbeidstid og arbeidssted. Mmm...
De to møtte meg på Kiwi for å hjelpe til med å bære hjem godsakene som skulle i heimen for å feire første arbeidsdag i fast jobb. Da får jeg en telefon fra et svensk nummer. Jeg har hatt flere tapte anrop fra dette nummeret den siste uka, og er mildt sagt nysgjerrig. Får sjelden svenske samtaler, men venter på én konkret telefon. Den kom ikke nå. Derimot får jeg snakke med et svensk fruentimmer som representerer etellerannet i Malmö som ønsker å tilby sine norske naboer sine varer. Så hun vil tilby meg barbersaker. Vanlige prosedyren, jeg behøver ikke betale noe, hun skal bare sende meg en prøve, det er veldig bra, blablabla. Jeg svarer høflig at jeg ikke barberer meg (jeg klarer aldri å være fullstendig uhøflig mot telefonselgere, jeg må alltid bortforklare meg...). Før jeg rekker å legge på, fortsetter damen at hun også har undertøy å tilby. Og da, midt på parkeringsplassen til Kiwi, glepper det ut av meg litt for høyt "beklager, men jeg bruker ikke undertøy, ha det bra!"
*rødme

Og nå skal jeg trene litt dekk med valpen. Rekker jeg i morgen, kanskje jeg skriver mer om hva jeg har og ikke har på meg. Eller kanskje jeg skriver om X'ens første valpeshow. Den som leser, skal få vite. Stay tuned!

Beauty AND brain?

Kanskje litt for tidlig å slå fast begge deler på en som er knappe fem måneder gammel, men vi jobber i hvert fall med saken. Vel, den ene delen er i hvert fall lettere å jobbe med enn den andre. Der får tiden og genene gjøre sin jobb.
Vi var så godt fornøyd med valpekurset - både resultat, framgang, treningsmetodikk, instruktører og alt - så vi valgte å melde oss på neste kurs. Familiehundkurs, eller videregående kurs for de som har valpekurs eller tilsvarende. Vi er altså fremdeles hos Hund i sentrum. Det koster vesentlig mer å bruke en privat skole enn en lokal klubb, men nå får vi gått på kurs mens valpen har en alder hvor hun er mottagelig og formbar, og hvor vi synes det er viktig å få et godt grunnlag. Jeg er foreløpig strålende fornøyd medlem av Oslo og omegn dressurklubb, men deres dressurkurs starter først i april. Så da investerer vi i X'ens muligheter til å bli en velfungerende hund annet steds så lenge. Kanskje klarer vi å komme oss dithen at vi ikke behøver å begynne med valpekurs hos OODK, men kan gå rett til hverdagslydighet? Nå ja, vi tar det som det kommer, det viktigste er å få det hundeholdet vi har lyst på (ikke dermed sagt at vi har så himla mange og store problemer nå).

Mandag var teorikveld. Instruktør på forrige kurs var Line Torp, som vi var kjempegodt fornøyd med. Ser ut at til dette kursets instruktør, Rolf Hegg, ikke skal være noe dårligere alternativ. Jeg boblet i hvert fall av iver, treningslyst, initiativ, ideer og engasjement etter å ha dratt fra hans to timers innledende foredrag om treningsfilosofi, kommunikasjon mellom hund og eier og logikk i oppdragelsen. Eneste aberet var at jeg ikke var hjemme før rundt 11, så da lokket plutselig senga litt mer...

Men tirsdag var vi i gang. Egentlig var planene å dra på treningsområdet til OODK, men så hadde Hans månedskortet til X'en. Jeg hadde ikke småpenger til bussen, og dermed måtte vi bli hjemme... Men da Hans kom hjem fra jobb stakk vi opp til fotballbanen rett oppi her, og trente en del sammen. Innkalling, utgangsstilling, dekk, kontakt og utstillingsløping. Og tidligere på dagen trente vi på stå. Så vi er i gang!

Onsdag var første praktiske kurskveld. Og det ble litt av ei økt... Startet med masse glede og iver, dro derfra i frustrasjon og nesten tristesse.
Jeg ankom treningsplassen med en valp som ble mer og mer giret. Tydelig at hun kjente igjen stedet, selv om det var en måned siden sist vi var der. Om hun assosierer plassen med uante mengder godbiter, andre hunder (som hun ikke får leke med), trening, moro, eller hva - det aner jeg egentlig ikke. Men det er udiskutabelt at det var noe positivt! Hun fikk hilse på kjente instruktører (som synes hun har blitt stooor siden sist), og var helt klart klar!
Det er cirka ti deltagere på kurset. Tre andre fra valpekurset, og resten har enten gått valpekurs før oss, har gått grunnkurs for unghunder/voksne hunder, eller har annen kompetanse fra andre kursarrangører. Altså noen kjente og noen ukjente ekvipasjer for X'en. Vi var også på et nytt sted - vi gikk inn i parkeringshuset, mens valpekurset foregikk på parkeringsplassen ved siden av. Så ned en trapp til kjelleren, og dermed veldig mange nye inntrykk for X'en også der.
I tillegg var hun sulten.
Det førte til et enormt fokus på godbitene og omgivelsene, en valp jeg ikke kom på nett med med en gang, en valp som oppførte seg som om hun ikke kunne noen ting, og en eier som følte at lunta var altfor kort til at det var sunt. Heldigvis var også Hans med, så vi byttet på. Etter hvert som X'en kom inn i flyten, kunne jeg også slappe av, og vi jobbet mye bedre sammen. Ble så skuffet over hvor dårlig det gikk, ville så gjerne vise de vi kjente fra før av hva vi kunne, jeg så jo hvor mye de hadde fått til i løpet av juleferien. Men i etterpåklokskapens lys - som slo seg på allerede på t-banen hjem - skjønner jeg jo at dette var mye nytt og mye positivt assosiert for X'en. Det er jo ikke rart om det er vanskeligere å trene med ørtogførti forstyrrelser, enn når vi gjør det alene i stua eller i marka. Så det viser jo bare hvor viktig det er at vi trener sammen med andre, for å skjerpe kontakt og samarbeid. Det vil jo styrke vår innsats i utstillingsringen også.
Også må jeg fôre henne rett før vi drar på kurs, slik at hun ikke ankommer skrubbsulten. På en av de første øvelsene klarte hun å kjøre ei hjørnetann under neglen min så det blødde. Buhu!

Anyway, det ER gøy å være i gang igjen, jeg gleder meg til neste gang, jeg kaldkvelte ikke valpen, og jeg lærte mye om meg selv bare på den halvannen timen vi var der. Instruktøren brukte første kvelden til å se hvor hver enkelt lå, for videre planlegging, og satser på å kjøre litt individuelle løp. De beste skal ikke hemmes av de dårligste, kort og godt. Og det er jo positivt, så slipper også de som ikke har samme progresjon eller utgangspunkt å føle at de står i veien for de som har høyere ambisjoner eller brattere læringskurve. Vi gleder oss til resten, og å se hvor mye mer X'en har lært på bare de fem ukene kurset varer. For som på valpekurset er hensikten å lære oss mennesker hvordan vi kan trene med våre valper/unghunder.





Kontakttrening. Hva velger X'en? Godbiten i høyre hånd? Godbiten i venstre hånd? Øyekontakt? Titte på rare mennesket, og deretter belønning. Titte lenge på, enda en belønning!
Også så fint forbryst vi ser ut til å ha fått! Da kom instruktøren og fryktet at valpen kunne tenkes å bikke bakover!
Spørsmålet er: Er det kontakt eller tigging?





Joda, hun kan legge seg ned noen sekunder, til og med bli værende en stund om det regner godbiter hvert femte sekund. Men det er ikke noen stas øvelse, altså!



Kontakt, med de andre hundene på noen meters avstand.



Og kontakt, med de andre hundene ganske tett inntil!



Kan titte på deg og godbiten, selv om rottweileren og instruktøren går rett forbi oss, jeg!



Var det noe som løp forbi? Huh? Godbit!

Og takket være blitzen jeg fikk i julegave, går det nå an å få litt skapelige bilder på kveldstid og under mørke forhold. Jeg har mye å lære innen fotografering, men med rett utstyr blir ting i hvert fall noget bedre.

Minner fra helgen som var...

Det er rart å tenke på. I helga var det så pent vær - det snødde tørr snø, det var passe mengder kuldegrader, det var godt føre, og alt var vinter- og julekortidyll. Vi koste oss masse utendørs, X'en fikk virkelig utfolde seg i snøen. Og hun ble med hjem som en ren og bare småvåt hund. Bare kos og stas med hund da! Alle må kose seg i slikt vær? Riktignok rotet vi oss litt bort på søndagen, slik at turen ble lengre enn planlagt. Men hva gjør vel det? Og bare én av cirka 175 skiløpere som kommenterte at vi gikk på føttene blant skisporene (ikke oppkjørte løyper, altså, vi har jo litt vett).
Og nå? Nå er det grått og trist, det regner av og til, glatte veier, tung snø, ishinner på mange steder, vanndammer, sørpe og shit. Jeg må jo titte på fire dager gamle bilder for å minne meg selv på hvor bra det kan være! Mens uti stua ligger en realt skitten valp, det er støv og møkk på gulvene, sko og buksekanter er brunspraglete, og jeg er smågretten over dette.





X'en har ikke opplevd snø som kommer ned fra himmelen i skikkelige mengder før, bare ferdig levert på bakken. Og det er virkelig spennende med snøvær, altså! Da kommer jaktinstinktene hennes fram, og hun kryper sakte fram for å fange de største fnuggene. For ikke å snakke om hvis vi sparker i løssnøen så den fyker rundt henne. Hu hei, som hun søker da!







Hvis vi graver snuta langt nok ned, kommer vi til bakken, fant X'en ut. Og store mengder snø kan gjemme på ukjente skatter. Best å lete!



Riktignok fikk vi hjem en valp hvis pels fanget pent inn snøen og lagde henne til en pongpongsnøvalp, men hva gjør vel det?



Vi vil ha snøen tilbake!

To gode tips

Kom over denne underskriftskampanjen, og vil oppfordre flest mulig til å signere.
I korte trekk er det et opprop til Norsk Kennel Klub om å få flere titler for hunder som konkurrerer i lydighet, agility og bruks. Det er ønske om å adoptere svensk modell, hvor man får som tittel "LP1" etter tre førstepremier i klasse 1, "LP2" etter tre førstepremier i klasse 2, også videre.

Hvorfor skal NKK innføre slike titler?
For de som trener og konkurrerer i disse grenene og oppnår så gode resultat, vil det være en super belønning. Det krever tross alt en del å få tre førstepremier. Dessuten tror jeg personlig at disse titlene vil virke mer motiverende, og føre til at flere konkurrerer. Selv om man ikke har ambisjoner eller grunnlag for å nå eliteklasse, kan man likevel vise til at man får til en del.
Enkelte argumenterer for at det også er vanskelig å få utstillingschampionat, og det finnes ikke noen ekstratittel for de som har ti ck, eller lignende. Men kan disse to konkurransegrenene sammenlignes? Jeg synes ikke det.
For de av oss som liker å si at berneren kan være en brukshund, eller som skryter av dens fortreffelighet som potet, så synes jeg dette er anledningen til å si til NKK at vi ønsker kreditt for den innsatsen og de resultatene som oppnås i andre ringer enn utstillingsringen.

Dagens andre tips:
Stiftelsen forskningsfondet kreft hos hund fikk min oppmerksomhet før jul. Link lå lenge på NKKs forside, men det var først etter å ha måttet avlive Embi (blant annet) på grunn av kreft, at jeg åpnet øynene. Selv om Embi fikk lov til å bli over ni år, som er en relativt høy alder på berner sennenhund, ønsket og ønsker jeg å gjøre det man kan for å nærme seg en bedre forståelse av kreft hos hund. Derfor ringte jeg 820 44 006, og ble automatisk trukket 175 kroner på neste telefonregning. Det tok meg tyve sekunder.
Det burde i grunnen ikke være nødvendig å argumentere videre for hvorfor også du skal slå dette telefonnummeret.

Merry X-Mas

Seks uker gammel og fire og en halv måned gammel - og fremdeles like søt! Sa myrsnipa...

Et år er forbi, og det er på tide å oppsummere litt - og å se framover. Remember the past, dream about tomorrow - but live today!

Høydepunktet i 2007 må jo helt klart være at vi endelig fikk en valp. X'en har i høyeste grad satt preg på året!
Hvis det er lov til å dele året i to, var det et stort høydepunkt også i mai. Hele den måneden var en eneste intens skriveperiode for å fullføre masteroppgaven min, med lange kvelder, blod og svette over laptop'en, skrivekick og skrivesperre, gode kollokvier, lange tepauser, følelsen av mestring og å være høy på akademia... Og når oppgaven ble kronet med en A, satte det et punktum av en annen verden på en lang utdannelse, og verden ligger for mine føtter. Eller noe sånt noe...
Men i skrivende stund - arbeidssøkende og i ferd med å starte nedbetaling av studielån - er det X'en som står seg ut for 2007.

Og hvordan har det så vært å dele to og en halv måned med X'en? Vel, som tittelen på innlegget sier - Merry X-Mas.
Det er klart det er mas og krevende med valp. Våkenetter, dårlig søvn, tissedammer, bæsj, biting, trassoppførsel, bekymringer, uventede utgifter, sure passasjerer på bussen, ødelagte ting og bitemerker, redusert sosialt liv og vanskeligere kabaler i hverdagen... Men herregud det er verdt det! Derfor er det "merry" mas. Valpen har allerede beriket våre liv, satt sitt preg på det, parkert i hjertene våre, gitt oss opplevelser vi ikke ville vært foruten.
Vi er evig takknemlig for at Gro tiltrodde oss denne fantastiske valpen, og ditto takknemlig for at hun holder ut våre rare og utidige spørsmål. Tusen takk for at vi fikk valp fra drømmekombinasjonen min, tusen takk for at vi fikk nettopp den valpen vi hadde falt for, tusen takk for X'en! Hun er en valp som imponerer med sitt vesen, med sitt temperament og sin uredde omfavnelse av verden, hun stråler og er det beste vi kunne fått! Hun er søt, hun er vakker og hun er vår!

Som vanlig er når 31. desember blir til 1. januar, så har vi laget oss noen nyttårsforsett. Men neimen om jeg skal skrive de her, og legge hodet lagelig til for hugg etter hvert som målene mislykkes. Vi får heller se om et års tid hvordan vi kan oppsummere 2008! :-)

Tur og avslapning

Selv om det ikke ble helt hvit jul, har det likevel blitt mange fine turer i skog og mark i løpet av juleferien. Hans og jeg hadde fri i romjula og noen dager før det, slik at vi hadde juleferie fra 19. desember! Det har vært deilig for alle tre. Sove lenge, spise god mat, rusle i skogen, grille, oppleve nye ting med X'en. Det ble ikke så mye lydighetstrening som ønsket - ambisjonene var store etter kursavslutning om å trene jevnt og ofte - men vi har nå fått trent en del mer kontakt, innkalling, ro rundt måltider og hverdagspraktisk kunnskap.
Nyttårsaften var jeg på forhånd spent på, da man jo ofte hører om hunder som er (liv)redd fyrverkeri. Gjennom årene har mine foreldre kun hatt én hund som reagerte, og vi tror det er fordi hun ble skremt da tordenvær slo ned i huset og ei lyspære eksploderte i nærheten av henne. Etter det likte hun aldri skarpe lyder og lyssmell. Men likevel ville jeg ikke ta for gitt at X'en skulle ta dette greit. Vi var hos min søster, hvis sønn på seks og et halvt er STORT opptatt av fyrverkeri. Det var en helt grei mengde med smell, lys og farger - men X'en reagerte ikke med ett eneste hårstrå. Lå og sov i gangen eller nedenfor våre føtter, og var helt vanlig seg selv. Jeg var inne med henne så hun ikke skulle behøve å være alene, og jeg kunne se hvordan hun eventuelt reagerte.

Noen bildeklipp fra jula: