Det bliiiide Sørland

For en flott helg vi har hatt! 11 uker siden NKK Bø, den forrige norske utstillingen jeg stilte hund på (Crufts teller på en måte ikke, det er jo så helt annerledes), jeg var jo helt skjelven av abstinenser, tror ikke jeg kunne ha ventet mye lenger uten å bli innlagt et eller annet sted med polstrede rom...

Norsk Kennel Klub og Norsk Newfoundlandshundklubb avdeling Sørlandet arrangerte utstilling i Kristiansand, og vi var en gjeng som tok turen. 11 tobeinte og 14 firbeinte, om jeg ikke gikk i surr, delte to campinghytter og gjorde det til en superb helg - kan en be om mer, egentlig? Få gjøre noe av det morsomte en vet (stille hund), mens en er i lag med flotte mennesker? Atpåtil var været bra, nesten litt for bra sier min noe ferskt røde hud. Jeg hadde forsøkt å danse regndans de siste fjorten dagene, i håp om at alle de andre tispene ville se like stusslig ut i pelsen som X'en under bedømmelsen (folk ler fremdeles av henne, men hun er på vei opp igjen, selv om i hvert fall halen skulle vært omregistrert til grosser), men jeg har nok to venstrebein. Regnet kom i bøtter og spann natt til søndag, men i løpet av de to utstillingsdagene var det sol og tidvis svalende vind. Bummer...

Lørdag var det Terje Lindstrøm som dømte, han likte X'en veldig godt på Østfoldspesialen i august, så jeg håpte jo han gjorde det fremdeles.
Even var påmeldt i veteran, og fikk faktisk bedre kritikk nå enn ni måneder tidligere i Rygge - mulig han faktisk er i bedre form nå enn da? Kritikken ble avsluttet med ordene "en veteran som eier kan være stolt av", og vi er veldig stolt av gutten - han er så fantastisk på alle måter, ukomplisert og behagelig, masse humør, litt fantegutt, og innmari god og vakker å se på. Sånn helt objektivt uten myrsnipebriller... Denne helga hadde vi endelig litt konkurranse i klassen, og Even trakk det lengste strået blant de to herremennene. Klasseseier og HP.


Even


Even sammen med "besteforeldrene" Cathrine og Stian, og Ann Kristin.




Wello Wellington av Hiselfoss

Ellers var det X'ens pappa Ola som ble beste hannhund. Hakk i hæl kom X'ens halvbror Bentley, med cert og et reservecacib som senere vil bli til cacib. Heia familien! Stian, du vet at det høyeste målet i utstillingsringen er å slå oppdretteren? :-D


Ola og Bentley, far og sønn






Yo-Yo Bentley av Hiselfoss - 2 BHK og cert begge dager, lørdag også et kommende cacib. Pene halvbroren, det!

I juniortispe debuterte X'ens halvsøster Bodil med seier.


Bodil

X'en vant unghund, men dommeren stoppet med HP. Ikke i topp pels, som det så høflig sto i kritikken, og ikke ferdig nok til å forsvare en CK den dagen. Og det er helt greit, jeg kan egentlig ikke protestere på det, jeg tror jeg klarer å se hva jeg har i lenka. At en VIL ha mer enn det som for tiden er i lenka, er jo en annen sak, hehehe.


i championklasse tispe stilte X'ens farmor Lillemor, og ble nummer to med CK. Veteranklassen ble vunnet av X'ens mamma Lina, også hun med CK. Hun ble dermed beste veteran, og til slutt tredje beste tispe.


Ille Ville Isprinsesse, Lillemor blant venner, X'ens farmor.


Lina beste veteran begge dager, henholdsvis BIS 3 og BIS veteran. En sprek mamma vi håper X'en har arvet mye fra.

Ved siden av ringen vår var lydighetsringen, som jeg fikk tittet litt i. Her en grand danois som deltok i klasse 1:



Grosser schweizer sennenhund




I en annen naboring ble afghansk mynde bedømt, det er jo en estetisk nytelse å se på!




Vi koser oss på det bliiide Sørland! Donna søteste jenta i byen.

Slektsstevnet ble avsluttet med diverse BIS-finaler, hvor vi heiet så godt vi kunne. Ola ble i gruppa plukket ut til en semifinale, oppdretterklassen (med blant annet tre generasjoner!) ble BIS 3, og i BIS veteran ble Lina nummer tre!
Vi hadde grunn til å feire med god middag i sentrum, og senere på hytta, ja.


Ola i gruppefinalen


Lina i BIS veteran-finalen


Fra BIS oppdretter-finalen


Utsikt fra hytta


Lina med sine tippoldebarn Don Arax Desperado av Hiselfoss og Dum & Deilig av Hiselfoss

Ny dag, nye sjanser, når nuffeklubben arrangerte spesial for de to rasene. Dagens dommer Eivor Hofmandselv.

Først valper, hvor Don Arax Desperado av Hiselfoss ble BIR og søsteren Dum & Deilig av Hiselfoss BIM. Her bilder av de to:






Even ble i dag nummer to i veteran, med HP. Han var nok sliten etter en lang helg, og bevegde seg ikke helt rent.
Ola ble beste hannhund, og som i går ble Bentley nummer to med cert.

Mens hannhundene ble bedømt tok jeg ut X'en for å ta de siste takene med kammen. Hun kom ut av buret, danset happy rundt meg, før hun hyler til og står på tre bein! Høyre frambein avlastes, og jeg finner ingenting under poten. Hun må ha tråkket feil eller lignende. Jeg går og går med henne i håp om at det skal løse seg opp og gå over. Hun slutter å halte i rolig gange, men med en gang jeg øker tempoet kommer haltingen, og det er ganske markant halting. Jeg går med henne omtrent til juniorklasse tispe er plassert, men hun bare halter, så da trekker jeg henne selvfølgelig.
Hun og Even får hvert sitt griseøre, og får slappe av i skyggen. Jeg følger med på at X'en ikke utvikler varme eller hovenhet i skulder eller resten av beinet. Jeg lyver om jeg ikke sier at det var surt, det var en fryktelig dårlig timet strekk. Men sånt skjer - det er levende dyr, ikke maskiner, vi har med å gjøre, de har dagsformer de som oss. Det viktigste er at X'en blir kvitt haltingen og ikke har vondt. Vi har etterpå ikke sett tegn til halting, men vi har aktivisert henne kontrollert (altså tur i bånd, ikke bajasleking, etc) i fall hun fremdeles kjenner noe. Jeg vet selv hvor vondt det er å tråkke over, og dyret har høy smerteterskel, ikke alltid godt å vite om og når de har vondt.

Men, tre bedømmelser i løpet av helga og tre HP'er - det er jeg summa summarum fornøyd med! Den firbeinte familien har virkelig sparket godt fra seg, og helga har vært utrolig koselig! Kjøreturen var også piece of cake, jeg hørte på lydbok for første gang, og trenger en ny langtur snart for å få hørt de fire siste CD'ene av de totalt 13 som boka består av... Jeg tror kanskje ikke Hans synes det er så greit om vi spiller lydboka i bilen på vei til og fra jobb, når han ikke har hørt de åtte første CD'ene?

Førti prosent vellykket

Det ble en energisk helg, krevende for både meg og X'en. Søndag fikk hun hviledag, mens jeg og sambo hadde vaske og rydde i leiligheten-dag. Dog gikk vi en fin tur på kvelden. Det er så deilig at en kan gå tur selv sent på kvelden, uten at det er mørkt eller ubehagelig kaldt. I en liten dam rett ved stien vi gikk på oppdaget vi to ender som vi ble stående og se på, det var jo riktig så spennende! Mulig det er noe stående fuglehund baki stamtavla hennes? Det er ikke første gang jeg lurer på det.
X'en vet det ikke, men vi trente også underveis på turen. Når hun gikk riktig lineføring datt det frolic ned i søte trynet, og ellers fikk hun gå som hun ville, snuse og kose seg på tur.

I går skjedde det vel heller ikke noen store høydepunkt, sett fra X'ens perspektiv. Vi var en tur på IKEA, og jeg forsøkte å rygge med henger for første gang. Etter fem-seks forsøk på å få hengeren rett inn på plass avslørte Hans at han kjenner meg veldig, veldig godt (og det skulle vel bare mangle etter så mange år), stoppet meg før det kom røyk ut av ørene mine, og foreslo at vi kunne hekte av hengeren og dytte den på plass! Riktignok var det det første jeg foreslo da vi kom tilbake til IKEA, men en må jo forsøke. Jeg ble vel heller ikke noe blidere av mannen som sto og råflirte mens jeg kjørte fram og tilbake på mer eller mindre samme flekken uten å få hengeren rett.
Men men, heldigvis har IKEA både god og billig trøstespiseis.

I dag har vi vært på Osloavdelingens tirsdagstreff. Annenhver tirsdag framover har de fått inn en instruktør for å bedrive litt hverdagslydighet, men akkurat nå vil jeg ikke ha noen nye perspektiv på treningen min, jeg vil følge den løypa jeg har lagt opp, og tror jeg vil bli mer forvirret enn noe annet av å trene med en helt ny instruktør så lenge jeg har en plan som så langt fungerer. Derfor la jeg heller et spor til X'en. Det ble hundre skritt/meter langt, gikk rimelig rett fram. Mens det lå, ruslet vi en runde. Sporet ble vel cirka førti minutter gammelt.

Jeg er usikker på om vinden hadde snudd, eller bare blitt sterkere i mellomtiden, for nå var det i hvert fall tydelig motvind langs sporet. Fint...
Jeg la X'en i dekk fem-seks meter fra sporet, slik at hun ville gå rett fram og finne sporet i vinkel. Hun fikk søkskommando, og fulgte sporet mitt fram til sporstart - der begynte hun bare å surre, og det er vel fordi vinden kom i nesa hennes. Hun været og velet, tok tydelig sporet på overvær. Jeg holdt igjen, ved antydning til å snuse i bakken slapp jeg lina litt, løftet hun holdet holdt jeg igjen, trakk henne litt tilbake. Jeg ga søkkommando på nytt mens jeg satte pekefingeren mot bakken, hun snuste litt før hodet føk opp igjen. Jeg forsøkte å vente henne ut, hun ble frustrert over å bli holdt tilbake, og la seg.
Jeg ventet til tålmodigheten tok slutt, før jeg bestemte meg for at i dag ble det for vanskelig, like greit å avslutte. I ren latskap valgte jeg å gå ferdig sporet for å ta med meg spormerkingene, framfor å legge henne i bilen først. Kanskje ikke helt etter oppskriften, men jeg var litt frustrert jeg også over totalt fraværende evne hos dyret til å snuse i bakken og fange opp sporet.

Men.

Etter femti-seksti skritt går sporet i et lunere terreng, det er lett å kjenne at det ikke er like mye vind her, og vi har nok også svingt litt i retning. X'en setter snuta i bakken, og jobber seg framover, i såpass tempo at jeg kjenner lina stramme rundt hånda. Jeg holder litt igjen for å styre farten, og hun jobber seg presist framover. Bortover en traktorvei, over en haug med kvister og granbar, inn på ei gresslette. Der må hun lete litt, sikkert fordi jeg forlot sporet på en vei som går bare fire-fem meter til siden for oss (alternativet var å vasse i en bekk, altså ikke et alternativ), så hun får spor fra flere kanter i nesa. Jeg holder henne igjen, hun kommer tilbake til det rette sporet, og går videre. Jeg hører det smeller i nesa, hun jobber skikkelig nå, og det er ikke noe forsøk på overvær! Hun løfter hodet en eneste gang, og det er for å "snøfte" ut et gresstrå som hun har klart å sniffe opp i det ene neseboret. Deretter fortsetter hun med nesa i bakken og tøffer til mål, og finner sporslutten som jeg har gjemt. Flinkeste!
Jeg hadde ikke tenkt at hun skulle få sporslutten, men når hun jobbet så fint de siste førti metrene måtte hun jo belønnes - hun gjorde akkurat som jeg kunne ønske meg, og jeg tror det var vindforholdene som gjorde at det løsnet.

Vi brukte nok en drøy halvtime fra jeg ga første søkskommando til hun spiste sporslutten, på et spor på hundre meter. Selv om hun ikke direkte jobbet hele tiden, var det tydelig at det likevel hadde skjedd mye i hodet hennes, hun virket fornøyd og tilfreds da vi ruslet tilbake til bilen, ikke noe forsøk på å finne mer spor som jeg har registrert før, jobben var gjort. Nå ligger hun på ryggen ved føttene mine og snorker. Hun har vært flink i dag!

Mai

Ny måned, ny mann.

Spor i rykk og napp, men med bratt læringskurve

Det er så usigelig deilig med langhelg, en får så mye gjort, samtidig som en kan ta seg god tid til ting uten å ha dårlig samvittighet, helga har jo to lørdager!

Gårsdagen ble tilbragt på et hogstfelt ved Gardermoen for å gå spor sammen med Siri med briardene Willy og Babs og Tone med belgerne Nora og Dina. De kan det de holder på med, i motsetning til meg, så jeg inviterte meg selv til sporguruene for å lære mer. Og lære gjorde jeg!

Det første sporet ble cirka hundre meter langt, og det fikk ligge i en drøy halvtime. Jeg gikk cirka femti meter rett fram, deretter en nittigraders vinkel til høyre og femti nye meter fram til sporslutt.

Når tiden begynte å nærme seg tok jeg ut dyret så hun skulle få luftet seg først, men hun hadde ikke tid, måtte ikke tisse, kunne ikke tisse - det var spor der ute! Tone og Siri hadde lagt hvert sitt spor, og X'en været noe innmari - det var ikke tvil om at hun visste hva vi var her for, til tross for at hun aldri har vært der før. Det eneste signalet mitt på at vi skulle gå spor som hun kan ha oppfattet er at hun så meg ta med en neve klesklyper og en kattematpakke fra bilen.
Jaja, jeg kan ikke tvangstisse henne, så på med selen. I det jeg skal feste langlina klarer hun å slite seg fra meg og løper rett ut mot sporet til Willy - PINLIG! Hun er selvfølgelig døv som få, inntil Tone piper med en leke, da kan hun komme tilbake. Hun fant i hvert fall ikke Willys sporslutt, og Siri tok det tilsynelatende greit og takket for ekstra forstyrrelser i sporet. Kremt... Hunden min har sporsug, den, den er bare ikke så selektiv på hvilket spor... :-(

Men det var altså et spor med X'ens navn på, og jeg fikk henne i sitt på skrå for sporstarten, etter anbefaling fra Siri. Da må hun søke opp sporstarten, ikke bare gå rett på. Jeg kommanderer søk, og hunden flyr avgårde, sporlina forsvinner mellom hendene mine så det brenner, og jeg henger på så godt jeg kan. X'en finner sporstarten og durer avgårde, mens Siri roper at jeg må holde henne igjen, ikke gi X'en så lang line. Jeg har ikke sjanse til å trekke henne tilbake, så jeg går på for å ta henne igjen, og da klarer jeg jo selvfølgelig å snuble i et eller annet og lande på alle fire. Men X'en lar seg ikke forstyrre, hun sporer videre til lina jeg holder i stopper henne.
Det er godt jeg la et så langt spor, så vi hadde noen meter å tøyse til, og likevel hadde noen meter vi kunne forsøke å gå ordentlig spor...

Vi forsøker på nytt, X'ens iver er i hvert fall ikke borte, men hun jobber mye på overvær. Det blåser litt i dag, så muligens får hun god hjelp i lufta. Men det er jo ikke å gå spor.
Siri ber meg gå helt bak X'en, nå er jeg mer forberedt, så vi begynner å gå noe som ligner på et spor. Hun går mye på overvær, og Siri minner meg på å holde henne igjen, stoppe opp, og ikke gå videre før hun setter nesa i bakken. Årsak - virkning. Når hun jobber med nesa i bakken slipper jeg litt opp i lina, så hun kommer lettere videre. Løfter hun hodet for mye, holder jeg igjen. Siri går bak og kommanderer: "Hold igjen, gi line, stopp henne nå" - kjempeeffektivt, det er ikke bare X'en som må lære å bruke nesa, jeg må også lære å bruke lina.
Når hun går på overvær surrer X'en hit og dit, men når hun bruker nesa følger hun sporet rimelig bra og går stødigere. Og det er jo logisk, men det er det med teori og praksis, det er mye fornuft i hodet mitt altså, det er bare ikke alltid jeg husker på å anvende det.
I vinkelen har jeg lagt to frolic, og det er de eneste godbitene i sporet. Hun finner godbitene, stopper for å tygge, snur seg mot høyre og går videre - flinkeste!
Vi går videre i stakkato takt - stopper når hun ikke jobber, lar henne gå når hun gjør som hun skal. Et par ganger lurer hun innmari på hva det er jeg vil, titter på meg, legger seg resignert ned. Muligens var sporet vanskeligere å oppfatte der? Kanskje lurte vinden henne? Jeg hjelper henne videre med en søkkommando mens jeg peker i bakken, og da tøffer hun videre. Sporslutten finner hun også, og om jeg husker riktig jobbet hun fint i bakken, hun tok den ikke på overvær.

Etter sporslutt, tilbake på veien, da kunne X'en sette seg ned og tisse, da hadde hun tid. En kan ikke tisse når det er jobb å gjøre!
X'en fikk hvile og drikke vann i bilen mens jeg ble med for å se på de tre andre hundene sine spor. Det er alltid lærerikt å få se andre jobbe!

Mens grillen ble varm gikk vi ut et nytt spor til X'en. Det vil si, Siri gikk ut sporet, så X'en kunne få prøve fremmedspor. Dette ble også cirka hundre meter, rett fram hele veien, og i medvind - siste halvpart av det første sporet gikk nok i motvind, det er ikke rart det blir vanskelig da.

Grillen ble varm, pølsene ble varme, skravla gikk varmt, tiden gikk - og brått hadde sporet til X'en ligget i en time.
Sporet ligger et stykke fra leirplassen vår, så jeg må jobbe med X'en, hun vet hva hun skal, hun. En føler seg jo litt som en dårlig hundeeier når hunden buser fram sånn, samtidig som jeg også setter pris på arbeidsiveren hennes. Vi må bare balansere det litt.

Det er viktig med gode rutiner i et sporsøk, så også nå klarer X'en å slite seg mens jeg bytter fra lenke til langline, og fyker ut mot sporet. Siri klarer å avskjære henne så X'en piler i motsatt retning av hvor sporet ligger, hun skal da ikke fanges inn? Men det blir hun, og vi kan forsøke på nytt. X'en legger seg mens jeg fester langlina, og vi lar henne starte sporoppsøket fra dekk. Jeg er mer forberedt nå, så jeg har surret langlina en gang rundt venstrehånden - vel gjør det vondt når hun drar og det strammer, men det brenner ikke - og det er lett nok å slippe løs mer line om det trengs. Jeg holder meg nærme X'en, stopper og går alt ettersom hvordan hun jobber. Jeg føler selv at det går roligere og mer kontrollert enn det første sporet, men det er også veldig annerledes å gå et fremmedspor - jeg aner jo ikke hvor vi skal!
På et sted er Siri og X'en uenig om hvor sporet går, så jeg tar henne dit Siri mener sporet går. Men det viste seg nok at X'en hadde rett likevel. For mens jeg merker sporet rimelig tett, merker Siri bare sporslutt og sporstart. Og inntil jeg kan stole mer på X'en, inntil hun får mer erfaring og sikkerhet, er det nok greit å merke rimelig tett, så en kan gå med fasiten i hånd.

Vi kom til sporslutt nå også, og da var jeg fornøyd med dyret, jeg følte hun var en bedre hund å gå med nå, og at hun skjønte bedre at hun må jobbe med nesa i bakken hele tiden. Men det var kanskje også lettere å gjøre i andre vindforhold? Også kanskje det er noen poletter som faller ned et sted?
Det er også mulig at hun trenger å brenne litt krutt før hun kan jobbe godt, at hun måtte herje gjennom et spor før hun kunne jobbe roligere og bedre? Vi møttes såpass tidlig at X'en fikk ingen lang tur på morgenen. Kanskje bør jeg prøve å la henne få utløp for litt energi og bruke seg litt før jeg krever fokusert jobbing av henne?
Jupp, lærte mye i løpet av dagen, utrolig hvor mange tanker og ideer en kan få av å gå 200 meter med hunden sin :-)

En annen ting som slo meg er at X'en virket mer fornøyd, ferdig og tilfreds når vi kom til sporslutt. De sporene vi har gått selv så langt i år har vært preget av at hun ikke virker ferdig, hun må jobbe videre. For all del, hun var ikke utslitt etter disse sporene, og hun brukte nesa i grøfter og veikanter mellom sporslutt og bilen. Men hun hadde en annen ro over seg, hun spiste sporslutten og slappet av, framfor å lete videre etter mer spor. Om det var fordi det var spennende at Tone og Siri var der, eller om det var fordi hun måtte jobbe mye mer for sporslutten er jo vanskelig å si, jeg heller nok mot det sistnevnte, det tok relativt lang tid å gå de hundre metrene to ganger.
Hun har helt klart stamina til å gå lengre spor, men det er jo fint at hun kan avslutte et arbeid og føle seg fornøyd med det.

X'en i bilen med mer vann, det var varmt selv om det blåste, og vi tobeinte fikk svidd noen pølser.

Til slutt fikk X'en og Norris leke pinneleken og herje litt sammen. Willy ble også med en stund, men så ble han hellig overbevist om at X'en hadde løpetid, hvorpå hun var hellig overbevist om at det hadde hun da for faen ikke, og siden Willy var sterk i troa og ikke skjønte X'ens store ord, fikk han bare se på jentene leke. Ikke lett å være knappe året med koffert i hodet!

Bilder velvillig stjålet fra Siri:

Trening med framskritt

I dag har jeg verdens beste berner.



Vi har trent lydighet, og det har vært kjempegøy og utbytterikt.

Vi hadde avtalt treningsdate med Anette og Norma, og siden værmeldingene var strålende ble vi enig om å møtes et stykke utpå dagen i håp om at den verste sola var vel overstått. Det ble varmt nok for det. Men, det virket som om alle som skulle nyte det pene været enten allerede hadde gjort det, eller var et annet sted, for vi fikk være så å si alene på "vår" plass i Maridalen. Vi drar ganske langt inn, så de som skal på tur stopper nok lenge før.

Jeg har fått låne meg et hinder, så vi kan trene jevnlig på det. Det er en øvelse vi har så å si neglisjert mens vi øvde mot bronsemerket. X'en fant deretter ut at det var litt skummelt dette hinderet, for ikke å snakke om mye lurere å løpe rundt enn over. Men det var da. På kurset lagde vi hindringer så hun ikke kunne gå rundt, og lokket med supersnaddergodbiter. Tirsdag var jeg en tur på klubbhytta til Osloavdelingen og lånte hinderet der, og da hoppet hun villig vekk for en kjøttbolle. Og i dag løp hun ut av bilen, og hoppet over hinderet før jeg i det hele tatt var klar - søta! Hun trenger litt motivasjon enda, at jeg står på siden og "styrer" henne fram og tilbake. Men vi klarte også å gjennomføre et normalhopp, hvor Anette sto på venstre side av hinderet for å blokkere eventuelle forsøk på å gå rundt. Vi startet i utgangsposisjon, gikk mot hinderet, og X'en hoppet. Så jeg har stor tro på at vi snart har dette inne. Foreløpig har jeg ikke gått høyere enn fire planker, og må regne med at vi får syv i konkurranse, men hun har så god klarning i hoppene sine at det blir ikke noe problem å øke høyden etter hvert.



Norma og Anette trener på klasse 2-hinderøvelsen, og det er jo alltid lærerikt og artig å se hvordan de trener på det, hvilke utfordringer de møter, og hvordan Anette løser det.





For å utvide reportoaret vårt hadde jeg lyst til å innføre en ny øvelse i dag, så vi ikke behøver å terpe på det samme hele tiden. Anette og jeg er ganske forskjellig der - jeg liker å prøve nye øvelser, og er litt for flink til å si meg fornøyd med eksisterende øvelser, pirke på detaljer og justeringer er litt kjedelig, det er da bra nok. Mens Anette er veldig flink til å jobbe lenge med en øvelse, pirke og perfeksjonere. Så der utfyller vi hverandre godt! For når jeg introduserte X'en for ruta i dag, måtte jo også Norma få prøve!
Vi satte opp ruta med fire kjegler, og X'en fikk se meg gå ut med favorittleka. Jeg lekte litt den med den, la den fra meg i midten, gikk tilbake til X'en, overtok halsbåndet (som Anette hadde holdt i så ikke X'en skulle komme styrtende for å leke med meg...), slapp mens jeg gjentok sitt-kommandoen, ventet litt, før jeg sa "ruta". Og jeg er rimelig sikker på at X'en ikke vet hva ordet "ruta" betyr, men hun tolket det i hvert fall relativt riktig. Hun fôr fram, grep leka og forsvant ut av ruta. Jeg løp etter, stoppet i ruta, fikk henne til meg og lekte med henne i ruta - det er i ruta det skjer, det er der det er moro.
Vi gjentok prosessen, og da var jeg kjappere i reaksjonen slik at jeg havnet i ruta rett etter henne og kunne initiere leken før hun rakk å gå utenfor. Vi gjentok en tredje gang, som også gikk bra, men da ga jeg meg - vel er hun glad i wubbakong'en sin, men blir det for mange repetisjoner er leker alltid uinteressante. Mat er alltid interessant, men jeg er redd for å bruke mat i ruta, i fall det vil gi snusing og for mye fokus på det.
Nå må jeg få kjøpt meg kjegler, for dette var jo moro!


På vei inn i ruta.


Leka er funnet, så ha det bra til ruta.


Her er ruta, her skjer det.


Moro i ruta!



Norma tok det også kjapt, og hun gjør det meste for sin favorittleke. Anette kom så langt med Norma at hun lot som om hun la igjen leka i ruta, sendte Norma ut, Norma begynte å lete etter leka, men frøs på ståkommando fra Anette. Flinkeste!




Anette og Norma trener på ruta.

Det var den nye øvelsen, da var det pirkingen. Så Anette hjalp meg med fri ved fot. Jeg trenger å bli kommandert mer, så jeg blir vant til å gjøre uforberedte ting, reagere riktig - og samtidig kan jeg tenke mindre, jeg kan fokusere på å gå riktig, og ikke tenke så mye på vendinger, temposkifte og løype...
Jeg husker jo hva Line sa sist helg, men likevel ble det til at jeg begynte for sakte. Litt skjerping og mer bevissthet, så fikk jeg et bedre tempo, og Anette kommenterte hvor tydelig forskjell det var på X'en når jeg fikk et raskere tempo. Hun var mye mer med, både i fokus og i flyt. Her er det bare å skjerpe seg, jeg går automatisk saktere når jeg skal konsentrere meg. Jeg tror jeg må bli hjernedød, og bare gå på... :-D


Det er ikke rart en blir sliten av lydighetstrening, når en leker med hunden for å gi henne den belønningen hun liker best...

Det var varmt i dag og hundene ble fortere slitne enn før, denne vårvarmen kom litt brått på, så de fikk flere pauser i bilen for å slappe av i skyggen og drikke vann. De fikk også en lang pause, hvor Anette og jeg koste oss med marshmallows og grilling.
Vi hadde snakket om å få til rundering, men der vi var lå det enda litt snø og i terrenget fløt smeltevannet, så vi droppet kjapt den tanken. Norma og X'en fikk heller strekke på beina og leke litt sammen, før vi vendte nesene hjemover igjen. X'en har i hvert fall snorket godt resten av kvelden, og det var så motiverende å komme lenger på hinderøvelsen!





Tusen takk for en flott treningsdate, Anette og Norma!

Flere bilder fra dagen kommer på sikt i album på hjemmesiden.