8. februar 2010

Perfekte valper ventes



I helga har Hans og jeg deltatt på del 2 av NKKs Oppdretterskole - del 1 tok jeg i Horten i april i fjor. Så nå er jeg vel ferdig skolert innen oppdrett, kan alt, og vil bare få perfekte drektigheter, fødsler og valper? Eller noe sånt...

Mens del 1 tar for seg genetikk, innavl, sykdommer, arvegang og slikt, er del 2 rettet mot det praktiske og konkrete så å si. Derfor ønsket også Hans å være med. Valg av hannhund, kalkulering av fortrinn og ulemper, vurdering av avlsdyr og kombinasjoner, avlskrav og slikt lar Hans være opp til meg, og det er i grunnen helt greit. Om ikke selve parringen, så vil i hvert fall drektighet, fødsel og valpenes tid hos oss i høyeste grad påvirke også Hans, og han ønsker derfor å være mest mulig forberedt til det som forhåpentligvis skal skje. Han har ikke vært med på noe lignende før. Jeg har jo vært med på familiens fem valpekull, men jeg skal ikke påstå at jeg husker altfor mye... Det siste kullet var tross alt født i 1998, da ble det keisersnitt på natta mens jeg sov ("noen" vekket meg ikke...), så vår siste fødsel - som jeg overvar - var i 1992. Greit med litt repetisjon, kanskje...

Så i helga har vi lært om alt som kan gå galt og hvorfor det går galt. Jeg blir jo skjelven, jeg hadde ikke hørt om halvparten av alt av komplikasjoner, sykdommer, lidelser og utfordringer som ble nevnt. Og selv om en ble noe blek ved tanken på alt som kan gå galt, alt en risikerer, er det jo kjempeviktig å være klar over og forberedt på at ikke alt går som smurt. Samtidig som jeg velger å tro at ikke alt en fikk høre om i helga skjer så ofte, for eksempel hjerte og innvoller som ligger på utsiden av valpen, eller livmor vrengt ut av tispas vagina.
Det lureste hadde vel vært å la tispa velge partner selv blant alle vi møter i lysløypa, da går det sikkert gått fint og uten komplikasjoner :D

Kurset har altså gått gjennom løpetid, parring, drektighet, fødsel, fôring og helse under drektighet og fødsel, valpenes levetid hos oppdrett med både sykdommer, pleie og fôring. Atferd og mentalitet er forelest om, kjøpskontrakter studert, og selvfølgelig påminnelse om oppdretters etiske ansvar for det de gjør.
Oppdrett er praksis, men det gjør ikke noe å være teoretisk forberedt gjennom kurs og bøker. Så tar vi det steg for steg. Først skal X'en få løpetid, så får en bestille time hos veterinærhøyskolen for progesteronprøve, og når det er fullført ringe SAS for å bestille flybilletter. Det skal vi vel klare, i første omgang. Så er det bare resten :D

Vi hev oss med på dette kurset så vi var sikre på å få gått det før fødsel. Og det fine er at i Ålesund har jeg boende mye familie. Så da fikk vi besøkt dem samtidig. Vi bodde hos mine besteforeldre og tante hele helga, og jeg fikk også hilst på fire søskenbarn jeg ikke har sett på lenge. To av dem hadde jeg vel ikke kjent igjen om jeg traff de på gata...
Det er godt å komme tilbake til Ålesund, det er en by jeg har tilbragt mye tid i. Jeg elsker alle detaljene og art nouveau-stilen som preger byen, da den ble rebygget etter en kraftig bybrann. Mange hus og bygninger er dekorert og utsmykket med utskjæringer, relieffer og malte motiv/dekorasjoner. Ingen bilder, kamera fikk ligge hjemme for å reise lett, så dere får bare tro meg. Ved bybrua fikk vi også på søndag høre en dame spille på alpehorn mens vi var på lunsjjakt. Turistene fra Hurtigruta hadde akkurat ankommet sentrum, og var fra seg av begeistring!

En annen fin ting ved å komme til Ålesund, er at jeg endelig får drikke Oskar Syltebrus igjen! Det er brus med minner, og er vanskelig å finne i Oslo. Kanskje like greit, den ville mistet noe av sin magiske betydning om jeg kunne få tak i det når som helst... Men når noen i familien skal nedover til oss, eller vi drar oppover med bil, går det en del flasker med i transporten, og de spares og nytes lengst mulig.


X'en var selvfølgelig ikke med på kurs, hun trenger da ikke å lære noe av dette, hennes herrrrlige medfødte instinkt skal få kicke inn og vise hvilken drømmemamma by nature hun er...
Så hun fikk dra på ferie til Toril med Gross og Arok og pusekatter. Hun har virkelig kost seg med gutta, og åpenbart vist seg fra sin beste side, siden Toril gjerne tar henne imot igjen! Det ble rapportert om herjing i snøen, lek med gutta, sniffing av katter, godbitsøk, kos i sofaen og gode manerer overfor kattene. Det er tydelig at hun har hatt det godt, i hvert fall, selv om det var "litt" gjensynsgjelde i går kveld. Da vi kom hjem måtte hun kose godt og vel på oss begge to, før hun forsvant til snorkeland. Og der er hun i grunnen enda ;)

Ellers må vi si tusen takk for alle gratulasjoner og lykkeønskninger med huset vårt! Det vil nok bli blogget mer om vårt nye hjem etter hvert som vi får overtatt nøkkel og kan gjøre det til vårt.

5. februar 2010

Dear Dogs and Cats

The dishes with the paw prints are yours and contain your food. The other dishes are mine and contain my food. Placing a paw print in the middle of my plate and food does not stake a claim for it becoming your food and dish, nor do I find that aesthetically pleasing in the slightest.

The stairway was not designed by NASCAR and is not a racetrack. Racing me to the bottom is not the object. Tripping me doesn't help because I fall faster than you can run.

I cannot buy anything bigger than a king sized bed. I am very sorry about this. Do not think I will continue sleeping on the couch to ensure your comfort, however.. Dogs and cats can actually curl up in a ball when they sleep. It is not necessary to sleep perpendicular to each other, stretched out to the fullest extent possible. I also know that sticking tails straight out and having tongues hanging out on the other end to maximise space is nothing but sarcasm.

For the last time, there is no secret exit from the bathroom! If, by some miracle, I beat you there and manage to get the door shut, it is not necessary to claw, whine, meow, try to turn the knob or get your paw under the edge in an attempt to open the door. I must exit through the same door I entered. Also, I have been using the bathroom for years - canine/feline attendance is not required.

The proper order for kissing is: Kiss me first, then go smell the other dog or cat's butt. I cannot stress this enough.

Finally, in fairness, dear pets, I have posted the following message on the front door:


To all non-pet owners who visit and like to complain about our pets:

(1) They live here. You don't.
(2) If you don't want their hair on your clothes, stay off the furniture. That's why they call it 'fur'-niture.
(3) I like my pets a lot better than I like most people.
(4) To you, they are animals. To me, they are adopted sons/daughters who are short, hairy, walk on all fours and don't speak clearly.

Remember, dogs and cats are better than kids because they:
(1) eat less,
(2) don't ask for money all the time,
(3) are easier to train,
(4) normally come when called,
(5) never ask to drive the car,
(6) don't smoke or drink,
(7) don't want to wear your clothes,
(8) don't have to buy the latest fashions,
(9) don't need a gazillion dollars for college and
(10) if they get pregnant, you can sell their children...

***

Og med det ønsker jeg alle en riktig god helg, med deres firbeinte venner i alle deres ulike fasonger og varianter!

3. februar 2010

Glad slave

Vi har blitt huseiere!

Det er en veldig deilig følelse. Nå kan jeg la finn.no være i fred, og vi kan fokusere på VÅRT hjem, vårt nye hjem.
Jeg må få beklage at jeg nok har hatt en litt unnvikende holdning til sannheten. Jeg har påstått at vi ikke har funnet noe enda, og ikke villet si at vi har lagt inn bud. Men jeg var så redd for å jinxe dette, ville ikke begynne å glede meg før alt var i boks, var ikke interessert i å dele en eventuell skuffelse med alle, en vet jo ikke hvor mange budrunder en må gjennom før det er i boks, så jeg har holdt dette skjult for de aller, aller fleste, bare et par jeg har sprukket overfor eller trengt hjelp fra for å kunne ta avgjørelsen.

Vi var på første visning søndag 10. januar, og likte veldig godt det vi så. Men vi var på flere visninger den helga, så vi begynte å gå litt i surr om hva som var hvor. Så for å dobbeltsjekke, fikk vi en ny visning onsdag 13. januar.
Neste dag legger vi inn et bud. Vi var de eneste som var på visning, så vi hadde håp om at selger skulle akseptere budet. Men det gjorde de ikke. Derimot mente megler at det ikke var snakk om mange 10.000'er vi måtte øke med for å få handelen i havn. Vi hadde en annen visning den torsdagen, og også et par visninger i helga, så vi ba om å få avvente til vi hadde sett på disse, siden de tross alt var betydelig billigere enn denne. Så megler skulle ringe på nytt mandag. Hele meg hadde bare lyst til å øke budet og få denne handelen i havn, men samtidig følte vi oss rimelig trygge på at vi hadde litt overtaket, siden ingen andre hadde lagt inn bud. Vi visste at selger hadde kjøpt nytt. De ville sikkert veldig gjerne selge... Hvorfor skulle vi da by høyere?
Vi drar på visningene, og ingen av dem tiltaler oss. Det er så mye som ikke er helt riktig for å være interessant, samtidig som det er vanskelig å motivere seg for å være interessert i noe nytt, vise engasjement i et nytt prospekt når en helst vil ha den andre...
Mandag ringer megler og spør om foreslått overtagelsestidspunkt i budet er spikret i stein. Hans og jeg har faktisk diskutert dette scenarioet, om vi kan flytte på overtagelsesdatoen. For oss innebærer det en ekstra måned hvor vi må betale husleie på to boliger, men vi er enig om at det er verdt det. Så, dermed får vi en avtale med megler og selger - vi får boligen til opprinnelig bud, og med overtagelse allerede 1. mars.
Så skal vi godkjennes av styret og forkjøpsretten må avklares. Nye boliger annonseres en gang i uka, og vi rakk ikke å være med på utlysningen den uka. Så først tirsdag 26. januar åpnes det for forkjøpsrett på rekkehuset "vårt". Det er en lang uke å vente... Styret godkjenner oss, så den er i havn - men det er jo også bare en proforma sak.
Søndag 31. tar Hans og jeg en optimistisk sjanse, og sier opp leiligheten vår. Tre måneders oppsigelsestid, før 1. mai må vi ha noe annet å flytte til... Men, i går kom endelig telefonen fra megler - fristen var gått ut, og ingen hadde ønsket å benytte forkjøpsretten! YES!

Vi har altså funnet oss et enderekkehus cirka 200 meter fra der vi bor nå - og det til tross for at vi ikke hadde noen konkrete ønsker om hvor i Oslo vi skulle bo, vi har vært på visning i mange ulike bydeler, og vært mest opptatt av hvordan boligen ligger enn hvor den ligger. Men det er jo greit å fortsette å bo i et område en kjenner.

Vi har fått oss et hus vi tror vil bli et bra hjem for oss - det er på drøye hundre kvadrat, med for Oslo å regne en stor hage, røflig anslått til førti-femti kvadrat.
Det er tre soverom - et til meg og Hans, et som blir kontor, og et som blir hunderom. Her kan valpekassa stå de første ukene, her kan trimmebordet stå fast oppslått, her kan jeg ta pelsstell så ikke stua oversvømmes av svevende pels, her kan jeg få hengt opp alle rosettene, her kan jeg samle alt jeg har av bøker, medlemsblad og papir relatert til hund. Her kan jeg stæsje alt av hundeutstyr. Og får vi besøk, skal vi vel få klemt inn en gjesteseng :D Tvers over dette rommet er det et bad, så da kan en få føhnet hund uten å dra våt hund gjennom hele bopælen. I første etasje er det et nyoppusset bad til meg og Hans :D I stua er det peis. Vi har masse lagringsplass. Det er stort kjøkken. Flott hage med treplatting. Vannkran og slange på fronten av huset så en kan spyle skitne hunder rene, men også mulighet til å slippe de skitne hundene rett ut i hagen på baksiden av huset uten å ta de gjennom huset. Og det er kort vei til marka. Hva mer kan en be om, som førstegangskjøper?

Det gjenstår riktignok å få godkjent søknaden om hund av styret, men det er sagt å være en proforma sak. Hvis ikke har vi et jævlig stort problem... Men jeg tør å tro at dette går i boks, at det siste lille nåløyet fikser seg. Jeg syntes 2010 startet noe dølt, med fire rimelig dårlige utstillingsresultat. Men nå håper jeg lykken har snudd - på under en uke har vi avgjort hannhund til X'en og fått et sted å flytte til. 2010 ser ut til å bli et realt bra år! Det er i grunnen ikke så nøye med X'ens utstillingsresultat for resten av året heller, om vi får et sunt og fint valpekull utover sommeren. Da blir vel hun permittert ut året, også kanskje vi skal fly på valpeshow utover høsten. Sukk, dagdrømme...

Men først skal vi pusse opp. Det omtalte hunderommet har vegg til vegg gulvteppe, og det er skikkelig ikke aktuelt! Så der skal vi finne på noe lurt. Det er også strukturert tapet, og erfaringsmessig setter all skit fra hundene seg fast inni småhullene, og en må stå og skrubbe tapeten flere ganger i året - det gjør vi der vi bor nå, med samme tapet, særlig der jeg har stått med blåseren og i gangen hvor hun rister av seg det verste. Så det skal gjøres noe med veggene på hunderommet. Jeg tenker panel halvveis opp på veggen, med en fin list, litt bonderomantikkstil... Jeg vil også bytte gulv i stua, glatt laminat er ikke min beste venn i et hundeperspektiv. Så får vi se hva annet vi vil gjøre. Rekkehuset er fra 1990, men det er mye nytt av gulv og veggoverflater, så det er lite som må gjøres fordi det er slitt - det er heller snakk om nedpussing for å gjøre det mer hundevennlig eller endring for å møte vår stil. Jeg gleder meg, første gang vi bor et sted som kan gjøres noe med, som er vårt og vi bestemmer, så jeg har jo LYST til å male vegger og gjøre ting. Men vi får ta det litt pø om pø, alt etter hvordan lommeboka har det, siden det er lite som MÅ gjøres. Det må vel handles litt møbler også, siden vi nå flytter til noe større. Gressklipper må vi også ha. På sikt, hehehe, det er vel mer snøskuffe som trengs nå.


Inngangsparti, med treplatting og gjerde. På veggen til høyre for plattingen vokser det klatreroser, så nå må noen få seg grønne fingre :) Bak fotografen er bod og et skjul til å lagre sykler eller andre ting en vil ha lett tilgjengelig.


Entreen vår, døyra til høyre er til nyoppusset bad.


Soverom som vi skal bruke til kontor, tenker vi. Garderobeskapene skal en vel alltids klare å få fylt med noe :) En liten balkong på utsiden, med utgang fra vårt soverom.


Soverommet vårt. Vegg til vegg gulvteppe, litt usikker på hva vi gjør med det. Nå har ikke vi dyra på soverommet, så sånn sett kan det jo forbli der.

Soverommet vi ser for oss som hunderom er ikke avbildet, men det er pittelitt mindre enn de to andre rommene. Alle tre soverom er i andre etasje.


Badet oppe, tvers overfor hunderommet, så nå må X'en lære seg badekar. Vi beholder det enn så lenge, for badekar er stor bonus! Ikke så nyoppusset, litt slitt, så det kan pusses opp på sikt. Ikke noe som MÅ gjøres, utover det estetiske hensynet slik vi ser det. Og jeg har da tanker og ideer til enkle og billige måter å gjøre dette badet penere ;)

I andre etasje er det også en bod.


Nyoppusset bad nede, med fancy dusj, så nesten avansert ut... :D




Kjøkken. Etter min smak litt for hvitt og sterilt og storkjøkkenfølelse, men det skal vi få freshet opp med enkle grep.




Stor stue med peis bak spisestua.


Hagen, med stor treplatting, utgang fra stua.


Rekkehuset sett fra forsiden. Stor hekk og port inn til oss, og passe stor bod. Til høyre for boden er en port som går til vår hage, hvor en smal tarm av hagen går langs husets kortside, og ender i den store hagen. Praktisk!


Hagen.

1. februar 2010

Arrangert ekteskap

Phuh, nå har jeg egentlig ganske mye på hjertet, men jeg får se om jeg utsetter noen tanker til en senere blogg, og heller fokuserer på det som er mer dagsaktuelt og ikke så filosofisk i denne bloggen. Det kan bli langt nok uansett.

Først av alt må jeg få innrømme at jeg lyver i bloggen - jeg påsto i et tidligere innlegg at X'en fikk Ikke Møtt for første gang. Det stemmer ikke, hun fikk kryss i IM-ruta på nuffeklubbens utstilling i Kristiansand i mai, da hun klarte å tråkke galt og begynte å halte et kvarters tid før hun skulle i ringen... Så vi var der og hadde i høyeste grad som målsetting å stille. Men slik ble det altså ikke. Heldigvis var Even også påmeldt, så dagen ikke var helt bortkastet, bare fryktelig sur... :(

Denne helga har vært veldig spennende, en del puslespillbiter har falt på plass. Lørdag tidlig morgen satte jeg meg nemlig på flyet og dro for å besøke en bernerhannhund. Jeg har studert han så godt jeg kan ut fra stamtavle, offisielle helseundersøkelser, utstillingsresultat, gransket halvsøsken og foreldres halvsøsken og gud vet hva, googlet bilder og omtaler, for ikke å snakke om sendt ut all verdens mailer til mennesker som har familiemedlemmer av denne hunden som jeg ønsket å vite mer om. Rett og slett gjort et langvarig researcharbeid i håp om å finne ut mest mulig om denne hannen, stamtavla hans og hva han kan representere. Men, det var ikke nok for meg - selv om jeg likte det jeg ble fortalt og fant av informasjon, ville jeg også møte hannen. Så da var det bare å bestille flyreise og booke hotell, og ta seg en tur.
Jeg kom hjem i går ettermiddag med visshet om at jeg har funnet hannhund til X'en. Han har mange eksteriøre kvaliteter som jeg mener møter X'ens svakheter og mangler, han har feil jeg kan leve med og som X'en ikke har som svakheter. Og viktigst av alt: Jeg fikk treffe en lugn og trivelig hannhund, så god og herlig, åpen som en berner skal være, rolig som en berner skal være, men likevel mye lek og iver i ham utendørs. Det hjelper ikke å være pen og ha interessant stamtavle, om det brister inni huet. Så jeg er veldig fornøyd med valget mitt :)
Garantier har en aldri, men jeg liker dette utgangspunktet, og synes dette blir en spennende kombinasjon. Jeg vil aldri gjøre en kombinasjon jeg ikke kunne tenke meg valp fra selv.

Nå må vi bare finne et sted å bo hvor det passer å ha valpekull og som vi får flytte til i tide, og håpe at X'en er villig til å koordinere løpetiden etter hvordan flytteplanene utvikles :D Også må jeg få lånt et flybur i passende størrelse. Og jeg innser ironien i at jeg har en toseters Berlingo med stor vareplass - men trolig ikke plass til flyburet, siden jeg ikke får ut buret som allerede står der. Leie tilhenger? Jaja, jeg får gruble videre på logistikken. Det er ikke det som skal få stoppet disse kullplanene!

Fredag trente X'en og jeg litt lydighet igjen, forresten. Jeg er mye bedre i "halen", har ikke tatt smertestillende på ei ukes tid faktisk (unntatt et par paracet i går, da var kroppen litt lemster etter trange flyseter to dager på rad) og føler meg mer mobil og i stand til å være litt fysisk utfoldende uten at smertene hemmer meg.
Så da tok vi fatt i krypen, lenge siden sist - og den krever virkelig jobbing av meg også, der jeg står krokbøyd med rumpa i været, kryper rundt, strekker armer og bein, og ellers forsøker å motivere X'en til å fortsette framover - men ikke så fort at rumpa hennes fyker i været. Foreløpig har ikke noen polett falt ned i hodet hennes - hun jobber for godbiten jeg drar foran henne, men hun har aldri forsøkt å tilby det bevegelsesmønsteret av seg selv. Men, jeg må være rettferdig med henne, vi har vel trent på den øvelsen bare seks-syv ganger, og da har vi holdt oss til stueteppet siden gulvet er for glatt til det. Så jeg bør vel kanskje gi henne en sjanse til å oppfatte hva som skjer før hun kan gjøre det på eget initiativ...

Vi var også innom avstandskommandering, hvor hun nå begynner å bli så flink at jeg øker kravene. For moro skyld testet jeg hvor mange ganger jeg kunne kjøre repetisjon uten belønning. På den fjerde (?) dekken ble hun treg og nølte, før det så ut til at hun var på vei ned likevel - men så ringte telefonen og hun spratt opp for å se hva det var (ny telefon og ny ringelyd). Men ellers synes jeg hun er ganske flink - hun kunne vel vært litt kjappere, men hun har jevne bevegelser, ikke noe stakkato nøling. Vi må selvfølgelig også øke avstanden, men stua er ikke større enn som så! :D Så øvelsen er tatt med ut, og hittil får jeg henne fint fra dekk til sitt til dekk igjen på fem meters avstand.
Et lite "problem" som har dukket opp er at hun jo nå kan øvelsen, så hun tjuvstarter! Så jeg har begynt å kjøre lengre pauser før ny kommando (altså, type fem-seks sekunder), og noen ganger går jeg inntil igjen uten å ha kommandert, slik at øvelsen blir en enkeltdekk i stedet. En må jo forsøke å lure henne litt, når hun tenker selv.
Neste steg må bli å få inn en kommandant.

Ellers jobber vi fremdeles med posisjon, posisjon, posisjon. På plass fra ulike vinkler så hun skal finne inn til meg i riktig sitteposisjon. Hun er jo rar. Om hun står på min venstre side og jeg sier på plass går hun 360 grader rundt meg, framfor å gå et skritt til siden og inn i sitt. Men det er vel fordi på plass har blitt så hjernevasket "gå bak meg og sette seg inntil kneet".
Vi pirker også på vendinger på stedet, som blir bedre og bedre. Blir hun for ivrig slurver hun, så jeg må bli flink til å sette krav selv om hun viser arbeidsglede - jeg vil gjerne ha begge deler; presisjon og begeistring.
Jeg har også forsøkt på de vendingene de har i eliteklasse (muligens klasse 3 også, det husker jeg ikke) - to skritt til høyre og venstre, altså uten at ansiktet endrer retning. Men jeg aner ikke hvordan jeg skal begynne. Jeg har forsøkt med at jeg går museskritt mot venstre og "presser" henne videre med meg, men hun bare spretter 90 grader til venstre, det er jo det vi har trent på. Mulig det er lettere å starte til høyre, og få henne til å søke opp posisjonen selv? Om hun klarer det uten å gå 360 grader rundt meg først :D Jeg leste i en blogg om en som varierte på plass-treningen ved å ha hunden BAK seg, det har jeg ikke forsøkt med X'en, det må vi gjøre, kanskje det gjør henne vant til å søke opp posisjonen uten å måtte gå rundt meg? Det er et element i eliteøvelsen ruta, men vi skal da vel kunne leke med slike delmoment selv om vi tøyser rundt i klasse 1?

27. januar 2010

Verdensvinneren 2010

Jeg grubler.

Jeg grubler på om jeg skal melde på X'en til verdensvinneren i Danmark i sommer.

Argumentene mot er at om hun følger den syklusen hun har hatt hittil, kommer hun til å være nedrøytet da. Selv om hun er dratt med på flere utstillinger nå uten å være i pels, skjønner jeg helt av meg selv at hun ikke har noe på World Dog Show å gjøre uten å være i topp pels. Nå var hun riktignok på vei ned da hun tok juniorverdensvinnertittelen sin - men det tar vi på kvoten for uforskammet hell.
Et annet argument er selvfølgelig om hun har noe der å gjøre - er hun dommerens type, er hun ferdig nok utviklet til å kunne konkurrere med 50-60-70-80 tisper i klassen?
Et tredje argument er at jeg er sterkt uenig i Dansk Kennel Klubs vurdering om at de ikke behøver å gi skriftlige kritikker på denne utstillingen, så av prinsipp ønsker jeg å boikotte den utstillingen - kritikkene og det systemet vi har på nordiske utstillinger er et verdifullt tilskudd ikke bare til hver enkelt hunds utstillingskarriere, men også til raseklubber og oppdrettere. Dansk Berner Sennenhundklubb publiserer alle kritikker på sin hjemmeside - så fantastisk lærerikt å få lese kritikkene fra WDS i ettertid, på en utstilling hvor det åpenbart vil stille en del hunder en vanligvis ikke ser, og hvor da kritikken gir en mulighet til å få en tilbakemelding om hvordan hunden var, hva var dens feil, som kartlegging i avlsarbeid. Skal vi betale 600 norske kroner (om vi betaler før første frist som er til mandag) - og ikke en gang få en skriftlig kritikk? DKK har lovet deltagerdiplom - wee...

Hva er så argumentene for å stille?
Det er jo mulig at hun ikke følger sin vanlige syklus (den baserer jeg jo på kun to løpetider, kan jeg stole på at hun er hormonelt stabilisert?), og dermed er i god nok pels til å kunne stilles.
Hvorvidt hun har noe der å gjøre erkjenner jeg at er et irrelevant spørsmål - jeg vurderte ikke det da jeg meldte henne på i 2007 (ja, jeg meldte på i 2007, utstillingen var i 2008), jeg stiller henne i så fall fordi jeg synes det er moro å stille henne, ikke på grunn av forventning om resultat. Jeg regner med at jeg skal dit uansett, reisefølge og overnatting er i hvert fall booket, og da kan hun jo like godt bli med og løpe noen runder i ringen, utgiftene til reise, bo og shopping blir uansett store - hva er vel 600 kroner fra eller til...

Jaja, jeg får gruble litt på det. Min logikk tilsier at jeg sparer på å melde henne på nå før den første fristen går ut, framfor å se an hvordan pelsen holder seg - for da er det jo dyrere å melde på! Melder jeg på nå, sparer jeg penger. Hva skal jeg bruke de pengene på, mon tro?

Store livskriser i bloggen min i dag, med andre ord!

Noen bilder fra gårsdagens tur med Sandra og shibavalpen Aiko. En ble nødvendigvis påminnet om hvordan det er å ha valp igjen, søte Aiko på fem måneder. Så selvstendig og nysgjerrig, "går dere dit, det er helt greit, for jeg vil gå hit. Roper du på Aiko? Hvem er det?" Og så plutselig var hun den oppmerksomme og kontaktsøkende valpen, som kom på alle innkallinger, som satt pent selv om hunder gikk forbi og imponerte med sin sansethet. Til det glipper igjen, og en skal bare, for en er valp... :D
Og X'en var selvfølgelig voksen, dannet og veloppdragen hele turen ;) Hun var lenge veldig opptatt av godbitveska som dingla på hofta til Sandra, hun er jo ikke sporhund for ingenting. Men så husket hun hvem som er registrert som eier på stamtavla... Vi har blitt enig, X'en og jeg, om at når vi går tur skal vi bare gå forbi mennesker, og ikke hilse på de, og egentlig gjør hun det helt fint når vi er på tur, hun har til og med forstått at det kan være lurt å skjene inn til kanten og ikke gå midt i veien.
Men Aiko har jo ikke lært det helt enda, så hun ble kalt inn hver gang vi møtte mennesker - og i går var det brått veldig mange som skulle gå tur rundt Sognsvann... Så når Sandra kalte inn Aiko, mente X'en at hun måtte komme til meg. Hehe, hun er jo litt søt, og det er vel starten på en god sladring? Jaja, jeg hadde lomma full av godbiter selv, så da benyttet vi turen til å repetere innkalling - og å passere hunder uten å måtte hilse. Den er nemlig litt vanskeligere. Hun er finfin på utstilling, for der er det for mange hunder til at hun kan komme over dem alle - men møter vi en og en på tur kan det bare være en grunn til at de er der, og det er for å leke med henne. Jeg må si jeg var fornøyd med dyret mitt da hun ble sittende rolig selv om en hund i flexiline (selvfølgelig... det er alltid en idiot i minst en av endene av flexilina... Bare for å generalisere og kategorisere pittelitt...) fikk lov av eier til å komme helt oppi henne.

Bilder ja, kvaliteten er litt dårlig, det er mørkt ute, men en må ha bilder i bloggen av og til, og forsøke på poseringsbilder:









24. januar 2010

Ikke Møtt

I dag har X'en gjort noe nytt. Hun har fått avkrysset i ruta for Ikke Møtt... For første gang. Hittil har vi møtt opp på det vi har meldt oss på til - verken vær, dårlig pels, snufsen eier, dårlig kollektivforbindelse eller elendige kjørebeskrivelser har klart å stoppe oss hittil. Men i dag kastet jeg inn håndkleet. Vi skulle startet lydighetssesongen, men jeg skjønte tidligere i uka at det neppe ble mulig å gjennomføre. En ting er å løpe to runder i ringen med sammenbitte tenner - det er noe helt annet å gå et helt program. Når jeg går lydighet går jeg på en bestemt måte, og den måten gjør veldig vondt, fant jeg ut etter å ha testet litt. Vi er ikke mer stabile og har såpass dårlig konkurranserutine at det er ingen hensikt i å forsøke - jeg ville ikke fått gitt X'en de signalene hun er vant til å lese. Stevnet ville neppe blitt annet enn frustrerende, og ikke bidratt til noe positivt for oss.
Fallet i trappa om torsdag gjorde meg hundre prosent sikker på at vi blir hjemme i dag - det kommer nye stevner. Hadde det vært en utstilling, kunne jeg fått noen andre til å stille henne. Men i lydighetsringen bør det vel helst være meg som går med henne, ja...
Etter hva jeg har hørt, var det flere bernere i aksjon i dag - morsomt! For noen gikk det jo også kjempebra, gratulerer så mye! Vi sees ved neste korsvei, vi må jo vise hvor flinke bernere kan være! Jeg skal bare gro litt i stussen først...

Vi har altså vært hjemme, og hatt en forrykende spennende søndag! Avising av fryseboks og rengjøring av det samt kjøleskap sto på planen. Juhu... Dagen har ellers gått i husarbeid, slækking og surfing. Jeg kom over bloggen til Formo-gjengen, og ble så fristet av deres siste innlegg at jeg måtte hive meg over bakebollen:

De smakte veldig godt. Resten gikk i den nyvaskede fryseboksen, så har jeg neste gang vi skal på utstilling - enten for trøstespising eller feiring, godt med anvendelig mat! :D
For et par dager siden begynte jeg å titte i nettbutikkene som Pia Nelly linker til i sin blogg - skumle saker... I ren oppgitthet over prospektlesing og kjedsommelighet av å surfe etter aktuelle visninger på finn.no tittet jeg heller på interiør - kanskje kunne det motivere meg til å finne en bolig å dytte alt det fine interiøret i??? Det har blitt flere timer de siste dagene, hvor jeg har klikket og klikket, siklet og dagdrømt, og sirlig kopiert linker til et tekstdokument som heter ønskeliste... ;)

Jeg nevnte forresten i gårsdagens blogg at X'en fikk kose seg med en feit og fin grisehale - den kom kjapt ut igjen, i natt... Vi våknet av stanken. Rare dyret, hun har satt seg ned midt på ei fillerye, også har hun på en eller annen måte (med munnen? Med potene?) pakket inn bæsjen, brettet teppet fra to sider så det blir en bylt ferdig til å bæres ut på badet, og bæsjen synes ikke. Det har hun gjort andre ganger hun har fått diaré også, lurer litt på hvorfor hun gjør det. Hun har i voksen alder ALDRI satt seg ned på gulvet for å gjøre fra seg, hun setter seg konsekvent på en av filleryene, så det er lettere å få det bort.
Hehe, nå høres det ut som om hun stadig vekk gjør fra seg inne, jeg får vel understreke at hun er stueren :D Men det hender magen reagerer om hun får i seg noe uhumskheter utendørs, og her vi bor nå er det så mye mat og søppel som kastes i vårt nærområde. Jeg gleder meg til å flytte bort fra det... I hvert fall, X'en er ikke noe flink til å vekke oss og fortelle hva hun må på natta. Hun gjør sitt, pakker det inn og legger seg et annet sted hun, søte.

23. januar 2010

Araberaerobic

Rike Hollywoodfruer har gjerne personlig assistent (PA) som hjelper og motiverer dem med treningen sin, så de blir i fin fasong og kondisjon. Men en PA koster dyre penger, så det er ikke noe hvermansen har råd til.
Derimot finnes det en ordning på de fleste treningssenter at en kan få gratis prøvetime.

X'en skulle nok hatt en PA, hun er mye mer i aktivitet på tur når vi er sammen med andre hunder, enn når det er bare oss to. Men akkurat nå har ikke eieren hennes planlagt å kjøpe hund numer to, derfor må vi jo finne på noe annet lurt. Så derfor har vi sneket til oss en prøvetime med Oslo Araberaerobic AS!

Vi ble lokket ut i Gjerdrumskogene, til et drømmetursted, hvor det erfaringsmessig var lite folk og fint å slippe hundene. Og det viste seg å stemme - vi var ute og gikk mellom to og en halv og tre timer, og vi møtte bare to andre med hund og et par biler - enda det var det nydelige turområdet! Det var fint og måket så jeg kunne subbe avgårde med rumpa mi, men med masse løssnø og skog langs sidene av veien som hundene baset i.

X'en har altså hatt playdate med tre salukier i dag - valpen Kajsa, og de voksne herrene Tipo og Qui. De tre er noe kjappere enn det X'en er, og hun måtte virkelig bruke alle knep hun har ervervet gjennom livet for å holde følge - innersvinger, løpe i møte, vente til de kommer tilbake, utfintinger... Det kom noen frustrasjonsboff av og til, og på slutten slengte ho rumpa i veien for Kajsa så Kajsa stupte ut i grøfta - men hun løp roligere etterpå, da... Rugby-X'en...

Men det var en super tur! Hundene så fornøyd, og vi tre damene skravlet oss langt avgårde - jeg som hadde tenkt at vi skulle ha en kort tur og la hundene aktivisere seg selv rundt oss... Men i godt lag går tiden og kilometrene fort, så får en heller svelge unna mer smertestillende når en kommer hjem.
For vel hjemme ble det piller, kakao og pledd i sofaen, jammen duppet jeg av en time også. Deilig, det. Godt å ha en litt sløv lørdag av og til, i hvert fall når en kan ha god samvittighet for hunden. Hun har sovet store deler av dagen - ligger på rygg brettet ut og snooorker. Jeg forsøker å få tatt bilde av henne i den stillingen, men da tipper hun over på den ene sida og gløtter på meg... Da jeg fant fram en diger grisehale til henne gikk øynene i kryss, så jeg tror både sjelen og magen til X'en er fornøyd i dag!











Flere bilder finner dere her.

22. januar 2010

2010

Det er vanskelig, det, å skrive 2010. Brev på jobben dateres XX.01.2009 - eller så skriver jeg på automatikk vane, men kommer på at det er nytt år, så det blir XX.01.20010. Et totall, to kjappe nuller - det er vanskelig å komme ut av den rytmen. Men, det er ingen tvil, vi er i 2010, og en må vel kunne si at en er godt i gang med det meste som hører året til.

Tirsdag var jeg tilbake på hytta til Osloavdelinga - først et styremøte med massiv saksliste, vi håper å få til et spennende år med ulike aktiviteter som kan treffe flest muligs interesser og nysgjerrighet. Så var det lydighetstrening, det er et nytt tiltak av året, hvor vi hver tredje tirsdag vil trene lydighet - både basis hverdagsdressur og konkurranserettet lydighet. Veiledere, for ikke å skryte på seg en instruktørutdannelse, blir fire av oss mest LP-engasjerte i avdelingen.
Treningen var ikke så himmelfallent spennende for oss - det er lenge siden vi har trent, jeg var sliten og verket i kroppen. Det å gå i løs snø gjør vondt i halebeinet, så jeg fokuserte mest på kontakt og kontakt over tiiiid til tross for forstyrrelser. Det å sitte i ro i utgangsstilling mens andre får gjøre morsomme ting er jo oppskrytt, synes X'en, så hun trenger å lære å kjede seg litt - rettere sagt, få henne til å bygge forventning framfor rastløshet.

Det ble forresten litt dramatikk før vi kom oss til hytta. Jeg var sistemann som gikk fra kontoret, X'en og jeg tar heisen fra femte etasje til underetasjen, jeg løfter opp veska og holder foran kortleseren for å komme inn i garasjen. Ingenting skjer, jeg prøver et par ganger til, før det demrer for meg at jeg har lagt nøkkelkortet på pulten! Vi skynder oss opp, men det er selvfølgelig ingen der. Jeg ringer på på samtlige firmaer i håp om at noen andre i etasjen jobber overtid (klokka er kvart på seks), men nope. Mobiltelefonen min er som kjent sendt til reparasjon, så jeg kan ikke ringe sjefen heller, som bor i nærheten. What to do? Skal jeg gå til jobben til Hans og få låne telefon der? Det er vel en halvtime i gå, og jeg vet ikke om han er der enda. Skal jeg gå mot t-banen? Skal jeg i så fall forsøke å komme meg til hytta med kollektivt, eller skal jeg dra rett hjem?
Vi tasser inn i heisen igjen, tar den til første etasje, og i foajeen møter vi en som jobber i vår etasje - på vei inn! Sånn flaks! Da ordet det seg jo, men jeg følte meg rimelig lost der en stund. En må ha mobil, en kan ikke leve uten...

Jaja, enkel dramatikk i hverdagen.

Resten av uka har egentlig bare gått med til jobb, litt overtid, fine turer i snøen med X'en - hvor jeg går på brøytede veier og hun svømmer i løssnø og hopper i brøytekanter. Tenk å være så entusiastisk for snø!
I går falt jeg forresten i trappa her - på det fjerde siste trinnet sklei jeg, mistet bakkekontakt, og falt langflat i trappa. Kantene på trappetrinnene hogg inn i halebeinet, et stykke lenger opp på ryggen, og i bakhodet. Det var altså så vondt at jeg ikke en gang klarte å vræle høyt eller banne inderlig - jeg lå bare helt rolig og tårene sprutet av seg selv. Jeg ligger der ikke enda, så jeg kom meg åpenbart opp igjen, men det var faktisk mer vondt enn da jeg falt og brakk halebeinet for to og en halv uke siden. Og et nytt fall var vel ikke det jeg trengte nå, jeg er rimelig mørbanka og stivbeint i dag. Men det gjør bare vondt når jeg står, sitter, ligger og går... X'en har fått turene sine både i går og i dag, men jeg går saaaakte, samt at jeg går anspent og stivt redd for å skli eller spole - for det gjør vondt, det! I morgen tror jeg vi skal finne på noe lurt som gjør at hunden får aktivisert seg med minst mulig belastning for meg. Jeg må restituere meg før en ny arbeidsuke.

Vi har ikke vært på en eneste visning denne uka, men nå skal jeg sette meg med finn.no og se om det er noe lovende å beskue i helga...

19. januar 2010

Trekkbilder

Jeg fant noen bilder fra i høst som jeg aldri fikk blogget, om jeg ikke husker feil - X'en trakk kjerra til Osloavdelingen flere ganger i høst, og koste seg med det.


Trekk


Trekk


Trekk


Trekk


Trekk


Mitt andre hjem

Det føles nesten som om Letohallen er mitt annet hjem - tidvis er jeg der rimelig ofte! Denne helga ble igjen tilbragt der, og "som vanlig" hadde berner fått ring helt innerst. Skulle jo bare latt bur og stol få stå der fra romjulsutstillingen, eller fra da jeg var der i november! :D

Lørdag var det bare 39 bernere påmeldt, men det var selvfølgelig en stor åpen klasse tispe for det - ti mener jeg å huske at det var i katalogen. Artig klasse å være i...
Jeg var litt spent på hvordan det ville bli å løpe, men jeg hadde i hvert fall tatt rikelig med smertestillende, i håp om å numme halebeinet. Og da dommer etter å ha fått inn alle i klassen konkluderte med at det var så mange at han ikke ville se de løpe samlet, var det i og for seg helt greit for meg og rumpa ;) Da ble det bare en trekant og fram-og-tilbake under den individuelle bedømmelsen.
X'en fikk sin røde, og det gjorde mange andre i klassen også. Vi sto med oppstilte hunder, og jeg bet tennene sammen klar for å løpe det jeg kunne med dyret. Men dommer ville flytte på oss først, og vi ble satt bak to andre. Deretter fikk de tispene som sto bak oss tre løpe. Og dett var dett - dommer hadde bestemt seg, og vi ble nummer tre uten å løpe for det. Rumpa takker så mye! Et lite sekund trodde jeg kanskje vi også hadde fått CK, siden han plasserte oss tre så tidlig og uten å se bevegelser, men det ble det bare til de to første. Jaja, det er jo bra å bli nummer tre i en så stor klasse!

Jeg rakk akkurat å se rasen ferdig, før jeg måtte stikke for å rekke en visning i Oslo. Den kunne vi jo i grunnen ha spart oss; den lignet ikke på annonsen og prospektet overhode, og var presentert som noe helt annet enn det den var. Verken megler eller selger dukket opp, så vi ble vist rundt av broren til han som leide boligen - og han visste jo ikke så mye, stakkars. Jeg klandrer ikke ham, jeg bare skjønner ikke hvorfor selger oppfører seg som om han tvinges til å selge, det har vært råvanskelig å få til en visning. Det er ikke min skyld at boligen ligger til salgs på finn.no, jeg beklager at jeg oppfatter det som at jeg kan be om visning og eventuelt legge inn et bud!

Argh altså, jeg blir så provosert og irritert over at folk sløser med min tid på den måten. Vi har vært på mange visninger i søken etter vårt nye hjem, og vi blir mer og mer bevisst på hva vi vil ha - heldigvis, vi har vært steder hvor vi etter to minutter kan gi hverandre et blikk som viser at vi er helt enig om at dette er en nope-niks-never, og det er desto godt å komme ut fra en visning og være skjønt enig om at jupp, this is it! Det er mange rare salgsteknikker, det er sikkert og visst. Vi blir plassert i bås i det øyeblikk vi tråkker over dørterskelen, og megler/selger begynner å legge ut om nærheten til SFO, barnehage, barneskole, lekeplasser, idrettslag, hvor mye barn det er i nabolaget - det er faen tute ikke salgstriks for dette paret! Bare fordi vi er i en viss alder kan det hende vi vil bo rolig til, eller? Vi var et sted som hadde lekeplass flukt i flukt med hagen, og det er skikkelig ikke interessant. Jeg blir jo provosert av slik ensidig kategorisering også, jeg... Og megler risikerer å tråkke i salaten med begge hovene - hva om vi har slitt med å bli gravide? Hva om jeg nettopp har spontanabortert? Hva om det viste seg at Hans er steril? Er det for mye forlangt at meglere kan forsøke å vise såpass mye fintfølelse og pedagogikk at de ikke risikerer å såre eller irritere potensielle kjøpere? Vi leter etter en bolig med tre soverom, og da skal det være et soverom til meg og Hans, det skal være et som blir kontor, og det tredje skal vi ha valpekassa i - hah!

OK, en liten frustrasjonsutblåsning der - jeg vet at par i slutten av tyveårene ofte etablerer seg og får barn. Men samtidig er det å få barn både et personlig valg og noe meget privat - kanskje meglerne skulle tatt det innover seg, og ikke med en gang kommet med en salgstale beregnet på en bestemt sjanger? Hva med å være litt mer mainstream?
Og hvorfor hører en aldri om nærheten til gamlehjem??? Skal vi ikke bo der lenge, da! :D

Anyway, søndag var det ny utstilling, og siden NBSK var arrangør var det tid for dugnad. Jeg møtte opp litt før åtte for å sitte i sekretariatet - ta imot betaling fra de som ikke har fått startnummer, svare på spørsmål, forberede premielistene til gruppefinalene, ta imot meldinger om biler med lysene på, og ellers være en informasjons- og serviceinstans. Og egentlig passer det meg godt - jeg har en godt innarbeidet telefonstemme etter jobber hvor en skal være høflig selv om en får skyllebøtter av kjeft over seg i telefonen, jeg liker å hjelpe og veilede, jeg tør påstå at jeg KAN en del utstilling og kan svare på hva BIM valp betyr og forklare at ting er lov i henhold til utstillingsreglene. Så jeg satt i luka og hjalp de utstillerne som trengte det - men jeg ble vel litt lei av å svare på når gruppefinalene begynner etter å ha fått spørsmålet 23 ganger :) Og jeg synes det er dypt urettferdig at JEG skal få kjeft for at en dommer er syk - har jeg forgiftet ham, liksom? Men, jeg tør påstå at jeg beholder roen og svarer høflig, jeg er flink pike og passer til slike jobber.

X'en var selvfølgelig påmeldt, så jeg var bortom ringen for å løpe et par runder med henne. Det hadde kommet rapporter til luka mi om en dommer som var særdeles streng og virkelig brukte skalaen - etter hva jeg forstår har halvparten av de nærmere 70 påmeldte fått blått, gult eller null. Og vi er jo ikke vant til det i bernerringen, hehehe.
Dagens dommer ville gjerne se oss løpe, så vi fikk ta to runder i samlet gruppe. Og da kjente jeg at smertestillende ikke fungerte, det gjorde VONDT å løpe, jeg kjente tårene i øyekroken. Noen har foreslått at jeg skulle tatt det litt roligere nå, og fått andre til å stille henne. Men når jeg hører andre fortelle at de brakk halebeinet i 1982 og kjenner det enda, tenker jeg at jeg får bare presse meg gjennom det, og håpe at det blir noe bedre på sikt. Jeg tar litt hensyn i hverdagen, men å løpe et par runder annenhver helg kan neppe skade?
Dommer hadde masse godt å si om X'en - likte hennes størrelse, type og hode. Men det ble en blå, jeg kan ikke huske at vi noen gang har fått en kritikk med så mye feil og negativt, faktisk! Dog hadde jeg litt sansen for dommer - hun delte ut sløyfe og kritikk selv (vanligvis er det ringsekretær som deler ut det), sa noen positive ting om hunden, og forklarte deretter premieringen. Det synes jeg er bra, da skjønner en med en gang hvorfor og slipper å tolke kritikken. Dommer sa også at hun hadde et håp om at alder og utvikling kunne rette på det hun trakk for, så vi behøver ikke å avskrive dommeren om hun skulle komme tilbake til Norge om et par år.

Så løp jeg tilbake til luka mi for å gjøre ferdig listene som skal brukes i gruppefinalene (i fall noen tror jeg ble snurt og stakk fra ringen dypt vonbroten over den blå - vi var da i godt selskap!).
Halv fire fikk jeg sneket meg fra hallen, og hadde ikke veldig dårlig samvittighet for å dra fra for eksempel frender i avdeling Oslo som skulle rydde og klargjøre hallen etter utstilling. Jeg hadde jobbet i sekretariatet i over syv timer, og måtte - igjen! - skynde meg til Oslo for å rekke enda en visning. Det var skikkelig ekkelt å kjøre - frontruta frøs igjen av tåke og fukt i lufta, så jeg holdt et lavt tempo. Men vi kom oss på visning. Det blir nok ikke noe bud der heller, men om ikke annet blir vi bedre kjent i Oslo...

16. januar 2010

My Dog, Your Dog, Everybody's Dog

2010 rakk ikke å bli veldig gammelt, før det var i gang med ny sesong! Og siden det bare er 52 helger i året, tok vi torsdag og fredag til hjelp for å få med oss mest mulig i år - kan det bli for mye hund? Nei, kan jeg ikke tenke meg...
Målet var My Dog i Göteborg, to internasjonale utstillinger, to dager, to sjanser. Heldigvis ble gruppe 8 bedømt på samme dag som gruppe 2, så jeg fikk lurt med meg Anette og Norma på ny jentetur. Forhåpentligvis med bedre resultat enn sist, da vi dro til Stavanger og Norma endte på akutten med brukket klo!

Bortsett fra trafikkaos uten sidestykke for å komme seg fra jobben til Bygdøy for å hente Anette, gikk turen smertefritt. Jeg hadde for sikkerhets skyld lånt min søsters GPS (første gang jeg har gått til slike drastiske tiltak), siden resepsjonen til campingplassen stengte lenge før vi forlot Oslo. Men det var lett å finne fram, nada problemo. En fin og koselig hytte, sånn bortsett fra at sluket var gått tett (frøset?) og vi klarte å oversvømme badet... Heldigvis fant vi fellessanitæranlegget, så vi fikk gjort vårt uten å vasse i æsjevannet som kom opp av dusjsluket... Etter å ha luftet og fôret hunder, tutlet vi til en McDonalds som lå rett bortenfor for å innta en bedre middag, og skaffe vann på bensinstasjonen til hundene.




Fnise, for ikke å få mat i de utstillingsstelte ørene sine, måtte Norma få hårstrikk!

Det var en kald fornøyelse å bruke dusjen neste morgen - det trakk fra utgangsdøra, gulvflisene var iskalde, det var trangt, og dusjen sprutet ned området hvor jeg la fra meg klærne.... Men en blir veldig effektiv i en slik dusj, i det minste...
Vi kom oss fra campingplassen litt senere enn planlagt, og i hodene våre var det lørdag - vi skulle jo på utstilling! Men det viste seg å være torsdag, og folk skulle på jobb... Heldigvis gikk det verste rushet i motsatt retning, og vi var ved parkeringshuset litt over halv ni. Vi kjørte rundt og rundt i flere etasjer uten å finne ledig plass. I det tredje p-huset fant vi heldigvis en plass. Jeg var usikker på om det var lov til å stå der, men en annen bil ble parkert der, så jeg tok sjansen. Så i parkometerkø - lang parkometerkø. Vel framme viser det seg at drittboksen ikke vil akseptere mine kort! Verken VISA eller Master gjenkjennes, og vi har selvfølgelig ikke svensk cash på oss. Klokka er godt over ni, jeg er litt mer stresset enn fornøyelig er, og Anette og jeg blir enig om å gi faen - vi lar bilen stå, så får vi heller dele parkeringsbota.

Vi står parkert så langt fra hallen at det er ikke snakk om å gå flere turer, så vi lesser på oss sekker, bur, stoler, bagger, bikkjer og alt annet tull, og stabber oss avgårde.
Utenfor messehallen er det dårlig skiltet, men vi finner til slutt en inngang. Og innenfor inngangen er det en laaaang kø. Vi begynner å stå i den, til en dame sier litt strengt at hunder faktisk skal inn en annen inngang. Okey... Sorry... Så vi tutler tilbake, det viser seg at det er en inngang vi gikk forbi tidligere, som så ut som et varemottak. Jaja, papirer sjekkes og vi er endelig på utstilling! Klokka er halv ti, phuh. Det er da det er godt å ha åpen klasse tispe, det er nødt til å være en del hunder foran deg.

Det er en sterk norsk delegasjon på denne utstillingen - 11 norske bernere av 62 og 58 bernere.

Søndag før utstillingen falt jeg stygt og slo halebeinet, og jeg følte meg ikke hundre prosent i kroppen. Åpen klasse tispe kalles inn, vi løper tre-fire runder samlet, og det gjør altså så vondt i bakparten min at jeg får tårer i øynene, smertene bare stråler utover, så jævlig vondt kan jeg ikke huske å ha hatt før! Jeg klarer ikke å løpe som jeg skal med X'en. Heldigvis går hundene alfabetisk i Sverige, så det er en stund til hun skal bedømmes individuelt. Jeg fyker ut av ringen og dytter innpå tre paracet i håp om at de skal kicke inn i tide.
Dommer har sendt ut hannhunder med trekk for å ha for mye og for tungt hode, så jeg har dumpinglave forventninger - jeg vet jo at X'en har et hode som dommere enten elsker eller hater, det er ikke et mainstream hode. Derfor gidder jeg ikke be noen andre om å handle henne for å ta imot den blå for meg, jeg får klare det selv, vond rumpe til tross.
Tablettene har døvet ned noe av smertene, så jeg får i hvert fall løpt greit med henne i ringen. Og vi får rødt! Det stoppet der, og det er helt greit, da slapp jeg å presse meg mer. Vi får trekk i kritikken for bevegelsene, og det er jo ikke rart når hun ikke får tempo av meg til å strekke ut steget og få flyt i bevegelsene.


BIR og BIM torsdag, Doremi's Dubble Nougat og Odysseus.

Det er også to grossere påmeldt, som jeg får studert og fotografert, alltid artig å se.




Frecajo's Allegro.

I Anettes ring går ting roligere, så jeg rekker fint å få sett Norma i ringen. Også de får en førstepremie uten noe mer, i en stor åpen klasse.







I mellomtiden har vi skaffet oss svensk cash, i en morsom minibank som var mobil - den var i en bil! Mon tro hvor mye penger det var i den bilen da utstillingen begynte, det var konstant lang kø av blakke mennesker der.
I motsetning til i Finland, synes jeg det er mer å titte på i stands her, og pengene flyr lettere. Jeg forsøker å moderere meg, men de hadde jo ting jeg faktisk trengte, til en billig penge. Det var også en stand med småplukk av godbiter til hektopris, og godbitene var ekte kjøtt - tørket hjerte, lunge, kjøtt, nyrer, også videre. Det ble et halvt kilo med godbiter, og en del snacks som grisehaler, ører og slikt... Forbruksvare...

Flere andre norske jeg snakket med hadde opplevd det samme som oss - parkeringsautomaten ville ikke ta kortene deres. De hadde også forsøkt med ulike stasjonkort, uten hell. Det er rett og slett for dårlig - Göteborg får vel turister, de også? Anette og jeg gjettet på hvor stor bota som ventet oss ville være, så overraskelsen var rimelig stor da vi kom til tom frontrute! Jeg lette og lette, sjekket om den var falt ned foran bilen, men ingen bot! Jeg NEKTER å tro at vi har stått i nesten åtte timer i et parkeringshus midt i sentrum uten at parkeringsvakter har vært innom. Kan de ha vært slepphendte med nordmenn? Da vi forlot p-huset sto det en parkeringsvakt og skrev ut bot til en bil som hadde parkert langs gata, så vi regnet med at vedkommende var på vei inn i p-huset og at vi ikke ville rekke å løpe tilbake med kontanter.

Sløving på hytta, en blir sliten av en slik utstillingsdag. Vi kom oss dog etter hvert avgårde tilbake til sentrum, og fant en kinarestaurant med litt smakløs mat, men det fylte magen. Og tilbake på hytta hadde vi jo snop ;)






Sliten Norma

På grunn av badet, fikk vi både rabatt på hytta og slapp å vaske etter oss, så fredag morgen var det bare å pakke bilen og komme seg avgårde fortest mulig. Og nå greide vi å være tidlig ute, så vi fikk parkert rett inntil messehallen - parkeringshus med gangbro rett inn til ringene, deilig! Og klok av skade hadde vi sikret oss svenske mynter i haugevis, vi tok ikke sjansen på bot-flaks to dager på rad! Og enda viktigere - jeg hadde helt i meg smertestillende både på kvelden og morgenen, og tok en ny dose da dommer begynte på tispene. Så nå gikk løpingen så meget bedre!
X'en fikk igjen rødt, og av 14 påmeldte i åpen klasse ble hun nummer fire - ikke verst! Og det var norsk dominans, da de fire første i klassen kom fra Norge! Det sluttet med at beste hannhund med CACIB og BIM ble Yo-Yo Bentley av Hiselfoss (X'ens halvbror), beste tispe med CACIB og BIR ble Kordes Brilliant av LeeArmand, og tispecertet gikk også til LeeArmand. Populære i Sverige da, eller??? :D


BIR og BIM fredag.


Familien Hansen er fornøyd med Bentley.


William til Stian og Catrine, en rolig fyr som allerede er godt sosialisert på utstilling.


Aïda og Sølvi, også de ganske avslappet på utstilling.


Så glad blir "matte" for cert og championat, godt å se at en husker hunden oppi resultatene også. Fredagens certvinnende hannhund - Eklövens Casper o'Connor.

I Anettes ring var det både dommerelev og -aspirant, så det tok tid der. Så flaks, da fikk jeg med meg Norma begge dagene. Og på fredag klinte de til med en fjerdeplass i klassen med CK!

De siste svenske kronene ble brukt opp, før vi pakket bilen proppfull og fikk akkurat igjen bakdøra...
På vei hjem skulle jeg tanke bensin, og først ville ikke automaten kjenne igjen kortet mitt. Nei vel, jeg flyttet bilen til en pumpe hvor jeg kan betale i kassa. Det er kaldt og jævlig, jeg er trøtt og sliten - legg sammen 2 og 2, og få en litt kort lunte på Stine. For på denne pumpa står det at de på grunn av mange "pump and run"-tilfeller må ha ID i kassa før de åpner pumpa. Så jeg stotrer stiv av frost og øm i rumpa inn med førerkortet mitt, før jeg må ut igjen - på glatt asfalt - og tanke opp. Inn igjen for å betale, og vil kortautomaten godta VISA-kortet mitt? Nei. Jeg prøver mastercardet, men ikke det heller. Det er for dumt, hva slags kort må en egentlig bruke i Sverige da? Enden på visa (!) er at jeg må gå til veikroa vegg-i-vegg og få ut 700 kroner i kontanter, tilbake til bensinstasjonen for å betale for meg, også kom en ansatt fra kroa for å få en kvittering på pengene fra stasjonen.

Jada, men det er jo slike ting som en etterpå ler av og som gjør at utstillingen skiller seg ut i mengden... Men der og da var jeg ikke veldig klar for slikt tull, og jeg ble i hvert fall sur da kassadama på stasjonen antydet at jeg forsøkte å tanke med tom konto. Jeg drar da vel ikke på utstilling uten pæng???

Mandag fikk jeg forresten konstatert brukket halebein av legen min, så kanskje ikke rart at rumpa verket? Verker gjør den for så vidt enda, men nå har jeg fått sterkere dop enn paracet - me likes!

Anette fikk forresten overlevert julekalendergaven hun vant. Jeg glemte å ta bilde av den, selv om jeg lovte det her tidligere, men det var altså denne: