Førti prosent vellykket

Det ble en energisk helg, krevende for både meg og X'en. Søndag fikk hun hviledag, mens jeg og sambo hadde vaske og rydde i leiligheten-dag. Dog gikk vi en fin tur på kvelden. Det er så deilig at en kan gå tur selv sent på kvelden, uten at det er mørkt eller ubehagelig kaldt. I en liten dam rett ved stien vi gikk på oppdaget vi to ender som vi ble stående og se på, det var jo riktig så spennende! Mulig det er noe stående fuglehund baki stamtavla hennes? Det er ikke første gang jeg lurer på det.
X'en vet det ikke, men vi trente også underveis på turen. Når hun gikk riktig lineføring datt det frolic ned i søte trynet, og ellers fikk hun gå som hun ville, snuse og kose seg på tur.

I går skjedde det vel heller ikke noen store høydepunkt, sett fra X'ens perspektiv. Vi var en tur på IKEA, og jeg forsøkte å rygge med henger for første gang. Etter fem-seks forsøk på å få hengeren rett inn på plass avslørte Hans at han kjenner meg veldig, veldig godt (og det skulle vel bare mangle etter så mange år), stoppet meg før det kom røyk ut av ørene mine, og foreslo at vi kunne hekte av hengeren og dytte den på plass! Riktignok var det det første jeg foreslo da vi kom tilbake til IKEA, men en må jo forsøke. Jeg ble vel heller ikke noe blidere av mannen som sto og råflirte mens jeg kjørte fram og tilbake på mer eller mindre samme flekken uten å få hengeren rett.
Men men, heldigvis har IKEA både god og billig trøstespiseis.

I dag har vi vært på Osloavdelingens tirsdagstreff. Annenhver tirsdag framover har de fått inn en instruktør for å bedrive litt hverdagslydighet, men akkurat nå vil jeg ikke ha noen nye perspektiv på treningen min, jeg vil følge den løypa jeg har lagt opp, og tror jeg vil bli mer forvirret enn noe annet av å trene med en helt ny instruktør så lenge jeg har en plan som så langt fungerer. Derfor la jeg heller et spor til X'en. Det ble hundre skritt/meter langt, gikk rimelig rett fram. Mens det lå, ruslet vi en runde. Sporet ble vel cirka førti minutter gammelt.

Jeg er usikker på om vinden hadde snudd, eller bare blitt sterkere i mellomtiden, for nå var det i hvert fall tydelig motvind langs sporet. Fint...
Jeg la X'en i dekk fem-seks meter fra sporet, slik at hun ville gå rett fram og finne sporet i vinkel. Hun fikk søkskommando, og fulgte sporet mitt fram til sporstart - der begynte hun bare å surre, og det er vel fordi vinden kom i nesa hennes. Hun været og velet, tok tydelig sporet på overvær. Jeg holdt igjen, ved antydning til å snuse i bakken slapp jeg lina litt, løftet hun holdet holdt jeg igjen, trakk henne litt tilbake. Jeg ga søkkommando på nytt mens jeg satte pekefingeren mot bakken, hun snuste litt før hodet føk opp igjen. Jeg forsøkte å vente henne ut, hun ble frustrert over å bli holdt tilbake, og la seg.
Jeg ventet til tålmodigheten tok slutt, før jeg bestemte meg for at i dag ble det for vanskelig, like greit å avslutte. I ren latskap valgte jeg å gå ferdig sporet for å ta med meg spormerkingene, framfor å legge henne i bilen først. Kanskje ikke helt etter oppskriften, men jeg var litt frustrert jeg også over totalt fraværende evne hos dyret til å snuse i bakken og fange opp sporet.

Men.

Etter femti-seksti skritt går sporet i et lunere terreng, det er lett å kjenne at det ikke er like mye vind her, og vi har nok også svingt litt i retning. X'en setter snuta i bakken, og jobber seg framover, i såpass tempo at jeg kjenner lina stramme rundt hånda. Jeg holder litt igjen for å styre farten, og hun jobber seg presist framover. Bortover en traktorvei, over en haug med kvister og granbar, inn på ei gresslette. Der må hun lete litt, sikkert fordi jeg forlot sporet på en vei som går bare fire-fem meter til siden for oss (alternativet var å vasse i en bekk, altså ikke et alternativ), så hun får spor fra flere kanter i nesa. Jeg holder henne igjen, hun kommer tilbake til det rette sporet, og går videre. Jeg hører det smeller i nesa, hun jobber skikkelig nå, og det er ikke noe forsøk på overvær! Hun løfter hodet en eneste gang, og det er for å "snøfte" ut et gresstrå som hun har klart å sniffe opp i det ene neseboret. Deretter fortsetter hun med nesa i bakken og tøffer til mål, og finner sporslutten som jeg har gjemt. Flinkeste!
Jeg hadde ikke tenkt at hun skulle få sporslutten, men når hun jobbet så fint de siste førti metrene måtte hun jo belønnes - hun gjorde akkurat som jeg kunne ønske meg, og jeg tror det var vindforholdene som gjorde at det løsnet.

Vi brukte nok en drøy halvtime fra jeg ga første søkskommando til hun spiste sporslutten, på et spor på hundre meter. Selv om hun ikke direkte jobbet hele tiden, var det tydelig at det likevel hadde skjedd mye i hodet hennes, hun virket fornøyd og tilfreds da vi ruslet tilbake til bilen, ikke noe forsøk på å finne mer spor som jeg har registrert før, jobben var gjort. Nå ligger hun på ryggen ved føttene mine og snorker. Hun har vært flink i dag!

Mai

Ny måned, ny mann.

Spor i rykk og napp, men med bratt læringskurve

Det er så usigelig deilig med langhelg, en får så mye gjort, samtidig som en kan ta seg god tid til ting uten å ha dårlig samvittighet, helga har jo to lørdager!

Gårsdagen ble tilbragt på et hogstfelt ved Gardermoen for å gå spor sammen med Siri med briardene Willy og Babs og Tone med belgerne Nora og Dina. De kan det de holder på med, i motsetning til meg, så jeg inviterte meg selv til sporguruene for å lære mer. Og lære gjorde jeg!

Det første sporet ble cirka hundre meter langt, og det fikk ligge i en drøy halvtime. Jeg gikk cirka femti meter rett fram, deretter en nittigraders vinkel til høyre og femti nye meter fram til sporslutt.

Når tiden begynte å nærme seg tok jeg ut dyret så hun skulle få luftet seg først, men hun hadde ikke tid, måtte ikke tisse, kunne ikke tisse - det var spor der ute! Tone og Siri hadde lagt hvert sitt spor, og X'en været noe innmari - det var ikke tvil om at hun visste hva vi var her for, til tross for at hun aldri har vært der før. Det eneste signalet mitt på at vi skulle gå spor som hun kan ha oppfattet er at hun så meg ta med en neve klesklyper og en kattematpakke fra bilen.
Jaja, jeg kan ikke tvangstisse henne, så på med selen. I det jeg skal feste langlina klarer hun å slite seg fra meg og løper rett ut mot sporet til Willy - PINLIG! Hun er selvfølgelig døv som få, inntil Tone piper med en leke, da kan hun komme tilbake. Hun fant i hvert fall ikke Willys sporslutt, og Siri tok det tilsynelatende greit og takket for ekstra forstyrrelser i sporet. Kremt... Hunden min har sporsug, den, den er bare ikke så selektiv på hvilket spor... :-(

Men det var altså et spor med X'ens navn på, og jeg fikk henne i sitt på skrå for sporstarten, etter anbefaling fra Siri. Da må hun søke opp sporstarten, ikke bare gå rett på. Jeg kommanderer søk, og hunden flyr avgårde, sporlina forsvinner mellom hendene mine så det brenner, og jeg henger på så godt jeg kan. X'en finner sporstarten og durer avgårde, mens Siri roper at jeg må holde henne igjen, ikke gi X'en så lang line. Jeg har ikke sjanse til å trekke henne tilbake, så jeg går på for å ta henne igjen, og da klarer jeg jo selvfølgelig å snuble i et eller annet og lande på alle fire. Men X'en lar seg ikke forstyrre, hun sporer videre til lina jeg holder i stopper henne.
Det er godt jeg la et så langt spor, så vi hadde noen meter å tøyse til, og likevel hadde noen meter vi kunne forsøke å gå ordentlig spor...

Vi forsøker på nytt, X'ens iver er i hvert fall ikke borte, men hun jobber mye på overvær. Det blåser litt i dag, så muligens får hun god hjelp i lufta. Men det er jo ikke å gå spor.
Siri ber meg gå helt bak X'en, nå er jeg mer forberedt, så vi begynner å gå noe som ligner på et spor. Hun går mye på overvær, og Siri minner meg på å holde henne igjen, stoppe opp, og ikke gå videre før hun setter nesa i bakken. Årsak - virkning. Når hun jobber med nesa i bakken slipper jeg litt opp i lina, så hun kommer lettere videre. Løfter hun hodet for mye, holder jeg igjen. Siri går bak og kommanderer: "Hold igjen, gi line, stopp henne nå" - kjempeeffektivt, det er ikke bare X'en som må lære å bruke nesa, jeg må også lære å bruke lina.
Når hun går på overvær surrer X'en hit og dit, men når hun bruker nesa følger hun sporet rimelig bra og går stødigere. Og det er jo logisk, men det er det med teori og praksis, det er mye fornuft i hodet mitt altså, det er bare ikke alltid jeg husker på å anvende det.
I vinkelen har jeg lagt to frolic, og det er de eneste godbitene i sporet. Hun finner godbitene, stopper for å tygge, snur seg mot høyre og går videre - flinkeste!
Vi går videre i stakkato takt - stopper når hun ikke jobber, lar henne gå når hun gjør som hun skal. Et par ganger lurer hun innmari på hva det er jeg vil, titter på meg, legger seg resignert ned. Muligens var sporet vanskeligere å oppfatte der? Kanskje lurte vinden henne? Jeg hjelper henne videre med en søkkommando mens jeg peker i bakken, og da tøffer hun videre. Sporslutten finner hun også, og om jeg husker riktig jobbet hun fint i bakken, hun tok den ikke på overvær.

Etter sporslutt, tilbake på veien, da kunne X'en sette seg ned og tisse, da hadde hun tid. En kan ikke tisse når det er jobb å gjøre!
X'en fikk hvile og drikke vann i bilen mens jeg ble med for å se på de tre andre hundene sine spor. Det er alltid lærerikt å få se andre jobbe!

Mens grillen ble varm gikk vi ut et nytt spor til X'en. Det vil si, Siri gikk ut sporet, så X'en kunne få prøve fremmedspor. Dette ble også cirka hundre meter, rett fram hele veien, og i medvind - siste halvpart av det første sporet gikk nok i motvind, det er ikke rart det blir vanskelig da.

Grillen ble varm, pølsene ble varme, skravla gikk varmt, tiden gikk - og brått hadde sporet til X'en ligget i en time.
Sporet ligger et stykke fra leirplassen vår, så jeg må jobbe med X'en, hun vet hva hun skal, hun. En føler seg jo litt som en dårlig hundeeier når hunden buser fram sånn, samtidig som jeg også setter pris på arbeidsiveren hennes. Vi må bare balansere det litt.

Det er viktig med gode rutiner i et sporsøk, så også nå klarer X'en å slite seg mens jeg bytter fra lenke til langline, og fyker ut mot sporet. Siri klarer å avskjære henne så X'en piler i motsatt retning av hvor sporet ligger, hun skal da ikke fanges inn? Men det blir hun, og vi kan forsøke på nytt. X'en legger seg mens jeg fester langlina, og vi lar henne starte sporoppsøket fra dekk. Jeg er mer forberedt nå, så jeg har surret langlina en gang rundt venstrehånden - vel gjør det vondt når hun drar og det strammer, men det brenner ikke - og det er lett nok å slippe løs mer line om det trengs. Jeg holder meg nærme X'en, stopper og går alt ettersom hvordan hun jobber. Jeg føler selv at det går roligere og mer kontrollert enn det første sporet, men det er også veldig annerledes å gå et fremmedspor - jeg aner jo ikke hvor vi skal!
På et sted er Siri og X'en uenig om hvor sporet går, så jeg tar henne dit Siri mener sporet går. Men det viste seg nok at X'en hadde rett likevel. For mens jeg merker sporet rimelig tett, merker Siri bare sporslutt og sporstart. Og inntil jeg kan stole mer på X'en, inntil hun får mer erfaring og sikkerhet, er det nok greit å merke rimelig tett, så en kan gå med fasiten i hånd.

Vi kom til sporslutt nå også, og da var jeg fornøyd med dyret, jeg følte hun var en bedre hund å gå med nå, og at hun skjønte bedre at hun må jobbe med nesa i bakken hele tiden. Men det var kanskje også lettere å gjøre i andre vindforhold? Også kanskje det er noen poletter som faller ned et sted?
Det er også mulig at hun trenger å brenne litt krutt før hun kan jobbe godt, at hun måtte herje gjennom et spor før hun kunne jobbe roligere og bedre? Vi møttes såpass tidlig at X'en fikk ingen lang tur på morgenen. Kanskje bør jeg prøve å la henne få utløp for litt energi og bruke seg litt før jeg krever fokusert jobbing av henne?
Jupp, lærte mye i løpet av dagen, utrolig hvor mange tanker og ideer en kan få av å gå 200 meter med hunden sin :-)

En annen ting som slo meg er at X'en virket mer fornøyd, ferdig og tilfreds når vi kom til sporslutt. De sporene vi har gått selv så langt i år har vært preget av at hun ikke virker ferdig, hun må jobbe videre. For all del, hun var ikke utslitt etter disse sporene, og hun brukte nesa i grøfter og veikanter mellom sporslutt og bilen. Men hun hadde en annen ro over seg, hun spiste sporslutten og slappet av, framfor å lete videre etter mer spor. Om det var fordi det var spennende at Tone og Siri var der, eller om det var fordi hun måtte jobbe mye mer for sporslutten er jo vanskelig å si, jeg heller nok mot det sistnevnte, det tok relativt lang tid å gå de hundre metrene to ganger.
Hun har helt klart stamina til å gå lengre spor, men det er jo fint at hun kan avslutte et arbeid og føle seg fornøyd med det.

X'en i bilen med mer vann, det var varmt selv om det blåste, og vi tobeinte fikk svidd noen pølser.

Til slutt fikk X'en og Norris leke pinneleken og herje litt sammen. Willy ble også med en stund, men så ble han hellig overbevist om at X'en hadde løpetid, hvorpå hun var hellig overbevist om at det hadde hun da for faen ikke, og siden Willy var sterk i troa og ikke skjønte X'ens store ord, fikk han bare se på jentene leke. Ikke lett å være knappe året med koffert i hodet!

Bilder velvillig stjålet fra Siri:

Trening med framskritt

I dag har jeg verdens beste berner.



Vi har trent lydighet, og det har vært kjempegøy og utbytterikt.

Vi hadde avtalt treningsdate med Anette og Norma, og siden værmeldingene var strålende ble vi enig om å møtes et stykke utpå dagen i håp om at den verste sola var vel overstått. Det ble varmt nok for det. Men, det virket som om alle som skulle nyte det pene været enten allerede hadde gjort det, eller var et annet sted, for vi fikk være så å si alene på "vår" plass i Maridalen. Vi drar ganske langt inn, så de som skal på tur stopper nok lenge før.

Jeg har fått låne meg et hinder, så vi kan trene jevnlig på det. Det er en øvelse vi har så å si neglisjert mens vi øvde mot bronsemerket. X'en fant deretter ut at det var litt skummelt dette hinderet, for ikke å snakke om mye lurere å løpe rundt enn over. Men det var da. På kurset lagde vi hindringer så hun ikke kunne gå rundt, og lokket med supersnaddergodbiter. Tirsdag var jeg en tur på klubbhytta til Osloavdelingen og lånte hinderet der, og da hoppet hun villig vekk for en kjøttbolle. Og i dag løp hun ut av bilen, og hoppet over hinderet før jeg i det hele tatt var klar - søta! Hun trenger litt motivasjon enda, at jeg står på siden og "styrer" henne fram og tilbake. Men vi klarte også å gjennomføre et normalhopp, hvor Anette sto på venstre side av hinderet for å blokkere eventuelle forsøk på å gå rundt. Vi startet i utgangsposisjon, gikk mot hinderet, og X'en hoppet. Så jeg har stor tro på at vi snart har dette inne. Foreløpig har jeg ikke gått høyere enn fire planker, og må regne med at vi får syv i konkurranse, men hun har så god klarning i hoppene sine at det blir ikke noe problem å øke høyden etter hvert.



Norma og Anette trener på klasse 2-hinderøvelsen, og det er jo alltid lærerikt og artig å se hvordan de trener på det, hvilke utfordringer de møter, og hvordan Anette løser det.





For å utvide reportoaret vårt hadde jeg lyst til å innføre en ny øvelse i dag, så vi ikke behøver å terpe på det samme hele tiden. Anette og jeg er ganske forskjellig der - jeg liker å prøve nye øvelser, og er litt for flink til å si meg fornøyd med eksisterende øvelser, pirke på detaljer og justeringer er litt kjedelig, det er da bra nok. Mens Anette er veldig flink til å jobbe lenge med en øvelse, pirke og perfeksjonere. Så der utfyller vi hverandre godt! For når jeg introduserte X'en for ruta i dag, måtte jo også Norma få prøve!
Vi satte opp ruta med fire kjegler, og X'en fikk se meg gå ut med favorittleka. Jeg lekte litt den med den, la den fra meg i midten, gikk tilbake til X'en, overtok halsbåndet (som Anette hadde holdt i så ikke X'en skulle komme styrtende for å leke med meg...), slapp mens jeg gjentok sitt-kommandoen, ventet litt, før jeg sa "ruta". Og jeg er rimelig sikker på at X'en ikke vet hva ordet "ruta" betyr, men hun tolket det i hvert fall relativt riktig. Hun fôr fram, grep leka og forsvant ut av ruta. Jeg løp etter, stoppet i ruta, fikk henne til meg og lekte med henne i ruta - det er i ruta det skjer, det er der det er moro.
Vi gjentok prosessen, og da var jeg kjappere i reaksjonen slik at jeg havnet i ruta rett etter henne og kunne initiere leken før hun rakk å gå utenfor. Vi gjentok en tredje gang, som også gikk bra, men da ga jeg meg - vel er hun glad i wubbakong'en sin, men blir det for mange repetisjoner er leker alltid uinteressante. Mat er alltid interessant, men jeg er redd for å bruke mat i ruta, i fall det vil gi snusing og for mye fokus på det.
Nå må jeg få kjøpt meg kjegler, for dette var jo moro!


På vei inn i ruta.


Leka er funnet, så ha det bra til ruta.


Her er ruta, her skjer det.


Moro i ruta!



Norma tok det også kjapt, og hun gjør det meste for sin favorittleke. Anette kom så langt med Norma at hun lot som om hun la igjen leka i ruta, sendte Norma ut, Norma begynte å lete etter leka, men frøs på ståkommando fra Anette. Flinkeste!




Anette og Norma trener på ruta.

Det var den nye øvelsen, da var det pirkingen. Så Anette hjalp meg med fri ved fot. Jeg trenger å bli kommandert mer, så jeg blir vant til å gjøre uforberedte ting, reagere riktig - og samtidig kan jeg tenke mindre, jeg kan fokusere på å gå riktig, og ikke tenke så mye på vendinger, temposkifte og løype...
Jeg husker jo hva Line sa sist helg, men likevel ble det til at jeg begynte for sakte. Litt skjerping og mer bevissthet, så fikk jeg et bedre tempo, og Anette kommenterte hvor tydelig forskjell det var på X'en når jeg fikk et raskere tempo. Hun var mye mer med, både i fokus og i flyt. Her er det bare å skjerpe seg, jeg går automatisk saktere når jeg skal konsentrere meg. Jeg tror jeg må bli hjernedød, og bare gå på... :-D


Det er ikke rart en blir sliten av lydighetstrening, når en leker med hunden for å gi henne den belønningen hun liker best...

Det var varmt i dag og hundene ble fortere slitne enn før, denne vårvarmen kom litt brått på, så de fikk flere pauser i bilen for å slappe av i skyggen og drikke vann. De fikk også en lang pause, hvor Anette og jeg koste oss med marshmallows og grilling.
Vi hadde snakket om å få til rundering, men der vi var lå det enda litt snø og i terrenget fløt smeltevannet, så vi droppet kjapt den tanken. Norma og X'en fikk heller strekke på beina og leke litt sammen, før vi vendte nesene hjemover igjen. X'en har i hvert fall snorket godt resten av kvelden, og det var så motiverende å komme lenger på hinderøvelsen!





Tusen takk for en flott treningsdate, Anette og Norma!

Flere bilder fra dagen kommer på sikt i album på hjemmesiden.

Abstinenser!

Det er fem uker siden vi tok bronsemerket og konkurrerte i uoffisiell lydighetskonkurranse.
Det er syv uker siden sist X'en var i en utstillingsring.
Det er ni uker siden sist X'en var i en norsk utstillingsring.

Trenger jeg å si at jeg har abstinenser, er rastløs og venter utålmodig på neste hundehelg? Riktignok hjalp det å være på oppdretterskolen sist helg, men det er nå ikke helt det samme. Så denne helgen her trengte jeg virkelig!

I går var jeg på treningssamling i lydighet.
Jeg trodde jeg skulle begynne på sporkurs med X'en i dag, men så ble det borti 40 påmeldte til åtte plasser, og vi tapte loddtrekningen. Rett etter at jeg fikk vite at vi ikke fikk plass, kom det en telefon fra Corgiklubben om å være ringsekretær i dag, så da slo jeg til. En kan jo ikke ha ledige søndager?
Jeg har forresten meldt meg på et annet sporkurs, og krysser fingre, tær og øyne for at vi får være med der.

I går tok vi derimot veien til Kongsvingertraktene, for å terpe lydighet og få kjeft av flinke Line Torp, Kruttlappen hundeskole. Jeg er så glad i hennes måte å være instruktør på - ei super jente som klarer å få all trening til å være morsom, samtidig som hun kommer med konstruktiv og forståelig kritikk. Hun kjenner jo etter hvert denne ekvipasjen ganske godt, som jeg synes kan være en styrke. Hun vet hvilke utfordringer vi har hatt før, hun vet hvilket nivå vi ligger på, hun kan se om det har vært utvikling siden kurset i februar, også videre.
På denne treningssamlingen valgte vi selv hva vi ønsket å sette fokus på, og jeg ønsket å gå gjennom hele klasse 1-programmet, for å få innspill etter å ha trent veldig mye alene.

Jeg har lenge ønsket meg bedre posisjon hos X'en, og jobbet med å øke hennes forståelse av at det er ved venstre kne det skjer. Men Line kunne fortelle meg ting jeg fremdeles gjør feil. Det hjelper visst ikke så mye at X'en sitter rett, når jeg vrir overkroppen mot henne for å belønne - det fører til at hun setter seg skjevt for å komme nærmere mot meg, jeg belønner jo ikke riktig posisjon som vi skal utgjøre sammen. Så forhåpentligvis får vi et gjennombrudd der, om jeg kan klare å belønne med rak kropp rettet framover. Det føles kunstig og upersonlig - jeg vil jo titte på flinkeste når hun får belønning, men vi får heller gjøre det senere, når hun har fått styrket posisjonen sin.

Jeg fikk også beskjed om tidvis å ha en noe annerledes posisjon, for eksempel når jeg skal kommandere henne fra dekk til sitt. Siden hun er så petite, forsvinner hun litt bak meg når hun reiser seg opp. Men om jeg står parallelt med bakbeina hennes får vi riktig posisjon. Det var lurt! Skikkelig vanskelig å tenke ut av seg selv, jeg er smart...

Under lineføring/fri ved fot skal jeg øke takten litt, for da følger X'en bedre med - samt at vi får en rytme som gjør at vi begge går bedre. Som sagt, det er en stor hund, så mine bein må tilpasse seg de lange stegene hun tar. Så da skal vi jobbe med det, for det kjentes mye bedre å gå litt fortere, vi fløt!

Vi fikk tatt et par tannvisninger uten at hun reiste seg, men vi "lurte" henne ved å ikke gjøre det til en treningssituasjon. Hun satt tilfeldigvis ved min side, Line kom slentrende bort til meg, vi utvekslet noen ord, hun løftet på leppa til X'en, og det var det. Også en annen som var på samlingen fikk gjort det samme. Uten at X'en hoppet opp for å kline eller reiste seg for å komme personen i møte.
Lines tips var å gjøre dette uten å gjøre det så veldig til en trening - det er ikke X'en og X'ens prestasjon som er i sentrum, hun er egentlig ikke involvert i det som skjer. Det skal i hvert fall hun tro.
Jeg får jo tilbake midt i trynet for all "sosialiseringen" vi gjorde som valp. Valpen skulle da ikke bli skeptisk til fremmede, så hun fikk hilse på ALT! Kremt, nå har vi lært, neste valp kan få hilse på annen hver, og kanskje til og med vi skal legge inn litt sansethet...

Innkalling var en rasende festlig øvelse, i hvert fall for X'en. Hun kom i et helvetes tempo, føk rett forbi meg, og dro på tur. Hun hadde da ikke fått noen omvisning på dette nye stedet?
Hun gjentok hurtigløpet (men ingen kan klage på hennes reaksjonstid og hurtighet!), så da fikk hun lov til å sitte tankefull i bilen.
Da hun fikk komme ut var hun rimelig klar for å jobbe og var rett på nett - i bilen så hun også rett på Thomas rottweiler trene på en øvelse, og skjønte jo at det var noe morsomt der ute som hun gikk glipp av. Så da kunne vi jobbe fint igjen.
Vi gjentok innkalling, og denne gangen lekte hun etter mine regler. Vi kjørte vel gjennom tre ganger, for å se om vi kan få henne i riktig posisjon. Vi klarer å få henne rett, men ikke helt inntil meg. Og det er mulig jeg må velge mellom stor fart, vanskelige bremser, og en litt dårlig sitt - eller å dempe tempoet for å få en roligere innsitt. Og jeg vil ikke dempe tempoet, jeg ønsker en hund som synes innkalling er dritartig, som reagerer spontant og løper i hundreogsnørrogførti for å komme fram. Jeg tror det er mer gledelig å se for en lydighetsdommer, jeg tror det vil influere helhetsinntrykket - og jeg tror det vil være morsomst for meg og X'en. Jeg vil ikke dempe hennes glede bare for å bli pittelitt mer presis i nedsitten. Vi skal ikke på noe landslag, vi skal ha moro. Og Line støttet mitt resonnement, så da går vi for alternativ a), GØY.

Dekk fra holdt er en grei øvelse - jeg må også her få inn en bedre rytme i gangen, og jeg må jobbe med holdtene (ikke stupe inn i dem, ikke vri meg mot henne for å se om hun stopper - da setter hun seg skjevt). Ironisk nok hadde hun nå en seig oppsitt, men det er kanskje fordi vi ikke har hatt oppsitt i den øvelsen på evigheter, jeg har belønnet og forsterket bli dekkende for å slippe oppsprett... Line mente jeg kunne legge inn oppsitt hver tiende gang eller så - men at jeg først belønner for at hun ligger. Igjen - lurt! *Slå seg i hodet med noe hardt*

Stå under marsj synes jeg selv har blitt mye bedre siden sist. X'en har foreløpig ikke skjønt hva ordet "stå" betyr, men hun reagerer fint på håndkommando. Så min utfordring har jo vært å lære henne kommandoen og få bort hånda.
Men heisann, det er rom for alternative løsninger i LP, så vi kan gjøre motsatt! Jeg kan ha håndtegn i stedet for kommando, så nå må jeg bare lære meg å holde kjeft og styrke håndtegnet ytterligere. I konkurransesammenheng må jeg huske å si innledningsvis at vi har håndtegn, så ikke dommer trekker oss for antatt dobbeltkommando. Også må jeg huske å holde kjeft, for det kommer jo ganske automatisk et "stå". Men det er vel bare å hjernevaske, det?

Til slutt jobbet vi med hinder, som er vanskelig hjemme når en ikke har tilgjengelig. X'en har fått det for seg at hinder er skummelt, så på Hellerudsletta har jeg slitt med å få henne over. Med riktig så fristende godbiter og gode hjelpere fikk vi overtalt henne til å hoppe i går, og til slutt hoppet hun fram og tilbake uten annen påvirkning enn ille god godbit. Jeg skal få låne meg et hinder, så vi kan trene videre på det.

Så, summa summarum, det er nok å jobbe videre med, det overrasket meg ikke, men det er godt å få støtte i ting en tror selv, og få beskjed om ting en ikke ser selv. Særlig ting en selv gjør som påvirker hunden til å gjøre feil.

Etter en lang og fin dag i sola satte vi snuta tilbake til Oslo. Der var jeg hjemme i cirka 12 minutter, så jeg rakk å hive i meg litt mat og pakke en ny ryggsekk, så vendte jeg nesa mot Hamar. Litt tungtvint, men jeg liker å kjøre bil, og jeg hadde da rikelig med tid...
Halv åtte ankom jeg Hamar, og da hadde jeg hele tredve minutter på å dusje og skifte til dommermiddagen. Det er i hvert fall plentyfullt for meg, hadde til og med to minutter å gå på - og da hadde jeg også foretatt litt krisepleie på meg selv, med kortisonkrem og aloe vera på litt for brent hud som begynte å nuppe seg... :-( Jeg skjønner at solkremsesongen er i gang...

Dagen i dag ble tilbragt i ring 10 i Stangehallen, med en kaukasisk ovtcharka, tyve nuffer og seksti mynder. Det har vært en koselig dag - trivelig dommer jeg lærte mye av, hyggelige utstillere, et gledelig gjensyn i skriveren som er et gammelt bekjentskap jeg ikke har sett på en stund. Jeg fikk pratet litt med enkelte andre kjente også, og fikk stillet noe av utstillingsabstinensene mine. Jeg trenger jevnlig påfyll av utstilling, kjenner jeg... Nå holder jeg vel ut litt til, til X'en skal løpe venstresvinger neste gang.

Siden jeg prøver å ha dual purpose-berner, med brain & beauty, var aldri Stange på terminlista mi - det var lydighet og spor denne helga. Men da ble det jo dual purpose-weekend i stedet, og det er helt greit at X'en ikke var påmeldt, for hun er mer brain enn beauty for tiden. Line lo av henne i går, da X'en hoppet ut av bilen i all sin nakenhet... Hair extensions vurderes kontinuerlig.

Treningsdager

To dager med trening er passert, og da er det på tide å få blogget. Det er så greit å kunne gå tilbake og se hva en har gjort, hva som har fungert, ikke fungert, hvordan en har tenkt, og hva en egentlig forsøker å få til...

I går innviet vi grusbanen - vi trente LP der for første gang i årets sesong som barmark, ellers har det jo vært anlagt isbane eller fylt av snø der. Nå var det endelig fritt fram. I hvert fall etter å ha tatt en fin og lang runde i skogen, slik at fotballtreningen kunne avsluttes i mellomtiden.
Turen til tross, så var X'en full av energi og arbeidslyst.

Vi startet freidig med stå under marsj, og i går var altså den ballen noe av det morsomste hun hadde vært med på lenge. Jeg har aldri sett henne ta så av for en ball! Gad vite hva som skjedde i hodet hennes. Hun har hatt helt treningsfri i helga, og sett veldig lite til meg, så jeg håper jo at det er et utslag av glede over å få trene - med meg! Hun løp i hvert fall rundt og rundt med ballen i munnen, überhappy over å få den som belønning. Vanligvis løper hun etter ballen når jeg kaster, og kommer rett tilbake til meg for frolic. Men nå børnet hun på med fineste ballen. Og jeg kunne faktisk gjenta den belønningen flere ganger, uten at hun ble lei. For det fine var jo at jeg kunne kalle henne til meg, og hun landet tilstrekkelig til å jobbe videre. Når hun blir så høy på en leke som hun ble i går ender det ofte med at hun koker over og ikke klarer å konsentrere seg om å jobbe. I går var hun bare perfekt!

Jeg burde jo blogget i går, mens jeg enda husket hva vi gjorde, men jeg husker at jeg telte til fire - vi var innom fire klasse 1-øvelser.
Jeg trente innkalling, for å pirke på de skjeve sittene. Men her tror jeg hun kokte litt fra balleken, for sittene ble skjevere enn noensinne, og hun var rimelig spretten i rumpa, satt liksom litt overalt... Jeg gikk over til å pirke på sittene med vendinger på stedet, siden selve innkallingen ikke er noe problem. Men hun var sprettrumpe da også, og skjønte plutselig ikke noe av hva jeg holdt på med, kunne hun det der? Så da valgte jeg å la den øvelsen ligge, og heller satse på roligere øvelser.

Vi repeterte dekk fra holdt, som det er lenge siden vi har sett på, og bortsett fra at hun fremdeles spretter opp til slutt er jo øvelsen fin. Dermed fortsatte jeg med dekk-treningen - altså å få opp toleransen for at jeg kommer inntil og står ved hennes side selv om hun ligger i dekk. Hun skal bli liggende uansett hva jeg gjør, inntil jeg sier noe annet. Jeg synes jo jeg ser en viss forbedring, om vi kan snakke om kvarte sekund... Men, det er lettere å lære enn å avlære, og hun har jo lært at hun skal opp i sitt når jeg kommer inntil. Dette er jo nyttig også i forhold til fellesdekk.
Vi var litt innom fri ved fot, og hun gikk så fint at jeg gjorde det kjapt - ville ikke begynne å pirke og presse, bare konstaterte at det var bra. Vi hadde vært lenge ute og jeg merket at hun var litt sliten. Derfor valgte jeg å avslutte med to øvelser hvor jeg bruker mye belønning, og de skal ikke brukes til noe, så da gjør det ikke noe om hun lærer eller gjør feil - det er bare moro-triks. Stua er for liten, så nå skjer all rygging ute - og hun rygget langt og gjerne! OK, vi krysser ikke fotballbanen, men hun rygget et par meter, med bra tempo, og faktisk rimelig rett også - flinkeste jenta! Hun er heller ikke like avhengig av at jeg "presser" henne, hun kan rygge uten at jeg står helt oppi henne. Det er jo utrolig morsomt å se framgang i treningen, selv om det er på "tøyseøvelser".
Til slutt plukket vi fram danse-trikset vårt, som det er lenge siden vi har drevet med. Men hun husket, og hun danset (snurre rundt seg selv).
Så da så jeg oss fornøyd, og tuslet hjem igjen, hvor det ikke tok lang tid før hun snorket fornøyd.

I dag har vi også fått aktivisert hjernecellene. Osloavdelingens faste tirsdagstreff begynner klokka syv, så jeg fant ut at jeg skulle være der en time før for å gå et spor og trene LP. Jeg hadde dog glemt at en gjenopplivet freestylegruppe også møtes en time før for å trene inn et show til en passende berneranledning. Men, det betyr jo bare forstyrrelser, og det er kjekt.
Jeg la ut sporet til X'en, og det ble lengre enn sist. Hvor langt? Tja. Kanskje 50 meter? Jeg er pokker så dårlig på å anslå lengde, altså... Jeg lot det også ligge i cirka tyve minutter før X'en fikk gå det.
I mellomtiden trente vi kontakt, og det var vanskelig nok med syv-åtte andre bernere på parkeringsplassen, som hun kunne tenkt seg å hilse på. Det er jo bare å forvente at en hund som kommer rett ut fra bilen trenger å orientere seg litt i omgivelsene, få et overblikk over "situasjonen". Men til slutt kunne jeg trene litt på ulike delmoment, selv om de andre hundene gjorde andre ting rett ved siden av.

Så var det tid for å sele henne opp for å gå spor, og det var da jeg oppdaget at sporselen lå igjen hjemme. Krise! Heldigvis hadde jeg en langline i bilen, men den er rett og slett ikke like god å holde i, jeg får vondt i hendene av den. Den gir følelse av brannsår i hendene og er bare æsj. Det er rett og slett et dårlig kjøp, enda jeg ser mange skryter av den.
Men, i nød spiser Fanden fluer og Stine sporer med ekkel langline.
X'en hadde for lengst skjønt at jeg hadde lagt ut spor, så hun var rimelig klar. Men jeg insisterte på at hun skulle være rolig før hun fikk starte. Sitte mens jeg knepper av lenke og fester på langline, sitte rolig til jeg sier "søk".
Og hun spratt opp og føk avgårde - i et tempo jeg ikke var forberedt på, og lina forsvant mellom hendene mine mens jeg kjente det brant... Hun roet tempoet når hun kom inn på sporet, så da var det ikke noe problem å ta igjen og å følge henne.
Jeg vet ikke om sporunderlaget er vanskelig, for hun gikk ikke så bra som jeg kan huske at hun gjorde i fjor, og rotet mer enn om fredag. Dette var mye tørr skogsbunn, fjell med litt mose, eller bart fjell. Kan det være vanskelig å sette igjen duftmolekyler på så tørt og hardt underlag? Jeg brukte heller ikke en eneste godbit, fordi hun før har sporet så godt uten, og jeg uansett må bli kvitt de før eller senere. Så lenge hun klarer å jobbe, får hun heller jobbe litt hardere til hun blir vant til kun å følge sporet. Jeg har sett noen diskusjoner om dette, og kommet fram til at vi forsøker uten først som sist.
Og hun viser arbeidslyst - men hun var mye av sporet. Type flere meter ut til sidene. Jeg ventet på henne, og hun fant sporet igjen. Men fant ikke en vinkel jeg hadde lagt inn, og føk rett fram. Jeg holdt igjen, men hun fant ikke vinkelen eller sporet. I tillegg virket det som om hun tok sporslutten på overvær (enda vi ikke var halvveis i sporet, men det ble nok for bratt vinkel lenger fram). Så da gikk jeg inn og styrte henne mer, ga henne kort line og ba henne søke konkret i bakken. Pekte og holdt igjen, lot henne bare gå fram om hun faktisk brukte nesa. Og det hjalp. Hun var ivrig på å komme seg fram, hun hadde jo oppdaget sporslutten, men jeg holdt igjen så godt jeg kunne i ekle lina, og hun forsøkte så godt hun kunne å gjøre som jeg ba om.
Sporslutten hadde jeg lagt ned i en grøft, under noen grener, og der søkte hun faktisk veldig godt, jeg så at hun jobbet og hun hadde fin spornøyaktighet. Om det var fordi kattematen ga økt motivasjon, eller om det var fordi det var enklere å finne sporet blant vegetasjon enn på tørr, hard skogssand og tørre barnåler - det vet jeg ikke. Men jeg noterer meg at hun gikk betraktelig mye bedre spor fra sporslutten og ut til parkeringsplassen - og det var i et noe mer fuktig og mykt område.

Så, neste spor skal jeg forsøke å legge på bedre underlag, for å se om hun går bedre da. Og jeg lurer på om jeg skal starte henne lenger unna sporet, så hun ikke kan bare stupe uti det, at hun må starte roligere ved å søke det opp.

X'en fikk deretter hvile i bilen mens jeg hjalp noen andre med lydighetstrening. Vi avsluttet med en fellesdekk, hvor også X'en ble med. Men da de hadde ligget i halvannet minutt nærmet en gjeng med bernerfolk tilbake fra tur seg, så vi valgte å avslutte øvelsen framfor å teste de på skikkelig forstyrrelse... Og X'en spratt opp og kom tilbake til meg da jeg sto to skritt bak henne - hvorfor det? Den var ny. Muligens kjente hun at jeg ble litt stresset av at de kom tilbake og vi måtte bråavslutte, og muligens var det litt dumt å kommandere fellesdekken og gå med egen hund samtidig... Hvem var det jeg pratet til, om ikke henne? Så jeg tror ikke jeg skal gjenta det, nei.

Jaja, ingen suksesstrening og intet suksesspor, men lærerikt for det, og om ikke annet så har vi det moro!

Avdelingskassa spanderte pølser og brus i dag, så det var folksomt rundt grillen. Jeg hadde med marshmallows, det hører rett og slett med. En fin tirsdag, med andre ord.

På vei til treffet så jeg forresten dette, bare et par meter fra parkeringsplassen:






Jeg kom kjørende, så jeg fikk ikke knipset så mye, det ble jo kø bak meg...

Amen

Lær av homobevegelsen!

En berner løper ikke så bra

En Berner Sennen hund løper ikke så bra selv om den er stor, men alle raser kan jo lunte etter mens du jogger.

Sitatet er fra veterinær Trude Mostue, fra en artikkel i dagens utgave av VG.

En skal selvfølgelig ta forbehold om at damen kan være feilsitert, og Verdens Gang er vel heller ikke det beste fagtidsskriftet på hund vi har i landet - jeg burde ikke forvente at de kvalitetssikrer rasespesifikke uttalelser. Men jeg er likevel skuffet, overrasket, lei meg og irritert på at slike påstander kan trykkes i et av landets mest leste medier - både i papirversjon og på nett. Og jeg er tilsvarende skuffet, overrasket, lei meg og irritert på at en av landets mest profilerte veterinærer får seg til å si noe slikt om en bestemt rase. Jeg skulle gjerne sett hennes argumentasjon for det.

Jeg orker simpelthen ikke å trekke fram en rekke eksempler på at jeg har en totalt avvikende oppfatning av rasen, i forhold til hva veterinær Trude Mostue presenterer. En luntende rase som ikke løper så bra?

Enhver hund må være trent og ha bygget opp kondisjon for å kunne være med på lange joggeturer. Uansett rase. Og hunder i dårlig kondisjon, som ikke orker en joggetur, finnes i alle raser.
Og det samme gjelder jo også for mennesker. En person som ikke har jogget de siste tre årene må starte gradvis, og bygge seg opp.

Hos oss er i hvert fall jeg den som ikke løper så bra, og kommer luntende bak, mens berneren løper foran i glede over å være på tur, stopper av og til og venter utålmodig på meg, før hun løper, hopper og spretter videre.

På skolebenken

Jeg har vært på skolebenken i helga, og hodet bærer preg av det - rimelig kaotisk der, det svirrer av ufordøyd input, ubesvarte spørsmål graver seg fram, og det er ting og tang jeg vil lære mer om og undersøke nærmere. Det er rett og slett litt fullt inni det hodet mitt nå.
Jeg har nemlig vært på del 1 av NKKs oppdretterskole i helga, så nå kan jeg alt om oppdrett, og vil bare produsere gode valper! :-D

Jeg skal ikke gå inn på alt vi har vært gjennom - men det har vært fokus på genetikk, nedarving, recessiv og dominans, seleksjon, etikk i avl, innavl/linjeavl/utavl, konkrete case (altså sykdommer med klar arvegang), DNA-prøver, og slike ting. Men ikke ett eneste forslag til hannhund jeg kan bruke på X'en, skikkelig skuffet der, hva går en på kurs for da??? :-D

Kurset var i Horten, og det slo meg hvor utrolig pent det er langs E18 i Buskerud og Vestfold. Hadde det ikke vært for at jobbmarkedet for både meg og Hans så å si utelukkende er i Oslo, skulle jeg jammen aggitert for å flytte i den retningen. For pendling er uaktuelt, vi bruker lang nok tid på de 15 kilometrene vi har til jobb i dag, om vi ikke skal doble eller triple avstanden.
Det var også sært å kjøre nedover, og se hvor godt snøen enda lå flere steder - kombinert med at det krydde av hestehov og hvitveis andre steder.

X'en var med i dag, og det førte til at jeg fikk plukke av henne årets første flått i en av luftepausene. Ingen tvil om at den var vestfolding, for den var bitteliten, og hadde hun fått den i Oslo (som vi forlot seks timer før jeg plukket av flåtten) hadde den garantert vært større. Skikkelig stas milepæl med årets første... Jeg håper vi kan vente litt til før vi finner noen her i Oslo, men flåtthalsbåndet er for lengst innkjøpt og klart for sikkerhets skyld.

Jeg forsøker å lære så jeg kan bli en god oppdretter, andre kan sakene sine:
I helga har NKK hatt utstilling i Harstad, og der ble X'ens vakra pappa Ola (Ola Odelsgutt av Hiselfoss) ikke bare BIR, og ikke bare gruppevinner, men fantastiske BIS2! Og sønnen - altså X'ens halvbror - Bentley (Yo-Yo Bentley av Hiselfoss) stakk av gårde med storcertet. Store gratulasjoner til Gro og Stian!

Stående sporhund

Jammen svusjet ikke også denne uka forbi, men vi rakk heldigvis litt mer trening før helga overmanner oss.

I dag har X'en vært hjemme alene hele dagen. Hun/jeg/vi er jo litt bortskjemt med at hun kan være med på jobb, men så har jeg funnet ut at det sikkert er greit å ha litt mer fra hverandre-tid også. Jeg har en vag teori om at jeg da kan bli litt mer spennende å jobbe sammen med, når jeg ikke er den personen som alltid er rundt henne. Så fra nå av blir det hjemme alene-fest med ujevne mellomrom for frøkna.
Eller fest og fest, det så ikke ut som om hun hadde gjort noe galt mens vi var borte, og ikke hadde jeg forventet det heller. Hun hadde ikke en gang spist på okseøret hun fikk, så trolig har hun sovet hele dagen. Eller ult sin nød, så lenge at hun ikke orket å spise, men det har jeg heller ingen tro på, hehehe!

Uansett, jeg kom hjem og var veldig klar for tur, men siden gradestokken viste 40 grader i sola fant jeg ut at det er jeg rett og slett ikke innstilt på. Det blir for varmt, og jeg er ikke på humør til å treffe hoggorm i dag. De kommer jo gjerne fram når det er så varmt.
I stedet gikk jeg ut i skyggen og fikk lagt spor til X'en der jeg i lengre tid har tenkt er et godt sporterreng.
Det er tørr skogsbunn, lyng, mose, bart fjell, litt opp og ned, en svak sti, men lett å gå av den i ganske åpent terreng. Sporet ble vel kanskje ikke mer enn 30 meter, men jeg ønsket å kjøre et enkelt spor på henne nå. Jeg la noen frolicbiter i startdepotet, og la en kvart frolic to steder underveis i sporet. Jeg la inn en vinkel, og der la jeg ingenting, bare for å teste henne. Sporet gikk deretter i en svak bue tilbake på den samme stien som sporet startet på, slik at om hun gikk rett fram i vinkelen ville hun likevel komme tilbake på sporet. En må jo teste henne? I enden ble det som vanlig kattemat, og siden sporet lå parallelt med turveien var jeg forberedt på at en løs hund (eller katt) kunne ta den i mellomtiden, men noen sjanser må en ta.
Jeg sørget for å gå tilbake uten å krysse sporet, og gikk opp for å hente X'en.
Klok av skade fra sist spor tok jeg på selen innendørs, men beholdt på lenke og halsbånd. Sporet startet vel fem meter fra inngangsdøra, og hun fikk det tilsynelatende kjapt i nesa, men jeg var forberedt og fikk holdt henne igjen. Jeg fikk henne i sitt, festet sporlenka til selen, tok av lenka, kommanderte søk, og hun føk avgårde før s-lyden var ferdig. Hun var klar, hun!

Hun stoppet ikke ved startdepotet, men fant og fulgte sporet fint.
Hun tok en vinkel rett før vinkelen jeg gikk, men det kan jo være en svak vind som forstyrret eller at virrende luftmolekyler på det ferske sporet lå langs siden.
Så fortsatte hun rett fram, ned en liten skrent, der jeg gikk i en slakk bue på samme bakkenivå - men det partiet gikk på bare fjell, og det er kanskje ikke det letteste underlaget å finne lukt på. Hun romsterte og virret litt rundt, men jeg hørte hun jobbe så jeg lot henne fortsette. Tre-fire meter bort hoppet hun opp på nivået hvor sporet gikk, fant sporet igjen (og nå var det ikke fjellunderlag lenger heller), og fortsatte. Hun hadde en annen liten avstikker, men fant tilbake til sporet, og jobbet helt i mål hvor hun fant kattematen.
Jeg er så glad for at hun jobber helt inn, og ikke tar maten på overvær, men faktisk bruker nesa helt i mål. Flinkeste! Og hun spiste EN kvart frolic, de andre hoppet hun over som jeg så. Kanskje jeg skal slutte med godbitspor, og bare gå sporspor?

Jeg er kjempefornøyd med sporet hennes - hun var ivrig, men likevel så behersket at hun var kontrollerbar. Hun kom av sporet to ganger, den ene gangen på det jeg tror er vanskelig underlag, men kom inn på sporet igjen. Underlaget var helt tørt, så det var ikke så lett spor som jeg trodde det ville bli for henne. Men hun jobber, og er så god!

To spørsmål dukket opp i hodet mitt underveis.
Da hun hoppet ned skrenten (vi snakker en meter, ikke et stup) ble jeg stående oppe - jeg hadde jo langline og hun kunne romstere et stykke før jeg eventuelt måtte følge etter. Jeg visste jo at jeg ikke skulle ned dit. Burde jeg følge etter henne uansett hvor hun går, gir jeg for mange føringer ved å forbli stående når jeg ser hun går feil? At hun korrigerer seg fordi jeg blir passiv, ikke fordi hun finner tilbake til sporet? Jeg kan jo ikke fortelle henne når hun går feil den dagen vi går fremmed spor, så hva er riktig sporgåing av MEG? I dag mener jeg at hun jobbet selvstendig og fant sporet selv, men hva vet jeg? Hun hadde i hvert fall hele tiden slakk line nedi dumpa, så jeg ikke skulle påvirke henne, siden jeg ville se om hun kunne løse utfordringen. Den eneste inngripen jeg hadde var da hun hadde gått 360 grader rundt et tre, og jeg dirigerte henne for å få henne løs. Jeg kunne jo gått ned og tatt samme runden selv, men jeg gjorde alså ikke det.
Det andre spørsmålet er hvordan i alle dager skal jeg få henne til å skjønne at sporet er over? Joda, hun får kattemat, men hun fortsetter å spore, er klar for mer, går ikke ut av jobbmodus. I dag kneppet jeg av sporlina og kastet en ball for å initiere lek når maten var spist, men det var ikke så interessant, hun ble heller snusende rundt for å finne mer spor. Jeg prøvde å gi av meg selv, få i gang leken, men hun oste "ikke forstyrr, jeg sporer". Det er kanskje et luksusproblem, men jeg vil at hun skal kunne avslutte jobben, og føle seg fornøyd med vel utført spor. Jeg innbiller meg også at jeg kan skape frustrasjon i henne om hun stadig føler at hun blir avbrutt i jobben, og at det vil påvirke sporlyst og -evne. Men mulig jeg overdramatiserer og lager meg problem av ingenting?

Etter sporet tok vi en kjapp lydighetsøkt, og når jeg sier kjapp så mener jeg kjapp. Fire repetisjoner av stå under marsj, med samme ballstrategi som fra onsdag.
På de to første forsøkene frøs hun, så på meg og hev seg rundt etter ballen. Hun tar en seiersrunde med ballen, slipper den, og kommer til meg for å få godbit.
På de to neste forsøkene frøs hun, og ble stående. Jeg roste, og ga godbit. Og der sluttet jeg, for ikke å presse for langt.

Spørsmålet i hodet mitt er jo om hun har skjønt hva jeg forventer, så jeg nå kan fjerne ballen og kun bruke håndtegn og kommando (for så å fjerne håndtegnet etter hvert, selvfølgelig) - eller er ballen ikke interessant mer enn to ganger, så den tredje gangen står hun og venter på noe annet?
Hun har ikke akkurat så stor ballinteresse. Hun kan løpe etter ballen en fem-seks ganger, men de slippes alltid til fordel for å komme til meg for godbit. Spørsmålet er om jeg skal prøve å forsterke ballinteressen hennes, eller om det er greit som det er nå. Jeg tror for eksempel en ball med pip i ville trigget mer lek og jakt i henne, og ville fungert bedre. Men trenger jeg nå ball for å lære henne stå under marsj? Vi får prøve uten neste gang, og se hva som skjer. Jeg valgte å avslutte etter bare fire repetisjoner (det føles jo ikke som en treningsøkt i det hele tatt!), for å avslutte mens hun gjorde det helt riktig. At hun kan stå og stå lenge, det vet jeg, det vi har slitt med er å stoppe. Det hadde jo vært fantastisk om vi klarer å få inn øvelsen så lett som de to korte øktene har vært hittil, men jeg har finger'n i jorda.

Vi trener igjen

Vi har trent lydighet i dag. På tide å komme inn i rutinene igjen, nå som X'ens labb er friskmeldt og veterinæren har sagt at X'en er klar for det normale igjen. Vi bruker skjerm om natta til vi ser at nerven er helt dekket av "kloskall", så hun ikke skal slikke og irritere, men ellers er vi ferdig med antibiotika, potesokk, pyrisept og alt annet styr.

Nå er det riktignok ikke bare den brukne kloa som har gitt treningsstopp - det tok brått slutt etter bronsemerkeprøva og det uoffisielle stevnet, da var jeg på en måte helt tom. Vi hadde jobbet hardt mot et mål, målet var nådd, og det var en utladning. Jeg var ikke helt klar for å trene igjen, jeg trengte en liten pause for å finne ny motivasjon. Men nå er vi i gang igjen! Det hjelper jo at ukene flyr, og at datoen for neste milepæl nærmer seg...

Så da var det tilbake til Hellerudsletta i dag, og X'en viser så mange fine tegn på at hun skjønner at dette er et sted for å jobbe. Både glede ved å komme dit, og hun går kjapt i kontakt- og samarbeidsmodus.

I dag fortsatte jeg med pirkearbeidet. Det betyr innkalling for å få rette sitter. Det er litt hablahabla om de blir riktige selv med kort avstand, så jeg begynner å tvile på om min taktikk er den rette. De blir gjerne rette, men hun setter seg ikke så tett inntil meg som jeg ønsker. Jeg vil jo ikke velge mellom skjevt og tett eller rett og fjernt, så jeg må tenke litt mer på det der. Skal jeg fortsette å belønne de rette sittene, og angripe neste problem når rett sitt er default modus på enhver innkallingslengde - eller skyter jeg meg i foten om jeg ikke sørger for å få de tett inntil med en gang? Pokker så mye rart en skal gruble på...

Neste pirkearbeid var oppsitt ved dekk - eller ønske om fravær av oppsitt. I dag begynte hun plutselig å tulle ved å reise seg opp før jeg gikk inntil og slikt, så jeg antar hun kanskje begynner å bli litt lei terpingen min der, og gjør slikt for å skape variasjon selv? Hun pleier jo alltid å ligge til gull, så jeg velger å tro at det var et innfall, og ikke usikkerhet på øvelsen.

Jeg børstet støv av stå under marsj, som er vår dårligste øvelse. Jeg er litt frustrert over at jeg ikke får noe gjennombrudd på den, jeg kommer ikke videre, jeg føler vi stamper på det samme stedet.
Jeg rygger, X'en følger meg, jeg slenger hånda fram for å late som om jeg kaster godbit, X'en stopper, jeg kaster godbiten på ordentlig som belønning. Men jeg får ikke samme reaksjon når jeg begynner å gå sidelengs (for til slutt å snu meg så vi går samme vei), da skjønner hun ikke. Jeg har knøvlet mye med denne øvelsen, og det irriterer meg, for XYZ under marsj er viktige øvelser i senere klasser, og det er for dumt at vi ikke skal få den til. Jeg tror jeg har hengt meg opp i at det er vanskelig.
Anette, som vi trente med i dag, tipset meg om hvordan hun trente den inn. Gå vanlig framover, begge to, bråkast en ball bakover mens du sier stå - på sikt vil hunden fryse på stedet i forventning av ballen som kommer (for etter hvert bare later jeg som at jeg kaster ballen, og kaster den etterpå som belønning). Altså en vri av det jeg gjør nå. Jeg vil ikke kaste godbit bakover på den måten, for jeg er redd for da å få en hund som begynner å spore under FVF. Så vi forsøkte ball i dag. X'en synes ball kan være morsomt, selv om hun alltid kommer tilbake til meg for å få en frolic som siste belønning - ball er ikke nok i seg selv, det må noe mat til. Og hun går lei av ballen, jeg kan bare bruke den noen ganger etter hverandre. Andre hunder er jo helt ball-oman, og kan løpe etter den en dullion ganger på rad. Men vi fikk i hvert fall forsøkt en håndfull ganger, og ut fra hva jeg kan se (jeg har jo gått videre) får jeg en fin og kjapp reaksjon. Etter noen repetisjoner frøs hun i stå - hun løp ikke for å ta ballen! Hvorfor aner jeg ikke, om hun ikke så hvor det ble av ballen (jeg hiver jo som ei kråke, så ballen forsvant litt her og der, og aldri likt to ganger på rad - jeg klarte for eksempel å hive den under henne mellom for- og bakbeina) eller om hun plutselig skjønte at hun skal stå. Men jeg valgte i hvert fall å avslutte der, med masse belønning, tjo og hei - hun utførte en perfekt stå under marsj. Trolig av pur flaks, men det blåser jeg i, det så pent ut og jeg fikk fornyet tro på at vi kan klare det.
Så får vi bare kjøre på med den metoden en stund nå, og se om det fungerer. Siden hun blir relativt kjapt ball-lei kan jeg ikke kjøre så mange repetisjoner, men får vi gjort dette seks-syv ganger hver dag i en uke bør det jo ha blitt noe framgang?

Jupp, vi er i gang igjen!

Playdatepåske med pirking

Første påskedag hadde jeg vært snill eier, og organisert en playdate for X'en med hennes to besteste - nemlig Josie/Miriam og Norma/Anette.

Planen var først lydighetstrening, hvor vi skulle hjelpe hverandre med respektive utfordringer, og deretter lek og moro for de firbeinte mens vi grillet.
Jeg var vel mer i grillmodus enn lydighetsmodus da vi kom fram, men jeg hadde nå noen punkter jeg kunne tenke meg å jobbe med. Vi har plenty av forbedringspotensiale!

X'en ble jo så happy for å se bestisene igjen, det var lenge siden sist, og hun ble rimelig høy. Så vi brukte litt tid bare på å roe og sanse oss, for å gjøre det mulig å rette oppmerksomheten mot meg. Hun hadde litt frustrasjon, men når hun bare innså at det ikke ble som hun ville var det helt greit å jobbe med meg.

Jeg trente først på innkalling - rettere sagt på utgangsstillingen hun skal avslutte i. Hun avslutter så å si alltid skjevt, og det er surt å miste et halvt eller helt poeng på noe slikt, når øvelsen ellers er så god.
Strategien er å hjernevaske henne på rette sitter, ved å kalle inn fra ganske kort avstand. Jeg tror nemlig at den skjeve sitten kommer delvis av høy fart --> mindre kroppskontroll, delvis av at jeg gjør noe rart med hendene (som Anette avslørte på en tidligere trening), og delvis at hun har fått lov til å sette seg skjevt --> jeg har ansett det som bra nok. Men det er ikke bra nok lenger!
Når jeg kaller inn fra kort avstand får hun altså ikke den samme farten, og innsitten blir mer kontrollert.
Jeg forsøkte meg på å holde hendene på ryggen, men da stoppet hun jo bare bak der for å se om jeg hadde noe i hendene, hva gjorde hendene der? Jeg har lagt meg en uvane på å holde armene som Barbie - vinkel i albuen og hendene rett fram, for ikke å ha nærkontakt med X'en og få trekk for det (selv om jeg har fått oppklart at jeg ikke skal få trekk for at hunden kommer borti meg - det er når jeg kommer borti henne jeg får trekk). Men da drar hendene henne skjevt på plass, siden hun skal finne ut hva hendene mine gjør der oppe. Hender er tross alt det samme som godbit.
Så nå forsøker jeg å holde hendene rakt ned langs kroppen, og jeg forsøker ikke å la de smette unna når X'en kommer på plass. Jeg skal ikke få trekk for at hun kommer borti, jeg skal ikke få trekk for at HUN kommer borti... Det virker som om det fungerte. Hun kan "dørte" litt med snuta i hånda for å sjekke om det er godbit, men om jeg husker å ha strake hender (ikke knyttede never) virker det som om hun skjønner at jeg ikke gjemmer noe. Jeg må bli flinkere til å hjelpe henne ved å ha et ærlig og forståelig kroppsspråk, så hun kan gjøre det jeg forventer og forlanger.
Og jeg må hjernevaskes, jeg også...

Deretter tok vi neste pirkeøvelse, hvor jeg har erfart at vi mister et halvt eller helt poeng på en filleting vi skal få bort. Og det er at X'en spretter opp fra dekk til utgangsstilling hakket for tidlig etter fellesdekk og dekk fra holdt. Hun ligger hele tiden, men når jeg har gått bak og inntil, spretter hun kjapt opp - hun vet jo at det er slik øvelsen avsluttes!
Så jeg jobber fremdeles med å hjernevaske henne på det - og jeg ser framgang. Nå kan jeg stå en liten stund hos henne uten at hun gjør tegn på å reise seg, og strategien er å presse henne på det. Hun skal kunne ligge selv om jeg står ved siden av henne. Parallelt legger jeg inn flere andre forstyrrelser, bare for å styrke selve dekken. At noe er bra betyr jo ikke at det ikke kan gjøres enda bedre. Så jeg beveger meg rundt henne i ulikt tempo, i ulike mønstre.
På en trening på Hellerudsletta så jeg en ekvipasje trene på dette, hvor en medhjelper trillet en ball forbi hunden, 20 centimeter foran nesa. Og hunden ble liggende! Så det er bare å bli kreativ.

Vi fikk også en fellesdekk med Norma og Josie, og der var X'en kjempeflink! Hun lå i over tre minutter, selv om begge de andre var litt urolige. Det virker som om fellesdekk er en gulløvelse for oss. Nå må vi bare få bort oppspretten, så kanskje det kan bli en tierøvelse?
En ting jeg dog må bli flinkere til, er å legge X'en midt i rekka. Jeg klarer alltid å få lagt henne ytterst... På det uoffisielle stevnet hadde vi startnummer som gjorde at vi havnet ytterst da også - jeg må trene på at hun ligger mellom hunder, jeg kan jo ikke forvente å få ligge på ytterkant på alle starter...

X'en og Norma tok en kjapp fellesdekk til. Norma og Anette trener mot klasse 2, hvor det er fellesdekk med skjult fører. Og Norma skjønner ikke helt hvorfor Anette skal gjemme seg, og pleier derfor å komme etter. Nå forsøkte vi å gjøre det så trygt og greit for Norma som mulig, ved at hun lå ved siden av en hund hun kjenner. Jeg sto der hele tiden. Og vi la hundene to meter fra et lite murbygg som Anette kunne stå bak, så avstanden ble ikke så stor. En må jo ta det gradvis, med utgangspunkt i hva hunden mestrer. Både avstand og varighet. Og Norma var flink, hun ble liggende hele tiden - ingen snusing, ingen piping, ingen titte-rundt-for-å-finne-mamma, bare lå som hun skulle. Anette tok en fire-fem kjappe gjemsler bak muren, med belønning mellom hver, så det ble en god opplevelse for Norma.
Og for X'en ble det fellesdekk med grande forstyrrelser, så mye som Anette gikk fram og tilbake. Men hun lå. Søta!

X'en begynte å tilby fine stå'er, så vi trente på det en stund - jeg belønnet toleranse for at jeg beveger meg fram og tilbake. Jeg vil ikke ha noe av at hun flytter det ene frambeinet når jeg kommer tilbake, så det terpet jeg på nå. Det ble rett og slett en pirkedag. Vi har store ting å jobbe med også, men jeg følte for å pirke i dag.

Vi avsluttet med litt kryptrening, og hun skjønte poenget like bra ute som hjemme i stua. Så det er bare å kjøre på, men sørge for at rumpa holdes nede.

Deretter fikk jentene leke, leke og leke. Og vi tobeinte koste oss med grill, kakao og marshmallows. Jeg lar bildene tale for seg. Flere bilder finner du her.
Tusen takk for en fin påskesøndag, Anette og Miriam!

Pappapåske med tur og spor

Vakreste i verden!

Det ble normal jobbing denne påska, tirsdag klinte jeg til med ti timer på jobb på grunn av kurs. Men det fine er jo at dette blir avspaseringstimer jeg kan ta ut i forbindelse med utstillinger, når jeg trenger fredagen fri til å kjøre langt eller hente Even eller bade flere hunder eller hva som helst. Så jeg synes ikke veldig synd på meg selv. Selv om det var litt stusslig å sitte muttputt alene på kontoret på onsdag, siden alle andre avspaserte, hadde ferie eller av andre grunner var hjemme.

Torsdag dro vi sørover, for å besøke familie og feriere. Sydenferie i Østfold, hvor det var betraktelig mer bart enn hos oss. Fredag hadde jeg egentlig tenkt til å dra på Østfoldavdelingens tradisjonelle påsketur, men jeg valgte heller å bli hos pappa og benytte anledningen til å gå årets første spor. Jeg har tross alt gledet meg en god del til å komme i gang, og nå var jeg jo på velegnede marker.

Vi kombinerte tur og spor, og med "vi" mener jeg både Even og X'en, samt Hans og pappa. Vi fem trasket oppover Lenaåsen, et nydelig turområde som starter tvers over innkjørselen til pappa. Sola skinte, det var passe varmt med 12-13 grader, og hundene storkoste seg.





Even er sitt vante trauste seg, han går rolig og jevnt som et lokomotiv. Han går utenom de verste sølepytter og slikt, og tenker tilsynelatende hele tiden ut letteste veien å gå. Men så kommer det av og til noen glade byks eller ivrig tempoøkning. Mens X'en er høyt og lavt, overalt, løper sikkert tre ganger så langt som vi andre går, fyker rundt, bærer pinner, hopper langt, spruter i søla og storkoser seg på sitt vis. Det skulle jo også bare mangle om det ikke var litt forskjell på deres måte å gå tur på, med tanke på alderen. Even er snart ti og et halvt, X'en er snart 20 måneder. Men når vi kom til snøflekker var de skjønt enig om at de skulle ligges på.




Pinnedyr


Påskeharen?




Jo mer søle, jo mer moro.



På toppen av Lenaåsen traff vi på en frosk, som nok kom ut litt for tidlig med tanke på at det lå snøflekker enda. Men, der var den. Så da må en vel være forberedt på både flått og hoggorm snart også. I fjor så jeg hoggorm første gang rundt 10. mai, men jeg bedriver ikke akkurat aktiv oppsøken heller... Jeg husker ikke når vi plukket den første flåtten, men jeg tror det var rundt da det også. Jeg får huske å få resept på flåtthalsbånd neste gang jeg kjører forbi veterinærkontoret, samt kjøpe nye ormetabletter i håp om at jeg ikke trenger de i år heller.


Litt årsvill frosk.

Når vi kommer til toppen av Lenaåsen kan vi velge ulike veier videre, som leder til forskjellige gårder i Varteig. Blåløypa vi fulgte var hovedveien mellom Bøgårdene og Brennegårdene i "gamle dager", men det går løyper også til andre gårder. Men siden vi ventet middagsgjester i kraft av min søster og nevø kunne vi ikke begi oss ut på en så lang tur. Dermed gikk vi inn i skogen et stykke, før vi kom ut på blåløypa lenger ned, nærmere hjemme. Nå var vi ute borti tre timer likevel, så middagen ble pittelitt forsinket. Men, alle var fornøyd for det.

Vi fant vi et åpent parti på hver side av løypa, hvor jeg kunne få lagt to spor til Even. For selvfølgelig måtte Even få prøve spor!
Siden jeg ikke visste hvordan han ville ta dette, fikk han to spor på fem-syv meter. Jeg la det andre etter at han hadde gått det første, for å se hvordan han tok utfordringen. I det første la jeg en godbit i hvert fotspor, med den sedvanlige kattematen som sporslutt.
Even vet jo ikke hva "søk" betyr, og har ikke vært borti noe lignende, så jeg pekte mot startdepotet og sa "vær så god". Even lette, og Even fant. Når han var ferdig med depotet gjentok jeg kommandoen for å få ham til å gå videre, og han gjorde nå det. Jeg pekte på hver enkelt frolic de første meterene, så han skulle fatte hva jeg forventet av ham, og halen gikk livlig mens han spiste seg framover. Etter hvert fjernet jeg meg litt, for ikke å hjelpe ham hele veien. Han vimset happy rundt, men når han fikk en påminnelse begynte han å lete/søke igjen. Og han kom seg da til mål, hvor han fant etthundregrams godbit, og det var jammen snadder!
Siden han i det første sporet gikk over en del godbiter, uten å slutte søket, lot jeg det være mer opphold mellom godbitene i det andre sporet. Han hadde jo vist at han kunne jobbe med mindre påvirkning enn jeg først ga ham!
Og det var tydelig at han på spor to skjønte mye mer av hva han skulle gjøre - og han jobbet hardere. Du hørte det snøfte og "smelle" i nesa, halen gikk hele tiden, og han virket mye mer konsentrert og ikke minst fokusert. I det første sporet vimset han og gikk av sporet om jeg ikke pekte retningen, mens her var han rimelig målrettet hele tiden. Han hadde et par innfall av å gå tur, men da tok jeg ham tilbake, ga "vær så god"-kommando, og han søkte seg i land. Igjen fant han sporslutten! Ikke at det burde være så himla vanskelig på et linjalrett spor som var seks-syv meter langt, men han jobbet seg gjennom det hele helt fram til mål. Han skjønte poenget, han - det er mat i skogen!




Even går spor.

X'en skjønte nok også poenget, for hun satt bundet til et tre nede på stien og fortalte med store ord hva hun syntes om en slik forskjellsbehandling. Da vi skulle gå videre slapp vi begge to løs igjen, og hun føk rett opp på haugen hvor Evens spor lå, og gikk begge to slik jeg kunne huske å ha lagt dem. Det lå nok noen godbitrester som hun kunne støvsuge også.

Litt lenger ned fant vi et annet åpent område, hvor jeg skulle legge spor til X'en. Hun ble igjen bundet til et tre, og giret seg kraftig opp.
Hun fikk på seg sporselen, og endelig skulle jeg få bruke sporlina jeg hadde ønsket meg og fått til jul. Jeg hadde knapt festet lina til selen før hun føk fram og fant startdepotet. Jaja, tenkte jeg, nå får vi testet om hun kan jobbe selv om jeg går langt bak, for hun var jo allerede langt foran meg...
Det er sjelden hunden det er noe galt med, det er som regel føreren. Eller i dette tilfelle, sporleggeren. Jeg la fire-fem vinkler i sporet, men de kom så tett at de slo hverandre ihjel. X'en føk hit og dit, fram og tilbake, fant en godbit her, jeg fant en spormerking der. Vi var innom områder jeg ikke kunne huske å ha gått, vi gikk steder jeg vet jeg gikk - men lenger ut i sporet... Men, hun jobbet, hun trengte ikke meg der jeg hang på slep i sporlina, og hun fant sporslutten og var såre fornøyd.
Kremt...
Så vi lærte en del av det sporet. Vi lærte at X'en husker hva det å gå spor er. Men sporleggeren husker ikke så mye av det å legge spor. Vinkler må ikke komme så tett, og jeg må lære meg å merke sporene så jeg skjønner hvor jeg har gått. Hva betyr det merket? Rett fram, høyre eller venstre? Og det er vel og bra at X'en kan jobbe selvstendig med meg flere meter bak i sporlina. Men det må ikke føre til at hun får fise gjennom området og gå som hun vil, litt kontroll må jeg jo ha på henne? Hun får heller ikke lov til å starte på et spor når hun har giret seg så høyt oppe som nå, da får vi enten roe oss ned eller la være å gå spor. For nå eksploderte hun så snart hun fikk mulighet, og det ga mye surr og slurv fra henne også, hun brukte tid på å roe seg ned, fokusere og faktisk bruke nesa.
Men, selv om det ble mye kluss var det jo moro, det er det ingen tvil om. Sporlysten er der hos begge to, så må bare evnen komme sigende etter hvert som vi husker hva som fungerte og ikke fungerte i fjor. De neste sporene skal jeg nok legge lange og strake, for å varme opp sesongstarten og få i gang skikkelig sporing hos henne - det ble litt mye høyt hode og villskap i sesongstarten. Vi skal ta det gradvis og rolig. Her jeg sitter på kontoret ser jeg rett ut på et perfekt sted å legge spor, så det skal vi få gjort så fort som mulig.




X'en gjør forsøk på å gå spor, det ble litt mye fart og litt lite fokus - kombinert med en elendig sporlegger.

Lørdag fikk Even forresten et nytt spor, dette ble borti 15 meter langt. Fremdeles rett fram, uten vinkler, men med store opphold mellom godbitene.
Han tok tegningen med en gang han fant startdepotet, og jobbet seg fint bortover. Han trengte ikke like mye hjelp fra meg, og ble ikke det minste forstyrret av at pappa og Joakim nevø gikk ved siden av for å se på (han ble ikke forstyrret da pappa gikk ved siden av og fotograferte dagen før heller). Joakim var vel lettere oppgitt over at det kunne ta så lang tid å gå så kort, men Even jobbet fint med nesa, lette grundig, og hadde et jevnt tempo. Han er sindig, han, og tar det i sitt tempo. Fineste gutten!

Flere bilder kan sees her.