Tilbake fra Tyrkia

Så er vi tilbake fra sydenferie i Tyrkia, en helt ny opplevelse for meg i hvert fall – er egentlig ikke så veldig glad i verken sol, strand eller vann, og synes at ferier skal være fylt med opplevelser. Men etter et par dager med rastløshet og dårlig samvittighet klarte jeg jammen meg å slappe av og kjenne at det var litt deilig å bare senke skuldrene og gjøre ingenting, eventuelt plaske litt i bassenget! Og vi fikk sett og opplevd litt av Tyrkias natur og historie også, så det ble en slags kompromissferie. Anledningen var at svigerfar og kone begge feirer seksti år i år, og ville feire det sammen med sine barn og barnebarn. Så vi var faktisk 14 i reisefølget!

Det ble en ekstremt hundeløs uke, så én løshund og det var det. Veldig godt å komme hjem til X’en igjen, som hadde feriert hos pappa og Even. Og apropos Even – forrige blogg var jo dedikert ham. Dagen etter at bloggen ble publisert dro jeg til pappa for å levere X’en. Bakluka til berlingoen ble stående åpen, og gjett hvem som helt ubesværet hoppet inn i bilen og la seg til rette i bilburet? Det var Even, han som vanligvis trenger litt hjelp for å komme inn i bilen. Mon tro om han leser bloggen min?


(Mobilbilde, derav kvaliteten)

I går traff vi Norma og Anette for å trene lydighet og å gå tur. Værgudene var ikke helt på vår side, men det er nå bare å kle på seg. Hva gjør vi om det kommer regn under en konkurranse? Regn er sjelden et problem for X’en, men det er likevel greit å venne seg til å jobbe i all slags vær – for alt jeg vet kan det være at jeg blir litt annerledes?
Det var vel borti tre uker siden vi hadde hatt en bevisst LP-økt, og X’en var fremdeles noe ekstatisk og elektrisk over å få være tilbake hos meg, så vi trengte litt tid på å finne tilbake til godfølelsen, få riktig kontakt og modus. Hun var såpass svevende at jeg prøvde å burne ut litt energi ved å ta noen innkallinger, men da gjorde hun så mye tull og feil at jeg heller bandt henne til et tre, og hjalp Anette med å være figurant i noen øvelser. Og etter å ha fått se på at Norma hadde moro og at jeg bidro til det, var det en berner som kunne ha fokus og bakkekontakt når hun fikk slippe bort fra treet! Så da fikk vi kjørt gjennom noen fine dekk fra holdt og stå under marsj – det er jo øvelser hun kan veldig godt, og ofte feiler på konkurranser… Vi holder de ved like, så er planen å gjøre øvelsene på så mange forskjellige steder og i så mange ulike situasjoner (variere hvilke øvelser som er rett foran, variere om det er tidlig eller sent i treningsøkta, også videre) at de blir bankers – at hun kan de i blinde, og at jeg får tilbake troen på at hun kan øvelsene og slutter å klabbe det til på stevner…

Det har faktisk gått to måneder siden jeg trente på budføring, så det var på tide å børste støv av den øvelsen nå som jeg hadde tilgjengelig medhjelper. Dyret trengte et par repetisjoner og litt hjelp for å huske at øvelsen innebar å løpe til figurant, ikke bare løpe ut fra meg og til vilkårlig gresstrå… Men kjære vene, det er lov å glemme på to måneder!
X’en fikk kommando ”gi bud” hos meg mens jeg pekte mot figurant, i det jeg har gitt kommando avløste Anette med ny kommando ”X’en på plass”, og dyret beiner til Anette og inn i utgangsposisjon – flinkeste! Hun kom også bra tilbake til meg, jeg har jo slitt litt med at det er så kult hos figurant at hun ikke har det største behovet for å komme tilbake til samme, gamle, kjedelige meg. Men det var ikke noe problem i går.
For hver utsending tok den som ikke hadde hunden et steg bak, så avstanden ble gradvis lengre. Vi var vel oppe i en fem meter på det lengste, og avsluttet da X’en tok en perfekt budføring – fikk kommando fra meg, Anette sa ingenting, og dyret løp inn på plass. Da ble det julaften og bursdag og sirkus på en gang!
Med det som siste minnesbilde fikk dyret hvile i bilen, mens Norma ble introdusert for samme øvelse for første gang. Og det er litt annerledes å jobbe med Norma enn X’en! Hun er jo så pitteliten, X’en kjenner jeg at sitter i posisjon, og ser det lett – Norma må en jo lete etter, lille frøkna… Hun har også direkte innsitt på venstre side, som var litt uvant for meg, og har i tillegg ”ja fot!” som kommando framfor ”på plass” – jeg ble jo rent sliten av å huske på alt det! Men morsomt å se hvor kjapt Norma tok poenget – en får mat av Stine om en setter seg hos henne, og jaggu får en mat om en løper tilbake til mutter’n også! Tror hun syntes det var en snodig, men morsom øvelse. Søta!

Så fikk Anette lov til å kommandere X’en og meg i fri ved fot, hvor vi ønsket oss mange vendinger. Og det fikk vi, ble jo nesten svimmel, særlig siden jeg ikke husker forskjell på høyre og venstre og må tenke ekstra på det… Så, vi trenger dette! Vi fikk framprovosert at X’en detter ut i helomvendingene, og diskuterte litt hva jeg skal gjøre med det. Vi ble enig om at det neppe er noen idé å belønne henne når hun har kommet til meg igjen, i fall hun lærer at det lønner seg å dette ut av og til. En mulig løsning kan være å avslutte når hun faller ut – bryte, binde henne til et tre, sette inn i bilen, eller på andre måter feile henne og gi tenkepause. Problemet er som før, at jeg kan trenge en medhjelper som forteller meg med en gang hun detter ut, jeg ser det ikke så godt alene. For når hun går godt, går hun veldig godt, og vi blir stadig bedre sa Anette, kan gå godt over lengre og lengre strekninger. Veldig kjekt at andre ser utviklingen vår. Men det er teit at den helomvendingen skal ødelegge for oss. Jaja, godt vi ikke er perfekt enda, så kjedelig det hadde blitt!

På tampen prøvde jeg spontant litt avstandskommandering, inspirert av Anette og Norma sin trening av den øvelsen. Vi har vel snust litt på den før, men da har X’en fått det for seg at hun må komme inn til meg når jeg sier ”sitt opp”. Det er jo hyggelig at hun har lært utgangsposisjon, da…
Avstandskommandering er altså at hunden skal på kommando gå fra dekk til sitt til dekk til sitt (eventuelt noen ganger til?), mens fører står på X antall meters avstand, husker ikke helt hvor mange, men det er en klasse 2-øvelse.

Etterpå fikk jentene løpe og leke tur i skogen, og var rimelig våte og skitne etterpå. Men det var i grunnen deilig å kjenne at en frøs litt etter en veldig varm uke i Tyrkia!

Utover kvelden fikk jeg lyst til å prøve avstandskommandering igjen, fant ut at det var en grei øvelse en kan trene på innendørs. På kjøkkenet har vi ei fillerye som er nesten like lang som X’en i dekk, så den er grei å bruke for å måle om hun har noe framdrift. Og det var gøy å se at jeg i løpet av få repetisjoner kunne bevege meg lengre og lengre bakover, uten at hun kom etter – som hun har gjort før. Et eller annet har koblet riktig i hodet hennes! Dessverre har hun fått det for seg at hun fra dekk til sitt må justere rumpa etter at hun har kommet opp i sitten – så jeg skynder meg å belønne at hun har sittposisjon før hun løfter rumpa. Jeg vet ikke om fillerya kanskje gjør at hun sklir og trenger justeringen, for hun fikk ny repetisjon i gangen uten teppe, og da satt hun som klistret. Men da sto også 250 gram vom og ventet som belønning rett bak henne – får ikke mye framdrift av det! :-D Vi får nå prøve oss fram, det er uansett morsomt å trene på nye øvelser. Og hun lærer fort, hun prøvde seg på noen tjuvstarter, ikke vente på kommandoen min! Så jeg må huske å variere treningen – også for at hun ikke skal begynne å koble inn øvelsen under fellesdekk, for eksempel… Kommandere i dekk, gå i fra, og gå tilbake for å belønne uten oppsitt i mellom. De behøver ikke tenke så mye selv, disse dyra…

Dagen i dag har derimot ikke vært så begivenhetsrik – vi var på to timers skogstur som jeg hadde planlagt at skulle vare lenger, men jeg rotet meg vekk fra den stien jeg skulle følge, sklei og surret nedover en bratt og moseglatt åsside, og plutselig fant jeg lysløypa, så da syntes jeg det var lettere å gå hjem enn å finne tilbake til stien jeg tenkte å følge. To timer er ikke så verst søndagstur det heller. Stakkars dyret ble tvunget til å posere nå og da, orket ikke dra med eget kamera, mens Hans’ kompaktkamera er ikke bra på action- og løpebilder, så da måtte det bli noen hund i lyngen-bilder for å få noen illustrasjoner til bloggen, samt et par vellykkede spontan-shots. Og som vanlig har jeg ikke tatt hensyn til begrensningens kunst…


Å bære pinner er stas, jo større jo bedre.








Vakker i blåbærlyngen!


Vakker på skogsbunn også...






Jeg forsøkte å få henne til å skjønne at hun kan plukke blåbær selv, men det sank ikke inn. Underlig, det handler jo om mat?


Noe spennende skjer, og X'en har fått gylden løvglorie!


Pose baby, pose!


Forsøk på å få henne til å hoppe opp på trestammen, men hun nådde godbiten gitt...


Et forsøk til, hvor jeg hiver godbiten opp i lufta...


Kvart frolic, omtrent til å dø for...


Men så fikk jeg poseringsbildet jeg ønsket meg!


Belønningen for all poseringen var et lite godbitsøk.






Hopping er gøy!


Fått noe ekkelt på tunga...

Og nå må jeg vaske gulvene, kanskje finne noe middag også? Eventyrlig søndag, altså…

Even sier takk for seg!

Det har tatt tid å skrive denne bloggen, det er fristende å utsette ting en ikke ønsker å gjøre til en sannhet. Så jeg prokrastinerer litt til...

I helga arrangerte avdeling Buskerud sin første bernerspesial, og en må bare gratulere med vel gjennomført! Dette var en flott spesial!
Jeg stilte begge to, og som begge fikk plassering i respektive klasser, og kom hjem med så mye premier. To Hadeland-lysestaker, shampoo, honning, to par raggsokker i farge samsvarende med plassering, og alle fikk refleksvest i deltagerpremie - veldig passende for sesongen vi går inn i! Var litt usikker på om de skulle legges i premieskapet, men de havnet i kommoden ved utgangsdøra sammen med votter og bæsjeposer!




Ikke alle poseringsbilder blir like vellykket...

Det var også satt opp takk for i dag-premier: Alle som ikke fikk rødt eller ikke ble plassert i klassen la igjen startnummeret sitt i en bolle, så ble det trukket etter at hannhundene og etter at tispene var bedømt. Det må da ha vært en ti-tolv premier til hvert kjønn? Masse fint, her kunne hvem som helst dra hjem med flotte premier.
Alle kataloger var nummerert, og i pausen ble det også trukket ut en rockyvogn verdt over 4.000 kroner på katalogene! Jeg hadde sååå lyst på den vogna, og skuffelsen var stor da katalog 39 ble trukket, og jeg sto med katalog 40. Skuffelsen smakte enda bitrere ved tanken på at jeg lot noen gå foran meg i køen da jeg skulle kjøpe katalog, fordi jeg sto og skravlet med bernerfolk utenfor køen. Hva den gesten kostet meg... Fra nå av blir det spisse albuer i slike verdifulle køer!

I åpen klasse tispe var det intet mindre enn 21 påmeldt. Nå hadde X'en stilt for dommer John Jakobsen før, både som junior og unghund, begge ganger som klassevinner med CK. Men hadde han likt utviklingen hennes?
Vi var andre ekvipasje i klassen, og gjorde våre rutiner - sprang og sto, dommer dikterte en kritikk, men så lavt at jeg ikke hørte et eneste ord. Så står han lenge og vel og titter på X'en, og spør seg selv halvhøyt om hva det her skal bli for noe... Titter på sløyfene, tilbake på X'en. Jaja, sier han til ringsekretær, vi får gi henne en rød.
Æsj, en kanskje-rød, da er det ikke mye å løpe om i konkurranseklassen etterpå. Men, men, hun er i en mellomfase nå, blant de yngste i åpen klasse og ikke ferdig.
Etter langt om lenge er det tid for plassering, og vi går inn igjen sammen med alle de andre som har fått rødt, det er ikke rent få. Vi løper, dommer takker noen av, løper mer, takker av flere, vi løper, og til slutt er det bare fem igjen! Hva skjer? Vi løper mer, før dommer plasserer, og vi ender på en fjerdeplass - med CK! Phuh, han hadde bare tullet i stad, men jeg skjønte det ikke!
Han kom også bort til meg og X'en og sa at han likte henne veldig, veldig godt, men hun er ikke stabil nok enda. Og det vet jeg så inderlig vel, vi har hatt en drittsommer med tre skader - riktignok småskader, men de har avløst hverandre og alle krevd tre-fire ukers ro, det blir ikke muskler og kondisjon av å holdes i ro store deler av våren/forsommeren. Først brakk hun ei klo, så var det en strekk i skuldra, og deretter kuttet hun seg opp under en fot. Men nå er alt grodd og vel så det, og jeg synes selv at hun blir stadig fastere og fastere. Vi jobber med saken!

Før X'en var i ringen, var selvfølgelig Even i aksjon i veteran. Tre påmeldt, og godgutten fikk en andreplass, med hederspremie. Vant gjorde X'ens onkel Gulliver Gonzales av Hiselfoss, som i sin veterandebut ble andre beste hannhund! BIR ble X'ens pappa Ola Odelsgutt av Hiselfoss, BIM ble X'ens tante Tapre Trultemor av Hiselfoss.

Avdeling Vestfold hadde satt opp premie til eldste bernerhannhund, så det ble ekstra oppmerksomhet på oss da klassen var ferdigbedømt - tusen takk for vakker dørmatte og praktisk hundeutstyr!


To slitne utstillingshunder sover med Evens premie - bernerdørmatte - mellom seg.

Dette ble Evens avskjed i utstillingsringen.

Det har ikke vært lett å bestemme seg, og det er ikke noe lettere å skrive det. Dette er ingen nekrolog, det er ingen grunn til å tro at Even sovner inn hvert øyeblikk (selv om vi ikke tar noe som en selvfølge, hver dag er en gave når en berner nærmer seg 11 år). Men han er ferdig som utstillingshund, han har gjort sitt nå. Vi avslutter mens han er i rimelig god form. Han er en super hannhund - snill som dagen er lang, som flere dommere har påpekt er det lett å se hvilken god type han hadde da han var på høyden, han har god benstamme og et herlig hode, rasedetaljene er på plass, han er uttrykksfull og harmonisk. Han er rett og slett en vakker gutt i stående. Men, frirøntget til tross, det er forkalkninger i bakparten hans som gjør at bevegelsene stadig reduseres. Han galloperer av glede på gårdsplassen når jeg kommer på besøk, han blir gjerne med på milelang tur - men utstillingstravet blekner, og da avslutter vi utstillingskarrieren hans. Han er pensjonist. Igjen.
Han ble pensjonert oktober 2001, men pusset støv av og debuterte i veteran august 2008. Og det er klart, er han her fremdeles om syv år, er det ikke utenkelig at vi gjør et comeback nummer to. Men da forlanger vi egen klasse! :-D

På 13 måneder er Even stilt 20 ganger i veteran, som regel i ensom majestet, men vi har gjort vårt for å vise at det finnes bernerveteraner, bernere kan bli gamle, og det har vært med stolthet jeg har vist ham hver gang. Vi har hatt konkurranse flere ganger også, og det har selvfølgelig vært ekstra morsomt å vinne klassen med flere påmeldt.
Kan en trekke fram høydepunkt i en veterankarriere som bare har vært morsom? Jo, noen utstillinger står seg ut. Agderspesialen september 2008, tre veteranhanner, og Even vinner med CK, dommer Torbjørn Granheims begrunnelse er at han har de beste bevegelsene - enda han er eldst. Februar 2009 blir Even beste veteran og tredje beste hannhund for rasedommer Gert Christensen, og jeg feller noen gledestårer da han senere på dagen blir plassert som BIS 4 veteran blant en haug miniatyrhunder av dommer Rony Doedijns. Mai 2009 slår vi ut en to år yngre konkurrent, og får CK av veterinær og dommer Astrid Indrebø. Tre utstillinger som skiller seg litt ekstra ut, men jeg husker de alle sammen. Så mange minner...
Even er veldig spesiell for meg, det har vært et privilegium å få vise ham, jeg er takknemlig for at han har blitt med meg land og strand rundt - en problemfri, herlig hund som simpelthen elsker å være med, som blir i hundre når jeg kjører inn hos pappa og kjapt begynte å identifisere berlingoen med tur, en enkel hund jeg kan overlate til hvem som helst når jeg styrter inn i ringen med X'en, en elskelig hund som blir bestevenn med alle, og bare vil kløes bak øret.

Tusen takk til alle dommere som har premiert Even, henimot jublet og oj'et over å se en så gammel, sprek berner, og diktert rørende kritikker.
Tusen takk til alle medkonkurrenter som har gratulert, uansett om vi har stått foran eller bak. Fortsett å vise veteranene deres, la oss vise at bernere kan bli gamle!
Tusen takk til publikummere som har klappet, gratulert, heiet og kommet med gode ord!
Tusen takk til alle som har sendt bilder og filmer etter utstillingshelger.
En særskilt takk til "farfar" Stian og "farmor" Cathrine som mer enn en gang har hentet Even hos pappa (som bor ni mil fra meg), badet ham og levert han i perfekt pelskondisjon på utstillingsmorgenen.
Og til slutt, tusen takk Even, for at du er du og har gitt meg så mange fine minner i ringen. Du er mye, mye mer enn en utstillingshund, tårene renner når jeg skriver dette, for det å pensjonere deg innebærer å måtte innse at du blir eldre, at du ikke er den du var for et og to år siden, at ingen kosttilskudd, naturmidler eller andre preparater vi har forsøkt kan reversere forkalkningene dine.
Jeg sa at dette ikke skulle være en nekrolog, men det er slutten på en æra. Even sier takk for seg i utstillingsringen, og ønsker lykke til videre til alle spreke bernerveteraner, både gamle konkurrenter og nye rekrutter!

Valpesniffing

Tidligere i uka fikk vi lov til å besøke Lisbet Aarum, kennel Bjerkhaug, og hennes valpekull med entlebucher. De er nå seks uker gamle. Det er landets andre kull gjennom historien, og med de tre små er rasebestanden i landet nå på hele ti individ! Jeg var også og tittet på det første kullet, og det er en tispe fra det kullet som er mor til dette.


Vi introduserer Becky - mormor til kullet, men mest opptatt av å få ha drakamp med Hans.


Søtnos!


X'en fikk også komme inn i valpegården og hilse, og de syntes nok hun var litt stor, rar og småskummel - tenke seg til, både med pels og lang hale! Og pittelitt stor, kanskje... Men hun var så flink, dempet masse, ignorerte de til valpene selv kom bort, og viste godt språk.


Den ene hannvalpen var den som var mest nysgjerrig, og først skulle fram og sjekke ut store pelssaken.




Fôringstid - se forskjellen på halelengder. En normal, en stump, og en ministump. Entlebucherhaler kommer i de fleste lenger.


Lisbet og tispevalpen.


Gutta boys.


Rett før en høneblund, søt og sigen.


De var mer aktive og lekne enn jeg kan huske at valper er - muligens det er for lenge siden jeg var i ei valpekasse sist? Eller er det så store raseforskjeller mellom berner og entlebucher?


Skjegget til Hans var flott å lugge.






Ser ut til å bli fint trav på denne tøtta!











Morsomt å bli fotografert!

Tusen takk for titten, Lisbet!

God helg!

Vi ønsker alle sammen en god helg!


Kom dere hjem fra jobb, slapp av og omfavn helgen!


Jag bort alle forstyrrelser.


La livet leke, ha det moro.


Og kos dere med masse god mat i helga!

For flere latter- eller åh så søt-frambringende bilder, sjekke ut I Has a Hotdog!

K-test, trekkhund, LP-nerver, CK og akuttdyrlegevakt - en uke i Stines liv...

Noen uker er litt over gjennomsnittet hektiske, svusj så nærmer det seg ny helg, og en må få satt seg ned og blogget - kan ikke gå på ny helg før den forrige er vel overstått!

Det har blitt mye hund i det siste - akkurat slik jeg liker det, hehehe! Tirsdag for en uke siden dro vi til Osloavdelingen i bernerklubben, hvor X'en fikk trekke vogn igjen - det ble filmet med mobilen, men jeg får ikke konvertert så jeg kan legge den ut på nett! Tips mottas med takk…

Onsdag trente vi en del lydighet, hvor jeg forsøkte å finne balansen mellom pirk på moment og å repetere hele øvelser, for ikke å få en forvirret X'en som på sist lydighetsstevne...

Torsdag dro vi til Vestby for å begå karaktertest. Ikke at jeg tror X'en er en hund med store mentale brister, men jeg er jo ganske utforskende i dette hundeholdet, og hadde lyst til å se hvordan en slik test foregikk. Og det er jo alltid interessant å se hvordan hunden reagerer og avreagerer i pressede situasjoner. Dessuten er det krav til kjent mentalstatus i det ene målet vi har for 2010... Eller 2011. Mål er til for å jobbes mot, så får vi nå det når vi når det.
Anyway, karaktertest er en mentaltest som er bestått eller ikke bestått, og X'en besto. Så da har vi fått vite hvordan hun er skrudd sammen i hodet, og vi kan fortsette å jobbe mot våre mål. Hun reagerte ikke alltid helt som forventet, det er mange som sier de blir overrasket av hunden sin i slike testløyper - men vi kan konkludere med at hun neppe utgjør noen stor trussel for samfunnet! :-D

Fredag morgen, avspasering fra jobben, det kan bare bety en ting - utstillingshelg! Bade hund, pakke stæsj, fylle bilen, et stopp på Bygdøy for å plukke med oss Norma og Anette, og deretter videre nordvestover. Vi skulle til Sandnes, NKK-utstilling og hver vår spesial. Hvis alle veier leder til Rom er det jaggu en del av dem som er innom Stavanger også – tre forskjellige ruter fant jeg. Og jo flere jeg spurte, jo mer forvirret ble jeg om hva som var best vei. Til slutt valgte vi den ruta som min kollega fra Stavangertraktene anbefalte – det ble via Dalen og Suleskarvegen. Og det er ei rute jeg virkelig anbefaler!
OK, veiene er svingete, fartsgrensene satt høyere enn du tror er mulig å kjøre, og tidvis er veien så smal at du må uti grøfta for å la møtende biler passere. Møteplassen er alltid for langt unna når breie bobiler kommer rusende, og du får kjent litt på dødsangsten når du kjører så nærme stupet du kan for ikke å skrape opp sidedøra eller miste sidespeilet… Men det glemmer du fort, når du ser landskapet, når du ser høstfargene som har begynt å komme, når du ser fjell og trær speile seg i blanke vann, når du ser sauene gresse, når du ser en åpenbaring av et mesterverk! Gåsehudtur!
Og ikke et eneste bilde ble tatt, en kan jo ikke stoppe overalt, like greit ikke å stoppe noen steder, kjøre på og ha nytelsessynene for oss selv… På vei hjem, ble vi enig, skulle vi stoppe et sted og gå en skikkelig tur. Men nå skulle vi komme fram med rene hunder til campingplassen, helst før åtte. Og det klarte vi med fin margin, og fikk installert oss i en trivelig hytte med passe plass til to mennesker og to hunder. En vellykket middagsjakt senere, var det tid for kveldsunderholdningen: Anette måtte ta det siste pelsstellet på Norma. Og mens jeg satt og så på forberedelsene, ble jeg mer og mer glad for å ha en rase med heller lettvint pelsstell. Barbermaskinen ble flittig brukt, en viss andel av øret skal barberes, halsen skal barberes, poter skal klippe slik og haler klipper sånn. Det vil si, Normas hale skulle ikke klippes, det hadde veterinæren gjort en liten måned før – da Norma fikk en bruddskade i halen sin! Men dagen før ble hun friskmeldt av veterinær og fikk klarsignal til å dra på utstilling, heldigvis, det hadde vært en lang tur alene… Og heldigvis for Norma, det var en stund snakk om amputasjon, og fordi engelsk springer spaniel er en tidligere kuperingsrase hadde det automatisk gitt aktivitetsforbud for Norma. Helsa kommer alltid først, men likevel surt å måtte pensjonere en toåring fra lydighet, utstilling og blodspor fordi hun har logret for mye…

Lørdag, NKK-dagen for oss begge, veldig glad for at terminlista var på vår side denne helga! Ringoppsettet var til og med optimalt for oss – X’en ville fint rekke klasse 1 før hun skulle inn i eksteriør, og berner ville trolig være ferdig før springer skulle i ringen. Kan en be om mer?

I lydighet klasse 1 var det påmeldt hele tre ekvipasjer, så jeg hadde jo grande ambisjoner om en pallplass! En møtte ikke, så det ble hele to hunder til fellesdekk. X’en har trent fellesdekk med få og mange (17 på det meste…), så jeg var ikke veldig bekymret for det. I dag var det også dommerelev, det bekymret meg mer. Det vil nødvendigvis ta mer tid når dommer og elev skal diskutere hver øvelse seg i mellom, og jeg var redd X’en ville begynne å kjede seg og bli kreativ for å få det morsommere i ringen.
Tannvisning: 10, som vanlig ikke noe å utsette.
Fellesdekk: 9,5. Cirka halvveis reiste den andre hunden seg og beinet bort til eier – det har ikke X’en opplevd før. Hun fikk litt lang hals, og tittet veldig på meg – hva slags øvelse var det der, var det noe vi hadde trent på? Men heldigvis, hun ble liggende, og lå snart like rolig som før den andre forsvant. Trekket kom fordi hun var litt seig i oppsittet.
Lineføring: 7,5. Seigt fortsatte å bli vårt stikkord for denne dagen, kombinert med uengasjert, umotivert og utenfor dekning. Hunden min hang i lina, måtte nappes med av og til, datt ut, spiste gress under sakte marsj (!), og var virkelig ikke min vante hund.
Fri ved foten: 5. Lufta gikk litt ut av meg, og selv om jeg forsøkte å tenke ”gå fortere” på denne øvelsen, ødela jeg mye. Jeg klarte ikke å følge en eneste plan eller kriseplan, alt ble surr og rot. X’en falt virkelig av i helomvendingen, hun fortsatte rett fram og hadde fått kontakt med noen på utsiden av ringen. For å forhindre at hun forsvant ut, kalte jeg henne til meg, og hun snudde da – men hun hadde jo subbemarsj hele tiden. Ikke antydning til glød under springmarsjen, var bare utenfor dekning… Og hvorfor var det min skyld? Vel, jeg kunne for eksempel tatt en kjapp dobbeltkommando med en gang jeg så at hun var såpass borte for å få henne på nett, og gått på i en helvetes fart for å trigge henne med. Det tenkte jeg ikke på, jeg forsøkte å gå som vanlig i håp om at hun ville henge på. Men jeg klarte jo ikke å følge den planen helt heller, så tidvis snudde jeg meg bakover for å se hvor hun var… Og dommer fortalte meg etterpå at for hver gang jeg snudde meg, jo lengre bak falt hun, jeg presset henne bakover. Han anbefalte også at jeg ved starten etter hver holdt gir kommando, venter litt, og deretter går – nå starter jeg med en gang, går fra hunden, og hunden henger etter før jeg har gått to steg. Men vi karret til oss en femmer, hun var jo ofte i rimelig nærhet av meg, gjorde vel de holdtene hun skulle, hadde temposkifter. Det var noe der, langt langt inne..
Dekk fra holdt: 0. Riktignok hadde vi trent mye vendinger (se hvor mye det hjalp…) og stå under marsj denne uka, men klok av skade fra sist stevne la jeg også inn et par dekk fra holdt for å repetere de. Det var tydeligvis ikke nok for X’en, for på høyde med dommer stopper jeg, og dyret blir stående. Jeg kommanderer sitt, hunden står, jeg kommanderer sitt, og hunden legger seg. Øvelsen avsluttes ellers som den skal. Dobbeltkommando gir automatisk null, og om hun så hadde valgt å legge seg etter den første kommandoen hadde også det gitt null pga feil utførelse av øvelsen – hunden skal i dekk via holdt. Jaja, vi tenker stadig lure ting der (siden dette ikke er en live reportasje kan jeg jo legge til at i forgårs hadde vi en lydighetsøkt, hvor jeg tok stå under marsj og dekk fra holdt annen hver gang, fire-fem ganger hver, og hun utførte de knall hver gang. Ingen forveksling, ingen forvirring, gjorde det hun skal. Stevnenerver er noe dritt!)
Innkalling: 7,5. X’en har en kjapp reaksjon, spretter opp og kommer i flott fart, kommer inn og setter seg litt skjevt – og det gir et halvt poeng trekk, ellers en knalløvelse. Ja, om du ser bort fra det faktum at hun la seg ned da jeg gikk fra henne. Faen… Det gir automatisk to poeng trekk. Hun har aldri gjort det på stevne, men av og til på trening. Og det kjipe er at jeg husker pokker ikke hva slags kommando jeg ga henne i det jeg gikk fra henne, for der er jeg plagsomt lite konsekvent, og jeg innbiller meg at det er en bestemt kommando som gjør at hun legger seg. Men hvilken? Dritt, her må jeg velge meg én kommandotaktikk, holde meg til den, og håpe hun ikke gjentar den suksessen. Anette, som satt ringside, fortalte forresten etterpå at det var ikke en kjapp klaskedekk, X’en hadde tvert imot seget sakte ned fra sitt til dekk, som om hun visste at hun ikke hadde lov, men heller ikke orket å sitte oppe. Kan hun ha vært sliten den dagen? Det vil jo i så fall forklare en del…
Stå under marsj: 7. Tidenes seigeste innmarsj, X’en stopper nesten opp et par meter foran dommer, men kommer etter, jeg gir stoppsignal, og enda så treig innmarsjen er klarer hun å gå et par skritt etter avgitt kommando. Men resten av øvelsen er vel tålig greit, og en kan ikke få bedre poengsum når en har sirup mellom tærne…
Hopp over hinder: 0. Vi har slitt med hinderet, men jeg tror ikke dette er et tilbakefall, jeg tror det er en hund som ikke hadde ork til å hoppe og som ønsket letteste motstands vei. Når vi er foran hinderet gir jeg kommando (vanligvis hadde hun da vært i lufta allerede), hun lener seg mot høyre for å gå forbi, jeg kommer meg fram og presser henne tilbake med kneet, håper å redde øvelsen i land, men hun siger forbi på venstre side. Ingen fart, ingen lyst, ingen motivasjon for det hinderet i dag.
Helhetsinntrykk: 8. Det var vel kanskje litt snilt, men dommer så at vi hadde mye bra i oss som vi dessverre ikke fikk fram i dag – han skjønte det var både nerver, urutinert ekvipasje og en dårlig dag. Men han belønnet det potensialet han så med en åtter.
Summa summarum ble dette 117.5 poeng, og det er vår nest høyeste poengsum i offisielt stevne noen gang – men jeg ble likevel skuffet og misfornøyd fordi forrige stevne var så knallbra. Så mange rundt meg har ønsket lykke til, sagt at neste gang tar vi sølvmerket, neste gang tar vi opprykket, nå var vi nære, nå er vi snart der. Jeg fikk nok litt prestasjonsangst, dertil mer nerver, og jeg stivnet mentalt i ringen. Jeg klarte ikke å improvisere og gjøre noe som helst for å hjelpe X’en, jeg var defekt robot som forsøkte å gjøre rutinene våre på automatikken, og likevel klarte å kødde det til. OK, lærdom – om ikke annet skal jeg i hvert fall holde helt kjeft om når neste stevne er, så jeg slipper å tenke på de som sitter hjemme og krysser fingre, som jeg skuffer gang på gang på gang fordi jeg kødder det til i ringen.
Den eneste trøsten er at den andre ekvipasjen dro på seg en null mer enn oss, så vi knallet til med klasseseier – hurra for det, liksom! Og når vi for kanskje første og siste gang vinner et LP-stevne, så er det ikke en gang noen premier eller rosetter! Det synes jeg var trist, måtte til og med spørre i NKKs informasjonsstand, men det er kun premiering til de som får førstepremie. Men jeg vant jo klassen… Jaja, vi kommer tilbake sterkere ved neste korsvei.
For å avslutte med noe veldig positivt: I både klasse 2 og 3 var det en ekvipasje påmeldt, og det blir det lite fellesdekk av. Derfor spurte de om X’en kunne bli med. Nå er det fellesdekk med skjult fører i 2 og 3, det har ikke vi trent på, så vi tok derfor vanlig dekk. Men i klasse 2 er det tre minutter og i klasse 3 er det fire minutter! Og flinkeste X’en lå og lå, der får en igjen for å trene dekk i ulike tidslengder, og ikke avslutte på slaget to minutter senere hver gang. X’en virker så trygg i fellesdekk at jeg tror jaggu vi skal begynne å trene med skjult fører. Mens kritikker ble regnet ut, var det fritt fram i ringen for de som ville, så jeg benyttet anledningen til å ha real moro i ringen med X’en. Og den som hoppet hinderet med sprut og iver to ganger, det var X’en. Den som langet ut i fri ved holdt med knallkontakt, det var X’en. Den som stoppet på en flott stå under marsj, det var X’en. Den som skjønte og visste nøyaktig hvordan dekk fra holdt foregår, det var X’en… Men, den som var helt avslappet og ga faen, det var Stine… Går det under dopingregelverket om jeg bare tar en pitteliten valium eller tre før neste stevne? Det verste er jo at jeg ikke merker nervene mine selv i noen særlig grad, jeg føler meg ikke nervøs, jeg bare stivner og blir teit i ringen, og klarer ikke å løse opp. Jaja, vi gir ikke opp, jeg må bare kjøre på for å få trygghet og rutine. Dommeren var i hvert fall veldig hyggelig, og kom med mange gode tips underveis, jeg går gjerne for Terje Haugen igjen.

Siden X’en ble med i både klasse 1, 2 og 3 tok det lengre tid enn forventet, så i eksteriørringen var de kommet helt til juniortispe innen jeg var der. Det er jammen bra hun har gått over til åpen klasse!
Det var en ganske stor åpen klasse, ikke overraskende, det er jo mange som ønsker seg og trenger disse NKK-certene. Dette begynner å bli en lang blogg, og jeg er hører senga rope, så vi tar kortversjonen nå (det drøye LP-referatet er vel så mye for min egen del, så jeg kan jeg gå tilbake og se hva som har gått galt og hvorfor, dårlige utstillingsresultat får jeg ikke rettet opp i på samme måte som en dårlig dekk fra holdt! Enn om det var så lett…):
Vi fikk vår førstepremie, og jeg var godt fornøyd da vi endte som nummer tre i klassen med CK.
Og, fordi jeg liker bredden av kvalitet i X’ens linjer, oppsummerer vi kjapt med at pappa Ola ble BIR, halvbroren Bentley tok certet, tante Trulte ble beste tispe, mamma Lina ble tredje beste tispe og BIS2 veteran i store ringen!

Etter utstillingen skulle vi lufte hundene, og da haltet Norma! Fort gjort å få en strekk i vått gress, kanskje hadde beinet sovnet? Ingenting å se. Men hun var tydelig ikke i form. På hytta pakket hun seg inn i dyna, og viste smertetegn. Vi klarte ikke å finne noe, klemming flere steder på beinet uten at hun reagerte ytterligere. Men så, etter en stund, oppdager Anette at Norma har hovnet opp på den ene tåa, den er dobbelt så stor som på den andre foten! Slik kan hun ikke gå, vi må få tatt en sjekk hos veterinær. Så jeg ringer Bjørg Andreassen for å få telefonnummer til nærmeste dyreklinikk – tusen takk for hjelpen! De har ikke vakt, så jeg sendes videre, men på fjerde veterinærkontoret får vi treff, og mannen mener at hevelse kan tyde på infeksjon, og det bør fikses fortest mulig. Så ut i bilen for å finne Hinna, litt sightseeing, men til slutt er vi på klinikken. Det viser seg at stakkars Norma har brukket kloa, helt nede ved rota! Ikke rart hun har vondt! Så vi drar derfra med antibiotika, skjerm, potesokk og smertestillende, og den saligheten kostet over 2.600 kroner. Takk og lov for forsikring, det er dyrt med akuttbesøk på en lørdagskveld…

Søndag og nye utstillingssjanser. Også her en stor åpen klasse, og i dag blir vi nummer fire. X’en er blant de yngste i klassen, de som slo oss lørdag var syv og fem år gamle, så de trenger tid på å bli ferdige, og det er aldri for sent! Vi henger med, plassering i den mengden er jeg fornøyd med. Igjen blir pappa Ola BIR og tante Trulte BIM, mamma Lina vant veterantispe. Dommeren hadde god tid, brukte over tre timer på 40 bernere, og springer som var innkalt til halv ett! Nå skulle jo ikke Norma i ringen med ødelagt fot, men det var den opprinnelige planen. Vi skynder oss til spanielenes utstillingsområde for å få tilbake påmeldingsavgiften, og der er dommer langt unna å kunne begynne på springer, forsinkelser også der. Klokka nærmer seg halv to, og valget er enkelt – Anette orker ikke å se på bedømmelsen og måtte lure på hvordan Norma kunne gjort det, vi har syv timers kjøring foran oss – vi drar hjem.

Kjøreturen hjem er om mulig enda vakrere – sauer sankes inn av border collies i aksjon, sola skinner, jeg føler meg sikrere på veiene og vi kommer oss kjappere framover, må ikke stoppe for alle biler jeg møter… Kø ved Kongsberg, men ellers en problemfri tur. Tusen takk for at du ville være med, Anette, dette gjør vi om igjen neste år, da skal Norma holde seg frisk, og vi skal få gått den fine turen i de vakre omgivelsene over Suleskar!

Kremt...

For de som tror jeg er sur, avvisende, sint eller opptatt i sist blogg - teksten er en link, du er velkommen til å trykke på den :-)

For øvrig har jeg for tiden et avslappet forhold til verden, har det ganske bra, og folk må gjerne forstyrre meg på MSN, SMS, mail, telefon, i bloggen eller på andre måter om de vil ha tak i meg!

Ikke forstyrr!

Ikke forstyrr!

Herregud, for en hund jeg har!

For en helg dette har vært! Det har gått over enhver forventning, bedre enn en ønskedrøm. Det eneste negative er vel at den fine helga ikke varte lengre...

Fredag hadde jeg tatt ut avspasering fra jobben, og møtte noen bekjente på morgenen for å gå tur med hundene. X’en ble dermed mosjonert av to belgiske fårehunder og en schäferhund, vi går såpass mye tur alene at det er godt for henne å få opp tempo i lek og jakt med andre hunder av og til. Etter halvannen time i regn med innlagte spa-behandlinger (gytjebad, grøftebehandling, bekkebrus, også videre) var hun så passe skitten at det passet bra å dra hjem for å bade. Hjemme ventet Even, som ble skånet for en slik villbasstur, han fikk heller en roligere tur, hvor han kan få gå i sitt tempo, lukte på blomstene, tisse 17 ganger, og være gubbelille. Etter at begge hadde vært i dusjen høljet det ned ute, det trommet på terrassen av vannet. Og jeg pleier å føhne dyra utendørs, for å spare leiligheten for vann og hår overalt... Heldigvis gikk det over, det var faktisk sol en times tid, så jeg rakk å få de så godt som tørr. Even er ”heldigvis” såpass nedrøytet at det er råd å få ham tørr på overkommelig tid, i full pels tar det jo en kvart evighet å nå inn til huden på den karen...
Med rene og pene hunder og passe masse bagasje, var det bare å sette snutene mot Kristiansand. Jeg traff på en real ulykke, så jeg brukte to timer og et kvarter fra meg til avkjøringen til Drammen. Sist helg da det var utstilling der brukte jeg tre kvarter... Men så løsnet det heldigvis, og utover kveldingen fant jeg Hamresanden. Det ble en koselig kveld på hytta, og vekkerklokka kan aldri ringe sent nok morgenen etter... Selv om en bodde 200 meter fra ringen, var en sistemann på plassen og litt sånn hektisk stresset. Det er godt en ikke stiller valp lenger, først ut i ringen, hehehe!


Lille Kalinka syntes det var fint å hvile på bordhylla.

Even var selvfølgelig først ut av mine, og fikk en fin og rørende kritikk av dommer Arne Foss. Som han selv sa, så ble han lyrisk av å se tre slike veteranhanner i en rase som har det ryktet det har for levealder. Even ble belønnet med HP, og tredjeplass i klassen.


Even ble nummer tre i veteran med HP.
Foto: Hilde Berntsen

I beste hannhundklasse vant pappa Ola, og på tredjeplass med cert kom X’ens halvbror Bentley.

Åpen klasse er ofte den største klassen, så også her. X’en har stilt to ganger tidligere for Arne Foss, begge ganger med CK, men da som ”ung og lovende”, nå skal hun jo liksom framstå som voksen og ferdig. Ville han fremdeles like henne?
Fram til dommerbordet, herren Foss kommer bort til oss, ser på henne og utbryter ”ja, du har no itj blitt no’ styggar siden sist, nei!” Jeg hadde jo litt problemer med å forstå dommerens spansk sist helg, men trøndersk kan jeg (jeg har jo bodd der to år, jeg forstår de innfødtes lingua!), vi tolket dette som positivt!
Det ble mye løping i åpen klasse, ikke så lett i vått og glatt gress, svingene begynte å bli oppløpt og gjørmete, jeg spolte og sprutet, men vi løp det vi kunne. Og hurra, det holdt til førsteplass i klassen! CK ble det også, veldig fornøyd da! Flere pene tisper står bak oss, det er virkelig moro å gjøre det bra med konkurranse!
Etter hvert er det beste tispeklasse, og vi er tre klassevinnere som sikkert alle vil ha cert’et. Fra junior er X’ens halvsøster Bodil som tok certet på Østfoldspesialen, fra unghund står Aida som tok certet på Bjerke. Også er det oss... Vi løper og løper. Dommer takker av en veteran, dommer takker av noen i åpen klasse. Vi løper mer, dommer takker av junioren, mer løping, jeg jobber masse med X’en, hun står pent, jeg vet at dommer liker hodet hennes og sørger for at han ser det ofte... Løpe mer, før han begynner å stokke litt. Vi står som nummer to, mamma Lina er foran oss ser jeg, jeg aner ikke hvem som er bak oss, aner ikke hvor unghunden ble av, bare løper, sklir i svingene men holder meg på beina – og vi holder inn! X’en blir andre beste tispe, med cert, bare fineste mamma’n klarte å slå henne i dag!


Stine blir ganske glad for å vinne cert!
Foto: Hilde Berntsen

Pene certhunden!

Så er det utdeling av ulike gavepremier, og Even ropes inn i ringen for premie som eldste veteran – koselig! Premien er en Hilde Berntsen-malt porselenstallerken, og jeg ser med en gang at hun har malt Even; veldig, veldig koselig å få en så personlig gave! Evens kusine Amy (Misteltein’s Amazing Grace), som er født dagen etter Even, får tilsvarende gavepremie for eldste veterantispe.


Foto: Hilde Berntsen


Fatet hvor Even er malt.

Beste oppdretter blir Hiselfoss, som deltar med X’en, X’ens far, X’ens mor, og Bentley – som er sønn av Ola og barnebarn av Lina. BIR, BIM og to certvinnere, og tjukke slekta alle sammen!





Et bugnende premiebord, med deltagerpremie til alle, håndmalt CK- og cert-premie, fine rosetter, fôrpremie og mye fint å ta med seg hjem som minne fra en flott spesial. Velsmurt og flott arrangement på et fint utstillingssted. Og likevel bare noen og førti bernere som meldes på – det er både overraskende og skuffende. Hvorfor ikke støtte opp om avdelingenes spesialer, hva er galt med å stille for en gjennomført koselig og entusiastisk bernerdommer, risikere å vinne vakre håndmalte premier, og ha en trivelig helg i Kristiansand? Jeg skjønner det rett og slett ikke. Men tusen takk til avdeling Agder for en flott utstilling, gratulerer med gjennomføringen, vi sees neste år!



Så vendes bilen nordover igjen, men denne etappen ender for meg i Horten. Surrer litt rundt i byen før jeg finner Rørestrand camping. Og jeg må bare få si at der var det hyggelig betjening! Campingen er stengt natterstid med en bom, men det var parkeringsplass på utsiden for de som måtte dra før bommen åpnet ni. Jeg var ikke så lysten på å ha hundene alene i bilen så langt fra meg, men det var da ikke noe problem å ha hundene i hytta, det syntes de var bare koselig, for de visste hvor viktig det var å ha hunder i livet sitt! Vi skravlet litt, og jeg nevnte at vi hadde vært på utstilling, så da fikk jeg gratis dusjpoletter for å ta en god og lang dusj etter en dag i regnet. God service og ekstra forpleining fordi en har hund, det er ikke ofte en opplever!

Søndag hadde jeg meldt på til lydighetsstevne, for å få maksimal utnyttelse av helga. Arrangør Horten hundeklubb, 20 påmeldt i klasse 1, og dommer var Arild Eriksen. Startnummer ble delt ut på morgenen, og jeg visste dermed at alle var kommet og at vi ikke skulle inn før i fjerde og siste fellesdekk. X’en fikk derfor ligge lengst mulig i bilen, hvor det var svalt og fint. Når hun vel fikk komme ut prioriterte jeg generell lufting og strekke på beina, ville ikke tverre henne ut før vi skulle inn etter en lang helg.
Rett før vi skulle inn forlangte og belønnet jeg derimot kontakt, og hadde henne der jeg ville – passe dempet for å ligge i ro så lenge, men likevel klar over at vi skal jobbe.
Vi var første ekvipasje på denne fellesdekken, og det liker jeg – da blir vi fortere ferdig med tannvisning, ventetid er kjedelig… Dommer var koselig og flink for alle oss urutinerte og nye utøvere, og brukte god tid til å forklare hva vi kunne og ikke kunne, hva som skulle skje. X’en visste også hva vi skulle, for hun tittet veldig på meg mens dommer pratet, før hun etter hvert begynte å sige nedover, med et tydelig spørsmålstegn i øynene. Var ikke dette fellesdekk, da? Søta!

Tannvisning: 10. Ikke noe å trekke her, X’en kan denne øvelsen, ikke antydning til å skulle reise seg eller hoppe opp for å hilse på dommer. Klok av skade passer jeg på at hun sitter rett før jeg gir klar-beskjed til dommer.

Fellesdekk: 10. Hun gikk passe raskt ned i dekk. De første sekundene lå hun og snuste ved siden av framlabbene sine, men kroppen lå i ro. Usikker på om jeg skal gjøre noe med den snusingen, hvor dødstille det forventes at de skal ligge. Men samtidig synes jeg de skal ha lov til å sondere terreng bittelitt. Hun lå i hvert fall rolig etter hvert også med hodet. På dette stevnet var det på de tre første fellesdekkene minst en hund som reiste seg, gikk etter eier, løp bort til eier, eller på andre måter nullet. Det var tydeligvis mange urutinerte hunder, og også på vår fellesdekk ble det uro. Hunden som lå i andre enden av rekka reiste seg, flyttet seg et par skritt, la seg ned, dommer ba eier vente, men da hunden igjen reiste seg fikk eier beskjed om å hente den. Jeg var veldig spent på hvordan X’en ville reagere – både på hunden og kommunikasjonen som var mellom dommer og fører, men hun lå helt rolig. Jeg mener dette er første stevne hun har vært med på hvor en hund reiser seg under fellesdekken. Uansett, fører går tilbake til hundene, og X’en spretter opp – på kommando! Yes, vi som har slitt med at hun enten spretter opp for tidlig eller må ha dobbeltkommando. Jeg har forsøksvis trent på at hun ikke skal sprette opp ved å belønne at hun blir liggende når jeg kommer inntil, men jeg har ikke helt klart å finne balansen mellom å holde henne nede og å få henne opp fort nok. Det jeg gjorde annerledes på dette stevnet (siden det er så lurt å prøve nye ting midt i en konkurranse, har jeg hørt…) var at jeg ga oppsittkommandoen i et annet, og blidere/lysere, toneleie. Vet ikke om det gjorde utslaget, men hun kom i hvert fall opp med en gang – og vi fikk ti på fellesdekk! For første gang, deilig!

Siden vi er første ekvipasje på de individuelle øvelsene får vi litt tid utenfor til å varme opp. Igjen velger jeg ikke å tverre henne med å brårepetere noe, så jeg fôrer henne med noen frolic’er for vel utført arbeid så langt, før jeg belønner noen fine sitter med god kontakt. Hun er helt på nett, og vi går inn i ringen. Hun følger meg i fin lineføring helt ned til dommerbordet, og jeg får en god følelse. Ikke bare skjønner hunden hva vi skal, hun har lyst til å gjøre det også!

Lineføring: 8,5. Jeg merker at jeg går for sakte, men jeg er sliten og tung i kroppen, får ikke med meg beina, så det blir det tempoet det blir. Likevel synes jeg hun følger meg fint i vanlig marsj og springmarsj. Sakte marsj blir litt dølt, hun faller litt ut – ikke mye, men nok til at hun rekker å snuse litt mens vi går bortover. Hun datt vel også ut i helomvendingen, men ellers er det mye bra – fine holdter, fine vendinger og fine temposkifter, sier dommer.



Fri ved foten: 7. Tempoet blir ikke noe bedre her, men vi jobber oss fint gjennom U’en. I helomvendingen faller X’en litt ut (ja, jeg vet, vi jobber med helomvendingene) og hun kommer joggende etter meg og kommer opp på høyre side. Jeg VET at jeg ikke har lov til å ta på hunden under øvelsen, så det blir noen dansetrinn og litt klabb og babb for å få hunden over på riktig side – for hun kan gå fint med kontakt på høyre side også, hun… Men vi kommer oss videre, hehehe! Dommer må åpenbart trekke for den danseoppvisningen, samt fremdeles litt snusing i sakte marsj. Men vi er fornøyd, jeg kjenner at både jeg og hunden gir det vi klarer på en litt tung dag.



Dekk fra holdt: 0. Fin innmarsj, hunden setter seg fint og raskt, og titter på meg når jeg gir dekk-kommando. Jeg venter litt, ingenting skjer, og jeg må legge på en ny dekk-kommando. I visshet om at det automatisk gir null avslutter vi øvelsen ellers perfekt – kjapp oppsitt og det hele. Men jeg rister det av meg, det er flere øvelser.
Under analysen når vi er ferdig innser jeg lett at det er min feil, jeg har feilet i oppladningen til dette stevnet. Jeg har prentet og pirket og prentet og pirket på rette sitter – vi har gått, styrt henne i rett sitt, gått to skritt, styrt i rett sitt, også videre. Jeg har vært så fokusert på delmomentene som ikke fungerer, at jeg har totalt ignorert det å repetere hele øvelser. Så jeg tror at X’en var så innstilt på at vi sitter og går, går og sitter, at hun ikke fattet at det var mulig å skulle legge seg ned. Det som har vært en knalløvelse for oss i lang tid – her dreit jeg meg ut, jeg må huske å holde ved like kremøvelser, og jeg må huske å repetere alle øvelser før et stevne. Konkurransetrene og pirketrene, slå seg selv i hodet. Men jeg lærer, jeg tror virkelig at jeg gjør det.

Innkalling: 8. Blir sittende fint, hører tydelig kommandoen min, men må bare tenke seg litt om før hun reagerer – skal hun virkelig løpe helt bort dit? Mente jeg virkelig det jeg sa? Men så kom hun, i ganske fin fart (hun er raskere til vanlig, men dommer syntes tempo var fint), og avslutter som vanlig med en noe skjev sitt. Men den har vi jo valgt å ignorere, til fordel for høy fart og kremt reaksjonsevne kremt…

Stå under marsj: 6,5. Vi er tunge i beina begge to nå, jeg kjenner at innmarsjen er seig, det er langt fram til dommeren. Jeg gir kommando, husker å bruke riktig stemme denne gangen, slenger på litt hånd for å safe, og likevel går hun noen skritt videre. Vi må trygge denne øvelsen, det er nok vår mest ustabile greie – kan være knallreaksjon en gang og ingen reaksjon neste gang… Men, vi får nå poeng, og hun har en fin nedsitt når jeg kommer inn.

Fritt hopp over hinder: 9. Litt tjuvstart og litt rotete avslutning (jeg tar noen løpesteg for å ta igjen hunden), men alt i alt likevel en fin øvelse. Og, klapp på skuldra til føreren: Jeg så at hun satt skjevt foran hinderet, og rettet henne opp – jamfør sist, uoffisielle stevne.

Helhetsinntrykk: 8. Dommer sa at da vi begynte gledet han seg over at han nå endelig kunne få gi en tier i helhetsinntrykk (han hadde gitt flere 0’er der før vi kom inn!), men dessverre tapte vi oss utover med tempo og presisjon, dalte litt øvelse for øvelse. Men, masse fint å jobbe med, et veldig bra utgangspunkt for videre arbeid, og dermed 8.



Jeg er superfornøyd! X’en var tydelig sliten etter helga, jeg var noe lemster i kroppen etter tung løping lørdag og to netter i udde senger og mye kjøring – ingen av oss hadde en optimal dag. Men hun hadde en flott utholdenhet, hun hadde en herlig samarbeidsvilje, hun holdt kontakten for det meste, og var en helt annen hund å konkurrere med nå enn før sommeren. Det er tydelig at vi har fått et bedre samarbeid, vi har fått konkurranserutine, jeg har større trygghet i ringen, og det smitter over på hunden. Vi har mer forståelse for hva vi holder på med, ting er mer forutsigbare og positive. Nå må jeg bare bli flinkere til å forberede oss før konkurranse i treningen, ikke bare på selve stevnedagen, men den siste uka før. Jeg har lagt en plan før neste stevne, så får vi se hvordan det fungerer.
Jeg husker aldri koeffisienter og slikt, så jeg ante ingenting om poengsum – men ut fra hva andre i ringen presterte hadde jeg en følelse av at vi måtte havne på en god plass på resultatlista. Og da det var utdeling av kritikker og premier, drøyde og varte det før vi ble ropt opp, nesten så jeg trodde vi var glemt. Men så, på sjetteplass av 20, kom vi! Og vi ble dermed også den første ekvipasjen som fikk premie – nye godbiter til X’en, ikke alle premier må i premieskapet. Summen ble 146,5 poeng, og andrepremie. Dette er faktisk 29,5 poeng bedre enn vår beste poengsum på offisielt stevne så langt, så jeg er knallfornøyd! Syv poeng på dekk fra holdt ville gitt opprykkssum og førstepremie, men det bryr jeg meg ikke så veldig mye om – vi skal ikke opp i klasse 2 med det første uansett, vi vil være stabile i klasse 1 før vi tenker på en annen klasse. Jeg tror klasse 2 blir for tøff om vi skal rykke opp med en gang vi har knepet 160,5 poeng. Jeg skulle gjerne hatt sølvmerket – beviset på at en har gjennomført alle øvelser med karakter i en konkurranse, men det kommer en annen gang. Vi prøver oss fram, og må finne ut av hvordan LP fungerer.

Det var et koselig stevne, med digre pokaler til de tre beste i hver klasse, og for øvrig premiering til 1/3 i hver klasse. Skyggefull og fin parkeringsplass, bare 20 kroner for parkering og katalog, god kjørebeskrivelse, god mat, stor ring med godt underlag, flinke arrangører – et godt stevne! Skal en klage på noe, må det være at ringen med klasse 2 og eliteklasse lå mye fredeligere til enn ringen med klasse 1 – den lå rett ved kiosken, og den lå langs veien som alle kom gående fra parkeringen. Så det ble mer forstyrrelser der enn ved den andre ringen. Det var ikke noe problem for oss som hadde sent startnummer, men for de første som startet var det litt mye aktivitet rundt ringen, synes jeg. Ikke så lett å være debutant, når bikkja har all fokus rettet mot det som skjer på utsiden av ringen.
Ellers er det jo vanvittig koselig når fremmede kommenterer prestasjonene en har gjort i ringen, skryter av hunden og roser innsatsen! Jeg blir jo litt satt ut, men det er veldig hyggelig, særlig når en synes selv at en gikk en god konkurranse.

Av de 20 i klasse 1 var det faktisk 15 forskjellige raser – moro! Det kommenterte dommeren også, at de liker å se spekter og rasebredde i lydighet. Det var faktisk ingen border collie i klassen, synd, det er jo alltid et mål å slå en bc, er det ikke? :-D




Alle foto søndag: Toril Brynestad

Så var det bare å finne gasspedalen for å komme seg til Oslo, plukke opp Hans, og kjøre videre til søsteren for å feire pappas bursdag og levere tilbake Even. Svusj, så var den helga over, men det er en helg jeg vil huske lenge!