Så er sesongen avsluttet - hva gjelder lydighet. I helga gikk vi årets siste stevne, og det har jeg tenkt til å dytte laaaaangt bak i glemmeboka! Det er det verste jeg har vært med på lenge, hva gjelder mine nerver og konkurransefølelse.
Det gikk lenge rykter om at klasse 1 var flyttet fra lørdag til søndag, men da jeg kontaktet en i arrangørklubben fikk jeg avvist det ryktet. Så går det et par dager, PM kommer i mailboksen, og der er jaggu klasse 1 flyttet til søndag likevel. Og ikke bare det, klasse 1 starter klokka 08:00! Så da var det å stresse rundt for å få flyttet planene som var lagt for søndagen, og ikke alle var like lett å gjøre noe med. Men etter hvert så det ut til at søndagen skulle gå opp i opp, "heldigvis" måtte noen av planene avlyses av andre, så jeg kom derfor i mål. Jeg var rimelig sur hele uka over at det var byttet dag OG så tidlig oppmøte - selv om en ikke kan skylde på arrangør heller, de fikk så mange påmeldte at det ikke var plass til alle på lørdag. Men jeg var sur for det. Jeg hadde regnet meg fram til at jeg var ekvipasje 6 i klasse 1, altså med i første fellesdekk. Altså måtte jeg være der i syvtiden. Skikkelig sur for det og, B-menneske som jeg er...
Men lørdag kveld får jeg vite at katalogen er satt opp med annen rekkefølge enn jeg hadde trodd, så vi er nummer 2 i klasse 1 - shit, det var jeg ikke forberedt på!
Jeg hadde nemlig forberedt meg mentalt til dette stevnet mye mer enn før, lagt planer for hvilke rutiner jeg skulle ha, hva jeg skulle gjøre når, sett for meg fellesøvelsene i hodet - jeg hadde laget ei løype jeg skulle gjennom, og nå røk punkt for punkt!
I PM sto det at ridehallen var lett å finne, men etter å ha lett i en halvtime var jeg i grunnen rimelig sur og lite enig i at den var lett å finne. Fikk heldigvis kjørebeskrivelse over telefon fra en bekjent som skulle dit og kunne ringes halv åtte en søndag morgen... Og ja, jeg hadde sjekket på kartet før jeg dro hjemmefra, men jeg kan jo ikke noe for at kartet ikke stemte med terrenget, og at IKEA hadde flyttet seg i løpet av natta...
Så er jeg da på parkeringsplassen en halvtime senere enn planlagt, føler jeg har dårlig tid og stresser, hiver med meg bur, sekk og hund. Foran inngangspartiet er det så opptråkket og gjørmete, jeg blir surere (ser dere et mønster?) og tenker at det måtte da i en stall gått an å finne litt sagflis å strø over det verste, så vi slapp å vade inn i bygget?
Så innser jeg at jeg er første ekvipasje, fordi nummer 1 ikke kommer, og da rakner det skikkelig for meg - nå aner jeg ikke hvordan jeg skal forberede meg, hva jeg skal gjøre. Jeg varmer opp X'en med litt "nei, det er ikke lov til å spise hestebæsj, se jeg har kjøttboller"-trening, samt fokuserer på kontakt for å få henne i rett modus. Inn i buret så hun kan få kjede seg og bli klar for å jobbe.
Så er det fellesøvelsene. Jeg ser det ligger mye bæsj langs kanten bak oss, håper ikke X'en vil oppdage det...
Tannvisning: 10. Ikke noe å utsette.
Fellesdekk: 10. Ikke noe å utsette. På hunden. Føreren, derimot, står med voksende slem klump i magen mens jeg tenker på alt som kan gå galt, kjenner at jeg skikkelig gruer meg, tenker at dette orker jeg ikke, hva gjør jeg her, dette er skikkelig ikke moro.
Etter den pep-talken får vi våre to minutter på utsiden for å varme opp. Jeg belønner X'en med noen godbiter, belønner kontakt i utgangsstilling, føler meg stresset siden dommer bare venter på oss, og går inn i ringen med en gang igjen. Aner ikke hva jeg skal gjøre på utsiden. Med en gang på innsiden begynner X'en å hoppe og bjeffe på meg, og da føler jeg at jeg skal spy - det har jeg ikke kjent før i ringen.
Lineføring: 6,5. Vi starter vel greit, men i alle vendinger og helomvendinger napper jeg henne med meg i lenka uansett om jeg trenger det eller ei, hun blir stående i en holdt eller to, og jeg går som ei ku. Jeg er ikke mentalt til stede.
Fri ved foten: 0. Til tross for at vi har trent på startene og de har blitt fine, blir X'en sittende igjen når jeg går - jeg kan forstå om hun ikke hadde videre lyst til å bli med meg, når jeg var som jeg var. I stedet for å gå tilbake for å hente henne, roper jeg henne til meg, og da kommer hun hoppende fram på min høyre side. Om jeg husker riktig blir hun stående der mens jeg går videre, jeg tar en vending og håper hun skal komme etter, dommer ber meg om å ta med meg hunden, jeg roper på X'en, hun danser og bjeffer rundt og rundt meg, er litt all over the place, men i det minste hele tiden i ringen. Og jeg - jeg tenker bare at det ikke er lov til å ta på hunden under fri ved foten, for det gir null... Ikke ta på hunden... Jeg burde jo bare tatt henne til meg, pustet med magen, klappet litt på henne for å roe oss begge, og gått videre for å få gått øvelsen noenlunde skikkelig - nullen klarte vi jo selv om jeg ikke tok på henne...
Dekk fra holdt: 0. Dobbeltkommando på neddekken, gir automatisk null. Jeg innbiller meg jo at det er en øvelse hun kan, samtidig som hun ofte gjør den feilen på stevner. Vi får se på det i treningen, mer om det lenger ned i bloggen.
Innkalling: 8. Hun blir sittende, reagerer momentant og kommer i herlig fart, setter seg på plass i sin sedvanlig skjeve utgangsstilling (det er nok flaks at hun de siste gangene har satt seg rett på trening, ja...) og det gir to poeng trekk. Veldig fornøyd!
Stå under marsj: 0. Enten vet X'en hva hun skal, eller så vil hun ikke mer, for hun stopper i en stå bak meg, jeg ser det, kommanderer "stå" i håp om å safe, og fullfører øvelsen. Og som dommer sa - kommando skal komme først... Hadde jeg vært i stand til å improvisere i ringen hadde jeg kanskje fått henne med meg litt til, og gitt en ståkommando når vi var på linje selv om vi hadde passert dommeren.
Fritt hopp over hinder: 7. Øvelsen heter fritt hopp over hinder, det vet X'en. Vi starter innmarsjen, dyret stikker og flyyyyr over hinderet, jeg løper (ikke jogger) etter mens jeg roper "hopp" og får tatt henne igjen på andre siden, og vi avslutter på samme sted, men hun står - moro med hinder! Hehehe, kanskje på tide å ta tak i tjuvstartsproblemet vårt?
Helhetsinntrykk: 5. Hun stakk ut av ringen mellom to øvelser (etter fri ved foten, tror jeg det var), og da kan det ikke gis høyere. Vi fortjente neppe høyere for det som foregikk inni ringen heller...
Det var 43 påmeldt i klassen, og jeg tror vi ble 25 - men da tenker jeg at det var cirka 25 som møtte også... :-D 88 poeng knallet vi til med!
Det var rett og slett en jævlig konkurranse, for meg mentalt sett. Jeg psyket meg jo helt ned, og da har da ikke hunden lyst til å jobbe med meg, det skjønner jeg.
Jeg har de siste dagene snakket med flere om dette med konkurransenerver og konkurranseforberedelser, og fått luftet både frustrasjon og usikkerhet. Og jeg gjør rett i å ha rutiner, forberede meg mentalt - men jeg gapte over for mye denne gangen. Jeg kan ikke forberede ting jeg ikke har kontroll over - for eksempel startrekkefølge, en vet aldri hvem som møter og hvor i løypa en havner. Jeg må ha rutiner som er uavhengig av startrekkefølge, rett og slett. Og kjøre løpet, uten å la meg stresse av at dommer venter. Jeg må også bli mye flinkere til å tenke positivt - under fellesdekken burde jeg bygget meg opp ved å tenke på hvor knallflink hunden er som ligger enda halen ligger i fristende hestebæsj, og gledet meg til de øvelsene som ER bankers - innkalling og hinder.
Jeg må også bli flinkere til å forene trening og konkurranse - og det blir et viktig arbeid fram til neste sesong starter. Treningssituasjon og konkurransesituasjon må minne mer om hverandre. Det vil si at jeg må ha leke konkurranse-treninger, med ringtau og dommer. Jeg må kjøre hele programmet oftere, og være bevisst på hvordan jeg oppfører meg mellom øvelsene. Det hjelper ikke at X'en kan alle øvelsene på trening, når hun mellom øvelsene der får ta en løperunde og løsne ut, mens jeg i konkurranse skal ha henne hos meg hele tiden, og som en konsekvens maser og peser med henne, tauer i halsbåndet og dytter henne i sitt. Er det rart hun melder seg ut?
Det er flere ting vi skal jobbe med, jeg har kanskje ingen klar formening om hvordan enda, men jeg diskuterer det med gode venner og bekjente som både har mer konkurranseerfaring enn meg - og som har kommet seg gjennom nervelammelser med godt resultat!
Lydighetssesongen er over, vi noterer oss at vi klarte 146,5 poeng og andrepremie som det beste - og det er vi godt fornøyd med, det var et morsomt stevne! Mange lydighetsmål for i år ble ikke nådd, nei vel, da overflytter vi dem til 2010 - eller kanskje skal jeg endre mål og ha et annet fokus enn bare resultat? Vi får se. I helga var det i hvert fall ikke gøy å konkurrere, og da spiller ikke poengsum noen rolle.
En annen viktig grunn til at dette stevnet ikke teller, er at jeg var syk, fant jeg ut. Jeg har i flere uker vært stresset og mye sliten, frøset en del, men ikke blitt sjuk. Egentlig ikke kjent noe annet enn litt sliten og demotivert for det meste. Men så kom jeg hjem fra stevnet på søndag, satte meg ved dataen mens stekeovnen varmet en grandiosa, og bare kjente feberen spratt på meg og klorte seg fast. Frøs, svettet, hutret, svimlet, kvalm, uggen i magen, ingen matlyst, feber og sov mer eller mindre 17 timer i strekk. Og sov deretter omtrent hele mandagen... Det er mulig at det var noe jeg kjente på i LP-ringen også... Bare for å komme med flere unnskyldninger og bortforklaringer! Nå er jeg i hvert fall sykemeldt ut uka, håper det gjør at jeg får ting ut av systemet (bokstavelig talt og i overført betydning) og får tilbake overskuddet.
17. november 2009
13. november 2009
Walking in a Winter Wonderland...
Jeg er lykkelig og lyrisk - så lite som skal til! Det har snødd i dag, og ligger en drøy centimeter på bakken. Og vi har kost oss på tur i dag både X'en og jeg!
X'en simpelthen elsker at snøen er tilbake, hun hopper og spretter rundt omkring. Bykser hit og dit, hun gjør noen herlige spretthopp med fire samlede bein som en annen søt harepus (de ser jeg nesten bare når det er snø, hoppene altså, ikke harepusene), hun løper etter snøflakene som daler ned, og jakter på fnuggskyggene i lyset fra mastene i lysløypa.
Vi koser oss! Jeg blir gladere, jeg går lengre tur, det er morsommere å gå ut i mørket - vi elsker snø og vinter! Det eneste skåret i gleden er at lykken ikke varer evig - i helga er det meldt mange varmegrader. Men, det kommer alltids ny snø, og da er vi klar igjen for å leke! Bare det ikke kommer så mye at de begynner å preppe skiløyper :-(
Kveldsløypa ble avsluttet med litt lydighetstrening på en snødekt grusbane - hun hadde ikke noe problem med å konsentrere seg om meg og fri ved foten selv om det var en hel bane av urørt snø som skrek etter å få masse søte poteavtrykk på hele seg. Det fine var jo at jeg kunne se i sporene hvor tett inntil meg og hvor rett med meg hun har gått, og det var bra spor! Flinkeste!
Jeg kjørte også den hellige treenigheten vår, og dessverre kom det tre mennesker ut av klubbhytta som fanget X'ens oppmerksomhet, så på dekk fra holdt ble hun fjetret - stoppet da jeg stoppet, men ble stående og titte på menneskene. Jeg hadde is i magen, ventet til hun tok kontakt, kommanderte sitt og dekk, avsluttet øvelsen uten å belønne, og begynte på nytt. Og mer gjorde vi egentlig ikke, ikke alle lydighetsøkter må vare så lenge.
Vi var derimot på jakt! Et rådyr spratt inn på veien fra en treklynge, og forsvant rundt svingen. X'en fór avgårde, men stoppet etter kanskje ti meter - jeg vet ikke om det var på grunn av min innkalling eller om det er fordi hun har så lite jakt, men jeg var i hvert fall glad for at hun kom løpende tilbake til meg, og belønnet rikelig det. Rådyret forsvant i mellomtiden, men ut fra sporene i snøen så jeg at det løp på veien vi gikk i hvert fall tretti meter (jeg telte, for en gangs skyld) fra der X'en stoppet før det forsvant inn i skogen, så X'en hadde hatt god mulighet til å følge det lenger, hun må ha sett det da hun stoppet. Men, det var vel ikke så spennende, hun snuste litt i sporene et par meter, men forlot det kjapt til fordel for andre lukter.
Nå kan jeg ikke si at jeg aldri har truffet vilt i nærområdet, når en sukker over båndtvang og ekstraordinær båndtvang - det er ikke bare hoggorm her, vi har i hvert fall ett rådyr.
X'en simpelthen elsker at snøen er tilbake, hun hopper og spretter rundt omkring. Bykser hit og dit, hun gjør noen herlige spretthopp med fire samlede bein som en annen søt harepus (de ser jeg nesten bare når det er snø, hoppene altså, ikke harepusene), hun løper etter snøflakene som daler ned, og jakter på fnuggskyggene i lyset fra mastene i lysløypa.
Vi koser oss! Jeg blir gladere, jeg går lengre tur, det er morsommere å gå ut i mørket - vi elsker snø og vinter! Det eneste skåret i gleden er at lykken ikke varer evig - i helga er det meldt mange varmegrader. Men, det kommer alltids ny snø, og da er vi klar igjen for å leke! Bare det ikke kommer så mye at de begynner å preppe skiløyper :-(
Kveldsløypa ble avsluttet med litt lydighetstrening på en snødekt grusbane - hun hadde ikke noe problem med å konsentrere seg om meg og fri ved foten selv om det var en hel bane av urørt snø som skrek etter å få masse søte poteavtrykk på hele seg. Det fine var jo at jeg kunne se i sporene hvor tett inntil meg og hvor rett med meg hun har gått, og det var bra spor! Flinkeste!
Jeg kjørte også den hellige treenigheten vår, og dessverre kom det tre mennesker ut av klubbhytta som fanget X'ens oppmerksomhet, så på dekk fra holdt ble hun fjetret - stoppet da jeg stoppet, men ble stående og titte på menneskene. Jeg hadde is i magen, ventet til hun tok kontakt, kommanderte sitt og dekk, avsluttet øvelsen uten å belønne, og begynte på nytt. Og mer gjorde vi egentlig ikke, ikke alle lydighetsøkter må vare så lenge.
Vi var derimot på jakt! Et rådyr spratt inn på veien fra en treklynge, og forsvant rundt svingen. X'en fór avgårde, men stoppet etter kanskje ti meter - jeg vet ikke om det var på grunn av min innkalling eller om det er fordi hun har så lite jakt, men jeg var i hvert fall glad for at hun kom løpende tilbake til meg, og belønnet rikelig det. Rådyret forsvant i mellomtiden, men ut fra sporene i snøen så jeg at det løp på veien vi gikk i hvert fall tretti meter (jeg telte, for en gangs skyld) fra der X'en stoppet før det forsvant inn i skogen, så X'en hadde hatt god mulighet til å følge det lenger, hun må ha sett det da hun stoppet. Men, det var vel ikke så spennende, hun snuste litt i sporene et par meter, men forlot det kjapt til fordel for andre lukter.
Nå kan jeg ikke si at jeg aldri har truffet vilt i nærområdet, når en sukker over båndtvang og ekstraordinær båndtvang - det er ikke bare hoggorm her, vi har i hvert fall ett rådyr.
11. november 2009
Må ha det, bare må ha det
Tiden går, det har vært hektiske dager, men nå som jeg har tid til å blogge husker jeg ikke hva vi egentlig har fylt dagene med... Så det har vel sikkert vært mye av det samme gamle - hund og hverdag? Dessuten driver jeg med en make over av hjemmesiden, så den skal forhåpentligvis lanseres i løpet av et par uker i ny skrud. Men TTT, TTJLT (Ting Tar Tid, Ting Tar Jævlig Lang Tid). Fordi det er jeg som gjør det, og Stine gjør ting hun ikke kan :-D
Tirsdag vet jeg i hvert fall at vi var på hytta til Osloavdelingen igjen, vi har vært fraværende en gang eller to fordi det har gått lus i avdelingen, og jeg ikke er så keen på at X'en skal bli smittet. Jeg vet at de som har visst om lus på sine hunder har vært flinke og holdt seg hjemme, men jeg valgte den paranoide løsningen og gikk tur alene. For alt jeg visste, kunne jo også X'en ha egg, så jeg så an kløing et par dager før jeg konstaterte at vi slapp unna denne gangen også.
Onsdag kveld kom sesongens første snø, og det var i hvert fall X'en happy for! Snø er moro! Løpe, spise, snuse, base, sprette, rulle, tumle og beine - ufattelig så mye morsommere det blir å være ute med et lett snødryss som ikke en gang dekker bakken! Jeg liker snøen selv, jeg - renere hunder, penere ute, lysere ute, rett og slett triveligere. Også står det i stil til julestemningen som sakte vokser fram i meg, helt uten å tenke over det har jeg allerede bestilt et par julegaver på nett, planlagt julekort, laget juleannonse til Berner'n, kjøpt adventsstake til å ha på kontoret, nynnet julesanger, gått i buer rundt julemarsipanen på Rimi'n og begynt på ønskeliste... Men det er jo egentlig litt for tidlig, jula starter med NKK Hamar, den. Bortsett fra at alt ble tull i år når NKK Hamar brått var i oktober, så nå skal liksom julestemningen starte med NKK Lillestrøm, men jeg har da ingen juleminner knyttet til Lillestrøm! Jaggu er det bra vi ikke var på NKK Hamar, i hvert fall, for en kan jo ikke gå rundt med julestemning fra første helga i oktober av! Skjønner dere jeg er forvirret og at ting er tungt for meg? Røske sånn i tradisjonene og vanene mine!
Jeg er et enkelt menneske, jeg har noen faste ting jeg må ha i livet mitt, med jevnlige doser. Utstilling er en av dem, og nå hadde det gått syv uker siden sist! Jeg var jo i ferd med å rakne helt - skjelven og ødelagt, kaldsvettet og flimrete blikk, sov dårlig og kjente en uro i kroppen, tappet ustanselig rastløst med foten og slang armene vilt rundt meg. Må ha det, bare må ha det! Så da ble det til at jeg meldte på i Letohallen i helga, sirkushesten måtte i manesjen igjen! Vi meldte bare på søndag, så lørdag hadde vi fri og kunne gå en laaaang tur. Snøen var selvfølgelig long gone, og da vi kom hjem igjen var X'en rett og slett blitt til sort og tan-farget. Det fantes ikke lenger noe hvitt på henne!
Jeg var frivillig på OSFF i helga, så jeg hadde firetimersskift både fredag og lørdag. Hans var festivalleder, så in the goodness of my heart stilte jeg opp, i håp om å vinne årets kjæreste-prisen! :-D Mens jeg var der på lørdag, lå X'en hjemme til tørk. Vel hjemme var det bare å støvsuge gulvene for den finfine sanden som lå rundt om på gulvene, så ikke det skulle feste seg på henne igjen når hun kom ut av dusjen (for øvrig har jeg for vane å støvsuge shit fra gulvene med jevne mellomrom, altså). Føhningen tok vi innendørs, og rare dyret mitt tittet storøyd på alle pelsdottene som flagret i lufta rundt henne. Rett fra kroppen... Så da støvsugde vi en gang til. Og etter et par timer føk jeg kjapt over gulvet enda en gang, for da hadde det som svevde i lufta landet på gulvet. Ønsker meg stort hus med eget groomingroom, jeg... Moro med røytetispe!
Så kom utstillingsdagen, og det ble bare utstillingsdagen. Jeg hadde i noen ambisiøse uker vaklet fram og tilbake, siden Stovner Hundeklubb skulle arrangere sitt klubbmesterskap den søndagen, og vi kunne trenge konkurransetreningen. De skulle starte ni, det var cirka tre kvarter å kjøre fra konkurranseplassen til Letohallen, berner var innkalt til ti, og det var fem valper og alle hannhundene før oss, altså skulle X'en neppe i ringen før halv elleve, kanskje senere om dommer dømte litt saktere. Så om vi fikk gå LP først, kunne vi være ferdig til halv ti - hvis de begynte presis. Men jeg fant ut at det var for mange variabler, det ble for mye stress og ville trolig ødelegge både LP-konkurransen og i utstillingsringen - og om det i tillegg var stygt vær ville pelsen bli ødelagt før utstillingen... Så nei, en fikk prioritere, og da prioriterte jeg glatt utstilling denne helga. Syv uker, abstinenser, get the point?
For noen uker siden fikk jeg en hyggelig melding på Facebook fra ei tidligere studievenninne, som hadde fått sin første hund - jeg nevnte nylig at jeg besøkte valpen her i bloggen. Hun, altså venninnen og ikke hunden, vil gjerne lære mer om utstilling, så da har jo jeg bredt utover mine fagre og omfangsrike utstillingsvinger og tatt det på min æreskappe å innvie henne i utstillingsverdenens magiske kunst! Så Sandra ble med til Letohallen, det er manndomsprøven sin det, å bli med til en proppfull hall på sin debut! Men Sandra tok det fint, hun - et åpent sinn, god nysgjerrighet og bra avreagering, hehehehehe! Sjarmert av X'en ble hun også, selv om verken Sandra eller andre fikk lov til å ta på dyret før vi var ferdig i ringen. Det kunne jo hende siste rest av pelsen datt av...
Resultatmessig ble det ingen höjdare, med en flat rød, men du verden så moro det var å være på utstilling igjen! Godt å treffe kjente og kjære igjen, moro å stille hund, og X'en fungerte bra i ringen - glemmer ikke kunstene sine så lett. Ringen var ikke av de største å løpe i (men det er simpelthen ikke mer plass i Letohallen, lurer på når utstillingsfolket vokser seg fullstendig ut av den), men den var i hvert fall firkantet - vi har hatt avlange av og til.
Siri er ikke bare et forbilde når det gjelder spor, hun er også en drivandes god fotograf, så jeg hadde fått tigget audiens. Hun er fotografen bak fjorårets julekort, nå måtte vi få tatt nye. Det er så fint å ha Siri som fotograf, for hun kan både hund og kamera, roper ut når et bakbein står feil og ser lett hva som gjør et bilde godt, sørger for at det ikke gror flaggstenger ut av hundens hode og slike ting som en lett ser best vel hjemme med bildene på dataskjermen... Siri, som jo kjenner X'en fra tidligere sportreninger, hadde også lyst på noen "X'en er gærn"-bilder, og X'en var ikke så veldig vanskelig å be... Vi kaller denne bildeserien "Grooming - the funnier way".
Ellers bragte helga gode resultat andre steder - X'ens vakre pappa Ola Odelsgutt av Hiselfoss var i Danmark, hvor han ble BIR lørdag og BIM søndag - og med det kan føye en ny tittel til rekka; DKV-09, dansk vinner 2009. Lørdag ble X'ens tante Tapre Trultemor av Hiselfoss BIM, og med CACIB utløste det også internasjonalt utstillingschampionat.
For selv om det har vært stille på utstillingsfronten for X'en i det siste, har hennes familie vært desto mer aktiv. Siste helga i oktober var pappa Ola en tur til Tromsø, og der ble han lørdag Best in Show! Første helga i oktober var det NKK-utstilling i Hamar, og der ble X'ens spreke mamma Enslige Evelina av Hiselfoss BIS veteran! Wow! Tante Trulte har også vært til Finland og hentet finsk championat - peneste familien, det.
I går var vi på helt ny plass med helt nye folk og trente lydighet, og jeg var så fornøyd med økta at jeg vel hjemme fastslo at hun fikk 11 på alle øvelsene i Facebookstatusen min... Hun var kanskje ikke fullt så god (!), men jeg var veldig fornøyd med hvordan hun jobbet, når hun hadde landet og forstått at det var trening og ikke playdate. Vi var innom alle øvelsene i klasse 1-programmet, og jeg har knapt noe å pirke på. Flott dekk fra holdt, en innkalling med hurtig respons og fart, og deretter rett sitt (jamfør forrige blogg) - hva skjer? En stå under marsj hvor JEG klarte å gjøre det jeg skal, og det så ut som om hun stoppet bra (når jeg gjør det jeg skal snur jeg meg ikke bakover for å se om/at hun stopper...) - og Anette, nei, vi trente ikke på stå under marsj, vi UTFØRTE en stå under marsj, en gang. Æresord!
Det var fellesdekk med åtte hunder, og jeg passet på at vi lå i midten - jeg er for ofte litt "sjenert" og stiller meg ytterst for ikke å brøyte meg fram. Men vi trenger trening på å være i midten, så da bøste jeg meg opp og krevde plass :-D Det er ikke det å ligge mellom to hunder som er vanskelig for X'en, men det er det å vente på å få legge seg ned som er KjEdElIg. Vi startet med tannvisning, og det var fire hunder som skulle få sjekket tennene før X'en - dritdølt, ass! Da reagerer hun enten ved å bli usikker på hva vi skal, og legger seg for sikkerhets skyld, sakte sakte ned. Eller så sitter hun litt urolig, kan også begynne å dytte borti meg og lure på hva som skjer. Og begge deler håndterer jeg dårlig - jeg begynner å stresse og mase på henne, kaver og fikler. Og dermed ødelegger jeg for oss før vi i det hele tatt har begynt, vi går ikke så godt sammen når vi har kranglet slik... Som håpet fikk jeg framprovosert disse reaksjonene hos henne, og fikk dermed trent meg selv på å være rolig og ha is i magen. X'en la seg ned, og jeg lot henne lugnt få ligge der, når "dommer" var i ferd med å avslutte tannvisningen på ekvipasjen foran oss kommanderte jeg henne opp i sitt, sjekket at hun satt rett, og ga "dommer" klarsignal. Ingen "krangling", ikke stress og mas, hunden slipper å kjede seg, og vi får ti på tannvisning. Og deretter hadde jeg en hund som lett la seg ned igjen, siden jeg ikke hadde brukt de siste minuttene på å avbryte flere forsøk på å legge seg ned (been there, don that - NKK Drammen). Hun skal selvfølgelig ikke kunne legge seg når hun vil, jeg skal ikke ha en tjuvstart på fellesdekken. Men jeg tror ikke jeg risikerer det - fokus nå var på å finne MIN ro for å håndtere en situasjon, så skal vi parallelt trene på det å sitte lenge i utgangsstilling før ny kommando gies. Vi har en plan!
Fellesdekken lå hun for øvrig knall, selv om hundene på hver side både lå noe urolig og hadde førere på kort avstand som var hyppig framme for å belønne. X'en kan fellesdekk, hun! Fornøyd med henne da, ja!
Ellers trente vi på både lineføring og fri ved foten, med fokus på vendinger. Startene våre har blitt bra, synes jeg, nå er utfordringen å beholde kontakten etter de tre første skrittene også, hun må liksom sondere og snuse litt, før hun kommer på plass mentalt igjen. Men, jeg tverret ut FVF/LF ganske mye, og hun var med hele veien - dog var det lange gåøkter hvor det skjedde en del, det var ikke bare gå-gå-gå-gå-gå. Vi hadde temposkifter, holdter, 90 gradersvendinger, 360 gradersvendinger og 540 gradersvendinger. Jeg ble svimmel, men dyret hang på!
Den eneste øvelsen vi ikke trente på var fritt hopp over hinder, men den klarte hun derimot helt på egenhånd tidligere på morgenen.
Vi var nemlig hos veterinær for revaksine, og jeg vet jo så inderlig vel at det dyret simpelthen elsker å komme til veterinæren. Vi må repetere gå pent i båndet-regler på parkeringsplassen, og på venteværelset må vi jobbe litt med det å ligge eller sitte rolig. Vanligvis spretter hun opp og spoler inn på undersøkelsesrommet, men ikke denne dagen. Da gikk hun så fint ved min side i slakk lenke - inntil hun plutselig forsvant foran meg og fløy opp på undersøkelsesbordet! Og det sto på det helt høyeste, rakk meg vel til oppunder armene! Det så jo ikke ut som om hun måtte ta sats eller anstrenge seg en gang, plutselig bare sto hun der oppe! Gærne dyret... Veterinæren hadde aldri opplevd maken, ingen tvil om at den hunden stortrives hos dem. Vel, X'en fikk sine stikk og en håndfull godbiter (er det rart hun elsker det stedet...), fikk sitt pass påstemplet (ha ha ha ha ha...), og har overbevist meg om at jeg ikke lenger trenger å bekymre meg for om hun kan klare å hoppe 65 cm eller 85 cm i brukskonkurranser...
Tirsdag vet jeg i hvert fall at vi var på hytta til Osloavdelingen igjen, vi har vært fraværende en gang eller to fordi det har gått lus i avdelingen, og jeg ikke er så keen på at X'en skal bli smittet. Jeg vet at de som har visst om lus på sine hunder har vært flinke og holdt seg hjemme, men jeg valgte den paranoide løsningen og gikk tur alene. For alt jeg visste, kunne jo også X'en ha egg, så jeg så an kløing et par dager før jeg konstaterte at vi slapp unna denne gangen også.
Onsdag kveld kom sesongens første snø, og det var i hvert fall X'en happy for! Snø er moro! Løpe, spise, snuse, base, sprette, rulle, tumle og beine - ufattelig så mye morsommere det blir å være ute med et lett snødryss som ikke en gang dekker bakken! Jeg liker snøen selv, jeg - renere hunder, penere ute, lysere ute, rett og slett triveligere. Også står det i stil til julestemningen som sakte vokser fram i meg, helt uten å tenke over det har jeg allerede bestilt et par julegaver på nett, planlagt julekort, laget juleannonse til Berner'n, kjøpt adventsstake til å ha på kontoret, nynnet julesanger, gått i buer rundt julemarsipanen på Rimi'n og begynt på ønskeliste... Men det er jo egentlig litt for tidlig, jula starter med NKK Hamar, den. Bortsett fra at alt ble tull i år når NKK Hamar brått var i oktober, så nå skal liksom julestemningen starte med NKK Lillestrøm, men jeg har da ingen juleminner knyttet til Lillestrøm! Jaggu er det bra vi ikke var på NKK Hamar, i hvert fall, for en kan jo ikke gå rundt med julestemning fra første helga i oktober av! Skjønner dere jeg er forvirret og at ting er tungt for meg? Røske sånn i tradisjonene og vanene mine!
Jeg er et enkelt menneske, jeg har noen faste ting jeg må ha i livet mitt, med jevnlige doser. Utstilling er en av dem, og nå hadde det gått syv uker siden sist! Jeg var jo i ferd med å rakne helt - skjelven og ødelagt, kaldsvettet og flimrete blikk, sov dårlig og kjente en uro i kroppen, tappet ustanselig rastløst med foten og slang armene vilt rundt meg. Må ha det, bare må ha det! Så da ble det til at jeg meldte på i Letohallen i helga, sirkushesten måtte i manesjen igjen! Vi meldte bare på søndag, så lørdag hadde vi fri og kunne gå en laaaang tur. Snøen var selvfølgelig long gone, og da vi kom hjem igjen var X'en rett og slett blitt til sort og tan-farget. Det fantes ikke lenger noe hvitt på henne!
Jeg var frivillig på OSFF i helga, så jeg hadde firetimersskift både fredag og lørdag. Hans var festivalleder, så in the goodness of my heart stilte jeg opp, i håp om å vinne årets kjæreste-prisen! :-D Mens jeg var der på lørdag, lå X'en hjemme til tørk. Vel hjemme var det bare å støvsuge gulvene for den finfine sanden som lå rundt om på gulvene, så ikke det skulle feste seg på henne igjen når hun kom ut av dusjen (for øvrig har jeg for vane å støvsuge shit fra gulvene med jevne mellomrom, altså). Føhningen tok vi innendørs, og rare dyret mitt tittet storøyd på alle pelsdottene som flagret i lufta rundt henne. Rett fra kroppen... Så da støvsugde vi en gang til. Og etter et par timer føk jeg kjapt over gulvet enda en gang, for da hadde det som svevde i lufta landet på gulvet. Ønsker meg stort hus med eget groomingroom, jeg... Moro med røytetispe!
Så kom utstillingsdagen, og det ble bare utstillingsdagen. Jeg hadde i noen ambisiøse uker vaklet fram og tilbake, siden Stovner Hundeklubb skulle arrangere sitt klubbmesterskap den søndagen, og vi kunne trenge konkurransetreningen. De skulle starte ni, det var cirka tre kvarter å kjøre fra konkurranseplassen til Letohallen, berner var innkalt til ti, og det var fem valper og alle hannhundene før oss, altså skulle X'en neppe i ringen før halv elleve, kanskje senere om dommer dømte litt saktere. Så om vi fikk gå LP først, kunne vi være ferdig til halv ti - hvis de begynte presis. Men jeg fant ut at det var for mange variabler, det ble for mye stress og ville trolig ødelegge både LP-konkurransen og i utstillingsringen - og om det i tillegg var stygt vær ville pelsen bli ødelagt før utstillingen... Så nei, en fikk prioritere, og da prioriterte jeg glatt utstilling denne helga. Syv uker, abstinenser, get the point?
For noen uker siden fikk jeg en hyggelig melding på Facebook fra ei tidligere studievenninne, som hadde fått sin første hund - jeg nevnte nylig at jeg besøkte valpen her i bloggen. Hun, altså venninnen og ikke hunden, vil gjerne lære mer om utstilling, så da har jo jeg bredt utover mine fagre og omfangsrike utstillingsvinger og tatt det på min æreskappe å innvie henne i utstillingsverdenens magiske kunst! Så Sandra ble med til Letohallen, det er manndomsprøven sin det, å bli med til en proppfull hall på sin debut! Men Sandra tok det fint, hun - et åpent sinn, god nysgjerrighet og bra avreagering, hehehehehe! Sjarmert av X'en ble hun også, selv om verken Sandra eller andre fikk lov til å ta på dyret før vi var ferdig i ringen. Det kunne jo hende siste rest av pelsen datt av...
Resultatmessig ble det ingen höjdare, med en flat rød, men du verden så moro det var å være på utstilling igjen! Godt å treffe kjente og kjære igjen, moro å stille hund, og X'en fungerte bra i ringen - glemmer ikke kunstene sine så lett. Ringen var ikke av de største å løpe i (men det er simpelthen ikke mer plass i Letohallen, lurer på når utstillingsfolket vokser seg fullstendig ut av den), men den var i hvert fall firkantet - vi har hatt avlange av og til.
Siri er ikke bare et forbilde når det gjelder spor, hun er også en drivandes god fotograf, så jeg hadde fått tigget audiens. Hun er fotografen bak fjorårets julekort, nå måtte vi få tatt nye. Det er så fint å ha Siri som fotograf, for hun kan både hund og kamera, roper ut når et bakbein står feil og ser lett hva som gjør et bilde godt, sørger for at det ikke gror flaggstenger ut av hundens hode og slike ting som en lett ser best vel hjemme med bildene på dataskjermen... Siri, som jo kjenner X'en fra tidligere sportreninger, hadde også lyst på noen "X'en er gærn"-bilder, og X'en var ikke så veldig vanskelig å be... Vi kaller denne bildeserien "Grooming - the funnier way".
Ellers bragte helga gode resultat andre steder - X'ens vakre pappa Ola Odelsgutt av Hiselfoss var i Danmark, hvor han ble BIR lørdag og BIM søndag - og med det kan føye en ny tittel til rekka; DKV-09, dansk vinner 2009. Lørdag ble X'ens tante Tapre Trultemor av Hiselfoss BIM, og med CACIB utløste det også internasjonalt utstillingschampionat.
For selv om det har vært stille på utstillingsfronten for X'en i det siste, har hennes familie vært desto mer aktiv. Siste helga i oktober var pappa Ola en tur til Tromsø, og der ble han lørdag Best in Show! Første helga i oktober var det NKK-utstilling i Hamar, og der ble X'ens spreke mamma Enslige Evelina av Hiselfoss BIS veteran! Wow! Tante Trulte har også vært til Finland og hentet finsk championat - peneste familien, det.
I går var vi på helt ny plass med helt nye folk og trente lydighet, og jeg var så fornøyd med økta at jeg vel hjemme fastslo at hun fikk 11 på alle øvelsene i Facebookstatusen min... Hun var kanskje ikke fullt så god (!), men jeg var veldig fornøyd med hvordan hun jobbet, når hun hadde landet og forstått at det var trening og ikke playdate. Vi var innom alle øvelsene i klasse 1-programmet, og jeg har knapt noe å pirke på. Flott dekk fra holdt, en innkalling med hurtig respons og fart, og deretter rett sitt (jamfør forrige blogg) - hva skjer? En stå under marsj hvor JEG klarte å gjøre det jeg skal, og det så ut som om hun stoppet bra (når jeg gjør det jeg skal snur jeg meg ikke bakover for å se om/at hun stopper...) - og Anette, nei, vi trente ikke på stå under marsj, vi UTFØRTE en stå under marsj, en gang. Æresord!
Det var fellesdekk med åtte hunder, og jeg passet på at vi lå i midten - jeg er for ofte litt "sjenert" og stiller meg ytterst for ikke å brøyte meg fram. Men vi trenger trening på å være i midten, så da bøste jeg meg opp og krevde plass :-D Det er ikke det å ligge mellom to hunder som er vanskelig for X'en, men det er det å vente på å få legge seg ned som er KjEdElIg. Vi startet med tannvisning, og det var fire hunder som skulle få sjekket tennene før X'en - dritdølt, ass! Da reagerer hun enten ved å bli usikker på hva vi skal, og legger seg for sikkerhets skyld, sakte sakte ned. Eller så sitter hun litt urolig, kan også begynne å dytte borti meg og lure på hva som skjer. Og begge deler håndterer jeg dårlig - jeg begynner å stresse og mase på henne, kaver og fikler. Og dermed ødelegger jeg for oss før vi i det hele tatt har begynt, vi går ikke så godt sammen når vi har kranglet slik... Som håpet fikk jeg framprovosert disse reaksjonene hos henne, og fikk dermed trent meg selv på å være rolig og ha is i magen. X'en la seg ned, og jeg lot henne lugnt få ligge der, når "dommer" var i ferd med å avslutte tannvisningen på ekvipasjen foran oss kommanderte jeg henne opp i sitt, sjekket at hun satt rett, og ga "dommer" klarsignal. Ingen "krangling", ikke stress og mas, hunden slipper å kjede seg, og vi får ti på tannvisning. Og deretter hadde jeg en hund som lett la seg ned igjen, siden jeg ikke hadde brukt de siste minuttene på å avbryte flere forsøk på å legge seg ned (been there, don that - NKK Drammen). Hun skal selvfølgelig ikke kunne legge seg når hun vil, jeg skal ikke ha en tjuvstart på fellesdekken. Men jeg tror ikke jeg risikerer det - fokus nå var på å finne MIN ro for å håndtere en situasjon, så skal vi parallelt trene på det å sitte lenge i utgangsstilling før ny kommando gies. Vi har en plan!
Fellesdekken lå hun for øvrig knall, selv om hundene på hver side både lå noe urolig og hadde førere på kort avstand som var hyppig framme for å belønne. X'en kan fellesdekk, hun! Fornøyd med henne da, ja!
Ellers trente vi på både lineføring og fri ved foten, med fokus på vendinger. Startene våre har blitt bra, synes jeg, nå er utfordringen å beholde kontakten etter de tre første skrittene også, hun må liksom sondere og snuse litt, før hun kommer på plass mentalt igjen. Men, jeg tverret ut FVF/LF ganske mye, og hun var med hele veien - dog var det lange gåøkter hvor det skjedde en del, det var ikke bare gå-gå-gå-gå-gå. Vi hadde temposkifter, holdter, 90 gradersvendinger, 360 gradersvendinger og 540 gradersvendinger. Jeg ble svimmel, men dyret hang på!
Den eneste øvelsen vi ikke trente på var fritt hopp over hinder, men den klarte hun derimot helt på egenhånd tidligere på morgenen.
Vi var nemlig hos veterinær for revaksine, og jeg vet jo så inderlig vel at det dyret simpelthen elsker å komme til veterinæren. Vi må repetere gå pent i båndet-regler på parkeringsplassen, og på venteværelset må vi jobbe litt med det å ligge eller sitte rolig. Vanligvis spretter hun opp og spoler inn på undersøkelsesrommet, men ikke denne dagen. Da gikk hun så fint ved min side i slakk lenke - inntil hun plutselig forsvant foran meg og fløy opp på undersøkelsesbordet! Og det sto på det helt høyeste, rakk meg vel til oppunder armene! Det så jo ikke ut som om hun måtte ta sats eller anstrenge seg en gang, plutselig bare sto hun der oppe! Gærne dyret... Veterinæren hadde aldri opplevd maken, ingen tvil om at den hunden stortrives hos dem. Vel, X'en fikk sine stikk og en håndfull godbiter (er det rart hun elsker det stedet...), fikk sitt pass påstemplet (ha ha ha ha ha...), og har overbevist meg om at jeg ikke lenger trenger å bekymre meg for om hun kan klare å hoppe 65 cm eller 85 cm i brukskonkurranser...
1. november 2009
Endelig søndag!
Denne søndagen kunne rett og slett ikke komme fort nok! Det har vært mye å gjøre på jobben denne uka, med innspurt til to større arrangement, hvor jeg har hatt mye ansvar for det praktiske. Så det har blitt intense og lange arbeidsdager - jeg var til og med på jobb i går, full arbeidsdag! Jeg er skikkelig ikke vant til å jobbe på lørdager/seks dager i uka, så jeg føler meg litt sytete og sliten nå... Og da Hans vekket meg (!) i morges hadde jeg påstått at det var midt på natta. Det var det ikke, men senga var god, den... Men en slik arbeidsuke (kombinert med at Hans har vært syk) går lett utover X'en - snille, tålmodige X'en. Hun har ikke fått like mye som jeg har lyst til å gi henne denne uka - kortere turer, og trening har vært redusert til fem minuttersøkter på stuegulvet. Men jeg tror vi fikk tatt litt igjen for det tapte i dag!
Selv om senga var vond å komme ut av i morges, klarte jeg det til slutt. Ut i frisk luft for å våkne og å gi X'en en lang tur. Det var godt for oss begge, var ute i nesten to timer, og gikk for oss selv det meste av tiden. Rart, det var rimelig pent vær, og for en gangs skyld gikk vi i beste turtid i et vanligvis trafikkert område. Jeg kunne spart meg for to av hundene vi møtte, hvor begge eierne advarte om at hunden deres ikke likte tisper. Skikkelig sjarmerende... Det må jo drepe noe av gleden ved et hundehold, om du alltid må være på vakt og rope ut til folk at hunden din kan være sint? Eier av den ene hunden mente dog at de burde få prøve å hilse, siden X'en var så stor og hunden trolig ikke kunne skade henne. Eh, nei takk...
Etter turen, mens jeg enda var full av pågangslyst og før jeg rakk å slukne i sofaen, hev vi oss i bilen og kjørte til Maridalen for å trene.
Jeg la ut et spor til X'en, det ble vel cirka 150 meter langt, og med to vinkler - en smal hestesko. Jeg la også ut seks pinner, for å se om hun ville markere på noen av dem. Ingen merking av sporet, annet enn at jeg festet en klesklype der jeg la pinnene for å kunne følge med på om hun hadde noen reaksjon - og selvfølgelig merking av start og slutt. OK, det er noe merking, men det er lite til å være meg :-D
Mens sporet fikk ligge og falle på plass, ble det lydighetstrening. Vi har vært på det stedet flere ganger før for å trene spor og felt, men aldri lydighet. Så da ble det variasjon i treningen, nye omgivelser.
Dagens plan var å pirke på lineføringen - dels fordi jeg veldig sjelden trener lineføring, og dels fordi jeg ville ha full kontroll på dyret. Hun vet veldig godt når jeg har lagt ut et spor, og forbinder plassen med spor, og jeg hadde ikke noe behov for at hun skulle rase avgårde og gå det sporet alene. Så jeg garderte med lineføring. Dagens pirk var startene - hun skal være med fra første stund. Jeg har benyttet meg av tipset til dommeren fra Stavangerstevnet, og det ser ut til å hjelpe. Et annet pirkearbeid vi jobbet en del med var vendinger - både 90, 180 og 360 grader. På 360 grader har jeg endelig begynt å finne en måte å gå på som gjør at hun rekker å komme rundt meg - hun er jo stor og trenger litt snuplass. Nå er ikke 360 grader et moment, men det er grei oppmerksomhetstrening. Det er også artig å trene på forskjellige ting - hun trenger ikke å kunne rygge opp trapper, men vi gjør det for det. De andre vendingene ble etter hvert veldig fine i dag - en kombinasjon av at jeg lærer meg å gå og at hun fikk betalt for å ha kontakt. Det gikk mye pølse i dag, men hun får tilsvarende motivasjon og lærdom av slik belønning.
Vi trente på innkalling, hvor jeg gikk fra og inntil igjen for å belønne at hun ble sittende, siden hun av og til legger seg. Jeg har blitt enig med meg selv om hvilken kommando jeg skal bruke, nå må jeg bare sjekke at hun er enig! Da den reelle innkallingen kom, hadde hun hakket lavere fart enn før - vet ikke om hun var sliten etter to timer i skogen, eller om hun var litt tilbakeholden etter å ha fått belønning for å bli sittende et par ganger. Men hun kom inn i en rett sitt - helt korrekt utgangsposisjon/avslutning av øvelsen! Hva er det for noe? Det har hun ALDRI gjort før! Jeg trodde jo knapt mine egne øyne, og det ble bursdagsfest. Jeg vet ikke om det var en konsekvens av lavere fart - lettere å kontrollere avslutningen. Eller om treningen på rette sitter i andre sammenhenger har gitt ringvirkninger? Rare greier... Jeg turte jaggu ikke å repetere øvelsen heller, avslutte mens en er på topp!
I stedet avsluttet vi forsøksvis med en dekk under marsj, men jeg oppdaget at dyret bare hvilte på albuene, og ikke la seg helt ned. Hva er det for noe? Jeg avbrøt øvelsen, flyttet oss, og kommanderte ny dekk - da gikk hun lenger ned med fronten, men sto med rumpa i været (og jeg holdt på å belønne fordi jeg bare så på fronten, hun er jo langt bak meg med rumpa si...). Rare dyret, dette har hun ALDRI gjort før. Ikke har hun pleid å være pinglete med å legge seg på vått eller klinete underlag heller. Jaja, jeg krisemaksimerer ikke før jeg ser et mønster.
Innen vi fikk drukket vann og tatt på selen hadde sporet ligget i cirka tre kvarter. Hun var vanskelig å få ned i dekk ved sporet også, som jeg forsøker å få som rutine for å få en roligere start, men det tror jeg er fordi hun ikke "hørte" - hun ville bare gå spor. Eller spurte spor. Så jeg forlanger den rutinen, det skal være sansethet når vi starter. Jenta er ikke dum, hun skjønner hva som lønner seg, så hun fikk til slutt søkskommandoen. Hun forsøkte først å gå i den retningen jeg forlot området (lærepenge til meg for neste gang - gå lenger vekk fra starten), men jeg holdt igjen og hun forsøkte så i riktig retning - suste rett på sporflagget og plukket det. Så da gir jeg meg, jeg kan ikke bruke sporflagg, hun suges til de. Sporflagget sto to-tre meter fra sporstart (hvor jeg hadde sparket opp et felt), men hun blir så fokusert på det, så jeg kan ikke bruke de i sporet. Hun surret veldig i starten, ville hele tiden tilbake til flagget, jobbet på overvær. Men jeg holdt igjen, og til slutt satte hun nesa i bakken, og ble belønnet med line. Det var vel ikke helt pent den første biten, litt for mye kombinasjon av nese i bakken og overvær, men hun gikk i riktig retning så jeg lot henne gjøre det. Hun styrte rett mot ei lita buske hvor jeg hadde lagt en pinne, og jeg begynte å glede meg. Men nei da, hun brydde seg ikke om pinnen, derimot hektet hun av klesklypa som markerte pinnen... Søta! Jeg byttet klesklypa i en godbit, kanskje ikke det beste å belønne, men hun plukket jo noe som hadde min lukt! Litt styring for å komme i gang videre, men etter noe sondering fant hun retningen, og da tøffet hun flott avgårde - så langt jeg kan se når jeg går bak henne. Det smalt i hvert fall godt i nesa, hun sniffet seg høylydt framover, og jeg var glad for at jeg gikk med hansker med det linedraget.
Hun gikk tidvis veldig bra i kjerna, slik jeg husker at jeg gikk. Men en skal jo ikke stole på meg - på et sted mente jeg at det var vinkel, så jeg stoppet mens hun fortsatte rett fram - jeg forventet at hun ville komme tilbake. Men hun bare snudde hodet mot meg og ga meg et blikk som sa noe sånt som "teita, sporet går faktisk her!" Og det gjorde det, jeg kjente meg igjen... Greit å ha som huskeregel at vinkelen går ved den granbuska. Den ene granbuska i skogen, liksom... X'en fant vinkelen, så da var det bare å følge på. Hun tasset over pinne etter pinne, jeg gjorde ikke noe mer ut av det enn å ta med klesklypene. Jeg trodde jeg visste hvor andre vinkel var også, men hun var så overbevisende i lina at jeg fulgte på, og jaggu hadde hun ikke rett der også. Slutten gikk hun faktisk ikke rett på, hun måtte utrede litt i området - enda det lå en åpen boks med kattemat som slutt. Men, hun fant, og jeg er veldig fornøyd med hvordan hun gikk spor. Litt rot i starten, men det har som regel vært godbiter i hennes sporstart, nå var det ingenting, så hun måtte jobbe fra scratch fra første stund. Vinklene var fine, og slutten lå helt inntil en trafikkert sti, så mulig det var mye duftstøy der.
Hun gikk over alle seks pinnene - den første fikk hun neppe i nesa siden hun hadde fokus på klesklypa. De fire neste så jeg ingen som helst reaksjon på. Og den siste lå bare et par meter før kattematen, så der ble den nok uansett utkonkurrert. Hun spontanplukket pinner så fint på Sølen i sommer, men etter det har hun vel knapt fått en pinne i sporet, så det er ikke rart at hun ikke brydde seg om de. Hvis vi trener på det, klarer hun det sikkert. Men dette var ikke trening, dette var eksamen - jeg er snill, jeg...
Etter at vi kom hjem igjen har jeg knapt sett henne, sliten i kropp og hode den der nå. Men vi fikk i hvert fall utnyttet søndagen, bare en halvtime etter at jeg kom hjem var det såpass mørkt ute at det hadde vært vanskelig å gå spor.
Før vi gikk ut hadde vi forresten også en apportøkt, og det hjelper faktisk å ikke belønne det en ikke vil ha - hvem hadde trodd det??? Når hun nå legger seg med apportbukken ignorerer jeg det, og til slutt må hun jo prøve på noe annet. Og DA flyr godbitene over hodet hennes!
Sukk, søndagen er snart over, den ble kort den helga her... Timene fra i går skal åpenbart avspaseres, men jeg tenkte å spare de til noe viktigere enn at jeg bare vil ha en fridag...
Selv om senga var vond å komme ut av i morges, klarte jeg det til slutt. Ut i frisk luft for å våkne og å gi X'en en lang tur. Det var godt for oss begge, var ute i nesten to timer, og gikk for oss selv det meste av tiden. Rart, det var rimelig pent vær, og for en gangs skyld gikk vi i beste turtid i et vanligvis trafikkert område. Jeg kunne spart meg for to av hundene vi møtte, hvor begge eierne advarte om at hunden deres ikke likte tisper. Skikkelig sjarmerende... Det må jo drepe noe av gleden ved et hundehold, om du alltid må være på vakt og rope ut til folk at hunden din kan være sint? Eier av den ene hunden mente dog at de burde få prøve å hilse, siden X'en var så stor og hunden trolig ikke kunne skade henne. Eh, nei takk...
Etter turen, mens jeg enda var full av pågangslyst og før jeg rakk å slukne i sofaen, hev vi oss i bilen og kjørte til Maridalen for å trene.
Jeg la ut et spor til X'en, det ble vel cirka 150 meter langt, og med to vinkler - en smal hestesko. Jeg la også ut seks pinner, for å se om hun ville markere på noen av dem. Ingen merking av sporet, annet enn at jeg festet en klesklype der jeg la pinnene for å kunne følge med på om hun hadde noen reaksjon - og selvfølgelig merking av start og slutt. OK, det er noe merking, men det er lite til å være meg :-D
Mens sporet fikk ligge og falle på plass, ble det lydighetstrening. Vi har vært på det stedet flere ganger før for å trene spor og felt, men aldri lydighet. Så da ble det variasjon i treningen, nye omgivelser.
Dagens plan var å pirke på lineføringen - dels fordi jeg veldig sjelden trener lineføring, og dels fordi jeg ville ha full kontroll på dyret. Hun vet veldig godt når jeg har lagt ut et spor, og forbinder plassen med spor, og jeg hadde ikke noe behov for at hun skulle rase avgårde og gå det sporet alene. Så jeg garderte med lineføring. Dagens pirk var startene - hun skal være med fra første stund. Jeg har benyttet meg av tipset til dommeren fra Stavangerstevnet, og det ser ut til å hjelpe. Et annet pirkearbeid vi jobbet en del med var vendinger - både 90, 180 og 360 grader. På 360 grader har jeg endelig begynt å finne en måte å gå på som gjør at hun rekker å komme rundt meg - hun er jo stor og trenger litt snuplass. Nå er ikke 360 grader et moment, men det er grei oppmerksomhetstrening. Det er også artig å trene på forskjellige ting - hun trenger ikke å kunne rygge opp trapper, men vi gjør det for det. De andre vendingene ble etter hvert veldig fine i dag - en kombinasjon av at jeg lærer meg å gå og at hun fikk betalt for å ha kontakt. Det gikk mye pølse i dag, men hun får tilsvarende motivasjon og lærdom av slik belønning.
Vi trente på innkalling, hvor jeg gikk fra og inntil igjen for å belønne at hun ble sittende, siden hun av og til legger seg. Jeg har blitt enig med meg selv om hvilken kommando jeg skal bruke, nå må jeg bare sjekke at hun er enig! Da den reelle innkallingen kom, hadde hun hakket lavere fart enn før - vet ikke om hun var sliten etter to timer i skogen, eller om hun var litt tilbakeholden etter å ha fått belønning for å bli sittende et par ganger. Men hun kom inn i en rett sitt - helt korrekt utgangsposisjon/avslutning av øvelsen! Hva er det for noe? Det har hun ALDRI gjort før! Jeg trodde jo knapt mine egne øyne, og det ble bursdagsfest. Jeg vet ikke om det var en konsekvens av lavere fart - lettere å kontrollere avslutningen. Eller om treningen på rette sitter i andre sammenhenger har gitt ringvirkninger? Rare greier... Jeg turte jaggu ikke å repetere øvelsen heller, avslutte mens en er på topp!
I stedet avsluttet vi forsøksvis med en dekk under marsj, men jeg oppdaget at dyret bare hvilte på albuene, og ikke la seg helt ned. Hva er det for noe? Jeg avbrøt øvelsen, flyttet oss, og kommanderte ny dekk - da gikk hun lenger ned med fronten, men sto med rumpa i været (og jeg holdt på å belønne fordi jeg bare så på fronten, hun er jo langt bak meg med rumpa si...). Rare dyret, dette har hun ALDRI gjort før. Ikke har hun pleid å være pinglete med å legge seg på vått eller klinete underlag heller. Jaja, jeg krisemaksimerer ikke før jeg ser et mønster.
Innen vi fikk drukket vann og tatt på selen hadde sporet ligget i cirka tre kvarter. Hun var vanskelig å få ned i dekk ved sporet også, som jeg forsøker å få som rutine for å få en roligere start, men det tror jeg er fordi hun ikke "hørte" - hun ville bare gå spor. Eller spurte spor. Så jeg forlanger den rutinen, det skal være sansethet når vi starter. Jenta er ikke dum, hun skjønner hva som lønner seg, så hun fikk til slutt søkskommandoen. Hun forsøkte først å gå i den retningen jeg forlot området (lærepenge til meg for neste gang - gå lenger vekk fra starten), men jeg holdt igjen og hun forsøkte så i riktig retning - suste rett på sporflagget og plukket det. Så da gir jeg meg, jeg kan ikke bruke sporflagg, hun suges til de. Sporflagget sto to-tre meter fra sporstart (hvor jeg hadde sparket opp et felt), men hun blir så fokusert på det, så jeg kan ikke bruke de i sporet. Hun surret veldig i starten, ville hele tiden tilbake til flagget, jobbet på overvær. Men jeg holdt igjen, og til slutt satte hun nesa i bakken, og ble belønnet med line. Det var vel ikke helt pent den første biten, litt for mye kombinasjon av nese i bakken og overvær, men hun gikk i riktig retning så jeg lot henne gjøre det. Hun styrte rett mot ei lita buske hvor jeg hadde lagt en pinne, og jeg begynte å glede meg. Men nei da, hun brydde seg ikke om pinnen, derimot hektet hun av klesklypa som markerte pinnen... Søta! Jeg byttet klesklypa i en godbit, kanskje ikke det beste å belønne, men hun plukket jo noe som hadde min lukt! Litt styring for å komme i gang videre, men etter noe sondering fant hun retningen, og da tøffet hun flott avgårde - så langt jeg kan se når jeg går bak henne. Det smalt i hvert fall godt i nesa, hun sniffet seg høylydt framover, og jeg var glad for at jeg gikk med hansker med det linedraget.
Hun gikk tidvis veldig bra i kjerna, slik jeg husker at jeg gikk. Men en skal jo ikke stole på meg - på et sted mente jeg at det var vinkel, så jeg stoppet mens hun fortsatte rett fram - jeg forventet at hun ville komme tilbake. Men hun bare snudde hodet mot meg og ga meg et blikk som sa noe sånt som "teita, sporet går faktisk her!" Og det gjorde det, jeg kjente meg igjen... Greit å ha som huskeregel at vinkelen går ved den granbuska. Den ene granbuska i skogen, liksom... X'en fant vinkelen, så da var det bare å følge på. Hun tasset over pinne etter pinne, jeg gjorde ikke noe mer ut av det enn å ta med klesklypene. Jeg trodde jeg visste hvor andre vinkel var også, men hun var så overbevisende i lina at jeg fulgte på, og jaggu hadde hun ikke rett der også. Slutten gikk hun faktisk ikke rett på, hun måtte utrede litt i området - enda det lå en åpen boks med kattemat som slutt. Men, hun fant, og jeg er veldig fornøyd med hvordan hun gikk spor. Litt rot i starten, men det har som regel vært godbiter i hennes sporstart, nå var det ingenting, så hun måtte jobbe fra scratch fra første stund. Vinklene var fine, og slutten lå helt inntil en trafikkert sti, så mulig det var mye duftstøy der.
Hun gikk over alle seks pinnene - den første fikk hun neppe i nesa siden hun hadde fokus på klesklypa. De fire neste så jeg ingen som helst reaksjon på. Og den siste lå bare et par meter før kattematen, så der ble den nok uansett utkonkurrert. Hun spontanplukket pinner så fint på Sølen i sommer, men etter det har hun vel knapt fått en pinne i sporet, så det er ikke rart at hun ikke brydde seg om de. Hvis vi trener på det, klarer hun det sikkert. Men dette var ikke trening, dette var eksamen - jeg er snill, jeg...
Etter at vi kom hjem igjen har jeg knapt sett henne, sliten i kropp og hode den der nå. Men vi fikk i hvert fall utnyttet søndagen, bare en halvtime etter at jeg kom hjem var det såpass mørkt ute at det hadde vært vanskelig å gå spor.
Før vi gikk ut hadde vi forresten også en apportøkt, og det hjelper faktisk å ikke belønne det en ikke vil ha - hvem hadde trodd det??? Når hun nå legger seg med apportbukken ignorerer jeg det, og til slutt må hun jo prøve på noe annet. Og DA flyr godbitene over hodet hennes!
Sukk, søndagen er snart over, den ble kort den helga her... Timene fra i går skal åpenbart avspaseres, men jeg tenkte å spare de til noe viktigere enn at jeg bare vil ha en fridag...
30. oktober 2009
Stole på X'en...
Det er vanskelig å slå fast en syklus på X'en med tanke på at hun bare har hatt to løpetider, men om hun nå skulle finne på å følge samme mønster som hun tegnet ved sin første løpetid - så forventet jeg at hun ville begynne å røyte i månedsskiftet oktober/november. Og joda, tirsdag satt jeg for første gang igjen med en relativt anselig mengde hår i hånda mens jeg klødde på dyret. Vel hjemme fra jobb (vi må jo ha kosestund på jobben også!) var det fram med kammen for å få av det verste.
Onsdag (for de som synes kronologiske dag for dag-detaljer er spennende!) ble det en intens pelsøkt. Hans og jeg tok hvert vårt redskap, la henne på gulvet og satt i hver vår ende. Etter en liten time hadde vi fått av en diger haug, og det kom ikke så mye mer på kam/børste når de ble dratt gjennom pelsen.
Det er forresten ofte spørsmål og diskusjoner om hva som er det beste pelsutstyret. Jeg er veldig godt fornøyd med en helt enkel langtagget, grovtagget kam som kostet en femtilapp på en eller annen stand på utstilling. Den går dypt i pelsen på bernerne, og får med seg mye. For floker har jeg en tilsvarende kam med finere tagging, men for pelsarbeid som dette er grovkammen gull! Jeg vet noen sverger til furminator (det var også en produktomtale av den i sist Berner'n), og joda, jeg har selv sett at den tar mye pels på kort tid. Dessverre skar den også dekkhår da jeg forsøkte den på egen hund, det synes jeg ikke noe om, og derfor kommer den aldri inn i vårt hus. Børster skal ta løs pels, vil jeg ha av frisk pels har jeg saks til slikt... Men jeg skjønner jo at for de som ikke tenker utstillingspels og -kondisjon, er det et glimrende og effektivt verktøy.
Jeg er veldig spent på hvor langt ned hun har tenkt å røyte nå - etter første løpetid gikk hun heeeeelt ned - vi snakker ingen underull, kun noen grå og flassete dekkhår hvor huden lyste gjennom, rottehale, og mobbeoffer for de som var forunt å se henne. Men, første røyting etter første løpetid er gjerne slik, så jeg håper hun kan se litt mer anstendig ut nå. Det er utstilling framover, og "pels" er vel kanskje ikke en gang sett på som "det lille ekstra" som trengs for å hevde seg i åpen klasse, det er vel heller en del av det dommeren forventer å finne i basispakka... Jaja, det er langt fram. Nå vet jeg i hvert fall at hun startet røytingen omtrent på dagen denne gangen, så får det være mitt problem at jeg likevel har meldt henne på. Sist gang tok det tre måneder før hun var i full pels igjen - det er lenge... Moro med røyting...
Ellers jobber vi videre med apporten, og det er helt tydelig at hun har skjønt at det å gripe den fører til godbit, hun tilbyr den atferden mye oftere nå. Dog har jeg klart å få inn et mønster i henne at hun skal gripe den og legge seg ned - ikke akkurat det jeg mente... Det må vi få bort, jeg tenker det er på tide å flytte treningen ut og i langline, så kan vi bruke større plass og ved hjelp av langlina styre at hun kommer mot meg og ikke legger seg. Men det er kjekt å se hva en gjør, så jeg må enten trene det på dagtid (det vil si i helgene), eller håpe at fotballtreningene snart er over så vi kan bruke banen med lyskastere rundt. Jeg er skikkelig ikke fornøyd med at vi stilte klokka, før kunne en alltids få klort ihop en time-halvannen med dagslys etter jobb, nå er det kav umulig. Jeg DRITER i hvor lyst det er på morgenen på vei til jobb, det er etter arbeidstid jeg kan bruke dagslyset til noe. Det blir bedre når snøen kommer, men... En kan vel ikke trene apport i snøen? Eller gå spor? Eller trene felt? Vasse fri ved fot på ubrøytede fotballbaner er heller ikke stas. Jeg elsker vinteren, men jeg vil gjerne ha dagslys til å trene nå som det er bart.
Nei, det var dette nedlagte småbruket på landet tyve minutters kjøring fra jobben med en isolert låve jeg kan innrede som treningsbane, ja... Lete på finn.no, kanskje? Prislapp en million, det får holde!
I går var jeg forresten og hilste på en venninnes ti uker gamle shibavalp - ikke nydelig i det hele tatt! Ble ikke valpesyk, heldigvis... Sukk, noe så vakkert! Vi satt og snakket om valpeshow, og det er jo så gøy å starte med blanke ark med noe helt nytt. X'ens valpetid virker så langt unna... Men det er en sjarm ved alle aldre - det er ikke så verst å ha en vakker toåring heller. Jeg synes dyret har blitt riktig så vakker, for ikke å snakke om helt herlig i hodet og morsom å jobbe med. Så, i den rette myrsnipeånden, får dere her noen skrytemontasjer (den ene har allerede vært forside på hjemmesiden en stund, men jeg må jo få vist fram alle jeg lagde!):
Her har jammen Even sneket seg med også!
Onsdag (for de som synes kronologiske dag for dag-detaljer er spennende!) ble det en intens pelsøkt. Hans og jeg tok hvert vårt redskap, la henne på gulvet og satt i hver vår ende. Etter en liten time hadde vi fått av en diger haug, og det kom ikke så mye mer på kam/børste når de ble dratt gjennom pelsen.
Det er forresten ofte spørsmål og diskusjoner om hva som er det beste pelsutstyret. Jeg er veldig godt fornøyd med en helt enkel langtagget, grovtagget kam som kostet en femtilapp på en eller annen stand på utstilling. Den går dypt i pelsen på bernerne, og får med seg mye. For floker har jeg en tilsvarende kam med finere tagging, men for pelsarbeid som dette er grovkammen gull! Jeg vet noen sverger til furminator (det var også en produktomtale av den i sist Berner'n), og joda, jeg har selv sett at den tar mye pels på kort tid. Dessverre skar den også dekkhår da jeg forsøkte den på egen hund, det synes jeg ikke noe om, og derfor kommer den aldri inn i vårt hus. Børster skal ta løs pels, vil jeg ha av frisk pels har jeg saks til slikt... Men jeg skjønner jo at for de som ikke tenker utstillingspels og -kondisjon, er det et glimrende og effektivt verktøy.
Jeg er veldig spent på hvor langt ned hun har tenkt å røyte nå - etter første løpetid gikk hun heeeeelt ned - vi snakker ingen underull, kun noen grå og flassete dekkhår hvor huden lyste gjennom, rottehale, og mobbeoffer for de som var forunt å se henne. Men, første røyting etter første løpetid er gjerne slik, så jeg håper hun kan se litt mer anstendig ut nå. Det er utstilling framover, og "pels" er vel kanskje ikke en gang sett på som "det lille ekstra" som trengs for å hevde seg i åpen klasse, det er vel heller en del av det dommeren forventer å finne i basispakka... Jaja, det er langt fram. Nå vet jeg i hvert fall at hun startet røytingen omtrent på dagen denne gangen, så får det være mitt problem at jeg likevel har meldt henne på. Sist gang tok det tre måneder før hun var i full pels igjen - det er lenge... Moro med røyting...
Ellers jobber vi videre med apporten, og det er helt tydelig at hun har skjønt at det å gripe den fører til godbit, hun tilbyr den atferden mye oftere nå. Dog har jeg klart å få inn et mønster i henne at hun skal gripe den og legge seg ned - ikke akkurat det jeg mente... Det må vi få bort, jeg tenker det er på tide å flytte treningen ut og i langline, så kan vi bruke større plass og ved hjelp av langlina styre at hun kommer mot meg og ikke legger seg. Men det er kjekt å se hva en gjør, så jeg må enten trene det på dagtid (det vil si i helgene), eller håpe at fotballtreningene snart er over så vi kan bruke banen med lyskastere rundt. Jeg er skikkelig ikke fornøyd med at vi stilte klokka, før kunne en alltids få klort ihop en time-halvannen med dagslys etter jobb, nå er det kav umulig. Jeg DRITER i hvor lyst det er på morgenen på vei til jobb, det er etter arbeidstid jeg kan bruke dagslyset til noe. Det blir bedre når snøen kommer, men... En kan vel ikke trene apport i snøen? Eller gå spor? Eller trene felt? Vasse fri ved fot på ubrøytede fotballbaner er heller ikke stas. Jeg elsker vinteren, men jeg vil gjerne ha dagslys til å trene nå som det er bart.
Nei, det var dette nedlagte småbruket på landet tyve minutters kjøring fra jobben med en isolert låve jeg kan innrede som treningsbane, ja... Lete på finn.no, kanskje? Prislapp en million, det får holde!
I går var jeg forresten og hilste på en venninnes ti uker gamle shibavalp - ikke nydelig i det hele tatt! Ble ikke valpesyk, heldigvis... Sukk, noe så vakkert! Vi satt og snakket om valpeshow, og det er jo så gøy å starte med blanke ark med noe helt nytt. X'ens valpetid virker så langt unna... Men det er en sjarm ved alle aldre - det er ikke så verst å ha en vakker toåring heller. Jeg synes dyret har blitt riktig så vakker, for ikke å snakke om helt herlig i hodet og morsom å jobbe med. Så, i den rette myrsnipeånden, får dere her noen skrytemontasjer (den ene har allerede vært forside på hjemmesiden en stund, men jeg må jo få vist fram alle jeg lagde!):
Her har jammen Even sneket seg med også!
25. oktober 2009
Stirrekonkurranse
Det er ikke pent å stirre, likevel er det det jeg har gjort hele helga, føles det som.
Jeg vil at X'en skal plukke apportbukken. X'en synes ikke den apportbukken er så innmari spennende når den ligger der helt urørlig for seg selv - særlig ikke etter at jeg har sagt fra et par ganger at den faktisk ikke er et tyggebein.
Men hun er jo i stand til å gripe ting på bakken som vekker hennes interesse - det være seg greiner eller søppel - tidligere i uka plukket hun en klesklype under et feltsøk. Så hun er fysisk i stand, det er viljen og forståelsen det går på.
Hun tar alltid bukken når jeg tilbyr henne den, men jeg må åpenbart fjerne meg selv som hjelper. Så i helga har jeg gitt henne bukken et par ganger og belønnet det, før jeg har lagt apportbukken på gulvet, gjort meg selv passiv, stirret på bukken, og ventet. Før eller senere må hun vel skjønne hintet?
Det er en treningsform som krever litt mer tålmodighet enn det jeg har, litt mer is i magen. X'en skjønner helt klart at hun skal gjøre noe, jeg står jo med godbitene framme og venter på en respons. Så da må hun jo prøve seg fram med det mest etablerte repertoaret.
Avstandskommandotreningen kicker inn hos henne, så hun legger seg et par meter foran meg. Nei, det var tydeligvis ikke riktig, ingen godbit. Så hun reiser seg opp i sitt. Var det riktig da? Nei... Legge seg ned igjen og ligge helt rolig lenge, kanskje det var fellesdekk hun skulle nå? Ikke det heller?
Jeg ser det kverner i hodet hennes, hva i alle dager er det jeg vil? Hun reiser seg opp og steller seg foran meg, står nydelig om vi hadde vært på utstilling. Logrer forsiktig, legger hodet på skakke. Vakker nok nå? Men nei.
Rygge, da? Rygging må være det jeg ventet på! Hun rygger større lengde og med bedre tempo enn på lenge, lysten til å belønne er der, men jeg holder igjen. Hun titter på meg, var ikke det bra nok? Se på meg! Hun kommer bort til meg igjen, rygger tvers over stua, uten å motta annen reaksjon enn at jeg ler mildt av henne.
Så jogger hun mot meg og smeller inn i en fin utgangsstilling. Min manglende respons får henne til å gå 360 grader rundt meg og forsøke en ny utgangsposisjon.
Hun er søt, hun er så forbanna ivrig og søt, men jeg holder isen kald, og venter.
Jeg prøver ikke å se på henne, men rette blikket intenst mot apportbukken som ligger på skrå til høyre for meg. Se den, dyret, se den og grip den!
Men jeg kan ikke telepati, og i mellomtiden begynner X'en på runden igjen. Dekk og holdt, dekk og holdt, opp og ned. Nydelig...
Til slutt smelter isen min, og jeg vipper til bukken med tærne. Da "oppdager" X'en bukken, griper tak i den, og belønnes med en pølsebit i hodet (jeg siktet på munnen hennes, men er ikke helt god på sikter'n...).
Vi gjentar det er par ganger - jeg tupper til bukken, hun griper, og jeg pælmer snop på henne.
Så gjør jeg meg passiv igjen, stirrer på bukken, men rører den ikke.
Og ja! X'en griper bukken, titter sultent på meg, kaster fra seg bukken og kommer bort for å få pølse! Jeg burde kanskje ikke, men jeg belønner den også, selv om hun slapp uten lov.
Hun titter på meg for å få mer mat, men kiosken er stengt. Hun rygger prøvende, følger blikket mitt i retning bukken, og griper tak i den igjen - jeg er raskere nå, og får kastet godbiten på henne før hun rekker å slippe, jeg får belønnet at hun griper!
Vi gjentar det en gang til, men så avslutter jeg, tør ikke presse henne lenger, vil avslutte med suksess - flinkeste apportøren min!
Riktignok griper hun av og til i endestykkene og av og til i bærepartiet, men akkurat nå driter jeg i det. Mulig jeg skal få spise de ordene og svelge tungt senere, men nå trenger jeg at hun har lyst til å plukke opp bukken, så får stilen komme senere.
Jeg vil at X'en skal plukke apportbukken. X'en synes ikke den apportbukken er så innmari spennende når den ligger der helt urørlig for seg selv - særlig ikke etter at jeg har sagt fra et par ganger at den faktisk ikke er et tyggebein.
Men hun er jo i stand til å gripe ting på bakken som vekker hennes interesse - det være seg greiner eller søppel - tidligere i uka plukket hun en klesklype under et feltsøk. Så hun er fysisk i stand, det er viljen og forståelsen det går på.
Hun tar alltid bukken når jeg tilbyr henne den, men jeg må åpenbart fjerne meg selv som hjelper. Så i helga har jeg gitt henne bukken et par ganger og belønnet det, før jeg har lagt apportbukken på gulvet, gjort meg selv passiv, stirret på bukken, og ventet. Før eller senere må hun vel skjønne hintet?
Det er en treningsform som krever litt mer tålmodighet enn det jeg har, litt mer is i magen. X'en skjønner helt klart at hun skal gjøre noe, jeg står jo med godbitene framme og venter på en respons. Så da må hun jo prøve seg fram med det mest etablerte repertoaret.
Avstandskommandotreningen kicker inn hos henne, så hun legger seg et par meter foran meg. Nei, det var tydeligvis ikke riktig, ingen godbit. Så hun reiser seg opp i sitt. Var det riktig da? Nei... Legge seg ned igjen og ligge helt rolig lenge, kanskje det var fellesdekk hun skulle nå? Ikke det heller?
Jeg ser det kverner i hodet hennes, hva i alle dager er det jeg vil? Hun reiser seg opp og steller seg foran meg, står nydelig om vi hadde vært på utstilling. Logrer forsiktig, legger hodet på skakke. Vakker nok nå? Men nei.
Rygge, da? Rygging må være det jeg ventet på! Hun rygger større lengde og med bedre tempo enn på lenge, lysten til å belønne er der, men jeg holder igjen. Hun titter på meg, var ikke det bra nok? Se på meg! Hun kommer bort til meg igjen, rygger tvers over stua, uten å motta annen reaksjon enn at jeg ler mildt av henne.
Så jogger hun mot meg og smeller inn i en fin utgangsstilling. Min manglende respons får henne til å gå 360 grader rundt meg og forsøke en ny utgangsposisjon.
Hun er søt, hun er så forbanna ivrig og søt, men jeg holder isen kald, og venter.
Jeg prøver ikke å se på henne, men rette blikket intenst mot apportbukken som ligger på skrå til høyre for meg. Se den, dyret, se den og grip den!
Men jeg kan ikke telepati, og i mellomtiden begynner X'en på runden igjen. Dekk og holdt, dekk og holdt, opp og ned. Nydelig...
Til slutt smelter isen min, og jeg vipper til bukken med tærne. Da "oppdager" X'en bukken, griper tak i den, og belønnes med en pølsebit i hodet (jeg siktet på munnen hennes, men er ikke helt god på sikter'n...).
Vi gjentar det er par ganger - jeg tupper til bukken, hun griper, og jeg pælmer snop på henne.
Så gjør jeg meg passiv igjen, stirrer på bukken, men rører den ikke.
Og ja! X'en griper bukken, titter sultent på meg, kaster fra seg bukken og kommer bort for å få pølse! Jeg burde kanskje ikke, men jeg belønner den også, selv om hun slapp uten lov.
Hun titter på meg for å få mer mat, men kiosken er stengt. Hun rygger prøvende, følger blikket mitt i retning bukken, og griper tak i den igjen - jeg er raskere nå, og får kastet godbiten på henne før hun rekker å slippe, jeg får belønnet at hun griper!
Vi gjentar det en gang til, men så avslutter jeg, tør ikke presse henne lenger, vil avslutte med suksess - flinkeste apportøren min!
Riktignok griper hun av og til i endestykkene og av og til i bærepartiet, men akkurat nå driter jeg i det. Mulig jeg skal få spise de ordene og svelge tungt senere, men nå trenger jeg at hun har lyst til å plukke opp bukken, så får stilen komme senere.
22. oktober 2009
Skrudd sammen i hodet
For snart fjorten dager siden gikk X’en MH – mentalbeskrivelse hund. Dette er en beskrivelse, ikke en test som en får bestått eller stryk på. Det er ingen fasit på hvordan hunden skal reagere. Fører og/eller dommer kan dog velge å avbryte hvis de mener at løypa blir for tøff for hunden.
Det er etter hva jeg får med meg ikke mange bernere som går MH i dag – det var større aktivitet rundt det for 10-15 år siden, men mange av ildsjelene er ikke lenger i rasemiljøet.
Hvorfor gå MH med hunden?
Jeg gjorde det av nysgjerrighet – jeg ønsket å bli mer kjent med MH, forstå bedre hva det er og hva som skjer. Og jeg ønsket å se hvordan X’en reagerte på de ulike momentene – hvor godt kjenner jeg henne, hvor mye ville hun overraske meg? Nå har jeg hørt at mange, kanskje de fleste, blir overrasket i løpet av løypa – hunden presenteres for helt nye og til dels pressende situasjoner. Så jeg antok det ville være lærerikt for meg om min hund.
Dessuten er mentalitet viktig i avlsarbeid. Vi drar på utstilling for å sjekke at hunden er pen nok, vi foretar helseundersøkelser for å sjekke at hunden er sunn nok. Selv om jeg har min oppfatning av hvordan X’en er skrudd sammen i hodet, kunne det være greit å få en objektiv uttalelse også – det holder jo ikke at jeg sier hun er pen, selv om jeg synes det. Gemytt er både arvelig og sosialt betinget, og en dårlig tispe kan prege valpene på mange måter i løpet av åtte uker i valpekassa. Skuddredsel er om ikke hundre prosent, så i hvert fall meget sterkt arvelig. Samtidig skal en være forsiktig med å se en MH som fasit, for den beskriver hunden den dagen; andre dagsformer kan gi andre resultat. Men likevel får en noen indikasjoner.
Som avlsverktøy er en enstaket MH ikke særlig verdifull – jeg vet noe om X’en, men jeg vet ingenting om linjene hennes. Slik jeg har forstått det, brukes heller ikke en MH som avlsklargjøring, men som avlsevaluering. Hvis for eksempel alle X’ens søsken hadde gått en MH, kunne en lete etter mønster i hva deres foreldre ga.
Jeg vet at oppdrettere med bruksraser studerer MH på både avlsdyr, avlsdyrets søsken og avlsdyrets avkom for å se hva som preger linjene, for å finne det de vil ha, for å finne en hannhund som matcher tispa, som kan veie opp for hennes svakheter. I Sverige er det faktisk krav til kjent mentalstatus for å få registrert valper etter hunder hvis rase er tilknyttet Svenska Brukshundklubben – gjelder cirka 20 raser. Men mentalitet burde jo være prioritet i alle raser, for en hund skal jo først og fremst fungere som familiehund? Og en god familiehund er sosial, omgjengelig, avreagerer på nye ting i hverdagen, er ikke skuddredd, passer på gård og grunn – gradert etter rasespesifikke ønsker, selvfølgelig.
Selv om det ikke finnes noen fasit på hvordan en hund skal reagere, går det likevel an å sette sin egen hund opp mot andre verdier. Jeg har sammenlignet X’ens MH med tall fra genetica.se, som er gjennomsnittsreaksjonen på alle berner sennenhunder som har gått MH i Sverige. Det er dog vanskelig å sammenligne hele tall med desimaltall – et snitt er 3.5 og X’en fikk 3 (det krysses i en av fem ruter, som er nummerert en til fem) – hun er jo på samme ruta som gjennomsnittsberneren, det bare virker som om det er forskjell siden ikke X’ens treer graderes. Men det er der det er markante forskjeller det er interessant å legge merke til.
Det er potensiell forskjell mellom gjennomsnittsreaksjon og idealreaksjon, så i flere raser vet jeg det er utviklet en idealprofil, slik at en vet hva en skal avle mot – mer av ditten og mindre av datten. Så vidt jeg vet, skal SShK utvikle en slik raseprofil for berner.
Ideelt tidspunkt for å beskrive hunden er 12-18 måneder, men det er ikke lett å gjennomføre – jeg har forsøkt å få plass på MH til X’en siden hun var ett år gammel, men de blir fort fulle, og det arrangeres ikke såå mange i løpet av et år. Men nå fikk vi heldigvis plass!
Jeg må få gi honnør til arrangør Norsk Hovawartklubb, som i mine øyne hadde et godt arrangement. Vi hadde god tid, ikke noe stress, det ble servert kake og brødmat i lunsjpausen. Testleder var åpen og flink, forklarte godt underveis, kunne svare på alt. Figurantene så ut til å gjøre likt mot alle hundene – en koselig og lærerik dag i skogen! X’en var ekvipasje nummer tre, men jeg fikk sett alle de andre også. Det var såpass med pause mellom hver hund at det var god tid til å lufte hunden, varme opp og forberede seg. Det var rett og slett morsomt å se de ulike rasene, se hvor forskjellige individene var. De som gikk var en australian shepherd, en schäferhund, to berner sennenhunder, en belgisk fårehund tervueren, en bullmastiff og to hovawarter.
Denne bloggens gjennomgang av X’ens MH er nødvendigvis preget av at jeg ikke så alle hennes reaksjoner når jeg gikk/sto nærme hennes, jeg er ikke erfaren nok til å vite hva jeg skal se etter eller å kunne tolke alle signal hun gir, og jeg er rimelig sikker på at hukommelsen min spiller meg noen puss også. Så dette er ingen beskrivelse av X’ens mentalitet, dette er et referat av min opplevelse av å gå MH med X’en.
Mens beskriverne gjennomgikk punktene til ekvipasje nummer to, tok jeg X’en ut av bilen for å lufte og la henne snuse litt fra seg. Det tok litt tid før det ble vår tur, så jeg gikk bort til folket for å høre hva som ble sagt. Der hilste jo X’en på de som sto der, var happy for å finne folk. Men så kommer en fra arrangør og sier at jeg ikke har lov til å være der før X’en har gått løypa, hun skal ikke hilse på folka først. Folka som X’en fant var altså figuranter og øvrige eiere som ønsket å se hundene i løypa.
KONTAKT
Folka har gått i forveien, X’en og jeg går sammen med testleder bort til dem. Jeg skal oppsøke dem, slik at X’en har mulighet til å sjekke og hilse. Men hun har jo allerede gjort det, så hun er mer opptatt av å snuse rundt og sjekke ut stedet – morsom, ny skog!
Deretter skal testleder overta hundens lenke og gå ti-tolv meter med hunden – hvordan reagerer hunden på at en fremmed tar den med? X’en ble villig med, vekselvis snuste rundt i grøftene og søkte mot testleder, logret og var gjerne med på tur. Satte seg når hun fikk beskjed om det, ble med tilbake uten å få noe særlig til temposkifte selv om de gikk mot meg.
Neste punkt er håndtering, hvor testleder skal ta på hundens kropp og sjekke tenner – ikke like grundig som en eksteriørdommer, men skal få ta på og kontrollere. X’en kan jo dette, så hun sto rolig, susset vel litt på damen om jeg ikke husker feil, og syntes det var stas å få slik kos.
Jeg hadde faktisk trodd at hun skulle hilse mer på folka som sto der, det er jo mennesker! Men samtidig hadde hun allerede hilst på dem, og vi har også trent på passering, så kanskje det kicket litt inn i hodet? Hun er vanligvis mye mer overøsende i sin hilsing, men jeg tenker at det er et skille på fremmede og kjente – logisk nok, og helt greit.
På hilsing og samarbeide ligger X’en på rasesnittet, mens hun faktisk er litt mer håndterbar enn snittet.
LEK
Beskriverne vurderer både lekelyst, griping og drakampen.
Testleder og jeg kaster en fille mellom oss noen ganger, X’en løper fram og tilbake og vil være med på moroa, testleder hiver filla til siden ut i lyngen, og X’en løper bort for å se. Men den var jo ikke så spennende, så hun snuser rundt videre og finner på noe annet, tygge på en pinne eller noe. Jeg tror dette gjentok seg en gang til, med cirka samme reaksjon? Så inviterer testleder til drakamp med filla, og jo da, X’en kan godt holde i filla, dra imot, bruke litt lyd, legge litt i det, men hun trenger litt tid på å komme i gang, og når testleder står passiv blir X’en passiv også (andre hunder sto og dro og dro i filla for å få testleder til å leke mer). Og jeg er ikke overrasket, det er ikke overvettes mye lek i X’en, og hun trenger litt tid på å komme i gang. Det var vel cirka det beskriverne sa også. Men X’en ligger på linje med rasesnittet, og jeg kunne sikkert også motivert fram mer lek i henne som valp og ung. Jeg har brukt den hunden til ganske mye og utforsket ulike belønninger, og lek er morsomt bare en kort stund, mens mat jobber hun evigheter for. Dessverre sier ikke en MH noe om matlyst, der hadde hun scoret høyt!
X'en i lek! Fotograf Camilla Dahl Hansen.
JAKT
En fille i snor forsvinner bortover veien i et sikksakkmønster ved å bli dratt i et trinsesystem. Hunden ser at gjenstanden forsvinner bortover bakken, og når den er halvveis i løypa slippes hunden. X’en løper ganske kjapt bortover, men stopper utover i løypa, det skjedde jo ikke noe mer spennende der! Hun kommer tilbake, og da skal testleder, hund og fører gå til andre enden av banen, for å vise hunden at det er lenger fram. Det som er artig, er at X’en fikk sporet i nesa, og fulgte fillas løype på bakken, gikk sikksakk bortover! Vi går tilbake, filla legges opp på nytt uten at X’en ser det, den starter, hun slippes på gitt tidspunkt, og løper enda kortere fram enn sist. Stopper opp, snur seg mot oss, tenker vel som så at dette har jeg sett før, og tar heller til høyre for å se hva verden byr på der. Men hun kommer på innkalling, og får noen kommentarer om jaktlysten sin, noen mente hun ville ha sultet i hjel i vill tilstand?
Skal vi sammenligne henne med genetica.se igjen, ser det ut til at svenske bernere er litt bedre jegere – snittet er nærmere det å løpe helt fram til gjenstanden, og snuse på den. Mens X’en får at hun avbryter jakta og overser byttet/ikke springer fram til det. Og jeg kan fint leve med det, vi har møtt elg i skogen, og det var helt greit hvordan hun reagerte da: X’en skremte opp en elg som lå gjemt. Elgen bråsnudde og løp fra oss, X’en bråsnudde mot oss, ivrig hale og giret – så dere den? Så dere den også? Så dere hvor stor den var? Sjå på’n, sjå kor rar den er (sies med fortellerstemmen i Snekker Andersen, når nissens unger får se den lange snekkeren for første gang).
Trinsesystemet hvor haren forsvinner, og vi har vært i andre enden for å vise X'en at det kan skje noe der Fotograf Camilla Dahl Hansen.
AKTIVITET
Fører steller seg på angitt sted og skal stå i ro i tre minutter med hunden i lenke. Hunden skal holdes igjen hvis den vil gå lengre enn lenka tillater, ellers skal fører være helt passiv. X’en snuste litt rundt, spiste litt blåbær, satte seg, reiste seg og snuste mer rundt, tittet på meg, tittet på de andre, la seg ned, rullet seg, og roet seg etter hvert. Men var ganske aktiv, hvorfor stå helt rolig i en spennende skog som dette?
På det punket avviker X’en noe fra rasesnittet i Sverige, der har bernerene vært flinkere til å slå seg til ro. X’en er en hund som synes at det skal skje noe, og har vel ofte fått viljen sin på akkurat det, å kjede seg er litt oppskrytt, rett og slett.
AVSTANDSLEK
Jeg holder X’en fast i halsbåndet, 20-30 meter (meg og avstandsbedømmelse…) fra oss hører vi et par bankelyder som påkaller X’ens oppmerksomhet, så kommer det snikende fram en figurant i et kostyme. Figurant stopper opp og gjør seg stor, går videre, stopper, går videre, stopper, tar av seg hetta og viser ansiktet, og hiver en draleke fra LEK-momentet opp i lufta et par ganger, før figurant løper i nytt skjul. Når figurant har fått av seg kostymet (og det tar type to sekunder) blir hunden sluppet. X’en var hele tiden veldig oppmerksom på figuranten, logret, prøvde å komme seg løs for å undersøke nærmere, hadde nysgjerrighet og interesse. Når jeg endelig slipper fyker hun fram noen meter, bråstopper, og ser ut som om hun lurer på hvorfor ikke jeg ble med. Hun tar en kjapp avstikker i skogen for å tisse, i mellomtiden kommer figurant fram – uten kostyme, og da løper X’en ned for å hilse på damen. Figurant inviterer til lek, men det vil ikke X’en være med på, hun står vel hos figurant litt og lurer på hvorfor hun vifter med den filla, før hun løper tilbake til meg. Da avsluttes momentet.
Og igjen reagerer X’en som svenske bernere gjør (og vi velger å se positivt på det, hahahahahahahah!) – det er nysgjerrighet, det er vilje til å utforske, det er bare ikke så himla interessant å leke.
Busemannen var ikke noe skummel å hilse på, men kunne få leke alene. Og cirka da det tredje bildet ble tatt, spurte testleder humoristisk om den hunden var vant til å posere mye på utstilling og visste hvor pen hun var... Pose, baby, pose! Fotograf Camilla Dahl Hansen.
OVERRASKELSE
Vi går bortover en sti, et par meter foran oss spretter en overall opp i været, og blir stående urørlig, med armer ut til siden og stive bein.
Dette momentet husker jeg faktisk veldig dårlig, dels fordi jeg hadde fått beskjed om å slippe lenka i det overallen føk opp, og deretter stå rolig og titte mot overallen. Så jeg så ikke så mye av det som skjedde. X’en skvatt, noe annet ville jo vært rart, hun bjeffet på overallen, men så gikk hun bort til den på eget initiativ for å undersøke – bra! Så skal vi gå forbi overallen, fram og tilbake to ganger. På vei tilbake skal vi gå tett innpå overallen. På vei ned kaster hun et blikk på overallen, men blir med videre uten merkbar tempoendring eller retningsskifte. På vei opp vil hun derimot ikke gå så tett inntil som jeg gjør – jeg går i en passasje mellom overall og et tre, og X’en velger å gå på andre siden av treet. Det samme gjentar seg på andre runde – overallen er helt grei så lenge hun ikke må gå helt inntil den.
Det som vurderes i dette momentet er redsel, trussel/aggresjon, nysgjerrighet, gjenstående redsel og gjenstående interesse.
På redsel er det en merkbar forskjell i vurderingen av X’en og det svenske snittet – og det til hennes favør. Hun er avhuket for ”stanser, kort stopp”, mens snittet sier ”gjør unnamanøver uten å vende seg bort”.
Derimot går hun kjapt fra en reaksjon til neste, og hun gikk rett i vokt med varslingen sin. Hun får utslag på mer vokt/trussel enn snittet, noe vi også fikk sett senere i løypa.
Hun har også mer nysgjerrighet, og der overrasket hun meg faktisk når hun gikk bort til kjeledressen uten hjelp. Bernersnittet er at hunden går bort når fører står ved siden av, eller har gått bort og prater med kjeledressen.
Derimot gjenstår det noe mer redsel og interesse for overallen, hun blir ikke like fort ferdig med den. Hun holder et øye med den, hennes indre vokterhund slapper ikke helt av med en gang.
LYDFØLSOMHET
Her er jeg forberedt på store reaksjoner, siden hun har en episode fra valpetiden som har preget henne. Et metallbur sto sammenslått lent inntil en vegg, hun kom borti det og det veltet over henne – kjempevondt og overraskende for en liten valp. Etter det har hun ikke vært glad i ting som lager skramlelyder. Det er ikke noe som plager henne i hverdagen, men jeg kan merke det hvis for eksempel et kompostbingeelement velter, da skvetter hun litt unna. Fordi det ikke er noe som påvirker hverdagen, har vi heller ikke gjort så mye med det. Men jeg regnet med at hun her – hvor jernskrammel skal dras over bølgeblikk – ville gi sterke reaksjoner.
Vi går bortover veien, på høyde med oss dras skrammel over blikken, som instruert slipper jeg X’ens lenke og snur meg mot lyden. Hun stanser kjapt, ser veldig mot der lyden kom fra, før hun tusler undersøkende ned mot objektet. Hun snuser på skrammelet, og kommer logrende tilbake til meg. Jeg hadde faktisk trodd hun ville reagere sterkere, men dette var jo flott! Det vitner nok om at hennes reaksjoner tidligere er koblet til tingene som står lent inntil veggen, og ikke lyden i seg selv.
Etterpå går vi opp og ned to ganger på veien forbi der det skramlet, og X’en traver ubesværet forbi, gløtter i retning skrammelet, men ingen unnamanøver eller negativ reaksjon – både jeg og beskriverne tolket det som å opprettholde en viss interesse og nysgjerrighet.
Både på reaksjon og nysgjerrighet avviker X’ens resultat fra snittet, men for meg i en positiv retning. Hun reagerer mindre, og går fram på egen hånd, snittet har noe større reaksjon, og trenger hjelp av eier til å gå bort. Den vedvarende redselen er derimot tilsvarende – den er ikke der. Hun har også høyere vedvarende interesse enn svenskesnittet. Hun er en nysgjerrig hund, og jeg har også forsøkt å opprettholde nysgjerrigheten hennes for å bruke den når vi jobber.
SPØKELSER
X’en og jeg står på anvist sted, og fra to kanter kommer to spøkelser gående. De bytter på å gå og å stå stille. Det tar tid før de nærmer seg, og cirka to meter fra oss snur de seg med ryggen til oss. Da skal fører slippe hunden.
X’en ser først det ene spøkelset, for deretter å oppdage det andre. Hun avventer rolig en liten stund, men når de fortsetter å gå begynner hun å bjeffe. De nærmer seg fremdeles, X’en stiller seg foran meg og bjeffer videre. Av og til er lenka helt stram, av og til er den slakkere. Hun bjeffer ikke i ett, tar noen pauser, ser de an, tar de hintet? Men spøkelsene gjør ikke det, og X’en har all oppmerksomhet rettet mot dem, bjeffer tidvis. De stopper, snur seg, og jeg slipper X’en. Heldigvis gjør hun ikke som beskriver hadde opplevd tidligere – plutselig kjente han hunden satt i rumpa på ham! X’en vokter og varsler, men hun stormer ikke uvettig fram. Hun sirkler rundt, undersøker der de kom fra, snuser litt rundt for å se om de blir borte i mellomtiden. Hun oppsøker ikke spøkelset før jeg har gått bort og pratet med det. Men da kan hun hilse, og da går hun også selv bort til det andre, det var jo mennesker inni der!
Hun viser noe mer vokt/trussel enn snittet, og snittet oppsøker noe lettere spøkelsene, trenger ikke like mye hjelp fra fører. Ellers reagerer hun ikke avvikende.
Spøkelsene trigget fram vokthunden i X'en, men når de var avslørt og jeg hadde akseptert dem, kunne X'en gjerne hilse. Fotograf Camilla Dahl Hansen.
LEK 2
Så er det ny runde med lek, som gjøres på samme måte som første gang, for å se om hundens lekelyst avtar eller øker, hvor sliten og berørt den er av testen. Og X’en gjør mye det samme som sist gang – er gjerne med på å løpe mellom oss for å se hva vi hiver, kan dra litt, men det tar tid å komme i gang og er ikke noe hun jobber for å opprettholde. Men da har hun i hvert fall ikke dødd på seg av å gå MH!
SKUDD
Jeg får X’en i gang med drakamp, og mens vi leker går et skudd. X’en gløtter så vidt i retning skuddet, før hun leker videre. Nytt skudd, samme minimale reaksjon. Deretter avsluttes leken, og mens X’en står i løs line faller nytt skudd. Hun snur seg i retningen den kom fra, det skjer ikke mer, og hun snuser videre. Nytt skudd, hun titter på nytt i retningen, og fortsetter med sitt. Vi avslutter med mer lek, og så var MH’en ferdig!
Det ble 1 – beste mulige – på skudd, ”viser ingen berørthet, rask kontroll og siden helt uberørt”. Hun er verken døv eller dum, det er lov å titte i retningen når noe skjer. Men hun avreagerer kjapt og driter i skuddet, rett og slett. Ikke veldig overraskende, hun har aldri brydd seg om fyrverkeri eller torden, men en vet aldri – det finnes hunder som reagerer på det ene, og ikke det andre. Det svenske skuddsnittet er 1.7, så det virker som en skuddfast rase.
Skikkelig berørt av skudd... Fotograf Camilla Dahl Hansen.
Kort oppsummert så mener testbeskriverne at X’en er en trivelig, herlig berner. Ikke veldig mye til jaktinstinkt, og hun trenger tid på å komme i gang med lek. Masse nysgjerrighet, vilje og evne til å utforske. Hun er ikke lydberørt eller skuddredd. Hun viser at hun har mye vokt, og det er ingen tvil om at hun legger trykk i ”ordene sine”, hun mener det når hun vokter, men når hun er ferdig å varsle synes hun at eier kan fullføre arbeidet. Og er ikke det den sveitsiske gårdshunden, da, som skal vokte og varsle for sin bonde, men la ham ta avgjørelsen om hva som er velkomment og hva som er inntrengere? Hun har for det meste reagert som en berner – litt mer vokt, litt mer nysgjerrighet, men ingen drastiske forskjeller slik jeg leser skjema. Skjema skal som sagt ikke leses som fasit, men det var spennende og lærerikt lell!
Det er etter hva jeg får med meg ikke mange bernere som går MH i dag – det var større aktivitet rundt det for 10-15 år siden, men mange av ildsjelene er ikke lenger i rasemiljøet.
Hvorfor gå MH med hunden?
Jeg gjorde det av nysgjerrighet – jeg ønsket å bli mer kjent med MH, forstå bedre hva det er og hva som skjer. Og jeg ønsket å se hvordan X’en reagerte på de ulike momentene – hvor godt kjenner jeg henne, hvor mye ville hun overraske meg? Nå har jeg hørt at mange, kanskje de fleste, blir overrasket i løpet av løypa – hunden presenteres for helt nye og til dels pressende situasjoner. Så jeg antok det ville være lærerikt for meg om min hund.
Dessuten er mentalitet viktig i avlsarbeid. Vi drar på utstilling for å sjekke at hunden er pen nok, vi foretar helseundersøkelser for å sjekke at hunden er sunn nok. Selv om jeg har min oppfatning av hvordan X’en er skrudd sammen i hodet, kunne det være greit å få en objektiv uttalelse også – det holder jo ikke at jeg sier hun er pen, selv om jeg synes det. Gemytt er både arvelig og sosialt betinget, og en dårlig tispe kan prege valpene på mange måter i løpet av åtte uker i valpekassa. Skuddredsel er om ikke hundre prosent, så i hvert fall meget sterkt arvelig. Samtidig skal en være forsiktig med å se en MH som fasit, for den beskriver hunden den dagen; andre dagsformer kan gi andre resultat. Men likevel får en noen indikasjoner.
Som avlsverktøy er en enstaket MH ikke særlig verdifull – jeg vet noe om X’en, men jeg vet ingenting om linjene hennes. Slik jeg har forstått det, brukes heller ikke en MH som avlsklargjøring, men som avlsevaluering. Hvis for eksempel alle X’ens søsken hadde gått en MH, kunne en lete etter mønster i hva deres foreldre ga.
Jeg vet at oppdrettere med bruksraser studerer MH på både avlsdyr, avlsdyrets søsken og avlsdyrets avkom for å se hva som preger linjene, for å finne det de vil ha, for å finne en hannhund som matcher tispa, som kan veie opp for hennes svakheter. I Sverige er det faktisk krav til kjent mentalstatus for å få registrert valper etter hunder hvis rase er tilknyttet Svenska Brukshundklubben – gjelder cirka 20 raser. Men mentalitet burde jo være prioritet i alle raser, for en hund skal jo først og fremst fungere som familiehund? Og en god familiehund er sosial, omgjengelig, avreagerer på nye ting i hverdagen, er ikke skuddredd, passer på gård og grunn – gradert etter rasespesifikke ønsker, selvfølgelig.
Selv om det ikke finnes noen fasit på hvordan en hund skal reagere, går det likevel an å sette sin egen hund opp mot andre verdier. Jeg har sammenlignet X’ens MH med tall fra genetica.se, som er gjennomsnittsreaksjonen på alle berner sennenhunder som har gått MH i Sverige. Det er dog vanskelig å sammenligne hele tall med desimaltall – et snitt er 3.5 og X’en fikk 3 (det krysses i en av fem ruter, som er nummerert en til fem) – hun er jo på samme ruta som gjennomsnittsberneren, det bare virker som om det er forskjell siden ikke X’ens treer graderes. Men det er der det er markante forskjeller det er interessant å legge merke til.
Det er potensiell forskjell mellom gjennomsnittsreaksjon og idealreaksjon, så i flere raser vet jeg det er utviklet en idealprofil, slik at en vet hva en skal avle mot – mer av ditten og mindre av datten. Så vidt jeg vet, skal SShK utvikle en slik raseprofil for berner.
Ideelt tidspunkt for å beskrive hunden er 12-18 måneder, men det er ikke lett å gjennomføre – jeg har forsøkt å få plass på MH til X’en siden hun var ett år gammel, men de blir fort fulle, og det arrangeres ikke såå mange i løpet av et år. Men nå fikk vi heldigvis plass!
Jeg må få gi honnør til arrangør Norsk Hovawartklubb, som i mine øyne hadde et godt arrangement. Vi hadde god tid, ikke noe stress, det ble servert kake og brødmat i lunsjpausen. Testleder var åpen og flink, forklarte godt underveis, kunne svare på alt. Figurantene så ut til å gjøre likt mot alle hundene – en koselig og lærerik dag i skogen! X’en var ekvipasje nummer tre, men jeg fikk sett alle de andre også. Det var såpass med pause mellom hver hund at det var god tid til å lufte hunden, varme opp og forberede seg. Det var rett og slett morsomt å se de ulike rasene, se hvor forskjellige individene var. De som gikk var en australian shepherd, en schäferhund, to berner sennenhunder, en belgisk fårehund tervueren, en bullmastiff og to hovawarter.
Denne bloggens gjennomgang av X’ens MH er nødvendigvis preget av at jeg ikke så alle hennes reaksjoner når jeg gikk/sto nærme hennes, jeg er ikke erfaren nok til å vite hva jeg skal se etter eller å kunne tolke alle signal hun gir, og jeg er rimelig sikker på at hukommelsen min spiller meg noen puss også. Så dette er ingen beskrivelse av X’ens mentalitet, dette er et referat av min opplevelse av å gå MH med X’en.
Mens beskriverne gjennomgikk punktene til ekvipasje nummer to, tok jeg X’en ut av bilen for å lufte og la henne snuse litt fra seg. Det tok litt tid før det ble vår tur, så jeg gikk bort til folket for å høre hva som ble sagt. Der hilste jo X’en på de som sto der, var happy for å finne folk. Men så kommer en fra arrangør og sier at jeg ikke har lov til å være der før X’en har gått løypa, hun skal ikke hilse på folka først. Folka som X’en fant var altså figuranter og øvrige eiere som ønsket å se hundene i løypa.
KONTAKT
Folka har gått i forveien, X’en og jeg går sammen med testleder bort til dem. Jeg skal oppsøke dem, slik at X’en har mulighet til å sjekke og hilse. Men hun har jo allerede gjort det, så hun er mer opptatt av å snuse rundt og sjekke ut stedet – morsom, ny skog!
Deretter skal testleder overta hundens lenke og gå ti-tolv meter med hunden – hvordan reagerer hunden på at en fremmed tar den med? X’en ble villig med, vekselvis snuste rundt i grøftene og søkte mot testleder, logret og var gjerne med på tur. Satte seg når hun fikk beskjed om det, ble med tilbake uten å få noe særlig til temposkifte selv om de gikk mot meg.
Neste punkt er håndtering, hvor testleder skal ta på hundens kropp og sjekke tenner – ikke like grundig som en eksteriørdommer, men skal få ta på og kontrollere. X’en kan jo dette, så hun sto rolig, susset vel litt på damen om jeg ikke husker feil, og syntes det var stas å få slik kos.
Jeg hadde faktisk trodd at hun skulle hilse mer på folka som sto der, det er jo mennesker! Men samtidig hadde hun allerede hilst på dem, og vi har også trent på passering, så kanskje det kicket litt inn i hodet? Hun er vanligvis mye mer overøsende i sin hilsing, men jeg tenker at det er et skille på fremmede og kjente – logisk nok, og helt greit.
På hilsing og samarbeide ligger X’en på rasesnittet, mens hun faktisk er litt mer håndterbar enn snittet.
LEK
Beskriverne vurderer både lekelyst, griping og drakampen.
Testleder og jeg kaster en fille mellom oss noen ganger, X’en løper fram og tilbake og vil være med på moroa, testleder hiver filla til siden ut i lyngen, og X’en løper bort for å se. Men den var jo ikke så spennende, så hun snuser rundt videre og finner på noe annet, tygge på en pinne eller noe. Jeg tror dette gjentok seg en gang til, med cirka samme reaksjon? Så inviterer testleder til drakamp med filla, og jo da, X’en kan godt holde i filla, dra imot, bruke litt lyd, legge litt i det, men hun trenger litt tid på å komme i gang, og når testleder står passiv blir X’en passiv også (andre hunder sto og dro og dro i filla for å få testleder til å leke mer). Og jeg er ikke overrasket, det er ikke overvettes mye lek i X’en, og hun trenger litt tid på å komme i gang. Det var vel cirka det beskriverne sa også. Men X’en ligger på linje med rasesnittet, og jeg kunne sikkert også motivert fram mer lek i henne som valp og ung. Jeg har brukt den hunden til ganske mye og utforsket ulike belønninger, og lek er morsomt bare en kort stund, mens mat jobber hun evigheter for. Dessverre sier ikke en MH noe om matlyst, der hadde hun scoret høyt!
X'en i lek! Fotograf Camilla Dahl Hansen.
JAKT
En fille i snor forsvinner bortover veien i et sikksakkmønster ved å bli dratt i et trinsesystem. Hunden ser at gjenstanden forsvinner bortover bakken, og når den er halvveis i løypa slippes hunden. X’en løper ganske kjapt bortover, men stopper utover i løypa, det skjedde jo ikke noe mer spennende der! Hun kommer tilbake, og da skal testleder, hund og fører gå til andre enden av banen, for å vise hunden at det er lenger fram. Det som er artig, er at X’en fikk sporet i nesa, og fulgte fillas løype på bakken, gikk sikksakk bortover! Vi går tilbake, filla legges opp på nytt uten at X’en ser det, den starter, hun slippes på gitt tidspunkt, og løper enda kortere fram enn sist. Stopper opp, snur seg mot oss, tenker vel som så at dette har jeg sett før, og tar heller til høyre for å se hva verden byr på der. Men hun kommer på innkalling, og får noen kommentarer om jaktlysten sin, noen mente hun ville ha sultet i hjel i vill tilstand?
Skal vi sammenligne henne med genetica.se igjen, ser det ut til at svenske bernere er litt bedre jegere – snittet er nærmere det å løpe helt fram til gjenstanden, og snuse på den. Mens X’en får at hun avbryter jakta og overser byttet/ikke springer fram til det. Og jeg kan fint leve med det, vi har møtt elg i skogen, og det var helt greit hvordan hun reagerte da: X’en skremte opp en elg som lå gjemt. Elgen bråsnudde og løp fra oss, X’en bråsnudde mot oss, ivrig hale og giret – så dere den? Så dere den også? Så dere hvor stor den var? Sjå på’n, sjå kor rar den er (sies med fortellerstemmen i Snekker Andersen, når nissens unger får se den lange snekkeren for første gang).
Trinsesystemet hvor haren forsvinner, og vi har vært i andre enden for å vise X'en at det kan skje noe der Fotograf Camilla Dahl Hansen.
AKTIVITET
Fører steller seg på angitt sted og skal stå i ro i tre minutter med hunden i lenke. Hunden skal holdes igjen hvis den vil gå lengre enn lenka tillater, ellers skal fører være helt passiv. X’en snuste litt rundt, spiste litt blåbær, satte seg, reiste seg og snuste mer rundt, tittet på meg, tittet på de andre, la seg ned, rullet seg, og roet seg etter hvert. Men var ganske aktiv, hvorfor stå helt rolig i en spennende skog som dette?
På det punket avviker X’en noe fra rasesnittet i Sverige, der har bernerene vært flinkere til å slå seg til ro. X’en er en hund som synes at det skal skje noe, og har vel ofte fått viljen sin på akkurat det, å kjede seg er litt oppskrytt, rett og slett.
AVSTANDSLEK
Jeg holder X’en fast i halsbåndet, 20-30 meter (meg og avstandsbedømmelse…) fra oss hører vi et par bankelyder som påkaller X’ens oppmerksomhet, så kommer det snikende fram en figurant i et kostyme. Figurant stopper opp og gjør seg stor, går videre, stopper, går videre, stopper, tar av seg hetta og viser ansiktet, og hiver en draleke fra LEK-momentet opp i lufta et par ganger, før figurant løper i nytt skjul. Når figurant har fått av seg kostymet (og det tar type to sekunder) blir hunden sluppet. X’en var hele tiden veldig oppmerksom på figuranten, logret, prøvde å komme seg løs for å undersøke nærmere, hadde nysgjerrighet og interesse. Når jeg endelig slipper fyker hun fram noen meter, bråstopper, og ser ut som om hun lurer på hvorfor ikke jeg ble med. Hun tar en kjapp avstikker i skogen for å tisse, i mellomtiden kommer figurant fram – uten kostyme, og da løper X’en ned for å hilse på damen. Figurant inviterer til lek, men det vil ikke X’en være med på, hun står vel hos figurant litt og lurer på hvorfor hun vifter med den filla, før hun løper tilbake til meg. Da avsluttes momentet.
Og igjen reagerer X’en som svenske bernere gjør (og vi velger å se positivt på det, hahahahahahahah!) – det er nysgjerrighet, det er vilje til å utforske, det er bare ikke så himla interessant å leke.
Busemannen var ikke noe skummel å hilse på, men kunne få leke alene. Og cirka da det tredje bildet ble tatt, spurte testleder humoristisk om den hunden var vant til å posere mye på utstilling og visste hvor pen hun var... Pose, baby, pose! Fotograf Camilla Dahl Hansen.
OVERRASKELSE
Vi går bortover en sti, et par meter foran oss spretter en overall opp i været, og blir stående urørlig, med armer ut til siden og stive bein.
Dette momentet husker jeg faktisk veldig dårlig, dels fordi jeg hadde fått beskjed om å slippe lenka i det overallen føk opp, og deretter stå rolig og titte mot overallen. Så jeg så ikke så mye av det som skjedde. X’en skvatt, noe annet ville jo vært rart, hun bjeffet på overallen, men så gikk hun bort til den på eget initiativ for å undersøke – bra! Så skal vi gå forbi overallen, fram og tilbake to ganger. På vei tilbake skal vi gå tett innpå overallen. På vei ned kaster hun et blikk på overallen, men blir med videre uten merkbar tempoendring eller retningsskifte. På vei opp vil hun derimot ikke gå så tett inntil som jeg gjør – jeg går i en passasje mellom overall og et tre, og X’en velger å gå på andre siden av treet. Det samme gjentar seg på andre runde – overallen er helt grei så lenge hun ikke må gå helt inntil den.
Det som vurderes i dette momentet er redsel, trussel/aggresjon, nysgjerrighet, gjenstående redsel og gjenstående interesse.
På redsel er det en merkbar forskjell i vurderingen av X’en og det svenske snittet – og det til hennes favør. Hun er avhuket for ”stanser, kort stopp”, mens snittet sier ”gjør unnamanøver uten å vende seg bort”.
Derimot går hun kjapt fra en reaksjon til neste, og hun gikk rett i vokt med varslingen sin. Hun får utslag på mer vokt/trussel enn snittet, noe vi også fikk sett senere i løypa.
Hun har også mer nysgjerrighet, og der overrasket hun meg faktisk når hun gikk bort til kjeledressen uten hjelp. Bernersnittet er at hunden går bort når fører står ved siden av, eller har gått bort og prater med kjeledressen.
Derimot gjenstår det noe mer redsel og interesse for overallen, hun blir ikke like fort ferdig med den. Hun holder et øye med den, hennes indre vokterhund slapper ikke helt av med en gang.
LYDFØLSOMHET
Her er jeg forberedt på store reaksjoner, siden hun har en episode fra valpetiden som har preget henne. Et metallbur sto sammenslått lent inntil en vegg, hun kom borti det og det veltet over henne – kjempevondt og overraskende for en liten valp. Etter det har hun ikke vært glad i ting som lager skramlelyder. Det er ikke noe som plager henne i hverdagen, men jeg kan merke det hvis for eksempel et kompostbingeelement velter, da skvetter hun litt unna. Fordi det ikke er noe som påvirker hverdagen, har vi heller ikke gjort så mye med det. Men jeg regnet med at hun her – hvor jernskrammel skal dras over bølgeblikk – ville gi sterke reaksjoner.
Vi går bortover veien, på høyde med oss dras skrammel over blikken, som instruert slipper jeg X’ens lenke og snur meg mot lyden. Hun stanser kjapt, ser veldig mot der lyden kom fra, før hun tusler undersøkende ned mot objektet. Hun snuser på skrammelet, og kommer logrende tilbake til meg. Jeg hadde faktisk trodd hun ville reagere sterkere, men dette var jo flott! Det vitner nok om at hennes reaksjoner tidligere er koblet til tingene som står lent inntil veggen, og ikke lyden i seg selv.
Etterpå går vi opp og ned to ganger på veien forbi der det skramlet, og X’en traver ubesværet forbi, gløtter i retning skrammelet, men ingen unnamanøver eller negativ reaksjon – både jeg og beskriverne tolket det som å opprettholde en viss interesse og nysgjerrighet.
Både på reaksjon og nysgjerrighet avviker X’ens resultat fra snittet, men for meg i en positiv retning. Hun reagerer mindre, og går fram på egen hånd, snittet har noe større reaksjon, og trenger hjelp av eier til å gå bort. Den vedvarende redselen er derimot tilsvarende – den er ikke der. Hun har også høyere vedvarende interesse enn svenskesnittet. Hun er en nysgjerrig hund, og jeg har også forsøkt å opprettholde nysgjerrigheten hennes for å bruke den når vi jobber.
SPØKELSER
X’en og jeg står på anvist sted, og fra to kanter kommer to spøkelser gående. De bytter på å gå og å stå stille. Det tar tid før de nærmer seg, og cirka to meter fra oss snur de seg med ryggen til oss. Da skal fører slippe hunden.
X’en ser først det ene spøkelset, for deretter å oppdage det andre. Hun avventer rolig en liten stund, men når de fortsetter å gå begynner hun å bjeffe. De nærmer seg fremdeles, X’en stiller seg foran meg og bjeffer videre. Av og til er lenka helt stram, av og til er den slakkere. Hun bjeffer ikke i ett, tar noen pauser, ser de an, tar de hintet? Men spøkelsene gjør ikke det, og X’en har all oppmerksomhet rettet mot dem, bjeffer tidvis. De stopper, snur seg, og jeg slipper X’en. Heldigvis gjør hun ikke som beskriver hadde opplevd tidligere – plutselig kjente han hunden satt i rumpa på ham! X’en vokter og varsler, men hun stormer ikke uvettig fram. Hun sirkler rundt, undersøker der de kom fra, snuser litt rundt for å se om de blir borte i mellomtiden. Hun oppsøker ikke spøkelset før jeg har gått bort og pratet med det. Men da kan hun hilse, og da går hun også selv bort til det andre, det var jo mennesker inni der!
Hun viser noe mer vokt/trussel enn snittet, og snittet oppsøker noe lettere spøkelsene, trenger ikke like mye hjelp fra fører. Ellers reagerer hun ikke avvikende.
Spøkelsene trigget fram vokthunden i X'en, men når de var avslørt og jeg hadde akseptert dem, kunne X'en gjerne hilse. Fotograf Camilla Dahl Hansen.
LEK 2
Så er det ny runde med lek, som gjøres på samme måte som første gang, for å se om hundens lekelyst avtar eller øker, hvor sliten og berørt den er av testen. Og X’en gjør mye det samme som sist gang – er gjerne med på å løpe mellom oss for å se hva vi hiver, kan dra litt, men det tar tid å komme i gang og er ikke noe hun jobber for å opprettholde. Men da har hun i hvert fall ikke dødd på seg av å gå MH!
SKUDD
Jeg får X’en i gang med drakamp, og mens vi leker går et skudd. X’en gløtter så vidt i retning skuddet, før hun leker videre. Nytt skudd, samme minimale reaksjon. Deretter avsluttes leken, og mens X’en står i løs line faller nytt skudd. Hun snur seg i retningen den kom fra, det skjer ikke mer, og hun snuser videre. Nytt skudd, hun titter på nytt i retningen, og fortsetter med sitt. Vi avslutter med mer lek, og så var MH’en ferdig!
Det ble 1 – beste mulige – på skudd, ”viser ingen berørthet, rask kontroll og siden helt uberørt”. Hun er verken døv eller dum, det er lov å titte i retningen når noe skjer. Men hun avreagerer kjapt og driter i skuddet, rett og slett. Ikke veldig overraskende, hun har aldri brydd seg om fyrverkeri eller torden, men en vet aldri – det finnes hunder som reagerer på det ene, og ikke det andre. Det svenske skuddsnittet er 1.7, så det virker som en skuddfast rase.
Skikkelig berørt av skudd... Fotograf Camilla Dahl Hansen.
Kort oppsummert så mener testbeskriverne at X’en er en trivelig, herlig berner. Ikke veldig mye til jaktinstinkt, og hun trenger tid på å komme i gang med lek. Masse nysgjerrighet, vilje og evne til å utforske. Hun er ikke lydberørt eller skuddredd. Hun viser at hun har mye vokt, og det er ingen tvil om at hun legger trykk i ”ordene sine”, hun mener det når hun vokter, men når hun er ferdig å varsle synes hun at eier kan fullføre arbeidet. Og er ikke det den sveitsiske gårdshunden, da, som skal vokte og varsle for sin bonde, men la ham ta avgjørelsen om hva som er velkomment og hva som er inntrengere? Hun har for det meste reagert som en berner – litt mer vokt, litt mer nysgjerrighet, men ingen drastiske forskjeller slik jeg leser skjema. Skjema skal som sagt ikke leses som fasit, men det var spennende og lærerikt lell!
21. oktober 2009
Ørkenhunden
Spørsmål: Hva ville du hatt med deg hvis du skulle strande i en ørken, og vandre hjelpeløs i fjorten dager? Du kan kun velge én ting.
Svar: X'en.
Jeg trenger ikke å tenke meg om en gang, X'en simpelthen må være med i en slik situasjon. Den hunden har et talent som er helt utrolig - hun finner vann hvor som helst! Det er riktignok ikke alltid ImsdalOldenkvalitet over vannet - men det er væske, det kan drikkes, og det kan splæsjes i.
Det er en fin årstid...
Uansett hvor vi går tur, X'en finner bekker og myrhull, skyter avgårde som en pil, og i skumringen hører jeg lyden av plask og vannsprut. Hunden kooooser seg! Jeg prøver å være litt på forskudd, men har vel for det meste resignert. Enten må hun gå kontrollert fot hele turen, eller så må hun få løpe og springe og hoppe og base - og plutselig være i et spaanlegg... Men vi prøver å bli enig om at badesesongen er over, og at det ikke er nødvendig å løpe ut i vann (sånne store vannansamlinger med rent vann, badevann og slikt) lenger, jeg er redd det skal bli for kaldt, at hun skal få sjokk i vannet eller bli syk etterpå. Der går grensen.
Nylig kom siste medlemsbladet til Stovner Hundeklubb i posten, og der var det en artikkel om selvtillit og dets betydning for prestasjon i konkurranseringen. Kjapt oppsummert sto det at en hund med stor selvtillit vil prestere bedre under konkurranse. En hund får selvtillit gjennom mestring, om en hund gjentatte ganger har mestret utfordringer og kommandoer som eier har gitt den, vil hundens selvtillit bli med inn i konkurranseringen, og hunden vil prestere selv om settingen er noe annerledes og fører kanskje også er litt annerledes. Men det har også en annen effekt: Når fører gjentatte ganger ser at hunden mestrer nye utfordringer, vil også eier få selvtillit og tro på at hunden kan også nye og uforutsette ting, og vil derfor slappe av mer i ringen!
Og det er jo noe jeg og X'en trenger i ringen - jeg må slappe av og stole på at hun gjør det hun skal, og hun må skjønne at det er det samme vi skal selv om jeg blir rar i ringen...
Jeg er ikke alltid så kreativ på tur og i trening, men jeg har i det siste forsøkt å legge inn element når anledningen byr seg. Fra før av gjemmer jeg meg nå og da, både som en morsom søksøvelse for hunden og som et hint til X'en at det lønner seg å følge med på hvor jeg er. Men nå utfordrer jeg henne mer konkret - balansere på en smal benk, hoppe opp på en høy stein, gå over en ekkel bro, plassere kroppen sittende på en stubbe, hoppe over et høyt tre, posere på et bestemt sted, også videre. Små filleting, sikkert sånt som andre vanligvis gjør med hunden sin. X'en er rimelig flink til å aktivisere seg selv på tur - løper rundt, hopper og spretter, snuser og spinner, hun har ikke trengt min hjelp til å "gjøre" ting på turen, hun er ikke den som lunter rolig i hælene mine. Men nå har jeg altså lagt inn noen utfordringer, og det er morsomt å se reaksjonene hennes. Hun er en hund som gjerne vil jobbe, gjerne vil utføre, så det er ikke vanskelig å be henne. Og ofte skjønner hun hva jeg vil uten at jeg trenger å gjøre så mye selv. I går fant jeg en smal benk, gikk bort til den, kalte X'en til meg, og hun hoppet opp. Jeg gikk et skritt framover, og hun gikk bortover benken. Jeg kalte henne til meg, og da snudde hun og kom tilbake. Ros, belønning, godbit. Hunden hopper ned fra benken, for så å hoppe opp igjen og jogge fram og tilbake flere ganger - søta!
Hjemme trener vi på et nytt, superviktig triks - rygge opp en trapp!
Første økta tror jeg kanskje at hun trodde vi trente på noe annet. Jeg fikk henne til å gå opp et trappetrinn, og belønnet det - problemet er bare at hun satte seg ned hver gang, så av og til forsøkte hun bare å reise seg opp og sette seg ned igjen. Og det var jo ikke det jeg ville.
Men andre økta skjønte hun mer, og hun rygget fire trappetrinn! Det er faktisk ikke så lett for dem, de ser jo ikke hvor de setter beina og hva slags hindringer som er bak dem. Og X'en er ikke firehjulsdrevet, hun har framdriften i fronten. Rygging i trapp øver vi derfor på for å få en bedre bakpartskontroll. Denne øvelsen forutsetter at hunden bruker bakparten bevisst. Fra før av har vi trent på rygging på flatmark, men der har hun ingen styring, og ender med å rygge i sirkel! Så vi må finne på noe der, så hun klarer å styre hvor rumpa går.
Jeg har foreløpig ikke fått til at hun kan begynne å rygge opp trappa fra bunnen - hun må allerede stå i trappa for å få rygget. Det er ikke så god plass ved trappa, vet ikke om det har noe å si. Eller at hun simpelthen er vant til at trappa går vi opp med fronten først, så jeg må få twisted på den default'en der? Uansett har vi moro - hun rygger til toppen av trappa, jeg hiver en godbit til henne, hun kommer ned fire-fem trappetrinn, rygger de samme opp igjen, jeg hiver en godbit til henne - slik kan hun repetere flere ganger uten at jeg gjør noe annet enn å pælme frolic, så hun har helt klart skjønt hva som lønner seg i trapper. Dog har hun ikke begynt å tilby det når vi går i trappene ellers, kanskje like greit :-)
Svar: X'en.
Jeg trenger ikke å tenke meg om en gang, X'en simpelthen må være med i en slik situasjon. Den hunden har et talent som er helt utrolig - hun finner vann hvor som helst! Det er riktignok ikke alltid ImsdalOldenkvalitet over vannet - men det er væske, det kan drikkes, og det kan splæsjes i.
Det er en fin årstid...
Uansett hvor vi går tur, X'en finner bekker og myrhull, skyter avgårde som en pil, og i skumringen hører jeg lyden av plask og vannsprut. Hunden kooooser seg! Jeg prøver å være litt på forskudd, men har vel for det meste resignert. Enten må hun gå kontrollert fot hele turen, eller så må hun få løpe og springe og hoppe og base - og plutselig være i et spaanlegg... Men vi prøver å bli enig om at badesesongen er over, og at det ikke er nødvendig å løpe ut i vann (sånne store vannansamlinger med rent vann, badevann og slikt) lenger, jeg er redd det skal bli for kaldt, at hun skal få sjokk i vannet eller bli syk etterpå. Der går grensen.
Nylig kom siste medlemsbladet til Stovner Hundeklubb i posten, og der var det en artikkel om selvtillit og dets betydning for prestasjon i konkurranseringen. Kjapt oppsummert sto det at en hund med stor selvtillit vil prestere bedre under konkurranse. En hund får selvtillit gjennom mestring, om en hund gjentatte ganger har mestret utfordringer og kommandoer som eier har gitt den, vil hundens selvtillit bli med inn i konkurranseringen, og hunden vil prestere selv om settingen er noe annerledes og fører kanskje også er litt annerledes. Men det har også en annen effekt: Når fører gjentatte ganger ser at hunden mestrer nye utfordringer, vil også eier få selvtillit og tro på at hunden kan også nye og uforutsette ting, og vil derfor slappe av mer i ringen!
Og det er jo noe jeg og X'en trenger i ringen - jeg må slappe av og stole på at hun gjør det hun skal, og hun må skjønne at det er det samme vi skal selv om jeg blir rar i ringen...
Jeg er ikke alltid så kreativ på tur og i trening, men jeg har i det siste forsøkt å legge inn element når anledningen byr seg. Fra før av gjemmer jeg meg nå og da, både som en morsom søksøvelse for hunden og som et hint til X'en at det lønner seg å følge med på hvor jeg er. Men nå utfordrer jeg henne mer konkret - balansere på en smal benk, hoppe opp på en høy stein, gå over en ekkel bro, plassere kroppen sittende på en stubbe, hoppe over et høyt tre, posere på et bestemt sted, også videre. Små filleting, sikkert sånt som andre vanligvis gjør med hunden sin. X'en er rimelig flink til å aktivisere seg selv på tur - løper rundt, hopper og spretter, snuser og spinner, hun har ikke trengt min hjelp til å "gjøre" ting på turen, hun er ikke den som lunter rolig i hælene mine. Men nå har jeg altså lagt inn noen utfordringer, og det er morsomt å se reaksjonene hennes. Hun er en hund som gjerne vil jobbe, gjerne vil utføre, så det er ikke vanskelig å be henne. Og ofte skjønner hun hva jeg vil uten at jeg trenger å gjøre så mye selv. I går fant jeg en smal benk, gikk bort til den, kalte X'en til meg, og hun hoppet opp. Jeg gikk et skritt framover, og hun gikk bortover benken. Jeg kalte henne til meg, og da snudde hun og kom tilbake. Ros, belønning, godbit. Hunden hopper ned fra benken, for så å hoppe opp igjen og jogge fram og tilbake flere ganger - søta!
Hjemme trener vi på et nytt, superviktig triks - rygge opp en trapp!
Første økta tror jeg kanskje at hun trodde vi trente på noe annet. Jeg fikk henne til å gå opp et trappetrinn, og belønnet det - problemet er bare at hun satte seg ned hver gang, så av og til forsøkte hun bare å reise seg opp og sette seg ned igjen. Og det var jo ikke det jeg ville.
Men andre økta skjønte hun mer, og hun rygget fire trappetrinn! Det er faktisk ikke så lett for dem, de ser jo ikke hvor de setter beina og hva slags hindringer som er bak dem. Og X'en er ikke firehjulsdrevet, hun har framdriften i fronten. Rygging i trapp øver vi derfor på for å få en bedre bakpartskontroll. Denne øvelsen forutsetter at hunden bruker bakparten bevisst. Fra før av har vi trent på rygging på flatmark, men der har hun ingen styring, og ender med å rygge i sirkel! Så vi må finne på noe der, så hun klarer å styre hvor rumpa går.
Jeg har foreløpig ikke fått til at hun kan begynne å rygge opp trappa fra bunnen - hun må allerede stå i trappa for å få rygget. Det er ikke så god plass ved trappa, vet ikke om det har noe å si. Eller at hun simpelthen er vant til at trappa går vi opp med fronten først, så jeg må få twisted på den default'en der? Uansett har vi moro - hun rygger til toppen av trappa, jeg hiver en godbit til henne, hun kommer ned fire-fem trappetrinn, rygger de samme opp igjen, jeg hiver en godbit til henne - slik kan hun repetere flere ganger uten at jeg gjør noe annet enn å pælme frolic, så hun har helt klart skjønt hva som lønner seg i trapper. Dog har hun ikke begynt å tilby det når vi går i trappene ellers, kanskje like greit :-)
19. oktober 2009
Dårlig LP, moro med spor
Som jeg sa i sist blogg – tiden flyr, det har visst passert noen dager uten at jeg har blogget...
Siden sist har vi feiret elleveårsdagen til Even og Enya – det er imponerende! Begge er i fin form, og skal ikke få vite hvor mange lys det er på bursdagskaka.
Bamse (Latruda’s Emilio) er gått bort siden sist bursdag. Han fikk slippe i sommer etter tre drypp og redusert allmenntilstand – men drøye ti og et halvt år er ingen skam. Når en da også tenker på at han hadde E på albuene og D på en hofte, beviser det at røntgenstatus ikke er en dødsdom – heldigvis! Han var også operert for korsbåndskade, en skade han fikk gå med altfor lenge da en veterinær mente det var voksesmerter. Dermed feil- og overbelastet han det andre bakbeinet i lang tid, og det er det beinet som gikk ut med D. En vil aldri få vite om han hadde vært fri eller hatt en lavere grad om han ikke hadde gått i flere måneder med en skade – men det er ubetvilelig ikke sunt med en slik skjevbelastning! Men Bamse er en fighter, og har vært hos en alle tiders familie som har gjort det de kunne for ham – tusen takk for at dere har tatt så godt vare på ham! Som eier sa, de har vært påpasselig med at han skal holdes tynn og i god kondisjon, de har aldri slurvet med turene, og han har fått skogsturer, fjellturer og snøbasing. Trysil må være et bernereldorado!
Enya lever opp til rasens historiske status som gårdshund, og er fast med i stallen for å se husets datter ri og delta på sprangstevner. Litt stiv i bakparten og litt selektiv hørsel, men det må være lov for en dame i den alderen. Hun har også mange av faktene til Even – elsker å rulle seg på ryggen i gress og snø, og bærer rundt på ting for å få oppmerksomhet. Raringene! Bursdagsgave er sendt til både Even og Enya, håper dere får åpne pakkene selv!
Lørdag var det tid for den månedlige fellesturen i Osloavdelingen, men jeg fant aldri noen kjørebeskrivelse, så da fikk jeg heller med meg Hans på tur i skogen "vår". En deilig tur ble det, fint vær, men jeg kunne tenke meg at det enten tørker eller fryser litt, det er noe fuktig i bakken... Men dyret var fornøyd, i hvert fall inntil vi kom hjem og Hans mente hun burde dusjes. Så da fikk han den fornøyelsen, jeg er jo erfaren hundeeier og vet at hun er like møkkete igjen etter neste tur! Men godt å få av litt skit og stæsj, så kan en bytte det inn med ny og fresh skit på neste tur :-D
Søndag hadde vi en katastrofal lydighetstrening hvor jeg følte at det meste gikk galt :-(
Jeg hadde ikke lagt noen plan for økta, så alt ble gjort på slumpen etter innfallsmetoden. I stedet for å jobbe og pirke på én øvelse, deiset vi heller innom åtte-ti forskjellige øvelser og bare soset med ”greit nok”-innstilling. Jeg var vel ikke helt motivert, heller, og ble ikke akkurat mer fornøyd med økta av alle hundene som kom bort til oss. Vi trente sammen med Anette og Norma, og møttes på et tursted for å få forstyrrelser – og det er greit, det må vi trene med, så flott at folk gikk og syklet forbi oss. Men når folk går tur med hunden sin, og velger å ha den løs, da må de da for pokker ha litt oversikt og kontroll på den? Jeg kom til slutt ut av tellingen av hvor mange forskjellige hunder som kom bortom oss, og ofte tok det mer enn lang tid før en eier kom sigende og kunne kalle inn hunden. Ja, hvis hunden visste hva den het, da... En eier ropte på Charlie, men det kan ikke ha vært hundens navn, for det var ingen respons. Og det er jo dumt å komme bort for å hente bikkjefaen, som hadde nesa oppi røven på X’en, det hjelper nok å rope 20 ganger på Charlie. De løp rundt og rundt, og jeg fikk gjetet de mot eieren, og han flirte at de hadde det jammen moro! Ja, det er bra noen har det moro, hveste jeg tilbake, ikke veldig fornøyd med eierens manglende innsats. Charlie! ropte eier igjen (og det må sies med litt nasal beste vest-stemme, btw), hvorpå jeg sier at jeg kanskje ikke tror at hunden hans har tenkt til å komme? Til slutt får han tak i hunden sin, men jeg var så sur og så sint på slike idioter! En annen kødd kom med en setter, som hadde noe enormt med menasjeri rundt halsen – peiler? Strømhalsbånd? Aner ikke. Anette og jeg sto og holdt på hver vår hund mens setterfaen løp bajas fram og tilbake rundt oss. Norma satt i ro, mens X’en spratt litt for å få være med. Mens setteren svinser rundt og rundt våre hunder klarer eier å utbryte at det kanskje hadde vært en idé å bruke lenke? Ja, kanskje det!
Jupp, slike hundeeiere klarer å sette stemningen for en gooood lydighetstrening...
X’en var ufokusert, jeg var irritert og oppgitt, jeg klarte ikke å gjøre det jeg må for å få X’en til å jobbe, så da ble det jojo-trening – to sekunder på, to minutter av, to sekunder på, to minutter av... Men, når hun var på er hun jo så flink, og vi fikk til noen fine enkeltmoment. Jeg hadde dog tenkt at vi skulle trene konkurranserettet, ha tilstrekkelig kontakt og fokus til å gjennomføre flere øvelser i ett strekk... Men jeg fikk aldri samlet meg og tatt meg sammen. Jaja, da hadde vi en sånn trening den dagen.
Det som dog fungerte bra, når vi var i samme galakse, var budføringen! Den får hun mer og mer forståelse for, skjønner at hun skal inn i utgangsposisjon, og har ikke noe problem med at vi øker avstanden. Jeg leste i regelverket at budføringen i klasse D er 50 meter... 50 meter er langt... Anette skrittet det opp, 50 meter er veldig langt... Men, i går kom vi oss til ti meter, og jeg er fornøyd med det! Det jeg merker er at hun synes det er morsommere å løpe til Anette enn til meg, så jeg må sørge for å ha litt mer sirkus hos meg enn Anette/figurant får ha hos seg. Hun løper uten hjelp til Anette, men tilbake til meg må hun ha en liten påminnelseskommando etter gi bud-kommandoen. Men et par repetisjoner med kjøttboller og lek hos meg, så skal vi nok få se en hund som har rakett i rumpa begge veier!
Vi trente også på vendinger – 90 og 180 grader, og flinke meg husket å gå til både venstre og høyre, jeg er visst litt venstrevridd... Jeg synes hun fulgte fint med, falt ikke ut og hadde god oppmerksomhet, kan det være at treningen har hjulpet???
Avstandskommandering trente vi også på, og jeg trodde jeg skulle stå laaaangt unna på den, men i klasse 2 er det ifølge Anette "bare" fem meter. Og det betyr at vi faktisk ikke er så innmari langt unna å ha den øvelsen i boks, med mindre vi støter på noe tull i innspurten. Jeg har ikke målt nøyaktig, men jeg må da stå tre-fire meter fra henne nå? Det vanskeligste er den første oppsitt’en, jenta har jo lært fellesdekk og at vi da blir liggende. Men når jeg endelig får henne opp på den første, går de andre som regel bra og trenger bare en kommando hver. Moro!
Vi svinset også innom apporten, hvor målet var at hun skal plukke fra bakken. Det gjorde hun ikke, og jeg fatter ikke hvorfor. Hun kan jo plukke alt annet rart fra bakken, så det er ikke evnen det går på. Hun plukker den når jeg holder den en centimeter over bakken, men legger jeg den ned klarer hun ikke. Jeg ser dog at apportbukken er litt liten for snyteskaftet hennes, det blir smalt mellom klossene, så kanskje har det noe å si? For moro skyld har jeg fått låne en større apportbukk av Anette, bare for å se om det hjelper. Men det vi fikk til i går, var å løpe med apportbukken i munnen – i det hun griper bukken løper jeg av gårde, og da må hun følge etter (for hun er i lenke), og det er nada problemo å løpe med den, så langt jeg kan se ingen tygging (men hun blir litt slurvete i bittet når vi sitter, kanskje vil en tyngre bukk være lettere å holde, at den gir mer motstand i grepet?), og løpeturene ble avsluttet med at jeg fikk henne inn til meg i utgangsposisjon, hvor hun må holde til jeg tar bukken. Fornøyd!
Stå under marsj testet vi også ut, det er jo en grei øvelse, men jeg vil ha mer pang-stopp på stå’en. Men jeg må ha hjelp for å få det til, så det er strengt forbudt å herpe på den øvelsen alene fra nå av (og det har jeg sagt før også, jeg er ulydig, jeg...).
Økta ble avsluttet med en løperunde i skogen (for de firbeinte, noe annet skulle tatt seg ut!), så var det en fornøyd og sliten hund som ble med hjem, ikke veldig ren lenger etter gårsdagens bad...
Og i dag har vi endelig gått spor igjen, jeg har hatt lyst til det lenge, men ikke fått til av ymse grunner. Men i dag ble det noe av! Det er pinlig lenge siden sist vi gikk spor, så jeg startet forsiktig for å sjekke hvor mye X’en – og jeg – husker. Det ble derfor et kort spor på cirka 100 meter, med rett vinkel halvveis. Et par godbiter i starten, et par i vinkelen og sporslutt. Sporet lå vel 20-25 minutter før det ble gått. Jeg hadde også med meg siste tilskudd i hundeutstyret – sporflagg! De virket så praktiske på Sølenkurset. Jeg er ikke direkte imponert over de jeg har kjøpt, det ser ut som en firkantet bølgepappbit som er tredd på en blomsterpinne, men de duger som markering og er ikke uerstattelige om vi roter oss bort fra dem. Jeg satte et flagg ved sporets start og slutt, og et flagg et par meter før vinkelen så jeg ble forberedt på at den kom, gå tettere i lina og følge bedre med på X’en. Det sto også en pinne halvveis mellom vinkel og slutt, for å gi en feeling på hvor løypa var.
Jeg ga X’en søkskommando et par meter før sporets start, og hun virret litt rundt. Hun har ikke fått oppsøk så veldig mange ganger, og dette ble oppsøk i vinkel – vanligvis settes hun enten rett på sporet eller et par meter rett foran sporet, så jeg tror hun var forvirret av det. Men hun fant til slutt sporstarten, og fes av gårde! Hun stoppet opp i vinkelen for å spise de to godbitene som lå der, forsøkte deretter å gå videre rett fram, jeg holdt igjen, hun sjekket mot venstre, sjekket mot høyre, og gikk tilbake til venstre – hvor sporet gikk! OK, jeg holder litt igjen i lina, lar henne ikke gå totalt som hun vil, men hun utredet selv – fornøyd med snuppa mi!
Her er terrenget litt ekkelt å gå så jeg må slippe på lina for ikke å holde henne for mye igjen, men selv kunne gå litt saktere for ikke å snuble i skumringen. X’en stopper, jeg skjønner ikke hvorfor, men når jeg kommer nærmere ser jeg at hun har plukket sporpinne! Rettere sagt sporflagget! Søta! Hun står så fornøyd med flagget i munnen, og bytter gjerne mot en godbit. Vi søker videre, og hun tøffer til slutt – hvor hun også plukker opp flagget! Den bytter hun gladelig mot en boks kattemat, veldig bra deal for flink sporhund, det!
De to første flaggene så hun ikke, for starten plukket jeg mens hun utredet området, og flagg to gikk hun litt til siden for. Men på de to andre kjente hun helt klart lukten min og plukket. Så: Skal jeg bruke sporflagg må jeg bruke de litt smartere, så hun ikke lærer at de betyr noe – for eksempel markere sporets slutt et par meter etter, så jeg kan orientere meg ut fra det.
Når hun plukket disse, skal vi helt klart gå videre neste gang, og legge ut pinner i sporet. Det begynte vi jo med på Sølen, og hun plukket flere da, så det er ingen grunn til ikke å avansere, det er bare oktober og vi kan få gått flere spor til før frosten kommer! Det er mørket som er utfordringen...
Siden sist har vi feiret elleveårsdagen til Even og Enya – det er imponerende! Begge er i fin form, og skal ikke få vite hvor mange lys det er på bursdagskaka.
Bamse (Latruda’s Emilio) er gått bort siden sist bursdag. Han fikk slippe i sommer etter tre drypp og redusert allmenntilstand – men drøye ti og et halvt år er ingen skam. Når en da også tenker på at han hadde E på albuene og D på en hofte, beviser det at røntgenstatus ikke er en dødsdom – heldigvis! Han var også operert for korsbåndskade, en skade han fikk gå med altfor lenge da en veterinær mente det var voksesmerter. Dermed feil- og overbelastet han det andre bakbeinet i lang tid, og det er det beinet som gikk ut med D. En vil aldri få vite om han hadde vært fri eller hatt en lavere grad om han ikke hadde gått i flere måneder med en skade – men det er ubetvilelig ikke sunt med en slik skjevbelastning! Men Bamse er en fighter, og har vært hos en alle tiders familie som har gjort det de kunne for ham – tusen takk for at dere har tatt så godt vare på ham! Som eier sa, de har vært påpasselig med at han skal holdes tynn og i god kondisjon, de har aldri slurvet med turene, og han har fått skogsturer, fjellturer og snøbasing. Trysil må være et bernereldorado!
Enya lever opp til rasens historiske status som gårdshund, og er fast med i stallen for å se husets datter ri og delta på sprangstevner. Litt stiv i bakparten og litt selektiv hørsel, men det må være lov for en dame i den alderen. Hun har også mange av faktene til Even – elsker å rulle seg på ryggen i gress og snø, og bærer rundt på ting for å få oppmerksomhet. Raringene! Bursdagsgave er sendt til både Even og Enya, håper dere får åpne pakkene selv!
Lørdag var det tid for den månedlige fellesturen i Osloavdelingen, men jeg fant aldri noen kjørebeskrivelse, så da fikk jeg heller med meg Hans på tur i skogen "vår". En deilig tur ble det, fint vær, men jeg kunne tenke meg at det enten tørker eller fryser litt, det er noe fuktig i bakken... Men dyret var fornøyd, i hvert fall inntil vi kom hjem og Hans mente hun burde dusjes. Så da fikk han den fornøyelsen, jeg er jo erfaren hundeeier og vet at hun er like møkkete igjen etter neste tur! Men godt å få av litt skit og stæsj, så kan en bytte det inn med ny og fresh skit på neste tur :-D
Søndag hadde vi en katastrofal lydighetstrening hvor jeg følte at det meste gikk galt :-(
Jeg hadde ikke lagt noen plan for økta, så alt ble gjort på slumpen etter innfallsmetoden. I stedet for å jobbe og pirke på én øvelse, deiset vi heller innom åtte-ti forskjellige øvelser og bare soset med ”greit nok”-innstilling. Jeg var vel ikke helt motivert, heller, og ble ikke akkurat mer fornøyd med økta av alle hundene som kom bort til oss. Vi trente sammen med Anette og Norma, og møttes på et tursted for å få forstyrrelser – og det er greit, det må vi trene med, så flott at folk gikk og syklet forbi oss. Men når folk går tur med hunden sin, og velger å ha den løs, da må de da for pokker ha litt oversikt og kontroll på den? Jeg kom til slutt ut av tellingen av hvor mange forskjellige hunder som kom bortom oss, og ofte tok det mer enn lang tid før en eier kom sigende og kunne kalle inn hunden. Ja, hvis hunden visste hva den het, da... En eier ropte på Charlie, men det kan ikke ha vært hundens navn, for det var ingen respons. Og det er jo dumt å komme bort for å hente bikkjefaen, som hadde nesa oppi røven på X’en, det hjelper nok å rope 20 ganger på Charlie. De løp rundt og rundt, og jeg fikk gjetet de mot eieren, og han flirte at de hadde det jammen moro! Ja, det er bra noen har det moro, hveste jeg tilbake, ikke veldig fornøyd med eierens manglende innsats. Charlie! ropte eier igjen (og det må sies med litt nasal beste vest-stemme, btw), hvorpå jeg sier at jeg kanskje ikke tror at hunden hans har tenkt til å komme? Til slutt får han tak i hunden sin, men jeg var så sur og så sint på slike idioter! En annen kødd kom med en setter, som hadde noe enormt med menasjeri rundt halsen – peiler? Strømhalsbånd? Aner ikke. Anette og jeg sto og holdt på hver vår hund mens setterfaen løp bajas fram og tilbake rundt oss. Norma satt i ro, mens X’en spratt litt for å få være med. Mens setteren svinser rundt og rundt våre hunder klarer eier å utbryte at det kanskje hadde vært en idé å bruke lenke? Ja, kanskje det!
Jupp, slike hundeeiere klarer å sette stemningen for en gooood lydighetstrening...
X’en var ufokusert, jeg var irritert og oppgitt, jeg klarte ikke å gjøre det jeg må for å få X’en til å jobbe, så da ble det jojo-trening – to sekunder på, to minutter av, to sekunder på, to minutter av... Men, når hun var på er hun jo så flink, og vi fikk til noen fine enkeltmoment. Jeg hadde dog tenkt at vi skulle trene konkurranserettet, ha tilstrekkelig kontakt og fokus til å gjennomføre flere øvelser i ett strekk... Men jeg fikk aldri samlet meg og tatt meg sammen. Jaja, da hadde vi en sånn trening den dagen.
Det som dog fungerte bra, når vi var i samme galakse, var budføringen! Den får hun mer og mer forståelse for, skjønner at hun skal inn i utgangsposisjon, og har ikke noe problem med at vi øker avstanden. Jeg leste i regelverket at budføringen i klasse D er 50 meter... 50 meter er langt... Anette skrittet det opp, 50 meter er veldig langt... Men, i går kom vi oss til ti meter, og jeg er fornøyd med det! Det jeg merker er at hun synes det er morsommere å løpe til Anette enn til meg, så jeg må sørge for å ha litt mer sirkus hos meg enn Anette/figurant får ha hos seg. Hun løper uten hjelp til Anette, men tilbake til meg må hun ha en liten påminnelseskommando etter gi bud-kommandoen. Men et par repetisjoner med kjøttboller og lek hos meg, så skal vi nok få se en hund som har rakett i rumpa begge veier!
Vi trente også på vendinger – 90 og 180 grader, og flinke meg husket å gå til både venstre og høyre, jeg er visst litt venstrevridd... Jeg synes hun fulgte fint med, falt ikke ut og hadde god oppmerksomhet, kan det være at treningen har hjulpet???
Avstandskommandering trente vi også på, og jeg trodde jeg skulle stå laaaangt unna på den, men i klasse 2 er det ifølge Anette "bare" fem meter. Og det betyr at vi faktisk ikke er så innmari langt unna å ha den øvelsen i boks, med mindre vi støter på noe tull i innspurten. Jeg har ikke målt nøyaktig, men jeg må da stå tre-fire meter fra henne nå? Det vanskeligste er den første oppsitt’en, jenta har jo lært fellesdekk og at vi da blir liggende. Men når jeg endelig får henne opp på den første, går de andre som regel bra og trenger bare en kommando hver. Moro!
Vi svinset også innom apporten, hvor målet var at hun skal plukke fra bakken. Det gjorde hun ikke, og jeg fatter ikke hvorfor. Hun kan jo plukke alt annet rart fra bakken, så det er ikke evnen det går på. Hun plukker den når jeg holder den en centimeter over bakken, men legger jeg den ned klarer hun ikke. Jeg ser dog at apportbukken er litt liten for snyteskaftet hennes, det blir smalt mellom klossene, så kanskje har det noe å si? For moro skyld har jeg fått låne en større apportbukk av Anette, bare for å se om det hjelper. Men det vi fikk til i går, var å løpe med apportbukken i munnen – i det hun griper bukken løper jeg av gårde, og da må hun følge etter (for hun er i lenke), og det er nada problemo å løpe med den, så langt jeg kan se ingen tygging (men hun blir litt slurvete i bittet når vi sitter, kanskje vil en tyngre bukk være lettere å holde, at den gir mer motstand i grepet?), og løpeturene ble avsluttet med at jeg fikk henne inn til meg i utgangsposisjon, hvor hun må holde til jeg tar bukken. Fornøyd!
Stå under marsj testet vi også ut, det er jo en grei øvelse, men jeg vil ha mer pang-stopp på stå’en. Men jeg må ha hjelp for å få det til, så det er strengt forbudt å herpe på den øvelsen alene fra nå av (og det har jeg sagt før også, jeg er ulydig, jeg...).
Økta ble avsluttet med en løperunde i skogen (for de firbeinte, noe annet skulle tatt seg ut!), så var det en fornøyd og sliten hund som ble med hjem, ikke veldig ren lenger etter gårsdagens bad...
Og i dag har vi endelig gått spor igjen, jeg har hatt lyst til det lenge, men ikke fått til av ymse grunner. Men i dag ble det noe av! Det er pinlig lenge siden sist vi gikk spor, så jeg startet forsiktig for å sjekke hvor mye X’en – og jeg – husker. Det ble derfor et kort spor på cirka 100 meter, med rett vinkel halvveis. Et par godbiter i starten, et par i vinkelen og sporslutt. Sporet lå vel 20-25 minutter før det ble gått. Jeg hadde også med meg siste tilskudd i hundeutstyret – sporflagg! De virket så praktiske på Sølenkurset. Jeg er ikke direkte imponert over de jeg har kjøpt, det ser ut som en firkantet bølgepappbit som er tredd på en blomsterpinne, men de duger som markering og er ikke uerstattelige om vi roter oss bort fra dem. Jeg satte et flagg ved sporets start og slutt, og et flagg et par meter før vinkelen så jeg ble forberedt på at den kom, gå tettere i lina og følge bedre med på X’en. Det sto også en pinne halvveis mellom vinkel og slutt, for å gi en feeling på hvor løypa var.
Jeg ga X’en søkskommando et par meter før sporets start, og hun virret litt rundt. Hun har ikke fått oppsøk så veldig mange ganger, og dette ble oppsøk i vinkel – vanligvis settes hun enten rett på sporet eller et par meter rett foran sporet, så jeg tror hun var forvirret av det. Men hun fant til slutt sporstarten, og fes av gårde! Hun stoppet opp i vinkelen for å spise de to godbitene som lå der, forsøkte deretter å gå videre rett fram, jeg holdt igjen, hun sjekket mot venstre, sjekket mot høyre, og gikk tilbake til venstre – hvor sporet gikk! OK, jeg holder litt igjen i lina, lar henne ikke gå totalt som hun vil, men hun utredet selv – fornøyd med snuppa mi!
Her er terrenget litt ekkelt å gå så jeg må slippe på lina for ikke å holde henne for mye igjen, men selv kunne gå litt saktere for ikke å snuble i skumringen. X’en stopper, jeg skjønner ikke hvorfor, men når jeg kommer nærmere ser jeg at hun har plukket sporpinne! Rettere sagt sporflagget! Søta! Hun står så fornøyd med flagget i munnen, og bytter gjerne mot en godbit. Vi søker videre, og hun tøffer til slutt – hvor hun også plukker opp flagget! Den bytter hun gladelig mot en boks kattemat, veldig bra deal for flink sporhund, det!
De to første flaggene så hun ikke, for starten plukket jeg mens hun utredet området, og flagg to gikk hun litt til siden for. Men på de to andre kjente hun helt klart lukten min og plukket. Så: Skal jeg bruke sporflagg må jeg bruke de litt smartere, så hun ikke lærer at de betyr noe – for eksempel markere sporets slutt et par meter etter, så jeg kan orientere meg ut fra det.
Når hun plukket disse, skal vi helt klart gå videre neste gang, og legge ut pinner i sporet. Det begynte vi jo med på Sølen, og hun plukket flere da, så det er ingen grunn til ikke å avansere, det er bare oktober og vi kan få gått flere spor til før frosten kommer! Det er mørket som er utfordringen...
13. oktober 2009
Tiden flyr...
Det er i dag allerede to år siden vi hentet den lille, store X'evalpen... Hvor blir tiden av?
12. oktober 2009
Oktober er en fin måned
Oktober er en fin måned, fordi...
...en slipper å tenke på flåtten
...hoggormen er over alle hauger
...det ikke er for varmt for våre sorte, pelskledde firbeinte venner
...en kan parkere bil med hund i hvor en vil, uten å tenke på skygge og hvor sola flytter seg
...færre går tur og en kan få ha skogen for seg selv
...en får valuta for hundeblåseren en har investert i
...det er så fine farger i naturen
...det er moro med vanndammer og søle, i hvert fall hvis du er hund
...det er koselig å komme innendørs til kakao, pledd, pc/bok og levende lys
...gulvene blir oftere vasket enn på sommeren, fint å være huslig
...det er lett å trene LP i ulikt vær, på en og samme dag, for å konkurranseforberede seg
Jeg fant heldigvis laderen til kameraet, så i dag ble speilrefleksen med meg og X'en på tur. Det ble noen bilder, gitt...
X'en storkoste seg - jeg trodde kanskje årets badesesong var over, men det syntes ikke hun, før jeg rakk å tenke meg om sto hun midt uti Sognsvann... Det var mange hunder på tur i dag, og hun fikk lekt med en riesenschnauzer, en berner sennenhund, en bull terrier, en chihuahua, en irsk setter, og flere jeg ikke husker. Også skremte hun kvart hjerteinfarkt på en papillon og en frisé, som begge hylte til da vi rundet en sving og kom i deres synsfelt. Den var schwær og schtøgg, den berneren der... Men X'en latet som hun ikke så dem og gikk normalt forbi, flink til å ta hensyn og justere seg etter andre, hun. Litt tvangsposering og litt naturfotografering ble det, det var en vakker dag å gå tur.
Ellers er det vel ikke så mye å berette - blogg fra MH'en kommer, men jeg venter på at hoffotografen skal bli ferdig med redigeringen av alle bildene.
Jo, var forresten hos pappa i går, og der synes jeg Even virket sprekere i gangen enn han har vært på lenge... Han leser bloggen min, det er jeg sikker på. Forsøkte å bli med i bilen, gjorde han også. Vil være med han, glemte å spørre han om han ville være pensjonist... De siste fjorten dagene har han gått på et annet tørrfôr og fått et naturmiddel jeg ble anbefalt tilsatt i kosten, jeg vet ikke om det har gjort utslaget allerede, om han hadde en god dag i går, eller om det er ønsketenkning. Det er vanskelig for pappa som går oppi ham hele tiden å se endringene selv. Men gubbegutten er i form, i hvert fall, rare snålingen...
Kimito har jeg også nylig hilst på, tror ikke jeg har nevnt det i bloggen, og han virker eldre enn Even. Nå er han jo også det, Even er snart 11 og Kimito blir 12 i mars. Men jeg ser stor forskjell på Kimito fra sist gang - han hører dårligere, har blitt smågretten, vil være for seg selv og klare selv, ting skal skje på hans premisser. Vil han ikke kose, nei, så skal vi ikke kose. Da blir han sur. Men ellers er han i fin form, operasjonene (kastrering pga kreft og tannfjerning) hans har gått veldig fint.
Høstbukett:
Som bildene viser: Hvor vellykket en tur har vært, reflekteres av hvor våt og skitten hunden er!
...en slipper å tenke på flåtten
...hoggormen er over alle hauger
...det ikke er for varmt for våre sorte, pelskledde firbeinte venner
...en kan parkere bil med hund i hvor en vil, uten å tenke på skygge og hvor sola flytter seg
...færre går tur og en kan få ha skogen for seg selv
...en får valuta for hundeblåseren en har investert i
...det er så fine farger i naturen
...det er moro med vanndammer og søle, i hvert fall hvis du er hund
...det er koselig å komme innendørs til kakao, pledd, pc/bok og levende lys
...gulvene blir oftere vasket enn på sommeren, fint å være huslig
...det er lett å trene LP i ulikt vær, på en og samme dag, for å konkurranseforberede seg
Jeg fant heldigvis laderen til kameraet, så i dag ble speilrefleksen med meg og X'en på tur. Det ble noen bilder, gitt...
X'en storkoste seg - jeg trodde kanskje årets badesesong var over, men det syntes ikke hun, før jeg rakk å tenke meg om sto hun midt uti Sognsvann... Det var mange hunder på tur i dag, og hun fikk lekt med en riesenschnauzer, en berner sennenhund, en bull terrier, en chihuahua, en irsk setter, og flere jeg ikke husker. Også skremte hun kvart hjerteinfarkt på en papillon og en frisé, som begge hylte til da vi rundet en sving og kom i deres synsfelt. Den var schwær og schtøgg, den berneren der... Men X'en latet som hun ikke så dem og gikk normalt forbi, flink til å ta hensyn og justere seg etter andre, hun. Litt tvangsposering og litt naturfotografering ble det, det var en vakker dag å gå tur.
Ellers er det vel ikke så mye å berette - blogg fra MH'en kommer, men jeg venter på at hoffotografen skal bli ferdig med redigeringen av alle bildene.
Jo, var forresten hos pappa i går, og der synes jeg Even virket sprekere i gangen enn han har vært på lenge... Han leser bloggen min, det er jeg sikker på. Forsøkte å bli med i bilen, gjorde han også. Vil være med han, glemte å spørre han om han ville være pensjonist... De siste fjorten dagene har han gått på et annet tørrfôr og fått et naturmiddel jeg ble anbefalt tilsatt i kosten, jeg vet ikke om det har gjort utslaget allerede, om han hadde en god dag i går, eller om det er ønsketenkning. Det er vanskelig for pappa som går oppi ham hele tiden å se endringene selv. Men gubbegutten er i form, i hvert fall, rare snålingen...
Kimito har jeg også nylig hilst på, tror ikke jeg har nevnt det i bloggen, og han virker eldre enn Even. Nå er han jo også det, Even er snart 11 og Kimito blir 12 i mars. Men jeg ser stor forskjell på Kimito fra sist gang - han hører dårligere, har blitt smågretten, vil være for seg selv og klare selv, ting skal skje på hans premisser. Vil han ikke kose, nei, så skal vi ikke kose. Da blir han sur. Men ellers er han i fin form, operasjonene (kastrering pga kreft og tannfjerning) hans har gått veldig fint.
Høstbukett:
Som bildene viser: Hvor vellykket en tur har vært, reflekteres av hvor våt og skitten hunden er!
Abonner på:
Innlegg (Atom)
