På tåhev

Det har ikke skjedd forskrekkelig mye i Latrudaklanen siden sist oppdatering, av den enkle grunn at jeg har fått forbud mot å bruke høyrefoten min av fysioterapeuten. Ved å holde meg mest mulig i ro og belaste foten minst mulig, håper vi å teste ut noen hypoteser - kan vi nå et punkt hvor smerten er nullstilt, og bygge foten forsiktig opp igjen? Er det en kronisk smerte? Og hva påvirker foten og påfører mer smerte? Det er møkkpøkk-kjedelig, men jeg vil jo gjerne ha en fot jeg kan bruke, så en får prøve det en kan.

Så da sitter en her da, for det meste, for det er jaggu ikke mye en får gjort uten å legge vekt på foten. Jeg har krykker til avlastning når det er uunngåelig, for eksempel korøvelser - men jeg innså veldig lett at det å danse sensuelt til Hot Stuff eller You Can Leave Your Hat On mens en går på krykker er langt utenfor min liga, i hvert fall :D

Koret jeg synger i - Crème Fraîche - har en stor festkonsert i juni, med 1980-tallstema. Og jeg er så heldig at jeg har fått en solo! Så jeg håper selvfølgelig at jeg er fullstendig på beina igjen til det. Hvis ikke... Så er det smertestillende på apoteket, har jeg hørt.

Konserten er samme helga som NKK Tromsø, som jeg hadde håpet å få med meg i år, men det utgår da med høye kneløft. Det samme gjorde NKK Bergen, siden koret hadde intensiv øvingshelg da. Jeg må få koordinert NKKs terminliste med noen i korstyret, altså ;)

Men jeg fikk med meg dobbeltutstillingen i Letohallen siste helga i mars - på krykker, for å følge fysioterapeutens ordre så langt jeg kan... Det er jo ikke det at det er umulig å legge vekt på beinet, det gjør bare veldig vondt, og vi forsøker derfor å skåne det. Men halve moroa med utstilling er å stille selv, så jeg valgte å ta de rundene med Foenix i ringen selv. Jeg løper jo ikke noe dårligere nå enn jeg har gjort siden fallet i januar 2013 og gjennom hele fjoråret...

Lørdag ble Foenix nummer to i åpen klasse med CK, og jeg var nesten enda mer fornøyd med søndagens tredjeplass siden det var en mye større klasse da.

Nå raser pelsen av, så da slipper jeg å belaste foten i utstillingsringen på en stund. Jeg er ikke helt fortrolig med hennes syklus enda, siden hun verken har løpt eller røytet så ofte. X'ens syklus kjenner jeg ut og inn, så der vet jeg hva jeg har å forholde meg til, og kan spå omtrent på datoen når hun får løpetid - og når hun har og ikke har pels. Mens Foenix virker som om enten er ustabil og variabel, eller fremdeles stabiliserer seg. Hun er snart tre år, men har bare hatt to løpetider.

Jaja, pels kommer og går, da sparer vi påmeldingspenger så lenge, og kommer tilbake når vi føler for det. I mellomtiden trener vi lydighet på stuegulvet - korte treminuttersøkter nå og da er enklere for foten enn to timer på fellestrening i klubben enn så lenge.

Og dette er hvorfor jeg ikke kan trene lydighet med jentene i samme rom, for sjalusien kicker inn, og begge vil vise hva de kan. Her jobbet jeg med neddekk og oppsitt på Foenix, og vi gjentok flere repetisjoner før jeg oppdaget at X'en lå bare et par meter unna og adlød hver eneste kommando! Tullehunden min, verdens beste X, hun har slettes ikke lyst til å bli satt til siden. Og det er hun heller ikke, vi jobber oss mot en klasse 2-debut. Jeg synes bare det er så mye enklere å trene en hund om gangen!

Derfor gjorde jeg slik i neste omgang:

Jeg er ikke helt sikker på hva det sier om jentene, når to langkoster i døra er nok for å sperre de borte...

Ellers er det årsmøte i NBSK om ti dager, og jeg håper flest mulig dukker opp for å støtte klubbdemokratiet og la sin stemme bli hørt - hvis ikke, er lørdag siste frist for å sende inn forhåndsstemme på personvalg, i det minste.

Der hører jeg oppvaskmaskina nærmer seg ferdig, så da skal jeg teste en muffinsoppskrift. Jeg har invitert til sosialt lag over påske, men jeg kan jo ikke risikere å matforgifte gode venner, så jeg får teste ut på forhånd. Jeg hører også Matt Bomer rope på meg fra DVD-hylla, så det blir nok en ny episode av White Collar i kveld. Jeg har aldri vært glad i krim og blod og gørr og for mye spenning, så dette er ikke en god høytid for meg TV-messig. Men White Collar er helt perfekt, et spenningsnivå jeg fikser, fulgt av sjarme, karisma og rett type humor.

Jeg håper alle har en riktig god påske!

Oj oj oj...

Se hvem som blogger!

Jupp, Latruda-gjengen har fått tilbake blogglysten. Nesten et år etter sist innlegg... For de som lurer på hva som skjedde i 2013, har jeg en oppsummering på hjemmesiden med det viktigste, så vi bare spoler over det, og hopper til 2014 i denne bloggen.

På hundefronten har det egentlig ikke skjedd så mye så langt i år, ikke å skrive om, i hvert fall.

Foenix ble parret lille nyttårsaften og nyttårsaften, men dessverre var vi for sent ute, så hun gikk tom. Hun hadde progesteron på 7 på fredag, og ut fra normal stigning ville onsdag vært en god dag å parre på. Så tok vi ny blodprøve mandag morgen bare for å sjekke at hun ikke steg senere enn forventet - men frøkna som i enhver sammenheng er full av fart steg selvfølgelig mye kjappere enn "boka" - hun var allerede på 42, og parring er anbefalt mellom 20 og 40. Første parring skjedde cirka 12 timer etter blodprøva, så da var hun sikkert på 50 allerede, og langt forbi eggløsning.
Vi prøver igjen neste gang, men dessverre har Foenix hittil gått 11 måneder mellom hver løpetid. Nå har hun riktignok bare hatt to løpetider, så jeg håper at hun skal legge inn et sommerløp nå, at hun bare har trengt tid på å stabilisere seg hormonelt. Men jeg holder ikke pusten mens jeg venter.

I mellomtiden fokuserer vi på utstilling, lydighet - og nå som snøen går; spor.
Vi "mistet" mange utstillinger i vinter, da jeg valgte å ikke melde henne på da hun var parret. Det er alltid en viss smitterisiko når en drar et sted med flere hundre hunder samlet, og det er en del av gamet at en en sjelden gang kan komme hjem med lus, kennelhoste, eller noe annet smittsomt (siden jeg fikk X'en i 2007 har jeg en eneste gang fått med meg noe hjem fra utstilling, så det skjer ikke ofte) - men drektige tisper er vanskeligere å behandle, og derfor tar jeg de forhånndsreglene og holder parret tispe hjemme. Dermed mistet vi flere småutstillinger og Vestfoldspesialen. Men, en må jo prioritere, og 2014 var året jeg håpte på nytt valpekull, så kunne vi heller stille i 2015.

Jaja, vi fikk nå med oss NKK Bø, hvor det ble excellent og ikke noe mer i en diger åpen klasse.
Neste var NKK Kristiansand, hvor jeg meldte på begge to - X'en mangler storcertet, og jeg trodde dommer ville like hennes type bedre enn Foenix. Men jaggu slo datra mora, og fikk en fjerdeplass av 14. Det må jeg si meg fornøyd med, for en hund som enda er ung og uferdig, og utvikler seg sent, men godt.
Hun skal også i Letohallen i helga, og deretter forventer jeg at pelsen ramler av i den utstillingsfrie perioden her på Østlandet, slik at jeg ikke har noe å stille når sesongen virkelig starter fra slutten av mai og utover sommeren. Det kan jo hende en har flaks, men jeg tviler.

Hva skal en stakkars utstillingsjunkie gjøre da?

Vel, jeg dømte et valpeshow 1. mars, og det var kjempemorsomt. Jeg storkoser meg virkelig både i ringen og med alle forberedelsene og researcharbeidet jeg gjør for å sette meg inn i rasene. Jeg er også invitert til å dømme et nytt valpeshow i mai.

Ellers trener vi lydighet, med håp om å starte for begge to - X'en skal opp i klasse 2, og Foenix skal debutere.

X'en er ikke altfor langt unna å kunne starte i en ny klasse. Vi har hatt god framgang på et par problemøvelser.
Apporten ser ut til å ha løsnet, med myyyye tålmodighet. Jeg må fortsette å passe meg så jeg ikke framprovoserer konflikten vi hadde der, som førte til at hun nektet å komme inn med bukken og heller ville ha den selv. Men per i dag gjør hun perfekt apportering hver gang jeg prøver - og jeg tester kun én gang per lydighetstrening, og heller ikke på hver trening. Slik har vi nå 100 prosent suksessrate, og hun synes øvelsen har blitt dritkul - inkludert å komme inn til meg.
Hinderet har også løsnet, etter at hun fikk det over seg på et stevne i fjor, og dermed fikk full blokkering på hinderet. Fra å nekte å være i nærheten av spetakkelet, har hun nå gått tilbake til hoppgleden hun hadde og tjuvstarter på en halv meters høyde. Helt herlig!

X'en hopper hinder.

En siste utfordring er at hun ikke liker at hinderet flyttes på, eller at planker fjernes/legges til, mens hun er i nærheten - det skaper vel en viss konnotasjon til da det falt over henne. Så det vi trener på nå, er rett og slett at en "dommer" gjør hinderet klart for øvelsen, mens hun må sitte i nærheten uten å få rømme. Står hinderet helt rolig uten å bli rørt er det helt ufarlig, men det kan jo tenkes det kommer hoppende etter henne når dommeren legger på en planke. Tullehund. Men i skal da bli kvitt det også, den hunden gjør ganske mye for godbit.

Innkalling med stå begynner også å se skapelig ut, i hvert fall poengverdig. Vi må få ned bremselengden, men jeg vil ikke drepe farten og intensiteten hennes ellers i momentet. Hun er heldigvis en lang hund, så vi har litt å gå på :D

Avstandskommandering har vi forlenget avstand på, og det er litt sånn haba-haba. Hun reagerer ikke alltid på første kommando når jeg står syv meter unna, men reagerer kjapt og presist på andre eller tredje kommando, så hun vet jo hva hun skal. Jeg må bli flinkere til å korrigere når hun ikke adlyder, tenker jeg, hun kan få litt krav når hun egentlig kan øvelsen.
Vi har også jobbet med å få raskere neddekker, som jeg synes viser resultat. Hun vil aldri slenge seg i bakken, men hun behøver jo ikke å skli sakte ned som om hun får juling for å dekke.

Ruta har vi testet i hele to økter. Første gang viste hun stor forståelse, og andre gang begynte hun bare å kødde, så den er i sannhet en work in progress. Men vi skal nok få til noe der også.

Foenix har trent masse småmoment, så jeg snart kan begynne å sette sammen til øvelser. Det er langt unna startklart, men hun lærer kjapt, og jeg trener mer nå som snøen er borte og temperaturen bedre...
Tannvisning er grei, hun har forstått at det lønner seg å sitte rolig, og ikke hoppe dommeren i møte for å si HEI!
Fellesdekk har hun vært med på flere ganger, og det blir bare bedre og bedre. Hun trenger hjelpetegn for å gå ned i dekk, men den fades mer og mer bort. Jeg kom på her om dagen at hun kanskje må lære seg "sitt opp" også, men det ser ut til at hun tar kjapt.

Lineføring har vært et langt lerret å bleke for en hund som foretrakk å hoppe bakover foran meg for best mulig å opprettholde øyekontakt. Jeg har ikke fått eliminert den tendensen helt, og hun bør helst være ganske sliten for å trene posisjon og lineføring/fri ved foten. Men det blir bedre og bedre, og hun har i hvert fall mye penere sitter enn mora noen gang har hatt. Vendinger betyr for henne hopp og sprett og jogge bakover, så jada, det er nok å ta tak i. Temposkifter har vi heller ikke testet.

Dekk fra holdt og stå under marsj har vi ikke sett på, utover at hun lærer seg dekk til fellesdekk - og dekk fra holdt. Men vi får jo ingen innmarsj før lineføringen/fri ved foten er på plass.

Innkalling er momentvis innmari bra - hun kommer DRITFORT, hun kommer ganske fint inn på plass - bedre enn mora, i hvert fall, hun reagerer kjapt - men den sitt og bli-biten er ikke helt på plass. Hun kan sitt og bli inntil en viss avstand, så det er bare snakk om å tøye. Jeg kan ha tre parkeringsplasser mellom oss, uten at hun reiser seg, og det er vel en seks meter eller så? Sånn er det å trene på parkeringsplass når det er snø overalt ellers :D

Hinderet har vi også testet, og det blir også en racerøvelse, bare poletten falt ned om at det lønte seg å hoppe over, ikke gå rundt. Hun er så kjapp og spretten, at det nok blir en favorittøvelse, og hun har snart klasse 2-hinderet inne.

Avstanden har vi også tittet litt på, momentvis, så hun har mange glimt her og der som er veldig bra, og det er ikke uoverkommelig å få dette til å bli et konkurranseprogram.
Hun har en mye høyere intensitet og motivasjon enn X'en, hun vil og vil og vil, blir ikke lei, og elsker å jobbe. Men hun har mer utfordringer i det å være sanset og passiv, så vi trener faktisk mye på å sitte i ro UTEN å tilby alternativ, fordi hun må lære seg at ikke alt skal være fart og spenning. Hun lærer kjapt, og er så fin å jobbe med, bare jeg har blitt kjent med henne og funnet ut hva hun trenger annerledes enn X'en trenger. Hun er en hund som jeg vil komme lenger med enn X'en. Selv om X'en for lengst hadde debutert da hun var på Foenix sin alder, har jeg heller ikke skyndet meg med Foenix. Vi har god tid, og det kommer til å bli knallbra til slutt.

Og Stine? Stine går jevnlig til fysioterapeut for å få fikset en fot som har vært så å si kronisk vond siden januar 2013. Jeg merker god framgang, og det er så godt å ha en fot som tåler den type belastning som ansees som normalt - for eksempel å gå en tur med jentene. Selv om jeg akkurat i dag helst ikke skal sette vekt på foten, etter et tilbakesteg i progresjonen. Jeg skal holde foten i ro, så jeg får sitte mest mulig i helga, men jeg må jo i ringen med Foenix.

Blogglysten ser ut til å være tilbake, så la oss håpe det ikke går nesten et år til neste gang...

Latmannslufting

Jeg er glad i vinteren.
Jeg er glad i våren.

Men den overgangsårstiden som vi har nå, den er jeg slettes ikke glad i. I går var jeg ute to og en halv time med jentene rimelig tynnkledd - i dag høljer det ned en blanding av snø og regn. I sola er det opp til ti plussgrader, så snøen smelter - men på natta er det nede i ti minusgrader, og alt fryser. Og jeg går ikke tur på isen. Om ikke hundene sklir og ødelegger seg, så gjør i hvert fall jeg det. Siste helga i januar trynte jeg noe så spektakulært på utstillingen i Exporamahallen, og etter det har jeg haltet. Smertenivå og dagsform har variert - noen dager kan jeg gå en mil med jentene uten problemer, andre dager kommer jeg meg knapt ned trappa fra soverommet i andre etasje til stua i første. Jeg har vært veldig var på føre og underlag - og "noe" er slarkete og ustabilt så jeg har lett tråkket over igjen, og dermed begynt å halte enda mer.

Jeg trodde jo at jeg bare har tråkket over, sånt er jo jeg vant til, kløne med stor Ø. Så jeg har jo bare ventet på at det skal gå seg til, tygget smertestillende for å få stilt på et par utstillinger, gått tur på bare eller brøytede veier for ikke å vingle i løssnøen eller på isen, og anpasset meg til dagsformen. Men etter to måneder begynte selv jeg å bli lei av å gå sånn (en hund hadde jo ALDRI fått halte i to måneder i dette huset, knapt to dager), og kom meg til lege. Så viser det seg at jeg har en betennelse i senesystemet i foten. Og sånt går jo ikke over av seg selv, så nå knasker jeg så mye piller atte - jeg har måttet innføre et ekstra måltid per dag for å få i meg pillene, da de ikke skal tas på tom mage!

Hittil har det gått greit å få aktivisert jentene, for det er en del fine grusveier her oppe som holdes brøytet, og dermed gir trygg ferdsel for mitt ustabile bein, mens jentene kan base i snøen på to sider av veien. Men nå, med de temperaturendringene vi opplever i løpet av et døgn nå, er det jo snø overalt - eller sørpe, og det er like ille, for det er også ustabilt underlag som foten lett svikter i og dermed tråkker jeg over igjen.

Så tidvis har jeg tydd til latmannslufting, for å få mosjonert og aktivisert jentene, men ikke meg selv... Løsningen har dermed av og til blitt kortere turer og mer belastning for jentene, for å gi foten mer hvile så den tåler en lengre tur dagen etter. Belastningen? Kløv. Og det viser seg også at kløven får jentene til å gå penere i bånd... Burde kanskje kjøpe en til, så begge kan gå noe mer sanset samtidig? Eller bare lære de litt båndmanerer, det er jo også et alternativ...

X'en har alltid elsket å jobbe, og hun er av den typen som skrur opp tempoet når hun får litt å jobbe med. Det er ikke drastisk tunge kløven de får, men det er nok til at hun setter opp tempoet, og jogger avgårde med stolt holdning og arbeidslyst. Hun er vanligvis en som lunter på tur, begynt å bli voksen må vite, men med kløven kan hun faktisk utfolde seg litt mer. Rare dyret...

Foenix er også godt fortrolig med kløven, men hun var et underlig skue første gangen hun fikk den på. X'en har vel aldri brydd seg om noe i sitt liv, og har alltid gått på med godt mot. Mens når Foenix fikk på seg kløven, ble hun stående med fire strake bein, og hele hunden lyste "hur gör jag nu då?" Som sagt - X'en har aldri lurt, hun bare gjør, så det måtte jo være Foenix' svenske farslinjer som kicket inn her? Men så fikk jeg henne med meg, og etter cirka 100 meter hadde hun glemt kløven, og løp rundt som normalt.

X'en har samme holdning til Rocky-vogna vår. Det er bare å legge seg i selen og gå på, tenker hun, så får det være opp til meg å sette et bein foran det andre og holde følge. Kløven får de gå løs med, men ikke vogna - de kan jo faktisk skade seg om noe skjer, så der vil jeg ha kontroll.

Foenix fikk prøve vogna for første gang forrige uke. Det var også litt rart, synes hun. Det var jo noe som fulgte etter henne! Men igjen, etter 200 meter så var hun så godt som "innkjørt". Vi hadde et par samtaler om at vogna ikke forsvinner selv om hun står rolig med fire stive bein, og vi hadde et par samtaler om at hun ikke kan snu seg i skjekene for å hoppe bakover selv om jeg går bak vogna (jamfør tidligere blogginnlegg om hvordan hun en lang stund mente fri ved foten skulle se ut...).
Det var da helt tørr asfalt rundt feltet her, og en runde rundt er 500 meter, så hun fikk to runder, hvor hun på 850 meter av den kilometeren lå godt i selen og jobbet godt (ingen last i vogna, men etter hvert lesser jeg oppi en vedsekk eller to), og dermed sov hun resten av kvelden. Måtte bruke både kropp og hode for å skjønne det, men var SÅ flink da poletten datt ned.

Jentene får også svømme nå, mens det er glatt og kjipt ute og før det blir mulig å svømme i tjernet rett her oppe. Så da er vi i basseng - jentene må ha vært veldig snille i 2012, for de fikk klippekort i julegave av nissen. Ikke verst!

X'en har aldri forstått poenget med å svømme når hopping og spruting og plasking og løping er like moro - mens Foenix la på svøm første gangen hun så Aurtjernet. Men i bassenget svømmer X'en som en fisk, så om hun ble pushet lenger ut på dypet i Aurtjernet ville nok hun også svømt. Men det er langgrunt og hun er ikke kortbeint...

Begge jentene har blitt veldig flinke til å svømme i basseng - jeg har som en verdig hønemor latt de bruke flytevest lenge, fall i fall, men de siste øktene har de svømt uten. De går uti bassenget frivillig og ivrig - Foenix må jeg stagge så hun ikke tar sats og hopper uti over kanten, men venter til hun faktisk kommer til en av nedgangene. De blir jo også så vanvittig slitne av det - det er mulig å få motstrøm i bassenget, og det merker de.

Hvor latmannslufting det egentlig er, kan jo diskuteres, så lenge jeg må bade begge etterpå. Men det er jo godt med rene hunder også, særlig med tanke på gårsdagens tur, da jeg kom hjem med gjørmesprut til opp på knærne, og jentene var enda verre. Så nå snorker to nybadede, slitne jenter i sofaen, og ankelen min er smertefri og god siden jeg ikke har måttet bruke den i dag.



Swimming from Stine Bøe on Vimeo.

I går fikk de forresten også hver sin gode økt med lydighetstrening, og det var lærerikt for oss alle tre - det er alltid sunt for meg å bli kommandert, og å få gode innspill og kommentarer, så tusen takk til Jeanette for hjelpen!

X'en fikk gå gjennom hele klasse 1-programmet minus hinderet, og det er tydelig at vi må jobbe mer med konsentrasjonen der - lineføringen primært, ellers var jeg rimelig fornøyd. Men, med tanke på at hun ikke har vært trent siden juni i fjor, da vi trente et par ganger for å forsøke oss på ferdselsprøven for moro skyld, så er det lov til å være litt rusten og forfallen. Jeg har kjøpt en kilospakning med grillpølser, jeg, sånt blir det motivasjon av :D

Foenix var høy som en hippie, så vi jobbet litt med ro og konsentrasjon. Hun er så ivrig, så hun rekker å gjøre litt forskjellig før jeg får belønnet. Men, vi fikk inn fri ved foten-trening, med innspill fra Jeanette på hvordan jeg skal belønne for å få enda bedre posisjon. Vi trente sitt og bli - og det er griiiiisevanskelig, for hun sitter ikke i ro - hun vipper på rumpa eller stepper med frambeina for å vise at hun sitter, se jeg sitter, jeg satt meg en gang til, se jeg gjør det riktig da! Så hun må rett og slett lære seg å holde et moment over en viss tid før belønningen kommer. Men herlighet, hun har jo aldri vært lært noe, så jeg er fornøyd med henne - hun har knallprogresjon for hver økt, og er så kvikk, lærenem og lærevillig. Hun har mye mer fokus og konsentrasjon enn da hun var yngre, og hun har mer tålmodighet enn da hun var yngre. Den begynner å bli voksen, den også (herregud, hun er snart to år... Grøss...) Hun digger å få jobbe, selv om hun kan være et fyrverkeri jeg ikke alltid helt vet hvordan jeg skal få til å bli penest mulig, og ikke bare veldig mye farger og lyd.

Til slutt ble det også noen ordinære valpeinnkallinger, og du dæven hvor det kan bli bra! Hun vet ikke hva på plass betyr (på tur heter det kom, for ikke å vanne ut lydighetskommandoer), men hun er såpass keen på å være hos meg, at hun kom jo som et skudd hver gang jeg ga kommandoen, og løp i hundreogsnørrogførti - akkurat som mamma'n. En er ikke noe treige dyr, bare fordi en er store dyr. For henne ligger svenskeinnsitten veldig naturlig i hennes bevegelsesmønster - mens X'en komer inn på høyre side og går rundt. Jeg er en tilhenger av å la hunden velge; det vil si dyrke fram det som ligger latent i dem og er nærliggende for dem å gjøre. Så da jobbet vi en del med det - med gode innspill fra Jeanette for å unngå støting og få en pen avslutning - opprinnelig kom hun vel inn i skulderhøyde, klar for å glefse i seg den kvarte frolicen. Foenix kan ha godt av å trene litt ro og sansethet, men jeg vil ikke bedøve iveren hennes heller.

For øvrig har jeg bestemt meg for å slutte å kalle mor og datter Lille og Bittelille. Foenix var på vekta da vi kjørte forbi veterinæren i dag. Den er slettes ikke Bittelille. Jeg har tatt meg i å synes at hun har lagt seg ut, at størrelsesforskjellen mellom de to ikke er så påtagelig lenger, at jeg kan ta feil av dem på avstand. Det slo meg at det er mer bein å holde i da jeg klippet klør tidligere i uka. Det slo meg at fingrene mine måtte ha krympet, for de kunne ikke lenger få like godt grep rundt snutepartiet med bare en hånd. En ser jo ikke dag for dag endringene som skjer, men jeg må innse at valpen er i ferd med å vokse opp. Hun har lagt på seg cirka seks kilo på under et halvt år, hun har vokst ut av flere halsbånd, jeg trenger ikke lenger å justere kløven når hun skal ha den på seg etter at mora har brukt den...

August 2011 og august 2012. Apropos sammenligning, liksom:

Og nå som jeg har fått eget kamera tilå fungere igjen, kanskje det blir mer ferske bilder framover, så jeg kan se med egne øyne hvor stor hun har blitt.

Påska

Påska, ja...

I fjor valgte jeg å investere i en ny laptop - ei vifte som sang på siste verset og truet med å lage brannsår i fanget mitt hver gang jeg brukte den, en ustabil lader, et konk batteri og til slutt et skjermkorm som takket for seg; da kunne jeg sløse penger på ny teknikk også (jeg liker å bruke ting til de faktisk ikke henger sammen, jeg, jeg bruker ikke penger i tide og utide på verken mobil eller klær eller annet. Passer det og fungerer det, så bruker jeg det).
Dessverre mente den nye laptopen at den ikke kunne kommunisere med speilrefleksen min - jeg forsto det som at problemet var at kameraet var for gammelt (kjøpt i 2005 eller 2006 - men igjen, det fungerer jo, så hvorfor kjøpe nytt bare fordi det har kommet nye etterpå?), og selvfølgelig fant jeg ikke kameraets installasjons-CD - det ligger jo i en av 12 banankasser med "divv" som enda ikke er pakket ut enda etter ørten flyttinger (jeg bor nå på min tiende adresse siden 2001 - men nå har jeg bodd her i to år og tre dager, og det er det lengste oppholdet jeg har hatt på en eneste adresse etter videregående, og jeg har tenkt til å bli her enda en god stund), og jeg fant ikke drivere å laste ned heller. Så da mistet jeg åpenbart etter hvert all lyst til å ta bilder; de har liten verdi stuck på minnekortet.
Men så fikk jeg tips om å kjøpe en kortleser, kanskje kunne den overprøve kommunikasjonsproblemene mellom laptop og kamera. Og det kunne det! Så brått fikk jeg jo overført alt jeg har tatt av bilder fra september 2012. Det har primært blitt de store anledningene - som lille nieses dåpsdag og første jul, og ikke et eneste bilde av jentene mine.

Men deler av påska skulle jeg tilbringe i Varteig med familien, så da tok jeg med kameraet for å få tatt noen fine turbilder og lekebilder av jentene igjen.
Første påskedag pakket vi sekker med all verdens saker og greier, og skulle på tur. Pappa, min søster med samboer og to barn, jeg og jentene. Vi bakstet oss fram i dyp løssnø, og vandret helt ned til Hesteløkka, som er et nydelig jorde 500 meter bak barndomshjemmet mitt. I "solveggen" på fjellet der laget vi oss base med wetbeds, sitteunderlag og andre lag, og fikk laget et stort bål i snøen.
Jentene fikk godbitsøk i snøen, og løp rundt løse, storkoste seg, og deltok aktivt i påskeegg-jakten som min 11 år gamle nevø ble sendt ut på - for Påskehøna hadde blitt svimmel av all flyingen på natta, bommet på målet, og mistet alle påskeeggene i skogkanten rundt Hesteløkka i stedet for i stua til pappa. Tøysehøne, ass... Men nevø lette målbevisst og ivrig etter de seks påskeeggene, godt assistert av en X'en som VET hva feltsøk er og jobbet strukturert, og en Foenix som ikke hadde peiling på hva hun holdt på med, men ikke var interessert i å gå glipp av potensiell moro.

Mens vi spiste, ble jentene bundet til hvert sitt tre. Det var faktisk første gang Foenix har blitt bundet på det viset, og hun er jo en snill og god hund som gjør det jeg ber henne om, så hun satt bare lettere molefonken og lurte på hvorfor. Mens mora, hun er jo noe mer bortskjemt og uoppdragen, så hun måtte av og til fortelle hvor urettferdig dette var...
Jeg kan jo forstå dem - vi grillet pølser, hadde med deig til pinnebrød, søss hadde bakt sjokoladekake med appelsin, pappa testet et turvaffeljern han fikk til sist farsdag, vi hadde kvikk lunsj og appelsiner, det var kakao med marshmallows og solo, og et realt fråtsegilde. Hvem kan klandre to bernermatvrak for å føle seg utelatt?

Nå ja, ikke helt utelatt, Påskehøna hadde visst sendt med griseører til dem i sekken til pappa, og de pølsene som ble for sorte havnet også i de to store gapene.

Det ble mer godbitsøk på jordet. Foenix vet ikke dette, men det er en del av treningen for å få henne rettet mot feltsøk etter hvert - at hun skal få en forståelse for søkskommando og lete bredt og dypt i et område, hvor hver godbit hun finner selvfølgelig fungerer som en belønning og motivasjon for godt arbeid.

Vi hadde med andre ord en perfekt påskestemningsdag ute, og dette var bare én av flere påskedager i Varteig.

Og etter denne bloggen og ordene jeg har brukt, forventer dere sikkert masse bilder, ikke sant?

Og det kunne dere jo fått, nå som jeg vet hvordan jeg får bildene ut av kameraet.

Hadde det ikke vært for at minnekortet sto igjen i minnekortleseren, som lå på stuebordet på Mogreina.

Jada...

Så i stedet, byr jeg på en liten filmsnutt jeg tok på tur med naboen for et par uker siden, så kan dere jo forsøke å se det vi så...


Elg på isen from Stine Bøe on Vimeo.

Lydigere

Jeg har hatt komplett lydighetsaversjon siden X'en besto ferdselsprøven i juni.
Vel, jeg har vel hatt aversjon mot ganske mye forskjellig i det siste, inkludert denne bloggen. Så da har vi valgt å fylle dagene med ting jeg ikke har giddet å blogge om.

Men nå er jeg visst på vei ut av en lang dvale, og har lyst til både det ene og det andre.

I går var vi en gjeng som møttes for å trene lydighet i påskesola, og det var flere som synes det var gøy. Jentene fikk en økt hver, men vi trente kun med en og en hund på en liten parkeringsplass - det er ikke helt lydighetsføre rundt oss enda, med mye snø og is, men da kan en jo få input fra andre, kommanderingshjelp - og fotohjelp.

Foenix fikk den første økta, og jeg var spent på hvordan det skulle gå - hun har jo ikke vært med på lydighetstrening annet enn for sosialisering, og hun er i hvert fall sosialisert nok til å elske mennesker... Så dette ble en test på hennes vilje til å velge meg og hennes evne til å konsentrere.

Før jeg fortsetter, bør jeg kanskje gi et bakgrunnsbilde av Foenix.
Da hun var valp, trente vi jevnt og trutt med typisk valpetrening - holde kontakt sittende foran meg selv om jeg veiver hendene med godbiter og fristelser nærme og langt fra hodet hennes. Hun ble god på dette. Shitgod. Såpass god at hun lærte seg at kontakt kan kun opprettholdes rett foran meg, så uansett om jeg har forsøkt å trene utgangsstilling, lineføring eller fri ved foten har vissheten om en mulighet for belønning gjort at jenta har sprettet foran meg - men hun har blitt en liten råtass på å hoppe fortfort bakover, det skal hun ha! Jeg har gått så fort jeg kan i håp om å presse henne ut av bevegelsesmønsteret og tvinge henne til å bevege seg framover, og dermed få belønnet det i et forsøk på å snu henne. Men neida, den kan rygge i racerfart, den der!
Morsomt triks i og for seg, men det gjorde jo at jeg fryktet at jeg hadde ødelagt henne som konkurransehund før hun i det hele tatt hadde lært seg en kommando. Det er jo ikke det mest motiverende å tenke på, så da ga jeg beng i alt som het lydighetstrening veldig, veldig lenge.
De siste to-tre ukene har jeg derimot hatt lyst til å gi det en ny sjanse, og bestemte meg for å belønne henne når vi går tur hver eneste gang hun oppsøker meg på min venstre side og går riktig vei. Det har vært mange forsøk på mange etapper hvor hun har hoppet rett tilbake i posisjon foran meg, ryggende ivrig, etter første belønning. Men etter hvert rakk jeg å belønne med to kjapt suksessive godbiter før hun kunne sprette foran meg, jeg kunne øke til tre og fire og mange godbiter, og fikk dermed økt en motivasjon i henne for at kanskje venstresida i normal lengderetning har noe for seg også.
Den siste uka har jeg begynt å sette uuttalte krav, ved at hun må gå et steg eller to på min side før belønningen kommer. Hun må levere for å få betalt.

Så, på gårsdagens trening var jeg spent på hvor mange steg tilbake i prosessen vi måtte gå med den nye type forstyrrelser. Jeg slappe henne ut av bilen og begynte å gå fram og tilbake på den lille plassen vår. I og med at hun ikke vet hva hun skal, så jeg ingen grunn til å korrigere uønsket atferd på dette stadiet, og avgjorde at en kjapp hilserunde var greit for å få det ut av systemet. Men hun valgte meg nesten med en gang, og gikk bedre enn noen gang. Vi kunne gå syv-åtte steg uten belønning - bra kontakt og motivasjon hos henne, det, som ikke vet hva hun gjør! Hun ble med på helt om-vendinger, og var rett og slett helt herlig å gå med! Hun har allerede bedre posisjon enn mora, hun har større vilje til å jobbe med meg og diskriminere bort alt annet, og er så kul å jobbe med.

Misforstå meg rett - vi har mye, mye, mye igjen. Jeg tør ikke tenke på hvor lykkelig hun blir når vi starter med springmarsj, så jeg skal kvalitetssikre vanlig marsj før vi prøver noe annet. Jeg har ikke forsøkt venstre- og høyrevendinger enda. Hun kan ikke utgangsposisjon, hun vet ikke at hun skal sette seg når jeg stopper - og da jeg for moro skyld forsøkte å starte en fri ved fot fra sitt ved å si "på plass!" og gå som vanlig, spratt hun i front av meg som vanlig - jeg sa noe morsomt! Hun aner altså ikke hva det vi gjør heter - men hun virker som en hund som lett følger meg og kan få shapet inn en god del mønster, så er det opp til meg å fortelle henne hva det heter etter hvert. Det er en god start å ha en hund som vil jobbe, som har kontakt og som har konsentrasjon.

Gudene vet hva jeg har gjort for å få henne på det nivået...

Foenix har forstått hva fri ved foten handler om. Foto: Anette Henriksen.

Det er en lettelse når hunden begynner å forstå at kontakt kan opprettholdes også fra utgangsposisjon... Foto: Anette Henriksen.

Den hunden er så gjennomført søt, og synes det er helt oppriktig gøy å trene. Hun har ikke peiling på hva vi holder på med, men hun er villig til å forsøke veldig mye forskjellig for å se om det gir belønning. Foto: Anette Henriksen.

Hvem skulle tro at denne hunden nektet å bevege seg med kontakt med mindre hun hoppet bakover... Foto: Jeanette Hatteberg.

Jeg får litt gåsehud når jeg ser bildene som viser at hun går like bra som jeg selv følte at hun gikk - denne hunden tror jeg at jeg kan komme mye lengre med enn jeg klarte med mora. Du skal ikke se bort fra at jeg har lært noe... Foto: Jeanette Hatteberg.

I motsetning til sin mor, synes Foenix at leker er fullverdig belønning, og selv om vi ikke har trent noe sammen, har vi lært oss å leke sammen. Foto: Jeanette Hatteberg.

Under X'ens økt ble det fri ved foten, hvor hun var veldig på og ga sitt alt av kontakt og konsentrasjon - men det er klart at ni måneders treningsfri OG et anfall av sjalusi fordi jeg trente med datra først kan gjøre sitt med arbeidsiveren hennes. Hun kan ikke trenes for ofte, for da blir hun lei, rett og slett. Med mindre jeg kan bruke Foenix til å gire henne opp uten at hun bikker over, det skal bli interessant å teste utover.

Vi var også innom avstandskommandering, som var veldig bra. Hun fikk en innkalling, hvor jeg liker å tro at det glatte underlaget gjorde sitt for den slurvete avslutningen. Og til slutt ble det en utradisjonell fellesdekk som varte lenger enn jeg gadd telle, men hun lå i hvert fall som vanlig uten et eneste forsøk på å rikke seg, til tross for ymse forstyrrelser - for eksempel at de andre hundene i fellesdekken ble løst ut og fikk leke rundt seg.

Jeg skulle ønske jeg visste hva jeg gjorde i sin tid for å få en så god fellesdekk på henne, for jeg aner ikke hvordan jeg skal angripe den med Foenix...

Fellesdekk-trening.

I gamle dager...

Jeg husker i gamle dager. Tilbake i forrige årtusen en gang.
Jeg husker min første mobiltelefon, jeg husker da vi fikk internett i heimen - og jeg husker da jeg kunne koble meg online med mobilen. Jeg husker da vi hadde fax!
Jeg husker også da vi ikke visste hva internett var, da fasttelefonen ringte en lørdagskveld og en kunne la være og ta den for å late som at en ikke var hjemme for å få litt familiehygge. Jeg husker da en ikke måtte være så innmari tilgjengelig hele tiden. Jeg husker da informasjon kom smått om senn. Jeg husker da ting kom til den som ventet, og en faktisk måtte vente.

Jeg husker da utstillingsresultat var noe en fikk oppdatert gjennom Berner'n - dere vet, det publiserte medlemsbladet på papir til raseklubben. Jeg husker at med mindre en var på utstillingen selv, kunne det gå både dager, uker og måneder før en visste hvem som vant, avhengig av når neste Berner'n kom i posten og hvem en snakket med i mellomtiden. Jeg husker da BIR-vinneren på NKK Narvik var en finsk hannhund, og du visste at han ville du aldri noensinne få sett, for en dro da ikke helt til Finland på utstilling! Jeg husker da BIR-vinneren på NKK Biri (jeg husker da det var NKK-utstilling på Biri) var en finsk hannhund, og det ble laget egen sak på ham i Berner'n, fordi det var eksotisk besøk i landet.

Så kom DogWeb, og etter en måneds tid kunne en finne samtlige resultat fra en utstilling - og ikke bare BIR, BIM og cert-vinnerne som ble offentliggjort i Berner'n. En kunne se hvem som gang på gang fikk plassen bak certet, en kunne se hvem som endelig hadde fått rødsløyfa så de kunne parre tispa si, en kunne følge med på unge hannhunder en vurderte for sin egen tispe. DogWeb ga et nytt og nyttig verktøy for avlsarbeidet.

Hjemmesidene blomstret, og en kunne i løpet av den første uka etter en utstilling saumfaredisse for å høste inn resultatene og på det viset sette opp en grei resultatoversikt.

Så kom Facebook, og nå trenger en ikke å vente en uke før en vet resultatene, og i hvert fall ikke en måned - nå trenger en knapt å vente til utstillingsdagen er over, så lenge noen med en mobil sitter ringside. Informasjonsflyten har endret seg betraktelig på kort tid.

Jeg husker da en dro på utstilling med et par campingstoler, en ryggsekk og hundene. Det var ikke et bur å se ringside for vår rase, ikke et eneste bord, men en sjelden gang hadde noen skaffet seg telt. Men de var få og langt i mellom - en kunne faktisk stå i enden av utstillingsplassen og se samtlige ringer på plassen, få med seg cirka hvilke raser ble bedømt og ha oversikt over området. I dag er du heldig om du kan se naboringen gjennom de tre radene med telt.

Hvor jeg vil med dette? Tja, ikke noe spesialt sted. Bare noen tanker om perspektiv jeg har gjort meg i det siste.
På de siste utstillingene jeg har vært på, har det vært trangt rundt ringen, og jeg har derfor valgt å legge igjen i bilen det meste av trælet en vanligvis tar med seg. Jeg har bare stilt Foenix, og derfor valgt å ikke ta opp verdifull plass som de med flere hunder kan trenge (jeg vet, jeg vet, jeg er rene helgenen - men jeg er ikke redd for å ta litt plass når jeg kommer med to elle flere hunder, så det går vel opp i opp). Og det har rett og slett gjort meg nostalgisk og satt meg i mimringsmodus - når var det sist en satt på en utstilling hele dagen med hunden i lenka liggende foran føttene, uten et bur å legge de i eller grinder å stenge de bak? Når måtte jeg sist spørre noen om å holde hunden for meg fordi jeg måtte på do? Når var det jeg sist var på utstilling og ikke måtte gå to eller tre runder for å få med meg alt det rare en tror en kan trenge fra bilen til ringen, og like mange runder den andre veien igjen?


Noen ganger er det sunt å sette seg ned, tenke seg om og bruke perspektivbrillene sine.


Det er faktisk litt deilig å dra på utstilling på det viset - bare meg, Foenix, en stol og en bag. Det føles så avslappet, laidback og uformelt (også er jeg heldig nok til å få låne bord når jeg skal ta finishen før Foenix skal i ringen, og det er alltid venner i nærheten som kan gi en hjelpende hånd når naturen kaller). Også så mange minner en får, bare fordi hunden sitter i armkroken eller ligger på føttene mine, framfor å ligge i grinder bak meg. Det sies at jeg som liten jente satt med utstillingskatalogen og fargeblyanter, og tegnet krusedull i rett farge på rett hund i katalogen ut fra startnummeret på brystet, for å angi om de fikk rødt, blått, CK og BIR. På et eller annet vis må en jo lære seg tall, ikke sant?

Mikos bursdagsfeiring

Tenk at St. Hanstrioen min allerede er ett år gamle!

24. juni var den store dagen. Foenix fikk en begrenset bursdagsfeiring, da vi var bortreist i håp om å lage halvsøsken. Disse vil dog i så fall få etternavnet Hiselfoss, ikke Latruda. Men vi skal helt klart ta det igjen - om ikke annet så må vi feire at hun nå er avlest med A på hoftene. Albuene er også sendt inn, og jeg tygger på negler og fingertupper i ventetiden.

Brødrene er også lovet røntget i løpet av sommeren, så får vi det ute av verden.

En som derimot har fått feiret ettårsdagen sin, er Miko (Latrudas Fingers Crossed), og vi har fått disse bildene fra festen hans:

BH

(Hvis noen trodde jeg hadde gitt opp bloggen igjen - frykt ikke. Jeg har bare ikke turt å skrive noe siden sist innlegg, redd for at jeg skulle røpe våre planer og jinxe hele dritten.)

Jeg hadde et overordnet mål for X'en i 2012, og det var bestått ferdselsprøve. Det er i og for seg et mål jeg har for alle framtidige hunder også, men en hund om gangen, og Foenix skal temmes før vi kan begynne å tenke konkurranser. Kanskje hun er klar i 2015. Ingen hast.

Anyway, ferdselsprøve og X'en. Jeg har hatt et ruvende fravær av treningsmotivasjon. Sist stevne vi startet var november i fjor, og da fikk jeg en skikkelig knekk, så vi la alt som heter lydighetstrening på hylla. Det er ikke vits i å trene om en ikke har tålmodighet, inspirasjon, motivasjon og glede av det. Så da ignorerte vi den sysselsettingen for en lang stund.

Utover våren begynte det derimot å løsne litt, og i april begynte jeg å snuse på terminlista for å finne en startdato til oss. Jeg tok også en tur til Line hos Kruttlappen hundeskole (vår faste og høyt elskede instruktør) for litt spark bak og litt gulrot foran. Etter det har X'en og jeg jobbet nå og da (kanskje mer da enn nå, men vi har tatt det når jeg har hatt overskudd og motivasjon) med fokus utelukkende på ferdselsprøva. Jeg meldte oss på ei prøve i mai, men så fikk jeg tilbud om å være ringsekretær på NKK Lillesand, og da takket jeg ja til det - jeg liker jo så godt å være ringsekretær, og det er alltids nye ferdselsprøver.

En ny granskning av terminlista ga meg et kveldsstevne - hurra! Det liker vi. Verken jeg eller X'en er summer lovers, vi synes det er tungt og slitsomt med varme og sol. Så vi foretrekker å ha vår konkurranseaktivitet på vår og høst, og finne på andre ting i varme sommermåneder.

Den siste uka har jeg forsøkt å gi meg og X'en en best mulig oppladning til stevnet - jeg må være rolig, jeg må ha et avbalansert adrenalinsnivå, og jeg må ha nervene under kontroll. Jeg hadde for lenge siden bestemt meg for at dette stevnet var utelukkende for å sjekke status og se hva vi må jobbe med videre før vi gjør et mer bevisst forsøk på tittelen. Dette var kun trening; konkurransetrening.
Lydighetstreningen har vært minimal, for ikke å gjøre noen lei - to kvikke repetisjoner for å se at ting fremdeles satt, en kjapp vending og fem skritt lineføring under en tissetur for å holde motivasjonen og nysgjerrigheten oppe.
For øvrig har jeg sittet stille og pustet med magen, nilest regelverket (det er ingen som kommanderer lydighetsprogrammet, så en må kunne det utenat - og en går cirka 400 skritt til sammen med lineføring og fri ved fot - med fastsatte vendinger og holdter, samt to andre lydighetsøvelser.

Torsdag skippet hundene frokost, for at X'en skulle være sulten og dermed mer på på meg. Vi beregnet god tid - ville ikke treffe på noen ettermiddagskø, var ikke helt sikker på hvor stevneplassen var, og ville ikke komme heseblesende og stressende. Det passet meg i grunnen godt å ankomme fem kvarter før start - og jeg klarte å puste normalt og avslappet hele tiden (å ha en splitter ny mobil med dingser å undersøke og random facebookoppdateringer hjalp også).

X'en har nettopp fått løpetid (typisk at den kom halvannen måned før forventet, nå som jeg hadde tenkt til å snuse på noen klasse 1-stevner også...) - men i RIK-programmet får en starte med løpetid.

Ferdselsprøven er tredelt, og første del er vesenstesten - en test for å se at hunden er såpass tilgjengelig og trygg at den kan slippes løs på konkurransebanen. Ekvipasjen går fram til dommer for å hilse, hunden scannes for å sjekke ID-chippen, litt prat, og that's it.
På grunn av løpetiden, fikk vi vår vesenstest på eget område, så det var fort gjort. X'en susset på mannen som skulle avlese chippen, og ellers satt hun i ro - vi har jo heller et overtilgjengelighetsproblem enn noe annet.

Om en ikke får bestått på første del, får en ikke fortsette til andre del. Om en ikke består andre del, får en ikke fortsette til tredje del. Om en ikke består tredje del, får en ikke tittelen.

Andre del er lydigheten, hvor to og to hunder går programmet - det vil si, en hund ligger i enkeltdekk mens den andre hunden går sitt program, også byttes det. Det vil si at hunden ligger i dekk i cirka ti minutter, med fører 30 skritt unna med ryggen til.

Først er det en jævlig lang lineføring, deretter en like lang fri ved foten. Så er det en sitt-øvelse, og deretter dekk fra holdt med innkalling. De to siste lydighetsøvelsene er altså enklere enn det en finner i klasse 1-programmet. Men det er all gåingen som er drepen - men dette er program tenkt mot tjenestehunder, og der skal selvfølgelig konsentrasjon, arbeidslyst, samarbeidsvilje og motivasjon være i fokus.
Løypa en går LF og FVF i er cirka som følger: 50 skritt rett fram, helomvending, 50 skritt tilbake hvor en skal innom alle tre tempovarianter i bestemt rekkefølge og med minst ti skritt på hver, høyrevending, tyve skritt, høyrevending, tyve skritt, helomvending, tyve skritt tilbake med en holdt når en er halvveis, venstrevending, 40 skritt, inn i en gruppe av fire mennesker hvor en skal gjøre et åttetall rundt to av disse, og avslutte med en holdt inni gruppa. Deretter ut av gruppa, kneppe av lina, gjenta manøveren med åttetall og holdt, før en går tilbake og gjentar løypa en gikk under lineføringen.

X'en var virkelig på - så på at hun tidvis lå litt foran meg, og hele hun viste at dette var kjempegøy! Jeg var nervøs for at hun skulle bare gå og gresse, snuse og være hormonelt tissetroll, eller speide etter kjekke karer - for sånn er hun på tur nå. Men jeg klarte åpenbart å jobbe godt nok opp kontakt og motivasjon før starten, og vi klarte å gjennomføre programmet!
Det var ikke pent å se på - det var uryddig, det var rustent og grovpusset, det var tydelig at hun har trent lydighet kanskje to timer til sammen i 2012 (og så takknemlig jeg er for at hun likevel kan hvile på tidligere års trening!), det var glimtvis dritbra og glimtvis elendig, og vi ville fått rævva poengsummer i en lydighetskonkurranse. Men på en ferdselsprøve holder det å stå, så ignorerer jeg lett om en får "tilstrekkelig", "godt" eller "meget godt" på øvelsen.

Jeg tror jeg holdt pusten gjennom hele lydighetsprogrammet, men jeg hadde også lave skuldre og tok meg den tiden jeg trengte. Det var dog godt å få bekreftet at det var bra nok til å stå, når vi endelig var gjennom.

Siste del, ferdselsbiten. Det er seks moment, hvor dommer vurderer hundens oppførsel, reaksjon, avreaksjon og hvor kontrollert og trygg for omgivelsene den er. Mens vi går langs et fortau/vei skal vi møte jogger både bakfra og forfra, syklist som passerer mens ringeklokka bjelles, vi skal møte en folkegruppe og jeg skal prate med en person, hund skal passere oss forfra og bakfra, vi skal passere kjørende bil, vi skal stå siden av bil med motoren i gang, og hunden skal bindes i en stolpe som jeg går fra og fremmed hund passerer etterpå. Fullt regelverk er på NKKs sider for de som ønsker mer detaljer - eller så er det bare å spørre!

Denne biten var jeg litt nervøs for, fordi det er lenge siden jeg har gått tur med X'en i bånd mens vi er i siviliserte strøk - her går vi jo tur alene, og lenka kneppes gjerne av. Det kan gå uker uten at vi møter andre mennesker på tur, så den passeringstreningen X'en har, er den hun fikk mens vi bodde i Oslo og måtte oppføre oss der :D

Cirka halvveis i løypa satt X'en seg for å tisse, og mens hun bøyde hodet for å spise gress sklei halsbåndet over hodet hennes. Selvfølgelig bykset hun to steg unna for å nyte friheten, og jeg tenkte at NUH strøk vi. Jeg fikk tak i henne nesten med en gang, og vi kunne fullføre løypa. Jeg var så sikker på at vi strøk, også så irritert for at vi strøk på noe sånt - så jeg var innmari glad da dommer sa at jeg hadde vist at hunden er kontrollerbar, og dermed så hun ikke så strengt på det (så nevnte ikke jeg for dommer at i slike situasjoner kan X'en få skikkelige raptuser og være en skikkelig kødd å få hanket inn - men så går jeg heller ikke på tur med så slakt halsbånd som det ble på testen, for jeg vil jo ikke at hunden skal kunne smette ut av lenka - vi skulle gå med helstrup, men feste lenka i kroken så det ikke kan stramme. Dermed ble løkka for stor, og den smatt lett over hodet.)

Summa summarum - X'en besto alle tre delene, og kan nå titulere seg med tittelen BH - den er offisiell og anerkjennes av NKK.
Så vidt jeg vet (og jeg kan ta feil, men jeg korrigeres gjerne) er X'en den tredje norske berneren som får denne tittelen (de to andre er BH Dreams Come True av Vianova og BH Nellyvill's Bam Boozle) - og den første tispa.
Hennes fulle tittelrekke og navn er nå JWW-08 Nord.JW-08 BH Xkumle X-Faktorer av Hiselfoss.

Denne tittelen betyr litt for meg, fordi vi har jobbet for den, det ligger mange timer og ressurser bak den. Vi vil aldri bli lydighetschampioner, men tittelen er en offisiell anerkjennelse av og bekreftelse på at vi har trent en viss mengde lydighet, at vi kan noe, at hun er en hund som brukes.
Det ble selvfølgelig feiret i går - frosne koteletter på X'en (og den flinke heiagjengdatteren hennes) - jordbær og kald cider på meg. La Dolce BH-Vita.

I og med at hun har fått løpetid og skal parres, skal jeg prøve å vende treningsmotivasjonen min som har våknet over på datteren, så kanskje hun kan lære seg noe konkurranserettet også. Men i dag skal vi bare hvile, også skal jeg fnise og glise hver gang jeg ser på X'en, og kjenne på følelsen av å ha klart noe vi har jobbet mot.

Perfect match

Sist helg arrangerte Osloavdelingen sitt nå tradisjonelle (har noe skjedd fire år på rad er det uunngåelig å kalle det noe annet enn en tradisjon) matchshow. Jeg hadde meldt på Foenix, som trenger mer utendørs ringtrening - hele valpeshowkarrieren hennes var innendørs, så når vi kommer til en ring på en gressplen tror hun at det er lek, moro, turtempo og hurramegrundt som gjelder. Så hun trenger å lære at en kan trave pent og stå rolig utendørs også, kremt... X'en var ikke påmeldt, i all sin nakenhet, men hun fikk være med og jobbe som trekkhund - jeg tok med vogna vår og brukte den for å frakte all verdens dill&dall en trenger og ikke trenger for en dag ute - det ble faktisk to turer hver vei, men da fikk hun jobbet litt, og den hunden koser seg foran vogna!
Jeg hadde også med meg Gross (Int.Nord.Uch. Augustus) til Toril, siden hun hadde dobbeltbooket seg.

Foenix var en særdeles lykkelig og høy hund denne dagen, og hun klarte til og med å smette ut av inngjerdingen og ut av halsbåndet et par ganger, så hun kunne ta noen digre seiersrunder på gressmatta hvor vi holdt til. Den hunden er ikke helt tam... Jeg gleder meg til hun skal røntges, for da kanskje hun er rolig et par timer. Hun har så mye energi og overskudd, og hun er så innmari kvikk. Herlige kvaliteter, men ikke alltid.

Foenix klarte å gå videre i første runde - selv om hun er halvt nedrøytet og oppførte seg som en kenguru med springfjærer under føttene (jeg skulle til å si at hun oppførte seg som en duracellkanin med red bull i magen, men red bull ga overhode ingen effekt for meg da jeg kjørte tur-retur Østerrike, så jeg har begynt å tvile på den miksuren. Smaker æsj og ga ingen større fix enn en halvliter cola - oppskrytt!).
I andre runde møtte vi Dina (Snow Medina av LeeArmand), en veteran i full glans, så da var det takk for oss - men om syv år er Foenix veteran, og da kanskje hun har landet og begynt å trave utendørs også, så da skal vi ha revansje! :D

Gross vant første runde, og andre runde, og tredje runde, og plutselig sto vi i en finale med tre ekvipasjer - deriblant Dina som slo ut Foenix. Gross er en herlig hund å stille - han flyter rundt i ringen, og står godt på sine bein der de skal være. Min oppgave var primært å bære startnummeret hans rundt i ringen, tror jeg. Selv om ikke Gross er min (men jeg er litt tante til ham), var det veldig gøy da dommeren utropte oss til vinnere. Det er faktisk tredje gang (av fire år) Gross kom til finalen - fra før av en seier og en andreplass, og nå en seier nummer to. Fin gutt!

Vi vant ingenting på loddsalget, men Rockyvogna var full av premier som Foenix vant etter sin sirkusopptreden, så en kan ikke klage på fangsten!

Hvis noen har bilder av Gross, blir både jeg og Toril glad for å få de.

Skamklippet og restituert

Noen ganger får jeg gode impulser, men som regel har jeg ganske dårlige impulser. Jeg fungerer best om jeg lar hjernen ligge i bløt et døgns tid og fundere godt over noe. Da slipper jeg den enerverende bondeangeren dagen etter... Den jeg har i dag...

Så, det begynte med at jeg fant noe i all pelsen på det ene frambeinet til X'en, og trodde først det var en diger knute. Men nei, det var noe som satt fast i huden. I cirka tre minutter tenkte jeg innbitt og vondt på kreft, for vi vet jo at fem til syv år er en krisefase for berneren hvor mye sykdom dukker opp, og X'en er tross alt fem år om to måneder, så jupp, jeg er i litt kriseberedskap mentalt, bare fordi det er sånn JEG fungerer. Ting gjør så mye mindre vondt om en har litt worst case scenario-tankegang som basis. En småhysterisk telefon senere var jeg påminnet om at kreftkuler er under huden. Bada bim bada bom, vi konkluderte med at X'en har fått ei vorte. Tenk så lettet jeg ble når jeg i 1/20 av en time trodde at jeg var i ferd med å miste henne!

Anyway...

Vorta, som er på størrelse med og har struktur som en rosin (og jeg synes rosiner er ganske ekle i utgangspunktet, jeg liker de ikke mye bedre når de sitter på kroppen til hunden min) har kommet rimelig hurtig, tør jeg påstå - jeg hadde gjennomgang av pelsen til X'en før hun dro på feriekoloni hos pappa for ei drøy uke, så den har vokst ut i løpet av den tiden, tør jeg påstå. Jeg har derfor fulgt med som en hønsehaukmor for å se om den vokser.

I går skulle jeg skrelle av mer død underull fra mor og datter, og da gikk det en liten faen i meg. Det er vanskelig å følge med på noe som er gjemt i masse pels. Så da tok jeg saksa fatt, og tenkte jeg skulle finklippe rundt der vorta henger, helt oppe ved albueknølen. Som tenkt, så gjort.

Er dere klar over hvor snål en berner ser ut, med faner som starter langt nede på frambeinet?

Snipp snapp, så måtte jeg jo klippe bort resten av pelsen på det beinet, i håp om å få en mer estetisk (naken)berner igjen. Men det fungerte jo ikke, det ødela jo enhver symmetri, samt at jeg kan bare ikke gå og småhumre av X'en i lang tid framover, stakkaren vil jo få ødelagt enhver selvtillit om jeg skal fnise over hvor rar hun ser ut, selv om det er på grunn av min saks.

Så da skrellet vi av fanene på det andre frambeinet også.

Og jeg hadde en stykk bernertispe oppstilt på trimmebordet mitt, som da  egentlig bare hadde noe pels tre steder - i brystet, på halen og fanene på bakbeina.

Det så jo bare teit ut. Lange, tette faner, og ellers pelset som en grosser?

Snipp, snapp, så forsvant fanene på bakbeina også. Hun har nå like mye pels på baksiden som hun har på framsiden av beina sine.

I går tenkte jeg at det var lurt. Hun skal uansett ikke stilles på noen måneder, siden hun er naken (og hun skal parres på neste løpetid, så om hun blir drektig blir det ikke noen utstillinger før NKK Ålesund våren 2013 eller noe sånt noe). Det trekker jo i hvert fall inn mindre søle og skit, det er lettere å se etter flått på beina, og jeg kan følge med på den fordømt ekle og irriterende vorta.

Men jeg angrer som en skadeskutt helt i dag. Hun ser jo så snål ut, som en blanding av en bernervalp og en voksen grosser! Det er meningen at det skal være litt faner på disse dyrene våre, altså. Jeg er nemlig ikke veldig god på å svinge saksa, så det er både hakkete og ujevnt. Hadde jeg enda hatt vett til å klippe bare litt om gangen, for å lære, men neida, vi fjernet alt med en gang, snipp snipp. Det fikk meg også til å innse at jeg ønsker meg en bedre saks, en som er mer tilpasset oss innbitte venstrehendte, så jeg slipper å få vannblemmer og krampe av å bruke den.

Holy macrell, se hvem som er tilbake og blogger! Alt som trengtes etter flere måneders aversjon var å gjøre seg selv til en komplett idiot, og et sadomasochistisk behov for å spre det til flest mulig.

Så hopper jeg elegant over det faktum at siden sist innlegg har Foenix hatt flere gode valpeshowresultat, jeg trodde jeg skulle miste henne da hun spiste noe som slettes ikke lar seg fordøye og satte seg fast i tarmen, og dermed ga hasteoperasjon en onsdag kveld - men hun er en fuckings fighter (eller en Foenix From the Ashes), og i løpet av forsommeren har hun gjort god figur i juniorklasse både her og der, med klasseplassering på to internasjonale utstillinger, CK og annen moro.
Jeg skummer lett over at Foenix og jeg dro på jentetur med Sitronen (den på fire dekk) til Østerrike, og dette var et rite de passage for min del. For snart to år siden smuldret jeg opp, og jeg mistet min selvtillit, min tillit, min styrke, selvstendighet, uavhengighet, egenrådighet og min utforskertrang. Det har vært en pokkers prosess å gå videre - for ja, jeg tror jeg går videre, jeg går ikke tilbake til den jeg var, for det som var har vært, og en kan ikke gå tilbake til noe som ikke lenger er. Jeg er langt fra ferdig, men jeg så på dette som en midtsemestertentamen, eller noe sånt noe. Å sette seg i bilen uten annet selskap enn en hund (og dette er en av få settinger hvor jeg vil si noe som kan ligne på "bare en hund"), kjøre 180-200 mil og klare seg på egenhånd i ni dager var en stor test for meg. Men jeg klarte å gjennomføre det uten panikkanfall, uten angstsammenbrudd og andre episoder, og dermed kom jeg hjem med en følelse av seier og styrke. Jeg kjørte alene, jeg fant fram, jeg hadde forberedt mye overnatting på forhånd, jeg klarte meg, jeg koste meg, jeg snakket litt mindre tysk enn ønsket - men jeg snakket tysk, jeg stilte egenoppdrettet hund på spesialen hvor vi var kun en av ni i klassen som fikk høyeste premiegrad, vi hadde en heller kort opptreden på verdensvinneren på grunn av hennes mørke føtter - men innen jeg var i ringen hadde jeg allerede overvunnet flere uventede situasjoner som for et år siden hadde gjort meg til et skjelvende, gråtende søppelmenneske, så drit i sløyfefargen! Jeg ferierte alene (en stor bøyg for meg, selv om jeg lente meg litt på lenka til Foenix), jeg koste meg alene på konsert, jeg utforsket gamlebyen i Salzburg og østerrikske naturopplevelser - og for å sitere min favorittkarakter i min favorittserie: Oh my God, you should have seen it!
Selv da jeg holdt 130-ish rett etter broa tilbake til Sverige og punkterte, hadde jeg i grunnen hvilepuls fra jeg fikk styrt bilen ut i veiskuldra til vi var tilbake på E6 med nytt dekk. Det mest "opprørende" med den opplevelsen var den klisjeen jeg landet i, da jeg måtte låne toalettet på garasjen som fikset dekket, og fant meg selv i et trangt rom med en stabel porno ved siden av do og en falmet pinup-poster fra 1984 smurt utover hele døra - for det var en bitteliten kalender i det ene hjørnet, må vite. WTF?

Jeg kom hjem og følte meg sterkere, og det føles godt. Jada, jeg gikk på en smell, og har vært mye sliten etter en slik tur, som ble innrammet av ringsekretærarbeid på NKK Lillesand rett før jeg dro og deretter hovedspesialen på Frya rett etter at jeg kom hjem - men det er rent fysisk, og det kan jeg fikse. Jeg kan sove meg uthvilt, men jeg kan ikke sove meg glad eller trygg.

Vet dere hva?

Jeg tror jeg er tilbake!

Jeg er langt fra mål, men jeg begynner å kjenne igjen terrenget i denne løypa jeg er kastet ut i.

Mor og datter har iført seg matchende sommeroutfits, så det blir en stund til de entrer utstillingsringen igjen. Men jeg gleder meg til å stille Foenix videre i juniorklasse til høsten; det er moro å starte på nytt med ny hund. Trolig vil denne sommeren gjøre henne godt, for hun er en slow riser, og har mye valp i seg enda - mest inni hodet, men en del utenpå også. I mellomtiden soler jeg meg i glansen av Hudson, som har begynt å vise fram potene sine i Australia, uten å gjøre skam på seg selv. Jeg håper også å få sett Miko igjen snart, og snart er det tid for røntgenfotografering - grøss og gledelig gru.

Gårdsferiebilder

I forrige uke var vi en tur til Rena på en liten gårdsferie, og her er noen bilder som Anette tok av jentene:

Moro med frolic og høyballer.

Et lite forsøk på nye oppstillingsbilder av en Foenix som egentlig var mest opptatt av å leke i snøen, spise hestebæsj og spionere på hestene. Ustelt og full av snø, men verdens vakreste lille F for det.

Miko på valpeshow

Søndag 29. januar arrangerte Norsk Berner Sennenhundklubb avdeling Vestfold sin første spesial, og en må jo støtte opp om slike initiativ! Siden Miko (Latrudas Finger Crossed) bor på de trakter, spurte jeg også eierne hans veldig pent om de kunne tenkte seg å melde på, og det gjorde de gjerne.
Jeg hadde nok sett for meg betydelig flere valper på en spesial enn de seks som ble påmeldt, og hadde håpet å få sammenlignet både Miko og Foenix med jevnaldrende valper. Men, men, det viktigste den dagen var at jeg fikk sett Miko igjen!
Han fløy solo i sin klasse og landet inn en suveren klasseseier, hehehe. Fronten og bakparten hans kommuniserer dårlig for tiden, og han har vokst litt her og mest der, men han har i mine øyne et herlig hode og en massiv beinstamme - også så fin som han er inni hodet sitt! Jeg digger utviklingen hans - han entret utstillingshallen med nysgjerrighet og iver, dette var jo bare kult. Det var ikke så lett å se bevegelser på underlaget i ringen, men jeg fikk studert ham nærmere på utsiden. De fylte syv måneder rett før utstillingen, og det er ikke alltid den peneste alderen, hehehe.
Miko er en kjempeherlig gutt, og det var så godt å se ham igjen. Han har det supert, og jeg liker utviklingen hans - så glad og trygg gutt, og med det herlige hodet sitt.

Foenix stilte i en dobbelt så stor klasse, og ble nummer to av to - vinneren var ei kusine, som har kommet mye lenger i utviklingen og som jeg liker veldig godt, så ingen sure miner over det.

Vi måtte jo forsøke oss på noen gruppebilder, uten at det ble de store blinkskuddene ut av det:

X'en flankert av to av sine avkom - Foenix og Miko.

Mye morsommere å kline litt enn å stå pent oppstilt!

Foenix og Miko, søster og bror.

Foenix med tørkleet hun fikk i premie.

X'en flankert av datter og sønn.

Snømoro

Vi koser oss med vinteren, og for noen dager siden tok jeg med kameraet på en av turene våre. Dessverre ble batteriet tømt av kulda ganske kjapt, men noen artige bilder ble det jo. De viser også jentene i sine typiske turmønstre - X'en er mer sanset og rolig, og holder seg gjerne på stien - mens Foenix hopper og spretter og baser i snøen der den er som dypest og mest urørt. X'en får da noen raptuser hun også, og kan ta noen spurter og runder med sin datter. Men hun har blitt litt mer voksen - og særlig nå for tiden, som hun har innbilt, da må jeg jage henne foran meg så hun ikke skal tråkke meg under føttene hele tiden.

Jeg liker vinteren godt, og det er det tydelig at jentene gjør også. De siste dagene har de fått være på litt reisefot også, besøk hos andre folk og nye opplevelser. Så nå har Foenix fått møte både hest og katt, begge deler veldig spennende, men hun oppfører seg så pent og høflig rundt dem.