Vel overstått pinse og farvel valpetid

Da er årets pinse over, og vi må vel kunne gi det en real "thumbs up".
Men la oss starte med begynnelsen!

Hans og jeg hadde begge tatt ut avspasering (jeg må riktignok jobbe inn disse timene, men det er snilleste sjefen det, som lar meg avspasere på forhånd!) hele fredagen, i håp om å kunne komme tidlig opp til campingplassen og få en lang kveld sammen. Men det er jo alltids noen ting, og noen ting til, som må gjøres før en kan dra avgårde.

Jeg startet morgenen med en lang tur med valpen, og tenkte at det var såpass tidlig og relativt kjølig at det ville gå greit. Og temperaturen var fin for X'en, hun hadde mye ork til å hopp og sprett, selv om det var godt å kjøle seg ned i sølepytter og vanndammer. Jeg trodde oppriktig at det ikke var varmt nok til å treffe på Huggormen, men der tok jeg sannelig feil. 300-400 meter før vi er hjemme igjen, helt på slutten av løypa før vi krysser et idrettsanlegg, bråstopper jeg og ser den O Fryktede ligge delvis uti veien. Skuldrene mine var rimelig senket, siden så mye av løypa var lagt bak oss, i tillegg hadde en hel skoleklasse jogget forbi meg, så de burde jo ha skremt vekk alt som måtte ligge foran på vår vei, tenkte jeg kynisk. Men neida. Jeg røsker til meg bikkja, tar noen høye toner (dog ikke like ille som sist), og rygger kjapt noen meter bakover. Der holder jeg på å snuble i to etternølere som kommer ruslende, og jeg får forklart at det ligger en hoggorm på veien. Jentene blir selvfølgelig hysteriske, og har lyst til å snu og løpe andre veien tilbake (det er jo lurt, 4 kilometer eller 100 meter til mål?), eventuelt gå gjennom den lille skogbiten for å komme til andre enden av denne hårnålsvingen vi nærmer oss, med ormen liggende i (for det er jo også lurt, å vasse uti høyt gress og vegetasjon, i nærheten av en hoggorm som kanskje har familiebesøk). Så moderlig og ansvarsfullt får jeg forklart at vi kan stå der vi står og vente, så vil nok ormen flytte på seg etter hvert. Jentene skjelver og fniser hysterisk (jeg er nok inkludert i den jente-kategorien...), og er i hvert fall glad det dukket opp en grunn de kan bruke overfor gymlæreren for at de kommer seint. Jeg skjønner at her må jeg være den voksne, her må jeg ta litt ansvar og ro oss i havn, så jeg beroliger dem med at jeg er minst like livredd som dem, men dette går sikkert bra. På spørsmål om hoggormen er farlig, svarer jeg et rungende ja... Men bare hvis vi blir bitt, legger jeg beroligende til...
Til slutt forflytter ormen seg tilbake i veikanten, over grøfta, og inn i skogen. Når jeg ikke lenger kan se den, forklarer jeg jentene at det er trygt å gå videre, og leder an med X'en i rimelig kort lenke. Jeg ber en stille bønn til en gud jeg sikkert har fornærmet litt for ofte om at ikke ormen har gått gjennom den lille skogbiten, og møter oss rundt svingen...
For skikkelig å berolige jentene, forklarer jeg at et hoggormbitt er ikke så ille, det er visstnok vondere å få vepsestikk. Men på grunn av den mulige giften til ormen må man komme seg til legevakta med en gang. Og for å berolige meg selv, legger jeg til at jeg har gått tur der en rekke ganger, og bare truffet hoggorm to ganger (men jeg har møtt den de to siste gangene jeg har gått der, tenker jeg for meg selv...)

Så, etter å ha håndtert en livstruende, hjertejagende krisesituasjon på en (lite) voksen og ansvarsfull måte, og sørget for at to jenter aldri mer kommer til å gå i skogen, vendte valpen og jeg snutene hjemover for å dusje!

Jeg skrev i sist blogg at det ville bli nytt å dra til pinsetreff med egen bil, og det høres kanskje teit ut, men det er virkelig en velsignelse å ha egen bil! Dere skulle prøve - jeg har vært uten bil og med hund i seks måneder...
Men nå: Jeg kan pakke så mye jeg vil, jeg kan ta med ting som er kjekke å ha, men som jeg kanskje ikke trenger, vi kan dra når vi vil, hvor vi vil... Det er bra med bil!

Turen oppover tok litt tid; sola stekte og vi stoppet derfor ofte for å gi valpen vann. Når bilburet jeg har bestilt kommer, skal jeg få festet vannskål i det.
Siden Hans skulle være med, hadde jeg bestilt ei campinghytte med kjøkkenkrok og eget bad, slik at vi kunne ha litt mer luksus og privatliv enn på internatet på Frya leir. Hans er tross alt ikke på langt nær så hundeivrig som meg, og da er det greit med en bernerfri sone å trekke seg tilbake til etter utstillingen.
Elstad camping skulle være vårt hjem, og jeg fikk nøklene. Damen i resepsjonen pekte og forklarte, og jeg trodde ikke helt på det hun viste oss. Litt bekymret går jeg tilbake til bilen, og parkerer den i oppkjørselen til et stort rødt hus. Der skal vi bo... Jeg frykter at dette blir noe slags kollektivopplegg, at det er et hus med flere soverom, og alle deler kjøkken og bad. Men neida, det viser seg at Hans og jeg disponerer hele huset for oss selv! Snakk om overkill! Stor stue, stort kjøkken, et bad som er større enn enkelte studenthybler jeg har bodd på, tre soverom, og hems oppe - sengeplass til 11, og enda er det sofa og madrasser tilgjengelig! Dette er jo bare latterlig... Det eneste aberet, som gjør at hytta ikke er perfekt for en stor vennegjeng neste år (hvis pinsetreffet blir på Frya da), er at det egentlig ikke er lov til å ha hund inne, så den må ligge i gangen eller ute.



Men vi trivdes i huset, for all del, og det var en grei plass å bo på. Ei lita mil til utstillingsområdet, og stort nok området til at det blir en grei lufterunde for hunden.
Utover ettermiddagen dro vi til Frya, så jeg fikk sjekket at vi fant fram - ville ikke stresse med å rote oss bort lørdag morgen.
Jeg vet ikke helt hva jeg hadde forestilt meg, men det var i hvert fall ikke det vi kom til. Plassen var mye triveligere enn jeg hadde sett for meg. I mitt hode hadde jeg bilde av en diger bygning alle kunne bo i, og femti mann per dusj. Her var det tvert imot et par en etasjes-bygninger med greie rom. Ingen overdådig luksus, men vesentlig bedre enn for eksempel internatet på Skjetlein, hvor NBSK Trøndelag har sin spesial (og dette var kun ment som en sammenligning, ingen kritikk til Trøndelag, for det er jo grei innlosjering de har!)
Utstillingsringen lå rett ved den ene "brakka", slik at det var kort vei til toalett og vann i løpet av dagene.
Utstillingskomiteen hadde sørget for god passasje mellom ring og der telt kunne stå, slik at det var god plass til å sitte ringside, og området var omkranset av noen store furutrær som ga god skygge og le for eventuell vind. Alt i alt var dette en flott plass å ha utstilling på, og jeg savnet ikke Geilo én gang (bortsett fra at jeg har klart å kalle alle bildene jeg tok for Geilo...). Jeg håper virkelig at de som var der er enig i at dette er framtiden, hvis vi setter Geilo og Frya opp mot hverandre.
OK, det er dårligere innkvartering, men hvorfor drar vi på pinsetreffet? For å stille hund, se andre bernere og skravle med folk? Eller for å bo i hytteluksus? For det å være sosial klarte vi fint i løpet av helga for det... Og en skulle tro at det er bedre for hundene å få løpe runde etter runde på en gressbakke, enn på asfalt. Jeg kan sikkert komme med kritikk av Frya, men det slår Geilo langt ned i støvlene. Jeg synes det er trist at en del ikke en gang valgte å gi Frya en sjanse, men det er deres tap. Uansett hvor pinsetreffet blir neste år, kommer jeg dit, men jeg håper virkelig det blir Frya. Dog vil jeg neppe leie en villa neste år! :-)

Lørdag var vår dag i ringen; X'ens siste valpeshow. Litt vemodig, men samtidig er det med skrekkblandet fryd å skulle entre juniorringen. Det er litt mer å hente der - potensielt. Men først skulle valpeshowkarrieren avsluttes, og jeg ville så gjerne avslutte på en god måte. Jeg ville stille en valp som viste seg fra sin beste side, jeg ville ikke ødelegge for henne, jeg ville at vi skulle være et godt team - og jeg ville veldig gjerne ha en plassering. Men med åtte påmeldte i klassen var ikke det noen automatikk.
Jeg fikk ikke sett så mye på de øvrige valpene, for jeg fokuserte helt og holdent på X'en, å forberede henne, og det vi skulle gjøre i ringen. Jeg vet noen bare griper tak i bikkja, går inn i ringen og gjør en grei jobb der, men X'en og jeg har noen rutiner vi må gjennom. Jeg hadde faktisk vært tidvis nervøs før utstillingen, og da jeg fredag traff hoggormen fikk jeg en følelse av at det betydde at vi ikke skulle dra. Lørdag morgen ble jeg skikkelig nervøs, og rett før jeg skulle inn i ringen fikk jeg skikkelig vondt i magen. Snålt, jeg har aldri vært så nervøs før, i hvert fall ikke siden august 2001, da Even ble champion.
Men inn i ringen gikk vi, og jeg fikk en god følelse med en gang. Valpen og jeg samarbeidet godt, vi lyttet til hverandre, hjalp hverandre (noen vil synes dette høres teit ut, men valpen og jeg har vår greie, sånn er det bare, og vi er et team i ringen, vi må samarbeide) og var på nett. Helt til jeg sto foran dommerbordet, og hørte dommeren diktere. Jeg syntes hun bare sa negative ting, og ble så lei meg. Var valpen så ille? Jeg holdt på å gi opp, men så kom jeg på det som ble sagt på handlerkurset: Du er ikke ferdig før dommeren har tatt deg i hånden og sagt takk for i dag, du har ikke tapt før vinneren er kåret. Så jeg jobbet med valpen, hun sto som en drøm, vi løp vårt beste, og jeg ga ikke opp. Jeg var derfor ekstremt happy da dommeren plukket ut en semifinale for de fire som skulle plasseres - hvor vi var med!
Hadde dette vært et eventyr med rosa blonder og gullhjerter, hadde vi selvfølgelig seilet suverent opp på førsteplassen, tatt BIR'et, knust dommerens hjerte fordi hun ikke kunne ta med seg valpen hjem, og vært helgas høydepunkt for samtlige rundt ringen. Men dette var ikke et eventyr. Men det var sabla gøy for det!
For dommeren, hun ville se X'en og meg på en tredjeplass! Og jeg ble så glad, så glad! Skåret i gleden kom da dommeren sa at vi sto på den plassen fordi X'en var litt for tykk den dagen, og det ble jeg faktisk lei meg for å høre. Men det stemmer, hun har fått litt for mye på ribbeina, uten at jeg har oppdaget det. Vi har vel vært litt slepphendte med mat utover de fastsatte måltidene (en skalk her, noen middagsrester her), og i en periode syntes jeg også at hun var blitt tynn og økte fôrmengden noe... Men nå skal vi i hvert fall følge mer med på hva vi egentlig gir henne, og få henne i form igjen. Og få mer energiske turer ved å legge de senere på dagen/kvelden, når det ikke er så varmt. For jeg vil ikke være den som fôrer på valpen dårlige utstillingsresultat - eller plager! Jeg kan håndtere at hun eventuelt har HD/AA, men jeg vil ikke ha gnagendes på samvittigheten at jeg fôret det på henne.
Uansett, jeg er meget fornøyd med en tredjeplass på siste valpeshowet, på hovedspesialen - og nå må jeg snart klare å kalle valpen noe annet, siden juniordebuten nærmer seg...
For øvrig var ikke kritikken på langt nær så ille som jeg "hørte", det er noe med den selektive hørselen når man stor ved dommerbordet, man suger til seg alt det negative, og hører ikke det positive...


Børsting må til.


Siste sjekken.


Det eneste problemet med tannvisning, er at valpen gjerne vil hilse enda mer på dommeren!


En liten kosestund og pep-talk i skyggen, med løfter om griseører hvis valpen jobber som et team...


Foran dommerbordet, jobber og går for gull!


Dommeren brukte god tid... Men X'en gjør en del for en godbit eller to...


Og slik ser nummer tre i klassen ut!

Dommeren tok seg god tid, og dagen ble ganske sen før hun var ferdig, til tross for at det var færre hunder påmeldt enn vi er vant til. Dommeren hadde sine meninger og praksiser, ikke alle ble fornøyd, men sånn er det jo alltid.
Mest uvant var vel at hun ønsket å bedømme samtlige hunder i klassen, før hun ga premiering. Altså fikk hver hund sin kritikk skrevet, og først når hele klassen var samlet igjen ble sløyfer delt ut. På en måte oversiktlig, fordi en ikke går glipp av noen premieringer. Men samtidig er det i større klasser vanskeligere å se hva de som går ut får - er det null eller flat rød? Da kunne selvfølgelig ringsekretær vært tydeligere, men det er jo heller ikke så koselig å hauke ut over plassen at katalognummer 47 sendes ut med blått... Jaja, vi fikk nå med oss det viktigste.
Championklasse hannhund likte dommeren veldig godt, og hun kunne tenkt seg hver og en av dem. Det var vel en ti hannhunder i den klassen, og samtlige fikk CK. Dommeren trengte virkelig tid på å finne sine fire beste, og var høyst imponert - dette var en klasse i verdenssjiktet, og det var sjelden hun så en klasse hvor alle individene var så gode! Det er jo et godt kompliment å ta med seg.
Championene fikk korte kritikker, og hun fant lite å trekke dem for, og til slutt sto hun igjen med sine fire. Det ble mye løping og sammenligning, men til slutt var rekkefølgen klar. I beste hannhundklasse virket det ikke som om de øvrige CK-vinnerne kunne matche championene, og hun takket rimelig kjapt for i dag til unghundene og åpenklassehannene. Junioren ble satt bakerst, og dermed hadde vi de fire championene som de fire i BHK, samt et cert til junior!

Beste hannhundklasse: 1) Int.Nord.DK.Lat.Lit.Uch. SV-08 LatV-08 Ola Odelsgutt av Hiselfoss, 2) N.Uch. Bernerdalen's Uno Amigo Bueno, 3) Nord.Uch. Gulliver Gonzales av Hiselfoss og 4) N.Uch. Kaizer Kompis av Hiselfoss. Certet gikk til Dale Gudbrand's Joey Tribbiani CaCh.
Store gratulasjoner til X'ens pappa Ola, som ble beste hannhund! Og store gratulasjoner til halvbror Kaizer, som ble fjerde beste hannhund - litt av en debut i championklassen!

Det var godt med noen timers avslapning i hytta/huset etter utstillingen. Det var med stor tilfredsstillelse jeg kunne notere meg at jeg i år ikke ble hummerrød og solbrent. Dere som har bodd med meg før på pinsetreffet vet jo godt hvor jævlig jeg pleier å bli, og at kvelden går med til kortisonkrem, aloe vera-gel, febernedsettende, masse kaldt vann og egenpleie. Jeg er virkelig ikke flink i sola - jeg er ikke flink til å bruke solkrem, og jeg har en hud som ikke liker sol... Men i år var jo Hans med og passet på meg, maste om solkrem, og jeg hadde etter 25 års erfaring endelig lært og kjøpt meg faktor 30, framfor pinglete faktor 15 og 20...
På kvelden dro vil tilbake til Frya for å få i oss middagsbuffet. I resepsjonen ble det forklart som buffet med flere forskjellige kjøttretter, og mye å velge mellom. Jeg synes vel ikke kjøttkaker og gryterett er "flere kjøttretter" og et variert tilbud... Så der ble jeg litt skuffet. Hans og jeg kunne for de 300 kronene laget oss betraktelig bedre middager. Men hey, det var nå litt deilig å få det ferdiglaget. Utvalget kunne bare stått mer i stil til beskrivelsen. Resten av kvelden gikk med til skravling, fliring og sosialisering, før vi trakk oss tilbake til villaen nedi dalen...

Søndag virket det som om dommeren trengte mindre tid, og var mer sikker på hva hun ville ha. Sagt på en annen måte, det virket som om hun likte tispene dårligere, slik at det var lettere å plukke ut og plukke fra hverandre. Hun brukte skalaen videre, og i championklasse tispe fikk for eksempel bare to av fire CK. Hun jobbet dog hardt i åpen klasse tispe, hun trengte tid på å plassere nummer en og to i championklassen, og i beste tispeklasse var det også mye fram og tilbake før de fire hadde funnet sin rekkefølge.

1) med cert og championat Tribute Made to T av Lee Armand, 2) NV-07 Kordes Brillant av Lee Armand, 3) N.S.Uch. Tiviniro's Black Velvet, 4) Int.Nord.Uch. Goyubara Geiko av Hiselfoss.

Nytt av året var parkonkurranse, hvor en stiller med en tispe og en hannhund eid av samme person. Da jeg var i Sveits i fjor ble jeg forklart at hensikten var å vise to individ som ville utfylle hverandre som avlspartnere. De skal selvfølgelig være gode raserepresentanter, men deres feil skal oppheves av den andre. Det er selvfølgelig ikke noe krav til slektskap, at de skal oppfylle avlsregler, eller slike ting, det er en ren eksteriørkonkurranse med et par.
Fire ekvipasjer stilte til start, og det var artig at såpass mange turte å hive seg på noe helt nytt. I hvert fall nytt i landet, det er jo vanlig ellers i Europa og på store utstillinger som verdensvinner, også videre.
Beste par ble Ola og Tapre Trultemor av Hiselfoss, store gratulasjoner til pappa og tante!


Så, endelig, var det duket for BIR og BIM. Og når man har en Ola-datter, er man selvfølgelig partisk og heier på hannhunden. Ola ble BIR på pinsetreffet i fjor, skulle han bli det i år også? Vi gjør det kortog greit: Ja, han ble det! Gratulerer så mye til Gro!!! Ola har hatt et fantastisk år, og det må ligge så mye arbeid bak det å holde han i flott pels- og bevegelseskondisjon over så lang tid!



Så var det takk for i år, pakke sammen, sees neste år - et eller annet sted - og vel hjem. Hans og jeg lekte litt turister på vei hjem, og stoppet ved Ringebu stavkirke, som bare lå noen kilometer fra utstillingsplassen.
Uten å ha sjekket kirkas historie, fikk vi inntrykk av at den må ha vært i brann på et tidspunkt. Det var flerfoldige skilt med røyking forbudt, brannslanger lett tilgjengelig - og en vegg som virket brannskadet.





Jeg blir nasjonalromantisk av å kjøre E6 nordover, og jeg elsker Gudbransdalen. For de som har klart å bruke naturen og omgivelsene på Geilo som argument for å være der, kan jeg bare fortelle at det mye pent å se rundt Ringebu også...



Vakthunden X'en, Hans og ei trollkjerring får avslutte denne historien om årets pinsetreff!

Nå er det pinse igjen!

Det er pinsetreffet i helga, og jeg har kommet i rette stemningen! Forberedelsene har begynt, ved at jeg har skrevet pakke- og handleliste. Livredd for å glemme noe, er jeg avhengig av lister med alt fra lepomade til regntøy...
Jeg gikk glipp av pinsetreffet i fjor, på grunn av innspurten på masteroppgaven, så nå har jeg pinseabstinenser!
Pinsetreffet blir annerledes i år. Ikke fordi det er på et annet sted, det tror jeg har mindre å si, for det er menneskene og hundene som er det viktigste for meg. Jeg hilser velkommen et forsøk på å finne et sted som er bedre enn skolegården i Geilo (selv om jeg skal innrømme at jeg får litt sommerfugler i magen av å tenke på campingplassen og nettopp skolegården, fordi det er minner knyttet dit - men det går da an å gå videre for det). Nei, det som blir annerledes er at jeg skal kjøre i egen bil - de siste årene har jeg haiket med Gro. Men nå er jeg min egen person og gjør hva jeg vil! :-) Nytt blir også at Hans blir med, er spent på om han egentlig vet hva han går til... Han kjedet rumpa av seg da han var med på den første utstillingen, men det var verdensvinneren 2002 i Amsterdam, så muligens vil pinsetreffet bli noe mer sosialt og trivelig... En tredje ny ting er jo at jeg skal stille min helt egne, hundre prosent min (og Hans') og ingen andres berner. X'en skal på sitt siste valpeshow, og det er jo også litt vemodig. Lille tøtta skal liksom konkurrere med de voksne om fjorten dager, lille valpen skal plutselig vurderes på hele premieskalaen... Hun er jo bare lille valpen vår! I "gamle dager" gikk jo også valpeklassene helt til 12 måneder, men det er morsomt med offisielle klasser også, for all del - det er jo mer å oppnå, om man er heldig er det flere nåløyer å leke seg i. Men en utstilling om gangen, til lørdag skal vi møte syv andre valper i klassen, og det er utfordring god nok!
Men det viktigste er å få se igjen alle man ikke har sett på fjorten dager eller fjorten måneder, grille, slappe av, kose seg i pent vær (lover Teisen og værgudene), se pene og mindre pene bernere, rusle natursti og være på pinsetreff. Jeg har nesten et religiøst forhold til pinsa!
Solkrem i faktor 30 er innkjøpt, så håper jeg at jeg holder meg nogenlunde oppegående i helga, og ikke ender til sengs med feber og store solbrentsmerter som jeg pleier... Noen tradisjoner er virkelig ikke nødvendig å bære med seg fra år til år...

Ellers har det vært en hektisk, men ordinær uke. Det har liksom ikke skjedd noe fantastisk spennende, det har bare skjedd mye. Jeg har fått testet ut et av de andre friområdene, nemlig det på Ekeberg bare åtte kilometer fra oss! (Jeg skjønner jeg har blitt Osloboer når jeg jubler over mulighet til å lufte hunden nesten ei mil unna...) Greit at vi har marka bak oss, men det er jo ok for valpen å få løpe løs og strekke på beina, med en lovlydig eier. Vi har vært der to kvelder denne uka, og treffer mye fuglehunder. Så X'en har blitt kraftig mosjonert, for disse hundene flyr jo både fort og over store areal - jeg skjønner at de er effektive på jakt! Om mandag trente ei dame hundene på duene som fløy der, og lille valpen ble jo med på dette (lurte litt på om jeg skulle kalle henne til meg, men fant ut at vi kom først, dette var et friområde for hunder, og jakttrening uten forstyrrelser får folk ta andre steder)! Så på et tidspunkt hadde to settere og en berner sennenhund samlet stand mot noen duer. Valpen LIKER fugler, på en eller annen måte...

Noe mer av skogens mindre hyggelige dyr har vi ikke truffet på, men vi har heller ikke gått tur der når det er så varmt - verken jeg eller valpen synes tur i solsteik og tyve grader er noe nødvendig, det er jo lyst til klokka er ti på kvelden uansett. Men jeg plukket årets første flått i dag, så nå skal flåtthalsbåndet på. Hun har fått en ganske stor og hard kul der den satt, så jeg frykter den har vært der en stund... :-( Siden den første flåtten kom på valpen først nå, mistenker jeg at det ikke er så mye flått hos oss, men at det kan være i gresset på Ekeberg. For flåtten burde være våken hjemme hos oss også, med de temperaturene vi har hatt. Men de hundeeierne jeg har møtt i nærområdet har sjelden plukket flått, så det er lov å håpe (vet dog ikke om jeg foretrekker hoggorm framfor flått. Kolera eller pest, liksom... Finnes det hoggormhalsbånd?)

X'en har vært ganske så urban i dag, med besøk til festningen og piknik med noen venner. Valpen var snill hun, helt til en engangsgrill med pølser lokket litt for mye, hun rykket til og båndet røk... Men, men, slikt skjer, jeg regner med at lenker ikke er konstruert for å vare i tyve år, det blir jo slitt etter hvert. Valpen nøt fridommen så godt hun kunne, men utrolig nok ble hun ingen pølsetjuv!

Jeg har også innsett at jeg har blitt gammel. Jeg synes russen ser ut som små drittunger, jeg synes militærgutter ser ut som barnerumper, og jeg har blitt manisk opptatt av å studere bensinpriser og forbanne priskrigen... Nå kjører jeg til og fra jobb hver dag, for vi sparer økonomisk på det framfor å kjøpe tre månedskort. Det er 16 kilometer fra oss til jeg står i parkeringshuset på jobben, og klarer vi å unngå den verste køen klarer vi det på ganske nøyaktig en halvtime. Med bussen tar det alltid minst en time, inkludert å gå til og fra bussholdeplassen. Veldig deilig å spare inn en time til sammen hver dag, som kan brukes til noe annet. Jeg holder heller ikke lenger på å dø på meg når jeg kjører gjennom sentrumskjernen, og er nesten noe som kan ligne på fortrolig med ruta vi kjører... Liker E6, jeg, brede flerefeltsveier hvor man kjører fort rett fram... Det blir vel Oslosjåfør av meg også, etter hvert.

Den høye C i skogen, eller da jeg møtte min første hoggorm *grøss*

*Jeg skriver dette med en viss grad av selvironi, med en antydning til evne til å kunne le av meg selv, men først og fremst som terapeutisk arbeid. Leseren er herved advart*

Jeg er livredd for ormer, slanger og lignende dyr. Jeg småbrekker meg når gatene er fulle av meitemark etter regn, og angsten for å treffe på hoggorm eller andre farlige ormelignende dyr i skogen er påtagelig. Gro har sett meg få nærmest panikk da vi traff en gjeng i en park med en "kjæleorm" rundt halsen, og Hans har sett meg få hysterisk anfall etter møte med en uidentifisert ormeting i skogen - det var så vidt han fikk roet meg, og jeg har til dags dato enda ikke gått i det området igjen. Jeg får mareritt i flere uker hvis jeg ser ormer og slanger på TV, jeg kan ikke se bilder av det, og ser jeg noen live (som inntil i dag har skjedd kun to ganger) føler jeg at ormen er rundt meg hele tiden. Jeg kjenner den kravler, jeg er overbevist om at den løper etter meg, og at jeg kan finne den der jeg minst venter det - for eksempel i do eller i senga.

Jeg har aldri påstått å være særlig rasjonell eller samlet når det gjelder min ormeangst. Det er mer enn en gang at jeg har fått anløp til panikk i skogen, og begynt å småløpe for å komme meg ut av området, i frykt for at X'en skal bli bitt (jeg tenker ikke lenger på at jeg selv skal bli bitt, nå er det valpen jeg er redd for. Valpen, som svinser og svanser, hopper og spretter, er overalt og aldri ser seg for - og som sikkert i nysgjerrighet kunne komme til å snuse og hilse på en orm...). Når jeg går tur har jeg blikket mer rettet nedover enn rett bortover, for å se hvor jeg tråkker og eventuelt hva jeg tråkker på. Det er noe jeg gjør automatisk, det være for å unngå hestemøkk under skoa - eller noe drastisk verre.

Jeg har av flere fått høre at det er områder med mye hoggorm hos oss, og jeg har bevisst unngått disse stedene. Jeg har blitt så sint at jeg tok til tårene da Hans fortalte en gang at han hadde vært på tur med valpen på et særlig hoggormrikt område. Jeg er rett og slett livredd. Jeg skjønner at det er panisk, hysterisk, lite fornuftig og overdrevet, men det er min fobi. (Og jeg prøver å huske på det, når jeg blir lettere oppgitt og irritert over de som kommer på bussen, stopper opp og titter fortvilet på det digre rovdyret jeg har i lenka, og lurer på hvordan i helvete de skal komme seg forbi, og tørre å sitte på bussen)

Noen dager er jeg så lammet av min egen skrekk, at jeg unngår i gå i kratt og skog, jeg vil gå på åpne stier. Jeg har lullet meg inn i en viss kokong av trygghet om at hoggormer ikke er på stier, de ligger på lur i blåbærlyngen - eventuelt soler seg på fjell og svaberg.

I dag ble alle tre med på en lengre tur. Litt impulsivt bestemte jeg meg for å ta X'en i sele, turline og magebelte. Hittil har X'en gått mye i 10 meters langline, noe i vanlig lenke eller relativt ofte (kremt...) løs.

Været er nydelig, sola skinner, jeg har brettet jakka rundt livet og går i t-skjorte, skuldrene er senket, og vi koser oss alle sammen. Etter en times tid...

...jeg har egentlig ikke helt klart for meg hva som skjedde, hva jeg så, hva jeg reagerte på, alt jeg vet er at jeg skingret "X'en, X'en!!!!!!!" i den høyeste tone jeg noen gang har tatt (og jeg sang førstesopran i koret en gang i tiden...), hun fryser, og jeg får dratt henne til meg. Jeg TROR Hans går fram for å stå mellom valpen og det jeg stoppet opp for - hoggormen, eller om han bare var litt foran oss da jeg reagerte, det er også mulig. For jeg hadde altså sett hoggormen. GRØSS!!! (Og akkurat nå kjenner jeg at det prikker i føttene, og jeg har et sterkt behov for å trekke de til meg, i fall hoggormen ligger under pulten. Og hva er det jeg kjenner oppover leggen min nå? Jeg er IKKE komfortabel med å skrive denne bloggen, men jeg trenger å få det ut av systemet.)

Det er litt svart i hukommelsen hva som skjedde, men jeg husker i hvert fall at den bevegde seg ut av veien og inn på kanten. Jeg er overbevist om at jeg hørte den frese (hvese? Knurre?) Og jeg var ikke det minste fascinert av den - i motsetning til min samboer, som syntes den var spennende å se på. Han er også den som reagerte med nysgjerrighet da vi fant den første (og hittil eneste, kryss fingrene) flåtten på X'en, og skulle studere den før jeg fikk ham til å drukne den mens borreliaen vokste fram i sinnet mitt...

Jeg vet ikke om X'en oppdaget hva som skjedde, jeg vet bare at hun reagerte rimelig kjapt på kommandoen/hylet mitt - hun skjønte vel at det var alvor nå. X'en gikk altså i sele, og var dermed en meter eller to foran meg, og jeg mener at jeg så at hun tråkket omtrent der ormen lå. Hans mener at hun var minst en halvmeter fra (og fornuften min sier at jeg bør høre på ham, det er vanskelig å beregne avstand mellom to punkt et stykke foran deg når du er i ferd med å få et sammenbrudd...)

Jeg har altså hatt en rekke scenarioer i hodet mitt om å treffe på ormen, og alle har jo endt med at X'en blir bitt og jeg må mane fram de ekstra kreftene som gjør at man får bært 45 kilo valp hjem... Men... Nå ble hun jo ikke bitt! Jeg frøs i stilling, holdt valpen tett inntil meg, men visste liksom ikke helt hva jeg skulle gjøre. Tanken på å snu og gå hjem slo meg, men samtidig gikk vi i en sirkelformet løype. Og relativt kjapt klarte Hans å forklare meg at jeg kunne gå forbi på andre siden av veien. Og under over alle under, ormen tok ikke sats, hoppet opp og hogg etter oss, der vi passerte rimelig kjapt to meter unna.

Og etterpå innså jeg at i hodet mitt er hoggormen mye større. Den er på et par meter, er 15-20 centimeter i diameter, og har tydelige hoggtenner. Kanskje var det sunt for meg å treffe en pitteliten variant, så kan jeg kanskje tro at den hadde gjennomsnittlig størrelse (jeg vil ikke høre snakk om baby-hoggormer). Stor nok til at jeg så den, men liten nok til at den ikke sperret hele veien. Jeg har enda ikke felt en tåre eller blitt helt hysterisk, jeg har ikke bestemt meg for å slutte å gå tur i det området, og jeg vasset uti blåbærlyng tyve minutter etterpå uten å kjenne ormen krype rundt beina mine. Dog lurte jeg litt på om ormen var alene, da jeg skulle passere den, eller om jeg ville se flere i nærheten. Det er jo en gylden tommelfingerregel når man treffer rådyr og elg, at de sjelden går alene, så ikke kjør videre før flere har passert. Opererer hoggormer i flokk, eller er de ensomme ulver?

Det var ganske ekkelt, jeg ble hysterisk akkurat da jeg skjønte hva jeg så, og jeg er sjeleglad for valg av turutstyr i dag - langline eller løs hund kunne gitt helt andre resultat. Da vi kom hjem igjen føhnet jeg valpens bein godt, siden hun hadde vasset i ALLE pytter hun kunne finne (og det var en del, siden Oslo hadde regn i går), og jeg fikk også finkjemmet for eventuelle bitt - men jeg fant ingen. Hun har pest litt mer enn vanlig i dag, men det tror jeg er varmen. Hun er ikke bitt, alt gikk bra, jeg overlevde, og jeg skal på tur dit igjen. Men GRØSS!

Nei, vi avslutter med noe hyggeligere:
Vel inne igjen sendte jeg en SMS til Gro oppdretter, som er på NKK-utstilling i Kristiansand, med beskjed om at nå ville jeg høre at Kaizer (Kaizer Kompis av Hiselfoss) var blitt champion - og jaggu fikk jeg høre det! Jeg skjønner at fra nå av skal jeg ikke spørre hvordan det har gått, jeg skal skissere hvordan jeg ønsker at det skal ha gått. Men gratulerer så ufattelig mye til Tone og Kaizer, og resten av familien! Noen ganger er marginene små og urettferdige for om man skal få dette championatet eller ikke. Men etter 15 (?) cert og flerfoldige vinnerklasse-plasseringer på NKK-utstillinger klarte dere det endelig, med det sekstende certet av stor valør på plass i dag. Store gratulasjoner!
Vi må samtidig gratulere X'ens pappa Ola, som ble BIR.

X'en har vært på ferie

Hans og jeg var invitert i konfirmasjon i går. Nå som vi har bil er jo alt så meget enklere, og vi er rimelig fleksible blitt. Men det å skulle ha en åtte måneders energisk valp i en bil i flere timer, kanskje med mange plussgrader, det anså jeg ikke som et alternativ. Så da ble det å finne valpevakt. Og min kjære søster Tonje med familie ville gjerne passe "tantebarnet" sitt. Tonje er jo også oppvokst med berner, så hun er ikke akkurat redd hund. Og samboeren Henrik digger bernerene. Sønnen Joakim synes X'en er ganske spennende, selv om hun kan bli litt stor og voldsom. Han synes hun er litt stas, og på fredag hadde han på grunn av planleggingsdag på skolen vært med mora på jobben. Der hadde han fortalt alle sammen at i helga skulle han og mamma passe på X'en til tante Stine! :-D Og mora - nei, hun så ingen grunn til å utdype setningen. Hehehehehe!
Jeg var altså rimelig trygg på at X'en ville få det bra. Var vel litt spent på om hun ville virre mye rundt i nysgjerrighet, og når hun ville slå seg til ro, men jeg vet jo at valpen for det meste er uproblematisk. Og konklusjonen var også særdeles positiv - tantevalpen er hjertelig velkommen igjen!
Valpen fikk være med til butikken og handle is til Joakim, hun fikk sjarmere hele nabolaget, Joakim viste noen triks med Henrik som publikum (sitt og dekk, jamfør tidligere blogg), hun fikk være med på familiens første grilling med dertilhørende tigging - og hun forelsket seg! I Filip!
Filip er et lite marsvin, og ble litt sjenert av så stort besøk, men de få gangene han tittet ut av huset i buret, ble X'en sååå forsiktig. Tittet og tittet, og snuste på gitteret, skulle gjerne hilst mer på den der, ja! Det meste av dagen hadde hun faktisk ligget innendørs i skyggen, i nærheten av buret. Det har vært "sommer" i helga, og jeg merker lett at det er uvant for valpen med så sterk varme. Det kom brått på oss alle.

Så, noen bilder som Tonje og Henrik tok i løpet av lørdagen:






Valpen må ha glemt å fortelle at hun ikke får lov til å sitte i sofaen hjemme...






Henrik kler berner sennenhund... Han er så glad i Even, og jeg er overbevist om at han gjerne vil ha en berner. Så jeg sa i går at han kunne få være fôrvert for meg når jeg en gang måtte få F-kullet. Men da han foreslå Latrudas Fuckface som navn, må jeg få si at du tapte noen poeng, Henrik - i hvert fall vil nok jeg insistere på å døpe valpen selv! Riktignok innledet jeg samtalen med å si at det meste av navn var lov, men ikke Fy Faen (som er et navneforslag pappa kom med til Gro (Hiselfoss) da hun nærmet seg F-kullet. Riktignok fulgte han opp med Gode Gud for kullet etter... Uansett har det blitt en intern spøk), men jeg bør presisere at det er noen regler, også har jeg en del preferanser... Men, navnedebatten kan vi jo ta etter at tispa i det minste er parret, Henrik... :-)

Tusen takk for pass av tantevalpen!

Arbeidernes internasjonale kampdag, var det visst...

I år er jeg altså en del av arbeidsstyrken i Norge, jeg er med på å drive landet framover (?), og betaler min skatt. Så 1. mai skulle jeg kanskje gjort en solidarisk innsats, gått i tog, ropt paroler og ytt en innsats for å få en bedre verden?
Eller jeg kunne nyte en fridag og arrangere playdate for X'en.

Av ulike grunner har det gått litt tid siden sist vi så Mikkel og Linda, så det var veldig koselig at de ville "feire" denne dagen med oss! Jeg er ikke så altfor godt kjent i Oslo, og er alltid klar for å oppdage nye tursteder, så Linda skulle guide oss på Bygdøy i dag.
X'en, undertegnede og Sitronen plukket opp Linda og Mikkel ved Oslo S. X'en liker Mikkel. Hun går helt i fistel, kan knapt snakkes til, og blir bare så lykkelig for å se lekekompisen sin igjen. Bilburet jeg har bestilt er ikke kommet enda, så i mellomtiden har jeg hatt valpen i canvasbur i bilen. Ikke fordi jeg tror det er så pokkers trygt for henne om vi blir påkjørt bakfra, men for å begrense plassen hun kan boltre seg på, og gjøre det lettere å ha bagasje i bilen uten at hun skal verken få det over seg eller kunne ødelegge det. Men det sosiale dyret ville jo ikke være innestengt i buret, når Mikkel satt utenfor! Så vi hadde ikke kommet oss langt avgårde før hun hadde klart å spjære opp en åpning stor nok til at hun kunne komme seg ut i friheten og til Mikkel... Hvis noen har gode forslag til hvordan man lapper "nettingen" på slike bur, blir jeg veldig takknemlig!

På Bygdøy var det én eneste annen bil på parkeringsplassen, og turfenomenet beviser seg selv igjen: Nordmenn går kun tur hvis sola skinner, hvis det er litt grått holder dem seg inne. Men vi med hund, vi liker vel all slags vær, vi...
Denne turvillige kvartetten rettet seg inn mot stranda først. Og der fant valpen min noe skikkelig ekkelt:

En død stor fugl, med åpen buk og innvoller dinglende etter - det syntes X'en var spennende! Det ble vel ikke mindre spennende av at Mikkel løp etter og jeg freste i fortvilelse og forbannelse. Men vi fikk nå fjernet "byttet" til slutt, og ledet oppmerksomheten hen mot noe annet. X'en er grei sånn, blir hun flyttet tre-fire meter fra "det forbudte", har hun stort sett glemt det.

X'en og Mikkel leker så utrolig bra sammen! De var mer jevnstore før, nå har X'en blitt betydelig større. Men de leker like fint fremdeles. Mikkel er lavere og lettere, og dermed noe raskere, men han vil jo gjerne leke med X'en, og anpasser sitt tempo så hun klarer å henge på. De to hadde det kjempemoro på standa! Både på land og til vanns. X'en var nok litt tøffere enn Mikkel, og var den som gikk lengst ut i vannet. Men når det nådde buken syntes hun det var nok, lenger uti gikk hun ikke. Det var også litt skummelt med dette vannet som slo inn mot stranda og prøvde å ta føttene hennes! Da var det enklere å finne noen smale, rolige bukter man kunne vasse ut i.












Mikkel og X'en har ikke glemt gamle valpekurskunster, og kan det med å sitte!




Noen har lest Hundesport veldig godt, og sendt gratulasjoner - takk for det... Krakken var med for grillingens del, men fungerte utmerket som bæreleke for valpene også. Tusen takk, Agria.



Jeg synes, helt objektivt naturligvis, at jeg har en meget vakker valp...






Så måtte vi en tur i skogen, og der følte jeg det som om jeg var med i The Truman Show, særlig den scenen hvor Truman forsøker å rømme, men blir stoppet av den trafikkøen, og to sekunder etterpå er det helt tomt for trafikk i gatene. Vi fire gikk innover en sti, og plutselig kom det orienteringsløpere fra alle kanter. Det virket ikke som om de enset oss, de bare løp med litt gale og målbevisste blikk videre. Vi prøvde å gå videre, men følte hele tiden at vi var på feil sted, at vi gikk i veien for orienteringsløperne. Vi så andre turgåere, men valgte likevel etter hvert å gå tilbake til stranda. Der fikk vi tent engangsgrillen og varmet oss litt med kakao.












På vei tilbake til bilen fikk Mikkel gå to spor som Linda la ut før vi grillet. Og det var spennende å se hvor mye han ville jobbe! På slutten av det andre sporet lå det ei stor biteeke, og X'en stilte sporty opp for å bidra til at det ble drakamp. Alt for å støtte Mikkels sporkarriere! :-)
Da vi kom tilbake til parkeringsplassen begynte det å regne, og omtrent før motoren var i gang og vindusviskerne i fart hørte vi to valper snorke...

Tusen takk til Linda Yuen for flotte bilder!

Tjukke slekta

Jeg er så utrolig begeistret for Ola (Int.Nord.DK.Lat.Lit.Uch. SV-08 LatV-08 Ola Odelsgutt av Hiselfoss), pappa'n til X'en, og det er jo da morsomt å følge med på X'ens halvsøsken for å se hva han gir og hvordan de utvikler seg.
Mona i Orkdal har vært så snill å sende meg et bilde av Tobias, som er etter Ola og Madde Martine av Hiselfoss. Tobias ble BIR valp på Sunndalsøra i helga, og ser ut til å være en flott gutt - håper å få se ham live Trønderhelga. Tobias er en bror av Tumle Bompi Bjørn, som X'en har møtt i ringen flere ganger.


Og når vi snakker om Tumle; hans eier Lena og jeg har blitt kjent med hverandre etter en del møter i og utenfor valperingen, og det er så koselig å holde kontakt også utenom utstillinger. Tumle har en pause fra utstillingsringen for tiden, men Lena har sendt meg noen nye bilder av ham (særlig det første "ser" jeg mye X'en i ham, ingen tvil om at det er tjukke slekta):



Som en liten kuriositet for meg og andre sennenhundfantaster, må jeg jo også få nevne at vinner av gruppe 2 valp i Sunndalsøra var en grosser schweizer sennenhund - det er ikke noe man ser hvert år! Tusen takk til Mona for bilde, hun skjønner hva som er viktig i livet mitt... :-) Valpen heter Kira av Nigaren.


Ellers har X'en og jeg hatt en fantastisk dag i dag, men det får bli mer om det over helga, når vi har fått bilder. Når jeg er sammen med noen som fotograferer bedre enn meg, gidder jeg ikke akkurat å stå rett bak med eget kamera...