Norsk vinner 2007

14-ukersveiingen viste 18.4 kilo, og nå er det jammen snart på tide med 15-ukersveiing også. Vet ikke helt hvor mange uker jeg skal veie henne, men det er nå spennende å se utviklingen, og gjette på forhånd. Litt spenning i hverdagen...
Det vil dog ikke forundre meg mye om hun veier mindre når vi veier henne om to dager. Hun har hatt diaré i varierende grad i fem dager, og vi har naturlig nok gitt henne mindre mat. Jeg innbiller meg at hun har blitt noe tynnere. Men vi får se. Nå er magen på rett kjøl, og hun skal få vanlig mengde mat igjen. Og vi kan begynne å trene igjen, ved hjelp av godbiter! Det blir ikke like effektiv og bra trening når kun ros og kos skal brukes, for en liten valp på tre måneder som er suuuulten...

Hans fikk virkelig prøvd seg som valpeeier på det verste i helga, siden jeg var på Hamar mens magen til X'en var på det verste. Av en eller annen grunn skeit hun flere ganger i løpet av nettene, men ikke noe på dagtid.
Jeg var igjen ringsekretær, for både nye og mer kjente raser. Stående fuglehunder, norsk lundehund, dvergpinscher og boxer. Hamar er en utstilling jeg må ha med meg hvert år - det hører med. Det er en fin avslutning av det norske utstillingsåret (med unntak av i år, som det er utstilling i romjula), her treffer man kjente og kjære, treffer nye, har en unik sjanse til å se nye raser eller større ansamlinger av sjeldne raser, se topphunder i ulike raser, gå berserk med visa-kortet, og rett og slett hylde hunde-Norge. Lørdag kveld er det hunde-Norges "julebord", med gallamiddag og galla-matchshow.
For meg er det også knyttet en del julestemning til Hamar. Det har nok å gjøre med at norsk vinner-utstilling for en god del år siden var lagt til første helgen i desember - da det var på Sjølyst. Min søster og jeg hadde pakkekalender, og fikk alltid noe i kalenderen som gjorde kjøretur og utstillingsdag noe kortere. Ved lukten av smarties kan jeg den dag i dag "se" glimt fra ulike Sjølystutstillinger... I nyere tid har det blitt tradisjon at jeg har "lov" (fra meg selv) til å starte juleforberedelsene rundt Hamar. Det hjelper selvfølgelig også på å bo på et julepyntet hotell, spise julemat, snøen som alltid kommer på Hamar denne helga...
Jeg tok toget opp på fredag, og i sekken hadde jeg med meg den tradisjonelle six-packen (julebrus), julemarsipan og badeskum. Jeg prøver alltid å få hotellrom med badekar, for optimal velværehelg :-)
På søndag var jeg så heldig å få treffe Xerxes (Xerxes Xavier av Hiselfoss), broren til X'en. Jeg har ikke sett ham siden han var rundt syv uker, og nå var han dobbelt så gammel. Og fantastisk å se på! En skikkelig firkantet pelskladd av en valp, som bare satt på sin brede bak og observerte alt som skjer i Vikingskipet. Helt herlig!
Og med Vikingskipet tilbakelagt, er også X'ens julegaver i boks. Bare hun ikke finner de!


(Bildet er hentet herfra)

For å fortsette julestemningen som smøg seg inn på meg, var det i går tid for teaterbesøk. Min første tur til o Nationaltheater. Svigers inviterte oss med til Reisen til julestjernen. X'en fikk ikke noen billett, så hun tilbragte kvelden hos en kollega av meg. Det var selvfølgelig stas! Siden hun gikk glipp av en valpekurskveld, hadde de trent litt sitt og dekk med henne, og hun hadde visstnok vært veldig flink. Selvfølgelig - hun er en berner, hun gjør det meste for de fleste - for en godbit. Det var faktisk nesten litt skremmende å se hvor villig hun ble med samboeren til kollegaen, til tross for at de har møttes en gang før...

Krise - etterlysning!

Jeg innså akkurat at jeg totalt glemte å se Grey's Anatomy på tirsdag! Alle som kan gi et handlingssammendrag må gjøre dette nå, før jeg blir gaaal!

Bilder

Da har jeg lagt inn bilder i sist blogginnlegg. Har ikke helt lært meg alt oppsett enda, men bildene er nå der. Har også forbrutt meg mot en viktig bloggregel - å redigere gamle innlegg. Men jeg fant to bilder jeg ikke hadde satt inn, så nå er det flere bilder her.

Jeg er ikke snauere enn at jeg byr på to jobbilder her også:



Jeg skrev sist at jeg er blitt litt restriktiv på hilsing, rett og slett av praktiske årsaker. Men da polititet stoppet meg i forrige uke, måtte de jo nesten få hilse... De var imponert over at en så liten valp gikk så frimodig midt i sentrum, så kanskje dyret skal bli politihund? Vi kom i snakk om søppel og slikt, og politiet sa noe jeg ikke har tenkt på, i all min naivitet. Jeg lar ikke dyret spise tyggis og sneiper, som det er mye av på bakken. Men som politien sa: Det er ikke tobakk i alle sneipene...

Ellers begynner dyret å bli skikkelig husvarm også i omegnen. På en tur i forrige uke stakk hun plutselig fra meg, slo av ørene, og løp inn i hestehagen! Det er jo alt annet enn ønsket fra min side, og jeg var rimelig ublid da jeg fikk lokket henne til meg. Belønnet henne for å komme, men kokte innvendig. Hadde en del scenarioer i hodet med steilende hester og knuste skaller. Men nå har vi kjøpt langline, så da kan hun få gå relativt løs på tur likevel.

Hjemme har hun også begynt å utfordre møblementet. Det løste vi rimelig greit med noen penselstrøk eddik. Det lukter skikkelig ille for oss tobeinte som også må sove i stanken, men hun gnager i hvert fall ikke lenger på forbudte ting.

Siden valpen har bikket tre måneder, har vi forsøkt å ta oppstillingsbilder. Vi håper firemånedersbildene blir bedre... Når Hans kommer hjem skal vi få veid henne, og i helga skal han og X'en ha hjemme alene-fest mens jeg er på Hamar. Men nå skal vi benytte oss av oppholdsværet, og strekke på beina.

Svusj!

Tiden bare flyr og flyr, X'en vokser foran øynene på oss, jobben krever mer enn jeg vil gi, og jeg er kommet i julemodus altfor tidlig med påfølgende forberedelsesstress. Så da blir ikke bloggen det første jeg tenker på når jeg har fem minutter...

Vi går fortsatt på valpekurs, og X'en stortrives. Forrige uke introduserte vi dekk og lineføring, samt at vi avanserer allerede påbegynte øvelser. Det gjør vi for eksempel med større avstand og lengre tid - sitte lengre før godbiten kommer, bli sittende selv om vi går kjapt noen decimeter unna, også videre.
Da vi kom til kursplassen på onsdag, oppdaget jeg at X'en faktisk småjogget for å komme fram. Hun fikk det samme bevegelsesmønsteret hun viser når vi nærmer oss hjem eller kommer ut av heisen på jobben. Hun strammer seg opp, øker takten, logrer og leder an til dit vi skal. Et sikkert kjennetegn på at hun gleder seg og vet hva som skal skje. Og for meg er jo det den beste tilbakemeldingen når vi går på kurs! Arrangørene er veldig klare på at lek mellom valpene skal overhode ikke foregå, verken før, underveis eller etterpå. Valpene skal forbinde dette stedet med trening. Leking kan foregå på andre steder, til andre tidspunkt.
Mandagen fikk vi forresten en skarp leksjon i betydningen av gode og trygge bilbur, etter at en av valpene klarte å låse seg inne i bilen i en pause... Nøklene? I tenningen, selvfølgelig.
Gårsdagens kurskveld ble noe annerledes, da instruktør brått ble innlagt på sykehus - håper alt går bra med henne! Mitt parti ble delt i to, og fordelt på de to andre valpekurspartiene. Dermed ble det for X'en nytt sted, ny instruktør, flere og nye hunder og mennesker, samt små endringer i hvordan øvelsene skal gjøres. Men jeg synes hun mestret det utmerket. Kontakten vår er upåklagelig - det vanker jo godbit for å stirre eieren i øynene! I hvert fall inntil noe uimotståelig frister annet steds...

Når vi så kommer hjem igjen, er det tydelig at hun er sliten. Da har hun nesten ikke noe energi igjen altså, i hvert fall ikke før jeg finner fram vommen til kveldsmat. Jeg innbiller meg også at hun er noe roligere dagen etter, men det kan være innbildning - hun sover uansett mye i løpet av arbeidsdagen.

Torsdag fikk jeg besøk av ei venninne, og dermed forsvant veiing fra arbeidsplanen. I helga var vi bortreist, nå er det allerede tirsdag, så vi får like godt vente til fjortenukersveiing på torsdag.

Valpen er fremdeles så søt at hun sjarmerer folk på Oslo S. Mange som vil kose, både på toget, t-banen og på stasjonene. Jeg har dog blitt litt strengere med hvem som får lov - jeg kan ikke holde på å miste tog og baner og komme for sent på jobb bare fordi noen vil kose med valpen... Men når man får kommentar om at synet av den valpen ga en god start på dagen, blir man jo urettmessig og underlig stolt av dyret. Samtidig som det overrasker meg at folk som i løpet av samtalen sier de selv har hund likevel begynner å kose med X'en uten å henvende seg til meg først. Er det ut å spørre eier om lov? Er det så liten kunnskap om hunder i befolkningen, selv den hundeeiende delen av den? Flere personer "hiver seg over" valpen daglig. Hun tåler det, men det vet ikke de.
Jeg kjenner også at jeg blir griseirritert når X'en får lov til, eller til og med oppfordres til, å bite i vedkommendes skjerf, vanter, hva som helst. Jeg irettesetter og fjerner tøyet. Personene ler og sier det er greit. Nei, det er ikke greit. Dyret får ikke lov til å bite på klær eller leke på den måten. Det er ikke greit for meg, og det er jeg som skal forholde meg til hunden 24/7.
Jeg begynner også å bli lei av å svare på hvilken rase det er - eller å avkrefte at det er en st. bernhardshund. Trodde faktisk folk så forskjell... Jeg tror kanskje at jeg til jul ønsker meg ei t-skjorte hvor det på framsiden står "Gi faen i bikkja mi", og på baksiden står "Nei, det er en berner sennenhund". Hver dag hører jeg folk gå bak meg og diskutere hvilken rase det er, og komme med de underligste forslag. Gordon setter - hva gir du meg?

I helga var X'en og jeg på besøk hos familien. Vi overnattet hos pappa, og siden det ikke er like valpesikkert der som hjemme, hadde jeg med bur. Valpen har aldri sovet i bur, så jeg var type skeptisk. Men det måtte bare gå. Og hun overrasket meg stort! Fredag kveld fikk hun med seg et griseøre inn i buret. Gråt i noen minutter, men angrep deretter godisen. Og så sovnet hun. Våknet i sekstiden, fikk frokost og lufting, og så måtte vi diskutere litt om det med helgedager og å sove lenger... Men vi fikk begge sovet litt til. Natt til søndag gikk det enda bedre. Så jeg er stolt over valpen vår! Noen ganger er bur rett og slett en nødvendighet, noe hun ikke har vært helt enig i.
Kimito var kommet en tur ned fra Bodø, og X'en hadde store håp om at han skulle være lekeonkel. Men det var ikke snakk om. Han fortalte henne tidlig og tydelig at det var ikke hans oppgave, han var ikke interessert i henne, hun hadde ikke noe med ham å gjøre, og for øvrig var den plassen hans. Men utover helga tødde han såpass opp - og innså vel at hun kom til å være i nærheten en stund - at han gikk inn i sin gamle oppdragerrolle. Når X'en ikke kom på innkalling etter luftetur, gikk han ut og hentet henne. Fantastisk å se, det er nesten usynlig det språket han bruker, men likevel så rikt på resultat.


Stakkars Joakim nevø var så forkjølet at han ikke klarte å snakke norsk, mente han, men vi hadde det koselig for det. Vi fikk bakt "guttekæller" (gøttekæller, også kjent som julemenn eller kakemenn), og lekte riddere. Jeg fikk være "bompasjon" (bomstasjon) som de onde ridderne måtte gjennom før de skulle til de gode ridderne for å bli halshugget og dødd. Så det så.




For de som lurer på om vi enda sover på madrass sammen med X'en i gangen:
Vi trengte ikke å bo i leiligheten mer enn i tre måneder, før soverommet var i stand. Da var seng satt sammen og madrass i spesialmål ankommet. Før det brukte vi udde nødløsninger, så lekk luftmadrass i gangen var ikke alltid så ille. Men har man brukt så mye penger på en seng som vi har, så skal den også brukes. Derfor sover vi nå på soverommet, og X'en er fremdeles i gangen. Men vi har grind i døråpningen, slik at hun ikke blir helt alene. De par første nettene var hun noe indignert og lei seg, gråt og maste, men hun falt til ro etter hvert. Nå er det ikke noe problem, hun har laget seg en kosekrok - men spretter opp når klokka ringer, klar for mat og en ny dag. Hun må nok lære seg hva snoozeknappen er, for den er jeg glad i...
Noen ganger savner jeg nesten det å ligge i gangen med henne, for da hadde vi vår lille kosestund. Koste og pratet litt, før vi sov. Ble vekket av valpen på morgenen, og fikk en liten morgenstund også. Men, men, Hans er heller ikke å forakte! :-)

Jeg har flere bilder som skulle vært lagt ut, men de er enda på kamera, så det får bli i morgen. Eller en annen dag.

Leksetiden har begynt

Cold facts først: 12 uker er passert, og vekta stoppet på 15,8 kilo!
Hans og jeg merker selvfølgelig at jenta har blitt større ved ulike praktiske situasjoner, for eksempel at snuta når lenger opp/inn på bord og benker. Også noen kollegaer har bemerket at hun virkelig har blitt større siden hun begynte "å jobbe". Jeg hadde derimot trodd at det skulle være vanskelig å bære henne med en såpass høy vekt - jeg er heller svak i armene, men det går forholdsvis bra enda. Men det er kanskje fordi hun øker gradvis i vekt, og bicepstreningen min øker parallelt... Særlig denne uka har det blitt mye trening, siden heisen på jobben var ødelagt. Så tre-fire ganger i løpet av en arbeidsdag har jeg båret X'en opp og ned fire etasjer... Er ikke den heisen i gang på mandag, er det mulig at jeg finner meg en annen jobb... :-) En arbeidsplass på bakkenivå, med koselig luftegård direkte fra kontoret! :-)

Torsdag fikk X'en prøve seg på nye arbeidsoppgaver, siden hun var med Hans på jobb. Rimelig teit arbeidsplass, som har tepper på alle gulv. Hans ble litt rød i toppen når X'en klarte å tisse på vegg til vegg-teppet rett foran utgangsdøra ikke bare en, men to ganger... Jaja, X'en og jeg brukte også litt tid på å finne rutiner og kommunikasjon for å få arbeidsdagen til å fungere, og det har da skjedd ett og annet uhell på jobben også. Det er bare så enklere når det skjer på gulvbelegg.

Vi har også begynt på valpekurs. Mandag var det teori uten hund, så Hans og X'en tilbragte kvelden med rollespill. Hun ble visstnok tildelt diverse tåmonster-roller, men så får også kompisene til Hans lære seg ikke å gå barbeint!
Onsdag var første praktiske kurskveld, og så langt det lar seg gjøre skal Hans og jeg dra begge to. Så kan begge to lære. Vi går hos Hund i Sentrum, og er foreløpig veldig godt fornøyd. De har en filosofi om valpeoppdragelse som tiltaler meg og virker logisk. For eksempel lære inn en øvelse ved å belønne hunden når den selv gjør det, legge på kommando i det handlingen skjer, på den måten å lære hunden både våre menneskeord og at det er positivt å gjøre den handlingen. Onsdag handlet det om kontakt, "nei", "kom", og "sitt". Vi mennesker/hundeeiere lærer å gjøre øvelsene på kurset, så trener vi hjemme. Og X'en elsker leksene sine! Hvis Hans eller jeg skulle stå vilkårlig oppreist, tilbyr hun sitt som bare det, og venter på godbiten... Det skulle heller ikke mange kjøttbollene til før hun skjønte kontaktøvelsen (må ha øyekontakt med oss før hun får godbit som tilbys i åpen hånd - uten kontakt sier vi "nei" ved forsøk på å ta godbiten og lukker hånden). Lurer egentlig på om hun lærer tigging eller sitting... :-) Jeg tenker med gru på Laika, vår første berner, som hadde lært altfor godt at hvis hun satte seg i utstillingsringen fikk hun godbit for å reise seg opp. Dermed satte hun seg konstant ned. Men denne valpen skal lære ståkommando også, ingen tvil om det. Vi trener smått på utstilling nesten hver dag. Og kurset er tross alt nettopp startet, jeg forventer at det skal stilles større krav til valpene etter hvert.

I dag fikk X'en vaksinene sine, og som veterinæren sa kan hun reagere ved å bli litt slapp og rolig. Vi har ikke sett noe til det enda... Men hun er jo så god! Hun ble med på en ettermiddagstur for å skaffe kjøleskapsforsyninger, og på veien hjem fant hun en meterlang pinne. Den bar hun så stolt og flink flere titalls meter. Litt lang å håndtere (særlig når hun bar i den ene enden, framfor på midten), men med en iver og arbeidsglede som gir meg gåsehud. Jeg håper vi er og forblir flinke nok til å bruke det som kan se ut til å ligge i hunden.

En vakker høstdag

I dag har vært en av disse vakre høstdagene man bare må tilbringe utendørs. Søndagstur var for lengst avtalt med noen venner, så vi var bare heldig med værgudene. Tur hadde det nok blitt uansett.
Men det norske fenomenet søndagstur kicket virkelig inn i dag. Vår destinasjon var Sognsvann, og vi skjønte allerede på t-banen at det skulle bli folksomt der.
Turen gikk sammen med et vennepar og deres labrador retrievertispe Vicky.


Vi begynte med X'en i bånd, men etter å ha sett flere hunder løse valgte vi å prøve henne også. Og hun imponerte oss. Selv om det er mye spennende å hilse på - mennesker i ulike aldre, hunder av ulike varianter, så var det stort sett lett å kalle henne inn, og hun gikk ikke langt fra oss. Vi følte i hvert fall selv at vi var hundeeiere hvis hund ikke var til sjenanse for andre.

Vicky elsker å bade, så jeg var spent på om X'en ville følge etter, men vi klarte å avlede et hvert forsøk på det. Vi får heller se til våren, men nå er det for kaldt til å skulle gå hjem med klissvåt bernerpels.


Turen rundt vannet tok for oss cirka tre timer - innlagt kakaopause, lek med Vicky og andre hunder, snusepauser, tissepauser og et generelt lavt tempo. Vi var ikke ute etter å sette noen verdensrekord. X'en tilbragte også noe tid i armene våre, når hun trengte å lade batteriene og hvile potene.

Resten av ettermiddagen ble tilbragt hos noen andre venner med pizza og skravling. X'en sov seg gjennom det meste av oppholdet - heldigvis. Leilighet i fjerde etasje uten heis er ikke det ideelle for å få luftet en valp regelmessig. Og nå ligger X'en rett ut på gulvet hjemme, med deilig vom i magen, og beina beveger seg i drømmerykk. Eierne sitter i hver sin ende av sofaen med hver sin laptop, og skal nok snart finne senga. Så får vi leve litt på denne turen når arbeidsuka tar til igjen.

11 uker

I går rundet X'en 11 uker, og det var tid for en tur på vekta igjen. Hans først, og deretter en gang til med X'en på armene. Det går bra, enn så lenge. Nåla stoppet på 14 blanke kilo.

Jeg begynner å merke at valpen vår vokser. En ting er jo at hun er tyngre å bære på nå enn for tre uker siden. Men nå rekker hun opp til benken når hun står på bakbeina, og får akkurat snuta over kanten. Denne kvaliteten har hun blitt klar over, og benytter den nå og da i håp om å få viljen sin. For eksempel når hun kjeder seg på jobb, da kommer et søtt lite tryne hoppende opp i fanget mitt.

Jeg har også gledelig oppdaget at hun nå har blitt så høy at jeg kan gi henne positiv fysisk belønning (altså ulike former for kroppskontakt) ved å strekke ned hånda og bøye meg litt i siden, noe som passer meg bra - fint å kunne rose valpen med noe ekstra uten å måtte stoppe helt opp.

Det er så bra vær for tiden - litt frost om morgenen, og dermed blir ikke X'en altfor bløt i løpet av gåturen til bussen. Det er ikke like praktisk å bære/løfte en våt og skitten valp inn og ut av buss, t-bane, opp trapper... X'en ser ut til å nyte høsten til det fulle - særlig løvhauger er som skapt for å løpe fort gjennom!





Sist helg fikk vi besøk av Britt, Ambra og Uzy. Koselig for X'en å få leke med andre hunder, og koselig for meg å prate bikkje og shit med andre hundemennesker. Takk for besøket!

For meg er det viktig å ha et hundenettverk, og jeg har derfor den siste tiden brukt en del tid på å finne en hundeklubb i distriktet som kan passe for X'en og meg/oss, utifra behov, interesser og muligheter. Tirsdag tok vi turen til en treningsplass, både for å teste beliggenhet i forhold til kollektivtransport, og for å finne ut mer om tilbudet. Jeg tror nok vi har funnet oss en klubb vi vil trives i, men først skal vi gjennom et valpekurs.
X'en var i hvert fall sliten nok da vi kom hjem, etter halvannen time på trening. Hennes trening besto i å være der - hilse på andre hunder, valper, mennesker, gå til et nytt sted, høre på lyder og omgivelser, og rett og slett absorbere situasjonen. Ja, også trente vi litt på tannvisning. Greit å begynne først som sist.

Senere i uka fikk X'en oppleve sin første høytid; en skikkelig kommersiell sukkerbombe av en happening, også kalt Halloween. Jeg har intet forhold til dette, har ikke noe behov for å markere det, men det er jo vanskelig å unngå når døren rennes ned. Jeg hadde bare epler å by på, men det ble jo en fin test for X'en - spøkelser er jo som kjent et element i mentaltester. Og her var det både spøkelser, skjelett, hekser og andre rare vesen. X'en hilste alle hjertelig velkommen, og var nysgjerrig og kosete. Vi fikk til noen poseringer festet til minnebrikken også.







X'en gjør det kjempefint på jobben. Hun er tålmodig, klarer å aktivisere seg selv med rolig lek, søvn, titte på hva som skjer. Hun varsler pent når hun må på do, hvis jeg skulle komme til å vente for lenge med å lufte henne. Og i løpet av arbeidsdagen blir det noen friminutt med lek i lag med andre valper/hunder på jobben!

X'en blir så inspirert av å være på jobb, og øver på å ligge i røntgenfotograferingsstilling.

X'en og labrador retrieveren Preben.

X'en og korthårscollien Jennie, som er bare 10 dager eldre.

Anoreksi, redsel og nakkeflekk

Det er for så vidt ikke av mangel på noe å skrive om at det er en uke siden sist blogginnlegg, men jeg antar det begrenser seg hvor interessant det er i lengden å høre om rare kommentarer fra bybildet og søte fantestreker fra X'en.

Når det er sagt, så er X'en (enda) en behagelig valp. Hun er tålmodig på jobben - får tiden til å gå ved å sove, leke med noen leker, surre seg fast rundt kontorstolen, hilse på kollegaer og makulere pappruller. På buss og tog - og til og med i heisen! - er hun så avslappet at hun legger seg ned. Ikke noe pes der, nei.
Men, hun kan vise sine energiske sider når hun får leke med noen av de andre hundene på jobben. Hun har for tiden lagt sin elsk på leonbergeren Gåggen, som hun synes er fryktelig stor og fin. Noe å strekke seg mot? Også pomeranianvalpen Morten er spennende, men han er jo så pitteliten - veier under ti prosent av hennes vekt... Må nesten kontrollere deres leking litt.

X'en har siden sist bikket ti uker, og pappa som var på besøk i går kunne i hvert fall tydelig se at hun var blitt større på fjorten dager. Vanskeligere å se for oss som tråkker i føttene på hverandre.

Ellers har vi for tiden fokus på rutinene som mer og mindre bevisst har oppstått, for å se hva som fungerer og ikke. Noen fungerer ikke, og må endres. Og det er jo ikke alltid like populært hos X'en... Særlig ikke de som gjelder fôring...

Hun blir derimot flinkere og flinkere til å gå i bånd, og vi kan stille litt høyere krav til henne. Foreløpig har vi vært fornøyd så lenge hun har blitt med oss, og hatt fokus på lokking og positive opplevelser. Nå virker hun så varm i lenka, at vi kan kreve litt mer. For eksempel opprette et skille mellom ulike former for tur. Rusletur i lysløypa tillater mer enn å gå i sentrum. X'en må nemlig lære seg at ikke alle mennesker på Oslo S har lyst til å hilse...
Samtidig har også hun som er i andre enden av lenka blitt tryggere på seg selv og hva hun kan gjøre. X'en vil neppe dø på seg eller få sterke aversjoner mot lenke for resten av livet, selv om jeg skulle bli litt strengere.

Vi synes også å merke at nettene går bedre - færre turer ut i løpet av natta, faller lettere til ro, og er i ro til VI velger å stå opp. I hvert fall på hverdagene. Har aldri hatt som tradisjon å stå opp i åttetiden på ordinære lørdager, men slik ble det i dag. Men skal vel ikke klage, det ble åtte timers søvn. Jeg har bare noen sovevaner som ikke ligner alle andres...

Det har ikke blitt så mye hjemme alene-trening i leiligheten som ønsket, men jeg ser i hvert fall at hun klarer det utmerket på jobben. Hvis jeg forsvinner for å hente noe på kopirommet, for å spise lunsj eller sitte i et timeslangt møte, er reaksjonene hennes likevel rolige og positive. Enten sitter/ligger hun i åpningen til kontoret rimelig avslappet, eller så leker hun lenger inn i kontoret/under pulten. Det er ikke noe gråting eller bjeffing, som det var de første gangene - og jeg har allirt meg med noen kontornaboer som lytter for meg. Hun gjør heller ikke hærverk. Denne oppførselen må vi nå bare klare å overføre til hjemmet, hvor hun gråter hvis jeg går på do og Hans sitter på kontoret.

Så over til seksjonen for rare utsagn:
På torsdag ble vi stoppet av en dame som bare måtte få hilse på denne berner sennenhundvalpen. Damen kunne fortelle at hun selv hadde drevet med st. bernhardshund. Dessverre var det så mye dysplasi at hun ikke hadde orket å fortsette. Så klarer hun å lire av seg følgende: "Den valpen din ser jo virkelig lubben ut, du må passe deg så du ikke påfører den HD!" Dernest graver hun mer enn høflig er om jeg har tenkt på HD og tatt hensyn til det når jeg kjøpte valpen.
Først av alt har ikke damen tatt på andre områder av X'ens kropp enn hodet. Men det er også en veldig skummel kommentar å komme med. Hun kjenner ikke meg, og aner ikke noe om min erfaring og kompetanse. En helt fersk hundeeier kunne jo trodd på damen, og dratt hjem for å slanke valpen.
Jeg må ærlig talt innrømme at til tross for at jeg synes X'en er tynn nok, gikk jeg og kjente på henne hele kvelden. Dagen etter konfererte jeg med tre andre på jobben, og vi kom fram til at X'en overhode ikke er lubben. Jeg visste det, men det sier litt om hvor satt ut jeg ble av damen. Hva om jeg ikke hadde noe hundeerfaring? Det er rett og slett uansvarlig at mennesker uttaler seg om slikt i hytt og pine.

Bare minutter etter at jeg forlater denne damen, hører jeg at to damer kommenterer den nydelige bernervalpen. Så hører jeg den ene si "det er søte valper, men det er virkelig synd at de blir så engstelige som voksne!" De nærmer seg der jeg står, og jeg klarer ikke å dy meg, men spør om det er berner sennenhund hun mener er så redd. Ja, det var hennes erfaring. Jeg må bare beklage, og si at min erfaring er en helt annen. Jeg anser rasen for å være sosial, god, familievennlig og glad i mennesker. Damen bemerker at det er hyggelig å få hilse på en bernervalp som er så tilgjengelig, men hun har kjent -tre- voksne bernere som alle var redde. Da klarer jeg ikke helt å bremse meg selv (fremdeles litt frustrert over st. bernhardsdamen, og irritert over snappy comebacks jeg aldri fikk ut av meg), men forteller at dette er vår tolvte berner (det er sant) og at jeg har 25 års erfaring med rasen (det er jo for så vidt sant), og at jeg har møtt tusener av bernere (har ikke regnet på det, men det er sikkert også sant). Kun et fåtall vil jeg definere som redd, og jeg vil ikke anse det som et karaktertrekk for rasen.
Jeg er så glad i denne rasen, og orker rett og slett ikke høre på slike usannheter. Jeg benekter overhode ikke at det finnes individer som kunne vært mer frimodig, eller som har avvikende temperament - men det er ikke noe som preger rasen som helhet, som denne damen trodde.

Helt til sist:
X'en har fått utvidet nakkeflekken sin. På vei til jobb i går gikk hun og snuste og lekte i løvet. Så oppdager jeg at hun har blitt så tilsynelatende støvete på øre og i bakhodet. Men når jeg skal tørke det av, er det litt klissete. Jeg ser da også at lenka har fått grå flekker. Ti meter lenger bort på togstasjonen sitter en mann og maler ei søppelkasse. Jeg spør han om også den i andre enden av stasjonen er malt. Han bekrefter dette. Ved siden av seg har han et nymalt-skilt, og jeg kommenterer at det kunne være lurt å ha et slikt ved den andre søppelkassa. Men han trodde de fleste kom inn på stasjonen fra andre enden...

Også noen bilder...

Jeg må bare dele noen bilder med dere.

Først et som tydelig viser hvordan X'ens prioriteringer hadde vært, om hun fikk bestemme:

Det andre får meg til å lure på hvorfor berner aldri har vært kuperingsrase...

Working girl in the public

X'en har vært med meg på jobb noen dager nå, og det har gått overraskende bra - jeg sluttes ikke å forundre meg over den valpen, og er så stolt over hva hun møter med åpent sinn og mestrer eksemplarisk.

Hittil har vi tatt buss til Oslo S, og tog videre, men det må jeg nok stoppe med snart. På "vår" togstasjon må jeg gå opp og ned en trapp for å krysse jernbanesporet, og det er realt tungt å bære X'en. Hun legger trolig på seg et kilo eller så for hvert tiende trappetrinn... Så til jul ønsker jeg meg undergang.
Vekta stoppet forresten på 12,2 kilo i dag, hvis jeg ikke så mye feil. Veide først meg selv, og deretter oss sammen, og differansen skal bli drøye 12 kilo. Ni uker og en dag gammel.

Første dagen på jobb tok det vel nesten en time å komme fra heisen til pulten, for man må jo hilse! Jeg er jo velsignet med for tiden å ha en arbeidsplass hvor det ikke er noe problem å ha med hund, og så og si alle faller jo for en valp som henne.
Jeg hadde fryktet at hun ville kjede seg mye, men hun slår i hjel dagene med å sove, spise, knaske griseøre, drikke, titte på forbipasserende, litt kos her og der, og selvfølgelig turer ut for å lufte seg og strekke på beina.

Det er hunder av flere raser og i alle aldre blant kollegaene, så hun har fått hilse på litt av hvert. Særlig dachsevalpen Lus og labradoren Preben har falt i smak - de går det an å leke med! Hun har også hilst på den digre leonbergeren Gåggen, jeg tror hun fikk med seg pomeranienvalpen Morten (men han kan ha blitt oversett, lille saken), og cesky terrierne Doffen og datter. Hun har også hilst på weimaraneren Roy og collien Flash.
Jeg er overbevist om at det er sunt for henne å treffe hunder av ulik størrelse, fasong og utseende, så hun ikke blir "rasist" eller redd de som skiller seg kraftig fra henne. Det forutsetter selvfølgelig at det er hunder jeg kan stole på, som oppfører seg korrekt og sunt mot valper. Hun skal ikke sosialiseres for enhver pris!

Når vi venter på toget på Oslo S er hun veldig nysgjerrig på duene som spankulerer rundt. Hun stiller seg enten opp med en intens nese, eller går forsiktig mot dem. Jeg må sjekke stamtavla lenger bak, for å se om det er noen stående fuglehund bak der...

Jeg har tidligere sagt at dette vil bli et mer urbant hundehold enn jeg tidligere har vært vant til, og hun har allerede vært med på utekafé for å drikke kaffe latte. Hun slår seg jo fint til ro uansett hvor vi har vært. Legger seg ned, titter på det som skjer, eller bare hviler/sover litt. Jeg går også fast med et gnagebein eller tilsvarende i veska, for å kunne aktivisere henne litt.

Her en dag ble jeg stoppet av ei jente på min alder som bare måtte få kose litt med en bernervalp. Det viste seg at hun var vokst opp med berner, og foreldrene hadde importert to fra Tyskland (trodde hun det var) da hun var helt liten. Dessverre husket hun ikke hva hundene het, og jeg var for høflig/sjenert til å spørre hva etternavnet hennes var... Men verden er ikke så liten, man treffer artsfrender overalt, og det er mange hundefolk "der ute". Jeg får stadig spørsmål om ikke det er en berner sennen/setter (!) eller st. bernhardshund. En mente til og med å vite at dette var en utrolig sjelden rase, og at det var gøy å få treffe en av de få som fantes i landet...

Jeg kan ikke gjenta alt det rare/dumme/feilaktige/morsomme/søte jeg hører og opplever med X'en på tur, jeg bare konstaterer at jeg har hatt et helt annet offentlig liv så langt denne uka. En ting er at fremmede uten videre tar kontakt med X'en, og kanskje også med meg. En annen ting er at jeg føler jeg tar en helt annen plass i bildet.
Fra før av er jeg gjennom studiene veldig observant på hva slags plass man tar og får i "bildet" i kraft av å bli oppfattet som enten gutt eller jente av omgivelsene.
Å gå med X'en blant folk er som å gå hånd i hånd med kjæresten sin. Man blir observert, og man kjenner at man er stolt fordi folk ser etter dere. Det er noen som ser på kjæresten din, det er noen som ser på hunden din. Noen synes du har noe realt fint med deg. Den store og viktige forskjellen er selvfølgelig at mens noen kan få seg til å legge an på og kapre kjæresten din, har jeg papirer på at X'en er vår - og det er opp til meg om hun havner i et annet hjem (som har like store sjanser som den omtalte snøballen i helvete). Hjertet svulmer litt, man blir litt varm og glad for at man har kapret noe andre verdsetter. Kanskje litt... status? Hmm... I hvert fall stolthet.
Men så har du motsatt reaksjon også. Man kan se på et par, og lure på hva i alle dager h*n gjør med den partneren, hvordan kunne h*n finne på å velge han/henne? Kunne ikke h*n finne noe bedre? Jeg får de blikkene også. Mennesker som titter nesten stygt, nesten med vemmelse. Æsj, en hund. Som får smale øyne når jeg løfter opp X'en og stiller meg bak dem for å gå inn på bussen. Som rynker på nesa når X'en gjør fra seg på bussholdeplassen. Som med hele kroppsspråket viser motvilje til dyret når de kommer inn på bussen og ser hun ligger på gulvet.
Så har du selvfølgelig en hel del i midten, som ikke legger merke til eller ikke bryr seg om dyret, verken i den ene eller den andre retningen. Sånn er det, og sånn skal det være - jeg tror ikke at hele verden synes X'en er verdens fantastiske, bare fordi jeg har falt for henne. Jeg vet at mennesker er redd hunder, jeg vet at ikke alle har det samme forholdet til hundehold, og jeg vet at jeg har et ansvar for å være en bevisst og seriøs hundeeier. Fordi mulighetene for å ha hund kan innskrenkes og vanskeliggjøres fra offentlig hold. Mens for eksempel å få barn er en privatsak, og man unnskylder seg ikke for å ta med barnevogn på bussen.
Selv om jeg garantert har sendt blikk med vemmelse når barnevognas innhold hyler fra Nationaltheateret til Hauketo (25 minutters busstur)...

Ut i verden

Tirsdag var den o store ut i verden-dagen for X'en og meg. Vi har nemlig gjort byen!

Jeg var på forhånd skeptisk til hvordan hun ville gå i lenke, siden det gikk så bra dagen før. Det kunne da ikke være så lett å lære henne det? Men jeg må si at den valpen imponerer meg! Det gikk like bra som dagen før - og dermed egentlig bedre, siden det bare var en person til å være lokkende, morsom og fristende.

Viktigste mål for dagen var å komme oss ned til bussholdeplassen. Det tok drøyt tre ganger så lang tid som jeg selv bruker, men det er lov når man har korte bein, skal møte og fordøye mye nytt som undersøkes, og blir litt sliten. Trafikken på hovedveien syntes hun ikke mye om, men på de 15 minuttene vi ventet på bussen ble hun mer og mer komfortabel med det som kjørte forbi. Satt rolig og tittet, eller lå avslappet i busskuret. Det eneste hun ikke ble helt fortrolig med, var bråkete trailere. Men det kan jo enhver føle er unødvendig å ha på veiene...

En blir veldig oppmerksom på nye ting når man har med seg en valp. For eksempel la jeg nå bedre merke til all dritten som ligger på bussholdeplassområdet. Det fascinerer meg at røykere er så late at de ikke kan bevege seg et par meter for å kaste stumpen i søppelkassa. Og gi meg ikke argumentet om at det er brannfarlig å kaste glør i søpla. For en nysgjerrig valp med smakssans som en viktig orienteringsevne, kan det jo være rett ut farlig å oppholde seg på en slik plass.
Jeg har alltid synes det er interessant at det å knuse rutene i busskur ser ut til å være en yndet hobby, landet over. Hittil har jeg tenkt på det som unødvendig, juvenilt og bortkastede penger for busselskapene. Nå tenker jeg også på det som en risiko for X'en. Knuste ølflasker er jo heller ingen sjeldenhet.
Hva er det med mennesker og søppel på fortau og holdeplasser?

Nu vel, X'en sovnet fort på bussen. Godt å se at hun tar turen så avslappet, og møter nye utfordringer med et åpent og nysgjerrig blikk. Hun har nå også eget månedskort. På lokaltog (etter hva jeg har fått vite) går hunder gratis, mens på t-bane, trikk og lokalbusser må de betale barnebillett. Jeg kan i prinsippet komme meg på jobb kun med tog, men da må jeg gå en halvtime - som garantert tar lengre tid med X'en. Så vi kjøper det forbaska månedskortet til hunden. Det irriterer meg litt, fordi det er så mye annet som går gratis, og tar reell plass. En barnevogn som fyller hele midtgangen går gratis, mens en hund som ligger under setet eller sitter på fanget skal betale...

Vi gikk av på Oslo S, for å ta en ny buss videre. Endemålet for turen, hvis X'en så ut til å ta det greit, var jobben til Hans.
Aldri har det vel tatt meg lengre tid å gå den lille ruta vi gikk - en valp som X'en er en real magnet! I tillegg lot jeg henne få bruke den tiden hun trengte for å undersøke og titte på ting som var spennende. For eksempel duer - det er rare dyr! Du kan gå nesten helt bort til de, også plutselig er de høyt over deg i lufta!
Det var selvfølgelig mange som ville hilse og klappe på en så bedårende valp, og det er jo greit at hun får hilse på folk. Men jeg skulle ønske at absolutt alle hadde spurt, og ikke bare satt seg på huk og rusket i pelsen. Hva om hun var redd? Hva om hunden er aggressiv? Hva med å respektere et hundeliv og andres eiendom? Bøyer jeg meg over fremmedes barnevogn og dikker med babyen? Nei! (OK, dårlig eksempel for dere som kjenner meg veldig godt)

Jeg fikk jo også med meg noen artige kommentarer i løpet av dagen:
Når vi skulle av bussen, var det ei jente som kommenterte at hunden trolig ville gå mye bedre i bånd om jeg heller brukte sele. Mye mulig det, men til å være andre turen med lenke sier jeg meg veldig fornøyd. Min hund skal lære å gå i lenke.
En dansk familie stoppet oss med spørsmål om å få hilse. De spurte hva valpen het, og jeg svarte. Er det et vanlig hundenavn i Norge? spurte de! Hehe...
Det var jo også interessant å få en henvendelse fra en av byens "løse fugler" om denna valpen ble stor og muskuløs etter hvert, som rottweiler liksom, og hvor mye den kosta? Berner sennenhund, den nye penisforlengeren!
Jeg overhørte også en samtale mellom to gutter, hvor den ene var hundeekspert og la ut om hvor jævlig mye en sånn hund spiste, og at de ble schwære! Søt nå, ja visst, men altfor dyre å ha i dagliglivet. Good to know...
Men dagens beste er følgende: Jeg blir stoppet med spørsmål om det er en sånn berner sennenhund, noe jeg jo bekrefter. "Åh, jeg visste ikke at de kom i flere størrelser?" "Vel, den er jo bare to måneder gammel..." "Å ja, jeg trodde kanskje de var større som små også jeg".
Da smilte jeg vilt og forlot åstedet...
Stakkars, stakkars fødende tisper...

På trikken var det fullt, så da ble det å sitte på fanget for X'en. Noen ganger er det et bedre alternativ, enn å skulle ligge midt blant ørtogførti bein som flytter seg uten å vite hva de flytter seg til.
Siste biten til Hans' arbeidsplass var X'en så sliten at hun fikk slippe å gå. Hun protesterte høylydt når jeg forsøkte å lokke, og denne turen var ment for å gjøre lenke artig og for å møte litt av verden. Så framfor å presse henne, bar jeg henne. Men hun er jo bra tung...
På kontoret til Hans sovnet hun, men ble populær gjennom sitt utseende alene blant kollegaene. Greit å sjarmere de, i fall det er behov for henne å bli med Hans på jobb!
Hun sov så tungt hos Hans, at jeg trodde hun måtte bæres hele veien hjem. Men den som jogget livlig og fornøyd hjem, var X'en.

Svever i lufta...

...og det er ikke bare av lykke. Har nå tilbragt to netter på luftmadrass sammen med X'en, mens Hans sover på soverommet. Hans søvn har blitt prioritert, siden han skal på jobb. Men framover skal han ta tak også!

Riktignok har jeg tatt med meg en del arbeid hjem for å ha disse to dagene, men jeg står jo selvfølgelig mye friere. Ingen som ser at jeg ikke begynte å jobbe presis klokka åtte, at jeg tar lange lufte- og kosepauser, og at jeg nok ikke får fullt åtte timer per dag (men jeg har snart gjort alt jeg tok med meg hjem, så jeg har ikke dårlig samvittighet). Kanskje litt dumt å innrømme den dårlige arbeidsmoralen jeg har hatt disse to dagene på et sted kollegaer kan lese - men i så fall vet vi at ikke de jobber hele tiden heller. Busted!

Jeg har fått noen tilbakemeldinger på at jeg trodde vi kunne sove til ti. Nei, vi er ikke så naive at vi trodde at vi kunne sove så lenge til vanlig. Men det var et lite håp om at alle nye inntrykk skulle gjøre henne så utslitt, at vi fikk en real natt.
I går sto vi opp litt før seks, i dag klarte jeg å tøye det til nesten syv. Det gjør ikke så veldig mye at SIM-kortet jeg klarte å sperre på mobilen ikke er åpnet enda, for jeg trenger ikke vekkerklokka der. Jeg har jo X'en!
Derimot skulle jeg gjerne hatt mobilen oppe og gå for å kunne ta imot beskjed om at dåpsgave og ny madrass var klart for henting. Dåpsgaven er ganske viktig, men den madrassa skal jeg vel ikke få nyte på en stund likevel...

Familien kommenterte i helga at X'en virket som en veldig rolig og behagelig valp, siden hun sov mye og lekte stille. Jeg sa klart og tydelig at vi fikk gi henne en uke, så hun ble skikkelig husvarm først. Og jeg fikk rett! Vi ser store forskjeller på henne nå og for bare to døgn siden. Jenta har tødd opp! Hun inviterer mye mer til lek, kan svare oss på irettesettelser, teste om vi faktisk mente det nei'et, er mer frimodig utendørs og tør å gå lenger fra oss, og viser tydeligere sine egne meninger. Hun er kort sagt i ferd med å komme ut som den valpen vi tok med oss hjem.

Samtidig som hun er kjempegod! Hun er så søt når hun kommer bompende over gressplenen mot deg, ørene flagrende, ivrig og engasjert, stopper opp for å få litt ros for å komme på innkallingen og kose litt, tverrsnur og løper videre, for så å bråstoppe og undersøke et spennende løv. Så mye spennende som kan skje på en førti kvadrat stor gressplen!
Det er også spennende å se hvordan hun bruker nesa, det være seg for å lete etter den rette tisseplassen eller for å snuse opp den godbiten jeg viste henne og kastet en meter vekk. Forresten må jeg kjøpe mindre godbiter, for de jeg har trenger hun jo et minutt på å tygge...

I går kveld hadde vi også en veldig god opplevelse sammen. Hans og jeg fylte lommene med godbiter, tok på henne halsbånd og lenke, og gikk ut for å trene på å gå i bånd. De første metrene var litt tunge, med tung rumpe og protester. Men masse lokking, og en Hans som hoppet og spratt, løp fram og tilbake, og ellers skapte underholdning for naboene, fikk henne i gang. Jeg omtrent krøp bakover, men vi fikk henne i gang - uten å måtte dra i lenka, uten å måtte fôre henne. Det føltes litt som en seier når hun til slutt gikk fritt i lenka uten annen motivasjon enn våre positive og lyse stemmer. Jeg er forberedt på store tilbakeslag, men er likevel spent på å se hvordan det går når vi skal gå til bussen. Forhåpentligvis husker hun lenka som en positiv opplevelse, og vi kommer oss ned. Jeg må bare beregne veldig god tid...

Vi fikk også testet en liten dings jeg kjøpte. Du fester den til halsbåndet og skrur på en bryter, så lyser et rødt lys. Dessuten er det en gul refleks på den. Hun ble veldig synlig i skumringen på stien, sammenlignet med andre folk og dyr vi gikk forbi.
Vi traff på en mann med en syv måneder gammel golden retriever, og vi fikk oss en påminning om hvor fort valpetiden går. På avstand trodde jeg det var en voksen hund, men det viste seg fort å være en valp i stor kropp. Snart er X'en en stor, oppløpen, stolprete og keitete sak. Vi får nyte denne hendige størrelsen og alt det bedårende ved en valp så lenge vi klarer. Det er utrolig vakkert med en fullt utviklet berner med godt eksteriør. Men en valp har jo sin egen skjønnhet, som går så fort over.

Nei, jeg får vel prøve å gjøre litt arbeid mens hun enda sover. At hun ikke kunne gjort det mellom fire og seks i natt i stedet...

Bilder fra de første dagene

Kamera til altfor mange tusenlapper har jeg, men hadde jeg oppladet batteri i helga? Neida! Takk og lov for Hans' billigere og enkle kompaktkamera, så ble det i hvert fall noen forevigelser av de første minnene:

Først et bilde av den nye familien (lånt fra kennel Hiselfoss):




Første natten, med Hans i en periode på gulvet. Og X'en? Inni nattbordet!


På vei til Oslo - venter på toget, sover på toget, og deretter en taxitur:






Meget stresset og vanskelig valp:


Spise, gnage griseøre og slappe av i buret kan hun, men sove? Nei, det er ikke aktuelt...


Møte med en skummel gulrot:

Lykke på fire bein

Vi har hatt vår lille X'en i 30 timer, og allerede er det så mange opplevelser, episoder og inntrykk... Hun er en fantastisk valp, som har erobret både mitt og Hans' hjerte rimelig raskt.

Vi hentet henne lørdag formiddag hos Gro, og kjørte deretter til Varteig for å feire bursdagen til min søster. Hele lørdagen tilbragte X'en sammen med Hans, meg, pappa, søster Tonje med samboer Henrik og sønn Joakim. Tonje får ha oss unnskyldt at hun nok kom litt i bakgrunnen på sin egen bursdagsfeiring, men X'en er jo så ufattelig søt og underholdende!

X'en slo seg fort til ro, mens vi var forberedt på gråting, leting og sturing. Men denne jenta tar det meste helt lugnt. Sov midt blant oss, ga greie signal når hun ønsket å gå ut, og fikk leke og kose når hun selv ønsket det. Joakim på seks år var flink og hørte på det vi forklarte. Det er forresten tydelig at valpene i kullet har fått med seg mye bra hjemmefra - hun søker ut når hun må noe. Det er også tydelig at valpene har fått bli vant til å være utendørs, for hun liker godt å være der. Og i pappas "naturhage" (les: skog og ville vekster) er det jo så mye spennende å utforske og å smake på! Vi har i løpet av helga tilbragt flere timer utendørs - deilig når det går an og værgudene legger til rette for det. Men også godt å se at ikke jenta er motvillig til å tisse ute i regnet. Det var slitsomt nok med de tidligere shih tzu'ene våre som ikke ville bli bløte på potene...

Første natten er overstått... For å beskytte X'en mot seg selv, skal hun få sove i bur om natten. Da kan også vi være tryggere for at hun ikke finner på noe kreativt eller skader seg på noe. Vi har gjort leiligheten så valpesikker som mulig, men man vet aldri hva en valp kan finne.
Men bur - det er ikke så altfor gøy, altså. Det ble litt hyling, boffing, klynking og sutring før hun falt til ro. Det skjærer rett og slett i hjertet mitt å høre på, men samtidig føler jeg meg trygg på at vi gjorde det vi kunne for henne. Hun fikk med seg et griseøre hun hadde lagt sin elsk på gjennom hele dagen, et kjent pledd, hun var godt luftet, hadde fått mat, hun lå i nærheten av oss, hun gikk frivillig inn i buret... Til liten nytte. Men hun sovnet til slutt. Vi var ute med henne fire ganger i løpet av natta, og hver gang varslet hun på forhånd - flinke jenta!
Klokka syv mente hun derimot at det var nok med søvn. I og for seg greit nok, fordi både Hans og jeg sliter med å stå opp for å dra på jobb. Så hun kan bli effektiv for oss i så henseende. Men på en søndag tillater vi oss å sove litt lenger... Vi sov vel ikke mye mellom syv og ti, det var vel mer en kamp om hvem som var mest trassig. Hun som ville stå opp eller de som ville sove. På forhånd var Hans og jeg enig om at hun ikke skal opp i senga, men det holdt hardt for meg nå. Men vi fikk i hvert fall prøvd ulike metoder for å få en hylevalp til å ti stille. Konklusjon: Ikke veldig mye annet enn å stå opp hjelper... Knepen 1-0 til X'en - vi ble i senga til ti, men sov lite.

Så var det tid for å vende nesa mot Oslo. Tog fra Sarpsborg til Oslo. På togstasjonen fikk hun sitt første møte med ei lenke, i håp om at hun ville gjøre fra seg før vi gikk inn på toget. Lenker er heller ikke veldig artige, men med intens lokking kunne vi vel gå noen meter... X'en fikk selvfølgelig ikke noe som helst av oppmerksomhet, verken på stasjonen, toget, Oslo S... På drosjeholdeplassen traff vi ei dame som skulle være dagmamma, når søsteren fikk sin berner, så hun var i fyr og flamme.
Vi tok taxi siste biten hjem, så hun skulle slippe flere store, nye inntrykk i dag. En full lokalbuss kan gi noen opplevelser for en liten valp.

Nå er vi installert på Prinsdal. Hagen her er stor stas - masse løv som kan undersøkes, vekster å smake på, en stor gressplen å jumpe/løpe på. Hun har prøveligget plassen sin, sjarmert herr huseier og slått seg fint til ro. Jeg venter dog spent på hvordan natta skal bli. Hans skal på jobb i morgen, så han sover litt nå. Jeg har tatt meg fri noen dager, så nattesøvnen min er ikke så kritisk.

X'en sover på ryggen under stuebordet, og jeg får vel legge fra meg terminlista for 2008 og begynne på middagen. Hodet mitt summer av inntrykk, jeg titter ned på vår lille X, og kjenner at jeg er virkelig, virkelig lykkelig.

NKK Kongsvinger

Da er nok en utstillingshelg over. Også denne gangen to dager som ringsekretær. Man er sliten i hodet, trøtt i beina og tørr i halsen etter en slik helg, men det er nå morro lell!

Jeg synes det er lærerikt å være ringsekretær - det varierer selvfølgelig i mengde etter hvem som dømmer og hvordan denne dømmer. Og da mener jeg ikke i forhold til hvem som settes opp, men hvor gode kritikkene er og hvor mye man får høre av kommentarer og begrunnelser. Jeg liker veldig godt dommere med åpne kritikker, for eksempel.

Lørdag var en dag med miniatyrhunder. Til tross for shih tzu-bakgrunnen, er det ikke den gruppen jeg synes er mest interessant. Men vi hadde få raser, med mange påmeldt, slik at man likevel lærte en del. Etter 50 chihuahua har man fått med seg noe om rasen! :-) Det var også dommerelev eller -aspirant på samtlige hunder, og da får man jo også høre mer om dommerens motivasjon for de ulike valgene.

Søndag hadde jeg myk overgang fra dagen før, med 30 dvergpinschere og noen affenpinschere, og deretter 65 bernere. Det er noen ringsekretærer som ikke liker å gå for egen rase, men jeg er ikke en av dem. Jeg synes det er en verdifull mulighet til å få utvidet kunnskapene om egen rase. Dommere har ulike prioriteringer, ser ulike ting, og er heller ikke så "blinde" som jeg selv kan være for hunder jeg har sett femti ganger. Man kan se nye feil, eller "oppdage" bra hunder man hittil ikke har lagt merke til.

Hans var på hyttetur i helga, så begge var rimelig innstilt på å avslutte helga i sofaen med en vilkårlig film og bestilt pizza. Men Hans opplevde å få samtalene brutt så mange ganger at han til slutt ga opp hele bestillingen. Skuffa!

Nå ser det ikke ut til å være noen ny utstilling for meg før Hamar i slutten av november. Får finne på noe annet å stille hundeabstinensene med... Kosebehovene kan jeg i hvert fall ordne på jobben, med hunder på flere kontor. Men jeg trenger jevne doser av hund av ulike former i hverdagen min...

Siste dagen

Så er siste dagen for ferien kommet, og det er lite å berette, annet enn at jeg kom meg hjem.

Tok tog fra Bern til Geneve, hvor flyet gikk. På grunn av flommen og leirras (?) var jernbanelinjen stengt, men jeg kom meg til Geneve via en omvei av noe slag. Veldig god service på billettkontoret, godt detaljert reiserute og gode engelskkunnskaper når mine tyskkunnskaper svikter. Jeg kjørte ALDRI feil, enda jeg har tatt mye tog. Har dog i ettertid funnet ut at jeg kunne skaffet meg et rabattkort, og spart en del penger, men da vet jeg det til neste gang.

Det var interessant å legge merke til at jo nærmere Geneve jeg kom, jo mer fransk ble det. På toget fra Bern kom alle beskjeder på tysk, fransk og engelsk. Da jeg byttet tog i Biel-Bienne, ble rekkefølgen endret til fransk, tysk, engelsk.
Ankomst Geneve fikk jeg plassert koffert og teppe (det fikk ikke plass i kofferten, og det er pinlig å drasse på et digert, rødt teppe overalt...) i et skap, mens jeg skulle gjøre byen. Trudde eg...

Geneve er kjedelig. Med mindre du er opptatt av shopping og de virkelig store merkene, har Geneve intet å by på. Jeg vandret rundt i fem timer, og fant lite av interesse. Jeg fikk bestilt meg mat på en restaurant (hvor de kun snakket fransk, ville ikke høre på tysk, og i hvert fall ikke på engelsk. Så da har vi prøvd det også...), var innom en "katedral" (de kalte den det), så en statue av den store filosofen Jean-Jacques Rousseau (som jeg egentlig ikke liker, på grunn av kvinnesynet hans), så en klokke som markedsføres stort men er stygg og kjedelig - ja, også "l'eau de jet" - en fontene ytterst på en kai i innsjøen. Boring!

På flyplassen fikk jeg brukt de siste franc på sjokolade, blant annet en morsom sak pakket inn i rødt papir så den lignet på lommekniv. Og selvfølgelig sjokolade som så ut som gullbarrer. Jeg ønsket også å kjøpe ordentlig mat, men det fantes ikke. Jeg hadde trodd at flyplassen i Geneve ville vært større og ha mer å tilby, men mulig jeg kom på et dårlig tidspunkt. Jeg hadde et sent fly, og senere skulle det bli. Fra Gardermoen rakk jeg akkurat siste flytoget, og det var bra sent før jeg var i seng hjemme. Stas å dra på jobb fredag morgen? Nei...

Dagen derpå

Ingen hyggelig dag i dag... Våknet stiv og øm i hele ryggen, og sliten i føttene. For de som ikke vet det, hadde jeg en streptokokkinfeksjon i leggen før jeg dro til Sveits, og det var lenge tvil om jeg kunne dra i det hele tatt. I over en uke kunne jeg ikke stå på beinet, uten å knekke sammen i smerter. Men takket være en real hestekur av en tablettcocktail kom jeg meg på beina, og har merket minimalt under ferien. Fram til nå. Fjellturen i går ble litt over the top.

Det ble derfor en rolig dag, hvor jeg brukte god tid på to museer jeg hadde valgt som avslutning på ferien. Ingen ordentlig ferie uten museer.
Første besøk gikk til naturhistorisk museum. I min optimistiske naivitet hadde jeg sett for meg en egen utstilling om de sveitsiske hunderasene, siden de har en grei seksjon på museets nettside. Den gang ei. Det var en monter og noen tekster og bilder om legenden Barry, resten var et heller ordinært naturhistorisk museum. Men, det er jo spennende for det, og det var lærerikt. Kom meg relativt fort derfra, for å gå til historisk museum i Bern.

Der var det en egen utstilling om Sigmund Freud, som var veldig spennende. Brukte lang tid der. Sugde til meg kjønnsperspektiv, om den lovende studenten han hadde intellektuelle samtaler med og giftet seg med, men som deretter ble hjemme som mor og kone. Rart at ekteskapet sprakk...
Ellers var det en utstilling om Sveits inn i den moderne æra, med en viktig oppfinnelse eller hendelse for hvert år fra 1901 til 2000. Litt gøy at en innretning for hundebæsj ble representant for et av de nyere årene. Det er en automat hvor det henger bæsjeposer du kan forsyne deg med, og deretter kaste i en annen del av automaten. Genialt enkelt!
Utendørs var det en mer interaktiv utstilling, hvor man kunne få teste oppfinnelser og viktige handlinger gjennom tidene, for eksempel å male korn, oppfinnelsen av skalaen, rambukk, "hamsterhjuldrevet energi" og annet.
Alt i alt et spennende museum jeg ikke rakk å bli ferdig med.

Jeg endte deretter på utendørs restaurant, for å kose meg med en skikkelig middag siste dagen. Det ble tre retter og en behagelig dag i mild ettermiddagssol. Restauranten var genial: Den var i andre etasje, men fire kelnere betjente restauranten utendørs. På cirka en kvadratmeter i inngangspartiet hadde de en telefon, hvor bestillingene ble bragt opp til kjøkkenet. Så kom maten ned en sjakt, og oppvasken sendt i retur. Fascinerende for en restaurantnovise som meg.

Tilbake på vandrerhjemmet ble det sen kveld med skravling med koselige canadiere, og forsøk på å lukke kofferten...

Pain, so much pain

I dag har jeg vært turist på egen hånd. Og fått lide for det. Vanligvis har jeg jo medmennesker rundt meg, som kjenner meg, og som kan advare meg. Men ikke i dag. Au!

Jeg hadde ønske om å få sett litt fjell, og souvenirjunkien i meg skrek også etter å komme til Interlaken, etter å ha hørt at det var mange ting med berner der. Så etter anbefaling fra turistkontoret, var følgende reiserute planlagt:
Tog fra Bern til Interlaken.
Båt fra Interlaken til Beatenbucht.
Fjelltog og kabeltog til Beatenerg, og ned igjen.
Båt fra Beatenbucht til Thun.
Tog fra Thun til Bern.

Som tenkt, så gjort. På billettkontoret på Rail City (det heter faktisk Rail City! Flere etasjer med togstasjon, restauranter, butikker, informasjonskontor, kafeer og jeg finner aldri samme inngang og utgang to dager etter hverandre...) fikk jeg en billett som skulle gjelde for alle disse ulike etappene! Fantastisk - kan ikke tro at for eksempel NSB og Timekspressen og Fjellheisen i Tromsø ville tilbudt en slik ordning.
Billetten ble ganske dyr; 700 kroner, men samtidig så er det nå jeg er her. Pengene skal ikke stoppe meg fra å kunne oppleve noe spennende, noe jeg vil gjøre. Jeg vil ikke dra hjem og angre.

Kollektivtransporten i Bern ser ut til å ha hyppige avganger - i hvert fall til alle steder jeg har dratt hittil. Prøvde likevel å nå et tidlig tog, for å få mest mulig ut av dagen. Kom meg av gårde med et tog litt over åtte, og det brukte vel en drøy time til Interlaken. Der gikk jeg opp og ned noe som virket som en gågate, med skikkelig souvenirbutikk-ghetto langsetter. Det var lommekniver, kubjeller, kyr, edelweiss og alt "sveitsisk" så langt øyet kunne se. Egentlig litt kommersielt og massivt. Jeg finkjemmet så godt jeg kunne, men fant lite eller ingenting med berner. Fant vel to artikler, men de var for dyre og spesielle til å interessere meg. Så det ble en liten figur med st. bernhardshund (som jeg fant mye av - de som mente det var mange ting med berner her må ha kjøpt alt sammen selv), ei kubjelle og noen kort. Jeg er glad i å kjøpe kort, for jeg vet at jeg ikke alltid kan ta gode nok bilder selv. Så dermed kommer de inn i fotoalbumet også.

Anyway, de som kjenner meg vet at vannet ikke er mitt rette element. Faktisk ikke noe glad i slike åpne sjøer og båter i det hele tatt. Men jeg hoppet i det, gikk i hvert fall forsiktig ombord i båten, og dristet meg på tur. Satt forrest i båten (det heter sikkert noe fancy-schmanzy), og hadde god utsikt. Ganske surrealistisk å sitte med lett vind i håret, sol som skinte, klart vann, og fjell med snø på toppene rundt oss. Båten kjørte ei real melkerute, og stoppet ofte. På det ene stoppet ble det drevet en surfeskole... Jeg så også flere seilflyvere, og får jo like vondt i magen hver gang jeg tenker på hvor langt ned det er for dem...
Jeg hadde også åndsnærhver til å få noen til å ta bilde av meg, så jeg ikke kommer hjem med 1000 bilder av bernere og bygninger...

Etter en liten time var vi i Beatenbucht, hvor flere gikk av. Det var nok ei real turistløype turistkontoret ga meg, ikke noen ensom vandrer erobrer de sveitsiske alper-tur. Men, jeg passer vel bedre til det første enn det siste.
Fra Beatenbucht gikk det jeg kaller et fjelltog oppover i Beatenberg - fjellet. Det var en innretning som gikk på skinner, ganske bratt oppover i fjellet. Jeg satte meg helt forrest, tøff som en tulling, for å nyte utsikten. Det føltes jo da som om jeg ble dratt sakte bakover, oppover. Litt ekkelt, men også litt stilig. Veldig i konflikt med mitt indre selv der, om jeg var redd for å falle ned eller bare slappe av med utsikten.
På dette tidspunktet kom også dagens morsomste replikk, fra en dame som satt på setet ved siden av meg. Hun pekte på sin hvite gjeterhund, og spurte meg:
Haben Sie angst?
Ha ha!
Vi pratet litt på tysk, og det var godt å kjenne at jeg kunne forstå den lette replikkutvekslingen vi hadde. Jeg kunne dessverre ikke si på tysk "jeg synes hunden din er skikkelig skitten, har du vurdert å bade den?", men det er kanskje like greit. Jovial hund, men bare ekkel å klappe på, stakkars.

Togturen tok kanskje tyve minutters tid, og det var deretter tid for kabelheis. Tre og tre vogner kjørte samtidig, og jeg begynte å få real bondeanger. Kan dette være trygt? Dingle etter en relativt tynn kabel, bevege seg med mer og mer lufthøyde under meg?
Jeg vet ikke helt hvordan, men jeg kom meg ombord. Det første som slo meg var hvor utrolig lite vogna beveget seg, selv om den henger fast på relativt få punkter. Jeg så for meg vill vaiing i vinden for hver minste bevegelse, men jeg kunne fritt snu og vende på meg for å få tatt bilder, nyte utsikt og ellers puste litt hektisk.
Det som var mest ekkelt, var når kabelvognene kjørte inn eller ut av en stasjon, hvor det ble en forstyrrelse i vinkelen som kabelen ellers holdt oppover fjellveggen. Vognene stoppet på en stasjon halvveis opp i fjellet, slik at man kunne gå opp eller ned resten til fots.
Jeg ble med helt til toppen. Her var det selvfølgelig en restaurant, med relativt stive priser. Men mat må man ha, og nista i sekken fristet ikke enda. Jeg fant en eneste ledig stol, og fikk etter litt tid vinket til meg en kelner. Jeg forsøkte å snakke på tysk, men denne spurte da om jeg snakket engelsk. Jeg bekreftet dette. Jeg fikk meny, kelneren gikk, og kom tilbake en del minutter senere. Jeg forsøker å bestille på tysk, men han rister på hodet. Jeg peker i menyen, og bestiller på engelsk. Etter tyve minutter kommer han tilbake - med noe helt annet enn det jeg bestilte! Hvilket språk kunne egentlig fyren? Men jeg var skrubbsulten, og spiste det. Det var ikke godt en gang, en ekkel fet pølse i løksaus. Blæh!
Det var i hvert fall veldig fascinerende å sitte så høyt oppe, og bare se på hva som skjedde. Skyer som beveget seg. I det ene øyeblikket utsikt langt ut over Thunersee og fjellene, i det neste kan jeg bare se en meter foran meg. Spennende og litt skummelt for en fjellnovise som meg, men jeg har full forståelse for brå værendringer på fjellet, og de som da roter seg bort. Jeg lurer på hvor mye de så, seilflyverne som befant seg midt inni skyene.
Jeg ble på toppen en stund i håp om å få tatt noen gode utsiktsbilder når skyene var blitt borte, men jeg fikk ikke optimale forhold. Jeg fikk derimot sett en grosser schweizer sennenhund og en appenzeller sennenhund - mye morsommere å treffe de slik i fjellet enn på utstillingen i Burgdorf...
Jeg hadde følgende replikkutveksling med kelneren:
- So, how is the path, is it easy to find?
- It depends on your shoes, but it should be dry now.
- OK... but do I need a map to get down?
- No, you can just follow the other people.
- Do they have maps?
- I don't know.
Jeg følte meg ikke helt trygg, men satset på at om jeg bare gikk nedover, måtte jeg komme ned. Kanskje ikke til Beatenbucht, men ned. Jeg hadde sett for meg smale stier og fjellandskap, men jeg var nok litt for autentisk-optimistisk. Her snakker vi om meterbrede grusstier, og tilrettelagt for at enhver turistfaen skal komme seg opp eller ned - trolig også med barnevogn eller rullestol. Det var riktignok brede skogsstier på deler av veien, og noe gikk også over gressenger hvor kyr beitet, men det var turist-idiotsikkert. Altså kom jeg meg ned, og fikk også noen til å ta bilde av meg underveis. Jeg er dokumentert!
Jeg gikk ned til kabelvognstoppet halvveis ned i fjellet, og det tok kanskje halvannen times tid. Kjøpte meg en is på restauranten der (selvfølgelig... Anno 1997 eller rundt der omkring, en skikkelig sveitsisk seter med forskjellige dyr og karisma. Bare så synd de måtte gravere inn årstallet på mønet...), av en dame som ikke forsto engelsk. Kan man jobbe på slike turistifiserte steder, uten å snakke engelsk? De hadde derimot en ansatt, som kan det universelle språket hunder og mennesker snakker sammen. En 75 prosent appenzeller som fritt gikk fra bord til bord for å tigge rester og sjarmere til tips.
Etter en god pause i skyggen, merket jeg fort at noe var galt da jeg reiste meg opp. Det hogg i hele ryggen da jeg slang på meg sekken. Jeg var blitt solbrent! Jeg sverger på at jeg hadde smurt meg flere ganger, men jeg er altså ikke noe god i sola, og skulle kanskje smurt meg oftere, med sterkere faktor enn 25, jeg vet ikke. Jeg var i hvert fall i store smerter. Like greit at turen var over. Jeg fikk på meg en langermet genser over singleten, i håp om at det skulle gjøre det lettere å bære sekken (som for øvrig ikke var tung, den bare var der mot huden), og tok kabelheis og fjelltog ned igjen. Måtte vente litt på båten, men til slutt kom den. Sola svei i nakke, skuldre og ansikt, og jeg pustet lettere når vi kjørte mot skyggen.
Båten kjørte til Thun, igjen via en rekke småsteder. De så rimelig rike ut, noen navn minnet meg om alpintraseer jeg har hørt på sportssendinger, og det var tydelig at dette var et møblert strøk. En rekke badehotell, hus med båtgarasje og egen kai, og mye store hus. På den annen side, hvorfor ikke tilrettelegge for omgivelsene. Bor man ved sjøen, så har man båt.

For å avslutte kort, så droppet jeg planene om å se meg om i Thun. Jeg var sliten, beina var tunge, huden brant, og jeg ville bare komme meg på et tog til Bern.
Tilbake på vandrerhjemmet var det full prosedyre med kald dusj for å stoppe stekingen, aloe vera og kortisonkrem, paracet og litt syting overfor mine canadiske room mates, kald cola fra resepsjonen, fylte kinder egg og deretter bra prat med canadierene. Hadde litt sosiale behov etter en slik dag alene, og disse jentene var så koselige! Fikk noen tips til neste dag også.

Souvenirer, hvor er dere?

Mandag 13. august 2007

Foerste rene turistdag er overstaat, dog med noen glidende overganger.

Bjoerg Andreassen (fra gaarsdagens post) hadde et ettermiddagsfly hjem fra Bern, saa vi var blitt enig om aa tilbringe formiddagen sammen i byen. Hovedmaalet for dagen var et meierimuseum i Kiesen (20 minutter med tog fra Bern), hvor en av utstillingsseksjonene var dedikert til sennenhundenes betydning og benyttelse i meieriarbeidet. Du kan fjerne meg fra hundeutstillingen, men ikke fjerne hunden fra meg...

Museet aapnet ikke foer ett - det virker som om mandag byr paa en mild start paa uka, for veldig mye er enten stengt eller aapner sent denne dagen. Det betydde at vi hadde god tid paa morgenen, og kunne tilbringe noen timer med vandring i gamlebyen. Der fikk vi set Zugglogge - en klokke fra middelalderen eller deromkring, med ulike element som beveget seg hver hele time. Litt á la den i Praha, for de som kjenner den, men kanskje ikke saa storslaatt. Ogsaa vet jeg ikke noe om historien bak klokka og de ulike elementene, saa det maa jeg lese meg opp paa. Men denne klokka er i hvert fall veldig kjent, og det yret av mennesker da klokka naermet seg elleve. For oevrig i gater med relativt vanlig trafikk - vi hadde forventet at slike gater var trafikkfrie, baade for turismens skyld og for lettere aa bevare denne gamle delen av Bern.
Vi saa mye annet interessant - det er bare aa ha oeynene aapne naar man vandrer i en gammel bydel. En ting som kanskje ikke var like "breathtaking" i positiv forstand var Bärengraben, hvor to bjoerner holdes. Det er svaert omdiskutert av dyrevernsmesige hensyn, men det er vel en viktig turistattraksjon og derfor foreloepig opprettholdt. De er selvfoeligelig et symbol paa byens navn. Og det er selvfoelgelig stort og spennende aa faa se bjoerner live, bare noen meter lenger ned fra der en staar. De var jo soete, men hva slags liv har de? Det som tross alt gledet meg er at det er aapningstider - saa "noe" skjer med bjoernene, forhaapentligvis saa de faar ro og fred.

Gamlebyen i Bern er pen aa vandre i. Ikke like arkiteknoisk spennende og imponerende som jugendbyen Praha (og Aalesund), ikke like krokete, vindskeiv og merksnodig som Amsterdam, og ikke like spekket av attraksjoner og velkjent historie som London. Men jeg sitter igjen med et godt og trygt inntrykk. Alt virker gammelt og autentisk - ikke bygget eller restaurert til turismens aere. Likevel virker det velholdt - og rent og pent! De fleste bygninger er laget av sandstein, som i seg selv er kjedelig og gir veldig glatte overflater. Men likevel har vaare forfedre (for det er jo ingen som bygger noe PENT i dag - hva skal vaare etterkommere se paa fra vaar tid?) etterlatt en arv som viser at de brukte tid paa bygningene, og har vaert opptatt av eksterioeret. For eksempel utskjaeringer og relieffer i steinen, vegg- og takmalerier (utendoers, altsaa), buer, arkader, soeyler, pene vinduer og mange detaljer. Du maa bare av og til lete innimellom den glatte sandsteinen. Det er ogsaa interessant at bygningene i foerste etasje paa en maate skraaner utover mot gata. Sikkert en hensikt med dette, men jeg vet ei hvorfor. I tillegg til at gamlebyen virker velholdt og ren, forbedres ogsaa inntrykket ytterligere av at det i 75 prosent av vinduene er blomster - paa utsiden av vinduene. Det er mange vinduer i bygningene, og de fleste har en liten vinduspost eller kant hvor det er mulig aa sette blomsterpotter. Og dette gjoeres. Trolig finnes det et offentlig direktiv i Bern, som sier at disse blomstene skal vaere en bestemt roed blomst... Men det er pent, og gir en god sommerfoelelse. Lurer dog paa hva de gjoer utenom hageblomstsesongen. Og om vinteren? En annen ting som slaar meg, er hvor lite turistifisert byen virker. Kafeer og butikker glir godt inn i de gamle bygningene, ingen paatrengende skilt, neonblinking, element i gatene, gateselgere - faktisk har jeg slitt med aa finne butikker som selger kort og souvenirer, naar jeg for en gangs skyld oensker aa kjoepe souvenirer! Bernerradaren er finstilt, og jeg satser paa aa finne mange bernerting. Men foreloepig bare noen postkort, med helt ordinaere bernere paa...

Jeg tror ikke jeg har blitt mer solbrent i dag, selv om jeg gikk i singlet uten noe utenpaa - det er jo varmt! Men det er godt mulig at jeg ikke kan bli mer solbrent. Jeg har mange rare merker, etter singletstropper, BH-stropper, genserutringninger. Jeg har et lysere felt paa tvers av brystet, etter veska mi. Jeg vurderer naa hvordan jeg maa legge stroppene i morgen, i haap om aa faa laget et sveitsisk flagg paa meg selv. Naar jeg ser kontrastene mellom hvitt og roedt, innser jeg hvor bleik jeg var foer jeg dro. Trodde ikke jeg var saaaa hvit...

Som vanlig paa ferie gaar det mye penger paa drikke - alltid toerst, drikker en liter i slengen. Dessverre synes jeg ikke vannet er godt (her heller...), det smaker rart og er tykkere enn norsk vann. Derfor gaar det mye i brus, som jo ikke er helt toersteslukkende. Men jeg kjoper vann naar jeg er baelmetoerst, for da glir alt fort ned. Kjoeper derfor ofte en halvliter vann til aa styrte, og en halvliter brus til aa ha i veska en stund. Matlysten er paa bunn, i dag har jeg faatt i meg to smaa maaltider og en is. Men jeg kan skryte av aa ha proevd en sveitsisk rett, etter hva jeg forstaar. Rösti. Det er poteter behandlet paa en eller annen maate, med valgfri topping. Jeg valgte bolognese og ost. Osten er blitt kuttet opp til halvmyke biter og fratatt en del smak, saa skal jeg vaere aerlig foretrekker jeg naar Hans lager posestappe og kjoettsaus lagvis, gratinert i ovnen. Jeg har bare ikke visst at det var sveitsisk foer naa! :-)

Hvis noen synes jeg har mye skrivefeil, er det for oevrig fordi tastaturet er mer annerledes enn bare manglende ae, oe og aa.

Jeg har fremdeles mer aa fordoeye og formidle, men nok for vaere nok. Vil bare avslutte med noen glade ord om at jeg har klart aa gutse meg til aa praktisere litt tysk i dag! Enda jeg etter sist snakk om tysk fant den gode unnskyldningen at dette landets tysk overhode ikke ligner paa norsk skoletysk...

Sveitsisk pekefinger

Soendag 12. august 2007

Jeg ser at jeg har blingset litt med datoene i tidligere poster... Kan jeg skylde paa jetlag?

Saa, nok en utstillingsdag. Loerdag kveld spurte jeg i resepsjonen om vaermelding, og svaret ble varmere enn den dagen hadde vaert. Dermed broet jeg med en gammel utstillingstradisjon: Hvis du tar med regntoeyet, er sjansen stoerre for at det ikke blir regn. Ryggen min takket meg derimot inderlig for at den slapp aa baere paa det hele dagen. Jeg reiser alene, og basen blir derfor mine egne apostler. Eller'no.
I samme slengen broet jeg en annen gammel utstillingstradisjon: Ikke vaere til stede i tide! Men jeg var saa troett og sliten, at jeg valgte aa sove en time lenger, og kom faktisk til utstillingen 0915 - bare et kvarter "for sent". Allerede da jeg gikk av toget kjente jeg at sola steiket. Mange frydet og gledet seg sikkert over det, men jeg derimot bare krympet meg og visste at dette ville bli vondt. Skikkelig vondt.

I dag resignerte jeg fullstendig i forhold til aa ha oversikt. Jeg fikk sett én hel klasse, snakket med en del hyggelige folk, og sett bruddstykker her og der. Jeg hev meg ogsaa paa et tilbud som var gitt av Burgdorf turistkontor - en times gratis omvisning i byen. Saa klokken 1100 ble jeg med paa det, sammen md Bjoerg Andreassen fra Norge, ei amerikansk dame og en belgisk familie. Dermed fikk vi sett slottet, gamlebyen, pitoreske omgivelser, vakre hus og ble ellers bedre kjent med byen som er saa viktig for rasens og den sveitsiske klubbens begynnelse.

Jeg var relativt tidlig ute med aa sikre meg god plass til finaleringene, da jeg dagen foer tilbragte den foerste tiden i sjette rekke eller saa. Etter hvert fant jeg meg en plass i teltet til noen tyskere og nordmenn, og da den tyske damen paa soendag foer finalene inviterte meg inn i deres telt igjen var jeg saa frekk aa takke ja. Elin Normannseth faar overbringe en takk for meg! Det nytter jo ikke aa faa tatt bilder eller se ordentlig som annenfiolin.

Det var noen repetisjoner og noen nye tilskudd til finaleringene. Noe av det man saa likte man, andre ganger lurte man paa hvor ens egne favoritter var blitt av. Men saa lenge man ikke har faatt sett samtlige hunder, er det jo heller ikke mulig aa vite hvem som faktisk til slutt var best - selv om man mente aa se noe virkelig bra akkurat da.
Beste tispe, BIS og Jahrhundert-BIS ble samme tispe som i gaar - Berntier's Front Page. Beste hannhund ble ogsaa en repetisjon, med Emerson van't Stokerybos. Det blir feil aa si at han ble BIM, da det er et noe annet system i Sveits. Til BIS-finalen kom beste junior (kaaret etter at respektive juniorklasser var plassert), beste veteran (igjen kaaret etter plassering i respektive kjoenn), beste hanhund og beste tispe. Soendag var for eksempel beste junior hannhund, saa det ble aldri avgjort om den eller beste hannhund var best - BIM. Det er en betegnelse jeg ikke tror brukes i Sveits' utstillingsringer.

Hva er saa inntrykkene en sitter igjen med? Tja, slitne bein, vond rygg, vanskelige shoppingavgjoerelser, masse solbrent og mye pene dyr en oensker aa finne ut mer om.

I kveld har jeg ogsaa oppdaget et problem: Jeg har snart fullt minnekort, det er bare plass til 200 bilder og jeg skal vaere her fire dager til. Dere som kjenner meg godt forstaar at dette er et problem, dere andre faar laere noe nytt om meg. Jeg har derfor tilbragt en del tid i dag paa aa slette bilder. Eller: Paa aa gjoere forsoek paa aa slette bilder. Det er saa mye lettere aa ta de avgjoerelsene paa en stor dataskjerm, framfor paa kameraet. Kanskje skulle jeg tatt med laptop'en likevel, for aa kunne laste ned bilder. Jeg forsaket den, da jeg bare saa for meg nytteverdien under symposiet. Men ryggen min takker meg, for jeg hadde ikke turt annet enn aa baere paa den overalt - stoler ikke hundre prosent paa laaser og slikt her paa vandrerhjemmet. Anywway, jeg har faatt slettet noe. Men det er ikke like lett paa bilder med flere hunder aa faa dobbeltsjekket hvilke bilder alle ser riktig vei, staar pent og slikt.
Det slaar meg ogsaa at enhver organisasjonskomité paa store arrangement som dette burde ha en fotograf i sin midte. Det sier seg selv at med besoekende fra hele verden med hjerte for berner sennenhund, er fotograferingsbehovene og -oenskene store. Da boer det ogsaa tilrettelegges for det. Der sviktet/skuffet arrangoerene litt. Det ble plassert fire i hver klasse, og disse ble henvist til plasseringspall. Nummer fire paa bakken, de tre andre paa respektive plasser. Hva var saa problemene? I uprioritert rekkefoelge, slik jeg opplever det etter aa ha gaatt gjennom bildene mine saa langt:
- Plasseringen. Seierspallen er plassert i et hjoerne, foran en lastebil, med publikum paa to kanter, med inngangen til store ringen rett bak og dermed de som skal inn i neste konkurranseklasse klare. Det blir for mye "stoey" i bakgrunnen, det er vanskelig aa faa pene og ryddige bilder. Det blir for mange unoedvendige element i bildet, og det er synd. Pallen burde vaert plassert midt i ringen - da ville alle ringside, ikke bare de som gikk fram for aa fotografere, faa se, og det ville blitt roligere bakgrunn. Hundene loep jo uansett for det meste i utkanten av ringen.
- Paa en del av bildene mine er det ogsaa tydelig at hvert pallelement er litt for lite. Det er flere hunder som ikke faar strukket ut bakbeinsvinklene sine tilstrekkelig, fordi det ikke er plass. De blir dermed staaende litt understilt, eller med daarligere vinkler enn de har hatt tidligere paa dagen.
- Stoerrelsen paa pallelementene foerte ogsaa til at en del ikke valgte aa stille opp hundene sine i profil, men lot de sitte paa pallen, eventuelt la de bestige elementet med frambeina. Det hadde vaert veldig OK aa ha mulighet til aa faa med seg hjem bilde av hele hunden. Selv om jeg er hodefantast, vil jeg likevel ha mulighet til aa hente fram bilder og studere helheten, naar hukommelsen min svikter

Dette ble kanskje litt oppgulpete, men det er faktisk veldig viktig. Dagens pekefinger.

Ellers resignerte jeg paa vei hjem. Sliten og sulten, og broet nok en tradisjon (det i seg selv er i ferd med aa bli en tradisjon). Jeg spiste paa Burger King... Spise lokalt paa ferie, ja! Men det var rett over veien for togstasjonen, og saa hendig naar foettene var i streikeforhandlinger. For oevrig opprettholder jeg lokal spising ved aa dytte i meg deilig toblerone og kinder egg (og jeg mener da disse smaa, helt fylte jeg ikke finner i Norge, ikke toeyse-eggene med leke i).

Saa mye jeg hadde tenkt jeg kunne skrive her, men det er allerede langt, og jeg kan ikke faa sagt alt. Naa er de tre utstillingsdagene over, og jeg skal gaa over til mer normal turist. Jeg foelte meg i hvert fall som beglodd souvenirjunkie da jeg gikk gjennom Burgdorf og fra togstasjonen i Bern til vandrerhjemmet med et digert roedt pledd under armen - fullt av roede kryss. Et skikkelig sveitserpledd for en valp av sveitsisk rase, naar den maatte finne veien til meg. Og det er en nyttig ting, saa Hans kan si ingenting!