Sølen 2010 - lørdag og søndag

Siste treningsdag, og Lisa hadde noen ess i ermet til oss i dag.
I dag startet vi ikke på appellbanen.
I dag startet vi ikke i skogen.
I dag startet vi i et grustak!
Anført av Lisa kjørte vi i kortesje til grustaket, hvor Lisa påsto at hundene skulle gå grusspor. Hvordan i alle dager skulle det gå til? Hvor mye fert kan en få av grus? Nei, dette hadde jeg ikke tro på at X’en skulle klare, men jeg var likevel spent på hvordan en gikk fram.

Først måtte vi lage sporslutter – det er viktig at de ikke har en farge som lager kontrast til underlaget, siden det ikke er så lett å gjemme de. De må også være flate, så de ikke står opp fra underlaget. Så fra bilen med det rare i trakk Lisa fram ei gammel bilmatte vi rev småbiter av.

Så måtte Lisa tilbake til hytta for noe hun hadde glemt, og da benyttet vi anledningen til å legge ut et spor for henne.

Vi skulle legge grussporene, og deretter gå de med en gang. Jeg var førstemann som skulle få lage grusspor, og skulle gi X’en tre spor på 30 meter hver.
På det første sporet skulle jeg lage avtrykk i grusen ved å vri foten i hvert steg – se for deg å danse twist, som en gang ble beskrevet som å sneipe sigaretten mens en tørket rumpa med et badehåndkle. Nå tar du med deg den sneipe røyken-fotbevegelsen ut i gruset, og går slik bortover i 30 meter. Needless to say, det var skoj – som Lisa sa – å se på!
Det neste sporet skulle ha slik ”twist” i første halvdel, deretter normale steg. Og det tredje sporet skulle twistes de første fem-seks metrene, deretter vanlig. I hver sporende lå det tre små biter av bilmatta.
Så var det til bilen, lufte X’en, på med sele og gå til sporet. Lisa anbefalte å bruke lenka framfor lina, da hundene ikke trengte å gå så langt foran oss. Jeg var innstilt på at dette ville bli mye tull fra X’en, at hun vel ikke ville forstå at det var spor der.
Jeg pekte kjapt på første fotsporet mitt for å vekke interessen hennes, og hun burnet av gårde! Hun snøftet i nesa og klatret framover, mens jeg holdt igjen i lenka alt jeg orket og var forsøksvis dette fordømte ankeret, ikke så lett når 50 kilo hund og 100 kilo vilje har spor i nesa! 30 meter går fort, brått var vi framme, X’en tok opp en bilmattesporsluttbit i munnen, men spyttet ut – den var jo ikke noe god? Men jeg belønnet masse og hun fikk rikelig med godbiter fra meg.
På det neste sporet ønsket Lisa å time belønningen bedre, så hun fikk en neve godbiter av meg. X’en ble satt på det andre sporet, og gikk av gårde like bra. Jeg hadde trodd hun ville stoppe når twist-merkene forsvant, men neida! Hun tok ikke slutten helt med en gang, men hun er jo heller ikke vant til å markere på gjenstander i sporet. Men da hun snuste på dem hev Lisa godbitene på X’en – perfekt timing av belønningen!
Det tredje sporet kjente jeg hadde mindre intensitet – jeg kunne gå normalt etter henne, måtte ikke tviholde i lenka og sette sjøbein. Men det var jo også mye mindre fert, jeg var så fascinert og forbauset over at hun kunne gå spor på grusen, så jeg gliste bare de 3 x 30 metrene jeg gikk bak X’en. Det må ha vært noe av det kuleste jeg har vært med på ever! Lisa var synlig imponert over X’en, hun tok det mye raskere og bedre enn hun hadde sett for seg, og på det første sporet gikk hun med en intensitet og iver nesten bedre enn i skogen! X’en gruser spor, hun! :D




Etter at de andre hadde gått sine grusspor, ga vi Lisa utfordringen – et spor med en times liggetid.
Så da var det på med sporlina – på Lisa. Hun skulle nå få gå et spor som oppsummerte vår ukes lærdom, innsikt, nyvunne viten og humor. Så først ble hun påvist f(j)ertgropa. Om hun gikk riktig, ville vi gi henne line. Om hun gikk feil, ville vi være anker og holde henne igjen. Lisa ned på alle fire, og forsøkte seg fram. Og ganske kjapt etter f(j)ertgropa kom første gjenstand, for å gi henne kjapp belønning og trigge motivasjonen. Første funn var rosa bæsjeposer – tøffe schäferhunder og eiere tør å bruke rosa, dessuten heter han jo Floyd som i Pink Floyd!
Sporet gikk videre, og ved ei buske fikk vi en flott dekkmarkering – på Batterybokser. Kjekt å ha når en skal kjøre den lange veien hjem til Bardu igjen. På den tredje gjenstanden valgte derimot Lisa å gi hals for å markere funnet – truse og luremus. Så var vi innom en eggløsning, før Lisa begynte å jobbe litt mye på overværet, opp på alle to og med strakt hals kunne hun finne en dorull i toppen av ei buske. Og til slutt fant hun sporslutten, som hun med stor glede kunne pakke opp og bli schempeglad for et portable toilet seat!









Vi dro tilbake til skogen for å spise lunsj i koselige omgivelser og planlegge siste halvdel av siste treningsdag. Lisa hadde en overraskelse til oss, som hun trengte å være i fred for å få planlagt. Så vi ble sendt av gårde for å lage egne spor, vi hadde tre kvarter til disposisjon. Caroline og jeg dro til samme sted. X’en fikk en slags hestesko – 50 meter, høyrevinkel, 40 meter, høyrevinkel, 40 meter, venstre vinkel – og sporslutt etter ti meter. Det ble en hale på hesteskoen for at sporslutten skulle ligge riktig i forhold til vinden. Det ble da forstyrrelser med et grisefjøs i enden og hovedveien langs den ene siden – men slikt må hun tåle.
X’en kom greit i gang på sporet, gikk slik jeg mente å ha gått – jeg valgte å stole på henne og ikke forsøke å huske om jeg gikk der eller der. Men det virket riktig, i hvert fall. Den første vinkelen var så kjapp og fin og presis at det var en fryd! Den andre vinkelen gikk også bra, men så begynte hun å jobbe litt på overvær. Jeg holdt igjen. Heldigvis husket jeg at jeg hadde gått helt bort til den  stubben før jeg vinklet, så jeg kunne holde litt igjen og ikke la henne kappe vinkelen. Men flink jente gikk som hun skulle, buet litt røft i vinkelen, og fant slutten. Flink jente!

Tilbake på standplass ventet Lisa på oss med et lurt smil. Vi skulle nemlig få gå parallellspor! Det var lagt fem spor parallelt innover i skogen, med cirka 20-25 meter mellom hvert. Sporene var 50-60 meter lange, med gjenstand i slutten. Og førstemann til slutten!
Det var så rått å se hvordan hundene var helt klare for å gå spor, og det så ikke ut til at noen av dem lot seg påvirke av de andre. X’en tittet opp én gang helt til å begynne med, konstaterte at der var det en hund, men her var hennes spor, og gikk videre.
Jeg hadde fått det for meg at sporet gikk rett ut fra treet hvor merkebåndet hang, mens X’en insisterte på å gå på skrått innover i feltet. Jeg var redd hun hadde tatt nabosporet på overvær, men valgte likevel å stole på henne og følge på – nabohunden var foran oss i løypa, så vi ville heldigvis ikke krysse sporet hans, bare tulle på egenhånd.
På et tidspunkt roper Lisa til meg at X’en ikke har fått godbiter i slutten, og rett etterpå ser jeg at X’en slår på en gjenstand – og når jeg sier slår, mener jeg slår. Hun sto med labben og dasket på noe stort og skinnende som lå i slutten – en halvliter! Hun fikk en neve godis for innsatsen mens jeg tok Ringnesboksen, flinkeste ølhunden! Alle hadde selvfølgelig fått samme sporslutt, og X’en hadde slettes ikke rotet seg inn på et annet spor. Det er dumt å stole på hunden…
Så var det tid for gruppebilde og ekvipasjebilder, noen avsluttende ord, utveksling av etternavn for å finne hverandre på facebook, rydde bort spormerkinger og annet søppel, og si takk for i år til Sølenskogene.


Lisa Nordmo og Floyd, inspirerende og kunnskapsrik instruktør!

På kvelden var det avslutningsmiddag, og på mitt lag hadde den kreative skribenten Kathrine forfattet en sang vi som lag framførte. Den het selvfølgelig Kanskje kommer kongen, og jeg vil få gjengi vers og refreng dedikert til X’en:
Hei på deg, jeg heter X’en
Berner sennen på min hals
Det blir så som så med sex’en
Men er ganske god i vals

Kanskje kommer kongen
Selv om jeg er glad i mat
Mamma lovet meg en lang en
Men det blir nok bare prat
(Og den lange henspiller på pølsa jeg brukte under sprinten, hvis det er noen kofferthjerner som skulle lese bloggen…)

Det var utdeling av deltagerdiplom, noen vakre ord fra kursledelse og NBFs ledelse, god mat og skravling, slitne kropper og hoder. En blanding av solbrent, vasstrukken, myggspist og mørbanket – da vet du at du har vært ei uke på brukskurs!
Til slutt var det som vanlig trekning av gratis leie av stor hytte (med bedre komfort…) i tre dager blant de påmeldte. Til min store glede og overraskelse hørte jeg mitt eget navn bli lest opp! Yes! Så moro, bruksberneren stakk av gårde med tilgang til fine treningsområder :D Da må bare kalenderen studeres, så får en plotte en helg og håpe en har andre sporgående i omgangskretsen som vil være med.



Det sosiale laget fortsatte utover natta, og neste morgen var det bare å pakke og komme seg hjem. Jeg hadde heldigvis fått en haiker, så da hadde jeg noen å skravle med for å holde meg våken helt hjem, og jeg var veldig glad for at jeg ikke skulle på jobb påfølgende mandag! Sølen 2010 er over, vi har lært mye, hatt mange fine opplevelser i skogen, og jeg har fått fornyet tro på X’en som sporhund. Og jeg har truffet mange nye, trivelige hundefolk!


Dual purpose-berner - både vakker og brukandes

Flere bilder fra Sølen 2010 finner du her.

Sølen 2010 - fredag

På fredag fortsatte vi med lydighet. X’en fikk et par omganger med budføring som gikk veldig bra, det er nok bare hjernevasking og mengdetrening som skal til for at hun skal skjønne kommandoen – viljen og evnen er der, det må bare systematiseres.
Så ble det en økt hvor vi gikk og gikk og gikk og gikk, både med og uten lenke, med pirk fra Lisa. Veldig nyttig, selv om svetten silte til slutt – for jeg holder et rimelig høyt tempo under vanlig marsj med X’en, og sola tok godt i dag. Men det er alltid nyttig å få andre til å se og kommentere, så en kan vite bedre hva en skal jobbe videre med, hva som har blitt bedre og hva som er nye utfordringer. Og igjen overrasket det meg at X’en fulgte på, vi gikk lange strekninger og hun hang med – selv om jeg brukte betydelig mindre med belønning nå, for å presse henne på det. Hun gikk også mye bedre enn på stevner – det er vel min visshet om at jeg har godbit i lommene som gjør at jeg slapper av, og hun dermed går optimalt. Fine, onde sirkelen…
Til sist ble det en økt fra dekk til stå, for avstandskommanderingen. Caroline hadde en fin teknikk på det, som X’en tok kjapt. Jeg simpelthen ”drar” henne opp med en godbit stående på knær foran henne, slik at hun ikke kan få noe framdrift. Og hun låste også bakbeina da, så dette kan bli bra! En metode hvor det er en fordel at X’en er så matglad, og vil gjøre en slik litt tung bevegelse for en halv frolic ;)
I det vi satte oss ned for å spise lunsj kom laget som skulle overta banen etter oss, så det ble felles lunsj – og deretter tok vi fellesdekk med 11 hunder. Null stress for X’en, men hun spratt opp som vanlig – jeg har sagt det før, men vi må intensivere den treningen, og få bort den dumme tjuvstarten.


Trener på fra dekk til stå. Og ja, hun har teipet H&M-sokk på labben for å beskytte såret litt mot søle og skit.

Deretter dro vi ut i skogen, og i dag skulle vi til et nytt felt. Det er greit med terrengskifte av og til, slik at hundene får generalisert sporgåingen, og for at det ikke skal være for mye av våre gamle dufter i terrenget.
Først la vi ut ganske så identiske spor til alle hundene – rett fram hundre meter, vinkel til høyre og sporslutt etter 50 meter. Sporet til X’en fikk vel ligge i en times tid.
At vi var på nytt sted var ikke noe hinder for henne – hun skjønte hva vi skulle. Men så har vi ganske tydelige rutiner også – ut av bilen for å tisse, tilbake til bilen for å ta på sporselen, jeg tar med meg sporlina, vi går opp i skogen til sporstarten, hun må i dekk, jeg knepper på sporlina og kaster den bakover for å surre opp, tar av lenka og fester den på meg (mens jeg står på sporlina i fall ivrigfrekke dyret skal tjuvstarte), og så får hun start-kommandoen.
Hun gikk fint bortover mose og lav, sporet jevnt og med snuta lavt. Det gikk stier på kryss og tvers i terrenget, så hun måtte over en slik, og det gikk ganske greit med litt utreding og jobbing. Men så kom vi til vinkelen, og den var lagt bare en meter etter en ny sti. X’en forsvant noen meter forbi vinkelen, kom tilbake, sjekket til begge sider, lette nøye, virket rådvill og forvirret, søkte og søkte lenge mot venstre – før hun plutselig tverrsnudde og jogget mot høyre hvor sporet gikk. Sprø opplevelse! Antagelig har hun sjekket og sjekket for å eliminere venstre som mulighet, og dermed kunnet ta en så kjapp og overbevisende vending mot høyre. Også dette var et fremmedspor, så det var bare å følge med på hunden – og brått sto hun med halen høyt og nesa lavt, logret og hadde funnet sporslutten sin!
Lisa virket fornøyd med X’en, hun jobbet godt for å finne ut av vinkelen og ga seg ikke. Lisa ga som råd at når vi har såpass uerfarne hunder bør vi passe oss for å gi dem for mange utfordringer i et spor. Terrengskifte er en utfordring, vinkel er en utfordring – så å legge en vinkel rett etter et terrengskifte ville ikke hun anbefale oss nå, men heller gå ti meter videre før vinkelen ble lagt.

Så begynte vi å få litt tidsnød, for de fleste på laget trengte å rekke butikken før middagen. Så vi skyndte oss å legge ut nye spor, før vi satte bilene mot Drevsjø. Vi møtte reinsdyr langs veien, og måtte ha litt vikeplikt for dem.
Da alle igjen var samlet på standplass, fant vi ut at vi hadde for dårlig tid til å rekke å gå alle sporene før middag – siden Lisa ble med oss på alle sporene for å kunne kommentere underveis og etterpå. Så løsningen ble at vi ga sporene ekstra lang liggetid, dro for å spise middag litt kjapt, også ut i skogen igjen. Alle var innstilt på at sporene kunne gå dritt på grunn av det, men hey, noen utfordringer må en ta av og til. Det verste som skjer er at en bryter. Jeg hadde allerede brutt et spor med X’en denne uka, selv Lisa og Floyd måtte bryte et spor som ble for vanskelig for ham. Sånt skjer.

X’ens spor rakk å bli cirka to og en halv time gammelt – hennes eldste spor så langt. Siden Liv hadde lagt det ut, og hun har en del sporerfaring, ble hun med meg på sporet, så ble Lisa med de andre på laget.
Denne gangen så jeg nesten ikke på merkebåndene, jeg bare fulgte med på X’en, og det var så moro å kjenne hvor trygg og bestemt hun var i lina. Et sted tok hun en kjapp pause for å drikke litt myrvann, men så gikk hun videre. Etter en stund stoppet hun igjen, og var usikker på hvor sporet gikk. Verken jeg eller Liv vet hvorfor hun mistet det der, det var ikke noe særlig vanskeligere – men hun kom nå av sporet. Så da ble hun litt tullete, vasset i et myrhøl, rullet seg i gresset og forsøkte vel å være litt dust så jeg skulle hjelpe henne i gang på sporet igjen – som jeg jo alltid har gjort før. Men jeg sto med is i magen og ventet, og jaggu tok hun seg ikke sammen og fortsatte på sporet! Det var så moro å gå, for dette var et vanskelig spor. Liv hadde ingen plan da hun la det ut, bare at det skulle være langt. Ble terrenget for vått, tok hun en vinkel for å komme utenom de verste myrområdene. Om vi teller spormerkingene, siden hun merket alle vinklene, endte vi med fem vinkler! Rått! Lengden på sporet hadde Liv kommet ut av tellingen på, men det var betydelig lengre enn de sporene X’en gikk på onsdag på 400 meter, så kanskje dette var 500-600 meter? Også så lang liggetid! Jeg var rett og slett høy da vi kom i mål, dette var et kongespor, og tusen takk til Liv som ga oss en så krevende og utfordrende oppgave – og tusen takk til X’en som fikset biffen! Hvem trenger dop, når en kan bli så høy av å fyke etter en bruksberner i skauen?



På kvelden konspirerte vi i laget om en gave til Lisa, som hun skulle få dagen etter. Jaggu rakk vi et lagmøte med instruktøren også – for å oppsummere de siste sporene, planlegge neste dag, skravle hund og prate skit. En meget trivelig kveld! Og etterpå måtte jeg jo sveve og skryte overfor kjente om sporet X’en hadde gått på ettermiddagen…


Sosialisering av tobeinte

Flere bilder finner du her. Blogg for de andre dagene kommer utover.

Sølen 2010 - torsdag

Torsdag sto lydighet på agendaen, og vi møttes på appellbanen tvers over veien for campingen. Dette var nok ikke den mest effektive dagen vår, men det var greit med en litt mer avslappende dag også. Kun en hund var på banen om gangen. Ikke bare startet vi en time senere på grunn av kvelden før, men vi måtte også avslutte tidlig for å rekke demonstrasjon av rundering og felt før middag. Derfor ble det ikke mer enn et par økter på hver hund i dag.

Først jobbet vi med apporten, og fortsatte i grunnen på samme måte som vi har gjort hjemme. Belønner for at hun plukker, holder den sittende i utgangsstilling, og holder den under bevegelse – hvor målet er å få henne inn i utgangsstilling uten å slippe. Om hun hjernevaskes på at det lønner seg å holde apportbukken rundt meg, bør forhåpentligvis det å hente den komme automatisk etter hvert. Vi gjorde ett forsøk på å kaste bukken, bare for å se hva som skjedde, og hun jogget ut, plukket i endestykket og jogget tilbake til meg med den, og om jeg husker riktig slapp hun den bak meg mens jeg jobbet henne inn i utgangsstilling. Jeg tolker det som at hun har en viss forståelse av hvordan øvelsen skal være, og at vi bare kan fortsette på den måten. Når vi har full trygghet i øvelsen kan vi jobbe med tempoet. Men om jeg girer opp tempoet nå, er jeg redd for at det skal bli litt ”my precious”-holdning til apportbukken, noe hun helst vil ha for seg selv. Hun skal hjernevaskes på at moroa ligger i å komme til MEG før vi gjør apportbukken mer verdifull å jobbe for. Trur eg, og Lisa virket enig i mine tanker.





Etterpå jobbet X’en med budføring, hvor Caroline var figurant. Vi hadde noe tilbakesteg der, hvor hun trengte hjelpekommando fra meg når hun skulle løpe til meg for å komme i gang, så det ble mange repetisjoner for å hjernevaske henne – men det er jo en øvelse med lite teknikk, det handler om å beine til den andre personen og gå i utgangsstilling, liksom, og tilgjengeligheten er slettes ikke noe problem for henne, så hun må bare lære hva kommandoen betyr. Vi hadde vel rundt 30 meters avstand i dag, og jeg tar høyde for at motivasjonen for å løpe helt fram minker når avstanden øker, men foreløpig er det full fart helt inn. Hun prøvde til og med på et par tjuvstarter, så hun vet hva hun skal – men de avbrøt vi, for hun skal jobbe på kommandoen, ikke på lystene sine ;)

Demonstrasjonen av rundering og felt var i år som i fjor interessante å se på – rundering er noe jeg kan veldig lite om, så alltid gøy å se hvordan det skal gjøres og få ting forklart underveis.

Etter middag høljet regnet ned, og det skulle være skuddtrening. Et fint tiltak, siden skudd er et element i flere lydighetsøvelser i bruks, men det ikke alltid er så lett å få trent på. Jeg hadde sett fram til å teste X’ens lydighet under skudd. Vel fikk hun 1 på skudd under MH’en, men det er likevel en annerledes setting å skulle bli liggende i fellesdekk eller gå FVF med fortsatt kontakt.
Men X’ens potekutt hadde enda ikke tørket inn så godt som det burde, trolig var potesokkene litt for tette og ga ikke nok luft til såret. Siden det regnet både oppover og nedover valgte vi derfor å stå over skuddtreningen. Vannet fløt på bakken, og selv med potesokk ville hun blitt klissvåt.
Jeg spurte nå pent mine hyttesamboere om hun kunne sove inne på natta, selv om alle hadde hundene sine i bilen. På den måten kunne hun være uten potesokken gjennom natta, og jeg kunne våkne – og korrigere – om hun slikket på poten. Det var ikke noe problem, og det virket som om X’en likte godt å få komme inn. Hun sovnet med en gang og snorket høyt, så det er mye mulig hun ikke sover like dypt eller slapper like mye av i bilen – som hun synes hun skal passe litt på – som i hytta hvor jeg er. Jeg var i grunnen rimelig sliten selv, så etter litt sosialisering og treningsdiskusjoner utendørs, trakk jeg meg relativt tidlig tilbake for å sove i den harde, korte, smale senga. Ikke tok det lang tid før jeg snorket som X’en heller!

Flere bilder finner du her. Blogg for de andre dagene kommer utover.

Sølen 2010 - onsdag

På laget hadde vi både helt ferske og mer erfarne hundeeiere, så vi fikk diskusjoner og samtaler om hund som ikke alltid var like sporrelaterte. Det er lett å spore (!) av når seks mennesker som er engasjert i hund samles! Midt i morgenkaffen på onsdag dukket plutselig Judolf opp! Han var ti-femten meter fra oss, og tittet nysgjerrig i vår retning før han travet videre.


Judolf

Vi startet med ny lekeøkt i dag, og jeg synes jeg fikk mer dreisen på det å kontrollere leken med X’en. På et tidspunkt snuste hun rundt mens Lisa forklarte et eller annet – da ser jeg i øyekroken at Judolf har kommet tilbake, og igjen bare er ti meter fra oss. Damn, de beveger seg lydløst! Nå har X’en møtt vilt før uten å demonstrere et fnugg av jaktlyst, men en behøver jo ikke å teste det mer enn nødvendig, så jeg kneppet helt non chalant på henne lenka og tok henne i bilen. I mellomtiden forsøkte Caroline og Liv seg som reinsdyrskremmere. Det fungerte ikke helt, for mens vi satt og pratet kom han tilbake og tittet storøyd på oss mellom bilene. Kanskje han trengte venner? Eller var understimulert og trengte et spor å gå? Men så gjorde Judolf det dumme å gå nesten helt bort til bilen til Floyd, og da var det schäfer som sa fra, og da ble Judolf borte vekk…

Før lekeøkta var det lagt ut spor til alle hundene, så med Judolf vel borte var det tid for å bruke nesa.

X’en ble satt på fertgropa, og tøffet av gårde. Jeg sklei og spola i lav og mose, måtte til og med ned på knærne en gang eller to, men hun lot seg ikke affisere av slikt – jeg holder igjen ganske tungt i sporlina hennes (”vær et anker!”) og hun tåler fint om jeg skulle rykke til, det tar hun ikke som feiling, hvis hun mener hun vet hvor sporet er. Så vi gikk på. Ved den første spormerkingen etter starten tok X’en den på overvær, hoppet opp på treet, dro av merkebåndet, slapp det fra seg og gikk videre. Og det har vært en utfordring for oss, at hun jobber såpass mye på overvær at hun identifiserer spormerking og begynner å gå på en kombinasjon av syn og overvær. Jeg har derfor måttet prøve meg fram for å finne løsninger som lurer henne. Og å henge merkebåndene høyt er i hvert fall en nødvendighet.


Kan hun plukke merkebånd, kan hun vel snart plukke pinner også...

Jeg trodde det var vinkel ved merkebåndet, vi hadde jo gått et stykke, men neida – Liv hadde merket cirka hver femtiende meter så vi skulle vite at vi var på rett vei. X’en lå litt til siden for sporet gjennom tirsdagen, men det kan være på grunn av vindforholdene. Vi merket best at hun lå til siden fordi hun måtte pendle ”ut” for å spise godbitene som var lagt ut – og da var hun jo egentlig i sporet. Men ellers gikk hun jevnt og fint, så det var trolig mest sidevind som gjorde det. Eller så er hun skeiv i nesa, eller tett i et nesebor… :D
Etter cirka 150 meter er det vinkel, X’en tar den greit, og jeg følger på. Hun går og går, jeg følger mest med på henne, forsøker å ignorere spormerkingen, stole på hunden. Så kommer vi til et merkebånd, hvor Lisa forteller at det ikke er vinkel, men sporet er lagt i en bue herfra og til sporslutten – for å gi hunden en ny utfordring, så den kan erfare at ikke alle spor går rett fram og i nitti graders vinkler. X’en holder sporet en stund, men så virker hun mer usikker, jeg får mer slækk i lina. Hun stopper og snur seg mot meg for å få hjelp, men jeg har is i magen og venter henne ut. Hun leter og leter, men klarer ikke å finne sporet igjen. Vi ser sporslutten kanskje 25 meter foran oss, og har en cirka idé om retningen hun skal gå, men det er hun som må finne veien.



Etter litt foreslår Lisa at jeg skal gå av sporet, gå ti meter på skrått mot venstre, gå mot sporet igjen, og se om X’en får det i nesa – et sporoppsøk, med andre ord. Jeg gjør som fortalt, X’en får en søk spor-kommando av meg, vi går mot den antatte sporlinjen, og ganske riktig slår X’en på sporet – og går bakspor mot høyre, tilbake til der Lisa og de andre står, hvor vi gikk av sporet. Hun snur og går mot venstre igjen, men kommer på et punkt ikke videre. Så da velger vi å bryte. Sånt skjer, noe ble for vanskelig for henne her. Kanskje var det noe med vinden, kanskje kom vi litt skjevt ut, kanskje var det litt mye forskjellig terreng akkurat der, kanskje ble det for gammelt (det var nok over to timer gammelt) – eller kanskje hadde Judolf laget litt for mange kryssende spor for X’en. Hun jobbet kjempegodt så lenge hun hadde sporet, det var på antatt 400 meter, og hun manglet som sagt bare 20-25 meter for å være i slutten. Så det var tydeligvis blitt noe krøll der, hun virket ikke sliten i det hele tatt, bare rådvill. Men jeg koste og roste for vel utført arbeid, også gikk vi tilbake til bilen. Lisa var veldig opptatt av at sporslutten skal finnes – ikke fåes.



Liv la ut et nytt spor til oss – tilsvarende opplegg med vinkel, bue og lengde, men det fikk noe kortere liggetid. Også krysset vi fingrene for at Judolf ikke hadde tråkket i det sporet rett etter at det ble lagt ;)
Og denne gangen gikk sporet betydelig bedre – jeg hadde en skikkelig god følelse, X’en jobbet seg framover, jeg lente meg bakover med svikt i knærne for å holde igjen som anker, jeg leste henne, jeg stoppet når hun løftet hodet eller orienterte seg, jeg slapp på når hun var på sporet, jeg gjorde alle de lure tingene i lina når vi trengte det, det føltes helt rått! Og midt i sporet kom det kontant fra Lisa ”no går dokke skitbra!” Og DET er kompliment fra den instruktøren! Det lå ikke én godbit i sporet, X’en jobbet og jobbet, og jeg var høy på adrenalin og lykke da hun fant sporslutten. Hun klarte det, og hun kan gå så lange spor!


X'en leter opp sporet.

Lisa var som sagt opptatt av hundenes motivasjon, så hun hadde en siste oppgave til oss før vi fikk dra og spise middag (som heldigvis var en time senere i dag, så vi rakk å gjøre det vi skulle uten å komme for sent!) Etter dagens lange spor, fikk hundene hvert sitt spor på femti meter. Et kort og ferskt spor med kjapp belønning – god trigger for motivasjonen. Men det skulle være litt lærdom her også, så vi ble bedt om å sette hundene vinkelrett på sporet et par meter unna, for å begynne å tenke sporoppsøk. Både X’en og jeg var litt ufokusert ved starten, så da jeg sa ”søk spor” føk hun fram der nesa pekte, og det var i motsatt retning av sporet… Men jeg fikk snudd henne så hun ikke skulle søke opp et av de andre sporene som lå parallelt bortenfor, og da kom vi oss på sporet. Hun gikk ellers fint bortover, fant slutten og fikk masse ros for å være så flink. Det var da ingen big deal, virket det som om X’en tenkte. Flinkisen!

Det smakte fortreffelig med taco etter en lang dag i skogen, og jeg var høy på adrenalin enda. Etter middag var det sprint. Jeg hadde fulgt med på X’ens fot, og hun hadde ikke antydning til halting - men gikk riktignok med potesokk for å holde såret rent. Så vi meldte oss på, noen må jo ha sisteplassen. Dette er tross alt et kurs spekket med raske brukshunder, runderingshunder, lette bruksraser – en femti kilos berner kan ikke hamle opp med dem. Men en må da få med seg mest mulig av moroa når en er på kurs?

Som i ethvert stort mesterskap var det opprop av startrekkefølge og felles innmarsj. Strekningen var hundre meter, og en kunne gjøre hva en ville underveis. En valgte for eksempel å sykle fra hunden – og hun fikk også hederspremie for kreativiteten. Noen slepte filler og leker for å trigge hundene, mens noen beinet i fra mens de ropte og giret opp hunden. Vi på laget hadde diskutert dette, og det ble framsatt en hypotese om at hundene bruker opp energien sin om de blir giret opp for mye før de får løpe. Så vi vurderte derfor som strategi å gå rolig fra hunden, for deretter å kalle på den. Det passet meg utmerket, siden jeg hadde ganske vondt i beinet i dag. Holdemannen fikk X’en, jeg viste henne mitt hemmelige våpen – en grillpølse, og gikk rolig fra henne. Da jeg nærmet meg punktet hvor hunden ville bli sluppet begynte jeg å løpe, ropte ”X’en, kom å få pølseeeee!”, og spurtet fra henne. Jeg snudde meg på et tidspunkt for å se etter henne, men fikk sola rett i øynene og så ingenting – før jeg plutselig så dundreberner komme i hundreogsnørrogførti rett mot meg, rett foran meg. Pølse!!!!!!
Vi hadde forresten startnummer 13 og bodde i hytte nummer 13, kan det gi lykke?

Det ble en liten pause etter at alle ekvipasjer hadde gitt sitt ytterste, så juryen kunne trekke seg tilbake og kåre en vinner.
33 hunder stilte til start, og de ti beste fikk applaus og symbolsk påskjønnelse. De tre beste fikk også premie. Jeg hadde nok på forhånd satset på whippeten om jeg skulle gamblet på en vinner, og den fikk pallplass, men det var en schäfer-rakett som vant. Det var flere ærespriser, for eksempel publikumsfavoritten (en dvergschnauzervalp på ti uker), innsatsprisen, også videre. Så skulle de dele ut Forutinntattprisen 2010 – for en hund hadde virkelig overrasket juryen, og løpt betydelig kjappere enn de noen gang kunne forestille seg at en så stor hund kunne løpe. Og den som sto for den bragden – ja, det var ræserhunden X’en! Kjempegøy :D Vi vant matboks og rååååsa kong, og det var jo noe hun trengte. Nå må vi bare ha en råååsa kong til, så har vi noe å bytte med. X’en, nå også en lurecourser???


Bilde lånt av Siri Guldseth.

Det var god stemning blant folket og frokost en time senere neste dag, så det ble en sen kveld med noe godt i glasset og noe godt i godteskåla i godt lag. En god kveld, med andre ord. Utenfor hytta mi var vi i det kreative hjørnet, og komponerte alternative kommandoer for å få inn et mer festlig og avslappet lydighetsprogram. Alle kommandoer skal helst synges. Fellesdekk var selvfølgelig valgfri vuggesang. Hals var ”who let the dogs out?”. Budføring var ”Run Forest, Run!” Rundering var ”Mil etter mil eller mil”. Det ble også foreslått ”Near, far, wherever you are” fra Titanic… ”These boots are made for walking” tror jeg var til LF/FVF. Vi innførte også litt flere håndtegn. For innkalling skal du for eksempel simulere å kaste fiskesnøret og sveive inn, og for dekk under marsj skyter du over skuldra mot hunden. Har du innkalling med dekk blir det følgelig kaste fiskesnøret, før du skyter mot hunden. Jupp, lydighet vil helt klart bli en mye mer publikumsvennlig sport, og vi kommer til å søke NKK om disse endringene fra og med 010111, når det likevel kommer store endringer i lydighetsklassene :D

Flere bilder finner du her. Blogg for de andre dagene kommer utover.

Sølen 2010 - tirsdag

Tirsdag, ny dag og nye sjanser.

Om jeg ikke husker helt feil, var det et skikkelig uvær på natta, og det fortsatte å regne utover tirsdagen. Vi var så heldig å ha en gapahuk på vårt treningsfelt, og vi fikk utvidet det ved hjelp av en presenning og bakluka på bilen min. Slik kunne da også Tibrá og X’en – titulerte utstillingshunder – komme seg ut av bilen uten å bli altfor våte :D
Regnet ga seg heldigvis, selv om vi fikk noen skurer nå og da. Det største problemet i mine øyne var at underlaget var blitt veldig vått, og jeg sklei dermed mye i hvit lav som svuppa vekk under føttene mine. Jeg har litt ustabile ankler fra før av og feilstilling i føttene, og i dag fikk jeg virkelig kjenne smertene. For å spare foten og kunne holde ut hele uka tok jeg det derfor roligere i dag, og ble ikke med på alle sporene. Noen av sporene gikk også slik at en kunne se de langs veien uten å bli med etter hunden i terrenget, så da benyttet jeg den anledningen.



Jeg var spent på hvordan Lisa skulle motivere X’en med slepespor. Jeg har jo sett det brukt på andre hunder, hvor en favorittleke snappes bort rett foran hunden for å trigge den. Hos X’en festet vi lokket som har skjult maten i sporslutten, det har hun et visst forhold til. Men i X’en er det ikke all verdens jakt, som trigges i slepesporet. Hun viste en viss interesse for matskåla som forsvant over en haug, men det var ingen stor fortvilelse over at hun ikke fikk løpe etter og sjekke, det var i grunnen ikke store forsøkene på å følge etter, og det er neppe fordi hun er godt dressert – hadde hun villet, hadde hun rykket framover! Mens Liv la ut sporet for oss, satt X’en og jeg på en stubbe et stykke unna og ventet uten at hun fikk se Liv – for er det noe X’en skjønner, er det når en person legger ut et spor. Og i etterpåklokskapens lys er jo det noe en kan bruke på X’en av og til – enten et spor hvor hun får se at noen legger det ut, eller et forfølgelsesspor, hvor hun finner sporutleggeren i enden. Det tror jeg nok vil trigge motivasjonen hennes en del – finne sporet OG finne person å kline med i enden. Må helt klart testes!

Men nå var det slepespor vi skulle gå, og det var en helt annen hund i lina i dag. Lisa kom med gode råd og veiledninger underveis, og bare på det ene sporet lærte jeg mye om å lese X’en og bruke sporlina bedre. Det er jo ting en lett roter til om en går mye alene. Lisa fikk meg til å ha is i magen, for min store akilleshæl er ifølge Lisa at jeg snakker altfor mye med X’en, så hun har gjort seg avhengig av min hjelp. Framfor å prøve når det blir vanskelig, henvender hun seg til meg og får en eller annen hjelp – som jeg ikke har tenkt på at jeg gir en gang. En ny ”søk spor”-kommando, feil bruk av lina, vise henne sporet, også videre. Jeg må stole mye mer på at hun kan klare jobben, det er jo hun som har nesa. Vi fant også ut at X’en jobber mer selvstendig – og bedre – om jeg er lengre bak i lina. Så en utfordring ved hvert sporoppsøk var at jeg skulle bli stående og gi X’en line til hun er på sporet, og ikke gå videre før hun faktisk er i gang. Hun kan godt få en syv-åtte-ni meter på sporlina før jeg følger på.
Det var et par godbitdepot underveis, som hun fant, og i vinkelen. Vinkelen var merket slik at jeg kunne stoppe litt opp og la henne utrede selv. Hun gikk nok nesten en ti meter forbi vinkelen før hun oppdaget at sporet var borte, men bare jeg holdt meg i ro fikk hun utredet og fant ut hvor hun skulle – på egenhånd. Jeg lærte mye av det sporet, og det var gøy å se at hun gikk så bra. Hvor mye slepet på forhånd trigget henne vet jeg ikke – mulig det hjalp at jeg også var roligere, og ikke hadde like mye ”prestasjonsangst” som på det første sporet, da ønsket jeg jo å vise både instruktør og resten av laget at vi kan noe.
Lisa introduserte også to sporslutter for oss – det hadde ikke jeg tenkt på før. Hvis hunden går over den første slutten, ligger det en ny fem-ti meter lenger bort, så får hunden belønning for å ha gått et bra spor selv om den fyker over slutten. Et godt tips når en er i tidlig fase og har en hund som ikke er vant til å slå på gjenstander enda. Så for X’ens del ble det en halv kattemat ved hver slutt, begge gjemt under hvert sitt lokk for å forhindre overvær.


Sporterrenget vårt

Lisa foreslo et nytt slepespor til X’en, og Liv (som la mange av sporene for X’en denne uka, tusen takk for all hjelpen! Verdifullt å få gått fremmedspor når en har tilgang til hjelpere, og slepespor kan en jo heller ikke gå ut alene) fikk med flere godbiter og kattemat. X’en fikk se lokket forsvinne bak en stein, før hun ble lagt i bilen for en times tid så sporet kunne få liggetid. I mellomtiden så jeg andre gå spor, og vi diskuterte og pratet mye hund innimellom slagene.

Så var det tid for X’ens andre slepespor. Dette gikk enda bedre, hun var mer sentrert i sporet og fokusert på jobben. Noe pendlinger for å sjekke av og til, men hun virket mer sikker på hvor sporet gikk. Det var rett og slett en fryd å gå bak henne! Og da sporet var overstått innså jeg at hun hadde gått hele sporet uten å spise godbiter underveis. Det stemte, Liv hadde ikke lagt ut noen godbiter før kattematen kom i sporslutten. Lisa hadde en teori om at de forstyrret X’en i sporet, særlig siden hun tidvis går tilbake for å spise godbitene og må stoppe opp for å få i seg depotet. Så nå klarte hun jaggu å gå et spor på borti 200 meter uten godbiter – fy fader så rått! Det er helt klart at jeg har undervurdert den hunden, hun kan mer enn jeg tror, og har masse motivasjon for å gå spor fra selve sporet. Vi må selvfølgelig fortsatt jobbe motivasjon, for utfordringene kommer når sporene blir lengre. Men enn så lenge klarer hun seg bra, flinkeste snuppa!

Vi endte dagen litt tidligere i dag, slik at vi skulle rekke til butikken på Drevsjø knappe tre mil unna for å hamstre øl, røyk, cola og snop.
Etter middag var det lydighetsdemonstrasjon – øvelsene i klasse D og A. Jeanette med Blaze og Hilde med Ayzo viste hvordan øvelsene ser ut. Ikke at jeg fikk det med meg selv, men under demonstrasjonene gresset et reinsdyr på andre siden av appellbanen! Vel visste jeg at de er rimelig uredde, og trasker der de vil midt i veien – men at de kommer så nærme mennesker hadde jeg ikke sett for meg.


Jeanette og Blaze demonstrerer forangående i line.

Flere bilder finner du her. Blogg for de andre dagene kommer utover.

Sølen 2010 - søndag og mandag

X’en og jeg var veldig fornøyd med vårt første kurs på Sølen i regi av Norsk Brukshundsport Forbund i fjor, så det var nesten litt trist da jeg fant ut at jeg ikke kunne dra i år – kurset ville være en uke etter levering av valper, og det føltes slettes ikke riktig å skulle dra på en fysisk og mentalt krevende uke med en hund som sikkert var sliten og redusert etter valpekull. Men så gikk jo X’en som kjent tom, og samtidig hadde NBF utsatt påmeldingsfristen – så da rakk vi å melde oss på likevel.
Så også i år ble bilen fullpakket av klær for all verdens vær når en skal tilbringe det meste av ei uke utendørs, masse forskjellig hundeutstyr, treningsutstyr, mat og snop, fulladet kamera og andre nødvendigheter. Det er bra jeg har stor bil :D
Onsdag kveld oppdaget jeg at X’en haltet, og fant en ødelagt tredepute. Det så ut som om det var brukt ostehøvel på henne, en stor bit av tredeputa manglet. Jeg trodde at Sølenkurset røk for vår del, men med litt førstehjelpsutstyr og potesokk forsvant haltingen. Jeg holdt et øye med poten og studerte bevegelsesmønsteret hennes nøye, og siden hun var haltfri hele fredag og lørdag valgte jeg å dra til Sølen på søndag. Hun fikk heller ta det med ro, også kunne alltids jeg lære mye av å se på de andre.

Den fire timer lange ferden til Sølen gikk rimelig problemfritt, og jeg var framme i god tid for å sjekke inn på hytta og komme i stand før programmet startet. Jeg liker å ha god tid, og siden dette må regnes som årets ferie skulle det jo være litt ro og kos også!
Jeg vet ikke om X’en kjente seg igjen, men hun ble i hvert fall meget ivrig da jeg svingte inn på Sølen, bjeffet og var veldig klar for å finne moro og action i området.
Vi skulle bo fire mennesker i en ganske liten hytte, så her var det bare å belage seg på ei litt trang uke og forsøksvis orden i kofferten… En kan si mye positivt om Sølenkurset, men innlosjeringen er ikke av det beste. Hytta har to køyesenger, og den nederste senga er så lav at det er umulig å sitte oppreist. Den øverste senga, hvor det er plass til å sitte oppreist, hadde ikke leselampe. Fire mennesker som har vært ute en hel dag i regnet måtte dele på to knagger for å henge klær til tørk, eller bruke de stolene som er der – så da ender en jo med å sitte utendørs på kveldene for å være sosial og ha plass til å slenge rumpa nedpå, akkompagnert av all verdens antimyggeffekter i håp om å ikke bli spist opp. Sengene er litt korte, litt smale og veldig harde. Det er trangt og en har fort kaos av bagasje og klær. Men, en er så fryktelig sliten etter en dag i skogen at en sovner lell, og det er ikke spa-ferie en har dratt på… :D
De fire som delte hytte var meg med X’en, Caroline med fire sheltier og en aussie, Therese med en tervgutt og Siw med ei bernertispe – moro å se flere bernere der!
På ettermiddagen var det informasjonsmøte og laginndeling. X’en og jeg havnet på ei gruppe med fem ekvipasjer – Irene med den åtte måneder gamle schäferen Warja, Liv med den 11 år gamle hollandske gjeterhunden Kasus, Kathrine med den to år gamle flat coated retrieveren Sari og Caroline med halvannet år gamle australian shepherd Tibrá. Instruktør for uka var Lisa Nordmo – som hadde kjørt fra Bardu! Hun hadde den syv år gamle schäferen Floyd.

Mandag startet med halvannen times inspirerende og underholdende leksjon om lek med og motivering av hund, ved Oddmund Næss. En hund vil selvfølgelig jobbe bedre om den får belønning som monner. Så vi må lære oss å leke, motivere og belønne riktig, og finne ut hva som fungerer for hunden vår.
Deretter bar det til skogs med respektive lag. Det vil si, vi fikk en ufrivillig stopp da Carolines bil ikke ønsket å kjøre lenger. Enden på visa ble at hun stappet sine fem hunder inn i det ene bilburet mitt (og de hadde faktisk greit med plass, så da vet vi det – bilen min rommer seks hunder, minst!), tok med det hun trengte av utstyr, og forlot bilen på parkeringsplassen.


Oddmund Næss

Vel på plass i skogen hadde vi en lekeøkt med hundene for å få mer hands on-erfaring og teste ut noe av det Næss snakket om. X’en og jeg har aldri vært flinke til å leke sammen, og jeg har fokusert mest på godbiter og mat som belønning – siden X’en faktisk er veldig, veldig glad i alt som kan spises. Men vi fikk noen tips og vist at vi kan få en fin lek etter hvert, om jeg fortsetter å jobbe med det hjemme. X’en likte godt å leke med kong i snor, noe jeg ikke har, så det får vi skaffe når vi kommer hjem igjen.

Nå husker ikke jeg alle detaljene for hver dag, men alle la i hvert fall ut et spor hver som skulle være et spor tilsvarende det vi pleide å gå hjemme. X’en fikk et spor på cirka 150 meter, med venstrevinkel etter cirka 80 meter. Jeg hadde godbiter i startgropa, samt litt godbiter her og der i sporet, særlig tett ved vinkelen. Fordi sporet begynte å komme litt for tett på et annet spor som var lagt ut, lagde jeg ny vinkel til høyre etter kanskje 50 meter, og la ned sporslutten etter 20 meter. Det var som vanlig en boks med kattemat, men denne gangen lagt under ei lita skål for ikke å trigge X’en på overværet.
Sporene fikk ligge en times tid. Lisa ble med på alle sporene, og de fleste ble med på de fleste sporene – det er veldig lærerikt å se andre gå og høre instruktørens kommentarer.
X’en var veldig klar over at vi skulle gå spor. Vi gjorde rutinene våre, og hun ble satt på sporet. Jeg synes ikke at hun gikk noe særlig bra, det var litt rot og nøling og kluss, gikk tilbake for å spise godbiter hun hadde gått over, slet med vinklene, og gjorde meg ikke akkurat stolt av arbeidet vårt…
Lisa konkluderte for X’ens del at hun ville gjerne forsøke å få bort maten – mat demper, få inn mer lek og moro i sporet og få opp motivasjonen. Neste oppgave – for alle – ble dermed å legge ut tre spor som fulgte etter hverandre, 20 meter hver og med leke i slutten. Målet var kjappe og mange belønninger til hunden, samt få trent på å ta opp sporet igjen. X’en fikk tre pipeballer som sine slutter, siden det er de vi har lekt mest med hjemme og hun har vist en viss begeistring for.
Heller ikke dette sporet gikk så fantastisk bra – ikke at hun rakk å rote så mye på 3 x 20 meter, men pipeballene fungerte ikke for henne. Jeg forsøkte å få henne i lek når hun slo på ballene, men hun var ikke interessert, ville heller fortsette på sporet. Etter hvert virket hun faktisk litt irritert over at jeg insisterte på at vi skulle leke med ball, og når sporet var ferdig følte jeg at hun hadde jobbet uten å få belønning siden hun for det meste ignorerte mine lekeforsøk og søkte videre. Lisa så også at ball ikke fungerte for henne, så planen ble å finne på noe annet for X’ens motivasjon. Lisa tenkte slepespor, men hvordan kunne slepespor fungere for en hund som ikke har noen iver etter leke eller ikke har jakt i seg? Kan en slepe mat i slepespor?


De første sporforsøkene

Innen alle hadde fått gått sine to spor var klokka allerede mange, så det var bare å hive seg i bilene og kjøre tilbake til Sølenstua for å spise middag. Den ble servert mellom seks og syv, og fem på syv satt vi ved bordet… :D En lang dag, med andre ord, men selv om det bare ble to spor på hver hund hadde det vært en utbytterik dag for oss tobeinte – vi hadde mye å lære... Spor tar tid når det skal ha liggetid, alle skal se hvert spor, og en prater og evaluerer mellom hvert spor.
Det hadde vært en lang og varm dag, så Caroline og jeg hev i oss middagsmaten før vi snudde bilen mot Høltjønna for å la hundene bade og kjøle seg ned. Det satte de stor pris på!



Flere bilder finner du her. Blogg for de andre dagene kommer utover.

Speedy GonX'en

For at det skal bli sommer, må en selvfølgelig ha sommeravslutning - våren må settes strek for før en kan ta sommer. I OODK inntas sommeren med sprint og grilling. På grunn av verdensvinneren ble årets avslutning noe utsatt, men likevel var det godt oppmøte da vi på torsdag stilte på startstreken.

Det er seks klasser, etter størrelse som i agility, veteran, valp og en egen border collie-klasse. X'en stilte - ikke overraskende - i klassen for de store. Vi ønsker oss en egen klasse for de ekstra store... :D

Banen var i år på 60 meter - ifølge bloggen min var den på 70 meter i fjor, skulle det bety at klubbens kollektive kondisjon var forfalt på et år???
Egentlig er det rimelig håpløst å blogge om sprinten, for jeg aner jo ikke noe om hva X'en gjør - jeg vet bare at jeg løper fra henne, at hun kommer beinende etter, og blir ille glad for å se meg igjen. Sluttiden vår ble 6.40. Det er jo en tullete tid, tenk dere - nesten ti meter per sekund! Det betyr at hun er nesten like rask som Florence Griffith-Joyner og Marion Jones - og raskere enn Merlene Ottey. Bare til opplysning for de som mener at bernere er så tunge og treige, altså... Vitenskapelig fakta basert på deres hundremeterrekorder oppgitt på Wikipedia, delt på hundre og ganget med seksti.

I fjor løp X'en 70 meter på 7.86 - i år løp hun 60 meter på 6.40. Med fjorårets tempo hadde hun løpt 60 meter på 6.74 sekunder (jeg gidder ikke ta høyde for aksellerasjon og vindmotstand og slikt) - vi snakker om en ganske pen forbedring her, altså! :D

Kanskje vi skulle funnet et kurs i lure coursing? Bare så synd at MH'en viste at hun har nada jaktlyst på "haren", det er vel en forutsetning i LC...

Det var i hvert fall en trivelig ettermiddag hos OODK, jeg må få trent oftere der til høsten, klubben er jo spekket med trivelige mennesker. Det har bare blitt litt for mye annet i våres til at jeg har orket/klart/kunnet prioritere treningene deres. Men etter ferien, da skal alt bli så meget bedre, skal det ikke? Rene nyttårsforsettsjansen her.


X'en i aksjon.

Flere bilder finner du her, fotograf Helge Bærland.

Og for the record: X'en ble ikke sist i klassen sin i år heller!

Bruksberneren er i gang igjen

Blablabla, mye å gjøre, blablabla, tiden går for fort, blablabla, bilder og ord hoper seg opp, blablabla, bloggen nedprioritert, blablabla, you know the drill...

Jeg har - selvfølgelig - vært i Herning siden sist, på verdensvinneren 2010 - jeg får komme tilbake til det i en senere blogg, når jeg har fått sortert og redigert ferdig bilder. Det har ikke vært tid til det i det siste. X'en var ikke påmeldt, siden jeg korrekt spådde at hun ville være pelsløs, for de som har lurt på hvordan det gikk ;)

Men jeg kan jo skryte av den nye hunden min - nå som X'en har grå grisebust blir det åpenbart utstillingspause framover (det er allerede fire uker siden sist gang hun var stilt, og selv da var pelsen for dårlig - en mister mye av sesongen når en har slike røytetisper), så vi intensiverer bruksbernerfaktoren hennes.

Fredag hadde vi en fin lydighetstrening sammen med Monica og Chilli og Caroline og flokken.
Vi startet med fellesdekk, som dessverre gikk som vanlig - hun spratt opp da jeg kom inntil - jeg avbrøt henne og kommanderte ny dekk, belønnet den og løste ut. Vi får bare trene mer på det.
Så tok vi en full gjennomgang av programmet, med en av og på LF og FVF, glimtvis bra og for det meste ordinær, bikkende mot dårlig. Men til hennes forsvar hadde hun ikke blitt oppvarmet, jeg hadde ikke lagt noen plan for dagens trening, og bare ble med i dragsuget når det ble foreslått programgjennomkjøring. Jeg burde jo hatt hodet kaldt nok til å varme opp noen minutter først, men jeg blir altså så stresset av å trene med andre at jeg ikke tenker klart... Så det er sunt for meg å trene med andre! Bare det at Caroline kommanderte oss gjorde meg annerledes og nervøs. Jaja...

"Den hellige treenigheten" gikk heldigvis bra - DFH var perfekt, bortsett fra at hun spratt opp da jeg kom inntil, drittbikkje... Må hun være så forbanna klar over hvordan den øvelsen avsluttes??? Innkallingen var det vel ikke noe å utsette på, og SUM var grei - den kan alltid bli bedre. På hinderet ble hun igjen da jeg gikk - sikkert en liten glipp fordi vi har trent så mye på klasse 2-øvelsen hvor jeg skal gå fra henne, men hun ble gjerne med på neste forsøk, tjuvstartet som vanlig, men ventet på andre siden så vi kunne avslutte sammen. Og da er jo jeg fornøyd, hehehe...

Ellers trente vi videre på klasse 2-hinderet, hun viser stor framgang der. Vi trente på sitt under marsj, som ikke er en helt enkel øvelse for X'en - hun tilbyr mye lettere dekk og stå - selv om jeg kommanderer sitt, så er det mer nærliggende å tilby en av de to andre øvelsene som vi har trent så mye mer på. Vi får bare fortsette på denne, og holde det så lett at hun får høy grad av suksess med sitt. Innkalling med stå fikk vi også drillet litt på, jeg tror jeg skal gå for håndtegn der, hun responderer så fint på den bevegelsen. Det virker som om hun synes den øvelsen er kjempemorsom, men jeg tror egentlig X'en synes det meste er ganske så morsomt. Bortsett fra apport. Så der må vi ta oss sammen og trene mer.

Før lydighetstreningen stakk jeg til skogs for å sjekke sporformen til X'en, jeg må med skam innrømme at det har blitt veldig mye lydighet og veldig lite/ikke noe sportrening i år. Det er lettere å trene LP i nærområdet enn å reise ut til sporterreng, men det er en dårlig unnskyldning. Så her må det skjerpings til, det er jo så moro å gå spor!
Jeg fikk lagt ut to veldig korte spor, for å se hva hun husket.
Hun var i hvert fall klar over hva vi skulle, har sikkert ikke noe å gjøre med at jeg dro til det samme stedet vi ofte drar til for å gå spor...
Det første sporet gikk rett fram 20-25 meter, og vi var vel begge litt uforberedt og urutinert, så det gikk litt over stokk og stein. Mye høy nese og pendling i sporet, og på et sted ble underlaget såpass vanskelig at hun falt helt av - stein med barnåler er vel vanskelig for de fleste å gå spor på...
Det andre sporet gikk i mer vegetasjon, og gikk også bedre. Men fremdeles litt for mye gå på lykke og fromme, og vinkelen måtte hun styres mer i for å komme på sporet igjen. Men det var i hvert fall en start - hun husker helt klart at det har med nesa å gjøre, og har bare positive assosiasjoner til sporsele og line. Vi må bare huske rutinene våre igjen, og gå helt tilbake til start for å få i gang sporgåingen.

I går ble det derimot en veldig fin dag i skogen, noe mer skravling enn trening, men det er da viktig å ha det sosialt også??? Vi var faktisk ute i åtte timer, det gikk i hvert fall mye fortere enn de fleste arbeidsdager jeg har, tusen takk til Tone med Dina, Nora og Stina og Siri med Willy og Babs for en super skogslørdag ;)

Jeg fortsatte som på fredag, altså minne X'en på hva sporgåing går ut på, siden det er veldig lenge siden sist. Siden det gikk noe fort og slurvete på fredag, var planen å benytte enda mer godbiter nå for å roe henne ned og tvinge fram mer nøyaktighet. Jeg fikk også diskutert og luftet tanker med de andre om spormerking (hvordan merke et spor så ikke hunden skjønner det, og følger merkene???) og sporslutt. Siden leke ikke har så høy verdi for henne, ønsker jeg å bruke mat for å få gitt en skikkelig belønning. Men å legge ut stor mengde mat (for eksempel hundregramsporsjon med kattemat, som vi har brukt mye) gjør at det er lettere å ta sporslutten på overvær, og hun skal spore helt inn. Legger jeg boksen ned, gulper hun i seg maten med folie og alt, og belønningen mister litt av sin glans når jeg må stupe ned i halsen hennes for å brekke opp metallfolien, synes jeg... Jeg har prøvd å gi henne belønningen selv, som medbragt uten at hun finner den, men hun er så matglupsk at hun da sluker i seg både mat og folie. Og jeg ønsker at hun skal få avslutte sporet med å gjøre et funn.

Jeg la to spor med en gang.
Det første gikk på gressplenen, langs en brosteinkant. Gresset var nyklippet og hadde klippestriper i to forskjellige nyanser, så jeg prøvde å følge en slik overgangskant en meter fra brosteinen - dermed kunne jeg få lagt et langt, rett spor uten å merke det, og sjekke hvor mye dyret vingler i sporet. Jeg la en kvart frolic i hvert fotefar, og gikk rimelig korte steg, så det var sikkert en fem-seks godbiter per meter. Kanskje mer... Sporet var vel en 30-35 meter langt, trur eg.
Så gikk jeg inn i skogen, hvor planen var å legge et spor med like stor godbitfrekvens, en vinkel, og forsøksvis merke sporet så høyt at X'en ikke kunne få det i synsfeltet sitt. Jeg forsøkte også å stole på meg selv, slik at jeg bare trengte merking ved start, vinkel og slutt - samt ha et mer bevisst forhold til sporleggingen. Lære meg å kjenne igjen terreng, finne naturlige punkt å orientere seg etter, samt ha bevisste strategier på å gi X'en utfordringer (gå gjennom kratt, ikke utenom, bytte på å gå til høyre og venstre for trær, osv) og variasjoner. Det er mye en skal tenke på, selv om sporet ikke kan ha vært mye mer enn hundre meter :D Sporslutten la jeg i en plastikkboks, i håp om at hun skulle finne den, men at hun må vente til jeg får gitt henne belønningen - da blir det noe vi gjør sammen, noe hun får fra meg, noe som bonder samarbeidet vårt. Kanskje?

Sporene fikk liggetid. Det er viktig å prate så sporene får ligge litt... Hvor lenge, nei si det?
X'en var veldig klar over hva hun skulle. Søte dyret som vil så gjerne jobbe. Hun får på seg sporselen ved bilen, og det er gøy å notere seg at hun er mye roligere i den prosessen nå enn før - hun har skjønt at hun må være rolig, ellers er det inn i bilen igjen. Jeg kan jo ikke ta på selen på en hund som hopper på stedet og er klar for Tigerguttsprettsporgåing :D

Nesa hennes er jo i gang fra det øyeblikk vi forlater bilen, undersøker og leter. Jeg synes det er helt herlig å se den iveren hennes, og veldig moro at hun skjønner så godt hva hun skal, enda det er lenge siden hun har gått spor - shame on the owner!
Jeg klarte å huske rutinene våre - ned i dekk før sporstart, på med sporline og av med lenka, klappe litt på henne og roe henne litt ned, være klar med sporlina, og deretter vær så god-kommando.
Jeg synes selv jeg var flink til å holde henne igjen, så hun ikke fikk ruse fram. Og jeg fikk en god følelse av henne - hun gikk rett og fint, søkte så vi hørte det i nesa hennes, hadde et godt drag i lina uten at jeg slet for mye med å holde henne igjen, og hun søkte veldig sentrert. Det var veldig lett å se fotsporene mine i gresset, faktisk, så Siri (som ble med for å veilede og korrigere etter behov) og jeg kunne lett se hvor jeg hadde gått og dermed sjekke X'ens nøyaktighet. Det fine er at X'en ikke spiste all frolicen, det var igjen mer enn nok til at en annen kunne gått samme godbitsporet :D Det gir meg et fint signal om at hun husker mer fra i fjor enn jeg har gitt henne kreditt og tiltro for - sporsuget hennes er i høyeste grad tilstede, hun har ikke behøv for å spise alt som ligger der, og da har jo det å spore verdi i seg selv for henne, matvrak til tross!
Jeg var veldig fornøyd med hvordan hun gikk, men hun fikk ingen stor sporslutt av meg, bare et større godbitdepot. Det gikk hun for øvrig forbi og sporet videre. Heldigvis lå det et nytt spor rett i nærheten, så hun fikk jobbe mer.

Siri foreslo her at jeg skulle legge henne i dekk akkurat der sporet startet, så hun får sporet rett i nesa - men kanskje også er noe roligere, og ikke blir så manisk desperat etter å kaste seg mot sporet. Det kan selvfølgelig også slå begge veier, at hun får giret seg enda mer opp ved å ha sporet så nærme. Men det er verdt et forsøk - sporoppsøk er en egen øvelsen vi kan trene på senere.
X'en har ikke direkte lyst til å dekke når det er et spor å gå, men hun har innsett at hun ikke kommer noen vei utenom. Hun forsøkte seg på å krype spor, men det fikk jeg avbrutt.

Vi fikk en fin og rolig start på sporet (vi har hatt sporstarter så eksplosive og hurtige at jeg har tryna av rykket hennes...), og hun snuste seg avgårde. Jeg måtte nok holde litt hardere igjen i lina nå, men det føltes ikke problematisk. Det virket ikke som om hun hadde særlig til nøling, og hun gikk der jeg mente selv å ha gått. Hun måtte vel ut og sjekke et par ganger, men fant sporet igjen. Et sted gikk hun feil, men jeg trodde jeg hadde gått der hun gikk, og hun fant igjen sporet, så det var jo greit.
Hun ga ingen tegn til å ha oppdaget spormerkingen min - hurra! Vinkelen fant hun, og gikk riktig vei, uten å sjekke andre utveier - men så hadde jeg pepret med frolic der for å vise retningen og overtydeliggjøre at det var en vinkel. Det kunne jo være at hun ikke husket en dritt fra i fjor...
Siri hadde foreslått at jeg skulle legge en pinne i sporet, så det hadde jeg gjort - med et lite depot under for å pirre interessen. Og jaggu slo hun på pinnen! Plukket den opp, spyttet ut for å ta godbitene - men det er en god start! Jeg roste masse, plukket opp pinnen, og vi lekte litt med den - hun fikk godbit fra lomma mi for å ta pinnen i munnen og vi fjaset litt med den, før hun fikk fortsette på sporet.
Resten av sporet synes jeg også gikk bra - det var ikke altfor langt fra pinnen til slutten, så hun fikk stor grad av suksess på slutten med både pinnemoro og namnamslutt.
Og jeg var jo så fornøyd med henne, så mye hun klarte som jeg ikke hadde trodd hun var klar for enda - det er nok jeg som trenger mest repetisjon og påminnelse om rutinene våre...

Jeg fikk være med og se Nora gå sitt spor, og jeg fikk se hvordan Siri trener sporoppsøk med Willy - god lærdom for meg, begge deler!
Willy og Nora fikk også trene feltsøk. Det er ikke vits i at X'en trener på det før vi har fått inn en viss forståelse av avlevering hos henne - hun finner gjenstander i feltet, plukker opp, legger det et annet sted og leter videre - så vi får pønske på den avleveringsbiten på utsiden av feltet.

Siri foreslo at hun skulle gå ut et spor til X'en. Jeg var vel ikke helt sikker på om X'en var klar for den utfordringen, og visste at Siri kunne komme til å finne på ting i sporet. Men vi ble enig om at X'en neppe lærte mye galt om ting gikk dritt, så vi hev oss ut i det.
Også det sporet fik ligge en stund, vi rakk i hvert fall å grille og skravle i mellomtiden :D

På med sele og slikt for X'en, og hun var jammen klar for mer, dette var jo moro! Siri viste meg hvor sporet gikk og cirka retning, slik at jeg kunne dekke X'en ved sporstart. Det er jo alltid litt ekstra nervepirrende å gå fremmedspor, da må en gjøre det ubehagelige å STOLE på hunden sin... Fnis, og jeg trengte jaggu mye støtte fra Siri - X'en gikk på, og jeg spurte hele tiden "er dette riktig, er det her det går?" Heldigvis kom det mange bekreftelser fra Siri - X'en visste hvor hun skulle.
Siri hadde ikke lagt godbiter hele veien slik jeg gjorde, men lagt ut et par depoter underveis for å belønne og motivere.
På et tidspunkt fikk jeg beskjed om å holde henne litt igjen, jeg tenkte vinkel, men jaggu fant ikke dyret pinne! Flinkeste, så vi lekte og belønnet litt ekstra der, pinnene bør få en verdi for henne så det blir stas å finne de, så får vi fokusere på avleveringen senere - der også. Ikke alle har avlevering heller, noen har dekkmarkering eller tilsvarende.
Vi gikk videre, på et område undersøkte hun litt, før hun gikk til venstre, klarsignal fra Siri, og jeg fulgte på. Vi forsøkte å gi henne litt mer line der hun virket sikker, men hun blir litt mer vinglete da, så vi får ta det mer gradvis, finne balansegangen der.
Hun fant fram til sporslutten sin, der lå det visst også en pinne, jeg så ikke at hun oppdaget den, men plastboksen med kattemat var vel mer spennende ;) Vi lekte likevel litt med pinnen når hun hadde fått i seg slutten, belønnet henne for å gripe den, også videre.
Jeg var veldig fornøyd med X'en etter dette sporet også - Siri sa hun hadde gått nøyaktig der hun hadde gått, så utfordrignen er jo at jeg kan stole på henne. Men med mengdetrening hos oss begge skal vel det bli bedre. Nå har hun fått venstrevinkel tre ganger på rad, så jeg må huske å få inn en høyrevinkel snart.

Det siste X'en fikk være med på, var budføring med Siri. For første gang begynte vi med innmarsj mot figurant/Siri, og jeg var veldig spent på det - hun har ALDRI skullet gå lineføring rett mot en person på den måten, og hun er jo någet glad i mennesker... Men hun holdt seg ved foten, støttet av et par "flink jente!" fra meg. Hos Siri ble det litt kos, ros og fôring, før vi snudde og gikk et stykke unna. X'en får kommando, og beiner ut til Siri. Ingen nøling hos X'en, rett inn i utgangsstilling - med litt hjelp fra Siri for å få det någet rettere. Ny kommando, og hun beiner rett til meg - og det har jo vært den største utfordringen, at det er mer stas å være hos figurant enn å løpe til meg. Vi repeterte vel en fire-fem ganger, hvor Siri gikk lenger unna for hver gang. Og X'en løp, herlig å se iveren og kondisjonen hennes enda det var varmt. Vi ga oss før hun ble for sliten eller det skulle bli kjedelig, flinkeste dyret mitt.

X'en var altså så morsom og arbeidsvillig i går - hun oste glede og iver, før og etter budføringen tilbød hun fin fri ved foten, hun var så lydhør og jeg er bare så begeistret for den hunden... Det er morsomt å ha henne, jeg føler meg priviligert som har en hund som blir med på alt det jeg finner på - hun skulle bare visst hva slags nye planer jeg har for henne... ;)

Verdens beste LP-berner

Det bekymrer meg at ukene forsvinner så fort som de gjør, jeg rekker jo ikke å henge med... Fredag allerede! Selv om jeg i går hadde et sterkt ønske om at det skulle være fredag da, for jeg var så sliten etter alt som har skjedd i det siste, og jeg lengtet etter helg. Kanskje ikke rart dagene går fort, når en ikke har tid til å slenge rævva nedpå innimellom... Mandag var det svigermors bursdag i Sarpsborg, som vi svippet innom, det er jo bare en time å kjøre hver vei (og jeg mener oppriktig at det er helt greit å kjøre for et kveldsbesøk, jeg var ikke sarkastisk, selv om jeg vet noen synes den timen er mye lengre den andre veien...). Tirsdag var det grilling og sommeravslutning i Osloavdelingen, med godt oppmøte - koselig! Håper vi ser dere alle til høsten igjen :) Onsdag var det dugnad i borettslaget, så da tilbragte jeg fire timer med en pensel og splættet maling på felleshuset, før jeg avsluttet kvelden med en times styremøte i nevnte borettslag. Og i går våknet jeg rimelig stiv og støl, det ble mange rare bevegelser den onsdagen som kroppen ikke var helt vandt til... Særlig venstrehånda, jeg våknet med hardknyttet neve, og måtte jobbe litt for å få rettet ut fingrene...







Etter jobb i går var vi en gjeng som hadde avtalt å møtes på Ekeberg for LP-trening. Vi var en fin trio som kunne hjelpe hverandre med forskjellige ting, være forstyrrelser, skravle i pausene og ellers kose oss - det er jo nyttig å trene med andre, og det blir mer sosialt enn å stå alene i en skolegård og pirke på detaljer... :D
"Vi" var i tillegg til meg og X'en Anette og Norma som vi jo trener ofte med, og Monica og Chilli som er et nyere bekjentskap - koselige mennesker alle sammen. Hundefolk er bra folk :)

X'en fikk en økt med dekk under marsj, og hun tok den veldig godt selv om det var på fremmed sted - fornøyd med det. Jeg innbiller meg at hun har kjappere reaksjon på den enn på stå under marsj - men det er jo også lettere å se at en stor berner begynner å legge seg ned, enn å se at hun stopper. Om dere skjønner? Men jeg vil gjerne ha en kjappere reaksjon på dekken, så jeg fikk noen tips fra Anette jeg skal prøve på. Jeg ønsker jo generelt litt kjappere dekk både ved fellesdekk, dekk fra holdt, avstandskommandering, dekk under marsj - dekk jevnt over, i grunnen. Så da får vi bare ta tak i det.
Jeg må også få inn et tempo på dekk under marsj-marsjen, for nå kan hun dekke når jeg går ganske sakte, men jeg har tro på at vi skal få til grei progresjon på det også.

Vi kjørte også en fellesdekk-økt - det vil si, en "ikke reise seg opp selv om jeg kommer inntil"-økt. Hun ble lagt i dekk med Chilli, så gikk jeg mye fram og tilbake. To steg bak, inntil, belønnet for at hun lå nede, gikk fra, gikk tilbake, ble stående, gikk over henne og prøvde å tenke kreativt for å være urolig rundt henne og at hun likevel skulle ligge. Hun forsøkte å reise seg én gang i en ganske lang økt, så det er jeg fornøyd med. Gjenta det der et par ganger, og håpe at det holder. Det er sure poeng å miste for at hun reiser seg, men det er litt kjedelig å trene på også...

Monica hadde med hinder, så da benyttet vi anledningen til å introdusere X'en for klasse 2-varianten. Og dyret har jo som kjent et greit hindersug, så det er primært presisjon og detaljer vi må øve på. For moro skyld satte jeg henne i utgangsstilling foran hinderet, sa "hopp" og pekte framover, og hunden fløy over. Jeg kommanderte sitt, og da hoppet hun over hinderet og satte seg foran meg! :D Skikkelig feil, men skikkelig søt!!!
Jeg prøvde et par repetisjoner hvor jeg la en frolic på andre siden av hinderet for å holde henne der og få fram en sitt. Men det ble bare godbitsøk og rot, og jeg gikk bort fra det. Hun har mer enn nok lyst til å hoppe over, så jeg trenger ikke å motivere henne på det, hun må bare lære at hun skal sette seg med en gang hun er over. Trodde jeg. Men så fortalte Anette meg hvordan øvelsen egentlig er, så ikke Stine behøvde å gjøre ting hun ikke kan. For jeg trodde de skulle sette seg av seg selv, mens de jo ikke skal sette seg før de får kommando. Hehe, ok, greit det, da får vi trene på det :D Det er barnslig å lese regelverket før en starter med en ny øvelse...
Så Anette viste meg en teknikk for å fokusere på sitten som så ut til å fungere fint på X'en. Hun plasseres i sitt, jeg står ved hinderet, hun hopper over (ikke noe problem for henne, hun vil jo gjerne hoppe og trenger ikke hjelp til det), og jeg hjelper henne i sitt fra den siden hun landet. Fram og tilbake.
Hun har mye hopp i seg og jobber gjerne for en kvart frolic, så bare jeg får dratt mitt eget hinder ut av boden kan vi jo drille på den i sommer. Om vi ikke havner i klasse 2 med det første, skal uansett hinderøvelsen i klasse 1 endres fra nyttår, så like greit å trene det inn med en gang.
Vi tok også noen repetisjoner hvor jeg gikk fra henne, og kalte henne til meg - hun kom kjapt over hinderet, trengte hjelp et par ganger til å skjønne at hun også skulle inn i utgangsstilling, men så gjorde hun alt som hun skal. Det er slik øvelsen blir i klasse 1 neste år, og gjør at øvelsen i klasse 2 blir en mer naturlig fortsettelse av klasse 1.
Jeg synes i hvert fall X'en var råflink, og tok ting fort. Jeg får henne over hinderet fra meg med minimal hjelp, og jeg får henne tilbake fra sitt og inn i utgangsposisjonen uten store problem - hun vil over, ikke rundt. Så det er den lille sitten i midten vi skal jobbe inn, og det tror jeg at jeg kan love at vi skal få til lett. Utfordringen blir å få henne til å slenge den lille snertne rumpa si ned ganske rett. Noen har også problem med at hunden setter seg for nærme hinderet, men hun pleier å være så høyt over hinderet og lande så langt framme, at jeg håper det skal bety at hun også får satt seg langt nok unna. Håper jeg. Mulig jeg må bite i meg noen ord framover, men jeg velger å være veldig optimistisk nå :D





Så snuste vi på sitt under marsj, det var jo morsomt å trene LP i går, hvorfor ikke introdusere hunden for enda flere nye øvelser? Det var lurt...
Jeg fikk ikke X'en ut av dekkmodus, hun tilbød dekk på dekk på dekk, sitt skjønte hun ikke noe av. Hun hadde hatt et par pauser og økter etter at jeg trente dekk under marsj, men jeg valgte å være rettferdig med henne og bryte den treningen - vi kan begynne på den øvelsen en dag hun ikke har fått masse ros og godbiter for å dekke...

Men jeg tok en runde med avstandskommandering, og det klarte hun fin-fint! Det er en helt annen øvelse for henne, så der kunne hun både sitt og dekk. Selv om det var på nytt sted, og på et underlag hun ikke har trent det før. Hun kommer kjapt opp i sitt, synes jeg, og lettet ikke på rumpa en eneste gang. Har treningen på det hjulpet, eller var det flaks? Dekken var som normalt, men som jeg skriver over skal vi forsøke å motivere inn litt mer klaskedekk og tempo i sommer. Om hun bare kunne bruke tyngdekraften og hive seg ned, framover å sige ned med frambeina som mothake... Jaja, hun gjør så godt hun kan og gjør som hun har blitt belønnet for, og hun var fryktelig søt og morsom å trene med i går!







Selv når hun tok seg et par runder med Normas vannskål (en plastikkboks) i kjeften var hun søt, klart en må få løse opp og løpe litt i gresset med morsomme ting som lå beleilig når en har jobbet hardt! Kanskje føreren også skulle bli flinkere til å løse henne ut og variere belønningen, ha heller kortere og flere økter, og ikke bare lønne henne med mat? For hun viser jo selv at hun digger å løpe rundt en runde, før hun kommer tilbake for å gjøre mer moro med meg.



Tusen takk til Monica og Anette for en flott treningsøkt, og tusen takk til Monica som har tatt de flotte bildene! Flere bilder finner dere i bloggen hennes.

Vel blåst!

Så var Osloavdelingens store dag overstått, og ut fra tilbakemeldingene så langt ble det et bra arrangement - phuh! Matchshow for berner sennenhund og uoffisielt lydighetsstevne for alle raser, hvor målet er å skape en trivelig atmosfære med trygge omgivelser slik at nybegynnere og uerfarne tør å forsøke noe de kanskje ikke føler seg så sikre på eller til og med aldri har gjort før, det være seg utstilling eller lydighet. Rikholdige premiebord og langvarig loddtrekning er også noe vi ønsker å ha som kjennetegn.
Avdelingen begynte i fjor, fulgte opp i år, har allerede planlagt neste år - så det er vel snakk om en tradisjon snart?

Skullerudsletta er et trivelig sted å være - ei stor gressmatte hvor vi har god plass til å boltre oss, stor (gratis) parkeringsplass, rimelig sentralt i Oslo, og med mulighet for å trekke inn i skyggen som skogkanten gir ved behov.

Monica, Anita, Madeleine og jeg møttes klokka ni for å rigge ferdig ringer, sette opp telt, få fram premier og ellers gjøre klart til det hele begynte. Det kom noen truende regndråper før deltagerne begynte å komme, men ellers ble det faktisk pent bernervær hele dagen - litt overskyet og passe temperatur for disse sorte pelsene. På slutten av loddtrekningen kom det til og med sol, som skinte så varmt at en skulle tro den ville ta igjen for flere dager! Og da Monica, Jon og jeg skulle pakke sammen og rydde etter dagen, brøt regnværet løs... Jaja, en skal ikke klage!

I år hadde vi (jeg) også laget katalog, det kan jo være greit å vite hvilken hund som er i ringen, når en ikke kjenner kallenavnet. Vi hadde også laget et skjema for å notere cup-oppsettet, følge med på plasseringer og hvem som gikk videre :) Da katalogen gikk i trykken hadde vi 22 påmeldte, i tillegg kom det to påmeldinger på stedet, så vi ble 24. Et fint tall, da går parene opp i opp og vi kunne få en finale på tre ekvipasjer.
I lydighet hadde vi 16 påmeldte da katalogen gikk i trykk, to til kom etterpå, og vi endte med 18 - det er vi veldig, veldig godt fornøyd med! Flott at så mange ønsker å delta uoffisielt, og vi tar det som et tegn på at slike muligheter til konkurransetrening ønskes velkomment i Osloområdet, og det skal mye til for at vi ikke opprettholder det neste år. Ekstra morsomt er det at av de 18 var ti påmeldte bernerekvipasjer - flott å se så mange bruke berneren sin og tørre forsøke seg! Utfordringen til neste år får bli en bedre klassefordeling - i år ble det 17 i klasse 1 og 1 i klasse 2. :)

Alle fikk deltagerpremier - i matchshowet fikk de et kilo vom, hjemmelaget bernerlys (mekket av undertegnede, om noen vil vite hvem de skal klage til...) og fôrbøtte. De som røk ut i første runde fikk litt til, de som røk ut i neste runde fikk enda litt til, også videre - vinneren sto igjen med veldig mye, akkurat som vi ønsket. Alle skal få, men en skal få mer om en gjør det bedre/best.
I lydighet var det et kilo vom, bernerlys og treningsdagbok til alle, og også der flere premier jo høyere plassering en fikk.
Og enda hadde vi nok premier til å ha loddtrekning i godt over en time, tror vel alle som kjøpte lodd fikk noe også :D
Så da må en jo rette en takk til alle som har sponset oss med premier, og en takk til avdelingens medlemmer og andre privatpersoner som har støttet oss med gaver. En stor takk også til alle som har hjulpet til med praktisk arbeid! Og selvfølgelig en takk til de som faktisk melder seg på og ønsker å bruke en dag på et slikt treff, enten de er nybegynnere eller høyst drevne og erfarne. Takk for en trivelig dag!

Vinner av matchshowet ble Toril Brynestad og Gross (N.Uch. Augustus) - de ble nummer to i fjor, så det var jo et "naturlig opprykk"! Nummer to ble Kjersti Rosvoll/Kirsti Thorvaldsen og Lille My (Lille My Quintanadatter), og nummer tre ble Gro Hungerholt og Embla (N.Uch. Tiviniro's Be Reminded).
Dommeren vi hadde invitert var Mette M. Tufte. Hun er i ferd med å utdanne seg som bernerdommer, så nå fikk hun tjuvstartet litt på dommergjerningen sin. Hun er allerede utdannet for en rekke andre raser i gruppe 1 og 2.

X'en røk ut i første runde, hvor vi møtte nettopp Gross - så da ble vel vi også nummer to??? :D Slik er cup, null rettferdighet, full tilfeldighet, og bare moro.
Hun var jo også så dårlig pelset, at hadde det ikke vært for å støtte avdelingen, hadde jeg ikke meldt henne på. Men hun var faktisk ganske blank i pelsen, og er ikke helt på grosserstadiet enda. Hun fikk et bad på lørdagskvelden, med føhn og grooming, jeg er litt for seriøs til å gå inn i en ring med hund som har gjørme i pelsen...

Vinner av lydigheten (vi slo sammen klasse 1 og 2) ble Eli Hall og mellompuddelen Tessi (Olymbinar's Happy Girl), og nummer to ble Anette Petersen og engelsk springer spaniel Orry (Fantins Oroveso). Begge fikk godt over 180 poeng! Jeg synes jo det var ekstra artig med Anette og Orry, som er våre venner og treningspartnere. Orry gjorde comeback i klasse 1 etter tre år uten konkurranse, og viste at også gamle gubber (han er åtte år) kan. Tredjeplass og beste berner ble Vibeke Ihla og Dina (Cafridas Kinetic Kawa Kadina). Alle disse gikk i klasse 1.

Jeg synes det var så moro å se på LP'en i går, for det var så mange herlige ekvipasjer. Selv om presisjon og konsentrasjon og treningsmengde var noe variabel, var det likevel masse godt humør, innsatsvilje og oppriktige forsøk. Herlig å se!
Dommer var Line Torp, som X'en og jeg har gått flere kurs for, så jeg følte meg trygg på at hun ville gi folk en trivelig opplevelse i ringen.

X'en og jeg fikk 138.5 poeng, med en null. Det var lov til å belønne mellom øvelsene (i øvelsene også, men da ville en få null), og jeg valgte å benytte meg mye av det. Dels fordi jeg regnet med at X'en var sliten etter lørdagens stevne, og dels for å gi henne en overraskelse - jøss, det kan regne frolic innenfor ringbåndet mens dommeren ser på!
På tannvisning fikk vi ti.
På fellesdekk fikk vi ni. Vi har ikke trent på hennes tjuvstart-oppsitt siden dagen før :)
På lineføring fikk vi åtte. Litt skjeve holdter, om jeg husker riktig, samt at jeg måtte snakke litt høyt til henne da hun under springmarsj lekte kenguru. Men det var likevel en fantastisk deilig følelse å gå med henne i går - hun var helt med, det var konstant en fin slakk i lina, og jeg fikk en sånn følelse av at "nå er det sånn det skal være". X'en oste glede og innsatsvilje, derfor ble hun litt het på springmarsjen, hehehe.
På lineføringen fikk vi 7.5. Trekket kom nok primært på avslutningen, hvor vi skal gjøre helt om og holdt. Jeg gjorde helt om, mens X'en stoppet og ble stående og titte på publikum. Jeg måtte rope henne til meg, og selv da satte hun seg ikke. Det var sikkert litt mer underveis også, men jeg husker egentlig ikke så mye - jeg husker bare at det var NYDELIG å gå! Av og til når vi går FVF har jeg en følelse av fritt fall uten fallskjerm; at jeg tar sats og ikke har kontroll, bare håper at hun går som hun skal og er med. Men i går følte jeg at hun danset ved min side og fulgte min minste bevegelse, vendingene føltes så riktige - hun var der når vi gikk til høyre, jeg fikk gitt riktig tegn så jeg ikke snublet i henne når vi gikk til venstre. Jeg NØT å gå med henne!
På dekk fra holdt fikk vi 8 - trekk også her for at hun setter seg opp før kommando. Men ellers er øvelsen akkurat som den skal, veldig deilig at hjernevasken har gitt de resultatene jeg ønsket for den øvelsen!
På innkalling fikk vi 8 - trekk for start og slutt. I det jeg skal gå blir hun med meg, så jeg må få henne i ny sitt. Jeg tror hun faktisk var litt for ivrig og heit, at vi hadde hatt så mye moro med å gå at hun ville være med mer. For jeg gjorde de rutinene jeg vanligvis gjør for at hun skal bli sittende. Jaja, shit happens av og til :) Hun kommer med kjapp reaksjon og fulle farta-tempo, men avslutter jo skjevt som vanlig :D
På stå under marsj nuller vi. Etter å ha gått så mye bra gjennom hele konkurransen var hun dessverre uoppmerksom da jeg ga håndtegnet, jeg måtte gi det to ganger og hun flyttet seg altfor langt - og da ble nullen et faktum. Men jeg er ikke skuffet eller irritert, og det er bra! Ulempen ved håndtegn er jo at de ikke hører det, men MÅ se det. Men så lenge hun reagerer så mye bedre på håndtegn enn kommando, vil jeg fortsette å bruke det.
På fritt hopp over hinder fikk vi 7.5 poeng - trekk for tjuvstart og en litt rotete avslutning - hun havner jo så langt foran meg, og jeg trooor at hun ble stående, ikke satte seg.
I helhetsinntrykk fikk vi 8.5 poeng - og det synes jeg faktisk var veldig fortjent, jeg synes hun var kjempeflink, fulgte godt med, jobbet bra, viste glede og iver og var en flink bruksberner i ringen den dagen.
Selvfølgelig hjalp det at jeg belønnet mellom hver øvelse med godbit - men som Anette påpekte, kanskje det hjalp meg vel så mye? For jeg gikk veldig avslappet i går, jeg kjente at jeg smilte mer og mer for hver meter vi gikk, jeg følte meg så trygg i ringen - enda jeg trodde jeg skulle bli nervøs for å gå for Line, jeg vil jo så gjerne vise henne at hun har klart å lære oss littegrann... Men jeg koste meg i ringen :D
Det hjalp sikkert også at jeg hadde mer enn nok å gjøre hele dagen med arrangering, så jeg rakk ikke å tenke på konkurransen eller bli nervøs. Kanskje jeg bare skal starte på stevner jeg selv arrangerer framover???

Jeg fikk ikke tatt noen bilder i løpet av dagen (men blir glad om andre har vært ute med linsa), men her er et bilde som Mona Kjøsnes Bakken tok av X'en helga før på Østfoldspesialen. Hun så cirka lik ut i går, bare enda dårligere pelset!

Dagens moro!

Oslo og omegn dressurklubb arrangerte sitt lydighetsstevne i dag, og vi var selvfølgelig påmeldt!
Jeg har jo tatt imot påmelding og hatt papirarbeidet for stevnet, og i går ble det et par timers dugnad for å sette opp telt og ringer. Det regnet. Pittelitt. Mye... Og jeg oppdaget at klærne under regnjakka var betydelig våtere enn turbuksa jeg hadde på meg. Så jeg raste avgårde til nærmeste shoppingsenter, en halvtime før stengetid, for å kjøpe nytt regntøy. Men jeg fant ikke noe, så da hadde jeg bare igjen håpet om at værmeldingene tok feil...

Værmeldingene tok ikke feil.
Det har regnet nesten i hele dag, da vi begynte å rydde sammen ble det opplett.
Vekkerklokka ringte lenge før den ringer når jeg skal på jobb, men jeg spratt opp som bare det!
Det ble et par timer med dugnad først, og brått ti på ni kom jeg på at jeg jo skulle starte i LP, i første fellesdekk! Jeg hadde ikke rukket å tenke på det, grue meg, det var mer enn nok å gjøre med forberedelser og tilrettelegging av stevnet.

Men jeg fikk ut X'en, luftet henne og gikk til ringen vår. Det var 19 påmeldt i klasse 1, og dagens dommer var Jon G. Olsen. Vi har aldri gått for ham før, kjekt å prøve nye dommere, ikke de samme dommerne hver gang.

Første øvelse var tannvisning. Denne dommeren gikk rett bort til hunden, håndhilste ikke på fører først. Han sjekket tenner, og håndtere hunden litt ved å klappe på den på hodet og nedover nakken. Men X'en satt i ro, og syntes mannen var så trivelig, så. Vårt problem har jo heller aldri vært hennes tilgjengelighet, men heller hennes sansethet. Men hun sitter, hun, flinkingen. 10 poeng.

Fellesdekk, og jeg husket våre gamle rutiner og gjorde som hun er vant til fra da. Dessverre spratt hun opp før jeg fikk gitt kommando da tiden var ute, så litt trekk for det. Vi får ta en liten hjernevaskrunde på det. 9 poeng.

Jeg må få legge til at det regnet så vannet strømmet nedover ansiktet mitt, og det surklet i skoa (jeg orker ikke gå LP i støvler, så jeg gikk i joggesko. Orker heller ikke løpe og gå i all verdens regntøy, så jeg gikk i turbukse og ullgenser. Og hadde klesskift i bilen).

Lineføring, der må jeg ta skylden for at det gikk så dårlig. Jeg startet med altfor lavt tempo, så det ble egentlig en rusletur hvor X'en sniffet seg bortover. Litt tauing i lenke, holdter som glapp og generelt bare rot. Vi fikk likevel 5, siden hun fulgte meg ganske greit - bare med nesa i bakken framfor med en viss form for kontakt... Og dommer forklarte meg at med en så stor hund må jeg gå mye fortere for å få fin flyt - hun viste jo at hun kan gå bra under hurtigmarsj. Og det vet jeg jo, jeg var rett og slett ikke mentalt forberedt på hva jeg skulle gjøre, my bad.

Fri ved foten, der bestemte jeg meg for å gå mye fortere, og da fikk vi en helt annen flyt. Hun gikk kjempebra, skippet noen holdter (vi må fokusere på det framover, hun gjør jo egentlig det ganske ofte), men var veldig med, klarte vendingene (selv om jeg tok en høyre da dommeren sa venstre), fine temposkifter. Men det var lange løyper dommeren kommanderte oss gjennom. I klasse 1 går en som regel en litt stor L eller en litt mindre hestesko. Her gikk vi en løype med mange vendinger, lengde tilsvarende en stor hestesko - og vi gikk den to ganger! Flere kommenterte at det var mye gåing i klasse 1 i dag. Det ble rimelig langt for X'en, hun ble lei, så på slutten tok hun en liten tur ut av ringen. Men jeg fikk henne til meg igjen, spurte dommer om det var høyrevending han hadde bedt om, og fortsatte. Jeg visste jo at vi nå fikk en null, så jeg fokuserte bare på å fullføre øvelsen og gjøre det positivt for X'en med litt ros og være munter - og jeg klarte det helt oppriktig, bare smilte og slappet av!

Dekk fra holdt, jeg tenkte "dette kan du!", og hun kunne, hun! Veldig fornøyd med at koden er knekt, at hun nå forstår øvelsen også på konkurranse. Hun satte seg igjen opp før kommando, som ga halvannet poeng trekk. Dommer trakk for noe annet også, som jeg har glemt hva var, men det ble 7 poeng. Fornøyd med at hun gjør øvelsen, så skal vi pirke på det andre.

Innkalling fra sitt - jeg gjør våre rutiner, hun blir sittende selv om det tar litt mer tid enn vanlig før dommer gir tegn, flott reaksjon når hun skal, og herlig fart inn. Hun setter seg 90 grader skjevt et lite stykke fra meg. Jeg vet jeg har sagt at jeg blåser i sitten hennes etter innkalling, men mulig jeg skal tillate meg å pirke pittelitt på denne, hun må kunne sitte noe mer riktig uten at jeg mister tempo på slutten av farten... Sitten ga i hvert fall trekk i dag, og vi landet på 8.5 poeng.

På dette tidspunktet var jeg veldig fornøyd, roste kanskje X'en litt for mye, og hun ble veldig glad og fornøyd. Vi hadde moro i ringen, for tenk! Og X'en trengte vel å få utløp for boblene i blodårene, avreagere litt for moroa (og kanskje litt nerver i meg som påvirket henne, selv om ikke jeg merket noe til de selv) og konsentrasjonen som kokte hjernen hennes. Så hun grep tak i en hinderplanke som lå så beleilig, og tok en liten æresrunde med den. Men så kom hun tilbake for å ta de siste øvelsene :D
Dommer hadde heldigvis humor og sans før kreative hunder.

Stå under marsj, den har jeg ikke trent en tøddel på siden vi surret med den på tirsdag, og jeg var veldig forberedt på null - særlig siden hun var litt høy nå.
Dommer spurte om vi var klar, jeg sa "ja" med en høy og munter tone, og da føk X'en avgårde! Vet ikke helt hvilken øvelse hun trodde det var... :D
OK, vi gjorde oss klar igjen. Vi fikk litt seig innmarsj, hun begynte å stoppe før dommer, så jeg safet med for tidlig kommando, og avsluttet øvelsen. Jeg husket å plassere meg riktig, så hun satt så fint, så fint etterpå! Vi fikk litt trekk for innmarsjen og litt trekk for at hun ikke stoppet momentant, og landet på 7. Men veldig fornøyd med at vi fikk til øvelsen!

Fritt hopp over hinder, X'ens favorittøvelse. Fin innmarsj, hun hoppet høyt over, men på andre siden glemte hun at hun burde satt seg... Trekk for det, og vi landet på 8.

I helhetsinntrykk fikk vi 6 - trekk for at hun hadde to runder utenfor ringen, og trekk for gjennomført dårlige holdter. Men de holdtene blir årets sommerprosjekt.

Jeg er veldig fornøyd med stevnet vårt - jeg er knallfornøyd med hvordan jeg fungerte, ingen kvelende nerver, ingen sinne eller frustrasjon i ringen, en hund som jobber så godt hun kan selv om ting ble vanskelig og det kokte litt i hodet hennes. Jeg er fornøyd med at vi fikk til dekk fra holdt, jeg er fornøyd med at hun har glemt hvor mye vi rotet med stå under marsj tidligere i uka, og at hun klarer å sanse seg selv om hun har en liten burn out.

Vi endte med 121 poeng, tredjepremie, og nummer ti. Og i dag følte jeg at et opprykk er innen rekkevidde, det har jeg egentlig ikke tenkt før, bare ønsket veldig. Mens i dag hadde jeg ingen tanker om resultat, men gikk fornøyd og optimistisk ut av ringen. Sett bort fra fri ved foten og lineføringen hadde vi anstendige poengsummer. Får vi ryddet i holdtene våre, får vi også lett noe mer poeng i de øvrige øvelsene også. Det er deilig å kjenne at vi får mer rutine og trygghet - jeg stolte så veldig på X'en i ringen i dag, både i forhold til at hun kan, og at hun vil. Da kunne jeg slappe av bedre, og vi jobbet bedre sammen.

Det var også veldig morsomt å få positive tilbakemeldinger fra andre deltagere, om en herlig og lykkelig hund som stortrivdes i ringen.

Jeg liker hunden min, jeg!