St. Hansfeiring

Jeg har i grunnen ikke så sterkt forhold til St. Hans, kan ikke huske at jeg har pleid å markere det noe særlig, men i går var vi altså på feiring. OODK sto som arrangør, det falt jo sammen med tirsdagstrening.

Før det hele begynte gikk jeg en rusletur med X’en rundt i området hvor OODK holder til, før jeg plasserte henne i bilen med rikelige mengder vann – og skygge. Jeg parkerte bilen helt oppi noen trær, og danderte frontruta med solskjermsbeskyttelsen jeg kjøpte på Crufts, den har jeg blitt veldig glad i. Jeg brer det over buret på utstilling, og henger det på den siden av bilen som sola skinner når det trengs.

OODK sto for grill og solgte grillmat til de som ikke hadde medbragt. Men først var det sprint – en kan jo ikke løpe på fulle mager! Det var seks mulige klasser, jeg forsøkte intens å agitere også for vektklasser, type over og under 40 kilo, men fikk ikke gehør. X’en måtte løpe i klasse stor, ikke noen ekstra stor... De andre klassene var liten, mellom, liten veteran, stor veteran, og border collie. En sytti meter lang strekning ble målt nøyaktig opp – vi leker ikke sprint! Midt i løypa samlet det seg et pressekorps. Jeg var dog mest spent på grillen som sto et par meter bortenfor starten, X’en vet nok hva en grill er, ville den fange hennes interesse?

I god tid før X’en skulle løpe tok jeg henne ut av bilen og varmet henne opp, det er tross alt mye som skjer i kroppen ved en slik spurt. Deretter ble hun overlevert han som hadde fått jobben med å holde igjen hundene mens eier løp. X’en virket ikke veldig interessert i meg da jeg løp, det var jo stas å få sitte i fanget på en ny kompis!
På et tidspunkt følte jeg at jeg hadde løpt langt, så jeg hev armen i været som frisignal for X’en. Og hun kom i dundrefart, jeg hørte omtrent at hun pustet meg i nakken, og vi krysset faktisk mållinja på likt! Litt tidlig ute der altså, hun sakket jo på slutten når hun nærmet seg meg. Var det noen som sa konkurranseinstinkt og strateg?

Så var grillene klare, og det var bare å kose seg med god mat og trivelig skravling. Etterpå var det premieutdeling, med premie til alle. I X’ens klasse var det 13 hunder som løp, og store lille dyret mitt klarte å beine seg til en tiendeplass! Det hadde jeg ikke trodd, jeg var overbevist om at hun ville komme sist! Det var under halvannet sekund opp til vinneren, og bare 18 hundredeler opp til nummer ni – en australian shepherd som konkurrerer i klasse tre i agility. Flinke, raske dyret mitt! X’en løp på 7.86, så får vi se om hun kan løpe fortere neste år? Det ble ikke sjekket for med- og motvind. :-)

Etter litt mer sosialisering blant tobeinte, fikk X’en komme ut av bilen igjen for en LP-økt. Hun hadde vokalt gitt flere signal om at hun syntes det å sitte i bilen rett og slett var kjipt, og at hun trodde vi var her for å gjøre mer moro. Hun kjenner Brekkeplassen, hun!
Da jeg tok henne ut var hun faktisk så giret på å jobbe at hun en stund spratt og trippet lineføring, men vi fikk sanset oss litt og fant konsentrasjonen. Planen er å kjøre en liten hjernevask på at dekk fra holdt, innkalling og stå under marsj kommer i den rekkefølgen på konkurranse, siden jeg mistenker at hun har blandet og forvekslet øvelsene på de to siste stevnene. Så vi gikk gjennom de tre en gang, og belønnet deretter masse med ballek. Jeg gjentok trippelen, og skulle igjen avslutte med ballek. Nå har jeg lært at belønning knyttet til stå under marsj skal komme bakfra for å forhindre framdrift, så da jeg sto ved siden av X’en kastet jeg bare ballen rett bakover. Vi bråsnur oss begge to, og ser ingenting. Ballen er helt borte! Og et par meter bak meg var det et stort område med høyt gress og annen vegetasjon – kanskje 30-40 centimeter høyt. Jeg gikk bort til det, uten å se ballen, men antok at den måtte være der. Jeg fikk sendt X’en ut i marka, hun snuste rundt, og kjapt etter logrer hun vilt som i funn og er i ferd med å klaske ned i dekk (det er sånn vi leker med ball – Stine hiver, X’en løper etter, får tak i, og legger seg ned for å bite på ballen. Vi har ikke helt skjønt at det kan bli mer moro om vi kommer tilbake med ballen...) – men jeg får avbrutt henne med høylydt ros, roper henne til meg og løper litt bakover. Og yes - hun spretter opp og kommer mot meg, med ballen i kjeften! Den spytter hun riktignok ut igjen, men da er hun på området med klippet gress, og vi kan se hvor den er. Så et aldri så lite feltsøk? Dog har vi et avleveringsproblem. Jeg har forsøkt å lære X’en at det er positivt å komme tilbake til meg for å leke mer, og belønnet med godbit for at hun kommer. Men framfor å komme med ballen helt inn til meg og bytte den i frolic, spytter hun ut ballen et par meter før hun kommer til meg så kjeften er tom og klar for godbit (tenker jeg at hun tenker...) Jaja, vi får ta tak i det etter hvert, det blir jo en utfordring både i apporteringsøvelse, feltsøk – og det kunne jo vært artig å leke med henne uten at jeg må ha fem-seks baller i lommene å pælme av gårde. For det er moro å løpe etter ball, og hun er veldig forventningsfull når jeg har ball. Men derfra til å leke MED meg er vanskelig... Jeg har noen tanker om hvordan jeg skal løse det, vi har bare ikke kommet så langt. Vi må trene på å leke også, ikke bare trene på lydighet...

Jeg tok av uvisse grunner ikke med meg kamera i dag, heldigvis har jeg fått stjele fra pressekorpset. Jeg skulle dog ønske jeg hadde kamera da X’en fikk løpe løs i en blomsterskråning – hun galopperte rundt så løvetannstøvet sto rundt henne, ren og skjær St. Hansidyll!

Sprintbildene er lånt av Tonje Lorem:












Stilbilder i gallop er ikke alltid kledelig og flatterende...