Ukas tre arbeidsdager er til ende, og da kan også vi ta påskeferie. Det ser ikke ut til at vi skal få det beste været, men det gjør ikke så mye - jeg liker vinteren, men nå er jeg klar for barmark til å trene LP og gå spor. Så noen dager med regn kan kanskje få bort snøen - og kanskje drukne alt av flått og hoggorm også??? ;) Vi har ingen større planer for påska, utover å bli kvitt flere esker og komme videre med oppussingen. Men vi skal ikke stresse - slappe av, kose oss og lade opp batteriene.
Beina i sofaen, en passe dårlig romantisk film på TV, noe snop innen rekkevidde, en snorkende hund nedenfor sofaen, laptop'en i fanget - det er påskeferie for meg. Kanskje banke Hans i en god omgang med Risk? Gode bøker langt unna krimsjangeren venter på å bli lest, god mat er handlet inn, lange turer står på agendaen. Påskeferie!
Jeg har heldigvis en hund som ikke er værsyk, og som trives med tur selv om det regner. Det er nok av de hundene som knapt vil ut og tisse om det pøser ned. I går gikk vi tur sammen med Anette og Norma, og i dag ble det tur med Vibeke og Dina. Det er morsommere for oss begge å gå tur med andre, ikke bare alene.
Er det noen som har gode tips til hvordan en kan få fjernet rust av gamle gjenstander? Maler en over, kan en pusse det bort, eller er det andre løsninger? Vi har noen arvede gjenstander som hadde gjort seg med litt mindre rust... Eller skal en bare anse det som rustikk???
Tusen takk til dere som legger igjen kommentarer i bloggen - veldig koselig! Jeg ser jo at jeg har mange besøkende, og blir litt nysgjerrig på hvem som leser her. Jeg leser også mange blogger, uten å være så flink til å legge igjen kommentarer... Jaja, uansett hvem som leser her, så vil jeg få ønske dere alle sammen en riktig god påske!
31. mars 2010
29. mars 2010
Et hjem skrider frem
En deilig helg er tilbakelagt - ingen avtaler, ingen planer, ingen must do's og must be's. Og likevel har det blitt en effektiv helg. Huset vi kjøpte begynner å bli et hjem! Kjøkkenet er enda litt kaos, vi har litt for mye møbler der og har ikke bestemt oss for hva vi skal gjøre med overskuddet - kaste, gi bort, selge, lagre? Det aller meste er pakket ut. Jeg hadde litt panikk i helga da jeg ikke kunne finne middagstallerkenene, men de dukket til slutt opp i en eske som feilaktig var arkivert som hunderom-eske.
Med nytt, eget, selveid hjem har jeg tatt i bruk et servise som hittil ikke er brukt, det har ikke passet å ta med til studenthybler. Men nå er det på tide - og det har fylt opp kjøkkenskapene. Middagstallerkener, asjetter og kaffekopper til 12, suppeterin, ildfaste former, fat, boller i ulike størrelser, krukker, mugge, sausenebb, lysestaker. Og det er grønt, håper jeg fortsetter å like grønt en stund! Jeg begynte å samle på servicet i 1997, for da begynte vi å stille Majken. Siden hun var "min", tilfalt premiene meg. Og på den tiden var det en dobbeltutstilling i Halden, hvor arrangørene (som jeg mener var Norsk Japansk Spisshundklubb og Norsk Welsh Corgi Klubb) brukte dette servicet som premie. Det er nok flere bernerfolk som har boller i ulike størrelser i grønt eller blått ved navn Luso :) Mamma hadde allerede vunnet flere blå premier i servicet med Movi, og samlet på en del av det. Mens jeg valgte grønt, og endte med å ønske meg hele settet til bursdag og jul. Og nå, 13 år etter første bolle, skal det endelig taes i bruk... Det har gått ut av produksjon, så jeg håper vi ikke knuser noe viktig på en stund. Hundeserviset mitt, hehehe.
Det eneste kjipe er at hver eneste gjenstand i servicet har et hvitt, rundt klistremerke hvor det står Luso. Noen gode tips til hvordan en lett får de av? De etterlater seg papir- og limrester om en bare peller de av.
Ellers på kjøkkenet har jeg fått viljen min, og vi har kjøpt dette skapet fra IKEA:
Jeg har så mange fine gjenstander jeg synes fortjener bedre enn å stå gjemt bak skapdører, så dermed ble det et "utstillingsskap". Det er mye som kunne vært plassert der, men et hjerteskjærende utvalg ble gjort, så får en heller sirkulere litt.
Det er ikke så lett å ta bilde av hele skapet i et rotete kjøkken, men her er noe av innholdet. Jeg har begynt å samle på Mummikoppene, og de må selvfølgelig vises fram! På øverste hylle står 12 håndmalte krystallglass jeg kjøpte på romantisk ferie i Praha. Jeg tviler på at glassene noen gang blir brukt, jeg tør ikke tenke på hvor skjøre de og malingen er... Men de er veldig, veldig lekre! De er i seks forskjellige farger, med gull- og blomsterdekor. Simpelthen vakre! De var ikke dyre, men jeg falt helt for dem, og de er verdifulle for meg. Jeg kjøpte også to blomstervaser da, og de tør jeg å ta i bruk - den ene har fått en bukett tulipaner, den andre står foreløpig til pynt, på samme hylle som keramikk kjøpt på ferie i Latvia. Jupp, jeg er litt souvenirjunkie, men forsøker å kjøpe nyttige ting når jeg er på ferie, ikke bare masseproduserte turistmagneter. Keramikk og lin var det jeg ble fortalt at var spesielt for Latvia, og i helga kom jeg over en fin duk og dekkebrikker i nettopp lin som jeg også hadde kjøpt der. Hadde glemt de... Men det er jo så koselig å få gjensyn med alle vakre ting en har skaffet seg opp gjennom årene, men ikke hatt plass til å bruke før nå. Hittil har det vært lagret på jenterommet hos pappa, men nå skal jeg samle alle "voksentingene" mine i hjemmet vårt. Heldigvis har ikke Hans i like stor grad vært en samler som meg, så vi har ikke dobbelt og trippelt opp av altfor mye - bare noe :D
Hunderommet påsto jeg at skulle bli ferdig i helga, de ordene må jeg bare svelge, og nå lager jeg ingen ny deadline - for det dukker jo stadig opp noe! Jeg hadde glemt at en ledning skal byttes, og det må gjøres før vi kan sette opp de to siste taklistene. Men to vegger har fått lister. Så skal vi sparkle alle spikerpistolhullene. Og vi skal forsøke å få på et tynt lag med silikon mellom gulvbelegg og gulvlister, for å tette og gjøre det mer valpetiss-sikkert. Det skulle vel vært gjort da vi festet listene, men det glemte vi. Og vi brekker ikke opp listene for det!
Jeg oppdaget også at jeg har glemt å male ei fyll-list som er spikret opp rundt døra...
Jada, det er moro å ha noe å gjøre.
På fredag kom også denne i posten:
Det skal også på plass på hunderommet, når jeg får stokket tommeltottene mine ;)
På soverommet har en del av mine klær funnet veien fra søppelsekker til garderobeskap, praktisk... Det er nok rommet som blir sist ferdig, for det er fylt med så mye rart som ikke skal være der. Det er stolleken hos oss, ting som ikke kan settes i et rom enda blir plassert i et annet rom, også bytter vi rundt, flytter og styrer.
Stua begynner også å ta form, det er vel nesten bare detaljer igjen - og det som skal på veggene. Også teller vi på knappene om vi skal ta imot ei spisestue eller ei, men vi bør få tømt stua for det som ikke skal være der for å få bedre oversikt over hvor fullt det vil bli. For også i stua står det selvfølgelig ting som ikke skal være der. For eksempel 20 tomme esker, men de skal en kollega av Hans overta, så han tar med noen på jobb hver dag.
Som dere kanskje skjønner, er stasjonær maskin satt sammen og bilderedigering iverksatt, og jeg har i all min godhet knipset litt detaljbilder - her et tableau (som jeg leste i en interiørblogg at det heter; en dekorativ oppsats, en sammensetting av objekter som skal fungere dekorativt) fra stua:
Den fine symaskina er arvegods fra Hans' farmor, og jeg synes den er så stilig! Den er elektrisk og visstnok fremdeles i funksjon, men det skal jeg nok ikke driste meg til å teste ut... Maskina er foreløpig satt på et annet arvegods. Det har litt for liten bordflate, men symaskina står støtt - det som bekymrer meg mer er bordbeina, om de blir litt vinglete. Jeg får teste med en skikkelig logrende hale - tåler det det, tåler det alt :D
Nå har vi bodd såpass lenge i huset at vi begynner å finne ut hva som ikke fungerer. Og det som virkelig plager oss nå, er oppvarmingen. Huset varmes med fjernvarme som går i gulvene, og vi har i helga hatt en jevn temperatur på 24 grader. Og det med avslåtte ovner! Vi skal få tak i styret/vaktmester for å finne ut hva vi kan gjøre, for det er ikke levelig temperatur. Jeg har gått i singlet i hele helga, mon tro hvordan det blir til sommeren med stekende sol? X'en og synes det er varmt, drikker og peser.
For å få litt mer levelig innetemperatur satte vi verandadøra på gløtt, og det hjalp - på et tidspunkt var vi nede i 22 grader! Juhu...
X'en også syntes det var kjekt at døra kom opp, og smatt ut i hagen. Det var moro! Der ligger det enda 15-20 centimeter med snø, som hun baset og spratt i. Hun demonstrerte jo tidligere at hun kom seg gjennom en høy hekk, så da regner vi med at hun lett kan forsere de lave buskene som går langs den ene siden av hagen. Dermed havnet hun i langline, men det fungerte fint for det, hun hoppet og spratt rundt. Deilig med hage! Hun lå også og kjølte ned magen sin, lurer på om det er valper i den magen... Når snøen har gått, får vi planlegge gjerde. Jeg trodde det var gjerde under snøen, men jeg har lært - en skal ikke tro på visning, en skal dobbeltsjekke.
Så avslutter vi en lang blogg med litt påskestemning:
P.S: Hjemmesiden er oppdatert med valpedagbok.
Med nytt, eget, selveid hjem har jeg tatt i bruk et servise som hittil ikke er brukt, det har ikke passet å ta med til studenthybler. Men nå er det på tide - og det har fylt opp kjøkkenskapene. Middagstallerkener, asjetter og kaffekopper til 12, suppeterin, ildfaste former, fat, boller i ulike størrelser, krukker, mugge, sausenebb, lysestaker. Og det er grønt, håper jeg fortsetter å like grønt en stund! Jeg begynte å samle på servicet i 1997, for da begynte vi å stille Majken. Siden hun var "min", tilfalt premiene meg. Og på den tiden var det en dobbeltutstilling i Halden, hvor arrangørene (som jeg mener var Norsk Japansk Spisshundklubb og Norsk Welsh Corgi Klubb) brukte dette servicet som premie. Det er nok flere bernerfolk som har boller i ulike størrelser i grønt eller blått ved navn Luso :) Mamma hadde allerede vunnet flere blå premier i servicet med Movi, og samlet på en del av det. Mens jeg valgte grønt, og endte med å ønske meg hele settet til bursdag og jul. Og nå, 13 år etter første bolle, skal det endelig taes i bruk... Det har gått ut av produksjon, så jeg håper vi ikke knuser noe viktig på en stund. Hundeserviset mitt, hehehe.
Det eneste kjipe er at hver eneste gjenstand i servicet har et hvitt, rundt klistremerke hvor det står Luso. Noen gode tips til hvordan en lett får de av? De etterlater seg papir- og limrester om en bare peller de av.
Ellers på kjøkkenet har jeg fått viljen min, og vi har kjøpt dette skapet fra IKEA:
Jeg har så mange fine gjenstander jeg synes fortjener bedre enn å stå gjemt bak skapdører, så dermed ble det et "utstillingsskap". Det er mye som kunne vært plassert der, men et hjerteskjærende utvalg ble gjort, så får en heller sirkulere litt.
Det er ikke så lett å ta bilde av hele skapet i et rotete kjøkken, men her er noe av innholdet. Jeg har begynt å samle på Mummikoppene, og de må selvfølgelig vises fram! På øverste hylle står 12 håndmalte krystallglass jeg kjøpte på romantisk ferie i Praha. Jeg tviler på at glassene noen gang blir brukt, jeg tør ikke tenke på hvor skjøre de og malingen er... Men de er veldig, veldig lekre! De er i seks forskjellige farger, med gull- og blomsterdekor. Simpelthen vakre! De var ikke dyre, men jeg falt helt for dem, og de er verdifulle for meg. Jeg kjøpte også to blomstervaser da, og de tør jeg å ta i bruk - den ene har fått en bukett tulipaner, den andre står foreløpig til pynt, på samme hylle som keramikk kjøpt på ferie i Latvia. Jupp, jeg er litt souvenirjunkie, men forsøker å kjøpe nyttige ting når jeg er på ferie, ikke bare masseproduserte turistmagneter. Keramikk og lin var det jeg ble fortalt at var spesielt for Latvia, og i helga kom jeg over en fin duk og dekkebrikker i nettopp lin som jeg også hadde kjøpt der. Hadde glemt de... Men det er jo så koselig å få gjensyn med alle vakre ting en har skaffet seg opp gjennom årene, men ikke hatt plass til å bruke før nå. Hittil har det vært lagret på jenterommet hos pappa, men nå skal jeg samle alle "voksentingene" mine i hjemmet vårt. Heldigvis har ikke Hans i like stor grad vært en samler som meg, så vi har ikke dobbelt og trippelt opp av altfor mye - bare noe :D
Hunderommet påsto jeg at skulle bli ferdig i helga, de ordene må jeg bare svelge, og nå lager jeg ingen ny deadline - for det dukker jo stadig opp noe! Jeg hadde glemt at en ledning skal byttes, og det må gjøres før vi kan sette opp de to siste taklistene. Men to vegger har fått lister. Så skal vi sparkle alle spikerpistolhullene. Og vi skal forsøke å få på et tynt lag med silikon mellom gulvbelegg og gulvlister, for å tette og gjøre det mer valpetiss-sikkert. Det skulle vel vært gjort da vi festet listene, men det glemte vi. Og vi brekker ikke opp listene for det!
Jeg oppdaget også at jeg har glemt å male ei fyll-list som er spikret opp rundt døra...
Jada, det er moro å ha noe å gjøre.
På fredag kom også denne i posten:
Det skal også på plass på hunderommet, når jeg får stokket tommeltottene mine ;)
På soverommet har en del av mine klær funnet veien fra søppelsekker til garderobeskap, praktisk... Det er nok rommet som blir sist ferdig, for det er fylt med så mye rart som ikke skal være der. Det er stolleken hos oss, ting som ikke kan settes i et rom enda blir plassert i et annet rom, også bytter vi rundt, flytter og styrer.
Stua begynner også å ta form, det er vel nesten bare detaljer igjen - og det som skal på veggene. Også teller vi på knappene om vi skal ta imot ei spisestue eller ei, men vi bør få tømt stua for det som ikke skal være der for å få bedre oversikt over hvor fullt det vil bli. For også i stua står det selvfølgelig ting som ikke skal være der. For eksempel 20 tomme esker, men de skal en kollega av Hans overta, så han tar med noen på jobb hver dag.
Som dere kanskje skjønner, er stasjonær maskin satt sammen og bilderedigering iverksatt, og jeg har i all min godhet knipset litt detaljbilder - her et tableau (som jeg leste i en interiørblogg at det heter; en dekorativ oppsats, en sammensetting av objekter som skal fungere dekorativt) fra stua:
Den fine symaskina er arvegods fra Hans' farmor, og jeg synes den er så stilig! Den er elektrisk og visstnok fremdeles i funksjon, men det skal jeg nok ikke driste meg til å teste ut... Maskina er foreløpig satt på et annet arvegods. Det har litt for liten bordflate, men symaskina står støtt - det som bekymrer meg mer er bordbeina, om de blir litt vinglete. Jeg får teste med en skikkelig logrende hale - tåler det det, tåler det alt :D
Nå har vi bodd såpass lenge i huset at vi begynner å finne ut hva som ikke fungerer. Og det som virkelig plager oss nå, er oppvarmingen. Huset varmes med fjernvarme som går i gulvene, og vi har i helga hatt en jevn temperatur på 24 grader. Og det med avslåtte ovner! Vi skal få tak i styret/vaktmester for å finne ut hva vi kan gjøre, for det er ikke levelig temperatur. Jeg har gått i singlet i hele helga, mon tro hvordan det blir til sommeren med stekende sol? X'en og synes det er varmt, drikker og peser.
For å få litt mer levelig innetemperatur satte vi verandadøra på gløtt, og det hjalp - på et tidspunkt var vi nede i 22 grader! Juhu...
X'en også syntes det var kjekt at døra kom opp, og smatt ut i hagen. Det var moro! Der ligger det enda 15-20 centimeter med snø, som hun baset og spratt i. Hun demonstrerte jo tidligere at hun kom seg gjennom en høy hekk, så da regner vi med at hun lett kan forsere de lave buskene som går langs den ene siden av hagen. Dermed havnet hun i langline, men det fungerte fint for det, hun hoppet og spratt rundt. Deilig med hage! Hun lå også og kjølte ned magen sin, lurer på om det er valper i den magen... Når snøen har gått, får vi planlegge gjerde. Jeg trodde det var gjerde under snøen, men jeg har lært - en skal ikke tro på visning, en skal dobbeltsjekke.
Så avslutter vi en lang blogg med litt påskestemning:
P.S: Hjemmesiden er oppdatert med valpedagbok.
26. mars 2010
Snuvaner
Først av alt:
Gratulerer så mye med dagen til Kimito, som var I GÅR! Lille 'Mito ble hele 13 år i går! Det var beskjeden feiring, og i helga skal han være med mamma på jobb på aldershjemmet, hvor han vel skal sove midt på gulvet omkranset av demente damer som sukker over hvilken søt liten kattepus han er... :D
Å flytte gir endringer, og vi jobber med å snu på noen av vanene våre. For eksempel noe så enkelt som oppvask. Hittil har det åpenbart blitt satt på kjøkkenbenken, men nå har vi som sagt for første gang oppvaskmaskin. Så nå må jeg lære meg at ting kan settes rett inn i den... Med en gang, ikke bare når den skal startes...
Der vi bodde før, var det bare å åpne utgangsdøra, krysse gangveien, og så var vi i turterreng og X'en kunne gjøre sitt av bimmelim og bommelom. Nå bor vi noe annerledes, og det står eksplisitt i borettslagets ordensregler at lufting på området ikke er lov - og selvfølgelig føyer en seg etter det. Men X'en har ikke lest reglene, og er vant til å få tisse med en gang hun er ute av døra. Så nå jobber vi med prosjekt "holde seg til vi er inne på turstien". Det er snakk om kanskje hundre meter, så det er ikke akkurat dyremishandling - bare vaner som må snues.
Det burde ikke være noe problem for X'en, hun tilpasser seg lett. Vi har jo også flyttet med jobben, og det tok ikke mange turene hit før hun kunne veien. Hun vet nå hvilke dører vi skal inn, om de åpnes innover eller utover, hvilken vei vi skal ta når vi kommer ut heisen, hvor kontoret mitt er, også videre. Vanedyr :)
I en tidligere blogg snakket jeg om noen uoffisielle stevner i mars jeg planla å gå - men det endte med at jeg droppet dem. Dels fordi jeg var redd for smittefare og unødvendig stress, siden X'en ville være henholdsvis 16 og 23 dager drektig på de to konkurransene - det er jo en periode som i all litteratur trekkes fram som sårbar og risikofylt, siden fosterblærene da skal feste seg. Mulig jeg overdriver og er litt for mye hønemor, men jeg tar ingen sjanser. Dels trengte vi også de dagene for flyttingen, noe måtte nedprioriteres. Men jeg studerer terminlista, og vurderer å melde på til noe i mai, i fall hun går tom. Påmeldingsfristen har ikke gått ut enda, så jeg kan se an hvordan treningen går først... Det blir mer og mer barmark, og mulig å trene uten å skli på is eller vasse i snø.
Det er flere som har etterlyst bilder, og det har blitt dårlig med det fordi den stasjonære maskinen ikke har vært satt sammen. Det er på den jeg laster ned, sorterer, lagrer og redigerer bilder, så foreløpig er alt på kamera. Men jeg håper å få gjort noe med det snart.
Nå gleder jeg meg til helg. Selv om det nok blir en del timer brukt i heimen, skal vi nok få til litt kos og litt fri også. Men påskeferie blir det ikke helt enda. Jeg skal jobbe fullt de tre dagene - alt av ferie og avspasering spares i håp om valper. Jeg jobber også over arbeidstid for å samle enda mer avspasering når jeg kan. Det blir vel gjennomsnittlig en halvtime ekstra hver dag, alle monner drar. Onsdag skal vi egentlig jobbe fem timer, men jeg kliner til med full dag. Håper jeg får igjen for det i mai, i form av valper...
Nevnte jeg at jeg bare tenker på valper for tiden, og at jeg håper så sterkt på at hun er drektig at jeg kunne gitt hva som helst for et kull? Ventetiden brukes til å nyte andres blogger, bilder og filmer av valper - jeg er valpesyk...
Gratulerer så mye med dagen til Kimito, som var I GÅR! Lille 'Mito ble hele 13 år i går! Det var beskjeden feiring, og i helga skal han være med mamma på jobb på aldershjemmet, hvor han vel skal sove midt på gulvet omkranset av demente damer som sukker over hvilken søt liten kattepus han er... :D
Å flytte gir endringer, og vi jobber med å snu på noen av vanene våre. For eksempel noe så enkelt som oppvask. Hittil har det åpenbart blitt satt på kjøkkenbenken, men nå har vi som sagt for første gang oppvaskmaskin. Så nå må jeg lære meg at ting kan settes rett inn i den... Med en gang, ikke bare når den skal startes...
Der vi bodde før, var det bare å åpne utgangsdøra, krysse gangveien, og så var vi i turterreng og X'en kunne gjøre sitt av bimmelim og bommelom. Nå bor vi noe annerledes, og det står eksplisitt i borettslagets ordensregler at lufting på området ikke er lov - og selvfølgelig føyer en seg etter det. Men X'en har ikke lest reglene, og er vant til å få tisse med en gang hun er ute av døra. Så nå jobber vi med prosjekt "holde seg til vi er inne på turstien". Det er snakk om kanskje hundre meter, så det er ikke akkurat dyremishandling - bare vaner som må snues.
Det burde ikke være noe problem for X'en, hun tilpasser seg lett. Vi har jo også flyttet med jobben, og det tok ikke mange turene hit før hun kunne veien. Hun vet nå hvilke dører vi skal inn, om de åpnes innover eller utover, hvilken vei vi skal ta når vi kommer ut heisen, hvor kontoret mitt er, også videre. Vanedyr :)
I en tidligere blogg snakket jeg om noen uoffisielle stevner i mars jeg planla å gå - men det endte med at jeg droppet dem. Dels fordi jeg var redd for smittefare og unødvendig stress, siden X'en ville være henholdsvis 16 og 23 dager drektig på de to konkurransene - det er jo en periode som i all litteratur trekkes fram som sårbar og risikofylt, siden fosterblærene da skal feste seg. Mulig jeg overdriver og er litt for mye hønemor, men jeg tar ingen sjanser. Dels trengte vi også de dagene for flyttingen, noe måtte nedprioriteres. Men jeg studerer terminlista, og vurderer å melde på til noe i mai, i fall hun går tom. Påmeldingsfristen har ikke gått ut enda, så jeg kan se an hvordan treningen går først... Det blir mer og mer barmark, og mulig å trene uten å skli på is eller vasse i snø.
Det er flere som har etterlyst bilder, og det har blitt dårlig med det fordi den stasjonære maskinen ikke har vært satt sammen. Det er på den jeg laster ned, sorterer, lagrer og redigerer bilder, så foreløpig er alt på kamera. Men jeg håper å få gjort noe med det snart.
Nå gleder jeg meg til helg. Selv om det nok blir en del timer brukt i heimen, skal vi nok få til litt kos og litt fri også. Men påskeferie blir det ikke helt enda. Jeg skal jobbe fullt de tre dagene - alt av ferie og avspasering spares i håp om valper. Jeg jobber også over arbeidstid for å samle enda mer avspasering når jeg kan. Det blir vel gjennomsnittlig en halvtime ekstra hver dag, alle monner drar. Onsdag skal vi egentlig jobbe fem timer, men jeg kliner til med full dag. Håper jeg får igjen for det i mai, i form av valper...
Nevnte jeg at jeg bare tenker på valper for tiden, og at jeg håper så sterkt på at hun er drektig at jeg kunne gitt hva som helst for et kull? Ventetiden brukes til å nyte andres blogger, bilder og filmer av valper - jeg er valpesyk...
22. mars 2010
Vi har flyttet
Phuh, en ekstremt hektisk uke er vel overstått, nå kan tempoet roes ned, en kan finne tilbake til hvilepuls, og kose seg litt mer i hverdagen.
I uka som gikk har vi kjørt et stramt løp med effektiv tidsutnyttelse, for å bli ferdig med både oppussing og pakking.
Vi har fått låne en del verktøy og maskiner av snille svoger, siden vi ikke hadde så mye slikt selv. Målet var å bli ferdig med den delen av oppussing hvor vi trengte det utstyret innen utgangen av helga, slik at han kunne få tilbake sakene sine. Men søndag ettermiddag måtte vi kaste inn håndkleet og innse at vi hadde begitt oss ut på et for vanskelig prosjekt, og starte på nytt. Det vil si at vi må gjøre noen nye innkjøp, men heldigvis hadde ikke snille svoger noen snekringsplaner framover, så vi kunne bare beholde sakene en stund til. Men vi vil jo gjerne bli ferdig, så vi lager oss en deadline som gulrot og pisk - til helga skal hunderommet være ferdig oppusset!
Det har gått noen flere timer til det arbeidet enn forventet - ting tar tid, særlig når en gjør ting en ikke har gjort før, må prøve seg fram, kommer over utfordringer en ikke hadde tenkt på, må rette opp feil en har gjort... Bare det å male lister tar tid, det skal to-tre strøk til, og hvert strøk trenger fire-fem timer på å tørke - da får en ikke så kjapp progresjon i arbeidet. Heldigvis hadde vi mer enn nok å pakke, sortere, rydde og forberede med flyttingen fra gamleleiligheten, så vi har pendlet mellom de to boligene. Fordelen ved å flytte cirka 500 meter :)
Tirsdag var jeg i nyhuset for å male, og X'en var med meg. Været var pent, så jeg hadde døra stående på vid gap for å få luftet ut lukten av maling og trespon. Foran inngangsdøra har vi en fin platting, så X'en lå og koste seg i snø og sol. Jeg malte vinduskarmene i et vindu vendt ut mot fronten, så jeg kunne se henne hele tiden. Men så ble jeg ferdig med jobben, og gikk til stua for å male listene som lå der på bukker med papplater under.
Når jobben er ferdig, går jeg ut for å ta en prat med X'en. Men der er ingen X! Jeg roper, men ingen respons. Porten er lukket. Inn igjen for å sjekke alle rom, selv om jeg tror jeg burde hørt henne om hun kom inn igjen. Hun har vært uten oppsyn i maks tyve minutter. Jeg finner henne ikke i et eneste rom, sjekker selv de rommene hvor jeg ikke har åpnet dørene i dag. Ingen hund. Tankene svirrer i hodet - har noen åpnet porten og sluppet henne løs? Har hun klart å hoppe over grinda? Hvorfor skulle hun gjøre det? Hun har aldri stukket av når hun er løs hos pappa, for eksempel, hvorfor starte nå?
Jeg går ut av hagen vår, speider, roper - og hvem er det som dukker opp rundt et hjørne og titter på meg? Jo, der var X'en på vift. Hun blir med inn i hagen igjen, og jeg lukker porten godt. Mens jeg står og fabulerer på hvordan hun kom seg ut, kommer naboen hjem. X'en oppdager deres firbeinte medlem, og braser gjennom hekken for å hilse på. Mysteriet løst... Jeg hadde ikke sett for meg at det var mulig for en stor berner, jeg trodde hekken var for tett til at det var mulig. Jeg trodde vel ikke at hun ville ansett det som en potensiell utvei heller... Så her blir det gjerde utover våren! Vi får tenke ut noe lurt, for jeg vil ikke rive den fine hekken, men vi må ha et stengsel på innsiden. Mon tro om det holder med noe hønsenetting, som hekken kan vokse seg inn i, så vi slipper et synlig tregjerde innenfor hekken?
Jaja, X'en fikk hilst på Babben (naboens 12 år gamle labrador), og ble invitert med inn for å se i lekekassa, og de to damene kom lykkelige ut igjen med hver sin and i munnen. X'en er liksom så innmari sjenert når det kommer til andre hunder... Men da har hun hilst på naboen - som for øvrig har hatt berner før, og forhåpentligvis kan de på fire bein ha glede av hverandre. Hun virket betydelig sprekere enn det jeg ser for meg at en tolvåring er, hvor gamle blir egentlig labradorer?
Fredag var den store flyttedagen. Vaske litt i nyhuset så ikke alt som flyttes inn blir stående i sagspon, kjøre til svogers for å låne tilhenger og ta over en del ting de har lagret for oss, videre til pappa for å hente siste rest av flyttelasset mitt der og sette igjen X'en. Rygge med fullastet henger, for første gang, overlevde det også. Tilbake til Oslo, med omkjøring på grunn av trafikkulykke. Klokka fem kom svogers med flyttebil, svigers i egen bil og pappa i egen bil. Svoger og Hans begynte å tømme boden, mens vi andre tømte leiligheten og fylte flyttebilen. Innimellom rakk vi å spise pizza også, det hører med når en flytter. Så til huset vårt, tømme personbiler, henger og flyttebilen. Vaskemaskin monteres, oppvaskmaskin får vi på plass med litt saging i kjøkkeninnredning (det er første gang vi har oppvaskmaskin, det skal bli en luksus jeg kjenner jeg kan bli glad i! Vi har fått overta en gratis, tusen takk!), kjøleskap plasseres og prosjekt "snu dørene" igangsettes for å kunne åpne de fra en mer naturlig vinkel med tanke på skapets plassering. Men vi mangler en skrue for å få det til... Svogers demonstrerer noen enorme muskel- og logistikkevner når de får opp et meget vakkert og meget stort og meget uhåndterlig skap til andre etasje. På under seks timer tømmer vi en bolig og fyller den neste - et utrolig tempo, selv om vi var syv personer om jobben.
Tusen, tusen takk for hjelpen - uvurderlig!
Og selvfølgelig takk for skryt, veldig hyggelig å høre at også andre synes vi har gjort et godt kjøp. Hehe, og som noen konkluderte, så er det høy standard på dagens hunderom :D
Lørdag fikk vi gjort en rekke praktiske ærend, kjekt å utnytte at en har henger tilgjengelig. Elkjøp hadde ikke den skruen vi trengte til kjøleskapet, så den må vi bestille. Det meste av dagen tilbringes i leiligheten for å vaske ned - huseier hadde visning i går, og vi hadde lovet at det skulle se litt anstendig ut der. Så det ble full skuring i håp om at vi ikke behøver komme tilbake - leiligheten vasket fra topp til tå. I snødrevet som kom på søndag sto jeg på terrassen og vasket vinduer utvendig...
Etterpå var det igjen å kjøre til svogers for å levere tilbake henger, og deretter til pappa for å hente X'en. Pappa ventet med middagen klar, snille mannen.
Det ble borti 50 mils kjøring den helga, kjenner jeg er litt lei av E6 fra Oslo til Sarpsborg nå, tre tur-returer på ei uke.
På lørdagskvelden lagde vi oss vår første middag i selveid hus, jeg er sikker på at maten smakte mye bedre. Litt avslapping foran TV'n (også den overtatt gratis, fra en venn av svigers (og min gamle fransklærer)) og oppdagelsesferd av våre kanalmuligheter, før vi tok et par timer med utpakking. Det ser ut til at det meste på kjøkkenet er på plass. Jeg mangler en eske med middagstallerkener, suppeboller og noen ildfaste former, men den ligger sikkert i kaoset. Muligens mer også, men det er det jeg kommer på akkurat nå. Også har vi vært så heldig å få overta kjøkkenbord og stoler, så jeg må bare få hentet det. Godt å ha kjøkkenet oppe og gå, mat må en jo ha hver dag. Jeg har tanker om pynt og stil, men det kommer senere.
Hans har fått pakket ut mye av sine klær, men jeg vil gjøre noen endringer i garderobeskapet mitt først.
På kontoret er pulter og hyller satt opp, internett fungerer, og det er bare å få opp maskinene. Dog må vi skaffe en trådløs router, for nå har vi ledningsbasert internett, og det fungerer ikke for to kontorrotter som oss.
Badene er utforsket, dog har jeg til gode å få testet badekaret. Men radioen i dusjen er testet, og konseptet virker jo genialt, men i praksis bråker vannet for mye til at jeg hører radioen... Jaja, det er neppe et katta i sekken-kjøp av den grunn. :D
Utover i uka blir det et IKEA-besøk, jeg skriver handleliste/ønskeliste, så får Hans som vanlig begrense meg litt... I stua har vi ikke fått møblert noe særlig, og det er fremdeles en drøss med esker å pakke ut. Vi må finne et system for bodene, hva som skal være hvor. Det er mye å gjøre, men nå er vi på plass, nå er vi i vårt hjem, og kan roe ned tempoet litt, nå har vi ingenting vi skal rekke - annet enn en eventuell fødsel, men det er enda lang tid igjen.
Nå er det tilbake til hverdagen, og jeg lover å være mer tilgjengelig for venner som har etterlyst meg... Jeg skal bli en bedre hundeeier, og jeg skal bruke fritiden min til litt mer enn bare banankasser. I dag har jeg vært i møte i stevnekomiteen til OODK, og i morgen lurer jeg på om jeg skal ta en tur på bernerhytta igjen.
Og snart er det påske! Jeg skal riktignok jobbe fullt de tre dagene, alt av avspasering spares til et eventuelt kull, men det skal bli godt med noen fridager og litt lavere tempo på jobben. For vi har nemlig flyttet på jobben også - det gjorde vi tirsdag til torsdag denne uka, kjempefin oppvarming til egen dyst, og ikke mildt lei pakking når du gjør det hele dagen på jobb og deretter hele kvelden hjemme... Og arbeidet har jo hopet seg opp de dagene vi ikke var operative, så det er litt busy nå. Men i høytidene roer aktiviteten på mail og telefon seg betydelig, så en kan bli ajour med alt annet.
I uka som gikk har vi kjørt et stramt løp med effektiv tidsutnyttelse, for å bli ferdig med både oppussing og pakking.
Vi har fått låne en del verktøy og maskiner av snille svoger, siden vi ikke hadde så mye slikt selv. Målet var å bli ferdig med den delen av oppussing hvor vi trengte det utstyret innen utgangen av helga, slik at han kunne få tilbake sakene sine. Men søndag ettermiddag måtte vi kaste inn håndkleet og innse at vi hadde begitt oss ut på et for vanskelig prosjekt, og starte på nytt. Det vil si at vi må gjøre noen nye innkjøp, men heldigvis hadde ikke snille svoger noen snekringsplaner framover, så vi kunne bare beholde sakene en stund til. Men vi vil jo gjerne bli ferdig, så vi lager oss en deadline som gulrot og pisk - til helga skal hunderommet være ferdig oppusset!
Det har gått noen flere timer til det arbeidet enn forventet - ting tar tid, særlig når en gjør ting en ikke har gjort før, må prøve seg fram, kommer over utfordringer en ikke hadde tenkt på, må rette opp feil en har gjort... Bare det å male lister tar tid, det skal to-tre strøk til, og hvert strøk trenger fire-fem timer på å tørke - da får en ikke så kjapp progresjon i arbeidet. Heldigvis hadde vi mer enn nok å pakke, sortere, rydde og forberede med flyttingen fra gamleleiligheten, så vi har pendlet mellom de to boligene. Fordelen ved å flytte cirka 500 meter :)
Tirsdag var jeg i nyhuset for å male, og X'en var med meg. Været var pent, så jeg hadde døra stående på vid gap for å få luftet ut lukten av maling og trespon. Foran inngangsdøra har vi en fin platting, så X'en lå og koste seg i snø og sol. Jeg malte vinduskarmene i et vindu vendt ut mot fronten, så jeg kunne se henne hele tiden. Men så ble jeg ferdig med jobben, og gikk til stua for å male listene som lå der på bukker med papplater under.
Når jobben er ferdig, går jeg ut for å ta en prat med X'en. Men der er ingen X! Jeg roper, men ingen respons. Porten er lukket. Inn igjen for å sjekke alle rom, selv om jeg tror jeg burde hørt henne om hun kom inn igjen. Hun har vært uten oppsyn i maks tyve minutter. Jeg finner henne ikke i et eneste rom, sjekker selv de rommene hvor jeg ikke har åpnet dørene i dag. Ingen hund. Tankene svirrer i hodet - har noen åpnet porten og sluppet henne løs? Har hun klart å hoppe over grinda? Hvorfor skulle hun gjøre det? Hun har aldri stukket av når hun er løs hos pappa, for eksempel, hvorfor starte nå?
Jeg går ut av hagen vår, speider, roper - og hvem er det som dukker opp rundt et hjørne og titter på meg? Jo, der var X'en på vift. Hun blir med inn i hagen igjen, og jeg lukker porten godt. Mens jeg står og fabulerer på hvordan hun kom seg ut, kommer naboen hjem. X'en oppdager deres firbeinte medlem, og braser gjennom hekken for å hilse på. Mysteriet løst... Jeg hadde ikke sett for meg at det var mulig for en stor berner, jeg trodde hekken var for tett til at det var mulig. Jeg trodde vel ikke at hun ville ansett det som en potensiell utvei heller... Så her blir det gjerde utover våren! Vi får tenke ut noe lurt, for jeg vil ikke rive den fine hekken, men vi må ha et stengsel på innsiden. Mon tro om det holder med noe hønsenetting, som hekken kan vokse seg inn i, så vi slipper et synlig tregjerde innenfor hekken?
Jaja, X'en fikk hilst på Babben (naboens 12 år gamle labrador), og ble invitert med inn for å se i lekekassa, og de to damene kom lykkelige ut igjen med hver sin and i munnen. X'en er liksom så innmari sjenert når det kommer til andre hunder... Men da har hun hilst på naboen - som for øvrig har hatt berner før, og forhåpentligvis kan de på fire bein ha glede av hverandre. Hun virket betydelig sprekere enn det jeg ser for meg at en tolvåring er, hvor gamle blir egentlig labradorer?
Fredag var den store flyttedagen. Vaske litt i nyhuset så ikke alt som flyttes inn blir stående i sagspon, kjøre til svogers for å låne tilhenger og ta over en del ting de har lagret for oss, videre til pappa for å hente siste rest av flyttelasset mitt der og sette igjen X'en. Rygge med fullastet henger, for første gang, overlevde det også. Tilbake til Oslo, med omkjøring på grunn av trafikkulykke. Klokka fem kom svogers med flyttebil, svigers i egen bil og pappa i egen bil. Svoger og Hans begynte å tømme boden, mens vi andre tømte leiligheten og fylte flyttebilen. Innimellom rakk vi å spise pizza også, det hører med når en flytter. Så til huset vårt, tømme personbiler, henger og flyttebilen. Vaskemaskin monteres, oppvaskmaskin får vi på plass med litt saging i kjøkkeninnredning (det er første gang vi har oppvaskmaskin, det skal bli en luksus jeg kjenner jeg kan bli glad i! Vi har fått overta en gratis, tusen takk!), kjøleskap plasseres og prosjekt "snu dørene" igangsettes for å kunne åpne de fra en mer naturlig vinkel med tanke på skapets plassering. Men vi mangler en skrue for å få det til... Svogers demonstrerer noen enorme muskel- og logistikkevner når de får opp et meget vakkert og meget stort og meget uhåndterlig skap til andre etasje. På under seks timer tømmer vi en bolig og fyller den neste - et utrolig tempo, selv om vi var syv personer om jobben.
Tusen, tusen takk for hjelpen - uvurderlig!
Og selvfølgelig takk for skryt, veldig hyggelig å høre at også andre synes vi har gjort et godt kjøp. Hehe, og som noen konkluderte, så er det høy standard på dagens hunderom :D
Lørdag fikk vi gjort en rekke praktiske ærend, kjekt å utnytte at en har henger tilgjengelig. Elkjøp hadde ikke den skruen vi trengte til kjøleskapet, så den må vi bestille. Det meste av dagen tilbringes i leiligheten for å vaske ned - huseier hadde visning i går, og vi hadde lovet at det skulle se litt anstendig ut der. Så det ble full skuring i håp om at vi ikke behøver komme tilbake - leiligheten vasket fra topp til tå. I snødrevet som kom på søndag sto jeg på terrassen og vasket vinduer utvendig...
Etterpå var det igjen å kjøre til svogers for å levere tilbake henger, og deretter til pappa for å hente X'en. Pappa ventet med middagen klar, snille mannen.
Det ble borti 50 mils kjøring den helga, kjenner jeg er litt lei av E6 fra Oslo til Sarpsborg nå, tre tur-returer på ei uke.
På lørdagskvelden lagde vi oss vår første middag i selveid hus, jeg er sikker på at maten smakte mye bedre. Litt avslapping foran TV'n (også den overtatt gratis, fra en venn av svigers (og min gamle fransklærer)) og oppdagelsesferd av våre kanalmuligheter, før vi tok et par timer med utpakking. Det ser ut til at det meste på kjøkkenet er på plass. Jeg mangler en eske med middagstallerkener, suppeboller og noen ildfaste former, men den ligger sikkert i kaoset. Muligens mer også, men det er det jeg kommer på akkurat nå. Også har vi vært så heldig å få overta kjøkkenbord og stoler, så jeg må bare få hentet det. Godt å ha kjøkkenet oppe og gå, mat må en jo ha hver dag. Jeg har tanker om pynt og stil, men det kommer senere.
Hans har fått pakket ut mye av sine klær, men jeg vil gjøre noen endringer i garderobeskapet mitt først.
På kontoret er pulter og hyller satt opp, internett fungerer, og det er bare å få opp maskinene. Dog må vi skaffe en trådløs router, for nå har vi ledningsbasert internett, og det fungerer ikke for to kontorrotter som oss.
Badene er utforsket, dog har jeg til gode å få testet badekaret. Men radioen i dusjen er testet, og konseptet virker jo genialt, men i praksis bråker vannet for mye til at jeg hører radioen... Jaja, det er neppe et katta i sekken-kjøp av den grunn. :D
Utover i uka blir det et IKEA-besøk, jeg skriver handleliste/ønskeliste, så får Hans som vanlig begrense meg litt... I stua har vi ikke fått møblert noe særlig, og det er fremdeles en drøss med esker å pakke ut. Vi må finne et system for bodene, hva som skal være hvor. Det er mye å gjøre, men nå er vi på plass, nå er vi i vårt hjem, og kan roe ned tempoet litt, nå har vi ingenting vi skal rekke - annet enn en eventuell fødsel, men det er enda lang tid igjen.
Nå er det tilbake til hverdagen, og jeg lover å være mer tilgjengelig for venner som har etterlyst meg... Jeg skal bli en bedre hundeeier, og jeg skal bruke fritiden min til litt mer enn bare banankasser. I dag har jeg vært i møte i stevnekomiteen til OODK, og i morgen lurer jeg på om jeg skal ta en tur på bernerhytta igjen.
Og snart er det påske! Jeg skal riktignok jobbe fullt de tre dagene, alt av avspasering spares til et eventuelt kull, men det skal bli godt med noen fridager og litt lavere tempo på jobben. For vi har nemlig flyttet på jobben også - det gjorde vi tirsdag til torsdag denne uka, kjempefin oppvarming til egen dyst, og ikke mildt lei pakking når du gjør det hele dagen på jobb og deretter hele kvelden hjemme... Og arbeidet har jo hopet seg opp de dagene vi ikke var operative, så det er litt busy nå. Men i høytidene roer aktiviteten på mail og telefon seg betydelig, så en kan bli ajour med alt annet.
17. mars 2010
Valpeplaner lansert
Nå er valpeplanene endelig offentliggjort på hjemmesiden - jeg vet flere har vært nysgjerrig på hannhundvalg, men hjemmesiden har blitt nedprioritert i flyttekaoset. Det tar lengre tid å lage en fem generasjoners stamtavle i HTML enn å kludre litt i bloggen, og jeg ville presentere ham ordentlig når han skulle offentliggjøres.
Jeg vet jo ikke om det blir valper enda, men det er lov å håpe enn så lenge. Og om ikke vi får noen Zorrovalper, kanskje andre kan få øynene opp for denne gode, vakre gutten som for tiden befinner seg i Norge, nærmere bestemt Kirkenes. Det er bare en flyreise unna ;)
Jeg vet jo ikke om det blir valper enda, men det er lov å håpe enn så lenge. Og om ikke vi får noen Zorrovalper, kanskje andre kan få øynene opp for denne gode, vakre gutten som for tiden befinner seg i Norge, nærmere bestemt Kirkenes. Det er bare en flyreise unna ;)
15. mars 2010
Mimreblogg
Her ryddes, sorteres, kastes og ryddes det all mass, og jeg fant igjen Boka om Latrudas fem kull så langt. Artig å lese i den, hvor det er notert fakta rundt hver parring og dertil hørende løpetid, fødselsvekter, utvikling, litt om fødslene.
Vår første parring ”husker” jeg veldig godt, selv om det er henimot umulig – jeg var drøye tre år da det skjedde… Men jeg har nok sett noen bilder og fått høre historier flere ganger. Parringen skjedde i januar i Stockholmsområdet, og det var styggkaldt. Laika og Holly (S.Uch. Nord.V-85 Berntier’s Holiday) fant visstnok tonen veldig godt, og hadde evig lang henging. Det var vinteren over alle vintre (det er jo alltid det i slike historier…). Det var kaldt, kaldere enn kaldest, jeg stabbet rundt som en michelin-baby, godt påkledd og snurpet sammen i bobledress og luer. Har jeg sett på bilder.
Da jeg dro nordover med X’en, tenkte jeg på nettopp denne parringsturen. Kan det bli for kaldt for hunder til å få til en parring? Hvor mye klær må jeg ha på meg for å holde ut en femti minutters henging i borti 30 minus? Veterinæren vi inseminerte hos fortalte uoppfordret om noen kuldeskader på jur og testikler (hannhunders, ikke egne), men ellers gikk det overraskende bra i dette været. Så da så…
Det ble i hvert fall syv valper av den kalde Stockholmsparringen.
Kull nummer to finner jeg ikke så mye info om i boka – antagelig var det en ordinær og problemfri parring, siden den er så åpenbart strippet for anekdoter og mimring. Men det ble seks valper, i hvert fall. Riktignok var det syv fødte, men en tispevalp døde i forbindelse med fjerning av ulveklør, hun mistet for mye blod og visnet hen.
Tredje kullet viser det seg at ble inseminering – jeg hadde glemt det, til jeg leste i boka. Men når jeg ser det skrevet, demrer det for meg. Jeg husker at hannhunden ikke var så ivrig, så vi lurte på om vi kanskje var for tidlig ute. Men eier hadde en annen hannhund, så denne fikk sjekke ut Minnie vår, og det var ingen tvil – det var rett tidspunkt! Denne hannhunden skulle ikke brukes i avl, og vi hadde jo lyst på valper etter han som ikke var interessert. Eller om det var Minnie som ikke ville, jeg husker ikke, jeg var åtte og et halvt år. De fikk ikke til parring, i hvert fall. Så det ble inseminering på veterinærhøyskolen, og senere kom det seks velskapte valper.
Også på det fjerde kullet ble det inseminering, siden hannhunden befant seg i Sveits. Det var importert frossenvare, som av veterinærhøyskolen fikk klar kritikk for kvalitet. Så endte også det meste av sæden med å bli destruert, fordi det knapt sto til liv. Men selv med dårlig sæd, fikk vi et kull på fire. Riktignok en dødfødt, men i hvert fall et godt resultat med tanke på utgangspunktet.
Det er slike historier jeg liker å mimre tilbake til og grunne på, her jeg sitter med tispe som er inseminert på ikke optimalt vis… Det kan bli valper lell, jeg knuger på håpet!
Så hadde vi fire forsøk på kull på Tabitha som ikke gikk – først inseminering med ovennevnte utvannete sæd fra Sveits. Så tok vi turen til Skåne, hvor det ikke var helt kjemi mellom hannhund og tispe, og det derfor endte med inseminering. Fremdeles ingen valper. Nytt forsøk med tredje hannhund, som også bodde i Sverige, hvor det ble parring uten heng – og ingen valper. Vi forsøkte samme hannhund på et fjerde forsøk, men heller ikke nå ble det valper. Til slutt fikk tispa livmorbetennelse, og måtte fjerne alt inventaret…
Det er en historie jeg ikke liker å tenke på, ting skal ikke være så vanskelig. Hvor mye penger som gikk i de forsøkene aner jeg ikke, men nok til at jeg ser mamma har skrevet navneforslag i boka: Latruda’s Expensive Memory Tabitha.
Så langt har jeg brukt over 15.000 på denne parringen – blir det en Latrudas Fattigmann?
Men så kom femte kullet, hvor vi fant en hannhund bare tre mil unna, og det ble fire parringer fire dager på rad. Der ble det riktignok keisersnitt på grunn av pressveer som ikke kom i gang, men det ble i hvert fall en lykkelig slutt med seks valper. Jeg foreslo at en av valpene skulle hete Latruda’s Endelig, da det nå var åtte år siden sist kull, men ble nedstemt i familierådet.
Jeg venter spent på å få skrive det neste kapittelet i Latrudas historie… Det er over 11 år siden sist kull…
Vår første parring ”husker” jeg veldig godt, selv om det er henimot umulig – jeg var drøye tre år da det skjedde… Men jeg har nok sett noen bilder og fått høre historier flere ganger. Parringen skjedde i januar i Stockholmsområdet, og det var styggkaldt. Laika og Holly (S.Uch. Nord.V-85 Berntier’s Holiday) fant visstnok tonen veldig godt, og hadde evig lang henging. Det var vinteren over alle vintre (det er jo alltid det i slike historier…). Det var kaldt, kaldere enn kaldest, jeg stabbet rundt som en michelin-baby, godt påkledd og snurpet sammen i bobledress og luer. Har jeg sett på bilder.
Da jeg dro nordover med X’en, tenkte jeg på nettopp denne parringsturen. Kan det bli for kaldt for hunder til å få til en parring? Hvor mye klær må jeg ha på meg for å holde ut en femti minutters henging i borti 30 minus? Veterinæren vi inseminerte hos fortalte uoppfordret om noen kuldeskader på jur og testikler (hannhunders, ikke egne), men ellers gikk det overraskende bra i dette været. Så da så…
Det ble i hvert fall syv valper av den kalde Stockholmsparringen.
Kull nummer to finner jeg ikke så mye info om i boka – antagelig var det en ordinær og problemfri parring, siden den er så åpenbart strippet for anekdoter og mimring. Men det ble seks valper, i hvert fall. Riktignok var det syv fødte, men en tispevalp døde i forbindelse med fjerning av ulveklør, hun mistet for mye blod og visnet hen.
Tredje kullet viser det seg at ble inseminering – jeg hadde glemt det, til jeg leste i boka. Men når jeg ser det skrevet, demrer det for meg. Jeg husker at hannhunden ikke var så ivrig, så vi lurte på om vi kanskje var for tidlig ute. Men eier hadde en annen hannhund, så denne fikk sjekke ut Minnie vår, og det var ingen tvil – det var rett tidspunkt! Denne hannhunden skulle ikke brukes i avl, og vi hadde jo lyst på valper etter han som ikke var interessert. Eller om det var Minnie som ikke ville, jeg husker ikke, jeg var åtte og et halvt år. De fikk ikke til parring, i hvert fall. Så det ble inseminering på veterinærhøyskolen, og senere kom det seks velskapte valper.
Også på det fjerde kullet ble det inseminering, siden hannhunden befant seg i Sveits. Det var importert frossenvare, som av veterinærhøyskolen fikk klar kritikk for kvalitet. Så endte også det meste av sæden med å bli destruert, fordi det knapt sto til liv. Men selv med dårlig sæd, fikk vi et kull på fire. Riktignok en dødfødt, men i hvert fall et godt resultat med tanke på utgangspunktet.
Det er slike historier jeg liker å mimre tilbake til og grunne på, her jeg sitter med tispe som er inseminert på ikke optimalt vis… Det kan bli valper lell, jeg knuger på håpet!
Så hadde vi fire forsøk på kull på Tabitha som ikke gikk – først inseminering med ovennevnte utvannete sæd fra Sveits. Så tok vi turen til Skåne, hvor det ikke var helt kjemi mellom hannhund og tispe, og det derfor endte med inseminering. Fremdeles ingen valper. Nytt forsøk med tredje hannhund, som også bodde i Sverige, hvor det ble parring uten heng – og ingen valper. Vi forsøkte samme hannhund på et fjerde forsøk, men heller ikke nå ble det valper. Til slutt fikk tispa livmorbetennelse, og måtte fjerne alt inventaret…
Det er en historie jeg ikke liker å tenke på, ting skal ikke være så vanskelig. Hvor mye penger som gikk i de forsøkene aner jeg ikke, men nok til at jeg ser mamma har skrevet navneforslag i boka: Latruda’s Expensive Memory Tabitha.
Så langt har jeg brukt over 15.000 på denne parringen – blir det en Latrudas Fattigmann?
Men så kom femte kullet, hvor vi fant en hannhund bare tre mil unna, og det ble fire parringer fire dager på rad. Der ble det riktignok keisersnitt på grunn av pressveer som ikke kom i gang, men det ble i hvert fall en lykkelig slutt med seks valper. Jeg foreslo at en av valpene skulle hete Latruda’s Endelig, da det nå var åtte år siden sist kull, men ble nedstemt i familierådet.
Jeg venter spent på å få skrive det neste kapittelet i Latrudas historie… Det er over 11 år siden sist kull…
13. mars 2010
Levealder
For de som er litt engasjert i berner sennenhunden, er ikke spørsmål rundt levealder ukjent. Hvorfor er gjennomsnittalderen så lav? Hva kan vi gjøre? Hvilke strategier skal legges?
Kunnskap og informasjon vil alltid være viktig i avlsarbeid og raseforedling. Jeg er veldig glad for at NBSK har innført Still going strong-lista, så en kan vite hvilke gamle bernere vi faktisk har i dette landet. Både for å vite hvilke eldre hannhunder en kan vurdere for avl, for å få mer oversikt over hvilke linjer som gir gamle hunder, og for å synliggjøre at ikke alle faller om fem år gamle av kreft. I skrivende stund er det 72 bernere på lista - og jeg må få gjenta min oppfordring i siste nummer av Berner'n: Få de gamle bernerne på utstilling, vis de fram i veteranklasse, synliggjør at rasen kan få veteraner, vær stolt av god, gammel årgang! Og selv om jeg har sagt det før, må jeg igjen få gi honnør til de avdelingene som lar veteraner stille gratis på de ulike spesialene, jeg tror det gjør at flere veteraner stilles.
En annen oppfordring går selvfølgelig til alle oppdrettere i landet om å rapportere inn avkom som kvalifiserer til å stå på lista ved å ha fylt åtte år, hold lista mest mulig oppdatert og levende!
Det jeg nå savner, er en liste over de bernerne som har blitt gamle, selv om de ikke lenger lever. Det er flott å få sin berner på Still going strong-lista, og det er herlig å kunne ha en hund på lista lenge. Det er desto tristere å se at navn har forsvunnet siden sist oppdatering. Jeg kunne tenke meg en liste over bernere som har blitt over åtte år, selv om de ikke lever lenger, en form for levealdersoversikt. Den lista ville vært en viktig ressurs i avlsarbeidet, hvor en dermed kan sjekke levealder generasjoner bakover.
Forslaget er kastet over til NBSK, jeg håper det finnes både personressurser og tekniske løsninger for å få det til. Så vil jeg få takke for Still going strong-lista, jeg blir oppriktig glad hver gang nye navn kan legges til, og jeg blir oppriktig vemodig når et navn må fjernes. Men den er verdifull, og jeg håper at ikke bare jeg ser verdien av oversikten. Det burde være prestisje for en oppdretter å ha avkom på lista, når en tenker på realitetene for rasens levealder. Jeg er i hvert fall stolt av at fem av seks valper i vårt forrige kull nådde veteranalder, og den sjette manglet bare et par måneder på å nå samme milepæl. For familiehundens eiere er det viktigere, enn om den blir champion.
Det er lenge siden grensene til Europa ble åpnet, og det er stor utveksling av avlsdyr. I min "smurfing på nett" har jeg kommet over tilsvarende Still going strong-lister i andre land, og i fall ikke alle andre vet om dem kommer de her:
Finland
Levealder for cirka 700 finske bernere, uansett dødstidspunkt (åpnes i excel). Dokumentet sist oppdatert februar 2010, for nyere oppdateringer følg med her.
Still going strong (åpnes i PDF). Dokument sist oppdatert august 2009, for nyere oppdateringer følg med her.
Levealder OG dødsårsak for over 300 finske bernere (åpnes i excel). Dokument sist oppdatert februar 2010, for nyere oppdateringer følg med her. Dokumentet er på finsk, men ved hjelp av Google Translate får du en viss forståelse av dødsårsak.
Danmark:
Still going strong - vær oppmerksom på at berneren må ha fylt ni år for å komme med på denne lista.
Storbritannia:
Still going strong, over åtte år. Med bilder av en del også.
Gone but not forgotten - hunder som nå har gått bort, men passerte åtte år.
En bildeside for bernere som har passert ti år - send gjerne inn bilde, de tar imot utlendinger også!
Vet du om interessante sider og oversikter for levealder på rasen? Legg gjerne igjen en kommentar med tips!
Kunnskap og informasjon vil alltid være viktig i avlsarbeid og raseforedling. Jeg er veldig glad for at NBSK har innført Still going strong-lista, så en kan vite hvilke gamle bernere vi faktisk har i dette landet. Både for å vite hvilke eldre hannhunder en kan vurdere for avl, for å få mer oversikt over hvilke linjer som gir gamle hunder, og for å synliggjøre at ikke alle faller om fem år gamle av kreft. I skrivende stund er det 72 bernere på lista - og jeg må få gjenta min oppfordring i siste nummer av Berner'n: Få de gamle bernerne på utstilling, vis de fram i veteranklasse, synliggjør at rasen kan få veteraner, vær stolt av god, gammel årgang! Og selv om jeg har sagt det før, må jeg igjen få gi honnør til de avdelingene som lar veteraner stille gratis på de ulike spesialene, jeg tror det gjør at flere veteraner stilles.
En annen oppfordring går selvfølgelig til alle oppdrettere i landet om å rapportere inn avkom som kvalifiserer til å stå på lista ved å ha fylt åtte år, hold lista mest mulig oppdatert og levende!
Det jeg nå savner, er en liste over de bernerne som har blitt gamle, selv om de ikke lenger lever. Det er flott å få sin berner på Still going strong-lista, og det er herlig å kunne ha en hund på lista lenge. Det er desto tristere å se at navn har forsvunnet siden sist oppdatering. Jeg kunne tenke meg en liste over bernere som har blitt over åtte år, selv om de ikke lever lenger, en form for levealdersoversikt. Den lista ville vært en viktig ressurs i avlsarbeidet, hvor en dermed kan sjekke levealder generasjoner bakover.
Forslaget er kastet over til NBSK, jeg håper det finnes både personressurser og tekniske løsninger for å få det til. Så vil jeg få takke for Still going strong-lista, jeg blir oppriktig glad hver gang nye navn kan legges til, og jeg blir oppriktig vemodig når et navn må fjernes. Men den er verdifull, og jeg håper at ikke bare jeg ser verdien av oversikten. Det burde være prestisje for en oppdretter å ha avkom på lista, når en tenker på realitetene for rasens levealder. Jeg er i hvert fall stolt av at fem av seks valper i vårt forrige kull nådde veteranalder, og den sjette manglet bare et par måneder på å nå samme milepæl. For familiehundens eiere er det viktigere, enn om den blir champion.
Det er lenge siden grensene til Europa ble åpnet, og det er stor utveksling av avlsdyr. I min "smurfing på nett" har jeg kommet over tilsvarende Still going strong-lister i andre land, og i fall ikke alle andre vet om dem kommer de her:
Finland
Levealder for cirka 700 finske bernere, uansett dødstidspunkt (åpnes i excel). Dokumentet sist oppdatert februar 2010, for nyere oppdateringer følg med her.
Still going strong (åpnes i PDF). Dokument sist oppdatert august 2009, for nyere oppdateringer følg med her.
Levealder OG dødsårsak for over 300 finske bernere (åpnes i excel). Dokument sist oppdatert februar 2010, for nyere oppdateringer følg med her. Dokumentet er på finsk, men ved hjelp av Google Translate får du en viss forståelse av dødsårsak.
Danmark:
Still going strong - vær oppmerksom på at berneren må ha fylt ni år for å komme med på denne lista.
Storbritannia:
Still going strong, over åtte år. Med bilder av en del også.
Gone but not forgotten - hunder som nå har gått bort, men passerte åtte år.
En bildeside for bernere som har passert ti år - send gjerne inn bilde, de tar imot utlendinger også!
Vet du om interessante sider og oversikter for levealder på rasen? Legg gjerne igjen en kommentar med tips!
12. mars 2010
Crufts 2010
I går ble en dag for mimring - det føles som om det ikke er lenge siden vi tok turen til Birmingham for å delta på Crufts, men det er altså ett år siden... I går dro Crufts i gang igjen, og berner ble bedømt. Og resultater oppdateres jevnlig gjennom dagen, så jeg var rimelig aktiv på F5-knappen for å se hva som skjedde der. Jeg har ikke hørt om noen norske bernere som skulle i ilden, i hvert fall var det ingen norskeide bernere på resultatlista. Men en norskoppdrettet bernerhanne som bor i Ungarn ble plassert i veteranklassen - Siktor the Showmaker av Milkcreek. Og en annen sterk prestasjon er tispen som fikk reserve-CC, Clashaidy Nidelva Flowing of Balahunz. Hun er etter hva jeg forstår datter av norskfødte Dale Gudbrand's C-Geilo ZaLa. Les navnet hennes en gang til. Trøndere, noe dere kjenner igjen? ;)
Full resultatoversikt finnes her. Mulig jeg har oversett andre fine norskættede resultat, det beklager jeg, jeg bare googlet de to beste i hvert kjønn.
Ellers skrider oppussingen framover, om enn sakte. Ting Tar Tid. Særlig når en ikke alltid vet helt hva en holder på med. Men i går ble vi i hvert fall ferdig med fyll-listene til dør og vindu på valperommet. Så da kan vi kappe til og male de egentlige listene, kanskje vi klarer det i løpet av neste uke? Da er det bare lister oppe og nede på veggene igjen. Ja, og alt dette skal males, samt vinduskarmen som er der fra før av. En har rett og slett ikke tid til å jobbe når en pusser opp, det er ikke så mange timer etter jobb en har til utnyttelse, i hvert fall ikke om en også skal rydde, sortere, kaste og pakke der en enda bor... I går var jeg ansvarlig for den elektriske slipemaskinen, og huhei så tungt! Jeg er venstrehendt, men den dumme boksen er skrudd sammen slik at en må holde inn sikkerhetsknapp og kjøreknapp samtidig, og det er bare mulig med høyrehånda. Urettferdig... I dag er jeg lemster i høyre tommel, og kjenner det litt i høyre side av ryggen etter å ha brukt en side av kroppen som vanligvis bare slenger etter min dominante venstreside... Men, spikerpistol kan brukes med begge hender, og spikerpistol er heftig!
Denne uka har X'en og jeg trent litt lydighet, lenge siden sist, men nå som det dukker opp snøfrie flekker kan en få gjort litt moro igjen. Vi plukket opp dekk under marsj igjen, og det er så gøy å se hvor mye hun husker enda det må være flere måneder siden vi var innom øvelsen sist. Jeg synes det virker som om vi skal få en finere dekk under marsj enn stå under marsj, men det er selvfølgelig lettere å få et par ekstrasteg på en stå enn på en dekk, da må hun jo i så fall krype videre... Og det virker som om dekkbevegelsen allerede nå kommer kjappere enn stopp'en i stå'en. Foreløpig gjør jeg øvelsen i sakte marsj, så det som blir utfordringen er å få inn normalt tempo og like fin reaksjon. Men jeg blir stolt av snuppa, som tar ting så fort.
Innkalling med stå har vi også jobbet med, dritartig øvelse, synes X'en. Og der er hun litt teit, hun begynner jo å tenke selv. Veldig unødvendig, så der må jeg være kreativ og lurere enn henne. Jeg kaller inn, hun kommer i full fart, og stopper fin-fint. Har jeg sagt stå enda? Nei... Det bekrefter jo bare at den hunden gjør alt for godbit, for jeg har brukt "kaste godbit mot hunden mens du sier stå"-metoden, så nå stopper hun gjerne i håp om at det skal komme flyvende godbiter. Jeg vet mange bruker samme metode, men med ball, men X'en synes godbit er cirka sytten ganger bedre enn ball. Så jeg må lure henne litt med å ha mange vanlige innkallinger innimellom, variere hvor langt hun får løpe før jeg sier stå, og kanskje begynne å belønne henne hos henne. Altså kalle inn, gi ståkommando, gå bort til henne og gi henne godbiten, gå tilbake og kalle inn videre. Jeg tror jeg får en finere stå da, og ikke en hund som virrer rundt med hodet for å lete etter svevematen. På den måten vil jeg jo også lettere få bort håndtegnet mitt, trur eg...
Så må en vel si noen valpeord også. Jeg klynger meg fremdeles til håpet, men har studert terminlista, og verden går vel ikke under om hun går tom. Det er mange spennende arrangement jeg kan tenke meg å delta på om hun ikke skal ha barselpermisjon i sommer. Vi skal nok få dagene til å gå for det. Jeg melder på til det vi vil delta på, hvor påmeldingsfristen er før jeg kan si om hun er drektig, så slipper jeg å risikere å sitte hjemme med tom hund når det er artige ting ute i verden. Får jeg ikke valper, skal vi i hvert fall ha annen moro. Men, jeg har også studert terminlista og funnet valpeshow som passer med forventet fødsel 1. mai... Schizofren? Ja, pittelitt...
Jeg tenkte ikke på å måle X'en før parring, kanskje jeg skulle gjort det, så kan jeg måle henne igjen om et par uker? I morgen er to uker siden inseminering... Men jeg tror vi bare har tommestokker for tiden, det er kanskje ikke det mest hendige i denne sammenheng :D
Full resultatoversikt finnes her. Mulig jeg har oversett andre fine norskættede resultat, det beklager jeg, jeg bare googlet de to beste i hvert kjønn.
Ellers skrider oppussingen framover, om enn sakte. Ting Tar Tid. Særlig når en ikke alltid vet helt hva en holder på med. Men i går ble vi i hvert fall ferdig med fyll-listene til dør og vindu på valperommet. Så da kan vi kappe til og male de egentlige listene, kanskje vi klarer det i løpet av neste uke? Da er det bare lister oppe og nede på veggene igjen. Ja, og alt dette skal males, samt vinduskarmen som er der fra før av. En har rett og slett ikke tid til å jobbe når en pusser opp, det er ikke så mange timer etter jobb en har til utnyttelse, i hvert fall ikke om en også skal rydde, sortere, kaste og pakke der en enda bor... I går var jeg ansvarlig for den elektriske slipemaskinen, og huhei så tungt! Jeg er venstrehendt, men den dumme boksen er skrudd sammen slik at en må holde inn sikkerhetsknapp og kjøreknapp samtidig, og det er bare mulig med høyrehånda. Urettferdig... I dag er jeg lemster i høyre tommel, og kjenner det litt i høyre side av ryggen etter å ha brukt en side av kroppen som vanligvis bare slenger etter min dominante venstreside... Men, spikerpistol kan brukes med begge hender, og spikerpistol er heftig!
Denne uka har X'en og jeg trent litt lydighet, lenge siden sist, men nå som det dukker opp snøfrie flekker kan en få gjort litt moro igjen. Vi plukket opp dekk under marsj igjen, og det er så gøy å se hvor mye hun husker enda det må være flere måneder siden vi var innom øvelsen sist. Jeg synes det virker som om vi skal få en finere dekk under marsj enn stå under marsj, men det er selvfølgelig lettere å få et par ekstrasteg på en stå enn på en dekk, da må hun jo i så fall krype videre... Og det virker som om dekkbevegelsen allerede nå kommer kjappere enn stopp'en i stå'en. Foreløpig gjør jeg øvelsen i sakte marsj, så det som blir utfordringen er å få inn normalt tempo og like fin reaksjon. Men jeg blir stolt av snuppa, som tar ting så fort.
Innkalling med stå har vi også jobbet med, dritartig øvelse, synes X'en. Og der er hun litt teit, hun begynner jo å tenke selv. Veldig unødvendig, så der må jeg være kreativ og lurere enn henne. Jeg kaller inn, hun kommer i full fart, og stopper fin-fint. Har jeg sagt stå enda? Nei... Det bekrefter jo bare at den hunden gjør alt for godbit, for jeg har brukt "kaste godbit mot hunden mens du sier stå"-metoden, så nå stopper hun gjerne i håp om at det skal komme flyvende godbiter. Jeg vet mange bruker samme metode, men med ball, men X'en synes godbit er cirka sytten ganger bedre enn ball. Så jeg må lure henne litt med å ha mange vanlige innkallinger innimellom, variere hvor langt hun får løpe før jeg sier stå, og kanskje begynne å belønne henne hos henne. Altså kalle inn, gi ståkommando, gå bort til henne og gi henne godbiten, gå tilbake og kalle inn videre. Jeg tror jeg får en finere stå da, og ikke en hund som virrer rundt med hodet for å lete etter svevematen. På den måten vil jeg jo også lettere få bort håndtegnet mitt, trur eg...
Så må en vel si noen valpeord også. Jeg klynger meg fremdeles til håpet, men har studert terminlista, og verden går vel ikke under om hun går tom. Det er mange spennende arrangement jeg kan tenke meg å delta på om hun ikke skal ha barselpermisjon i sommer. Vi skal nok få dagene til å gå for det. Jeg melder på til det vi vil delta på, hvor påmeldingsfristen er før jeg kan si om hun er drektig, så slipper jeg å risikere å sitte hjemme med tom hund når det er artige ting ute i verden. Får jeg ikke valper, skal vi i hvert fall ha annen moro. Men, jeg har også studert terminlista og funnet valpeshow som passer med forventet fødsel 1. mai... Schizofren? Ja, pittelitt...
Jeg tenkte ikke på å måle X'en før parring, kanskje jeg skulle gjort det, så kan jeg måle henne igjen om et par uker? I morgen er to uker siden inseminering... Men jeg tror vi bare har tommestokker for tiden, det er kanskje ikke det mest hendige i denne sammenheng :D
6. mars 2010
Stor utvikling på en uke
Tusen takk for alle koselige og oppmuntrende kommentarer jeg har fått denne uka, både i bloggen og andre steder - det varmer og trøster!
Jeg trodde jeg skulle klare å holde meg litt avmålt og nøytral, anslå X'en som ikke drektig, og gå videre. Men sannheten er at jeg tenker på det hver dag, lar det prege hverdagen, håper innbitt og gleder meg pittelitt - om det holder å ønske seg valper for at hun skal være drektig, blir dette et veldig stort kull!
I dag er det en uke siden inseminering, og jeg kan vel ikke påstå å se de store tegnene, hehehe! Selvfølgelig leter jeg og selvfølgelig finner jeg - sover hun ikke litt mer, er hun ikke litt mer glupsk i matfatet, virker hun ikke litt mer voksen? Jeg tror til og med hun kanskje har lagt seg ut, jeg! :D
Etter at vi overtok nøklene, har vi fokusert på oppussing, og da av det rommet som skal være hunderom - det har hele tiden vært planen å få det ferdig så fort som mulig, i håp om at X'en skulle bli drektig. Det er litt vondt å planlegge oppussing og innredning av et rom vi kanskje ikke får brukt til det jeg aller helst vil bruke det til med det første - men når vi kom i gang og ting ble mer praktisk, var det bare morsomt. Det er gøy å se at tankene i hodet ligner på de faktiske resultatene, og at ting blir så fint som jeg selv trodde og ønsket.
Torsdag og fredag hadde vi noen store handlerunder, blant annet på Maxbo - det er butikk med mye rart, det! Hadde aldri vært innom en Maxbo før, jeg... Men dit må en komme tilbake flere ganger, en butikk med stor grad av kjekt-å-ha-faktor, eller hva-pokker-er-det-der-faktor. Jeg har i hvert fall lært mye om oppussing på disse dagene.
Snille svogeren til Hans kom innover både i går og i dag for å hjelpe oss, siden han har de to tommeltottene som det er meningen en skal ha, mens Hans og jeg har et snes på deling... Også har han så fantastisk mye morsomt verktøy vi kunne låne - sirkelsag, stikksag, spikerpistol, vinkel, borr, dingser og finurligheter, noe for enhver situasjon.
Jeg tenker å blogge om rommet når det er ferdig oppusset - hva vi har gjort og hvordan det gikk, så jeg skal ikke si for mye nå - morsommere å fortelle med bilder som illustrerer, siden jeg har knipset en del så langt. En må jo dokumentere når en har gjort seg til gjeldsslave! Men nå er vi i hvert fall slitne etter 12 timers økt i dag, og det er trestøv i øyne, ører, hår, munn, klær, overalt. Men det er morsomt, jeg føler meg for en gangs skyld kreativ, det er inspirerende og lærerikt, og jeg nyter å få endre på huset til vårt HJEM. Jeg er faktisk så høy på oppussing (må ha inhalert noe sparkel eller fugemasse i dag...) at jeg har bestemt meg for å SY gardiner til hunderommet selv... Jeg kan ikke sy... Eller, jeg har ingen syerfaring, så muligheten for at jeg ikke kan sy er ganske så stor... Men jeg fant metervare jeg falt for, og bare må ha. Så da får jeg forsøke, og heller krype til korset/ringe mamma, om det ikke er like lett som jeg tror...
Rommet har i hvert fall endret karakter totalt på disse dagene, og jeg gleder meg til å få på plass møbler og stæsj, se det endelige resultatet. Vi har ingen oppussingsplaner for resten av huset så langt, vi får se hva tid og penger strekker til. Blir det valper, skal det i hvert fall ikke pusses opp på lenge.
Jeg trodde jeg skulle klare å holde meg litt avmålt og nøytral, anslå X'en som ikke drektig, og gå videre. Men sannheten er at jeg tenker på det hver dag, lar det prege hverdagen, håper innbitt og gleder meg pittelitt - om det holder å ønske seg valper for at hun skal være drektig, blir dette et veldig stort kull!
I dag er det en uke siden inseminering, og jeg kan vel ikke påstå å se de store tegnene, hehehe! Selvfølgelig leter jeg og selvfølgelig finner jeg - sover hun ikke litt mer, er hun ikke litt mer glupsk i matfatet, virker hun ikke litt mer voksen? Jeg tror til og med hun kanskje har lagt seg ut, jeg! :D
Etter at vi overtok nøklene, har vi fokusert på oppussing, og da av det rommet som skal være hunderom - det har hele tiden vært planen å få det ferdig så fort som mulig, i håp om at X'en skulle bli drektig. Det er litt vondt å planlegge oppussing og innredning av et rom vi kanskje ikke får brukt til det jeg aller helst vil bruke det til med det første - men når vi kom i gang og ting ble mer praktisk, var det bare morsomt. Det er gøy å se at tankene i hodet ligner på de faktiske resultatene, og at ting blir så fint som jeg selv trodde og ønsket.
Torsdag og fredag hadde vi noen store handlerunder, blant annet på Maxbo - det er butikk med mye rart, det! Hadde aldri vært innom en Maxbo før, jeg... Men dit må en komme tilbake flere ganger, en butikk med stor grad av kjekt-å-ha-faktor, eller hva-pokker-er-det-der-faktor. Jeg har i hvert fall lært mye om oppussing på disse dagene.
Snille svogeren til Hans kom innover både i går og i dag for å hjelpe oss, siden han har de to tommeltottene som det er meningen en skal ha, mens Hans og jeg har et snes på deling... Også har han så fantastisk mye morsomt verktøy vi kunne låne - sirkelsag, stikksag, spikerpistol, vinkel, borr, dingser og finurligheter, noe for enhver situasjon.
Jeg tenker å blogge om rommet når det er ferdig oppusset - hva vi har gjort og hvordan det gikk, så jeg skal ikke si for mye nå - morsommere å fortelle med bilder som illustrerer, siden jeg har knipset en del så langt. En må jo dokumentere når en har gjort seg til gjeldsslave! Men nå er vi i hvert fall slitne etter 12 timers økt i dag, og det er trestøv i øyne, ører, hår, munn, klær, overalt. Men det er morsomt, jeg føler meg for en gangs skyld kreativ, det er inspirerende og lærerikt, og jeg nyter å få endre på huset til vårt HJEM. Jeg er faktisk så høy på oppussing (må ha inhalert noe sparkel eller fugemasse i dag...) at jeg har bestemt meg for å SY gardiner til hunderommet selv... Jeg kan ikke sy... Eller, jeg har ingen syerfaring, så muligheten for at jeg ikke kan sy er ganske så stor... Men jeg fant metervare jeg falt for, og bare må ha. Så da får jeg forsøke, og heller krype til korset/ringe mamma, om det ikke er like lett som jeg tror...
Rommet har i hvert fall endret karakter totalt på disse dagene, og jeg gleder meg til å få på plass møbler og stæsj, se det endelige resultatet. Vi har ingen oppussingsplaner for resten av huset så langt, vi får se hva tid og penger strekker til. Blir det valper, skal det i hvert fall ikke pusses opp på lenge.
4. mars 2010
2. mars 2010
Emosjonell karusell
Det har skjedd veldig mye den siste uka, ting som jeg opplever både positivt og negativt, så akkurat nå er jeg en blanding av glad og fortvilet, spent og nervøs, lettet og skuffet...
I går fikk vi nøklene til huset vårt - da ble det brått veldig offisielt, veldig vårt, veldig endelig. Etter at huseier, rettelse; tidligere huseier, hadde dratt gikk Hans og jeg rundt med målebånd, penn og papir. Vi har møblert litt på papiret, så får vi se hvordan det blir i praksis. Bør kanskje måle møblene også, og sjekke at det vi ser for oss faktisk er gjennomførbart... Det er veldig spennende, og jeg gleder meg til å lage et hjem ut av dette sammen med Hans. Jeg gleder meg til å ha noe eget vi kan gjøre helt som vi vil med, ha god plass og virkelig tre inn i livet. Men det er jo også noe skummelt - økonomiske forpliktelser, økende interesse for rentenivå, har vi sjekket alt godt nok, er huset så bra som vi tror? Det er mye jeg/vi gjerne vil pusse opp, men det er av estetiske hensyn, så vi utsetter det enn så lenge. Nå er det viktigste å komme på plass, samt få i stand det som er tenkt som hunderommet. Så får det andre bli overskuddsprosjekt "der framme" en gang.
X'en inspiserer sitt nye hjem.
I helga kom forresten svar fra styret på vår søknad om hundehold, og den var godkjent. Heldigvis, for da var jeg allerede dratt avgårde på parringsferd med X'en.
Dessverre ble det ikke parring - X'en og den utvalgte hadde mye moro, og koste seg sammen i fire dager, forsøkte og forsøkte, red og flørtet med stor iver - men kom ikke over den siste kneika som hadde gitt parring. Dessverre.
Det var en av faktorene jeg tok med i vurderingen av hannen - denne turen ville bli et møte mellom to firbeinte debutanter eid av mennesker som har liten eller ingen parringserfaring, og jeg hadde nok håpet og trodd at det skulle være lettere enn det viste seg å være. Det var heller ikke så mye hjelp tilgjengelig rundt oss, men vi havnet til slutt hos en veterinær for inseminering. Han hadde inseminert fem-seks tisper før gjennom sin yrkeskarriere, og bare en av disse tispene ble drektige - så jeg er ikke veldig optimistisk. Veterinær fikk tømt hannen, halvparten rant ved injeksjon ut i fanget mitt - og det blir det lite valper av. Men resten kom på plass i X'en, og hun sto med hevet bakpart i over tyve minutter, mer enn det kunne vi ikke få gjort under de omstendighetene.
Så en stor del av meg anslår dette som en bomtur, at det ikke kan bli valper av det der. Mens en bitteliten del av meg tviholder på et bittelite håp om at kanskje, kanskje, kanskje kan det likevel ha vært nok sæd, riktig dag og tilstrekkelig innsats. Så jeg føler meg schizofren - en blanding av skuffet og lei meg, men samtidig gleder jeg meg bittelitt til det som kanskje kan skje rundt 1. mai. Jeg fyker mellom håp og faktisk nesten sorg så langt.
Jeg var selvfølgelig forberedt på at hun kunne gå tom, en har aldri garantier, men som regel kan en jo håpe fram til ultralyd, i det minste. Nå starter jeg med nedturen og ble fratatt muligheten til å glede meg spent en måneds tid...
Jeg hadde gledet meg så veldig til sommervalper og bernervalper, jeg har ikke klart å tenke på så mye annet de siste månedene. At vi fikk et så fint hus som er perfekt for valpekull, også får jeg ikke valpekull til huset... Jeg er lei meg, skuffa, tom og sliten. Akkurat nå er det liksom ikke så moro med flytting og oppussing heller, samtidig som jeg bør fokusere mest mulig på det framfor å spekulere på oddsene for at X'en er drektig. Jeg har stirret etter dette drektige blikket de kan få, jeg ser ikke en dritt forskjell på bikkja, så da er hun kanskje tom??? Nei, jeg får finne på noe annet å okkupere tankene mine med, melde på til de utstillingene jeg ikke tenkte å melde på til på grunn av drektighet/fødsel/valping, og la livet gå videre. Så får tiden vise hva vi skal bedrive sommeren med. X'en er jo ung, vi har god tid. Jeg har også lært veldig mye i denne prosessen, så ikke så galt at det ikke er godt for noe.
Og - jeg angrer ikke på at jeg dro så langt og usentralt, jeg ønsket virkelig å bruke denne hannhunden, og tok bevisst de sjansene og risikoene det innebar. Jeg hadde bare håpet at resultatet skulle bli bedre enn dette...
Det er ikke bare solskinnshistorier ved å drive oppdrett.
I går fikk vi nøklene til huset vårt - da ble det brått veldig offisielt, veldig vårt, veldig endelig. Etter at huseier, rettelse; tidligere huseier, hadde dratt gikk Hans og jeg rundt med målebånd, penn og papir. Vi har møblert litt på papiret, så får vi se hvordan det blir i praksis. Bør kanskje måle møblene også, og sjekke at det vi ser for oss faktisk er gjennomførbart... Det er veldig spennende, og jeg gleder meg til å lage et hjem ut av dette sammen med Hans. Jeg gleder meg til å ha noe eget vi kan gjøre helt som vi vil med, ha god plass og virkelig tre inn i livet. Men det er jo også noe skummelt - økonomiske forpliktelser, økende interesse for rentenivå, har vi sjekket alt godt nok, er huset så bra som vi tror? Det er mye jeg/vi gjerne vil pusse opp, men det er av estetiske hensyn, så vi utsetter det enn så lenge. Nå er det viktigste å komme på plass, samt få i stand det som er tenkt som hunderommet. Så får det andre bli overskuddsprosjekt "der framme" en gang.
X'en inspiserer sitt nye hjem.
I helga kom forresten svar fra styret på vår søknad om hundehold, og den var godkjent. Heldigvis, for da var jeg allerede dratt avgårde på parringsferd med X'en.
Dessverre ble det ikke parring - X'en og den utvalgte hadde mye moro, og koste seg sammen i fire dager, forsøkte og forsøkte, red og flørtet med stor iver - men kom ikke over den siste kneika som hadde gitt parring. Dessverre.
Det var en av faktorene jeg tok med i vurderingen av hannen - denne turen ville bli et møte mellom to firbeinte debutanter eid av mennesker som har liten eller ingen parringserfaring, og jeg hadde nok håpet og trodd at det skulle være lettere enn det viste seg å være. Det var heller ikke så mye hjelp tilgjengelig rundt oss, men vi havnet til slutt hos en veterinær for inseminering. Han hadde inseminert fem-seks tisper før gjennom sin yrkeskarriere, og bare en av disse tispene ble drektige - så jeg er ikke veldig optimistisk. Veterinær fikk tømt hannen, halvparten rant ved injeksjon ut i fanget mitt - og det blir det lite valper av. Men resten kom på plass i X'en, og hun sto med hevet bakpart i over tyve minutter, mer enn det kunne vi ikke få gjort under de omstendighetene.
Så en stor del av meg anslår dette som en bomtur, at det ikke kan bli valper av det der. Mens en bitteliten del av meg tviholder på et bittelite håp om at kanskje, kanskje, kanskje kan det likevel ha vært nok sæd, riktig dag og tilstrekkelig innsats. Så jeg føler meg schizofren - en blanding av skuffet og lei meg, men samtidig gleder jeg meg bittelitt til det som kanskje kan skje rundt 1. mai. Jeg fyker mellom håp og faktisk nesten sorg så langt.
Jeg var selvfølgelig forberedt på at hun kunne gå tom, en har aldri garantier, men som regel kan en jo håpe fram til ultralyd, i det minste. Nå starter jeg med nedturen og ble fratatt muligheten til å glede meg spent en måneds tid...
Jeg hadde gledet meg så veldig til sommervalper og bernervalper, jeg har ikke klart å tenke på så mye annet de siste månedene. At vi fikk et så fint hus som er perfekt for valpekull, også får jeg ikke valpekull til huset... Jeg er lei meg, skuffa, tom og sliten. Akkurat nå er det liksom ikke så moro med flytting og oppussing heller, samtidig som jeg bør fokusere mest mulig på det framfor å spekulere på oddsene for at X'en er drektig. Jeg har stirret etter dette drektige blikket de kan få, jeg ser ikke en dritt forskjell på bikkja, så da er hun kanskje tom??? Nei, jeg får finne på noe annet å okkupere tankene mine med, melde på til de utstillingene jeg ikke tenkte å melde på til på grunn av drektighet/fødsel/valping, og la livet gå videre. Så får tiden vise hva vi skal bedrive sommeren med. X'en er jo ung, vi har god tid. Jeg har også lært veldig mye i denne prosessen, så ikke så galt at det ikke er godt for noe.
Og - jeg angrer ikke på at jeg dro så langt og usentralt, jeg ønsket virkelig å bruke denne hannhunden, og tok bevisst de sjansene og risikoene det innebar. Jeg hadde bare håpet at resultatet skulle bli bedre enn dette...
Det er ikke bare solskinnshistorier ved å drive oppdrett.
22. februar 2010
Morsom og fengende tittel
Dagene kommer og går, noen raskere enn andre... Dette ble nok en svusj-helg, hvor en våkner på mandag morgen og tenker at det godt kunne vært tre helgedager og fire hverdager i dette ukesystemet... Men, snart er det ny helg igjen :D
Det var tid for utstilling i helga, og med fem uker siden sist hadde jeg jo som vanlig litt abstinenser. Det er litt vondt å se tre utstillinger i umiddelbar nærhet passere uten vår deltagelse, men slik ble det denne gangen. Den ene helga hadde jeg valgt å dra for å hilse på X'ens utvalgte, og den andre helga det var utstilling her hadde jeg valgt å holde helt tom i fall vi skulle på visninger. Men det trengte vi jo ikke, for vi har fått huset vårt :) Så det går mye i pakking og forberedelser. Torsdag tok vi en runde for å titte på gulvbelegg og annet til oppussing.
Utstilling ja, en kan jo ikke la en NKK-sjanse gå fra seg, en håper jo stadig på et championat, og det sendes ikke i posten... Så fredag var dusj på programmet, og det var så godt å få fram en vakker hund - X'en sto på trimmebordet og ble tørrere og tørrere, og var pen berner med masse pels, det er betydelig koseligere å stille en velpelset berner enn en grosser-wannabe...
Jeg hadde hørt rykter om litt snøvær i helga, så lørdag dro jeg hjemmefra allerede kvart på syv. Med tanke på at naf.no mente jeg ville bruke to timer og ti minutter, og at berner ikke var innkalt til før halv elleve, hadde jeg altså beregnet god tid. Kanskje kunne jeg rekke fram til ni, når tre grossere skulle stilles? Alltid morsomt å se på.
Kjøreturen gikk helt greit, jeg har forstått at andre slet mer. Jeg kunne for det meste holde fartsgrensa, og har nok vært heldig med timingen og hatt brøytebiler foran meg - såpass nærme at veiene var nybrøyet, men såpass langt foran at jeg slapp å ligge i kø bak dem. De bratte veiene ned til Notodden er jo ikke så artige, men de gikk greit. Vi lå vel en ti-tolv biler etter hverandre, jeg vedder at alle skulle på utstilling :D Midt i en bakke oppover sto en trailer, og sjåføren la på kjettinger. Men vi kom fint forbi for det.
Vel nede svingte alle bilene i "kolonnen" av mot skilt der det sto Bø, men Mel (GPS'en) mente at jeg skulle fortsette rett fram, og geleidet meg inn på det som sikkert er en snarvei om sommeren, men nå var det 25 kilometer med bratt, svingete, smal, snøfylt vei. Jaja, jeg kom fint fram til hallen lell, 0915 parkerte jeg, og brukte altså bare drøye 15 minutter mer enn NAFs ruteplanlegger mente jeg ville - veldig fornøyd med det.
Den virkelig strabasiøse delen av ferden var å gå fra nederste parkeringsplass og opp til hallen - det blåste så ille, konstant motvind, snøen føk i øynene og stakk som små spyd, og vinden tok tak i alt den fikk med seg - buret var en slager, det kunne vindene virkelig få lekt seg med, og jeg holdt på å miste det en gang, en annen gang holdt jeg på å slenge det inn i en bil...
Vel inne i hallen fikk jeg skravlet med bekjentskap en har opparbeidet seg i andre raser. Av en eller annen grunn har jeg blitt kjent med masse mennesker med gruppe 1-raser, og heldigvis gikk gruppe 1 og 2 samme dag denne helga. Så da fikk en heiet litt på ulike raser, kost med ulike pelser, og startet utstillingsnytelsen :D
Dommer for berner var østerrikske Uschi Eisner. Hun har vært berneroppdretter, og det var tydelig at hun brukte mer tid på berner enn på tidligere raser. Men hun virket sikker på hva hun ville ha, ingen nøling, så tidsbruken tror jeg rett og slett kom av lengre kritikker og enda mer grundig bedømmelse.
Damen ga ikke ved dørene - i championklasse hannhund var det for eksempel bare to av syv som fikk CK!
58 bernere påmeldt, 15 av disse i X'ens klasse, og sånn cirka alle av oss hadde vel lyst på storcertet. Åtte av 14 møtte fikk blått, og X'en var en av dem, damen hadde ikke helt sansen for X'en. Kritikken var helt fair, hun påpekte feil og mangler jeg kan være enig i - men måtte hun nødvendigvis TREKKE for disse feilene, så hun ikke hvor søt og vakker og pelset X'en tross alt er???? :D :D :D :D :D
Jaja, sånn kan det gå. Jeg ville veldig mye i ringen i helga, dette var trolig siste sjanse for championat før parring, siden jeg ikke drar til Harstad for en dommer som ikke ga henne HP i junior, og ikke orker kjøre til Bergen. X'en blir ikke bedre eller dårligere avlshund av tittelen, men det hadde likevel vært moro å ha den i boks. Så jeg var litt stresset, litt nervøs i ringen, og ble dermed både fumlete og størjete. Jeg klarte rett og slett ikke å vise X'en til sin fordel, klarte ikke å gjøre det jeg gjør når vi trener på kjøkkengulvet hjemme. Ikke at jeg tror det gjorde noe særlig til utslag for fargen på sløyfa, men jeg hadde vært mer fornøyd med dagen om jeg hadde klart å gjøre jobben min i ringen. Jaja, jeg får ta en valium eller tre neste gang, når det måtte bli. Da bør jeg vel bli både avslappet og likeglad???
Gratulerer til alle som gjorde det bra, til vinnere og andre fornøyde! BIR ble Int.Nord.Uch. Bernerdalen's Uno Amigo Bueno, som også ble nummer fire i gruppa. Han var så søt der han satt bamse med frampotene på hendene til Ann-Kristin sammen med den grønne rosetten. "Var jeg flink nå, mutter'n?" Hvor var kamera da? BIM med cert ble Nellyvill's Easy Joy. Vi må også få trekke fram mamma'n til X'en, Lina (Int.Nord.Uch. Enslige Evelina av Hiselfoss) som ble BIS4 veteran!
Turen hjem gikk cirka like bra som turen til Bø. Brukte 15 minutter mer, og trengte litt cola og smash for å holde blodsukkeret oppe. Det tok ikke lange stunden fra jeg kom hjem til jeg fant senga, men det er verdt det - masse koselig selskap, skravling, pene hunder, diskusjoner, opplevelser, minner... Jeg trenger slike doser, det er livskvalitet for meg å dra på utstilling... Denne lørdagen ble det faktisk så mye skravling at jeg ikke fikk med meg alle resultatene i bernerringen, så det skal jo bli spennende når premielistene legges ut på DogWeb!
Søndag vendte vi bilen sørøstover, for å besøke søster og sønn. Mamma som bor i Bodø var kommet ned for vinterferien, og da må en jo nesten titte innom. Siden morsdag var helga før, utsatte vi den, og jeg tok med kake. Etter studering og utforsking av Det Søte Liv, falt jeg til slutt ned på en oppskrift som virket veldig god, nemlig Eplesmuldrekake med vaniljekrem. Mmm... I skrivende stund spiser jeg på restene, den er god dagen etter også...
Sist helg var forresten Hans og jeg på Raske Menn, jeg har glemt å si det, tror jeg. De anbefales på det varmeste, en ler og ler godt. Humoren er kanskje ikke intellektuell, men det er i hvert fall moro mens det står på.
Det var tid for utstilling i helga, og med fem uker siden sist hadde jeg jo som vanlig litt abstinenser. Det er litt vondt å se tre utstillinger i umiddelbar nærhet passere uten vår deltagelse, men slik ble det denne gangen. Den ene helga hadde jeg valgt å dra for å hilse på X'ens utvalgte, og den andre helga det var utstilling her hadde jeg valgt å holde helt tom i fall vi skulle på visninger. Men det trengte vi jo ikke, for vi har fått huset vårt :) Så det går mye i pakking og forberedelser. Torsdag tok vi en runde for å titte på gulvbelegg og annet til oppussing.
Utstilling ja, en kan jo ikke la en NKK-sjanse gå fra seg, en håper jo stadig på et championat, og det sendes ikke i posten... Så fredag var dusj på programmet, og det var så godt å få fram en vakker hund - X'en sto på trimmebordet og ble tørrere og tørrere, og var pen berner med masse pels, det er betydelig koseligere å stille en velpelset berner enn en grosser-wannabe...
Jeg hadde hørt rykter om litt snøvær i helga, så lørdag dro jeg hjemmefra allerede kvart på syv. Med tanke på at naf.no mente jeg ville bruke to timer og ti minutter, og at berner ikke var innkalt til før halv elleve, hadde jeg altså beregnet god tid. Kanskje kunne jeg rekke fram til ni, når tre grossere skulle stilles? Alltid morsomt å se på.
Kjøreturen gikk helt greit, jeg har forstått at andre slet mer. Jeg kunne for det meste holde fartsgrensa, og har nok vært heldig med timingen og hatt brøytebiler foran meg - såpass nærme at veiene var nybrøyet, men såpass langt foran at jeg slapp å ligge i kø bak dem. De bratte veiene ned til Notodden er jo ikke så artige, men de gikk greit. Vi lå vel en ti-tolv biler etter hverandre, jeg vedder at alle skulle på utstilling :D Midt i en bakke oppover sto en trailer, og sjåføren la på kjettinger. Men vi kom fint forbi for det.
Vel nede svingte alle bilene i "kolonnen" av mot skilt der det sto Bø, men Mel (GPS'en) mente at jeg skulle fortsette rett fram, og geleidet meg inn på det som sikkert er en snarvei om sommeren, men nå var det 25 kilometer med bratt, svingete, smal, snøfylt vei. Jaja, jeg kom fint fram til hallen lell, 0915 parkerte jeg, og brukte altså bare drøye 15 minutter mer enn NAFs ruteplanlegger mente jeg ville - veldig fornøyd med det.
Den virkelig strabasiøse delen av ferden var å gå fra nederste parkeringsplass og opp til hallen - det blåste så ille, konstant motvind, snøen føk i øynene og stakk som små spyd, og vinden tok tak i alt den fikk med seg - buret var en slager, det kunne vindene virkelig få lekt seg med, og jeg holdt på å miste det en gang, en annen gang holdt jeg på å slenge det inn i en bil...
Vel inne i hallen fikk jeg skravlet med bekjentskap en har opparbeidet seg i andre raser. Av en eller annen grunn har jeg blitt kjent med masse mennesker med gruppe 1-raser, og heldigvis gikk gruppe 1 og 2 samme dag denne helga. Så da fikk en heiet litt på ulike raser, kost med ulike pelser, og startet utstillingsnytelsen :D
Dommer for berner var østerrikske Uschi Eisner. Hun har vært berneroppdretter, og det var tydelig at hun brukte mer tid på berner enn på tidligere raser. Men hun virket sikker på hva hun ville ha, ingen nøling, så tidsbruken tror jeg rett og slett kom av lengre kritikker og enda mer grundig bedømmelse.
Damen ga ikke ved dørene - i championklasse hannhund var det for eksempel bare to av syv som fikk CK!
58 bernere påmeldt, 15 av disse i X'ens klasse, og sånn cirka alle av oss hadde vel lyst på storcertet. Åtte av 14 møtte fikk blått, og X'en var en av dem, damen hadde ikke helt sansen for X'en. Kritikken var helt fair, hun påpekte feil og mangler jeg kan være enig i - men måtte hun nødvendigvis TREKKE for disse feilene, så hun ikke hvor søt og vakker og pelset X'en tross alt er???? :D :D :D :D :D
Jaja, sånn kan det gå. Jeg ville veldig mye i ringen i helga, dette var trolig siste sjanse for championat før parring, siden jeg ikke drar til Harstad for en dommer som ikke ga henne HP i junior, og ikke orker kjøre til Bergen. X'en blir ikke bedre eller dårligere avlshund av tittelen, men det hadde likevel vært moro å ha den i boks. Så jeg var litt stresset, litt nervøs i ringen, og ble dermed både fumlete og størjete. Jeg klarte rett og slett ikke å vise X'en til sin fordel, klarte ikke å gjøre det jeg gjør når vi trener på kjøkkengulvet hjemme. Ikke at jeg tror det gjorde noe særlig til utslag for fargen på sløyfa, men jeg hadde vært mer fornøyd med dagen om jeg hadde klart å gjøre jobben min i ringen. Jaja, jeg får ta en valium eller tre neste gang, når det måtte bli. Da bør jeg vel bli både avslappet og likeglad???
Gratulerer til alle som gjorde det bra, til vinnere og andre fornøyde! BIR ble Int.Nord.Uch. Bernerdalen's Uno Amigo Bueno, som også ble nummer fire i gruppa. Han var så søt der han satt bamse med frampotene på hendene til Ann-Kristin sammen med den grønne rosetten. "Var jeg flink nå, mutter'n?" Hvor var kamera da? BIM med cert ble Nellyvill's Easy Joy. Vi må også få trekke fram mamma'n til X'en, Lina (Int.Nord.Uch. Enslige Evelina av Hiselfoss) som ble BIS4 veteran!
Turen hjem gikk cirka like bra som turen til Bø. Brukte 15 minutter mer, og trengte litt cola og smash for å holde blodsukkeret oppe. Det tok ikke lange stunden fra jeg kom hjem til jeg fant senga, men det er verdt det - masse koselig selskap, skravling, pene hunder, diskusjoner, opplevelser, minner... Jeg trenger slike doser, det er livskvalitet for meg å dra på utstilling... Denne lørdagen ble det faktisk så mye skravling at jeg ikke fikk med meg alle resultatene i bernerringen, så det skal jo bli spennende når premielistene legges ut på DogWeb!
Søndag vendte vi bilen sørøstover, for å besøke søster og sønn. Mamma som bor i Bodø var kommet ned for vinterferien, og da må en jo nesten titte innom. Siden morsdag var helga før, utsatte vi den, og jeg tok med kake. Etter studering og utforsking av Det Søte Liv, falt jeg til slutt ned på en oppskrift som virket veldig god, nemlig Eplesmuldrekake med vaniljekrem. Mmm... I skrivende stund spiser jeg på restene, den er god dagen etter også...
Sist helg var forresten Hans og jeg på Raske Menn, jeg har glemt å si det, tror jeg. De anbefales på det varmeste, en ler og ler godt. Humoren er kanskje ikke intellektuell, men det er i hvert fall moro mens det står på.
16. februar 2010
Favorittsysselen
I dag sto vi opp med en gang vekkerklokka ringte, hadde en så kjapp og effektiv morgen som mulig, løp på holka til bussen, skiftet til t-bane på Mortensrud, og ankom Grensen i god tid før konferansen jeg skulle på. Jeg var litt stresset, siden den begynte før jeg pleier å innfinne meg på jobb, så jeg måtte yte litt ekstra... Og siden det er umulig å få parkert (billig) i sentrum, valgte jeg å reise kollektivt - så slapp jeg å kjøre på jobb, parkere bilen i garasjen der, og deretter reise med kollektivt til konferanseområdet. I det jeg skal åpne døra og gå inn i lokalene får jeg en innskytelse, og sjekker programmet som ligger i veska.
17. februar.
Så jeg var cirka 20 minutter for tidlig ute. 20 minutter og 24 timer...
Snakk om surrehue!
Jaja, da har jeg fått testet den løypa, og kan forsøke å gjenta suksessen i morgen. Får håpe konferansen er verdt dette... :D
Siden jeg reiste kollektivt ble X'en hjemme i dag, hun er jo litt bortskjemt med å kunne være med på jobb, men hun har vel ikke akkurat vondt av å være hjemme av og til heller. Gjensynsgleden når vi åpner døra er enorm - men det er den jo om en stikker ut for å kjøpe melk og brød tvers over gata også ;)
Jobben skal flytte til nye lokaler, hvor vi vil dele toaletter og kjøkken med noen andre, og muligheten til å få ha X'en med på jobb er åpenbart koblet til at disse "noen andre" også godkjenner at hun er der. Så om noen er allergisk, redd eller bare ikke lysten på å ha en firbeint maskot må hun være hjemme på fast basis.
Hvis vi skulle få til et valpekull og det kommer ut noe jeg har lyst til å beholde (og det er jo fare for at det gjør det...), vil det bli trangt og styrete å ha med to hunder på jobb, så da får mor X'en bli hjemme til fordel for avkommets privilegier mens vi blir stuerene - om det er mulig å ha hund i de nye lokalene, altså. Så framover skal nok X'en få være hjemme av og til, i hvert fall de dagene vi ikke skal noe hunderelatert rett etter jobb, det er bare bortkastet tid og bensin å kjøre helt hjem for å hente henne til noe vi skal nærmere sentrum, hvis hun likevel kan ligge på kontoret.
Jobbens flytting er forresten lagt til samme uke som vi skal gjøre storflyttingen vår privat. Det blir en artig uke...
I dag har X'en fått være med på en av sine favorittsysler - veterinærbesøk! Hun blir altså så lykkelig over å få komme til fineste veterinæren, der er det stas! Dagens dont var fornying av rabiesvaksine, altså ikke noe alvorlig, bank i bordet, en behøver jo ikke å oppsøke veterinær ofte bare fordi hunden trives der...
Jeg hadde tenkt til å pakke en del i dag, men så gikk vi tom for teip, og det er så vanskelig å pakke esker med åpen bunn. Så da så... Da får jeg heller sitte ved dataen og syte litt, jeg klarte nemlig å skli på isen igjen i dag. Senest i går konstaterte jeg at halebeinet er helt fint, så det måtte jo bare skje. Hvilte horisontalt i lufta to hundredels sekunder, før jeg landet med et brak. Jeg kjenner faktisk ikke så mye i selve halebeinet, det er lenger opp i ryggen jeg kjenner det best... Der, og et kne jeg klarte å vri i samme slengen. Sukk... Det er foreslått brodder før - men jeg faller jo bare på sånne kjappe turer ut av butikken, det er vel ingen som tar på seg brodder for fem meter over en parkeringsplass?
Nei, nå må jeg gå og rydde i senga. Jeg glemte å lukke døra til soverommet i morges, så X'en har kost seg i senga i dag... Hun ødelegger ingen ting, bare flytter rundt og rydder litt. Da jeg tittet inn i stad hvilte den ene chip-chap'en min på puta, og dyna var hufset sammen i en haug - spent på om det er gjemt skatter der!
Jeg lurer forresten på hvorfor hun samler slikt. Hun er mest opptatt av sko, og da primært mine sko. Hvis hun har vært hjemme alene, er det nesten garantert at jeg finner en sko på teppet hennes i stua. Hun har aldri ødelagt noe, det er knapt nok suttet på, men hun henter fra gangen og tar med til plassen sin. Når jeg kommer hjem løper hun og henter skoen, og logrer rundt meg med den i kjeften. I går hadde hun tatt en lav muck boot, og tredd den innpå snuta så hun logret rundt med rare prustelyder. Snåle jenta...
Og ja, jeg vet, hadde jeg ansett det som et problem hadde jeg lært meg å sette bort alt av sko. Det er mer en fascinasjon og beskrivelse av observasjon. Finner hun en sokk jeg ikke har fått i skittentøyskurven enda er det også yndet objekt å legge på teppet sitt. Men hun tar bare mine ting, kan ikke huske at hun har tatt Hans' sitt noen gang...
17. februar.
Så jeg var cirka 20 minutter for tidlig ute. 20 minutter og 24 timer...
Snakk om surrehue!
Jaja, da har jeg fått testet den løypa, og kan forsøke å gjenta suksessen i morgen. Får håpe konferansen er verdt dette... :D
Siden jeg reiste kollektivt ble X'en hjemme i dag, hun er jo litt bortskjemt med å kunne være med på jobb, men hun har vel ikke akkurat vondt av å være hjemme av og til heller. Gjensynsgleden når vi åpner døra er enorm - men det er den jo om en stikker ut for å kjøpe melk og brød tvers over gata også ;)
Jobben skal flytte til nye lokaler, hvor vi vil dele toaletter og kjøkken med noen andre, og muligheten til å få ha X'en med på jobb er åpenbart koblet til at disse "noen andre" også godkjenner at hun er der. Så om noen er allergisk, redd eller bare ikke lysten på å ha en firbeint maskot må hun være hjemme på fast basis.
Hvis vi skulle få til et valpekull og det kommer ut noe jeg har lyst til å beholde (og det er jo fare for at det gjør det...), vil det bli trangt og styrete å ha med to hunder på jobb, så da får mor X'en bli hjemme til fordel for avkommets privilegier mens vi blir stuerene - om det er mulig å ha hund i de nye lokalene, altså. Så framover skal nok X'en få være hjemme av og til, i hvert fall de dagene vi ikke skal noe hunderelatert rett etter jobb, det er bare bortkastet tid og bensin å kjøre helt hjem for å hente henne til noe vi skal nærmere sentrum, hvis hun likevel kan ligge på kontoret.
Jobbens flytting er forresten lagt til samme uke som vi skal gjøre storflyttingen vår privat. Det blir en artig uke...
I dag har X'en fått være med på en av sine favorittsysler - veterinærbesøk! Hun blir altså så lykkelig over å få komme til fineste veterinæren, der er det stas! Dagens dont var fornying av rabiesvaksine, altså ikke noe alvorlig, bank i bordet, en behøver jo ikke å oppsøke veterinær ofte bare fordi hunden trives der...
Jeg hadde tenkt til å pakke en del i dag, men så gikk vi tom for teip, og det er så vanskelig å pakke esker med åpen bunn. Så da så... Da får jeg heller sitte ved dataen og syte litt, jeg klarte nemlig å skli på isen igjen i dag. Senest i går konstaterte jeg at halebeinet er helt fint, så det måtte jo bare skje. Hvilte horisontalt i lufta to hundredels sekunder, før jeg landet med et brak. Jeg kjenner faktisk ikke så mye i selve halebeinet, det er lenger opp i ryggen jeg kjenner det best... Der, og et kne jeg klarte å vri i samme slengen. Sukk... Det er foreslått brodder før - men jeg faller jo bare på sånne kjappe turer ut av butikken, det er vel ingen som tar på seg brodder for fem meter over en parkeringsplass?
Nei, nå må jeg gå og rydde i senga. Jeg glemte å lukke døra til soverommet i morges, så X'en har kost seg i senga i dag... Hun ødelegger ingen ting, bare flytter rundt og rydder litt. Da jeg tittet inn i stad hvilte den ene chip-chap'en min på puta, og dyna var hufset sammen i en haug - spent på om det er gjemt skatter der!
Jeg lurer forresten på hvorfor hun samler slikt. Hun er mest opptatt av sko, og da primært mine sko. Hvis hun har vært hjemme alene, er det nesten garantert at jeg finner en sko på teppet hennes i stua. Hun har aldri ødelagt noe, det er knapt nok suttet på, men hun henter fra gangen og tar med til plassen sin. Når jeg kommer hjem løper hun og henter skoen, og logrer rundt meg med den i kjeften. I går hadde hun tatt en lav muck boot, og tredd den innpå snuta så hun logret rundt med rare prustelyder. Snåle jenta...
Og ja, jeg vet, hadde jeg ansett det som et problem hadde jeg lært meg å sette bort alt av sko. Det er mer en fascinasjon og beskrivelse av observasjon. Finner hun en sokk jeg ikke har fått i skittentøyskurven enda er det også yndet objekt å legge på teppet sitt. Men hun tar bare mine ting, kan ikke huske at hun har tatt Hans' sitt noen gang...
15. februar 2010
Pakke pakke pakke pakke...
X'en og jeg har pakket det meste av utstyret hennes. Det jeg tror jeg vil bruke de neste to månedene ligger enda i skapet, men ellers er resten pakket. Det ble noen esker det og... Og X'en fulgte nøye med, viktig å ha kontroll og kvalitetssjekk av arbeidet jeg gjør med hennes ting, må vite ;)
Det viste seg også at hun har opparbeidet seg en imponerende samling av snacks og tyggesaker. Åpenbart at jeg ikke behøver å bruke penger på det på en stund, selv om X'en tilbød seg å ta for seg av lageret med en gang. Tviler ikke, hun er jo berner... :D
Vi har satt dato for hovedflyttingen, vi fant en helg hvor familiemedlemmer hadde mulighet til å hjelpe oss, og vi setter veldig stor pris på at de stiller opp! Og nå som datoen er satt føles det brått som om vi har dårlig tid. Men er en strukturert og pakker noen kasser hver dag, skal vi fint komme i mål i tide, tenker jeg. Det er godt å ha en dato å forholde seg til også, så må en bli ferdig.
Snille svigermor har også donert en oppvaskmaskin til oss, siden hun skulle bytte ut sin, så da kan vi stryke den fra "mon tro om vi skal ta oss råd til dette"-lista. Etter litt grubling og kartlegging har vi innsett at vi egentlig har stående mye møbler og ting rundt om, så vi skal ikke ha noe problem med å fylle huset vårt. Så får vi heller med tid og stunder bytte ut det som ønskes fornyet og jobbe fram en mer enhetlig og personlig stil. Førsteprioritet nå er å gjøre klart hunderommet.
Ellers er jeg utnevnt som premieansvarlig til Osloavdelingens mønstring i juni - da blir det matchshow og uoffisielt lydighetsstevne. Jeg elsker jo å shoppe for andres penger, og å gruble ut fine premier, så jeg er godt i gang. Det er nok greit at det øvrige styret holder meg igjen økonomisk, så vi har sjanse til å gå litt i overskudd :D Det skal skaffes premie til de to vinnerne, gjerne noe til nummer to og tre også, det skal være deltagerpremie, vi håper på mange sponsorer og gavepremier, slik at flest mulig kan få premier. Og som i fjor, håper vi på et rikholdig gevinstbord i loddtrekningen.
Som om ikke det er nok, har det også vært møte i stevnekomiteen i Oslo og omegn dressurklubb i dag, som jeg har meldt meg til. 2010 skulle liksom være året hvor jeg tok det litt rolig for å prioritere egne prosjekt, men ratt satt jeg med to verv. Jaja, jeg er jo et organisasjonsdyr og liker å ordne og styre litt... Så da er det vel åpenbart at jeg også takket ja til å sitte i styret i borettslaget, da jeg ble spurt om det nå? Hehe, håper jeg får være med å godkjenne søknaden om hundehold som vi sendte inn før helga! :D
Noen bilder fra Toril som passet X'en sist helg:
Det viste seg også at hun har opparbeidet seg en imponerende samling av snacks og tyggesaker. Åpenbart at jeg ikke behøver å bruke penger på det på en stund, selv om X'en tilbød seg å ta for seg av lageret med en gang. Tviler ikke, hun er jo berner... :D
Vi har satt dato for hovedflyttingen, vi fant en helg hvor familiemedlemmer hadde mulighet til å hjelpe oss, og vi setter veldig stor pris på at de stiller opp! Og nå som datoen er satt føles det brått som om vi har dårlig tid. Men er en strukturert og pakker noen kasser hver dag, skal vi fint komme i mål i tide, tenker jeg. Det er godt å ha en dato å forholde seg til også, så må en bli ferdig.
Snille svigermor har også donert en oppvaskmaskin til oss, siden hun skulle bytte ut sin, så da kan vi stryke den fra "mon tro om vi skal ta oss råd til dette"-lista. Etter litt grubling og kartlegging har vi innsett at vi egentlig har stående mye møbler og ting rundt om, så vi skal ikke ha noe problem med å fylle huset vårt. Så får vi heller med tid og stunder bytte ut det som ønskes fornyet og jobbe fram en mer enhetlig og personlig stil. Førsteprioritet nå er å gjøre klart hunderommet.
Ellers er jeg utnevnt som premieansvarlig til Osloavdelingens mønstring i juni - da blir det matchshow og uoffisielt lydighetsstevne. Jeg elsker jo å shoppe for andres penger, og å gruble ut fine premier, så jeg er godt i gang. Det er nok greit at det øvrige styret holder meg igjen økonomisk, så vi har sjanse til å gå litt i overskudd :D Det skal skaffes premie til de to vinnerne, gjerne noe til nummer to og tre også, det skal være deltagerpremie, vi håper på mange sponsorer og gavepremier, slik at flest mulig kan få premier. Og som i fjor, håper vi på et rikholdig gevinstbord i loddtrekningen.
Som om ikke det er nok, har det også vært møte i stevnekomiteen i Oslo og omegn dressurklubb i dag, som jeg har meldt meg til. 2010 skulle liksom være året hvor jeg tok det litt rolig for å prioritere egne prosjekt, men ratt satt jeg med to verv. Jaja, jeg er jo et organisasjonsdyr og liker å ordne og styre litt... Så da er det vel åpenbart at jeg også takket ja til å sitte i styret i borettslaget, da jeg ble spurt om det nå? Hehe, håper jeg får være med å godkjenne søknaden om hundehold som vi sendte inn før helga! :D
Noen bilder fra Toril som passet X'en sist helg:
11. februar 2010
Potikyr
Er det bare hos meg det ser ut til at pels og klør gror villere nå på vinteren?
Vi har tatt potestell flere ganger i år allerede, og det er mot normalt.
Jeg skjønner jo at det blir mindre slitasje på klørne når dyret for det meste baser i løssnø, og underlaget for øvrig neppe byr på mye sliping av klørne. Men pelsen mellom tredeputene, den oppfører seg som om snø er gjødsel. Er det en reaksjon på kalde poter, at hun forsøker å gro tøfler for å kompensere for kulda? Innmari upraktisk, i så fall, siden det lettere blir snøklumper og is mellom tredeputene med all pelsen.
Jaja, det tar jo ikke lange tiden med fire yndige X'epoter, og siden vi har utsatt TV-kjøp til vi flytter har en ikke så mye annet å gjøre på kveldene :D
Jeg synes tredeputene hennes virket litt ruere enn vanlig også, så for å motvirke sprekker og sår fikk de spenolbehandling. Det ble spadag for X'en, med andre ord. Det var i grunnen godt å ha henne mellom hendene og kjenne at hun er så godt som fullpelset nå. Det mangler litt på halen enda, så de vekstinstinktene som ligger mellom tredeputene må gjerne forflytte seg til endepartiet og gjøre noe med de siste fjonene der...
Dagens flyttenyheter: Jeg har begynt å pakke den første banankassa. Samtidig forsøker jeg å kaste litt, ting som har vært med på tre-fire flyttelass, kanskje til og med bodd i samme banankasse hele tiden... Jeg er skikkelig hamster, og får vondt i sjelen av å kaste noe. Men jeg prøver tappert. Jeg har for eksempel et broderi jeg kjøpte på Vikingskipet i 2002. Det er ikke gjort veldig mye på det, type førti sting, kanskje. Men det har fulgt meg trofast i flyttelass fra Kringsjå til Vinderen, derfra til Trondheim, ned igjen til Prinsdal, og til slutt nå på Bjørndal. Og nå skal jeg spørre et familiemedlem pent om det kanskje har lyst til å brodere det ferdig for meg, siden hun har fått dilla på å brodere i det siste. Hun tilbød seg å brodere noe i julegave, men vi kom ikke på noe vi ønsket oss brodert da. Så om hun vil brodere dette for meg, blir det en fin bursdagsgave å få det ferdig! Det er selvfølgelig bernermotiv.
Så er det bare alt det andre jeg har beskyttet og tatt til meg i løpet av de siste ti årene igjen...
Vi har tatt potestell flere ganger i år allerede, og det er mot normalt.
Jeg skjønner jo at det blir mindre slitasje på klørne når dyret for det meste baser i løssnø, og underlaget for øvrig neppe byr på mye sliping av klørne. Men pelsen mellom tredeputene, den oppfører seg som om snø er gjødsel. Er det en reaksjon på kalde poter, at hun forsøker å gro tøfler for å kompensere for kulda? Innmari upraktisk, i så fall, siden det lettere blir snøklumper og is mellom tredeputene med all pelsen.
Jaja, det tar jo ikke lange tiden med fire yndige X'epoter, og siden vi har utsatt TV-kjøp til vi flytter har en ikke så mye annet å gjøre på kveldene :D
Jeg synes tredeputene hennes virket litt ruere enn vanlig også, så for å motvirke sprekker og sår fikk de spenolbehandling. Det ble spadag for X'en, med andre ord. Det var i grunnen godt å ha henne mellom hendene og kjenne at hun er så godt som fullpelset nå. Det mangler litt på halen enda, så de vekstinstinktene som ligger mellom tredeputene må gjerne forflytte seg til endepartiet og gjøre noe med de siste fjonene der...
Dagens flyttenyheter: Jeg har begynt å pakke den første banankassa. Samtidig forsøker jeg å kaste litt, ting som har vært med på tre-fire flyttelass, kanskje til og med bodd i samme banankasse hele tiden... Jeg er skikkelig hamster, og får vondt i sjelen av å kaste noe. Men jeg prøver tappert. Jeg har for eksempel et broderi jeg kjøpte på Vikingskipet i 2002. Det er ikke gjort veldig mye på det, type førti sting, kanskje. Men det har fulgt meg trofast i flyttelass fra Kringsjå til Vinderen, derfra til Trondheim, ned igjen til Prinsdal, og til slutt nå på Bjørndal. Og nå skal jeg spørre et familiemedlem pent om det kanskje har lyst til å brodere det ferdig for meg, siden hun har fått dilla på å brodere i det siste. Hun tilbød seg å brodere noe i julegave, men vi kom ikke på noe vi ønsket oss brodert da. Så om hun vil brodere dette for meg, blir det en fin bursdagsgave å få det ferdig! Det er selvfølgelig bernermotiv.
Så er det bare alt det andre jeg har beskyttet og tatt til meg i løpet av de siste ti årene igjen...
9. februar 2010
Lettlært, men lydig?
Akkurat nå klør det i LP-sjelen min, glemt er drittstevnet i november, nå har vi lyst til å forsøke oss igjen! Jeg vurderte å melde på i Bø, men fant ut at vi fortjener lettere forhold inntil vi er mer rutinerte. Det er trangt i Telemarkshallen, og jeg blir også litt stresset av å følge med på hvor langt de har kommet i eksteriørbedømmelsen, så vi ikke kommer for sent. Så vi finner heller mindre stevner i første omgang. Det er noen uoffisielle i mars jeg har plukket meg ut - så får løpetidens ankomst avgjøre om vi starter eller ei. Vi trenger konkurranseerfaring og nervehåndtering, og da kan en like godt gå uoffisielt, jeg jager ikke opprykk.
Årsaken til den blomstrende LP-driften er at X'en og jeg hadde noen treningsøkter i går, som var veldig morsomme. X'en var så giret og på, og var rett og slett superflink.
Vi hadde et par økter innendørs, hvor jeg blant annet fokuserte på å holde henne lenger i hver posisjon på avstandskommanderingen for å få bort at hun tenker selv og tjuvstarter. Vi plukket også opp trikstrening vi ikke har jobbet med på lenge - "danse" (spinne 360 grader rundt seg selv) og rygge. På dansingen trenger hun fremdeles håndtegn for å komme i gang, og hun kan bare spinne mot venstre, men på ryggingen har hun på tiden vi ikke har trent det lært seg kommandoen. Hun kunne det ikke før, men i går kunne hun rygge kun på verbal kommando - moro! Så jeg sa "rygge", hun spant tvers over stua (det er kortere enn det høres ut), jeg kastet godbit til henne, fikk henne til meg og ga ny kommando. Skikkelig moro for oss begge to :) Før har jeg måttet gå etter og "presse" henne bakover, nå kunne jeg de fleste ganger stå rett opp og ned, eventuelt lene meg svakt framover.
Vi tok også fatt på dekk under marsj, hvor det ser ut til at det lettest blinker i X'ens lyspære om jeg rygger sakte foran henne og gir dekkommando. Så får jeg snu meg gradvis, og øke tempoet etter hvert. Vi har en plan som ser ut til å fungere, vi må bare huske å trene på øvelsen, siden den er ny for oss.
Senere på kvelden gikk vi ut, målet var i grunnen å få tømt blæra hennes, men hun tilbød en nydelig fri ved foten med masse kontakt og herlig fokus. Så da måtte vi jo rett og slett gå litt, med flere 180 graders-vendinger, siden de stadig vekk er akilleshælen vår. Jeg fikk også lagt inn en dekk fra holdt og stå under marsj, som fugnerte fint. Jeg må bare slå på hodet, for stå under marsj gjorde jeg på "gamlemåten" med tydelig håndtegn som smalt rett i snuta på X'en (ikke meningen, hun var lenger fram enn jeg trodde, jeg øver meg på å se rett fram...) - og jeg som har jobbet for å få bort det dumme håndtegnet... Sånn er det når en plugger inn autopiloten.
Innkalling var vi også innom, og der hadde visst X'en lært seg noe nytt - hun tilbød nemlig innsitt i front! Mulig hun var litt svimmel i hodet av alt det rare vi hadde gjort innendørs og blandet sammen? Jeg minnet henne på hvor hun skulle vært, forsøkte en gang til, og da var det en knall innkalling med rumpa på så rett plass som hun pleier å ha - søta!
Så avsluttet vi med litt tøys og tull, blant annet rygging. Jeg tenkte at nå som vi var utendørs med stor plass kunne jeg få henne til å rygge lenger. Hun fikk ryggekommando, rygget cirka like langt som innendørs, jeg ga ny ryggekommando for å få henne ytterligere lenger bak - og da spretter altså snuppa fram til meg og spoler på nytt bakover til der hun opprinnelig stoppet... Dette gjentok seg et par ganger før jeg skjønte hva slags mønster hun har oppfattet. Jeg visste ikke at det var det jeg lærte henne... Det er ikke første gang jeg erfarer at den lettlærte hunden oppfatter et annet budskap enn det jeg mener å sende - jeg lærte henne for eksempel å sitte inntil rekkverket... Jeg er heldigvis så lite pretensiøs at jeg bare synes hun er søt og herlig! Så får jeg tenke ut en ny strategi til neste treningsøkt.
I dag har det vært trening i Osloavdelingen, hvor jeg hadde ansvaret. Veldig moro, skravle trening og komme med innspill til innlæring av øvelser, leke dommer og ellers kose seg med trening.
X'en fikk tur før treningen, så hun ble ikke neglisjert selv om hun satt i bilen under treningen. Vi gikk i ei lysløype det faktisk ikke er oppkjørte skispor, helt utrolig... Det er riktignok noen skigåere der, men ikke mange. Dog var det flere løshunder, og jeg synes det er irriterende med hunder som kommer løpende i hundreoghelvete uten at eier er i nærheten. En hannhund rakk å passere oss flere ganger uten at eier kom noe nærmere, og jeg har sluttet å stole på enhver hund etter at X'en ble fløyet på for noen uker siden - da også kom en hund som skutt ut av en kanon rett på X'en, fløy på og hang fast i skuldra hennes. Hunden traff heldigvis bare pelsen, og det eneste provoserende jeg kunne se X'en gjorde var å leke med en kjepp. Hun var i lenke, jeg kastet søppel og vi sto foran blokka. Ingen eier å se på lange tider, men drittbikkja slapp heldigvis raskt og stakk med kjeppen fra en perpleks X'en. Jeg sjekket godt, og fant ingen merker, bare våt pels. Ingen skorper dagen etter heller. Men det var skikkelig ubehagelig.
Uansett, det kom et par kjappe hunder i dag, de kommer bakfra uten at du hører dem, stopper kjapt hos X'en, løper videre og får henne med seg. Og det var med stor grad av stolthet jeg kunne kalle inn X'en og få henne til å snu midt i farta! Flinke jenta! Det hjelper med trening... :D
Ellers kunne jeg spist på fin restaurant i dag, betalt av jobben, men jeg takket selvfølgelig nei til det når jeg hadde en avtale med en varmedress og Osloavdelingen... Helt god i huet er en vel kanskje ikke...
Årsaken til den blomstrende LP-driften er at X'en og jeg hadde noen treningsøkter i går, som var veldig morsomme. X'en var så giret og på, og var rett og slett superflink.
Vi hadde et par økter innendørs, hvor jeg blant annet fokuserte på å holde henne lenger i hver posisjon på avstandskommanderingen for å få bort at hun tenker selv og tjuvstarter. Vi plukket også opp trikstrening vi ikke har jobbet med på lenge - "danse" (spinne 360 grader rundt seg selv) og rygge. På dansingen trenger hun fremdeles håndtegn for å komme i gang, og hun kan bare spinne mot venstre, men på ryggingen har hun på tiden vi ikke har trent det lært seg kommandoen. Hun kunne det ikke før, men i går kunne hun rygge kun på verbal kommando - moro! Så jeg sa "rygge", hun spant tvers over stua (det er kortere enn det høres ut), jeg kastet godbit til henne, fikk henne til meg og ga ny kommando. Skikkelig moro for oss begge to :) Før har jeg måttet gå etter og "presse" henne bakover, nå kunne jeg de fleste ganger stå rett opp og ned, eventuelt lene meg svakt framover.
Vi tok også fatt på dekk under marsj, hvor det ser ut til at det lettest blinker i X'ens lyspære om jeg rygger sakte foran henne og gir dekkommando. Så får jeg snu meg gradvis, og øke tempoet etter hvert. Vi har en plan som ser ut til å fungere, vi må bare huske å trene på øvelsen, siden den er ny for oss.
Senere på kvelden gikk vi ut, målet var i grunnen å få tømt blæra hennes, men hun tilbød en nydelig fri ved foten med masse kontakt og herlig fokus. Så da måtte vi jo rett og slett gå litt, med flere 180 graders-vendinger, siden de stadig vekk er akilleshælen vår. Jeg fikk også lagt inn en dekk fra holdt og stå under marsj, som fugnerte fint. Jeg må bare slå på hodet, for stå under marsj gjorde jeg på "gamlemåten" med tydelig håndtegn som smalt rett i snuta på X'en (ikke meningen, hun var lenger fram enn jeg trodde, jeg øver meg på å se rett fram...) - og jeg som har jobbet for å få bort det dumme håndtegnet... Sånn er det når en plugger inn autopiloten.
Innkalling var vi også innom, og der hadde visst X'en lært seg noe nytt - hun tilbød nemlig innsitt i front! Mulig hun var litt svimmel i hodet av alt det rare vi hadde gjort innendørs og blandet sammen? Jeg minnet henne på hvor hun skulle vært, forsøkte en gang til, og da var det en knall innkalling med rumpa på så rett plass som hun pleier å ha - søta!
Så avsluttet vi med litt tøys og tull, blant annet rygging. Jeg tenkte at nå som vi var utendørs med stor plass kunne jeg få henne til å rygge lenger. Hun fikk ryggekommando, rygget cirka like langt som innendørs, jeg ga ny ryggekommando for å få henne ytterligere lenger bak - og da spretter altså snuppa fram til meg og spoler på nytt bakover til der hun opprinnelig stoppet... Dette gjentok seg et par ganger før jeg skjønte hva slags mønster hun har oppfattet. Jeg visste ikke at det var det jeg lærte henne... Det er ikke første gang jeg erfarer at den lettlærte hunden oppfatter et annet budskap enn det jeg mener å sende - jeg lærte henne for eksempel å sitte inntil rekkverket... Jeg er heldigvis så lite pretensiøs at jeg bare synes hun er søt og herlig! Så får jeg tenke ut en ny strategi til neste treningsøkt.
I dag har det vært trening i Osloavdelingen, hvor jeg hadde ansvaret. Veldig moro, skravle trening og komme med innspill til innlæring av øvelser, leke dommer og ellers kose seg med trening.
X'en fikk tur før treningen, så hun ble ikke neglisjert selv om hun satt i bilen under treningen. Vi gikk i ei lysløype det faktisk ikke er oppkjørte skispor, helt utrolig... Det er riktignok noen skigåere der, men ikke mange. Dog var det flere løshunder, og jeg synes det er irriterende med hunder som kommer løpende i hundreoghelvete uten at eier er i nærheten. En hannhund rakk å passere oss flere ganger uten at eier kom noe nærmere, og jeg har sluttet å stole på enhver hund etter at X'en ble fløyet på for noen uker siden - da også kom en hund som skutt ut av en kanon rett på X'en, fløy på og hang fast i skuldra hennes. Hunden traff heldigvis bare pelsen, og det eneste provoserende jeg kunne se X'en gjorde var å leke med en kjepp. Hun var i lenke, jeg kastet søppel og vi sto foran blokka. Ingen eier å se på lange tider, men drittbikkja slapp heldigvis raskt og stakk med kjeppen fra en perpleks X'en. Jeg sjekket godt, og fant ingen merker, bare våt pels. Ingen skorper dagen etter heller. Men det var skikkelig ubehagelig.
Uansett, det kom et par kjappe hunder i dag, de kommer bakfra uten at du hører dem, stopper kjapt hos X'en, løper videre og får henne med seg. Og det var med stor grad av stolthet jeg kunne kalle inn X'en og få henne til å snu midt i farta! Flinke jenta! Det hjelper med trening... :D
Ellers kunne jeg spist på fin restaurant i dag, betalt av jobben, men jeg takket selvfølgelig nei til det når jeg hadde en avtale med en varmedress og Osloavdelingen... Helt god i huet er en vel kanskje ikke...
8. februar 2010
Perfekte valper ventes
I helga har Hans og jeg deltatt på del 2 av NKKs Oppdretterskole - del 1 tok jeg i Horten i april i fjor. Så nå er jeg vel ferdig skolert innen oppdrett, kan alt, og vil bare få perfekte drektigheter, fødsler og valper? Eller noe sånt...
Mens del 1 tar for seg genetikk, innavl, sykdommer, arvegang og slikt, er del 2 rettet mot det praktiske og konkrete så å si. Derfor ønsket også Hans å være med. Valg av hannhund, kalkulering av fortrinn og ulemper, vurdering av avlsdyr og kombinasjoner, avlskrav og slikt lar Hans være opp til meg, og det er i grunnen helt greit. Om ikke selve parringen, så vil i hvert fall drektighet, fødsel og valpenes tid hos oss i høyeste grad påvirke også Hans, og han ønsker derfor å være mest mulig forberedt til det som forhåpentligvis skal skje. Han har ikke vært med på noe lignende før. Jeg har jo vært med på familiens fem valpekull, men jeg skal ikke påstå at jeg husker altfor mye... Det siste kullet var tross alt født i 1998, da ble det keisersnitt på natta mens jeg sov ("noen" vekket meg ikke...), så vår siste fødsel - som jeg overvar - var i 1992. Greit med litt repetisjon, kanskje...
Så i helga har vi lært om alt som kan gå galt og hvorfor det går galt. Jeg blir jo skjelven, jeg hadde ikke hørt om halvparten av alt av komplikasjoner, sykdommer, lidelser og utfordringer som ble nevnt. Og selv om en ble noe blek ved tanken på alt som kan gå galt, alt en risikerer, er det jo kjempeviktig å være klar over og forberedt på at ikke alt går som smurt. Samtidig som jeg velger å tro at ikke alt en fikk høre om i helga skjer så ofte, for eksempel hjerte og innvoller som ligger på utsiden av valpen, eller livmor vrengt ut av tispas vagina.
Det lureste hadde vel vært å la tispa velge partner selv blant alle vi møter i lysløypa, da går det sikkert gått fint og uten komplikasjoner :D
Kurset har altså gått gjennom løpetid, parring, drektighet, fødsel, fôring og helse under drektighet og fødsel, valpenes levetid hos oppdrett med både sykdommer, pleie og fôring. Atferd og mentalitet er forelest om, kjøpskontrakter studert, og selvfølgelig påminnelse om oppdretters etiske ansvar for det de gjør.
Oppdrett er praksis, men det gjør ikke noe å være teoretisk forberedt gjennom kurs og bøker. Så tar vi det steg for steg. Først skal X'en få løpetid, så får en bestille time hos veterinærhøyskolen for progesteronprøve, og når det er fullført ringe SAS for å bestille flybilletter. Det skal vi vel klare, i første omgang. Så er det bare resten :D
Vi hev oss med på dette kurset så vi var sikre på å få gått det før fødsel. Og det fine er at i Ålesund har jeg boende mye familie. Så da fikk vi besøkt dem samtidig. Vi bodde hos mine besteforeldre og tante hele helga, og jeg fikk også hilst på fire søskenbarn jeg ikke har sett på lenge. To av dem hadde jeg vel ikke kjent igjen om jeg traff de på gata...
Det er godt å komme tilbake til Ålesund, det er en by jeg har tilbragt mye tid i. Jeg elsker alle detaljene og art nouveau-stilen som preger byen, da den ble rebygget etter en kraftig bybrann. Mange hus og bygninger er dekorert og utsmykket med utskjæringer, relieffer og malte motiv/dekorasjoner. Ingen bilder, kamera fikk ligge hjemme for å reise lett, så dere får bare tro meg. Ved bybrua fikk vi også på søndag høre en dame spille på alpehorn mens vi var på lunsjjakt. Turistene fra Hurtigruta hadde akkurat ankommet sentrum, og var fra seg av begeistring!
En annen fin ting ved å komme til Ålesund, er at jeg endelig får drikke Oskar Syltebrus igjen! Det er brus med minner, og er vanskelig å finne i Oslo. Kanskje like greit, den ville mistet noe av sin magiske betydning om jeg kunne få tak i det når som helst... Men når noen i familien skal nedover til oss, eller vi drar oppover med bil, går det en del flasker med i transporten, og de spares og nytes lengst mulig.
X'en var selvfølgelig ikke med på kurs, hun trenger da ikke å lære noe av dette, hennes herrrrlige medfødte instinkt skal få kicke inn og vise hvilken drømmemamma by nature hun er...
Så hun fikk dra på ferie til Toril med Gross og Arok og pusekatter. Hun har virkelig kost seg med gutta, og åpenbart vist seg fra sin beste side, siden Toril gjerne tar henne imot igjen! Det ble rapportert om herjing i snøen, lek med gutta, sniffing av katter, godbitsøk, kos i sofaen og gode manerer overfor kattene. Det er tydelig at hun har hatt det godt, i hvert fall, selv om det var "litt" gjensynsgjelde i går kveld. Da vi kom hjem måtte hun kose godt og vel på oss begge to, før hun forsvant til snorkeland. Og der er hun i grunnen enda ;)
Ellers må vi si tusen takk for alle gratulasjoner og lykkeønskninger med huset vårt! Det vil nok bli blogget mer om vårt nye hjem etter hvert som vi får overtatt nøkkel og kan gjøre det til vårt.
5. februar 2010
Dear Dogs and Cats
The dishes with the paw prints are yours and contain your food. The other dishes are mine and contain my food. Placing a paw print in the middle of my plate and food does not stake a claim for it becoming your food and dish, nor do I find that aesthetically pleasing in the slightest.
The stairway was not designed by NASCAR and is not a racetrack. Racing me to the bottom is not the object. Tripping me doesn't help because I fall faster than you can run.
I cannot buy anything bigger than a king sized bed. I am very sorry about this. Do not think I will continue sleeping on the couch to ensure your comfort, however.. Dogs and cats can actually curl up in a ball when they sleep. It is not necessary to sleep perpendicular to each other, stretched out to the fullest extent possible. I also know that sticking tails straight out and having tongues hanging out on the other end to maximise space is nothing but sarcasm.
For the last time, there is no secret exit from the bathroom! If, by some miracle, I beat you there and manage to get the door shut, it is not necessary to claw, whine, meow, try to turn the knob or get your paw under the edge in an attempt to open the door. I must exit through the same door I entered. Also, I have been using the bathroom for years - canine/feline attendance is not required.
The proper order for kissing is: Kiss me first, then go smell the other dog or cat's butt. I cannot stress this enough.
Finally, in fairness, dear pets, I have posted the following message on the front door:
To all non-pet owners who visit and like to complain about our pets:
(1) They live here. You don't.
(2) If you don't want their hair on your clothes, stay off the furniture. That's why they call it 'fur'-niture.
(3) I like my pets a lot better than I like most people.
(4) To you, they are animals. To me, they are adopted sons/daughters who are short, hairy, walk on all fours and don't speak clearly.
Remember, dogs and cats are better than kids because they:
(1) eat less,
(2) don't ask for money all the time,
(3) are easier to train,
(4) normally come when called,
(5) never ask to drive the car,
(6) don't smoke or drink,
(7) don't want to wear your clothes,
(8) don't have to buy the latest fashions,
(9) don't need a gazillion dollars for college and
(10) if they get pregnant, you can sell their children...
***
Og med det ønsker jeg alle en riktig god helg, med deres firbeinte venner i alle deres ulike fasonger og varianter!
The stairway was not designed by NASCAR and is not a racetrack. Racing me to the bottom is not the object. Tripping me doesn't help because I fall faster than you can run.
I cannot buy anything bigger than a king sized bed. I am very sorry about this. Do not think I will continue sleeping on the couch to ensure your comfort, however.. Dogs and cats can actually curl up in a ball when they sleep. It is not necessary to sleep perpendicular to each other, stretched out to the fullest extent possible. I also know that sticking tails straight out and having tongues hanging out on the other end to maximise space is nothing but sarcasm.
For the last time, there is no secret exit from the bathroom! If, by some miracle, I beat you there and manage to get the door shut, it is not necessary to claw, whine, meow, try to turn the knob or get your paw under the edge in an attempt to open the door. I must exit through the same door I entered. Also, I have been using the bathroom for years - canine/feline attendance is not required.
The proper order for kissing is: Kiss me first, then go smell the other dog or cat's butt. I cannot stress this enough.
Finally, in fairness, dear pets, I have posted the following message on the front door:
To all non-pet owners who visit and like to complain about our pets:
(1) They live here. You don't.
(2) If you don't want their hair on your clothes, stay off the furniture. That's why they call it 'fur'-niture.
(3) I like my pets a lot better than I like most people.
(4) To you, they are animals. To me, they are adopted sons/daughters who are short, hairy, walk on all fours and don't speak clearly.
Remember, dogs and cats are better than kids because they:
(1) eat less,
(2) don't ask for money all the time,
(3) are easier to train,
(4) normally come when called,
(5) never ask to drive the car,
(6) don't smoke or drink,
(7) don't want to wear your clothes,
(8) don't have to buy the latest fashions,
(9) don't need a gazillion dollars for college and
(10) if they get pregnant, you can sell their children...
***
Og med det ønsker jeg alle en riktig god helg, med deres firbeinte venner i alle deres ulike fasonger og varianter!
3. februar 2010
Glad slave
Vi har blitt huseiere!
Det er en veldig deilig følelse. Nå kan jeg la finn.no være i fred, og vi kan fokusere på VÅRT hjem, vårt nye hjem.
Jeg må få beklage at jeg nok har hatt en litt unnvikende holdning til sannheten. Jeg har påstått at vi ikke har funnet noe enda, og ikke villet si at vi har lagt inn bud. Men jeg var så redd for å jinxe dette, ville ikke begynne å glede meg før alt var i boks, var ikke interessert i å dele en eventuell skuffelse med alle, en vet jo ikke hvor mange budrunder en må gjennom før det er i boks, så jeg har holdt dette skjult for de aller, aller fleste, bare et par jeg har sprukket overfor eller trengt hjelp fra for å kunne ta avgjørelsen.
Vi var på første visning søndag 10. januar, og likte veldig godt det vi så. Men vi var på flere visninger den helga, så vi begynte å gå litt i surr om hva som var hvor. Så for å dobbeltsjekke, fikk vi en ny visning onsdag 13. januar.
Neste dag legger vi inn et bud. Vi var de eneste som var på visning, så vi hadde håp om at selger skulle akseptere budet. Men det gjorde de ikke. Derimot mente megler at det ikke var snakk om mange 10.000'er vi måtte øke med for å få handelen i havn. Vi hadde en annen visning den torsdagen, og også et par visninger i helga, så vi ba om å få avvente til vi hadde sett på disse, siden de tross alt var betydelig billigere enn denne. Så megler skulle ringe på nytt mandag. Hele meg hadde bare lyst til å øke budet og få denne handelen i havn, men samtidig følte vi oss rimelig trygge på at vi hadde litt overtaket, siden ingen andre hadde lagt inn bud. Vi visste at selger hadde kjøpt nytt. De ville sikkert veldig gjerne selge... Hvorfor skulle vi da by høyere?
Vi drar på visningene, og ingen av dem tiltaler oss. Det er så mye som ikke er helt riktig for å være interessant, samtidig som det er vanskelig å motivere seg for å være interessert i noe nytt, vise engasjement i et nytt prospekt når en helst vil ha den andre...
Mandag ringer megler og spør om foreslått overtagelsestidspunkt i budet er spikret i stein. Hans og jeg har faktisk diskutert dette scenarioet, om vi kan flytte på overtagelsesdatoen. For oss innebærer det en ekstra måned hvor vi må betale husleie på to boliger, men vi er enig om at det er verdt det. Så, dermed får vi en avtale med megler og selger - vi får boligen til opprinnelig bud, og med overtagelse allerede 1. mars.
Så skal vi godkjennes av styret og forkjøpsretten må avklares. Nye boliger annonseres en gang i uka, og vi rakk ikke å være med på utlysningen den uka. Så først tirsdag 26. januar åpnes det for forkjøpsrett på rekkehuset "vårt". Det er en lang uke å vente... Styret godkjenner oss, så den er i havn - men det er jo også bare en proforma sak.
Søndag 31. tar Hans og jeg en optimistisk sjanse, og sier opp leiligheten vår. Tre måneders oppsigelsestid, før 1. mai må vi ha noe annet å flytte til... Men, i går kom endelig telefonen fra megler - fristen var gått ut, og ingen hadde ønsket å benytte forkjøpsretten! YES!
Vi har altså funnet oss et enderekkehus cirka 200 meter fra der vi bor nå - og det til tross for at vi ikke hadde noen konkrete ønsker om hvor i Oslo vi skulle bo, vi har vært på visning i mange ulike bydeler, og vært mest opptatt av hvordan boligen ligger enn hvor den ligger. Men det er jo greit å fortsette å bo i et område en kjenner.
Vi har fått oss et hus vi tror vil bli et bra hjem for oss - det er på drøye hundre kvadrat, med for Oslo å regne en stor hage, røflig anslått til førti-femti kvadrat.
Det er tre soverom - et til meg og Hans, et som blir kontor, og et som blir hunderom. Her kan valpekassa stå de første ukene, her kan trimmebordet stå fast oppslått, her kan jeg ta pelsstell så ikke stua oversvømmes av svevende pels, her kan jeg få hengt opp alle rosettene, her kan jeg samle alt jeg har av bøker, medlemsblad og papir relatert til hund. Her kan jeg stæsje alt av hundeutstyr. Og får vi besøk, skal vi vel få klemt inn en gjesteseng :D Tvers over dette rommet er det et bad, så da kan en få føhnet hund uten å dra våt hund gjennom hele bopælen. I første etasje er det et nyoppusset bad til meg og Hans :D I stua er det peis. Vi har masse lagringsplass. Det er stort kjøkken. Flott hage med treplatting. Vannkran og slange på fronten av huset så en kan spyle skitne hunder rene, men også mulighet til å slippe de skitne hundene rett ut i hagen på baksiden av huset uten å ta de gjennom huset. Og det er kort vei til marka. Hva mer kan en be om, som førstegangskjøper?
Det gjenstår riktignok å få godkjent søknaden om hund av styret, men det er sagt å være en proforma sak. Hvis ikke har vi et jævlig stort problem... Men jeg tør å tro at dette går i boks, at det siste lille nåløyet fikser seg. Jeg syntes 2010 startet noe dølt, med fire rimelig dårlige utstillingsresultat. Men nå håper jeg lykken har snudd - på under en uke har vi avgjort hannhund til X'en og fått et sted å flytte til. 2010 ser ut til å bli et realt bra år! Det er i grunnen ikke så nøye med X'ens utstillingsresultat for resten av året heller, om vi får et sunt og fint valpekull utover sommeren. Da blir vel hun permittert ut året, også kanskje vi skal fly på valpeshow utover høsten. Sukk, dagdrømme...
Men først skal vi pusse opp. Det omtalte hunderommet har vegg til vegg gulvteppe, og det er skikkelig ikke aktuelt! Så der skal vi finne på noe lurt. Det er også strukturert tapet, og erfaringsmessig setter all skit fra hundene seg fast inni småhullene, og en må stå og skrubbe tapeten flere ganger i året - det gjør vi der vi bor nå, med samme tapet, særlig der jeg har stått med blåseren og i gangen hvor hun rister av seg det verste. Så det skal gjøres noe med veggene på hunderommet. Jeg tenker panel halvveis opp på veggen, med en fin list, litt bonderomantikkstil... Jeg vil også bytte gulv i stua, glatt laminat er ikke min beste venn i et hundeperspektiv. Så får vi se hva annet vi vil gjøre. Rekkehuset er fra 1990, men det er mye nytt av gulv og veggoverflater, så det er lite som må gjøres fordi det er slitt - det er heller snakk om nedpussing for å gjøre det mer hundevennlig eller endring for å møte vår stil. Jeg gleder meg, første gang vi bor et sted som kan gjøres noe med, som er vårt og vi bestemmer, så jeg har jo LYST til å male vegger og gjøre ting. Men vi får ta det litt pø om pø, alt etter hvordan lommeboka har det, siden det er lite som MÅ gjøres. Det må vel handles litt møbler også, siden vi nå flytter til noe større. Gressklipper må vi også ha. På sikt, hehehe, det er vel mer snøskuffe som trengs nå.
Inngangsparti, med treplatting og gjerde. På veggen til høyre for plattingen vokser det klatreroser, så nå må noen få seg grønne fingre :) Bak fotografen er bod og et skjul til å lagre sykler eller andre ting en vil ha lett tilgjengelig.
Entreen vår, døyra til høyre er til nyoppusset bad.
Soverom som vi skal bruke til kontor, tenker vi. Garderobeskapene skal en vel alltids klare å få fylt med noe :) En liten balkong på utsiden, med utgang fra vårt soverom.
Soverommet vårt. Vegg til vegg gulvteppe, litt usikker på hva vi gjør med det. Nå har ikke vi dyra på soverommet, så sånn sett kan det jo forbli der.
Soverommet vi ser for oss som hunderom er ikke avbildet, men det er pittelitt mindre enn de to andre rommene. Alle tre soverom er i andre etasje.
Badet oppe, tvers overfor hunderommet, så nå må X'en lære seg badekar. Vi beholder det enn så lenge, for badekar er stor bonus! Ikke så nyoppusset, litt slitt, så det kan pusses opp på sikt. Ikke noe som MÅ gjøres, utover det estetiske hensynet slik vi ser det. Og jeg har da tanker og ideer til enkle og billige måter å gjøre dette badet penere ;)
I andre etasje er det også en bod.
Nyoppusset bad nede, med fancy dusj, så nesten avansert ut... :D
Kjøkken. Etter min smak litt for hvitt og sterilt og storkjøkkenfølelse, men det skal vi få freshet opp med enkle grep.
Stor stue med peis bak spisestua.
Hagen, med stor treplatting, utgang fra stua.
Rekkehuset sett fra forsiden. Stor hekk og port inn til oss, og passe stor bod. Til høyre for boden er en port som går til vår hage, hvor en smal tarm av hagen går langs husets kortside, og ender i den store hagen. Praktisk!
Hagen.
Det er en veldig deilig følelse. Nå kan jeg la finn.no være i fred, og vi kan fokusere på VÅRT hjem, vårt nye hjem.
Jeg må få beklage at jeg nok har hatt en litt unnvikende holdning til sannheten. Jeg har påstått at vi ikke har funnet noe enda, og ikke villet si at vi har lagt inn bud. Men jeg var så redd for å jinxe dette, ville ikke begynne å glede meg før alt var i boks, var ikke interessert i å dele en eventuell skuffelse med alle, en vet jo ikke hvor mange budrunder en må gjennom før det er i boks, så jeg har holdt dette skjult for de aller, aller fleste, bare et par jeg har sprukket overfor eller trengt hjelp fra for å kunne ta avgjørelsen.
Vi var på første visning søndag 10. januar, og likte veldig godt det vi så. Men vi var på flere visninger den helga, så vi begynte å gå litt i surr om hva som var hvor. Så for å dobbeltsjekke, fikk vi en ny visning onsdag 13. januar.
Neste dag legger vi inn et bud. Vi var de eneste som var på visning, så vi hadde håp om at selger skulle akseptere budet. Men det gjorde de ikke. Derimot mente megler at det ikke var snakk om mange 10.000'er vi måtte øke med for å få handelen i havn. Vi hadde en annen visning den torsdagen, og også et par visninger i helga, så vi ba om å få avvente til vi hadde sett på disse, siden de tross alt var betydelig billigere enn denne. Så megler skulle ringe på nytt mandag. Hele meg hadde bare lyst til å øke budet og få denne handelen i havn, men samtidig følte vi oss rimelig trygge på at vi hadde litt overtaket, siden ingen andre hadde lagt inn bud. Vi visste at selger hadde kjøpt nytt. De ville sikkert veldig gjerne selge... Hvorfor skulle vi da by høyere?
Vi drar på visningene, og ingen av dem tiltaler oss. Det er så mye som ikke er helt riktig for å være interessant, samtidig som det er vanskelig å motivere seg for å være interessert i noe nytt, vise engasjement i et nytt prospekt når en helst vil ha den andre...
Mandag ringer megler og spør om foreslått overtagelsestidspunkt i budet er spikret i stein. Hans og jeg har faktisk diskutert dette scenarioet, om vi kan flytte på overtagelsesdatoen. For oss innebærer det en ekstra måned hvor vi må betale husleie på to boliger, men vi er enig om at det er verdt det. Så, dermed får vi en avtale med megler og selger - vi får boligen til opprinnelig bud, og med overtagelse allerede 1. mars.
Så skal vi godkjennes av styret og forkjøpsretten må avklares. Nye boliger annonseres en gang i uka, og vi rakk ikke å være med på utlysningen den uka. Så først tirsdag 26. januar åpnes det for forkjøpsrett på rekkehuset "vårt". Det er en lang uke å vente... Styret godkjenner oss, så den er i havn - men det er jo også bare en proforma sak.
Søndag 31. tar Hans og jeg en optimistisk sjanse, og sier opp leiligheten vår. Tre måneders oppsigelsestid, før 1. mai må vi ha noe annet å flytte til... Men, i går kom endelig telefonen fra megler - fristen var gått ut, og ingen hadde ønsket å benytte forkjøpsretten! YES!
Vi har altså funnet oss et enderekkehus cirka 200 meter fra der vi bor nå - og det til tross for at vi ikke hadde noen konkrete ønsker om hvor i Oslo vi skulle bo, vi har vært på visning i mange ulike bydeler, og vært mest opptatt av hvordan boligen ligger enn hvor den ligger. Men det er jo greit å fortsette å bo i et område en kjenner.
Vi har fått oss et hus vi tror vil bli et bra hjem for oss - det er på drøye hundre kvadrat, med for Oslo å regne en stor hage, røflig anslått til førti-femti kvadrat.
Det er tre soverom - et til meg og Hans, et som blir kontor, og et som blir hunderom. Her kan valpekassa stå de første ukene, her kan trimmebordet stå fast oppslått, her kan jeg ta pelsstell så ikke stua oversvømmes av svevende pels, her kan jeg få hengt opp alle rosettene, her kan jeg samle alt jeg har av bøker, medlemsblad og papir relatert til hund. Her kan jeg stæsje alt av hundeutstyr. Og får vi besøk, skal vi vel få klemt inn en gjesteseng :D Tvers over dette rommet er det et bad, så da kan en få føhnet hund uten å dra våt hund gjennom hele bopælen. I første etasje er det et nyoppusset bad til meg og Hans :D I stua er det peis. Vi har masse lagringsplass. Det er stort kjøkken. Flott hage med treplatting. Vannkran og slange på fronten av huset så en kan spyle skitne hunder rene, men også mulighet til å slippe de skitne hundene rett ut i hagen på baksiden av huset uten å ta de gjennom huset. Og det er kort vei til marka. Hva mer kan en be om, som førstegangskjøper?
Det gjenstår riktignok å få godkjent søknaden om hund av styret, men det er sagt å være en proforma sak. Hvis ikke har vi et jævlig stort problem... Men jeg tør å tro at dette går i boks, at det siste lille nåløyet fikser seg. Jeg syntes 2010 startet noe dølt, med fire rimelig dårlige utstillingsresultat. Men nå håper jeg lykken har snudd - på under en uke har vi avgjort hannhund til X'en og fått et sted å flytte til. 2010 ser ut til å bli et realt bra år! Det er i grunnen ikke så nøye med X'ens utstillingsresultat for resten av året heller, om vi får et sunt og fint valpekull utover sommeren. Da blir vel hun permittert ut året, også kanskje vi skal fly på valpeshow utover høsten. Sukk, dagdrømme...
Men først skal vi pusse opp. Det omtalte hunderommet har vegg til vegg gulvteppe, og det er skikkelig ikke aktuelt! Så der skal vi finne på noe lurt. Det er også strukturert tapet, og erfaringsmessig setter all skit fra hundene seg fast inni småhullene, og en må stå og skrubbe tapeten flere ganger i året - det gjør vi der vi bor nå, med samme tapet, særlig der jeg har stått med blåseren og i gangen hvor hun rister av seg det verste. Så det skal gjøres noe med veggene på hunderommet. Jeg tenker panel halvveis opp på veggen, med en fin list, litt bonderomantikkstil... Jeg vil også bytte gulv i stua, glatt laminat er ikke min beste venn i et hundeperspektiv. Så får vi se hva annet vi vil gjøre. Rekkehuset er fra 1990, men det er mye nytt av gulv og veggoverflater, så det er lite som må gjøres fordi det er slitt - det er heller snakk om nedpussing for å gjøre det mer hundevennlig eller endring for å møte vår stil. Jeg gleder meg, første gang vi bor et sted som kan gjøres noe med, som er vårt og vi bestemmer, så jeg har jo LYST til å male vegger og gjøre ting. Men vi får ta det litt pø om pø, alt etter hvordan lommeboka har det, siden det er lite som MÅ gjøres. Det må vel handles litt møbler også, siden vi nå flytter til noe større. Gressklipper må vi også ha. På sikt, hehehe, det er vel mer snøskuffe som trengs nå.
Inngangsparti, med treplatting og gjerde. På veggen til høyre for plattingen vokser det klatreroser, så nå må noen få seg grønne fingre :) Bak fotografen er bod og et skjul til å lagre sykler eller andre ting en vil ha lett tilgjengelig.
Entreen vår, døyra til høyre er til nyoppusset bad.
Soverom som vi skal bruke til kontor, tenker vi. Garderobeskapene skal en vel alltids klare å få fylt med noe :) En liten balkong på utsiden, med utgang fra vårt soverom.
Soverommet vårt. Vegg til vegg gulvteppe, litt usikker på hva vi gjør med det. Nå har ikke vi dyra på soverommet, så sånn sett kan det jo forbli der.
Soverommet vi ser for oss som hunderom er ikke avbildet, men det er pittelitt mindre enn de to andre rommene. Alle tre soverom er i andre etasje.
Badet oppe, tvers overfor hunderommet, så nå må X'en lære seg badekar. Vi beholder det enn så lenge, for badekar er stor bonus! Ikke så nyoppusset, litt slitt, så det kan pusses opp på sikt. Ikke noe som MÅ gjøres, utover det estetiske hensynet slik vi ser det. Og jeg har da tanker og ideer til enkle og billige måter å gjøre dette badet penere ;)
I andre etasje er det også en bod.
Nyoppusset bad nede, med fancy dusj, så nesten avansert ut... :D
Kjøkken. Etter min smak litt for hvitt og sterilt og storkjøkkenfølelse, men det skal vi få freshet opp med enkle grep.
Stor stue med peis bak spisestua.
Hagen, med stor treplatting, utgang fra stua.
Rekkehuset sett fra forsiden. Stor hekk og port inn til oss, og passe stor bod. Til høyre for boden er en port som går til vår hage, hvor en smal tarm av hagen går langs husets kortside, og ender i den store hagen. Praktisk!
Hagen.
1. februar 2010
Arrangert ekteskap
Phuh, nå har jeg egentlig ganske mye på hjertet, men jeg får se om jeg utsetter noen tanker til en senere blogg, og heller fokuserer på det som er mer dagsaktuelt og ikke så filosofisk i denne bloggen. Det kan bli langt nok uansett.
Først av alt må jeg få innrømme at jeg lyver i bloggen - jeg påsto i et tidligere innlegg at X'en fikk Ikke Møtt for første gang. Det stemmer ikke, hun fikk kryss i IM-ruta på nuffeklubbens utstilling i Kristiansand i mai, da hun klarte å tråkke galt og begynte å halte et kvarters tid før hun skulle i ringen... Så vi var der og hadde i høyeste grad som målsetting å stille. Men slik ble det altså ikke. Heldigvis var Even også påmeldt, så dagen ikke var helt bortkastet, bare fryktelig sur... :(
Denne helga har vært veldig spennende, en del puslespillbiter har falt på plass. Lørdag tidlig morgen satte jeg meg nemlig på flyet og dro for å besøke en bernerhannhund. Jeg har studert han så godt jeg kan ut fra stamtavle, offisielle helseundersøkelser, utstillingsresultat, gransket halvsøsken og foreldres halvsøsken og gud vet hva, googlet bilder og omtaler, for ikke å snakke om sendt ut all verdens mailer til mennesker som har familiemedlemmer av denne hunden som jeg ønsket å vite mer om. Rett og slett gjort et langvarig researcharbeid i håp om å finne ut mest mulig om denne hannen, stamtavla hans og hva han kan representere. Men, det var ikke nok for meg - selv om jeg likte det jeg ble fortalt og fant av informasjon, ville jeg også møte hannen. Så da var det bare å bestille flyreise og booke hotell, og ta seg en tur.
Jeg kom hjem i går ettermiddag med visshet om at jeg har funnet hannhund til X'en. Han har mange eksteriøre kvaliteter som jeg mener møter X'ens svakheter og mangler, han har feil jeg kan leve med og som X'en ikke har som svakheter. Og viktigst av alt: Jeg fikk treffe en lugn og trivelig hannhund, så god og herlig, åpen som en berner skal være, rolig som en berner skal være, men likevel mye lek og iver i ham utendørs. Det hjelper ikke å være pen og ha interessant stamtavle, om det brister inni huet. Så jeg er veldig fornøyd med valget mitt :)
Garantier har en aldri, men jeg liker dette utgangspunktet, og synes dette blir en spennende kombinasjon. Jeg vil aldri gjøre en kombinasjon jeg ikke kunne tenke meg valp fra selv.
Nå må vi bare finne et sted å bo hvor det passer å ha valpekull og som vi får flytte til i tide, og håpe at X'en er villig til å koordinere løpetiden etter hvordan flytteplanene utvikles :D Også må jeg få lånt et flybur i passende størrelse. Og jeg innser ironien i at jeg har en toseters Berlingo med stor vareplass - men trolig ikke plass til flyburet, siden jeg ikke får ut buret som allerede står der. Leie tilhenger? Jaja, jeg får gruble videre på logistikken. Det er ikke det som skal få stoppet disse kullplanene!
Fredag trente X'en og jeg litt lydighet igjen, forresten. Jeg er mye bedre i "halen", har ikke tatt smertestillende på ei ukes tid faktisk (unntatt et par paracet i går, da var kroppen litt lemster etter trange flyseter to dager på rad) og føler meg mer mobil og i stand til å være litt fysisk utfoldende uten at smertene hemmer meg.
Så da tok vi fatt i krypen, lenge siden sist - og den krever virkelig jobbing av meg også, der jeg står krokbøyd med rumpa i været, kryper rundt, strekker armer og bein, og ellers forsøker å motivere X'en til å fortsette framover - men ikke så fort at rumpa hennes fyker i været. Foreløpig har ikke noen polett falt ned i hodet hennes - hun jobber for godbiten jeg drar foran henne, men hun har aldri forsøkt å tilby det bevegelsesmønsteret av seg selv. Men, jeg må være rettferdig med henne, vi har vel trent på den øvelsen bare seks-syv ganger, og da har vi holdt oss til stueteppet siden gulvet er for glatt til det. Så jeg bør vel kanskje gi henne en sjanse til å oppfatte hva som skjer før hun kan gjøre det på eget initiativ...
Vi var også innom avstandskommandering, hvor hun nå begynner å bli så flink at jeg øker kravene. For moro skyld testet jeg hvor mange ganger jeg kunne kjøre repetisjon uten belønning. På den fjerde (?) dekken ble hun treg og nølte, før det så ut til at hun var på vei ned likevel - men så ringte telefonen og hun spratt opp for å se hva det var (ny telefon og ny ringelyd). Men ellers synes jeg hun er ganske flink - hun kunne vel vært litt kjappere, men hun har jevne bevegelser, ikke noe stakkato nøling. Vi må selvfølgelig også øke avstanden, men stua er ikke større enn som så! :D Så øvelsen er tatt med ut, og hittil får jeg henne fint fra dekk til sitt til dekk igjen på fem meters avstand.
Et lite "problem" som har dukket opp er at hun jo nå kan øvelsen, så hun tjuvstarter! Så jeg har begynt å kjøre lengre pauser før ny kommando (altså, type fem-seks sekunder), og noen ganger går jeg inntil igjen uten å ha kommandert, slik at øvelsen blir en enkeltdekk i stedet. En må jo forsøke å lure henne litt, når hun tenker selv.
Neste steg må bli å få inn en kommandant.
Ellers jobber vi fremdeles med posisjon, posisjon, posisjon. På plass fra ulike vinkler så hun skal finne inn til meg i riktig sitteposisjon. Hun er jo rar. Om hun står på min venstre side og jeg sier på plass går hun 360 grader rundt meg, framfor å gå et skritt til siden og inn i sitt. Men det er vel fordi på plass har blitt så hjernevasket "gå bak meg og sette seg inntil kneet".
Vi pirker også på vendinger på stedet, som blir bedre og bedre. Blir hun for ivrig slurver hun, så jeg må bli flink til å sette krav selv om hun viser arbeidsglede - jeg vil gjerne ha begge deler; presisjon og begeistring.
Jeg har også forsøkt på de vendingene de har i eliteklasse (muligens klasse 3 også, det husker jeg ikke) - to skritt til høyre og venstre, altså uten at ansiktet endrer retning. Men jeg aner ikke hvordan jeg skal begynne. Jeg har forsøkt med at jeg går museskritt mot venstre og "presser" henne videre med meg, men hun bare spretter 90 grader til venstre, det er jo det vi har trent på. Mulig det er lettere å starte til høyre, og få henne til å søke opp posisjonen selv? Om hun klarer det uten å gå 360 grader rundt meg først :D Jeg leste i en blogg om en som varierte på plass-treningen ved å ha hunden BAK seg, det har jeg ikke forsøkt med X'en, det må vi gjøre, kanskje det gjør henne vant til å søke opp posisjonen uten å måtte gå rundt meg? Det er et element i eliteøvelsen ruta, men vi skal da vel kunne leke med slike delmoment selv om vi tøyser rundt i klasse 1?
Først av alt må jeg få innrømme at jeg lyver i bloggen - jeg påsto i et tidligere innlegg at X'en fikk Ikke Møtt for første gang. Det stemmer ikke, hun fikk kryss i IM-ruta på nuffeklubbens utstilling i Kristiansand i mai, da hun klarte å tråkke galt og begynte å halte et kvarters tid før hun skulle i ringen... Så vi var der og hadde i høyeste grad som målsetting å stille. Men slik ble det altså ikke. Heldigvis var Even også påmeldt, så dagen ikke var helt bortkastet, bare fryktelig sur... :(
Denne helga har vært veldig spennende, en del puslespillbiter har falt på plass. Lørdag tidlig morgen satte jeg meg nemlig på flyet og dro for å besøke en bernerhannhund. Jeg har studert han så godt jeg kan ut fra stamtavle, offisielle helseundersøkelser, utstillingsresultat, gransket halvsøsken og foreldres halvsøsken og gud vet hva, googlet bilder og omtaler, for ikke å snakke om sendt ut all verdens mailer til mennesker som har familiemedlemmer av denne hunden som jeg ønsket å vite mer om. Rett og slett gjort et langvarig researcharbeid i håp om å finne ut mest mulig om denne hannen, stamtavla hans og hva han kan representere. Men, det var ikke nok for meg - selv om jeg likte det jeg ble fortalt og fant av informasjon, ville jeg også møte hannen. Så da var det bare å bestille flyreise og booke hotell, og ta seg en tur.
Jeg kom hjem i går ettermiddag med visshet om at jeg har funnet hannhund til X'en. Han har mange eksteriøre kvaliteter som jeg mener møter X'ens svakheter og mangler, han har feil jeg kan leve med og som X'en ikke har som svakheter. Og viktigst av alt: Jeg fikk treffe en lugn og trivelig hannhund, så god og herlig, åpen som en berner skal være, rolig som en berner skal være, men likevel mye lek og iver i ham utendørs. Det hjelper ikke å være pen og ha interessant stamtavle, om det brister inni huet. Så jeg er veldig fornøyd med valget mitt :)
Garantier har en aldri, men jeg liker dette utgangspunktet, og synes dette blir en spennende kombinasjon. Jeg vil aldri gjøre en kombinasjon jeg ikke kunne tenke meg valp fra selv.
Nå må vi bare finne et sted å bo hvor det passer å ha valpekull og som vi får flytte til i tide, og håpe at X'en er villig til å koordinere løpetiden etter hvordan flytteplanene utvikles :D Også må jeg få lånt et flybur i passende størrelse. Og jeg innser ironien i at jeg har en toseters Berlingo med stor vareplass - men trolig ikke plass til flyburet, siden jeg ikke får ut buret som allerede står der. Leie tilhenger? Jaja, jeg får gruble videre på logistikken. Det er ikke det som skal få stoppet disse kullplanene!
Fredag trente X'en og jeg litt lydighet igjen, forresten. Jeg er mye bedre i "halen", har ikke tatt smertestillende på ei ukes tid faktisk (unntatt et par paracet i går, da var kroppen litt lemster etter trange flyseter to dager på rad) og føler meg mer mobil og i stand til å være litt fysisk utfoldende uten at smertene hemmer meg.
Så da tok vi fatt i krypen, lenge siden sist - og den krever virkelig jobbing av meg også, der jeg står krokbøyd med rumpa i været, kryper rundt, strekker armer og bein, og ellers forsøker å motivere X'en til å fortsette framover - men ikke så fort at rumpa hennes fyker i været. Foreløpig har ikke noen polett falt ned i hodet hennes - hun jobber for godbiten jeg drar foran henne, men hun har aldri forsøkt å tilby det bevegelsesmønsteret av seg selv. Men, jeg må være rettferdig med henne, vi har vel trent på den øvelsen bare seks-syv ganger, og da har vi holdt oss til stueteppet siden gulvet er for glatt til det. Så jeg bør vel kanskje gi henne en sjanse til å oppfatte hva som skjer før hun kan gjøre det på eget initiativ...
Vi var også innom avstandskommandering, hvor hun nå begynner å bli så flink at jeg øker kravene. For moro skyld testet jeg hvor mange ganger jeg kunne kjøre repetisjon uten belønning. På den fjerde (?) dekken ble hun treg og nølte, før det så ut til at hun var på vei ned likevel - men så ringte telefonen og hun spratt opp for å se hva det var (ny telefon og ny ringelyd). Men ellers synes jeg hun er ganske flink - hun kunne vel vært litt kjappere, men hun har jevne bevegelser, ikke noe stakkato nøling. Vi må selvfølgelig også øke avstanden, men stua er ikke større enn som så! :D Så øvelsen er tatt med ut, og hittil får jeg henne fint fra dekk til sitt til dekk igjen på fem meters avstand.
Et lite "problem" som har dukket opp er at hun jo nå kan øvelsen, så hun tjuvstarter! Så jeg har begynt å kjøre lengre pauser før ny kommando (altså, type fem-seks sekunder), og noen ganger går jeg inntil igjen uten å ha kommandert, slik at øvelsen blir en enkeltdekk i stedet. En må jo forsøke å lure henne litt, når hun tenker selv.
Neste steg må bli å få inn en kommandant.
Ellers jobber vi fremdeles med posisjon, posisjon, posisjon. På plass fra ulike vinkler så hun skal finne inn til meg i riktig sitteposisjon. Hun er jo rar. Om hun står på min venstre side og jeg sier på plass går hun 360 grader rundt meg, framfor å gå et skritt til siden og inn i sitt. Men det er vel fordi på plass har blitt så hjernevasket "gå bak meg og sette seg inntil kneet".
Vi pirker også på vendinger på stedet, som blir bedre og bedre. Blir hun for ivrig slurver hun, så jeg må bli flink til å sette krav selv om hun viser arbeidsglede - jeg vil gjerne ha begge deler; presisjon og begeistring.
Jeg har også forsøkt på de vendingene de har i eliteklasse (muligens klasse 3 også, det husker jeg ikke) - to skritt til høyre og venstre, altså uten at ansiktet endrer retning. Men jeg aner ikke hvordan jeg skal begynne. Jeg har forsøkt med at jeg går museskritt mot venstre og "presser" henne videre med meg, men hun bare spretter 90 grader til venstre, det er jo det vi har trent på. Mulig det er lettere å starte til høyre, og få henne til å søke opp posisjonen selv? Om hun klarer det uten å gå 360 grader rundt meg først :D Jeg leste i en blogg om en som varierte på plass-treningen ved å ha hunden BAK seg, det har jeg ikke forsøkt med X'en, det må vi gjøre, kanskje det gjør henne vant til å søke opp posisjonen uten å måtte gå rundt meg? Det er et element i eliteøvelsen ruta, men vi skal da vel kunne leke med slike delmoment selv om vi tøyser rundt i klasse 1?
Abonner på:
Innlegg (Atom)
