Crufts 2009 – vi var der!

Jeg har alltid sagt til meg selv at om jeg noen gang i mitt hundeliv klarte å få egen hund Crufts-kvalifisert, så skulle jeg jammen ta turen over. Og i fjor klarte jo X’en å kvalifisere seg for årets Crufts hele to ganger – og da er det vel obligatorisk å dra? Og jammen har en også venner som lider av samme syndrom som meg, så vi var flere som planla årets Cruftstur.



Fri fra jobben ble fikset, rett før en stor konferanse jeg var ansvarlig for, men pytt sann – det er internett i utlandet så en kan sjekke epost, det meste burde uansett være på plass på det tidspunktet. Dagfrid (Hokstad) var reiseplanlegger, og fikset både hotell, ferger og anbefalt kjørerute. Jeg tok oppgaven å samle opp skrekkhistorier om alt som kan gå galt i Calais, i forhold til det å få med seg hundene inn i England. England er jo ikke akkurat helt som alle andre, med sine egne regler og prosedyrer og rutiner og vaner og meninger… Så jeg hadde gjort det jeg kunne for å forberede meg på alle eventualiteter.

England krever for eksempel at det skal ha gått minst seks måneder fra blodprøven ble tatt til en kan reise inn i landet. Til andre land kan en jo dra så snart blodprøven er bekreftet godkjent. Det betyr at rabiesvaksineprosedyren må starte cirka et år før en skal stille i England. Du skal ta den første vaksinen, vente fire uker før den andre vaksinen skal taes. Deretter skal du vente 120 dager for å ta blodprøve. Da har det gått cirka fem måneder, så går det en uke eller så for å få svaret på blodprøven. Hvis alt da er i boks, kan du dra til England om seks måneder… Det sier seg selv at en hund som kvalifiserer seg for Crufts i juli/august ikke rekker å bli reiseklar.
Jeg var heldigvis forutseende, og startet vaksineprogrammet i mars. Ikke at jeg hadde Crufts i tankene, men før eller senere skulle sikkert X’en til utlandet, like greit å starte, godt for alt som er unnagjort. X’en hadde derfor hele fjorten dagers margin på å kunne dra inn i England. Det skulle ikke vært store forsinkelsene der for at jeg kunne glemme hele greia.
England godkjenner heller ikke alle laboratorier som avleser blodprøvene, så jeg fikk dobbeltsjekket at ”vårt” laboratorium sto på listen. Jeg tok ikke det som en selvfølge, jeg vet om de som har blitt stoppet i Calais og sendt i retur – surt!

For å delta på utstilling i England må hunden ha et ATC-nummer. Det vil si Authority to Compete, en søknad om å få stille ut som sendes inn til den britiske kennelklubben sammen med kopi av norsk stamtavle. Hvis hunden oppfyller kravene (som basically er å ha en stamtavle fra en godkjent kennelklubb og være av en rase som har tillatelse til å stille på britiske utstillinger (det er derimot ikke mer enn en hundre raser som får lov)), får du da dette nummeret som er hundens britiske ID-nummer. Dette koster 10-12 £, det må gjøres kun én gang, men saksbehandlingstiden kan være lang, så søknadsfristen for å være sikker på å rekke påmeldingsfristen til Crufts var i begynnelsen av desember 2008.
Det tok derimot bare en knapp uke før papirene kom i retur – et stivt, fint papir med ATC-nummer og The Kennel Club-logo, skulle jo nesten vært rammet inn i all sin prakt!

Påmeldingsfristen til Crufts var relativt ordinær – på store utstillinger som for eksempel verdensvinneren er det jo lange og flere frister, med differensierte påmeldingsavgifter. Her var det derimot en frist og en sum, fem-seks uker før utstillingen. Ikke var det så dyrt å melde på heller, ikke noe dyrere enn en ordinær norsk utstilling. Det overrasket meg, faktisk.

Da jeg skulle melde på X’en, måtte jeg velge mellom fem klasser. Jeg var usikker på om hun faktisk hadde lov til å stille i hvilken som helst av disse, og sendte en mail til den britiske kennelklubben for å dobbeltsjekke – grusomt å planlegge så mye og reise så langt, for så å bli diskvalifisert for å stille i feil klasse. Som jeg har hørt at en hund ble. Og jeg fikk kjapt svar, om at jeg kunne stille i en av de fem klassene. Så da tok jeg en sjanse, og meldte på i en av dem. Jeg følte meg ikke helt sikker på hva slags hunder jeg ville møte i de ulike klassene, jeg visste bare at open class var uaktuelt for oss, jeg vil oss ikke så vondt at vi skulle møte championer og topphundene. Etter at påmeldingsfristen var gått ut, fikk jeg vite at jeg kunne ha meldt på i flere klasser. Surt! Da kunne jeg jo helgardert ved å melde på i flere klasser.
Det er altså mye strategi med klassepåmelding. Har du en veldig god hund og melder på i flere klasser, har du større sjanse til å hindre konkurrentene i å kjempe om CC. Men, om du vinner tre klasser og blir nummer to i den fjerde mister du selv sjansen til å konkurrere om CC, siden en annen hund allerede har slått deg. Men, vi hadde ikke akkurat CC-ambisjoner, så for min del kunne vi gjerne stilt i fire-fem klasser, bare for å få mest mulig ut av utstillingen, fått prøvd oss i ulike klasser, og kanskje økt sjansene for å dra hjem med en plassering… Det koster ikke noe mer å stille i flere klasser, nemlig. Jeg var riktignok klar over at britiske hunder kunne stille i flere klasser, fra sist jeg var på Crufts. Men, jeg trodde at X’en som utenlandsk hund kanskje kvalifiserte seg til en bestemt klasse, eller bare kunne stille i en klasse, siden jeg også antok at de britiske hundene som stilte i flere klasser hadde kvalifisert seg til hver enkelt klasse. Hadde jeg tenkt meg litt om, kunne jeg jo tenkt at X’en med to kvalifiseringer kunne stille i to klasser. Men, jeg tenkte ikke på det, jeg tenkte norske utstillingsregler og å plukke ut én klasse hun skulle i. Da vet jeg det, da har jeg lært, og kan gjøre annerledes om jeg skulle kvalifisere meg senere.

Utstillingen nærmet seg. Rabiesvaksine og blodprøve var i orden. ATC-nummer kom kjapt tilbake, og jeg fikk meldt på i limit class. To ganger gikk betalingen gjennom, litt utålmodig med en treg linje og livredd for ikke å få være med… Men da kom det innen få dager mail fra TKC om at jeg nok hadde betalt for mye, og penger tilbake på konto. Det er service, det.
Det var forresten en veldig fin ordning å forhåndsbestille og –betale katalog og show guide. Det samme med inngangsbilletter og billetter til gruppe- og BIS-finalene. Billettene kom på epost.

Etter å ha meldt på elektronisk, sendte jeg også kopi av X’ens kvalifiseringsdokument i posten.

Mattilsynet var kontaktet og regelverk lest flere ganger, for å sjekke og dobbeltsjekke kravene til ormetabletter og utøysbehandling.

Kort tid før vi skulle dra måtte en i reisefølget melde avbud, og dermed ble det ledig plass i min bil. Jeg skravler på et internettforum for hundefolk, og via det kommet i kontakt med ei jente fra Bergen med dobermann som var påmeldt. Hun hadde spurt om å få kjøre etter oss, siden hun var usikker på veien. Jeg kjente henne ikke, men tok en råsjanse og spurte om vi ikke kunne kjøre i samme bil – det var jo for dumt å kjøre etter hverandre. Det gikk et par dager, uten at det kom noe svar. Merkelig… Vi skulle reise om kort tid, jeg måtte få tak i henne. Hun var tydeligvis ikke innom forumet og leste meldinger der, what to do? Jo, jeg må finne et telefonnummer.
Jeg visste kun hennes nick på forumet, og at hun hadde en dobermann ved navn Diezel. Jeg visste at hun hadde blitt BIR på en bestemt utstilling, så inn på DogWeb for å finne ut hva Diezel heter på stamtavla. Finne navnet, søke på internett. Juhu, damen har hjemmeside, og jeg finner ut at hun heter Veronica. Søker på fornavn og etternavn på telefonkatalogen.no, men ingen treff. Fillern. Etternavnet virker uvanlig, så jeg søker på bare det. To treff. Jeg ringer litt nervøs, lurer litt på hvordan jeg skal presentere meg. ”Hei, jeg aner ikke hvem du er og om du kjenner Veronica, og hun kjenner ikke meg – men kan du hjelpe meg å få tak i henne?” Samtalen ble omtrent noe slikt ja, det viste seg at jeg ringte til broren hennes. Jeg fikk stotret at det gjaldt en hundeutstilling, om hun kunne ta kontakt med meg ASAP? Og det tok vel ikke fem minutter en gang før hun ringte, og jeg hadde knapt fått spurt om samkjøring før hun glad og lettet utbrøt ja – vi var vel begge glad for å slippe å kjøre alene til Birmingham!

Onsdag var det å pakke, dobbeltsjekke at en hadde alt av papirer, pakke alt en tror og ikke tror var nødvendig, dobbeltsjekke for tyvende gang at papirene var riktige, legge drontal og frontline på et lett tilgjengelig sted (etter å ha slitt med å få tak i det, apotekene rundt meg var utsolgt og måtte bestille, onsdag ettermiddag fikk jeg det!), handle inn niste, lese litt kart, pugge fergetider, lade opp kamerabatteriet og mobilen – og bade dyret.

Veronica kjørte fra Bergen onsdag kveld. Overfarten gikk rimelig greit, dog med litt kjetting, kolonnekjøring og bannskap. Stygge varsellamper hadde begynt å blinke over fjellet, så stakkars Veronica turte jo ikke å stoppe bilen. Det viste seg at dynamoen ladet ut batteriet, og jeg kan ikke mye bil, men akkurat det skjønner jeg også at er teit. Så vi bråbestemte oss for å kjøre min bil i stedet. Hennes er mye mer komfortabel for oss tobeinte, når en skal kjøre så langt, men vi vil jo komme fram også… Bilen min var ikke akkurat preparert for langtur – enda jeg faktisk natt til onsdag drømte at vi måtte kjøre min bil i stedet! Freaky… Skitten og rotete som hundebiler kan være, men Diezel og X’en hadde god plass i bilburet og vi fikk med oss alt av bagasje. Så da var det å vende snuta mot Østfold, for å møte resten av reisefølget der.

Og resten av reisefølget vil si Gro (Solberg) og Dagfrid (Hokstad). Vi hadde også forventet å se Knut Arne (Espe), men han hadde blitt sittende fast på en fjellovergang, kjørt til Bergen og tok fly derfra til Rygge! Dagfrid hadde brukket arm og Gro hadde visst en fin klausul i kjøpekontrakten til Knut Arne om å være sjåfør ved behov, så da var de i hvert fall to til å bytte på jobben i den bilen også!


Follow that car - for der er GPS'en!

Så da var det bare å finne E6, og kjøre rett fram en god stund framover… Østfold, inn i Sverige og nedover mot Malmö. Vi skulle krysse Öresundbroa over til Danmark, og med min vannskrekk hadde jeg litt angst for å gjøre det – så her var det bare å holde pusten, kjøre på og komme seg over.
Det er så fint med den broa – enten kan en stoppe og betale bompengene med cash/kort, eller så kan en få det trukket på autopass. Og jeg har jo slik brikke i vinduet. Og i Norge betyr jo det at det bare er å kjøre rett gjennom.
Så Stine la seg i riktig fil.
Akkurat for sent ser jeg at det er lysregulert.
Akkurat for sent ser jeg at bilen foran oss passerer en bom som senker seg.
Akkurat for sent finner jeg bremsen.
Vi smeller inn i bommen og er en god del meter forbi før jeg får stoppet. Sidespeilet er smelt inn i vinduet, men ellers kan jeg ikke se noen skader. Vindusruta både foran og på siden er like hel. Sidespeilet har fått en sprekk og noen biter av rammeverket er slått av, men det er fint brukandes for resten av turen. Bom-mannskap kommer løpende, og forsikrer seg om at vi har det bra og sjekker bilen. Vi skriver skademelding, de tar bilder av skadene, og sjekker at bombrikka mi er registrert i systemet. Jeg setter meg bak rattet igjen, litt høy puls, men vi kommer oss over til Danmark.

Så får vi bare håpe at det ikke betyr syv års ulykke i utstillingsringen å få sprekk i speilet på vei til utstilling – i så fall gjør X’en comeback i veteran…

I Danmark kjører vi på mobil-GPS’en til Veronica, og aldri har jeg kjørt over så mange broer og øyer i mitt liv. Fint det, passer godt med vannskrekken, og Veronica er heller ikke så begeistret for disse broene… Men, det er bare å kjøre på, vi skal nå i hvert fall ikke stoppe på toppen av ekle bruer!
Ellers går turen gjennom Danmark bra, vi finner Rödby og med litt ekstra gass på slutten rekker vi akkurat ei ferge over til Puttgarten.
På den tyske grensa venter Gro & co, og vi kjører sammen den siste timen før vi er i Lübeck og skal overnatte. Nå er vi cirka halvveis.

Fredag starter Veronica bak rattet, hun har kjørt i Tyskland før og er mer vant til den trafikken. Dog er hun nok vant til biler med sterkere motor, og det er mer enn en gang hun bemerker hvor høyt turtelleren går, og det er mer enn en gang jeg lurer på om bilen har det bra… På et tidspunkt mister vi Gro & co, som jo er litt kjipt siden vi forsøkte å kjøre på GPS’en deres. GPS’en til Veronica finner nemlig ikke TYSKLAND.
Vi roter oss bort i Dresden, for øvrig en veldig kjedelig by uten noe å se, men ved hjelp av telefonisk kontakt og kjørebeskrivelser per SMS fra Gro kommer vi i riktig retning. Vel har vi et kart i bilen, men det er jo så mange veier til de fleste steder, og det er ikke så godt å vite hvilken avkjøring en skal ta. Særlig ikke når en vei kan ha mange navn, og ikke alle står på kartet…
Men, brått er vi i Venlo, og Venlo er grenseovergangen til Nederland – hurra!
Nærmere Antwerpen er det ukesluttrush og kø – vi som skal rekke ei ferge i Calais! Og hvor pokker er Gro & co? Men midt i køen finner vi bilen, og passerer dem også. Vinker entusiastisk, men i den bilen sov i hvert fall to, Knut Arne så også ganske trøtt og søvnig ut…
Køen løser seg opp når vi er forbi Antwerpen, og da er det bare å følge skilting til Brugge, Ostende, Dunkerque og Calais – piece of cake! Svusj var vi gjennom Nederland, der føk Belgia før vi rakk å se oss om, og der var vi brått i Frankrike. Et par kilometer fra fergekaia stopper vi for å fylle en slunken tank, og da tar Gro & co oss igjen.
Når de kommer til kai er det en drøy time til ferga vår skal gå – men vi kan få være med på en som går tidligere mot ekstra betaling. Veronica og jeg skynder oss til kaia, hvor de allerede er ferdig med å sjekke de andre hundene, og bare venter på oss, ferga går når som helst.
I første kontrollen skal de se passene til menneskene – shit, hvor er de? Litt manisk leting, og vi kan levere et nødpass fra Veronica og et vanlig pass fra meg. Mannen lurer fælt på hvorfor Veronica har nødpass, men slik blir det av og til når en glemmer å fornye, som hun forklarer. Vi får passene tilbake, og det er da jeg ser at mitt pass har gått ut på dato! Fuck, passet gikk ut for en ukes tid siden! Så kontroll på X’ens papirer, men mitt, neida!
Mannen vifter oss videre, og jeg krysser det jeg har for at det ikke blir ny passkontroll. Men her skal de bare se hundenes papir og fergebillett, ta imot betaling for endring av billett og hundenes billetter. Ferga går om få minutter, og jeg venter utålmodig på at mannen skal finne fram utstyr for å scanne hundene – han skal jo sjekke mikrochip’en. Men neida, han bryr seg ikke med det. Han hadde sjekket de tre i bilen til Gro, men våre to brydde han seg ikke noe om. Og vi som har hørt at det er så vanskelig å komme inn i England – var han snill fordi vi hadde dårlig tid, stolte vi på at tre av fem riktige var bra nok? Jaja, vi gasset inn på ferga, og var på vei, måtte bare ingen sjekke passet mitt i England… Hvordan jeg skulle komme meg hjem fikk bli et problem da, nå skulle jeg bare til Birmingham!


Gjennom Europa på kortest mulig tid for å dra på utstilling, et realt sunnhetstegn!

Ferga gir mulighet til å slappe litt av og få fylt magen. Siden dette er turen hvor Stine gjør ting hun ikke har gjort før (kræsjer i bompengebommer, ser ut til å ha blitt tatt i fartskontroll i Tyskland (i hvert fall flashet et enormt rødt lys i hele kupeen…), reiser med fremmede og sånn) bestiller jeg meg mat jeg ikke har spist før. Fois gras er oppskrytt, men resten var jo godt. Om jeg kunne huske hva jeg spiste.

Veronica har kjørt hele turen og er sliten, og smertestillende for mandagens rotfylling er i ferd med å gå ut, så jeg tar på meg å kjøre i England. Siden Stine gjør ting hun ikke har gjort før, liksom.
Ut av ferga, smile pent og late som om passet er heeeelt i orden, ingen stopper oss, og vi forlater fergeområdet. Tollen hadde derimot stoppet en diger skabb av en varevogn med tsjekkiske skilt, og gjennom de åpne bakdørene så jeg i hvert fall åtte flybur for hund i ulike størrelser – noen som skal til Crufts?
Så lenge jeg får kjøre rett fram er det jo ikke så vanskelig med venstrekjøring. Jeg må tenke litt i rundkjøringene, men heldigvis er det ikke mye trafikk på en fredag kveld.

Endelig er vi framme ved hotellet, og igjen må jeg krangle med en bom!
Den åpner seg og lar Knut Arne kjøre gjennom, men senker seg for oss – og nei, jeg forsøkte ikke en gang å smette under samtidig som Knut Arne, jeg har fått en ny respekt for slike bommer. Den løfter seg ikke igjen, og vi trykker på ulike knapper, uten reaksjon. Vi står der vel i en ti minutter, før en bil kommer fra parkeringsplassen for å kjøre ut – da åpner bommen vår seg også, og vi skynder oss inn. Skummelt!

Drøye 200 mil er tilbakelagt, vi er mildt sagt slitne, men vi er framme! Sjekke inn på hotellet, få inn hunder og bagasje, litt føde til to- og firbeinte. Det tar ikke lang tid før alle fire på rommet (Veronica og Diezel, Stine og X’en) snorker tungt.



Vi hadde på forhånd tenkt at det kunne være greit med en dag i England før vi skulle stille, så vi rakk å hvile litt og kanskje også se litt.
Veronica og jeg satte etter hvert nesene mot utstillingsområdet, og området var jo større og mer massivt enn jeg kunne huske fra sist jeg var der. Du blir gående og gape og riste på hodet en stund mens du forsøker å orientere deg.
Vi gikk først en stund langs benkeradene for å se bedømmelse, sjekke hvordan ringene fungerte, og ikke minst studere hvilke løsninger som benyttes for at hundene skal forbli i sine respektive båser. Noen hadde grinder tilpasset båsene, slik at det ble som et bur. Noen hadde knyttet fast tepper som et forheng. Noen hadde bare bundet hundene i gulvet på båsen. Siden vi brått tok min bil, innså jeg at jeg hadde kompostbingeelement med meg – kanskje det kunne være noe?
Vi ruslet rundt og tittet. Hundene har ikke lov til å forlate utstillingshallen før klokken fire – så lufting må faktisk foregå innendørs, det hadde ikke jeg tenkt på. I Norge er en jo vant til at mange lager en luftegård som kun kan nås innenfra. Det var her derimot laget egne innendørs ”exercise areas” med sagflis, og en påle på midten for nødne hannhunder. Det lukter overraskende lite av disse områdene, så de ble tydeligvis godt fulgt opp. Jeg hadde lest om exercise areas i infoskrivet, men i mitt hode så jeg for meg lufteområder hvor en kunne løpe opp hundene, la de snuse og strekke på beina – ikke syv kvadrat med sagflis. En ny erfaring.

Stakkars Veronica fikk litt hakeslepp da jeg fortalte at vi bare hadde gått rundt i en av fem haller, så vi tok beina fatt og økte tempo litt for å få med oss mest mulig.
En burde jo hatt så mye bedre tid – bare det å få sett i alle stands, sammenligne priser og tilbud, vurdere om en skal ha eller ei. Det ble nå til at en handlet litt på impuls og litt etter forberedt handleliste. En kan spare mye penger på de rette varene, men jeg hadde fått streng beskjed fra Hans om ikke å komme hjem med ting vi ikke har plass til i leiligheten… Det var mye jeg kunne tenkt meg å ta med hjem, men det får bli når en har bedre plass eller større behov. For det er mye som er kjekt å ha, men som en fint klarer seg uten også. Jeg fikk i hvert fall kjøpt meg en stor presenning som reflekterer vekk varme – genial å legge på frontruta til bilen eller over buret på varme sommerdager.
Ellers er det jo et vidt spekter av varer – omtrent alt en kan trenge og ikke trenge. Pyntegjenstander i ulike fasonger og varianter, klær av ulike slag, pelsstellutstyr, leker og snacks, fôr, vitaminer og tilskudd, bur og bord, bøker, DVD’er, alt. En stand med sports-BH’er virket først lattervekkende på meg, men så innså jeg at dette jo faktisk er et bra og velegnet marked – det er trolig en dominans av kvinner som stiller hund, og mange av oss liker en god BH når vi skal løpe runde på runde på runde på runde… En annen ting som fanget min oppmerksomhet var et ”tørkeskap” for hund – et tett bur som tørker hunden med varmluft. Det går vel under de tingene Hans mener vi ikke har plass til :-D
Det var også stands for ulike organisasjoner – dyrevelferd og tilsvarende, støttegruppe og omplasseringsbyrå for pensjonerte veddeløpsgreyhounds, interesseorganisasjoner, alt som kan ha relevans for hund. Rasetorget var representert med 200 stands, så det var god mulighet til å treffe og bli bedre kjent med ulike raser. Jeg ble overrasket over å se en grosser-stand der, det er tross alt ikke en veldig utbredt rase.
Det vi derimot ikke fant så mye av, var typiske souvenirer for selve Crufts. For eksempel på verdensvinneren i Stockholm var det jo all verdens effekter med logo, men her var det nesten ingenting. Jeg fant en pin hvor det står Crufts 2009, ellers var det labert. Og tro meg, Veronica og jeg lette grundig!

I aktivitetsringer ble det demonstrert trening og ulike konkurranseformer – lydighet, agility, freestyle, heelwork to music, flyball, også videre. Jeg hadde lyst til å se noen av de sportene som ikke er så utbredt i Norge, samt oppvisning av blodhunder, men alt jeg rakk å få med meg var demonstrasjon av enkel lydighetstrening samt mesterskapet i lydighet. Det hadde også vært interessant å se nærmere på good citizen dog-scheme, som basically er et program for å gjøre hunder til gode samfunnsborgere. Det er ulike prøver en skal bestå, for eksempel hilse- og passeringssituasjoner med andre mennesker og hunder. Om jeg forsto det riktig, er det for å sette fokus på fornuftig hundehold, og hjelpe nye valpeeiere med nettopp dette. Jeg kan ikke komme på noen norsk ekvivalens å sammenligne dette med. Hunder som har bestått GCDS har også en egen klasse i eksteriørkonkurranse, faktisk!

Ved en del av båsene ved mesterskapsringen var det forresten plassert lykke til-kort, bilder, ballonger og små bamser – hilsninger fra fans og venner! Jeg så det også på enkelte få båser ved eksteriørringene, men rundt lydighetsringen flommet det. En skikkelig koselig gest!

Den britiske kennelklubben proklamerte på ulike måter at de i år hadde fokus på helse; ”celebrating happy, healthy dogs” – trolig en reaksjon på BBC-dokumentaren som har blitt vist også på norsk TV om hvordan oppdrett og utstilling fører til usunne og syke hunder (satt noe på spissen). Visstnok var dommerne instruert til ikke å sette opp det mest outrerte og å ha øynene oppe for sykdomstegn og usunn anatomi. Det skal bli spennende å se utviklingen i England, det har for eksempel vært snakk om relativt drastiske endringer i enkelte rasers standarder.

Timene fløy, beina var tunge og lommeboka slunken, så da vendte vi nesa tilbake til hotellet. Det var flust av taxier utenfor messesenteret, men det skulle vise seg at vi aldri betalte samme pris for taxien. Det ble tatt seks forskjellige taxier til eller fra hotellet, og prisen varierte fra 8 til 30 pund. Og det var ingen åpenbar sammenheng mellom antall mennesker, hunder, bagasje, osv.

Selv om jeg badet X’en på onsdag, ble det en ny runde også på lørdagen. Det er umulig å holde de helt rene i så mange dager, hvis de skal få lov til å være hund også. Og skal jeg først stille på Crufts, skal jeg nå komme med en hund som er ren og velstelt! Så det ble potevask og shining av brystet, for å finne tilbake til den hvite pelsen.
Kvelden ble tilbragt på en koselig restaurant, hvor vi gjorde det enkelt og ba taxisjåføren kjøre oss til et bra sted.

Opp tidlig neste morgen, taxi var bestilt kvelden før – hvor vi hadde bedt om to store taxi’er til våre fem hunder. Vi ønsket nemlig ikke å kjøre selv, for en må parkere langt unna, og ta shuttlebuss til messehallen. Det er ikke så lett med hunder og pikkpakk, så vi valgte taxi til inngangsdøra.
Men, vi har ikke fått det vi bestilte, vi har fått en liten personbil og en stasjonsvogn. I tillegg var ikke sjåførene helt blid for å skulle ha med seg hund – enda Birmingham står på hodet og en vet at det er hund som skjer de fire dagene, og vi hadde jo også spesifisert fem store hunder. Veronica får personbilen, og får til nød lov til å ha Diezel ved siden av seg i baksetet. I stasjonsvogna får vi plass til en del bagasje, Lina, Geiko og Ola, og de tre andre setter seg baki. Og ”om fem minutter” skal det komme en taxi til meg og X’en.
Det var et praktisk system, ved at taxisjåfør fikk romnummer og kunne dermed hente riktig person – vi var jo flere som ventet på taxi. Men, det viste seg at noen snedige sjåfører heller pekte på en person, spurte om romnummer, og sa ”ja, da skal du med meg”. For det kom sjåfører som ikke fant romnummeret de skulle hente. Så trolig har ”min taxi” tatt med seg noen andre, for å slippe X’en. Sånt blir jeg sint av, altså! Jeg forventer å få det jeg bestiller. Jeg var i resepsjonen et par ganger med min frustrasjon, og de overbragte klagen til taxiselskapet. Tiden gikk fort, vi hadde beregnet å være framme en time før det begynte, nå var klokka fem på ni…
I 15-20 minutter hadde en stasjonsvogn stått utenfor hotellet med motoren i gang, og ventet på noen. Vi var tre personer som ventet på taxi, og vi skulle alle til Crufts. Men sjåføren nektet lenge å ta oss med, på grunn av sin allergi. Jeg var seriøst i ferd med å ta til tårene – skulle jeg ha reist så langt for å komme for sent? Jada, jeg hadde berlingoen der – men til alt overmål hadde Veronica nøklene, for hun var sist i bilen!
Men, endelig, etter litt mas fra resepsjonisten og en mann som også skulle på Crufts sa taxisjåføren ja til å ta oss med. Phuh, lettet! Mannen og damen som ble med i taxien var begge fra USA, og hadde altså tatt turen for å overvære Crufts. Til alt overmål viste det seg at mannen var sønnen til BIS-dommeren! Det er nok det nærmeste jeg kommer BIS-dommeren den dagen, tenkte jeg lattermildt.
Framme ved senteret, og selvfølgelig hadde jeg ikke nok småpenger til å betale en tredjedel av regningen – en vet jo aldri hvor stor den blir! Men snille BIS-dommer-sønnen betalte for meg, ønsket lykke til og forsvant i mengden.
Jeg strenet mot samme inngang Veronica og jeg hadde brukt dagen før, men ble der høflig og bestemt stoppet av en dørvakt som kunne fortelle at hunder hadde egne innganger. Okey, orientere seg litt, finne døra til hall A, og gå den retningen. Jeg hadde forsøkt å pakke lett, men likevel ble det en bag, en ryggsekk, stol og to kompostbingeelement. Ja, og X’en.
Det var ingen som trengte å se passet til dyret, men jeg måtte vise startnummeret. Jeg fikk tak i katalogen jeg hadde forhåndsbetalt, og så var det å finne ringen. Jeg speidet litt manisk, før jeg så en dame med berner. Siden ingen andre hunder enn de som skal stille har adgang, valgte jeg å følge diskret etter henne, hehehe. Like etterpå snublet jeg over en meget trivelig britisk dame jeg hadde skravlet lenge med kvelden før under lufting av X’en. Hun og en venninne skrøt uhemmet av X’en, og mente hun var en fantastisk vakker hund, og oh’et seg meget – en må like slike mennesker? De var i ekstase over at deres rase – dogue de bordeaux – fikk stille på Crufts for første gang i år, og måtte selvfølgelig se tidenes største ansamling av rasen på utstilling. Damen så nok spørsmålstegnene og stresset i fjeset mitt, for hun tok resolutt mitt startnummer, bingeelementene og baggen, og fant benkeplassen min for meg – snilleste! Det er visst et system i kaoset. Det føltes mer oversiktlig dagen før, uten hund og stæsj, og adrenalin av teite taxisjåfører…

Vi var på plass! Vi var på Crufts!


X'en og pappa Ola deler bås.

En stand solgte madrass med søtt trekk til 60 kroner stykket, så jeg kjøpte to – så ut til å ha fin størrelse til bilburene. Og dermed fikk hundene noe mykt å ligge på også, framfor å ligge rett på trebenken. De må da også ha det fint på tur?
Det er altså slik at hundene skal befinne seg i sin bås/benkeplass hele dagen, det er kun lov til å fjerne de for oppvarming, tissing, bedømmelse, etc. Hvor strengt regelverket følges vet jeg ikke, men så lenge rasen ble bedømt var nå i hvert fall de fleste båser behundet. Og selv om flere båser var ubevoktet, var ikke vi interessert i å la hundene være alene, så vi byttet på å være hos de firbeinte.
Jeg fikk med meg noen hannhundklasser, og ble vel ikke blåst overende av alt jeg så. En tenker jo at det som stiller på Crufts må være bra – det er jo kvalifisert for å være der! Men det er også lettere for britiske hunder å kvalifisere seg, så det er ikke bare stjerner i ringen. Men i limit og open class, da begynte det å bli gøy å se på, da var det pene ting å hvile øynene på. Det er ingen championklasse i England, så championer stiller i open class. Det kan være vanskelig å følge med i en klasse, for ekvipasjene går ikke i nummerrekkefølge som i Norge – en går inn i ringen når klassen ropes opp, og steller seg der det er ledig plass. En må følge godt med og studere startnummer for å finne fram til de hundene en vil se. Katalogen er i nummerrekkefølge, men hundene kommer ikke i startrekkefølge – hver rase alfabetiseres på eiers etternavn. Altså kom Lina og Ola etter hverandre, sortert på Solberg. Og deretter kom X’en, fordi jeg under påmeldingen hadde haket av for at jeg ønsket å bli ”benched” sammen med fru Solberg. Og dermed sto det i katalogen at Gro skulle handle X’en. Og fordi jeg er litt paranoid, og altså hadde som arbeidsoppgave å samle skrekkhistorier, dobbeltsjekket jeg med ringsekretær om jeg kunne stille X’en selv, ikke vil jeg komme trampende og bryte stiff British rules! Men det var ikke noe problem, fant de to ringsekretærene ut etter å ha konferert med hverandre.
Tilbake til katalogen – etter at alle påmeldte bernere er ramset opp, alfabetisert på eier, kommer oversikt over alle klassene, hvor det står startnummer og hundens navn, samt plass til å skrive plassering. Noen hunder er markert med kursiv, og det betyr at de stiller i flere klasser. En litt ny verden å sette seg inn i, med andre ord.
Ola og nesten 30 andre var påmeldt i open class. Han hang lenge med, ble plukket ut til en semifinale, men der ble det til slutt takk for i dag. En får jo ingen kritikk eller premiering – med mindre en blir plassert blant de tre beste (eller er det fire?), så det er umulig å si noe om hvorfor, hvorfor ikke, nesten, langt i fra – men det er gamet. Dommer var forresten britiske Andrew Brace; en dommer jeg ikke kan huske å ha sett dømme berner noen gang, så vi dro til noe ukjent. Men, vi var jo på tur!
Veteranklasse er første klasse i hvert kjønn, så da var det bare for Gro og Dagfrid å skynde seg tilbake til ringen med Lina og Geiko. To halvsøstre i veteran – artig! Aldersgrensen for veteran er syv år, dermed kunne Geiko bli med. I Norge må hun enda vente en stund, til hun blir åtte år i juli. Blant åtte påmeldte ble Lina fire og Geiko tre – så da kunne vi reise hjem med plasseringer i kofferten!
Da jeg så limit class hos hannhund så jeg at kvaliteten var mye høyere enn forventet, jeg hadde vel sett for meg limit class som en mer unghundklasse. 14 påmeldt i klassen, og flere var betydelig eldre enn X’en. X’en ble uplassert, og det er klart en hadde drømt om en plassering, men det var moro å være med lell! Hvem vet, kanskje kan hun gjøre comeback i veteran, og forsvare sin mors ære? Heldigvis hadde Veronica og jeg kjøpt fiiine (og dyyyyre) deltagerrosetter dagen før, så jeg kom ikke tomhendt hjem! Veronica og Diezel ble heller ikke plassert, men to av fem plasseringer i reisefølget var vi fornøyd med.



BIR ble tispen Craiglock Soda Pop.
Film fra henne i gruppefinalen kan du se her.
For øvrig ble hun reserve tispe i 2008, så et naturlig opprykk. Og i 2007 deltok hun i lydighetsmesterskapet! Beauty and brain, altså, det liker jeg. Film fra LP kan sees her.
Her er forresten en annen film som viser denne hundens brain.
Beste hannhund ble den australske importen Branbern Royal Garter via Meadowpark.

Vi hadde billetter til BIS-finalene (jada, det krever billetter), men når rasen var ferdig bedømt og shopping var unnagjort – da var vi egentlig så slitne alle sammen at vi bare ville vekk derfra. Finalene ville ta en tre timers tid, og selv om det hadde vært stort å få med seg får en kjenne sine begrensninger. Vi fikk praiet en stor nok taxi til alle mann, og kom oss tilbake til hotellet. X’en fikk en strutsestrupe (tror jeg det var, vi fant en stand med alskens tyggesaker til latterlig lave priser og handlet en del der), føttene fikk hvile litt, før vi tuslet over parkeringsplassen til nærmeste restaurant og koste oss med tapas til forrett og biff til middag.

Neste morgen var det å pakke bilen, og vende nesa sørover. Jeg som hadde fått kjøreerfaring i England (!) satte meg bak rattet, og allerede 15 meter fra hotellet mistet vi Gro & co. Jeg tok feil avkjøring i en rundkjøring, og da var det gjort. Det tok sin tid før vi fikk snudd, og innen vi kom tilbake til rundkjøringen var Gro & co flere mil foran oss. De og GPS’en. Men vi fikk kjørebeskrivelse på SMS, kjørte feil kun én gang, og fant så fint fram til Dover, atte! På kaia fikk vi sett de hvite klippene, og på ferga fikk jeg ladet opp en nesten død mobil, det kunne jo hende vi trengte telefonisk kontakt i Tyskland…
Da vi ankom kaia var det forresten sikkerhetssjekk. Vi ble vinket inn i en bygning, og måtte åpne bakluka. Der tittet sikkerhetsmannen rett på en mengde med bagger, tepper og styr som var snurpet fast til bilburene, samt to logrende hunder. ”Oh, so you’ve been to the Crufts!”. Omtrent alle biler han hadde stoppet den dagen var hundebiler. Ikke aner jeg hva han så etter, for de skulle ikke se noen papirer, og vi kunne jo ha gjemt hva som helst i bilen, men vi så vel så uskyldige og troverdige ut, hehe.

Så ankom vi Frankrike, videre gjennom Belgia, og Nederland, jeg hadde igjen klart å miste Gro & co – men denne gangen visste jeg at de var bak oss, og det var nada problemo å kjøre til tyskegrensa, godt og forståelig skiltet. Men derfra og videre… Så vi stoppet på en rasteplass hvor hundene kunne få strekke på beina, og ventet så vi kunne kjøre videre på GPS’en.
Sent på kvelden ankom vi herberget, og det var vel bare vi som bodde der. Vi ble tilbudt kveldsmat, og så var det bare å finne senga.
Tirsdagen forløp også uten den store dramatikken – til Puttgarten og ferga derfra til Rödby. På vei ned kjørte vi etter Veronicas GPS, og via all verdens rare broer og trange veier, mens Gro sin GPS foreslo å kjøre motorveien – og det var jo i grunnen radig og fint! Denne gangen tok vi ferga, til Helsingborg. Framme i Sverige, papirer ble framvist og alt var i orden, også frese E6 nordover til Oslo. Siden Veronica skulle kjøre hele natta til Bergen, satt jeg bak rattet også tirsdag, men det gikk greit så lenge jeg hadde litt snop og cola – og slikt fikset en jo i tax free’en i Tyskland. Det ble cirka ti timers kjøring hver dag.

Tirsdag kveld var vi i Oslo, drøye 4.000 kilometer senere, bilen til Veronica ville heldigvis starte, og de kom seg til Bergen relativt trygt og greit. Det var den turen.
Og jeg gjør det gjerne igjen!

Flere bilder fra turen kan du se her.