Pinsetreffet 2010

Tiden strekker ikke alltid til, og nå vet jeg ikke om jeg skal bare hoppe over det som har skjedd de siste fjorten ++ dagene, eller om jeg skal forsøke å huske mest mulig...

Siden sist har det i hvert fall vært et pinsetreff, og vi var selvfølgelig der - det skal mye til for at jeg ikke får med meg raseklubbens hovedspesial.
På fredag tok jeg ut en avspaseringsdag, deilig å ha god tid. På formiddagen var vi en gjeng som møttes for å gå tur - seks mennesker med åtte hunder av seks forskjellige raser. Fra phalene til saluki, og alle gikk kjempefint sammen - først båndtur, og deretter frislipp på en stor gresslette. Vi koste oss skikkelig, og det er sunt for hundene å omgås ulike raser, tror jeg. Lære at hunder ser forskjellige ut, lære litt forskjellig språk - en schäfer ser jo helt annerledes ut enn en spaniel.



X'en mosjoneres av salukiene Qui og Hottie og schäferen Mandy.


X'en sammen med phalenen Demi, welsh springer spanielen Ellie og nova scotia duck tolling retrieveren Chilli.


Marie og Ellie, og X'en som innynder seg til litt kos fra noen av de andre.


Margrete aka Cesar Milan, og hele gjengen - bak fra venstre X'en, Chilli, Mandy, Hottie og Asti. Foran fra venstre Ellie, Qui og Demi.

Bildene er lånt av Marie.

Vel hjemme ventet et bad på den nå sorte berneren min, som hadde pløyet seg gjennom en rekke deilige grøftegjørmehull på turen. Hun liker spa, hun! Fint for huden med slik leireinnpakning... Og vi begynner å få rutiner på badet hjemme også - hun kommer ikke inn på badet på kommando (men kan gå frivillig inn når som helst ellers hvis døra er åpen og en av oss er der inne - den hunden vet når det er badetid...), men går inn når hun hentes, og da stabler hun seg oppi karet på eget initativ. Flink jente! Og jeg kjenner nå igjen kroppsspråket hennes når hun bare må riste seg, og rekker å trekke for dusjforhenget før jeg og badet blir altfor vått... Jada...
Føhning på trimmebordet ute i hagen - gratis pels til pippipene, mens jeg fikk formet utstillingshunden ut av gjørmeturhunden. Hun er bare vakker, når hun står på bordet nybadet, sola som skinner i pelsen, beina godt plassert i sine hjørner, og hun titter våkent mot noe spennende med stram positur - da er hun verdens vakreste, altså!

Så ble bilen pakket med regntøy, varmedress, solkrem, mat og annet en kan trenge på en slik tur, før vi satte turen nordover. Jeg hadde bestemt meg for at enten måtte jeg dra i god tid før tre for å unngå helgerushet, eller så kunne jeg like godt vente til nærmere halv seks. Og det ble sistnevnte, jeg var ikke rask nok til å rekke tidlig avgang... Men turen opp gikk fint, ingen nevneverdig kø, annet enn en snile jeg havnet bak gjennom Ringebu sentrum - enn å holde 30 i 50-sonen, det er irriterende, det!

Vi fikk innlosjert oss på rommet, og "vi" var Toril med Gross og Arok, og meg med X'en. Rett etterpå fant vi også - surprise - Even! Stian fikk overtalt meg til å melde ham på, så pensjonisten kom for en liten gjesteopptreden... Han travet rundt på plassen og syntes det var så stas å være på tur, og han er jo fritatt for regler og oppdragelse, så han tasset rundt fra menneske til menneske, innyndet seg hos de som grillet, fant alltid en hånd som kunne klø ham bak øret, og hadde en fantastisk kveld. Det virker som om de fleste lar seg sjarmere av ham, og ikke minst la seg fascinere av alderens hans. Det synes at han er gammel, men det er jaggu ikke mange bernere en får se som er så gamle! Derfor var det veldig hyggelig at det var så mange veteraner som stilte på Frya i år - og det var også noen "nye" fjes, godt at vi får rekruttering til veteranklassene.

Lørdag morgen bråvåknet jeg av et skjærende skrik. Jeg spratt opp av senga, så at Toril sin seng var tom, rev fra gardinene for å titte ut, men så ingenting. Det skrek og skrek, rene dødsangsthylene - og jeg kaldsvettet til jeg endelig fikk identifisert lyden til Torils mobil. For en ringelyd!
Med sjokket noe neddempet, kunne jeg kjenne etter og innså at jeg hadde fått uventede menssmerter - så vondt at jeg ikke klarte å stå oppreist eller gå, så jeg hev innpå et par paracet og tok en time til i senga, i håp om at det skulle hjelpe. Det gjorde det ikke, så da gikk jeg på jakt etter sterkere dop, og fikk buffet litt fra ulike folk, følte meg jo som den junkie'n :D

Kvart på ti gikk jeg opp til lydighetsringen for å sette opp bur og stol, og for å se hva slags mønster en skulle gå LF og FVF. X'en hadde sent startnummer i lydighet, så jeg regnet med at vi skulle inn i fellesdekk nummer to, kanskje tre. Men da jeg kom opp til ringen var de allerede i full gang - da ble jeg stresset, hadde jeg bommet på klokka? Hadde LP vært innkalt til ni? Men nei, de hadde bare begynt tidlig fordi det var mange påmeldt og det skulle vært paintball i skogen senere på dagen... OK, så da kunne jeg roe litt ned. Ingen gikk i startrekkefølge, en kunne komme inn i ringen når en var klar, og jeg var skikkelig ikke klar, jeg klarte knapt å gå oppreist. Jeg dytta innpå enda flere tabletter, ventet på at de skulle kicke inn. I mellomtiden luftet jeg X'en. Jeg snek meg unna andre fellesdekk, da tredje fellesdekk skulle gå var det enda ikke effektivitet i pillene jeg hadde fått. Til slutt innså jeg at jeg måtte bare gå inn i ringen nå, jeg ville ikke bli noe mer klar, og jeg kunne ikke ta flere piller.

Så, når den siste hunden i forrige fellesdekkrunde er på sine siste øvelser tar jeg ut X'en for å varme litt opp før fellesøvelsene. Ekvipasjen i ringen blir ferdig, dommer kaller inn til siste fellesdekk, og da viser det seg at resten av ekvipasjene er oppe ved utstillingsringen. Så da blir det en pause for å hente de. Riktignok er det bare en ekvipasje til som møter, så vi blir bare to i fellesdekken.
Tannvisningen går som den skal, 10 poeng.
Fellesdekk, X'en legger seg som hun skal, vi går ifra, og jeg står som vanlig og teller til 60 to ganger. Når jeg kommer til 30 andre gangen reiser X'en seg opp i sittende! WTF??? Det har hun ALDRI gjort før, jeg kjenner at jeg punkterer, blir så skuffet, hva var dette, skal dette bli en dag hvor hun bare gjør rare ting? X'en har ALLTID hatt en bankers fellesdekk. Faen... Vi går tilbake til hundene, og jeg prøver å klappe og belønne henne som vanlig, men jeg er bare tom og motløs. Vi får 5, hun lå jo ganske lenge, men det var 12 eller 15 poeng som forsvant i dass, som vi alltid ellers får. Skikkelig unødvendig, jeg er skuffa, og klarer ikke å blåse det av meg før vi skal inn til de invidiuelle øvelsene. Før vi startet har jeg tenkt opprykk, det gikk så bra sist, nå skal vi klare det, jeg klarer ikke å koble ut ambisjonene, jeg kjører meg inn i et mønster - og da kombinert med store smerter i kroppen OG en hund som satte seg opp på fellesdekken... Trenger jeg å si hvordan resten gikk?
Lineføring - det ble jo noen poeng, men det er mye rart. Jeg er tung i kroppen, klarer ikke stokke beina. Vi går laaaaangt. Hun henger i lenka, hun er ikke med i vendinger, hun gjør ikke holdter, vi går ikke en gang en trivelig tur i gresset... Det føles skikkelig dritt, selv om noe må ha vært greit. 7 poeng.
Fri ved foten - jeg er varm og sliten, jeg har skikkelig ikke lyst til å gå noe mer, jeg klarer ikke å være normal, og X'en ender med å gå rundt og snuse i ringen på egen hånd, går med meg av og til, henger etter, dropper holdt'er... Stakkars hunden, som må gå der ute med meg. Men hun ble i hvert fall i ringen. 0 poeng.
Dekk fra holdt - innmarsj, på høyde med en kjegle skal vi gjøre holdt. Men X'en setter seg ikke - som hun jo sjelden gjør på konkurranse, hvorfor får vi det til på trening, men ikke konkurranse??? Jeg kommanderer X'en litt sint sitt, og jeg ser hun lukker ørene og titter på kjegla som står der. Og jeg vet hva hun synes om kjegler, de er nemlig til for å apportere og løpe fort-fort-fort med! Hun har fått rappet med seg en kjegle mer enn en gang på ulike fellestreninger, så jeg aner ikke hvordan vi skal få trent inn fremadsending når den tid kommer. Men nå, i konkurranse, sugde jeg i hvert fall tak i henne, vrælte nei og fikk kjegla ut av kjeften hennes. Jeg fikk bekreftet at dommer allerede hadde nullet oss da hun ikke satte seg, så jeg brøt hele øvelsen og kom oss bort fra kjegla. Ikke vits å forsøke på nytt med en slik fristelse. 0 poeng.
Innkalling - dommer anviser plassering, og "banen" går selvfølgelig rett forbi kjegla. Jeg plumper ut med noe á la "du synes vel det er lurt å sende hunden i full fart ut forbi en kjegle hun så gjerne vil leke med?" Men så lærer dommer Arild Berntsen meg at han jo ikke vet hva slags retningssans jeg har, så om jeg kommer til å skjene noe veldig bort fra kjegla kan han jo nesten ikke trekke meg for det :D Så jeg går fra X'en og skjener som det dophuet jeg vel er den dagen, vi kaller inn og får den herlige reaksjonen hun har! Kjapt oppe med rumpa, beiner avgårde, og smeller inn i en klassisk skjeiv X'ensitt, med et lykkelig uttrykk i fjesen sin! Og jeg er der og da så fornøyd med at hun til tross for varme, til tross for kjeften i ringen og til tross for teite eieren beiner det hun kan for å komme fort fram til meg. På slike dager hadde jeg skjønt det om hun ga meg fingeren og stakk en annen vei, men kanskje er hun i ferd med å bli litt voksen og skjønne mer av hva jeg vil når jeg er uforståelig? Herlige hunden som digger innkalling, 8.5 poeng.
Stå under marsj - for at hun ikke skal stoppe for tidlig, gjør jeg det jeg kan for å få en raskere og mer intens innmarsj, med det resultat at jeg trenger to kommandoer for å stoppe henne. 0 for dobbeltkommando, sa dommeren da. Jeg trodde at jeg kunne ha to kommandoer på stå under marsj, men da har jeg lært det. Uansett må vi få til den øvelsen bedre, som alltid, jeg har sagt det 17 ganger før...
Og det endte vår tragiske konkurranse, for arrangør hadde glemt igjen hopphinderet, så da fikk alle 10 poeng i den øvelsen. Hurra for tier, liksom... Sukk, X'en elsker jo å hoppe hinder, så for oss er det en knallbra avslutning på en konkurranse, få gjøre en moroøvelse!
Ja, også fikk vi 7 i helhetsinntrykk, uvisst hvor vi klarte å score på det :D

Under premieutdelingen kan vi notere oss en tvilsom rekord - bunnrekord, med 83 poeng. Men, vi ble ikke sist i klassen! Mange hadde vanskelige dager, det var mange debutanter som gjorde sitt beste med konkurransenervene sine - jeg har enda konkurransenerver selv om vi har startet en håndfull ganger.

Og jeg hadde egentlig ikke tenkt til å blogge noe om det jeg skal si nå, men det har gnaget meg helt siden pinsa, så da får jeg heller bare si det:
Jeg overhørte publikummere rundt lydighetsringen, jeg hørte tydelig at de snakket negativt om et par av ekvipasjene som var i ringen, at de ikke var noe gode, at de ikke skulle ha gått inn i den ringen, at de ikke hadde noe der å gjøre, at hunden ikke var godt nok trent. Og det synes jeg er skikkelig dårlig gjort - for mange er det skummelt å starte, en blir veldig synlig i den ringen når en går der alene og forsøker å vise det som ALLTID fungerer så mye bedre på trening. Jeg vet at mine nerver ble mer frynsete av å vite at noen skulle stå og disse det vi gjorde i ringen, og jeg antar flere også hørte hva de sa. Skikkelig trist å høre på... I ettertid skulle jeg ønske at jeg var tøff nok til å konfrontere de det gjaldt der og da.
Jaja, på alle andre stevner vi har gått har det vært god stemning rundt ringen - applaus for gode karakterer, sympati når en tydeligvis ikke har dagen, positive tilbakemeldinger om en har gjort noe bra, og trivelig prat - selv om det bare er for meg fremmede der.

Rundt utstillingsringen på Frya var det også god stemning, etter litt mat og hvile var jeg nesten klar for å gå inn i ringen. Sånn bortsett fra at smertestillende enda ikke fungerte, og jeg tok litt mer. Men når jeg satt i skyggen følte jeg meg i bedre form, så jeg gikk inn i championklassen med Gross for Toril. Det skulle jeg aldri gjort...
Den ringen var varm. Og stor. Sola stekte, jeg ble helt tørr i munnen og svimlet, magen gjorde opprør, og jeg forbannet mitt biologiske kjønn. Vi løp to runder innledningsvis, og i det vi skulle stoppe så jeg faktisk bare svart. Heldigvis var Gross langt uti rekka, så jeg fikk drukket en del vann og stilt oss begge i skyggen.
Gross, som var så behagelig å løpe med og stille opp kvelden før, syntes også sola var ubarmhjertig, så det ble varmt for oss begge. Han fikk sin røde, men en streng dommer ga ikke CK til mer enn halvparten av klassen, og vi fikk et takk for oss. Neste gang skal jeg gjøre en bedre jobb, Toril!

Så var det bare å bytte hund og nummerlapp, og gjøre Even klar for sin "special appearance". Jeg merket med en gang at han ikke hadde sin beste dag i dag, men vi gikk nå inn for å vise oss fram. Tre gubber påmeldt. Even fikk en søt kritikk, og ble sist i klassen, bak Kendo og Kvatro. Gubbelille var sliten, ikke rart slik som han festet kvelden før, han pleier jo å sove hele kvelden, mens nå var det grilling og kos! :D

Lørdag var det min tur til å "feste", med medlemsfesten som var på Frya - reker, godt drikke og trivelig selskap gjorde at jeg holdt ut lenger enn smertestillende varte, men etter diverse tannlegepraktisering, forsøk på å håndpiske krem til andres irish coffee og underholdning av visse stuntdamer, trakk jeg meg tilbake for å finne senga :D

Søndag, ny dag og nye sjanser som floskelen sier. Jeg følte meg i betydelig bedre form, heldigvis. Da X'en og jeg gikk inn i åpen klasse, kjente jeg at jeg kunne løpe lenge, og var skikkelig fit for fight, klar for å reise kjerringa etter lørdagens begredelige uttelling. Men X'en ville det annerledes, og vi røk ut med blått på grunn av rotete bevegelser. Rotet var rett og slett X'en som forsøkte å klø seg mens vi løp, uten at jeg fikk henne ut av det. Jeg forsøkte både å stoppe for å la henne klø og å løpe på for å dra henne ut av kløen, men hun fikk aldri vist noe rent trav, så da ble det som det ble. Surt, men sånn var det.

På slutten av dagen ble gubbelille Even kalt inn i ringen, for han skulle få oppmerksomhet som helgas eldste berner - ikke bare eldste hannhund, men altså eldste berner! Vi fikk en diger rosett og vakker glasskål, applaus - og på æresrunden løp han betydelig bedre enn under klassebedømmelsen dagen før. Men så hadde han fått hvilt ut mer også nå. Det var gøy å få vist folk at berneren kan bli så gammel - etter hva jeg har blitt fortalt har det aldri blitt vist noen eldre berner på pinsetreffet, men jeg skal ikke selge sjela mi på den påstanden. Vi får kalle oss uoffisiell rekordholder - og vi vil mer enn gjerne se at noen slår den rekorden!

Så vet jeg at "noen" tok masse bilder av Even, men han har ikke sendt de til meg enda, så det får bli i et senere blogginnlegg...

Kjedereaksjoner

Noen ganger baller ting på seg, det ene følger det andre...

X'en spola noe alvorlig på gulvet av glede da jeg kom hjem fra jobb i dag, så jeg fant ut at det var på tide å klippe klør. Som tenkt, så gjort. Veldig deilig å kunne stå ute i sola, med trimmebordet på verandaen!
X'en må forresten hoppe mye på bakbeina mens vi er på jobb, for klørne bak var godt slitt, mens det trengtes mer klipping på frambeina. Og når vi går tur, går hun trolig cirka like mye på hvert bein.

16 klør kort tid senere (de to øverste på frambeina klippes så å si aldri, snålt), så da kunne jeg like godt klippe litt poter også. Det har rukket å gro litt siden Kristiansand, da hun ble klippet sist. Jeg holder alltid pelsen under potene kortest mulig, både for å unngå at så mye dritt dras inn, og for å redusere muligheten for at hun sklir på diverse gulv.

Før jeg visste ordet av det hadde jeg gredd og stusset faner også, gitt, godt for alt som er gjort før Frya, i morgen rekker jeg ikke noe pelsstell, og fredag hadde jeg håpet å komme meg avgårde før pinserushet starter.

Med de tankene så vidt tenkt, grep jeg fatt i ørene og fikk stusset litt der og. Men hva skuer mine øyne? Hva er det X'en har fått på øyebrynet? Æsj, en flått! Og jaggu sitter det ikke en tilsvarende jævel et par centimeter bortenfor i tinningen. Helt utrolig - i løpet av de 20 månedene vi bodde i Mina Beiteplukksvei plukket jeg kun flått av henne mens vi var andre steder - type utstilling eller turområder jeg vet det er flått (Ekeberg). Nå flytter vi 100 meter, og på dagen to måneder etter at vi kom hit kan jeg plukke ut to flått. De var bittesmå, så hun har helt sikkert fått de på tisseturen vi tok da jeg kom hjem fra jobb, og den foregikk her i nærområdet.
Jaja, på med flåtthalsbåndet, det skal visst være en del flått på Frya, så planen var å ta det på før vi dro oppover uansett.

For å sjekke om hun kunne ha fått på seg flere flått ble det en grundig gjennomgang av hele pelsen - sjekket særlig bein og mage nøye, men også ellers på kroppen. Flåttjakten ga heldigvis ikke flere resultat - men jeg oppdaget noe annet. X'en har startet å røyte - poteklipp skal ikke føre til at digre pelsballer flagrer rundt... Hun skal ha for det, hun er rimelig timet og tilrettelagt. Jeg har notert i papirene mine at hun antageligvis vil starte røytingen rundt 20. mai med utgangspunkt i tidligere sykluser. Jenta er jo nesten tunet på klokkeslettet!
Skal hun fortsette å følge syklusen hun har hatt hittil betyr det at jeg kan håpe at pelsen er på plass igjen til Bjerke... Så da får X'en være bruksberner i sommer, og fokusere på lydighet, spor og felt :)

Akkurat nå føles det som om det kravler dyr over hele meg, og jeg klør midt på ryggen der jeg ikke når, men jeg håper bare det er noe pels som har satt seg fast under BH'en... Det finnes bare en ting som er eklere enn flått, og det er hoggormen. Grøss...

Bad, LP og soveposeutstilling

Dagene går, en om gangen, og det er vel ikke så mye nytt å berette herfra egentlig?

X'en fikk innlede årets badesesong på tirsdag, jeg har drøyet litt, er litt redd for at det skal være for kaldt i vannet, redd for urinveisinfeksjon. Men på tirsdag skinte sola, og hun fikk teste et nytt badevann. Dyret hadde ikke glemt fjorårets gleder - løp rett ut i vannet, sprang fram og tilbake, hoppet og sprutet, og koste seg i det våte elementet. Svømme gjorde hun derimot ikke, så der må vi nok få med oss et ekte badedyr som kan minne henne på hvordan det skal gjøres.
Riktignok kom hun seg såpass langt ut at hun mistet fotfestet og måtte svømme et par tak, men da snudde hun med en gang, og spratt videre med trygg grunn under beina. Vi får få til en avtale med Norma svømmelærer, tenker jeg :)
Jeg har noen flyteleker, men erfaringsmessig er ikke X'en så overstadig begeistret for å apportere. Det vil si, jeg kaster, hun løper ut for å se hva det var, og kommer inn igjen... Jeg knyttet tau til den ene, så den kunne dras inn igjen ved behov. Men, det fungerer dårlig som patent når en ikke klarer å holde i tauet mens leka hives ut... Og neimen om X'en så behovet for å hente den. Heldigvis kom en gjeng i kanoer som skulle ankre der vi sto, så de lekte redningsaksjon for oss :D
Med oss hadde vi Sandra og Aiko, det er artig å se hvor godt de leker sammen, størrelsesforskjellen til tross.


Badedyret.


Badeleker er morsomme, om ikke som apportleke...


Svanedans


Vakre Aiko




Badedyret, AKA Pinnedyret.
Bilder tatt av Sandra.

Etterpå var det lydighetstrening i berneravdelingen, hvor jeg var dagens instruktør. Og det var en meget trivelig oppgave. Vi lagde ring og startet med fellesøvelsene tannvisning og fellesdekk. Med oss hadde vi ekvipasjer på hele spekteret - fra konkurrerende til helt nybegynnere. Men enhver gjør det som passer ens nivå, og får hjelp utfra det.
Deretter fikk de som ønsket ta to øvelser i ringen med kommandering og konkurransesetting - altså minst mulig godbiter og annet som hører hjemme på trening, og at ting forventes å være riktig første gang. Jeg tror mange hunder blir vant til at en øvelse gjøres mange ganger etter hverandre, så belønnes den, før eier ber om en helt annen øvelse. Altså får hunden en tenkepause før den skal gjøre noe annet - mens i konkurranse skal den jo gjøre syv-åtte-ni forskjellige øvelser etter hverandre, og da gjerne riktig på det ene forsøket en får. Altså må en trene på det også.
Avslutningsvis var Vibeke instruktør for meg, så jeg kunne gå kjapt gjennom to øvelser med X'en. Da hadde hun ligget i bilen til tørk i en time, ble tatt rett ut av bilen og inn i ringen - med bare litt kontaktkreving og belønning av det som oppvarming. Vi tok en dekk fra holdt og en stå under marsj, og hun utførte dem supert! Ingen nøling på holdten, ingen oppsitt før hun skulle, en grei stopp på stå'en, jupp, vi kan når vi får det til. Eller noe sånt. Og jeg fikk igjen bekreftet at det lønner seg at hun ligger lengst mulig i bil/bur for å kjede seg før konkurranse, hun blir mer på da.

Onsdag tok vi turen innom Ekebergsletta for å se på lydighetsstevnet som var der. Stevnet begynte før jeg var ferdig på jobb, men jeg rakk i hvert fall å se noen kjente i ringen. Hele fire bernerekvipasjer i klasse 2, det er jo kjempebra! Moro å skravle med kjente og kjære, og moro å være på stevne som publikum. X'en og jeg dasset rundt på sletta, jeg spiste vafler og hun gjorde seg fortjent til kvarte frolic'er ved å sitte pent med kontakt (uten at jeg hadde vaffel i hånda da, altså.)

Vel hjemme igjen gadd jeg ikke bade henne, selv om det var Øvre Romerike-spesialen dagen etter. Det var jo under en uke siden sist shampoonering, trolig regnvær hele utstillingsdagen, skulle en gidde? Ikke at vannet hun badet i på tirsdag var så rent, men hun var i hvert fall ren i fargene enda, glinset i pelsen og kjentes ikke møkkete ut. Så jeg ga beng.
Jeg var vel egentlig ikke helt motivert for utstilling, ville bare sove, og fantaserte om å gå spor utover dagen. Men da vekkerklokka ringte dro en seg jo opp og fikk satt berlingo'en nordover.
Det ble en kald-kald-kald utstillingsdag - fint at det ikke regnet, men for en kulde! Jeg endte faktisk oppi soveposen, som heldigvis lå i bilen etter Kristiansandsturen. Jeg var ikke mye motivert for å løpe i ringen, og kroppen skalv og var frosset stiv da jeg skulle inn i åpen klasse tispe. Og dette betaler en for å gjøre... Jaja, det ble heldigvis kort affære med en blå, så kunne en gå tilbake til soveposen, og varmes ekstra med X'en i fanget (i hvert fall framparten hennes i fanget mitt, den er jo litt for stor til en campingstol, den hunden).









X'en kan susse, hun!

Det var visst litt å skrive om fra disse dagene likevel...

Det bliiiide Sørland - igjen

Jeg skrev det i fjorårets blogg - og jeg sier det igjen: Vi har vært på det bliiiiiiide Sørlandet! Det er en fin tradisjon det, at jeg alltid er strålende fornøyd etter en tur til Kristiansand, og at hjemturen går lekende lett! På Agderspesialen i 2008 overrasket Even med å vinne veteranklassen av tre, med CK. NKK Kristiansand 2009 vant Even og X'en klassene sine. Agderspesialen 2009 kunne jeg kjøre hjem med cert i bagasjen. Og NKK Kristiansand 2010 - jo, nå skal du få høre:

Samme dag som påmeldingsfristen til NKK Kristiansand gikk ut hadde jeg besøk av Anette, og etter en kjapp titt på nettet fant vi ut at gruppe 2 og 8 skulle bedømmes samme dag - og vi hadde hver vår spesial dagen etter. Dette kunne bare bety jentetur igjen! Så påmeldinger ble sendt, og jeg fikk booket hytte på Hamresanden - overrasket over at de hadde noe ledig så nærme utstillingen. Senere fant vi ut at Anettes spanielspesial også var på Hamresanden, dette var jo ypperlig lagt opp for oss!

Jeg endte også opp med å melde på i lydighet i Kristiansand, vi må komme i gang med konkurransesesongen igjen, og jeg håpte at det stevnet ville være lite nok til at jeg ikke ble så nervøs, og at det ikke ville være så mange kjente ringside. Jeg fortalte ikke en kjeft at jeg skulle starte - utenom Anette, selvfølgelig, vanskelig å snike seg ut av hytta for å gå LP! Jeg ønsket å gå LP uten folk som skal gi gode råd rett før, uten lykkeønskninger og andre ting som i og for seg er koselig nok - når en ikke fra før av er så nervøs at en knekker sammen av det en føler er forventningspress. Vi ville gå i fred, mens jeg forberedte meg mentalt på hva jeg skal og ikke skal gjøre i ringen. Jeg måtte også kvitte meg med alle forventninger og ambisjoner, glemme alt som heter sølvmerke, poeng og opprykk - det viktigste er å finne tilbake til roen og trivselen i ringen, sørge for at konkurranse er moro, og nervene til å håndtere. Ellers kan vi bare kutte ut.

Jeg håpte på mange valper og hannhunder påmeldt, slik at vi skulle rekke LP før X'en skulle stille i eksteriør på Hamresanden. Men fordi muligheten for full kollisjon var sterkt tilstede, bestemte jeg meg på forhånd for at jeg skulle prioritere LP. Og jeg skulle drite i eksteriør, ikke møtt var en klar mulighet. Ikke stresse, ikke kave ved LP-ringen, men ta den tiden en trenger, også fikk det være en bonus om en rakk utstillingen.
Det var derfor en lettelse å se at berner begynte først klokka 10 på lørdagen - oddsene for å rekke begge deler økte.

Fredag forsøkte Anette og jeg å komme oss avgårde før køen startet, vi bommet nok litt, men var framme på seks timer. Det er snålt hvordan en kan stå i nesten stillestående kø i fem-ti minutter, før det plutselig løser opp og en kan holde hundre - til køen brått oppstår igjen, og en blir stående på stedet hvil i et kvarter. Hva skjer der framme?

Vi fikk innlosjert oss i ei lita, koselig blå og hvit hytte med markjordbærmønstrede gardiner - skikkelig sommerstuga! Men det var litt bedre plass hos bernernaboene, så vi havnet fort der. Dog ble det en tidlig kveld for å være klar i hode og kropp neste morgen til lydighet.

X'en og jeg var femte ekvipasje ut, men vi fikk snike i køen og starte som nummer to - perfekt! Det var snakk om at schäferhund skulle bedømmes i ringen ved siden av oss, så lydighetsdommeren ville forsøke å starte vår bedømmelse før ni slik at fellesdekken var ferdig før den verste dobbelthandlingen begynte. Det kunne jo vært en interessant forstyrrelse... Men så forsvant schäferhund til en annen ring, og vi hadde enden av utstillingsplassen helt for oss selv. Ja, og en del eggeskall... Så ringen vår fikk forsinket start, fordi ringpersonellet forsøkte å plukke opp alt av eggeskallrester først. Moro med russ...

Men så begynte vi, jeg hadde fått gjort de forberedelsene jeg hadde bestemt meg for - innenfor rammen av hva jeg selv kan kontrollere, det øvrige prøvde jeg ikke å tenke på. Hvordan forbereder en seg på eggeskall og lavtflyvende måker i ringen?

Dommer var en koselig dame - Ann-Elise Thoresen, veldig sympatisk når dommer sier hun er her for å gi oss poeng, ikke ta fra oss poeng.

Første øvelse - tannvisning. Jeg innså i det øvelsen begynte at det var et halvt år siden sist X'en opplevde den øvelsen, men hun husket gamet og ble sittende rolig. 10 poeng.

Fellesdekk i to minutter. X'en gikk fint ned i dekk, jeg hadde en deilig ro i kroppen, og bestemte meg for å kose meg og smile.
I det vi førere har kommet på plass og snudd, reiser hunden på X'ens venstre side seg i stående, og beiner til eieren sin. Men X'en forblir liggende, flinkeste jenta mi. Cirka halvveis ut i fellesdekken reiser hunden på høyre side seg og tasser utover i ringen, så eier må hente hunden. X'en titter litt på hunden, litt på meg, lurer vel litt på hvor de skulle, men blir liggende. Herlig! Det er så godt å ha en hund som er så trygg og fin i ringen at hun tåler en slik kraftig forstyrrelse. Det samme skjedde jo på stevnet vi gikk i Stavanger i september, hunden ved siden av reiste seg og beinfløy til eier. Men X'en ligger, enda vi ikke har trent med så kraftige forstyrrelser, hun har bare lært at det lønner seg å ligge.
Øvelsen avsluttes, rett før dommer ber oss kommandere i utgangsstilling spretter X'en opp, hele hunden oser av selvtilfredshet - hun både kunne ligge OG visste hvordan det skulle avslutte, hun! Søta... Men jeg kan ikke huske at vi har trent fellesdekk mer enn et par ganger det siste halvåret - enda er hun så god på øvelsen! Vi får ta et par repetisjoner på å bli liggende selv om jeg kommer inntil før neste stevne, for det kan hun jo egentlig. Et poeng trekk, og 9 som resultat.

De individuelle øvelsene husker jeg faktisk veldig lite av - fordi jeg fokuserte så veldig på å være rolig, gjøre de rette tingene, ikke stresse, ikke henge meg opp i det som går dårlig. Når dommer etter en øvelse forklarte hva hun trakk for, klødde jeg X'en bak øret, smilte til dommer, mens jeg tenkte på hva jeg skulle gjøre etterpå, glemme øvelsen som var, og pustet rolig. Når dommer ikke kom med flere lyder, sa jeg tusen takk og gikk dit neste øvelse startet. Hehe, Anette burde kanskje heller referere fra de øvelsene, hun satt jo og så på, jeg bare gikk der i en litt sånn ut-av-meg-sjæl-opplevelse.

Lineføring startet med at X'en spratt fram, løp og hoppet mot hinderet som sto langs løypa vi skulle gå. Dyret trodde helt klart at det var hopp over hinder nå, så hun røsket meg nesten ut av balanse da hun stupte mot hinderet. Men jeg gikk videre som jeg ble kommandert, hun kom etter (uten å ha hoppet over hinderet), og etter hvert gikk vi ganske så greit, tror jeg. 6 poeng.

Fri ved foten, selv om jeg prøvde å stille oss litt mer til høyre og dermed lenger vekk fra hinderet, ble det litt klabb i starten der også - men selv om lenka var av, prioriterte hun bort hinderet. Hun var ikke helt med i første vending og ble hengende etter, men framfor å bli stressa og masete gikk jeg bare fortere, og fikk henne av seg selv på min side. Siste halvdel gikk vi veldig bra, tror jeg. Jeg mener dommer sa det også, at vi tidvis gikk veldig bra, men at det blir rotete første halvdel. Vi må på en måte gå oss i gang - også kan jeg notere nytt punkt til treningslista vår, nemlig det å befinne seg rundt hinderet uten å hoppe over det. 5 poeng.

Dekk fra holdt hadde en grei innmarsj, men hun satte seg ikke på holdten, så jeg måtte kommandere henne i sitt, før i dekk. Og der kom den første nullen, tenkte jeg, men jeg ristet det av meg, pustet ut og slappet av. Som på fellesdekken satte X'en seg opp før kommando ble gitt - repetere det, som sagt. 6 poeng.

Innkallingen er jo vanligvis en knallfin øvelse for oss. Men i dag bestemte X'en seg for å bli med da jeg gikk fra, så jeg måtte ta henne med tilbake, sette i ny utgangsstilling og gå ifra på nytt. Men når hun først fikk løpe, kom hun i hundreogførti, så lykkelig og kjapp som bare X'en kan være i den øvelsen! Skjev sitt, men det vet vi jo også at hun har. 5 poeng.

På stå under marsj husket jeg å si at jeg har håndtegn. Hun gikk et par steg etter tegnet, men hun går lengre på muntlig kommando, så det fungerte i så måte bra. Jeg husker ikke noe mer fra øvelsen, tror kanskje ikke hun satte seg i avslutningen etterpå? Fuglane vet, jeg var så fokusert på meg selv i ringen at jeg knapt fikk med meg hva X'en gjorde og ikke gjorde :D 5,5 poeng.

Og til slutt kom endelig hopp over hinder, jeg syntes X'en svevde der hun satt og ventet på å få hoppe. Hun tjuvstartet som vanlig, hoppkommandoen min kommer jo i det hun er i svevet - mulig jeg rett og slett bare skal kommandere tidligere? På andre siden av hinderet fikk hun øye på fem-seks traktordekk som lå stablet rett utenfor ringen, og X'en tenkte vel som så at dæven, de har jeg ikke sjekket ut, må bort og se på de, ja! Og det var det flere hunder som tenkte/gjorde. Men X'en holdt seg i ringen, så da ble det poeng på øvelsen. 6 poeng.

Dommer spurte om X'ens alder, og parerte mitt svar med at jeg tross alt enda har en ung hund og at vi har god tid - mange hunder må bli fire-fem år før de blir stabile lydighetshunder. Dommer har selv nuffe, så vidt jeg vet, så hun vet jo litt om å ha store hunder med barnslige hoder i voksne kropper. Men jeg merker også at X'en er en annen hund nå enn før jul - kanskje er hun mer voksen? Kanskje er vi bedre kjent og samkjørt? Kanskje er hun noe bedre trent? Kanskje er vi på riktig vei?
I helhetsinntrykk ble det 6.

Vel ute av ringen var jeg så glad og fornøyd, dette var tross alt moro (i motsetning til forrige stevne), vi gjennomførte uten store tabber (lave poengsummer, ja vel, men det kommer med litt mer pirk, litt mer rutine, litt mer repetisjon og konkurransetrening - og det jeg hadde som ønsker og mål for dagen fungerte, fikk vi til!), jeg holdt hodet kaldt når det kokte i beina til X'en, og jeg hadde bare lyst til å gå MER! Jeg følte at jeg hadde kontroll på nervene, at jeg kunne gjennomføre planene mine, men improvisere ved behov. Jeg trengte denne oppturen! Og dumme Anette, som påsto at jeg fikk sølvmerket - selvfølgelig fikk jeg ikke det med null på dekk fra holdt. Og dumme Anette som påsto at jeg fikk karakter, hun hadde nemlig skrevet opp alle poengene, og viste meg notatene. Men kjære vene, jeg var jo i ringen, klart jeg fikk null der! Dumme, dumme Anette... Til slutt måtte jeg jo bare gå til skriver for å spørre hvor mange nuller jeg fikk. Og dumme skriveren som påsto at jeg ikke fikk noen nuller! Hva var det for noe da? Da fikk jeg jo sølvmerket da, jo! Dumme, dumme merket jeg har hatt så lyst på, som jeg ikke tenkte på i dag. Glisende og stolt kunne jeg gå tilbake til Anette med sølvmerket i hånda, og vise til Anette som har vært en engel å ha med i vår lydighetsferd, som backer opp, som gir råd, som hører på klaging og syt, som oppmuntrer oss, og er god treningspartner.
Og jeg måtte selvfølgelig sende en SMS til Line Kruttlappen, som jeg har gått flere kurs hos, som har hjulpet oss i gang, gitt oss et grunnlag, vekket vår lydighetsinteresse, fått meg til å tro på at X'en kan bli en konkurransehund, og som har besvart o så mange teite spørsmål på mail opp gjennom!
Fine sølvblingbling'en...



Dessverre ingen bilder fra stevnet, jeg var så fokusert i hodet mitt at jeg ikke fikk gitt kameraet til noen.

Så fikk vi pakket sammen sakene og dratt til Hamresanden. Ringene våre lå rett ved hverandre, så Anette og jeg kunne sitte midt mellom de to og følge med begge steder! Da vi ankom ringen var de ferdig med bernervalper, og hadde så vidt begynt på juniorhannhund. Altså hadde vi god tid, jeg kunne sikkert startet i riktig rekkefølge, men også hyggelig å få med seg det som skjer i ringen på rasen.
På X'en ble det rødt og fjerdeplass i klassen, et helt greit resultat, jeg sa før jeg gikk inn i ringen at denne helga kunne jeg få to gule og fremdeles være happy, for dette sølvmerket betydde noe for meg, det er en milepæl vi har jobbet mot og nå klarte å nå! Det er stort for meg, i hvert fall.
X'ens vakre foreldre Ola og Lina besatte BIR og BIM :)








Norma i ringen.

På kvelden ble det hudpleie, da jeg - som vanlig - hadde klart å bli kraftig solbrent uten å få med meg at sola skinner. Lurt av vinden... Takk og lov for aloe vera-gel og hydrokortisonkrem, det er fast inventar i bagasjen på tur.


Avslapping på lørdagskvelden.


Normalille speider etter Anette. Da vi på kvelden kom kjørende fra pizzabesøk, stirret hun misfornøyd på bilen vi parkerte foran hytta. "Hva slags tid er det å komme hjem på?" var det som om hun sa... Søta!

Søndag morgen, både springer og berner hadde oppmøte 11, så for en gangs skyld kunne en sove litt lengre. På utstillingsplassen fikk jeg hentet kritikkskjemaet fra dagen før, siden vi dro før klassen var ferdig - fine lydighetssløyfa, jeg er barnslig begeistret for den tøybiten i sort, gult og rødt. Ikke var jeg så misfornøyd med den gule sløyfa som hang med heller - tredjepremie i LP. Selv om det ikke ble så høye karakterer på hver enkelt øvelse, endte vi på 125,5 poeng sammenlagt - og det er faktisk vårt nestbeste resultat i offisiell konkurranse! Klarer jeg å bevare den roen og selvtilliten jeg hadde i ringen, og vi får trent litt mer jevnt og strukturert framover, har jeg faktisk tro på at poengsummene vil komme etter.
Det var åtte påmeldt i klassen på lørdag, seks møtte, og vi ble nummer fire - så vi ble ikke sist en gang!

Søndagens eksteriødommer dømte berner fjorten dager tidligere, og hadde da brukt hele skalaen flittig, så jeg var forberedt på det meste, og hadde ingen store forventninger da jeg gikk inn i ringen. X'en løp og sto som hun skal - en helt annen hund enn den jeg stilte på Stange sist! Men det ble blått, med en kritikk som like godt kunne vært en gult, ikke mye bra ved det dyret mitt, altså! :D






Vakreste X'en - og festlige ansiktsuttrykk på eieren, jeg håper jeg ikke alltid ser slik ut :D Fotograf er Tatijana Lorieri.
Ellers ble det kopi av lørdagen hva gjaldt foreldrene - imponerende!






X'ens foreldre BIR og BIM begge dager i Kristiansand.

Siden Anette hadde eksamen på mandagen, forlot vi åstedet med en gang rasene våre var ferdigbedømt og vi hadde fått shoppet noen nødvendigheter. Et eller annet sted på E18 fikk vi gledelig melding om at Ola hadde vunnet gruppa, Lina blitt BIS2 veteran og Hiselfoss BIS oppdretter - det hadde jo vært råmoro å få bivåne, men noen ganger må fornuften seire.

Tusen takk for ei trivelig helg, Anette!

Sesongstart

Denne uka har gått så fort - svusjsvusj. Ikke at den er over enda, men de dagene som har vært, har passert som lyntog som har gått amok med ødelagte bremser.

Mandag var det tilbake på jobb igjen, og det straffer seg jo å være syk - en mengde ubesvarte mailer, arbeid som har hopet seg opp, og en deadline for prosjektlansering som er nærmere enn noen gang. I skrivende stund er jeg enda ikke frisk, i den forstand at nesa renner, jeg hoster, og blir fortere sliten. Men jeg håper å få ristet av meg de siste basillene snart, for dette er ikke holdbart. Jeg får hostekuler om jeg ler for mye eller løper, det er ingen bra oppskrift å ta med seg for helga.

Det hjelper vel ikke at jeg stadig utsetter meg selv for varierende temperaturer, men det er vanskelig å la være når værgudene er som de har vært...

Mandag var det sesongstart for den organiserte, strukturerte og planlagte lydighetstreningen. Jeg har tatt steget fra de lokale treningssfærene, og dro ut for å trene i nye omgivelser, med ulike forstyrrelser. Anette og Norma ble med oss til en passe rolig krok på Ekebergsletta, hvor vi startet med den o så viktige planleggingen. Dette skjedde i hver sin campingstol i sola, med is og engangsgrill - treningen går så meget bedre om føreren er på godt humør :D




Grillen, dandert på en diger stubbe.




Marshmallows hører selvfølgelig med!

Så, etter å ha planlagt litt, var det klart for trening. X'en hadde nok mest lyst til å bare springe og springe og springe rundt med Norma, det var mye energi som hadde blitt lagret i beina mens jeg lå syk. Men vi pratet om saken, og etter å ha lett litt fant X'en konsentrasjonsevnen sin igjen, og kunne være i min galakse. Alltid hyggelig...
Siden Anette har forbudt oss å trene på stå under marsj alene, så jeg ikke skal knøle den til, må hun rett og slett ta konsekvensene av et slik forbud - og hjelpe oss. Vi fikk kjørt noen repetisjoner hvor vi framprovoserer bråstoppen ved at Anette hiver ball mot/på X'en i det jeg gir ståkommandoen. Etter noen runder med det forsøkte vi uten påvirkning, hvor Anette hjalp meg med å time belønningen på god stopp - poenget er jo at jeg skal se rett fram og gå videre, og da er ikke øyekroken min vid nok til at jeg ser godt nok hvordan X'en stopper.
Vi oppdaget også at X'en har en mye bedre respons på håndtegnet mitt enn verbal kommando, så det ser ut til at jeg må bytte kommando. Og det er vanskelig, en er jo vant til å si kommandoen, også skal en plutselig holde kjeft? Men så lenge hun stopper mer momentant på håndtegn, bør jeg jo konvertere. Selv om det gjør vondt...

Så benyttet vi selvfølgelig anledningen til å bli kommandert, og der trodde jeg at Anette skulle kommandere oss i en hestesko, men hun sendte oss hit og dit og lagde en uforutsigbar løype - det var jo nesten litt ekkelt, ikke vite hvor en skal, ikke kunne planlegge, måtte tenke kjapt når nye kommandoer kom uten å stupe inn i holdter og vendinger - ekkelt, men akkurat det vi trengte. Litt "dumt" å trene med noen som kjenner en så godt og kjenner ens svake punkter, kanskje... :)
Jeg fikk også vist at X'en og jeg har trent mye lineføring i det siste - men glemt å kneppe av lenka. Jeg ble så teit og rar under fri ved foten, og det gikk jo som det måtte gå. Men så tok jeg meg sammen, og fikk gått en del med den godfølelsen som oppstår når hunden er tett ved og oppmerksom, og du vet det uten å se etter hunden. Jeg har en lei tendens til å gå og se etter henne for å se om hun detter av, og som flere har påpekt - da presser jeg X'en bakover og vekk fra meg, hun lurer jo på hva jeg ser etter og hva hun skal gjøre...

Det var litt vond sesongåpning, men skal vi kose oss i konkurranseringen i år må vi bare komme i gang med mer variert trening. Hjelper ikke å være kjempegode hjemme, jeg må få fram trygghetsfølelsen og godfølelsen i ulike settinger. Jeg må snart bestemme meg for om vi skal gå LP på Frya, om jeg tror jeg har fått tilstrekkelig kontroll på nervene til at jeg takler det. Får tygge litt til på det...

Vi trente egentlig ikke på så mye annet, men fikk sett en del på Anette, som er i ferd med å trene inn nye øvelser med Norma. De har nettopp fått opprykket til klasse 3 - etterlengtet og velfortjent, gratulerer så mye, og det er artig å ta tak i nye moment. Vi fikk se både dekk under marsj og innkalling med dekk, kjekt å se hvordan andre trener inn øvelser. X'en og jeg har jo også begynt på dekk under marsj, og det ser ut til at Anette og jeg tenker ganske likt om hvordan øvelsen kan trenes inn.

Litt bilder ble det, ingen av oss, men av Anette og Norma:

Fri ved foten.


Norma Funny-Face liker ballen sin!


Norma kan se litt mer normal ut også...


Apportøren.


Dekk under marsj

Også har noen hatt det rasende festlig på Ekeberg, og jeg er jo ikke bedre enn at jeg måtte fnise litt selv også:


Tirsdag var det nok en hektisk arbeidsdag - mye å gjøre rett før store lanseringer, og jeg jobber med ting jeg ikke har gjort før, så det er mye prøving og feiling, bortkastet tid på ting det viste seg kan gjøres raskere, gjøre ting to ganger fordi en sletter ting i vanvare, jada, læringskurven er bratt og jeg hiver meg uti det med skrekkblandet fryd. Moro å jobbe med, men jeg har jo ikke alltid helt peiling på hva jeg holder på med...

Osloavdelingen hadde styremøte, fikk diskutert og gått gjennom mye, så et bra møte - før vi skulle ha dugnad. Men det kom jo pittelitt snø på tirsdagen, så planene om å rake gresset og fjerne ugress utgikk gitt...
Men X'en satte stor pris på snøen!







En IKEA-tur har jeg også fått tid til denne uka - som noen husker, var vi der for litt siden og fikk IKKE en madrass vi betalte for. Nå hadde jeg ringt og sjekket at madrassa var inne, og kjørte til Slependen for å hente den.
Så, først satt jeg og ventet på min tur i luka for bytte og retur, hvor jeg var blitt bedt om å henvende meg. Etter ti-femten minutter lyste mitt nummer fra tavla, og jeg kunne gå til disken. Der fikk jeg levert to skapdører som ikke passet skapet vårt, og mannen bak kassa klargjorde et gavekort til meg for returpengene. Så fortalte jeg om madrassa, at jeg skulle ha et gavekort for bryderiet, og hente madrassa. Mannen får saksnummeret jeg har fått oppgitt, taster og sjekker, styrer og ordner, og klarer til slutt å sette retursummen for skapdørene sammen med gavekortet jeg skulle ha. Så avslutter mannen, og kaller opp neste nummer, og jeg må avbryte ham og spørre om jeg ikke skal ha madrassa også? Han har oppfattet at jeg har madrassa, jeg forteller hele historien igjen, med detaljer og emosjoner, og han begynner å skjønne noe - kvittering på betalt madrass og ordrebekreftelse som ikke er stempelt "utlevert" er for lengst framvist...
Nei, så da må mannen inn i papirarkivet for å finne vår ordrebekreftelse, og sjekke at vi ikke har fått den utlevert. Han blir borte lenge, folk bak meg i køen begynner å sukke og klage. Han kommer til slutt tilbake med en kopi av ordrebekreftelsen jeg allerede har gitt ham, ber meg vente litt til, og går ut på lageret til vareutleveringen. På vei ut igjen blir han stoppet av noen andre personer som vil ha hjelp, og han tar faktisk og hjelper dem - enda han er midt i prosjekt Stine Skal Ha Den Forbanna Madrassa I Dag!
Men til slutt er han tilbake, og jeg hadde naivt og effektivt tenkt at han hentet madrassa til meg. Men nei. Det som nå skjer er at han faktisk gir meg tilbake pengene for madrassa! Så printer han en NY ordrebekreftelse til meg, og sier jeg skal vise den i kassa for å betale for den. Da begynner prosjektlederen for SSHDFMID å bli forbanna, og sier at det er noe underlig å betale for noe vi allerede hadde betalt for, og jeg anser det som urimelig å skulle stå i kassakø en gang til.
Så mannen tar meg med bort til nærmeste kassa, til høye protester fra andre i køen som synes dette tar tid (jeg har ikke dårlig samvittighet, det er ikke jeg som roter eller har et lite smidig system), og får sneket meg inn så jeg kan betale med en gang. Det skulle fankern meg bare mangle også...
Magen rumler og hodet koker, så etter å ha betalt og mannen forlater meg så jeg kan stille meg i ny kø for å få madrassa i vareutlevering, svinser jeg innom kiosken og lader opp batteriene med pizza og cola.
"Noen" skal være glad for at mitt nummer blinket på skjermen da jeg kom til vareutleveringen, slik at madrassen var klar til henting og jeg slapp å vente mer. Da hadde jeg allerede vært en time på IKEA, og jeg var ikke veldig interessert i å sitte der enda lenger. Så jeg tok på meg mine lite brukte spisse albuer, gikk foran de andre som sto der, og fikk madrassa mi. Jeg hadde tross alt ventet i fjorten dager...
Det må da være mulig for en stor bedrift som IKEA å ha smidigere system og rutiner for slike ting? Det verste var at mens jeg ventet, overhørte jeg to menn som hadde fått bestilt og betalt for en sofa, men hadde bomtur i vareleveringen - akkurat som Hans og jeg opplevde. Men disse to fikk pengene tilbake, og sofaen ble holdt av til dem på Furuset, så de kunne hente den der samme kveld. Hvorfor kunne ikke vi det da vi spurte om det i første runde?

Det er moro å flytte...

Vi har også funnet ut hvordan vi får innetemperaturen lavere, som vi slet med - med opptil 26 grader på det meste. Problemet er at vi har skrudd det altfor lavt, så nå er vi nede i 17 grader inne, etter noen altfor varme dager, og jeg våkner av at jeg fryser, mens vi forsøker å stabilisere temperaturen på rundt 20 grader. Er det rart jeg enda er forkjølet?

Jaja, en begivenhetsrik uke nærmer seg slutten. Jeg får gå tilbake til X'en, som har fått en runde i badekaret. Finne fram føhneren og gjøre jenta til verdens vakreste. Vi skal til Kristiansand i helga, og jeg har store ambisjoner:
Anette og jeg skal kose oss, vi skal skravle, vi skal sove lite, vi skal spise masse snop og god mat, vi skal treffe kjente og kjære rundt ringen, vi skal unngå skader på hundene, vi skal shoppe stæsj, og vi skal ha en alle tiders jentehyttetur.

Og apropos kos, her er noen bilder jeg tok sist helg:

Stolthet

Noen ganger blir en ekstra stolt, hjertet svulmer, beina beveger seg fem centimeter over bakken, og livet som hundeeier er henimot perfekt.

X'en og jeg tok en tur med Rocky (vogna) i går, det ble visst ei uke ekstra leie siden jeg ikke orket dra på hytta om tirsdag og dermed ikke fikk levert den tilbake. Men det er bare en hundrelapp per uke, og vel verdt pengene for å få variert turene litt. Så om det er andre i Osloavdelingen som vil leie vogn, er det bare å rope ut en tirsdag!

Formen min var i grunnen ikke god i det hele tatt, men stakkars dyret trengte å få bevegd på seg, komme seg ut av stua og være noe mer enn pelsterapi - selv om hun gjør den jobben veldig bra.

Jeg spente henne for vogna, og vi la ut på en runde vi har som vel er cirka 2.5 kilometer, vil jeg tro. Kanskje mer? Vi var i hvert fall ute og gikk en drøy time, men i rolig tempo så jeg ikke skulle få for kraftige hostekuler. Bare X'en fikk forståelse for kommandoen "rolig", og vi fant rytmen sammen, ble det en knallfin tur. Til å begynne med holdt jeg lett i bøyla, for å holde igjen litt på tempo. Men når vi fant rytmen, gikk hun ved siden av meg i slakk lenke.

Og så mange blikk som vi fikk på vår vei! Folk stoppet, snudde seg, pekte, snakket og kommenterte. Det aller meste jeg hørte var positive utbrudd, begeistring og fascinasjon - den store hunden, så flink til å jobbe, vakker hund, sterk hund, snill hund. På slike dager er det deilig å være hundeeier!
En liten guttunge på kanskje fire år kom løpende mot oss, og spurte ivrig om han kunne få sitte oppi vogna. Det kunne han saktens ha fått lov til, men mamma'n dro han med seg videre på deres ferd.

Vi passerte også et par hunder, og X'en er helt annerledes da - viser ingen initiativ til hilsing, ignorerer de, man jobber må vite, kan ikke hilse og leke da, må vite. Ikke at jeg tror vogna er særlig til belastning for henne, det virker ikke som om det koster henne så mye å trekke den - for midt i turen skjenet hun ut i veikanten for å plukke opp en meterlang stokk hun bar med seg videre. Jeg fant, jeg fant, sa X'en...

Vi var så vidt innenfor porten hjemme og hadde fått satt vogna på plass, så kom det en haglskur - god timing! Deretter satt jeg krokbøyd i sofaen med kaldsvette, hostekuler og slim et par timer. Men hunden var fornøyd, og jeg var stolt eier av verdens beste X!

Drømmer

Det har ikke vært for mye boligprat i bloggen min i det siste - av den enkle grunn at det ikke har skjedd så mye, det har vært nok å gjøre på andre områder. Men tidligere i uka fikk vi ny fryseboks på plass, veldig deilig! Da fikk vi også tømt fryseren der vi bodde før, som enda inneholdt en 30 kilo med vom til X'en, for eksempel... Men nå er nøkler avlevert, og vi er helt ferdig i Mina Beiteplukksvei. Vi trivdes da mens vi bodde der, men jeg kjenner lett hvor mye bedre jeg trives her vi bor nå - så langt. Nå har vi jo ikke bodd her mer enn seks uker, men foreløpig er det ingen store ankepunkt her - og det er bra! Vi satser på å bo her lengre enn de 20 månedene vi bodde i Mina Beiteplukk... :D

Et annet innkjøp som har kommet på plass er dusjforheng til badet i andre etasje - jeg fant det på nett, forelsket meg helt, og måtte bare ha det. Det måtte bestilles fra leverandør, da jeg ikke fant noen butikk i Oslo som hadde det.

Det må da stå i fin stil til antisklimatta jeg kjøpte tidligere?

Badet i andreetasje får en annen stil enn nede - her blir det farger og morsomme figurer og detaljer for å veie opp for at det ikke er veldig nyoppusset... Og når en først har to bad, kan en jo få leke og utfolde seg med to vidt forskjellige stiler!

For i førsteetasje kjører jeg en kombinasjonsstil. Hans mener det vil bli rart, men jeg prøver meg fram og sniker inn moment, så får vi se... :D Badet har sorte og hvite fliser, sort veggskap og et dusjkabinett som ser ut som en romsonde. Altså ganske moderne og enkelt. Og i det tenker jeg å innføre moment av mer gammeldags stil - som jeg er veldig glad i.
Jeg har tidligere vist strykejernet jeg har i vinduskarmen (som jeg har bestemt meg for ikke å gjøre noe mer med). Jeg har også et vakkert speil fra oldemor, med rosemønster, det skal jeg få tatt bilde av en dag.

Jeg har endelig fått kjøpt mine etterlengtede IKEA-varer:


Toalettrullholder og håndklekrok i sort smijernlignende, med et fint gammelmodig mønster.

Ellers drømmer og sikler jeg, når jeg surfer på blogger og nettbutikker etter inspirasjon. Jeg har ikke vært på jobb siden tirsdag, kraftig nedsyltet i forkjølelse - har vært rimelig utslått, orker ingenting, blir sliten så kaldsvetten renner av en kort tissetur med X'en, sår hals, hoster og snørrer, full pakke. Så det har blitt mange timer i senga, eller i sofaen for avveksling. Og når kroppen ikke trenger mer søvn, har laptop'en vært en grei venn. Og brått har det oppstått et worddokument som heter "ønskeliste"...

Der finner du for eksempel denne vakre såpedispenseren (som jeg ikke får lagt ut bilde av). Den kommer selvfølgelig i sett med en like vakker krukke - fin til q-tips, hårstrikker, skal vel alltids finne noe å bruke den til!
Skulle jeg få lyst til å bytte ut toalettrullholderen fra IKEA, er dette et søtt alternativ! Med eller uten den, vil disse hjertesåpene passe fint inn, kanskje på et lite sølvplettfat?
Alle disse varene er funnet på Stabbursbua.

Men jeg har tittet på andre butikker også, jeg... Hos Landstil fant jeg slike søte flakonger, litt eksklusivitet ved siden av det gamle strykejernet i vinduskarmen, jeg kan fint se det for meg:


På et bad hører førstehjelpsskrinet hjemme, da burde det vel passe med litt medisinutstyr?

Disse fant jeg hos Frk. Doris.


Disse, og flere lignende, fant jeg hos LandRomAntikk.


Veslestua har en mer luksuriøs variant - veldig vakker!

På vaskemaskina har jeg en sinkboks med vaskemidler, og tilknyttet den er jeg overbeivst om at disse klesklypene fra Linneas hage hadde gjort seg:


Dette settet med kanne og fat skulle jeg gjerne hatt, det ville vært så fint på badet. Jeg elsker de som finnes med stativ, men vi har ikke gulvplass på badet, bare vegg- og hylleplass...

Og i et slikt bad ønsker jeg meg selvfølgelig et gammelt vaskebrett!

Ønskelista mi er delt opp i rom, kanskje jeg innvier dere i drømmene mine for resten av huset etter hvert?