Circle of life...

I helga har jeg fått oppleve bernere i ytterpunkt. Jeg foregriper nok begivenhetens gang litt her nå, men jeg har altså truffet en 13 - tretten - år gammel bernerdame, og skal skrive noen velfortjente ord om henne til Berner'n. I helga fikk vi tatt noen bilder, og Clara - som hun heter - fikk treffe jyplingen min på nå 17 måneder. De kunne godt leke sammen med ball og pinne, eller dele et godbitsøk utover bakken. Men hvis X'en ble for vilter og intens i leken, forklarte Clara at sånt noe orker virkelig ikke gamle damer å holde på med! Og gamle damer skal selvfølgelig få velge selv hva de orker. Men hun var en sprek dame som jogget rundt i Frognerparken og koste seg i snøen.

En liten smakebit av Clara, resten kommer i neste Berner'n:






X'en og ballen:




Så gikk turen til Rakkestad for å prate shit med oppdretteren og falle i staver over det som lå i valpekassa. De var jo ikke søte i det hele tatt, stygge, ekle ting... Ikke spent på å se de vokse opp, heldigvis...






Ellers har det kommet masse snø her de siste dagene, som vi koser oss med, men fotolyset er jo vel avgårde innen jeg kommer meg hjem. Men, det er jo så lyst og fint for det, så mørkeredde meg var faktisk ute og lekte med X'en til nærmere midnatt i går. Hun har helt klart bompe-Kengugutt i stamtavla, det er det ingen tvil om der hun jumper avgårde i all snøen. Hun kooooooser seg, og har det kuuuult! Også så lyyyyykkelig hun blir for å finne meg når jeg har gjemt meg! Bak en snøhaug, mellom to biler, rundt hushjørnet - så moro å finne meg, og jeg synes jo det er like gøy å bli funnet. Jeg digger bikkja mi!
Needless to say, er LP-treningen midlertidig lagt på is (pun intended) med all snøen som kom nå, men jeg tror jeg har funnet en løsning for å få trene innendørs, som jeg skal sjekke ut til uka. For nå var vi på god vei til å få til noe, så jeg vil helst ikke ha så lang pause. Men jeg håper også snøen blir liggende lenge, for jeg vil ha en skikkelig vinter nå. Våren kan komme i april, for da skal vi forhåpentligvis på sporkurs. Men nå vil jeg ha masse fin snø, som får lov til å være snø og ikke blir til teite skiløyper overalt... Glede seg til våren, men nyte skikkelig vinter nå.

Royale vibber

Egentlig skulle jeg ha blogget om sesongdebuten i utstillingsringen fra sist helg, men jeg venter på noen bilder og leter etter noen kabler og slikt dritt, så da har det drøyd. Så da får det bli en bildeløs blogg om noe helt annet i stedet.

Vi har blitt ganske flinke til å trene lydighet relativt jevnt sålangt i år - hvis en regner med øktene som er innendørs også.
Inne jobber vi med utgangsstilling, triks og bakpartskontroll - som det så fint heter. Jeg prenter rette sitter med X'en. De er stort sett ganske bra, men jeg vil at hun skal lære seg hvordan hun kan rette de opp, uten å måtte gå en ny runde rundt meg. Jeg vil at hun skal bli bevisst på den lille stumpen sin, og bli klar over at det er mulig å flytte på den...
Som et ledd i det har jeg innført litt trikstrening, som skal øke bakpartskontrollen - også er det kjekt å lære noe nytt og gjøre andre ting innimellom. Så nå har vi jobbet en del med å snurre rundt, eller "danse" som jeg er i ferd med å legge på som kommando. Altså at hun snurrer en gang rundt seg selv. Da må hun jo flytte på hele kroppen, og bevege seg ganske mye på samme plassen. Når hun klarer det en vei, skal vi snu det til andre veien.

Jeg er en type som leser en del, og plukker opp ting som jeg prøver på X'en. Vet ikke alltid om det fungerer, det finner en jo ut underveis. "Boksmetoden" har jeg hørt flere snakke om, og jeg ble jo litt nysgjerrig. Kombinert med det har jeg også sett flere youtube-videoer med hunder som er klikkertrikstrent til å samle alle fire bein i en vannskål. Nå har ikke jeg stor nok vannskål til X'en for at det er mulig, men jeg har en balje jeg bruker til håndvask. Den har jeg tatt fram, og målet er altså å få X'en til å stelle seg oppå med frambeina og å stelle seg oppi med frambeina. Så får vi se om bakbeina er realistisk å få med seg etter hvert, den er jo ikke så stor. Men poenget er i hvert fall også at når hun først står oppå denne balja, kan jeg prøve å få henne til å gå rundt ved å flytte bakbeina - skjønner? Bakpartskontroll. Tenk elefant på sirkus. Bare mindre og søtere...
Og hunden tar ting fort, hun, så vi har riktig så moro på kjøkkengulvet!

Vi trener på ordentlige ting også, da. Jeg har ikke hørt noe mer om når bronsemerkeprøva skal være, og tenker vel som så at jo lengre tid det går jo mer får vi trent, for det har i grunnen allerede gått veldig lang tid siden kurset, så en måned fra eller til... Ja, jeg er litt oppgitt over hvordan kurset endte, føler ikke at jeg har fått det kurset jeg meldte meg på, synes ikke den siste instruktøren er så flink til å kommunisere og følge opp løfter. Prøva skulle vært i oktober, så ble den forskjøvet til "før jul", så ble den utsatt til "på nyåret", og hvor lenge varer "på nyåret"? Jeg gidder ikke purre mer, prøva betyr lite for meg kjenner jeg, men det hadde vært kjekt som konkurransetrening, siden jeg har tenkt til å debutere i klasse 1 før sommeren (jeg har langsiktige planer, jeg se...)

Stå under marsj var en stund en teit øvelse, men nå har den begynt å falle på plass. Nå får vi den til bra nok for en ståkarakter, vil jeg tro, så nå må jeg bare fjerne doble og triple kommandoer etter hvert... Har faktisk begynt å leke med tanken om å kjøpe et videokamera, for å kunne se etterpå hva en egentlig gjør. Vil tro det kunne by på noen aha-opplevelser...

I går hadde vi avtalt lydighetsøkt sammen med Miriam/Josie og Anette/Norma. Vi ønsket oss en isfri og opplyst plass, så hva er vel da mer naturlig enn å trene på Slottsplassen?
Det var faktisk en perfekt plass - godt underlag, tørt, nok lys, og forstyrrelser. Vi fikk for eksempel vaktskifte, vakter som klasker med gevær, politihester, politibil, joggere, syklister, andre hunder, en full mann som ropte på en dame, trafikkstøy og andre omgivelser.
Og jeg var kjempefornøyd med økta - X'en jobbet kjempegodt, var konsentrert og oppmerksom. Hun hadde et par avstikkere til Anette og/eller Miriam for å se hva de holdt på med, men disse kom så å si utelukkende når vi var ferdig med en øvelse (hun fikk belønning og oppfattet seg vel som fri), og det skjedde ikke hver gang. Hun avbrøt aldri en øvelse for å oppsøke de andre. Og det er framgang for oss, vi som trener mye alene, og nå måtte hun trene med gode lekekompiser.
Vi var gjennom alle øvelsene til dette forbanna bronsemerket, bortsett fra lineføring - som jeg helt glemte. Jenta tilbragte halvannen time løs på Slottsplassen, og det var jo ikke noen stor ku, det?
Vi fikk nok litt hjerte i halsen første gang det kom politibil kjørende - skulle de jage oss bort? Men de kjørte videre, og kom forbi flere ganger, og til sammen syv forskjellige politihester red også forbi flere ganger uten å si noe, så Harald kan ikke ha hatt så mye imot det.

Øvelsene oppsummert:
Fri ved fot - hun detter ut av og til, så vi må jobbe mer med kontakt. Men hun stikker ikke, hun må bare snuse litt eller titte litt rundt. Vi ble kommandert, og det merket jeg at vi trengte. Jeg må lære meg til å slappe av og tenke før jeg handler, selv om jeg blir kommandert. Jeg må ikke spurte til høyre, selv om jeg får en høyrekommando. Jeg kan trekke pusten, sakke tempo og ta en skikkelig sving.
Lineføring - glemte den helt...
Stå under marsj - dyret står som en prest, stopper presist, men er avhengig av min dobbeltkommando (jeg nesten stopper opp og vrir meg mot henne når jeg kommanderer - det er kanskje kvadruppelkommando, det? Men, det er mindre nå enn for en uke siden, så vi er på rett vei). Innså at jeg er litt usikker på hvordan øvelsen avsluttes (med sitt? I stående? Gå videre?), så vi trener ulike avslutninger bare for at hun ikke skal "lære seg" øvelsen, som jeg har erfart tidligere at hun gjør.
Dekk fra holdt - det var i høst kremøvelsen vår, og den har i grunnen fått være urørt etter det, nok annet å jobbe med. Pusset støv av øvelsen i går, og den sitter fremdeles. Søta! Hun vet veldig godt at øvelsen avsluttes med "sitt opp", så jeg må kjøre noen repetisjoner på den hvor vi IKKE avslutter med sitt, bare så hun glemmer det.
Innkalling - den går stort sett bra. Hun kan tøyse det til av og til, så vi skal prente litt på den. Hun gjør rare ting, som å reise seg mens jeg går fra henne, sette seg helt skjeivt etterpå, løpe forbi meg og komme logrende tilbake for å sette seg foran meg. I går kom en ny variant: Komme løpende og sikte seg inn rett mellom beina mine... For så vidt logisk, siden mye belønning i det siste har vært at hun står mellom beina mine og blir skikkelig klødd på halefestet mens vi går bortover sammen, og hun oppsøker den posisjonen for å få kos. Men den hører liksom ikke inne i en innkalling... Det er ikke noe system i det hun gjør, det er ikke ett bestemt element i øvelsen hun er usikker på, så enten er helheten for vanskelig eller så er hun en tøysejente. Hmm... Må kjøre noen repetisjoner framover, for å se om hun bare har vært litt rusten. Det er en øvelse jeg ikke vil trene på is, så den har foregått mye innendørs på stuegulvet - med kort avstand og dempet tempo og fokus på avslutningen. Så mulig det kokte litt i går, når det ble en halv Slottsplass i hundreogørtogførti. Men, jeg synes hun er søt...
Tannvisning - det er vår vanskeligste øvelse, for hun vil så gjerne hilse... Og det skjer da ikke sittende, gjør det vel? Så vi bedriver sanse seg og sitte rolig-trening. Og det trenger jeg andre for å få til. X'en må sanse seg og sitte rolig selv om det kommer et menneske gående rett mot oss, selv om det går et menneske rundt omkring oss, og selv om dette mennesket snakker til meg. Og særlig det siste er vanskelig, for når mennesket snakker med meg kan det vel snakke med henne også? Miriam er suveren hjelp, og har tatt noen økter med meg på dette. Vi tar det saaaakte, presser X'en gradvis, og sørger for å stoppe før hun feiler (altså reiser seg eller hopper opp eller bjeffer) for at hun ikke skal få noen løsning på det. Masse belønning for at hun blir sittende og venter. Tannvisning kalles jo også en tilgjengelighetstest, og det er nå i hvert fall ingen tvil om at hun er tilgjengelig. Bare ikke sikker på om vi får en ti'er for det...
Fellesdekk - det har lenge vært en god øvelse for X'en. Vi har trent mye på enkeltdekk, og fått med oss flere fellesdekk gjennom OODK, så jeg føler meg veldig trygg på denne øvelsen. OODK trener med tre minutter, bronsemerke og LP1 er to minutter, og det er bevisst at vi lar de ligge ekstra. Da blir jo "eksamen" så mye enklere! Det er vel cirka fifty/fifty på om X'en reiser seg når andre reiser seg, men ellers ligger hun. Inntil i går. Da reiste hun seg i stående nesten med en gang jeg hadde kommet på plass. Men hun ble stående, så noe har hun kanskje skjønt? Jeg gikk tilbake, kommanderte rolig i ny dekk, og gikk tilbake - og hun lå resten. Jeg sto riktignok og fiklet i jakkelomma da hun reiste seg (skulle finne mobilen og ta bilde av fellesdekken - tror jeg kan multitaske...), så det er klart jeg forstyrret eller fristet. Så jeg skal begynne å trene enkeltdekk igjen, etter at den har ligget på hylla en stund, hvor jeg skaper forstyrrelser for henne. Beveger og flytter på meg, legger henne i nærheten av eksterne forstyrrelser (fotballtrening), også videre.

Veldig fint med en slik økt, hvor vi fikk prøvd alt, og jeg har fått bearbeidet og analysert og skrevet ned nå hvordan vi skal jobbe videre.
Så høres det kanskje ut som en pinelang økt, men selv om vi var der halvannen time føler jeg selv vi var flinke til å koble av med belønning og lek. De firbeinte fikk løpe noen æresrunder og børne litt (blant annet rett før fellesdekken, virket strategisk), og vi tobeinte kommanderte hverandre. X'en må dog lære seg å kjede seg, for eksempel når jeg hjelper de andre, for hun vil at det skal skje noe og vil ha oppmerksomhet... Så det er en annen prioritet framover. Det er sunt å kjede seg.

Januar - i likestillingens tegn

Før jul hadde vi på jobben besøk fra Baltikum, for å utveksler erfaringer i likestillingsarbeidet og lære av hverandre. Jeg fikk en gave fra en i reisefølget - en kalender som en kvinneorganisasjon i Latvia har laget, hvor målet med tegningene er å synliggjøre hva slags menn de ønsker seg, og å nyansere den tradisjonelle mannsrollen. Supermenn er ikke redd for støvsugere!

Jula varer helt til påske...

...og derfor kan jeg fint ta med denne søte julefilmen i bloggen min:
Juletrepynting

Inspirasjon til senere i år, folkens?

Førjulstur

Jeg er ikke helt ferdig med å redigere julebildene, så da får dere nøye dere med bilder fra en tur vi hadde 20. desember - jeg ble liksom så imponert over julestemningen den turen satte oss i, på første feriedagen...
"Vi" er forresten Anette med Norma og Orry, Miriam med Josie, og selvfølgelig X'en et moi.

Turen gikk til idylliske Bygdøy, og jeg må bare få minne leserne på en annen tur jeg har blogget om derfra: 1. maitog med Mikkel

Norma kan gå på vannet, akkurat som en viss mann født på disse tider:


Burn-out på jordet:


Badedyr:














Idyll:




Beachbabe:


X'en vil også være sånn apporterende fuglehund:






Lekedyr:


X'en bryr seg ikke så mye om mannfolk, når det er leker i nærheten i stedet. Orry ble hale en stund, da han innså at hun faktisk hadde o spennende løpetid, på cirka dag 30 eller noe sånt!




Spontan lydighetsøkt - fritt hopp over hinder, helt fritt:




Hunder i solnedgang:




Dårlig med snø og julestemning, men fin tur lell!

2008

Et år er gått over i historien, og det er på tide å oppsummere. Men hvordan? Kronologisk? Etter høydepunkt? Fakta og tall, eller emosjoner og historier? Det blir vel litt som Ole Brumm; ja takk – begge deler.

For det kan ikke være noen tvil om hva som er årets høydepunkt, hva som står seg ut i rekken av gode og minnerike opplevelser, hva som fremdeles kan fremkalle tårer og gåsehud.
3. juli 2008, rundt klokken 11:30 (i hvert fall ut ifra når skrytemeldinger gikk ut fra mobilen min…) ble X’en plassert som nummer en i juniorklasse tispe på World Dog Show i Stockholm, og fikk dermed tittelen juniorverdensvinner 2008! Drømmen en aldri tillot seg å ha gikk i oppfyllelse. Det er helt ubeskrivelig, men jeg har gjort mitt beste i en lang blogg her.



En annen god opplevelse kom i oktober, da X’en fikk konstatert A på både hofter og albuer. Det er alltid godt å ha slikt unnagjort, og med et godt resultat. Like etterpå kom samme resultat på en søster i Finland, og dermed oppfyller X’en raseklubbens avlsregler. Nå vil jeg blant annet se an røntgenresultatene på en rekke halvsøsken som ble født utover høsten 2007 og vinteren 2008 før jeg endelig bestemmer meg for et kull på X’en, og det blir ikke Latruda-valper i 2009, men valpeplanene ligger fremst i bakhodet og vi tenker hannhund mens vi avventer resten av halvsøsknene. Foreløpig ser det i hvert fall veldig bra ut på de som er røntget, det er også godt eksteriør og mentalitet å vise til, så jeg håper hele pakka kommer på plass.

Før fylte 15 måneder klarte også X’en å dra i land sin andre tittel – jeg er ganske fornøyd og stolt av dyret vårt! Denne gangen dro vi til Danmark, og etter en klasseseier også der kan vi nå føye nordisk juniorvinner 2008 til tittelrekken. Blogg fra turen her.

X'en 14 måneder gammel:




Hvis vi lar to valpeshow romjula 2007 få stå som en tjuvstart på 2008-sesongen i utstillingsringen, endte X’en med 15 valpeshow og 17 starter som voksen – 15 som junior og to som unghund. X’en var ingen stor stjerne som valp, og trengte tid på å vokse på plass i den store kroppen sin. Vi måtte også finne ut av det med hverandre for å få et godt samarbeid i ringen – det er litt vilje og mening i det dyret… Dessuten var hun forbannet med en rekke pene halvbrødre. Så det var alltid en av dem som slo oss de seks gangene vi sto med BIM-rosetten. Valpeshowkarrieren ble avsluttet på Pinsetreffet med en tredjeplass i en stor klasse, og jeg er veldig fornøyd med det også.



Debuten i junior kom ni måneder og en uke gammel, på Svenska Sennenhundklubbens jubileumsutstilling i Karlskoga. Det var en stor klasse med over tyve påmeldte, men likevel klarte X’en å få en HP – en fin debut! Og deretter har det gått slag i slag gjennom sommeren og høsten. Vi har da hatt våre nedturer, men de glemmer en lett. På 15 starter i junior har det blitt 2 HP’er og 8 CK/excellent, og på to starter i unghund har det blitt en HP og en CK. X’en har flere klasseseire og andre gode klasseplasseringer. På fire utstillinger har hun også plassert seg som nummer fire i beste tispeklasse! Det betyr at hun plasserte seg blant topp 20 på raseklubbens mestvinnendeliste for tisper (kun hunder med BHK-/BTK-plassering får poeng, men likevel har over 80 tisper plassert seg i løpet av 2008), en sekstendeplass har jeg fått uoffisielt bekreftet – og det er vi veldig stolt av!
X'en er også dobbelt kvalifisert for Crufts 2009, ved å vinne klassen på World Dog Show i juli og på NKK Drammen i august.

En annen minnerik utstilling er nok nettopp NKK Drammen på X’ens ettårsdag 16. august, da vi vant en stor juniorklasse og ble 4 BTK for tidligere berneroppdretter Ingela Gram (kennel Foursome). Det er visst også andre grunner til at den utstillingen ble så minnerik…

Her kan du se høydepunktene fra X’ens utstillingskarriere.

Og vi har da fått en blå også, men som gode venner sa da – det beviser jo bare at X’en også er en brukshund! (Jamfør at typiske brukshunder er så raseutypiske at det er vanskelig å få en blå, men at de trenger den blå for å få utløst brukschampionatet sitt)
Og X’en har fått prøve seg på litt av hvert i løpet av 2008. Jeg har hele tiden sagt at X’en vil bli en prøveklut, og at jeg av nysgjerrighet og kunnskapstørst vil prøve ut ulike hundesporter. Kanskje finner vi også en sport som er så besnærende at vi blir ved den? Foreløpig har X’en gått på valpekurs, hverdagsdressurkurs og bronsemerkekurs. Vi har lært mye og blitt bedre kjent med hverandre, jeg har fått innspill til hvordan jeg vil og hvordan jeg ikke vil trene, og jeg har gang på gang fått konstatert at det er mye treningsvilje, arbeidslyst og lettlærthet i X’en. Jeg har faktisk satt som et mål å debutere i klasse 1 i løpet av 2009. Vi setter oss langsiktige mål, og trener for moro skyld uten større ambisjoner enn framgang og glede. X’en har også fått en smakebit av en innføring i rundering og spor, og begge deler kicket hun meget positivt på. Så et annet mål for 2009 er å finne mer langvarige kurs hvor vi kan lære mer om dette. I 2008 har vi også gått to handlerkurs. Utstilling er tross alt min primærinteresse, men en kan alltid lære mer selv om en har vært noen ganger innenfor ringbåndene. Og jeg lærte mye på de to kursene, og føler det gir utbytte i ringen.

X'en går spor:






X'en utfordrer hjernen:


X'en runderer:




X'en trener lydighet:


Men viktigst av alt er X’en en super hund med en herlig mentalitet – hun er uredd, nysgjerrig, lever livet, lettlært, morsom, snill, av og til litt full av faen og seg selv, bittelitt bortskjemt, men verdens beste – hun beriket livene våre på en måte vi aldri kunne sett for oss. Hun har sine fakter og meninger, men vi liker henne kjempegodt. Hun er tilpasningsdyktig og fleksibel; hun har vært med på mye forskjellig i sitt hittil korte liv, og det har aldri vært noe problem. Ni uker gammel ble hun med på jobb, kjørte buss, t-bane, tog, slappet av på kontoret, gikk i folkefulle gater. Å trene i en parkeringskjeller er helt naturlig, å reise med fly er bare kult. Utstillingshaller går hun inn i med den største selvfølge, mennesker er til for å kose med henne og hunder er til for å leke med henne. Vi har i verste fall bare omvendte problemer – litt for sosial, litt for glad i andre, litt for nysgjerrig. Men det går jo an å rette på, om det virkelig plager oss så mye…
Noen utfordringer har det jo vært i løpet av valpe- og tenåringstiden, men de har vi lagt bak oss etter hvert som de har blitt løst. Det er vel en slik fortrengningsmekanisme som gjør at en får lyst på en valp til etter hvert. Om vi skulle gå rundt og huske på tre-fire uker med diaré fem ganger om natta, hver natt, hadde det kanskje ikke kommet flere hunder i heimen! :-)



Vi må ikke glemme Even og Kimito, to eldre herremenn som også er en del av Latruda, og bor hos henholdsvis pappa og mamma.
Even fylte ti år 16. oktober, sammen med to av sine søsken – vi er stolt over at halvparten av kullet kunne nå en slik milepæl! I august tørket vi støv av gutten, og meldte han på i veteran på Østfoldavdelingens spesial. Det var Stian, som hadde Evens pappa, som pushet på der. Det var jo uansett gratis, så hvorfor ikke? Det kunne jo være trivelig å få vise at en berner kan bli så gammel, selv om han ikke er like sprek som sist han var i ringen! Even var nemlig ikke vist på nesten syv år. Even ble to av to i veteran, med HP. Og der og da tentes en gnist, et ønske om å stille ham mer i veteran. Det var så gøy å få vise en eldre herremann, og Even stortrivdes i ringen! Dermed fikk jeg etteranmeldt ham til avdeling Agders spesial noen uker etterpå. Der var det tre i klassen, Even som definitivt eldst, og mitt ønske var jo bare å få vise ham, og å ha det moro i ringen med en gammel gutt som syntes det var gøy å få komme på utstilling igjen. Men, i Agder gikk Even hen og vant veteranklassen! Med CK! Da var det nære på det kom tårer, for Even er hjertebarnet mitt, og det betyr så mye at dommeren verdsetter de kvalitetene jeg ser i Even. Hadde en hatt krystallkule, skulle ting vært gjort annerledes tidligere år, og vi kunne kanskje hatt Evenbarn i dag. For den levealderen som kullet representerer, er en viktig verdi i seg selv. Men det visste vi jo ikke da, og prioriterte derfor annerledes…
I oktober fikk Even være med på utstilling igjen, og for tidligere berneroppdretter Gunnel Holm fikk vi CK! Hun var tydelig imponert av ham, og vi var veldig nærme en bøtteplass, men de unge og championene trakk det lengste strået. Vi slo derimot veterantispa, og fikk dermed være med i BIS veteran. Det ble ingen plassering, men det var likevel veldig moro å få løpe i ringen med Even, få vise fram for alle som satt ringside at her kom en gammel gutt som logrer og løper på. Bare så blodig urettferdig at Even måtte konkurrere med hunder på fem kilo og syv år, og nødvendigvis i bedre form. Men sånn er en BIS-finale; umulig å gjøre rettferdig for alle.
Even er og blir en gladgutt; dum og deilig er han alltid kalt. Han har noen dager hvor en aldrende kropp har litt vondt, men han kommer seg over kneika og går på. Han har forkalkninger i bakparten, så noen dager er han litt stivere enn ellers. Han har fått seg et back on track-dekken (LINK), og det virker som om det går lengre og lengre tid mellom de stive dagene, og at det har effekt på ham. I november trodde vi dog at vi skulle miste ham, for han ble så veldig, veldig dårlig. Men når avgjørelsen om avlivning er tatt blir han noe bedre, og vi avventer derfor litt. Og han kom seg også over den kneika, og ble seg selv igjen. I romjula var han faktisk med på utstilling igjen, og fikk CK med en flott kritikk som blant annet sa ”beveger seg med ungdommelig glød”. Ingen skulle tro at han var alvorlig syk en måned tidligere… Med fire av seks mulige tellende ble Even andremann på mestvinnendelisten for veteran hannhund i raseklubben – vi er stolt av gammelguttegubben vår!
Mens familien var i London i desember, tilbragte han fem dager i Fredrikstad hos ”farfar Stian”, og det var tydelig at det gjorde ham godt. Han har hele livet vært en flokkhund, og han blomstrer når X’en kommer på besøk. Even bodde før sammen med sin søster Embi, men ett år etter at vi mistet henne virker det fremdeles som om han foretrekker flokklivet og ikke helt liker singlelivet. Men han satte aldri større pris på X’en som valp, syntes faktisk hun var litt plagsom og ekkel, så det å føre en valp inn i hans liv nå ville være slemt gjort overfor Even.





Kimito ble 11 år i mars, og virker på mange måter mye eldre enn Even. Men så ligger han jo også halvannet år foran, og jeg ser ham såpass sjelden at det er større endringer. Han sover mer, hører dårligere, og har blitt litt gretten – har litt mer meninger om hva han vil, om han vil, når han vil. Ting skal skje på hans premisser. Men gamle gubber skal få være litt sære. Han hopper frisk og glad opp og ned trappene, løfter på beinet og er kar, og lever et godt liv. Han trives mye bedre med å være alenehund, og synes det er mer plagsomt enn noe annet når han må forholde seg til X’en.

Kimito


På den private fronten er et annet høydepunkt i 2008 helt klart Sitronen – livet ble så mye enklere etter at Sitronen kom inn i våre liv. I ettertid skjønner jeg knapt at jeg orket hele seks måneder med hund uten bil. Aldri mer billøs!

2008 har vært et supert år, og fallhøyden er stor når vi nå går inn i 2009. Vi tør likevel å håpe på flere høydepunkt og opplevelser i utstillingsringen, vi ønsker oss spennende og lærerike kurs, vi satser på koselige skogsturer og gode kosestunder, og vi håper 2009 byr på en god balanse av medgang, motgang, utfordringer, latter og hodebry.
2008 har gitt nye bekjentskap og vennskap, og vi ønsker våre nye og gamle venner et riktig godt nytt 2009!

X'en med sine venner Josie (toller) og Norma (springer)


X'en og kompisen Mikkel (langhåret collie)


X'en og kompisen Tumle


Even og X'en ønsker alle kjente og kjære et riktig godt nytt år!

Godt nytt år...