Den forbudte drømmen - eller da X'en skrev norgeshistorie

Seks uker gammel

Det nærmer seg tre uker siden, men jeg husker det fremdeles så utrolig godt - samtidig som det står som en drøm for meg. Men jeg velger å tro at det er sant... Det er rett og slett et av høydepunktene i mitt liv, hele opplevelsen!

Jeg frykter at denne bloggen blir lang, men jeg skal prøve å skjerpe meg, og kutte ut altfor mange detaljer. Hvor interessant er det å lese, egentlig, om mitt emosjonelle tivolibesøk i Stockholm? Katta er ute av sekken, det viktigste er fortalt: X'en ble juniorverdensvinner 2008!
Og herregud, for en god følelse, enda så lenge etter! For jeg er ikke så blasert, jeg. Jeg er ikke vant til å gå fra seier til seier - og den dagen jeg ikke kan glede meg over gode resultat, og ta dårligere resultat med et smil, så håper jeg noen ber meg kutte ut med utstilling. Selvfølgelig har jeg vært mange ganger i ringen før, og opplevd spekteret fra gult til BIR, cert og championat, gruppeseier har jeg også vært med på. Men det er noe spesielt med X'en, som er min (vår, Hans er jo også eier) første egne hund, min nye start og mine drømmers materialisering.
Denne beretningen er helt sikkert feilaktig og mangelfull, totalt uten objektivitet, og dekorert med gullkantede rosa skyer. Det driter jeg i.

Det tok ikke lang tid etter at det var bestemt at X'en skulle til oss, før jeg fant ut at hun ville være gammel nok til å delta på verdensvinneren i Stockholm 3.-6. juli. Ikke fordi jeg mente at en valp på noen uker var en soleklar kandidat, men fordi det var jo likevel så nærme, det ville være så gøy å være med. Og jeg er en som planlegger framover, jeg visste også i god tid når hennes første valpeshow ville bli.



Min verdensvinner"karriere" er forresten ti år i år. I 1998 var jeg ikke på min første verdensvinner... Den ble da avholdt i Finland, og jeg hadde gledet meg lenge. Samlet informasjon, skrevet forhåndssaker i Berner'n, drømt om å få reise - og jeg hadde folk jeg kunne få være med. Men så skulle det trekkes i muntlig eksamen den dagen de dro, så jeg måtte bli hjemme i fall jeg kom opp. Det gjorde jeg jo selvfølgelig ikke. Faen, altså. Fire år senere bestemte jeg meg for å legge sommerferien til Amsterdam, for da var verdensutstillingen der (den er jo på rundtur rundt i verden, og er ikke i nærheten hvert år).

Stakkars Hans ble med, og tilbragte to dager lesende i bok på tribunene, mens jeg koste meg med verdensvinner. Jeg husker det ikke for sikkert, men jeg tenkte helt sikkert at en dag skal også jeg delta på verdensvinneren med egen hund. Jeg tenker ofte slik, drømmer, fantaserer. Og så, i 2008, deltok jeg med egen hund!
Påmeldt ble hun allerede 17. desember 2007... Fire måneder og en dag gammel. Det var da ikke noe å vente med? Jeg ville da ikke vite noe mer om hvordan hun så ut i juli, når påmeldingsfristen gikk ut utpå vårparten, så like greit å melde på med en gang. Etter det har jeg med ujevne mellomrom fulgt med på SKKs sider for oppdateringer.

Så en dag kom PM og startnummer i posten. Det var med grøsninger på ryggen og skrekkblandet fryd jeg så at vi hadde fått et lykketall... For ja, jeg er tidvis pittelitt overtroisk. Jeg har ikke stålkontroll på om det alltid går bra med det nummeret, men det er noe med det...
Men, jeg må med hånden på hjertet og ti kniver i hjertet få si at jeg ALDRI hadde ambisjoner for verdensvinneren. Drømmer og fantasier, ja visst, spøk om titler og braksuksess, ja visst, men reelle ambisjoner? Nei, vi skulle konkurrere mot hunder som var dobbelt så gammel som henne, mye mer utviklet og ferdige. Ikke hadde jeg noe tro på at tispedommeren ville like henne heller, men jeg hadde et lite håp om dommerbytte. To dommere er for lite på berner, og det er gjerne junior som først får ny dommer når det må legges til dommer. Og dommerbytte ble det. Til en jeg ikke visste noe om i forhold til berner, så jeg var i grunnen ikke kommet noe lengre. Siden det var dommerbytte, sto det i PM hvor mange som var påmeldt i klassen. 36. Ganske mange, ja....

I dusjen før NKK Trondheim begynte X'en å røyte. Hun slapp en god del, og hårdottene flakset da vi føhnet. Jeg ble litt skuffet. Jeg ville så gjerne vise X'en i toppkondisjon, ikke bare for dommeren, men for alle som ville være på verdensvinneren. Riktignok er juli sesong for dårlig pels, og jeg regnet med at en god del andre også ville stille uten topp pels, men for det - måtte hun røyte nå?
Jeg pøste på med diverse kjerringråd og remedier i matskålen i håp om å beholde pelsen mest mulig, få litt glans, og drive litt akutt pelslivredning. Før Bjerke bestemte jeg meg for ikke å bade henne, selv om det var tre uker siden sist. I teorien burde hun ha større sjanser på Bjerke, men jeg ønsket ikke å se at det som var igjen av pels datt av de dagene som var mellom Bjerke og verdensvinneren. Så jeg prioriterte bort Bjerke. Og "tapte" klassen på grunn av dårlig pels. Men det skulle jo vise seg at jeg prioriterte rett.

Onsdag morgen, så sent som mulig før avreise, gikk vi i dusjen. Overraskende lite pels forsvant ned i sluket. Overraskende lite pels flagret rundt ørene mine da jeg føhnet henne. Overraskende mye pels var igjen på hunden. Hun så faktisk ikke så aller verst ut i pelsen, da vi var ferdig! Hun røytet litt ujevnt på kroppen, men med Gros kyndige saksegenskaper så hun etter hvert enda bedre ut, selv om jeg hadde litt angst for å FJERNE pels fra en hund som var på vei ned i pels...

Vi kom oss til campingen onsdag kveld, og jeg satte klokka på halv fem...

Men jeg våknet tre. Og halv fire. Fire. Kvart over fire. Og halv fem... Jeg var bare litt redd for å komme for sent... Jeg kjente ikke noe til nerver, jeg ville bare være med! Jeg ville ikke komme heseblesende og se at klassen var over! Jeg ville være med på moroa, få stille på verdensvinneren!
Jeg hadde på forhånd fått vite at det var dårlig med parkeringsplasser rundt messehallen, og jeg var ikke interessert i å ta shuttlebuss med oppakking og hund i tre-fire kilometer. Jeg kjørte mot Stockholm, og i følge PM fra SKK skulle det stå skiltet mot Älvsjö eller Mässan fra alle veier inn til Stockholm.

Jeg fant ikke noe skilt, kjørte meg bort, havnet i sentrum, virret rundt, fikk hjelp av snille bensinstasjonsdamen, og fant plutselig meg selv på messeområdet! Jeg må ha kommet inn en sidevei, for det var jo nesten ingen trafikk. Det var dog litt kaos på parkeringsplassen, og en del frekke parkeringsforsøk. Jeg surret selv rundt og lurte på hvor det var lov å parkere, til jeg så at det jo rundt hjørnet var parkeringshus... Og der fant jeg kjapt en fin plass. Da jeg tok første runden med pikkpakket, var det laaang kø for vaksinasjonsbesiktning, og jeg kjente at jeg gruet meg til dette. Kø er kjedelig, og X'en er ikke så flink til å kjede seg...
Ved bernerringene var det mye ledig plass - klokka var cirka kvart over syv, og dørene var nettopp åpnet. Det satt allerede mange rundt hannhundringen, men det er jo gjerne der folk vil se. Rundt de to andre ringene var det god plass, henimot tomt. Og innen jeg hadde kommet meg ned igjen (en må jo hilse på kjentfolk og skravle litt...) for å hente X'en, var køen inn til veterinærsjekk så og si ikke-eksisterende. Og X'en synes sånn veterinærkontroll var skikkelig stas! Hun løp opp på bukken, logret og susset på veterinæren! (Når vi kommer til veterinæren vår i Oslo, løper hun inn på kontoret, og hopper opp på bordet mens veterinæren senker det ned, får med seg bakbeina når bordet er lavt nok, og logrer på veien opp igjen.)

Jeg kunne ikke se for meg at det skulle være plass til 36 bernere i ringen samtidig, så jeg prøvde å få svar fra ringsekretær om de ville ta inn alle tispene samtidig. Katalogen går jo alfabetisk, så med et X-navn var vi laaangt bak i rekka. Det er jo greit å vite når en skal være klar. Men det var ikke mulig å få noe svar...

Unghundklasse hannhund gikk først i ringen "vår", og der sikret Vebjørn Viking av Hiselfoss seg en flott andreplass! Heia halvbroren! Noe mer fikk jeg ikke med meg, da jeg var opptatt med X'en og våre forberedelsesrutiner.
Så var det vår tur inn i ringen. Stille opp, dommeren tar runden for å få et førsteinntrykk av alle hundene. X'en står som en drøm, er super å jobbe med, digger kyllingbitene mine, og gjør det jeg vil at hun skal. Dommeren deler oss i to, og ber første halvpart løpe noen runder. I mellomtiden får jeg sagt hei til de som står bak oss; X'ens søster Essi (Xtra Xcotix av Hiselfoss) som jeg ikke har sett siden hun var cirka syv uker. Deretter er det vår tur. X'en løper så vidt jeg kan se som jeg vil, ikke noe tull, ringen er god å løpe i, og jeg føler at dette kan jeg gjøre veldig lenge... Den såre halsen jeg har kjent på de siste dagene er borte, kjenner jeg, og de gamle fotplagene er også borte. Det er en super dag!



Det er lenge til vår tur for individuell bedømmelse, og X'en får hvile med vann i buret. Jeg titter litt på junior hannhund, skuldrene er senket. I ettertid skjønner jeg ikke at jeg ikke var nervøs, jeg er jo ofte det før jeg skal inn i ringen. Men jeg hadde så ufattelig lite å kjempe for den torsdagen, ingen ambisjoner, ingen mål, og klar for det meste av premiering. Jeg var der for å kose meg og nyte deltagelsen.

Ringsekretæren vil plutselig ha inn de åtte siste i klassen, og jeg får ikke gjort de siste forberedelsene før vi skal inn i ringen som planlagt. Dommeren ser oss løpe et par runder igjen, og vi får beskjed om å bli i ringen. Jeg sniker meg ut for å børste ned noen fjoner bakpå ryggen som får X'en til å se bakhøy ut, og fylle lomma med mer kylling. Jeg vil da gjøre vårt beste, uansett hva slags premiering vi skal få!





Jeg har ikke fått så mye med meg av juniortispene, aner ingenting om "konkurransen". Jeg har skummet navnene i katalogen, men kjenner veldig få konkret, aner ikke om det er noen vi "bør" slå. Og jeg bryr meg ikke, det er 36 påmeldt i klassen, fra en rekke ulike land, med kjente kennelnavn. Trolig noe frafall, vet ikke hvor mange, men likevel - en stooor klasse. Det hadde vært gøy med en førstepremiering, men jeg kan se min hunds feil - men også fortrinn.
Så er det vår tur foran dommeren. Luis Pinto Teixeira fra Portugal. Han spør ikke hvor gammel X'en er, og jeg blir litt snurt. Men, men, han skal jo bedømme henne slik hun står og går for ham den dagen. Og hun står. Og hun går. X'en kan gjøre en god del for kyllingfilet, det smaker godt!



Alle som deltok, fikk diplom - samt godbitlomme med VV-logo på.

Like før verdensvinneren innser jeg at det ikke vil bli delt ut hederspremie, siden de skal følge et mer internasjonalt utstillingssystem. HP er jo noe å strekke seg mot i junior og unghund, mens her kan det altså bli "bare" førstepremie. Eller dårligere, for jeg er forberedt på det meste. Vel, ikke helt forberedt, for hjertet gjør et lite hopp når jeg får den rosa sløyfa. Excellent - X'en fikk excellent på verdensvinneren! Vi skal videre, konkurrere med de andre!
Åh, jeg har så lyst til å ha bilder av oss fra dette - vi skal i ringen! Jeg får huket tak i Gudrun (Kjøsnes), som tror hun rekker å ta noen bilder av oss før datteren Mona skal inn med deres Albin. Det er bare et par igjen i klassen til X'en, og jeg rekker ikke å finne noen som kan ta kameraet mitt. Men, men, det er jo ikke så mye å ha bilde av, løpe i en ring...

Jeg merker på X'en at hun begynner å få litt overskuddsenergi, til tross for lengre tur og vill løping på et jorde på morgenen. Men vi har våre knep, og jeg får brukt noe av energien hennes konstruktivt på utsiden av ringen.



Så begynner det å bli noen svarte hull i hva som skjedde. Alle med excellent ble kalt inn, og det var en del. Jeg mener at vi løp noen runder. Så begynte dommeren forfra, og plukket en etter en inn i midten av ringen. I det han nærmet seg oss, kjente jeg at jeg hadde veldig lyst til å bli plukket ut... Jeg jobber med X'en, viser henne fram, tenker på ting jeg lærte på handlerkurs om å stjele dommerens oppmerksomhet, og jubler inni meg når vi blir vinket inn i midten. Yes, for et høydepunkt! Vi kom til semifinalen på verdensvinneren!



Hvis jeg husker riktig, løp vi deretter en og en en runde. Det skjedde mer, men jeg husker ikke helt hva. Det var noe med at jeg, som sto først, trodde vi skulle løpe rundt alle sammen, men ble stoppet av dommeren. Han kom i hvert fall bort til oss, og klemte X'en på skallen. Så gikk han bak til en annen hund (jeg ante ikke hvem, jeg fokuserte kun på hunden min, og litt på når dommeren kom tilbake). Dommeren kom tilbake, og klemte på snutepartiet til X'en. Tittet på henne. Hun sto og logret, tenkte vel sitt om denne rare mannen, og ventet på kyllingbiten jeg viftet bak dommermannen... Så peker dommermannen på oss, og på hjørnet i motsatt enda. Up and down? spør jeg. Nei, svarer dommermannen, "just up". Jeg skjønner ikke helt hva han mener, men tusler oppover. Jeg ser at han går videre til en annen berner, og jeg nærmer meg hjørnet, hvor det røde skiltet står. Maaange tanker virret i hodet mitt. Ble jeg sendt ut? Vant jeg nå? Skal jeg stå på førsteplassen? Hva skjer nå? Herregud. Hva om jeg ikke vant, og tror at jeg vant, nå må jeg ta meg sammen. Står vi her? Jeg har ikke kontroll lenger. Jeg knekker sammen i knærne, og ler og gråter. X'en legger seg på rygg og klør seg, før hun setter seg opp igjen og jeg bare holder rundt henne. Ler og gråter, gråter og ler. En annen ekvipasje kommer opp til oss, på andreplassen - det er Essi! Jeg sanser meg litt, kjenner meg sterk nok, og kommer meg på beina. Bør kanskje stille opp klassevinneren, la de som er ringside få se hvor pen hun er, ikke bare la henne sitte eller leke på gulvet... X'en skjønner jo at noe er på fatt, og hopper opp på meg. Gode jenta! Stille opp, la henne stå pent, vise henne fram, nyte dette...







Tårevåte og kyllingfettede hender er fulle av X'enpels, men jeg får tatt imot kortet fra ringsekretæren hvor det står førsteplass. Får børstet av meg det verste av pelsblandingen fra høyrehånda før dommeren kommer for å ta meg i hånda og gratulerer. "She is really beautiful", sier han. Når han legger til at hun ikke er helt ferdigutviklet, får jeg fortalt at hun bare er ti måneder. "Really beautiful!" gjentar han. Ringsekretæren kommer og forteller at vi er blitt juniorverdensvinner 2008, og jeg har vel i grunnen skjønt det da, men veldig deilig å høre det!


Dessverre, og dette høres kanskje furtent og sutrete ut, men dessverre var de fleste rundt hannhundringen for å se på åpen klasse. Det var ikke akkurat mye folk rundt ringen, ikke veldig mye applaus. Ingen kom inn i ringen for å ta seiersbilde av oss... Men sånn er det - åpen klasse hannhund vil alltid være mye mer interessant enn unge tisper. Det er ikke i min ring du finner avlspartnere... Men kanskje kunne man i en rase med tre ringer tatt korte pauser når hver klasse skal plasseres, så alle får sett? Og de som vinner, blir sett? Det ble litt antiklimaks... Så er det mulig at jeg var så emosjonelt i utakt at jeg ikke fikk med meg alt ringside, det er faktisk stor sannsynlighet for det, men det var litt tamt rundt ringen akkurat da, sammenlignet med når hannhundklasser ble plassert...
Men eierne av Essi tok i hvert fall bilde av de to søstrene sammen - kjempegøy å ha, sterkt gjort av søstrene! Jeg var fremdeles ikke helt stabil, og jeg mener at jeg til og med klarte å be eierne om unnskyldning for at jeg slo dem. Men jeg er sant og si ikke så veldig lei meg... :-D



Gode nyheter sprer seg raskt, og utenfor ringen ble det klemmer og gratulasjoner fra venner, bekjente og fremmede. Gro hadde fått et "hett tips" om å innfinne seg ved juniorringen, og vi var vel like glade og overrasket begge to. Jeg var rimelig høyt oppe, sa sikkert mye ufornuftig, jeg tror "dette er helt tullete" var en setning jeg slet ut på samme måte som Idol-Jorunn slet ut "det e heilt sinnsykt!"... Ikke alle visste at klasseseieren også ga med seg en tittel, så jeg måtte nesten fortelle det til folk også... Beklager om jeg virket arrogant eller hoven, jeg var (er!) bare så veldig lykkelig og stolt!
Jeg skal ikke påstå at jeg har klisterhjerne, men da jeg skrev jubileumsboka for rasens femti første år i landet til 2006, kan jeg ikke huske at jeg i titteloversikten hadde med en eneste hund med verdensvinner-tittel. Mange norske bernere har sparket godt fra seg i utlandet, og hentet hjem både championat og vinnertitler. Men verdensvinnertittel kan jeg ikke huske, det må i så fall være veeeeldig lenge siden. Så med forbehold om at jeg husker feil, er dette den første norske berner sennenhunden som har fått en verdensvinnertittel! X'en skriver norsk bernerhistorie! Jeg hører gjerne fra lesere om jeg tar feil, men jeg føler meg rimelig sikker! X'en er Norges første berner med en slik tittel! Store gratulasjoner til oppdretter Gro for en slik prestasjon - det er hun som har gjort kombinasjonen, jeg bare fulgte hunden rundt i ringen og har prøvd å holde henne i utstillingskondisjon. Og X'en har jo litt å arve på, morfaren Sennetta's Sixten ble jo verdensvinner hele to ganger! :-D

Jeg fikk ikke med meg så mye mer av utstillingen, bare gikk rundt og gliste, fortalte villig vekk til de som hadde hørt "ryktene", sørget for at X'en hadde det bra med vann og griseøre, og var ellers ganske høyt på skyene. Sendte selvfølgelig SMS til en gjeng som ikke var der, og fikk mange fine svar, så jeg var tastetroll en stund. Gratulasjoner strømmet inn på ulike måter hele dagen, og dager etterpå også.

Fordi X'en vant klassen, skulle hun videre for å konkurrere om certet, når alle tispene var ferdig bedømt. Jeg tror ikke jeg enda helt har skjønt systemet som var der, men jeg fattet noe. Klassevinnerne i de tre aldersklassene skulle møtes, sammen med beste veteran som ikke var svensk champion. I dette tilfellet var det nummer tre. Vi fire skulle konkurrere om cert'et. Tre av disse var norske!
Siden championklasse hannhund ble bedømt mens tispene ble avsluttet, var det så og si folketomt rundt ringen. Kun vi som skulle inn i ringen, og et par andre, var der. Det var nesten litt ekkelt... Cert'et gikk til vinneren av åpen klasse - norskeide Honey Mix Fiona - gratulerer Wenche (Blakkisrud)! Da skulle nummer to i åpen klasse tispe inn, for å konkurrere om reserve-cert'et sammen med oss som var igjen fra forrige runde. Og hun vant. Det var Anne-Karin Moes Blanchneige av Lee Armand. Et reserve-cert fungerer på samme måte som reserve-CACIB. Hvis Fia til Wenche var blitt svensk champion i mellomtiden, eller av en eller annen grunn blir diskvalifisert og fratatt premieringen, går cert'et videre til den som fikk reserve-cert'et. X'en ble med dette ikke noe mer - ikke nummer tre, fire eller hva som helst i vinnerklasse, segrarklass, eller noe sånt. Det deles bare ut cert og reserve-cert. Deretter skulle det konkurreres om CACIB og verdensvinnertittel. Da TROR jeg vinner av champion klasse møtte cert-vinneren, og ingen flere. VV-tittelen kunne ikke vinnes av junior eller veteran (vi hadde jo allerede vunnet titler). CACIB og VV gikk til ei dansk championtispe. Da kom nummer to i championklassen inn for å konkurrere med cert-tispa om reserve-CACIB. Jeg er neimen ikke sikker på hvem som vant, men jeg tror det var championen. Jeg var nemlig fremdeles ikke helt tilregnelig...

Da var X'en ferdig, og jeg kunne få kritikken - og bevis for kvalifisering til Crufts 2009! Det hadde jo ikke jeg fått med meg, men jeg har hund som er kvalifisert! Det er jo litt stilig!



Det var en drøss med norske hunder som deltok, og flere som fikk plassering. Blant annet ble X'ens tante Tapre Trultemor av Hiselfoss nummer tre i åpen klasse tispe. Jeg fikk som sagt ikke med meg så mye live, men fikk gjenfortalt høydepunkt underveis. Jeg hadde i grunnen mer enn nok med meg selv og mitt hele dagen...

Etterpå fant jeg ut at det jo også var BIS junior, altså måtte jo beste junior kåres. Tispedommeren dømte naturlig nok cert og CACIB, mens det var hannhunddommeren som skulle avslutte rasen.



Løper om beste junior.

Ganske plutselig, før jeg var forberedt på det, ble de seks tittelvinnende bernerene kalt inn i ringen. X'en hadde da veltet vannskåla over seg i mellomtiden, men jeg fikk nå pusset litt på henne. Jeg vet faktisk ikke helt om jeg var med å konkurrere om Best i Rasen, eller "bare" beste junior, men jeg tror at alle de seks som var der inne kunne bli BIR, ikke bare VV-hannhund eller VV-tispe. Om jeg har forstått alt riktig. Vi seks løp i hvert fall rundt i ringen samtidig. Nå var X'en litt for lei og litt for leken, så vi løp ikke vårt peneste, men jeg hadde ikke noe å kjempe for, jeg hadde ikke mer fight igjen - om jeg noen gang hadde det den dagen, alt var bare moro, og ingen nerver eller prestasjonsangst. BIR gikk til verdensvinner tispe; DK.Uch. Harthin's Glamorous Gabriella Girl - og da ble ikke hannhunden BIM, det kåres ikke BIM. Så skulle beste junior kåres. Og vi løp. Jeg tror jeg gliste hele runden, for her var jo alle sammen, alle så at VI hadde tatt tispetittelen, jeg bare koste meg, og det gjorde ingenting at hannhunden vant. Klart det hadde vært gøy å være med i store ringen, men det tenkte jeg ikke på før et par timer senere! :-D Jeg hadde fått mer enn nok, og enda litt til!







Det var også kåring av beste oppdretter og parklasse. Jeg fikk ikke med meg mye, men jeg så i hvert fall at pappa Ola og tante Trulte vant parklassen, og Hiselfoss ble andre beste oppdretter.

Så måtte jeg jo i premieutdelingen - jeg var klar for mest mulig materielle minner fra denne supre dagen, noe måtte det vel være mulig å få med seg? Det sto noe om hederspremier til de plasserte i katalogen, så jeg gikk på skattejakt. Og kom tilbake med hele fire rosetter - jeg leker ikke juniorverdensvinner, så jeg måtte jo kjøpe deltagerrosett, rosett for klasseseier, for excellent - og egen verdensvinnerrosett! Premien var verdensvinnerhåndklé.



Det var også mulig å få tatt bilde av tittelvinnerne, så X'en og jeg stilte oss i kø for dette. Etter å ha betalt (for det var ikke gratis, men det driiiter jeg i - jeg skal suge på denne tittelkaramellen lengst mulig!) og stått i kø en halvtimes tid finner fotografene ut at de skal ta en times pause... Da var klokka så sent at jeg bestemte meg for å pakke sammen og dra tilbake til campingen.

X'en var sliten - hun sovnet omtrent i køen vi sto i for å få hentet premier. Jeg var sliten, og hadde virkelig ikke hodet med meg, ellers skulle jeg definitivt befunnet meg på tribunen for å heie på pappa Ola og tante Trulte i BIS parklasse - hvor de ble plassert som nummer tre! Ufattelig at jeg gikk glipp av det, men jeg var tom, tom, tom.



På parkeringsplassen ventet tante, som skulle dele hytte med meg før sin deltagelse dagen etter. Hun ble vel tjatet full hele kvelden om hvor stort dette var, fikk verbale repriser på repriser...



En liten fotoshoot måtte vi jo også prøve på i løpet av kvelden.

Fredag var det opp igjen, tidlig, for en ny utstillingsdag. Vi ankom messeområdet på samme tidspunkt som jeg gjorde dagen før, men sto leeeenge i kø for å få parkere. Vi sto også leeeenge i kø i veterinærbesiktningen. Av det kan vi vel tolke at eiere av gruppe 9-hunder kommer tidligere på plassen - trenger mer forberedelsestid - enn de med gruppe 2 og 4, som stilte torsdag.
Tante skulle først i ringen, så vi var litt stresset, men det gikk akkurat! Deretter hadde hun ganske lang pause, før hun skulle inn med hund nummer to.

Mascot fikk very good i juniorklasse, og var dermed ferdig for dagen. Dennis skulle prøve potene sine i veteranklasse, og endte med excellent og tredjeplass. Så da ble det rosetter til Ålesund også!



X'en lå for det meste i buret sitt og snorksov - slitne valpen, det tar på med så stor utstilling. Men hun er så herlig, logrer og er med på det jeg forlanger av henne. Hun husket godt veterinærbesiktningen fra dagen før, men på grunn av den lange køen var fredagens veterinærer litt kjappere, så hun behøvde ikke over "broa" de bruker - selv om X'en tydelig visste hva som var prosedyre. På vei ut igjen, da vi dro for dagen, spaserte hun på eget initiativ over bommen, til latter fra veterinærene som sto der.

Jeg hadde fredag som shoppedag, og hadde en grei liste med ting jeg ønsket eller trengte. Jeg fant på langt nær alt, men fant noen ting jeg på forhånd ikke var helt klar over at jeg bare måtte ha... Og det jeg ikke fant der, kan jeg vel shoppe hjemme eller på nett? Jeg fant i hvert fall et realt kjøttbein som X'en fikk kose seg med. Jeg vet at hun ikke vet, og ikke ser det som belønning eller feiring, men det betyr noe for meg å gjøre stas på henne, og så snill og god som hun var disse dagene fortjente hun minst ei diger knoke!
Hun ble også med på en runde rundt i hallen - hun er rett og slett problemfri. Hun går med meg, synes alt er kult, og legger seg rolig ned hvis jeg stopper for å titte eller skravle. Det var jo flere kjente i hallen, og jeg må innrømme at det var med en stor følelse av stolthet jeg svarte på spørsmål om hvordan det hadde gått... Jeg måtte jo også innom NKKs stand for å hilse på gamle kollegaer - noen hadde ikke sett X'en siden vi sluttet før jul, da hun var fire måneder gammel - og finne ut hvordan en slik fin tittel blir registrert... :-D



Jeg fikk meg blant annet ny nøkkelring som en kunne "designe" selv - unødvendig å si hvor jeg hentet inspirasjon?

Så var det tid for å pakke sammen, sette seg i bilen og kjøre hjemover. At jeg rotet meg bort på veien ut av Stockholm, at jeg hater tantes GPS, og at det er et helvete å skulle følge en GPS som sitter i en annen bil, det er glemt nå! Jeg var hjemme rundt midnatt, fikk tømt meg noe emosjonelt over Hans, pakket kofferten på nytt, la meg til å sove fire-fem timer, og sto deretter opp for å reise til Madrid i jobbsammenheng. Men det er en helt annen historie.



For dette er historien om den forbudte drømmen, det jeg ikke trodde ville kunne skje, og at X'en skriver norsk bernerhistorie. Juniorverdensvinner 2008 Xkumle X-Faktorer av Hiselfoss.
Hunden er den samme. Hun bryr seg ikke om titler, og tar det hele lugnt. Hunden er ikke noe bedre eller mer verdifull i mine øyne. Jeg elsker hunden for den hun er, utstilling er en hobby jeg nyter på si'. Jeg vet at dette var én utstilling (som tilfeldigvis ga en stilig tittel...) og én dommers vurdering, neste gang vi entrer ringen er det på scratsj. Men det var et stort, langt øyeblikk!