Jupp, Latruda-gjengen har fått tilbake blogglysten. Nesten et år etter sist innlegg... For de som lurer på hva som skjedde i 2013, har jeg en oppsummering på hjemmesiden med det viktigste, så vi bare spoler over det, og hopper til 2014 i denne bloggen.
På hundefronten har det egentlig ikke skjedd så mye så langt i år, ikke å skrive om, i hvert fall.
Foenix ble parret lille nyttårsaften og nyttårsaften, men dessverre var vi for sent ute, så hun gikk tom. Hun hadde progesteron på 7 på fredag, og ut fra normal stigning ville onsdag vært en god dag å parre på. Så tok vi ny blodprøve mandag morgen bare for å sjekke at hun ikke steg senere enn forventet - men frøkna som i enhver sammenheng er full av fart steg selvfølgelig mye kjappere enn "boka" - hun var allerede på 42, og parring er anbefalt mellom 20 og 40. Første parring skjedde cirka 12 timer etter blodprøva, så da var hun sikkert på 50 allerede, og langt forbi eggløsning.
Vi prøver igjen neste gang, men dessverre har Foenix hittil gått 11 måneder mellom hver løpetid. Nå har hun riktignok bare hatt to løpetider, så jeg håper at hun skal legge inn et sommerløp nå, at hun bare har trengt tid på å stabilisere seg hormonelt. Men jeg holder ikke pusten mens jeg venter.
I mellomtiden fokuserer vi på utstilling, lydighet - og nå som snøen går; spor.
Vi "mistet" mange utstillinger i vinter, da jeg valgte å ikke melde henne på da hun var parret. Det er alltid en viss smitterisiko når en drar et sted med flere hundre hunder samlet, og det er en del av gamet at en en sjelden gang kan komme hjem med lus, kennelhoste, eller noe annet smittsomt (siden jeg fikk X'en i 2007 har jeg en eneste gang fått med meg noe hjem fra utstilling, så det skjer ikke ofte) - men drektige tisper er vanskeligere å behandle, og derfor tar jeg de forhånndsreglene og holder parret tispe hjemme. Dermed mistet vi flere småutstillinger og Vestfoldspesialen. Men, en må jo prioritere, og 2014 var året jeg håpte på nytt valpekull, så kunne vi heller stille i 2015.
Jaja, vi fikk nå med oss NKK Bø, hvor det ble excellent og ikke noe mer i en diger åpen klasse.
Neste var NKK Kristiansand, hvor jeg meldte på begge to - X'en mangler storcertet, og jeg trodde dommer ville like hennes type bedre enn Foenix. Men jaggu slo datra mora, og fikk en fjerdeplass av 14. Det må jeg si meg fornøyd med, for en hund som enda er ung og uferdig, og utvikler seg sent, men godt.
Hun skal også i Letohallen i helga, og deretter forventer jeg at pelsen ramler av i den utstillingsfrie perioden her på Østlandet, slik at jeg ikke har noe å stille når sesongen virkelig starter fra slutten av mai og utover sommeren. Det kan jo hende en har flaks, men jeg tviler.
Hva skal en stakkars utstillingsjunkie gjøre da?
Vel, jeg dømte et valpeshow 1. mars, og det var kjempemorsomt. Jeg storkoser meg virkelig både i ringen og med alle forberedelsene og researcharbeidet jeg gjør for å sette meg inn i rasene. Jeg er også invitert til å dømme et nytt valpeshow i mai.
Ellers trener vi lydighet, med håp om å starte for begge to - X'en skal opp i klasse 2, og Foenix skal debutere.
X'en er ikke altfor langt unna å kunne starte i en ny klasse. Vi har hatt god framgang på et par problemøvelser.
Apporten ser ut til å ha løsnet, med myyyye tålmodighet. Jeg må fortsette å passe meg så jeg ikke framprovoserer konflikten vi hadde der, som førte til at hun nektet å komme inn med bukken og heller ville ha den selv. Men per i dag gjør hun perfekt apportering hver gang jeg prøver - og jeg tester kun én gang per lydighetstrening, og heller ikke på hver trening. Slik har vi nå 100 prosent suksessrate, og hun synes øvelsen har blitt dritkul - inkludert å komme inn til meg.
Hinderet har også løsnet, etter at hun fikk det over seg på et stevne i fjor, og dermed fikk full blokkering på hinderet. Fra å nekte å være i nærheten av spetakkelet, har hun nå gått tilbake til hoppgleden hun hadde og tjuvstarter på en halv meters høyde. Helt herlig!
X'en hopper hinder.
En siste utfordring er at hun ikke liker at hinderet flyttes på, eller at planker fjernes/legges til, mens hun er i nærheten - det skaper vel en viss konnotasjon til da det falt over henne. Så det vi trener på nå, er rett og slett at en "dommer" gjør hinderet klart for øvelsen, mens hun må sitte i nærheten uten å få rømme. Står hinderet helt rolig uten å bli rørt er det helt ufarlig, men det kan jo tenkes det kommer hoppende etter henne når dommeren legger på en planke. Tullehund. Men i skal da bli kvitt det også, den hunden gjør ganske mye for godbit.
Innkalling med stå begynner også å se skapelig ut, i hvert fall poengverdig. Vi må få ned bremselengden, men jeg vil ikke drepe farten og intensiteten hennes ellers i momentet. Hun er heldigvis en lang hund, så vi har litt å gå på :D
Avstandskommandering har vi forlenget avstand på, og det er litt sånn haba-haba. Hun reagerer ikke alltid på første kommando når jeg står syv meter unna, men reagerer kjapt og presist på andre eller tredje kommando, så hun vet jo hva hun skal. Jeg må bli flinkere til å korrigere når hun ikke adlyder, tenker jeg, hun kan få litt krav når hun egentlig kan øvelsen.
Vi har også jobbet med å få raskere neddekker, som jeg synes viser resultat. Hun vil aldri slenge seg i bakken, men hun behøver jo ikke å skli sakte ned som om hun får juling for å dekke.
Ruta har vi testet i hele to økter. Første gang viste hun stor forståelse, og andre gang begynte hun bare å kødde, så den er i sannhet en work in progress. Men vi skal nok få til noe der også.
Foenix har trent masse småmoment, så jeg snart kan begynne å sette sammen til øvelser. Det er langt unna startklart, men hun lærer kjapt, og jeg trener mer nå som snøen er borte og temperaturen bedre...
Tannvisning er grei, hun har forstått at det lønner seg å sitte rolig, og ikke hoppe dommeren i møte for å si HEI!
Fellesdekk har hun vært med på flere ganger, og det blir bare bedre og bedre. Hun trenger hjelpetegn for å gå ned i dekk, men den fades mer og mer bort. Jeg kom på her om dagen at hun kanskje må lære seg "sitt opp" også, men det ser ut til at hun tar kjapt.
Lineføring har vært et langt lerret å bleke for en hund som foretrakk å hoppe bakover foran meg for best mulig å opprettholde øyekontakt. Jeg har ikke fått eliminert den tendensen helt, og hun bør helst være ganske sliten for å trene posisjon og lineføring/fri ved foten. Men det blir bedre og bedre, og hun har i hvert fall mye penere sitter enn mora noen gang har hatt. Vendinger betyr for henne hopp og sprett og jogge bakover, så jada, det er nok å ta tak i. Temposkifter har vi heller ikke testet.
Dekk fra holdt og stå under marsj har vi ikke sett på, utover at hun lærer seg dekk til fellesdekk - og dekk fra holdt. Men vi får jo ingen innmarsj før lineføringen/fri ved foten er på plass.
Innkalling er momentvis innmari bra - hun kommer DRITFORT, hun kommer ganske fint inn på plass - bedre enn mora, i hvert fall, hun reagerer kjapt - men den sitt og bli-biten er ikke helt på plass. Hun kan sitt og bli inntil en viss avstand, så det er bare snakk om å tøye. Jeg kan ha tre parkeringsplasser mellom oss, uten at hun reiser seg, og det er vel en seks meter eller så? Sånn er det å trene på parkeringsplass når det er snø overalt ellers :D
Hinderet har vi også testet, og det blir også en racerøvelse, bare poletten falt ned om at det lønte seg å hoppe over, ikke gå rundt. Hun er så kjapp og spretten, at det nok blir en favorittøvelse, og hun har snart klasse 2-hinderet inne.
Avstanden har vi også tittet litt på, momentvis, så hun har mange glimt her og der som er veldig bra, og det er ikke uoverkommelig å få dette til å bli et konkurranseprogram.
Hun har en mye høyere intensitet og motivasjon enn X'en, hun vil og vil og vil, blir ikke lei, og elsker å jobbe. Men hun har mer utfordringer i det å være sanset og passiv, så vi trener faktisk mye på å sitte i ro UTEN å tilby alternativ, fordi hun må lære seg at ikke alt skal være fart og spenning. Hun lærer kjapt, og er så fin å jobbe med, bare jeg har blitt kjent med henne og funnet ut hva hun trenger annerledes enn X'en trenger. Hun er en hund som jeg vil komme lenger med enn X'en. Selv om X'en for lengst hadde debutert da hun var på Foenix sin alder, har jeg heller ikke skyndet meg med Foenix. Vi har god tid, og det kommer til å bli knallbra til slutt.
Og Stine? Stine går jevnlig til fysioterapeut for å få fikset en fot som har vært så å si kronisk vond siden januar 2013. Jeg merker god framgang, og det er så godt å ha en fot som tåler den type belastning som ansees som normalt - for eksempel å gå en tur med jentene. Selv om jeg akkurat i dag helst ikke skal sette vekt på foten, etter et tilbakesteg i progresjonen. Jeg skal holde foten i ro, så jeg får sitte mest mulig i helga, men jeg må jo i ringen med Foenix.
Blogglysten ser ut til å være tilbake, så la oss håpe det ikke går nesten et år til neste gang...
