Latmannslufting

Jeg er glad i vinteren.
Jeg er glad i våren.

Men den overgangsårstiden som vi har nå, den er jeg slettes ikke glad i. I går var jeg ute to og en halv time med jentene rimelig tynnkledd - i dag høljer det ned en blanding av snø og regn. I sola er det opp til ti plussgrader, så snøen smelter - men på natta er det nede i ti minusgrader, og alt fryser. Og jeg går ikke tur på isen. Om ikke hundene sklir og ødelegger seg, så gjør i hvert fall jeg det. Siste helga i januar trynte jeg noe så spektakulært på utstillingen i Exporamahallen, og etter det har jeg haltet. Smertenivå og dagsform har variert - noen dager kan jeg gå en mil med jentene uten problemer, andre dager kommer jeg meg knapt ned trappa fra soverommet i andre etasje til stua i første. Jeg har vært veldig var på føre og underlag - og "noe" er slarkete og ustabilt så jeg har lett tråkket over igjen, og dermed begynt å halte enda mer.

Jeg trodde jo at jeg bare har tråkket over, sånt er jo jeg vant til, kløne med stor Ø. Så jeg har jo bare ventet på at det skal gå seg til, tygget smertestillende for å få stilt på et par utstillinger, gått tur på bare eller brøytede veier for ikke å vingle i løssnøen eller på isen, og anpasset meg til dagsformen. Men etter to måneder begynte selv jeg å bli lei av å gå sånn (en hund hadde jo ALDRI fått halte i to måneder i dette huset, knapt to dager), og kom meg til lege. Så viser det seg at jeg har en betennelse i senesystemet i foten. Og sånt går jo ikke over av seg selv, så nå knasker jeg så mye piller atte - jeg har måttet innføre et ekstra måltid per dag for å få i meg pillene, da de ikke skal tas på tom mage!

Hittil har det gått greit å få aktivisert jentene, for det er en del fine grusveier her oppe som holdes brøytet, og dermed gir trygg ferdsel for mitt ustabile bein, mens jentene kan base i snøen på to sider av veien. Men nå, med de temperaturendringene vi opplever i løpet av et døgn nå, er det jo snø overalt - eller sørpe, og det er like ille, for det er også ustabilt underlag som foten lett svikter i og dermed tråkker jeg over igjen.

Så tidvis har jeg tydd til latmannslufting, for å få mosjonert og aktivisert jentene, men ikke meg selv... Løsningen har dermed av og til blitt kortere turer og mer belastning for jentene, for å gi foten mer hvile så den tåler en lengre tur dagen etter. Belastningen? Kløv. Og det viser seg også at kløven får jentene til å gå penere i bånd... Burde kanskje kjøpe en til, så begge kan gå noe mer sanset samtidig? Eller bare lære de litt båndmanerer, det er jo også et alternativ...

X'en har alltid elsket å jobbe, og hun er av den typen som skrur opp tempoet når hun får litt å jobbe med. Det er ikke drastisk tunge kløven de får, men det er nok til at hun setter opp tempoet, og jogger avgårde med stolt holdning og arbeidslyst. Hun er vanligvis en som lunter på tur, begynt å bli voksen må vite, men med kløven kan hun faktisk utfolde seg litt mer. Rare dyret...

Foenix er også godt fortrolig med kløven, men hun var et underlig skue første gangen hun fikk den på. X'en har vel aldri brydd seg om noe i sitt liv, og har alltid gått på med godt mot. Mens når Foenix fikk på seg kløven, ble hun stående med fire strake bein, og hele hunden lyste "hur gör jag nu då?" Som sagt - X'en har aldri lurt, hun bare gjør, så det måtte jo være Foenix' svenske farslinjer som kicket inn her? Men så fikk jeg henne med meg, og etter cirka 100 meter hadde hun glemt kløven, og løp rundt som normalt.

X'en har samme holdning til Rocky-vogna vår. Det er bare å legge seg i selen og gå på, tenker hun, så får det være opp til meg å sette et bein foran det andre og holde følge. Kløven får de gå løs med, men ikke vogna - de kan jo faktisk skade seg om noe skjer, så der vil jeg ha kontroll.

Foenix fikk prøve vogna for første gang forrige uke. Det var også litt rart, synes hun. Det var jo noe som fulgte etter henne! Men igjen, etter 200 meter så var hun så godt som "innkjørt". Vi hadde et par samtaler om at vogna ikke forsvinner selv om hun står rolig med fire stive bein, og vi hadde et par samtaler om at hun ikke kan snu seg i skjekene for å hoppe bakover selv om jeg går bak vogna (jamfør tidligere blogginnlegg om hvordan hun en lang stund mente fri ved foten skulle se ut...).
Det var da helt tørr asfalt rundt feltet her, og en runde rundt er 500 meter, så hun fikk to runder, hvor hun på 850 meter av den kilometeren lå godt i selen og jobbet godt (ingen last i vogna, men etter hvert lesser jeg oppi en vedsekk eller to), og dermed sov hun resten av kvelden. Måtte bruke både kropp og hode for å skjønne det, men var SÅ flink da poletten datt ned.

Jentene får også svømme nå, mens det er glatt og kjipt ute og før det blir mulig å svømme i tjernet rett her oppe. Så da er vi i basseng - jentene må ha vært veldig snille i 2012, for de fikk klippekort i julegave av nissen. Ikke verst!

X'en har aldri forstått poenget med å svømme når hopping og spruting og plasking og løping er like moro - mens Foenix la på svøm første gangen hun så Aurtjernet. Men i bassenget svømmer X'en som en fisk, så om hun ble pushet lenger ut på dypet i Aurtjernet ville nok hun også svømt. Men det er langgrunt og hun er ikke kortbeint...

Begge jentene har blitt veldig flinke til å svømme i basseng - jeg har som en verdig hønemor latt de bruke flytevest lenge, fall i fall, men de siste øktene har de svømt uten. De går uti bassenget frivillig og ivrig - Foenix må jeg stagge så hun ikke tar sats og hopper uti over kanten, men venter til hun faktisk kommer til en av nedgangene. De blir jo også så vanvittig slitne av det - det er mulig å få motstrøm i bassenget, og det merker de.

Hvor latmannslufting det egentlig er, kan jo diskuteres, så lenge jeg må bade begge etterpå. Men det er jo godt med rene hunder også, særlig med tanke på gårsdagens tur, da jeg kom hjem med gjørmesprut til opp på knærne, og jentene var enda verre. Så nå snorker to nybadede, slitne jenter i sofaen, og ankelen min er smertefri og god siden jeg ikke har måttet bruke den i dag.



Swimming from Stine Bøe on Vimeo.

I går fikk de forresten også hver sin gode økt med lydighetstrening, og det var lærerikt for oss alle tre - det er alltid sunt for meg å bli kommandert, og å få gode innspill og kommentarer, så tusen takk til Jeanette for hjelpen!

X'en fikk gå gjennom hele klasse 1-programmet minus hinderet, og det er tydelig at vi må jobbe mer med konsentrasjonen der - lineføringen primært, ellers var jeg rimelig fornøyd. Men, med tanke på at hun ikke har vært trent siden juni i fjor, da vi trente et par ganger for å forsøke oss på ferdselsprøven for moro skyld, så er det lov til å være litt rusten og forfallen. Jeg har kjøpt en kilospakning med grillpølser, jeg, sånt blir det motivasjon av :D

Foenix var høy som en hippie, så vi jobbet litt med ro og konsentrasjon. Hun er så ivrig, så hun rekker å gjøre litt forskjellig før jeg får belønnet. Men, vi fikk inn fri ved foten-trening, med innspill fra Jeanette på hvordan jeg skal belønne for å få enda bedre posisjon. Vi trente sitt og bli - og det er griiiiisevanskelig, for hun sitter ikke i ro - hun vipper på rumpa eller stepper med frambeina for å vise at hun sitter, se jeg sitter, jeg satt meg en gang til, se jeg gjør det riktig da! Så hun må rett og slett lære seg å holde et moment over en viss tid før belønningen kommer. Men herlighet, hun har jo aldri vært lært noe, så jeg er fornøyd med henne - hun har knallprogresjon for hver økt, og er så kvikk, lærenem og lærevillig. Hun har mye mer fokus og konsentrasjon enn da hun var yngre, og hun har mer tålmodighet enn da hun var yngre. Den begynner å bli voksen, den også (herregud, hun er snart to år... Grøss...) Hun digger å få jobbe, selv om hun kan være et fyrverkeri jeg ikke alltid helt vet hvordan jeg skal få til å bli penest mulig, og ikke bare veldig mye farger og lyd.

Til slutt ble det også noen ordinære valpeinnkallinger, og du dæven hvor det kan bli bra! Hun vet ikke hva på plass betyr (på tur heter det kom, for ikke å vanne ut lydighetskommandoer), men hun er såpass keen på å være hos meg, at hun kom jo som et skudd hver gang jeg ga kommandoen, og løp i hundreogsnørrogførti - akkurat som mamma'n. En er ikke noe treige dyr, bare fordi en er store dyr. For henne ligger svenskeinnsitten veldig naturlig i hennes bevegelsesmønster - mens X'en komer inn på høyre side og går rundt. Jeg er en tilhenger av å la hunden velge; det vil si dyrke fram det som ligger latent i dem og er nærliggende for dem å gjøre. Så da jobbet vi en del med det - med gode innspill fra Jeanette for å unngå støting og få en pen avslutning - opprinnelig kom hun vel inn i skulderhøyde, klar for å glefse i seg den kvarte frolicen. Foenix kan ha godt av å trene litt ro og sansethet, men jeg vil ikke bedøve iveren hennes heller.

For øvrig har jeg bestemt meg for å slutte å kalle mor og datter Lille og Bittelille. Foenix var på vekta da vi kjørte forbi veterinæren i dag. Den er slettes ikke Bittelille. Jeg har tatt meg i å synes at hun har lagt seg ut, at størrelsesforskjellen mellom de to ikke er så påtagelig lenger, at jeg kan ta feil av dem på avstand. Det slo meg at det er mer bein å holde i da jeg klippet klør tidligere i uka. Det slo meg at fingrene mine måtte ha krympet, for de kunne ikke lenger få like godt grep rundt snutepartiet med bare en hånd. En ser jo ikke dag for dag endringene som skjer, men jeg må innse at valpen er i ferd med å vokse opp. Hun har lagt på seg cirka seks kilo på under et halvt år, hun har vokst ut av flere halsbånd, jeg trenger ikke lenger å justere kløven når hun skal ha den på seg etter at mora har brukt den...

August 2011 og august 2012. Apropos sammenligning, liksom:

Og nå som jeg har fått eget kamera tilå fungere igjen, kanskje det blir mer ferske bilder framover, så jeg kan se med egne øyne hvor stor hun har blitt.

Påska

Påska, ja...

I fjor valgte jeg å investere i en ny laptop - ei vifte som sang på siste verset og truet med å lage brannsår i fanget mitt hver gang jeg brukte den, en ustabil lader, et konk batteri og til slutt et skjermkorm som takket for seg; da kunne jeg sløse penger på ny teknikk også (jeg liker å bruke ting til de faktisk ikke henger sammen, jeg, jeg bruker ikke penger i tide og utide på verken mobil eller klær eller annet. Passer det og fungerer det, så bruker jeg det).
Dessverre mente den nye laptopen at den ikke kunne kommunisere med speilrefleksen min - jeg forsto det som at problemet var at kameraet var for gammelt (kjøpt i 2005 eller 2006 - men igjen, det fungerer jo, så hvorfor kjøpe nytt bare fordi det har kommet nye etterpå?), og selvfølgelig fant jeg ikke kameraets installasjons-CD - det ligger jo i en av 12 banankasser med "divv" som enda ikke er pakket ut enda etter ørten flyttinger (jeg bor nå på min tiende adresse siden 2001 - men nå har jeg bodd her i to år og tre dager, og det er det lengste oppholdet jeg har hatt på en eneste adresse etter videregående, og jeg har tenkt til å bli her enda en god stund), og jeg fant ikke drivere å laste ned heller. Så da mistet jeg åpenbart etter hvert all lyst til å ta bilder; de har liten verdi stuck på minnekortet.
Men så fikk jeg tips om å kjøpe en kortleser, kanskje kunne den overprøve kommunikasjonsproblemene mellom laptop og kamera. Og det kunne det! Så brått fikk jeg jo overført alt jeg har tatt av bilder fra september 2012. Det har primært blitt de store anledningene - som lille nieses dåpsdag og første jul, og ikke et eneste bilde av jentene mine.

Men deler av påska skulle jeg tilbringe i Varteig med familien, så da tok jeg med kameraet for å få tatt noen fine turbilder og lekebilder av jentene igjen.
Første påskedag pakket vi sekker med all verdens saker og greier, og skulle på tur. Pappa, min søster med samboer og to barn, jeg og jentene. Vi bakstet oss fram i dyp løssnø, og vandret helt ned til Hesteløkka, som er et nydelig jorde 500 meter bak barndomshjemmet mitt. I "solveggen" på fjellet der laget vi oss base med wetbeds, sitteunderlag og andre lag, og fikk laget et stort bål i snøen.
Jentene fikk godbitsøk i snøen, og løp rundt løse, storkoste seg, og deltok aktivt i påskeegg-jakten som min 11 år gamle nevø ble sendt ut på - for Påskehøna hadde blitt svimmel av all flyingen på natta, bommet på målet, og mistet alle påskeeggene i skogkanten rundt Hesteløkka i stedet for i stua til pappa. Tøysehøne, ass... Men nevø lette målbevisst og ivrig etter de seks påskeeggene, godt assistert av en X'en som VET hva feltsøk er og jobbet strukturert, og en Foenix som ikke hadde peiling på hva hun holdt på med, men ikke var interessert i å gå glipp av potensiell moro.

Mens vi spiste, ble jentene bundet til hvert sitt tre. Det var faktisk første gang Foenix har blitt bundet på det viset, og hun er jo en snill og god hund som gjør det jeg ber henne om, så hun satt bare lettere molefonken og lurte på hvorfor. Mens mora, hun er jo noe mer bortskjemt og uoppdragen, så hun måtte av og til fortelle hvor urettferdig dette var...
Jeg kan jo forstå dem - vi grillet pølser, hadde med deig til pinnebrød, søss hadde bakt sjokoladekake med appelsin, pappa testet et turvaffeljern han fikk til sist farsdag, vi hadde kvikk lunsj og appelsiner, det var kakao med marshmallows og solo, og et realt fråtsegilde. Hvem kan klandre to bernermatvrak for å føle seg utelatt?

Nå ja, ikke helt utelatt, Påskehøna hadde visst sendt med griseører til dem i sekken til pappa, og de pølsene som ble for sorte havnet også i de to store gapene.

Det ble mer godbitsøk på jordet. Foenix vet ikke dette, men det er en del av treningen for å få henne rettet mot feltsøk etter hvert - at hun skal få en forståelse for søkskommando og lete bredt og dypt i et område, hvor hver godbit hun finner selvfølgelig fungerer som en belønning og motivasjon for godt arbeid.

Vi hadde med andre ord en perfekt påskestemningsdag ute, og dette var bare én av flere påskedager i Varteig.

Og etter denne bloggen og ordene jeg har brukt, forventer dere sikkert masse bilder, ikke sant?

Og det kunne dere jo fått, nå som jeg vet hvordan jeg får bildene ut av kameraet.

Hadde det ikke vært for at minnekortet sto igjen i minnekortleseren, som lå på stuebordet på Mogreina.

Jada...

Så i stedet, byr jeg på en liten filmsnutt jeg tok på tur med naboen for et par uker siden, så kan dere jo forsøke å se det vi så...


Elg på isen from Stine Bøe on Vimeo.

Lydigere

Jeg har hatt komplett lydighetsaversjon siden X'en besto ferdselsprøven i juni.
Vel, jeg har vel hatt aversjon mot ganske mye forskjellig i det siste, inkludert denne bloggen. Så da har vi valgt å fylle dagene med ting jeg ikke har giddet å blogge om.

Men nå er jeg visst på vei ut av en lang dvale, og har lyst til både det ene og det andre.

I går var vi en gjeng som møttes for å trene lydighet i påskesola, og det var flere som synes det var gøy. Jentene fikk en økt hver, men vi trente kun med en og en hund på en liten parkeringsplass - det er ikke helt lydighetsføre rundt oss enda, med mye snø og is, men da kan en jo få input fra andre, kommanderingshjelp - og fotohjelp.

Foenix fikk den første økta, og jeg var spent på hvordan det skulle gå - hun har jo ikke vært med på lydighetstrening annet enn for sosialisering, og hun er i hvert fall sosialisert nok til å elske mennesker... Så dette ble en test på hennes vilje til å velge meg og hennes evne til å konsentrere.

Før jeg fortsetter, bør jeg kanskje gi et bakgrunnsbilde av Foenix.
Da hun var valp, trente vi jevnt og trutt med typisk valpetrening - holde kontakt sittende foran meg selv om jeg veiver hendene med godbiter og fristelser nærme og langt fra hodet hennes. Hun ble god på dette. Shitgod. Såpass god at hun lærte seg at kontakt kan kun opprettholdes rett foran meg, så uansett om jeg har forsøkt å trene utgangsstilling, lineføring eller fri ved foten har vissheten om en mulighet for belønning gjort at jenta har sprettet foran meg - men hun har blitt en liten råtass på å hoppe fortfort bakover, det skal hun ha! Jeg har gått så fort jeg kan i håp om å presse henne ut av bevegelsesmønsteret og tvinge henne til å bevege seg framover, og dermed få belønnet det i et forsøk på å snu henne. Men neida, den kan rygge i racerfart, den der!
Morsomt triks i og for seg, men det gjorde jo at jeg fryktet at jeg hadde ødelagt henne som konkurransehund før hun i det hele tatt hadde lært seg en kommando. Det er jo ikke det mest motiverende å tenke på, så da ga jeg beng i alt som het lydighetstrening veldig, veldig lenge.
De siste to-tre ukene har jeg derimot hatt lyst til å gi det en ny sjanse, og bestemte meg for å belønne henne når vi går tur hver eneste gang hun oppsøker meg på min venstre side og går riktig vei. Det har vært mange forsøk på mange etapper hvor hun har hoppet rett tilbake i posisjon foran meg, ryggende ivrig, etter første belønning. Men etter hvert rakk jeg å belønne med to kjapt suksessive godbiter før hun kunne sprette foran meg, jeg kunne øke til tre og fire og mange godbiter, og fikk dermed økt en motivasjon i henne for at kanskje venstresida i normal lengderetning har noe for seg også.
Den siste uka har jeg begynt å sette uuttalte krav, ved at hun må gå et steg eller to på min side før belønningen kommer. Hun må levere for å få betalt.

Så, på gårsdagens trening var jeg spent på hvor mange steg tilbake i prosessen vi måtte gå med den nye type forstyrrelser. Jeg slappe henne ut av bilen og begynte å gå fram og tilbake på den lille plassen vår. I og med at hun ikke vet hva hun skal, så jeg ingen grunn til å korrigere uønsket atferd på dette stadiet, og avgjorde at en kjapp hilserunde var greit for å få det ut av systemet. Men hun valgte meg nesten med en gang, og gikk bedre enn noen gang. Vi kunne gå syv-åtte steg uten belønning - bra kontakt og motivasjon hos henne, det, som ikke vet hva hun gjør! Hun ble med på helt om-vendinger, og var rett og slett helt herlig å gå med! Hun har allerede bedre posisjon enn mora, hun har større vilje til å jobbe med meg og diskriminere bort alt annet, og er så kul å jobbe med.

Misforstå meg rett - vi har mye, mye, mye igjen. Jeg tør ikke tenke på hvor lykkelig hun blir når vi starter med springmarsj, så jeg skal kvalitetssikre vanlig marsj før vi prøver noe annet. Jeg har ikke forsøkt venstre- og høyrevendinger enda. Hun kan ikke utgangsposisjon, hun vet ikke at hun skal sette seg når jeg stopper - og da jeg for moro skyld forsøkte å starte en fri ved fot fra sitt ved å si "på plass!" og gå som vanlig, spratt hun i front av meg som vanlig - jeg sa noe morsomt! Hun aner altså ikke hva det vi gjør heter - men hun virker som en hund som lett følger meg og kan få shapet inn en god del mønster, så er det opp til meg å fortelle henne hva det heter etter hvert. Det er en god start å ha en hund som vil jobbe, som har kontakt og som har konsentrasjon.

Gudene vet hva jeg har gjort for å få henne på det nivået...

Foenix har forstått hva fri ved foten handler om. Foto: Anette Henriksen.

Det er en lettelse når hunden begynner å forstå at kontakt kan opprettholdes også fra utgangsposisjon... Foto: Anette Henriksen.

Den hunden er så gjennomført søt, og synes det er helt oppriktig gøy å trene. Hun har ikke peiling på hva vi holder på med, men hun er villig til å forsøke veldig mye forskjellig for å se om det gir belønning. Foto: Anette Henriksen.

Hvem skulle tro at denne hunden nektet å bevege seg med kontakt med mindre hun hoppet bakover... Foto: Jeanette Hatteberg.

Jeg får litt gåsehud når jeg ser bildene som viser at hun går like bra som jeg selv følte at hun gikk - denne hunden tror jeg at jeg kan komme mye lengre med enn jeg klarte med mora. Du skal ikke se bort fra at jeg har lært noe... Foto: Jeanette Hatteberg.

I motsetning til sin mor, synes Foenix at leker er fullverdig belønning, og selv om vi ikke har trent noe sammen, har vi lært oss å leke sammen. Foto: Jeanette Hatteberg.

Under X'ens økt ble det fri ved foten, hvor hun var veldig på og ga sitt alt av kontakt og konsentrasjon - men det er klart at ni måneders treningsfri OG et anfall av sjalusi fordi jeg trente med datra først kan gjøre sitt med arbeidsiveren hennes. Hun kan ikke trenes for ofte, for da blir hun lei, rett og slett. Med mindre jeg kan bruke Foenix til å gire henne opp uten at hun bikker over, det skal bli interessant å teste utover.

Vi var også innom avstandskommandering, som var veldig bra. Hun fikk en innkalling, hvor jeg liker å tro at det glatte underlaget gjorde sitt for den slurvete avslutningen. Og til slutt ble det en utradisjonell fellesdekk som varte lenger enn jeg gadd telle, men hun lå i hvert fall som vanlig uten et eneste forsøk på å rikke seg, til tross for ymse forstyrrelser - for eksempel at de andre hundene i fellesdekken ble løst ut og fikk leke rundt seg.

Jeg skulle ønske jeg visste hva jeg gjorde i sin tid for å få en så god fellesdekk på henne, for jeg aner ikke hvordan jeg skal angripe den med Foenix...

Fellesdekk-trening.

I gamle dager...

Jeg husker i gamle dager. Tilbake i forrige årtusen en gang.
Jeg husker min første mobiltelefon, jeg husker da vi fikk internett i heimen - og jeg husker da jeg kunne koble meg online med mobilen. Jeg husker da vi hadde fax!
Jeg husker også da vi ikke visste hva internett var, da fasttelefonen ringte en lørdagskveld og en kunne la være og ta den for å late som at en ikke var hjemme for å få litt familiehygge. Jeg husker da en ikke måtte være så innmari tilgjengelig hele tiden. Jeg husker da informasjon kom smått om senn. Jeg husker da ting kom til den som ventet, og en faktisk måtte vente.

Jeg husker da utstillingsresultat var noe en fikk oppdatert gjennom Berner'n - dere vet, det publiserte medlemsbladet på papir til raseklubben. Jeg husker at med mindre en var på utstillingen selv, kunne det gå både dager, uker og måneder før en visste hvem som vant, avhengig av når neste Berner'n kom i posten og hvem en snakket med i mellomtiden. Jeg husker da BIR-vinneren på NKK Narvik var en finsk hannhund, og du visste at han ville du aldri noensinne få sett, for en dro da ikke helt til Finland på utstilling! Jeg husker da BIR-vinneren på NKK Biri (jeg husker da det var NKK-utstilling på Biri) var en finsk hannhund, og det ble laget egen sak på ham i Berner'n, fordi det var eksotisk besøk i landet.

Så kom DogWeb, og etter en måneds tid kunne en finne samtlige resultat fra en utstilling - og ikke bare BIR, BIM og cert-vinnerne som ble offentliggjort i Berner'n. En kunne se hvem som gang på gang fikk plassen bak certet, en kunne se hvem som endelig hadde fått rødsløyfa så de kunne parre tispa si, en kunne følge med på unge hannhunder en vurderte for sin egen tispe. DogWeb ga et nytt og nyttig verktøy for avlsarbeidet.

Hjemmesidene blomstret, og en kunne i løpet av den første uka etter en utstilling saumfaredisse for å høste inn resultatene og på det viset sette opp en grei resultatoversikt.

Så kom Facebook, og nå trenger en ikke å vente en uke før en vet resultatene, og i hvert fall ikke en måned - nå trenger en knapt å vente til utstillingsdagen er over, så lenge noen med en mobil sitter ringside. Informasjonsflyten har endret seg betraktelig på kort tid.

Jeg husker da en dro på utstilling med et par campingstoler, en ryggsekk og hundene. Det var ikke et bur å se ringside for vår rase, ikke et eneste bord, men en sjelden gang hadde noen skaffet seg telt. Men de var få og langt i mellom - en kunne faktisk stå i enden av utstillingsplassen og se samtlige ringer på plassen, få med seg cirka hvilke raser ble bedømt og ha oversikt over området. I dag er du heldig om du kan se naboringen gjennom de tre radene med telt.

Hvor jeg vil med dette? Tja, ikke noe spesialt sted. Bare noen tanker om perspektiv jeg har gjort meg i det siste.
På de siste utstillingene jeg har vært på, har det vært trangt rundt ringen, og jeg har derfor valgt å legge igjen i bilen det meste av trælet en vanligvis tar med seg. Jeg har bare stilt Foenix, og derfor valgt å ikke ta opp verdifull plass som de med flere hunder kan trenge (jeg vet, jeg vet, jeg er rene helgenen - men jeg er ikke redd for å ta litt plass når jeg kommer med to elle flere hunder, så det går vel opp i opp). Og det har rett og slett gjort meg nostalgisk og satt meg i mimringsmodus - når var det sist en satt på en utstilling hele dagen med hunden i lenka liggende foran føttene, uten et bur å legge de i eller grinder å stenge de bak? Når måtte jeg sist spørre noen om å holde hunden for meg fordi jeg måtte på do? Når var det jeg sist var på utstilling og ikke måtte gå to eller tre runder for å få med meg alt det rare en tror en kan trenge fra bilen til ringen, og like mange runder den andre veien igjen?


Noen ganger er det sunt å sette seg ned, tenke seg om og bruke perspektivbrillene sine.


Det er faktisk litt deilig å dra på utstilling på det viset - bare meg, Foenix, en stol og en bag. Det føles så avslappet, laidback og uformelt (også er jeg heldig nok til å få låne bord når jeg skal ta finishen før Foenix skal i ringen, og det er alltid venner i nærheten som kan gi en hjelpende hånd når naturen kaller). Også så mange minner en får, bare fordi hunden sitter i armkroken eller ligger på føttene mine, framfor å ligge i grinder bak meg. Det sies at jeg som liten jente satt med utstillingskatalogen og fargeblyanter, og tegnet krusedull i rett farge på rett hund i katalogen ut fra startnummeret på brystet, for å angi om de fikk rødt, blått, CK og BIR. På et eller annet vis må en jo lære seg tall, ikke sant?