Lydigere

Jeg har hatt komplett lydighetsaversjon siden X'en besto ferdselsprøven i juni.
Vel, jeg har vel hatt aversjon mot ganske mye forskjellig i det siste, inkludert denne bloggen. Så da har vi valgt å fylle dagene med ting jeg ikke har giddet å blogge om.

Men nå er jeg visst på vei ut av en lang dvale, og har lyst til både det ene og det andre.

I går var vi en gjeng som møttes for å trene lydighet i påskesola, og det var flere som synes det var gøy. Jentene fikk en økt hver, men vi trente kun med en og en hund på en liten parkeringsplass - det er ikke helt lydighetsføre rundt oss enda, med mye snø og is, men da kan en jo få input fra andre, kommanderingshjelp - og fotohjelp.

Foenix fikk den første økta, og jeg var spent på hvordan det skulle gå - hun har jo ikke vært med på lydighetstrening annet enn for sosialisering, og hun er i hvert fall sosialisert nok til å elske mennesker... Så dette ble en test på hennes vilje til å velge meg og hennes evne til å konsentrere.

Før jeg fortsetter, bør jeg kanskje gi et bakgrunnsbilde av Foenix.
Da hun var valp, trente vi jevnt og trutt med typisk valpetrening - holde kontakt sittende foran meg selv om jeg veiver hendene med godbiter og fristelser nærme og langt fra hodet hennes. Hun ble god på dette. Shitgod. Såpass god at hun lærte seg at kontakt kan kun opprettholdes rett foran meg, så uansett om jeg har forsøkt å trene utgangsstilling, lineføring eller fri ved foten har vissheten om en mulighet for belønning gjort at jenta har sprettet foran meg - men hun har blitt en liten råtass på å hoppe fortfort bakover, det skal hun ha! Jeg har gått så fort jeg kan i håp om å presse henne ut av bevegelsesmønsteret og tvinge henne til å bevege seg framover, og dermed få belønnet det i et forsøk på å snu henne. Men neida, den kan rygge i racerfart, den der!
Morsomt triks i og for seg, men det gjorde jo at jeg fryktet at jeg hadde ødelagt henne som konkurransehund før hun i det hele tatt hadde lært seg en kommando. Det er jo ikke det mest motiverende å tenke på, så da ga jeg beng i alt som het lydighetstrening veldig, veldig lenge.
De siste to-tre ukene har jeg derimot hatt lyst til å gi det en ny sjanse, og bestemte meg for å belønne henne når vi går tur hver eneste gang hun oppsøker meg på min venstre side og går riktig vei. Det har vært mange forsøk på mange etapper hvor hun har hoppet rett tilbake i posisjon foran meg, ryggende ivrig, etter første belønning. Men etter hvert rakk jeg å belønne med to kjapt suksessive godbiter før hun kunne sprette foran meg, jeg kunne øke til tre og fire og mange godbiter, og fikk dermed økt en motivasjon i henne for at kanskje venstresida i normal lengderetning har noe for seg også.
Den siste uka har jeg begynt å sette uuttalte krav, ved at hun må gå et steg eller to på min side før belønningen kommer. Hun må levere for å få betalt.

Så, på gårsdagens trening var jeg spent på hvor mange steg tilbake i prosessen vi måtte gå med den nye type forstyrrelser. Jeg slappe henne ut av bilen og begynte å gå fram og tilbake på den lille plassen vår. I og med at hun ikke vet hva hun skal, så jeg ingen grunn til å korrigere uønsket atferd på dette stadiet, og avgjorde at en kjapp hilserunde var greit for å få det ut av systemet. Men hun valgte meg nesten med en gang, og gikk bedre enn noen gang. Vi kunne gå syv-åtte steg uten belønning - bra kontakt og motivasjon hos henne, det, som ikke vet hva hun gjør! Hun ble med på helt om-vendinger, og var rett og slett helt herlig å gå med! Hun har allerede bedre posisjon enn mora, hun har større vilje til å jobbe med meg og diskriminere bort alt annet, og er så kul å jobbe med.

Misforstå meg rett - vi har mye, mye, mye igjen. Jeg tør ikke tenke på hvor lykkelig hun blir når vi starter med springmarsj, så jeg skal kvalitetssikre vanlig marsj før vi prøver noe annet. Jeg har ikke forsøkt venstre- og høyrevendinger enda. Hun kan ikke utgangsposisjon, hun vet ikke at hun skal sette seg når jeg stopper - og da jeg for moro skyld forsøkte å starte en fri ved fot fra sitt ved å si "på plass!" og gå som vanlig, spratt hun i front av meg som vanlig - jeg sa noe morsomt! Hun aner altså ikke hva det vi gjør heter - men hun virker som en hund som lett følger meg og kan få shapet inn en god del mønster, så er det opp til meg å fortelle henne hva det heter etter hvert. Det er en god start å ha en hund som vil jobbe, som har kontakt og som har konsentrasjon.

Gudene vet hva jeg har gjort for å få henne på det nivået...

Foenix har forstått hva fri ved foten handler om. Foto: Anette Henriksen.

Det er en lettelse når hunden begynner å forstå at kontakt kan opprettholdes også fra utgangsposisjon... Foto: Anette Henriksen.

Den hunden er så gjennomført søt, og synes det er helt oppriktig gøy å trene. Hun har ikke peiling på hva vi holder på med, men hun er villig til å forsøke veldig mye forskjellig for å se om det gir belønning. Foto: Anette Henriksen.

Hvem skulle tro at denne hunden nektet å bevege seg med kontakt med mindre hun hoppet bakover... Foto: Jeanette Hatteberg.

Jeg får litt gåsehud når jeg ser bildene som viser at hun går like bra som jeg selv følte at hun gikk - denne hunden tror jeg at jeg kan komme mye lengre med enn jeg klarte med mora. Du skal ikke se bort fra at jeg har lært noe... Foto: Jeanette Hatteberg.

I motsetning til sin mor, synes Foenix at leker er fullverdig belønning, og selv om vi ikke har trent noe sammen, har vi lært oss å leke sammen. Foto: Jeanette Hatteberg.

Under X'ens økt ble det fri ved foten, hvor hun var veldig på og ga sitt alt av kontakt og konsentrasjon - men det er klart at ni måneders treningsfri OG et anfall av sjalusi fordi jeg trente med datra først kan gjøre sitt med arbeidsiveren hennes. Hun kan ikke trenes for ofte, for da blir hun lei, rett og slett. Med mindre jeg kan bruke Foenix til å gire henne opp uten at hun bikker over, det skal bli interessant å teste utover.

Vi var også innom avstandskommandering, som var veldig bra. Hun fikk en innkalling, hvor jeg liker å tro at det glatte underlaget gjorde sitt for den slurvete avslutningen. Og til slutt ble det en utradisjonell fellesdekk som varte lenger enn jeg gadd telle, men hun lå i hvert fall som vanlig uten et eneste forsøk på å rikke seg, til tross for ymse forstyrrelser - for eksempel at de andre hundene i fellesdekken ble løst ut og fikk leke rundt seg.

Jeg skulle ønske jeg visste hva jeg gjorde i sin tid for å få en så god fellesdekk på henne, for jeg aner ikke hvordan jeg skal angripe den med Foenix...

Fellesdekk-trening.

I gamle dager...

Jeg husker i gamle dager. Tilbake i forrige årtusen en gang.
Jeg husker min første mobiltelefon, jeg husker da vi fikk internett i heimen - og jeg husker da jeg kunne koble meg online med mobilen. Jeg husker da vi hadde fax!
Jeg husker også da vi ikke visste hva internett var, da fasttelefonen ringte en lørdagskveld og en kunne la være og ta den for å late som at en ikke var hjemme for å få litt familiehygge. Jeg husker da en ikke måtte være så innmari tilgjengelig hele tiden. Jeg husker da informasjon kom smått om senn. Jeg husker da ting kom til den som ventet, og en faktisk måtte vente.

Jeg husker da utstillingsresultat var noe en fikk oppdatert gjennom Berner'n - dere vet, det publiserte medlemsbladet på papir til raseklubben. Jeg husker at med mindre en var på utstillingen selv, kunne det gå både dager, uker og måneder før en visste hvem som vant, avhengig av når neste Berner'n kom i posten og hvem en snakket med i mellomtiden. Jeg husker da BIR-vinneren på NKK Narvik var en finsk hannhund, og du visste at han ville du aldri noensinne få sett, for en dro da ikke helt til Finland på utstilling! Jeg husker da BIR-vinneren på NKK Biri (jeg husker da det var NKK-utstilling på Biri) var en finsk hannhund, og det ble laget egen sak på ham i Berner'n, fordi det var eksotisk besøk i landet.

Så kom DogWeb, og etter en måneds tid kunne en finne samtlige resultat fra en utstilling - og ikke bare BIR, BIM og cert-vinnerne som ble offentliggjort i Berner'n. En kunne se hvem som gang på gang fikk plassen bak certet, en kunne se hvem som endelig hadde fått rødsløyfa så de kunne parre tispa si, en kunne følge med på unge hannhunder en vurderte for sin egen tispe. DogWeb ga et nytt og nyttig verktøy for avlsarbeidet.

Hjemmesidene blomstret, og en kunne i løpet av den første uka etter en utstilling saumfaredisse for å høste inn resultatene og på det viset sette opp en grei resultatoversikt.

Så kom Facebook, og nå trenger en ikke å vente en uke før en vet resultatene, og i hvert fall ikke en måned - nå trenger en knapt å vente til utstillingsdagen er over, så lenge noen med en mobil sitter ringside. Informasjonsflyten har endret seg betraktelig på kort tid.

Jeg husker da en dro på utstilling med et par campingstoler, en ryggsekk og hundene. Det var ikke et bur å se ringside for vår rase, ikke et eneste bord, men en sjelden gang hadde noen skaffet seg telt. Men de var få og langt i mellom - en kunne faktisk stå i enden av utstillingsplassen og se samtlige ringer på plassen, få med seg cirka hvilke raser ble bedømt og ha oversikt over området. I dag er du heldig om du kan se naboringen gjennom de tre radene med telt.

Hvor jeg vil med dette? Tja, ikke noe spesialt sted. Bare noen tanker om perspektiv jeg har gjort meg i det siste.
På de siste utstillingene jeg har vært på, har det vært trangt rundt ringen, og jeg har derfor valgt å legge igjen i bilen det meste av trælet en vanligvis tar med seg. Jeg har bare stilt Foenix, og derfor valgt å ikke ta opp verdifull plass som de med flere hunder kan trenge (jeg vet, jeg vet, jeg er rene helgenen - men jeg er ikke redd for å ta litt plass når jeg kommer med to elle flere hunder, så det går vel opp i opp). Og det har rett og slett gjort meg nostalgisk og satt meg i mimringsmodus - når var det sist en satt på en utstilling hele dagen med hunden i lenka liggende foran føttene, uten et bur å legge de i eller grinder å stenge de bak? Når måtte jeg sist spørre noen om å holde hunden for meg fordi jeg måtte på do? Når var det jeg sist var på utstilling og ikke måtte gå to eller tre runder for å få med meg alt det rare en tror en kan trenge fra bilen til ringen, og like mange runder den andre veien igjen?


Noen ganger er det sunt å sette seg ned, tenke seg om og bruke perspektivbrillene sine.


Det er faktisk litt deilig å dra på utstilling på det viset - bare meg, Foenix, en stol og en bag. Det føles så avslappet, laidback og uformelt (også er jeg heldig nok til å få låne bord når jeg skal ta finishen før Foenix skal i ringen, og det er alltid venner i nærheten som kan gi en hjelpende hånd når naturen kaller). Også så mange minner en får, bare fordi hunden sitter i armkroken eller ligger på føttene mine, framfor å ligge i grinder bak meg. Det sies at jeg som liten jente satt med utstillingskatalogen og fargeblyanter, og tegnet krusedull i rett farge på rett hund i katalogen ut fra startnummeret på brystet, for å angi om de fikk rødt, blått, CK og BIR. På et eller annet vis må en jo lære seg tall, ikke sant?