Utstillingssesongen 2009 startet helga 10. og 11. januar, da NBSK arrangerte dobbeltutstilling sammen med Norsk Dobermann Klub.
Jeg hadde en sånn underlig fornemmelse av at det var en utstilling jeg ikke behøvde å dra på, samtidig som jeg anså det som en obligatorisk utstilling. Så jeg meldte på begge to begge dager.
Lørdag morgen, vekkerklokka ringer altfor tidlig, og jeg har en sterk følelse av at jeg bare har lyst til å bli hjemme og sove mer - og det er jaggu ikke ofte jeg tenker i forbindelse med utstilling.
Men, men, jeg kom meg avgårde, og fant en full og trang Letohall. TV3 har innspilling av et program der, så en diger scene tar opp en del plass. Parkere langt unna må jeg også. Det er jo ulempen ved å ha innkalling etter 9 og før 12.
Even først ut av de to, og som vanlig alene i veteran - ikke mye til konkurranse der akkurat. Dommeren er virkelig imponert over Even, og skryter av ham - og det er jo selvfølgelig smigrende! En må jo bare ta det til seg... Han var imponert over både alder og kondisjon, og vi fikk en strålende kritikk. Ei venninne var skriver i ringen, og fortalte at han hadde kommet med flere "oh my God"-utbrudd, og endog sagt at Even var bedre enn de fleste hannhundene som hadde stilt i åpen klasse!
Og skrytet ble toppet med førstepremie (sjokk!) og CK! Pene gutten, det, som virkelig liker seg i ringen og synes det er moro å få være med.
I BHK var det takk for i dag, hvor championer og juniorer fikk plasseringene. Men vi gråter ikke av den grunn, gjør vi vel?
X'en inn i en stor unghundklasse, og jeg hadde en skikkelig blæh følelse. Og det ble kort prosess - blått, da han syntes hun var for stor for hans smak... *blunke uskyldig, min lille X stor?*
Det positive er selvfølgelig at nå har X'en de to blå som ifølge regelverket er nødvendig for et viltsporchampionat, om det er noe jeg skulle snuble innom. Godt å ha i bakhånd, for alle CK'ene hennes ville sikkert ikke vært tilstrekkelig! LOL
Så hadde altså magefølelsen relativt rett, jeg hadde ikke behøvd å ta turen dit med X'en.
Lang utstillingsdag, hjem og hvile, før ny dag - hvor NBSK er arrangør og det vil være nok å gjøre. Det meste av søndagen sitter jeg i sekretariatet for å ta imot alle de som ikke meldte på i tide (overraskende mange som har god råd og kan betale femti prosent ekstra for både en og to og tre hunder), svare på ulike spørsmål og punche premielister til gruppefinalene.
Takket være gode venner og SMS'er fikk jeg jaggu stilt Even og X'en også (skulle i grunnen bare mangle...).
Even igjen alene i veteran, og dommeren var strengere i dag. Litt mer pirk og fokus på detaljer som har forfalt på gammel mann, men HP fikk vi.
I unghund fikk X'en en flat rød, hun skilte seg veldig ut i den klassen og denne gangen var ikke det positivt for vår del. Men, men, en må ha noen nedturer for å sette pris på oppturene, også kanskje jeg skal begynne å høre mer på magefølelser som sier jeg ikke skal melde på?
Jeg fikk i grunnen ikke sett så mye av rasen, der jeg satt bak luka, men fikk sett innspurten på tispene, hvor X'ens mamma Lina (Enslige Evelina av Hiselfoss) ikke bare vant veteran med CK (som var hennes debut i veteran), men også ble tredje beste tispe!
For å gjøre litt stas på veteranene kalte ringsekretæren inn Even og Line til beste veteran, men resultatet der var jo åpenbart - likevel er det moro å få løpe med Even i ringen og vise ham fram.
Gro oppdretter stilte oppdretterklasse, hvor jeg fikk lov til å stille Lina. X'en ligner jo veldig mye på henne, og jeg håper også X'en får lov til å showe i veteranklasse og være en flott tispe i mange år...
X'en avsluttet dagen med å være med i pappa Olas avlsklasse, hvor han stilte med fire veldig unge dyr (alle under 16 måneder). Det ble premiert med HP.
Lina i BIS veteran
Utstillingsdagen ble avsluttet med at berneren Lille Frodo Lommelun av Hiselfoss ble BIS!
Så var det bare å sette seg i bilen og kjøre mot Varteig og pappa, for å avlevere Even. En ting er sikkert, den dagen jeg skal ha fõrvert skal den bo mindre enn ni mil fra meg... Og snilleste pappa, som satte seg i bilen da jeg dro fra Letohallen, så vi kunne møtes på halvveien. Tusen takk! Så slapp jeg hele den kjøreturen. Entusiasmen og energien er større når en melder på enn etter at to utstillingsdager er overstått.
(Takk til Mona, Stian og andre for bilder)
