Jeg er glad i våren.
Men den overgangsårstiden som vi har nå, den er jeg slettes ikke glad i. I går var jeg ute to og en halv time med jentene rimelig tynnkledd - i dag høljer det ned en blanding av snø og regn. I sola er det opp til ti plussgrader, så snøen smelter - men på natta er det nede i ti minusgrader, og alt fryser. Og jeg går ikke tur på isen. Om ikke hundene sklir og ødelegger seg, så gjør i hvert fall jeg det. Siste helga i januar trynte jeg noe så spektakulært på utstillingen i Exporamahallen, og etter det har jeg haltet. Smertenivå og dagsform har variert - noen dager kan jeg gå en mil med jentene uten problemer, andre dager kommer jeg meg knapt ned trappa fra soverommet i andre etasje til stua i første. Jeg har vært veldig var på føre og underlag - og "noe" er slarkete og ustabilt så jeg har lett tråkket over igjen, og dermed begynt å halte enda mer.
Jeg trodde jo at jeg bare har tråkket over, sånt er jo jeg vant til, kløne med stor Ø. Så jeg har jo bare ventet på at det skal gå seg til, tygget smertestillende for å få stilt på et par utstillinger, gått tur på bare eller brøytede veier for ikke å vingle i løssnøen eller på isen, og anpasset meg til dagsformen. Men etter to måneder begynte selv jeg å bli lei av å gå sånn (en hund hadde jo ALDRI fått halte i to måneder i dette huset, knapt to dager), og kom meg til lege. Så viser det seg at jeg har en betennelse i senesystemet i foten. Og sånt går jo ikke over av seg selv, så nå knasker jeg så mye piller atte - jeg har måttet innføre et ekstra måltid per dag for å få i meg pillene, da de ikke skal tas på tom mage!
Hittil har det gått greit å få aktivisert jentene, for det er en del fine grusveier her oppe som holdes brøytet, og dermed gir trygg ferdsel for mitt ustabile bein, mens jentene kan base i snøen på to sider av veien. Men nå, med de temperaturendringene vi opplever i løpet av et døgn nå, er det jo snø overalt - eller sørpe, og det er like ille, for det er også ustabilt underlag som foten lett svikter i og dermed tråkker jeg over igjen.
Så tidvis har jeg tydd til latmannslufting, for å få mosjonert og aktivisert jentene, men ikke meg selv... Løsningen har dermed av og til blitt kortere turer og mer belastning for jentene, for å gi foten mer hvile så den tåler en lengre tur dagen etter. Belastningen? Kløv. Og det viser seg også at kløven får jentene til å gå penere i bånd... Burde kanskje kjøpe en til, så begge kan gå noe mer sanset samtidig? Eller bare lære de litt båndmanerer, det er jo også et alternativ...
X'en har alltid elsket å jobbe, og hun er av den typen som skrur opp tempoet når hun får litt å jobbe med. Det er ikke drastisk tunge kløven de får, men det er nok til at hun setter opp tempoet, og jogger avgårde med stolt holdning og arbeidslyst. Hun er vanligvis en som lunter på tur, begynt å bli voksen må vite, men med kløven kan hun faktisk utfolde seg litt mer. Rare dyret...
.jpg)
Foenix er også godt fortrolig med kløven, men hun var et underlig skue første gangen hun fikk den på. X'en har vel aldri brydd seg om noe i sitt liv, og har alltid gått på med godt mot. Mens når Foenix fikk på seg kløven, ble hun stående med fire strake bein, og hele hunden lyste "hur gör jag nu då?" Som sagt - X'en har aldri lurt, hun bare gjør, så det måtte jo være Foenix' svenske farslinjer som kicket inn her? Men så fikk jeg henne med meg, og etter cirka 100 meter hadde hun glemt kløven, og løp rundt som normalt.
X'en har samme holdning til Rocky-vogna vår. Det er bare å legge seg i selen og gå på, tenker hun, så får det være opp til meg å sette et bein foran det andre og holde følge. Kløven får de gå løs med, men ikke vogna - de kan jo faktisk skade seg om noe skjer, så der vil jeg ha kontroll.
Foenix fikk prøve vogna for første gang forrige uke. Det var også litt rart, synes hun. Det var jo noe som fulgte etter henne! Men igjen, etter 200 meter så var hun så godt som "innkjørt". Vi hadde et par samtaler om at vogna ikke forsvinner selv om hun står rolig med fire stive bein, og vi hadde et par samtaler om at hun ikke kan snu seg i skjekene for å hoppe bakover selv om jeg går bak vogna (jamfør tidligere blogginnlegg om hvordan hun en lang stund mente fri ved foten skulle se ut...).
Det var da helt tørr asfalt rundt feltet her, og en runde rundt er 500 meter, så hun fikk to runder, hvor hun på 850 meter av den kilometeren lå godt i selen og jobbet godt (ingen last i vogna, men etter hvert lesser jeg oppi en vedsekk eller to), og dermed sov hun resten av kvelden. Måtte bruke både kropp og hode for å skjønne det, men var SÅ flink da poletten datt ned.
Jentene får også svømme nå, mens det er glatt og kjipt ute og før det blir mulig å svømme i tjernet rett her oppe. Så da er vi i basseng - jentene må ha vært veldig snille i 2012, for de fikk klippekort i julegave av nissen. Ikke verst!
X'en har aldri forstått poenget med å svømme når hopping og spruting og plasking og løping er like moro - mens Foenix la på svøm første gangen hun så Aurtjernet. Men i bassenget svømmer X'en som en fisk, så om hun ble pushet lenger ut på dypet i Aurtjernet ville nok hun også svømt. Men det er langgrunt og hun er ikke kortbeint...
Begge jentene har blitt veldig flinke til å svømme i basseng - jeg har som en verdig hønemor latt de bruke flytevest lenge, fall i fall, men de siste øktene har de svømt uten. De går uti bassenget frivillig og ivrig - Foenix må jeg stagge så hun ikke tar sats og hopper uti over kanten, men venter til hun faktisk kommer til en av nedgangene. De blir jo også så vanvittig slitne av det - det er mulig å få motstrøm i bassenget, og det merker de.
Hvor latmannslufting det egentlig er, kan jo diskuteres, så lenge jeg må bade begge etterpå. Men det er jo godt med rene hunder også, særlig med tanke på gårsdagens tur, da jeg kom hjem med gjørmesprut til opp på knærne, og jentene var enda verre. Så nå snorker to nybadede, slitne jenter i sofaen, og ankelen min er smertefri og god siden jeg ikke har måttet bruke den i dag.
Swimming from Stine Bøe on Vimeo.
I går fikk de forresten også hver sin gode økt med lydighetstrening, og det var lærerikt for oss alle tre - det er alltid sunt for meg å bli kommandert, og å få gode innspill og kommentarer, så tusen takk til Jeanette for hjelpen!
X'en fikk gå gjennom hele klasse 1-programmet minus hinderet, og det er tydelig at vi må jobbe mer med konsentrasjonen der - lineføringen primært, ellers var jeg rimelig fornøyd. Men, med tanke på at hun ikke har vært trent siden juni i fjor, da vi trente et par ganger for å forsøke oss på ferdselsprøven for moro skyld, så er det lov til å være litt rusten og forfallen. Jeg har kjøpt en kilospakning med grillpølser, jeg, sånt blir det motivasjon av :D
Foenix var høy som en hippie, så vi jobbet litt med ro og konsentrasjon. Hun er så ivrig, så hun rekker å gjøre litt forskjellig før jeg får belønnet. Men, vi fikk inn fri ved foten-trening, med innspill fra Jeanette på hvordan jeg skal belønne for å få enda bedre posisjon. Vi trente sitt og bli - og det er griiiiisevanskelig, for hun sitter ikke i ro - hun vipper på rumpa eller stepper med frambeina for å vise at hun sitter, se jeg sitter, jeg satt meg en gang til, se jeg gjør det riktig da! Så hun må rett og slett lære seg å holde et moment over en viss tid før belønningen kommer. Men herlighet, hun har jo aldri vært lært noe, så jeg er fornøyd med henne - hun har knallprogresjon for hver økt, og er så kvikk, lærenem og lærevillig. Hun har mye mer fokus og konsentrasjon enn da hun var yngre, og hun har mer tålmodighet enn da hun var yngre. Den begynner å bli voksen, den også (herregud, hun er snart to år... Grøss...) Hun digger å få jobbe, selv om hun kan være et fyrverkeri jeg ikke alltid helt vet hvordan jeg skal få til å bli penest mulig, og ikke bare veldig mye farger og lyd.
Til slutt ble det også noen ordinære valpeinnkallinger, og du dæven hvor det kan bli bra! Hun vet ikke hva på plass betyr (på tur heter det kom, for ikke å vanne ut lydighetskommandoer), men hun er såpass keen på å være hos meg, at hun kom jo som et skudd hver gang jeg ga kommandoen, og løp i hundreogsnørrogførti - akkurat som mamma'n. En er ikke noe treige dyr, bare fordi en er store dyr. For henne ligger svenskeinnsitten veldig naturlig i hennes bevegelsesmønster - mens X'en komer inn på høyre side og går rundt. Jeg er en tilhenger av å la hunden velge; det vil si dyrke fram det som ligger latent i dem og er nærliggende for dem å gjøre. Så da jobbet vi en del med det - med gode innspill fra Jeanette for å unngå støting og få en pen avslutning - opprinnelig kom hun vel inn i skulderhøyde, klar for å glefse i seg den kvarte frolicen. Foenix kan ha godt av å trene litt ro og sansethet, men jeg vil ikke bedøve iveren hennes heller.
For øvrig har jeg bestemt meg for å slutte å kalle mor og datter Lille og Bittelille. Foenix var på vekta da vi kjørte forbi veterinæren i dag. Den er slettes ikke Bittelille. Jeg har tatt meg i å synes at hun har lagt seg ut, at størrelsesforskjellen mellom de to ikke er så påtagelig lenger, at jeg kan ta feil av dem på avstand. Det slo meg at det er mer bein å holde i da jeg klippet klør tidligere i uka. Det slo meg at fingrene mine måtte ha krympet, for de kunne ikke lenger få like godt grep rundt snutepartiet med bare en hånd. En ser jo ikke dag for dag endringene som skjer, men jeg må innse at valpen er i ferd med å vokse opp. Hun har lagt på seg cirka seks kilo på under et halvt år, hun har vokst ut av flere halsbånd, jeg trenger ikke lenger å justere kløven når hun skal ha den på seg etter at mora har brukt den...
August 2011 og august 2012. Apropos sammenligning, liksom:
Og nå som jeg har fått eget kamera tilå fungere igjen, kanskje det blir mer ferske bilder framover, så jeg kan se med egne øyne hvor stor hun har blitt.
