Latrudas Fotballfrelst

Nå nærmer det seg fødsel, og er det en ting jeg har tenkt på siden navnet til X'en ble klart - så er det navnene til hennes avkom. Jeg liker å finne navn, navnenerde, finne meninger og betydninger, jeg kan sette meg ned og lese i en engelsk ordbok, og jeg har en bok med oversikt over engelske idiomer. Jeg vet jeg er underlig, men det henger nok i hop med at jeg var et underlig barn - jeg kunne lese leksikon fra side 1 og utover, det samme med telefonkatalogen. Sånn går det når en har lest ut alle bøkene sine, biblioteket er stengt, avisa er opptatt og en ikke tør se filmen på TV - da leser en det en finner...

Evens navn var det også jeg som bestemte - Even Long Shots Make It. Jeg hørte en sang på radioen hvor de brukt den frasen, og likte den så godt. Et skudd i blinde, et skudd fra hofta, selv slike skudd kan klare det. Men så kom jeg til å tenke på at jeg ikke kan huske å ha hørt den sangen i nyere tid. Hvor ble det av den hit'en? Jeg lytter mye til P4, og de er jo flinke til å sende både dagens og fjorårets hit'er i loop. Men ikke denne - why?
Så da ble det litt googling - jeg fant ingen låt som heter Even Long Shots Make It, men når jeg søkte generelt på lyrics fant jeg låta Don't Come Home Too Soon av Del Amitri. Det sa meg ikke så mye, men youtube fikk bekreftet for meg at det er låte jeg husker fra 1998. Også sto det videre i tittelfeltet Scotland Song For France1998. Hmm... Frankrike 1998, men det husker vi jo, for i 1998 hadde jeg fransk på videregående, og fransklæreren var lidenskapelig opptatt av fotball, så vi brukte flere timer på å pugge franske byer (som også hadde fotballarenaer som skulle brukes under VM), diskutere hvilke land som hadde gullsjanser (det var for det meste elever fra toppidrett i franskklassen), og lære litt fotballfransk (som jeg ikke husker noe av). Så det viser seg altså at jeg ga Even et fotballnavn - det hadde jeg ikke trodd!
Men låta er fin den!

Og med den informasjonen på plass, måtte jeg selvfølgelig gå til Wikipedia og finne ut hvordan det faktisk gikk med Skottland under fotball-VM i 1998. Det viste seg at Skottland var i samme gruppe som Norge, og inntok sisteplassen. Heldigvis gikk det bedre med Evens liv enn Skottlands fotballag... Men det var altså i samme VM som Norge møtte Brasil, og slå de 2-1. Det skjedde 23. juni 1998, og da sto jeg i et gjørmebad i et salig regnvær i Kragerø og så fotballkampen på storskjerm. Ikke fordi jeg var noe mer fotballinteressert da enn i dag, men fordi jeg var på festival og da den kampen gikk var det det eneste som skjedde på scenene, slik jeg husker det. Jeg husker også at det var en vanvittig heftig konsert med et afrikansk band etterpå med rytme og innlevelse brasiliansk sambafotball verdig. Og jeg husker at vi kapitulerte med teltovernattingen vår, og fant oss en ledig plass i en gymsal - og varm dusj.
Så mye mimring en kan få ut av litt googling.

Og jeg måtte selvfølgelig youtube (ja, det er et verb, det er jeg sikker på at det blir om det ikke allerede er det. Vi googler informasjon til tross for at det finnes flere søkemotorer enn google, og om jeg vil finne en musikkvideo eller annen video som en kan forvente at er lagt ut på denne enorme samlingen av filmer - ja, så youtuber jeg) Embis navnelåt også - Embrace Me. Også det en ganske fin låt. Mamma bestemte det navnet, så jeg har ingen klare minner eller assosiasjoner å koble til låta:

2010

Jeg har pleid å kjøre årskavalkade i bloggen, men 2010 er slettes ikke et fornøyelig år å titte tilbake på... Helhetlig slår det meg som det jævligste året jeg noen gang har hatt, og selv om jeg bruker lupe for å fintitte er det langt mellom høydepunktene. Selv det som så ut til å skulle være positive ting har slått tilbake mot meg... Det som skulle være gleder ble bare skuffelser. Men det er terapi i å skrive, så jeg bryter ikke årskavalkadetradisjonen, og håper at jeg ser noe lysere på ting når jeg skal skrive de samme linjene for 2011 om cirka 360 dager...

Januar
Jeg går inn i året med brukket halebein, så vi velger å trekke oss fra lydighetsstevnet i Flatebyhallen. Det er for langt program til at jeg klarer å gå skikkelig, og det vil påvirke X'ens prestasjoner.
Jeg forsøker å stille X'en i Göteborg, uten stor suksess, store smerter preger det som skulle vært en koselig jentetur. Resultatene var heller ikke noen höjdare med en hund som ikke har fått opp pelsen like fort som forventet. Det samme gjaldt Letohallen - vondt i rumpa og lite pels på henholdsvis handler og hund.
I januar drar jeg til Kirkenes for å hilse på Fin.Uch. Alpenbach Zorro, som jeg har lyst til å bruke på X'en. Han innfrir heldigvis alle forventningene!
Ellers går januar med til å fly på visninger, lete etter vårt nye hjem, sette kritiske blikk på det vi skal investere to millioner i, forkaste det som ikke er helt det vi så for oss og stadig lete videre.

Februar
Hans og jeg drar til Ålesund på NKKs Oppdretterskole del 2, for å forberede oss på det praktiske ved fødsel og tiden i valpekassa. Ja, og for å besøke familien jeg har der.
Vi skriver kontrakt og blir huseiere.
Og X'ens løpetid kommer litt før forventet, og vi flyr til Kirkenes. Vi forsøker i fire dager å få til parring, men de to debutantene får ikke helt til, så det ender med inseminering.

Mars
Vi pakker, pusser opp hunderommet så det er klart til fødsel, og vi flytter helt inn i huset. Jeg leter febrilsk etter tegn på valper. Jeg synes av og til jeg ser noe, mens andre ganger er det ikke noe å merke på henne.
Kimito fyller 13 år!

April
X'en konstateres ikke drektig i begynnelsen av april, og jeg er selvfølgelig kjempeskuffet. Tårene renner, og siste finish på hunderommet blir nedprioritert, jeg ønsket så veldig dette...
Jeg hiver meg derimot rundt og melder på X'en en dag i Stange, hvor vi blir nummer to i klassen med CK for dommer John Jakobsen.

Mai
Anette og jeg drar til Kristiansand. De store utstillingsresultatene uteblir for mitt vedkommende, men vi klarer sølvmerket i lydighet klasse 1! Et mål er nådd, selv om ikke poengsummene var imponerende høye, klarte vi å få poeng i alle øvelser, og jeg synes X'en jobber bedre med meg. Hun har helt klart blitt en eldre og mer moden hund på det halvåret som er gått siden sist stevne, kanskje har jeg også endret meg.
Vi drar også til Frya, men her kicker konkurransenervene inn for full styrke, og vi noterer oss bunnrekord på poengsummen...
Det er ikke gøy med utstilling, jeg tenker hele tiden på at jeg kunne hatt valper nå, og jeg stiller mest fordi det føles som om jeg må, av ren pliktfølelse.

Juni
Også nå blir det noen pliktdeltagelser, både i eksteriør og lydighet, uten de store resultatene å skrive hjem om. Pelsen er også på god vei ned og vi får nakenberner i hus.
Jeg er dog med å arrangere Osloavdelingens matchshow og uoffisielle LP-konkurranse, og selv om det er mye jobb, er det et rimelig vellykket arrangement og vel verdt innsatsen.

Juli
En uke tilbringes på Sølen og Norsk Brukshundsports Forbunds ukestur, og vi lærer masse om å gå spor og trene bruks, og for en stakket stund slapper jeg av og koser meg.
Vel hjemme venter fjorten dagers ferie for å beise hus, få på plass detaljer innendørs og ellers lade opp veldig tomme batterier.

August
Vi deltar i gjørmemesterskapet på Bjerke, på jakt etter storcertet. Det er jo så nærme, en må bare prøve, blablabla, sannheten er at utstilling er ikke så gøy lenger, men jeg var der i hvert fall.
Jeg blir også førti prosent sykemeldt denne måneden, etter å ha slitt hele året med diverse plager.

September
Det hjelper litt å redusere på arbeidsmengden, jeg får hvilt mer og føler batteriene lader, jeg begynner å se lysere på ting igjen - så selvfølgelig detonerer atombomben nå.
Jeg drar på Agderspesialen, hvor X'en blir nummer fire i klassen med CK.
Helga etter drar Anette og jeg til Stavanger. Lørdag må jeg trekke X'en fra lydighet på grunn av løpetid som kom to dager før; surt. Vi rekker heller ikke å være med på spesialen, fordi vi prioriterer Anette og Orrys deltagelse i lydighet. Men på søndag blir X'en igjen nummer fire i åpen klasse med CK.
Vi debuterer i bruks, med en fin karakter i sporet, og en elendig karakter i lydigheten - vi var for slitne til å prestere da, hodet mitt var ikke med, jeg fikk nerver, jeg resignerte underveis, og konkurransen var ikke helt som forventet hva gjelder gjennomføring fra dommeren. Men sporet var gøy! Det føles stort å ha debutert og nådd det målet, selv om gleden blekner for viktigere ting.
Jeg blir hundre prosent sykemeldt denne måneden.
Men det jeg husker best fra september, er samlivsbruddet...

Oktober
Vi havner på NKKs utstilling i Hamar, jeg har mest lyst til å forbli hjemme under dyna, påmeldingen var nok en pliktfølelsesgreie, men vi blir overtalt til å dra. Jeg finnes ikke nervøs, det er liksom ikke så viktig lenger, jeg har større bekymringer i livet. X'en og jeg går vår beste lydighetskonkurranse ever, og er bare fem og et halvt poeng unna opprykket. Men det gir verken irritasjon, skuffelse eller glede. Det betyr ikke noe.
Jeg får tankene over på andre ting med ei helg på Sølen, hvor jeg i sommer vant gratis hytteleie for tre netter. Siri og Caroline blir med, og vi tilbringer tre dager i skogen og på appellbanen.
Vi feirer 12-årsdagen til Even og Enya, veldig hyggelig å få se Enya igjen!
Ellers forberedes salget av huset, jeg har ikke mulighet til å beholde det alene, økonomien tillater det ikke, dessverre. Vi kjøpte et hus, nå må jeg selge mitt hjem.
Jeg får beskjed om at jeg må komme meg ut, ikke bure meg inne, så jeg melder på til dobbeltutstilling siste helga i oktober i Letohallen, og camper hos Toril hele helga for å være litt sosial.
Lørdag kveld ringer pappa, Even har fått magedreining, og vi blir enig om at han skal få slippe. Jeg har mistet det lille jeg har igjen, samtidig som jeg ikke helt klarer å ta det innover meg. Det er fullt, jeg har ikke plass til mer sorg og skuffelse...
Søndag går jeg på autopilot, stiller hunden mekanisk, jobber hele tiden med tårene og er ikke helt tilstede. Jeg husker dog at dommeren skikkelig grøsset da hun så på X'en første gangen, så den blå var ikke akkurat overraskende.

November
Det blir sykehusopphold og hjulene begynner å spinne for å få gitt meg den hjelpen jeg trenger. Jeg får en diagnose med flere potensielle på gang, men det er ikke så lett å fikse, og i hvert fall ikke kjapt, jeg må bare holde ut, og sykemeldingen forlenges til ut februar.
Hussalget avventes til 2011, så jeg kan få litt tid til å komme meg på beina først.
X'en og jeg deltar på NKKs vinnerutstilling på Lillestrøm, pliktpliktplikt, flat rød og god kritikk i en som vanlig stor klasse, og et hektisk visitt innom julebordet før jeg raser videre til store ringen for å heie Ola fram til gruppeseier!

Desember
Stian og jeg drar til Stockholm, hvor jeg for lenge siden har avtalt å treffe en hannhund - uansett om han ble påmeldt eller ei - som jeg vurderer til X'en. Hun er påmeldt mest for moro skyld, hannhundeierne skal jo også få se henne. Men jaggu slår snuppa mi til - nummer to i åpen klasse med CK og tredje beste tispe, plassen bak svenskecertet! Jeg er veldig glad og pittelitt skuffet, og framfor alt er det godt å merke at jeg klarer å kjenne på andre følelser enn sorg og fortvilelse. Dette er en utstilling jeg faktisk ønsket å dra på og gledet meg til. Hannhunden jeg har siklet på for X'en innfrir forventningene og mer til, så får tiden og skjebnen avgjøre når jeg har mulighet til å ha et valpekull.
I desember kommer en ny smell - ei uke før julaften får jeg vite at jeg går inn i 2011 uten jobb. Jeg har kontrakt ut 2010, og det mangler økonomiske midler til å forlenge mitt engasjement. Jeg går i kjelleren igjen. Fra før av har jeg bestemt meg for ikke å feire jul i år, det føles helt feil, jeg mangler alt av julestemning, og jeg orker ikke tanken. Det var ikke jul i 2010, X'en og jeg avlyste hele dritten, og brukte tiden på lange skogsturer og mye søvn.

2011
2011 kom, uansett om jeg var klar eller ei, og jeg har mange og store utfordringer foran meg. Jeg vet ikke hvordan jeg skal prioritere og rangere det, det føles som om alt haster og må gjøres nå, alt er avhengig av hverandre, og jeg kjenner at jeg ikke er sterk nok til å gå på dette alene. Huset må selges, jeg må finne meg et nytt sted å bo hvor jeg får lov til å ha hund - og om jeg skulle finne pågangsmot og energi til å forfølge drømmene mine, må det også være en bopæl hvor det egner seg å ha valpekull. Jeg må finne meg en ny jobb, per i dag har jeg et problem fra og med 1. mars... Men jeg har ikke helse til å drive jobbsøking nå, så jeg må også få helsa på plass, på et vis. Jeg må sette meg inn i regler og muligheter i forhold til NAV, sykepenger, arbeidsledighetstrygd og slikt. Jeg må få en oversikt over hvordan økonomien er, nå som alle utgifter er mine, og ikke deles med noen... Jeg må rett og slett få livet mitt på rett kjøl i forhold til en del sentrale plattformer - bolig, inntekt, helse og velferd. Jeg kjenner at jeg gleder meg ikke akkurat til dette året...

Men når jeg har gode dager hvor jeg ser litt klarere og forbi problemene, så drømmer jeg. X'en har vært en fantastisk terapeut for meg gjennom 2010, hvor året har vært et rent helvete. Selv om det kanskje virker overfladisk, så er det å komme seg ut med henne noe av det som tidvis gir meg mest mening og glede for tiden - være med på en utstilling, trene til en konkurranse, diskutere avl, granske hannhunder, også videre. Jeg har derfor satt oss noen mål for 2011, i håp om at det kan hjelpe meg å ha fokus framover, hjelpe meg å tilføre noe positivt i livet, og gi meg litt atspredelse når virkeligheten og problemene mine blir for tøffe.

Primær rettesnor for 2011 er at jeg skal gjøre det jeg har lyst til, ikke det jeg føler er forventet og følgelig mest ser som en plikt. Det gjør noe med lystbetontheten også... Jeg skal melde på til utstillinger og stevner jeg faktisk ønsker å delta på, og ikke melde på fordi jeg føler en forventning om at selvfølgelig skal jeg dit.

Hva gjelder lydighet, håper vi på opprykk i løpet av 2011. Jeg tror det nye programmet sitter like godt som det gamle programmet hos X'en, og da er det bare marginene som må være på vår side.

Jeg har lyst til å gå LP-kurs hos Kruttlappen Hundeskole, for jeg får så mye treningslyst og selvtillit etter hennes kurs.

For bruks, skal vi ha som mål å starte to-tre ganger for å få mer rutine - jeg sier ikke flere ganger, da jeg ikke vet hvor lang sesongen blir med tanke på snø, parring og valpekull. Det er ikke sååå mange stevner å ta av. Om vi ikke finner stevner som klaffer med ledige helger, er NKKs Kåringsprøve et reelt alternativ for å få mer konkurranseerfaring.
Resultatmessig legger vi lista akkurat passe, tror jeg, og håper å gå et stevne til Godkjent.

Vi skal trene mot ferdselsprøven, og jeg skal starte i løpet av året for å teste treningen. Men uten forventning om å klare tittelen. Den kommer som mål på blokka for 2012.

Jeg skal gjøre meg bedre kjent med en rase jeg har vurdert som maskot, for å kunne ta en reell vurdering av om jeg skal skaffe valp i løpet av 2012/2013/senere.

Jeg har lyst til å være mer ringsekretær enn jeg var i 2010, jeg savner det. I 2010 jobbet jeg bare fem dager som ringsekretær, om jeg ikke har regnet feil.

Jeg håper også veldig på et valpekull, men det er veldig mye på det private planet som mangler for at det skal være rett per i dag, så det er en lang vei fram. Det er ikke et nyttårsforsett, det er altfor mye utenfor min kontroll (for eksempel fertilitet, nytt sted å bo, økonomi som følge av manglende jobb, helse) til at jeg kan ha det som et mål. Det er mer en intens drøm og et helhjertet ønske.

Skulle det bli valpekull hos Latruda, håper jeg selvfølgelig det kommer ut noe som er skapelig nok til at jeg vil beholde det, og da blir selvfølgelig valpekurs, valpeshow og å se verden på nytt gjennom ferske valpeøyne også et mål for 2011.

Vi setter oss ingen mål for utstillingsringen - vi håper på kort utstillingssesong på grunn av parring og valper... Parres på neste løpetid skal X'en uansett, usikkerhetsmomentet er om hun skal leases ut eller om jeg kan ha kullet selv. Det eneste jeg har som konkret ønske, er å reise til Nederland i september for å få med meg spesialen og Europavinneren, om det ikke kræsjer med valpekassa. Så får dommerlistene avgjøre hvor jeg eventuelt stiller i inn- og utland, for ikke å snakke om hva lommeboka tillater.

Even sover nå

Det er alltid for tidlig, en er aldri klar, aldri helt forberedt, og det er aldri med lett hjerte en tar farvel med en kjær firbeint. Det har ikke helt gått opp for meg enda, det er så uvirkelig. Han som alltid har vært der, og brått ble han revet vekk fra meg. Det kan ikke være sant, jeg klarer ikke å håndtere det, ta det innover meg. Det har vært nok motgang nå, jeg har ikke flere tårer, jeg tåler ikke mer sorg. Men en liten stemme inni meg minner meg stadig vekk på det, det er slik likevel. Even er død.

Even kom til verden 16. oktober 1998, tenk det, i forrige årtusen! Mamma Majken fikk aldri i gang veene, og det ble dermed keisersnitt. Even var den første valpen som ble hentet ut, og i det oppstyret det kan være rundt et keisersnitt klarte veterinær å være litt for hard med skalpellen da fosterposen skulle åpnes, og stakkars Even fikk seg et kutt i bakhodet. Såret grodde fint og det ble ikke noe problem - men Even har vært en merkverdig snill valp, unghund, hund og veteran. Kan det være at han ble en anelse lobotomert av skalpellen?

Meg med de fire gutta i kullet.

Vi hadde i grunnen ikke tenkt til å beholde hannhund, vi hadde allerede to shih tzu-hanner i flokken, og å skulle ha en bernerhannhund blant de to og flere tisper anså vi som uønsket. Men så var jo valpen så innmari lovende eksteriørt, og det var noe spesielt med ham, og da kan en jo ikke bare slippe en slik valp fra seg. Så dermed ble Even igjen hos oss, mot det vi trodde var all fornuft. Men, hey, kanskje det kunne gå bra? Slik fikk han navnet sitt av meg også - Latruda's Even Long Shots Make It. Selv et skudd i blinde kan treffe blink, et skudd fra hofta kan også ramme hardt.

Even var alltid min. Han var slik en eiegod og herlig hund, tillitsfull og kjærlig, elsket alle. Men han var min, i hvert fall for meg. Selv om jeg etter hvert flyttet ut for å studere, var han min lille Even, Evensen min, gubbelille... Jeg kom hjem og besøkte Even - og de andre. Si hva du vil om å ha en flokk med hunder og behandle alle likt, men noen kryper inn i hjertet ditt på en helt særegen måte.

Even måtte selvfølgelig på valpeshow, det er god trening og sosialisering, så vi går alltid på valpeshow med våre valper. Vi beholdt også hans søster Embi, så mamma stilte henne og jeg stilte Even. De møttes i et par BIR og BIM-dueller, og Even dro alltid det lengste strået. Han hadde en utstråling og et så herlig hode at en måtte bare smelte. Han har alltid bare vært god...
Selv om valpeshow er trening, er det også gøy å gjøre det bra. På et valpeshow var det 16 bernervalper påmeldt, og da var det ekstra gjevt å motta den rød-gule rosetten. Best i rasen med så stor konkurranse. Rigmor Ulstad, anerkjent og respektert dommer, dømte både rasen og gruppa. Even vant hele gruppa! Wow! Jeg har ikke en eneste premie eller rosett fra gruppeseieren, ikke en gang et bilde fra der og da. Men jeg ser det så levende for meg enda, en trenger ikke alltid ting for å kunne mimre. Jeg husker også at i BIS-finalen var Even sliten, det hadde vært en lang dag for en valp på drøye fire måneder.

Valpen vokste til, og ble junior, unghund, to år, voksen. Han hadde ingen imponerende utstillingskarriere, men han hadde en helt grei, jevn og stabil karriere. På NKKs vinnerutstilling i Vikingskipet i 2000, så vidt fylt to år, ble han andre vinner og femte beste hannhund. En kjempeprestasjon jeg husker lenge, og da vi kom inn i åpen klasse for den individuelle bedømmelsen husker jeg at dommer Leif Ragnar Hjorth utbrøt begeistret "slik skal et bernerhode se ut!"

I 2001 ble han champion - på tre utstillinger på rad fikk han de nødvendige certene for å plassere tittelen foran navnet sitt. Da han tok storcertet på NKK Bjerke i 2001 for dommer Maija (Ånestad) Heinilä gråt jeg av glede. Vakre, vakre Even, den rødgrønne rosetten betydde en del for meg, det var så gøy, og tenk at ikke bare jeg syntes han var vakker.
Han fikk deretter noen opptredener i championklasse, til ganske anstendig resultat, men så skjedde det ting i familien som gjorde at utstillingslivet ble nedprioritert. Det viktigste er uansett at Even alltid var en uproblematisk hannhund, han var nederst på rangstigen av de tre hannhundene, han utfordret dem aldri, han spiste godt selv om det var løpetid, og han ville bare kose og elskes. Han krøp inn i hjertet og armkroken din.

 

Even fra noen av de mange fine utstillingsopplevelsene han fikk i veteranklassen.

I 2008, nesten ti år gammel, ble det børstet støv av Even og han fikk et comeback som veteran, etter mildt mas fra "farfar" Stian. Han skulle bare vises fram for moro skyld, på Østfoldspesialen. Det var gratis å melde på, og det kunne jo være hyggelig å vise en gammel bernergubbe for alle de som tror at alle bernere faller om fem år gamle av kreft... Even ble nummer to av to, med HP, men den applausen og tilbakemeldingene vi fikk fra de ringside gjorde sitt til at basillen fikk virkelig godt bitetak i meg - nå skulle Even vises som veteran! Jeg fikk etteranmeldt ham til Agderspesialen tre uker etterpå. Der vant han klassen, av tre, og fikk CK med honnør fra dommer om at han var eldst og likevel den som bevegde seg best!

Premie som Even fikk på Agderspesialen 2009, hvor han også var motivet! 

Han ble stilt aktivt i veteran det neste året. Ofte alene som hannhund, men vi syntes det var veldig hyggelig når også andre var påmeldt, uansett om de slo oss eller motsatt. Vi må få synliggjort veteranene, de beviser at rasen kan nå en anstendig alder! Resultatene varierte, noen dommere ga en flat rød, andre dommere trakk fram CK og beste hannhundplasseringer. Det udiskutable høydepunktet kom 1. februar 2009, da Even hadde slått ut de andre veteranene i rasen og var ønsket i BIS veteran-finalen. Blant en haug miniatyrer og yngre storhunder, sjarmerte Even seg til en BIS 4-plassering! Det var stort for meg, det kom noen tårer da også! Den store, fine rosetten henger på veggen, som et minne om en herlig veterankarriere for Even. Det viktigste for meg var å vise bernereiere og andre hundefolk at det går an, det går an å stille berner i veteran, det er flere som får god alder, vi må bare få de fram i lyset som en motvekt til alt det deprimerende levealdersnakket. Vi skal ikke fortiet problemet, men nyansere litt de som svartmaler som mest.

 

BIS 4 veteran. 

Men så ble Even pensjonert fra ringen igjen. Han hadde forkalkninger i ryggen, og det påvirket etter hvert bevegelsene hans såpass at han ikke hadde noe i en utstillingsring å gjøre. Han fikk en gjesteopptreden på spesialen på Frya pinsen 2010, og kunne motta en diger rosett som helgas eldste påmeldte. Men så var det også helt stopp. Han elsket å være med på utstilling, han storkoste seg med all oppmerksomhet, alle som klødde ham bak øret, alle som lot seg sjarmere, alle som føyde seg etter hodet på skakke med tiggeblikket skrudd på. Fredagskvelden på Frya tasset han rundt og spiste sikkert en pakke pølse fra diverse griller, han var på gubbetur og nikoste seg. Verden var hans lekekasse, mennesker er bare gode, hunder er bare søte, og livet leker for Even.
Hver gang jeg kom på besøk til pappa, kom Even joggende eller galloperende ut, og viste med hele seg hvor glad han var for å se meg - og hvor mye han forventet å bli tatt med inn i bilen for å bli med på tur. Han kunne hoppe inn i bilen og logre av forventning. Av og til tok jeg også en liten kjøretur med ham, for å glede en gammel gubbe.

Even har alltid likt å rulle seg på ryggen utendørs - om det er i snø eller gress spiller ingen rolle, han hiver seg over på ryggen, vrikker og vrenger seg, borrer hodet bortover, og gir seg selv en real massasje. Det var også et tegn vi kunne bruke for å se om han hadde smerter i ryggen eller ei. Da fikk han en kvart eller en halv rimadyl, og kjapt etterpå var han på ny på rygg i lyngen eller snøen.

Even lærer X'en om gledene ved å rulle seg i senga.

 

Even var en hund som bar på ting. Det var nok en måte for ham å roe ned og avreagere når han ble litt giret og begeistret, for eksempel når det kom besøk. Da tok Even det første han fant i munnen, løp ut, la fra seg objektet, og hilste overstrømmende. Om pappa bare kom hjem, alene, var det samme prosedyre. Gripe tak i noe, løpe ut for å tisse, legge fra seg og komme inn. Hvor mange ganger pappa måtte ut for å lete etter en sko eller tøffel vet jeg ikke, og da snøen gikk hendte det at ei savnet matskål eller andre ting dukket opp fra gjemselen.

Vinteren 2009 fikk han blodøre, for øvrig første gang han ble syk som jeg kan huske. Familiens faste veterinær ønsket å legge Even i narkose for å fikse dette. Men vi ønsket ikke å legge en så gammel hund i narkose, og oppsøkte derfor en annen veterinær som vi visste hadde behandlet Evens pappa for det samme med en enkel kanyle.
Vi visste at Even hadde dårlige tenner, men hadde blitt beroliget med at det var vanlig på gamle hunder og ikke noe å gjøre med. Den nye veterinæren mente derimot at dette måtte gjøres noe med, Even hadde utviklet pyrea (tannkjøttbetennelse), og kunne i verste fall risikere blodforgiftning og en sakte død om ikke noe ble gjort. Vi hadde valget mellom pest og kolera - legge en gammel hund i narkose nå og risikere å miste ham, eller la ham gå med noe som ville kunne seigpine ham? Valget var ikke så vanskelig likevel, selv om det ikke var enkelt. Han ble lagt i narkose, råtne tenner trukket og tannkjøttet behandlet. Noen ganger er det lurt med en second opinion...
Even er en tøff gubbe, og han tok narkosen lett som bare det, og kom seg overraskende kjapt. Litt øm i munnen en stund, men det skulle bare mangle. En onkel av meg, pappas bror, hadde stor omtanke for stakkars Even som hadde vondt og ikke ville tygge tørrfôret sitt, så han kom på sykebesøk og hadde med seg karbonader rett fra varmedisken! Onkel Thor og Even ble bestekompiser, og onkel hadde alltid med seg noe godt til Even når han kom på besøk - gjerne noe fra varmedisken, eller nystekte vafler, eller annet snadder. Og hvis pappa skulle nevne at han syntes Even virket litt skrall og fryktet det gikk mot slutten, fnøs onkel Thor bare av det og sa at han var da også litt skrall av og til. Om pappa fortalte om dårlig matlyst hos Even dukket onkel Thor opp sporenstreks med noe snadder for å få i Even mat.

Ja, han ble grundig bortskjemt på sine eldre dager, en får en veteranlisens og tilgies det meste. Even fikk ikke lov til å sitte i sofaen hos pappa, men det skjedde mer enn en gang at pappa fant sofaputene på gulvet og mistenkelig mye pels i sofaen. Etter hvert som hørselen kanskje sviktet litt, ble reaksjonene senere, og pappa hørte dunket av Even som hoppet ut av sofaen i det pappa tok i døra.
Etter hvert ble Even freidigere og pappa slappere, så til slutt krabbet Even  opp i sofaen mens pappa var der, satte seg godt til rette, og så på deg med hodet på skakke og et tannløst glis, mens han med øynene omtrent spurte hva som var på TV eller om det var noe godt til middag. Menneskeliggjøring? Neida... Etter tolv år sammen kjenner en hverandre veldig godt, og en har en egen tone, livet er forutsigbart og trygt.
Bortsett fra når Even fikk det for seg at han skulle være ramp. Jeg glemmer ikke så lett da han var på epleslang på kjøkkenet. Innerst på benken lå det en pose med en del hageepler. Even har vel aldri stjålet mat i sitt liv, men da pappa kom hjem fant han posen og alle eplene strødd utover kjøkkengulvet. I hvert eneste eple var det bitemerke, men ikke fjernet noen bit. Antagelig har Even hoppet opp, tatt tak i et eple, kjent at det var fryktelig surt, spyttet ut, forsøkt neste, innsett at det var like surt, og forsøkt neste igjen... Søtnos!

En blir nostalgisk, og tenker at ingen har hatt en mer fantastisk Even enn vi har hatt...

Even har en kosestund med farfar Stian.

Søndag 17. oktober hadde vi invitert søster Enya på besøk for å feire 12 årsdagen deres. De var de to eneste gjenlevende i et kull på seks, men alle valpene nådde anstendige aldre. Det var så koselig å se igjen Enya, og å sammenligne de to søsknene. Vi fikk noen gode timer med kos, prat og selvfølgelig fotografering. Også Stian og Catrine, som hadde valpenes pappa Hektor, kom den dagen.
Vi spøkte med at vi ikke skulle planlegge 13 årsdagen helt enda, men at det var hyggelig om vi kunne sees igjen om et år. Hvem vet, så seige som de hadde vært hittil?

Enya til venstre og Even til høyre, feirer 12-årsdagen sin.

Det skulle bare gå fjorten dager.

Lørdag 30. oktober sitter pappa og onkel Thor i stua og ser på TV. Even har lagt seg på kjøkkenet etter å ha tigget godsaker fra onkel. Brått hører de Even hyle til, og de farer ut på kjøkkenet. Der finner de ham liggende på siden, med bakbeinet trukket oppunder seg. Buken er oppsvulmet, og dessverre har vi opplevd dette før på andre hunder og pappa kjenner igjen situasjonen: Magedreining. En kjapp telefon til veterinæren som opererte ut Evens tenner og senere har vært fast medisinsk hjelp, og pappa får beskjed om at det bare er å komme med en gang.
Even slapper etter hvert mer av i bilen, og han går inn for egen maskin til veterinærkontoret, med logrende hale. En stakket stund er optimismen der, kanskje var det ikke magedreining, og i hvert fall skal han kunne bli frisk igjen.
Even får smertestillende med en gang, før de forsøker å gå ned med sonde. Men det er full stopp, magesekken er vridd og de får ingenting ned.

Pappa ringer meg. Jeg befinner meg i Eidsvoll, to timer unna. Vi har bare to valg. Operasjon eller la Even få slippe. Pappa og jeg har diskutert dette tidligere, vært helt enig, men det er vanskeligere å stå for tidligere avgjørelser når en er midt oppi det. Veterinærene har gjort alt de kan, det er bare operasjon som kan redde Even nå. Tårene renner hos både pappa og meg, selv om vi vet at det er det rette og riktige for Even. Han er en gammel hund, han skal få slippe den påkjennelsen. Even skal få sove nå...

Selv liggende på undersøkelsesbordet logrer Even, godeste Evensen... Glad, smertefri og fredelig får han forlate oss. 12 år og 14 dager gammel.

Det river i hjertet å vite at jeg mister ham, det river i hjertet å ikke få sagt farvel, men det er ikke riktig å la ham vente i to timer for at jeg skal få kjørt til Fredrikstad og gråte mine vonde tårer i pelsen hans. Det gjør like vondt å skrive dette nå, det har tatt tid å få ned ordene, jeg klarer ikke helt å slippe taket, jeg har mistet alt, jeg savner deg Even...

Det blir lite søvn den natta, og neste morgen drar jeg som planlagt på utstilling, det var jo derfor jeg overnattet i Eidsvoll den helga. Jeg går på autopilot og stiller hund helt mekanisk. Jeg jobber hardt for å holde tårene unna, uten at jeg klarer det. Til slutt må jeg bare dra hjem. Det tar tid før jeg orker å dra til pappa, hvor jeg må se at Even faktisk er borte. Jeg ser at han mangler på plassen sin, men jeg har ikke helt innsett det enda. Han som har vært her så lenge hos oss...

Sov godt, lille venn!

Noen oppdateringer

Lenge siden sist, det skjer altfor mye her, og det viktigste er slettes ikke bloggmateriale. Noen ganger går en på en smell, og blir satt en del steg tilbake. Jeg har gått på tre-fire smeller i det siste, smakk-smakk-smakk, jeg er hundre prosent sykemeldt for tiden av diverse grunner, og synes livet har vist seg fra mer flatterende sider før...

Det er trist når folk tror at bloggen, facebook og andre sosiale medier er en representativ gjengivelse av meg og mitt, det er frustrerende når folk tror de kjenner meg ut fra noen små bloggblikk fra mitt liv eller et par treff på noen utstillinger. Jeg er veldig bevisst hva jeg skriver i bloggen, og har aldri hatt som intensjon å utlevere meg selv helt her.
De som kjenner meg godt vet hvorfor jeg ikke har blogget på en stund, vet at jeg har andre sider enn de som kommer fram i bloggen, og vet hva som foregår. Livet behøver ikke å være A1, selv om en ser meg smile. Det er lett å fake smil. De som ikke kjenner meg, dere har vel heller ingen krav på meg, skulle jeg tro?

Sånn, en liten hands up fra meg, det er vel første gang jeg skriver i denne tonen, men den siste tiden har også vist at det er greit å poengtere det.

Livet er helvete på jord og jeg ser ikke lys i tunellen, men jeg har gode venner som trekker meg opp fra fortvilelsens klamme favntak med jevne mellomrom. Og for å få adspredelse og tankene over på noe annet, har det blitt mye fotografering og bildebehandling i det siste - som dere kan nyte godt av i denne bloggen.

Presisering om spor
Først må jeg komme med en presisering:
X'en var ikke den første berneren som konkurrerte i spor. I fall ikke alle har lest kommentaren i den bloggen, vil jeg få benytte anledningen til å presisere at det viser seg at også andre bernere har konkurrert i spor (før X'en) - moro!

Hei!

Eg må nok dessverre skuffe deg når det gjelder å vera den første norske berneren som har starta i ein offisiell sporkonkurranse. I 2002 gjekk eg D-spor med Mia,- ho fekk opprykk til C-spor på første forsøk med 242 poeng.Året etter,altså i 2003, starta eg med Oda( Saga Supreme av Sennenlio) og ho fekk også opprykk til C-spor med 238,5 poeng.Eg veit ikkje om Mia i si tid var historisk,- det er heller ikkje så viktig. Lykke til med vidare satsing på spor,det er kjempeartig,- enten ein er historisk eller ei...:)

Mvh
Kari Gregersen,Norheimsund

Jeg baserte som sagt min antagelse på materialet jeg gikk gjennom i forbindelse med boka jeg skrev for 2006-jubileet. Og jeg kan ikke huske at det sto noe om dette i Berner'n - som jo er en viktig kilde for bernerens historie. Men jeg er i hvert fall glad for å ha fått to andre bruksbernere fram i lyset, det er moro at rasen brukes, og jeg blir så glad når jeg ser at de vakre hundene våre får prøve seg på også slike aktiviteter.

Sølen 2010 del 2
Den første helga i oktober var det tilbake til Sølen - da jeg var der i sommer vant jeg jo gratis leie av hytte på loddtrekningen for tre netter. Så jeg inviterte med meg Siri med briardene Willy og Babs og Caroline med aussiene Tíbra og Avalon og en kvartett sheltier. Helga var planlagt lenge før jeg ble sykemeldt, og egentlig var jeg ikke så keen på å dra - men det ble nå til at jeg satte kursen nordover, og jeg endte med å ha en fin helg og bra treningsøkter.

Fredag var det ankomst, lengre tur med hundene, matshopping og fråtsing - biff på engangsgriller og masse godt. Vi hadde en fin hytte med peis, og et soverom til hver av oss - i hvert fall når Siri campet i stua med en stor og fristende oppblåsbar madrass.

Lørdag var det selvfølgelig spor på dagsordenen, og jeg ønsket å jobbe videre med pinner. For å teste, ble det lagt én pinne i sporslutten, oppå en kattematboks, i håp om at maten skulle gi positive pinneassosiasjoner. Siri hadde lagt sporet for meg, det var vel på cirka 400 meter, med noen vinkler i ulike retninger, en som også var spiss.
Sporet fikk ligge en liten halvtime. Det var mye sidevind, og X'en lå mye til siden for sporet. Jeg holdt godt igjen, men hun viste meg også at hun jobbet - selv om hun måtte pendle og sirkle en del for å komme framover. Det første strekket slet hun mye, men så kom en vinkel som hun tok kjempefint - selv om jeg var overbevist om at hun gikk feil vei, jeg så sporslutten og trodde vi skulle i den retningen... Resten av sporet gikk mye bedre - andre vindforhold, og kanskje blitt litt mer vant til underlaget. Hun gikk godt og overbevisende, var lett å lese. Vinklene var merket så jeg kunne passe litt på, og hun tok vinklene kjapt - før har hun jo passert med flere meter før hun kommer på at sporet er borte. Hun har ikke verdens største tempo, men det får vi ta etter hvert. Ved slutten ignorerte hun tilsynelatende helt pinnen, og gikk rett på maten. Mulig hun markerte pinnen, men det så jeg i hvert fall ikke. På stevnet markerte hun jo alle tre pinnene, men jeg så bare den ene - så det må vi jobbe med, jeg må lese henne bedre og hun må være litt mer tydelig.
Jeg fikk også sett de fire andre sine spor - veldig artig og lærerikt å se andre ekvipasjer.
Til slutt jobbet vi med feltsøk - X'en fikk en og en gjenstand med synspåvirkning, men hun jobbet godt for å finne, og enda bedre - hun viste mye bedre forståelse for å ta med gjenstanden inn til meg enn hun gjorde sist vi forsøkte. Det er ingen avlevering - men hun holder gjenstanden nesten helt inn til meg, og hun ble bedre og bedre i løpet av helga. Hun fikk også nytt rasenavn den dagen - hun er nemlig en Gærner Sennenhund!
På kvelden skeiet vi ut med fårikål, en må ikke spise hermetikk bare fordi en er på hyttetur.

Feltsøk er moro!

Søndag ble det igjen spor, det var jo derfor vi var der. Ny taktikk for X'ens pinnemotivasjon var å legge fem korte spor (femti meter hver, cirka) med en pinne i hver slutt, som skulle merkes - og jeg være klar med kjøttboller, masse godt humør og julaftenbelønning. Om hun ikke plukket pinnen, skulle jeg holde henne igjen, da vi er rimelig sikker på at hun anerkjenner pinnens eksistens, men kanskje ikke er helt sikker på hva hun skal gjøre med den - eventuelt prioriterer sporet, fordi det er gøy.
Sporene fikk vel ligge en times tid, og hun gikk mye bedre enn dagen før. Hun var stram i lina og målbevisst. På den første slutten ville hun mer, og jeg holdt henne igjen til hun plukket pinnen - men da haglet det kjøttboller og hurra også! Så satte jeg henne på det neste sporet, en fin trening det også. Og hun plukket selv pinnene ved det andre, tredje og fjerde sporet - med masse belønning fra meg, som jeg forsøkte å time riktig. Kaste litt med pinnen, hun plukket den flere ganger fra bakken eller hånda mi, og hver gang kom kjøttbolle. På det femte sporet gikk hun nesten over, men jeg holdt igjen og hun plukket da.
Det er sikkert omdiskutert om hun kan lære noe av å holdes igjen, men det er verdt et forsøk, så lenge dommeren - som har et godt trent sporøye, i motsetning til meg - ser at hun slo på pinnene. Så det jeg ønsker å oppnå med å holde henne igjen er å få henne til å skjønne at jeg vil ha en tydeligere markering.
Jeg fikk legge et langt spor til Babs, bra å utfordre seg selv med å skulle legge et morsomt og utfordrende spor på 650 meter, når jeg er vant til å legge bare halvparten til X'en.
Etter at alle hadde gått sine spor, dro vi til lydighetsbanen. Vi var der et par timer, til det var mørkt, og X'en fikk flere økter - med pause i bilen innimellom, selvfølgelig.
Jeg husker ikke lenger alt vi jobbet med, men det var i hvert fall omskolering fra bruks til LP - det vil si fra dekk under marsj til stå under marsj. Jeg sjekket også at hun fremdeles kunne klasse 1-hinderet, at hun ikke var blitt helt bruksberner mens vi jobbet intenst mot stevnet. Men nå er det jo et lydighetsstevne foran oss... Vi jobbet med posisjon og vendinger på stedet, for å få rettere holdter. Innkalling, fellesdekk, dekk fra holdt. Og en lang økt med apportbukken, med fokus på frivillig å komme til meg ved hjelp av lek og moro - og lenka, så hun ikke kan løpe unna. Aldri stram lenke, aldri napping i halsbåndet, bare en sikkerhetsline så hun vet hun ikke kan stikke fram til hun har lært hvor storartig gøy det er å komme til MEG med bukken.

Vi jobber med apportbukken, gjøre den morsom - men avlevering hos meg enda morsommere.

Mandag ble det også en økt før vi dro, med samme sporopplegg til X'en som dagen før. Dessverre viste det seg å være veldig mye vind i området, så sporet ble mye vanskeligere enn tenkt. Hun fikk jobbe hardt for belønningene sine, og Siri var heller ikke helt imponert over at jeg hadde gjort ting vanskeligere enn nødvendig med hvordan jeg hadde lagt pinnene. Ups... Jaja, om jeg husker riktig så fant vel X'en pinne to og tre selv, mens den første og fjerde måtte jeg holde henne igjen på. Så skulle vi gå til pinne fem, men hvor var den? Spormerkingen var blitt borte, og jeg hadde null peiling på hvor sporet gikk og endte. Så, da måtte jeg bare stole på X'en. Hun gikk på med freidig mot, som alltid, var nok någet preget av all vinden, men jaggu gikk hun rett på pinnen - som jeg oppdaget først når hun plukket den! Kjøttbollestorm, og veldig moro at hun gjorde som jeg ønsket uten noen form for hjelp fra meg.
Deretter var det ny feltsøkøkt, hvor X'en fikk forsøke å finne to gjenstander, og det var moro! Så gikk turen hjem igjen.

X'en har funnet pinne i sporet.

Flere bilder kan sees i albumet på hjemmesiden, eller i denne direktelenken.

NKK Hamar og lydighetsrekord
Helga etter var det utstilling på Hamar, påmeldt for lenge siden, og lørdag kveld hadde jeg bestemt meg for ikke å dra. Orket ikke, for mye i hode og kropp. Men så ombestemte jeg meg utover natta, plukket med meg Anette og dyra på Bygdøy, og dunket nordover.
Utstillingsaffæren var ikke direkte artig, fort gjort med blått, men da hadde jeg jo bedre tid til lydigheten. Jeg rakk ikke mer enn å gå bort til LP-ringen med en gang vi var ferdig, så skulle vi inn til fellesdekk. Jaja, godt for alt en slipper å grue seg til.

På tannvisningen fikk X'en ti, flink jente.
X'en var sjette ekvipasje i fellesdekken, så det var litt å vente fram til tannvisningen. Samtidig hadde vi agilityringen rett bak oss, med en entusiastisk speaker. Derfor valgte dommer å vente med dekk-kommandering til den verste bakgrunnsstøyen var over. X'en ble litt utålmodig og usikker, så hun endte med å legge seg ned. Men jeg tok henne opp igjen, for deretter å følge dommers kommandoer når de kom.
Mens de lå i fellesdekken, var det flere hunder og eiere som var innom ringen - det gikk nemlig en trapp ned fra tribunene som endte i lydighetsringen. At ringbåndet gikk tvers over var jo bare en bagatell, klart en kan tråkke rett over for det? At det var flere trapper lenger bort hvor en kunne gå ned uten å være innom en ring hadde vel ikke noe å si? X'en tittet litt på de som gikk forbi henne bare et par meter bortenfor, men ble liggende.
Da jeg kom inntil henne igjen, spratt hun rett opp. Men det så åpenbart ikke dommer, han kommenterte til og med at hunden kunne sakene sine, og ga oss 10. Jaja, det dommer ikke ser kan han ikke trekke for.

Lineføring, hvor jeg merket at X'en ikke var like på som vanlig, manglet litt futt. Ikke rart om hun var sliten etter en kort natt eller påvirket av omgivelsene. Men hun fulgte meg så godt hun kunne, var med i vendingene, gjorde sine holdt'er, klarte til og med vending i springmarsj, som ikke vi har trent på før, det skal visst ikke være i klasse 1, sånn egentlig. Jeg var ganske fornøyd med henne, men hun manglet det lille ekstra av glød som jo gjerne imponerer dommerne. 8 poeng.

Fri ved foten, der stoppet hun opp etter en håndfull meter - noen har trent litt for mye på stå under marsj sånn rett før stevnet... Hun hadde også noe dårligere posisjon, hang litt mer. Men, hun ble med hele veien. 6.5 poeng.

Dekk fra holdt - jeg husker at hun spratt opp da jeg kom inntil, ellers tror jeg øvelsen var ganske vakker. Jeg husker i hvert fall at en treningskompis ikke skjønte hva som trakk så mye, fordi det var en god øvelse. 8 poeng.

Innkalling - jeg så at flere hunder ikke hadde hørt førers kommando, så jeg ropte så høyt jeg kunne. Hun startet i og for seg med en gang - men hun kom jo nesten luntende! Slettes ikke den "jeg gir 110 prosent"-innsatsen hun pleier å ha. Men, hun kom inn på plass og satte seg, og tempo var også det eneste dommer trakk for. 7 poeng.

Stå under marsj, der valgte jeg å safe med både håndsignal og muntlig kommando, samt at jeg nok brukte overkroppen også. I tillegg satte hun seg ganske så skjevt. Helt greit, jeg ville bare forsøke å få poeng. 5 poeng.

Fritt hopp over hinder - en pen øvelse ikke helt i X'en-stil. Det vil si at hun ikke tjuvstartet, landet på andre siden samtidig som meg, og fortsatte sammen med meg. 9.5 poeng.

Og i helhet fikk vi 8.5 poeng. (Jeg vet jeg har sagt 9.5 til noen, jeg har blingset på de to siste karakterene...) Dommer berømmet oss for å jobbe godt sammen, bemerket at jeg hadde jobbet masse for å holde konsentrasjonen og oppmerksomheten hennes, og honnørte meg for det. Veldig, veldig hyggelig!
Det føltes som et veldig godt stevne samarbeidsmessig - jeg visste hele tiden hvor jeg hadde henne, hun valgte hele tiden meg og det vi skulle selv om hun under vanskelige forhold lett kunne ha valgt meg bort. Jeg var også roligere, jeg tok meg tid til å puste før hver øvelse, og jeg klarte å unngå å mase på henne og taue henne rundt i halsbåndet mellom hver øvelse. Hun virket sliten, med litt lavt tempo og intensitet - men jeg er møkksliten for tiden og med et humør laaangt nede, så det er ikke så rart om hun er påvirket av meg. Hun ser meg gråte daglig, hun ser meg langt nede, klart hun skjønner at noe er galt og blir litt usikker på hvor hun har meg. Kanskje var det mye omgivelser å jobbe i - men da er jeg veldig fornøyd med innsatsen hennes, mange har sagt til meg etterpå hvor vanskelig det er å gå LP i Vikingeskipet (det fine er at det visste ikke jeg, så jeg slapp å bekymre meg for det, hehehe). Eller kanskje var hun bare tung og stappmett - på lørdagskvelden stjal hun halvannet kilo med kjøtt som sto til avkjøling på komfyren...

Vi endte på 154.5 poeng og en sjetteplass av 18 påmeldte. Veldig fornøyd med det - det er poengrekord for oss. OK, litt surt å være så nærme et opprykk, men vi er ikke bedre enda, og jeg er trygg på at det kommer senere, vi blir stadig et bedre team og jeg en bedre fører. Dessverre er det ikke flere aktuelle stevner i år, men jeg får lagre godfølelsen og ta den fram på nyåret. Jeg var usikker på om vi burde gå, bare et par timer før avreise hadde jeg jo bestemt meg for å være hjemme. Men jeg har visst ikke lov til bare å grave meg ned, jeg må visst ut og oppleve verden. Hurray...

Ingen bilder fra dette stevnet.

Jordespor over stokk og stein
X'en har blitt introdusert for jordespor, Siri innviet oss i denne fremmede kunsten. Og det viste seg jo å ikke være så veldig stor kunst, faktisk ganske rett fram, med noen vinkler og pinner i :D
For å teste, la Siri et spor på cirka hundre meter, som X'en fikk gå med en gang. Hun tok i grunnen sporet omtrent på parkeringsplassen og spolte avgårde - jeg slet godt med å holde henne igjen, og var glad jeg hadde hansker til å bremse lina litt. Hun hadde slettes ingen problem med å gå jordespor, hun!
Når det var sjekket, la Siri et nytt spor som var litt lenger og fikk ligge litt. Også dette sporet gikk veldig bra, hvor hun tok noe lignende kenguruhopp for å komme fortest mulig fram. Jeg ga henne kort line, satte sjøbein og holdt igjen det jeg kunne, og hun gravde seg framover! :D Hun gikk rett over godbitdepoet som skulle være slutten, og markerte merkebåndet til Siri - så da fikk hun noen kjøttboller fra lomma, og var happy med det. Gøy å se at mat ikke betyr alt i sporet lenger, at sporet i seg selv trigger - og at hun markerer på ting i sporet.
Jeg fikk selvfølgelig også se Willy og Babs gå sine jordespor, alltid lærerikt å se andre.
X'en fikk et tredje jordespor, hvor Siri også la ut en pinne, bare for å se. Jordespor er jo noe mer krevende, i og med at en ikke kan orientere seg like mye, vinkelen gikk ved den eller den stubben, liksom...
X'en jobbet greit på det første strekket, tok vinkelen, jobbet bedre på det strekket, fant ny vinkel - og så slet hun. Sporet gikk nå langs jordekanten, og hun søkte hele tiden ut mot grøfta. Enten var det mye fert derfra som lokket mer, eller så hadde ferten til sporet seget nedover. Hun stoppet en gang for å be meg om hjelp, og da så jeg at hun hadde blod på snuta! Rød rundt munnen og på nesa, ganske ekkelt... Det så ut til å komme fra nesa, forhåpentligvis bare et strå som hadde skrapet opp når hun gikk med dyp kropp. Hun virket ikke berørt, så jeg lot henne fortsette - bildene til Siri viste meg senere at hun hadde begynt å blø tidlig i sporet, uten at jeg merket noe til det før jeg så henne forfra.
Hun lå konsekvent et par meter til siden for sporet, hadde et enormt fokus mot grøfta, og Siri mente at hun hadde gått over vinkelen. Så da tok jeg henne lenger inn på jordet og gikk bakover for å se om hun slo på sporet igjen. Og jaggu slo hun på! Og brått sto hun med pinne i munnen - morsomt, jeg hadde ikke peiling på hvor den lå, kunne ikke hjelpe henne noe som helst, og hun plukket som jeg vil hun skal. Flinke dyret! Siri hadde gått tom for jorde, så sporslutten lå i nytt terreng. Men terrengskifte var slettes ikke noe stress for X'en, jeg så ikke antydning til endring i henne da hun braste videre i høy vegetasjon. Flink!

X'en liker jordespor, hun!

Bilder fra jordesportrening finnes på hjemmesiden, eller direktelenke her.
Der finner dere også bilder fra en tur med Toril og gutta til Mistberget, direktelenke her.

12-årsdagen
16. oktober 1998 så vårt E-kull dagens lys.
Syv år og åtte måneder gammel dør Latruda's Eros (Elmer) av kreft.
Ni år og to år gammel dør Embi (Latruda's Embrace Me) av beinkreft.
Ni år og fire måneder gammel dør Eros (Latruda's Enrico) av beinkreft.
Ti og et halvt år gammel får Bamse (Latruda's Emilio) slippe på grunn av redusert allmenntilstand etter tre drypp.
Det er ikke verst levealder på et kull!
Men - 16. oktober 2010 kunne Enya (Latruda's Enya) og Even (N.Uch. Latruda's Even Long Shots Make It) feire sin tolvårsdag! Vi er ganske så stolt og imponert!
Vi inviterte Enya med eiere og "besteforeldre" Stian og Catrine til en liten feiring. Det var veldig hyggelig å se de to gamle sammen, litt stive til beins selvfølgelig, men fulle av humør!

Jeg var glad da vi i fjor kunne feire elleveårsdagen, jeg hadde nok ikke trodd vi skulle få feire enda en bursdag - men vi håper selvfølgelig på nok en bursdag neste år!
Flere bilder finnes på hjemmesiden.

Stolt oppdretter med tolvåringene - Enya til venstre, Even til høyre.

Ellers går vi turer, sturer hjemme, tørker tårer, sover mye, sover dårlig... Visst skjer det positive og fine ting i livet mitt, men jeg er ikke i stand til å glede meg over det nå. Det overskygges av annet, er nedprioritert blant alt annet som er og ikke er i livet.
Blogglysten er ikke så stor, men jeg innser at jeg trenger referat fra stevne og trening til senere, så da har jeg blogget nå, også får det heller gå en stund til neste blogg.

Bursdag på villspor

Det er jammen blitt koselig å ha bursdag når en henger på facebook, og får gratulasjoner og tilsendt søte bilder! Tusen takk, alle sammen!

Det ble en rolig, men koselig, feiring av bursdagen. Etter jobb på fredag stakk jeg til skogs for å gå spor. X'en fikk to spor utformet som litt korte D-spor, terrenget satte en naturlig stopper for lengden. Det første ble cirka 70x70x70 meter, det andre var et fremmedspor på cirka 50x100x50 meter. I "mitt" spor la jeg også ut tre pinner, og ny strategi for å se om hun finner pinnene var å legge en frolic oppå hver pinne.

X'en viste på Sølen at for ferske spor kunne være litt vanskelig, derfor fikk hun gå disse sporene allerede etter 20-25 minutter. Hunden er jo kav gærn, hun vet så inderlig vel hva hun skal, og spoler avgårde til sporet, det er ikke mulig å få henne til å gå en fin lineføring da. Men i og for seg greit at hun viser glede, iver og entusiasme! Og når vi kommer til sporstart klarer jeg å få henne i sitt, og hun er rimelig sanset i starten - heldigvis.

Jeg satte henne på sporet og lot henne få line og mulighet til å sondere, og når jeg så hun var på sporet fulgte jeg etter. Hun gikk ivrig den første tredjedelen. Jeg hadde lagt inn en utfordring, ved å gå over en trestamme. Hun måtte sjekke litt til hver side, før hun hoppet over trestammen og fortsatte. Rett etterpå var det en vinkel, hun kuttet ikke den i det hele tatt, og var faktisk borti spormerkingen, kremt... På det neste strekket hadde jeg lagt en pinne, men jeg hadde ikke tenkt på å merke for meg hvor de lå, for å kunne sjekke ekstra nøye hva hun gjorde. Her havnet vi også litt til siden for sporet, for plutselig skjenet hun en meter til høyre og spiste en frolic. Men så fortsatte hun der jeg hadde gått. Sporet gikk på en sti en fem-seks meter, før jeg hadde gått av og ut i terrenget. Ny test til X'en, som dessverre har lært av eieren sin at mange spor går langs stier, jeg har lagt for mange spor på den måten for å kunne huske sikrere hvor sporet gikk og sjekke om hun er presis... Og X'en dura videre på stien forbi der jeg hadde gått av, oppdaget feilen, sonderte rundt og fikk slått inn på sporet igjen - flinkeste! Den andre vinkelen måtte hun jobbe litt mer med - men det er mulig at et av de andre sporene var kommet litt for tett på. Rett ved vinkelen fikk også X'en en gjenstand i nesa, som hun måtte bort for å sjekke, men hun kom tilbake og lette videre etter vinkelen. Jeg hadde is i magen, hun sjekket og sjekket, og til slutt tok hun til venstre som hun skulle.
På dette strekket lå det to pinner, og begge steder stoppet hun for å spise frolic'en, men viste ingen interesse for pinnen - som jeg klarte å se, begge pinnene kom jo brått på meg... Ny strategi må utvikles, hun vet ikke at hun skal plukke pinner i sporet, men hun har jo gjort det før - hvorfor? Hva klaffet da, hva gjorde jeg da?
Også på dette strekket kom vi til en trestamme, her måtte hun sjekke mye mindre (en erfaring rikere?), og gikk bare litt til siden for sporet for å kunne hoppe over på et sted uten så mye grener.
Og så kom vi til slutten.

Det andre sporet var altså fremmedspor, etter ønske fra meg - for jeg merket på det første sporet at jeg ikke var like flink til å stole på X'en, jeg var litt for opptatt med å kjenne igjen terrenget og lete etter spormerkingene mine. Så nå ville jeg gå et spor hvor jeg var helt prisgitt X'en.
X'en ble satt rett på sporet også nå, og hun tøffet avgårde i et ganske høyt tempo - sikkert mye fert enda i et så ferskt spor, med høy og våt blåbærlyng. Den første vinkelen gikk hun i følge sporleggeren veldig bra!
På et tidspunkt snubler jeg og må ta noen ekstra steg, mister litt balanse, kommer bakpå, og mister sporlina. X'en får derfor gått flere titalls meter spor før jeg får tatt henne igjen, og jeg har åpenbart ikke sjanse til å kjenne hvordan hun går.
Om jeg husker rett, tar X'en nå en vinkel til høyre, men sporlegger mener at vi har gått for langt, at X'en har passert vinkelen, og nå går feil. Jeg går derfor inn i terrenget og tilbake mot der vi kom fra, for å se om X'en kan finne igjen sporet på tvers etter vinkelen, som et slags oppsøk. Ingen respons. Jeg setter henne på der jeg vet vi har gått spor, men der bare surrer X'en - ikke så rart når det er fert fra sporet, fra oss som gikk der i stad og de to som gikk rett bak oss. Til slutt går sporlegger ut av skogen, peker på sporslutten for meg, og jeg drar en imaginær vinkelrett linje, og setter X'en på der jeg tror sporet er. Hun går skikkelig ikke bra, men finner sporslutten og belønningen.

I retrospekt skulle jeg nok stolt på hunden når hun tok vinkelen, for sporlegger var ikke hundre prosent sikker på hvor sporet gikk (så neste fremmedspor skal jeg få vinklene merket, bare for å kunne sjekke litt bedre om X'en har peil eller feil). Jeg klarer ikke å rekonstruere terrenget i hodet, men jeg innbiller meg at sporslutten ikke lå så altfor feil i forhold til hvor X'en ønsket å ta vinkelen, om sporlegger hadde skrånet litt ut kunne det stemme.
Og i retrospekt skulle jeg heller brutt sporet enn å hjelpe X'en så vanvittig mye som vi gjorde på slutten, det ble ingen god avslutning på sporet. Men - I live and learn...
Og det virket ikke som om så ferske spor var noe særlig problem, hun gikk det mye bedre nå enn på Sølen, i det minste.

Det er ikke lett å være sporlegger, verken for egen eller andres hund. En prøver å bite seg merke i kjennetegn underveis, men 20 minutter senere er alle tuer og trær piss like... :D

Tusen takk for en fin trening, jeg lærte i hvert fall mye av å gå disse to sporene! Neste pinnestrategi blir forresten å legge ut betydelig større pinner - når X'en har plukket pinner, har de hatt en god størrelse, kanskje omtrent som en slik tykk marsipanpølse som selges i trepakk med fargerikt strøssel på. Mens det jeg har laget i stand av pinner de siste gangene har vært mer som de små IKEA-blyantene.

Og etter noen våte og litt kjølige timer i skogen var det godt å komme hjem til ullpledd, snop og bursdagsgaver! :D På døra hang det blomster fra Hans' tante og onkel i anledning bursdagen min - veldig koselig! En vakker bukett med masse fine blomster jeg ikke aner hva heter, men de er vakre og det varmet, det er noe spesielt å få blomster på døra.





Lørdag gikk vi en fin tur med Britt med Gozita og Alfi, og Vibeke med Dina. Jeg har ikke gått i lysløypa på lenge, men den har blitt "pusset opp" - planert, utvidet og fylt med grus så den ikke er like gytjebad og gjørmehøl som den ellers har hatt lett for å være. Dermed kunne vi tobeinte holde oss rimelig tørrskodd, mens hundene fremdeles hadde myrhull, grøfter og dammer langsetter å boltre seg i. X'en så som vanlig ikke ut da vi kom hjem, men det er faktisk slik at en turs grad av vellykkethet for X'en er ekvivalent med graden av søle og skit en kan ta med seg hjem! Og med et par plutoduker i bilen og en god blåser hjemme er det slettes ikke noe problem, fisefin har jeg aldri vært. Og hvis noen lurer på våteksemen hennes, er det så lite og så høyt oppe at jeg velger å la henne få være hund og lykkelig - det gror fint, væsker minimalt, og jeg kjenner ingen skorper. Jeg synes væskingen tørket kjappere sist gang når jeg hadde bacimycinpudder til hjelp, men vi får da knekken på dette også.



Så vendte vi snuta mot Varteig for å tilbringe resten av helga der med flere pakker, god mat og skravling.
Ferden skulle vise seg å ikke være helt uproblematisk.
Da jeg kjørte inn i tunellen var været pent, men da jeg kom ut ved Tusenfryd høljet regnet ned, store dråper som klasket i ruta og raskt ga dårlig sikt. Vindusviskerne gikk på det raskeste, nedbøren tordnet på ruta, og jeg byttet til venstre fil for å få bedre sikt og slippe spruten fra bilen foran meg. Den bilen svinger av for å fortsette på E18, og jeg legger meg på plass i høyre fil igjen, og så skjer det: Foran meg ser jeg plutselig at det lyser sterkt fra røde bremselys på en bil litt foran meg, og samtidig innser jeg at været som trommer på ruta slettes ikke er regn, men hagl. Jeg hogger i bremsene, og bare sklir bortover, et kjapt blikk i dødvinkelen før jeg seiler ut i venstre fil hvor det ikke er noen biler, og får pumpebremset bilen til stillstand. Takk og lov, jeg skled rett forbi bilen foran oss og enda en bil, det kunne gått virkelig ille om det ikke var tomt i venstre fil. Det lå et tjukt lag med hagl og sørpe på veien, og rett før neste tunell hadde en bil spunnet. Den sto på tvers i veien, hadde heldigvis unngått å kræsje i tunellen. Øsj, skikkelig ekkelt, jeg er ikke forberedt på glatte veier i august, altså... Jeg holdt femti gjennom tunellen og tittet meg godt om da vi kom ut på andre siden - men der skinte sola på tørr asfalt. Rare, rare været...

Men vi kom oss trygt fram, og hos pappa var det selvfølgelig også gjensyn med godeste Evensen. Han er i så fin form for tiden - mye sprekere og lettere til beins nå enn da jeg viste ham fram på Frya i år, for eksempel. Men sånn er det med ham, det går opp og ned. Så lenge det ikke går for langt ned, er det greit. Akkurat nå klarer han seg utmerket uten rimadyl, og er fornøyd med livet. Han var så glad for å få besøk, og viste tydelig at han gjerne skulle vært med i berlingo'n på tur! Det var litt stas med firbeint besøk også, han er jo en flokkhund som har blitt litt ensom. Men han har selvfølgelig sine begrensninger - Hans skulle ta Even og X'en med på en runde i skogen i dag, og på et tidspunkt fant Even ut at nå hadde han gått nok, tverrsnudde, og jogget tilbake til heimen. Hans fulgte ham trygt hjem, før X'en fikk en lengre runde. Gamle bernergubber skal få velge selv hvor lang tur de vil gå. Men han er jo bare søt og herlig, når han legger seg på ryggen med alle fire beina i været og ruller seg i gress og busker. Fineste gubbelille, det...

Pinsetreffet 2010

Tiden strekker ikke alltid til, og nå vet jeg ikke om jeg skal bare hoppe over det som har skjedd de siste fjorten ++ dagene, eller om jeg skal forsøke å huske mest mulig...

Siden sist har det i hvert fall vært et pinsetreff, og vi var selvfølgelig der - det skal mye til for at jeg ikke får med meg raseklubbens hovedspesial.
På fredag tok jeg ut en avspaseringsdag, deilig å ha god tid. På formiddagen var vi en gjeng som møttes for å gå tur - seks mennesker med åtte hunder av seks forskjellige raser. Fra phalene til saluki, og alle gikk kjempefint sammen - først båndtur, og deretter frislipp på en stor gresslette. Vi koste oss skikkelig, og det er sunt for hundene å omgås ulike raser, tror jeg. Lære at hunder ser forskjellige ut, lære litt forskjellig språk - en schäfer ser jo helt annerledes ut enn en spaniel.



X'en mosjoneres av salukiene Qui og Hottie og schäferen Mandy.


X'en sammen med phalenen Demi, welsh springer spanielen Ellie og nova scotia duck tolling retrieveren Chilli.


Marie og Ellie, og X'en som innynder seg til litt kos fra noen av de andre.


Margrete aka Cesar Milan, og hele gjengen - bak fra venstre X'en, Chilli, Mandy, Hottie og Asti. Foran fra venstre Ellie, Qui og Demi.

Bildene er lånt av Marie.

Vel hjemme ventet et bad på den nå sorte berneren min, som hadde pløyet seg gjennom en rekke deilige grøftegjørmehull på turen. Hun liker spa, hun! Fint for huden med slik leireinnpakning... Og vi begynner å få rutiner på badet hjemme også - hun kommer ikke inn på badet på kommando (men kan gå frivillig inn når som helst ellers hvis døra er åpen og en av oss er der inne - den hunden vet når det er badetid...), men går inn når hun hentes, og da stabler hun seg oppi karet på eget initativ. Flink jente! Og jeg kjenner nå igjen kroppsspråket hennes når hun bare må riste seg, og rekker å trekke for dusjforhenget før jeg og badet blir altfor vått... Jada...
Føhning på trimmebordet ute i hagen - gratis pels til pippipene, mens jeg fikk formet utstillingshunden ut av gjørmeturhunden. Hun er bare vakker, når hun står på bordet nybadet, sola som skinner i pelsen, beina godt plassert i sine hjørner, og hun titter våkent mot noe spennende med stram positur - da er hun verdens vakreste, altså!

Så ble bilen pakket med regntøy, varmedress, solkrem, mat og annet en kan trenge på en slik tur, før vi satte turen nordover. Jeg hadde bestemt meg for at enten måtte jeg dra i god tid før tre for å unngå helgerushet, eller så kunne jeg like godt vente til nærmere halv seks. Og det ble sistnevnte, jeg var ikke rask nok til å rekke tidlig avgang... Men turen opp gikk fint, ingen nevneverdig kø, annet enn en snile jeg havnet bak gjennom Ringebu sentrum - enn å holde 30 i 50-sonen, det er irriterende, det!

Vi fikk innlosjert oss på rommet, og "vi" var Toril med Gross og Arok, og meg med X'en. Rett etterpå fant vi også - surprise - Even! Stian fikk overtalt meg til å melde ham på, så pensjonisten kom for en liten gjesteopptreden... Han travet rundt på plassen og syntes det var så stas å være på tur, og han er jo fritatt for regler og oppdragelse, så han tasset rundt fra menneske til menneske, innyndet seg hos de som grillet, fant alltid en hånd som kunne klø ham bak øret, og hadde en fantastisk kveld. Det virker som om de fleste lar seg sjarmere av ham, og ikke minst la seg fascinere av alderens hans. Det synes at han er gammel, men det er jaggu ikke mange bernere en får se som er så gamle! Derfor var det veldig hyggelig at det var så mange veteraner som stilte på Frya i år - og det var også noen "nye" fjes, godt at vi får rekruttering til veteranklassene.

Lørdag morgen bråvåknet jeg av et skjærende skrik. Jeg spratt opp av senga, så at Toril sin seng var tom, rev fra gardinene for å titte ut, men så ingenting. Det skrek og skrek, rene dødsangsthylene - og jeg kaldsvettet til jeg endelig fikk identifisert lyden til Torils mobil. For en ringelyd!
Med sjokket noe neddempet, kunne jeg kjenne etter og innså at jeg hadde fått uventede menssmerter - så vondt at jeg ikke klarte å stå oppreist eller gå, så jeg hev innpå et par paracet og tok en time til i senga, i håp om at det skulle hjelpe. Det gjorde det ikke, så da gikk jeg på jakt etter sterkere dop, og fikk buffet litt fra ulike folk, følte meg jo som den junkie'n :D

Kvart på ti gikk jeg opp til lydighetsringen for å sette opp bur og stol, og for å se hva slags mønster en skulle gå LF og FVF. X'en hadde sent startnummer i lydighet, så jeg regnet med at vi skulle inn i fellesdekk nummer to, kanskje tre. Men da jeg kom opp til ringen var de allerede i full gang - da ble jeg stresset, hadde jeg bommet på klokka? Hadde LP vært innkalt til ni? Men nei, de hadde bare begynt tidlig fordi det var mange påmeldt og det skulle vært paintball i skogen senere på dagen... OK, så da kunne jeg roe litt ned. Ingen gikk i startrekkefølge, en kunne komme inn i ringen når en var klar, og jeg var skikkelig ikke klar, jeg klarte knapt å gå oppreist. Jeg dytta innpå enda flere tabletter, ventet på at de skulle kicke inn. I mellomtiden luftet jeg X'en. Jeg snek meg unna andre fellesdekk, da tredje fellesdekk skulle gå var det enda ikke effektivitet i pillene jeg hadde fått. Til slutt innså jeg at jeg måtte bare gå inn i ringen nå, jeg ville ikke bli noe mer klar, og jeg kunne ikke ta flere piller.

Så, når den siste hunden i forrige fellesdekkrunde er på sine siste øvelser tar jeg ut X'en for å varme litt opp før fellesøvelsene. Ekvipasjen i ringen blir ferdig, dommer kaller inn til siste fellesdekk, og da viser det seg at resten av ekvipasjene er oppe ved utstillingsringen. Så da blir det en pause for å hente de. Riktignok er det bare en ekvipasje til som møter, så vi blir bare to i fellesdekken.
Tannvisningen går som den skal, 10 poeng.
Fellesdekk, X'en legger seg som hun skal, vi går ifra, og jeg står som vanlig og teller til 60 to ganger. Når jeg kommer til 30 andre gangen reiser X'en seg opp i sittende! WTF??? Det har hun ALDRI gjort før, jeg kjenner at jeg punkterer, blir så skuffet, hva var dette, skal dette bli en dag hvor hun bare gjør rare ting? X'en har ALLTID hatt en bankers fellesdekk. Faen... Vi går tilbake til hundene, og jeg prøver å klappe og belønne henne som vanlig, men jeg er bare tom og motløs. Vi får 5, hun lå jo ganske lenge, men det var 12 eller 15 poeng som forsvant i dass, som vi alltid ellers får. Skikkelig unødvendig, jeg er skuffa, og klarer ikke å blåse det av meg før vi skal inn til de invidiuelle øvelsene. Før vi startet har jeg tenkt opprykk, det gikk så bra sist, nå skal vi klare det, jeg klarer ikke å koble ut ambisjonene, jeg kjører meg inn i et mønster - og da kombinert med store smerter i kroppen OG en hund som satte seg opp på fellesdekken... Trenger jeg å si hvordan resten gikk?
Lineføring - det ble jo noen poeng, men det er mye rart. Jeg er tung i kroppen, klarer ikke stokke beina. Vi går laaaaangt. Hun henger i lenka, hun er ikke med i vendinger, hun gjør ikke holdter, vi går ikke en gang en trivelig tur i gresset... Det føles skikkelig dritt, selv om noe må ha vært greit. 7 poeng.
Fri ved foten - jeg er varm og sliten, jeg har skikkelig ikke lyst til å gå noe mer, jeg klarer ikke å være normal, og X'en ender med å gå rundt og snuse i ringen på egen hånd, går med meg av og til, henger etter, dropper holdt'er... Stakkars hunden, som må gå der ute med meg. Men hun ble i hvert fall i ringen. 0 poeng.
Dekk fra holdt - innmarsj, på høyde med en kjegle skal vi gjøre holdt. Men X'en setter seg ikke - som hun jo sjelden gjør på konkurranse, hvorfor får vi det til på trening, men ikke konkurranse??? Jeg kommanderer X'en litt sint sitt, og jeg ser hun lukker ørene og titter på kjegla som står der. Og jeg vet hva hun synes om kjegler, de er nemlig til for å apportere og løpe fort-fort-fort med! Hun har fått rappet med seg en kjegle mer enn en gang på ulike fellestreninger, så jeg aner ikke hvordan vi skal få trent inn fremadsending når den tid kommer. Men nå, i konkurranse, sugde jeg i hvert fall tak i henne, vrælte nei og fikk kjegla ut av kjeften hennes. Jeg fikk bekreftet at dommer allerede hadde nullet oss da hun ikke satte seg, så jeg brøt hele øvelsen og kom oss bort fra kjegla. Ikke vits å forsøke på nytt med en slik fristelse. 0 poeng.
Innkalling - dommer anviser plassering, og "banen" går selvfølgelig rett forbi kjegla. Jeg plumper ut med noe á la "du synes vel det er lurt å sende hunden i full fart ut forbi en kjegle hun så gjerne vil leke med?" Men så lærer dommer Arild Berntsen meg at han jo ikke vet hva slags retningssans jeg har, så om jeg kommer til å skjene noe veldig bort fra kjegla kan han jo nesten ikke trekke meg for det :D Så jeg går fra X'en og skjener som det dophuet jeg vel er den dagen, vi kaller inn og får den herlige reaksjonen hun har! Kjapt oppe med rumpa, beiner avgårde, og smeller inn i en klassisk skjeiv X'ensitt, med et lykkelig uttrykk i fjesen sin! Og jeg er der og da så fornøyd med at hun til tross for varme, til tross for kjeften i ringen og til tross for teite eieren beiner det hun kan for å komme fort fram til meg. På slike dager hadde jeg skjønt det om hun ga meg fingeren og stakk en annen vei, men kanskje er hun i ferd med å bli litt voksen og skjønne mer av hva jeg vil når jeg er uforståelig? Herlige hunden som digger innkalling, 8.5 poeng.
Stå under marsj - for at hun ikke skal stoppe for tidlig, gjør jeg det jeg kan for å få en raskere og mer intens innmarsj, med det resultat at jeg trenger to kommandoer for å stoppe henne. 0 for dobbeltkommando, sa dommeren da. Jeg trodde at jeg kunne ha to kommandoer på stå under marsj, men da har jeg lært det. Uansett må vi få til den øvelsen bedre, som alltid, jeg har sagt det 17 ganger før...
Og det endte vår tragiske konkurranse, for arrangør hadde glemt igjen hopphinderet, så da fikk alle 10 poeng i den øvelsen. Hurra for tier, liksom... Sukk, X'en elsker jo å hoppe hinder, så for oss er det en knallbra avslutning på en konkurranse, få gjøre en moroøvelse!
Ja, også fikk vi 7 i helhetsinntrykk, uvisst hvor vi klarte å score på det :D

Under premieutdelingen kan vi notere oss en tvilsom rekord - bunnrekord, med 83 poeng. Men, vi ble ikke sist i klassen! Mange hadde vanskelige dager, det var mange debutanter som gjorde sitt beste med konkurransenervene sine - jeg har enda konkurransenerver selv om vi har startet en håndfull ganger.

Og jeg hadde egentlig ikke tenkt til å blogge noe om det jeg skal si nå, men det har gnaget meg helt siden pinsa, så da får jeg heller bare si det:
Jeg overhørte publikummere rundt lydighetsringen, jeg hørte tydelig at de snakket negativt om et par av ekvipasjene som var i ringen, at de ikke var noe gode, at de ikke skulle ha gått inn i den ringen, at de ikke hadde noe der å gjøre, at hunden ikke var godt nok trent. Og det synes jeg er skikkelig dårlig gjort - for mange er det skummelt å starte, en blir veldig synlig i den ringen når en går der alene og forsøker å vise det som ALLTID fungerer så mye bedre på trening. Jeg vet at mine nerver ble mer frynsete av å vite at noen skulle stå og disse det vi gjorde i ringen, og jeg antar flere også hørte hva de sa. Skikkelig trist å høre på... I ettertid skulle jeg ønske at jeg var tøff nok til å konfrontere de det gjaldt der og da.
Jaja, på alle andre stevner vi har gått har det vært god stemning rundt ringen - applaus for gode karakterer, sympati når en tydeligvis ikke har dagen, positive tilbakemeldinger om en har gjort noe bra, og trivelig prat - selv om det bare er for meg fremmede der.

Rundt utstillingsringen på Frya var det også god stemning, etter litt mat og hvile var jeg nesten klar for å gå inn i ringen. Sånn bortsett fra at smertestillende enda ikke fungerte, og jeg tok litt mer. Men når jeg satt i skyggen følte jeg meg i bedre form, så jeg gikk inn i championklassen med Gross for Toril. Det skulle jeg aldri gjort...
Den ringen var varm. Og stor. Sola stekte, jeg ble helt tørr i munnen og svimlet, magen gjorde opprør, og jeg forbannet mitt biologiske kjønn. Vi løp to runder innledningsvis, og i det vi skulle stoppe så jeg faktisk bare svart. Heldigvis var Gross langt uti rekka, så jeg fikk drukket en del vann og stilt oss begge i skyggen.
Gross, som var så behagelig å løpe med og stille opp kvelden før, syntes også sola var ubarmhjertig, så det ble varmt for oss begge. Han fikk sin røde, men en streng dommer ga ikke CK til mer enn halvparten av klassen, og vi fikk et takk for oss. Neste gang skal jeg gjøre en bedre jobb, Toril!

Så var det bare å bytte hund og nummerlapp, og gjøre Even klar for sin "special appearance". Jeg merket med en gang at han ikke hadde sin beste dag i dag, men vi gikk nå inn for å vise oss fram. Tre gubber påmeldt. Even fikk en søt kritikk, og ble sist i klassen, bak Kendo og Kvatro. Gubbelille var sliten, ikke rart slik som han festet kvelden før, han pleier jo å sove hele kvelden, mens nå var det grilling og kos! :D

Lørdag var det min tur til å "feste", med medlemsfesten som var på Frya - reker, godt drikke og trivelig selskap gjorde at jeg holdt ut lenger enn smertestillende varte, men etter diverse tannlegepraktisering, forsøk på å håndpiske krem til andres irish coffee og underholdning av visse stuntdamer, trakk jeg meg tilbake for å finne senga :D

Søndag, ny dag og nye sjanser som floskelen sier. Jeg følte meg i betydelig bedre form, heldigvis. Da X'en og jeg gikk inn i åpen klasse, kjente jeg at jeg kunne løpe lenge, og var skikkelig fit for fight, klar for å reise kjerringa etter lørdagens begredelige uttelling. Men X'en ville det annerledes, og vi røk ut med blått på grunn av rotete bevegelser. Rotet var rett og slett X'en som forsøkte å klø seg mens vi løp, uten at jeg fikk henne ut av det. Jeg forsøkte både å stoppe for å la henne klø og å løpe på for å dra henne ut av kløen, men hun fikk aldri vist noe rent trav, så da ble det som det ble. Surt, men sånn var det.

På slutten av dagen ble gubbelille Even kalt inn i ringen, for han skulle få oppmerksomhet som helgas eldste berner - ikke bare eldste hannhund, men altså eldste berner! Vi fikk en diger rosett og vakker glasskål, applaus - og på æresrunden løp han betydelig bedre enn under klassebedømmelsen dagen før. Men så hadde han fått hvilt ut mer også nå. Det var gøy å få vist folk at berneren kan bli så gammel - etter hva jeg har blitt fortalt har det aldri blitt vist noen eldre berner på pinsetreffet, men jeg skal ikke selge sjela mi på den påstanden. Vi får kalle oss uoffisiell rekordholder - og vi vil mer enn gjerne se at noen slår den rekorden!

Så vet jeg at "noen" tok masse bilder av Even, men han har ikke sendt de til meg enda, så det får bli i et senere blogginnlegg...

Skyggesiden

En uke er gått, en rar uke. Jeg er slapp, sliten, trøtt, lemster og ukonsentrert. Mye hodepine, svimmel, ufokusert og er et susehue. Det går i jobb og husarbeid, rutiner og kjedsommelighet. Men jeg har fått planlagt litt morsomme ting utover vår og sommer, så en får brutt monotonien. Noen ting er dessverre allerede avlyst, men jeg håper noen av planene skal la seg gjennomføre. Men fremdeles sår av brent skade, eller noe sånt, gleder jeg meg ikke altfor mye, så slipper skuffelsen å bli så stor.

Jada, syter fremdeles, det er et kryss oppe i høyre hjørne som stopper sytet om det plager deg ;)

Tirsdag startet årets grillsesong, en årlig tradisjon i Osloavdelingen. Matlysten min var på bærtur og ingenting smakte godt, men jeg fikk vandrepremiene for Even og X'ens seire i fjor - det var stas! De får henge på veggen et år, før neste års vinnere i veteran og eksteriør skal få overta de for et år. Vandrepremien overtas til odel og eie om samme hund vinner den tre ganger - jeg kan garantere at Even ikke vil få sin til odel og eie! X'en ligger foreløpig sist på årets ranking, men siden hun gikk tom skal vi i få stilt litt i sommer - så lenge pelsen rekker, i hvert fall. Så får vi se om vi får til noen poenggivende resultat? Rød sløyfe gir et poeng, så jeg håper da det! :D
Plaketten til X'en må forresten returneres, for navnet hennes er skrevet feil. Hislefoss, står det. Rett skal være rett!



Ellers skjer det ikke så mye - X'en har vært hjemme alene mens vi er på jobb denne uka, og hun sover nok mye. For onsdag kveld oppdaget jeg brune fotspor og sorte hår på det hvite lakenet vårt. Vi sliter fremdeles med varmen i huset, som gjør at det blir dårlig luft og liten sirkulasjon her inne, og det merkes særlig på soverommet når vi skal legge oss. Må finne på noe lurt der...

Bilen har fått sommerdekk - vi forsøkte selv sist helg, men skruene satt så pokkers godt at prosjektet ble skrinlagt, og jeg tok turen til Sharif's. De var så raske at jeg rakk ikke å lese mer enn 20 sider av pocketen min!
Vel hjemme fikk X'en hjelpe meg med siste del av dekkskiftet. Jeg har nemlig lånt Rockyvogna til Osloavdelinga, så hun ble spent for og fikk kjøre et og et dekk fra parkeringsplassen til boden. Fin liten jobb for en liten bruksberner, det! Det er ikke sånn kjempelangt fra bil til bod, så vi måtte selvfølgelig gå litt omveier for moro skyld, hun var riktig så flink, selv om en fartsdump krevde litt ekstra muskelstyrke.

Premiene strømmer på!

Nå har jeg fått pokalene for mestvinnende i eksteriør og mestvinnende veteran i Norsk Berner Sennenhundklubb avdeling Oslo og omegn. De ble egentlig delt ut på avdelingens vinterfest i februar, men da var jeg i Kirkenes. Disse blir fine å få på plass i premieskapet!

Vakreste Even og X'en...

Oppussingstips for strykejern

I en tidligere blogg etterlyste jeg tips til rustent arvegods, og ble bedt om å legge ut bilder. Det gjelder to gjenstander, den ene fant jeg ikke da jeg svinset rundt med kamera sist, men den andre er allerede satt på plass der jeg vil ha den - i vinduskarmen på badet nede. Det er et ganske rustent strykejern, og jeg får ikke bestemt meg for om det er pent/autentisk/rustikt slikt det er nå, eller om det hadde vært best å gjøre noe med det. Og hva er i så fall dette "noe" jeg kan gjøre med det? Male det sort? Og der stoppet min kreativitet og kunnskap...









Innspill mottas med stor takk!

I helga fikk jeg overlevert premie som jeg vant på pinsetreffet på Frya i fjor - det er min sendrektighet og beslutningsvegring når det kom til valg av bilde som gjør at premien ikke kom før nå. Premien var nemlig malt porselen etter bilde, og ble gitt til beste veteran i hvert kjønn. Så jeg har nå Even malt på porselen - utført av Karin Hoff. Også Hilde Berntsen har foreviget gubbegutten, da vi på Agderspesialen i fjor fikk premie for dagens eldste berner, og Hilde hadde malt ham.
Her er Even i Karins hånd:



Ingen tvil om at det er Even, det gliset og hodet er ganske så karakteristisk for ham!
Hatten av for Karin og Hildes talenter, jeg er umåtelig takknemlig for å ha disse porselensminnene av Even når han en dag ikke er her lenger.