God match!

Det er en schizofren følelse, å kunne krølle seg opp i sofaen etter to lange dager i hundens tegn, hvor en må forsøke å både tørke opp etter dagens regn og kjøle ned brent hud etter gårsdagens sol... Selv om det er typisk norsk, er det likevel ikke en enkel omstilling - særlig ikke for ei som nettopp har skrapet is av bilen på morgenen og fyrt i vedovnen for ikke å fryse i stua...

Jaja, å snakke om været er vel også typisk norsk...

I går dømte jeg valpeshow, og det er alltid like trivelig. Det går mye tid til å forberede seg ved å lese rasehistorie og studere rasestandarder, men du verden så lærerikt - og noe jeg synes er oppriktig morsomt og givende.
Arrangør var Australske Gjeterhunder Norge, og jeg fikk en skikkelig fin blomsterbukett i gave, og ei bok om oppdrett jeg har hørt mye godt om - gleder meg til å lese den på sengekanten.

I dag arrangerte Norsk Berner Sennenhundklubb avdeling Oslo og omegn sitt tradisjonelle matchshow og uoffisielle LP-stevne. Jeg hadde meldt på begge jentene i begge deler, og det kom mye godt ut av det.

Foenix ble påmeldt i klasse 1 først og fremst for å støtte avdelingen, for å få en liten status quo-sjekk, og for å teste hvordan X'en ville reagere - om sjalusien ved å se meg i ringen med Foenix ville trigge motivasjonen. Det er en strategi som er greit å sjekke for når begge er konkurranseklare.

For Foenix er ikke konkurranseklar, men vi fikk mye ut av dagens stevne likevel. Til tross for 25 poeng og syv nuller :)

Ti i tannvisning, og jeg er glad for at hun har lært seg å sitte rolig og ikke løpe/hoppe dommeren i møte. 

Fellesdekken - hun la seg kjapt, og lå vakkert i cirka ett minutt, før hun løp til meg glad og fornøyd over å ha vært så flink så lenge. 0

I lineføringen ble det for mye variabel posisjon og litt for mye tur, hun har rett og slett ikke god nok forståelse for posisjon og øvelsen. Men hadde hun gått tur, hadde hun gått i lenkas lengde stramt foran meg, så noe har hun skjønt. Hun forsøkte, hun har en viss forståelse, hun søkte kontakt flere ganger, hun fulgte meg i slakk line hele veien inkludert vendinger, og viste gode takter for at hun skjønner at hun må være på min venstre side - dette er hunden som i fjor syntes lineføring/fri ved foten var best hoppende bakover foran meg for å opprettholde kontakten. Hun spiste ikke gress, hun gikk riktig vei, hun var et eller annet sted til venstre for meg, og har en viss følelse - kjekt å se når jeg tvinges til å legge bort godbitene. Og det må jeg fortsette med, slik at hun lærer seg å følge MEG, og ikke maten. 0

Dekk fra holdt kunne blitt bra, og hun hadde en penere innmarsj nå som lenka var av - men rett før jeg skal gjøre holdt glemmer hun seg bort og hopper foran meg, jeg hoier ut et "øyh!" og får henne inn til meg igjen, får henne i sitt og deretter i dekk, går fra, og i det jeg går forbi henne tilbake blir hun med meg - så hun må få større toleranse på at jeg beveger meg fra henne bakover. 0

Innkalling - hun kommer før dommer ber meg kommandere, det er vanskelig å bli sittende når det er så fryktelig morsomt å komme løpende i fulle farta! Vi har jobbet mye med sitt og bli uten innkallingen, nettopp for at sitten skal være stas i seg selv. Jeg skal eksperimentere med ekstern belønning bak henne på dekk og bli/sitt og bli, for å se om det kan gi henne lavere sug mot meg. Hun ligger lett tre og fire minutter med bare et par godbitbelønninger underveis, så vi er ikke langt unna. Hun har til og med vært med i fellessitt på trening, hvor hun også sitter i et par minutter for bare et par godbiter. Men for å fade de bort må jeg kanskje ha de bak henne, så hun virkelig skjønner fordelen ved å bli? Verdt et forsøk. 0

Stå under marsj har vi trent på én økt, men jeg testet - grei innmarsj, stopper faktisk med bare noen steg ekstra (dog med MYE påvirkning fra meg), men blir med meg når jeg skal gå bak henne - igjen, hun må få økt toleranse for at jeg går fra henne bakover, hun er jo så nysgjerrig og lurer på hva jeg skal. 0

Hopp over hinder hadde jeg et håp om at hun skulle klare, for hun synes det er så moro - men hun har en tendens på trening til å løpe forbi første gang og hoppe de neste, så det er ikke en øvelse hun er sikker på enda. Så i dag løp hun også forbi, glad og fornøyd over å finne snarveien. Søta! Men en får ikke poeng for å være søt. 0

Avstand - jeg tror ikke vi har trent på det mer enn et par ganger, så når jeg sto foran henne og fektet med armene ble det fryktelig morsomt, og hun kom bort til meg for å leke... 0

Helhet - 5. Dommer valgte å belønne at hun har moro, at hun viser glede, og at det er glimtvis noe der, hehehe.

Det jeg er så fornøyd med, er at hun er så himla positiv og happy hele tiden, alt er moro, og hun bare elsker å være i ringen med meg. Jeg slet så lenge med X'en som ga meg finger'n og jogga ut av ringen om det passet henne bedre, som stakk om hun ikke syntes ting var morsomt eller enkelt. Det falt ikke Foenix inn at det var mulig å gå ut av ringen, selv om det var kjentfolk ringside - inkludert hennes firbeinte helt og turkompis Talli. Hun vil være hos meg, hun har så mye samarbeidslyst, hun har masse fart som vil komme til nytte på flere øvelser, hun var konsentrert om å forsøke å få til selv om hun ikke kan - og valgte ikke å gjøre noe annet når hun ikke skjønte hva hun skal, og hun driter i at hun gjør feil, for det var moro lell. Jeg liker den optimismen og lekenheten hennes, og jeg blir så blid av henne også - jeg fantes ikke nervøs i det hele tatt. 

Vi skal fortsette å trene, og jeg skal ikke starte igjen med henne før hun faktisk kan programmet. Men det var likevel en fin sjekk, jeg fikk en del tilbakemelding via henne på hva vi må fokusere på framover. Og jeg ser det jeg har sagt lenge - hun vil bli en bedre konkurransehund enn mora, bare det tekniske faller på plass. Hun har mye mer å by på av seg selv, og er et herlig emne.

Taktikken med å trigge X'ens sjalusi fungerte, og hun var PÅ når vi skulle inn i klasse 2. Vi var eneste ekvipasje, så vi gikk for klasseseier! :D

Fellesdekk med skjult fører - lenge siden vi har trent på det med 100 prosent skjult fører, det har alltid vært et fotballnett eller et bilvindu å se gjennom, så nå måtte jeg stå i to laaaaange minutter uten å se et hårstrå av bikkja. Men hun er stødig og trygg på den øvelsen, jeg kan stole på henne - hun lå og lå og lå og lå. Det må jo ha vært rart for henne, som alltid trener fellesdekk med en diger hurv av andre ekvipasjer, at hun plutselig lå alene midt i en diger ring langt ute på ei gresslette. Men hun gjør det hun skal, fineste lille! 9 poeng, trekk for tregt neddekk.

Fri ved foten - her avslørte jeg at vi har neglisjert å holde øvelsen ved like, mye rust og slurv som gir dårlige vendinger, samt at hun falt tilbake til gamle uvaner med å stå i holdtene. Selv om det er kjedelig, må vi pirke mer på posisjon og presisjon. 6 poeng.

Dekk under marsj - hun kaster seg ikke akkurat i bakken her heller, men jeg er fornøyd ut fra hva hun normalt gjør. Hun har aldri hatt klaskedekk. Hun flyttet seg bakover da jeg gikk bak, det ga ytterligere poengtrekk. Det er ikke noe hun pleier å gjøre, tror jeg, jeg får sjekke - i det siste har vi jobbet utelukkende med dekkmomentet, og ikke hele øvelsen. 7 poeng.

Stå under marsj - litt dårlig reaksjon, og trekk for at jeg hadde mye kroppsspråk. Det var jeg ikke bevisst på en gang, så det skal jeg i hvert fall få bort! 6.5 poeng.

Fremadsending - ruta? Hva er ruta? Betyr det noe? Vi avsluttet med kappløp ut i ruta, så hun i hvert fall ble fortalt hva jeg forsøkte å formidle. 0.

Hinderet - det var på dette stevnet i fjor at X'en satset feil, landet på hinderet, fikk det over seg og fikk en spontan hinderskrekk, hvor hun faktisk stakk fra treningsplassen bare hinderet var der. Vi har hatt en lang, langsom og tålmodig vei tilbake, og jeg kunne omtrent gråte av glede da vi for første gang på et halvt år testet hinderet i konkurransesetting. Sist gang vi forsøkte fungerte det fint på trening, men hun blokkerte på stevne. 

Da vi stilte oss foran hinderet, sa X'en HURRA og spratt over. Hun kom tilbake, og forsøkte to nye ganger å hoppe. Til slutt tok jeg henne i halsbåndet og fortalte henne tydelig at hun måtte vente. Jeg var spent på om det ville få fram noen ny uvilje eller protest (hun liker jo helst å gjøre ting hun tror hun har bestemt å gjøre selv, og ikke det hun blir fortalt, så hun må stadig lures og manipuleres). Men dommer gir klarsignal, jeg kommanderer, hun flyr over, lander ganske så skjevt, og jeg er pisseredd for at hun skal gå rundt siden det da er enklere - så jeg lener meg alt jeg kan mot venstre uten å løfte føttene for å signalisere til henne at jeg ønsker henne over hinderet, og hun hopper som bare det. Litt skurr i avslutningen der, men fy faen hun hoppet på stevne! Det har hun ikke gjort siden NKK Ålesund i fjor, så jeg er så fuckings GLAD! 7 poeng, og det kunne vært 70 for så glad jeg er.

Kontroll - hadde ikke helt kontroll, gitt. Det var en så fin øvelse, men det virker som om hun er lei av den, så vi må finne på noe lurt for å øke motivasjonen. Hun går fint ned i dekk, men sitte opp? Herlighet, jeg får se å bestemme meg for hva hun skal, får jeg. Hun gjør det hun skal etter hvert, men det krever to og fire og fem kommandoer fra dekk til sitt, og det blir ikke så mange poeng av sånt. Ikke helt sikker på hva jeg skal gjøre, jeg får diskutere det med gode treningsvenner. 

I helhet fikk vi 7, og til sammen ble det 111.5 poeng. Med åtte på de to nullene, ville vi vært oppe i 143.5 poeng, og med finpuss og rustfjerning her og der kan vi lukte på opprykk! Jeg har det overhode ikke travelt, jeg aner ikke en gang hvilke øvelser som er i klasse 3, og hun er snart syv år, så kanskje klasse 3 når hun blir 14? Men nå har vi meldt på vår offisielle klasse 2-debut! SHIT! Mål for 2014 - gullmerke?

Ja, så var det matchshow etter LP, hvor jeg fikk delta med to gjennomvåte hunder etter at det regnet gjennom hele LP-delen.

Jeg har faktisk ikke stilt X'en selv siden pinsetreffet i fjor - hun har bare vært stilt en håndfull ganger etter det, og da har Foenix også vært i åpen klasse, og jeg har latt handlerhjelp ta X'en, siden hun er enklere for fremmede å stille. Så det var veldig koselig å gå inn i ringen med X'en igjen. Hun vet jo nøyaktig hva hun skal, det er trygt og forutsigbart å stille henne, og hun er så voksen nå at hun finner ikke på noe tull. Beina stiller vi der og løpe gjør vi sånn, easy-peasy. Jeg er jo så glad i henne, det er en egen sjarm ved en voksen hund du kjenner ut og inn (selv om hun fremdeles kan overraske meg med nye vrier i lydigheten, men jeg er glad hun fremdeles har egenvilje og lekenhet der, og synes ting er moro).

Hun gikk videre i første runde, men i andre runde møtte vi ti og et halvt år gamle Dina, som imponerte dommer så mye at hun endte med å vinne hele matchshowet. Jeg håper jeg også kan få vise en ti år gammel X'en runde på runde i ringen i 2017! Men i dag ble det topp åtte for henne.

X'en og jeg i ringen for første gang på et år, slått ut i semifinalen av grand old ladies :)
Foto: Elin Normannseth

Foenix er ikke like enkel å stille, for hun har en tendens til å sprudle over, og har ikke samme tålmodighet, hun vil ha litt mer action, den der. Så jeg har tidvis slitt med å få fram et pent trav, når hun får kengurufnatt, og noen ganger er hun ei real kråke å få til å stå. Jeg var spent på om hun ville komme i utstillingsmodus etter mye moro og action i samme ring tidligere på dagen, men jeg er så fornøyd med hvordan hun oppførte seg i dag, etter en lengre utstillingspause for å røyte. Nå har hun røytet ned, og stilte for dagen uten pels. Men hun travet veldig bra det meste av tiden, og var tålmodig og flink til å stå rolig - og hun fikk prøvd seg mye i dag, for hun gikk helt til finalen! Der ble det en tredjeplass, bak Dina veteran og Othelia valp på fire måneder. Nudistprisen tok vi :D Veldig fornøyd med jenta mi i dag, som begynner å bli voksen både inni seg og utenpå. Hun har mange fine kvaliteter, og de forsvinner ikke med pelsen som falt av. Jeg liker henne så godt!

De fire finalistene - noen liker å posere for kamera!
Foto: Elin Normannseth

Endelig plassering av de fire.
Foto: Elin Normannseth

Premier i lange baner ble det med to så flinke og vakre jenter, og til alt overmål fikk vi også ekstrapremie for å være første påmeldte - det lønner seg å være ivrig i tjenesten! :D Tusen takk til dommere og arrangør for en trivelig dag!

Nå ligger jentene i fullt snorkemodus, og jeg er passe høy og inspirert etter dagen, har studert terminlista og lagt slagplan for videre LP-trening for begge to. En veldig fin helg! Prikken over i'en er at foten som har kranglet ikke gjorde vondt før jeg kom hjem og satte meg ned. For bare to måneder siden var jeg på krykker, og hadde vondt i foten før jeg var over parkeringsplassen om jeg skulle på utstilling. Mens nå sto jeg på føttene i hele går for å dømme, og i dag har jeg faktisk gått to lydighetsprogram, og stilt X'en og Foenix runde på runde på runde - uten at foten har sviktet under meg, hatt smerter eller på andre måter hemmet meg. ME LIKES! Den gjør vondt som et mareritt nå, og jeg frykter den blir verre i morgen etter en natts søvn så den stivner - men jeg har kommet gjennom helga, og det beviser at fysioterapien og strømbehandlingen virker. 

På tåhev

Det har ikke skjedd forskrekkelig mye i Latrudaklanen siden sist oppdatering, av den enkle grunn at jeg har fått forbud mot å bruke høyrefoten min av fysioterapeuten. Ved å holde meg mest mulig i ro og belaste foten minst mulig, håper vi å teste ut noen hypoteser - kan vi nå et punkt hvor smerten er nullstilt, og bygge foten forsiktig opp igjen? Er det en kronisk smerte? Og hva påvirker foten og påfører mer smerte? Det er møkkpøkk-kjedelig, men jeg vil jo gjerne ha en fot jeg kan bruke, så en får prøve det en kan.

Så da sitter en her da, for det meste, for det er jaggu ikke mye en får gjort uten å legge vekt på foten. Jeg har krykker til avlastning når det er uunngåelig, for eksempel korøvelser - men jeg innså veldig lett at det å danse sensuelt til Hot Stuff eller You Can Leave Your Hat On mens en går på krykker er langt utenfor min liga, i hvert fall :D

Koret jeg synger i - Crème Fraîche - har en stor festkonsert i juni, med 1980-tallstema. Og jeg er så heldig at jeg har fått en solo! Så jeg håper selvfølgelig at jeg er fullstendig på beina igjen til det. Hvis ikke... Så er det smertestillende på apoteket, har jeg hørt.

Konserten er samme helga som NKK Tromsø, som jeg hadde håpet å få med meg i år, men det utgår da med høye kneløft. Det samme gjorde NKK Bergen, siden koret hadde intensiv øvingshelg da. Jeg må få koordinert NKKs terminliste med noen i korstyret, altså ;)

Men jeg fikk med meg dobbeltutstillingen i Letohallen siste helga i mars - på krykker, for å følge fysioterapeutens ordre så langt jeg kan... Det er jo ikke det at det er umulig å legge vekt på beinet, det gjør bare veldig vondt, og vi forsøker derfor å skåne det. Men halve moroa med utstilling er å stille selv, så jeg valgte å ta de rundene med Foenix i ringen selv. Jeg løper jo ikke noe dårligere nå enn jeg har gjort siden fallet i januar 2013 og gjennom hele fjoråret...

Lørdag ble Foenix nummer to i åpen klasse med CK, og jeg var nesten enda mer fornøyd med søndagens tredjeplass siden det var en mye større klasse da.

Nå raser pelsen av, så da slipper jeg å belaste foten i utstillingsringen på en stund. Jeg er ikke helt fortrolig med hennes syklus enda, siden hun verken har løpt eller røytet så ofte. X'ens syklus kjenner jeg ut og inn, så der vet jeg hva jeg har å forholde meg til, og kan spå omtrent på datoen når hun får løpetid - og når hun har og ikke har pels. Mens Foenix virker som om enten er ustabil og variabel, eller fremdeles stabiliserer seg. Hun er snart tre år, men har bare hatt to løpetider.

Jaja, pels kommer og går, da sparer vi påmeldingspenger så lenge, og kommer tilbake når vi føler for det. I mellomtiden trener vi lydighet på stuegulvet - korte treminuttersøkter nå og da er enklere for foten enn to timer på fellestrening i klubben enn så lenge.

Og dette er hvorfor jeg ikke kan trene lydighet med jentene i samme rom, for sjalusien kicker inn, og begge vil vise hva de kan. Her jobbet jeg med neddekk og oppsitt på Foenix, og vi gjentok flere repetisjoner før jeg oppdaget at X'en lå bare et par meter unna og adlød hver eneste kommando! Tullehunden min, verdens beste X, hun har slettes ikke lyst til å bli satt til siden. Og det er hun heller ikke, vi jobber oss mot en klasse 2-debut. Jeg synes bare det er så mye enklere å trene en hund om gangen!

Derfor gjorde jeg slik i neste omgang:

Jeg er ikke helt sikker på hva det sier om jentene, når to langkoster i døra er nok for å sperre de borte...

Ellers er det årsmøte i NBSK om ti dager, og jeg håper flest mulig dukker opp for å støtte klubbdemokratiet og la sin stemme bli hørt - hvis ikke, er lørdag siste frist for å sende inn forhåndsstemme på personvalg, i det minste.

Der hører jeg oppvaskmaskina nærmer seg ferdig, så da skal jeg teste en muffinsoppskrift. Jeg har invitert til sosialt lag over påske, men jeg kan jo ikke risikere å matforgifte gode venner, så jeg får teste ut på forhånd. Jeg hører også Matt Bomer rope på meg fra DVD-hylla, så det blir nok en ny episode av White Collar i kveld. Jeg har aldri vært glad i krim og blod og gørr og for mye spenning, så dette er ikke en god høytid for meg TV-messig. Men White Collar er helt perfekt, et spenningsnivå jeg fikser, fulgt av sjarme, karisma og rett type humor.

Jeg håper alle har en riktig god påske!

Oj oj oj...

Se hvem som blogger!

Jupp, Latruda-gjengen har fått tilbake blogglysten. Nesten et år etter sist innlegg... For de som lurer på hva som skjedde i 2013, har jeg en oppsummering på hjemmesiden med det viktigste, så vi bare spoler over det, og hopper til 2014 i denne bloggen.

På hundefronten har det egentlig ikke skjedd så mye så langt i år, ikke å skrive om, i hvert fall.

Foenix ble parret lille nyttårsaften og nyttårsaften, men dessverre var vi for sent ute, så hun gikk tom. Hun hadde progesteron på 7 på fredag, og ut fra normal stigning ville onsdag vært en god dag å parre på. Så tok vi ny blodprøve mandag morgen bare for å sjekke at hun ikke steg senere enn forventet - men frøkna som i enhver sammenheng er full av fart steg selvfølgelig mye kjappere enn "boka" - hun var allerede på 42, og parring er anbefalt mellom 20 og 40. Første parring skjedde cirka 12 timer etter blodprøva, så da var hun sikkert på 50 allerede, og langt forbi eggløsning.
Vi prøver igjen neste gang, men dessverre har Foenix hittil gått 11 måneder mellom hver løpetid. Nå har hun riktignok bare hatt to løpetider, så jeg håper at hun skal legge inn et sommerløp nå, at hun bare har trengt tid på å stabilisere seg hormonelt. Men jeg holder ikke pusten mens jeg venter.

I mellomtiden fokuserer vi på utstilling, lydighet - og nå som snøen går; spor.
Vi "mistet" mange utstillinger i vinter, da jeg valgte å ikke melde henne på da hun var parret. Det er alltid en viss smitterisiko når en drar et sted med flere hundre hunder samlet, og det er en del av gamet at en en sjelden gang kan komme hjem med lus, kennelhoste, eller noe annet smittsomt (siden jeg fikk X'en i 2007 har jeg en eneste gang fått med meg noe hjem fra utstilling, så det skjer ikke ofte) - men drektige tisper er vanskeligere å behandle, og derfor tar jeg de forhånndsreglene og holder parret tispe hjemme. Dermed mistet vi flere småutstillinger og Vestfoldspesialen. Men, en må jo prioritere, og 2014 var året jeg håpte på nytt valpekull, så kunne vi heller stille i 2015.

Jaja, vi fikk nå med oss NKK Bø, hvor det ble excellent og ikke noe mer i en diger åpen klasse.
Neste var NKK Kristiansand, hvor jeg meldte på begge to - X'en mangler storcertet, og jeg trodde dommer ville like hennes type bedre enn Foenix. Men jaggu slo datra mora, og fikk en fjerdeplass av 14. Det må jeg si meg fornøyd med, for en hund som enda er ung og uferdig, og utvikler seg sent, men godt.
Hun skal også i Letohallen i helga, og deretter forventer jeg at pelsen ramler av i den utstillingsfrie perioden her på Østlandet, slik at jeg ikke har noe å stille når sesongen virkelig starter fra slutten av mai og utover sommeren. Det kan jo hende en har flaks, men jeg tviler.

Hva skal en stakkars utstillingsjunkie gjøre da?

Vel, jeg dømte et valpeshow 1. mars, og det var kjempemorsomt. Jeg storkoser meg virkelig både i ringen og med alle forberedelsene og researcharbeidet jeg gjør for å sette meg inn i rasene. Jeg er også invitert til å dømme et nytt valpeshow i mai.

Ellers trener vi lydighet, med håp om å starte for begge to - X'en skal opp i klasse 2, og Foenix skal debutere.

X'en er ikke altfor langt unna å kunne starte i en ny klasse. Vi har hatt god framgang på et par problemøvelser.
Apporten ser ut til å ha løsnet, med myyyye tålmodighet. Jeg må fortsette å passe meg så jeg ikke framprovoserer konflikten vi hadde der, som førte til at hun nektet å komme inn med bukken og heller ville ha den selv. Men per i dag gjør hun perfekt apportering hver gang jeg prøver - og jeg tester kun én gang per lydighetstrening, og heller ikke på hver trening. Slik har vi nå 100 prosent suksessrate, og hun synes øvelsen har blitt dritkul - inkludert å komme inn til meg.
Hinderet har også løsnet, etter at hun fikk det over seg på et stevne i fjor, og dermed fikk full blokkering på hinderet. Fra å nekte å være i nærheten av spetakkelet, har hun nå gått tilbake til hoppgleden hun hadde og tjuvstarter på en halv meters høyde. Helt herlig!

X'en hopper hinder.

En siste utfordring er at hun ikke liker at hinderet flyttes på, eller at planker fjernes/legges til, mens hun er i nærheten - det skaper vel en viss konnotasjon til da det falt over henne. Så det vi trener på nå, er rett og slett at en "dommer" gjør hinderet klart for øvelsen, mens hun må sitte i nærheten uten å få rømme. Står hinderet helt rolig uten å bli rørt er det helt ufarlig, men det kan jo tenkes det kommer hoppende etter henne når dommeren legger på en planke. Tullehund. Men i skal da bli kvitt det også, den hunden gjør ganske mye for godbit.

Innkalling med stå begynner også å se skapelig ut, i hvert fall poengverdig. Vi må få ned bremselengden, men jeg vil ikke drepe farten og intensiteten hennes ellers i momentet. Hun er heldigvis en lang hund, så vi har litt å gå på :D

Avstandskommandering har vi forlenget avstand på, og det er litt sånn haba-haba. Hun reagerer ikke alltid på første kommando når jeg står syv meter unna, men reagerer kjapt og presist på andre eller tredje kommando, så hun vet jo hva hun skal. Jeg må bli flinkere til å korrigere når hun ikke adlyder, tenker jeg, hun kan få litt krav når hun egentlig kan øvelsen.
Vi har også jobbet med å få raskere neddekker, som jeg synes viser resultat. Hun vil aldri slenge seg i bakken, men hun behøver jo ikke å skli sakte ned som om hun får juling for å dekke.

Ruta har vi testet i hele to økter. Første gang viste hun stor forståelse, og andre gang begynte hun bare å kødde, så den er i sannhet en work in progress. Men vi skal nok få til noe der også.

Foenix har trent masse småmoment, så jeg snart kan begynne å sette sammen til øvelser. Det er langt unna startklart, men hun lærer kjapt, og jeg trener mer nå som snøen er borte og temperaturen bedre...
Tannvisning er grei, hun har forstått at det lønner seg å sitte rolig, og ikke hoppe dommeren i møte for å si HEI!
Fellesdekk har hun vært med på flere ganger, og det blir bare bedre og bedre. Hun trenger hjelpetegn for å gå ned i dekk, men den fades mer og mer bort. Jeg kom på her om dagen at hun kanskje må lære seg "sitt opp" også, men det ser ut til at hun tar kjapt.

Lineføring har vært et langt lerret å bleke for en hund som foretrakk å hoppe bakover foran meg for best mulig å opprettholde øyekontakt. Jeg har ikke fått eliminert den tendensen helt, og hun bør helst være ganske sliten for å trene posisjon og lineføring/fri ved foten. Men det blir bedre og bedre, og hun har i hvert fall mye penere sitter enn mora noen gang har hatt. Vendinger betyr for henne hopp og sprett og jogge bakover, så jada, det er nok å ta tak i. Temposkifter har vi heller ikke testet.

Dekk fra holdt og stå under marsj har vi ikke sett på, utover at hun lærer seg dekk til fellesdekk - og dekk fra holdt. Men vi får jo ingen innmarsj før lineføringen/fri ved foten er på plass.

Innkalling er momentvis innmari bra - hun kommer DRITFORT, hun kommer ganske fint inn på plass - bedre enn mora, i hvert fall, hun reagerer kjapt - men den sitt og bli-biten er ikke helt på plass. Hun kan sitt og bli inntil en viss avstand, så det er bare snakk om å tøye. Jeg kan ha tre parkeringsplasser mellom oss, uten at hun reiser seg, og det er vel en seks meter eller så? Sånn er det å trene på parkeringsplass når det er snø overalt ellers :D

Hinderet har vi også testet, og det blir også en racerøvelse, bare poletten falt ned om at det lønte seg å hoppe over, ikke gå rundt. Hun er så kjapp og spretten, at det nok blir en favorittøvelse, og hun har snart klasse 2-hinderet inne.

Avstanden har vi også tittet litt på, momentvis, så hun har mange glimt her og der som er veldig bra, og det er ikke uoverkommelig å få dette til å bli et konkurranseprogram.
Hun har en mye høyere intensitet og motivasjon enn X'en, hun vil og vil og vil, blir ikke lei, og elsker å jobbe. Men hun har mer utfordringer i det å være sanset og passiv, så vi trener faktisk mye på å sitte i ro UTEN å tilby alternativ, fordi hun må lære seg at ikke alt skal være fart og spenning. Hun lærer kjapt, og er så fin å jobbe med, bare jeg har blitt kjent med henne og funnet ut hva hun trenger annerledes enn X'en trenger. Hun er en hund som jeg vil komme lenger med enn X'en. Selv om X'en for lengst hadde debutert da hun var på Foenix sin alder, har jeg heller ikke skyndet meg med Foenix. Vi har god tid, og det kommer til å bli knallbra til slutt.

Og Stine? Stine går jevnlig til fysioterapeut for å få fikset en fot som har vært så å si kronisk vond siden januar 2013. Jeg merker god framgang, og det er så godt å ha en fot som tåler den type belastning som ansees som normalt - for eksempel å gå en tur med jentene. Selv om jeg akkurat i dag helst ikke skal sette vekt på foten, etter et tilbakesteg i progresjonen. Jeg skal holde foten i ro, så jeg får sitte mest mulig i helga, men jeg må jo i ringen med Foenix.

Blogglysten ser ut til å være tilbake, så la oss håpe det ikke går nesten et år til neste gang...

Latmannslufting

Jeg er glad i vinteren.
Jeg er glad i våren.

Men den overgangsårstiden som vi har nå, den er jeg slettes ikke glad i. I går var jeg ute to og en halv time med jentene rimelig tynnkledd - i dag høljer det ned en blanding av snø og regn. I sola er det opp til ti plussgrader, så snøen smelter - men på natta er det nede i ti minusgrader, og alt fryser. Og jeg går ikke tur på isen. Om ikke hundene sklir og ødelegger seg, så gjør i hvert fall jeg det. Siste helga i januar trynte jeg noe så spektakulært på utstillingen i Exporamahallen, og etter det har jeg haltet. Smertenivå og dagsform har variert - noen dager kan jeg gå en mil med jentene uten problemer, andre dager kommer jeg meg knapt ned trappa fra soverommet i andre etasje til stua i første. Jeg har vært veldig var på føre og underlag - og "noe" er slarkete og ustabilt så jeg har lett tråkket over igjen, og dermed begynt å halte enda mer.

Jeg trodde jo at jeg bare har tråkket over, sånt er jo jeg vant til, kløne med stor Ø. Så jeg har jo bare ventet på at det skal gå seg til, tygget smertestillende for å få stilt på et par utstillinger, gått tur på bare eller brøytede veier for ikke å vingle i løssnøen eller på isen, og anpasset meg til dagsformen. Men etter to måneder begynte selv jeg å bli lei av å gå sånn (en hund hadde jo ALDRI fått halte i to måneder i dette huset, knapt to dager), og kom meg til lege. Så viser det seg at jeg har en betennelse i senesystemet i foten. Og sånt går jo ikke over av seg selv, så nå knasker jeg så mye piller atte - jeg har måttet innføre et ekstra måltid per dag for å få i meg pillene, da de ikke skal tas på tom mage!

Hittil har det gått greit å få aktivisert jentene, for det er en del fine grusveier her oppe som holdes brøytet, og dermed gir trygg ferdsel for mitt ustabile bein, mens jentene kan base i snøen på to sider av veien. Men nå, med de temperaturendringene vi opplever i løpet av et døgn nå, er det jo snø overalt - eller sørpe, og det er like ille, for det er også ustabilt underlag som foten lett svikter i og dermed tråkker jeg over igjen.

Så tidvis har jeg tydd til latmannslufting, for å få mosjonert og aktivisert jentene, men ikke meg selv... Løsningen har dermed av og til blitt kortere turer og mer belastning for jentene, for å gi foten mer hvile så den tåler en lengre tur dagen etter. Belastningen? Kløv. Og det viser seg også at kløven får jentene til å gå penere i bånd... Burde kanskje kjøpe en til, så begge kan gå noe mer sanset samtidig? Eller bare lære de litt båndmanerer, det er jo også et alternativ...

X'en har alltid elsket å jobbe, og hun er av den typen som skrur opp tempoet når hun får litt å jobbe med. Det er ikke drastisk tunge kløven de får, men det er nok til at hun setter opp tempoet, og jogger avgårde med stolt holdning og arbeidslyst. Hun er vanligvis en som lunter på tur, begynt å bli voksen må vite, men med kløven kan hun faktisk utfolde seg litt mer. Rare dyret...

Foenix er også godt fortrolig med kløven, men hun var et underlig skue første gangen hun fikk den på. X'en har vel aldri brydd seg om noe i sitt liv, og har alltid gått på med godt mot. Mens når Foenix fikk på seg kløven, ble hun stående med fire strake bein, og hele hunden lyste "hur gör jag nu då?" Som sagt - X'en har aldri lurt, hun bare gjør, så det måtte jo være Foenix' svenske farslinjer som kicket inn her? Men så fikk jeg henne med meg, og etter cirka 100 meter hadde hun glemt kløven, og løp rundt som normalt.

X'en har samme holdning til Rocky-vogna vår. Det er bare å legge seg i selen og gå på, tenker hun, så får det være opp til meg å sette et bein foran det andre og holde følge. Kløven får de gå løs med, men ikke vogna - de kan jo faktisk skade seg om noe skjer, så der vil jeg ha kontroll.

Foenix fikk prøve vogna for første gang forrige uke. Det var også litt rart, synes hun. Det var jo noe som fulgte etter henne! Men igjen, etter 200 meter så var hun så godt som "innkjørt". Vi hadde et par samtaler om at vogna ikke forsvinner selv om hun står rolig med fire stive bein, og vi hadde et par samtaler om at hun ikke kan snu seg i skjekene for å hoppe bakover selv om jeg går bak vogna (jamfør tidligere blogginnlegg om hvordan hun en lang stund mente fri ved foten skulle se ut...).
Det var da helt tørr asfalt rundt feltet her, og en runde rundt er 500 meter, så hun fikk to runder, hvor hun på 850 meter av den kilometeren lå godt i selen og jobbet godt (ingen last i vogna, men etter hvert lesser jeg oppi en vedsekk eller to), og dermed sov hun resten av kvelden. Måtte bruke både kropp og hode for å skjønne det, men var SÅ flink da poletten datt ned.

Jentene får også svømme nå, mens det er glatt og kjipt ute og før det blir mulig å svømme i tjernet rett her oppe. Så da er vi i basseng - jentene må ha vært veldig snille i 2012, for de fikk klippekort i julegave av nissen. Ikke verst!

X'en har aldri forstått poenget med å svømme når hopping og spruting og plasking og løping er like moro - mens Foenix la på svøm første gangen hun så Aurtjernet. Men i bassenget svømmer X'en som en fisk, så om hun ble pushet lenger ut på dypet i Aurtjernet ville nok hun også svømt. Men det er langgrunt og hun er ikke kortbeint...

Begge jentene har blitt veldig flinke til å svømme i basseng - jeg har som en verdig hønemor latt de bruke flytevest lenge, fall i fall, men de siste øktene har de svømt uten. De går uti bassenget frivillig og ivrig - Foenix må jeg stagge så hun ikke tar sats og hopper uti over kanten, men venter til hun faktisk kommer til en av nedgangene. De blir jo også så vanvittig slitne av det - det er mulig å få motstrøm i bassenget, og det merker de.

Hvor latmannslufting det egentlig er, kan jo diskuteres, så lenge jeg må bade begge etterpå. Men det er jo godt med rene hunder også, særlig med tanke på gårsdagens tur, da jeg kom hjem med gjørmesprut til opp på knærne, og jentene var enda verre. Så nå snorker to nybadede, slitne jenter i sofaen, og ankelen min er smertefri og god siden jeg ikke har måttet bruke den i dag.



Swimming from Stine Bøe on Vimeo.

I går fikk de forresten også hver sin gode økt med lydighetstrening, og det var lærerikt for oss alle tre - det er alltid sunt for meg å bli kommandert, og å få gode innspill og kommentarer, så tusen takk til Jeanette for hjelpen!

X'en fikk gå gjennom hele klasse 1-programmet minus hinderet, og det er tydelig at vi må jobbe mer med konsentrasjonen der - lineføringen primært, ellers var jeg rimelig fornøyd. Men, med tanke på at hun ikke har vært trent siden juni i fjor, da vi trente et par ganger for å forsøke oss på ferdselsprøven for moro skyld, så er det lov til å være litt rusten og forfallen. Jeg har kjøpt en kilospakning med grillpølser, jeg, sånt blir det motivasjon av :D

Foenix var høy som en hippie, så vi jobbet litt med ro og konsentrasjon. Hun er så ivrig, så hun rekker å gjøre litt forskjellig før jeg får belønnet. Men, vi fikk inn fri ved foten-trening, med innspill fra Jeanette på hvordan jeg skal belønne for å få enda bedre posisjon. Vi trente sitt og bli - og det er griiiiisevanskelig, for hun sitter ikke i ro - hun vipper på rumpa eller stepper med frambeina for å vise at hun sitter, se jeg sitter, jeg satt meg en gang til, se jeg gjør det riktig da! Så hun må rett og slett lære seg å holde et moment over en viss tid før belønningen kommer. Men herlighet, hun har jo aldri vært lært noe, så jeg er fornøyd med henne - hun har knallprogresjon for hver økt, og er så kvikk, lærenem og lærevillig. Hun har mye mer fokus og konsentrasjon enn da hun var yngre, og hun har mer tålmodighet enn da hun var yngre. Den begynner å bli voksen, den også (herregud, hun er snart to år... Grøss...) Hun digger å få jobbe, selv om hun kan være et fyrverkeri jeg ikke alltid helt vet hvordan jeg skal få til å bli penest mulig, og ikke bare veldig mye farger og lyd.

Til slutt ble det også noen ordinære valpeinnkallinger, og du dæven hvor det kan bli bra! Hun vet ikke hva på plass betyr (på tur heter det kom, for ikke å vanne ut lydighetskommandoer), men hun er såpass keen på å være hos meg, at hun kom jo som et skudd hver gang jeg ga kommandoen, og løp i hundreogsnørrogførti - akkurat som mamma'n. En er ikke noe treige dyr, bare fordi en er store dyr. For henne ligger svenskeinnsitten veldig naturlig i hennes bevegelsesmønster - mens X'en komer inn på høyre side og går rundt. Jeg er en tilhenger av å la hunden velge; det vil si dyrke fram det som ligger latent i dem og er nærliggende for dem å gjøre. Så da jobbet vi en del med det - med gode innspill fra Jeanette for å unngå støting og få en pen avslutning - opprinnelig kom hun vel inn i skulderhøyde, klar for å glefse i seg den kvarte frolicen. Foenix kan ha godt av å trene litt ro og sansethet, men jeg vil ikke bedøve iveren hennes heller.

For øvrig har jeg bestemt meg for å slutte å kalle mor og datter Lille og Bittelille. Foenix var på vekta da vi kjørte forbi veterinæren i dag. Den er slettes ikke Bittelille. Jeg har tatt meg i å synes at hun har lagt seg ut, at størrelsesforskjellen mellom de to ikke er så påtagelig lenger, at jeg kan ta feil av dem på avstand. Det slo meg at det er mer bein å holde i da jeg klippet klør tidligere i uka. Det slo meg at fingrene mine måtte ha krympet, for de kunne ikke lenger få like godt grep rundt snutepartiet med bare en hånd. En ser jo ikke dag for dag endringene som skjer, men jeg må innse at valpen er i ferd med å vokse opp. Hun har lagt på seg cirka seks kilo på under et halvt år, hun har vokst ut av flere halsbånd, jeg trenger ikke lenger å justere kløven når hun skal ha den på seg etter at mora har brukt den...

August 2011 og august 2012. Apropos sammenligning, liksom:

Og nå som jeg har fått eget kamera tilå fungere igjen, kanskje det blir mer ferske bilder framover, så jeg kan se med egne øyne hvor stor hun har blitt.

Lydigere

Jeg har hatt komplett lydighetsaversjon siden X'en besto ferdselsprøven i juni.
Vel, jeg har vel hatt aversjon mot ganske mye forskjellig i det siste, inkludert denne bloggen. Så da har vi valgt å fylle dagene med ting jeg ikke har giddet å blogge om.

Men nå er jeg visst på vei ut av en lang dvale, og har lyst til både det ene og det andre.

I går var vi en gjeng som møttes for å trene lydighet i påskesola, og det var flere som synes det var gøy. Jentene fikk en økt hver, men vi trente kun med en og en hund på en liten parkeringsplass - det er ikke helt lydighetsføre rundt oss enda, med mye snø og is, men da kan en jo få input fra andre, kommanderingshjelp - og fotohjelp.

Foenix fikk den første økta, og jeg var spent på hvordan det skulle gå - hun har jo ikke vært med på lydighetstrening annet enn for sosialisering, og hun er i hvert fall sosialisert nok til å elske mennesker... Så dette ble en test på hennes vilje til å velge meg og hennes evne til å konsentrere.

Før jeg fortsetter, bør jeg kanskje gi et bakgrunnsbilde av Foenix.
Da hun var valp, trente vi jevnt og trutt med typisk valpetrening - holde kontakt sittende foran meg selv om jeg veiver hendene med godbiter og fristelser nærme og langt fra hodet hennes. Hun ble god på dette. Shitgod. Såpass god at hun lærte seg at kontakt kan kun opprettholdes rett foran meg, så uansett om jeg har forsøkt å trene utgangsstilling, lineføring eller fri ved foten har vissheten om en mulighet for belønning gjort at jenta har sprettet foran meg - men hun har blitt en liten råtass på å hoppe fortfort bakover, det skal hun ha! Jeg har gått så fort jeg kan i håp om å presse henne ut av bevegelsesmønsteret og tvinge henne til å bevege seg framover, og dermed få belønnet det i et forsøk på å snu henne. Men neida, den kan rygge i racerfart, den der!
Morsomt triks i og for seg, men det gjorde jo at jeg fryktet at jeg hadde ødelagt henne som konkurransehund før hun i det hele tatt hadde lært seg en kommando. Det er jo ikke det mest motiverende å tenke på, så da ga jeg beng i alt som het lydighetstrening veldig, veldig lenge.
De siste to-tre ukene har jeg derimot hatt lyst til å gi det en ny sjanse, og bestemte meg for å belønne henne når vi går tur hver eneste gang hun oppsøker meg på min venstre side og går riktig vei. Det har vært mange forsøk på mange etapper hvor hun har hoppet rett tilbake i posisjon foran meg, ryggende ivrig, etter første belønning. Men etter hvert rakk jeg å belønne med to kjapt suksessive godbiter før hun kunne sprette foran meg, jeg kunne øke til tre og fire og mange godbiter, og fikk dermed økt en motivasjon i henne for at kanskje venstresida i normal lengderetning har noe for seg også.
Den siste uka har jeg begynt å sette uuttalte krav, ved at hun må gå et steg eller to på min side før belønningen kommer. Hun må levere for å få betalt.

Så, på gårsdagens trening var jeg spent på hvor mange steg tilbake i prosessen vi måtte gå med den nye type forstyrrelser. Jeg slappe henne ut av bilen og begynte å gå fram og tilbake på den lille plassen vår. I og med at hun ikke vet hva hun skal, så jeg ingen grunn til å korrigere uønsket atferd på dette stadiet, og avgjorde at en kjapp hilserunde var greit for å få det ut av systemet. Men hun valgte meg nesten med en gang, og gikk bedre enn noen gang. Vi kunne gå syv-åtte steg uten belønning - bra kontakt og motivasjon hos henne, det, som ikke vet hva hun gjør! Hun ble med på helt om-vendinger, og var rett og slett helt herlig å gå med! Hun har allerede bedre posisjon enn mora, hun har større vilje til å jobbe med meg og diskriminere bort alt annet, og er så kul å jobbe med.

Misforstå meg rett - vi har mye, mye, mye igjen. Jeg tør ikke tenke på hvor lykkelig hun blir når vi starter med springmarsj, så jeg skal kvalitetssikre vanlig marsj før vi prøver noe annet. Jeg har ikke forsøkt venstre- og høyrevendinger enda. Hun kan ikke utgangsposisjon, hun vet ikke at hun skal sette seg når jeg stopper - og da jeg for moro skyld forsøkte å starte en fri ved fot fra sitt ved å si "på plass!" og gå som vanlig, spratt hun i front av meg som vanlig - jeg sa noe morsomt! Hun aner altså ikke hva det vi gjør heter - men hun virker som en hund som lett følger meg og kan få shapet inn en god del mønster, så er det opp til meg å fortelle henne hva det heter etter hvert. Det er en god start å ha en hund som vil jobbe, som har kontakt og som har konsentrasjon.

Gudene vet hva jeg har gjort for å få henne på det nivået...

Foenix har forstått hva fri ved foten handler om. Foto: Anette Henriksen.

Det er en lettelse når hunden begynner å forstå at kontakt kan opprettholdes også fra utgangsposisjon... Foto: Anette Henriksen.

Den hunden er så gjennomført søt, og synes det er helt oppriktig gøy å trene. Hun har ikke peiling på hva vi holder på med, men hun er villig til å forsøke veldig mye forskjellig for å se om det gir belønning. Foto: Anette Henriksen.

Hvem skulle tro at denne hunden nektet å bevege seg med kontakt med mindre hun hoppet bakover... Foto: Jeanette Hatteberg.

Jeg får litt gåsehud når jeg ser bildene som viser at hun går like bra som jeg selv følte at hun gikk - denne hunden tror jeg at jeg kan komme mye lengre med enn jeg klarte med mora. Du skal ikke se bort fra at jeg har lært noe... Foto: Jeanette Hatteberg.

I motsetning til sin mor, synes Foenix at leker er fullverdig belønning, og selv om vi ikke har trent noe sammen, har vi lært oss å leke sammen. Foto: Jeanette Hatteberg.

Under X'ens økt ble det fri ved foten, hvor hun var veldig på og ga sitt alt av kontakt og konsentrasjon - men det er klart at ni måneders treningsfri OG et anfall av sjalusi fordi jeg trente med datra først kan gjøre sitt med arbeidsiveren hennes. Hun kan ikke trenes for ofte, for da blir hun lei, rett og slett. Med mindre jeg kan bruke Foenix til å gire henne opp uten at hun bikker over, det skal bli interessant å teste utover.

Vi var også innom avstandskommandering, som var veldig bra. Hun fikk en innkalling, hvor jeg liker å tro at det glatte underlaget gjorde sitt for den slurvete avslutningen. Og til slutt ble det en utradisjonell fellesdekk som varte lenger enn jeg gadd telle, men hun lå i hvert fall som vanlig uten et eneste forsøk på å rikke seg, til tross for ymse forstyrrelser - for eksempel at de andre hundene i fellesdekken ble løst ut og fikk leke rundt seg.

Jeg skulle ønske jeg visste hva jeg gjorde i sin tid for å få en så god fellesdekk på henne, for jeg aner ikke hvordan jeg skal angripe den med Foenix...

Fellesdekk-trening.

BH

(Hvis noen trodde jeg hadde gitt opp bloggen igjen - frykt ikke. Jeg har bare ikke turt å skrive noe siden sist innlegg, redd for at jeg skulle røpe våre planer og jinxe hele dritten.)

Jeg hadde et overordnet mål for X'en i 2012, og det var bestått ferdselsprøve. Det er i og for seg et mål jeg har for alle framtidige hunder også, men en hund om gangen, og Foenix skal temmes før vi kan begynne å tenke konkurranser. Kanskje hun er klar i 2015. Ingen hast.

Anyway, ferdselsprøve og X'en. Jeg har hatt et ruvende fravær av treningsmotivasjon. Sist stevne vi startet var november i fjor, og da fikk jeg en skikkelig knekk, så vi la alt som heter lydighetstrening på hylla. Det er ikke vits i å trene om en ikke har tålmodighet, inspirasjon, motivasjon og glede av det. Så da ignorerte vi den sysselsettingen for en lang stund.

Utover våren begynte det derimot å løsne litt, og i april begynte jeg å snuse på terminlista for å finne en startdato til oss. Jeg tok også en tur til Line hos Kruttlappen hundeskole (vår faste og høyt elskede instruktør) for litt spark bak og litt gulrot foran. Etter det har X'en og jeg jobbet nå og da (kanskje mer da enn nå, men vi har tatt det når jeg har hatt overskudd og motivasjon) med fokus utelukkende på ferdselsprøva. Jeg meldte oss på ei prøve i mai, men så fikk jeg tilbud om å være ringsekretær på NKK Lillesand, og da takket jeg ja til det - jeg liker jo så godt å være ringsekretær, og det er alltids nye ferdselsprøver.

En ny granskning av terminlista ga meg et kveldsstevne - hurra! Det liker vi. Verken jeg eller X'en er summer lovers, vi synes det er tungt og slitsomt med varme og sol. Så vi foretrekker å ha vår konkurranseaktivitet på vår og høst, og finne på andre ting i varme sommermåneder.

Den siste uka har jeg forsøkt å gi meg og X'en en best mulig oppladning til stevnet - jeg må være rolig, jeg må ha et avbalansert adrenalinsnivå, og jeg må ha nervene under kontroll. Jeg hadde for lenge siden bestemt meg for at dette stevnet var utelukkende for å sjekke status og se hva vi må jobbe med videre før vi gjør et mer bevisst forsøk på tittelen. Dette var kun trening; konkurransetrening.
Lydighetstreningen har vært minimal, for ikke å gjøre noen lei - to kvikke repetisjoner for å se at ting fremdeles satt, en kjapp vending og fem skritt lineføring under en tissetur for å holde motivasjonen og nysgjerrigheten oppe.
For øvrig har jeg sittet stille og pustet med magen, nilest regelverket (det er ingen som kommanderer lydighetsprogrammet, så en må kunne det utenat - og en går cirka 400 skritt til sammen med lineføring og fri ved fot - med fastsatte vendinger og holdter, samt to andre lydighetsøvelser.

Torsdag skippet hundene frokost, for at X'en skulle være sulten og dermed mer på på meg. Vi beregnet god tid - ville ikke treffe på noen ettermiddagskø, var ikke helt sikker på hvor stevneplassen var, og ville ikke komme heseblesende og stressende. Det passet meg i grunnen godt å ankomme fem kvarter før start - og jeg klarte å puste normalt og avslappet hele tiden (å ha en splitter ny mobil med dingser å undersøke og random facebookoppdateringer hjalp også).

X'en har nettopp fått løpetid (typisk at den kom halvannen måned før forventet, nå som jeg hadde tenkt til å snuse på noen klasse 1-stevner også...) - men i RIK-programmet får en starte med løpetid.

Ferdselsprøven er tredelt, og første del er vesenstesten - en test for å se at hunden er såpass tilgjengelig og trygg at den kan slippes løs på konkurransebanen. Ekvipasjen går fram til dommer for å hilse, hunden scannes for å sjekke ID-chippen, litt prat, og that's it.
På grunn av løpetiden, fikk vi vår vesenstest på eget område, så det var fort gjort. X'en susset på mannen som skulle avlese chippen, og ellers satt hun i ro - vi har jo heller et overtilgjengelighetsproblem enn noe annet.

Om en ikke får bestått på første del, får en ikke fortsette til andre del. Om en ikke består andre del, får en ikke fortsette til tredje del. Om en ikke består tredje del, får en ikke tittelen.

Andre del er lydigheten, hvor to og to hunder går programmet - det vil si, en hund ligger i enkeltdekk mens den andre hunden går sitt program, også byttes det. Det vil si at hunden ligger i dekk i cirka ti minutter, med fører 30 skritt unna med ryggen til.

Først er det en jævlig lang lineføring, deretter en like lang fri ved foten. Så er det en sitt-øvelse, og deretter dekk fra holdt med innkalling. De to siste lydighetsøvelsene er altså enklere enn det en finner i klasse 1-programmet. Men det er all gåingen som er drepen - men dette er program tenkt mot tjenestehunder, og der skal selvfølgelig konsentrasjon, arbeidslyst, samarbeidsvilje og motivasjon være i fokus.
Løypa en går LF og FVF i er cirka som følger: 50 skritt rett fram, helomvending, 50 skritt tilbake hvor en skal innom alle tre tempovarianter i bestemt rekkefølge og med minst ti skritt på hver, høyrevending, tyve skritt, høyrevending, tyve skritt, helomvending, tyve skritt tilbake med en holdt når en er halvveis, venstrevending, 40 skritt, inn i en gruppe av fire mennesker hvor en skal gjøre et åttetall rundt to av disse, og avslutte med en holdt inni gruppa. Deretter ut av gruppa, kneppe av lina, gjenta manøveren med åttetall og holdt, før en går tilbake og gjentar løypa en gikk under lineføringen.

X'en var virkelig på - så på at hun tidvis lå litt foran meg, og hele hun viste at dette var kjempegøy! Jeg var nervøs for at hun skulle bare gå og gresse, snuse og være hormonelt tissetroll, eller speide etter kjekke karer - for sånn er hun på tur nå. Men jeg klarte åpenbart å jobbe godt nok opp kontakt og motivasjon før starten, og vi klarte å gjennomføre programmet!
Det var ikke pent å se på - det var uryddig, det var rustent og grovpusset, det var tydelig at hun har trent lydighet kanskje to timer til sammen i 2012 (og så takknemlig jeg er for at hun likevel kan hvile på tidligere års trening!), det var glimtvis dritbra og glimtvis elendig, og vi ville fått rævva poengsummer i en lydighetskonkurranse. Men på en ferdselsprøve holder det å stå, så ignorerer jeg lett om en får "tilstrekkelig", "godt" eller "meget godt" på øvelsen.

Jeg tror jeg holdt pusten gjennom hele lydighetsprogrammet, men jeg hadde også lave skuldre og tok meg den tiden jeg trengte. Det var dog godt å få bekreftet at det var bra nok til å stå, når vi endelig var gjennom.

Siste del, ferdselsbiten. Det er seks moment, hvor dommer vurderer hundens oppførsel, reaksjon, avreaksjon og hvor kontrollert og trygg for omgivelsene den er. Mens vi går langs et fortau/vei skal vi møte jogger både bakfra og forfra, syklist som passerer mens ringeklokka bjelles, vi skal møte en folkegruppe og jeg skal prate med en person, hund skal passere oss forfra og bakfra, vi skal passere kjørende bil, vi skal stå siden av bil med motoren i gang, og hunden skal bindes i en stolpe som jeg går fra og fremmed hund passerer etterpå. Fullt regelverk er på NKKs sider for de som ønsker mer detaljer - eller så er det bare å spørre!

Denne biten var jeg litt nervøs for, fordi det er lenge siden jeg har gått tur med X'en i bånd mens vi er i siviliserte strøk - her går vi jo tur alene, og lenka kneppes gjerne av. Det kan gå uker uten at vi møter andre mennesker på tur, så den passeringstreningen X'en har, er den hun fikk mens vi bodde i Oslo og måtte oppføre oss der :D

Cirka halvveis i løypa satt X'en seg for å tisse, og mens hun bøyde hodet for å spise gress sklei halsbåndet over hodet hennes. Selvfølgelig bykset hun to steg unna for å nyte friheten, og jeg tenkte at NUH strøk vi. Jeg fikk tak i henne nesten med en gang, og vi kunne fullføre løypa. Jeg var så sikker på at vi strøk, også så irritert for at vi strøk på noe sånt - så jeg var innmari glad da dommer sa at jeg hadde vist at hunden er kontrollerbar, og dermed så hun ikke så strengt på det (så nevnte ikke jeg for dommer at i slike situasjoner kan X'en få skikkelige raptuser og være en skikkelig kødd å få hanket inn - men så går jeg heller ikke på tur med så slakt halsbånd som det ble på testen, for jeg vil jo ikke at hunden skal kunne smette ut av lenka - vi skulle gå med helstrup, men feste lenka i kroken så det ikke kan stramme. Dermed ble løkka for stor, og den smatt lett over hodet.)

Summa summarum - X'en besto alle tre delene, og kan nå titulere seg med tittelen BH - den er offisiell og anerkjennes av NKK.
Så vidt jeg vet (og jeg kan ta feil, men jeg korrigeres gjerne) er X'en den tredje norske berneren som får denne tittelen (de to andre er BH Dreams Come True av Vianova og BH Nellyvill's Bam Boozle) - og den første tispa.
Hennes fulle tittelrekke og navn er nå JWW-08 Nord.JW-08 BH Xkumle X-Faktorer av Hiselfoss.

Denne tittelen betyr litt for meg, fordi vi har jobbet for den, det ligger mange timer og ressurser bak den. Vi vil aldri bli lydighetschampioner, men tittelen er en offisiell anerkjennelse av og bekreftelse på at vi har trent en viss mengde lydighet, at vi kan noe, at hun er en hund som brukes.
Det ble selvfølgelig feiret i går - frosne koteletter på X'en (og den flinke heiagjengdatteren hennes) - jordbær og kald cider på meg. La Dolce BH-Vita.

I og med at hun har fått løpetid og skal parres, skal jeg prøve å vende treningsmotivasjonen min som har våknet over på datteren, så kanskje hun kan lære seg noe konkurranserettet også. Men i dag skal vi bare hvile, også skal jeg fnise og glise hver gang jeg ser på X'en, og kjenne på følelsen av å ha klart noe vi har jobbet mot.

On an obedience-roll

Nei, jeg hadde ikke tenkt til å blogge på engelsk nå, men "on a roll" er så veldig beskrivende for hvordan jeg har følt det denne uka, og jeg kommer ikke på noe godt norsk uttrykk som beskriver det samme.

X'en gikk sist LP-stevne 26. november, og det var av ulike årsaker minimalt med trening og oppkjøring før det stevnet - så det er cirka to måneder siden hun har vært borti en lydighetskommando. Men denne uka var det oppstart for Nannestad og omegn hundeklubb etter juleferien, så da måtte vi jo sjekke status.

Tirsdag jobbet X'en og jeg mest med kontakt, rett og slett for å få henne i rett modus etter den lange treningspausen. Utgangsstilling og pirking på posisjon var også på agendaen - er 2012 året hvor vi skal få rettet opp de skeive holdtene hennes?
Jeg bruker mye lokking, for å få ledet henne inn på rett plass og belønnet det. Hun har fått lov til å slenge ned ræva vilkårlig så mange ganger, så da må vi bare gjenta og gjenta hva som er rett posisjon. Vendinger på stedet, to steg fram, innkalling på et stegs avstand og andre små bevegelser brukes for å få henne inn på plass - det er jo ikke det at hun skal komme inn eller følge med, men at hun skal plassere seg riktig, som er hovedmomentet i treningen nå.
Vi hadde også en økt med dekk under marsj, hvor jeg valgte å gå nesten tilbake til scratch med innlæringen, for å se hvor jeg har gått for fort fram. "Dessverre" hadde hun en veldig god forståelse for øvelsen og feilet så å si aldri, så jeg vet ikke hvorfor den øvelsen sviktet på slutten av treningsåret 2011. Jaja, jeg skal prøve å skynde oss sakte framover fortsatt, så dette blir en sikker, bankers øvelse.

Foenix fikk selvfølgelig også en økt. Hun er superivrig, så akkurat nå jobber vi med å få bort hopping og få bort biting etter fingre når jeg holder godbit. Strategien er enkel: Pøse på med godbiter som serveres i meget lav høyde for å motvirke lysten til å hoppe, og dermed minimere sjansen for at hun kjekser etter fingrene i spranget. Valpen er kvikk og lærenem, og skjønner ting fort, så jeg tror ikke jeg skal måtte jobbe med dette i evigheter. Hun trengte ikke mange godbitene på å skjønne at det lønte seg å sitte med blikkontakt, sååå oppmerksom og sitrende. Jeg digger henne! Siden jeg ikke hadde tenkt til å ha innsitt i front, begynte jeg også å plassere meg i korrekt utgangsposisjon mens jeg belønner - altså at jeg steller meg på hennes høyre side mens hun får godbiten, så hun får inn en forståelse av at det er DER det skjer.
Jeg forsøkte også på litt lineføringstrening, men da ble det bare hopping og spretting, så jeg må pønske ut en strategi der.

Torsdag var vi tilbake på Trandum for en ny treningsøkt.
X'en fikk først trene på forangående i line - jeg har sagt så lenge at jeg skal ta fatt i den øvelsen bare snøen kommer, og nå burde det være nok snø. Så fram med fakkelholderen, finne en grøftekant, og fylle holderen med godbiter.
Dette er en øvelse vi ikke har trent på siden april, så jeg hadde meget, meget lave forventninger. Men X'en har åpenbart tenkt en god del på forangående i line disse åtte månedene, og viste stor forståelse for hva hun skulle. Jeg ignorerte for høyt tempo og stram line i denne omgangen, men fokuserte på å belønne henne for å gå foran og i strak retning mot fakkelen. Det er en god start for videre progresjon, og jeg er så fornøyd med hunden min! Jeg klarte til og med å slutte før hun gikk lei og det enda var moro - flink fører!
Ellers jobbet vi med det samme som på tirsdagen, og i dag kunne jeg holde tempo i ruslefart forover og likevel få fine reaksjoner på dekken under marsj - me likes! Jeg må presse tempo opp til vår vanlige marsjtakt, men jeg er så fornøyd med at hun ut fra mine observasjoner reagerer med en gang. Hun har ikke klaskedekker, men jeg liker likevel reaksjonstiden hennes. Jeg skal begynne å innføre ekstern belønning bak henne på denne for å se om det gir enda bedre effekt.

Foenix fikk teste en ny strategi denne dagen - hun fikk nemlig et fullverdig måltid en times tid før treningen begynte, for å sjekke om hun blir mindre manisk opptatt av godbiten når hun er mer mett - slik at det kunne være lettere å få inn litt lærdom og struktur i den ivrige kroppen. Og jeg synes det fungerte fint - hun hadde nesten ingen forsøk på å hoppe, og de få forsøkene var på andre mennesker - vi må trene passering og sansethet rundt andre mennesker også.
Hun fikk bare hjernevasking på at godbiter serveres så lavt at hun ikke trenger å hoppe, og jeg stelte meg inntil henne for å få inn en utgangsposisjon. Etter hvert som jeg får minimert hoppingen kan vi avansere med litt lineføringstrening også, tenker jeg. Ellers trener vi kontakt, og skal innføre konsentrasjonsøvelser rundt forstyrrelser, og få hjelp av de andre til valpeinnkallinger. Sitt og bli vil hun nok også klare veldig bra, tenker jeg.

Jeg skal skynde meg langsomt med Foenix, og ikke slurve og skynde meg som jeg gjorde med X'en. Om det blir 2015 før Foenix debuterer i LP, spiller ingen rolle for meg. Vi skal ta oss all verdens tid. Hun er kvikk, lærevillig, kontaktsøkende og morsom å jobbe med - men det skal være mer i livet enn bare LP. Hun er faktisk en seks og en halv måneder gammel valp. Heldigvis er jeg i stand til å lære - mange av feilene jeg gjorde med X'en og har fått betale for underveis, har jeg foreløpig unngått å gjøre med Foenix.

For Foenix er det også viktigere at hun lærer seg hverdagsrutiner og dagligdags oppførsel - som å adlyde når jeg sier "vent" i ulike situasjoner, som å gå pent i bånd med eller uten X'en ved sin side, som å ikke leke med X'en når mora går i bånd og datra får løpe løs, som å passere andre mennesker uten å eksplodere av lykke, som å ikke hoppe på andre, som å kunne gå forbi en annen hund uten å leke, også videre.
Jeg var nok flinkere til å jobbe med disse tingene med X'en som valp - men så bodde vi sentralt da og det var nødvendig. Vi trengte ikke oppsøke situasjonene, vi hadde de i hverdagen, hver dag. Mens nå så går vi noen hundre meter i bånd før vi er i skogen, hundene sleppes løs, og vi kan gå en hel tur uten å treffe andre mennesker. Jeg får ta med meg Foenix inn til Jessheim en ettermiddag eller tre, og trene på ignorering, passering, kontakt og konsentrasjon. Hun er miljøsterk så det holder, men hun er også en veldig nysgjerrig og sosial valp. Den kan godt temmes litt, hehehe.

Jeg er veldig fornøyd med begge hundene på begge øktene, og det gir motivasjon og lyst til å trene igjen. Kanskje en trenger to måneders pause nå og da, for at det skal bli moro igjen.

Rapport fra konkurransekurs i lydighet

Det er allerede fem uker siden, så kanskje på tide å få blogget fra konkurransekurset X'en og jeg deltok på i oktober hos Kruttlappen hundeskole? Vi er jo litt fast inventar der, er lett med på flere kurs i året, og bedre attest kan en vel ikke gi innehaver og instruktører? I år ble det to kurs, skulle vært et tredje, men det måtte utsettes til en helg jeg ikke kunne - jeg håper jeg får mulighet til flere også neste år, særlig Foenix kan trenge kurs slik at jeg kommer i gang med treningen av henne etter hvert.

Anyways, jeg skulle blogge om X'en sitt kurs, i oktober i år, var det.
Jeg husker jo ikke alt, det er sikkert og visst, sånn går det når en blogger altfor sent. Det verste er jo at jeg blogger primært for min egen del, så jeg kan huske hva vi jobbet med og hvordan vi jobbet med det.

På lineføringen jobbet vi med en teknikk for å overraske X'en og dermed gjøre henne mer fokusert. Hun har en lei tendens til å miste posisjonen fordi hun hopper fram når vi starter og kommer seg aldri inn på rett plass. Derfor begynte jeg hver eneste gang med en 180 graders vending, slik at hun fikk brutt forventningene om hva som skulle skje. Vi hadde også mange vendinger generelt, for å vekke henne litt.
Jeg husker ikke om dette tipset kom på kurset eller på trening senere, men jeg har også begynt å gå mye på skrå, framfor rett fram - da må hunden jobbe mer med å holde posisjonen, og det blir annerledes enn å gå rett fram. Serpentiner, åttetall, 360 graders-vendinger - varier, varier, varier.

Vi jobbet også med hennes gjentagende skjeve holdter og manglende evne til å søke en god utgangsposisjon. Da brukte vi god, gammeldags føring - hjelpe henne på plass med godbiten. Gjenta og gjenta og gjenta og gjenta, hjernevaske hunden...

I og med at jeg hadde meldt på ferdselsprøve uka etter, måtte vi brått introdusere X'en for sitt under marsj, og pirke mer på dekk under marsj.
Begge hadde samme framgangsmåte, men en må selvfølgelig passe seg for ikke å trene på øvelsene samtidig, så en forvirrer hunden.
Gå sakte bakover, kommander, belønn når hunden har lagt/satt seg mens en fortsatt går bakover. Gjenta og gjenta, øk tempoet. Etter hvert kan en gå sidelengs, men sakker da på tempoet før en øker igjen. Til slutt kan en gå framover, først i sakte tempo, og øke jevnt og trutt til en har en fiks ferdig øvelse. Voila! Det var faktisk fascinerende og imponerende å se hvor fort X'en tok øvelsene, og da vi gjennomgikk hele FP-programmet på søndag gjorde hun to veldig fine øvelser i dekk under marsj og stå under marsj. Me likes!

Apporten jobbet vi også med - vårt problem er den lille konflikten som oppstår i om hun skal levere tilbake noe som er så morsomt. Taktikken ble å forflytte seg kjapt bakover når hun springer ut, for å trigge henne til å komme tilbake. Men jeg må stå rolig når hun har begynt å returnere, så det ikke skaper en jakt og girer henne opp. Jeg er ikke helt sikker på hvorfor, hva slags mekanismer som kicket inn hos X'en, men det fungerte i hvert fall bra og vi fikk kjappe og fine opptak og spontane returer. Innsitt og avlevering mangler, men vi tar det steg for steg. Det er så mange moment i apportøvelsen, og det må trenes hver for seg og på ulike måter.

I og med at vi har fått - fanfare - opprykket til klasse 2 i lydighet, går det an å titte litt på øvelsene som kommer der. Flere av dem er også i bruksprogrammet, men en som er helt ny og annerledes er ruta. Derfor hadde vi ei økt med den for å få innput til hvordan den skal øves inn.
X'en digger markører, og elsker når hun kan grabbe tak i en og børne rundt noen seiersrunder og æddabædda-leken. Men vi beholdt lenka på X'en, så hadde hun ikke sjanse til å stikke av med kjegle, og jeg korrigerte et hvert forsøk på å bite over, slikke på eller på andre måter kødde med kjeglene.
For øvrig sto vi rett opp og ned med slakk lenke foran ei ruta på 1x1 meter, cirka, og bare ventet på hva som skjedde. Jeg var passiv og kjedelig, og til slutt bevegde X'en seg framover - og da haglet kjøttbollene når hun befant seg mellom de fire! Det skulle ikke altfor mange forsøkene til før poletten falt, og hun oppsøkte ruta gang på gang. Vi angrep den fra ulike sider for å generalisere, og jeg sa "ruta" hver gang hun fikk belønningen. Så kan vi fortsette å trene øvelsen hjemme, problemet er bare at jeg har tre kjegler, så jeg må skaffe meg en fjerde. Også må jeg passe på å belønne mens hun står, og ikke når hun sitter, slik at jeg ikke får en hund som utfører ting før hun skal.

Innkalling med stå var vi også innom, det er en øvelse jeg har begynt på hjemme alene, og hun har hatt greie reaksjoner. Men med tips fra Line fikk vi enda bedre reaksjoner - nemlig ekstern belønning som sto bak henne. Da var det jaggu mye lettere å bråstoppe, så det skal jeg fortsette å bruke på flere slike øvelser.
Vi forsøkte det samme med avstandskommanderingen, da vi har slitt med at hun trenger to kommandoer for å sitte opp igjen. Men med belønningen rett bak, var det mye lettere å sprette opp.

Valpene var selvfølgelig med for å heie på mamma'n sin:

Juppjupp, en meget effektiv og utbytterik helg, vi lærte mye, fikk pirket en god del, var innom mye forskjellig og fikk mange gode tips med oss videre i treningen. At jeg deretter ble litt mett av alt som heter trening etter fire stevner/konkurranser og ditto forberedelseskjør i løpet av oktober, er en annen sak...

Flere bilder fra helga finnes på hjemmesiden, med direktelenke her.

To feil og du er ute

Første gang valpene kappet laptopladeren kan en si "uflaks". Men andre gangen det skjer, må en bare si "idioteier som ikke har lært". Valpene klarte å time kappingen i løpet av de beryktede dagene rett før ny innbetaling på konto, også var innbetalingen forsinket, så jeg måtte vente en uke igjen før jeg kunne ta meg råd til ny lader. Heldigvis hadde de kappet laderen på et annet sted enn sist - første gangen kostet ny lader nesten 800 kroner, men nå slapp jeg unna med en universaldel til 49 kroner. Men de trekkes i lommepengene, ja.
Det er for så vidt fremdeles snille valper, det er ikke mye de har tatt. Foenix tok av noen lister rundt trappegelenderet for flere uker siden, men de har jeg fremdeles og kan lime på igjen om jeg ikke skal bytte de ut. De har to ladere på samvittigheten, litt reklame, og to kubbelys. Jeg vet ikke hvorfor stearin er så godt, men de smasker det åpenbart gjerne i seg...

Siden sist har vi fått unna NKK Hamar. X'en var påmeldt i åpen klasse i et optimistisk håp om at hun hadde fått pelsen på plass igjen.
Særlig!
Hun er så langt nede i pels som jeg tror hun kan komme nå, og alt annet enn presentabel. Du vet hunden er særdeles naken når folk spør hvilken rase det er...

Og hvorfor X'en i det hele tatt var i Vikingskipet? Jo, jeg hadde selvfølgelig meldt på i LP1 også. Etter opprykket helga før hadde jeg bestemt meg for å forsøke å ha senkede skuldre og blåse i øvelser og poeng. Målet med konkurransen var å kunne trene på selve konkurransesettingen - forberede mentalt og ha fokus på hva vi gjør mellom øvelsene, hvordan vi går inn i ringen, hvordan jeg varmer opp, hva jeg gjør etter fellesdekk, før individuelt program, hvordan vi rett og slett får en bedre flyt og rytme i programmet, blir et bedre team og kan forbedre karakteren i helhetsinntrykk.

Jeg varmet litt opp utenfor ringen før fellesdekk for å få henne i rett modus og få kontakt. Vi var fjerde ekvipasje i fellesdekken, og hun satt og stirret utover i skipet på alt som skjedde, jeg slet med å holde kontakten hennes, og måtte ha dobbeltkommando på henne ned.

Jaja, jeg la henne i buret ved bernerringen, og gikk tilbake til LP-ringen for å se på Monica og Chilli som startet som nummer to. Med stor spenning og intens hoderegning kunne vi konstatere at hun til tross for null på fellesdekken klarte opprykket akkurat - imponerende! Gratulerer så mye, det er så fortjent!

Jeg hadde tenkt til å varme opp X'en litt uti programmet til den tredje ekvipasjen - men så viser det seg at de trakk seg etter fellesdekken, og det brått er min tur! Jeg løper tilbake til bernerringen, får X'en ut av buret, løper tilbake til LP-ringen og smetter innenfor ringbåndet...

Faens tette fører. Hvorfor må jeg bli så forbanna lydig? Jeg burde jo bedt om tid til å varme opp, jeg burde pustet med magen, jeg burde vært i stand til å få ringpersonalet til å vente på meg.
Jeg gidder ikke en gang å referere mer fra dette programmet - X'en var høy, hun hadde null kontakt, vi samarbeidet ikke, hun gjorde øvelser på gammel vane, fokus var all over the place, jeg ble frustrert, veien til helvete eskalerte for hver øvelse, jeg hørte folk ringside mumle om den stakkars hunden som ikke var startklar, til alt overmål satte X'en seg for å drite (og hun var godt luftet rett før fellesdekken), så fikk jeg kjeft for det av noen ringside, så sklei halsbåndet av X'en og hun tok noen kjeftende raptusrunder i ringen, og jeg var så forbanna på meg selv, så skuffa og så frustrert. Dette stevnet ble alt annet enn det jeg hadde tenkt det skulle få være, og jeg føler at den påmeldingsavgiften var noe så inni gamperæva bortkasta - jeg kunne like godt gått inn i åpen klasse og fått en "good" på grunn av pelsen, så hadde dagen vært fullbragt.

Som dere sikkert skjønner, har jeg ikke helt fått avreagert etter stevnet. Jeg vurderte en stund å droppe all trening og konkurransevirksomhet, dette var åpenbart ikke noe for oss, dette kan vi ikke, og det ble noen bitre tårer over skuffelsen. Jeg legger så mye følelser i alt jeg gjør, og da er nedturene så mye nærmere også. Jeg er et emosjonelt menneske, og med tanke på hvor sliten jeg er og hvor redusert helsa er for tiden, blir jeg mer sårbar. Men, det er ikke noe gøy å gjøre det bra om en ikke kan føle litt, så får en kjempe med nedturene også ;)

Valpene var med i bilen, men det var så varmt ute at jeg valgte å ta de med inn - det ble også rapportert over høyttaleranlegget om hunder som slet i varme biler.
Valpene entret Skipet sammen med sin mor og inntok omgivelsene med høy hale og attitude - dette var et morsomt sted! De fikk en runde hver alene rundt i Skipet, og syntes det var stas, men de var også flink til å ignorere og gå videre når jeg sa det. En kan ikke hilse på alle, nemlig. Standområdet hadde de også stor sans for; mange deilige lukter og tilsynelatende selvforsyning!
På et tidspunkt gikk Foenix med knallkontakt, uten at jeg hadde bedt om det, og da ble jeg så varm om hjertet! Flinke lille valpen!
Vi fant også en tom ring hvor vi fikk trent på å løpe fint og bli tatt på av "dommer", det nærmer seg jo valpeshow!

X'en er fremdeles verdens beste, og jeg vurderer å finne et LP-stevne til i år bare for å avslutte sesongen mer positivt. Men helgene er så få - hvorfor kan ikke noen arrangere et formiddagsstevne i hall en eller annen onsdag utover?

Nok er nok

Hundene og jeg tok en tur på trening i går, siden jeg fikk en fasjonabel invitasjon til middag på Den Gylne Måke først. Veldig koselig selskap i Siri og Jeanette, godt å skravle bikkje med bra mennesker!

På treningen ga jeg X'en en kjapp og lett økt. Jeg regnet med at hun var sliten etter helga, så jeg fokuserte på gamle øvelser og høy belønningsfrekvens.
Det vil si at vi gikk lineføring og jeg belønnet hyppig når hun var i god posisjon, samtidig som jeg forsøkte å gi henne noen overrasker ved å gå i åttetall og serpentiner - et tips jeg har fått for å få en mer oppmerksom hund, at det skjer mer i lineføring/FVF enn rett fram og vinkler.
Avslutningsvis tok jeg en avstandskommando hvor X'en for en gangs skyld reiste seg på første kommando - så da belønnet jeg det og avsluttet.

Deretter fikk valpene hver sin gode økt. Mye av økta består bare i å være med meg på banen, se på livet, hilse på hunder og mennesker, ignorere hunder, få belønning for å ha kontakt med meg, kunne kjede seg litt i bånd mens jeg skravler med folk, og slikt. Jeg var nemlig ikke flink til å gjøre det med X'en som valp - da skjedde det alltid noe, og hun har dermed slitt litt med å kjede seg, akseptere at det blir passivt en stund.

Valpene fikk også trene på utstilling, hvor jeg jobber med å stå pent, løpe pent, og få sjekket tenner og eventuelle baller av diverse tanter på treningsplassen.

De er så flinke, men også veldig forskjellige. Ringgi har et jevnt, bestemt tempo, bra steglengde - men synes det er lettest å løpe bak meg, da ser han jo hvor han skal. Stakkaren har jo ikke lært helt å gå i bånd enda, men med en godbit foran nesa løper han flott ved min side. Foenix, derimot, kan ikke få godbit per i dag, for da løper hun på to bein og hogger etter fingrene for å få tak i godbiten, det lille matvraket. Hun er mer energisk og har mye sprut, så hun må temmes litt for ikke å gallopere - men når hun traver, føles det også veldig godt i lenka, hun langer ut og hun vil med mer trening trolig fint kunne løpe litt foran meg i lenka, hvilket jeg synes er stilig.

De er også forskjellige når de skal stå - Ringgi er en traust traktor som står stødig og rolig på sine fire bein, han står og står og er bare pen. Foenix har mer makk i rumpa, er nysgjerrig på hånda mi som flytter på bakbeinet, skal bare slenge en suss i min retning, eller kanskje sette ei hoggtann i nesa mi, hun skal hoppe litt rundt og hun skal teste om hun får belønning for å gjøre andre ting også. Men herlighet, de er drøyt tre måneder gamle, og viser kjempefin progresjon for hver gang vi trener. Foenix har begynt å forstå at det lønner seg å stå med fire bein i bakken for å få godbit, og om hun bare kan stå rolig kan en jo få flyttet litt på noen bein også :D
Misforstå meg rett - de får korte treningsøkter, med lave krav og mye belønning - alt skal være positivt og som en lek for valpene.
Jeg er så svak for Foenix, hun er en valp som spruter av iver, hun har så mange kreative ideer, hun lærer fort, og hun logrer hele tiden. Jeg er så glad for at jeg beholdt henne.

Jeg fylte bilen med bikkjer og dro på trening i dag også, men jeg kjente da jeg kom dit at jeg var møkkasliten og lei, det har vært stevne og trening tre dager på rad, nok er nok, dette var jeg lei og orket ikke. Så jeg dro igjen etter ti minutter, og har slækket i sofaen resten av kvelden med en snorkende X'en vekselsvis i armkroken og fotenden. Det blir ikke mer lydighet på noen dager nå, jeg er ikke så hardcore, vi liker avveksling både tobeinte og firbeinte.

I rykk og napp

Da er konkurransehelgen vel overstått - med D-spor på lørdag og lydighet klasse 1 på søndag la jeg kanskje terskelen høyt etter et halvt år uten konkurranse, men det er ikke så mange stevner å ta av på høsten, og jeg ville få sjekket mest mulig om hvor X'en ligger på de ulike øvelsene, så vi vet hva vi skal fokusere på i treningen framover.

Lørdag førte bruksstevnet oss til Larvik. Jeg følte meg ikke helt opplagt for dette etter bare to timer med søvn - og den ene timen ble en bonustime da jeg klarte å forsove meg, og bråvåknet fem minutter før jeg skulle ha reist! Det ble ikke bedre tid av dårlig merket omkjøring i Oslo heller, så jeg var litt stresset og oppkavet. Heldigvis hadde jeg beregnet god tid nedover, så jeg endte med å ankomme kun ti minutter etter planen.

Spor var første post på programmet. Terrenget lå på andre siden av et stort jorde, så vi tok med oss hundene og bandt i skogkanten mens sporene ble lagt. For vår del er det egentlig en fordel, for X'en blir så utrolig motivert av å se meg gå ut spor.
Terrenget var en blanding av knusktørt/dødt og veldig vått. Vi krysset to småbekker og gikk langs en annen, blant annet.
X'en var høy da jeg selet på henne, og jeg fryktet at hun skulle koke over. Men det gikk veldig bra når hun fikk starte på sporet sitt, hun visste jo hva hun skulle.
Hun holdt et fint tempo, var ivrig og jobbet lekent og villig. Jeg synes hun gikk veldig bra til seg å være, og fulgte godt der jeg mente å huske at jeg hadde lagt sporet. Som vanlig sjekker hun ut i flere retninger ved sporets start og ved vinkler, men ellers synes jeg hun gikk bra.
Første pinne plukket hun og gikk videre med, men da jeg så at hun hadde funnet den fikk jeg lett kalt henne til meg for avlevering og ros. Hun fortsatte også lett på sporet videre, og det har vært et problem i treningen for henne - mulig jeg roser for mye så hun mister takten, og må finne en bedre balanse der.
Andre pinne gikk hun over, uten at jeg helt vet hvorfor - mulig det gikk litt for fort der, eller at hun bare ikke er pinnetrygg nok enda.
Sluttpinnen fant hun lett, og selv om vi ikke har gått så lange spor siden før parring, var hun mer enn klar for å gå mer.
Dommer ga oss 7 poeng i sporet, og med tanke på at det automatisk er to poeng trekk for å gå over en pinne er jeg kjempefornøyd. Han synes hun hadde litt mye pendling her og der, men jeg vet jo at hun gikk kjempebra til seg å være - mer trening og mer rutine, så vil hun gå stødigere også.
Dommer og "ringpersonellet" i Larvik og omegn Hundeklubb var for øvrig meget hyggelige bekjentskap, og de kom med mange gode treningsråd videre. Også ble jeg så varm i hjertet når dommeren etter sporet snakket om "når dere kommer til C-klassen" (at jeg da kan plukke pinnene som X'en går over, om jeg ser de selv). Tenk at noen tror at vi kan komme oss videre?

Tilbake til klubbhuset var det budføring og lydighet.
Budføringen nullet vi på - X'en flyttet seg ikke før på tredje kommando, og da tok jeg et steg fram samtidig. Etter avtale sørget figurant da for å være skikkelig klovn og moro, slik at det ble en fin treningsøkt for de hundene som ikke gjorde øvelsen. På figurantens kommando kom X'en tilbake med en gang. Men, som jeg kan huske har vi trent budføring en eneste gang etter parring, så kanskje ikke så rart om X'en ikke husket hva det handlet om?

Gressbanen var ikke helt plan, det var gjørmete og tungt å gå etter alt regnet som har vært, og jeg fikk aldri noen bra rytme der ute. Det er ingen god unnskyldning, men litt forklaring.
På lineføringen kom jeg aldri helt inn i rett tempo og flyt, og da kan ikke hunden gå så bra heller. X'en hang, jeg brukte lina mye, hun fikk ikke med seg alle holdter, de hun fikk med seg var skjeve, jeg brukte dobbeltkommandoer og det var en pine å gå en lang og krevende lineføring. 6 poeng var bedre enn forventet, jeg trodde vi strøk.
Null fikk vi derimot på forangående i line som vi sto over, dekk under marsj (enda så mye vi har trent på den dekket hun ikke før jeg hadde gått unna og snudd), apportering (hun ga meg fingeren og nektet avlevering) og hopp over hinder (hun landet skjevt, la seg enda skjevere og gikk dermed rett fram og rundt hinderet på vei tilbake).
Men, jeg trøster meg med at hun har to bankers øvelser som - bank i bordet og kryss fingrene - ikke svikter. På innkallingen fikk vi 9.5, noe trekk for skjev sitt. På fellesdekken fikk vi full score.

Det ble 142 poeng til sammen, og en fjerdeplass av seks møtte - så det var flere som hadde en vanskelig dag.

Jeg er på den ene siden skuffet over lydigheten, og på den andre siden er jeg ikke overrasket - vi trenger mer trygghet og generalisering på de øvelsene. På en veldig god dag kunne hun gjort det bra, men det var mer nærliggende at en øvelse ville gå dritt. Men at alle skulle gå dritt? Jaja, vi skal ikke gi oss. Om vi får bare 5 i alle øvelsene vi nullet på nå, og beholder øvrige poeng, er det mer enn nok til opprykk, faktisk. Vi er 18 poeng unna å få et godkjent spor, og det er det vi har som mål i bruksen per i dag.
Det er ikke flere stevner i år, men da har vi et halvt år til å trene for vårsesongen. Da, dere!

På vei hjem stoppet vi i Sandefjord for å besøke Miko (Latrudas Fingers Crossed), men det besøket skal få en egen blogg.

Lørdag kveld var jeg så sliten og trøtt etter en lang dag, så jeg vurderte sterkt å droppe søndagens stevne. Heldigvis var det senere oppmøte og kortere kjøredistanse, så jeg kunne sove litt lenger, og kom meg likevel opp og avgårde søndag morgen. Jeg krysset fingrene for startnummer i andre fellesdekk, slik at jeg kunne lufte hunder, spise frokost, tisse og våkne litt på stevneplassen.

Dumt.

Jeg hadde startnummer 1, jeg...

Jaja, jeg fikk luftet X'en godt, og jeg fulgte deretter planen om å korrigere ethvert forsøk på snusing rundt og i ringen.

Tannvisningen gikk supert, 10 poeng, og hun satt med super kontakt mens dommer hilste på de øvrige ekvipasjene (åtte ekvipasjer i fellesdekken) - vanligvis en veldig kjedelig ventetid for X'en som gjør at hun tester ting. Jeg pratet lavt til henne, roste og skrøt av henne, og hun så skikkelig fokusert og oppmerksom ut.
Fellesdekk - hun la seg kjappere enn vanlig, og lå helt stille - tidvis med flatdekk uten at jeg noen gang har bedt henne om det. Hun var kanskje någet kjapp opp igjen etterpå, men dommeren så ikke det, og vi fikk 10 poeng. Dommer kommenterte at hun var kjapt opp og ned for å være så tung.

Deretter ut for oppvarming, og jeg klarte å holde meg rolig, ikke føle et press på å komme tilbake i ringen. Jeg fikk gjort det jeg ville, og jeg sørget fortsatt for at hun ikke får snuse og sose rundt, med kontakt på vei inn i ringen igjen.

Lineføringen var særdeles mye bedre enn dagen før, men litt tauing ble det... Sakte marsj var heller ikke så pen og hun falt noe ut. 7.5 poeng.
Under dekk fra holdt stoppet hun under innmarsjen for å klø seg. Jeg gikk tilbake for å hente henne, og resten av øvelsen gikk supert. Dommer sa jeg egentlig hadde brutt øvelsen ved å gå tilbake, men fordi hovedmomentet ble så bra utført skulle han være snill og gi oss 5 poeng. Da vet jeg i hvert fall det til senere - heller vente på hunden/kalle henne til meg, enn å gå tilbake til henne. Jeg tok ikke i henne, men startet innmarsjen på nytt fra der hun satt.
Innkalling fra sitt, 9 poeng. Rask respons, kjapp i farta, skjev sitt - jeg digger henne der!
Stå under marsj 7.5 poeng. Hun har en lei tendens til å sakke av ved innmarsjen, så jeg må jobbe mer der - jeg safer nå inn øvelsen ved å slenge på en "stå" mens hun bremser ned i god tid før dommeren, og likevel går hun et par steg etterpå. Møkkaøvelse...
Fritt hopp over hinder bragte oss 9 poeng. Hun satt rolig, kom kjapt og ivrig, og det var sikkert den skjeve sitten som trakk for oss. Jeg klager ikke!
Avstandskommandering 8 poeng - jeg måtte ha en dobbeltkommando på oppsitten. Det skjer ofte, men vi jobber med det.
Helhetsinntrykk 7 - det er min skyld og handler om hvordan jeg fikler med X'en mellom og før øvelsene. Jeg må få mer rutine og trygghet der.

Jeg var kjempefornøyd da jeg gikk ut av ringen - X'en var tidvis heit og småbjeffet mellom et par øvelser, men jeg holdt hodet kaldt og hadde henne under kontroll. Jeg klarte å puste og jeg følte meg rimelig komfortabel i konkurranseringen - det var stor forskjell fra dagen før. Så uavhengig av poengsum, var jeg godt fornøyd med denne gjennomkjøringen.
Jeg husker aldri poengene jeg får underveis og koeff'ene, så jeg ante ikke poengsummen. Dog fikk jeg etter hvert et håp om en god plassering, når jeg så den ene ekvipasjen etter den andre nulle på både en og to øvelser. Jeg har ikke altfor god konkurranseselvtillit, så i LP håper jeg alltid at jeg ikke skal bli sist, at vi i hvert fall skal klare å slå én ekvipasje, at vi ikke skal være dårligst.

Det var 18 påmeldt i klassen og tok sin tid, så X'en fikk hvile i bilen med griseøre, mens jeg tok ut valpene hver sin gang, og fikk i meg noe frokost.

Så var det tid for premieutdeling. Det ene nummeret etter det andre ble ropt opp, og jeg ventet på å få høre startnummer 1. Poengsummene ble høyere og høyere, og jeg begynte å få puls og religiøse takter, mens jeg ba om at jeg ikke måtte ha fått 159.5 poeng. Hva som helst, bare ikke det. Jeg prøvde å roe meg ned, kritikken min måtte være glemt eller ligge feilsortert, det kunne ikke ha gått så bra - vi fikk jo bare 5 på dekk fra holdt, det var ikke et perfekt stevne.
Og så kom det - på fjerdeplass, katalognummer 1 med 160.5 poeng! Åh herregud som jeg jublet - førstepremie og opprykk til klasse 2! Jeg måtte felle noen tårer mens jeg bare lo, og måtte ta imot en pose med godbiter, sløyfer og en pokal. X'en tok av når jeg ble så emosjonell, så først nappet hun kritikken ut av hånda mi og fikk revet den i fem biter før jeg fikk stoppet henne. Så flerret hun opp bæreposen, og uten at jeg vet hvordan det skjedde knakk lokket på pokalen også! Fine lydighetshunden, det! :D

Prikken over i'en ble fotografering av oss fire som fikk førstepremie - det føltes så bra å få være med på et slikt bilde, endelig var vi en del av kremen!
Noen ler sikkert av meg, men jeg var så innmari glad for å få til dette, og det betyr så mye for meg.
Jeg vet at det ikke var noe solid opprykk, men hey, grensa går ved 160 poeng, og nå var vi på rett side.

Vi kommer ikke til å sprette opp i klasse 2 med en gang. Vi trenger fremdeles mer konkurranseerfaring, jeg trenger mer rutine og trygghet, og vi må bli mer stabile. Dessuten har vi ikke klasse 2-programmet inne. Flere av øvelsene er også i D-spor (hinderet, dekk under marsj, apporten), så jeg kan bruke bruksen til å få sjekket status for klasse 2-programmet. Vi har en lang vinter å trene på, så får vi se hva som skjer når snøen går.
Vi har inne et par påmeldinger til i klasse 1 i år, og jeg er forberedt på at vi kan være nede på lave poengsummer igjen da. Men det var innmari moro å klare opprykket i helga, da fikk jeg fornyet tro på at vi har noe i dette gamet å gjøre. For ikke å snakke om at det faktisk er et halvt år siden vi konkurrerte sist og X'en har hatt minimalt med trening mellom parring og valpelevering, så dette er knallbra! Jeg er imponert over henne, også at hun presterte enda bedre på konkurransedag nummer 2!