Stakkars X'en!

Vi hadde en fin helg, som fikk en brå slutt.

Lørdag fikk hun fin tur og lek med en staselig bernergutt. Katter fikk hun også hilse på for første gang, de som har vært så spennende så lenge, men bare stikker av. Men disse kattene var jo vant til slike dyr, så der var det mulig å komme helt inntil og snuse. Spennende!
Søndag arrangerte Osloavdelingen i NBSK svømmedag, og X'en er jo rimelig begeistret for å komme til Holt Hestesenter. Hun blir flinkere og flinkere for hver gang. Nå svømmer hun godt over en halv kilometer, og jeg merker framgang både på tempo, teknikk og ikke minst kondisjon. Og jeg synes jeg merker det på muskulatur og bein. Hun blir helt i hundre når vi kommer dit, småbjeffer fra rundkjøringen fem kilometer før, og går på bakbeina fra bilen og inn til bassenget. Så på søndag bestemte jeg meg for at det er lov til å være sanset, selv om en er ivrig. Det er utrolig hva den hunden gjør for et par frolic, og med et enkelt krav om kontakt, samt at en må sitte foran hver dør (det er tre dører mellom bilen og bassenget) kom vi oss helt fram på fire bein - utrolig! Kanskje oppdragelse har noe for seg, likevel?

X'en har enda ikke skjønt at det er mulig å bare gli ut i vannet fra nedstigningsrampa; det er bare å trekke til seg beina og flyte ut. Neida, her må en ta sats og hoppe uti. Da ser det gjerne slik ut:

Men hun kan svømme ordentlig også, hun har fin rytme og jevnt tempo, og drikker nesten ingenting lenger...


Etter svømmingen stoppet vi hos gamle venner vi ikke hadde sett på en stund - Linda og Mikkel. Sistnevnte og X'en var jo gode lekekamerater gjennom valpetiden fram til ettårsalderen, men så flyttet de til Kløfta og da har møtene blitt sjeldnere. Men de kjente hverandre ganske raskt igjen, og lekte som de gjorde før - rundt og rundt i full fart, X'en med innersvinger når Mikkel ble for rask.
Linda disket opp med nystekte vafler - laget på egg fra egne høner, og vi koste oss i solveggen, jeg fikk til og med farge! Ja, vi snakker rødfarge, jeg får jo aldri noen annen farge...
X'en fikk forresten hilst på nevnte høner. Døra inn til hønsehuset sto åpen, Mikkel er jo vant til at de er der. Mens X'en i full nysgjerrighet spratt inn døra. Linda og jeg var rimelig kjapt oppe på beina og inn etter. Der sto X'en midt i sagflisen med tre høner rundt seg, skakket på hodet og grublet fælt. Hvar var dette? Hun fikk snuse litt mens jeg holdt henne i halsbåndet, og hun syntes de var sååå spennende. Hønene er godt vant med Mikkel, så de lot seg lite affisere, hva var vel en hund fra eller til? Sosialisert fjærkre, med andre ord. Men en behøver jo ikke å ta noen sjanser, så X'en ble eskortert ut og døra til hønsen lukket. Hun var bortom døra flere ganger, helt klart spennende, det er godt hun ikke er et menneske som kan mase om å få seg en egen høne...
Men Mikkel var jo stas han og, og de lekte og løp og herjet og freste i snøen.
Batteriet på kameraet døde på seg, men jeg rakk jo å få noen standard løpebilder på brikka:

En kortversjon...


...og en langversjon av X'en.




Full fart, råmoro!

Leken tok derimot kjapt slutt da jeg så at hun avlastet det ene frambeinet. Ved nærmere ettersyn viste det seg at den øvre kloa på venstrebeinet var knekt - den sto rett til værs, framfor å peke nedover. AU! Ikke noe blod, vi hørte ingen hyl før jeg kom borti, og jeg aner faktisk ikke hvordan det skjedde til tross for at de var i nærheten hele tiden. Men hun fikk gå i bilen, mulig jeg er hønemor, men en tuller ikke med brukne klør.

Så i dag ble det veterinærbesøk. Da jeg dro fra jobb var kloa der enda, men da vi kom fram til veterinæren var den falt av. Men det var likevel nødvendig å rydde opp i bruddet og rense såret, så hun ble dopet ned og reparert.
Mens hun ble stadig slappere og mer døsen fikk jeg skikkelig vondt i mage og hjerte - jeg ble brått så redd for å miste henne, og jeg fikk flash av tidligere hunder når vi har måttet avlive dem. Det var jo en enkel rutinegreie hun skulle gjennom, men det gjorde vondt å se henne svinne og visne. Jeg måtte forsikre meg om at de hadde telefonnummeret mitt i fall noe skulle skje, før vi ble sendt avgårde til apotek for å kjøpe smertestillende og antibiotika. Veterinæren regnet med å trenge en time, og det er ingen hjelp i at vi sitter rastløs på venteværelset.

Vi kom tilbake etter nøyaktig en time, og fikk komme inn til X'en. Først da, ifølge veterinæren, bevegde X'en på seg. Ellers hadde hun ligget rolig og vært ganske så borte, og vært en enkel pasient. Men da hun så oss måtte hun løfte litt på hodet og logre svakt. Men fysj så tungt hodet og kroppen var!
Jeg fikk parkert bilen nærmest mulig, så hun ikke måtte gå så langt, men hjemme måtte hun stotre seg opp trappene til tredje etasje. Hun sjanglet og skled, det hjalp jo heller ikke at en nabo hadde funnet ut at dette var dagen for å vaske fellesarealene, og hadde gjort det med enorme mengder vann og såpe. Men vi kom oss opp, og rett inn på teppet sitt. Der sluknet hun og var borte i over tre timer, kun avbrutt av et par klynk.
Men etter tre timer hører vi noe subbe seg over stuegulvet og inn på kontoret hvor Hans og jeg sitter. Lett sjanglete, med store øyne som går i kryss og en lang tunge, titter dyret inn rundt hjørnet. Hun ser ut som om hun tar sats, før hun får veltet seg inn fra gangen til kontoret, og blir stående med svai i knærne og bedende blikk. Mat!
Så hun får en liten klatt med vom, før vi begir oss ut for å tisse. Det går sakte og trygt nedover trappa, med en liten sjanglepause halvveis. Men vel ute får hun fart på seg, og omtrent jogger bortover asfalten. Dog orker/klarer/gidder hun ikke løfte frambeinet noe ekstra, det er vel uvant, så hun får en sånn herlig svusjelyd når potesokken treffer asfalten. Men hun holder rytmen. Jeg prøver å lede oss utenom sølepytter og finne trygge områder å gå på, men før jeg får sukk for meg har hun hoppet opp på toppen av en brøytekant, hvor hun setter seg ned og tisser. Og tisser. Og tisser.
Vi kommer oss greit inn igjen, og nå ligger hun jammen rett ut mellom kontorstolene til Hans og meg, og ble nok litt sliten av hele ekspedisjonen. Ikke så lett å være i bakrus. Hun våkner og klynker litt, jeg antar det er smertestillende og/eller dopet som er på vei ut og påvirker henne.
Hun klarte dog å finne litt energi til å forsøke å få av noe plastikk som titter opp av potesokken, så hun får sove med skjerm i fall hun vil forsøke igjen.


Hjemme fra veterinæren


Bevisstløs kosestund. Det er ikke noe godt å se de så langt borte, mens de klynker, en føler seg hjelpesløs.

Hun skal holdes mest mulig i ro i hvert fall til og med onsdag, så vi får finne på noe hjernevirksomhet innendørs. Årsaken er at bandasjen ikke skal bli våt og såret få ro til å gro bittelitt først. Helst skal hun være i ro til vi har vært på oppfølgingstimen til lørdag, men vi får se hvor lett det er. Hun har i hvert fall fått seg potesokker som dekker "tommelen", så hun kan gå litt om det skulle være nødvendig. Det blir ikke noe mer svømming på en stund, men om såret gror som det skal og det ikke går infeksjon eller betennelse i såret, skal hun kunne ha normale turer fra og med neste uke - forutsatt potesokk. Så får vi håpe at ting gror som det skal, og at vi klarer å holde såret rent og tørt nå som mildværet kommer.

Bergen, Even og lingvistikk

Jeg glemte jo helt å ta med resultatene fra utstillingene som har vært i Bergen i helga! Jeg ble jo så fokusert på LP - tenke seg til at JEG glemte utstilling?

Vi sender de hjerteligste gratulasjoner til Birgit og Sonny, som ble BIR med CACIB. Og det ble de faktisk i fjor også, for jeg blogget om det da også. Så ønsker vi bedre lykke neste gang til de to juniorene som debuterte, kan ikke være vakrest hver helg.

Vi må selvfølgelig også gratulere X'ens fine pappa Ola, som på nuffeklubben lørdag ble BIR og på NKKs utstilling søndag ble BIM. Lørdag ble også X'ens mamma Lina BIM! Også søndag ble hun beste veteran. Og jaggu var det ikke en av disse beryktede pene halvbrødrene som stakk av med certet på lørdag, nemlig Yaban.

Ellers er det lenge siden jeg har skrevet noe om Even - han har det fremdeles bra. Han fikk noen tenner trukket for litt siden, som var blitt så stygge og hadde gitt betennelse i tannkjøttet. Vi kviet oss veldig for å legge en så gammel hund i narkose, men fant ut at vi ikke kan la hans allmenntilstand lide for vår redsel for å miste ham. Veterinær mente at tennene kunne gi store plager på sikt, så da gjør en grep, uansett hvor vondt en har i magen mens det skjer. Men Even er en fighter, og kom seg velberget gjennom det. Han skal jo leve evig!
Det er faktisk mye mulig at han reinkarneres mens han lever, i hvert fall har han gått i barndommen og blitt fantegutt. Han som alltid har vært Dum & Deilig, han som alltid har vært en uproblematisk hund. Neida, nå som han har bikket en del år har han funnet det for godt å bli uoppdragen! Så nå stjeler han, herper og bryter regler.
Den siste rampestreken skjedde her om dagen. Pappa forlot han hjemme for å dra på en kort jobbtur. På kjøkkenbenken lå det en diger pose med fuglefrø...
Pappa kommer hjem fra jobb, og møtes av en glad og fornøyd Even. Men hva henger ut av munnen på Even? En plastpose. Og hva skulle vært i den plastposen? For eksempel alt det som lå strødd utover kjøkkengulvet?
Pappa så faktisk ikke humoren da jeg knakk sammen i latter mens han fortalte det, og ikke hadde han tatt bilder heller! Jeg skjønner det ikke.

Noen påstår at når en gammel hund går tilbake til valpetiden på den måten, så er det et tegn på at de snart går bort. Men, nå har Even vært slik i hvert fall et halvt år, kanskje mer, så jeg velger å tro at han bare har blitt litt dement hva gjelder regler, og utnyter amnestiet en gir til gamle hunder. Ikke var han slik som valp heller, så jeg tror han bare har ren og skjær moro, og har funnet seg en ny rolle som rampegutt. Kanskje han trenger litt mer action som enebarn?
Har jeg for eksempel fortalt om epleepisoden? Pappa hadde liggende en pose med seks-syv epler på kjøkkenbenken, innerst i en krok. Og mens han igjen var bortreist, klarte altså Even å stå på bakbeina, smyge hodet langt nok inn til å få tak i posen (jeg vil tro det er en liten meter fra hjørnet og til kanten på benken), og dra med seg ned på gulvet. Der har han først åpnet posen, og tatt ut et eple. Han har satt tennene i eplet, men grøss så surt, har han helt klart tenkt, og lagt det fra seg. Deretter har han med optimistisk freidighet tatt tak i et nytt eple, satt tennene i det - men grøss og gru, det var jo like surt! Kan det tredje være like ille? Ja, det kunne det. Og det fjerde. Alle eplene hadde bitemerker, men det var ikke tatt en eneste bit av eplene. Men han skal ha for pågangsmotet, han ga ikke opp før alle eplene var testet. Raringen...

Ellers var det feil da jeg på nyåret høytidelig utropte Even som andre mestvinnende veteranhanne i raseklubben. Det var skjedd en glipp, og feilen var vår alene. 31. januar 2008 glemte pappa å ta en vurdering på om Even skulle gjøre et comeback i ringen, slik at han i så fall kunne ha meldt seg inn i raseklubben for at Evens resultat kunne være tellende på mestvinnendelistene.
Det er nemlig slik at medlemskap i raseklubben må være betalt innen 1. februar samme år for at en skal få bli med på mestvinnendelista.
Even gjorde comeback i utstillingsringen 17. august 2008 - etter nesten syv års fravær fra ringen, og pappa hadde ikke vært medlem av raseklubben på lenge. 31. januar 2008 var det ingen i hele verden som så for seg at Even skulle stilles igjen. Det var ikke før i begynnelsen av august at Stian sparket meg og pappa i rumpene, og lurte på om det ikke var på tide å stille "barnebarnet" i veteran. Og siden det likevel var gratis på Østfoldspesialen, fikk han bli med der. Så ble en gnist tent, og resten er historie.
Even ble stilt fem ganger i fjor, fire ga resultat som fikk være tellende på mestvinnendelista. Men det var ikke før på nyåret at medlemskapet ble sjekket av raseklubben. Jeg trodde forresten det ble sjekket etter hvert som en ny hund kom inn på lista.
Jeg tenket overhode ikke på det - jeg er jo medlem og anser Even som min, det er en gammel formalitetsårsak som gjør at pappa sto som eier. Og uansett var det ingenting vi kunne gjort for at Even skulle få gyldige resultat til mestvinnendelista - fristen gikk ut et halvt år før han ble påmeldt. Det i seg selv er jo alltid et diskusjonsspørsmål - hva med nye valpeeiere som ikke melder seg inn i tide, og som har en junior som får med seg tre-fire tellende utstillinger på slutten av året? Hva med hunder som gjør comeback? Skulle det heller vært krav om medlemskap innen hundens første tellende utstilling? Det er ingen big deal, det betyr ikke all verdens, et sted må grensa gå (selv om jeg ble litt lei meg over å bli "diskvalifisert") - men det viser at begrepet mestvinnendeliste er feilaktig.

Avdeling Oslo og omegn tok det etter innspill fra meg opp på samarbeidsutvalgsmøtet i februar - kan en kalle mestvinnendelista noe annet? Navnet er feilaktig og misvisende, så lenge ikke enhver hund som vinner får være med på lista. Tanken ble avvist med begrunnelse i at klubbmester kåres på rasespesialen - og det er et billig argument for å slippe å tenke, for det finnes nok ord i det norske språk til at en kunne finne noe annet. Vi må ikke velge enten mestvinnendeliste eller klubbmester, må vi vel? Blant klubbens over 1.000 medlemmer må det være noen med såpass rikt språk at det går an å fremme et forslag til nytt navn på en konkurranse som ikke kårer den mestvinnende, men som kårer den hunden som har vunnet mest hvis eier meldte seg inn før 31. januar samme året. Hva med å kalle det klubbvinner? Eller hva med å gi klubbmesterne i pinsa en annen tittel? Kall de spesialvinner i lydighet klasse 2 2009, kall de Pinsemester 2009, og kall årskonkurransen et klubbmesterskap. Eller kall det en årskonkurranse. Men å kalle det mestvinnende er riv, ruskende galt.
Det er ingen tvil om at de som har blitt kåret til vinnere også har vært de som har vunnet mest, uavhengig av medlemskap. Men det ville vært interessant om det kom en svensk berner hvis eier ikke var medlem og sopte med seg det som var et år. Eller om noen som ikke visste om raseklubben gjorde det kjempebra med sin unge hund, og skulle hatt en topp ti-plassering. Det ville virkelig poengtert at lingvistisk så er begrepet "mestvinnende" helt på trynet i denne sammenheng hvor en lager en ranking med over åtti tisper og sier at dette er rekkefølgen. En burde skjønne det når to av fem hannhunder som har oppnådd premiering for mestvinnende veteranlista må fjernes på grunn av manglende medlemskap. Men diskusjonen ansees visstnok ikke som relevant.
Og neida, det er ikke den viktigste saken klubben har framfor seg - men det burde være en smal sak å endre det, og i disse dager burde det være flere enn meg som er opptatt av språk og ordvalg, som er opptatt av presise formuleringer og har et mål om størst mulig forståelighet.

Men, jeg er litt ærekjær og jeg er opptatt av å synliggjøre gamle bernere og deres prestasjoner i ringen, så nå er saken fikset slik at Even får være med på mestvinnendelista i år.
Jeg sto og vurderte fram og tilbake om jeg skulle ri kjepphesten min helt ut, ikke gjøre noe, og stille ham maksimalt for at han skulle bli mestvinnende veteranhannhund i år - men ikke mestvinnende likevel, på grunn av manglende medlemskap. Bare for å få fram poenget. Men jeg tror veteranlista ansees som såpass uviktig at det ikke ville fått noen større betydning, det ville neppe blitt gjort noe poeng ut av det av noen utover det jeg kunne gjøre i bloggen - og det forutsatte jo også at han faktisk klarer å bli mestvinnende, hvilket er litt hasardiøst å satse på.
I stedet stiller jeg han der jeg har lyst til å stille han, så får vi se hvor på lista han havner til slutt. Men grep er gjort så han faktisk havner på lista, og vi kan synliggjøre at det lever gamle bernergutter.

Dagen derpå...

Jeg har ikke helt kommet over hvor flink X'en var i helga, jeg - hun imponerte meg på så mange områder. Selv om vi har forbedringspotensiale og det er mye å pirke (og mer enn å pirke) på, så ga hun likevel alt og var bedre enn hun noen gang har vært. Blir så stolt av hunden min, blir så veldig glad i henne, fornøyd med henne. Selv om hverdagene er de viktigste, er det veldig artig å jobbe mot et mål og deretter nå det!

Tusen takk for alle gratulasjoner, både her og der - veldig koselig! Artig at vi blir lagt merke til, at folk følger med på oss. Jeg velger å tolke det positivt :-)
Jeg må få gjengi en SMS jeg fikk, som varmet og gjorde meg både rørt og småflau, men jeg valgte til slutt å bli stolt også av meg selv:

Pene hunder kan man kjøpe, lydige lager du selv.

For, vi er et team, og jeg erkjenner at X'en er bedre enn meg og vil nå lengre hos en annen, men vi går veien sammen og gjør vårt beste. Og jeg synes det er gøy å se at vi får til, å se framgangen. Jeg fikk en kommentar på at det var jo ikke rart at X'en lå så flott i fellesdekken, hun var vel for tung til å gidde å reise seg! Og jeg kjenner at slike kommentarer, uansett hvor fleipete de er ment, faktisk sårer meg litt. X'en og jeg har trent massse, og fellesdekk er en øvelse jeg har jobbet mye med. Hun tok dekk lett, men jeg har virkelig lagt ned en innsats for å generalisere øvelsen med ulike forstyrrelser. At hun lå til tross for at to andre reiste seg på søndag tar jeg som et resultat av god trening, ikke latskap.
Men, det må jo også legges til at jeg fikk kommentarer om at hun var mye kjappere og kvikkere enn de kunne sett for seg, så hun fikk jo vist seg fram positivt.

Bronsemerkedommeren berømmet oss forresten for at vi var så tøffe at vi hev oss ut i en konkurranse allerede dagen etter bronsemerket - en er litt dumdristig, kanskje?
Jeg har satt dato for den offisielle debuten, med mindre en løpetid ødelegger for det (litt vanskelig å vite hva slags syklus hun har, når hun bare har hatt ei løpetid), og den er om såpass god tid at vi skal rekke å trene inn hinder og fullføre de øvrige øvelsene uten å måtte trene oss i hjel. For jeg merket sist uke at det ble kjedelig og langtekkelig for oss begge å trene hver dag. Vi liker variasjon i hverdagen begge to, så kjappe økter et par ganger i uka tror jeg er vår fasit. Også gleder vi oss til all snøen forsvinner, så vi kan begynne å gå spor igjen! Jeg har meldt oss på et kurs jeg håper blir noe av, for da får vi etter ryktene en veldig god instruktør vi vil lære mye av. Me likes!

X'en fikk også i går vist at ting hun har lært kan hun. Hun var med Hans på jobb, og for første gang på veldig lenge ble det dermed kollektivtrafikk og sentrumsvandring. Og hun gjør det med den største selvfølge - hun kan sånn t-bane og buss, dette har vi da lært for lenge siden. Hun er en så herlig og tilpasningsdyktig hund! I dag har vi vært enig begge to om å slappe av og ta det lugnt. Jeg hadde tolv timers arbeidsdag i går, og det kjenner jeg i dag... Så i dag har vært mest kos og tøys i stua, jeg tror begge har litt hangover etter helga enda.

Og hun røyter i digre klaser, og er mer naken enn jeg noen gang kan huske å ha sett henne. Hun røytet i fjor sommer, og jeg klarer ikke å huske at hun hadde dårligere pels under den røytingen enn da verdensvinneren var (men så dro jeg på 16 dagers jobbreise/ferie rett etterpå, så hun kan jo ha vært dårligere pelset da), og det gikk jo som kjent bra for det. Men da hadde hun mye pels sammenlignet med hva hun har nå. Jaja, pelsen kommer forhåpentligvis tilbake, og i mellomtiden får hun være brukshund - de kan som kjent ikke være pene! :-D Det er dratt av en pose med pels, og i morgen skal hun få et bad så vi får av enda mer. Det er ikke noe å samle på, like greit å få det av, så kanskje hun kommer opp i pels til utstillingssesongen virkelig starter. Det er lov til å håpe. Ellers har vi altså plan B: Brukshunden.

En slags debut

Etter gårsdagens bronsemerkeprøve var det fristende å bli med på Stovner hundeklubbs uoffiselle internstevne i dag, for å se hva slags poengsummer en ville få der - det skal jo dømmes strengere i klasse 1 enn på et bronsemerke. Og konkurransetreningen trenger vi, for det er ikke det samme å trene som å være under press og bedømmelse.

Jeg gjentok morgenrutinene i dag som jeg hadde i går, så akkurat nå er jeg ganske trøtt og sliten, men jeg skal forsøke å huske det som skjedde i ringen.

Nervene var veldig til stede i går, før vi gikk inn i ringen, for jeg ville så gjerne klare merket. I dag, med streng dommer og "ordentlig" stevne, hadde jeg ingen forhåpninger eller ambisjoner, bare en nysgjerrighet på hvordan vi kunne gjøre det.

Ti påmeldt i klasse 1, og vi hadde siste startnummer. Ingen særlige nerver å merke, bare artig å se på de ulike ekvipasjene. Rett før siste ekvipasje på første fellesdekk startet gikk jeg for å ta ut X'en, og hun var veldig klar for å jobbe. Vi hadde varmet opp i hallen, og hun visste godt hva vi skulle gjøre nå - trene og å ha moro! Jeg ville ikke ha henne for høyt oppe, siden tannvisning og fellesdekk var de første øvelsene, så jeg holdt meg passiv og belønnet kontakt mens vi ventet.
Av en eller annen grunn ble det en lengre pause før andre fellesdekk, så X'en begynte å bli utålmodig. Hun er ikke så god på å kjede seg, hun vil at det skal skje noe når vi er der. Så det må vi trene mer på - det er greit å kjede seg, det er greit at det ikke alltid skjer noe...

Inn i ringen for de to fellesøvelsene, steller oss på anvist plass. Dommer starter med tannvisning i andre ende, og X'en begynner å bjeffe på meg. Reiser seg en gang eller to, jeg får henne i ny sitt, og hun bjeffer videre. Ikke nok action, og i hvert fall ikke nok belønning for å sitte stille. Jeg forsøker ikke å bli irritert, snakker rolig med mild stemme, stryker rolig på henne i håp om at hun skal stilne. Hadde det vært trening hadde jeg bare lagt henne i bilen, og prøvd på nytt etter en stund. Men nå var det konkurranse - skulle jeg bryte under første øvelse, skulle jeg gå ut av ringen, hva skulle jeg gjøre? Da kokte det litt i hodet mitt, altså, skulle hun være slik i dag? I så fall var det bare å bryte, for hun skal ikke få lov til å lære at det er greit å kødde under konkurranse, at det er frisone for kødding.
Men så kom dommeren bort for å håndhilse på meg, og da ble X'en stille. Men hun reiste seg selvfølgelig, og dommeren ba meg få henne i en ny sitt. X'en var passe kødden nå, så når tennene skulle sjekkes ble hun litt "fektete" med kjeften, skulle bare leke og være bedriten. Dermed ble det jo ikke helt enkelt for dommeren å sjekke tenner, men som hun sa, hunden er i hvert fall tilgjengelig! Vi fikk 8 poeng, trekk på grunn av uro under øvelsen - og jeg er jo glad for at vi fikk såpass.
Tannvisning må vi trene mye mer på, det hjelper ikke at hun sitter rolig for Anette, vi må få generalisert øvelsen. Jeg må finne hjelpere, rett og slett. Det er en øvelse hvor det burde være bankers å få en tier.

Så er det fellesdekk i to minutter. X'en går fint ned på kommando, jeg går fra, og rett etterpå reiser hund en og to seg. Den første setter seg, den andre står. Etter cirka ett minutt løper den første hunden bort til eieren sin. Men X'en, som ligger på plass fem, blir liggende hele tiden - flinkisen!
Selvfølgelig spretter hun opp i sitt i det dommeren ber oss avslutte øvelsen med utgangsstilling, og vi får et halvt poeng trekk for det (det trekkes det ikke for på bronsemerket, men det gir altså trekk i klasse 1). Jeg er jo klar over at hun "kan" øvelsen på egen hånd, så vi jobber med å hjernevaske henne til å bli liggende til kommando gies. Men 9,5 tar vi med oss. Og jeg er glad for at hun gjorde øvelsen så bra, med tanke på hvordan hun var under tannvisningen. Jeg så for meg frustrert og giret hund som ville løpe seiersrunder og finne på egen moro...

Deretter går X'en i bilen for å roe seg, og jeg får sett noen flere ekvipasjer.
Vel ute av bilen igjen er hun fremdeles høyere enn jeg liker; leker og fjoller, drar i jakka for å få godbit og ball, og er veldig "på". Jeg klarer ikke helt å sette fingeren på hvorfor - blir det for mye med to stevner etter hverandre, har jeg varmet opp for mye, har vi varmet opp for lite, er hun rastløs (hun fikk nesten halvannen times tur i går etter bronsemerket, så hun burde være fornøyd), har hun bare en sånn dag?

Lineføring. Vi gjør en kardinalsynd, og starter med dårlig utgangsstilling - hun sitter både skjevt og litt fra meg. Dermed havner hun også litt for langt unna under marsjen. Men hun er greit med, og jeg klarer å stokke tunga og ikke gi flere kommandoer enn jeg skal. 8 poeng, og trekk for at hun ikke har bedre posisjon, er mer klistret på meg. Hvilket jeg er helt enig i. Working on it... Som sagt, jeg anser oss egentlig ikke som startklare, vi ble med for moro skyld.

Fri ved foten. Her får vi startet bedre, jeg synes hun går bedre og er mer med. Det virker nesten som om hun ser det som en reell øvelse hvor hun må ha kontakt - lineføring har en tendens til å bli rusletur i bånd... Og magefølelsen min stemmer, her får vi 8,5 og kommentar om at det faktisk var bedre enn lineføringen, men fremdeles ønske om bedre posisjon.

Dekk fra holdt, en øvelse X'en lenge har kunnet bra. Jeg vet ikke om hun ble forvirret over hvilken øvelse vi skulle ta, eller hva som skjedde i topplokket hennes, men da vi kom på høyde med dommeren og jeg stoppet ble hun stående. Var det kanskje stå under marsj? Jeg så på henne, og hun ble stående. Så raste tankene i hodet mitt - skal jeg kommandere rett i dekk, eller må hun via holdt? Jeg kom fram til at øvelsen jo heter dekk fra holdt, så vi tar en sjanse. Dermed kommanderte jeg først sitt, og deretter dekk. Dette ble jo skjevt og jævlig, men hun responderte i hvert fall greit. Går i fra, går inntil, og jaggu spretter hun opp før jeg får sagt fra. Hva hun kan... 7 poeng, og en kan ikke akkurat klage på det...

Innkalling - det er morsom øvelse, altså! Den går jo så å si perfekt, og dommer gir honnør for respons og fart. Problemet er innsitten, jeg vet, vi må få styrt den rumpa inn litt mer altså... Til å ha så stor rumpe er hun veldig lite bevisst på den... Men det ble 9,5 poeng, hurra for det!

Stå under marsj husker jeg faktisk ikke helt hva som skjedde, men det ble nå i hvert fall litt mye kommandoer og noen ekstra steg, og hun satte seg før jeg fikk gitt kommando (argh, mens i går ville hun ikke sitte!) - det er en øvelse vi ikke har blitt mer ferdig med siden i går, liksom... Men 6,5 - og dermed sto vi på alle øvelsene jeg valgte å ta! Vi sto over hopp over hinder, da vi ikke har trent nok på det.

Helhetsinntrykket ble dessverre bare på åtte - X'en var såpass høy og giret at jeg måtte bruke halsbåndet litt mellom øvelsene for å styre henne og roe henne ned, hun var litt kjeftete og prøvde å ha drakamp med genserermet av og til, så det ga litt rotete helhet. Men, en hund som vil mye, dommeren så at hunden var ung og at vi var nye, men hun så mye lovende og potensiale, så lykke til videre - kjekt å høre!

Summen ble 147 poeng, bare seks poeng mindre enn i går - ikke verst! Det betyr andrepremie, og det betydde niendeplass av ti. Og det betyr syv poeng unna opprykksgrensa - det er ikke mye som skal til for å klare det da. 6,5 på hinderet, så hadde vi hatt det. Og selvfølgelig få bedret de øvrige øvelsene, et halvt poeng her og der gir kjapt de få poengene vi mangler.
Dette stevnet var altså uoffisielt, så det hadde ikke telt som opprykk uansett, og jeg har ikke akkurat store ambisjoner om å være i klasse 2 fortest mulig. Men, jeg anser selve opprykket som et realistisk mål, og når jeg føler at klasse 1-øvelsene virkelig sitter og vi har fått mer kontroll på det å konkurrere kan en kanskje vurdere klasse 2 etter hvert? Akkurat nå er det viktigste å få pirket bort grumset på øvelsene og å lære hunden å oppføre seg mellom øvelsene. Tiden får vise hvor langt vi kommer, målet om bronsemerket er oppnådd, neste mål er å starte offisielt i klasse 1. Og debutdatoen er satt, så nå skal vi trene passe masse fram til det, så vi ikke blir drittlei lydighet, også kanskje vi skal se på en klasse 2-øvelse eller to, bare for å få variasjonen i treningen.

Anette og jeg ble igjen for å se de konkurrere i de høyere klassene, og det var veldig artig å se på. Det er mer action, det er mer utfordrende øvelser, og det er godt å vite at vi har mange muligheter til stadig å utfordre oss selv om/når klasse 1-øvelsene blir for kjedelige.

For øvrig store gratulasjoner til Anette og Norma med pangkonkurranse!

Bronsemerket bestått!

Vi har fått et sånt fint merke i dag, vi... Nå henger det på korktavla mellom alle CK-rosettene hennes, et fint bevis på at hun både er beauty og brain, en fin belønning for all treningen vi har lagt til grunn. Nå har vi også bestått bronsemerkeprøven!

Ti ekvipasjer forsøkte seg på Stovner Hundeklubbs prøve i dag. Dommer var Berit Svenningsen. Åtte ekvipasjer sto, to strøk, men det er nye sjanser i juni for de som ønsker det. X'en ble nummer seks med 153 poeng, og at vi slo noen og fikk en anstendig poengsum er bare en bonus - jeg er overlykkelig for at vi sto på alle øvelsene og kunne ta imot merket da dagen var over.

Det sies at en elendig generalprøve gir en god premiere, og det stemmer i hvert fall med oss. Vi hadde en treningsøkt i går som var så katastrofal at det var rett før jeg solgte hele bikkjefaen til første og beste, og jeg annonserte for min treningsvenninne Anette at nå la vi opp. Men så fikk jeg trøstespist litt og chattet litt med Anette, også kom vi fram til at nå skulle jeg bare tenke positive tanker, også møttes vi på Hellerudslette dagen etter, med mål for øye å gjøre vårt beste - ikke noe mer, bare vårt beste. Så fikk det bli som det ble.

Klokka syv sto jeg opp, kledde kjapt på meg, ga dyret frokost, tok med meg ferdigpakket ryggsekk, og stakk til skogs. Hun skulle i hvert fall ikke stryke fordi hun ikke var godt luftet og dermed tisset i ringen (det gir automatisk null i helhetsinntrykk, og en må stå på alle deløvelsene for å få godkjent prøva), og jeg vet at hun blir mer samarbeidsvillig om hun har fått løpe og strekke på beina først.

Jeg troppet opp utenfor hall B over en time før konkurransen startet, for å ha god tid til å varme opp, få opp kontakten, kanskje lære inn noen av de øvelsene jeg føler vi ikke kan, kremt... Etter en halvtime satte jeg X'en i bilen så hun ikke skulle bli altfor lei, også satte jeg meg ned og småspiste sjokolade for å roe sommerfuglene i magen.

Nervene kom virkelig smygende, og jeg fikk en sånn ekkel følelse, var nervøs og angret på at jeg var påmeldt. Vi hadde startnummer fire, og ingen andre hunder enn den som gikk prøva fikk være i hallen, og tilskuere måtte stå nederst i hallen så ekvipasjene fikk mest mulig ro - me likes!
Jeg så den første ekvipasjen, og jeg var veldig glad for at det ikke var en sånn superlydig hund som acet med tiere over hele fjøla. Jeg mener virkelig ikke å snakke stygt om hunden, for det var en herlig ekvipasje - hunden logret fra start til slutt, og de hadde et fint samspill. Men det var rusk og pirk å ta de på, og likevel fikk de greie poengsummer. Så jeg fikk en tro på at også vi kunne gå ut fra hallen med hevet hode etter konkurransen, at vi ikke startet altfor tidlig, at ikke alle var eliteklassekandidater.
Nummer to var derimot en superflink border collie (den endte også på andreplass), og det er like greit at jeg ikke så den, for da var jeg ute og trakk frisk luft. Norma og Anette var nummer tre, men dessverre fikk jeg ikke sett dem siden jeg da varmet opp X'en.

Anette og Norma var ferdige, gikk ut av hallen, og jeg klarte å unngå at X'en oppdaget dem - for jeg er rimelig overbevist om at hun da hadde skiftet fra lydighets- til lekemodus...
Vi gikk inn i hallen, jeg fikk X'ens kontakt, jeg senket skuldrene, og bestemte meg for at vi bare skulle ha det moro. Det siste jeg tenkte før vi startet var at jeg skulle belønne henne uansett hva, for det er ikke her og nå vi trener - nå skal vi teste treningen, og hun er en flink hund som gjør sitt beste uansett, og nå i en ny og annerledes situasjon.

Første øvelse: Tannvisning. Poengsum: 9
X'en sitter fint ved min side, dommer håndhilser med meg, men når hun henvender seg til X'en spretter dyret opp i stående. X'en vil gjerne hilse, hun... Ingen overraskelse, dette jobber vi med.

Lineføring. Poengsum: 8
X'en kunne gått litt tettere på meg, vært litt mer klistret på meg og hatt bedre kontakt - men det er en øvelse vi ikke er ferdig med, så jeg er kjempefornøyd. Hun gikk bedre enn hun har gjort før, faktisk. Vi gikk i en hestesko, og den startet/sluttet ved dommerbordet. Da vi kom tilbake dit var det veldig spennende å se på de to damene som satt der, samt snu hodet for å se på de som stå nederst i hallen, så vi fikk aldri avsluttet i utgangsstilling, jeg formoder det også trakk poeng.

Fri ved fot. Poengsum: 7,5
Samme som over, i tillegg ble det to kommandoer ved vendinger. På den ene spratt det bare ut et "på plass" uten at jeg hadde tenkt til det, og X'en så ut til å følge meg like greit som ellers, så totalt unødvendig. På den andre var X'en litt i sin egen verden og havnet litt langt fra meg, så jeg forsøkte å få henne inn, men vi tok hverandre igjen i en vending... Bortsett fra det følte jeg at hun gikk bedre enn under lineføring, det virker jo nesten som om hun skjerper seg og vet at det teller - best under press?

Dekk fra holdt. Poengsum: 8,5
Hun var litt treg i innmarsjen, hang litt etter da jeg begynte å gå. Hun spratt opp fra dekk til holdt da jeg kom tilbake, som kjent trenger jeg jo ikke å gi henne alle disse kommandoene, hun kan enkelte øvelser helt alene, hun...

Innkalling. Poengsum: 9,5
Dyret kommer løpende i fulle farta, etter å ha reagert momentant på kommandoen. Men farten rundt meg blir litt stor, så rævva klaskes ned der den tilfeldigvis måtte lande. Skikkelig skjev sitt, med andre ord. Vi snakker type 45 grader skjevt... Men, hun er søt, og hun gjorde ikke noen av de andre festlige tingene hun har hatt en tendens til å gjøre ved innkalling i det siste, så jeg er veldig fornøyd.

Stå under marsj. Poengsum: 7,5
Denne øvelsen gjorde vi faktisk to ganger, for jeg misforsto hvordan den skulle gjøres, og dommeren var snill og lot meg gjøre et nytt forsøk (også andre ekvipasjer fikk en ny sjanse hvis de startet litt uheldig). Jeg trodde hun skulle gi kommando om når jeg skulle kommandere X'en i stå, så jeg gikk jo og ventet. X'en ble usikker på hva vi holdt på med, og begynte å sakke etter og nesten stoppe. Jeg tittet forvirret på dommeren, stoppet selv, og vi fikk oppklart misforståelsen. Stine kommanderer X'en i stå på høyde med dommeren. Kjekt å vite... :-D
Så vi prøver en gang til. Jeg synes X'en begynner å henge pittelitt bak, jeg merker på henne at arbeidslyst og tålmodighet er litt redusert, så jeg helgarderer og kommanderer stå to meter før dommeren. Jeg frykter at hun skal stoppe av seg selv (hun har jo tydelig skjønt hvilken øvelse vi er på), som jeg formoder vil gi en null, så sjanser heller på litt trekk for at jeg ikke klarte å time med dommeren. Men dommeren sier ikke noe på det. Derimot får vi trekk for dobbeltkommando (jeg både gir muntlig kommando, slenger en hånd bakover, og snur meg mot henne...), og at hun til tross for dobbeltkommandoen går et skritt eller to videre. Og til slutt skjønner hun ikke hva sitt er når jeg kommer tilbake. Og sitt har vi trent lite på i den øvelsen, nettopp fordi hun spretter så kjapt opp i sitt på de øvelsene hvor hun ligger og skal avslutte i sitt. Så for at hun ikke skulle lære denne øvelsen så godt, har vi trent mye hvor vi avslutter i stå. Og nå kunne hun ikke sånn sitt. Men herlighet, for fjorten dager siden kunne vi ikke øvelsen i det hele tatt, så dette er jeg veldig fornøyd med, det er en øvelse som virkelig er work in progress.

Enkeltdekk. Poengsum: 10
Hva kan jeg si? X'en kan sånn dekk, hun! Kjapt nok ned i dekk, lå stille hele tiden, leet seg ikke da jeg gikk to skritt bak, og ble til alt overmål liggende inntil jeg fikk kommandert henne opp i sitt! Perfekt! Og fryktelig artig å få en ti'er også.

Helhetsinntrykk. Poengsum: 9
Som dommeren sa, en glad hund som kan mye og er passe konsentrert, men hvor det er pirk å jobbe med. Vi mistet et poeng av én grunn, og det var fordi X'en mellom de to-tre siste øvelsene begynte å bjeffe på meg, hoppe, dra i klærne mine og gi skikkelig uttrykk for at hun ønsket mer av meg. Hun jobbet så godt hun kunne, men anså seg ikke fornøyd med betalingen hun fikk. Selv om jeg roste og koste mellom hver øvelse, og vi "danset" litt sammen, ønsket hun seg godbit. Hun var rett og slett frustrert over meg. Og hun er også vant til å få mye godbiter når vi trener, vi har enda ikke satt sammen mer enn tre øvelser uten godbitbelønning i mellom. Vi har ALDRI kjørt et helt program uten godbit eller ballek, så jeg er imponert over at hun holdt ut og valgte å samarbeide med meg - selv om hun måtte kjefte litt mellom de siste øvelsene. Så det skal vi få bort, etter hvert som vi finner belønningsformer vi kan bruke i lydighetsringen, etter hvert som hun aksepterer og anerkjenner dem som likeverdig belønning, og etter hvert som hun øker staminaen for hvor mye hun kan jobbe uten masse belønning. Det er en del av konkurransetreningen for henne, det.

Totalsummen ble 153 av 180 poeng, og med bestått karakter i alle øvelser fikk vi altså bronsemerket. JIPPI!
Jeg var veldig forberedt på å stryke på hele prøva, og vi fikk overraskende høye summer på lineføring og fri ved fot. Kanskje var dommeren litt snill, men det er også hyggelig at ikke motivasjonen og gleden drepes helt i debuten, at en kan ha litt slack med debutanter på ei bronsemerkeprøve. Og om dommeren var snill, var hun likevel rettferdig. Da plasseringen var annonsert var det tydelig at de beste kom øverst. X'en kom på en sjetteplass, så vi slo til og med to andre ekvipasjer (to strøk på prøva, og den ene hadde bare tiere før de strøk på siste øvelse, og den andre tror jeg fikk noen null'er, altså må vi ha slått totalsummen deres).

Avslutningsvis fikk X'en og Norma herje og leke i skogen i halvannen time - velfortjent å få gjøre noe helt annet etter å ha vært så flinke begge to.
Vel hjemme fikk X'en et kjøttfullt bein, som hun gikk på med dødsforakt en stund, men nå ligger hun for det meste og sover. Sliten, hun...

Tusen takk til Anette som sparket meg i rumpa og fikk meg til å møte opp! Og gratulerer med bronsemerket på Norma og fin-fin pallplass!

MøMåDø og juksebilder

Jeg har en lei tendens til å skrive langt, uten så mange bilder, så jeg får forsøke å rette opp skjevheten med noen juksebilder. Jeg orket rett og slett ikke å ta med meg kamera på tur i helga, jeg hadde mer enn nok med å holde meg fast i meg selv.
Jeg har fått en ekkel hoste etter Crufts, AC-allergi som vanlig, så jeg hoster og hoster, det surkler av og til i brystet, og hosten gir seg ikke før jeg føler at jeg må spy... Og noen ganger stopper det ikke ved følelsen... Kald luft ser også ut til å irritere halsen, så på gårsdagens tur måtte jeg stå og rope på elgen bak ei gran, og se at noe av dagens vanninntak kom i retur. Og teite dyret er jo så nysgjerrig på hva jeg holder på med, så hun må jo skyfles unna så jeg ikke står der og brekker meg over hodet hennes.
Helgene byr gjerne på lange turer, men jeg var så svimmel og slapp at det fikk holde med en times basing i snøen i går. Møtte ikke en eneste skiløper og skisporene virket flere dager gamle, så da ga jeg litt beng i skiltene om ikke å gå i sporene. Fotballbanen var måket og full av liv, så kanskje er skisesongen over? Kanskje kan vi få tilbake skogen "vår"? Skogen som yrer av trikoter på planke når det hvite kommer, men som ellers er rimelig tom og trygg ellers i året?

Ikke for det, noen ganger tenker jeg at det virker jo morsomt å gå på ski - suse ned bakker, god trening i motbakkene, også så artig det må være å snørekjøre med hunden!
Men så husker jeg barndommens skiturer og skoleskidager, og jeg får grøsninger. Jeg husker bare skumle utforbakker som gikk altfor fort, kalde føtter, stive legger, oppoverbakker en aldri kom opp, fiskebeinsteknikk en aldri mestret fordi skiene tråkket på hverandre, ploging en aldri mestet fordi skiene krysset hverandre, knall og fall - ski er noe dritt, rett og slett, og jeg innbiller meg at balanse og teknikk ikke er blitt noe bedre etter 15 år uten å se på en ski. Eller kanskje jeg skulle hivd meg rundt og blitt med lille nevø på skiskolen neste gang? Er det noen gang for sent?
Men, ok, la oss så si at jeg lærer meg å holde meg relativt oppe på ski, å styre og kontrollere fart, om ikke annet så klare å gå i barneløypa som er laget rundt idrettsplassen i flatmark. Hvordan i helsikke skal jeg lære X'en å snørekjøre? Hvordan skal jeg unngå at hun løper for fort, feil vei, etter andre hunder, ikke stopper når jeg faller, ikke bråsnur, ikke tror jeg leker når jeg faller... Jeg nekter å spenne henne foran meg før hun har lært det. Og siden det vel heller ikke er medfødt kunnskap tror jeg vi bare konstaterer at vi går til fots hele året, min favoritt vintersport er aking (i moderate bakker, vel og merke), og skiløyper er for lathanser som ikke en gang orker å gå opp sine egne løyper (noe vi som ikke får gå i løypene jo må gjøre i all løssnøen).

Dårlig ja, jeg er vel ikke helt god i huet, for jeg innledet jo en lydighetsøkt med X'en i helga også. Har nemlig pålagt meg selv å gjøre det hver dag nå fram til en viss prøve er vel overstått (så får tiden vise om den også blir bestått). Så i går sto innkalling på planen, etter at jeg har oppdaget hvorfor innsittene hennes er så skjeve - jeg flytter automatisk venstrearmen min opp og fram når hun kommer bakfra. Poenget mitt er nok at hun ikke skal komme borti meg (en får jo trekk for å ta på hunden sin i øvelser som er uten lenke), men resultatet er at hun setter seg skjevt. Og da snakker vi skikkelig skjevt, noen ganger setter hun seg borti 180 grader skjevt. Mye lettere å sitte den veien for å se hva jeg skal gjøre med armen der oppe i lommehøyde...
Så i går ble det en del innkallingstrening, for å hjernevaske oss begge på hvordan den utføres. Jeg må holde armene i ro, hun må sette seg rett. Jeg trente dette med kort avstand, en trenger jo ikke å løpe 15 meter for å øve på å sitte rett. Men på slutten ville jeg sette sammen lengde, fart og posisjon. Setter dyret fra meg, går tvers over parkeringsplassen, steller meg et sted uten altfor mye sørpe og klin, og roper "X'en på plass!" Og får ei hostekule som gjør at jeg knekker dobbelt, hoster og hoster. DRITKULT, syntes X'en, kom i hundreogsnørrogførti, og danset rundt meg for å finne ut hva slags moro jeg hadde. Teita...
Jeg burde vel strengt tatt foretatt en ny innkalling for å avslutte med noe riktig, men der og da fant jeg ut at nok var nok, og tutlet hjem til kakao og teppe. Stakkars, stakkars meg!

Så, kamera fikk ligge hjemme, men jeg har jo noen juksebilder:

Vi hadde borti 25 grader i solveggen i går!


X'en i solveggen, nesten litt guddommelig over det hele. Er det bare jeg som ser englevingene gro ut?


Vakrest i verden! (Det er sant, diplomet som sier det henger på veggen)


Speider etter kjentfolk.




X'en kan imitere Elvis, hun!

X'en har en favorittbamse. Den er gjennomsuttet og har mistet lyden sin (takk og lov), men hun vender stadig tilbake til den.
La meg få introdusere MøMåDø:

MøMåDø er altså en kubamse, som fikk sitt navn rimelig fort, da hylene den utga tidligere virkelig hørtes ut som en Mø i Dødsangst. Og valpen X'en hadde en fandenivoldsk ståpåvilje som vitnet om at jo, Mø Må Dø.
X'en har vel strengt tatt ikke så mye leker liggende i leiligheten, jeg sparer de beste til lydighetstrening, og kan betakke meg for altfor mye piping. Det kan gå dager og uker uten at MøMåDø opplever annen spenning enn å bli skyflet til et annet hjørne av støvsugeren. Men så plutselig får X'en et røkk, og leter fram MøMåDø.

X'en og Hans har også utviklet en form for lek, som denne trekanten foretar seg. En helt stille, rolig lek, hvor Hans trikser litt med MøMåDø, før X'en hiver seg rolig over offeret og sutter eller biter videre. Offeret har tålt ganske mye så langt, enda ikke en røket søm å finne. Hvor mange liv har egentlig en Mø?

Store og små skallebankutfordringer

Vi var på Crufts sist helg, men fordi bilderedigeringen ikke er overstått enda, vil jeg ikke blogge om det enda. Så da får en skrive om noe annet i mellomtiden. Og siden det er frihelg, kombinert med feberhode, er det mye tankevirksomhet i hjernebarken her...

Hele kullet til X'en er røntget nå, og samtlige er fri fram og bak. De to søstrene i Finland er også undersøkt for patellaluksasjon - uten anmerkning, og den ene er øyelyst, også det uten anmerkning. Dette er ikke undersøkelser som gjøres på rasen i Norge, siden det ikke ansees som et raseproblem, mens jeg har fått forståelse for at øyelysning er noe som gjøres på det meste av avlsdyr (uansett rase) i Finland. Uansett godt for alt som er å finne i orden!

Også på X'ens halvsøsken er resultatene blitt veldig gode. Særlig på to kull har jeg ønsket å ta hensyn til resultatene, når X'en eventuelt skulle bli min neste avlstispe. Omtrent samtidig med at hun ble født, fikk to andre døtre av Lina (X'ens mor) kull med X'ens far - altså valper som X'en ble både tante og halvsøster til. Fordi de deler mye stamtavle er det for meg riktig og nødvendig å se på også disses helsestatus når X'en skal vurderes som avlstispe. De to kullene ga 12 valper, 11 er i dag røntget, og ti er fri bak og ti er fri framme. En har C bak og en har C framme. Det er mer enn god røntgenstatistikk det er trygt å ha med i plattformen når Latrudas F-kull forhåpentligvis blir født.
Men, en god tispe gjør intet kull alene, en må også ha en hannhund. Og jeg vet jeg er kresen og pirkete, men det er likevel deprimerende å forkaste hannhund etter hannhund. Jeg har god tid, jeg kan granske og undersøke, og jeg har visse krav jeg ikke er villig til å rokke ved. Visse ting tar jeg ikke i med en ildtang, visse ting er en dyd av nødvendighet for at jeg skal ønske å gjøre kombinasjonen. Min samvittighet må være ren når valpene kommer til sine nye hjem, og jeg må ha hjerte og magefølelse for at jeg har gjort mitt beste for å "lage" psykisk og fysisk sunne bernervalper som ser ut som den rasen de er registrert som og som vil gi mange gode år hos familien sin. Jeg nekter å prioritere, jeg vil ha hele pakka. Det hjelper ikke at de lever i 15 år, om de ligner mer på border collie eller australian shepherd.
Det er selvfølgelig lett å ha idealer, virkeligheten er gjerne langt unna drømmeutopiene. Men det er noe med å finne best mulig utgangspunkt, og håpe at teori og praksis kan stemme overens av og til. Selv om vi også har erfart at det kan være grande motpoler, hvor to avsldyr hver for seg er flotte dyr med gode avkom, men sammen bare ble katastrofe. Det er ikke gøy som oppdretter å se at valpene en var med på å "lage" både blir syke og får uønsket gemytt, og endatil ikke helt ligner på noen av foreldrene eller andre rasefrender. Men en kan bare gjøre sitt beste, og så lenge en kan stå for det en har gjort, har ryggrad og magefølelse på plass, så kan en ikke forlange så mye mer av en oppdretter? Kan en vel?

Jeg gleder meg til neste nummer av Berner'n kommer, hvor det skal offentliggjøres en oversikt over norske bernere som lever og er over åtte år. Nå er oversikten kun basert på innsendte bidrag fra de som har vært innom klubbens hjemmeside og sett etterlysningen, men det er likevel en start. Jeg har etterlyst dette før, og jeg gleder meg, og håper å oppdage noen glemte skatter. Det er en kjensgjerning at når en vurderer avlshannhund, tar en lett utgangspunkt i de hundene en ser i utstillingsringen. Det er ikke så lett å huske alle hannhunder som var innom utstillingsringen i 2007, og det er ikke mulig å vite hvem som egentlig lever av de en likte i 2004. Så jeg håper denne lista kan bidra til en renessanse for glemte skatter, som med sin levealder har noe å bidra med i rasen.
Utfordringen ved å bruke gamle hanner i avl er jo selvfølgelig at hos mange er sædkvaliteten redusert. Hvem sa at avl er enkelt? Finner du en frisk, pen, langtlevende, snill bernergutt - så er han kanskje inntørket? En kan av og til dunke hodet gjentatte ganger i veggen og lure på hvorfor en gidder, men så er det noe med pasjon, viljen til å lære mer og troen på at en også har noe å bidra med.

Men, det er heldigvis langt fram til noe Latrudakull, her blir ingen sjokkparring med første og beste, og i mellomtiden kaster X'en og jeg oss over utfordringer som stå under marsj, bakpartskontroll, danse mot venstre og andre relative trivialiteter en også kan stange hodet i veggen av. Eller vi går en lang tur i skogen, og nyter det faktum at trusselen om helårsbåndtvang i Oslo kommune er fjernet - det gikk endelig litt fornuft inn i byrådets kollektive skalle.

Underveisklokskap

Jeg tror dette var årets første helg, uten at det på forhånd var spikret store avtaler og planer. Som forventet ble det likevel en aktiv helg, men deilig å kunne være impulsiv, ha mange tomme timer til hva en vil, og koble ut litt. Det er skrekkelig mye å gjøre på jobben nå (men veldig morsomt, givende, lærerikt og engasjerende), og med intens helger blir rett og slett ikke batteriene fulladet før mandagen kommer igjen. Men etter denne helga tror jeg jaggu det ble fornyelse på reservebatteriet også.
Lange morgener, teater, spontan kino, LP-trening med gode venner, fin skogstur nesten alene i sol og hvit snø, flikking med overskuddprosjekt på dataen (type redigere bilder fra 2007...) - jupp, en fin helg. En trenger noen sånn laidbacke helger hvor en ikke har agendaen full flere uker i forveier.

Og når en har god tid, blir det jo til at en tenker litt i hodet sitt. Tankene flyr når en tusler i skogen, en filosoferer over hverdagen og blir jo småsprø av all hjernevirksomheten.
For eksempel innså jeg at jeg kan savne å ha Even boende hos meg. Even er god, han. Han er snart ti og et halvt år, og vi kjenner hverandre ut og inn, på godt og vondt. Jeg behøver ikke å tenke så mye sammen med ham, vi bare gjør og er, vi. Mens X'en, der må jeg av og til tenke, eller regelrett gruble. Det har vært noen faser med etterpåklokskap gjennom valpetid og tenåringstid. Ah, det var derfor hun gjorde det. Åh, hun lærte sånn da jeg forsøkte å lære bort slik... En gjør sitt beste, og en erfarer. Etter hvert blir en jo kjent med dette dyret vi har tatt til oss, og erfarer hva som fungerer best for henne i ulike settinger, hva hun responderer best på, hva som kreves for et godt samarbeid i for eksempel hverdagen eller lydighetstreningen. Jeg har blitt flink til å sette meg ned etter en treningsøkt og gå gjennom hva som skjedde, hva som fungerte, hva som ikke fungerte - og hvorfor det ikke fungerte. For selv om en har hatt en bra LP-økt, er det jo alltid noe som kan forbedres, og en kan planlegge hva en skal gjøre neste gang for å avansere og presse grensene enda mer. Og har en hatt en dårlig treningsøkt er det i hvert fall viktig å ta lærdom, for å kunne vokse på erfaringene til neste gang. Treningsdagbok, treningsevaluering, to viktige hjelpemiddel for meg i treningen vår. En lærer og erfarer, og skaffer seg etterpåklokskap.

Med Even er det ikke behov for det, vi er så godt samkjørt at det er ikke så mye klokskap og tenkning lenger, det er bare samspill og automatikk. Vi er forbi tenkningen!

Mens med X'en ser jeg fram til at vi kommer til det stadiet hvor en har underveisklokskap. Hvor en underveis i treningen klarer både å se at det ikke fungerer, klarer å se hvorfor det ikke fungerer, og til og med klarer å rette det opp!
Misforstå meg rett, det høres jo nesten ut som om vi har grande problemer å slite med. Jeg har bare filosofert litt over dette med etterpåklokskap og underveisklokskap i det siste, siden Even og X'en er to veldig forskjellige hunder å ha med å gjøre - og jeg ikke kan huske Even som for eksempel obsternasig eller frekk eller grensetestende. Han har bare vært dum og deilig han, hele sitt liv. Mens X'en har mer tæl i seg, og eieren har vel gjort noen feil og blemmer nå og da - sånn i etterpåklokskapens lys, mener jeg. Men det skal vel bli bra hund av X'en også.

Også er det jo så veldig rettferdig å sammenligne en gammel kar hvor en ikke husker noe av valpetiden, med en tenåring i blomst... Det er fordeler og ulemper ved de begge to, og de er individ med sine personligheter, fakter, uvaner, vaner og meninger. Og X'en er vi jo ikke blitt helt kjent med enda, det er vanskelig å kjenne en hund ut og inn når den selv ikke har fått utviklet seg selv ferdig. En kan jo ikke kjenne ut og inn noen som er i endring og utvikling, kan en vel? Og X'en er en morsom hund, hun forlanger å få jobbe og å få være i aktivitet, hun har mer i seg enn våre forrige bernere har hatt (om det er fordi hun ikke går i flokk, om det er fordi hun har mer i seg, eller en kombinasjon?), og hun er mer inspirerende og underholdende enn Even. Even er "dum & deilig", X'en er sassy og sprudlende.

Som sagt, en kan bli småsprø når en plutselig har tid til å la tankene fly, og tankene når hjernekammer en vanligvis ikke rekker å undersøke.

Denne uka har vi vært to ganger på Hellerudsletta for å trene lydighet, i tillegg til småøkter hjemme. Det nærmer seg bronsemerkeprøva, og jeg ser lett at hun er en bedre LP-hund hjemme på Bjørndal enn på Hellerudsletta. Det må være noe med lufta...
Eller kanskje det faktum at hun er fryktelig nysgjerrig på omgivelsene, at hun ikke primært konsentrerer seg om å jobbe på nye steder, at det å ha kontakt med meg ikke er førstevalget, og at det er forskjell på å trene alene på parkeringsplassen eller grusbanen, og å trene mens andre hunder trener rundt oss, på et nytt og spennende sted. Jeg har rett og slett ikke vært flink nok til å generalisere øvelsene ved å variere treningsplassene (og det er ikke første gang jeg tar selvkritikk på det, skjerpings!), og kontakttreningen har vi heller ikke utfordret. Så vi må litt tilbake til start, back to basic på nye steder.
Onsdag følte jeg at hun ikke kunne noe, og det var ingen trivelig trening. Hun merket min frustrasjon, var vel ikke sikker på hva jeg egentlig forventet av henne, også ble det bare krangling og kjefting. Skikkelig trivelig! Da var det i grunnen greit å avslutte treningen og finne på noe helt annet, vi var litt fastlåst i "du er teit"-modus begge to.

Men så tente jeg dette etterpåklokskapens lys da jeg kom hjem, og fant ut at time out har alltid fungert på X'en. Vil hun ikke leke på mine premisser, så får hun ikke leke i det hele tatt. Da er det time out i bilen, i et annet rom, bundet fast mens jeg går vekk, hva som helst som tvangspassiviserer henne og får gitt signal om at det der er ugreit.

Og i går var jeg flink, og slo på underveisklokskapens lys mens vi trente. Da vi ankom hallen var hennes gode venner Norma og Josie også tilstede, og X'en ble rimelig høy - leke! Miriam og Anette belønnet jentene sine med diverse lek (hver for seg), og X'en var fast bestemt på at det der måtte hun også være med på. Men siden jeg ikke vil at hun skal tenke på hallen som lekegrind, var det rett i bilen til hun fikk landet igjen. Det ble et par turer i bilen før hun tok poenget - oppsøke kontakt med Stine er lurt, stå på to bein for å få lekt med Josie og Norma ikke lurt.

Dernest var også jeg litt lur, og forsøkte å legge lista ut fra hva hun kunne klare i dag. Har hørt at det kan være lurt... Vi gikk litt lineføring, men ikke altfor lenge, jeg merket på henne at det ble for kjedelig, for lite fristende med så mye kult rundt oss. Så vi jobbet hardt og intenst i en kort økt, før jeg sa meg fornøyd. Hun går fint, hun, så lenge hun husker hva vi holder på med. Vi har fått trent inn øvelsen greit alene, men nå må vi befeste den med ulike omgivelser og forstyrrelser.

Dermed ble neste post på programmet nettopp forstyrrelser. Anette og Miriam fikk lov (heldiggrisene!) til å leke, snakke, hoppe, sprette og ellers være rare rundt X'en. Vi gikk rolig rundt eller sto stille, hele tiden med belønning for å ta og å opprettholde kontakten. Mine flinke medhjelpere kastet en leke til hverandre over oss, vi gikk i åttetall rundt dem, de gikk og løp rundt oss, vi snakket med hverandre, de sneiet henne når de gikk forbi, de satte seg på huk inntil, de sto og romsterte i godbitlommene, de gjorde i det hele tatt masse for å distrahere X'en. Og jeg verken forlanger eller forventer at hun hadde blikkontakt med meg hele tiden - det er lov til å orientere seg om hva som skjer rundt ørene på en. Men at hun gang på gang vendte oppmerksomheten tilbake til meg er jeg veldig fornøyd med. Og om hun forsøkte seg med kontakt mot Miriam eller Anette bare snudde de seg og gikk. Enkel beskjed fra dem til X'en, hun kom tilbake til meg, og ny frolic. En kjempefin økt! Bare en gang ble det for mye for X'en, da sto Anette og Miriam på huk på hver sin side av X'en, og lente seg nærmere og nærmere. Anette var bare centimeter fra snuta til X'en, så da hev X'en seg rundt for å kline med Anette!
Det var en veldig bra økt, X'en fikk en påminnelse om at det er jeg som er kul, det er jeg som styrer godbiter og leker, det er jeg det lønner seg å henvende seg til. Så får vi avansere forstyrrelsene etter hvert, jeg vet for eksempel at det blir myyyye vanskeligere for X'en om Josie og/eller Norma er i nærheten. For de satt i bilen under denne økta, for å møte X'en på et passende nivå.

En må benytte anledningen til å trene på hinder, når det står et i hallen, så vi tok noen hopp der. Jeg gjør det gradvis høyere, det er jo faktisk veldig høyt hun skal hoppe. Jeg bør trene inn på syv planker, da noen dommere kan insistere på det, mens snillere dommere kan la det gå med seks planker. Eller, strategisk bør jeg vel trene inn på åtte planker, så alt virker lett under konkurranse, men foreløpig er vi vel på fem, tror jeg vi stoppet på i går.

Vi trente kort på stå under marsj - hun var såpass flink og jeg kunne gjøre progresjon ganske kjapt, så jeg avsluttet kjapt for ikke å tverre øvelsen ut til hun begynte å feile. Avslutte mens ting fungerer og en bare har hatt suksess. Og nei, vi har ikke gjennomført øvelsen stå under marsj, men poletten er på vei ned - X'en ser ut til å skjønne at kommandoen "stå" betyr å stoppe, ikke bare å stå rolig. Jupp, det er en forskjell i hodet til X'en, så vi hjernevasker henne.

Hjernevaske må jeg huske på å gjøre med fellesdekk også. Vi avsluttet med tre minutters fellesdekk, og X'en var superflink. Gikk greit ned i dekk (ingen plaskedekk, men det er i så fall pirk vi kan se på en annen gang), og lå rolig i tre minutter. Det til tross for at hunden ved siden av seg reiste seg opp, gikk bort til eieren sin og ble geleidet tilbake. Det til tross for at et par andre ekvipasjer gikk forbi mellom meg og X'en. Hun kan dekk, hun! Dessverre kan hun øvelsen så godt at jeg behøver da ikke å kommandere sitt opp når øvelsen skal avsluttes, hun klarer selv, hun! Men et par økter nå hvor jeg hjernevasker henne, og belønner at hun blir liggende når jeg kommer inn, så tenker jeg at hun gjør øvelsen som hun skal ganske snart.

Så, alt i alt en fin økt, så lenge jeg klarer å sette kravene ut fra hva hun faktisk kan klare der. Jeg forventer automatisk det samme av henne hjemme og på annet sted, og det er veldig urettferdig overfor dyret. Jeg må ta meg sammen, men det ble da lys i topplokket mitt også denne økta.

Et lite irriterende skår i gleden var da jeg skulle hente X'en fra bilen etter en vaffelpause (det er husmora si med dassehelg, det, som rakk å steke en liter vaffelrøre før hun dro på LP-trening!). Tre andre med hund kom gående, og pakket sammen saker og bikkjer i bilen sin. Jeg tok ut X'en, og da sa den ene: "Oj, det er en slik hund en skulle hatt som hund nummer to. Da kunne en hatt én hund til trening og konkurrering, og én som bare er til for kos i sofaen og ikke behøver å kunne noe".
Jeg skjønner at det ble sagt på fleip (jeg velger i hvert fall å legge godviljen til), jeg tror ikke de gikk inn for å være slemme eller mobbe klubbmedlemmer (jeg tror i hvert fall de kom ut fra en av de andre hallene det var trening i, om jeg ikke så mye feil), men det var likevel en lei kommentar - og det er trist om det er en holdning som finnes om vår rase. Sofabikkjer en ikke behøver å trene med, behøver ikke å gjøre noe med de. Og jeg skulle så gjerne ønsket at jeg kunne snudd meg mot damene og parert med at X'en har opprykk i hue og rævva, og har bevist sine ferdigheter i både det ene og det andre. Men, jeg måtte bare tusle inn i hallen og trene videre mot bronsemerket.

Men. En dag. En dag skal jeg gå bort til dem og fortelle at nå har vi klart å prestere noe utenfor utstillingsringen, hun kunne visst noe likevel. Banne meg på at jeg skal bevise at denne berneren kan mer enn å løpe venstresvinger og varme opp sofaer. Og det er en utfordring jeg vil gi til andre bernereiere som leser her. Jeg vet for eksempel at mange trener lydighet i avdelingene. Kom dere videre, kom dere til start på en konkurranse.
Eller gå kurs, i spor eller rundering eller SoR eller hva som helst, men vær aktive og gå kurs for å vise instruktør og øvrige kursdeltagere at en berner også kan. For vi har en sabla bra potet som elsker å jobbe, som lærer fort og som kan klare ganske mye forskjellig. En må ikke konkurrere i toppnivå, en må ikke konkurrere en gang, for å bevise overfor andre at en berner kan brukes til mer enn turer. Jeg nekter å akseptere en holdning til rasen som kan oppsummeres i ordet "sofagris".

Første mars

Ny måned, ny tegning. Dere dør ikke av litt feministisk ettertanke i denne bloggen. Altså: Hva slags mannlige helter vil kvinner egentlig ha?