Jada, jeg vet det er lenge siden jeg har blogget, og det er veldig koselig at folk maser og etterlyser oppdateringer, men ting har altså vært noe travelt og bedritent her...
Første helga i desember skulle familien (og med det mener jeg pappa, søss med sambo og sønn, meg og Hans) på langweekend til London for å shoppe, være kulturelle, turistifisere og kose oss sammen. Dette var planlagt i lang tid, og hundevakt var skaffet.
I november ble Even skikkelig dårlig, og pappa var veldig usikker på om han ville dra fra Even og overlate ansvaret til Stian (som skulle ha Even). Så skulle pappa bli hjemme fra ferien? Eller skulle vi utsette ferien? Vi slapp å ta stilling til det spørsmålet. Da. For Even ble bedre han, men som Stian sa - det å passe en hund på over ti år er alltid en risiko, det er en gammel hund og ting kan fort skje, men om vi var forberedt på det så var han det også. Og vi hadde full tillit til at Stian ville gjøre de rette beslutningene som eventuelt måtte gjøres. Jøje meg for en koselig ferieoppladning, snakke om muligheten for at Even må avlives! Han er i fin form, men vi vet jo at han lever noen år på overtid. Takk og lov at Even aldri har lest levealdersstatistikken for rasen...
Alt var bare fryd og gammen, inntil jeg en uke før avreise finner blodflekker på gulvet. Jeg finner fram papir og finkjemmer X'ens samtlige fire poter, og håper intens at hun har fått et kutt. Jeg sjekker gommer og tenner, jeg sjekker overalt, til jeg må bite i det sure eplet, og konstatere at drittbikkja har fått løpetid. Now ain't that the bitch...
Nå. Hvorfor nå? Dermed går vår hundevakt i dass, siden X'en skulle vært hos ei som har hannhund og åpen løsning. Ingen god kombinasjon... Desperasjonen tar meg mildt sagt, og jeg grubler og grubler. Jeg innser at jeg ikke kjenner så fælt mange som bare har tisper. Jeg forhører meg hos noen venner i Oslo som har begge kjønn og dermed er vant til å håndtere løpetid, men de kan dessverre ikke. Og det er i grunnen forståelig, kort varsel og all ting. Desperasjon gjør noe med grad av frekkhet, så da er det å ringe til Stian og spørre om han vil ha ei løpetidstispe på kjøpet - det må jo være trivelig å få i en flokk som da vil være på fire hannhunder... Men Stian og Kathrine, de er engler på jord, og selvfølgelig kan X'en være hos dem! Hun vil da være på dag åtte til 12 i løpetiden - kos for gutta, det! Nå har Stian en nevø (Hugo) og en nevø/halvbror (Bentley)av X'en, så det følte vi ble litt for tett. Men om pomm'en eller Even skulle få til noe, fikk det heller være - det kunne jo bli bra valper, det? :-D
Phuh, da var alle slike forhindringer ute av verden, kofferten kunne pakkes, og nesa vendes mot Gardermoen torsdag morgen. Turen gikk kjempefint, og alle gledet seg til en uforglemmelig ferie. En utmerket reiseleder (kremt...) sørget for at vi kom oss smoothly fra Heathrow, og rett til hotellet.
Etter innsjekking tok vi turen til Trafalgar Square for å se tenningen av den norske julegrana - den sendes altså til London som en takk for bistanden under andre verdenskrig, eller som et symbol på vennskap, som taler Rune Gerhardsen sa. And then I will push the button, as I am really here to do. *knis* Oslo Gospel Choir sang vakkert. Treet var vakkert. Været var bra. Og vi var glad for at ferien var i gang. Sulten begynte å gjøre seg gjeldende, så vi fant veien til en koselig og intim (er det ikke det det heter når det er litt trangt?) italiensk restaurant. Etter en spasertur for å beskue julepynt og butikkvinduer gikk turen tilbake til hotellet, både store og små begynte å bli slitne etter en lang reisedag, og vi hadde jo mange dager igjen...
Fredag startet med Changing of the guards ved Buckingham Palace - Joakim synes slike soldater og riddere og slikt er veldig spennende, og det er jo en seremoni som kunne være spennende å få med seg. Britene kan jo det med lang(dryg)e seremonier. Vi var tidlig ute, og godt var det, for det var mange turister som ønsket å se vaktskiftet. Vi var heldig og fikk plass helt inntil gjerdet. Vi så ikke alt, men vi så mye og vi så det godt.
For å døyve ventetiden lekte jeg meg litt med detaljbilder, leke med innstillinger og ellers knipse relativt vilt. Og rett før selve seremonien begynner, døde batteriet. Amatør! Jeg som alltid lader opp batteriet før jeg drar på tur, og følger med på batteristatus, skjenket ikke det en tanke før vi dro. Faen altså... Men, Joakim, Tonje, Hans og pappa hadde kamera, pappa hadde også videokamera, så vi har sikkert fått foreviget noe. Det var bare så møkkasurt!
Det var politi til hest som organiserte oss tilskuere, pomp og prakt, ridende vakter, korps og musikk, ulike uniformer, mange soldater, gevær og marsjering, og et realt show som varte i en time - lille nevø var i fyr og flamme, men litt mett på slutten.
På en koselig kafé fikk vi spist fish 'n chips, en kan jo ikke dra hjem uten det i magen!
Utover ettermiddagen skulle vi tilbake til hotellet for å skifte klær og gjøre oss klar for middag og musical på kvelden.
Pappa stoppet i en minibank for å ta ut penger, og uten at vi helt vet hvordan det skjedde klarte noen å stjele det fra ham! Tonje søss med familie sto også der, og heller ikke de skjønner hva som skjedde. Det var andre mennesker i minibanken ved siden av. Det begynte å pipe og blinke i minibanken til pappa, de henvendte seg til ham, og påsto at kortet var svelget og ville bli sendt i posten i løpet av noen dager. Mulig det, men da vi gikk inn i banken og de åpnet hvelvet lå det ikke noe kort der det skulle vært. Så det eneste alternativet er at det ble lurt fra pappa på et vist. Kjapt og smertefritt, ikke noe løping eller mas... Vi fikk sperret kortet og overført pengene til en annen konto, og en sjekk i nettbanken viste at ingenting var tatt. Men guffen opplevelse!
Vi hadde billetter til The Lion King, og det var en imponerende forestilling! Vi ble like bergtatt alle seks, selv om vi var i ulike aldre og hadde svært varierende grad av engelskkunnskaper. Så utrolig bra de har laget kostymene, scenografien flott, så bra koreografert - skuespillerne hadde virkelig fått inn bevegelsene. Hyenene var fantastiske, leoparden bevegde seg med en smidighet som var en estetisk nytelse. Elefantungen var herlig. Gåsehuden ved introen, når dyrene entrer scenen via salen der vi satt... Det var bra alt sammen.
Det var selvfølgelig ikke lov til å ta bilder eller filme underveis, og jeg er snill pike som adlyder. Men se disse klippene for en smakebit:
Promovisning hos BBCÅpningsscenenHunnløverHe lives in youNalaLørdag morgen var ikke Hans i så god form, så han valgte å bli igjen på hotellet mens vi andre dro til Covent Garden for å se på noe som ut ifra beskrivelsen på nett virket morsomt. Hvert år arrangeres et hinderløp, hvor deltagerne betaler for å få være med. Det er en innsamlingsaksjon til kreftforskning i England, og det samles selvfølgelig inn penger på ulike måter i løpet av dagen. Deltagerne har ulike kostymer, og skal forsere ei hinderløype mens de bærer på en tradisjonell britisk julepudding - som også skal dekoreres i løpet av hinderløypa. Dronning Elizabeth og Idoldommer-Simon var selvfølgelig til stede og åpnet ballet! ;-)
Det var en ganske omstendelig og langdryg affære, og det tok over en time før løpet begynte, så det var vel litt bortkastet tid å stå der - særlig fordi løpet var fort ferdig når de først var i gang. Men, det var også et julemarked der, så Tonje og jeg fikk nå brukt litt penger på julepynt og søte ting.
Deretter gikk turen til
Hamleys, som Joakim hadde gledet seg veldig til. Syv etasjer med leker... Han hadde med penger til å kjøpe seg noe nytt, og hadde også innspill til ønskelista til nissen. Så det ble noen timer der...
I det vi har fått bestilt middag, får jeg beskjed fra Hans om at han er på legevakta! Han har vært der noen timer nå, og diagnosen er dehydrering etter å ha flydd på do av den og den andre grunnen. Jeg sluker maten, og løper ut for å finne en taxi. Hvilket ikke er så lett, siden Oxford og Regent street i dag er steng for all trafikk, så mennesker kan gå i gatene og shoppe. Og det er faen så folksomt, og jeg tror halve London gikk der - i motsatt retning av hva jeg skulle. Men jeg kommer meg til et kryss hvor jeg kan finne en sidegate, og får kjapt praiet en taxi. Hans blir skrevet ut mens jeg er på vei, så jeg henter ham, og drar tilbake til hotellet. Han har fått to liter intravenøst og smertestillende, og streng beskjed om å drikke mest mulig. Så resten av kvelden er jeg sykepleier, og løper skytteltrafikk mellom hotell og nærmeste sjappe for å kjøpe vann. Til slutt sto det ti halvlitersflasker på nattbordet hans. Mer dopapir måtte jeg også kjøpe, for vi kunne ikke få nytt før rommet ble vasket neste morgen.
Jeg skulle jo så gjerne vært hos Hans tidligere, om jeg hadde visst i hvor dårlig form han var, men han sa bevisst ikke noe for at jeg skulle få mest mulig utbytte av turen... :-(
Resten av familien dro til
Winter Wonderland, men etter en voldsom karusell begynte både pappa og Joakim å spy. Det stoppet derimot ikke i løpet av natta, og det slo seg på magen også, og da er det ikke bare en voldsom karusell lenger. Så søndag morgen tok vi det meeeget rolig, for å se om noen ble friske nok til å finne på noe. Hans ville hjem, så vi fikk booket om billettene våre til et ettermiddagsfly den dagen. På apoteket fikk vi diverse tabletter som skulle hjelpe de som var syke, og jeg fikk shoppet i en halvtimes tid på et kjøpesenter i samme gata som hotellet. Jeg hadde sett reklame for noe jeg bare måtte ha som julegave til Hans!
Utover dagen ble både pappa og Joakim bedre, så alle minus Hans - med Hans' velsignelse - satte seg i en taxi for å få sett Tower of London. En kan virkelig ikke ha vært i London uten å ha vært der! Dette var mitt tredje besøk dit, men jeg elsker slik historie.
Joakim ble derimot dårlig igjen i taxien, og kastet opp vann utover fanget mitt... Nice... Men med litt frisk luft ble han i form igjen, og skulle inn for å se beefeaters, ravner, kongen, slott og vakter. Og som han koste seg! Jeg måtte løpe tilbake til hotellet for å rekke flyet (og ble ikke mildt stresset av at det var forsinkelser og kaos på t-banen...), mens de øvrige holdt ut og fikk et fint opphold før de dro hjem mandag.
Hans og jeg var hjemme søndag kveld, etter en uproblematisk hjemtur, og begge var så slitne at vi sov til langt utover mandagen. Men jeg kom meg opp, så jeg kunne kjøre til Fredrikstad og hente X'en, og kjøre Even til pappa.
Det var tydelig at dyra har hatt det bra hos Stian og Kathrine - gjensynsglede med meg javisst, men de hoppet inn i bilen til Stian igjen! :-D De hadde visst oppført seg som om de var hjemme (*rødme*) og glidd inn i flokken. Jeg fikk tigget til meg en CD av bilder Stian hadde tatt, så da kan jeg blogge med de en annen dag.
Nå skal jeg derimot ta meg en paracet og en kopp kakao, for jeg har bare blitt mer og mer forkjølet etter at jeg kom hjem fra London. Snakk om uforglemmelig ferie!
Tusen, tusen takk til Stian og Kathrine for all hjelp med dyra!
