BH

(Hvis noen trodde jeg hadde gitt opp bloggen igjen - frykt ikke. Jeg har bare ikke turt å skrive noe siden sist innlegg, redd for at jeg skulle røpe våre planer og jinxe hele dritten.)

Jeg hadde et overordnet mål for X'en i 2012, og det var bestått ferdselsprøve. Det er i og for seg et mål jeg har for alle framtidige hunder også, men en hund om gangen, og Foenix skal temmes før vi kan begynne å tenke konkurranser. Kanskje hun er klar i 2015. Ingen hast.

Anyway, ferdselsprøve og X'en. Jeg har hatt et ruvende fravær av treningsmotivasjon. Sist stevne vi startet var november i fjor, og da fikk jeg en skikkelig knekk, så vi la alt som heter lydighetstrening på hylla. Det er ikke vits i å trene om en ikke har tålmodighet, inspirasjon, motivasjon og glede av det. Så da ignorerte vi den sysselsettingen for en lang stund.

Utover våren begynte det derimot å løsne litt, og i april begynte jeg å snuse på terminlista for å finne en startdato til oss. Jeg tok også en tur til Line hos Kruttlappen hundeskole (vår faste og høyt elskede instruktør) for litt spark bak og litt gulrot foran. Etter det har X'en og jeg jobbet nå og da (kanskje mer da enn nå, men vi har tatt det når jeg har hatt overskudd og motivasjon) med fokus utelukkende på ferdselsprøva. Jeg meldte oss på ei prøve i mai, men så fikk jeg tilbud om å være ringsekretær på NKK Lillesand, og da takket jeg ja til det - jeg liker jo så godt å være ringsekretær, og det er alltids nye ferdselsprøver.

En ny granskning av terminlista ga meg et kveldsstevne - hurra! Det liker vi. Verken jeg eller X'en er summer lovers, vi synes det er tungt og slitsomt med varme og sol. Så vi foretrekker å ha vår konkurranseaktivitet på vår og høst, og finne på andre ting i varme sommermåneder.

Den siste uka har jeg forsøkt å gi meg og X'en en best mulig oppladning til stevnet - jeg må være rolig, jeg må ha et avbalansert adrenalinsnivå, og jeg må ha nervene under kontroll. Jeg hadde for lenge siden bestemt meg for at dette stevnet var utelukkende for å sjekke status og se hva vi må jobbe med videre før vi gjør et mer bevisst forsøk på tittelen. Dette var kun trening; konkurransetrening.
Lydighetstreningen har vært minimal, for ikke å gjøre noen lei - to kvikke repetisjoner for å se at ting fremdeles satt, en kjapp vending og fem skritt lineføring under en tissetur for å holde motivasjonen og nysgjerrigheten oppe.
For øvrig har jeg sittet stille og pustet med magen, nilest regelverket (det er ingen som kommanderer lydighetsprogrammet, så en må kunne det utenat - og en går cirka 400 skritt til sammen med lineføring og fri ved fot - med fastsatte vendinger og holdter, samt to andre lydighetsøvelser.

Torsdag skippet hundene frokost, for at X'en skulle være sulten og dermed mer på på meg. Vi beregnet god tid - ville ikke treffe på noen ettermiddagskø, var ikke helt sikker på hvor stevneplassen var, og ville ikke komme heseblesende og stressende. Det passet meg i grunnen godt å ankomme fem kvarter før start - og jeg klarte å puste normalt og avslappet hele tiden (å ha en splitter ny mobil med dingser å undersøke og random facebookoppdateringer hjalp også).

X'en har nettopp fått løpetid (typisk at den kom halvannen måned før forventet, nå som jeg hadde tenkt til å snuse på noen klasse 1-stevner også...) - men i RIK-programmet får en starte med løpetid.

Ferdselsprøven er tredelt, og første del er vesenstesten - en test for å se at hunden er såpass tilgjengelig og trygg at den kan slippes løs på konkurransebanen. Ekvipasjen går fram til dommer for å hilse, hunden scannes for å sjekke ID-chippen, litt prat, og that's it.
På grunn av løpetiden, fikk vi vår vesenstest på eget område, så det var fort gjort. X'en susset på mannen som skulle avlese chippen, og ellers satt hun i ro - vi har jo heller et overtilgjengelighetsproblem enn noe annet.

Om en ikke får bestått på første del, får en ikke fortsette til andre del. Om en ikke består andre del, får en ikke fortsette til tredje del. Om en ikke består tredje del, får en ikke tittelen.

Andre del er lydigheten, hvor to og to hunder går programmet - det vil si, en hund ligger i enkeltdekk mens den andre hunden går sitt program, også byttes det. Det vil si at hunden ligger i dekk i cirka ti minutter, med fører 30 skritt unna med ryggen til.

Først er det en jævlig lang lineføring, deretter en like lang fri ved foten. Så er det en sitt-øvelse, og deretter dekk fra holdt med innkalling. De to siste lydighetsøvelsene er altså enklere enn det en finner i klasse 1-programmet. Men det er all gåingen som er drepen - men dette er program tenkt mot tjenestehunder, og der skal selvfølgelig konsentrasjon, arbeidslyst, samarbeidsvilje og motivasjon være i fokus.
Løypa en går LF og FVF i er cirka som følger: 50 skritt rett fram, helomvending, 50 skritt tilbake hvor en skal innom alle tre tempovarianter i bestemt rekkefølge og med minst ti skritt på hver, høyrevending, tyve skritt, høyrevending, tyve skritt, helomvending, tyve skritt tilbake med en holdt når en er halvveis, venstrevending, 40 skritt, inn i en gruppe av fire mennesker hvor en skal gjøre et åttetall rundt to av disse, og avslutte med en holdt inni gruppa. Deretter ut av gruppa, kneppe av lina, gjenta manøveren med åttetall og holdt, før en går tilbake og gjentar løypa en gikk under lineføringen.

X'en var virkelig på - så på at hun tidvis lå litt foran meg, og hele hun viste at dette var kjempegøy! Jeg var nervøs for at hun skulle bare gå og gresse, snuse og være hormonelt tissetroll, eller speide etter kjekke karer - for sånn er hun på tur nå. Men jeg klarte åpenbart å jobbe godt nok opp kontakt og motivasjon før starten, og vi klarte å gjennomføre programmet!
Det var ikke pent å se på - det var uryddig, det var rustent og grovpusset, det var tydelig at hun har trent lydighet kanskje to timer til sammen i 2012 (og så takknemlig jeg er for at hun likevel kan hvile på tidligere års trening!), det var glimtvis dritbra og glimtvis elendig, og vi ville fått rævva poengsummer i en lydighetskonkurranse. Men på en ferdselsprøve holder det å stå, så ignorerer jeg lett om en får "tilstrekkelig", "godt" eller "meget godt" på øvelsen.

Jeg tror jeg holdt pusten gjennom hele lydighetsprogrammet, men jeg hadde også lave skuldre og tok meg den tiden jeg trengte. Det var dog godt å få bekreftet at det var bra nok til å stå, når vi endelig var gjennom.

Siste del, ferdselsbiten. Det er seks moment, hvor dommer vurderer hundens oppførsel, reaksjon, avreaksjon og hvor kontrollert og trygg for omgivelsene den er. Mens vi går langs et fortau/vei skal vi møte jogger både bakfra og forfra, syklist som passerer mens ringeklokka bjelles, vi skal møte en folkegruppe og jeg skal prate med en person, hund skal passere oss forfra og bakfra, vi skal passere kjørende bil, vi skal stå siden av bil med motoren i gang, og hunden skal bindes i en stolpe som jeg går fra og fremmed hund passerer etterpå. Fullt regelverk er på NKKs sider for de som ønsker mer detaljer - eller så er det bare å spørre!

Denne biten var jeg litt nervøs for, fordi det er lenge siden jeg har gått tur med X'en i bånd mens vi er i siviliserte strøk - her går vi jo tur alene, og lenka kneppes gjerne av. Det kan gå uker uten at vi møter andre mennesker på tur, så den passeringstreningen X'en har, er den hun fikk mens vi bodde i Oslo og måtte oppføre oss der :D

Cirka halvveis i løypa satt X'en seg for å tisse, og mens hun bøyde hodet for å spise gress sklei halsbåndet over hodet hennes. Selvfølgelig bykset hun to steg unna for å nyte friheten, og jeg tenkte at NUH strøk vi. Jeg fikk tak i henne nesten med en gang, og vi kunne fullføre løypa. Jeg var så sikker på at vi strøk, også så irritert for at vi strøk på noe sånt - så jeg var innmari glad da dommer sa at jeg hadde vist at hunden er kontrollerbar, og dermed så hun ikke så strengt på det (så nevnte ikke jeg for dommer at i slike situasjoner kan X'en få skikkelige raptuser og være en skikkelig kødd å få hanket inn - men så går jeg heller ikke på tur med så slakt halsbånd som det ble på testen, for jeg vil jo ikke at hunden skal kunne smette ut av lenka - vi skulle gå med helstrup, men feste lenka i kroken så det ikke kan stramme. Dermed ble løkka for stor, og den smatt lett over hodet.)

Summa summarum - X'en besto alle tre delene, og kan nå titulere seg med tittelen BH - den er offisiell og anerkjennes av NKK.
Så vidt jeg vet (og jeg kan ta feil, men jeg korrigeres gjerne) er X'en den tredje norske berneren som får denne tittelen (de to andre er BH Dreams Come True av Vianova og BH Nellyvill's Bam Boozle) - og den første tispa.
Hennes fulle tittelrekke og navn er nå JWW-08 Nord.JW-08 BH Xkumle X-Faktorer av Hiselfoss.

Denne tittelen betyr litt for meg, fordi vi har jobbet for den, det ligger mange timer og ressurser bak den. Vi vil aldri bli lydighetschampioner, men tittelen er en offisiell anerkjennelse av og bekreftelse på at vi har trent en viss mengde lydighet, at vi kan noe, at hun er en hund som brukes.
Det ble selvfølgelig feiret i går - frosne koteletter på X'en (og den flinke heiagjengdatteren hennes) - jordbær og kald cider på meg. La Dolce BH-Vita.

I og med at hun har fått løpetid og skal parres, skal jeg prøve å vende treningsmotivasjonen min som har våknet over på datteren, så kanskje hun kan lære seg noe konkurranserettet også. Men i dag skal vi bare hvile, også skal jeg fnise og glise hver gang jeg ser på X'en, og kjenne på følelsen av å ha klart noe vi har jobbet mot.

Perfect match

Sist helg arrangerte Osloavdelingen sitt nå tradisjonelle (har noe skjedd fire år på rad er det uunngåelig å kalle det noe annet enn en tradisjon) matchshow. Jeg hadde meldt på Foenix, som trenger mer utendørs ringtrening - hele valpeshowkarrieren hennes var innendørs, så når vi kommer til en ring på en gressplen tror hun at det er lek, moro, turtempo og hurramegrundt som gjelder. Så hun trenger å lære at en kan trave pent og stå rolig utendørs også, kremt... X'en var ikke påmeldt, i all sin nakenhet, men hun fikk være med og jobbe som trekkhund - jeg tok med vogna vår og brukte den for å frakte all verdens dill&dall en trenger og ikke trenger for en dag ute - det ble faktisk to turer hver vei, men da fikk hun jobbet litt, og den hunden koser seg foran vogna!
Jeg hadde også med meg Gross (Int.Nord.Uch. Augustus) til Toril, siden hun hadde dobbeltbooket seg.

Foenix var en særdeles lykkelig og høy hund denne dagen, og hun klarte til og med å smette ut av inngjerdingen og ut av halsbåndet et par ganger, så hun kunne ta noen digre seiersrunder på gressmatta hvor vi holdt til. Den hunden er ikke helt tam... Jeg gleder meg til hun skal røntges, for da kanskje hun er rolig et par timer. Hun har så mye energi og overskudd, og hun er så innmari kvikk. Herlige kvaliteter, men ikke alltid.

Foenix klarte å gå videre i første runde - selv om hun er halvt nedrøytet og oppførte seg som en kenguru med springfjærer under føttene (jeg skulle til å si at hun oppførte seg som en duracellkanin med red bull i magen, men red bull ga overhode ingen effekt for meg da jeg kjørte tur-retur Østerrike, så jeg har begynt å tvile på den miksuren. Smaker æsj og ga ingen større fix enn en halvliter cola - oppskrytt!).
I andre runde møtte vi Dina (Snow Medina av LeeArmand), en veteran i full glans, så da var det takk for oss - men om syv år er Foenix veteran, og da kanskje hun har landet og begynt å trave utendørs også, så da skal vi ha revansje! :D

Gross vant første runde, og andre runde, og tredje runde, og plutselig sto vi i en finale med tre ekvipasjer - deriblant Dina som slo ut Foenix. Gross er en herlig hund å stille - han flyter rundt i ringen, og står godt på sine bein der de skal være. Min oppgave var primært å bære startnummeret hans rundt i ringen, tror jeg. Selv om ikke Gross er min (men jeg er litt tante til ham), var det veldig gøy da dommeren utropte oss til vinnere. Det er faktisk tredje gang (av fire år) Gross kom til finalen - fra før av en seier og en andreplass, og nå en seier nummer to. Fin gutt!

Vi vant ingenting på loddsalget, men Rockyvogna var full av premier som Foenix vant etter sin sirkusopptreden, så en kan ikke klage på fangsten!

Hvis noen har bilder av Gross, blir både jeg og Toril glad for å få de.

Skamklippet og restituert

Noen ganger får jeg gode impulser, men som regel har jeg ganske dårlige impulser. Jeg fungerer best om jeg lar hjernen ligge i bløt et døgns tid og fundere godt over noe. Da slipper jeg den enerverende bondeangeren dagen etter... Den jeg har i dag...

Så, det begynte med at jeg fant noe i all pelsen på det ene frambeinet til X'en, og trodde først det var en diger knute. Men nei, det var noe som satt fast i huden. I cirka tre minutter tenkte jeg innbitt og vondt på kreft, for vi vet jo at fem til syv år er en krisefase for berneren hvor mye sykdom dukker opp, og X'en er tross alt fem år om to måneder, så jupp, jeg er i litt kriseberedskap mentalt, bare fordi det er sånn JEG fungerer. Ting gjør så mye mindre vondt om en har litt worst case scenario-tankegang som basis. En småhysterisk telefon senere var jeg påminnet om at kreftkuler er under huden. Bada bim bada bom, vi konkluderte med at X'en har fått ei vorte. Tenk så lettet jeg ble når jeg i 1/20 av en time trodde at jeg var i ferd med å miste henne!

Anyway...

Vorta, som er på størrelse med og har struktur som en rosin (og jeg synes rosiner er ganske ekle i utgangspunktet, jeg liker de ikke mye bedre når de sitter på kroppen til hunden min) har kommet rimelig hurtig, tør jeg påstå - jeg hadde gjennomgang av pelsen til X'en før hun dro på feriekoloni hos pappa for ei drøy uke, så den har vokst ut i løpet av den tiden, tør jeg påstå. Jeg har derfor fulgt med som en hønsehaukmor for å se om den vokser.

I går skulle jeg skrelle av mer død underull fra mor og datter, og da gikk det en liten faen i meg. Det er vanskelig å følge med på noe som er gjemt i masse pels. Så da tok jeg saksa fatt, og tenkte jeg skulle finklippe rundt der vorta henger, helt oppe ved albueknølen. Som tenkt, så gjort.

Er dere klar over hvor snål en berner ser ut, med faner som starter langt nede på frambeinet?

Snipp snapp, så måtte jeg jo klippe bort resten av pelsen på det beinet, i håp om å få en mer estetisk (naken)berner igjen. Men det fungerte jo ikke, det ødela jo enhver symmetri, samt at jeg kan bare ikke gå og småhumre av X'en i lang tid framover, stakkaren vil jo få ødelagt enhver selvtillit om jeg skal fnise over hvor rar hun ser ut, selv om det er på grunn av min saks.

Så da skrellet vi av fanene på det andre frambeinet også.

Og jeg hadde en stykk bernertispe oppstilt på trimmebordet mitt, som da  egentlig bare hadde noe pels tre steder - i brystet, på halen og fanene på bakbeina.

Det så jo bare teit ut. Lange, tette faner, og ellers pelset som en grosser?

Snipp, snapp, så forsvant fanene på bakbeina også. Hun har nå like mye pels på baksiden som hun har på framsiden av beina sine.

I går tenkte jeg at det var lurt. Hun skal uansett ikke stilles på noen måneder, siden hun er naken (og hun skal parres på neste løpetid, så om hun blir drektig blir det ikke noen utstillinger før NKK Ålesund våren 2013 eller noe sånt noe). Det trekker jo i hvert fall inn mindre søle og skit, det er lettere å se etter flått på beina, og jeg kan følge med på den fordømt ekle og irriterende vorta.

Men jeg angrer som en skadeskutt helt i dag. Hun ser jo så snål ut, som en blanding av en bernervalp og en voksen grosser! Det er meningen at det skal være litt faner på disse dyrene våre, altså. Jeg er nemlig ikke veldig god på å svinge saksa, så det er både hakkete og ujevnt. Hadde jeg enda hatt vett til å klippe bare litt om gangen, for å lære, men neida, vi fjernet alt med en gang, snipp snipp. Det fikk meg også til å innse at jeg ønsker meg en bedre saks, en som er mer tilpasset oss innbitte venstrehendte, så jeg slipper å få vannblemmer og krampe av å bruke den.

Holy macrell, se hvem som er tilbake og blogger! Alt som trengtes etter flere måneders aversjon var å gjøre seg selv til en komplett idiot, og et sadomasochistisk behov for å spre det til flest mulig.

Så hopper jeg elegant over det faktum at siden sist innlegg har Foenix hatt flere gode valpeshowresultat, jeg trodde jeg skulle miste henne da hun spiste noe som slettes ikke lar seg fordøye og satte seg fast i tarmen, og dermed ga hasteoperasjon en onsdag kveld - men hun er en fuckings fighter (eller en Foenix From the Ashes), og i løpet av forsommeren har hun gjort god figur i juniorklasse både her og der, med klasseplassering på to internasjonale utstillinger, CK og annen moro.
Jeg skummer lett over at Foenix og jeg dro på jentetur med Sitronen (den på fire dekk) til Østerrike, og dette var et rite de passage for min del. For snart to år siden smuldret jeg opp, og jeg mistet min selvtillit, min tillit, min styrke, selvstendighet, uavhengighet, egenrådighet og min utforskertrang. Det har vært en pokkers prosess å gå videre - for ja, jeg tror jeg går videre, jeg går ikke tilbake til den jeg var, for det som var har vært, og en kan ikke gå tilbake til noe som ikke lenger er. Jeg er langt fra ferdig, men jeg så på dette som en midtsemestertentamen, eller noe sånt noe. Å sette seg i bilen uten annet selskap enn en hund (og dette er en av få settinger hvor jeg vil si noe som kan ligne på "bare en hund"), kjøre 180-200 mil og klare seg på egenhånd i ni dager var en stor test for meg. Men jeg klarte å gjennomføre det uten panikkanfall, uten angstsammenbrudd og andre episoder, og dermed kom jeg hjem med en følelse av seier og styrke. Jeg kjørte alene, jeg fant fram, jeg hadde forberedt mye overnatting på forhånd, jeg klarte meg, jeg koste meg, jeg snakket litt mindre tysk enn ønsket - men jeg snakket tysk, jeg stilte egenoppdrettet hund på spesialen hvor vi var kun en av ni i klassen som fikk høyeste premiegrad, vi hadde en heller kort opptreden på verdensvinneren på grunn av hennes mørke føtter - men innen jeg var i ringen hadde jeg allerede overvunnet flere uventede situasjoner som for et år siden hadde gjort meg til et skjelvende, gråtende søppelmenneske, så drit i sløyfefargen! Jeg ferierte alene (en stor bøyg for meg, selv om jeg lente meg litt på lenka til Foenix), jeg koste meg alene på konsert, jeg utforsket gamlebyen i Salzburg og østerrikske naturopplevelser - og for å sitere min favorittkarakter i min favorittserie: Oh my God, you should have seen it!
Selv da jeg holdt 130-ish rett etter broa tilbake til Sverige og punkterte, hadde jeg i grunnen hvilepuls fra jeg fikk styrt bilen ut i veiskuldra til vi var tilbake på E6 med nytt dekk. Det mest "opprørende" med den opplevelsen var den klisjeen jeg landet i, da jeg måtte låne toalettet på garasjen som fikset dekket, og fant meg selv i et trangt rom med en stabel porno ved siden av do og en falmet pinup-poster fra 1984 smurt utover hele døra - for det var en bitteliten kalender i det ene hjørnet, må vite. WTF?

Jeg kom hjem og følte meg sterkere, og det føles godt. Jada, jeg gikk på en smell, og har vært mye sliten etter en slik tur, som ble innrammet av ringsekretærarbeid på NKK Lillesand rett før jeg dro og deretter hovedspesialen på Frya rett etter at jeg kom hjem - men det er rent fysisk, og det kan jeg fikse. Jeg kan sove meg uthvilt, men jeg kan ikke sove meg glad eller trygg.

Vet dere hva?

Jeg tror jeg er tilbake!

Jeg er langt fra mål, men jeg begynner å kjenne igjen terrenget i denne løypa jeg er kastet ut i.

Mor og datter har iført seg matchende sommeroutfits, så det blir en stund til de entrer utstillingsringen igjen. Men jeg gleder meg til å stille Foenix videre i juniorklasse til høsten; det er moro å starte på nytt med ny hund. Trolig vil denne sommeren gjøre henne godt, for hun er en slow riser, og har mye valp i seg enda - mest inni hodet, men en del utenpå også. I mellomtiden soler jeg meg i glansen av Hudson, som har begynt å vise fram potene sine i Australia, uten å gjøre skam på seg selv. Jeg håper også å få sett Miko igjen snart, og snart er det tid for røntgenfotografering - grøss og gledelig gru.