Det er for så vidt ikke av mangel på noe å skrive om at det er en uke siden sist blogginnlegg, men jeg antar det begrenser seg hvor interessant det er i lengden å høre om rare kommentarer fra bybildet og søte fantestreker fra X'en.
Når det er sagt, så er X'en (enda) en behagelig valp. Hun er tålmodig på jobben - får tiden til å gå ved å sove, leke med noen leker, surre seg fast rundt kontorstolen, hilse på kollegaer og makulere pappruller. På buss og tog - og til og med i heisen! - er hun så avslappet at hun legger seg ned. Ikke noe pes der, nei.
Men, hun kan vise sine energiske sider når hun får leke med noen av de andre hundene på jobben. Hun har for tiden lagt sin elsk på leonbergeren Gåggen, som hun synes er fryktelig stor og fin. Noe å strekke seg mot? Også pomeranianvalpen Morten er spennende, men han er jo så pitteliten - veier under ti prosent av hennes vekt... Må nesten kontrollere deres leking litt.
X'en har siden sist bikket ti uker, og pappa som var på besøk i går kunne i hvert fall tydelig se at hun var blitt større på fjorten dager. Vanskeligere å se for oss som tråkker i føttene på hverandre.
Ellers har vi for tiden fokus på rutinene som mer og mindre bevisst har oppstått, for å se hva som fungerer og ikke. Noen fungerer ikke, og må endres. Og det er jo ikke alltid like populært hos X'en... Særlig ikke de som gjelder fôring...
Hun blir derimot flinkere og flinkere til å gå i bånd, og vi kan stille litt høyere krav til henne. Foreløpig har vi vært fornøyd så lenge hun har blitt med oss, og hatt fokus på lokking og positive opplevelser. Nå virker hun så varm i lenka, at vi kan kreve litt mer. For eksempel opprette et skille mellom ulike former for tur. Rusletur i lysløypa tillater mer enn å gå i sentrum. X'en må nemlig lære seg at ikke alle mennesker på Oslo S har lyst til å hilse...
Samtidig har også hun som er i andre enden av lenka blitt tryggere på seg selv og hva hun kan gjøre. X'en vil neppe dø på seg eller få sterke aversjoner mot lenke for resten av livet, selv om jeg skulle bli litt strengere.
Vi synes også å merke at nettene går bedre - færre turer ut i løpet av natta, faller lettere til ro, og er i ro til VI velger å stå opp. I hvert fall på hverdagene. Har aldri hatt som tradisjon å stå opp i åttetiden på ordinære lørdager, men slik ble det i dag. Men skal vel ikke klage, det ble åtte timers søvn. Jeg har bare noen sovevaner som ikke ligner alle andres...
Det har ikke blitt så mye hjemme alene-trening i leiligheten som ønsket, men jeg ser i hvert fall at hun klarer det utmerket på jobben. Hvis jeg forsvinner for å hente noe på kopirommet, for å spise lunsj eller sitte i et timeslangt møte, er reaksjonene hennes likevel rolige og positive. Enten sitter/ligger hun i åpningen til kontoret rimelig avslappet, eller så leker hun lenger inn i kontoret/under pulten. Det er ikke noe gråting eller bjeffing, som det var de første gangene - og jeg har allirt meg med noen kontornaboer som lytter for meg. Hun gjør heller ikke hærverk. Denne oppførselen må vi nå bare klare å overføre til hjemmet, hvor hun gråter hvis jeg går på do og Hans sitter på kontoret.
Så over til seksjonen for rare utsagn:
På torsdag ble vi stoppet av en dame som bare måtte få hilse på denne berner sennenhundvalpen. Damen kunne fortelle at hun selv hadde drevet med st. bernhardshund. Dessverre var det så mye dysplasi at hun ikke hadde orket å fortsette. Så klarer hun å lire av seg følgende: "Den valpen din ser jo virkelig lubben ut, du må passe deg så du ikke påfører den HD!" Dernest graver hun mer enn høflig er om jeg har tenkt på HD og tatt hensyn til det når jeg kjøpte valpen.
Først av alt har ikke damen tatt på andre områder av X'ens kropp enn hodet. Men det er også en veldig skummel kommentar å komme med. Hun kjenner ikke meg, og aner ikke noe om min erfaring og kompetanse. En helt fersk hundeeier kunne jo trodd på damen, og dratt hjem for å slanke valpen.
Jeg må ærlig talt innrømme at til tross for at jeg synes X'en er tynn nok, gikk jeg og kjente på henne hele kvelden. Dagen etter konfererte jeg med tre andre på jobben, og vi kom fram til at X'en overhode ikke er lubben. Jeg visste det, men det sier litt om hvor satt ut jeg ble av damen. Hva om jeg ikke hadde noe hundeerfaring? Det er rett og slett uansvarlig at mennesker uttaler seg om slikt i hytt og pine.
Bare minutter etter at jeg forlater denne damen, hører jeg at to damer kommenterer den nydelige bernervalpen. Så hører jeg den ene si "det er søte valper, men det er virkelig synd at de blir så engstelige som voksne!" De nærmer seg der jeg står, og jeg klarer ikke å dy meg, men spør om det er berner sennenhund hun mener er så redd. Ja, det var hennes erfaring. Jeg må bare beklage, og si at min erfaring er en helt annen. Jeg anser rasen for å være sosial, god, familievennlig og glad i mennesker. Damen bemerker at det er hyggelig å få hilse på en bernervalp som er så tilgjengelig, men hun har kjent -tre- voksne bernere som alle var redde. Da klarer jeg ikke helt å bremse meg selv (fremdeles litt frustrert over st. bernhardsdamen, og irritert over snappy comebacks jeg aldri fikk ut av meg), men forteller at dette er vår tolvte berner (det er sant) og at jeg har 25 års erfaring med rasen (det er jo for så vidt sant), og at jeg har møtt tusener av bernere (har ikke regnet på det, men det er sikkert også sant). Kun et fåtall vil jeg definere som redd, og jeg vil ikke anse det som et karaktertrekk for rasen.
Jeg er så glad i denne rasen, og orker rett og slett ikke høre på slike usannheter. Jeg benekter overhode ikke at det finnes individer som kunne vært mer frimodig, eller som har avvikende temperament - men det er ikke noe som preger rasen som helhet, som denne damen trodde.
Helt til sist:
X'en har fått utvidet nakkeflekken sin. På vei til jobb i går gikk hun og snuste og lekte i løvet. Så oppdager jeg at hun har blitt så tilsynelatende støvete på øre og i bakhodet. Men når jeg skal tørke det av, er det litt klissete. Jeg ser da også at lenka har fått grå flekker. Ti meter lenger bort på togstasjonen sitter en mann og maler ei søppelkasse. Jeg spør han om også den i andre enden av stasjonen er malt. Han bekrefter dette. Ved siden av seg har han et nymalt-skilt, og jeg kommenterer at det kunne være lurt å ha et slikt ved den andre søppelkassa. Men han trodde de fleste kom inn på stasjonen fra andre enden...
27. oktober 2007
19. oktober 2007
Også noen bilder...
Jeg må bare dele noen bilder med dere.
Først et som tydelig viser hvordan X'ens prioriteringer hadde vært, om hun fikk bestemme:
Først et som tydelig viser hvordan X'ens prioriteringer hadde vært, om hun fikk bestemme:
Det andre får meg til å lure på hvorfor berner aldri har vært kuperingsrase...
Working girl in the public
X'en har vært med meg på jobb noen dager nå, og det har gått overraskende bra - jeg sluttes ikke å forundre meg over den valpen, og er så stolt over hva hun møter med åpent sinn og mestrer eksemplarisk.
Hittil har vi tatt buss til Oslo S, og tog videre, men det må jeg nok stoppe med snart. På "vår" togstasjon må jeg gå opp og ned en trapp for å krysse jernbanesporet, og det er realt tungt å bære X'en. Hun legger trolig på seg et kilo eller så for hvert tiende trappetrinn... Så til jul ønsker jeg meg undergang.
Vekta stoppet forresten på 12,2 kilo i dag, hvis jeg ikke så mye feil. Veide først meg selv, og deretter oss sammen, og differansen skal bli drøye 12 kilo. Ni uker og en dag gammel.
Første dagen på jobb tok det vel nesten en time å komme fra heisen til pulten, for man må jo hilse! Jeg er jo velsignet med for tiden å ha en arbeidsplass hvor det ikke er noe problem å ha med hund, og så og si alle faller jo for en valp som henne.
Jeg hadde fryktet at hun ville kjede seg mye, men hun slår i hjel dagene med å sove, spise, knaske griseøre, drikke, titte på forbipasserende, litt kos her og der, og selvfølgelig turer ut for å lufte seg og strekke på beina.
Det er hunder av flere raser og i alle aldre blant kollegaene, så hun har fått hilse på litt av hvert. Særlig dachsevalpen Lus og labradoren Preben har falt i smak - de går det an å leke med! Hun har også hilst på den digre leonbergeren Gåggen, jeg tror hun fikk med seg pomeranienvalpen Morten (men han kan ha blitt oversett, lille saken), og cesky terrierne Doffen og datter. Hun har også hilst på weimaraneren Roy og collien Flash.
Jeg er overbevist om at det er sunt for henne å treffe hunder av ulik størrelse, fasong og utseende, så hun ikke blir "rasist" eller redd de som skiller seg kraftig fra henne. Det forutsetter selvfølgelig at det er hunder jeg kan stole på, som oppfører seg korrekt og sunt mot valper. Hun skal ikke sosialiseres for enhver pris!
Når vi venter på toget på Oslo S er hun veldig nysgjerrig på duene som spankulerer rundt. Hun stiller seg enten opp med en intens nese, eller går forsiktig mot dem. Jeg må sjekke stamtavla lenger bak, for å se om det er noen stående fuglehund bak der...
Jeg har tidligere sagt at dette vil bli et mer urbant hundehold enn jeg tidligere har vært vant til, og hun har allerede vært med på utekafé for å drikke kaffe latte. Hun slår seg jo fint til ro uansett hvor vi har vært. Legger seg ned, titter på det som skjer, eller bare hviler/sover litt. Jeg går også fast med et gnagebein eller tilsvarende i veska, for å kunne aktivisere henne litt.
Her en dag ble jeg stoppet av ei jente på min alder som bare måtte få kose litt med en bernervalp. Det viste seg at hun var vokst opp med berner, og foreldrene hadde importert to fra Tyskland (trodde hun det var) da hun var helt liten. Dessverre husket hun ikke hva hundene het, og jeg var for høflig/sjenert til å spørre hva etternavnet hennes var... Men verden er ikke så liten, man treffer artsfrender overalt, og det er mange hundefolk "der ute". Jeg får stadig spørsmål om ikke det er en berner sennen/setter (!) eller st. bernhardshund. En mente til og med å vite at dette var en utrolig sjelden rase, og at det var gøy å få treffe en av de få som fantes i landet...
Jeg kan ikke gjenta alt det rare/dumme/feilaktige/morsomme/søte jeg hører og opplever med X'en på tur, jeg bare konstaterer at jeg har hatt et helt annet offentlig liv så langt denne uka. En ting er at fremmede uten videre tar kontakt med X'en, og kanskje også med meg. En annen ting er at jeg føler jeg tar en helt annen plass i bildet.
Fra før av er jeg gjennom studiene veldig observant på hva slags plass man tar og får i "bildet" i kraft av å bli oppfattet som enten gutt eller jente av omgivelsene.
Å gå med X'en blant folk er som å gå hånd i hånd med kjæresten sin. Man blir observert, og man kjenner at man er stolt fordi folk ser etter dere. Det er noen som ser på kjæresten din, det er noen som ser på hunden din. Noen synes du har noe realt fint med deg. Den store og viktige forskjellen er selvfølgelig at mens noen kan få seg til å legge an på og kapre kjæresten din, har jeg papirer på at X'en er vår - og det er opp til meg om hun havner i et annet hjem (som har like store sjanser som den omtalte snøballen i helvete). Hjertet svulmer litt, man blir litt varm og glad for at man har kapret noe andre verdsetter. Kanskje litt... status? Hmm... I hvert fall stolthet.
Men så har du motsatt reaksjon også. Man kan se på et par, og lure på hva i alle dager h*n gjør med den partneren, hvordan kunne h*n finne på å velge han/henne? Kunne ikke h*n finne noe bedre? Jeg får de blikkene også. Mennesker som titter nesten stygt, nesten med vemmelse. Æsj, en hund. Som får smale øyne når jeg løfter opp X'en og stiller meg bak dem for å gå inn på bussen. Som rynker på nesa når X'en gjør fra seg på bussholdeplassen. Som med hele kroppsspråket viser motvilje til dyret når de kommer inn på bussen og ser hun ligger på gulvet.
Så har du selvfølgelig en hel del i midten, som ikke legger merke til eller ikke bryr seg om dyret, verken i den ene eller den andre retningen. Sånn er det, og sånn skal det være - jeg tror ikke at hele verden synes X'en er verdens fantastiske, bare fordi jeg har falt for henne. Jeg vet at mennesker er redd hunder, jeg vet at ikke alle har det samme forholdet til hundehold, og jeg vet at jeg har et ansvar for å være en bevisst og seriøs hundeeier. Fordi mulighetene for å ha hund kan innskrenkes og vanskeliggjøres fra offentlig hold. Mens for eksempel å få barn er en privatsak, og man unnskylder seg ikke for å ta med barnevogn på bussen.
Selv om jeg garantert har sendt blikk med vemmelse når barnevognas innhold hyler fra Nationaltheateret til Hauketo (25 minutters busstur)...
Hittil har vi tatt buss til Oslo S, og tog videre, men det må jeg nok stoppe med snart. På "vår" togstasjon må jeg gå opp og ned en trapp for å krysse jernbanesporet, og det er realt tungt å bære X'en. Hun legger trolig på seg et kilo eller så for hvert tiende trappetrinn... Så til jul ønsker jeg meg undergang.
Vekta stoppet forresten på 12,2 kilo i dag, hvis jeg ikke så mye feil. Veide først meg selv, og deretter oss sammen, og differansen skal bli drøye 12 kilo. Ni uker og en dag gammel.
Første dagen på jobb tok det vel nesten en time å komme fra heisen til pulten, for man må jo hilse! Jeg er jo velsignet med for tiden å ha en arbeidsplass hvor det ikke er noe problem å ha med hund, og så og si alle faller jo for en valp som henne.
Jeg hadde fryktet at hun ville kjede seg mye, men hun slår i hjel dagene med å sove, spise, knaske griseøre, drikke, titte på forbipasserende, litt kos her og der, og selvfølgelig turer ut for å lufte seg og strekke på beina.
Det er hunder av flere raser og i alle aldre blant kollegaene, så hun har fått hilse på litt av hvert. Særlig dachsevalpen Lus og labradoren Preben har falt i smak - de går det an å leke med! Hun har også hilst på den digre leonbergeren Gåggen, jeg tror hun fikk med seg pomeranienvalpen Morten (men han kan ha blitt oversett, lille saken), og cesky terrierne Doffen og datter. Hun har også hilst på weimaraneren Roy og collien Flash.
Jeg er overbevist om at det er sunt for henne å treffe hunder av ulik størrelse, fasong og utseende, så hun ikke blir "rasist" eller redd de som skiller seg kraftig fra henne. Det forutsetter selvfølgelig at det er hunder jeg kan stole på, som oppfører seg korrekt og sunt mot valper. Hun skal ikke sosialiseres for enhver pris!
Når vi venter på toget på Oslo S er hun veldig nysgjerrig på duene som spankulerer rundt. Hun stiller seg enten opp med en intens nese, eller går forsiktig mot dem. Jeg må sjekke stamtavla lenger bak, for å se om det er noen stående fuglehund bak der...
Jeg har tidligere sagt at dette vil bli et mer urbant hundehold enn jeg tidligere har vært vant til, og hun har allerede vært med på utekafé for å drikke kaffe latte. Hun slår seg jo fint til ro uansett hvor vi har vært. Legger seg ned, titter på det som skjer, eller bare hviler/sover litt. Jeg går også fast med et gnagebein eller tilsvarende i veska, for å kunne aktivisere henne litt.
Her en dag ble jeg stoppet av ei jente på min alder som bare måtte få kose litt med en bernervalp. Det viste seg at hun var vokst opp med berner, og foreldrene hadde importert to fra Tyskland (trodde hun det var) da hun var helt liten. Dessverre husket hun ikke hva hundene het, og jeg var for høflig/sjenert til å spørre hva etternavnet hennes var... Men verden er ikke så liten, man treffer artsfrender overalt, og det er mange hundefolk "der ute". Jeg får stadig spørsmål om ikke det er en berner sennen/setter (!) eller st. bernhardshund. En mente til og med å vite at dette var en utrolig sjelden rase, og at det var gøy å få treffe en av de få som fantes i landet...
Jeg kan ikke gjenta alt det rare/dumme/feilaktige/morsomme/søte jeg hører og opplever med X'en på tur, jeg bare konstaterer at jeg har hatt et helt annet offentlig liv så langt denne uka. En ting er at fremmede uten videre tar kontakt med X'en, og kanskje også med meg. En annen ting er at jeg føler jeg tar en helt annen plass i bildet.
Fra før av er jeg gjennom studiene veldig observant på hva slags plass man tar og får i "bildet" i kraft av å bli oppfattet som enten gutt eller jente av omgivelsene.
Å gå med X'en blant folk er som å gå hånd i hånd med kjæresten sin. Man blir observert, og man kjenner at man er stolt fordi folk ser etter dere. Det er noen som ser på kjæresten din, det er noen som ser på hunden din. Noen synes du har noe realt fint med deg. Den store og viktige forskjellen er selvfølgelig at mens noen kan få seg til å legge an på og kapre kjæresten din, har jeg papirer på at X'en er vår - og det er opp til meg om hun havner i et annet hjem (som har like store sjanser som den omtalte snøballen i helvete). Hjertet svulmer litt, man blir litt varm og glad for at man har kapret noe andre verdsetter. Kanskje litt... status? Hmm... I hvert fall stolthet.
Men så har du motsatt reaksjon også. Man kan se på et par, og lure på hva i alle dager h*n gjør med den partneren, hvordan kunne h*n finne på å velge han/henne? Kunne ikke h*n finne noe bedre? Jeg får de blikkene også. Mennesker som titter nesten stygt, nesten med vemmelse. Æsj, en hund. Som får smale øyne når jeg løfter opp X'en og stiller meg bak dem for å gå inn på bussen. Som rynker på nesa når X'en gjør fra seg på bussholdeplassen. Som med hele kroppsspråket viser motvilje til dyret når de kommer inn på bussen og ser hun ligger på gulvet.
Så har du selvfølgelig en hel del i midten, som ikke legger merke til eller ikke bryr seg om dyret, verken i den ene eller den andre retningen. Sånn er det, og sånn skal det være - jeg tror ikke at hele verden synes X'en er verdens fantastiske, bare fordi jeg har falt for henne. Jeg vet at mennesker er redd hunder, jeg vet at ikke alle har det samme forholdet til hundehold, og jeg vet at jeg har et ansvar for å være en bevisst og seriøs hundeeier. Fordi mulighetene for å ha hund kan innskrenkes og vanskeliggjøres fra offentlig hold. Mens for eksempel å få barn er en privatsak, og man unnskylder seg ikke for å ta med barnevogn på bussen.
Selv om jeg garantert har sendt blikk med vemmelse når barnevognas innhold hyler fra Nationaltheateret til Hauketo (25 minutters busstur)...
17. oktober 2007
Ut i verden
Tirsdag var den o store ut i verden-dagen for X'en og meg. Vi har nemlig gjort byen!
Jeg var på forhånd skeptisk til hvordan hun ville gå i lenke, siden det gikk så bra dagen før. Det kunne da ikke være så lett å lære henne det? Men jeg må si at den valpen imponerer meg! Det gikk like bra som dagen før - og dermed egentlig bedre, siden det bare var en person til å være lokkende, morsom og fristende.
Viktigste mål for dagen var å komme oss ned til bussholdeplassen. Det tok drøyt tre ganger så lang tid som jeg selv bruker, men det er lov når man har korte bein, skal møte og fordøye mye nytt som undersøkes, og blir litt sliten. Trafikken på hovedveien syntes hun ikke mye om, men på de 15 minuttene vi ventet på bussen ble hun mer og mer komfortabel med det som kjørte forbi. Satt rolig og tittet, eller lå avslappet i busskuret. Det eneste hun ikke ble helt fortrolig med, var bråkete trailere. Men det kan jo enhver føle er unødvendig å ha på veiene...
En blir veldig oppmerksom på nye ting når man har med seg en valp. For eksempel la jeg nå bedre merke til all dritten som ligger på bussholdeplassområdet. Det fascinerer meg at røykere er så late at de ikke kan bevege seg et par meter for å kaste stumpen i søppelkassa. Og gi meg ikke argumentet om at det er brannfarlig å kaste glør i søpla. For en nysgjerrig valp med smakssans som en viktig orienteringsevne, kan det jo være rett ut farlig å oppholde seg på en slik plass.
Jeg har alltid synes det er interessant at det å knuse rutene i busskur ser ut til å være en yndet hobby, landet over. Hittil har jeg tenkt på det som unødvendig, juvenilt og bortkastede penger for busselskapene. Nå tenker jeg også på det som en risiko for X'en. Knuste ølflasker er jo heller ingen sjeldenhet.
Hva er det med mennesker og søppel på fortau og holdeplasser?
Nu vel, X'en sovnet fort på bussen. Godt å se at hun tar turen så avslappet, og møter nye utfordringer med et åpent og nysgjerrig blikk. Hun har nå også eget månedskort. På lokaltog (etter hva jeg har fått vite) går hunder gratis, mens på t-bane, trikk og lokalbusser må de betale barnebillett. Jeg kan i prinsippet komme meg på jobb kun med tog, men da må jeg gå en halvtime - som garantert tar lengre tid med X'en. Så vi kjøper det forbaska månedskortet til hunden. Det irriterer meg litt, fordi det er så mye annet som går gratis, og tar reell plass. En barnevogn som fyller hele midtgangen går gratis, mens en hund som ligger under setet eller sitter på fanget skal betale...
Vi gikk av på Oslo S, for å ta en ny buss videre. Endemålet for turen, hvis X'en så ut til å ta det greit, var jobben til Hans.
Aldri har det vel tatt meg lengre tid å gå den lille ruta vi gikk - en valp som X'en er en real magnet! I tillegg lot jeg henne få bruke den tiden hun trengte for å undersøke og titte på ting som var spennende. For eksempel duer - det er rare dyr! Du kan gå nesten helt bort til de, også plutselig er de høyt over deg i lufta!
Det var selvfølgelig mange som ville hilse og klappe på en så bedårende valp, og det er jo greit at hun får hilse på folk. Men jeg skulle ønske at absolutt alle hadde spurt, og ikke bare satt seg på huk og rusket i pelsen. Hva om hun var redd? Hva om hunden er aggressiv? Hva med å respektere et hundeliv og andres eiendom? Bøyer jeg meg over fremmedes barnevogn og dikker med babyen? Nei! (OK, dårlig eksempel for dere som kjenner meg veldig godt)
Jeg fikk jo også med meg noen artige kommentarer i løpet av dagen:
Når vi skulle av bussen, var det ei jente som kommenterte at hunden trolig ville gå mye bedre i bånd om jeg heller brukte sele. Mye mulig det, men til å være andre turen med lenke sier jeg meg veldig fornøyd. Min hund skal lære å gå i lenke.
En dansk familie stoppet oss med spørsmål om å få hilse. De spurte hva valpen het, og jeg svarte. Er det et vanlig hundenavn i Norge? spurte de! Hehe...
Det var jo også interessant å få en henvendelse fra en av byens "løse fugler" om denna valpen ble stor og muskuløs etter hvert, som rottweiler liksom, og hvor mye den kosta? Berner sennenhund, den nye penisforlengeren!
Jeg overhørte også en samtale mellom to gutter, hvor den ene var hundeekspert og la ut om hvor jævlig mye en sånn hund spiste, og at de ble schwære! Søt nå, ja visst, men altfor dyre å ha i dagliglivet. Good to know...
Men dagens beste er følgende: Jeg blir stoppet med spørsmål om det er en sånn berner sennenhund, noe jeg jo bekrefter. "Åh, jeg visste ikke at de kom i flere størrelser?" "Vel, den er jo bare to måneder gammel..." "Å ja, jeg trodde kanskje de var større som små også jeg".
Da smilte jeg vilt og forlot åstedet...
Stakkars, stakkars fødende tisper...
På trikken var det fullt, så da ble det å sitte på fanget for X'en. Noen ganger er det et bedre alternativ, enn å skulle ligge midt blant ørtogførti bein som flytter seg uten å vite hva de flytter seg til.
Siste biten til Hans' arbeidsplass var X'en så sliten at hun fikk slippe å gå. Hun protesterte høylydt når jeg forsøkte å lokke, og denne turen var ment for å gjøre lenke artig og for å møte litt av verden. Så framfor å presse henne, bar jeg henne. Men hun er jo bra tung...
På kontoret til Hans sovnet hun, men ble populær gjennom sitt utseende alene blant kollegaene. Greit å sjarmere de, i fall det er behov for henne å bli med Hans på jobb!
Hun sov så tungt hos Hans, at jeg trodde hun måtte bæres hele veien hjem. Men den som jogget livlig og fornøyd hjem, var X'en.
Jeg var på forhånd skeptisk til hvordan hun ville gå i lenke, siden det gikk så bra dagen før. Det kunne da ikke være så lett å lære henne det? Men jeg må si at den valpen imponerer meg! Det gikk like bra som dagen før - og dermed egentlig bedre, siden det bare var en person til å være lokkende, morsom og fristende.
Viktigste mål for dagen var å komme oss ned til bussholdeplassen. Det tok drøyt tre ganger så lang tid som jeg selv bruker, men det er lov når man har korte bein, skal møte og fordøye mye nytt som undersøkes, og blir litt sliten. Trafikken på hovedveien syntes hun ikke mye om, men på de 15 minuttene vi ventet på bussen ble hun mer og mer komfortabel med det som kjørte forbi. Satt rolig og tittet, eller lå avslappet i busskuret. Det eneste hun ikke ble helt fortrolig med, var bråkete trailere. Men det kan jo enhver føle er unødvendig å ha på veiene...
En blir veldig oppmerksom på nye ting når man har med seg en valp. For eksempel la jeg nå bedre merke til all dritten som ligger på bussholdeplassområdet. Det fascinerer meg at røykere er så late at de ikke kan bevege seg et par meter for å kaste stumpen i søppelkassa. Og gi meg ikke argumentet om at det er brannfarlig å kaste glør i søpla. For en nysgjerrig valp med smakssans som en viktig orienteringsevne, kan det jo være rett ut farlig å oppholde seg på en slik plass.
Jeg har alltid synes det er interessant at det å knuse rutene i busskur ser ut til å være en yndet hobby, landet over. Hittil har jeg tenkt på det som unødvendig, juvenilt og bortkastede penger for busselskapene. Nå tenker jeg også på det som en risiko for X'en. Knuste ølflasker er jo heller ingen sjeldenhet.
Hva er det med mennesker og søppel på fortau og holdeplasser?
Nu vel, X'en sovnet fort på bussen. Godt å se at hun tar turen så avslappet, og møter nye utfordringer med et åpent og nysgjerrig blikk. Hun har nå også eget månedskort. På lokaltog (etter hva jeg har fått vite) går hunder gratis, mens på t-bane, trikk og lokalbusser må de betale barnebillett. Jeg kan i prinsippet komme meg på jobb kun med tog, men da må jeg gå en halvtime - som garantert tar lengre tid med X'en. Så vi kjøper det forbaska månedskortet til hunden. Det irriterer meg litt, fordi det er så mye annet som går gratis, og tar reell plass. En barnevogn som fyller hele midtgangen går gratis, mens en hund som ligger under setet eller sitter på fanget skal betale...
Vi gikk av på Oslo S, for å ta en ny buss videre. Endemålet for turen, hvis X'en så ut til å ta det greit, var jobben til Hans.
Aldri har det vel tatt meg lengre tid å gå den lille ruta vi gikk - en valp som X'en er en real magnet! I tillegg lot jeg henne få bruke den tiden hun trengte for å undersøke og titte på ting som var spennende. For eksempel duer - det er rare dyr! Du kan gå nesten helt bort til de, også plutselig er de høyt over deg i lufta!
Det var selvfølgelig mange som ville hilse og klappe på en så bedårende valp, og det er jo greit at hun får hilse på folk. Men jeg skulle ønske at absolutt alle hadde spurt, og ikke bare satt seg på huk og rusket i pelsen. Hva om hun var redd? Hva om hunden er aggressiv? Hva med å respektere et hundeliv og andres eiendom? Bøyer jeg meg over fremmedes barnevogn og dikker med babyen? Nei! (OK, dårlig eksempel for dere som kjenner meg veldig godt)
Jeg fikk jo også med meg noen artige kommentarer i løpet av dagen:
Når vi skulle av bussen, var det ei jente som kommenterte at hunden trolig ville gå mye bedre i bånd om jeg heller brukte sele. Mye mulig det, men til å være andre turen med lenke sier jeg meg veldig fornøyd. Min hund skal lære å gå i lenke.
En dansk familie stoppet oss med spørsmål om å få hilse. De spurte hva valpen het, og jeg svarte. Er det et vanlig hundenavn i Norge? spurte de! Hehe...
Det var jo også interessant å få en henvendelse fra en av byens "løse fugler" om denna valpen ble stor og muskuløs etter hvert, som rottweiler liksom, og hvor mye den kosta? Berner sennenhund, den nye penisforlengeren!
Jeg overhørte også en samtale mellom to gutter, hvor den ene var hundeekspert og la ut om hvor jævlig mye en sånn hund spiste, og at de ble schwære! Søt nå, ja visst, men altfor dyre å ha i dagliglivet. Good to know...
Men dagens beste er følgende: Jeg blir stoppet med spørsmål om det er en sånn berner sennenhund, noe jeg jo bekrefter. "Åh, jeg visste ikke at de kom i flere størrelser?" "Vel, den er jo bare to måneder gammel..." "Å ja, jeg trodde kanskje de var større som små også jeg".
Da smilte jeg vilt og forlot åstedet...
Stakkars, stakkars fødende tisper...
På trikken var det fullt, så da ble det å sitte på fanget for X'en. Noen ganger er det et bedre alternativ, enn å skulle ligge midt blant ørtogførti bein som flytter seg uten å vite hva de flytter seg til.
Siste biten til Hans' arbeidsplass var X'en så sliten at hun fikk slippe å gå. Hun protesterte høylydt når jeg forsøkte å lokke, og denne turen var ment for å gjøre lenke artig og for å møte litt av verden. Så framfor å presse henne, bar jeg henne. Men hun er jo bra tung...
På kontoret til Hans sovnet hun, men ble populær gjennom sitt utseende alene blant kollegaene. Greit å sjarmere de, i fall det er behov for henne å bli med Hans på jobb!
Hun sov så tungt hos Hans, at jeg trodde hun måtte bæres hele veien hjem. Men den som jogget livlig og fornøyd hjem, var X'en.
16. oktober 2007
Svever i lufta...
...og det er ikke bare av lykke. Har nå tilbragt to netter på luftmadrass sammen med X'en, mens Hans sover på soverommet. Hans søvn har blitt prioritert, siden han skal på jobb. Men framover skal han ta tak også!
Riktignok har jeg tatt med meg en del arbeid hjem for å ha disse to dagene, men jeg står jo selvfølgelig mye friere. Ingen som ser at jeg ikke begynte å jobbe presis klokka åtte, at jeg tar lange lufte- og kosepauser, og at jeg nok ikke får fullt åtte timer per dag (men jeg har snart gjort alt jeg tok med meg hjem, så jeg har ikke dårlig samvittighet). Kanskje litt dumt å innrømme den dårlige arbeidsmoralen jeg har hatt disse to dagene på et sted kollegaer kan lese - men i så fall vet vi at ikke de jobber hele tiden heller. Busted!
Jeg har fått noen tilbakemeldinger på at jeg trodde vi kunne sove til ti. Nei, vi er ikke så naive at vi trodde at vi kunne sove så lenge til vanlig. Men det var et lite håp om at alle nye inntrykk skulle gjøre henne så utslitt, at vi fikk en real natt.
I går sto vi opp litt før seks, i dag klarte jeg å tøye det til nesten syv. Det gjør ikke så veldig mye at SIM-kortet jeg klarte å sperre på mobilen ikke er åpnet enda, for jeg trenger ikke vekkerklokka der. Jeg har jo X'en!
Derimot skulle jeg gjerne hatt mobilen oppe og gå for å kunne ta imot beskjed om at dåpsgave og ny madrass var klart for henting. Dåpsgaven er ganske viktig, men den madrassa skal jeg vel ikke få nyte på en stund likevel...
Familien kommenterte i helga at X'en virket som en veldig rolig og behagelig valp, siden hun sov mye og lekte stille. Jeg sa klart og tydelig at vi fikk gi henne en uke, så hun ble skikkelig husvarm først. Og jeg fikk rett! Vi ser store forskjeller på henne nå og for bare to døgn siden. Jenta har tødd opp! Hun inviterer mye mer til lek, kan svare oss på irettesettelser, teste om vi faktisk mente det nei'et, er mer frimodig utendørs og tør å gå lenger fra oss, og viser tydeligere sine egne meninger. Hun er kort sagt i ferd med å komme ut som den valpen vi tok med oss hjem.
Samtidig som hun er kjempegod! Hun er så søt når hun kommer bompende over gressplenen mot deg, ørene flagrende, ivrig og engasjert, stopper opp for å få litt ros for å komme på innkallingen og kose litt, tverrsnur og løper videre, for så å bråstoppe og undersøke et spennende løv. Så mye spennende som kan skje på en førti kvadrat stor gressplen!
Det er også spennende å se hvordan hun bruker nesa, det være seg for å lete etter den rette tisseplassen eller for å snuse opp den godbiten jeg viste henne og kastet en meter vekk. Forresten må jeg kjøpe mindre godbiter, for de jeg har trenger hun jo et minutt på å tygge...
I går kveld hadde vi også en veldig god opplevelse sammen. Hans og jeg fylte lommene med godbiter, tok på henne halsbånd og lenke, og gikk ut for å trene på å gå i bånd. De første metrene var litt tunge, med tung rumpe og protester. Men masse lokking, og en Hans som hoppet og spratt, løp fram og tilbake, og ellers skapte underholdning for naboene, fikk henne i gang. Jeg omtrent krøp bakover, men vi fikk henne i gang - uten å måtte dra i lenka, uten å måtte fôre henne. Det føltes litt som en seier når hun til slutt gikk fritt i lenka uten annen motivasjon enn våre positive og lyse stemmer. Jeg er forberedt på store tilbakeslag, men er likevel spent på å se hvordan det går når vi skal gå til bussen. Forhåpentligvis husker hun lenka som en positiv opplevelse, og vi kommer oss ned. Jeg må bare beregne veldig god tid...
Vi fikk også testet en liten dings jeg kjøpte. Du fester den til halsbåndet og skrur på en bryter, så lyser et rødt lys. Dessuten er det en gul refleks på den. Hun ble veldig synlig i skumringen på stien, sammenlignet med andre folk og dyr vi gikk forbi.
Vi traff på en mann med en syv måneder gammel golden retriever, og vi fikk oss en påminning om hvor fort valpetiden går. På avstand trodde jeg det var en voksen hund, men det viste seg fort å være en valp i stor kropp. Snart er X'en en stor, oppløpen, stolprete og keitete sak. Vi får nyte denne hendige størrelsen og alt det bedårende ved en valp så lenge vi klarer. Det er utrolig vakkert med en fullt utviklet berner med godt eksteriør. Men en valp har jo sin egen skjønnhet, som går så fort over.
Nei, jeg får vel prøve å gjøre litt arbeid mens hun enda sover. At hun ikke kunne gjort det mellom fire og seks i natt i stedet...
Riktignok har jeg tatt med meg en del arbeid hjem for å ha disse to dagene, men jeg står jo selvfølgelig mye friere. Ingen som ser at jeg ikke begynte å jobbe presis klokka åtte, at jeg tar lange lufte- og kosepauser, og at jeg nok ikke får fullt åtte timer per dag (men jeg har snart gjort alt jeg tok med meg hjem, så jeg har ikke dårlig samvittighet). Kanskje litt dumt å innrømme den dårlige arbeidsmoralen jeg har hatt disse to dagene på et sted kollegaer kan lese - men i så fall vet vi at ikke de jobber hele tiden heller. Busted!
Jeg har fått noen tilbakemeldinger på at jeg trodde vi kunne sove til ti. Nei, vi er ikke så naive at vi trodde at vi kunne sove så lenge til vanlig. Men det var et lite håp om at alle nye inntrykk skulle gjøre henne så utslitt, at vi fikk en real natt.
I går sto vi opp litt før seks, i dag klarte jeg å tøye det til nesten syv. Det gjør ikke så veldig mye at SIM-kortet jeg klarte å sperre på mobilen ikke er åpnet enda, for jeg trenger ikke vekkerklokka der. Jeg har jo X'en!
Derimot skulle jeg gjerne hatt mobilen oppe og gå for å kunne ta imot beskjed om at dåpsgave og ny madrass var klart for henting. Dåpsgaven er ganske viktig, men den madrassa skal jeg vel ikke få nyte på en stund likevel...
Familien kommenterte i helga at X'en virket som en veldig rolig og behagelig valp, siden hun sov mye og lekte stille. Jeg sa klart og tydelig at vi fikk gi henne en uke, så hun ble skikkelig husvarm først. Og jeg fikk rett! Vi ser store forskjeller på henne nå og for bare to døgn siden. Jenta har tødd opp! Hun inviterer mye mer til lek, kan svare oss på irettesettelser, teste om vi faktisk mente det nei'et, er mer frimodig utendørs og tør å gå lenger fra oss, og viser tydeligere sine egne meninger. Hun er kort sagt i ferd med å komme ut som den valpen vi tok med oss hjem.
Samtidig som hun er kjempegod! Hun er så søt når hun kommer bompende over gressplenen mot deg, ørene flagrende, ivrig og engasjert, stopper opp for å få litt ros for å komme på innkallingen og kose litt, tverrsnur og løper videre, for så å bråstoppe og undersøke et spennende løv. Så mye spennende som kan skje på en førti kvadrat stor gressplen!
Det er også spennende å se hvordan hun bruker nesa, det være seg for å lete etter den rette tisseplassen eller for å snuse opp den godbiten jeg viste henne og kastet en meter vekk. Forresten må jeg kjøpe mindre godbiter, for de jeg har trenger hun jo et minutt på å tygge...
I går kveld hadde vi også en veldig god opplevelse sammen. Hans og jeg fylte lommene med godbiter, tok på henne halsbånd og lenke, og gikk ut for å trene på å gå i bånd. De første metrene var litt tunge, med tung rumpe og protester. Men masse lokking, og en Hans som hoppet og spratt, løp fram og tilbake, og ellers skapte underholdning for naboene, fikk henne i gang. Jeg omtrent krøp bakover, men vi fikk henne i gang - uten å måtte dra i lenka, uten å måtte fôre henne. Det føltes litt som en seier når hun til slutt gikk fritt i lenka uten annen motivasjon enn våre positive og lyse stemmer. Jeg er forberedt på store tilbakeslag, men er likevel spent på å se hvordan det går når vi skal gå til bussen. Forhåpentligvis husker hun lenka som en positiv opplevelse, og vi kommer oss ned. Jeg må bare beregne veldig god tid...
Vi fikk også testet en liten dings jeg kjøpte. Du fester den til halsbåndet og skrur på en bryter, så lyser et rødt lys. Dessuten er det en gul refleks på den. Hun ble veldig synlig i skumringen på stien, sammenlignet med andre folk og dyr vi gikk forbi.
Vi traff på en mann med en syv måneder gammel golden retriever, og vi fikk oss en påminning om hvor fort valpetiden går. På avstand trodde jeg det var en voksen hund, men det viste seg fort å være en valp i stor kropp. Snart er X'en en stor, oppløpen, stolprete og keitete sak. Vi får nyte denne hendige størrelsen og alt det bedårende ved en valp så lenge vi klarer. Det er utrolig vakkert med en fullt utviklet berner med godt eksteriør. Men en valp har jo sin egen skjønnhet, som går så fort over.
Nei, jeg får vel prøve å gjøre litt arbeid mens hun enda sover. At hun ikke kunne gjort det mellom fire og seks i natt i stedet...
15. oktober 2007
Bilder fra de første dagene
Kamera til altfor mange tusenlapper har jeg, men hadde jeg oppladet batteri i helga? Neida! Takk og lov for Hans' billigere og enkle kompaktkamera, så ble det i hvert fall noen forevigelser av de første minnene:
Først et bilde av den nye familien (lånt fra kennel Hiselfoss):
Første natten, med Hans i en periode på gulvet. Og X'en? Inni nattbordet!
På vei til Oslo - venter på toget, sover på toget, og deretter en taxitur:
Meget stresset og vanskelig valp:
Spise, gnage griseøre og slappe av i buret kan hun, men sove? Nei, det er ikke aktuelt...
Møte med en skummel gulrot:
Først et bilde av den nye familien (lånt fra kennel Hiselfoss):
Første natten, med Hans i en periode på gulvet. Og X'en? Inni nattbordet!
På vei til Oslo - venter på toget, sover på toget, og deretter en taxitur:
Meget stresset og vanskelig valp:
Spise, gnage griseøre og slappe av i buret kan hun, men sove? Nei, det er ikke aktuelt...
Møte med en skummel gulrot:
14. oktober 2007
Lykke på fire bein
Vi har hatt vår lille X'en i 30 timer, og allerede er det så mange opplevelser, episoder og inntrykk... Hun er en fantastisk valp, som har erobret både mitt og Hans' hjerte rimelig raskt.
Vi hentet henne lørdag formiddag hos Gro, og kjørte deretter til Varteig for å feire bursdagen til min søster. Hele lørdagen tilbragte X'en sammen med Hans, meg, pappa, søster Tonje med samboer Henrik og sønn Joakim. Tonje får ha oss unnskyldt at hun nok kom litt i bakgrunnen på sin egen bursdagsfeiring, men X'en er jo så ufattelig søt og underholdende!
X'en slo seg fort til ro, mens vi var forberedt på gråting, leting og sturing. Men denne jenta tar det meste helt lugnt. Sov midt blant oss, ga greie signal når hun ønsket å gå ut, og fikk leke og kose når hun selv ønsket det. Joakim på seks år var flink og hørte på det vi forklarte. Det er forresten tydelig at valpene i kullet har fått med seg mye bra hjemmefra - hun søker ut når hun må noe. Det er også tydelig at valpene har fått bli vant til å være utendørs, for hun liker godt å være der. Og i pappas "naturhage" (les: skog og ville vekster) er det jo så mye spennende å utforske og å smake på! Vi har i løpet av helga tilbragt flere timer utendørs - deilig når det går an og værgudene legger til rette for det. Men også godt å se at ikke jenta er motvillig til å tisse ute i regnet. Det var slitsomt nok med de tidligere shih tzu'ene våre som ikke ville bli bløte på potene...
Første natten er overstått... For å beskytte X'en mot seg selv, skal hun få sove i bur om natten. Da kan også vi være tryggere for at hun ikke finner på noe kreativt eller skader seg på noe. Vi har gjort leiligheten så valpesikker som mulig, men man vet aldri hva en valp kan finne.
Men bur - det er ikke så altfor gøy, altså. Det ble litt hyling, boffing, klynking og sutring før hun falt til ro. Det skjærer rett og slett i hjertet mitt å høre på, men samtidig føler jeg meg trygg på at vi gjorde det vi kunne for henne. Hun fikk med seg et griseøre hun hadde lagt sin elsk på gjennom hele dagen, et kjent pledd, hun var godt luftet, hadde fått mat, hun lå i nærheten av oss, hun gikk frivillig inn i buret... Til liten nytte. Men hun sovnet til slutt. Vi var ute med henne fire ganger i løpet av natta, og hver gang varslet hun på forhånd - flinke jenta!
Klokka syv mente hun derimot at det var nok med søvn. I og for seg greit nok, fordi både Hans og jeg sliter med å stå opp for å dra på jobb. Så hun kan bli effektiv for oss i så henseende. Men på en søndag tillater vi oss å sove litt lenger... Vi sov vel ikke mye mellom syv og ti, det var vel mer en kamp om hvem som var mest trassig. Hun som ville stå opp eller de som ville sove. På forhånd var Hans og jeg enig om at hun ikke skal opp i senga, men det holdt hardt for meg nå. Men vi fikk i hvert fall prøvd ulike metoder for å få en hylevalp til å ti stille. Konklusjon: Ikke veldig mye annet enn å stå opp hjelper... Knepen 1-0 til X'en - vi ble i senga til ti, men sov lite.
Så var det tid for å vende nesa mot Oslo. Tog fra Sarpsborg til Oslo. På togstasjonen fikk hun sitt første møte med ei lenke, i håp om at hun ville gjøre fra seg før vi gikk inn på toget. Lenker er heller ikke veldig artige, men med intens lokking kunne vi vel gå noen meter... X'en fikk selvfølgelig ikke noe som helst av oppmerksomhet, verken på stasjonen, toget, Oslo S... På drosjeholdeplassen traff vi ei dame som skulle være dagmamma, når søsteren fikk sin berner, så hun var i fyr og flamme.
Vi tok taxi siste biten hjem, så hun skulle slippe flere store, nye inntrykk i dag. En full lokalbuss kan gi noen opplevelser for en liten valp.
Nå er vi installert på Prinsdal. Hagen her er stor stas - masse løv som kan undersøkes, vekster å smake på, en stor gressplen å jumpe/løpe på. Hun har prøveligget plassen sin, sjarmert herr huseier og slått seg fint til ro. Jeg venter dog spent på hvordan natta skal bli. Hans skal på jobb i morgen, så han sover litt nå. Jeg har tatt meg fri noen dager, så nattesøvnen min er ikke så kritisk.
X'en sover på ryggen under stuebordet, og jeg får vel legge fra meg terminlista for 2008 og begynne på middagen. Hodet mitt summer av inntrykk, jeg titter ned på vår lille X, og kjenner at jeg er virkelig, virkelig lykkelig.
Vi hentet henne lørdag formiddag hos Gro, og kjørte deretter til Varteig for å feire bursdagen til min søster. Hele lørdagen tilbragte X'en sammen med Hans, meg, pappa, søster Tonje med samboer Henrik og sønn Joakim. Tonje får ha oss unnskyldt at hun nok kom litt i bakgrunnen på sin egen bursdagsfeiring, men X'en er jo så ufattelig søt og underholdende!
X'en slo seg fort til ro, mens vi var forberedt på gråting, leting og sturing. Men denne jenta tar det meste helt lugnt. Sov midt blant oss, ga greie signal når hun ønsket å gå ut, og fikk leke og kose når hun selv ønsket det. Joakim på seks år var flink og hørte på det vi forklarte. Det er forresten tydelig at valpene i kullet har fått med seg mye bra hjemmefra - hun søker ut når hun må noe. Det er også tydelig at valpene har fått bli vant til å være utendørs, for hun liker godt å være der. Og i pappas "naturhage" (les: skog og ville vekster) er det jo så mye spennende å utforske og å smake på! Vi har i løpet av helga tilbragt flere timer utendørs - deilig når det går an og værgudene legger til rette for det. Men også godt å se at ikke jenta er motvillig til å tisse ute i regnet. Det var slitsomt nok med de tidligere shih tzu'ene våre som ikke ville bli bløte på potene...
Første natten er overstått... For å beskytte X'en mot seg selv, skal hun få sove i bur om natten. Da kan også vi være tryggere for at hun ikke finner på noe kreativt eller skader seg på noe. Vi har gjort leiligheten så valpesikker som mulig, men man vet aldri hva en valp kan finne.
Men bur - det er ikke så altfor gøy, altså. Det ble litt hyling, boffing, klynking og sutring før hun falt til ro. Det skjærer rett og slett i hjertet mitt å høre på, men samtidig føler jeg meg trygg på at vi gjorde det vi kunne for henne. Hun fikk med seg et griseøre hun hadde lagt sin elsk på gjennom hele dagen, et kjent pledd, hun var godt luftet, hadde fått mat, hun lå i nærheten av oss, hun gikk frivillig inn i buret... Til liten nytte. Men hun sovnet til slutt. Vi var ute med henne fire ganger i løpet av natta, og hver gang varslet hun på forhånd - flinke jenta!
Klokka syv mente hun derimot at det var nok med søvn. I og for seg greit nok, fordi både Hans og jeg sliter med å stå opp for å dra på jobb. Så hun kan bli effektiv for oss i så henseende. Men på en søndag tillater vi oss å sove litt lenger... Vi sov vel ikke mye mellom syv og ti, det var vel mer en kamp om hvem som var mest trassig. Hun som ville stå opp eller de som ville sove. På forhånd var Hans og jeg enig om at hun ikke skal opp i senga, men det holdt hardt for meg nå. Men vi fikk i hvert fall prøvd ulike metoder for å få en hylevalp til å ti stille. Konklusjon: Ikke veldig mye annet enn å stå opp hjelper... Knepen 1-0 til X'en - vi ble i senga til ti, men sov lite.
Så var det tid for å vende nesa mot Oslo. Tog fra Sarpsborg til Oslo. På togstasjonen fikk hun sitt første møte med ei lenke, i håp om at hun ville gjøre fra seg før vi gikk inn på toget. Lenker er heller ikke veldig artige, men med intens lokking kunne vi vel gå noen meter... X'en fikk selvfølgelig ikke noe som helst av oppmerksomhet, verken på stasjonen, toget, Oslo S... På drosjeholdeplassen traff vi ei dame som skulle være dagmamma, når søsteren fikk sin berner, så hun var i fyr og flamme.
Vi tok taxi siste biten hjem, så hun skulle slippe flere store, nye inntrykk i dag. En full lokalbuss kan gi noen opplevelser for en liten valp.
Nå er vi installert på Prinsdal. Hagen her er stor stas - masse løv som kan undersøkes, vekster å smake på, en stor gressplen å jumpe/løpe på. Hun har prøveligget plassen sin, sjarmert herr huseier og slått seg fint til ro. Jeg venter dog spent på hvordan natta skal bli. Hans skal på jobb i morgen, så han sover litt nå. Jeg har tatt meg fri noen dager, så nattesøvnen min er ikke så kritisk.
X'en sover på ryggen under stuebordet, og jeg får vel legge fra meg terminlista for 2008 og begynne på middagen. Hodet mitt summer av inntrykk, jeg titter ned på vår lille X, og kjenner at jeg er virkelig, virkelig lykkelig.
8. oktober 2007
NKK Kongsvinger
Da er nok en utstillingshelg over. Også denne gangen to dager som ringsekretær. Man er sliten i hodet, trøtt i beina og tørr i halsen etter en slik helg, men det er nå morro lell!
Jeg synes det er lærerikt å være ringsekretær - det varierer selvfølgelig i mengde etter hvem som dømmer og hvordan denne dømmer. Og da mener jeg ikke i forhold til hvem som settes opp, men hvor gode kritikkene er og hvor mye man får høre av kommentarer og begrunnelser. Jeg liker veldig godt dommere med åpne kritikker, for eksempel.
Lørdag var en dag med miniatyrhunder. Til tross for shih tzu-bakgrunnen, er det ikke den gruppen jeg synes er mest interessant. Men vi hadde få raser, med mange påmeldt, slik at man likevel lærte en del. Etter 50 chihuahua har man fått med seg noe om rasen! :-) Det var også dommerelev eller -aspirant på samtlige hunder, og da får man jo også høre mer om dommerens motivasjon for de ulike valgene.
Søndag hadde jeg myk overgang fra dagen før, med 30 dvergpinschere og noen affenpinschere, og deretter 65 bernere. Det er noen ringsekretærer som ikke liker å gå for egen rase, men jeg er ikke en av dem. Jeg synes det er en verdifull mulighet til å få utvidet kunnskapene om egen rase. Dommere har ulike prioriteringer, ser ulike ting, og er heller ikke så "blinde" som jeg selv kan være for hunder jeg har sett femti ganger. Man kan se nye feil, eller "oppdage" bra hunder man hittil ikke har lagt merke til.
Hans var på hyttetur i helga, så begge var rimelig innstilt på å avslutte helga i sofaen med en vilkårlig film og bestilt pizza. Men Hans opplevde å få samtalene brutt så mange ganger at han til slutt ga opp hele bestillingen. Skuffa!
Nå ser det ikke ut til å være noen ny utstilling for meg før Hamar i slutten av november. Får finne på noe annet å stille hundeabstinensene med... Kosebehovene kan jeg i hvert fall ordne på jobben, med hunder på flere kontor. Men jeg trenger jevne doser av hund av ulike former i hverdagen min...
Jeg synes det er lærerikt å være ringsekretær - det varierer selvfølgelig i mengde etter hvem som dømmer og hvordan denne dømmer. Og da mener jeg ikke i forhold til hvem som settes opp, men hvor gode kritikkene er og hvor mye man får høre av kommentarer og begrunnelser. Jeg liker veldig godt dommere med åpne kritikker, for eksempel.
Lørdag var en dag med miniatyrhunder. Til tross for shih tzu-bakgrunnen, er det ikke den gruppen jeg synes er mest interessant. Men vi hadde få raser, med mange påmeldt, slik at man likevel lærte en del. Etter 50 chihuahua har man fått med seg noe om rasen! :-) Det var også dommerelev eller -aspirant på samtlige hunder, og da får man jo også høre mer om dommerens motivasjon for de ulike valgene.
Søndag hadde jeg myk overgang fra dagen før, med 30 dvergpinschere og noen affenpinschere, og deretter 65 bernere. Det er noen ringsekretærer som ikke liker å gå for egen rase, men jeg er ikke en av dem. Jeg synes det er en verdifull mulighet til å få utvidet kunnskapene om egen rase. Dommere har ulike prioriteringer, ser ulike ting, og er heller ikke så "blinde" som jeg selv kan være for hunder jeg har sett femti ganger. Man kan se nye feil, eller "oppdage" bra hunder man hittil ikke har lagt merke til.
Hans var på hyttetur i helga, så begge var rimelig innstilt på å avslutte helga i sofaen med en vilkårlig film og bestilt pizza. Men Hans opplevde å få samtalene brutt så mange ganger at han til slutt ga opp hele bestillingen. Skuffa!
Nå ser det ikke ut til å være noen ny utstilling for meg før Hamar i slutten av november. Får finne på noe annet å stille hundeabstinensene med... Kosebehovene kan jeg i hvert fall ordne på jobben, med hunder på flere kontor. Men jeg trenger jevne doser av hund av ulike former i hverdagen min...
Abonner på:
Innlegg (Atom)
