Farger

Nok en helg er over, det er ikke alltid like stor forskjell på dagene når en går sykemeldt, men utstillinger gjør i hvert fall at jeg vet det er helg :D

Også denne helga har jeg jobbet som ringsekretær, igjen med koselig dommer og skriver, da går dagene som en lek. Det nye utstillingssystemet ser ut til å sitte i fingrene mine nå, selv om jeg fremdeles synes det er stusslig at HP til de yngste er borte. Jeg ser også at noen utstillere blir mer eller mindre overrasket og/eller skuffet når vi deler ut en blå sløyfe, en blå sløyfe som i dag betyr at din hund er very good. Mange tenker nok på blå anno 2011 som blått anno 2010. Mens i virkeligheten er det overlappende, og en må tenke på nytt hva gjelder sløyfefargene nå. Etter to helger som ringsekretær synes jeg det er tydelig at mange dommere bruker skalaen flittig.

I helga skjedde forresten noe jeg ikke har opplevd på utstilling før: Arrangør måtte over høyttaleren advare utstillere og publikum mot å ha hunden for lenge i bilen på grunn av den ekstreme kulda som var på søndag! For en bil kom det endog trusler om at hunden ville bli tatt ut, på en eller annen måte (les: Rute bli knust). Det er jo advarsler en forbinder med sommeren og solvarme dager. Men det var grusomt kaldt på søndag - jeg våknet til 30 kalde blå, og for første gang siden vi kjøpte bilen i april 2008 hadde jeg problem med å få startet den da jeg skulle dra. Og jeg var ikke den eneste, jeg hadde uvanlig mange ikke møtt-markeringer i premielistene. Det var mange som kom for sent fordi de måte ha hjelp fra Falck først, og i min ring hadde vi i hvert fall fått beskjed om at flere var på vei, og valgte derfor å bedømme andre raser som var på plass. En må være litt fleksibel og kunne snu litt på rekkefølgen når det skjer ekstraordinære ting.
Da jeg skulle dra fra hallen på ettermiddagen, var det flere bilpar som sto snute mot snute med startkabler seg i mellom. Utstillingsfolk er gærne... :D

Jeg var heldig og fikk tilbringe helga hos Toril, så jeg hadde knapt et kvarters kjøretur på morgenen - deilig å sove lenge! Som betaling for oppholdet passet jeg på to schäferhunder og fire katter, mens hun og Gross (Augustus) tok en tur til Danmark med Gro og Bodil (Bedårende Bodil av Hiselfoss) for å hente hjem hvert sitt danskecert :D Gratulerer så mye til dere begge med championatene!
Det var også særdeles praktisk for meg å bo borte, i og med at vi hadde visning torsdag og søndag. Etter visningen på torsdag dro jeg til Eidsvoll, dermed kunne huset stå tomt uten å bli rotete eller møkket til - eller fullt av røytepels - før neste visning.

X'en fikk bli med meg til Letohallen, og når jeg var ferdig å jobbe i ringen trente vi LP. Jeg fokuserte på moro og motivasjon framfor presisjon og pirking, for å venne henne til å jobbe i hall. Hun er jo mer enn nok vant til utstillingshaller, men hun forbinder dem jo ikke i like stor grad med fokus og kontakt, så det forøkte jeg å invitere til, med kjøttboller som belønning. Særlig søndagens økt synes jeg fungerte fint til det - hun hadde en fin avstand (og jeg forsøkte også med "dommer" for å sjekke om hun lar seg påvirke og reagere på dennes signal, hvilket hun ikke gjorde, så da trener vi ikke mer på det i fall hun begynner å skjønne hva de gjør!), vi tøyset med lineføring/fri ved foten, jeg jobbet med kontakt, og jeg belønnet all verdens tøyseting hun gjorde etter mine ønsker - som å rygge, gå mellom beina mine eller søke etter hvilken plasseringsbøtte godbiten hennes lå under.
Vi har meldt på til noen LP-stevner framover, håper hun ikke bestemmer seg for å få løpetid før planlagt og ødelegge for oss med det... Nå har vi trent jevnt og jeg er så motivert for å teste ut og forsøke oss i konkurransesetting igjen.

Ellers planlegger jeg oppussing og møblering av nyheimen - pønsker på farger og interiør, planløsninger, romfordeling og prioriteringer. Jeg har skaffet meg en drøss med fargekart, jeg leter etter en farge jeg har meget tydelig klart for meg inni hodet, men som jeg ikke helt har klart å finne igjen i virkeligheten. Og det går da vel ikke an å fantasere fram en farge som ikke finnes? Problemet er vel at jeg ikke helt klarer å se for meg fargekartbitene som store veggflater, så kanskje jeg skal oppsøke noen butikker og beskrive fargen? Eller ta en sjanse, male, og heller male på nytt om tre måneder om det blir heeeelt feil for meg.

Men, da jeg bladde i diverse brosjyrer som kom i posten før helga, fant jeg jaggu bilde av en grosservalp i ei brosjyre fra Butinox! Det er jo nesten så en må velge de framfor Jotun og Flügger og øvrige konkurrenter...

 Det var som sagt visning i helga, og som prikken over i'en for å gjøre huset attråverdig skal det jo helst pyntes med blomster og lys og litt luksus. Så før visningen kjøpte jeg tulipaner og roser (for å erstatte det som hadde visnet, som ble kjøpt inn til fotograferingen uka før - blomster er jaggu ferskvare...). De henger litt med hodet nå, men jeg legger ved noen bilder for det, blomster er vakkert!

 

Sølen 2010 - lørdag og søndag

Siste treningsdag, og Lisa hadde noen ess i ermet til oss i dag.
I dag startet vi ikke på appellbanen.
I dag startet vi ikke i skogen.
I dag startet vi i et grustak!
Anført av Lisa kjørte vi i kortesje til grustaket, hvor Lisa påsto at hundene skulle gå grusspor. Hvordan i alle dager skulle det gå til? Hvor mye fert kan en få av grus? Nei, dette hadde jeg ikke tro på at X’en skulle klare, men jeg var likevel spent på hvordan en gikk fram.

Først måtte vi lage sporslutter – det er viktig at de ikke har en farge som lager kontrast til underlaget, siden det ikke er så lett å gjemme de. De må også være flate, så de ikke står opp fra underlaget. Så fra bilen med det rare i trakk Lisa fram ei gammel bilmatte vi rev småbiter av.

Så måtte Lisa tilbake til hytta for noe hun hadde glemt, og da benyttet vi anledningen til å legge ut et spor for henne.

Vi skulle legge grussporene, og deretter gå de med en gang. Jeg var førstemann som skulle få lage grusspor, og skulle gi X’en tre spor på 30 meter hver.
På det første sporet skulle jeg lage avtrykk i grusen ved å vri foten i hvert steg – se for deg å danse twist, som en gang ble beskrevet som å sneipe sigaretten mens en tørket rumpa med et badehåndkle. Nå tar du med deg den sneipe røyken-fotbevegelsen ut i gruset, og går slik bortover i 30 meter. Needless to say, det var skoj – som Lisa sa – å se på!
Det neste sporet skulle ha slik ”twist” i første halvdel, deretter normale steg. Og det tredje sporet skulle twistes de første fem-seks metrene, deretter vanlig. I hver sporende lå det tre små biter av bilmatta.
Så var det til bilen, lufte X’en, på med sele og gå til sporet. Lisa anbefalte å bruke lenka framfor lina, da hundene ikke trengte å gå så langt foran oss. Jeg var innstilt på at dette ville bli mye tull fra X’en, at hun vel ikke ville forstå at det var spor der.
Jeg pekte kjapt på første fotsporet mitt for å vekke interessen hennes, og hun burnet av gårde! Hun snøftet i nesa og klatret framover, mens jeg holdt igjen i lenka alt jeg orket og var forsøksvis dette fordømte ankeret, ikke så lett når 50 kilo hund og 100 kilo vilje har spor i nesa! 30 meter går fort, brått var vi framme, X’en tok opp en bilmattesporsluttbit i munnen, men spyttet ut – den var jo ikke noe god? Men jeg belønnet masse og hun fikk rikelig med godbiter fra meg.
På det neste sporet ønsket Lisa å time belønningen bedre, så hun fikk en neve godbiter av meg. X’en ble satt på det andre sporet, og gikk av gårde like bra. Jeg hadde trodd hun ville stoppe når twist-merkene forsvant, men neida! Hun tok ikke slutten helt med en gang, men hun er jo heller ikke vant til å markere på gjenstander i sporet. Men da hun snuste på dem hev Lisa godbitene på X’en – perfekt timing av belønningen!
Det tredje sporet kjente jeg hadde mindre intensitet – jeg kunne gå normalt etter henne, måtte ikke tviholde i lenka og sette sjøbein. Men det var jo også mye mindre fert, jeg var så fascinert og forbauset over at hun kunne gå spor på grusen, så jeg gliste bare de 3 x 30 metrene jeg gikk bak X’en. Det må ha vært noe av det kuleste jeg har vært med på ever! Lisa var synlig imponert over X’en, hun tok det mye raskere og bedre enn hun hadde sett for seg, og på det første sporet gikk hun med en intensitet og iver nesten bedre enn i skogen! X’en gruser spor, hun! :D




Etter at de andre hadde gått sine grusspor, ga vi Lisa utfordringen – et spor med en times liggetid.
Så da var det på med sporlina – på Lisa. Hun skulle nå få gå et spor som oppsummerte vår ukes lærdom, innsikt, nyvunne viten og humor. Så først ble hun påvist f(j)ertgropa. Om hun gikk riktig, ville vi gi henne line. Om hun gikk feil, ville vi være anker og holde henne igjen. Lisa ned på alle fire, og forsøkte seg fram. Og ganske kjapt etter f(j)ertgropa kom første gjenstand, for å gi henne kjapp belønning og trigge motivasjonen. Første funn var rosa bæsjeposer – tøffe schäferhunder og eiere tør å bruke rosa, dessuten heter han jo Floyd som i Pink Floyd!
Sporet gikk videre, og ved ei buske fikk vi en flott dekkmarkering – på Batterybokser. Kjekt å ha når en skal kjøre den lange veien hjem til Bardu igjen. På den tredje gjenstanden valgte derimot Lisa å gi hals for å markere funnet – truse og luremus. Så var vi innom en eggløsning, før Lisa begynte å jobbe litt mye på overværet, opp på alle to og med strakt hals kunne hun finne en dorull i toppen av ei buske. Og til slutt fant hun sporslutten, som hun med stor glede kunne pakke opp og bli schempeglad for et portable toilet seat!









Vi dro tilbake til skogen for å spise lunsj i koselige omgivelser og planlegge siste halvdel av siste treningsdag. Lisa hadde en overraskelse til oss, som hun trengte å være i fred for å få planlagt. Så vi ble sendt av gårde for å lage egne spor, vi hadde tre kvarter til disposisjon. Caroline og jeg dro til samme sted. X’en fikk en slags hestesko – 50 meter, høyrevinkel, 40 meter, høyrevinkel, 40 meter, venstre vinkel – og sporslutt etter ti meter. Det ble en hale på hesteskoen for at sporslutten skulle ligge riktig i forhold til vinden. Det ble da forstyrrelser med et grisefjøs i enden og hovedveien langs den ene siden – men slikt må hun tåle.
X’en kom greit i gang på sporet, gikk slik jeg mente å ha gått – jeg valgte å stole på henne og ikke forsøke å huske om jeg gikk der eller der. Men det virket riktig, i hvert fall. Den første vinkelen var så kjapp og fin og presis at det var en fryd! Den andre vinkelen gikk også bra, men så begynte hun å jobbe litt på overvær. Jeg holdt igjen. Heldigvis husket jeg at jeg hadde gått helt bort til den  stubben før jeg vinklet, så jeg kunne holde litt igjen og ikke la henne kappe vinkelen. Men flink jente gikk som hun skulle, buet litt røft i vinkelen, og fant slutten. Flink jente!

Tilbake på standplass ventet Lisa på oss med et lurt smil. Vi skulle nemlig få gå parallellspor! Det var lagt fem spor parallelt innover i skogen, med cirka 20-25 meter mellom hvert. Sporene var 50-60 meter lange, med gjenstand i slutten. Og førstemann til slutten!
Det var så rått å se hvordan hundene var helt klare for å gå spor, og det så ikke ut til at noen av dem lot seg påvirke av de andre. X’en tittet opp én gang helt til å begynne med, konstaterte at der var det en hund, men her var hennes spor, og gikk videre.
Jeg hadde fått det for meg at sporet gikk rett ut fra treet hvor merkebåndet hang, mens X’en insisterte på å gå på skrått innover i feltet. Jeg var redd hun hadde tatt nabosporet på overvær, men valgte likevel å stole på henne og følge på – nabohunden var foran oss i løypa, så vi ville heldigvis ikke krysse sporet hans, bare tulle på egenhånd.
På et tidspunkt roper Lisa til meg at X’en ikke har fått godbiter i slutten, og rett etterpå ser jeg at X’en slår på en gjenstand – og når jeg sier slår, mener jeg slår. Hun sto med labben og dasket på noe stort og skinnende som lå i slutten – en halvliter! Hun fikk en neve godis for innsatsen mens jeg tok Ringnesboksen, flinkeste ølhunden! Alle hadde selvfølgelig fått samme sporslutt, og X’en hadde slettes ikke rotet seg inn på et annet spor. Det er dumt å stole på hunden…
Så var det tid for gruppebilde og ekvipasjebilder, noen avsluttende ord, utveksling av etternavn for å finne hverandre på facebook, rydde bort spormerkinger og annet søppel, og si takk for i år til Sølenskogene.


Lisa Nordmo og Floyd, inspirerende og kunnskapsrik instruktør!

På kvelden var det avslutningsmiddag, og på mitt lag hadde den kreative skribenten Kathrine forfattet en sang vi som lag framførte. Den het selvfølgelig Kanskje kommer kongen, og jeg vil få gjengi vers og refreng dedikert til X’en:
Hei på deg, jeg heter X’en
Berner sennen på min hals
Det blir så som så med sex’en
Men er ganske god i vals

Kanskje kommer kongen
Selv om jeg er glad i mat
Mamma lovet meg en lang en
Men det blir nok bare prat
(Og den lange henspiller på pølsa jeg brukte under sprinten, hvis det er noen kofferthjerner som skulle lese bloggen…)

Det var utdeling av deltagerdiplom, noen vakre ord fra kursledelse og NBFs ledelse, god mat og skravling, slitne kropper og hoder. En blanding av solbrent, vasstrukken, myggspist og mørbanket – da vet du at du har vært ei uke på brukskurs!
Til slutt var det som vanlig trekning av gratis leie av stor hytte (med bedre komfort…) i tre dager blant de påmeldte. Til min store glede og overraskelse hørte jeg mitt eget navn bli lest opp! Yes! Så moro, bruksberneren stakk av gårde med tilgang til fine treningsområder :D Da må bare kalenderen studeres, så får en plotte en helg og håpe en har andre sporgående i omgangskretsen som vil være med.



Det sosiale laget fortsatte utover natta, og neste morgen var det bare å pakke og komme seg hjem. Jeg hadde heldigvis fått en haiker, så da hadde jeg noen å skravle med for å holde meg våken helt hjem, og jeg var veldig glad for at jeg ikke skulle på jobb påfølgende mandag! Sølen 2010 er over, vi har lært mye, hatt mange fine opplevelser i skogen, og jeg har fått fornyet tro på X’en som sporhund. Og jeg har truffet mange nye, trivelige hundefolk!


Dual purpose-berner - både vakker og brukandes

Flere bilder fra Sølen 2010 finner du her.

Sølen 2010 - onsdag

På laget hadde vi både helt ferske og mer erfarne hundeeiere, så vi fikk diskusjoner og samtaler om hund som ikke alltid var like sporrelaterte. Det er lett å spore (!) av når seks mennesker som er engasjert i hund samles! Midt i morgenkaffen på onsdag dukket plutselig Judolf opp! Han var ti-femten meter fra oss, og tittet nysgjerrig i vår retning før han travet videre.


Judolf

Vi startet med ny lekeøkt i dag, og jeg synes jeg fikk mer dreisen på det å kontrollere leken med X’en. På et tidspunkt snuste hun rundt mens Lisa forklarte et eller annet – da ser jeg i øyekroken at Judolf har kommet tilbake, og igjen bare er ti meter fra oss. Damn, de beveger seg lydløst! Nå har X’en møtt vilt før uten å demonstrere et fnugg av jaktlyst, men en behøver jo ikke å teste det mer enn nødvendig, så jeg kneppet helt non chalant på henne lenka og tok henne i bilen. I mellomtiden forsøkte Caroline og Liv seg som reinsdyrskremmere. Det fungerte ikke helt, for mens vi satt og pratet kom han tilbake og tittet storøyd på oss mellom bilene. Kanskje han trengte venner? Eller var understimulert og trengte et spor å gå? Men så gjorde Judolf det dumme å gå nesten helt bort til bilen til Floyd, og da var det schäfer som sa fra, og da ble Judolf borte vekk…

Før lekeøkta var det lagt ut spor til alle hundene, så med Judolf vel borte var det tid for å bruke nesa.

X’en ble satt på fertgropa, og tøffet av gårde. Jeg sklei og spola i lav og mose, måtte til og med ned på knærne en gang eller to, men hun lot seg ikke affisere av slikt – jeg holder igjen ganske tungt i sporlina hennes (”vær et anker!”) og hun tåler fint om jeg skulle rykke til, det tar hun ikke som feiling, hvis hun mener hun vet hvor sporet er. Så vi gikk på. Ved den første spormerkingen etter starten tok X’en den på overvær, hoppet opp på treet, dro av merkebåndet, slapp det fra seg og gikk videre. Og det har vært en utfordring for oss, at hun jobber såpass mye på overvær at hun identifiserer spormerking og begynner å gå på en kombinasjon av syn og overvær. Jeg har derfor måttet prøve meg fram for å finne løsninger som lurer henne. Og å henge merkebåndene høyt er i hvert fall en nødvendighet.


Kan hun plukke merkebånd, kan hun vel snart plukke pinner også...

Jeg trodde det var vinkel ved merkebåndet, vi hadde jo gått et stykke, men neida – Liv hadde merket cirka hver femtiende meter så vi skulle vite at vi var på rett vei. X’en lå litt til siden for sporet gjennom tirsdagen, men det kan være på grunn av vindforholdene. Vi merket best at hun lå til siden fordi hun måtte pendle ”ut” for å spise godbitene som var lagt ut – og da var hun jo egentlig i sporet. Men ellers gikk hun jevnt og fint, så det var trolig mest sidevind som gjorde det. Eller så er hun skeiv i nesa, eller tett i et nesebor… :D
Etter cirka 150 meter er det vinkel, X’en tar den greit, og jeg følger på. Hun går og går, jeg følger mest med på henne, forsøker å ignorere spormerkingen, stole på hunden. Så kommer vi til et merkebånd, hvor Lisa forteller at det ikke er vinkel, men sporet er lagt i en bue herfra og til sporslutten – for å gi hunden en ny utfordring, så den kan erfare at ikke alle spor går rett fram og i nitti graders vinkler. X’en holder sporet en stund, men så virker hun mer usikker, jeg får mer slækk i lina. Hun stopper og snur seg mot meg for å få hjelp, men jeg har is i magen og venter henne ut. Hun leter og leter, men klarer ikke å finne sporet igjen. Vi ser sporslutten kanskje 25 meter foran oss, og har en cirka idé om retningen hun skal gå, men det er hun som må finne veien.



Etter litt foreslår Lisa at jeg skal gå av sporet, gå ti meter på skrått mot venstre, gå mot sporet igjen, og se om X’en får det i nesa – et sporoppsøk, med andre ord. Jeg gjør som fortalt, X’en får en søk spor-kommando av meg, vi går mot den antatte sporlinjen, og ganske riktig slår X’en på sporet – og går bakspor mot høyre, tilbake til der Lisa og de andre står, hvor vi gikk av sporet. Hun snur og går mot venstre igjen, men kommer på et punkt ikke videre. Så da velger vi å bryte. Sånt skjer, noe ble for vanskelig for henne her. Kanskje var det noe med vinden, kanskje kom vi litt skjevt ut, kanskje var det litt mye forskjellig terreng akkurat der, kanskje ble det for gammelt (det var nok over to timer gammelt) – eller kanskje hadde Judolf laget litt for mange kryssende spor for X’en. Hun jobbet kjempegodt så lenge hun hadde sporet, det var på antatt 400 meter, og hun manglet som sagt bare 20-25 meter for å være i slutten. Så det var tydeligvis blitt noe krøll der, hun virket ikke sliten i det hele tatt, bare rådvill. Men jeg koste og roste for vel utført arbeid, også gikk vi tilbake til bilen. Lisa var veldig opptatt av at sporslutten skal finnes – ikke fåes.



Liv la ut et nytt spor til oss – tilsvarende opplegg med vinkel, bue og lengde, men det fikk noe kortere liggetid. Også krysset vi fingrene for at Judolf ikke hadde tråkket i det sporet rett etter at det ble lagt ;)
Og denne gangen gikk sporet betydelig bedre – jeg hadde en skikkelig god følelse, X’en jobbet seg framover, jeg lente meg bakover med svikt i knærne for å holde igjen som anker, jeg leste henne, jeg stoppet når hun løftet hodet eller orienterte seg, jeg slapp på når hun var på sporet, jeg gjorde alle de lure tingene i lina når vi trengte det, det føltes helt rått! Og midt i sporet kom det kontant fra Lisa ”no går dokke skitbra!” Og DET er kompliment fra den instruktøren! Det lå ikke én godbit i sporet, X’en jobbet og jobbet, og jeg var høy på adrenalin og lykke da hun fant sporslutten. Hun klarte det, og hun kan gå så lange spor!


X'en leter opp sporet.

Lisa var som sagt opptatt av hundenes motivasjon, så hun hadde en siste oppgave til oss før vi fikk dra og spise middag (som heldigvis var en time senere i dag, så vi rakk å gjøre det vi skulle uten å komme for sent!) Etter dagens lange spor, fikk hundene hvert sitt spor på femti meter. Et kort og ferskt spor med kjapp belønning – god trigger for motivasjonen. Men det skulle være litt lærdom her også, så vi ble bedt om å sette hundene vinkelrett på sporet et par meter unna, for å begynne å tenke sporoppsøk. Både X’en og jeg var litt ufokusert ved starten, så da jeg sa ”søk spor” føk hun fram der nesa pekte, og det var i motsatt retning av sporet… Men jeg fikk snudd henne så hun ikke skulle søke opp et av de andre sporene som lå parallelt bortenfor, og da kom vi oss på sporet. Hun gikk ellers fint bortover, fant slutten og fikk masse ros for å være så flink. Det var da ingen big deal, virket det som om X’en tenkte. Flinkisen!

Det smakte fortreffelig med taco etter en lang dag i skogen, og jeg var høy på adrenalin enda. Etter middag var det sprint. Jeg hadde fulgt med på X’ens fot, og hun hadde ikke antydning til halting - men gikk riktignok med potesokk for å holde såret rent. Så vi meldte oss på, noen må jo ha sisteplassen. Dette er tross alt et kurs spekket med raske brukshunder, runderingshunder, lette bruksraser – en femti kilos berner kan ikke hamle opp med dem. Men en må da få med seg mest mulig av moroa når en er på kurs?

Som i ethvert stort mesterskap var det opprop av startrekkefølge og felles innmarsj. Strekningen var hundre meter, og en kunne gjøre hva en ville underveis. En valgte for eksempel å sykle fra hunden – og hun fikk også hederspremie for kreativiteten. Noen slepte filler og leker for å trigge hundene, mens noen beinet i fra mens de ropte og giret opp hunden. Vi på laget hadde diskutert dette, og det ble framsatt en hypotese om at hundene bruker opp energien sin om de blir giret opp for mye før de får løpe. Så vi vurderte derfor som strategi å gå rolig fra hunden, for deretter å kalle på den. Det passet meg utmerket, siden jeg hadde ganske vondt i beinet i dag. Holdemannen fikk X’en, jeg viste henne mitt hemmelige våpen – en grillpølse, og gikk rolig fra henne. Da jeg nærmet meg punktet hvor hunden ville bli sluppet begynte jeg å løpe, ropte ”X’en, kom å få pølseeeee!”, og spurtet fra henne. Jeg snudde meg på et tidspunkt for å se etter henne, men fikk sola rett i øynene og så ingenting – før jeg plutselig så dundreberner komme i hundreogsnørrogførti rett mot meg, rett foran meg. Pølse!!!!!!
Vi hadde forresten startnummer 13 og bodde i hytte nummer 13, kan det gi lykke?

Det ble en liten pause etter at alle ekvipasjer hadde gitt sitt ytterste, så juryen kunne trekke seg tilbake og kåre en vinner.
33 hunder stilte til start, og de ti beste fikk applaus og symbolsk påskjønnelse. De tre beste fikk også premie. Jeg hadde nok på forhånd satset på whippeten om jeg skulle gamblet på en vinner, og den fikk pallplass, men det var en schäfer-rakett som vant. Det var flere ærespriser, for eksempel publikumsfavoritten (en dvergschnauzervalp på ti uker), innsatsprisen, også videre. Så skulle de dele ut Forutinntattprisen 2010 – for en hund hadde virkelig overrasket juryen, og løpt betydelig kjappere enn de noen gang kunne forestille seg at en så stor hund kunne løpe. Og den som sto for den bragden – ja, det var ræserhunden X’en! Kjempegøy :D Vi vant matboks og rååååsa kong, og det var jo noe hun trengte. Nå må vi bare ha en råååsa kong til, så har vi noe å bytte med. X’en, nå også en lurecourser???


Bilde lånt av Siri Guldseth.

Det var god stemning blant folket og frokost en time senere neste dag, så det ble en sen kveld med noe godt i glasset og noe godt i godteskåla i godt lag. En god kveld, med andre ord. Utenfor hytta mi var vi i det kreative hjørnet, og komponerte alternative kommandoer for å få inn et mer festlig og avslappet lydighetsprogram. Alle kommandoer skal helst synges. Fellesdekk var selvfølgelig valgfri vuggesang. Hals var ”who let the dogs out?”. Budføring var ”Run Forest, Run!” Rundering var ”Mil etter mil eller mil”. Det ble også foreslått ”Near, far, wherever you are” fra Titanic… ”These boots are made for walking” tror jeg var til LF/FVF. Vi innførte også litt flere håndtegn. For innkalling skal du for eksempel simulere å kaste fiskesnøret og sveive inn, og for dekk under marsj skyter du over skuldra mot hunden. Har du innkalling med dekk blir det følgelig kaste fiskesnøret, før du skyter mot hunden. Jupp, lydighet vil helt klart bli en mye mer publikumsvennlig sport, og vi kommer til å søke NKK om disse endringene fra og med 010111, når det likevel kommer store endringer i lydighetsklassene :D

Flere bilder finner du her. Blogg for de andre dagene kommer utover.

Speedy GonX'en

For at det skal bli sommer, må en selvfølgelig ha sommeravslutning - våren må settes strek for før en kan ta sommer. I OODK inntas sommeren med sprint og grilling. På grunn av verdensvinneren ble årets avslutning noe utsatt, men likevel var det godt oppmøte da vi på torsdag stilte på startstreken.

Det er seks klasser, etter størrelse som i agility, veteran, valp og en egen border collie-klasse. X'en stilte - ikke overraskende - i klassen for de store. Vi ønsker oss en egen klasse for de ekstra store... :D

Banen var i år på 60 meter - ifølge bloggen min var den på 70 meter i fjor, skulle det bety at klubbens kollektive kondisjon var forfalt på et år???
Egentlig er det rimelig håpløst å blogge om sprinten, for jeg aner jo ikke noe om hva X'en gjør - jeg vet bare at jeg løper fra henne, at hun kommer beinende etter, og blir ille glad for å se meg igjen. Sluttiden vår ble 6.40. Det er jo en tullete tid, tenk dere - nesten ti meter per sekund! Det betyr at hun er nesten like rask som Florence Griffith-Joyner og Marion Jones - og raskere enn Merlene Ottey. Bare til opplysning for de som mener at bernere er så tunge og treige, altså... Vitenskapelig fakta basert på deres hundremeterrekorder oppgitt på Wikipedia, delt på hundre og ganget med seksti.

I fjor løp X'en 70 meter på 7.86 - i år løp hun 60 meter på 6.40. Med fjorårets tempo hadde hun løpt 60 meter på 6.74 sekunder (jeg gidder ikke ta høyde for aksellerasjon og vindmotstand og slikt) - vi snakker om en ganske pen forbedring her, altså! :D

Kanskje vi skulle funnet et kurs i lure coursing? Bare så synd at MH'en viste at hun har nada jaktlyst på "haren", det er vel en forutsetning i LC...

Det var i hvert fall en trivelig ettermiddag hos OODK, jeg må få trent oftere der til høsten, klubben er jo spekket med trivelige mennesker. Det har bare blitt litt for mye annet i våres til at jeg har orket/klart/kunnet prioritere treningene deres. Men etter ferien, da skal alt bli så meget bedre, skal det ikke? Rene nyttårsforsettsjansen her.


X'en i aksjon.

Flere bilder finner du her, fotograf Helge Bærland.

Og for the record: X'en ble ikke sist i klassen sin i år heller!

Kløe og midlertidig allergi

Det ble en hektisk pinse i år - vel hjemme søndag kveld, sove litt lenge på mandag for å komme seg skikkelig igjen, og så var det bare å sette seg ned med dokument, summaries og reiseplanlegging resten av dagen. Sjukt tidlig tirsdag morgen (dog akseptabelt tidspunkt å stå opp om det hadde vært snakk om en utstilling...) sto jeg nemlig opp for å ta fly til Bergen og delta på en konferanse. Det har vært sykemeldinger på jobben, så torsdag ettermiddag ble det klart at jeg måtte steppe inn og dra vesterut for å dekke konferansen med en artikkel eller tre. Så da måtte jeg jo forberede meg på hva de skulle snakke om, siden det var en retning innenfor mitt fagfelt som er helt ukjent for meg.
Det ble to trivelige dager i Bergen, om enn drit-tunge for hodet mitt, det tar på å ta imot forelesning på forelesning om ting en ikke kan, på engelsk. Jeg er litt rusten i studenthodet mitt, og jeg har ikke så ofte den type oppdrag i jobben. Men jeg overlevde - fikk til og med sett det meste av første semifinalen i Eurovision Song Contest på hotellrommet tirsdagskvelden, med champagnebrus, potetgull og sjokolade til!
Jeg kom hjem onsdag utover kvelden, og da var det rett i styremøte i borettslaget.
Torsdag var jeg litt sliten. Pittelitt sliten...

Og når jeg er sliten, begynner jeg å tenke destruktive tanker. Så nå endte jeg som hønemor, og hang meg opp i at X'en klødde så veldig. Hun klødde jo flere ganger i lydighetsringen, og altså i eksteriørringen, på Frya. Hva nytt hadde skjedd?
Jo, onsdag før Frya fikk hun på seg flåtthalsbåndet. Altså kan hunden ha blitt allergisk!
Riktignok hadde hun tilsvarende halsbånd sommeren 2008 og 2009, uten at jeg husker noen reaksjon. Men jeg fikk ved bekreftet at intoleranse eller allergi kan oppstå etter hvert.
Torsdag fikk hun en tur på trimmebordet, og jeg gredde av en bæsjepose med hardpresset pels, og bakbeinet hennes gikk som et stempel mens jeg skrellet av.
Så da tok jeg den for meg tunge avgjørelsen å ta av flåtthalsbåndet - jeg liker slettes ikke at hun skal gå ubeskyttet, særlig siden jeg fant flått i tisseturområdet vårt. Men hun skal ikke gå og klø heller. Så av med scaliboren, og oppi karet for å få ut eventuelle rester som kunne gi fortsatt kløe. Da fikk jeg samtidig prøvd en balsam jeg var blitt anbefalt, som skal gjøre røyteperioden noe kortere. Hørtes lovende ut!

I mellomtiden fortalte Anette meg at dyret faktisk klødde seg i lydighetsringen i Kristiansand også, og da haddde hun jo ikke fått på seg halsbåndet enda. Og jaggu fortsatte ikke dyret å klø seg selv om halsbåndet var av!
Misforstå meg rett, det var ingen jevnlig, manisk og hyppig kløe - det er bare jeg som leter og finner... Noterte sirlig i bakhodet hver gang jeg så bakbeinet bevege seg... Og finkjemmet pelsen for å se etter noe muffens i hud og pels. Uten hell.

På lørdag ble det ny runde med børsten, for å få av alt det som balsamen var lovet å løsne - og det kom av en god del. Og X'en klødde seg fremdeles, og jeg tok nok en beslutning (sukk, livet er fylt med avgjørelser en må fatte...) - X'en er ikke allergisk mot flåtthalsbåndet likevel, X'en synes det er godt å få av løs pels og synes den kan klø litt - kanskje hun til og med bare klør normalt av og til... Så nå er halsbåndet satt på igjen, og jeg skal trekke inn hønemorantennene mine. Til neste gang... ;)

Naaaaam-naaaaaam-naaaaam

Ganske så stilig reklamefilm:

Ørkenhunden

Spørsmål: Hva ville du hatt med deg hvis du skulle strande i en ørken, og vandre hjelpeløs i fjorten dager? Du kan kun velge én ting.

Svar: X'en.

Jeg trenger ikke å tenke meg om en gang, X'en simpelthen må være med i en slik situasjon. Den hunden har et talent som er helt utrolig - hun finner vann hvor som helst! Det er riktignok ikke alltid ImsdalOldenkvalitet over vannet - men det er væske, det kan drikkes, og det kan splæsjes i.
Det er en fin årstid...

Uansett hvor vi går tur, X'en finner bekker og myrhull, skyter avgårde som en pil, og i skumringen hører jeg lyden av plask og vannsprut. Hunden kooooser seg! Jeg prøver å være litt på forskudd, men har vel for det meste resignert. Enten må hun gå kontrollert fot hele turen, eller så må hun få løpe og springe og hoppe og base - og plutselig være i et spaanlegg... Men vi prøver å bli enig om at badesesongen er over, og at det ikke er nødvendig å løpe ut i vann (sånne store vannansamlinger med rent vann, badevann og slikt) lenger, jeg er redd det skal bli for kaldt, at hun skal få sjokk i vannet eller bli syk etterpå. Der går grensen.

Nylig kom siste medlemsbladet til Stovner Hundeklubb i posten, og der var det en artikkel om selvtillit og dets betydning for prestasjon i konkurranseringen. Kjapt oppsummert sto det at en hund med stor selvtillit vil prestere bedre under konkurranse. En hund får selvtillit gjennom mestring, om en hund gjentatte ganger har mestret utfordringer og kommandoer som eier har gitt den, vil hundens selvtillit bli med inn i konkurranseringen, og hunden vil prestere selv om settingen er noe annerledes og fører kanskje også er litt annerledes. Men det har også en annen effekt: Når fører gjentatte ganger ser at hunden mestrer nye utfordringer, vil også eier få selvtillit og tro på at hunden kan også nye og uforutsette ting, og vil derfor slappe av mer i ringen!
Og det er jo noe jeg og X'en trenger i ringen - jeg må slappe av og stole på at hun gjør det hun skal, og hun må skjønne at det er det samme vi skal selv om jeg blir rar i ringen...
Jeg er ikke alltid så kreativ på tur og i trening, men jeg har i det siste forsøkt å legge inn element når anledningen byr seg. Fra før av gjemmer jeg meg nå og da, både som en morsom søksøvelse for hunden og som et hint til X'en at det lønner seg å følge med på hvor jeg er. Men nå utfordrer jeg henne mer konkret - balansere på en smal benk, hoppe opp på en høy stein, gå over en ekkel bro, plassere kroppen sittende på en stubbe, hoppe over et høyt tre, posere på et bestemt sted, også videre. Små filleting, sikkert sånt som andre vanligvis gjør med hunden sin. X'en er rimelig flink til å aktivisere seg selv på tur - løper rundt, hopper og spretter, snuser og spinner, hun har ikke trengt min hjelp til å "gjøre" ting på turen, hun er ikke den som lunter rolig i hælene mine. Men nå har jeg altså lagt inn noen utfordringer, og det er morsomt å se reaksjonene hennes. Hun er en hund som gjerne vil jobbe, gjerne vil utføre, så det er ikke vanskelig å be henne. Og ofte skjønner hun hva jeg vil uten at jeg trenger å gjøre så mye selv. I går fant jeg en smal benk, gikk bort til den, kalte X'en til meg, og hun hoppet opp. Jeg gikk et skritt framover, og hun gikk bortover benken. Jeg kalte henne til meg, og da snudde hun og kom tilbake. Ros, belønning, godbit. Hunden hopper ned fra benken, for så å hoppe opp igjen og jogge fram og tilbake flere ganger - søta!

Hjemme trener vi på et nytt, superviktig triks - rygge opp en trapp!
Første økta tror jeg kanskje at hun trodde vi trente på noe annet. Jeg fikk henne til å gå opp et trappetrinn, og belønnet det - problemet er bare at hun satte seg ned hver gang, så av og til forsøkte hun bare å reise seg opp og sette seg ned igjen. Og det var jo ikke det jeg ville.
Men andre økta skjønte hun mer, og hun rygget fire trappetrinn! Det er faktisk ikke så lett for dem, de ser jo ikke hvor de setter beina og hva slags hindringer som er bak dem. Og X'en er ikke firehjulsdrevet, hun har framdriften i fronten. Rygging i trapp øver vi derfor på for å få en bedre bakpartskontroll. Denne øvelsen forutsetter at hunden bruker bakparten bevisst. Fra før av har vi trent på rygging på flatmark, men der har hun ingen styring, og ender med å rygge i sirkel! Så vi må finne på noe der, så hun klarer å styre hvor rumpa går.
Jeg har foreløpig ikke fått til at hun kan begynne å rygge opp trappa fra bunnen - hun må allerede stå i trappa for å få rygget. Det er ikke så god plass ved trappa, vet ikke om det har noe å si. Eller at hun simpelthen er vant til at trappa går vi opp med fronten først, så jeg må få twisted på den default'en der? Uansett har vi moro - hun rygger til toppen av trappa, jeg hiver en godbit til henne, hun kommer ned fire-fem trappetrinn, rygger de samme opp igjen, jeg hiver en godbit til henne - slik kan hun repetere flere ganger uten at jeg gjør noe annet enn å pælme frolic, så hun har helt klart skjønt hva som lønner seg i trapper. Dog har hun ikke begynt å tilby det når vi går i trappene ellers, kanskje like greit :-)

God helg!

Vi ønsker alle sammen en god helg!


Kom dere hjem fra jobb, slapp av og omfavn helgen!


Jag bort alle forstyrrelser.


La livet leke, ha det moro.


Og kos dere med masse god mat i helga!

For flere latter- eller åh så søt-frambringende bilder, sjekke ut I Has a Hotdog!