Ventetiden er alltid altfor lange, men endelig kom røntgenresultatet på X'ens hofter på DogWeb - og det ble en fin A! Favorittbokstaven min... :-)
Vi må vente en ukes tid til på resultatet for albuene, håper selvfølgelig det og blir bra, også håper vi at søsken og halvsøsken også får fine resultat på leddene sine.
Ellers har vi vært tilbake på trening i dag, lydighetstrening hos OODK. Og jeg er ganske så fornøyd med økta.
Vi har slitt med konsentrasjonen på denne treningsplassen, men i dag gikk alt så meget bedre! Det var ikke like mange hunder som før, mulig at det hjalp litt for X'en? Vi trente uten lenke i cirka tre kvarter, og hun viste minimal interesse for de andre hundene - som tidligere har vært veeeldig spennende! OK, hun datt ut av og til for å snuse på gresset, men så lenge hun ikke stakk, og kom tilbake til meg for å trene videre, tåler jeg litt gress-snusing på en relativt ny plass.
Jeg fikk også testet en hypotese - jo bedre godbiter, jo bedre konsentrasjon og motivasjon. Ordinær frolic er rett og slett ikke nok, vi må ha noe med mer smak og lukt når prøvelsene blir større. Og det skjønner jeg, så da er det opp til meg å være kreativ på godbitfronten. I dag fungerte hun som en drøm på t-bonz; store og dyre godbiter som lukter så deilig av røkt kjøtt at jeg nesten får lyst til å smake selv...
Første øvelse vi trente på var fellesdekk. Det vil si, først enkeltdekk - siden det er øvelsen for bronsemerket. Hun er veldig flink - ligger lenge, tåler mye avstand, sonderer terrenget litt ved å se seg rundt, men gjør som jeg vil. Flinkeste!
Fellesdekken gikk også som ønsket - jeg sto noe nærmere enn på enkeltdekken, men selv om tidligere kollegavalp Nea lå ved siden av, ble X'en liggende! Jeg telte til 30, fram med godbit, telte til 45, fram med godbit, telte til 60, fram med godbit, og like etter ble øvelsen avsluttet. Hun ble liggende, selv om jeg sto kanskje syv meter unna (meg og meteranslag...) og hun hadde annen hund på hver side.
Jeg blir stolt jeg da, av dyret mitt.
Jeg hadde bestemt meg for å trene på tannvisning i dag, siden det er noe vi ikke har trent på. Det har blitt gjort på henne et par ganger, men hun har feilet hver gang uten at det har blitt korrigert fordi det har vært fellesøvelse og ikke trening.
X'en synes nemlig at "dommeren" er så stas at den må hilses skikkelig på! Og kanskje lekes litt med? Susse, opp og logre, tannfekting, mye moro med den øvelsen... Men nå fikk vi prøvd flere ganger, korrigert, og fikk avsluttet med en bra gjennomføring. Jeg har også lagt merke til at hun reagerer forskjellig på ulike "dommere" - hvis "dommer" er mer bestemt og rett på i tannvisningen, sitter hun også pent. En mer slepphendt "dommer" som slurver litt blir for X'en en invitt til lek eller kos. Så, vi kan kun konkurrere for faste dommere - tips taes gjerne imot! :-)
En kan bare trene på tannvisning så lenge, innså jeg, og vi hadde ikke noe mer på planen, men jeg improviserte. Til neste kurskveld skal vi blant annet framføre innkalling, så da satte jeg i gang med det. Søteste X'en syntes innkalling var råartig! Hun kom galloperende, jumpetijump, lykkelig over å få springe til MEG! Ikke noe å si på farta. Det jeg ønsket å få på plass, var riktig utgangsstilling - altså avslutningen på øvelsen. Vi hadde en del repetisjoner hvor hun kom inn, og slang rumpa vilkårlig ned der den måtte befinne seg. Og det var i grunnen veldig sjelden rett og pent... Men så tenkte jeg, faktisk, og kom på at hun setter seg mye rettere under lineføring hvis jeg sakker litt før holdt, framfor bråholdt. Dermed brukte jeg godbit som møtte henne bak ryggen min for å dempe henne litt, styrte henne på plass, og fikk en fin sitt. Etter en håndfull slike repetisjoner klarte hun å gjøre det helt alene, uten godbitstøtte, og da var jeg fornøyd! Jeg vil jo ikke fjerne farta, bare bremse henne når hun når meg. Avsluttet øvelsen da, i håp om at hun husker det til neste gang, avslutte på topp!
Avslutningsvis testet jeg en øvelse hun klarer veldig fint hjemme, for å se hvordan den er på ny mark - dekk fra holdt. Hun lurer fremdeles på hva jeg skal bak henne, men med en dobbeltkommando blir hun. Tror øvelsen er bra (hehe, jeg behøver jo ikke å definere "bra"?) ellers, så vi må bare få henne til å skjønne at det ikke skjer noe spennende bak henne.
Alt i alt veldig fornøyd med treningen, selv om det selvfølgelig er mye å jobbe med. Øvelsene er langt fra perfekte, men hun jobbet med meg, selv om vi var på en spennende plass.
Ja, og det regnet, men vi tåler vel vann?
Så, dobbelt grun til å title innlegget Jippi!
30. september 2008
29. september 2008
Det går likar no!
X'en og jeg har hatt ei hel uke treningsfri, siden føreren har totalt manglet lyst og vilje. Framfor å dasse rundt med halvhjertede kommandoer og belønning i hytt og pine uten konsekvens, valgte jeg å kutte det ut helt. Flaks for oss så er det høstferie på bronsemerkekurset nå, så instruktøren får ikke sett hvor rævva progresjon vi (ikke) har hatt siden sist mandag... (Bortsett fra at vi fremdeles skal skrive treningsdagbok, og levere inn...) Men jeg tror jeg gjorde rett valg, så blir treningen morsommere for oss begge.
Men X'en vet jo ikke at jeg hadde gitt oss treningspause, så hun har prøvd å trene selv, hun. Hun har tilbudt fine lineføringer og fri ved fot, og jeg har heldigvis vett på å belønne slikt, selv om jeg ikke ba om det. Vi har vel i grunnen trent litt på holdt også, siden jeg av og til har stoppet, og belønnet fine (nok) sitter. Hehe, klarer liksom ikke å ta helt treningsfri - men det har jaggu ikke vært noe struktur eller plan bak det hele, men helt vilkårlig random når X'en måtte finne på å finne på noe.
Uka har gått med til masse jobbing på jobben, fine turer, kos med dyret, litt alvorsprat om tenåringsnykker, en vrikket ankel (min), språkforvirring (dansk, grøss...), minnesmiddag hvor Hans fikk utdelt en ærespris (stolt av kjæresten min!), og litt avslapping. I går var vi på kino for første gang på lenge, og så kvalitetsfilmen Get Smart, trengte noe å le av på den måten nå!
Ny uke, batteriene er ganske oppladet, og jeg har den siste uka tenkt at kanskje vi skal trene litt mer variert. Ikke bare lydighetstrening. Det er for så vidt den slags trening hun trenger for et bronsemerke, men jeg tenker at enhver aktivitet er moro for oss begge to, skaper kontakt og samspill, og variasjon i hverdagen - som sikkert også er sunt for oss begge. Så, on with the fun!
Dagens alternative trening var rundering, som vi fikk sansen for etter skogsdagen til Hund i Sentrum for noen uker siden.
Hans og jeg ut i skogen, mørkt var det, men vi har jo fin lysløype. For jeg er så innmari mørkredd...
Hans tok første runde - jeg holdt igjen X'en, mens han løp inn i skogen. X'en var rimelig klar for å følge etter, jeg slet nesten med å holde henne igjen, og hun holdt på å smette ut av halsbåndet. Vi hadde avtalt at jeg skulle telle til 40, og så slippe henne. And off she went!
Det var jo kav umulig å se hvor hun var og hva hun gjorde, men jeg hørte i hvert fall knaking og knekking av kvister, og mente å høre at hun løp fram og tilbake på et passe stort område. Jeg halvt ventet at hun skulle komme tilbake, siden hun gjorde det på skogsdagen, men det virket som om hun skjønte hva hun skulle gjøre. Finne Hans!
Hun var i nærheten av ham flere ganger, sa Hans, men han hadde is i magen og forholdt seg i ro til hun var helt borte hos ham. Og det var en som ble glad for å finne eieren sin! Hun kom glad og fornøyd ut av skogen, løp bort til meg, tilbake til Hans, "se hva jeg fant!"
Deretter var det min tur. Jeg løp heller bortover løypa, og gjemte meg bak noen busker i veikanten etter 40-50 meter, etter en sving. Jeg hørte hun kom løpende, ivrig og bestemt på å finne meg. Det var derimot ikke så lett, hun løp fram og tilbake, ut i kantene, tilbake til Hans og litt bak ham, framover igjen. Jeg lagde noen lyder underveis, og plutselig skjønte hun at hun kunne løpe videre (det var en magisk grense hun ikke krysset seks-syv meter fra meg), og da fant hun meg kjapt. Det vil si, hun stoppet to meter fra meg, og boffet. Spøkelsesboffet. Det er noe der, jeg kan ikke helt se hva det er, og du står helt stille, fryktelig snodig, jeg får boffe litt på deg-boff. Jeg gjentok lyden jeg brukte tidligere for å lokke på henne, og da var alt kult, hun hoppet bort til meg, fikk godbit og masse belønning!
Vi er ganske sikre på at hun ikke brukte nesa, til det var hodet for høyt oppe og løpingen litt for vilkårlig. Mulig hun brukte noe overværssøk, men mest sannsynlig løp hun på lykke og fromme, prøvde å bruke syn, hadde litt flaks, og ga ikke opp. Ironisk nok brukte hun nesa en hel masse på vei hjem igjen, i grøfter og langs etter veien... Så hun kan bruke nesa, hun skjønte bare ikke at den kunne brukes til å finne oss. Men er det så nøye? Hun fikk brukt kroppen, måtte tenke og presse litt grenser, og ligger nå og snorker på gulvet.
Jeg spurte Hans, som kunne se henne relativt bra i lyset fra lyktene i lysløypa, om han trodde hun bare løp rundt og hadde det moro, eller om hun jobbet, og han mente det var jobbing. Det var en innsats, det var et arbeid der. Selv om det var lite "neselyd" og det ikke virket systematisk, så lette hun. Det kom også litt pistring underveis i frustrasjon over ikke å finne meg, så det var ikke bare hopp og sprett og tjo og hei i skogen.
Lille brukshunden vår...
På vei hjem la hun inn et selvvalgt feltsøk også. Vi krysset en grusbane hvor det hadde vært spilt fotball, og X'en søkte opp diverse objekt. Hun så ikke helt hensikten med å bringe de inn til fører, men tok heller en æresrunde, før hun slapp den og søkte videre. Hun fant både sjokoladepapir, en halv plastikkopp, en pinne og en fotball. Søta!
Jeg har naturlig nok ingen bilder fra kveldens "rundering", det var type sortmørkt, men jeg har noen bilder fra helga!
Mamma og samboer skal til Sydenland, og de mellomlandet på Gardermoen med Kimito. Jeg plukket ham opp før helga, og bragte ham til min søster med familie, som skal få teste det å være hundeeier i fjorten dager. Ikke at en sindig herremann på 11 og et halvt år (den dagen faktisk, så vi prøvde å feire litt), som Tonje omtrent er vokst opp med, er en så stor utfordring, men det gjør jo noe med hverdagen.
Kimito har ikke noe stort behov for å forholde seg til X'en, mens X'en tvert imot er veldig nysgjerrig på denne lille karen. Det var interesant å se på deres signaler, Kimito var helt lugn og bare ignorerte X'en, sørget for å ha ryggen til, og trippet høflig rundt i leiligheten vår, mens X'en holdt respektfull avstand osende av nysgjerrighet - dog etter å ha forsøkt litt et par ganger. Men hun tok hintet, den er ikke dum. Derimot er hun litt bortskjemt enebarn, så hun måtte svelge tungt et par ganger når Kimito fikk oppmerksomhet, og ikke hun. Hva skulle nå det bety?
Deretter gikk turen innom svigers, hvor X'en blant annet fikk herje litt med Oscar wheaten.
Men X'en vet jo ikke at jeg hadde gitt oss treningspause, så hun har prøvd å trene selv, hun. Hun har tilbudt fine lineføringer og fri ved fot, og jeg har heldigvis vett på å belønne slikt, selv om jeg ikke ba om det. Vi har vel i grunnen trent litt på holdt også, siden jeg av og til har stoppet, og belønnet fine (nok) sitter. Hehe, klarer liksom ikke å ta helt treningsfri - men det har jaggu ikke vært noe struktur eller plan bak det hele, men helt vilkårlig random når X'en måtte finne på å finne på noe.
Uka har gått med til masse jobbing på jobben, fine turer, kos med dyret, litt alvorsprat om tenåringsnykker, en vrikket ankel (min), språkforvirring (dansk, grøss...), minnesmiddag hvor Hans fikk utdelt en ærespris (stolt av kjæresten min!), og litt avslapping. I går var vi på kino for første gang på lenge, og så kvalitetsfilmen Get Smart, trengte noe å le av på den måten nå!
Ny uke, batteriene er ganske oppladet, og jeg har den siste uka tenkt at kanskje vi skal trene litt mer variert. Ikke bare lydighetstrening. Det er for så vidt den slags trening hun trenger for et bronsemerke, men jeg tenker at enhver aktivitet er moro for oss begge to, skaper kontakt og samspill, og variasjon i hverdagen - som sikkert også er sunt for oss begge. Så, on with the fun!
Dagens alternative trening var rundering, som vi fikk sansen for etter skogsdagen til Hund i Sentrum for noen uker siden.
Hans og jeg ut i skogen, mørkt var det, men vi har jo fin lysløype. For jeg er så innmari mørkredd...
Hans tok første runde - jeg holdt igjen X'en, mens han løp inn i skogen. X'en var rimelig klar for å følge etter, jeg slet nesten med å holde henne igjen, og hun holdt på å smette ut av halsbåndet. Vi hadde avtalt at jeg skulle telle til 40, og så slippe henne. And off she went!
Det var jo kav umulig å se hvor hun var og hva hun gjorde, men jeg hørte i hvert fall knaking og knekking av kvister, og mente å høre at hun løp fram og tilbake på et passe stort område. Jeg halvt ventet at hun skulle komme tilbake, siden hun gjorde det på skogsdagen, men det virket som om hun skjønte hva hun skulle gjøre. Finne Hans!
Hun var i nærheten av ham flere ganger, sa Hans, men han hadde is i magen og forholdt seg i ro til hun var helt borte hos ham. Og det var en som ble glad for å finne eieren sin! Hun kom glad og fornøyd ut av skogen, løp bort til meg, tilbake til Hans, "se hva jeg fant!"
Deretter var det min tur. Jeg løp heller bortover løypa, og gjemte meg bak noen busker i veikanten etter 40-50 meter, etter en sving. Jeg hørte hun kom løpende, ivrig og bestemt på å finne meg. Det var derimot ikke så lett, hun løp fram og tilbake, ut i kantene, tilbake til Hans og litt bak ham, framover igjen. Jeg lagde noen lyder underveis, og plutselig skjønte hun at hun kunne løpe videre (det var en magisk grense hun ikke krysset seks-syv meter fra meg), og da fant hun meg kjapt. Det vil si, hun stoppet to meter fra meg, og boffet. Spøkelsesboffet. Det er noe der, jeg kan ikke helt se hva det er, og du står helt stille, fryktelig snodig, jeg får boffe litt på deg-boff. Jeg gjentok lyden jeg brukte tidligere for å lokke på henne, og da var alt kult, hun hoppet bort til meg, fikk godbit og masse belønning!
Vi er ganske sikre på at hun ikke brukte nesa, til det var hodet for høyt oppe og løpingen litt for vilkårlig. Mulig hun brukte noe overværssøk, men mest sannsynlig løp hun på lykke og fromme, prøvde å bruke syn, hadde litt flaks, og ga ikke opp. Ironisk nok brukte hun nesa en hel masse på vei hjem igjen, i grøfter og langs etter veien... Så hun kan bruke nesa, hun skjønte bare ikke at den kunne brukes til å finne oss. Men er det så nøye? Hun fikk brukt kroppen, måtte tenke og presse litt grenser, og ligger nå og snorker på gulvet.
Jeg spurte Hans, som kunne se henne relativt bra i lyset fra lyktene i lysløypa, om han trodde hun bare løp rundt og hadde det moro, eller om hun jobbet, og han mente det var jobbing. Det var en innsats, det var et arbeid der. Selv om det var lite "neselyd" og det ikke virket systematisk, så lette hun. Det kom også litt pistring underveis i frustrasjon over ikke å finne meg, så det var ikke bare hopp og sprett og tjo og hei i skogen.
Lille brukshunden vår...
På vei hjem la hun inn et selvvalgt feltsøk også. Vi krysset en grusbane hvor det hadde vært spilt fotball, og X'en søkte opp diverse objekt. Hun så ikke helt hensikten med å bringe de inn til fører, men tok heller en æresrunde, før hun slapp den og søkte videre. Hun fant både sjokoladepapir, en halv plastikkopp, en pinne og en fotball. Søta!
Jeg har naturlig nok ingen bilder fra kveldens "rundering", det var type sortmørkt, men jeg har noen bilder fra helga!
Mamma og samboer skal til Sydenland, og de mellomlandet på Gardermoen med Kimito. Jeg plukket ham opp før helga, og bragte ham til min søster med familie, som skal få teste det å være hundeeier i fjorten dager. Ikke at en sindig herremann på 11 og et halvt år (den dagen faktisk, så vi prøvde å feire litt), som Tonje omtrent er vokst opp med, er en så stor utfordring, men det gjør jo noe med hverdagen.
Kimito har ikke noe stort behov for å forholde seg til X'en, mens X'en tvert imot er veldig nysgjerrig på denne lille karen. Det var interesant å se på deres signaler, Kimito var helt lugn og bare ignorerte X'en, sørget for å ha ryggen til, og trippet høflig rundt i leiligheten vår, mens X'en holdt respektfull avstand osende av nysgjerrighet - dog etter å ha forsøkt litt et par ganger. Men hun tok hintet, den er ikke dum. Derimot er hun litt bortskjemt enebarn, så hun måtte svelge tungt et par ganger når Kimito fikk oppmerksomhet, og ikke hun. Hva skulle nå det bety?
Deretter gikk turen innom svigers, hvor X'en blant annet fikk herje litt med Oscar wheaten.
24. september 2008
Et forbilledlig eksempel
Jeg surrer rundt på ulike blogger, leser litt her og der, fanger opp tips og råd, ser på andres bilder og videoer, og rett og slett surrer på nettet. Og av og til snubler en over ting en bare må tipse andre om:
Manekeng-trening
Denne videoen viser ei som ikke er redd for å gjøre ulike forsøk på å distrahere hunden sin under lydighetstrening, som er flink til å bruke hele kroppen, og viser hvordan en øvelse kan varieres i belønning og toleransetrening - kjempegøy å se!
Husk å ha på lyden!
Ellers har Norsk Berner Sennenhundklubb fått nye hjemmesider, og det er veldig hyggelig at nyheten om X'en fremdeles ligger på forsiden - den første norske berneren med verdensvinnertittel. Men bildet som følger saken er ikke av X'en, i fall noen ikke kjenner henne igjen.
Det er vel mer tilfeldig, men bildet er faktisk av Minnie - Int.N.S.Uch. Latruda's Minnie Minika Laikadatter, en annen hund vi er veldig stolt over å ha hatt, og som også ble historisk. Hun var nemlig den første norskfødte (ikke -eide) berner sennenhundtispen som fikk tittelen internasjonal utstillingschampion!
Jeg synes det er litt dumt at det ligger feil bilde på forsiden, men det er jo en trøst at det i hvert fall er av en Latruda! :-) Webmaster har fått riktig bilde tilsendt fra undertegnede pirkegurine. Så får vi se om det er mulig å få lagt ut, en er jo stolt av X'en, og er på en måte ferdig med Minnie (født 1987).
For øvrig er også Hans eier av X'en, når rett skal være rett.
Minnie:
X'en:
Manekeng-trening
Denne videoen viser ei som ikke er redd for å gjøre ulike forsøk på å distrahere hunden sin under lydighetstrening, som er flink til å bruke hele kroppen, og viser hvordan en øvelse kan varieres i belønning og toleransetrening - kjempegøy å se!
Husk å ha på lyden!
Ellers har Norsk Berner Sennenhundklubb fått nye hjemmesider, og det er veldig hyggelig at nyheten om X'en fremdeles ligger på forsiden - den første norske berneren med verdensvinnertittel. Men bildet som følger saken er ikke av X'en, i fall noen ikke kjenner henne igjen.
Det er vel mer tilfeldig, men bildet er faktisk av Minnie - Int.N.S.Uch. Latruda's Minnie Minika Laikadatter, en annen hund vi er veldig stolt over å ha hatt, og som også ble historisk. Hun var nemlig den første norskfødte (ikke -eide) berner sennenhundtispen som fikk tittelen internasjonal utstillingschampion!
Jeg synes det er litt dumt at det ligger feil bilde på forsiden, men det er jo en trøst at det i hvert fall er av en Latruda! :-) Webmaster har fått riktig bilde tilsendt fra undertegnede pirkegurine. Så får vi se om det er mulig å få lagt ut, en er jo stolt av X'en, og er på en måte ferdig med Minnie (født 1987).
For øvrig er også Hans eier av X'en, når rett skal være rett.
Minnie:
X'en:
23. september 2008
Urban rusletur
Vaskemaskina vår er ødelagt. Det kommer i hvert fall røyk ut av den ved bruk, så vi unngår å bruke den... I helga var det derfor på tide å oppsøke et vaskeri for å få noe rene klær igjen. Mens klærne ble vasket, gikk vi tur langs Akerselva med X'en. Jeg kjenner jeg kunne aldri bo i sentrum på den måten. Tidvis idyllisk, ja visst, men asfaltert gangvei er ikke det samme som turområde i mitt vokabular. Men endene var riktig så spennende, mente dyret. Posering foran fossen måtte også til. Så dro vi hjem for en ekte tur i ekte skog!
22. september 2008
Berner collie?
I sist blogg avslørte jeg altså at X'en har lært seg å sitte inntil gjerdet, og noen mobbet meg og dyret - hun hadde jo border collie-tendenser! Altså lærer fort, men lærer også galt fort. Nå fant jeg også ut at hun har begynt å tenke selv... Men jeg ble så stolt av dyret, at jeg likevel henter litt fra treningsdagboka:
Lørdag var vi ute for å trene igjen, og i følge tabelloversikten min i treningsdagboka var det dekk fra holdt og stå under marsj vi hadde trent minst på den siste uka. Ergo var de dagens øvelser.
Stå under marsj har vi trent en del på før. Fordi jeg ikke skrev treningsdagbok da, husker jeg ikke om jeg hadde samme problem, men nå sliter jeg i hvert fall med at hun tar to-tre-fire-fem skritt etter at jeg har gitt kommando, jeg får ikke den pang-stå'en jeg synes hun bør ha. Samtidig prøver jeg å dempe dobbeltkommandoen min, så jeg vet ikke om det er to onder jeg foreløpig må velge mellom. Jeg må få noen til å se på oss, for å få noen glupe kommentarer og veiledning. Jeg innbiller meg at hun stoppet mer kontant før, men det kan jo være at jeg bare var fornøyd med at hun stoppet etter hvert, og derfor ikke husker så nøye... Jeg prøver å ikke belønne når hun ikke stopper presist, men samtidig vet jeg at jeg må belønne av og til for at hun skal jobbe med meg på en så statisk øvelsen. Så jeg må gjøre den enklere for at hun skal gjøre noe riktig jeg kan belønne. Men hvordan? Vi tenker. For øvelsen må bli bedre.
Dekk fra holdt har vi ikke trent på før, men den består jo av element hun burde kunne. Jeg føler meg trygg på at X’en kan de fleste elementene – gå ved min side, sette seg når jeg stopper, dekk på kommando, bli liggende. Men hun kan være litt sær på det å sette seg opp etter dekk – hun har jo fått en dekkommando, hvorfor skal hun da sette seg opp? Vi har trent på det, og noen ganger går det, andre ganger ikke. Men jeg ville likevel teste hele øvelsen. Så vi går bortover, vi gjør holdt, jeg kommanderer dekk, hun går passe raskt i bakken, jeg går fra noen meter, venter litt, går forbi henne, og X’en reiser seg opp for å bli med og se hva jeg skal. Jeg snur meg, får henne med meg og gjentar øvelsen. Når jeg igjen kommer mot henne slipper jeg en kjøttbolle mellom forbeina hennes og kommanderer "bli", går i fra, venter litt, går inntil, kommanderer "X’en sitt", og hun kommer opp. Kjøttbolle og masse kos som belønning. Jeg gjentar, men uten kjøttbolle mellom beina, bare en "bli"-kommando (og X’en titter mellom beina sine for å lete etter kjøttbolla). Øvelsen er bra!
Jeg tenker at dette går så greit at jeg bør begynne å gjøre det vanskeligere for å skjerpe toleranse og konsentrasjon, og jeg bør begynne å variere på hvordan jeg gjør øvelsen så hun ikke skal sette seg fast i mønster – for eksempel gjøre bare deler av momentene, eller ikke kommandere dekk før jeg går i fra. Så til neste treningsøkt kan jeg tenke ut noe lurt. Tenker jeg.
Jeg bestemmer meg for å gjøre øvelsen en gang til. Vi går, jeg sakker, stopper, X’en gjør holdt, X’en legger seg. Jeg avbryter øvelsen og tenker "jaha, hva var det?" For å teste henne, kjører jeg hele øvelsen en gang til, for å se om det var uflaks eller om hun faktisk tenker selv. Går, sakker, stopper, X’en gjør holdt, X’en legger seg, jeg går fra, jeg går forbi og bak, snur, og X’en setter seg opp. Så slapp jeg å gi de kommandoene, liksom...
Jeg begynner derfor å gjøre noen variasjoner, samt avbryte og korrigere henne når hun tenker selv. Vi dekker ikke hver gang, noen ganger belønnes og avsluttes øvelsen før jeg kommer inntil, eller uten at jeg går bak, jeg begynner midt i øvelsen, og gjør det jeg kan for å forvirre henne såpass at hun må vente på mine tegn og ikke skjønne at vi fremdeles jobber med samme øvelsen. Søta!
Jeg avslutter med å gjøre hele øvelsen to ganger, etter min oppfatning så godt som vi kan få det – men jeg er sikker på at andre kan finne pirk. Jeg må dog fjerne en dobbeltkommando, da jeg fremdeles kommanderer "bli" når jeg går forbi og bak henne. Men jeg er overbevist om at den skal vi få bort. Hun kan sikkert klaske kjappere i bakken på dekken, men jeg vet heller ikke om hun er en klaskehund. Hun er en femtikiloshund.
Vi avsluttet hele treningen med å gå litt fri ved fot. Ikke én gang svinser hun av gårde på egen hånd. Vi jobber jo! Flinkeste dyret, det!
Lørdag var vi ute for å trene igjen, og i følge tabelloversikten min i treningsdagboka var det dekk fra holdt og stå under marsj vi hadde trent minst på den siste uka. Ergo var de dagens øvelser.
Stå under marsj har vi trent en del på før. Fordi jeg ikke skrev treningsdagbok da, husker jeg ikke om jeg hadde samme problem, men nå sliter jeg i hvert fall med at hun tar to-tre-fire-fem skritt etter at jeg har gitt kommando, jeg får ikke den pang-stå'en jeg synes hun bør ha. Samtidig prøver jeg å dempe dobbeltkommandoen min, så jeg vet ikke om det er to onder jeg foreløpig må velge mellom. Jeg må få noen til å se på oss, for å få noen glupe kommentarer og veiledning. Jeg innbiller meg at hun stoppet mer kontant før, men det kan jo være at jeg bare var fornøyd med at hun stoppet etter hvert, og derfor ikke husker så nøye... Jeg prøver å ikke belønne når hun ikke stopper presist, men samtidig vet jeg at jeg må belønne av og til for at hun skal jobbe med meg på en så statisk øvelsen. Så jeg må gjøre den enklere for at hun skal gjøre noe riktig jeg kan belønne. Men hvordan? Vi tenker. For øvelsen må bli bedre.
Dekk fra holdt har vi ikke trent på før, men den består jo av element hun burde kunne. Jeg føler meg trygg på at X’en kan de fleste elementene – gå ved min side, sette seg når jeg stopper, dekk på kommando, bli liggende. Men hun kan være litt sær på det å sette seg opp etter dekk – hun har jo fått en dekkommando, hvorfor skal hun da sette seg opp? Vi har trent på det, og noen ganger går det, andre ganger ikke. Men jeg ville likevel teste hele øvelsen. Så vi går bortover, vi gjør holdt, jeg kommanderer dekk, hun går passe raskt i bakken, jeg går fra noen meter, venter litt, går forbi henne, og X’en reiser seg opp for å bli med og se hva jeg skal. Jeg snur meg, får henne med meg og gjentar øvelsen. Når jeg igjen kommer mot henne slipper jeg en kjøttbolle mellom forbeina hennes og kommanderer "bli", går i fra, venter litt, går inntil, kommanderer "X’en sitt", og hun kommer opp. Kjøttbolle og masse kos som belønning. Jeg gjentar, men uten kjøttbolle mellom beina, bare en "bli"-kommando (og X’en titter mellom beina sine for å lete etter kjøttbolla). Øvelsen er bra!
Jeg tenker at dette går så greit at jeg bør begynne å gjøre det vanskeligere for å skjerpe toleranse og konsentrasjon, og jeg bør begynne å variere på hvordan jeg gjør øvelsen så hun ikke skal sette seg fast i mønster – for eksempel gjøre bare deler av momentene, eller ikke kommandere dekk før jeg går i fra. Så til neste treningsøkt kan jeg tenke ut noe lurt. Tenker jeg.
Jeg bestemmer meg for å gjøre øvelsen en gang til. Vi går, jeg sakker, stopper, X’en gjør holdt, X’en legger seg. Jeg avbryter øvelsen og tenker "jaha, hva var det?" For å teste henne, kjører jeg hele øvelsen en gang til, for å se om det var uflaks eller om hun faktisk tenker selv. Går, sakker, stopper, X’en gjør holdt, X’en legger seg, jeg går fra, jeg går forbi og bak, snur, og X’en setter seg opp. Så slapp jeg å gi de kommandoene, liksom...
Jeg begynner derfor å gjøre noen variasjoner, samt avbryte og korrigere henne når hun tenker selv. Vi dekker ikke hver gang, noen ganger belønnes og avsluttes øvelsen før jeg kommer inntil, eller uten at jeg går bak, jeg begynner midt i øvelsen, og gjør det jeg kan for å forvirre henne såpass at hun må vente på mine tegn og ikke skjønne at vi fremdeles jobber med samme øvelsen. Søta!
Jeg avslutter med å gjøre hele øvelsen to ganger, etter min oppfatning så godt som vi kan få det – men jeg er sikker på at andre kan finne pirk. Jeg må dog fjerne en dobbeltkommando, da jeg fremdeles kommanderer "bli" når jeg går forbi og bak henne. Men jeg er overbevist om at den skal vi få bort. Hun kan sikkert klaske kjappere i bakken på dekken, men jeg vet heller ikke om hun er en klaskehund. Hun er en femtikiloshund.
Vi avsluttet hele treningen med å gå litt fri ved fot. Ikke én gang svinser hun av gårde på egen hånd. Vi jobber jo! Flinkeste dyret, det!
19. september 2008
Lean on me...
Ja, vi går fremdeles på kurs selv om ikke jeg blogger så mye om det. Vi har fått beskjed om å begynne å skrive treningsdagbok, og siden jeg der er mer detaljert enn det kan være interessant for mine blogglesere å se blir det lite kursblogging - jeg gidder liksom ikke å skrive en detaljert treningsdagbok, også lage en oppsummering i bloggen hver dag. Det får bli en ukesoppsummering, eller noe sånt.
I forrige uke fikk vi altså i oppdrag å trene på en øvelse som skulle framføres for de andre uka etter (altså denne uka), og jeg var så lur at jeg valgte vår dårligste øvelse; fri ved fot. Hvor lurt det var kan jo diskuteres, for fallhøyden blir jo desto høyere. Det fine var at X'en kunne ikke overraske meg når vi hadde vår framførelse, for jeg visste allerede at hun ikke kunne øvelsen. Vi har rett og slett ikke trent nok på det. Nå har hun riktignok gått bedre fri ved fot her hjemme enn på kursplassen (er det ikke det alle sier?), men hun har enda ikke gått øvelsen til bestått hjemme heller. Så det er bare å øve mer.
Men det var veldig lærerikt både at vi feilet totalt på plassen, og å se de andre - for selv om det var mange bra øvelser å se, var det forbedringspotensiale hos samtlige. Hele kurskvelden ble en diskusjonsgruppe, hvor vi kommenterte hverandre, satte poeng og fikk tips fra instruktør Line. Pirking og repetisjoner for å gjøre ting best mulig. Også fikk vi testet at ja, vi får nerver når vi skal vise noe for andre, og ja - nerver påvirker hunden.
Verden går ikke under for meg om vi ikke klarer merket, men det hadde jo vært gøy om vi kunne gjøre det bra på noen øvelser, at vi kunne få noen øvelser på plass. For dyret trenger nok tid. For eksempel er hun ung, og har blomstret som tenåring. Så noen dager kan eller vil hun ingenting, vi må gå laaangt tilbake, bruke masse belønning og godbiter, trene to minutter og gi oss. Andre dager er hun et tent lys som skjønner alt og vil jobbe lenge for ros og blikkontakt. Hun er vel rett og slett slik hun skal være i den alderen? Noen dager er hun til salgs, veldig billig, og andre dager er hun verdens beste. Stort sett er hun begge deler i løpet av en dag... Men hun er aller mest verdens beste!
Så får en seg jo også noen overraskelser, dette er jo første dyret jeg prøver å trene mot annet enn utstilling. De siste dagene har vi pirket mye på utgangsstilling, da hun har en tendens til å slenge rumpa ned både her og der, og aller mest der. Sette seg skjevt på ene skinka, sette seg for langt bak, sette seg for langt ut til siden - de vanlige problemene en har når noe ikke er trent skikkelig inn. Jeg har liksom vært fornøyd med at hun setter seg, mens nå må vi få litt mer presisjon i det.
Fra flere hold har jeg fått rådet om å trene inntil et gjerde eller tilsvarende, så hun ikke får plass til å sette seg skjevt. Så vi har de siste dagene tatt noen økter i løpet av dagen ute på vår digre terrasse - 3x2 meter, cirka. Jeg har gått og gått, med henne mellom meg og gjerdet. Gjort holdt, hun satt seg fint, belønnet. Vi har bare stått på stedet hvil, og prentet inn at dette heter på plass, belønnet kontakt. Jeg har tatt noen høyrevendinger ved å bruke kortsidene også, fremdeles med rekkverket på X'ens venstre side. Og det har gått bra. Fine sitt, noen ganger litt langt bak, men hun begynner å skjønne at jeg vil ha henne lenger fram. I dag tenkte jeg å fjerne meg litt fra rekkverket for å se hvordan det da ble. Det var da jeg oppdaget at X'en er en "leaner". Jeg satte henne i sitt, gikk fra henne, hadde rekkverket en meter fra min venstre side, kalte henne inn, og jenta kommer og setter seg lent inntil gjerdet! Teita... Men søt og da... Det er jo faktisk jeg som har lært henne at "på plass" er inntil gjerdet...
Så, da har jeg i hvert fall gått for fort fram, og skal fokusere på nittigraders vendinger på stedet med pirking, framfor at hun skal få innkallinger og velge selv hvor rumpa skal.
Ellers skjer det lite spennende i livene våre. Jeg var ringsekretær i Stavanger sist helg, og lærte masse om en del raser. Det var dommerelev eller -aspirant på så å si alle raser på lørdagen, og da får jo jeg med meg en del også. For eksempel collie og chow chow har jeg lært mye om. Jeg fikk selvfølgelig også med meg at peneste pappa'n Ola ble to i gruppa, kjempebra! Vi har meldt på til litt utstillinger, det er jo ikke så mange å ta av på denne årstiden, men litt venstresvingsløping skal det vel bli. I kveld er det innflyttingsfest med Hans sine venner (leiligheten er såpass liten at vi har delt vennene våre i to...), og vi begynner å komme ut av banankasser og søppelsekker (med klær, ikke søppel). Nå ser vi etter ei bokhylle i trehvit furu, da vi gjerne vil ha ei hylle som står i stil til øvrig møblement. Så om noen vet om noe - rop ut! Ikea var i hvert fall ikke rette stedet, ei var Skeidar eller Bohus løsningen.
I forrige uke fikk vi altså i oppdrag å trene på en øvelse som skulle framføres for de andre uka etter (altså denne uka), og jeg var så lur at jeg valgte vår dårligste øvelse; fri ved fot. Hvor lurt det var kan jo diskuteres, for fallhøyden blir jo desto høyere. Det fine var at X'en kunne ikke overraske meg når vi hadde vår framførelse, for jeg visste allerede at hun ikke kunne øvelsen. Vi har rett og slett ikke trent nok på det. Nå har hun riktignok gått bedre fri ved fot her hjemme enn på kursplassen (er det ikke det alle sier?), men hun har enda ikke gått øvelsen til bestått hjemme heller. Så det er bare å øve mer.
Men det var veldig lærerikt både at vi feilet totalt på plassen, og å se de andre - for selv om det var mange bra øvelser å se, var det forbedringspotensiale hos samtlige. Hele kurskvelden ble en diskusjonsgruppe, hvor vi kommenterte hverandre, satte poeng og fikk tips fra instruktør Line. Pirking og repetisjoner for å gjøre ting best mulig. Også fikk vi testet at ja, vi får nerver når vi skal vise noe for andre, og ja - nerver påvirker hunden.
Verden går ikke under for meg om vi ikke klarer merket, men det hadde jo vært gøy om vi kunne gjøre det bra på noen øvelser, at vi kunne få noen øvelser på plass. For dyret trenger nok tid. For eksempel er hun ung, og har blomstret som tenåring. Så noen dager kan eller vil hun ingenting, vi må gå laaangt tilbake, bruke masse belønning og godbiter, trene to minutter og gi oss. Andre dager er hun et tent lys som skjønner alt og vil jobbe lenge for ros og blikkontakt. Hun er vel rett og slett slik hun skal være i den alderen? Noen dager er hun til salgs, veldig billig, og andre dager er hun verdens beste. Stort sett er hun begge deler i løpet av en dag... Men hun er aller mest verdens beste!
Så får en seg jo også noen overraskelser, dette er jo første dyret jeg prøver å trene mot annet enn utstilling. De siste dagene har vi pirket mye på utgangsstilling, da hun har en tendens til å slenge rumpa ned både her og der, og aller mest der. Sette seg skjevt på ene skinka, sette seg for langt bak, sette seg for langt ut til siden - de vanlige problemene en har når noe ikke er trent skikkelig inn. Jeg har liksom vært fornøyd med at hun setter seg, mens nå må vi få litt mer presisjon i det.
Fra flere hold har jeg fått rådet om å trene inntil et gjerde eller tilsvarende, så hun ikke får plass til å sette seg skjevt. Så vi har de siste dagene tatt noen økter i løpet av dagen ute på vår digre terrasse - 3x2 meter, cirka. Jeg har gått og gått, med henne mellom meg og gjerdet. Gjort holdt, hun satt seg fint, belønnet. Vi har bare stått på stedet hvil, og prentet inn at dette heter på plass, belønnet kontakt. Jeg har tatt noen høyrevendinger ved å bruke kortsidene også, fremdeles med rekkverket på X'ens venstre side. Og det har gått bra. Fine sitt, noen ganger litt langt bak, men hun begynner å skjønne at jeg vil ha henne lenger fram. I dag tenkte jeg å fjerne meg litt fra rekkverket for å se hvordan det da ble. Det var da jeg oppdaget at X'en er en "leaner". Jeg satte henne i sitt, gikk fra henne, hadde rekkverket en meter fra min venstre side, kalte henne inn, og jenta kommer og setter seg lent inntil gjerdet! Teita... Men søt og da... Det er jo faktisk jeg som har lært henne at "på plass" er inntil gjerdet...
Så, da har jeg i hvert fall gått for fort fram, og skal fokusere på nittigraders vendinger på stedet med pirking, framfor at hun skal få innkallinger og velge selv hvor rumpa skal.
Ellers skjer det lite spennende i livene våre. Jeg var ringsekretær i Stavanger sist helg, og lærte masse om en del raser. Det var dommerelev eller -aspirant på så å si alle raser på lørdagen, og da får jo jeg med meg en del også. For eksempel collie og chow chow har jeg lært mye om. Jeg fikk selvfølgelig også med meg at peneste pappa'n Ola ble to i gruppa, kjempebra! Vi har meldt på til litt utstillinger, det er jo ikke så mange å ta av på denne årstiden, men litt venstresvingsløping skal det vel bli. I kveld er det innflyttingsfest med Hans sine venner (leiligheten er såpass liten at vi har delt vennene våre i to...), og vi begynner å komme ut av banankasser og søppelsekker (med klær, ikke søppel). Nå ser vi etter ei bokhylle i trehvit furu, da vi gjerne vil ha ei hylle som står i stil til øvrig møblement. Så om noen vet om noe - rop ut! Ikea var i hvert fall ikke rette stedet, ei var Skeidar eller Bohus løsningen.
17. september 2008
Når eier'n blir helt borte...
Det er jo ganske idiotiske av meg å ta borti 450 bilder fra et arrangement, jeg må jo da skjønne at det tar tid å få lastet ned, grovsortert, redigert og sortert igjen bilder - for så å kunne lage fotoalbum på hjemmesiden og blogge om hendelsen. Derfor kommer altså bloggen om skogsdagen til Hund i Sentrum bare ti dager forsinket...
I tillegg er godlinsa til fotoapparatet sykt enda, så bildene er tatt med nødlinse - og bildene er preget av det. Lys- og zoomfunksjonene er betraktelig dårligere, og jeg har på enkelte bilder vært nødt til å croppe og blåse opp for å få det motivet jeg ønsket. Må komme meg til kameradoktoren ASAP, dette er uholdbart!
Uansett, søndag 7. september var det skogsdag med vår kjære skole, hvor vi nå går vårt tredje kurs. Vi trives veldig godt der, og det er koselig å dra ut i skogen med dem og få lære noe nytt. Sist gang fikk vi en innføring i spor. Denne gangen fikk vi dermed lov til å gå videre på noe litt mer avansert - rundering!
Det var godt oppmøte denne vakre dagen, så vi ble delt i to grupper. Og på vår gruppe var det faktisk to andre bernere utenom X'en! Jeg er jo meg selv jeg, så det tok ikke lang tid før jeg hadde fått plassert navn og nummer på dem. Med oss på gruppa var også Anette og Norma, som vi har blitt kjent med på Hundesonen, før vi innså at vi også delte skole.
Første slag (er det ikke det det heter når hunden løper ut for å rundere? Jeg og fremmedord...) ble gjort litt oppi skogen. Instruktør Line holdt igjen dyret, mens eier løp sikk-sakk et titalls meter innover i skogen, rope litt på dyret, for så å huke seg ned og gjemme seg for dyret. Vi fikk også prentet betydningen av ikke å si noe før dyret fant oss, og at dyret faktisk skulle oppsøke og finne oss - ikke få belønning når det sto et par meter unna, og det skulle belønnes skikkelig!
Hans løp ut i skogen, og X'en var rimelig klar for å komme etter. Hun ble sluppet, løp til dit hun sist så ham, og stoppet. Ikke noe spennende der, så da bråsnudde hun og kom tilbake til oss som så på - her var det kanskje mulighet for litt moro? Løpe løs i skogen på egenhånd, ikke noe problem! Men Line sendte henne ut på nytt, og da falt poletten ned hos X'en, hun skrudde på nesa, og fant Hans.
Det interessante var at de tre bernerene jobbet og reagerte på samme måte (det var ikke bare bernerne som gjorde dette, men de tre var ganske like i mønster): Løpe ut på synet, stoppe der dybdesynet sviket og eier forsvant fra pupillen, gi opp og løpe tilbake. Men når de tvinges til å slå på nesa, og kan bruke både overvær og sporsøk - da klarer de jobben! De er rett og slett ikke vant til å bruke nesa på den måten.
Deretter forflyttet vi oss til en skogsvei, så vi kunne lære litt varierte måter å rundere på. Eier løper sikk-sakk bortover veien, femti meter eller så (så ikke dyret lenger kan se oss), og hopper ned i grøfta.
Denne gangen var det min tur til å gjemme meg. Jeg er ikke så god på avstand, så jeg fikk etterpå beskjed om at det neppe var femti meter, men men... X'en satte lite pris på at jeg løp fra henne på den måten, og jeg fikk kjapt beskjed om at det ikke var behov for at jeg ropte på dyret - mammadalten var mer enn nok ivrig etter å få følge etter. Jeg løp sikk-sakk, for å gjøre sporet vanskeligere, også hoppet jeg nedi grøfta, og prøvde å smugtitte på hva X'en gjorde. Og hun sprang fort - men bråstoppet der synet hennes sviktet og hun mistet meg. Tittet litt rundt, før hun tuslet tilbake til Hans og de andre. Hun ble sendt ut på nytt, og det så ut som om hun begynte å bruke nesa litt. Hun stoppet fem-seks meter fra meg og stirret utover på andre siden av grøfta, hvor en bekk rant. Jeg regnet med at hun ville bade, vanndyret vårt, men nei - hun kom vel på at hun måtte finne eier'n. Teite dama som roter seg bort sånn! Jeg klarte ikke å se hvordan hun jobbet (snuste på overvær? Søkte på bakken? Flaks?), men hun kom i hvert fall ned i grøfta til meg og fant meg - flinkeste! Masse ros og belønning!
Vi rakk ikke flere slag (?), men har i hvert fall fått mange tips til hvordan vi kan leke oss med dette hjemme, lærte om hvordan hunder resonnerer og jobber, og hadde mye moro.
Etter å ha fylt magene med kremerte pølser og kakao, var det dags for hurtigløp. Og som vanlig ble publikum oppfordret til å forstyrre mest mulig, og midt i løypa sto instruktør Rolf med karbonader! Her skulle virkelig kontakten settes på prøve...
Jeg jobbet med kontakten til X'en før jeg løp - for jupp, jeg har litt konkurranseinstinkt. Hadde henne helt på nett, belønnet, ga henne til instruktør Anita og beinet avgårde. Dyret måtte jo begynne å lure på hvorfor vi drev og løp fra henne hele dagen, så hun kom rimelig kjapt etter meg, hun krysset mållinja ikke lenge etter meg - og flinkeste hunden hadde totalt ignorert Rolfs karbonader, de andres rop og godbiter - hun skulle til eiern'n hun! Ikke var eier'n så vanskelig å finne denne gangen heller...
Linda med Mikkel kom på andreplass og Anette med Norma kom på tredjeplass - gratulerer! Og sjarmørprisen gikk til bernervalpen Tinka, som pliktoppfyllende og motivert stoppet opp hos Rolf, og faktisk inntok utgangsstilling, tittet fornøyd opp, logret og ventet på belønningen - for det hadde hun lært på valpekurs! Søta!
Dagen ble avsluttet med demonstrasjon av enkelte lydighetskonkurranseøvelser og andre aktiviteter en kan trene på (for eksempel slalom mellom beina, rygging), før vi vendte nesa hjemover. Den firbeinte sov godt den kvelden, ja.
Flere bilder finner dere her.
Og rundering, ja det syntes vi var såpass morsomt at vi skal se om vi ikke får til å prøve det mer. Og med fare for å fornærme de som faktisk driver med rundering og kan dette, så kan vi godt kalle det gjemsel i skauen. Uansett, bikkja hadde moro med det.
I tillegg er godlinsa til fotoapparatet sykt enda, så bildene er tatt med nødlinse - og bildene er preget av det. Lys- og zoomfunksjonene er betraktelig dårligere, og jeg har på enkelte bilder vært nødt til å croppe og blåse opp for å få det motivet jeg ønsket. Må komme meg til kameradoktoren ASAP, dette er uholdbart!
Uansett, søndag 7. september var det skogsdag med vår kjære skole, hvor vi nå går vårt tredje kurs. Vi trives veldig godt der, og det er koselig å dra ut i skogen med dem og få lære noe nytt. Sist gang fikk vi en innføring i spor. Denne gangen fikk vi dermed lov til å gå videre på noe litt mer avansert - rundering!
Det var godt oppmøte denne vakre dagen, så vi ble delt i to grupper. Og på vår gruppe var det faktisk to andre bernere utenom X'en! Jeg er jo meg selv jeg, så det tok ikke lang tid før jeg hadde fått plassert navn og nummer på dem. Med oss på gruppa var også Anette og Norma, som vi har blitt kjent med på Hundesonen, før vi innså at vi også delte skole.
Første slag (er det ikke det det heter når hunden løper ut for å rundere? Jeg og fremmedord...) ble gjort litt oppi skogen. Instruktør Line holdt igjen dyret, mens eier løp sikk-sakk et titalls meter innover i skogen, rope litt på dyret, for så å huke seg ned og gjemme seg for dyret. Vi fikk også prentet betydningen av ikke å si noe før dyret fant oss, og at dyret faktisk skulle oppsøke og finne oss - ikke få belønning når det sto et par meter unna, og det skulle belønnes skikkelig!
Hans løp ut i skogen, og X'en var rimelig klar for å komme etter. Hun ble sluppet, løp til dit hun sist så ham, og stoppet. Ikke noe spennende der, så da bråsnudde hun og kom tilbake til oss som så på - her var det kanskje mulighet for litt moro? Løpe løs i skogen på egenhånd, ikke noe problem! Men Line sendte henne ut på nytt, og da falt poletten ned hos X'en, hun skrudde på nesa, og fant Hans.
Det interessante var at de tre bernerene jobbet og reagerte på samme måte (det var ikke bare bernerne som gjorde dette, men de tre var ganske like i mønster): Løpe ut på synet, stoppe der dybdesynet sviket og eier forsvant fra pupillen, gi opp og løpe tilbake. Men når de tvinges til å slå på nesa, og kan bruke både overvær og sporsøk - da klarer de jobben! De er rett og slett ikke vant til å bruke nesa på den måten.
Deretter forflyttet vi oss til en skogsvei, så vi kunne lære litt varierte måter å rundere på. Eier løper sikk-sakk bortover veien, femti meter eller så (så ikke dyret lenger kan se oss), og hopper ned i grøfta.
Denne gangen var det min tur til å gjemme meg. Jeg er ikke så god på avstand, så jeg fikk etterpå beskjed om at det neppe var femti meter, men men... X'en satte lite pris på at jeg løp fra henne på den måten, og jeg fikk kjapt beskjed om at det ikke var behov for at jeg ropte på dyret - mammadalten var mer enn nok ivrig etter å få følge etter. Jeg løp sikk-sakk, for å gjøre sporet vanskeligere, også hoppet jeg nedi grøfta, og prøvde å smugtitte på hva X'en gjorde. Og hun sprang fort - men bråstoppet der synet hennes sviktet og hun mistet meg. Tittet litt rundt, før hun tuslet tilbake til Hans og de andre. Hun ble sendt ut på nytt, og det så ut som om hun begynte å bruke nesa litt. Hun stoppet fem-seks meter fra meg og stirret utover på andre siden av grøfta, hvor en bekk rant. Jeg regnet med at hun ville bade, vanndyret vårt, men nei - hun kom vel på at hun måtte finne eier'n. Teite dama som roter seg bort sånn! Jeg klarte ikke å se hvordan hun jobbet (snuste på overvær? Søkte på bakken? Flaks?), men hun kom i hvert fall ned i grøfta til meg og fant meg - flinkeste! Masse ros og belønning!
Vi rakk ikke flere slag (?), men har i hvert fall fått mange tips til hvordan vi kan leke oss med dette hjemme, lærte om hvordan hunder resonnerer og jobber, og hadde mye moro.
Etter å ha fylt magene med kremerte pølser og kakao, var det dags for hurtigløp. Og som vanlig ble publikum oppfordret til å forstyrre mest mulig, og midt i løypa sto instruktør Rolf med karbonader! Her skulle virkelig kontakten settes på prøve...
Jeg jobbet med kontakten til X'en før jeg løp - for jupp, jeg har litt konkurranseinstinkt. Hadde henne helt på nett, belønnet, ga henne til instruktør Anita og beinet avgårde. Dyret måtte jo begynne å lure på hvorfor vi drev og løp fra henne hele dagen, så hun kom rimelig kjapt etter meg, hun krysset mållinja ikke lenge etter meg - og flinkeste hunden hadde totalt ignorert Rolfs karbonader, de andres rop og godbiter - hun skulle til eiern'n hun! Ikke var eier'n så vanskelig å finne denne gangen heller...
Linda med Mikkel kom på andreplass og Anette med Norma kom på tredjeplass - gratulerer! Og sjarmørprisen gikk til bernervalpen Tinka, som pliktoppfyllende og motivert stoppet opp hos Rolf, og faktisk inntok utgangsstilling, tittet fornøyd opp, logret og ventet på belønningen - for det hadde hun lært på valpekurs! Søta!
Dagen ble avsluttet med demonstrasjon av enkelte lydighetskonkurranseøvelser og andre aktiviteter en kan trene på (for eksempel slalom mellom beina, rygging), før vi vendte nesa hjemover. Den firbeinte sov godt den kvelden, ja.
Flere bilder finner dere her.
Og rundering, ja det syntes vi var såpass morsomt at vi skal se om vi ikke får til å prøve det mer. Og med fare for å fornærme de som faktisk driver med rundering og kan dette, så kan vi godt kalle det gjemsel i skauen. Uansett, bikkja hadde moro med det.
9. september 2008
X'en the Butt Master
Fjerde kurskveld på bronsemerket i går, allerede, de går fort unna disse kursene... Men jeg ser jo en enorm framgang på X'en, hun kan mye mer og er mer presis på det vi kunne fra før av, så det er ingen tvil om at vi har utbytte av disse kveldene - og treningen utenom, som det er lettere å bli motivert for, når en går på kurs, har meddeltagere å diskutere med, og en instruktør som kan kritisere, rose og pushe. Jeg trenger det, jeg er ikke flink til å trene for egen maskin alene, jeg må ha noen rundt meg som jeg med jevne mellomrom kan ha dårlig samvittighet overfor... Det har jeg innsett for lengst.
Treningen i forrige uke, etter den lange tirsdagsbloggen, har vært relativt hendelsesløs, så derfor ingen blogging. Den har dog heller ikke vært optimal, jeg må bli flinkere til å lage meg en plan og mål for treningen, selv om det "bare" skjer hjemme.
Gårsdagens kurskveld ble avsluttet med at vi førere valgte oss en øvelse fra bronsemerkeprogrammet. Denne skal vi trene på til neste gang, og framføre for de andre. Jeg valgte den øvelsen jeg synes per i dag er dårligst, så vi får fokusert ekstra på den framover. Jeg har litt lett for å trene to minutter på ditten og tre minutter på datten, må bli flinkere til å ha en plan for treningen. Og nå skal vi altså fokusere mye på fri ved fot, også bare småtrene på alle de andre øvelsene. Er planen.
De ulike øvelsene for bronsemerket er altså
Tannvisning
Enkeltdekk i to minutter
Lineføring
Fri ved fot
Dekk fra holdt
Innkalling fra sitt
Stå under marsj
Helhetsinntrykk
Og det var bra jeg repeterte de for både dere lesere og for meg selv, for dekk fra holdt har jeg i grunnen helt glemt... Så da er kanskje det vår dårligste øvelse? Siden den ikke eksisterer på reportoaret? Jaja, shit det samme... Det er da leeeeenge til prøven!
Jeg vil uansett prente en del på fri ved fot framover, for det er jo grunnlaget for en del av de andre øvelsene. Sikkert for dekk fra holdt også...
Ellers syntes jeg selv at jeg var ganske så lur her om dagen. Jeg fant nemlig i en kjøkkenskuff cirka en dullion engangstallerkener, som sikkert er blitt kjøpt inn til en eller annen skogstur - også selges de jo ikke i småpakker, og brukes sjelden. Så nå ligger pakka i treningssekken, som bor i bilen med godbiter og leker. Da kan vi bruke en pappasjett når vi trener med ekstern belønning, og bare kaste den etterpå. Litt lur? Ja, jeg synes faktisk det.
Ellers noe nytt på treningsfronten? Vi ser stadig framskritt, og jeg føler at X'en og jeg blir enda bedre kjent med hverandre. Jeg vet jeg kan pushe henne, men jeg klarer å lese på henne når det nærmer seg at jeg pusher for langt, så vi kan stoppe mens leken er god. Vi har det moro begge to - hun er så oppmerksom og god, og vil virkelig jobbe med meg når jeg tar henne ut fra bilen i pausene. Og jeg blir jo glad for å se at hun har det så bra med det vi gjør! Men så er hun også 12 måneder, og finner plutselig ut at noe annet var litt spennende, men heisann du var jo her likevel, og nei vent litt, jo, nå har vi kontakt. Men da er det opp til meg å gjøre treningen så morsom at hun ikke detter ut. Det er min utfordring.
Jo, vi skal styrke X'ens bakpartskontroll, fant jeg og instruktøren ut i går. Hun har en tendens til å slenge rumpa litt her og litt der når hun setter seg, så hun må bli bevisst på at hun har noe bak siste ribbein, så vi kan få rettere sitter. Hun klarer å sette seg rett, men jeg tror ikke det er bevisst, at det er mer slump når det skjer. Et hett tips var å lære henne å rygge.
Jeg trodde at slik pirking (det er jo pirking, så lenge bikkja setter seg, og det vi skal jobbe med er hvor rumpa treffer bakken i forhold til meg) skulle være kjedelig og demotiverende, men foreløpig er det utfordrende og inspirerende. Så får en heller se, om jeg synes det samme etter tre uker uten synlige framskritt... :-D
Treningen i forrige uke, etter den lange tirsdagsbloggen, har vært relativt hendelsesløs, så derfor ingen blogging. Den har dog heller ikke vært optimal, jeg må bli flinkere til å lage meg en plan og mål for treningen, selv om det "bare" skjer hjemme.
Gårsdagens kurskveld ble avsluttet med at vi førere valgte oss en øvelse fra bronsemerkeprogrammet. Denne skal vi trene på til neste gang, og framføre for de andre. Jeg valgte den øvelsen jeg synes per i dag er dårligst, så vi får fokusert ekstra på den framover. Jeg har litt lett for å trene to minutter på ditten og tre minutter på datten, må bli flinkere til å ha en plan for treningen. Og nå skal vi altså fokusere mye på fri ved fot, også bare småtrene på alle de andre øvelsene. Er planen.
De ulike øvelsene for bronsemerket er altså
Tannvisning
Enkeltdekk i to minutter
Lineføring
Fri ved fot
Dekk fra holdt
Innkalling fra sitt
Stå under marsj
Helhetsinntrykk
Og det var bra jeg repeterte de for både dere lesere og for meg selv, for dekk fra holdt har jeg i grunnen helt glemt... Så da er kanskje det vår dårligste øvelse? Siden den ikke eksisterer på reportoaret? Jaja, shit det samme... Det er da leeeeenge til prøven!
Jeg vil uansett prente en del på fri ved fot framover, for det er jo grunnlaget for en del av de andre øvelsene. Sikkert for dekk fra holdt også...
Ellers syntes jeg selv at jeg var ganske så lur her om dagen. Jeg fant nemlig i en kjøkkenskuff cirka en dullion engangstallerkener, som sikkert er blitt kjøpt inn til en eller annen skogstur - også selges de jo ikke i småpakker, og brukes sjelden. Så nå ligger pakka i treningssekken, som bor i bilen med godbiter og leker. Da kan vi bruke en pappasjett når vi trener med ekstern belønning, og bare kaste den etterpå. Litt lur? Ja, jeg synes faktisk det.
Ellers noe nytt på treningsfronten? Vi ser stadig framskritt, og jeg føler at X'en og jeg blir enda bedre kjent med hverandre. Jeg vet jeg kan pushe henne, men jeg klarer å lese på henne når det nærmer seg at jeg pusher for langt, så vi kan stoppe mens leken er god. Vi har det moro begge to - hun er så oppmerksom og god, og vil virkelig jobbe med meg når jeg tar henne ut fra bilen i pausene. Og jeg blir jo glad for å se at hun har det så bra med det vi gjør! Men så er hun også 12 måneder, og finner plutselig ut at noe annet var litt spennende, men heisann du var jo her likevel, og nei vent litt, jo, nå har vi kontakt. Men da er det opp til meg å gjøre treningen så morsom at hun ikke detter ut. Det er min utfordring.
Jo, vi skal styrke X'ens bakpartskontroll, fant jeg og instruktøren ut i går. Hun har en tendens til å slenge rumpa litt her og litt der når hun setter seg, så hun må bli bevisst på at hun har noe bak siste ribbein, så vi kan få rettere sitter. Hun klarer å sette seg rett, men jeg tror ikke det er bevisst, at det er mer slump når det skjer. Et hett tips var å lære henne å rygge.
Jeg trodde at slik pirking (det er jo pirking, så lenge bikkja setter seg, og det vi skal jobbe med er hvor rumpa treffer bakken i forhold til meg) skulle være kjedelig og demotiverende, men foreløpig er det utfordrende og inspirerende. Så får en heller se, om jeg synes det samme etter tre uker uten synlige framskritt... :-D
8. september 2008
Even imponerer! Men startnummer 13...
...er ikke et lykketall for oss!
I helga arrangerte NBSK avdeling Agder sin første offisielle rasespesial, og vi må få gratulere med vel gjennomført arrangement! Trivelig utstillingssted, god informasjon, mange og fine premier og rosetter, og ikke noe å klage på. Været er det jo ingen som rår over!
Dommer var norske og velkjente Torbjørn Granheim, og som vanlig hadde han åpen bedømmelse på hvert bidige individ - imponerende innsats! Han fulgte - selvfølgelig - opp med forklaring og begrunnelse ved hver klasseplassering. Veldig bra når dommerne gjør det på spesialer, så en både lærer mer, skjønner mer og får dommerens mening med det som gjøres.
Jeg hadde meldt på håpet, X'en, men etter Østfoldspesialen ble jeg bitt av veteranbasillen og fikk etteranmeldt Even. Han kunne jo bli med for moro skyld?
Utstillingen begynte ikke før klokka ti, så i følge Gule Siders reiseplanlegger ville vi rekke ned til 0945 ved å ta den første ferga fra Moss. Om det er kartet som ikke stemte med terrenget eller motsatt vet jeg ikke, men 1015 var vi på parkeringsplassen. Jeg fikk faktisk parkert cirka tre meter fra ringen, så jeg bestemte meg raskt for å la teltet forbli tørt i bilen, og bare ha dyrene i bilen. Pelsstellfinishen foregikk under bakluka, og det fungerte finfint.
På forhånd hadde jeg to mål for turen:
En klassevinner (PM var så detaljert at jeg visste hvor mange som var i hver klasse)
Med frekkhetens nådegave håpte jeg at Hilde (Berntsen) skulle male noen av premiene, så jeg ønsket meg noe fra hennes dyktige hånd
I veteranklasse hannhund var det tre påmeldt - ikke verst! Jeg så dommeren tittet på Even der vi sto utenfor ringen, etter at champion var plassert, og det kan jo være et veldig godt eller et veldig dårlig tegn... For selv om Even er med bare for moro, og jeg har minimale ambisjoner, har jeg jo likevel et konkurranseinstinkt som kicker inn! Og dommeren ga sin åpne kritikk, noe positivt og noe negativt, konkluderte med at det ble en førstepremie, så fikk vi se om det skulle bli noe mer senere. Jeg var glad for den røde, jeg, og tenkte at da har vi en tredjeplass i boks.
Vi løp en runde i nummerrekkefølge, og Granheim kom med noen betraktninger om de tre gamle karene - de hadde alle sine feil, selvfølgelig. Jeg ventet på at han skulle flytte på oss, inntil han sa at vi vant! Godgutten, lille Evensen, veteranen vår vant klassen! Det var veldig, veldig moro - og dommerens begrunnelse varmet. Han sa at han var veldig opptatt av bevegelser, og vi vant fordi vi var den som beveget seg best. Ikke verst av en gutt på så å si ti år, eldst i klassen. Og da klasseseieren ble glasert med en CK, da var jeg så stolt og rørt at jeg nesten gråt en skvett. Det er veldig hyggelig når en dommer også liker en hund som en selv har mye følelser for, og selv liker veldig godt. Det synes på Even at han er ti år, men han er fremdeles en hund med mange gode kvaliteter. Hodet hans er nøyaktig slik jeg vil ha et bernerhode, han er harmonisk og velbygd, kunne dog vært en størrelse større, også er han så godt skrudd sammen inni hodet også.
Cirka nå skjønte jeg vel at vi vant...
Vi fikk åpenbart være med å løpe i beste hannhundklasse, og det er ikke akkurat noen skam å bli slått av unge lovende eller hannhunder i sin beste alder! X'ens pappa Ola ble beste hannhund - gratulerer så mye! Vi må også gratulere X'ens halvbror, Yaban Yorokobi av Hiselfoss, som fikk cert'et - gratulerer så mye til dere også!
Takk og lov for tissetrengte dommere, så jeg rakk å bytte hund, for jeg skulle jo også inn i junior tispe! X'en var litt høyt oppe, mitt grønne sjalu dyr, bruke tid på Even og ikke henne? Men vi fikk ut litt steam og opprettet kontakt, så vi ble klar for ringen.
Dommeren hadde mye pent å si om dyret, men han var som sagt opptatt av bevegelser, og det store dyret mitt er ikke helt ferdig på det området, så vi fikk i dag "nøye oss med" førstepremie - og klassevinner, siden vi var alene i klassen, yeah! Og Granheim viste gjennom dagen at han ikke er redd for å bruke hele skalaen, fra null til CK, så jeg er fornøyd med en førstepremie jeg da. Selv om jeg må være ærlig nok til å si at jeg nok dro med noe høyere ambisjoner enn flat rød, vet jeg også at dyret har feil og at hun er i utvikling, så en får være fornøyd med rødt. Og vi hadde faktisk startnummer 13, så det er jo ikke noe rart at det ikke ble noen knallsuksess for henne da?
(At det er min egen skyld at hun fikk det startnummeret, siden jeg slang med Even, vil jeg ikke høre snakk om!)
Evens overraskende og gledelige suksess veide uansett opp for alt, og gjorde det vel verdt turen!
I veteranklasse tispe var det påmeldt hele fem damer - det er ikke verst, med åtte veteraner på en spesial av 41 påmeldte. Når så vi sist åtte bernerveteraner på en utstilling? Kjempetrivelig at vi kan vise at i hvert fall noen bernere blir gamle!
Siden Even vant sin klasse, og vi gikk videre til beste veteran, lagde jeg meg en "drømmefinale" hvor vi skulle møte N.S.Uch. Mistelteins Amazing Grace til Gerda Hagerup. Amy er nemlig Evens kusine (Evens far og Amys mor er søsken, og det er også noe slektskap på den andre siden), og hjertet mitt er derfor litt svakt for de linjene... Det var kjempegøy å se Amy igjen, ei pen tispe som har holdt seg godt, og som minnet meg mye om sin mor (Just Jackie av Milkcreek), slik jeg husker henne i det minste.
N.S.Uch. Mistelteins Amazing Grace - beste veteran, Evens kusine
Og jammen fikk jeg rett, Amy vant! I championklasse tispe vant for øvrig Amys nesten åtte år gamle datter N.Uch. Embla Noblige av Sennenlio - også det en meget pen dame. Og for å fortsette slektsgranskningen, så ble Amys barnebarn og Emblas datter Lilja Francet av Sennenlio nummer to i åpen klasse!
BIR og BIM voksen
I BIR og BIM løp Ola seg til nok et BIR - gratulerer så mye! Han viser seg jo som en vinner hver gang, en suveren hund på alle måter.
Beste veteran
I beste veteran var det altså Even mot Amy. Amy beveger seg så lett og flott, og dommeren valgte henne som dagens beste veteran - velfortjent! Gratulerer så mye til Gerda og Tore!
Deretter fikk jeg jaggu løpe litt til, ved å vise tante Trulte i Gros oppdretterklasse, som ble belønnet med en HP.
Så nådde vi dagens mål?
Ja, vi fikk ikke bare en - men to klasseseire!
Ja, jeg mottok ikke bare en - men to premier håndmalt av Hilde. CK-krus og BIM veteran-bilde. Det er bare pokker så ergerlig at det er pappa som er eier av Even, og at jeg i all min generøsitet etter Rygge sa at han som eier selvfølgelig skulle ha premiene... Mulig vi må begynne å forhandle handlerhonorar, altså... ;-)
Jaja, vi meldte på på stedet til neste års Agderspesial, så får vi se om X'en kan karre til seg noe fra Hildes hånd da...
I helga arrangerte NBSK avdeling Agder sin første offisielle rasespesial, og vi må få gratulere med vel gjennomført arrangement! Trivelig utstillingssted, god informasjon, mange og fine premier og rosetter, og ikke noe å klage på. Været er det jo ingen som rår over!
Dommer var norske og velkjente Torbjørn Granheim, og som vanlig hadde han åpen bedømmelse på hvert bidige individ - imponerende innsats! Han fulgte - selvfølgelig - opp med forklaring og begrunnelse ved hver klasseplassering. Veldig bra når dommerne gjør det på spesialer, så en både lærer mer, skjønner mer og får dommerens mening med det som gjøres.
Jeg hadde meldt på håpet, X'en, men etter Østfoldspesialen ble jeg bitt av veteranbasillen og fikk etteranmeldt Even. Han kunne jo bli med for moro skyld?
Utstillingen begynte ikke før klokka ti, så i følge Gule Siders reiseplanlegger ville vi rekke ned til 0945 ved å ta den første ferga fra Moss. Om det er kartet som ikke stemte med terrenget eller motsatt vet jeg ikke, men 1015 var vi på parkeringsplassen. Jeg fikk faktisk parkert cirka tre meter fra ringen, så jeg bestemte meg raskt for å la teltet forbli tørt i bilen, og bare ha dyrene i bilen. Pelsstellfinishen foregikk under bakluka, og det fungerte finfint.
På forhånd hadde jeg to mål for turen:
En klassevinner (PM var så detaljert at jeg visste hvor mange som var i hver klasse)
Med frekkhetens nådegave håpte jeg at Hilde (Berntsen) skulle male noen av premiene, så jeg ønsket meg noe fra hennes dyktige hånd
I veteranklasse hannhund var det tre påmeldt - ikke verst! Jeg så dommeren tittet på Even der vi sto utenfor ringen, etter at champion var plassert, og det kan jo være et veldig godt eller et veldig dårlig tegn... For selv om Even er med bare for moro, og jeg har minimale ambisjoner, har jeg jo likevel et konkurranseinstinkt som kicker inn! Og dommeren ga sin åpne kritikk, noe positivt og noe negativt, konkluderte med at det ble en førstepremie, så fikk vi se om det skulle bli noe mer senere. Jeg var glad for den røde, jeg, og tenkte at da har vi en tredjeplass i boks.
Vi løp en runde i nummerrekkefølge, og Granheim kom med noen betraktninger om de tre gamle karene - de hadde alle sine feil, selvfølgelig. Jeg ventet på at han skulle flytte på oss, inntil han sa at vi vant! Godgutten, lille Evensen, veteranen vår vant klassen! Det var veldig, veldig moro - og dommerens begrunnelse varmet. Han sa at han var veldig opptatt av bevegelser, og vi vant fordi vi var den som beveget seg best. Ikke verst av en gutt på så å si ti år, eldst i klassen. Og da klasseseieren ble glasert med en CK, da var jeg så stolt og rørt at jeg nesten gråt en skvett. Det er veldig hyggelig når en dommer også liker en hund som en selv har mye følelser for, og selv liker veldig godt. Det synes på Even at han er ti år, men han er fremdeles en hund med mange gode kvaliteter. Hodet hans er nøyaktig slik jeg vil ha et bernerhode, han er harmonisk og velbygd, kunne dog vært en størrelse større, også er han så godt skrudd sammen inni hodet også.
Cirka nå skjønte jeg vel at vi vant...
Vi fikk åpenbart være med å løpe i beste hannhundklasse, og det er ikke akkurat noen skam å bli slått av unge lovende eller hannhunder i sin beste alder! X'ens pappa Ola ble beste hannhund - gratulerer så mye! Vi må også gratulere X'ens halvbror, Yaban Yorokobi av Hiselfoss, som fikk cert'et - gratulerer så mye til dere også!
Takk og lov for tissetrengte dommere, så jeg rakk å bytte hund, for jeg skulle jo også inn i junior tispe! X'en var litt høyt oppe, mitt grønne sjalu dyr, bruke tid på Even og ikke henne? Men vi fikk ut litt steam og opprettet kontakt, så vi ble klar for ringen.
Dommeren hadde mye pent å si om dyret, men han var som sagt opptatt av bevegelser, og det store dyret mitt er ikke helt ferdig på det området, så vi fikk i dag "nøye oss med" førstepremie - og klassevinner, siden vi var alene i klassen, yeah! Og Granheim viste gjennom dagen at han ikke er redd for å bruke hele skalaen, fra null til CK, så jeg er fornøyd med en førstepremie jeg da. Selv om jeg må være ærlig nok til å si at jeg nok dro med noe høyere ambisjoner enn flat rød, vet jeg også at dyret har feil og at hun er i utvikling, så en får være fornøyd med rødt. Og vi hadde faktisk startnummer 13, så det er jo ikke noe rart at det ikke ble noen knallsuksess for henne da?
(At det er min egen skyld at hun fikk det startnummeret, siden jeg slang med Even, vil jeg ikke høre snakk om!)
Evens overraskende og gledelige suksess veide uansett opp for alt, og gjorde det vel verdt turen!
I veteranklasse tispe var det påmeldt hele fem damer - det er ikke verst, med åtte veteraner på en spesial av 41 påmeldte. Når så vi sist åtte bernerveteraner på en utstilling? Kjempetrivelig at vi kan vise at i hvert fall noen bernere blir gamle!
Siden Even vant sin klasse, og vi gikk videre til beste veteran, lagde jeg meg en "drømmefinale" hvor vi skulle møte N.S.Uch. Mistelteins Amazing Grace til Gerda Hagerup. Amy er nemlig Evens kusine (Evens far og Amys mor er søsken, og det er også noe slektskap på den andre siden), og hjertet mitt er derfor litt svakt for de linjene... Det var kjempegøy å se Amy igjen, ei pen tispe som har holdt seg godt, og som minnet meg mye om sin mor (Just Jackie av Milkcreek), slik jeg husker henne i det minste.
N.S.Uch. Mistelteins Amazing Grace - beste veteran, Evens kusine
Og jammen fikk jeg rett, Amy vant! I championklasse tispe vant for øvrig Amys nesten åtte år gamle datter N.Uch. Embla Noblige av Sennenlio - også det en meget pen dame. Og for å fortsette slektsgranskningen, så ble Amys barnebarn og Emblas datter Lilja Francet av Sennenlio nummer to i åpen klasse!
BIR og BIM voksen
I BIR og BIM løp Ola seg til nok et BIR - gratulerer så mye! Han viser seg jo som en vinner hver gang, en suveren hund på alle måter.
Beste veteran
I beste veteran var det altså Even mot Amy. Amy beveger seg så lett og flott, og dommeren valgte henne som dagens beste veteran - velfortjent! Gratulerer så mye til Gerda og Tore!
Deretter fikk jeg jaggu løpe litt til, ved å vise tante Trulte i Gros oppdretterklasse, som ble belønnet med en HP.
Så nådde vi dagens mål?
Ja, vi fikk ikke bare en - men to klasseseire!
Ja, jeg mottok ikke bare en - men to premier håndmalt av Hilde. CK-krus og BIM veteran-bilde. Det er bare pokker så ergerlig at det er pappa som er eier av Even, og at jeg i all min generøsitet etter Rygge sa at han som eier selvfølgelig skulle ha premiene... Mulig vi må begynne å forhandle handlerhonorar, altså... ;-)
Jaja, vi meldte på på stedet til neste års Agderspesial, så får vi se om X'en kan karre til seg noe fra Hildes hånd da...
3. september 2008
Semimotgangsblogg
Jeg skal ikke ha på meg at jeg kun er en medgangsblogger, og for min egen del trenger jeg å skrive fra gårsdagens trening, så jeg kan gå tilbake og se hva som skjedde. Dessuten husker jeg bedre ting jeg har skrevet. Så her en blogg om en trening som ikke gikk som ønsket.
Jeg var veldig oppe etter mandagens kurskveld, og dro i går med veldig freidig mot til OODK for å trene videre.
Jeg luftet X'en, også fikk hun sitte i bilen til fellesøvelsene - tannvisning og fellesdekk - begynte. Det var feil.
For da jeg tok henne ut, var hun så nysgjerrig og bortreist, at det tok tid før vi hadde kontakt. Jeg burde skjønt at hun ville reagere på å komme tilbake, etter laaang sommerferie. Hun kjente det helt klart igjen, og måtte bare titte rundt, snuse rundt, titte enda mer, se på alle som var der, og hilse på stedet igjen. Jeg burde skjønt det, og hatt henne ute i god tid før - så hun fikk snuse fra seg, og vi kunne opparbeide kontakt før vi begynte treningen. (På kurset kan jeg ta henne så å si rett fra bilen.) I stedet ble vi stående og krangle, uten kommunikasjon. Instruktøren tok tannvisning på åtte-ti hunder før hun kom til oss, og enda var ikke X'en (jeg...) klar. Hun gikk i dekk når jeg kommanderte sitt, hun reiste seg for å hilse på hunden ved siden av, hun rygget bakover etter å ha satt seg, og hun skulle i hvert fall skikkelig hilse på instruktøren. Jeg begynte å bli frustrert, nesten sint. Hvor var det blitt av det gode treningsdyret mitt?
Neste øvelse var fellesdekk. Vanligvis kan jeg stå veldig langt fra X'en, når vi trener alene, men med vår manglende kontakt nå turte jeg ikke stole på henne, og gikk ikke lenger unna enn lenkas lengde. Hadde jeg tenkt meg om (det så ut til å bli et kjennetegn for kvelden, at jeg ikke tenkte meg om), kunne jeg brukt langlina, men neida... X'en lå i to minutter, uten godbit, og med kun et par "bra"/"flink jente" underveis. Når jeg går tilbake, reiser hun seg. Drittbikkje! Tenkte jeg... Jeg kommanderte i ny dekk, gikk unna igjen, telte til 30, gikk inntil, kommanderte "sitt opp", kom på at X'en ikke skjønner hva det betyr, og kommanderte "sitt". Belønnet mildt, løste ut og lurte på hva fankern jeg skulle finne på nå.
Planen var å trene lineføring, og gjøre den såpass god at vi kunne gå til neste steg - som leksa var, å fjerne lenka - fri ved fot. Jeg hadde på forhånd skjønt at det å fjerne lenka på et slikt sted med mange andre hunder ikke var så lurt, så nå skulle lineføringen styrkes.
Jeg hentet plate fra bilen, la på godbiter, fikk med meg X'en litt unna, og ventet på at hun skulle tilby meg kontakt, så vi kunne begynne å gå. Men X'en sto og tittet rundt seg, så på de andre som trente, snuste på bakken, prøvde å ta belønningen selv, tittet mer på de andre. Vi kom aldri så langt som at vi klarte å gå det ene steget jeg krevde, før hun kunne få belønning. Ved hjelp av kommandoen "kontakt" ga hun nettopp kontakt i sittende, men i det jeg kommanderte "på plass" og begynte å gå, forsvant dyret helt.
Jeg er ikke så lur, så jeg sloss fremdeles med X'en, gikk og gikk i håp om at hun skulle titte opp, dro henne med meg og gjorde ørtogførti feil og brølere. Jeg innså til slutt at vi måtte bryte dette ned i pittesmå biter, jeg måtte gå veeeeldig sakte framover. Og det var jeg rett og slett ikke på humør til. Jeg var for sliten og frustrert til å finne den ekstra porsjonen tålmodighet det krever. Treningen blir ikke videre lystbetont for noen av oss, om jeg skal bli mer og mer muggen.
Jeg vurderte et øyeblikk å stappe bikkjedyret i bilen, og dra hjem, men det føltes som et realt nederlag. Hadde vi trent alene, hadde jeg nok gitt meg, men nå ville jo hele OODK se at vi stakk med halen mellom beina, jeg og det teite venstresvingsdyret som jeg ikke klarer å trene...
Jeg husker ikke hvordan eller hvorfor vi kom dithen, men det ble nå i hvert fall til at jeg kommanderte X'en i en dekk, og gikk et stykke unna - seks meter? Jeg telte til 120, og deretter litt til, ropte "dekk", ventet et halv sekund, og utbrøt "vær så god". X'en stormet ut til brettet, forsynte seg med godbiten, og ble glad med tilbake til der hun lå. Og dermed ble det til at vi trente en god del på dekk. Jeg kunne stå langt fra henne (jeg er så dårlig på å anslå lengde, men åtte-ni meter på det lengste, tror jeg), og lenge, og hun LÅ. Jeg varierte, slik at hun noen ganger lå veldig kort før hun fikk et "vær så god", og jeg passet på at jeg også gikk inntil, før jeg sendte henne ut til plata med et "vær så god" - øvelsen er tross alt ikke ferdig før jeg har vært inntil henne. Vi fikk mange repetisjoner, og jeg følte at det gikk kjempebra. Hun reiste seg én gang, hvor jeg presset henne på både avstand og lengde, så da fikk jeg testet det også. Dekk har i grunnen alltid vært en øvelse hun har vært god på, men nå sto jeg lengre unna enn jeg vanligvis gjør (uten langline, til og med, jeg valgte å stole på henne), og ekvipasjer som trente rundt omkring - null problem. Hun titter seg rundt, men hun flytter seg ikke, og da er jeg fornøyd.
En annen positiv ting var at vi fikk styrket plata som belønning. Hun husket godt fra dagen før at belønningen kom ved å løpe til plata på kommando - flinkeste!
Deretter fikk hun sitte litt i bilen. Da hadde hun vært ute i nesten 50 minutter. Riktignok kranglet vi en del til å begynne med, men jeg vil tro at vi hadde god dekk-trening i en halvtimes tid - jeg er imponert over hvor lenge hun holdt ut, og hvor ivrig hun var.
Jeg burde lagt merke til det, særlig fordi det har vært en svakhet hos henne, men jeg mener at dekkene var relativt raske også. Ikke seige og staccato, som hun har en tendens til, men rett ned. Ikke pang du er død-rett ned, men kontant og villig ned. Hurra!
Mens vi pauset oss, snakket jeg litt med dagens instruktør, og som hun sa så er det mulig at X'en rett og slett var sliten etter mandagen, og at hun er en type hund som ikke kan trenes intenst hver dag. Og jeg må ikke glemme at den store kroppen huser en ung hund. Det er godt å få snakke med folk som konkurrerer i høyere klasser, og høre at også de har utfordringer, at også deres hunder ikke er mer enn hunder, at også de bruker godbiter, og at det er både lov og nødvendig å ta seg god tid.
Da jeg tok X'en ut igjen, flyttet jeg plata til en annen del av gressbanen, for at vi ikke skal stivne på ett sted. Hun måtte snuse bittelitt, men var relativt kjapt oppe på felles nettverk. Jeg hadde nå lyst til å trene på stå under marsj. Det er en øvelse vi har begynt på, men jeg ønsket å få oss opp til et visst nivå. Foreløpig har jeg gått bakover, gitt et håndsignal og sagt stå, hun har stort sett stoppet, jeg fortsetter å gå bakover uten å stoppe eller slakke tempo (er i hvert fall intensjonen, men om jeg filmes er det sikkert lett å se et eller annet i kroppsspråket mitt, en nøling eller noe - jeg innbiller meg at jeg holder pusten mens jeg venter på at hun skal stoppe...), stopper når lenka tar slutt, venter, går tilbake. Målet nå var å snu - jeg kan virkelig ikke gå stå under marsj bakover! :-D
Jeg begynte med noen repetisjoner hvor jeg rygger, for å friske opp øvelsen, og jeg slapp lenka mens jeg kommanderte stå og ga håndsignal, slik at jeg kunne gå lenger bakover. Blir det en trippelkommmando, tro?
Jeg gikk en gang eller to bakover, snudde meg forover underveis, kommanderte stopp og håndsignal, gikk videre, stoppet og snudde. Deretter hadde vi noen repetisjoner hvor jeg gikk forover hele veien. Og det fungerte!
Eller - jeg har et overdrevent håndsignal som må bort, jeg frykter at det å slippe lenka kan bli et annet signal (men lenka skal jo bort, det er jo en FVF-øvelse), hun stopper ikke alltid kontant (men hun beveger seg ikke lenger enn to kroppslengder, som jeg tror er grensen for å få bestått). Men kjære vene, vi har mye på plass i forhold til hva jeg krever og er i stand til å trene på dette tidspunktet! En veldig positiv ting er at hun fra utstillingsringen er vant til å stå rolig mens jeg står og ser på henne, så det tar vi helt klart med oss inn i treningen.
Også her varierte jeg når hun fikk "vær så god", og løpe til brett med godbit. Rett etter at hun har stoppet - hvis stoppen var bra, etter at jeg har gått kort fra henne, langt fra henne, stått fra henne kort, stått fra henne lenge, kommet tilbake til henne - i det hele tatt så mange variasjoner jeg bare kunne komme på, for å variere øvelsen og få henne til å vente på mine kommandoer - ikke pugge øvelsen og gjøre den automatisk.
Jeg avanserte også litt, ved at jeg kommanderte stå, gikk ifra, gikk tilbake, gikk videre, og kommanderte ny stå. Altså to repetisjoner uten belønning i mellom. Nada problem! Hunden var på nett, den! Vi gikk også ut fra plata i ulike retninger, for å få ulike synsforstyrrelser foran oss. Nada problem! Jeg digget dyret stort på dette tidspunktet!
Interessant var det også å oppdage at hvis vi hadde gått for langt fra plata, virket det som om hun glemte den? Eller i hvert fall ikke helt fant den med en gang. Det kan jo bety at godbitbelønningen ikke er noe hun tenker konstant på - og ikke følte jeg at hun var så fokusert på jakkelomma mi heller - men jeg hadde også godbitene i høyre lomme for å bryte godbitkontakten. Hvis hun ikke øyeblikkelig visste hvor godbiten lå, begynte jeg å løpe og rose, og dra henne opp, for å gi henne belønningen raskere, og lede henne til brettet mens vi løp. Det betydde jo at jeg etter hvert ble litt sliten også, med disse småspurtene.
Jeg ble så imponert over dyret, selv om hun nå gikk mye løs, var det aldri antydning til forsøk på å oppsøke de andre hundene. Hun jobbet med meg, og prøvde aldri å løpe til noe annet sted enn godbiten. Herlige matvraket mitt!
Mens vi trente, kom det også noe regn, og jeg gjorde intet nummer ut av det, stoppet ikke opp, gjorde ingen endringer - hun skal tåle regn, og fortsette å jobbe. Jeg vil ikke ha en utstillingshund som synes det er ekkelt å bli våt på beina.
Helt avslutningsvis tok jeg et par repetisjoner med kort lineføring, bare for å få avsluttet med det som ikke fungerte på starten av treningsøkta og få bevist for meg selv at hun kan det når kontakt er opprettet. Jeg tok ikke sjansen på å presse henne for langt, men stilte lave krav og belønnet raskt. Men hun jobbet med meg.
Før jeg dro hjem, snakket jeg lenge med ei annen som har en hund på X'ens alder, og vi utvekslet litt erfaringer om tenåringer og trening, og jeg fikk en god del tips med meg. Det er godt å være i en klubb hvor folk vil hjelpe en!
Så, det startet som en dårlig økt, jeg rodde oss inn i en god økt, og jeg lærte en del underveis. Nå vet jeg bedre, fra nå av må vi varme opp for å starte på nett, ha kontakt. Og jeg kan ikke fortsette der vi slapp dagen før, jeg må gå flere skritt tilbake for å brushe opp hukommelsen hennes. Det burde være en selvfølge, men jeg må bli bevisst på det.
I dag har vært hviledag. Jeg vet ikke enda om X'en faktisk var sliten i går, siden treningen etter hvert gikk så suverent, men jeg tenkte hun kanskje var sliten etter to kvelder med mye trening. Jeg var i hvert fall sliten - både mentalt og fysisk, jeg tenker utrolig mye underveis for å analysere, vurdere, tenke kreativt og være spontan når planene ikke fungerer. Så X'en har fått være hjemme alene (det er vel en slags trening det også, siden det er noe hun ikke er så ofte) med et digert bein, og jeg har vært på kino med Hans og sett Wall-E. Søt!
Det er naturlig nok ingen bilder fra lydighetstreningen, det får være grenser for hva jeg skal klare, så derfor et filmbilde:
Jeg var veldig oppe etter mandagens kurskveld, og dro i går med veldig freidig mot til OODK for å trene videre.
Jeg luftet X'en, også fikk hun sitte i bilen til fellesøvelsene - tannvisning og fellesdekk - begynte. Det var feil.
For da jeg tok henne ut, var hun så nysgjerrig og bortreist, at det tok tid før vi hadde kontakt. Jeg burde skjønt at hun ville reagere på å komme tilbake, etter laaang sommerferie. Hun kjente det helt klart igjen, og måtte bare titte rundt, snuse rundt, titte enda mer, se på alle som var der, og hilse på stedet igjen. Jeg burde skjønt det, og hatt henne ute i god tid før - så hun fikk snuse fra seg, og vi kunne opparbeide kontakt før vi begynte treningen. (På kurset kan jeg ta henne så å si rett fra bilen.) I stedet ble vi stående og krangle, uten kommunikasjon. Instruktøren tok tannvisning på åtte-ti hunder før hun kom til oss, og enda var ikke X'en (jeg...) klar. Hun gikk i dekk når jeg kommanderte sitt, hun reiste seg for å hilse på hunden ved siden av, hun rygget bakover etter å ha satt seg, og hun skulle i hvert fall skikkelig hilse på instruktøren. Jeg begynte å bli frustrert, nesten sint. Hvor var det blitt av det gode treningsdyret mitt?
Neste øvelse var fellesdekk. Vanligvis kan jeg stå veldig langt fra X'en, når vi trener alene, men med vår manglende kontakt nå turte jeg ikke stole på henne, og gikk ikke lenger unna enn lenkas lengde. Hadde jeg tenkt meg om (det så ut til å bli et kjennetegn for kvelden, at jeg ikke tenkte meg om), kunne jeg brukt langlina, men neida... X'en lå i to minutter, uten godbit, og med kun et par "bra"/"flink jente" underveis. Når jeg går tilbake, reiser hun seg. Drittbikkje! Tenkte jeg... Jeg kommanderte i ny dekk, gikk unna igjen, telte til 30, gikk inntil, kommanderte "sitt opp", kom på at X'en ikke skjønner hva det betyr, og kommanderte "sitt". Belønnet mildt, løste ut og lurte på hva fankern jeg skulle finne på nå.
Planen var å trene lineføring, og gjøre den såpass god at vi kunne gå til neste steg - som leksa var, å fjerne lenka - fri ved fot. Jeg hadde på forhånd skjønt at det å fjerne lenka på et slikt sted med mange andre hunder ikke var så lurt, så nå skulle lineføringen styrkes.
Jeg hentet plate fra bilen, la på godbiter, fikk med meg X'en litt unna, og ventet på at hun skulle tilby meg kontakt, så vi kunne begynne å gå. Men X'en sto og tittet rundt seg, så på de andre som trente, snuste på bakken, prøvde å ta belønningen selv, tittet mer på de andre. Vi kom aldri så langt som at vi klarte å gå det ene steget jeg krevde, før hun kunne få belønning. Ved hjelp av kommandoen "kontakt" ga hun nettopp kontakt i sittende, men i det jeg kommanderte "på plass" og begynte å gå, forsvant dyret helt.
Jeg er ikke så lur, så jeg sloss fremdeles med X'en, gikk og gikk i håp om at hun skulle titte opp, dro henne med meg og gjorde ørtogførti feil og brølere. Jeg innså til slutt at vi måtte bryte dette ned i pittesmå biter, jeg måtte gå veeeeldig sakte framover. Og det var jeg rett og slett ikke på humør til. Jeg var for sliten og frustrert til å finne den ekstra porsjonen tålmodighet det krever. Treningen blir ikke videre lystbetont for noen av oss, om jeg skal bli mer og mer muggen.
Jeg vurderte et øyeblikk å stappe bikkjedyret i bilen, og dra hjem, men det føltes som et realt nederlag. Hadde vi trent alene, hadde jeg nok gitt meg, men nå ville jo hele OODK se at vi stakk med halen mellom beina, jeg og det teite venstresvingsdyret som jeg ikke klarer å trene...
Jeg husker ikke hvordan eller hvorfor vi kom dithen, men det ble nå i hvert fall til at jeg kommanderte X'en i en dekk, og gikk et stykke unna - seks meter? Jeg telte til 120, og deretter litt til, ropte "dekk", ventet et halv sekund, og utbrøt "vær så god". X'en stormet ut til brettet, forsynte seg med godbiten, og ble glad med tilbake til der hun lå. Og dermed ble det til at vi trente en god del på dekk. Jeg kunne stå langt fra henne (jeg er så dårlig på å anslå lengde, men åtte-ni meter på det lengste, tror jeg), og lenge, og hun LÅ. Jeg varierte, slik at hun noen ganger lå veldig kort før hun fikk et "vær så god", og jeg passet på at jeg også gikk inntil, før jeg sendte henne ut til plata med et "vær så god" - øvelsen er tross alt ikke ferdig før jeg har vært inntil henne. Vi fikk mange repetisjoner, og jeg følte at det gikk kjempebra. Hun reiste seg én gang, hvor jeg presset henne på både avstand og lengde, så da fikk jeg testet det også. Dekk har i grunnen alltid vært en øvelse hun har vært god på, men nå sto jeg lengre unna enn jeg vanligvis gjør (uten langline, til og med, jeg valgte å stole på henne), og ekvipasjer som trente rundt omkring - null problem. Hun titter seg rundt, men hun flytter seg ikke, og da er jeg fornøyd.
En annen positiv ting var at vi fikk styrket plata som belønning. Hun husket godt fra dagen før at belønningen kom ved å løpe til plata på kommando - flinkeste!
Deretter fikk hun sitte litt i bilen. Da hadde hun vært ute i nesten 50 minutter. Riktignok kranglet vi en del til å begynne med, men jeg vil tro at vi hadde god dekk-trening i en halvtimes tid - jeg er imponert over hvor lenge hun holdt ut, og hvor ivrig hun var.
Jeg burde lagt merke til det, særlig fordi det har vært en svakhet hos henne, men jeg mener at dekkene var relativt raske også. Ikke seige og staccato, som hun har en tendens til, men rett ned. Ikke pang du er død-rett ned, men kontant og villig ned. Hurra!
Mens vi pauset oss, snakket jeg litt med dagens instruktør, og som hun sa så er det mulig at X'en rett og slett var sliten etter mandagen, og at hun er en type hund som ikke kan trenes intenst hver dag. Og jeg må ikke glemme at den store kroppen huser en ung hund. Det er godt å få snakke med folk som konkurrerer i høyere klasser, og høre at også de har utfordringer, at også deres hunder ikke er mer enn hunder, at også de bruker godbiter, og at det er både lov og nødvendig å ta seg god tid.
Da jeg tok X'en ut igjen, flyttet jeg plata til en annen del av gressbanen, for at vi ikke skal stivne på ett sted. Hun måtte snuse bittelitt, men var relativt kjapt oppe på felles nettverk. Jeg hadde nå lyst til å trene på stå under marsj. Det er en øvelse vi har begynt på, men jeg ønsket å få oss opp til et visst nivå. Foreløpig har jeg gått bakover, gitt et håndsignal og sagt stå, hun har stort sett stoppet, jeg fortsetter å gå bakover uten å stoppe eller slakke tempo (er i hvert fall intensjonen, men om jeg filmes er det sikkert lett å se et eller annet i kroppsspråket mitt, en nøling eller noe - jeg innbiller meg at jeg holder pusten mens jeg venter på at hun skal stoppe...), stopper når lenka tar slutt, venter, går tilbake. Målet nå var å snu - jeg kan virkelig ikke gå stå under marsj bakover! :-D
Jeg begynte med noen repetisjoner hvor jeg rygger, for å friske opp øvelsen, og jeg slapp lenka mens jeg kommanderte stå og ga håndsignal, slik at jeg kunne gå lenger bakover. Blir det en trippelkommmando, tro?
Jeg gikk en gang eller to bakover, snudde meg forover underveis, kommanderte stopp og håndsignal, gikk videre, stoppet og snudde. Deretter hadde vi noen repetisjoner hvor jeg gikk forover hele veien. Og det fungerte!
Eller - jeg har et overdrevent håndsignal som må bort, jeg frykter at det å slippe lenka kan bli et annet signal (men lenka skal jo bort, det er jo en FVF-øvelse), hun stopper ikke alltid kontant (men hun beveger seg ikke lenger enn to kroppslengder, som jeg tror er grensen for å få bestått). Men kjære vene, vi har mye på plass i forhold til hva jeg krever og er i stand til å trene på dette tidspunktet! En veldig positiv ting er at hun fra utstillingsringen er vant til å stå rolig mens jeg står og ser på henne, så det tar vi helt klart med oss inn i treningen.
Også her varierte jeg når hun fikk "vær så god", og løpe til brett med godbit. Rett etter at hun har stoppet - hvis stoppen var bra, etter at jeg har gått kort fra henne, langt fra henne, stått fra henne kort, stått fra henne lenge, kommet tilbake til henne - i det hele tatt så mange variasjoner jeg bare kunne komme på, for å variere øvelsen og få henne til å vente på mine kommandoer - ikke pugge øvelsen og gjøre den automatisk.
Jeg avanserte også litt, ved at jeg kommanderte stå, gikk ifra, gikk tilbake, gikk videre, og kommanderte ny stå. Altså to repetisjoner uten belønning i mellom. Nada problem! Hunden var på nett, den! Vi gikk også ut fra plata i ulike retninger, for å få ulike synsforstyrrelser foran oss. Nada problem! Jeg digget dyret stort på dette tidspunktet!
Interessant var det også å oppdage at hvis vi hadde gått for langt fra plata, virket det som om hun glemte den? Eller i hvert fall ikke helt fant den med en gang. Det kan jo bety at godbitbelønningen ikke er noe hun tenker konstant på - og ikke følte jeg at hun var så fokusert på jakkelomma mi heller - men jeg hadde også godbitene i høyre lomme for å bryte godbitkontakten. Hvis hun ikke øyeblikkelig visste hvor godbiten lå, begynte jeg å løpe og rose, og dra henne opp, for å gi henne belønningen raskere, og lede henne til brettet mens vi løp. Det betydde jo at jeg etter hvert ble litt sliten også, med disse småspurtene.
Jeg ble så imponert over dyret, selv om hun nå gikk mye løs, var det aldri antydning til forsøk på å oppsøke de andre hundene. Hun jobbet med meg, og prøvde aldri å løpe til noe annet sted enn godbiten. Herlige matvraket mitt!
Mens vi trente, kom det også noe regn, og jeg gjorde intet nummer ut av det, stoppet ikke opp, gjorde ingen endringer - hun skal tåle regn, og fortsette å jobbe. Jeg vil ikke ha en utstillingshund som synes det er ekkelt å bli våt på beina.
Helt avslutningsvis tok jeg et par repetisjoner med kort lineføring, bare for å få avsluttet med det som ikke fungerte på starten av treningsøkta og få bevist for meg selv at hun kan det når kontakt er opprettet. Jeg tok ikke sjansen på å presse henne for langt, men stilte lave krav og belønnet raskt. Men hun jobbet med meg.
Før jeg dro hjem, snakket jeg lenge med ei annen som har en hund på X'ens alder, og vi utvekslet litt erfaringer om tenåringer og trening, og jeg fikk en god del tips med meg. Det er godt å være i en klubb hvor folk vil hjelpe en!
Så, det startet som en dårlig økt, jeg rodde oss inn i en god økt, og jeg lærte en del underveis. Nå vet jeg bedre, fra nå av må vi varme opp for å starte på nett, ha kontakt. Og jeg kan ikke fortsette der vi slapp dagen før, jeg må gå flere skritt tilbake for å brushe opp hukommelsen hennes. Det burde være en selvfølge, men jeg må bli bevisst på det.
I dag har vært hviledag. Jeg vet ikke enda om X'en faktisk var sliten i går, siden treningen etter hvert gikk så suverent, men jeg tenkte hun kanskje var sliten etter to kvelder med mye trening. Jeg var i hvert fall sliten - både mentalt og fysisk, jeg tenker utrolig mye underveis for å analysere, vurdere, tenke kreativt og være spontan når planene ikke fungerer. Så X'en har fått være hjemme alene (det er vel en slags trening det også, siden det er noe hun ikke er så ofte) med et digert bein, og jeg har vært på kino med Hans og sett Wall-E. Søt!
Det er naturlig nok ingen bilder fra lydighetstreningen, det får være grenser for hva jeg skal klare, så derfor et filmbilde:
2. september 2008
Stine og X'en på Osramfabrikken
I går var tredje kveld på bronsemerkekurset, og jeg blir faktisk rørt og stolt over X'ens framgang i løpet av en kveld alene. Det er mye lettere å se der enn hjemme, takket være en god instruktørs kommentarer og hjelp til å gjøre ting vanskeligere og kravene større. Treningsøktene hjemme blir nok ikke like strukturerte, uten den samme progresjonen på en kveld hjemme som på en kurskveld. Men jeg vil så gjerne klare det... Det er jo et merke der i enden av kurset det hadde vært gøy å klare...
I helga tok vi nemlig helt treningsfri, og konsentrerte oss om lek med andre hunder og kondisjonstrening. Sist vi gikk på kurs gjorde jeg den feilen at vi trente så å si hver gang vi gikk ut av døra, og det merket vi til slutt på X'en. Hun ble lei og opponerende. Så nå prøver jeg å balansere det litt mer. Vi trente hver dag tirsdag til fredag, men lørdag og søndag ble det bare det noen små minutter hver dag.
For dyret skrur seg jo på arbeidsmodus stadig vekk, jeg sliter nesten litt med å få bestemme om og når vi skal trene. Vi rusler morgentur, også plutselig sniker hun seg til å gå pen lineføring! Og da blir dilemmaet - skal jeg belønne henne for å gå pent, eller skal jeg ignorere for å være den som bestemmer når det skal presteres? Jeg velger som oftest å belønne, og koble henne av med en "fri"-kommando. Jeg tenkte vi skulle ha et skille mellom tur og moro i skog og mark, og treningsøkter. Men det kan vel ikke skade med fem-ti minutters trening på en halvtimes ruslerunde, så lenge hun selv tilbyr ulike handlinger.
Noen ganger tenker kynikeren i meg at det bare er avansert tigging, at hennes mål er å oppnå godbiter. Men hey, det må hun da gjerne ha som mål, så lenge hun kan gjennomføre en hel øvelse før hun belønnes, og etter hvert enda mer. Vi kan godt ha ulike mål, så lenge veien er den samme.
Og jeg har i grunnen tenkt mye på hvordan vi skal løsrive oss fra godbitene, da jeg føler hun har en tendens til å jobbe vel så mye for jakkelomma som for meg.
Men på kurset i går lærte vi "ekstern belønning" (mulig det ikke het det, men jeg kaller det det, og skjønner hva jeg mener med det) - altså at godbit/belønning kommer utenfra, ikke fra meg. Det er jo så åpenbart, så logisk, så selvfølgelig og så lurt - og så pokkers vanskelig for hodet mitt å tenke ut av seg selv. Enda jeg har lest litt, men hodet mitt er ikke så bra på å omsette i praksis. Akademiker altså...
Ekstern belønning er altså at godbit legges på "noe" (ikke bakken), hvor hunden får godbiten etter å ha prestert. Dermed må kontakten være med MEG, og ikke med maten. Vi begynte selvfølgelig i det små - et skritt med kontakt, og "vær så god". Men X'en tok det relativt kjapt, og vi kunne både gå i en firkant rundt plata med kontakt, sitt, dekk og stå med avstand, lineføring med vendinger og ulikt tempo. Flinkeste! Så dette skal vi helt klart fortsette med, for det var veldig godt og tilfredsstillende å se dyret jobbe med meg, og at jeg kunne være 99 prosent sikker på at hun jobbet med faktisk meg. Godbitene lå fremdeles i jakkelomma, men de kom ikke til henne derfra. Jeg hadde også forventet større iver og spoling i grusen for å komme bort til godbiten, men interessen var bare helt grei. Joda, jogge bort for å få tak i godbiten, men det tror jeg kanskje var vel så mye fordi jeg også løp bort for å vise henne og få henne til å fatte belønningen. Kanskje både kan og vil hun jobbe i enda lengre økter før hun belønnes, kanskje kan jeg stille større krav til henne? Eller kanskje belønningen ikke var bra nok? Men så lenge hun gikk rett tilbake i jobbemodus, og rettet kontakten mot meg - og ikke plata med ny godbit - så liker jeg å tro at dyret synes det vi holder på med er ganske så givende.
Hun er jo så søt og lur også, det dyret vårt. Vi hadde gått lineføring et stykke, kontakten hadde vært super, fine holdt'er, så jeg tilbød henne belønning med et "vær så god" - og lure dyret skjente rett mot nærmeste plate og godbiten der. Men det var jo ikke vår plate! Nærmest er lettest, tenkte hun. For ordens skyld; jeg klarte å avbryte henne og lede til vår plate. Hadde hun vært skikkelig gira på godbitene, hadde jeg neppe klart det.
I pausene får hun hvile i bilen med vann, og hun har kontakt og jeg ser hun er klar for å jobbe i det jeg åpner burdøra. Jeg kan bare se for meg hvilken effekt det ville hatt på henne om hun så meg trene med en annen hund mens hun satt i bilen - jeg merket jo hvor mer "på" meg hun var da jeg stilte Even rett før henne på Østfoldspesialen. "Min tur nå, fokuser på meg nå, la meg få være med nå!"
Vi trente forresten på et annet sted i går - cirka 20 meter fra der vi var de to første gangene, og jeg merket at det påvirket X'en. Jeg følte hun måtte snuse og undersøke mer, at det tok litt lengre tid å få kontakt, komme på nett. Og jeg var nok ikke alene om å erfare det. Så det å trene på ulike steder er også noe jeg må ha i bakhodet.
Jupp, jeg er i ferd med å bli ganske bitt av lydighetstreningsbasillen!
Og nå skal jeg gå skikkelig gjennom pelsen til X'en, før vi drar på trening i Oslo og omegn dressurklubb. Jeg hadde mareritt i natt om at hun hadde 20-30 flått gjemt i pelsen, og jeg får grøsninger på ryggen bare av tanken... Ikke at jeg har tradisjon for å være sanndrømt, men det var rimelig virkelighetsnært... Når jeg tenker meg om, begynte hun å styrtblø fra hvert sted jeg dro ut en flått, så hun så ut som en svart sil med rødt innhold på slutten av drømmen. Og så ringte vekkerklokka...
I helga tok vi nemlig helt treningsfri, og konsentrerte oss om lek med andre hunder og kondisjonstrening. Sist vi gikk på kurs gjorde jeg den feilen at vi trente så å si hver gang vi gikk ut av døra, og det merket vi til slutt på X'en. Hun ble lei og opponerende. Så nå prøver jeg å balansere det litt mer. Vi trente hver dag tirsdag til fredag, men lørdag og søndag ble det bare det noen små minutter hver dag.
For dyret skrur seg jo på arbeidsmodus stadig vekk, jeg sliter nesten litt med å få bestemme om og når vi skal trene. Vi rusler morgentur, også plutselig sniker hun seg til å gå pen lineføring! Og da blir dilemmaet - skal jeg belønne henne for å gå pent, eller skal jeg ignorere for å være den som bestemmer når det skal presteres? Jeg velger som oftest å belønne, og koble henne av med en "fri"-kommando. Jeg tenkte vi skulle ha et skille mellom tur og moro i skog og mark, og treningsøkter. Men det kan vel ikke skade med fem-ti minutters trening på en halvtimes ruslerunde, så lenge hun selv tilbyr ulike handlinger.
Noen ganger tenker kynikeren i meg at det bare er avansert tigging, at hennes mål er å oppnå godbiter. Men hey, det må hun da gjerne ha som mål, så lenge hun kan gjennomføre en hel øvelse før hun belønnes, og etter hvert enda mer. Vi kan godt ha ulike mål, så lenge veien er den samme.
Og jeg har i grunnen tenkt mye på hvordan vi skal løsrive oss fra godbitene, da jeg føler hun har en tendens til å jobbe vel så mye for jakkelomma som for meg.
Men på kurset i går lærte vi "ekstern belønning" (mulig det ikke het det, men jeg kaller det det, og skjønner hva jeg mener med det) - altså at godbit/belønning kommer utenfra, ikke fra meg. Det er jo så åpenbart, så logisk, så selvfølgelig og så lurt - og så pokkers vanskelig for hodet mitt å tenke ut av seg selv. Enda jeg har lest litt, men hodet mitt er ikke så bra på å omsette i praksis. Akademiker altså...
Ekstern belønning er altså at godbit legges på "noe" (ikke bakken), hvor hunden får godbiten etter å ha prestert. Dermed må kontakten være med MEG, og ikke med maten. Vi begynte selvfølgelig i det små - et skritt med kontakt, og "vær så god". Men X'en tok det relativt kjapt, og vi kunne både gå i en firkant rundt plata med kontakt, sitt, dekk og stå med avstand, lineføring med vendinger og ulikt tempo. Flinkeste! Så dette skal vi helt klart fortsette med, for det var veldig godt og tilfredsstillende å se dyret jobbe med meg, og at jeg kunne være 99 prosent sikker på at hun jobbet med faktisk meg. Godbitene lå fremdeles i jakkelomma, men de kom ikke til henne derfra. Jeg hadde også forventet større iver og spoling i grusen for å komme bort til godbiten, men interessen var bare helt grei. Joda, jogge bort for å få tak i godbiten, men det tror jeg kanskje var vel så mye fordi jeg også løp bort for å vise henne og få henne til å fatte belønningen. Kanskje både kan og vil hun jobbe i enda lengre økter før hun belønnes, kanskje kan jeg stille større krav til henne? Eller kanskje belønningen ikke var bra nok? Men så lenge hun gikk rett tilbake i jobbemodus, og rettet kontakten mot meg - og ikke plata med ny godbit - så liker jeg å tro at dyret synes det vi holder på med er ganske så givende.
Hun er jo så søt og lur også, det dyret vårt. Vi hadde gått lineføring et stykke, kontakten hadde vært super, fine holdt'er, så jeg tilbød henne belønning med et "vær så god" - og lure dyret skjente rett mot nærmeste plate og godbiten der. Men det var jo ikke vår plate! Nærmest er lettest, tenkte hun. For ordens skyld; jeg klarte å avbryte henne og lede til vår plate. Hadde hun vært skikkelig gira på godbitene, hadde jeg neppe klart det.
I pausene får hun hvile i bilen med vann, og hun har kontakt og jeg ser hun er klar for å jobbe i det jeg åpner burdøra. Jeg kan bare se for meg hvilken effekt det ville hatt på henne om hun så meg trene med en annen hund mens hun satt i bilen - jeg merket jo hvor mer "på" meg hun var da jeg stilte Even rett før henne på Østfoldspesialen. "Min tur nå, fokuser på meg nå, la meg få være med nå!"
Vi trente forresten på et annet sted i går - cirka 20 meter fra der vi var de to første gangene, og jeg merket at det påvirket X'en. Jeg følte hun måtte snuse og undersøke mer, at det tok litt lengre tid å få kontakt, komme på nett. Og jeg var nok ikke alene om å erfare det. Så det å trene på ulike steder er også noe jeg må ha i bakhodet.
Jupp, jeg er i ferd med å bli ganske bitt av lydighetstreningsbasillen!
Og nå skal jeg gå skikkelig gjennom pelsen til X'en, før vi drar på trening i Oslo og omegn dressurklubb. Jeg hadde mareritt i natt om at hun hadde 20-30 flått gjemt i pelsen, og jeg får grøsninger på ryggen bare av tanken... Ikke at jeg har tradisjon for å være sanndrømt, men det var rimelig virkelighetsnært... Når jeg tenker meg om, begynte hun å styrtblø fra hvert sted jeg dro ut en flått, så hun så ut som en svart sil med rødt innhold på slutten av drømmen. Og så ringte vekkerklokka...
1. september 2008
X'en på svømmekurs
Dette ble virkelig en helg i lekens tegn. Etter lørdagens skogstur med Tumle og Tassen skulle vi forflytte oss til det våte element, med playdate ved Sognsvann. På Hundesonen har jeg blitt kjent med flere folk, blant annet Miriam med nova scotia duck tolling retrieveren Josie og Anette med engelsk springer spaniel Norma (og Orry, men han var ikke med denne gangen). Begge to er jo ekte vannhundraser, og jeg regnet derfor med at de kunne lære X'en å ha moro i vannet.
Det kunne de!
Det var litt grått, men det betydde også færre folk i området, og vi fant en "bukt" hvor vi fikk være nesten helt alene. Passe langgrunt, slik at hundene kunne komme langt utover og hente flytelekene vi kastet. Jeg har ikke trent apport med X'en, og det er heller ikke noe hun har vist noe særlig interesse for gjennom lek. Jeg må gjerne hive leke/pinne, og hun må gjerne løpe etter, men det med å ta den med tilbake til meg for at jeg skal kaste på nytt - det har hun foreløpig ikke sett hensikten med. Derfor var hun heller ikke nå den som løp først ut i vannet når vi kastet, men du så moro å løpe etter Josie og/eller Norma for å se hva de skulle! Og å stjele lekene fra dem, det kunne også gå an.
X'en hoppet og spratt i vannet, og storkoste seg. Det er jo så gøy å se henne ha det så bra! Av og til fikk hun og Norma noen raptuser, og løp idiot på bakken, før det var ut i vannet igjen.
Det er i grunnen ikke vits i å si så mye mer enn "kos dere med bildene"! Tusen takk til Miriam og Anette for en koselig ettermiddag, det må helt klart gjentas!
Flere bilder kan sees på hjemmesiden.
Det kunne de!
Det var litt grått, men det betydde også færre folk i området, og vi fant en "bukt" hvor vi fikk være nesten helt alene. Passe langgrunt, slik at hundene kunne komme langt utover og hente flytelekene vi kastet. Jeg har ikke trent apport med X'en, og det er heller ikke noe hun har vist noe særlig interesse for gjennom lek. Jeg må gjerne hive leke/pinne, og hun må gjerne løpe etter, men det med å ta den med tilbake til meg for at jeg skal kaste på nytt - det har hun foreløpig ikke sett hensikten med. Derfor var hun heller ikke nå den som løp først ut i vannet når vi kastet, men du så moro å løpe etter Josie og/eller Norma for å se hva de skulle! Og å stjele lekene fra dem, det kunne også gå an.
X'en hoppet og spratt i vannet, og storkoste seg. Det er jo så gøy å se henne ha det så bra! Av og til fikk hun og Norma noen raptuser, og løp idiot på bakken, før det var ut i vannet igjen.
Det er i grunnen ikke vits i å si så mye mer enn "kos dere med bildene"! Tusen takk til Miriam og Anette for en koselig ettermiddag, det må helt klart gjentas!
Flere bilder kan sees på hjemmesiden.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
