Helgekos

Jeg har tidligere anbefalt I can has cheezburger, som en herlig site for de som liker katter, det som er søtt og nuddelig, og ellers god humor.

Nå har min kjære funnet til meg canis familiaris-ekvivalenten! Og hva mer, så fant han en berner der! Det er mer enn nok for meg, for å kunne reklamere for siten. Så da vet dere hvor på eteren jeg er i helga: I has a hotdog.

Forvirrende årstider

For tiden er Moder Jord og Værgudene noe forvirret, og byr på en mengde typer føre og klima. Det merket vi særlig i går, da vi gikk en lengre tur, og utforsket nye stier. Først var alt isglatt. Deretter våt sti med snøflekker. Og til slutt helt tørt og fin vårstemning!






X'en koste seg stort, hoppet og spratt, fikk utløp for en del oppsamlet energi (jeg var syk fra jobben fredag, jeg bodde i senga, og valpen ble rimelig ignorert og vanskjøtt, må jeg innrømme) og koste seg verre. Hun har blitt flinkere til å leke og herje alene, hun må ikke ha andre hunder med seg for å bevege seg. Før ble hun mer luntende rundt oss, mens nå har hun raketter i stumpen og ild under potene.



Ikke bare X'en var våryr - denne hakkespetten bidro i hvert fall til vår vårstemning.
Utsikten var nydelig da vi kom til toppen av åsen. Vi gikk langs en oldtidsvei fra vikingtiden/middelalderen, og passerte flere gravrøyser.
Sola skinte, det var godt å gå, det eneste problemet er at vi rotet oss litt bort. Vi trodde stien skulle være kortere og komme fram på et annet sted enn den gjorde... Etter to og en halv time kom vi endelig ut av skogen, og var rimelig slitne, både jeg og X'en. Hans, som ikke var forkjølet og hadde noen som klyper i lungene sine, var likevel ikke vanskelig å overtale til å ta bussen tilbake hjem!

Pinse og englebarn

(Bilder fra vinterferien er lagt ut i forrige blogg)

Da er pinsa booket og reddet for i år også. Det blir liksom ikke helt pinse uten rasespesial, uten hundrevis av bernere, Jahn Geir Wiig, solbrenthet (som jeg kan få selv i regnvær), hyttekos og folk man ser bare én gang i året, og alt det som utgjør en rasespesial. Mulig at det blir rart/annerledes fordi det ikke er på Geilo, men sant å si synes jeg den utstillingsplassen er så traurig at det skal bli godt å prøve et annet sted. Hva er koselig med en asfaltplass, sand som blåser overalt, lite skygge når det er sol, lite skjerming når det regner, ujevnt og hardt underlag som man skal prøve å vise bevegelser på? Nei, jeg ønsker velkommen dette forsøket, ingen grunn til å mugne på Geilo bare fordi det er blitt en tradisjon å være der.
Jeg har altså endelig funnet ei hytte med kjøkkenkrok, bad OG tillatelse til å ha med inn hund. Tydelig at jeg er sent ute, knappe tre måneder på forhånd, og at mye er utleid, i hvert fall blant det med høyere standard. Ikke noe problem å få hytte med felles sanitæranlegg, for eksempel. Men det er så fint å ha litt luksus. Er det drittvær, vil jeg ha mulighet til å dusje meg varm og ren uten å stå i kø i et fellesanlegg...

Ellers har det kommet engler i posten.
Vi har vel alle fått diverse småkoselige, småkvalme, småsamvittighetsgnagende mailer med all verdens lykkegivende og beskyttende og overvåkende og "jeg er din beste venn selv om jeg ikke har ringt deg på tre år, men i det minste har jeg epostadressen din"-engler? Vel, disse slår alt. Tre korte linjer forteller alt jeg vil og trenger å si, for at hovedengelen skal kunne komme til rette om hun skulle forsvinne. Jeg har i det siste lest litt for mange innlegg på hundeforum og sett litt for mange plakater på diverse butikker og oppslagstavler om hunder som er borte til at jeg synes det er forsvarlig at X'en ikke har noen ID-brikke i halsbåndet - selv om hun selvfølgelig er mikrochippet. Så kom jeg over disse på nettet, og bestilte i hyrtenstyrten før jeg rakk å sanse meg og bli eventuelt snusfornuftig og litt mindre overbeskyttende. Tre engler kom dalene, så har vi til tre halsbånd. Eller tre bernere... To telefonnummer og en beskjed om at hun er ID-merket, så håper jeg at vi aldri, aldri får behov for merkene. Har du regntøy eller paraply med deg, blir det oppholdsvær. Vi forsikrer hundene våre for at vi ikke skal få behov for forsikringen, ikke sant? Etter tips fra en tidligere kollega står det ikke valpens navn på brikka, så ikke noen skal kunne "bonde" med henne og gjøre valpen til sin.
Men - kryss fingrene - disse beskyttende englene skal sørge for at englevalpen alltid er hos oss.

Vinterferie - da X'en trolig fikk oppfylt ønsket sitt, uten å vite det

Selv om jeg hardnakket nektet den gangen jeg ble konfrontert med at jeg hadde en pen, men stor gordon setter - så vil det ikke forundre meg stort om det likevel er bittelitt fuglehund i X'en. Hun har en enorm fascinasjon for disse fjærkreene. Hun kan stoppe opp og titte lenge i lufta. Vi kan høre mange lyder ute som hun ignorerer/ikke reagerer på, men fuglekvitter får øynene hennes rettet mot trærne. Kjempespennende er det når vi går til jobben, og en flokk med duer tar av rett foran henne. Her en dag fikk jeg også svaret på et lenge tenkt spørsmål - hva ville hun gjort om en fugl lettet rett foran henne når hun var løs? Hun løp raskt etter, enset ikke at hun løp/hoppet mellom to tverrgående bånd på et strømgjerde, og oppdaget ikke hestene i innhegningen før fuglen var ute av syne (det er vel unødvendig å legge til at enhver form for innkalling var nytteløs i dette tilfellet...). Men hester er jo også spennende dyr, så hun prøvde å invitere en diger sak til lek. Den var ikke så veldig leken, og jaget faktisk valpen ut av innhegningen. Det gikk jo bra, men jeg hadde hjertet i halsen en stund - det er vel kanskje fra nå selektiv døvhet inntreffer, ja.
Vel, det jeg skulle fram til er at X'en er fascinert av fugler, og jeg tror hun bærer på en drøm om å fly. Nå har vi vært på vinterferie, og valpen vet ikke at drømmen gikk i oppfyllelse!

Mamma bor i Bodø, så Hans og jeg bestemte oss for å ta ei langhelg der. Og hvorfor ikke kombinere det med dobbeltutstilling? Bare teit å dra oppover helga før eller etter! Som tenkt, så gjort.

Jeg har for lengst konstatert og skrytt av at X'en er en cool valp i ordets rette forstand. Hun er ikke redd en ting, er overstadig nysgjerrig, og håndterer suverent alle nye situasjoner vi plasserer henne i. Likevel var jeg jo litt spent på dette med å fly.
Det kommer etter hvert etter ønske fra andre en artikkel på hjemmesiden om det praktiske rundt det å fly med hund, så her skriver jeg heller mer om X'ens personlige opplevelser og reaksjoner.

Siden turen innebar valpeshow, startet avreisedagen med bad og føhn. Dusjkabinettet er litt for lite, og kjøkkenbordet knaker bekymret når X'en ligger der, så vi må snart finne på noe lurt...



En flykasse til en berner sennenhund er en rimelig stor og uhåndterlig sak, så ferden til Gardermoen gikk i stor taxi. Selv den ble ganske trang med bur og bagasje, og drosjesjåføren syntes det var for gæli at valpen skulle sitte trangt i bagasjerommet når det var god plass foran passasjersetet! Han måtte stadig vekk klø litt på valpen og skryte av hvor snill og søt den var...
Men han fortalte også en skrekkhistorie (jeg hadde fra før av samlet på flere andre...), hvor en hund to dager tidligere på Gardermoen har kommet seg ut av flykassa inni selve flyet. Når luka åpnes og trillebåndet startes, spretter hunden ut og blir løpende rundt på rullebanen i halvannen time. Eier vet ingenting, bakkepersonell prøver å fange inn igjen hunden.



På Gardermoen vandret valpen rundt som om hun reiste hyppigere enn businessnisser, passe nysgjerrig og verdensvant. Det er så deilig å ha en valp som digger verden slik hun gjør! Sjarmerte rimelig mange på sin vei.
Vi drøyde lengst mulig med å levere henne i spesialbagasjen, slik at hun skulle få flest mulig sjanser til å gjøre fra seg.

Med seg i buret fikk X'en et varmt teppe, både for å ha kjente lukter og for å holde varmen. Vi er nettopp ferdig med andre antibiotikakur for urinveisinfeksjon, så vi prøver å unngå at hun skal bli kald. Hun fikk også med seg et bein, som distraksjon og tidsfordriv.

Jeg må si jeg fikk litt angst og bondeanger for hva jeg hadde valgt å la valpen gå gjennom da jeg måtte levere henne fra meg. En bakkemannskapsmann og Hans løftet buret opp på ei bagasjetralle, og det holdt på å velve da han begynte å trille. Han snakket med en annen fra mannskapet om cargo til utland, så jeg understreket Bodø overfor ham flere ganger. Buret sjanglet avgårde, og jeg hadde reell mageknip...



Eier har litt vondt i magen for hva hun har gjort, men kan rapportere til Bodø om at vi er i rute.



Gjennom sikkerhetskontroll, finne gate, og heldigvis ingen forsinkelser. Det fryktet jeg mest - lange forsinkelser, og en valp som ventet alene i buret sitt. Tilfeldigvis/heldigvis hadde vi fått seter på høyre side rett ved bagasjeluka, så jeg kunne se at flykassa med X'en var kommet til riktig fly. Etter at all ordinær bagasje var tatt inn i flyet, ble noe stroppebånd og annet sikkerhetsutstyr sendt avgårde på rullebåndet, og jeg formoder det var for å sikre flykassa. En tilsynelatende koselig bakkemannskapsmann sto og snakket litt med valpen, før han sendte henne oppover rullebåndet. Jeg så at hun sto i kassa, med beinet i munnen og logrende hale. Og det var nok til å berolige meg. Valpen var bare nysgjerrig på hvor hun skulle, hun!







Det var ingen forsinkelser fra SAS' side, men en idiot hadde sjekket inn bagasjen, uten selv å få sitt legeme inn i flyet. Dermed ble vi faktisk en halvtimes tid forsinket ved landing. Jeg håper idioten, som rykket kraftig i nervene mine, satt på dass med tidenes rennasmæle, og derfor ikke rakk flyet...

I Bodø småjogget jeg rett til informasjonsskranken for å få vite hvor spesialbagasje ble utlevert (det er lov å være litt hektisk, smånervøs og engstlig myrsnipe i noen situasjoner). Denne gangen var det rett ved siden av rullebåndet. Etter noe som føltes som lang ventetid åpner døra seg (hvor jeg desperat savnet en ringeknapp for å ha mulighet til å ta kontakt), og to bakkemannskapsmenn kommer bærende ut med flykassa. "Det her er en rolig krabat!" smilte de, og satte kassa fra seg. Opp med døra, og ut kommer en lykkelig X'en. Yeah!

Valpen hopper frivillig inn i flykassa etter at den er plassert i bilen, nok en bekreftelse på at hunden har opplevd turen positivt.
Hos mamma og samboeren venter snart 11 år gamle Kimito shih tzu. I ekstase prøver X'en å få dette dyret til å leke, men gamle menn har for mye verdighet til å leke med slike tøser. Han regjerer med fast hånd, forteller X'en kort og klart hvor hun kan få gå og ikke, og X'en adlyder. Men hun er også snar til å undersøke "de forbudte områdene" så snart Kimito er ute på tissetur. Han vet å ta vare på privilegiene sine, og man kommer ikke slik på besøk og slår seg ned sånn helt uten videre!



Fredag blir det byvandring i Bodø sentrum. I en interiørbutikk sitter den lille terrieren Emily på noen fine silkeputer, og det tar litt tid før jeg skjønner at hun er ekte. Men X'en ser det med en gang, logrer ivrig, og vil shoppe... Skulle vært noe, å slippe de to sammen i en butikk med glass og porselen...







På kaia retter X'en oppmerksomheten mot noen fiskebåter som driver salg. Trolig ikke på grunn av fangsten, men på grunn av alle måkene som kretser rundt. Den første fiskeren lar seg sjarmere av valpen, og kaster ei fersk reke til henne. Den er litt rar, vanskelig å spise, men man er jo ikke berner for ingenting, så ned kommer den. Fiskeren ler, og kaster enda en til henne. Fisker to skal ikke være verre, tvert imot, han piller rekene ferdig før han kaster et par til X'en. Mye lettere å spise! Men de var visst ikke helt bra for magen likevel, for like etterpå kommer de i retur, sammen med frokosten...






Deretter får valpen slappe av i bilen, mens vi andre går på Luftfartsmuseet, og ser på... fly. Mange fly. Og flyutstyr. Og andre ting som kan og ikke kan sveve i lufta.






"Sjæferen 'Varg' og geitebukken 'Mads' var jagervingens maskotter på hhv 331. og 332. skvadron på North Weald. Disse var ofte i vennskapelig kappestrid"



"Ved treningsleirene i Canada ble det anskaffet 4 svartbjørner. På Vesle Skaugum først 'Peik' - byttet mot en flaske whiskey - senere kom 'Per' og 'Pål' i tillegg. Mens Muskokaleiren hadde 'Funny'. Oberstløytnant Reistad og hans folk tok 'Funny', 'Per' og 'Pål' med til Bardufoss etter krigen".

Så kommer helga, og med det valpeshow. Fordi helseansvarlige i Bodø kommune plutselig ble redd for hvor allergifremkallende hallen kunne bli etter utstilling, måtte arrangørene relativt kort tid før utstillingen flytte den til Fauske. Fauske er nøyaktig 60 kilometer fra mammas leilighet, så det ble jo bare mer sightseeing for oss!
Selve resultatene ble ikke så mye å skryte av - to ganger andreplass i klassen av to, slått av ei tispe som snart er junior. Men igjen er jeg så fornøyd med hvordan valpen oppfører seg. I hvert fall utenfor ringen. Sildestimtrang hall, umulig å lee seg, altfor små ringer, og ikke akkurat gunstige forhold. Men valpen lar seg ikke stresse eller forstyrre. Dog fikk hun en energieksplosjon på lørdagen da vi gikk inn i ringen, og skulle bare leke. I tillegg var gulvet glatt, så hun var ikke veldig mye på gulvet. Men på søndag fikk hun vasse litt i cola før vi gikk inn i ringen, og da løp hun kjempefint, slik jeg vet hun kan.



Pene valper får ligge og vente på fuskminkteppet sitt! Det er ikke lenge siden det var kjempestort til valpen, nå stikker hun ut på alle kanter...



Så var det å vende flyvingene sørover igjen. Ved innsjekkingen traff vi på en islandsk fårehund som også skulle hjem etter utstilling, og faktisk var eieren interessert i berner. Så vi fikk jo skravlet litt. Hundefolk treffer man overalt, og da går jo praten lett.
Vi kom i god tid, så vi leverte først fra oss buret, og en halvtime før avgang kom vi med valpen. Jeg fikk da komme inn til området med bagasjen for å dobbeltsjekke at valpen kom inn i riktig bur. Det sto fire flykasser ved siden av hverandre, så godt å ha den tryggheten.

Hele helga og hele turen hadde gått veldig bra, og føltes som en stor opptur. Helt til vi kom til Gardermoen. Flyet var fra Bodø tre kvarter forsinket, fordi rullebanen måtte brøytes, og vi måtte vente på passasjerer som satt i et annet fly på vei til Bodø, men forsinket.
Når vi ankommer Gardermoen, er det rett til bagasjen. Jeg har noe søppel i lommene, og går for å kaste det før jeg skal henvende meg ved spesialbagasjen. I øyekroken ser jeg ei flykasse som ser kjent ut, stående oppå en av de store bagasjevognene. Jeg kommer tilbake, og synes sanne meg at det er noe kjent med valpen også. Og den kjenner igjen meg!
Der står hun, helt alene, på Gardermoen. Litt frustrert virker hun, sikkert fordi hun så meg - og jeg gikk forbi og fra henne. Jeg aner ikke hvor lenge hun har stått der, det tok tid før Hans og jeg var framme (vi satt bakerst i flyet, det tok tid før dørene ble åpnet, det er langt å gå til bagasjen). Jeg ser rundt meg for å se etter noen som jobber der. Ingen. Jeg begynner å fikle med flykassa for å få snudd den, og dermed mulighet til å åpne døra. Ingen som reagerer. Jeg får ikke flyttet på kassa, og åpner lemmen på bagasjevogna. Jeg åpner døra til flykassa. Jeg tar ut valpen. Ingen reagerer. Ingen sjekker om vi er rettmessig eier. Ingen er der for å se etter valpen.
Hans er så sint at han går rett til serviceskranken for å klage. Beskjeden han får er at det ikke er ressurser til å se etter bagasje på den måten, og at all bagasje behandles likt. Det spesielle med spesialbagasje er størrelse og håndterbarhet, ikke om det er mer verdt eller skal sees bedre etter. De blir til slutt enig om å være uenig. Men burde ikke levende liv settes i særstilling? Kan de forsvare at jeg kan erstatte en stjålet X'en like lett som en stjålet bukse og toalettmappe? Dette var skuffende, og satte en trist og irriterende slutt på en fin helg.
Vi vet riktignok ikke hva mennene i Bodø hadde gjort om de hadde kommet fram med buret før vi var der. Men uansett er det en prinsippsak, og når jeg er mindre rystet skal jeg forfatte en klagemail. Jeg vil også oppfordre flest mulig til å gjøre det samme når de flyr med hund. SAS påstår de relanserer service. Vi behøver ikke å akseptere deres definisjon av hva service er. Jeg driter i gratis kaffe og te ombord, og betaler gladelig noen hundrelapper ekstra for at de sjekker hvem som henter valpen. Kofferter på rullebånd er en tillitssak, levende valper er unikt og kan overbeskyttes i slike tilfeller.

Toppen av kransekaka er problemer med drosjesjåføren hjem, som krangler om hva fastprisen er, som vil ha tillegg for at vi har bagasje, tillegg for hunden, tillegg for at bilen er stor, som ikke vil ha hunden i bilen, og som i det hele tatt satte et tydelig punktum for den ferien. Men vi kom oss hjem, alle tre rimelig glad for å finne egne senger.

Polert samvittighet ved starten av ei ny uke

Mange har en drøss med forsett og visjoner om et nytt og bedre liv 1. januar. Jeg sklir alltid ut av dette, og trenger nye starter med jevne mellomrom. Så begynnelsen av måneder og begynnelsen av uker blir alltid litt sånn "nuh, nuh skal alt bli så meget bedre!" Og får jeg en god start, har jeg i hvert fall god samvittighet om resten av uka/måneden sklir ut...

Mandag hadde vi en treningsdate med Linda og Mikkel. Som de flinke kursdeltagerne vi er, skal vi fortsette å treffes selv om kurset er over.
X'en blir overstadig lykkelig for å treffe Mikkel, så der har jeg en utfordring - sier jeg at valpen skal gå pent, skal den også gjøre det, selv om en lekekompis går rett i nærheten. Men med en gang vi kom inn i dagens utvalgte parkeringshus, og jeg fikk fylt lommene med godbiter, var valpen klar. Veldig deilig, virker som om hun skjønner at nå skal det virkelig konsentreres, nå skal jeg kreve innsats av deg, men du skal få belønning for det.
Vi begynte med kontakttrening, både for å varme opp valpene og fordi det jo er alfa og omega for enhver annen øvelse. Linda bruker klikker en del, så da er det jo en fordel at vi ikke gjør det - Linda kan klikke i vei, og X'en lar seg ikke affisere av det.

Deretter trente vi på lineføring, hvor vi gikk rundt omkring, krysset hverandre, gikk siden av og rundt hverandre, og prøvde både å være og å motvirke forstyrrelser. Jeg synes i hvert fall det gikk greit. Prøvde temposkifter, men det var vanskelig i dag. Springmarsj førte til jumpetijump fra X'en, gikk jeg sakte satte hun seg hele tiden. Hun har klart temposkifter før, men de må sikkert justeres etter hennes dagsform og -humør. Hun har noen holdt som ikke ligner grisen (hvorfor kan hun gå fint inntil meg, men må sette seg på skrå en halvmeter fra meg), men akkurat da var jeg mest opptatt av at hun faktisk holdt kontakt til tross for treningsomgivelsene. Pene sitter må jeg trene systematisk og ordentlig på alene først, trur eg.

Deretter var det fellessitt, som jeg tror blir X'ens kremøvelse. Sitte på rumpa og gjøre ingenting - det kan valpen klare! Vi ga Mikkel og X'en god avstand, for å begynne forsiktig, og det virket nesten ikke som om de husket at den andre var der. Vi kan sikkert ta de nærmere neste gang. X'en klarer også lengre økter uten belønning nå. Vi nærmer oss minuttet! Jeg står og teller inni meg, bestemmer meg for belønning når jeg kommer til for eksempel 20. Noen ganger sitter hun så bra at jeg får lyst til å øke. Klarer vi til 30? Ja. 40? 37, 38, nei, der reiste hun seg... Men man må jo bare pushe grensene hennes. Dessuten varierer jeg hvor lenge hun må sitte, for ikke å gjøre det forutsigbart.

Det heter hundetrening, men det var neimen ikke bare hundene som trente. Linda og jeg hoppet og spratt rundt som noen idioter, for å distrahere hundene og styrke sitten. Selv om vi løper fram og tilbake, bytter plass, hopper, snurrer rundt og oppfører oss eksepsjonelt merkverdig, skal de likevel bli sittende. På et tidspunkt tok jeg fart fra der jeg sto, jodla og løp rett forbi X'en. Da tror jeg hun ble nokså skeptisk til min mentale tilstand, så hun måtte komme forsiktig etter og sjekke... Søta!

Vi trente også fellesdekk - også en god øvelse for X'en. Men hun ligger noe kortere enn hun sitter, hun spretter fortere opp i sitt. Jeg belønner ikke når hun synes det er på tide, altså må hun gjøre noe feil, altså må hun finne på noe annet, og tilbyr meg en sitt. Men hun skjønner dekken etter hvert, det merker jeg, valpen er slettes ikke dum.

Det var også godt å se at selv om den ene reiste seg, så måtte ikke den andre automatisk gjøre det samme. Og selv om den ene reiste seg, betydde ikke det at den løp til den andre valpen. Mulig de lå så langt fra hverandre at det ikke var så fristende, men greit at de ikke får prøve på slike uvaner, og at både Linda og jeg var så våkne på valpene at vi fikk korrigert før de eventuelt startet friminutt.

Linda og Mikkel skal debutere på valpeshow til helga, så da måtte vi jo trene litt utstilling! Jeg lekte colliedommer, og klemte og kjente både her og der. Mikkel løp og sto fint, så dette skal gå bra! Vi får dessverre ikke vært der for å gjengjelde heiainnsatsen deres fra Ekeberghelga, men vi skal krysse fingrene for dere!

Artig for meg var at X'en "maste" om å få jobbe når hun var bundet under utstillingstreningen, eller når jeg og Linda snakket teknikker og øvelser. Hun maste ikke for å få komme til Mikkel, men for å få lov til å gjøre noe med meg. Og det varmer jo treningshjertet mitt! Da går det an å bruke passivitet som trigger - herrrlig!

Nå tror kanskje noen at jeg har blitt hektet på lydighet, og det er i og for seg sant - jeg synes det er gøy å trene med valpen. Men jeg er ikke treningsnarkoman, kan fint gå flere dager før jeg får et kick igjen.
Jeg leser andres blogger rundt om, og leste for eksempel om ting som gir trekk i lydighet klasse 1. Og for meg virker det jo som pirk. Jeg bemerket dette for Hans, som tørt kommenterer at det kan jo tenkes at lydighetsfolk synes det er rimelig mye pirk som trekker i utstillingsringen også... Så jeg er ihuga utstillingsperson, og digger pirket der - mens jeg synes det er gøy å se at valpen blir litt temmet og lydig, men kommer tvilsomt til å digge lydighetspirk. Sitt er sitt for meg, om valpen sitter på skinka gjør vel ikke noe fra eller til...

Så må jeg legge til at Mikkel og X'en fikk leke masse etter øvelsen, og deretter døgnet valpen. En realt godsliten sak sov leeenge, og ga samvittigheten min en fin gyllen glød...

Uteksaminert, nok en gang

Da var kurset over. Siden det heter familiehundkurs, må en jo tro at X'en nå er en ferdig utlært familiehund? Og siden vi var innom eliteklasselydighetselement, må vi vel tro at hun er ferdig dressert?

Stakkars valpen er ikke seks måneder enda, og hun skal få tid, masse tid.
Instruktøren snakket litt om hva vi burde gjøre framover, og det var veldig deilig at han bekreftet det jeg selv har følt og tenkt den siste tiden. Det er godt å få tilbakemelding på at man tenker riktig om seg selv, om valpen og om ekvipasjen man utgjør. Jeg har nemlig følt at jeg har lært innmari mye, og at X'en har vist gode takter - men at hun trenger tid på å spikre øvelsene. Det har vært mer introduksjon til ulike element/forstyrrelser/vanskelighetsgrader, enn innlæring av dem. Det trenger vi nå tid til. Og det mente også instruktøren. Vi tar noen måneder fri fra dressurkurs, slik at vi rekker å sikre det vi allerede har blitt presentert for, før vi eventuelt går videre. Dessuten skal jeg lære å bli mer kroppslig, slik at lek og meg'et kan være vel så interessant belønning som godbiten. Jeg vil også prøve å få i gang lekelysten på dyret, så vi har litt å spille på.
Det med kurspause forresten noe instruktøren mente gjaldt alle valpene, nettopp fordi de er valper. Vi har vært kloke og begynt tidlig med kurs, men vi må gi dyrene tid til å modnes, tid til å komme a jour med kurspensum. Det var bare en syv og et halvt år gammel pinschersak som fikk klarsignal for å gå videre, og det skulle vel bare mangle. Den er godt og vel moden i hodet, og kunne mye av det vi jobbet med.
Men som instruktøren sa: De to kursene vi har gått vil være bortkastet om vi ikke fortsetter å trene hjemme, sørger for å befeste det vi har begynt på. Så det blir utfordringen, å komme seg ut på annet enn tur, når man ikke har faste tidspunkt å forholde seg til.

Pausen fra kurs som sådann blir ikke altfor lang, til tirsdag er det teorikveld på nytt kurs. Men det er ikke lydighetstrening, en må jo ha andre interesser innenfor hundeholdet også som kan kurses...
Dette kurset går tirsdag og onsdag, så heller ikke nå blir det tirsdagstrening med Oslo og omegn dressurklubb, men vi får ta det igjen senere.
Jeg har også gjort en avtale med Linda om at vi skal møtes med ujevne mellomrom for å trene sammen. X'en og Mikkel er på cirka samme nivå, vi førere har lært de samme øvelsene, vet litt om hverandres hunder, og er åpne for hvordan den andre belønner og forsterker. Det er ikke sikkert alle vil trene på fellesdekk med oss, hvor jeg enn så lenge står to meter unna og gir en godbit hvert tyvende sekund. Det er også greit å trene litt sammen med andre, for å få forstyrrelser, andre ser lettere feil og unoter, og vi kan leke dommer for hverandre.

Vi hadde en kjempetrening i går, og det var egentlig synd at kurset var over. Etter noen kvelder hvor jeg følte at valp og fører var i ulikt solsystem, var vi nå veldig på nett (ok, jeg velger å ignorere at vi innledningsvis trengte ti minutter på å koble oss opp på samme kabel, men etter at det var gjort var alt bare perfekt!), valpen gjorde alt jeg ba om, tok villig utfordringer, tålte at jeg presset henne og var bare den kule, samarbeidsvillige valpen. Det regnet møkkpøkk, så jeg stilte i regnjakke i februar... Men snille instruktøren fant en parkeringsgarasje vi snek oss inn i. Der trente vi sitt og dekk med skjult fører, fellesdekk, fellessitt, innkalling med grande forstyrrelser. Argh, for et kick å ha en valp som bare jobbet og samarbeidet og imponerte meg! Greit nok, innkallingen er ikke av de raskeste, hun har enda ikke lært å sette seg i utgangsstilling etter å ha kommet inn, hun detter ut av fokus dann og vann for å titte på omgivelsene - men hun gjenopptar kontakt ganske fort, og belønnes heavy for det. Og det andre, det driter jeg i. For i går var det jævelig kult å trene valp! Jeg simpelthen digger valpen min for tiden!

Nok en helg med valpeshow - bare kos og hygge!

(Langt innlegg og mange bilder - sånt skjer)

Ny måned og nye sjanser i utstillingsringen. Dobbeltustilling i Ekeberghallen et "steinkast" unna, og selvfølgelig var vi påmeldt.

Lørdag starter kollektivtrafikken såpass tidlig at jeg kunne basere meg på det for å komme til hallen. Jeg gjør klar meg og dyret, spenner på meg snippsekken og begir meg ut. Veien ser hvit og snøfin ut, men jeg skjønner jo fort hvor dette bæret når X'en sklir ut i en Bambispagat med en gang vi er ute av oppkjørselen. Det ligger speilblank is over det hele, med et melisdryss av snø over. Det er omtrent polert - trolig fordi det ble brøytet kvelden før mens det slapset, så har de millimetrene som får ligge igjen blitt til is (hvorfor skal det brøytes slik? Enten får de ta alt, eller så får de la det ligge igjen så mye at det er trygt å gå!). Jeg gikk meeeget forsiktig. Med sekk på ryggen, veske og stol over den ene skuldra, og valpen lykkelig virrende rundt omkring gikk det saaakte. Dette var ikke tiden for å trene lineføring og pen gange, jeg hadde mer enn nok med meg selv. Jeg er en mester på å vrikke knær og ankler på slik is, og kjente at de var 750 laaange meter ned til busstoppen. Det er vel egentlig ikke nødvendig å skrive at den ti minutter lange turen i dag tok 35 minutter - og jeg mistet bussen... Innen jeg var nede var jeg så sint på den offentlige etat som måtte være ansvarlig, at jeg kokte. Stakkars Lena fikk melding på meldign fra meg med eder og galle, oppgulp og forbannelser. Det ble vel egentlig ikke bedre av at det kjørte forbi en brøytebil som brøytet speilblank is, uten å ha salt i bakrommet... Og jeg hadde spent meg så mye på veien at jeg nesten hadde krampe i leggene! Stakkars, stakkars meg - og dette gjorde jeg for å komme meg på utstilling...
Heldigvis hadde jeg beregnet god tid (voksne innkalt til 10 og valper til 11, så jeg kunne overleve å miste de voksne), men det ordnet seg. Så noe bra må jeg jo ha gjort en gang for skjebnens gudinne...
Det var overraskende få voksne påmeldt, så de gikk jo fort unna. Så var det over til valperingen, med seks påmeldte. X'en vant sin klasse og ble beste tispe, og kunne etter møtet med den beste hannvalpen føye enda en grønn-hvit-rosett til samlingen sin.
Koselig var det at Linda og Mikkel kom for å heie på oss! Linda er en dyktig fotograf, og fikk knipset en del blinkskudd i løpet av dagen. Her er noen:





X'en har hørt at valpeshow skal være uhøytidelig og moro, og er veldig opptatt av moro-biten...

I og utenfor ringen var det fem halvsøsken, så vi måtte jo få til et familiebilde:


Og når disse fem og et par andre valper var samlet, måtte de jo få lov til å leke litt også. Det var vel høydepunktet for X'en, som ikke synes rosetter er noe stas med mindre de kan være biteleker, og driter langt i pokaler og glass...





Etterpå var vi en gjeng som benket oss med frokost/lunsj og skravling, for å vente på gruppefinalene. Stian hadde klart å få BIR på både voksen (Ugh Ugh Hugo av Hiselfoss) og valp (Yo-Yo Bentley av Hiselfoss), så cheerleaderpompomene og -sparkene var klare! :-) Valpene fikk leke litt mer, og vi tobeinte fikk jaggu shoppet litt også. Det er så mye som er kjekt å ha, med firbeint i hus!





X'en i fri utfoldelse med diverse halvbrødre, bilder tatt av meg.

Det ble ikke noen plasseringer i gruppa, men vi gratulerer Siane med BIS 4 veteran!
Dessuten traff vi på gamle kollegaer! I gruppe 1 valp vant korthårscollien Jennie, som X'en lekte med hver dag på NKK. Og gruppe 2 ble vunnet av bullen Jodie, som også ble BIS 4, og hadde nabokontoret til X'en og meg. Gratulerer til dere begge to!

Vel hjemme igjen sov X'en omtrent til vi skulle stå opp for å dra på nytt valpeshow. Søndag morgen er intet bra tidspunkt for å kjøre kollektivt, så vi tok taxi til utstillingen! Jeg bestilte kvelden før, med beskjed om at jeg hadde med stor hund, og fem minutter før booket ankomst ringer sjåføren for å si at han er på vei. Han sier vi kan vente innendørs pga snøværet, så ringer han når han er framme. Han spør om hunden er veldig stor. Neida, sier jeg (man vil jo ikke skremme noen), som en liten golden retriever. OK, om jeg da kan bære henne ut til bilen? Nei, jeg klarer nok ikke å bære 30 kilo ut til bilen. OK, men da må jeg finne noen søppelsekker han kan legge baki bilen, ellers må bilen til rensing rett etter turen! Wow... Bilen kommer, sjåføren danderer søppelsekkene, jeg får inn valpen, og før jeg sitter i setet har jo hun begynt å karre i plastikken. Lager et rede, og når det ikke er tillatt begynner hun makuleringsjobben. Jaja, hvor mye skade hun kan få gjort i en bil etter halvannet minutts gange i snøen, liggende på ei gummimatte (med litt søppelsekkplast)... Det er kvelende varmt i bilen, X'en peser litt, jeg svetter, og spør om det er mulig å skru ned varmen. Men det er ikke sjåføren interessert i. Vel framme snurper sjåføren plasten sammen og gir til meg for å kaste. Mye mulig jeg er gnien og kravstor, men "takk" for turen, og ikke noe tips til deg, nei!

Anyway, tilbake til valpeshowet!
Ny dommer, mange nye konkurrenter, nye muligheter. Og X'en går hen og vinner klassen sin - ganske så gøy når det var tre i klassen! Da gjør det ikke så mye at Tumle - igjen - sørger for at vi må nøye oss med den grønn-hvite-rosetten. Den står så fint til de fire andre... :-)

Det er like vanskelig hver gang X'en og Tumle møtes i BIR og BIM, og bilde skal taes etterpå. Tenk å få stå så nærme, men ikke leke? Både jeg og Lena må jobbe med valpene våre da, i håp om at bildet skal ligne ok...

Mikkel og Linda tok en tur også i dag. Siden Linda er foto- og hundegal, var hun ikke vanskelig å be for å få tatt noen ordentlige bilder av X'en. De kommer snart på hjemmesiden, men hun tok også det over. Og disse av X'en og Mikkel:



Ventetiden før gruppefinalene ble døyvet med mer lek og moro - det er jo for hundene vi er der, så da må de da få sitt også:










Tilbake i hallen begynte arrangørene å gjøre klart til store ringen. Det var mye fine premier, og Lena og jeg kommenterte hva vi helst kunne tenkt oss. Lena falt veldig for noen høye glassvaser, så det var nok det som gjorde at hun og Tumle ga alt, og ble plassert som nummer to i gruppa!


Og til sist kunne vi se at Siane igjen plasserte seg som nummer fire i Best in Show veteran - gratulerer så mye!

Kort oppsummert: En super helg, med masse trivelige folk, X'en oppfører seg som alltid som en drøm gjennom dagene, to fine BIM-plasseringer som jeg er veldig fornøyd med, flere bilder til albumet, og en utmerket start på en ny måned!