Verdensvinneren 2010

Jeg grubler.

Jeg grubler på om jeg skal melde på X'en til verdensvinneren i Danmark i sommer.

Argumentene mot er at om hun følger den syklusen hun har hatt hittil, kommer hun til å være nedrøytet da. Selv om hun er dratt med på flere utstillinger nå uten å være i pels, skjønner jeg helt av meg selv at hun ikke har noe på World Dog Show å gjøre uten å være i topp pels. Nå var hun riktignok på vei ned da hun tok juniorverdensvinnertittelen sin - men det tar vi på kvoten for uforskammet hell.
Et annet argument er selvfølgelig om hun har noe der å gjøre - er hun dommerens type, er hun ferdig nok utviklet til å kunne konkurrere med 50-60-70-80 tisper i klassen?
Et tredje argument er at jeg er sterkt uenig i Dansk Kennel Klubs vurdering om at de ikke behøver å gi skriftlige kritikker på denne utstillingen, så av prinsipp ønsker jeg å boikotte den utstillingen - kritikkene og det systemet vi har på nordiske utstillinger er et verdifullt tilskudd ikke bare til hver enkelt hunds utstillingskarriere, men også til raseklubber og oppdrettere. Dansk Berner Sennenhundklubb publiserer alle kritikker på sin hjemmeside - så fantastisk lærerikt å få lese kritikkene fra WDS i ettertid, på en utstilling hvor det åpenbart vil stille en del hunder en vanligvis ikke ser, og hvor da kritikken gir en mulighet til å få en tilbakemelding om hvordan hunden var, hva var dens feil, som kartlegging i avlsarbeid. Skal vi betale 600 norske kroner (om vi betaler før første frist som er til mandag) - og ikke en gang få en skriftlig kritikk? DKK har lovet deltagerdiplom - wee...

Hva er så argumentene for å stille?
Det er jo mulig at hun ikke følger sin vanlige syklus (den baserer jeg jo på kun to løpetider, kan jeg stole på at hun er hormonelt stabilisert?), og dermed er i god nok pels til å kunne stilles.
Hvorvidt hun har noe der å gjøre erkjenner jeg at er et irrelevant spørsmål - jeg vurderte ikke det da jeg meldte henne på i 2007 (ja, jeg meldte på i 2007, utstillingen var i 2008), jeg stiller henne i så fall fordi jeg synes det er moro å stille henne, ikke på grunn av forventning om resultat. Jeg regner med at jeg skal dit uansett, reisefølge og overnatting er i hvert fall booket, og da kan hun jo like godt bli med og løpe noen runder i ringen, utgiftene til reise, bo og shopping blir uansett store - hva er vel 600 kroner fra eller til...

Jaja, jeg får gruble litt på det. Min logikk tilsier at jeg sparer på å melde henne på nå før den første fristen går ut, framfor å se an hvordan pelsen holder seg - for da er det jo dyrere å melde på! Melder jeg på nå, sparer jeg penger. Hva skal jeg bruke de pengene på, mon tro?

Store livskriser i bloggen min i dag, med andre ord!

Noen bilder fra gårsdagens tur med Sandra og shibavalpen Aiko. En ble nødvendigvis påminnet om hvordan det er å ha valp igjen, søte Aiko på fem måneder. Så selvstendig og nysgjerrig, "går dere dit, det er helt greit, for jeg vil gå hit. Roper du på Aiko? Hvem er det?" Og så plutselig var hun den oppmerksomme og kontaktsøkende valpen, som kom på alle innkallinger, som satt pent selv om hunder gikk forbi og imponerte med sin sansethet. Til det glipper igjen, og en skal bare, for en er valp... :D
Og X'en var selvfølgelig voksen, dannet og veloppdragen hele turen ;) Hun var lenge veldig opptatt av godbitveska som dingla på hofta til Sandra, hun er jo ikke sporhund for ingenting. Men så husket hun hvem som er registrert som eier på stamtavla... Vi har blitt enig, X'en og jeg, om at når vi går tur skal vi bare gå forbi mennesker, og ikke hilse på de, og egentlig gjør hun det helt fint når vi er på tur, hun har til og med forstått at det kan være lurt å skjene inn til kanten og ikke gå midt i veien.
Men Aiko har jo ikke lært det helt enda, så hun ble kalt inn hver gang vi møtte mennesker - og i går var det brått veldig mange som skulle gå tur rundt Sognsvann... Så når Sandra kalte inn Aiko, mente X'en at hun måtte komme til meg. Hehe, hun er jo litt søt, og det er vel starten på en god sladring? Jaja, jeg hadde lomma full av godbiter selv, så da benyttet vi turen til å repetere innkalling - og å passere hunder uten å måtte hilse. Den er nemlig litt vanskeligere. Hun er finfin på utstilling, for der er det for mange hunder til at hun kan komme over dem alle - men møter vi en og en på tur kan det bare være en grunn til at de er der, og det er for å leke med henne. Jeg må si jeg var fornøyd med dyret mitt da hun ble sittende rolig selv om en hund i flexiline (selvfølgelig... det er alltid en idiot i minst en av endene av flexilina... Bare for å generalisere og kategorisere pittelitt...) fikk lov av eier til å komme helt oppi henne.

Bilder ja, kvaliteten er litt dårlig, det er mørkt ute, men en må ha bilder i bloggen av og til, og forsøke på poseringsbilder:

Ikke Møtt

I dag har X'en gjort noe nytt. Hun har fått avkrysset i ruta for Ikke Møtt... For første gang. Hittil har vi møtt opp på det vi har meldt oss på til - verken vær, dårlig pels, snufsen eier, dårlig kollektivforbindelse eller elendige kjørebeskrivelser har klart å stoppe oss hittil. Men i dag kastet jeg inn håndkleet. Vi skulle startet lydighetssesongen, men jeg skjønte tidligere i uka at det neppe ble mulig å gjennomføre. En ting er å løpe to runder i ringen med sammenbitte tenner - det er noe helt annet å gå et helt program. Når jeg går lydighet går jeg på en bestemt måte, og den måten gjør veldig vondt, fant jeg ut etter å ha testet litt. Vi er ikke mer stabile og har såpass dårlig konkurranserutine at det er ingen hensikt i å forsøke - jeg ville ikke fått gitt X'en de signalene hun er vant til å lese. Stevnet ville neppe blitt annet enn frustrerende, og ikke bidratt til noe positivt for oss.
Fallet i trappa om torsdag gjorde meg hundre prosent sikker på at vi blir hjemme i dag - det kommer nye stevner. Hadde det vært en utstilling, kunne jeg fått noen andre til å stille henne. Men i lydighetsringen bør det vel helst være meg som går med henne, ja...
Etter hva jeg har hørt, var det flere bernere i aksjon i dag - morsomt! For noen gikk det jo også kjempebra, gratulerer så mye! Vi sees ved neste korsvei, vi må jo vise hvor flinke bernere kan være! Jeg skal bare gro litt i stussen først...

Vi har altså vært hjemme, og hatt en forrykende spennende søndag! Avising av fryseboks og rengjøring av det samt kjøleskap sto på planen. Juhu... Dagen har ellers gått i husarbeid, slækking og surfing. Jeg kom over bloggen til Formo-gjengen, og ble så fristet av deres siste innlegg at jeg måtte hive meg over bakebollen:

De smakte veldig godt. Resten gikk i den nyvaskede fryseboksen, så har jeg neste gang vi skal på utstilling - enten for trøstespising eller feiring, godt med anvendelig mat! :D
For et par dager siden begynte jeg å titte i nettbutikkene som Pia Nelly linker til i sin blogg - skumle saker... I ren oppgitthet over prospektlesing og kjedsommelighet av å surfe etter aktuelle visninger på finn.no tittet jeg heller på interiør - kanskje kunne det motivere meg til å finne en bolig å dytte alt det fine interiøret i??? Det har blitt flere timer de siste dagene, hvor jeg har klikket og klikket, siklet og dagdrømt, og sirlig kopiert linker til et tekstdokument som heter ønskeliste... ;)

Jeg nevnte forresten i gårsdagens blogg at X'en fikk kose seg med en feit og fin grisehale - den kom kjapt ut igjen, i natt... Vi våknet av stanken. Rare dyret, hun har satt seg ned midt på ei fillerye, også har hun på en eller annen måte (med munnen? Med potene?) pakket inn bæsjen, brettet teppet fra to sider så det blir en bylt ferdig til å bæres ut på badet, og bæsjen synes ikke. Det har hun gjort andre ganger hun har fått diaré også, lurer litt på hvorfor hun gjør det. Hun har i voksen alder ALDRI satt seg ned på gulvet for å gjøre fra seg, hun setter seg konsekvent på en av filleryene, så det er lettere å få det bort.
Hehe, nå høres det ut som om hun stadig vekk gjør fra seg inne, jeg får vel understreke at hun er stueren :D Men det hender magen reagerer om hun får i seg noe uhumskheter utendørs, og her vi bor nå er det så mye mat og søppel som kastes i vårt nærområde. Jeg gleder meg til å flytte bort fra det... I hvert fall, X'en er ikke noe flink til å vekke oss og fortelle hva hun må på natta. Hun gjør sitt, pakker det inn og legger seg et annet sted hun, søte.

Araberaerobic

Rike Hollywoodfruer har gjerne personlig assistent (PA) som hjelper og motiverer dem med treningen sin, så de blir i fin fasong og kondisjon. Men en PA koster dyre penger, så det er ikke noe hvermansen har råd til.
Derimot finnes det en ordning på de fleste treningssenter at en kan få gratis prøvetime.

X'en skulle nok hatt en PA, hun er mye mer i aktivitet på tur når vi er sammen med andre hunder, enn når det er bare oss to. Men akkurat nå har ikke eieren hennes planlagt å kjøpe hund numer to, derfor må vi jo finne på noe annet lurt. Så derfor har vi sneket til oss en prøvetime med Oslo Araberaerobic AS!

Vi ble lokket ut i Gjerdrumskogene, til et drømmetursted, hvor det erfaringsmessig var lite folk og fint å slippe hundene. Og det viste seg å stemme - vi var ute og gikk mellom to og en halv og tre timer, og vi møtte bare to andre med hund og et par biler - enda det var det nydelige turområdet! Det var fint og måket så jeg kunne subbe avgårde med rumpa mi, men med masse løssnø og skog langs sidene av veien som hundene baset i.

X'en har altså hatt playdate med tre salukier i dag - valpen Kajsa, og de voksne herrene Tipo og Qui. De tre er noe kjappere enn det X'en er, og hun måtte virkelig bruke alle knep hun har ervervet gjennom livet for å holde følge - innersvinger, løpe i møte, vente til de kommer tilbake, utfintinger... Det kom noen frustrasjonsboff av og til, og på slutten slengte ho rumpa i veien for Kajsa så Kajsa stupte ut i grøfta - men hun løp roligere etterpå, da... Rugby-X'en...

Men det var en super tur! Hundene så fornøyd, og vi tre damene skravlet oss langt avgårde - jeg som hadde tenkt at vi skulle ha en kort tur og la hundene aktivisere seg selv rundt oss... Men i godt lag går tiden og kilometrene fort, så får en heller svelge unna mer smertestillende når en kommer hjem.
For vel hjemme ble det piller, kakao og pledd i sofaen, jammen duppet jeg av en time også. Deilig, det. Godt å ha en litt sløv lørdag av og til, i hvert fall når en kan ha god samvittighet for hunden. Hun har sovet store deler av dagen - ligger på rygg brettet ut og snooorker. Jeg forsøker å få tatt bilde av henne i den stillingen, men da tipper hun over på den ene sida og gløtter på meg... Da jeg fant fram en diger grisehale til henne gikk øynene i kryss, så jeg tror både sjelen og magen til X'en er fornøyd i dag!











Flere bilder finner dere her.

2010

Det er vanskelig, det, å skrive 2010. Brev på jobben dateres XX.01.2009 - eller så skriver jeg på automatikk vane, men kommer på at det er nytt år, så det blir XX.01.20010. Et totall, to kjappe nuller - det er vanskelig å komme ut av den rytmen. Men, det er ingen tvil, vi er i 2010, og en må vel kunne si at en er godt i gang med det meste som hører året til.

Tirsdag var jeg tilbake på hytta til Osloavdelinga - først et styremøte med massiv saksliste, vi håper å få til et spennende år med ulike aktiviteter som kan treffe flest muligs interesser og nysgjerrighet. Så var det lydighetstrening, det er et nytt tiltak av året, hvor vi hver tredje tirsdag vil trene lydighet - både basis hverdagsdressur og konkurranserettet lydighet. Veiledere, for ikke å skryte på seg en instruktørutdannelse, blir fire av oss mest LP-engasjerte i avdelingen.
Treningen var ikke så himmelfallent spennende for oss - det er lenge siden vi har trent, jeg var sliten og verket i kroppen. Det å gå i løs snø gjør vondt i halebeinet, så jeg fokuserte mest på kontakt og kontakt over tiiiid til tross for forstyrrelser. Det å sitte i ro i utgangsstilling mens andre får gjøre morsomme ting er jo oppskrytt, synes X'en, så hun trenger å lære å kjede seg litt - rettere sagt, få henne til å bygge forventning framfor rastløshet.

Det ble forresten litt dramatikk før vi kom oss til hytta. Jeg var sistemann som gikk fra kontoret, X'en og jeg tar heisen fra femte etasje til underetasjen, jeg løfter opp veska og holder foran kortleseren for å komme inn i garasjen. Ingenting skjer, jeg prøver et par ganger til, før det demrer for meg at jeg har lagt nøkkelkortet på pulten! Vi skynder oss opp, men det er selvfølgelig ingen der. Jeg ringer på på samtlige firmaer i håp om at noen andre i etasjen jobber overtid (klokka er kvart på seks), men nope. Mobiltelefonen min er som kjent sendt til reparasjon, så jeg kan ikke ringe sjefen heller, som bor i nærheten. What to do? Skal jeg gå til jobben til Hans og få låne telefon der? Det er vel en halvtime i gå, og jeg vet ikke om han er der enda. Skal jeg gå mot t-banen? Skal jeg i så fall forsøke å komme meg til hytta med kollektivt, eller skal jeg dra rett hjem?
Vi tasser inn i heisen igjen, tar den til første etasje, og i foajeen møter vi en som jobber i vår etasje - på vei inn! Sånn flaks! Da ordet det seg jo, men jeg følte meg rimelig lost der en stund. En må ha mobil, en kan ikke leve uten...

Jaja, enkel dramatikk i hverdagen.

Resten av uka har egentlig bare gått med til jobb, litt overtid, fine turer i snøen med X'en - hvor jeg går på brøytede veier og hun svømmer i løssnø og hopper i brøytekanter. Tenk å være så entusiastisk for snø!
I går falt jeg forresten i trappa her - på det fjerde siste trinnet sklei jeg, mistet bakkekontakt, og falt langflat i trappa. Kantene på trappetrinnene hogg inn i halebeinet, et stykke lenger opp på ryggen, og i bakhodet. Det var altså så vondt at jeg ikke en gang klarte å vræle høyt eller banne inderlig - jeg lå bare helt rolig og tårene sprutet av seg selv. Jeg ligger der ikke enda, så jeg kom meg åpenbart opp igjen, men det var faktisk mer vondt enn da jeg falt og brakk halebeinet for to og en halv uke siden. Og et nytt fall var vel ikke det jeg trengte nå, jeg er rimelig mørbanka og stivbeint i dag. Men det gjør bare vondt når jeg står, sitter, ligger og går... X'en har fått turene sine både i går og i dag, men jeg går saaaakte, samt at jeg går anspent og stivt redd for å skli eller spole - for det gjør vondt, det! I morgen tror jeg vi skal finne på noe lurt som gjør at hunden får aktivisert seg med minst mulig belastning for meg. Jeg må restituere meg før en ny arbeidsuke.

Vi har ikke vært på en eneste visning denne uka, men nå skal jeg sette meg med finn.no og se om det er noe lovende å beskue i helga...

Trekkbilder

Jeg fant noen bilder fra i høst som jeg aldri fikk blogget, om jeg ikke husker feil - X'en trakk kjerra til Osloavdelingen flere ganger i høst, og koste seg med det.

Mitt andre hjem

Det føles nesten som om Letohallen er mitt annet hjem - tidvis er jeg der rimelig ofte! Denne helga ble igjen tilbragt der, og "som vanlig" hadde berner fått ring helt innerst. Skulle jo bare latt bur og stol få stå der fra romjulsutstillingen, eller fra da jeg var der i november! :D

Lørdag var det bare 39 bernere påmeldt, men det var selvfølgelig en stor åpen klasse tispe for det - ti mener jeg å huske at det var i katalogen. Artig klasse å være i...
Jeg var litt spent på hvordan det ville bli å løpe, men jeg hadde i hvert fall tatt rikelig med smertestillende, i håp om å numme halebeinet. Og da dommer etter å ha fått inn alle i klassen konkluderte med at det var så mange at han ikke ville se de løpe samlet, var det i og for seg helt greit for meg og rumpa ;) Da ble det bare en trekant og fram-og-tilbake under den individuelle bedømmelsen.
X'en fikk sin røde, og det gjorde mange andre i klassen også. Vi sto med oppstilte hunder, og jeg bet tennene sammen klar for å løpe det jeg kunne med dyret. Men dommer ville flytte på oss først, og vi ble satt bak to andre. Deretter fikk de tispene som sto bak oss tre løpe. Og dett var dett - dommer hadde bestemt seg, og vi ble nummer tre uten å løpe for det. Rumpa takker så mye! Et lite sekund trodde jeg kanskje vi også hadde fått CK, siden han plasserte oss tre så tidlig og uten å se bevegelser, men det ble det bare til de to første. Jaja, det er jo bra å bli nummer tre i en så stor klasse!

Jeg rakk akkurat å se rasen ferdig, før jeg måtte stikke for å rekke en visning i Oslo. Den kunne vi jo i grunnen ha spart oss; den lignet ikke på annonsen og prospektet overhode, og var presentert som noe helt annet enn det den var. Verken megler eller selger dukket opp, så vi ble vist rundt av broren til han som leide boligen - og han visste jo ikke så mye, stakkars. Jeg klandrer ikke ham, jeg bare skjønner ikke hvorfor selger oppfører seg som om han tvinges til å selge, det har vært råvanskelig å få til en visning. Det er ikke min skyld at boligen ligger til salgs på finn.no, jeg beklager at jeg oppfatter det som at jeg kan be om visning og eventuelt legge inn et bud!

Argh altså, jeg blir så provosert og irritert over at folk sløser med min tid på den måten. Vi har vært på mange visninger i søken etter vårt nye hjem, og vi blir mer og mer bevisst på hva vi vil ha - heldigvis, vi har vært steder hvor vi etter to minutter kan gi hverandre et blikk som viser at vi er helt enig om at dette er en nope-niks-never, og det er desto godt å komme ut fra en visning og være skjønt enig om at jupp, this is it! Det er mange rare salgsteknikker, det er sikkert og visst. Vi blir plassert i bås i det øyeblikk vi tråkker over dørterskelen, og megler/selger begynner å legge ut om nærheten til SFO, barnehage, barneskole, lekeplasser, idrettslag, hvor mye barn det er i nabolaget - det er faen tute ikke salgstriks for dette paret! Bare fordi vi er i en viss alder kan det hende vi vil bo rolig til, eller? Vi var et sted som hadde lekeplass flukt i flukt med hagen, og det er skikkelig ikke interessant. Jeg blir jo provosert av slik ensidig kategorisering også, jeg... Og megler risikerer å tråkke i salaten med begge hovene - hva om vi har slitt med å bli gravide? Hva om jeg nettopp har spontanabortert? Hva om det viste seg at Hans er steril? Er det for mye forlangt at meglere kan forsøke å vise såpass mye fintfølelse og pedagogikk at de ikke risikerer å såre eller irritere potensielle kjøpere? Vi leter etter en bolig med tre soverom, og da skal det være et soverom til meg og Hans, det skal være et som blir kontor, og det tredje skal vi ha valpekassa i - hah!

OK, en liten frustrasjonsutblåsning der - jeg vet at par i slutten av tyveårene ofte etablerer seg og får barn. Men samtidig er det å få barn både et personlig valg og noe meget privat - kanskje meglerne skulle tatt det innover seg, og ikke med en gang kommet med en salgstale beregnet på en bestemt sjanger? Hva med å være litt mer mainstream?
Og hvorfor hører en aldri om nærheten til gamlehjem??? Skal vi ikke bo der lenge, da! :D

Anyway, søndag var det ny utstilling, og siden NBSK var arrangør var det tid for dugnad. Jeg møtte opp litt før åtte for å sitte i sekretariatet - ta imot betaling fra de som ikke har fått startnummer, svare på spørsmål, forberede premielistene til gruppefinalene, ta imot meldinger om biler med lysene på, og ellers være en informasjons- og serviceinstans. Og egentlig passer det meg godt - jeg har en godt innarbeidet telefonstemme etter jobber hvor en skal være høflig selv om en får skyllebøtter av kjeft over seg i telefonen, jeg liker å hjelpe og veilede, jeg tør påstå at jeg KAN en del utstilling og kan svare på hva BIM valp betyr og forklare at ting er lov i henhold til utstillingsreglene. Så jeg satt i luka og hjalp de utstillerne som trengte det - men jeg ble vel litt lei av å svare på når gruppefinalene begynner etter å ha fått spørsmålet 23 ganger :) Og jeg synes det er dypt urettferdig at JEG skal få kjeft for at en dommer er syk - har jeg forgiftet ham, liksom? Men, jeg tør påstå at jeg beholder roen og svarer høflig, jeg er flink pike og passer til slike jobber.

X'en var selvfølgelig påmeldt, så jeg var bortom ringen for å løpe et par runder med henne. Det hadde kommet rapporter til luka mi om en dommer som var særdeles streng og virkelig brukte skalaen - etter hva jeg forstår har halvparten av de nærmere 70 påmeldte fått blått, gult eller null. Og vi er jo ikke vant til det i bernerringen, hehehe.
Dagens dommer ville gjerne se oss løpe, så vi fikk ta to runder i samlet gruppe. Og da kjente jeg at smertestillende ikke fungerte, det gjorde VONDT å løpe, jeg kjente tårene i øyekroken. Noen har foreslått at jeg skulle tatt det litt roligere nå, og fått andre til å stille henne. Men når jeg hører andre fortelle at de brakk halebeinet i 1982 og kjenner det enda, tenker jeg at jeg får bare presse meg gjennom det, og håpe at det blir noe bedre på sikt. Jeg tar litt hensyn i hverdagen, men å løpe et par runder annenhver helg kan neppe skade?
Dommer hadde masse godt å si om X'en - likte hennes størrelse, type og hode. Men det ble en blå, jeg kan ikke huske at vi noen gang har fått en kritikk med så mye feil og negativt, faktisk! Dog hadde jeg litt sansen for dommer - hun delte ut sløyfe og kritikk selv (vanligvis er det ringsekretær som deler ut det), sa noen positive ting om hunden, og forklarte deretter premieringen. Det synes jeg er bra, da skjønner en med en gang hvorfor og slipper å tolke kritikken. Dommer sa også at hun hadde et håp om at alder og utvikling kunne rette på det hun trakk for, så vi behøver ikke å avskrive dommeren om hun skulle komme tilbake til Norge om et par år.

Så løp jeg tilbake til luka mi for å gjøre ferdig listene som skal brukes i gruppefinalene (i fall noen tror jeg ble snurt og stakk fra ringen dypt vonbroten over den blå - vi var da i godt selskap!).
Halv fire fikk jeg sneket meg fra hallen, og hadde ikke veldig dårlig samvittighet for å dra fra for eksempel frender i avdeling Oslo som skulle rydde og klargjøre hallen etter utstilling. Jeg hadde jobbet i sekretariatet i over syv timer, og måtte - igjen! - skynde meg til Oslo for å rekke enda en visning. Det var skikkelig ekkelt å kjøre - frontruta frøs igjen av tåke og fukt i lufta, så jeg holdt et lavt tempo. Men vi kom oss på visning. Det blir nok ikke noe bud der heller, men om ikke annet blir vi bedre kjent i Oslo...

My Dog, Your Dog, Everybody's Dog

2010 rakk ikke å bli veldig gammelt, før det var i gang med ny sesong! Og siden det bare er 52 helger i året, tok vi torsdag og fredag til hjelp for å få med oss mest mulig i år - kan det bli for mye hund? Nei, kan jeg ikke tenke meg...
Målet var My Dog i Göteborg, to internasjonale utstillinger, to dager, to sjanser. Heldigvis ble gruppe 8 bedømt på samme dag som gruppe 2, så jeg fikk lurt med meg Anette og Norma på ny jentetur. Forhåpentligvis med bedre resultat enn sist, da vi dro til Stavanger og Norma endte på akutten med brukket klo!

Bortsett fra trafikkaos uten sidestykke for å komme seg fra jobben til Bygdøy for å hente Anette, gikk turen smertefritt. Jeg hadde for sikkerhets skyld lånt min søsters GPS (første gang jeg har gått til slike drastiske tiltak), siden resepsjonen til campingplassen stengte lenge før vi forlot Oslo. Men det var lett å finne fram, nada problemo. En fin og koselig hytte, sånn bortsett fra at sluket var gått tett (frøset?) og vi klarte å oversvømme badet... Heldigvis fant vi fellessanitæranlegget, så vi fikk gjort vårt uten å vasse i æsjevannet som kom opp av dusjsluket... Etter å ha luftet og fôret hunder, tutlet vi til en McDonalds som lå rett bortenfor for å innta en bedre middag, og skaffe vann på bensinstasjonen til hundene.




Fnise, for ikke å få mat i de utstillingsstelte ørene sine, måtte Norma få hårstrikk!

Det var en kald fornøyelse å bruke dusjen neste morgen - det trakk fra utgangsdøra, gulvflisene var iskalde, det var trangt, og dusjen sprutet ned området hvor jeg la fra meg klærne.... Men en blir veldig effektiv i en slik dusj, i det minste...
Vi kom oss fra campingplassen litt senere enn planlagt, og i hodene våre var det lørdag - vi skulle jo på utstilling! Men det viste seg å være torsdag, og folk skulle på jobb... Heldigvis gikk det verste rushet i motsatt retning, og vi var ved parkeringshuset litt over halv ni. Vi kjørte rundt og rundt i flere etasjer uten å finne ledig plass. I det tredje p-huset fant vi heldigvis en plass. Jeg var usikker på om det var lov til å stå der, men en annen bil ble parkert der, så jeg tok sjansen. Så i parkometerkø - lang parkometerkø. Vel framme viser det seg at drittboksen ikke vil akseptere mine kort! Verken VISA eller Master gjenkjennes, og vi har selvfølgelig ikke svensk cash på oss. Klokka er godt over ni, jeg er litt mer stresset enn fornøyelig er, og Anette og jeg blir enig om å gi faen - vi lar bilen stå, så får vi heller dele parkeringsbota.

Vi står parkert så langt fra hallen at det er ikke snakk om å gå flere turer, så vi lesser på oss sekker, bur, stoler, bagger, bikkjer og alt annet tull, og stabber oss avgårde.
Utenfor messehallen er det dårlig skiltet, men vi finner til slutt en inngang. Og innenfor inngangen er det en laaaang kø. Vi begynner å stå i den, til en dame sier litt strengt at hunder faktisk skal inn en annen inngang. Okey... Sorry... Så vi tutler tilbake, det viser seg at det er en inngang vi gikk forbi tidligere, som så ut som et varemottak. Jaja, papirer sjekkes og vi er endelig på utstilling! Klokka er halv ti, phuh. Det er da det er godt å ha åpen klasse tispe, det er nødt til å være en del hunder foran deg.

Det er en sterk norsk delegasjon på denne utstillingen - 11 norske bernere av 62 og 58 bernere.

Søndag før utstillingen falt jeg stygt og slo halebeinet, og jeg følte meg ikke hundre prosent i kroppen. Åpen klasse tispe kalles inn, vi løper tre-fire runder samlet, og det gjør altså så vondt i bakparten min at jeg får tårer i øynene, smertene bare stråler utover, så jævlig vondt kan jeg ikke huske å ha hatt før! Jeg klarer ikke å løpe som jeg skal med X'en. Heldigvis går hundene alfabetisk i Sverige, så det er en stund til hun skal bedømmes individuelt. Jeg fyker ut av ringen og dytter innpå tre paracet i håp om at de skal kicke inn i tide.
Dommer har sendt ut hannhunder med trekk for å ha for mye og for tungt hode, så jeg har dumpinglave forventninger - jeg vet jo at X'en har et hode som dommere enten elsker eller hater, det er ikke et mainstream hode. Derfor gidder jeg ikke be noen andre om å handle henne for å ta imot den blå for meg, jeg får klare det selv, vond rumpe til tross.
Tablettene har døvet ned noe av smertene, så jeg får i hvert fall løpt greit med henne i ringen. Og vi får rødt! Det stoppet der, og det er helt greit, da slapp jeg å presse meg mer. Vi får trekk i kritikken for bevegelsene, og det er jo ikke rart når hun ikke får tempo av meg til å strekke ut steget og få flyt i bevegelsene.


BIR og BIM torsdag, Doremi's Dubble Nougat og Odysseus.

Det er også to grossere påmeldt, som jeg får studert og fotografert, alltid artig å se.




Frecajo's Allegro.

I Anettes ring går ting roligere, så jeg rekker fint å få sett Norma i ringen. Også de får en førstepremie uten noe mer, i en stor åpen klasse.







I mellomtiden har vi skaffet oss svensk cash, i en morsom minibank som var mobil - den var i en bil! Mon tro hvor mye penger det var i den bilen da utstillingen begynte, det var konstant lang kø av blakke mennesker der.
I motsetning til i Finland, synes jeg det er mer å titte på i stands her, og pengene flyr lettere. Jeg forsøker å moderere meg, men de hadde jo ting jeg faktisk trengte, til en billig penge. Det var også en stand med småplukk av godbiter til hektopris, og godbitene var ekte kjøtt - tørket hjerte, lunge, kjøtt, nyrer, også videre. Det ble et halvt kilo med godbiter, og en del snacks som grisehaler, ører og slikt... Forbruksvare...

Flere andre norske jeg snakket med hadde opplevd det samme som oss - parkeringsautomaten ville ikke ta kortene deres. De hadde også forsøkt med ulike stasjonkort, uten hell. Det er rett og slett for dårlig - Göteborg får vel turister, de også? Anette og jeg gjettet på hvor stor bota som ventet oss ville være, så overraskelsen var rimelig stor da vi kom til tom frontrute! Jeg lette og lette, sjekket om den var falt ned foran bilen, men ingen bot! Jeg NEKTER å tro at vi har stått i nesten åtte timer i et parkeringshus midt i sentrum uten at parkeringsvakter har vært innom. Kan de ha vært slepphendte med nordmenn? Da vi forlot p-huset sto det en parkeringsvakt og skrev ut bot til en bil som hadde parkert langs gata, så vi regnet med at vedkommende var på vei inn i p-huset og at vi ikke ville rekke å løpe tilbake med kontanter.

Sløving på hytta, en blir sliten av en slik utstillingsdag. Vi kom oss dog etter hvert avgårde tilbake til sentrum, og fant en kinarestaurant med litt smakløs mat, men det fylte magen. Og tilbake på hytta hadde vi jo snop ;)






Sliten Norma

På grunn av badet, fikk vi både rabatt på hytta og slapp å vaske etter oss, så fredag morgen var det bare å pakke bilen og komme seg avgårde fortest mulig. Og nå greide vi å være tidlig ute, så vi fikk parkert rett inntil messehallen - parkeringshus med gangbro rett inn til ringene, deilig! Og klok av skade hadde vi sikret oss svenske mynter i haugevis, vi tok ikke sjansen på bot-flaks to dager på rad! Og enda viktigere - jeg hadde helt i meg smertestillende både på kvelden og morgenen, og tok en ny dose da dommer begynte på tispene. Så nå gikk løpingen så meget bedre!
X'en fikk igjen rødt, og av 14 påmeldte i åpen klasse ble hun nummer fire - ikke verst! Og det var norsk dominans, da de fire første i klassen kom fra Norge! Det sluttet med at beste hannhund med CACIB og BIM ble Yo-Yo Bentley av Hiselfoss (X'ens halvbror), beste tispe med CACIB og BIR ble Kordes Brilliant av LeeArmand, og tispecertet gikk også til LeeArmand. Populære i Sverige da, eller??? :D


BIR og BIM fredag.


Familien Hansen er fornøyd med Bentley.


William til Stian og Catrine, en rolig fyr som allerede er godt sosialisert på utstilling.


Aïda og Sølvi, også de ganske avslappet på utstilling.


Så glad blir "matte" for cert og championat, godt å se at en husker hunden oppi resultatene også. Fredagens certvinnende hannhund - Eklövens Casper o'Connor.

I Anettes ring var det både dommerelev og -aspirant, så det tok tid der. Så flaks, da fikk jeg med meg Norma begge dagene. Og på fredag klinte de til med en fjerdeplass i klassen med CK!

De siste svenske kronene ble brukt opp, før vi pakket bilen proppfull og fikk akkurat igjen bakdøra...
På vei hjem skulle jeg tanke bensin, og først ville ikke automaten kjenne igjen kortet mitt. Nei vel, jeg flyttet bilen til en pumpe hvor jeg kan betale i kassa. Det er kaldt og jævlig, jeg er trøtt og sliten - legg sammen 2 og 2, og få en litt kort lunte på Stine. For på denne pumpa står det at de på grunn av mange "pump and run"-tilfeller må ha ID i kassa før de åpner pumpa. Så jeg stotrer stiv av frost og øm i rumpa inn med førerkortet mitt, før jeg må ut igjen - på glatt asfalt - og tanke opp. Inn igjen for å betale, og vil kortautomaten godta VISA-kortet mitt? Nei. Jeg prøver mastercardet, men ikke det heller. Det er for dumt, hva slags kort må en egentlig bruke i Sverige da? Enden på visa (!) er at jeg må gå til veikroa vegg-i-vegg og få ut 700 kroner i kontanter, tilbake til bensinstasjonen for å betale for meg, også kom en ansatt fra kroa for å få en kvittering på pengene fra stasjonen.

Jada, men det er jo slike ting som en etterpå ler av og som gjør at utstillingen skiller seg ut i mengden... Men der og da var jeg ikke veldig klar for slikt tull, og jeg ble i hvert fall sur da kassadama på stasjonen antydet at jeg forsøkte å tanke med tom konto. Jeg drar da vel ikke på utstilling uten pæng???

Mandag fikk jeg forresten konstatert brukket halebein av legen min, så kanskje ikke rart at rumpa verket? Verker gjør den for så vidt enda, men nå har jeg fått sterkere dop enn paracet - me likes!

Anette fikk forresten overlevert julekalendergaven hun vant. Jeg glemte å ta bilde av den, selv om jeg lovte det her tidligere, men det var altså denne:

Jula 2009

Det ble en underlig jul - jeg ble grasat forsinket med forberedelsene, fikk aldri pyntet, fikk bare bakt et par slag, en liten del av meg føler at det ikke har vært jul enda. En del rutiner og tradisjoner manglet, tiden strakk simpelthen ikke til. I år skal jeg begynne tidligere, og kose meg, framfor å stresse på slutten.
Men, 24. desember kommer uansett hvor mye en har gjort, og da er det bare å senke skuldrene og slappe av. Når jula først kom, var den i hvert fall tradisjonsrik og vellykket.

Lille julaften forlot vi Oslo, fikk unna de siste julegavene, og dro til pappa for å pynte juletreet og ellers legge siste hånd på Skogheim. Vi måtte ommøblere litt for å få til en TV-krok for hele familien, men til slutt kunne pappa, Tonje søster, Joakim nevø, Hans samboer og jeg få sett Grevinnen og hovmesteren. Tradisjonell lille julaftenmiddag ble det også! Grøt ble kokt og satt på peisen til julenissen, han er sikkert sulten av alt arbeidet som gjøres på natta. Joakim skrev brev til ham.
Tidlig opp neste morgen for å kose seg med TV-programmene - jeg må ha Snekker Andersen, Reisen til Julestjernen, Tre nøtter til Askepott og Disneykavalkade. Tenke seg, her er det familiehøytid på terskelen, og en mer mest opptatt av å være TV-slave!!! Jaja, vi fem nøt en lang og deilig tradisjonsfrokost mens vi koste oss med tittekassa. Masse deilig pålegg, nystekte rundstykker, kakao med pisket krem, mmm...
Innimellom, når de mer kjedelige tegnefilmene og barnefilmene sendes, er det tid for å inspisere peisen - har nissen vært her i år også? Og jaggu har han det! Sekken er full av gaver og strømpene spekket med godteri. Og på peisen ligger brev fra julenissen til Joakim.
Mens pinnekjøttet står til damping og sprer juleduften rundt i huset, kler Hans og jeg på oss og går en fin tur med X'en og Even. Vi går oppover Lenaåsen, knapt et fotspor å se, og hundene boltrer seg i 30 cm urørt snø.



Julekvelden tilbringes hos svigerfar og kone, samt Hans' søster, mann og tre barn. De spiser ribbe, jeg feirer jul og har med pinnekjøtt. Noen tradisjoner er for hellige til å tøyses med! Og det er da andre rundt bordet som også smaker på pinnekjøttet.
En må ha vært snill i 2009, for det ble mange fine gaver! Gavekort og penger, kommer helt klart til nytte når vi i 2010 skal flytte igjen. Klær, hundebøker, kjøkkenutstyr som trengte å byttes ut, og mye annet bra. En favoritt er selvfølgelig dette skiltet:



Resten av jula gikk med til slækking, fine turer i skogen med hundene, bålkos, besøke familie, roe ned og lade opp batteriene. Mandag og tirsdag jobbet jeg, men med hjemmekontor - så jeg satt i pysjen i sofaen hos pappa, med laptop'en i fanget og julekaker rett ved min side. Dessuten var det kortere arbeidsdager da. En kan leve med det...





Tirsdag ble det også en tur til veterinæren, Even hadde fått et sår rett ved det ene øyet, som vokste fort, væsket og var ekkelt - det var bare en tynn øyekant som skilte såret fra selve øyet.
Etter veterinærbesøket måtte jeg tilbake til Oslo for å forberede X'ens pels til romjulsutstillingen, men da jeg kom tilbake til pappa over nyttår så jeg stor forbedring på såret. Det er mindre og tørrere, helt tydelig at antibiotikaen har fungert kjapt og godt på øyet.

Romjulsutstillingen ja, det ble ingen höjdare for oss - flat rød, men det er godt å se at hunden har mer pels enn da hun ble stilt i Finland. Det kommer tilbake, smått om senn... Brått tar det mer enn tyve minutter å føhne henne helt tørt - deilig, tross alt! Dommer ønsket henne mer feminin, og det så jeg han hadde kommentert på andre også, så da hadde han en type han gikk etter, og det var ikke oss denne gangen. Dommeren var ukjent, men google avslørte at han var oppdretter av napolitansk mastiff - så jeg hadde ved påmelding et lite håp om at han likte de med lite pels og tunge hoder :D :D :D *fnise*

Nyttårsaften ble tilbragt nøyaktig slik jeg ønsket - X'en og jeg var alene i leiligheten, koste oss med masse god mat, julekaker, snop og julebrus. Jeg fikk lest en bok, jeg jobbet med hjemmesiden min, jeg chattet med andre hundefolk som var hjemme med skuddredde hunder, og jeg sløvet i sofaen. Jula blir litt intens sosialt, noen ganger er det godt å være alene og i fred. Hans var invitert på fest, ellers skulle han fått lov til å være der, han også... Så usosial behøver jeg ikke være!
Ved midnatt gikk jeg ut på terrassen for å se fyrverkeriet. Prøvde også å ta noen bilder, men orket ikke fikle med innstillingene, ble så kald på hendene. Så jeg bare sto og skuet. X'en ble med ut, skikkelig ikke affisert av bråket og lysene. Hun satt bare og tagg godbiter, tilbød utgangsstilling, eller la seg ned i snøen bak meg. Deilig å ha en skuddfast hund, det er trist å lese om redde hunder.

I løpet av helga var det tilbake til Østfold for å hilse på de vennene en har igjen i barndommens gater. Nyttårssalget fikk jeg også benyttet meg av - to bukser for 304 kroner kan en jo spandere på seg. Hehe, her bor en i Oslo, men må til Særp for å få handlet nye klær! :D Søndagen fikk mobilen et illebefinnende, og etter det har jeg vært uten - det er rart, det! Menyknappen på touch screen'en hang seg opp, og etter å ha sendt ut en bråte meldinger på egen hånd, låste den seg helt. Jeg kunne kun ta imot samtaler - den knappen fungerte, alt annet var utilgjengelig fordi jeg ikke fikk opp tastelåsen. Men nå er mobilen sendt inn på reklamasjon, så får en se hva som skjer. Jeg er av den formening at en mobil skal leve noen år, den ble kjøpt i mars 2007, og burde ikke være oppbrukt nå.

Og det var vel jula 2009, flere bilder kan sees her.

Finsk og nordisk vinner 2009

Jada, det er lenge siden, og det har vært bloggtørke - fordi det er så mye som skjer og tiden strekker ikke til. Men nå skal jeg ta et av disse beryktede nakkegrepene, og få knotet ned noen ord. Om dere lesere blåser i det jeg skrever, særlig en måned etter at det skjedde, er det likevel verdifullt for meg å ha som mimring.

X'en og jeg tok turen til Helsinki Luciahelga for å delta på finsk og nordisk vinner. Vi slang oss med Gro med Ola og Stian med Bentley, og kjøreturen går ganske radig når tre slike skravlekjefter samles i samme bil :D Ferga gikk fra Stockholm på fredag ettermiddag, og klokka syv lørdag morgen var vi framme i Turku (Åbo). Da var det to timers kjøring igjen til Helsinki, men arrangørgudene var på vår side - berner var ikke innkalt før halv ti! Vi var vel ikke ved ringen før nærmere kvart på ti, men herlighet, vi hadde da plenty av tid...

Bentley først ut, i åpen klasse, hvor han gledelig tok en førsteplass. Pappa Ola gjorde det samme i championklassen, så det var forventninger til beste hannhundklasse. Og jaggu ble Ola beste hannhund og finsk vinner 2009. Bentley ble fjerde beste hannhund, og jeg sjekket febrilsk i katalogen om de to foran ham faktisk var finske championer (en kan stille i championklasse i Finland uten å være finsk champion, og certet går til den beste hunden som ikke allerede er finsk champion. Akkurat som det er i Norge nå, med andre ord). Det var de, og Bentley kunne dermed ta imot finsk cert! I romjula fikk han det siste norske certet, og med hvilende cert fra Finland og Sverige utløste det så vidt vi vet et nordisk championat.

X'en var fremdeles dårlig pelset, enda jeg hadde både forbannet og velsignet pelsgudene, og kjørt på med ølgjær, olje og stæsj i en måneds tid - det tar tid å få henne opp i pels, virker det som. Men søster Essi var der, med pels, og det var gøy å se henne igjen!


X'ens søster, Essi. Hun ble forresten finsk champion nå på nyåret!

Dommeren, Hedd Richards, dømte X'en i Stavanger tre måneder tidligere, og da ble det fjerdeplass i åpen klasse uten CK. Jeg hadde derfor ikke de største forhåpningene, og var fornøyd med nok en rødsløyfe. Hun endrer seg jo ikke så mye på tre små måneder, bortsett fra at hun hadde pels i Stavanger... Dommeren ga ikke mer enn tre CK i den klassen (og det deles ut ved den individuelle bedømmelsen), så vi skulle være med å løpe om fjerdeplassen. Men det var kjapt takk for i dag. Derimot ble Essi nummer tre i klassen (med CK) - moro!
De fire Hiselfoss'ene som var der deltok i oppdretterklasse, og ble nummer to med HP, av tre. Ola trakk det lengste strået, og kunne inkassere BIR-rosetten.

Gruppefinalene i Helsinki var virkelig stilige - publikum satt på gode tribuner langs en lang langside, og det var godt oppmøte. Det var pent pyntet i ringen, og hundene kom inn gjennom en stilig portal. De gikk ut igjen en tilsvarende annet sted i ringen. Finalene ble åpnet med urframførelse av en ny sang med tittelen Best in Show: (Filmen er fra Svensk Vinner dagen etter)

Kanskje ikke helt min musikkopp med te, men for all del - og sangeren er en svensk topphandler og oppdretter av afghansk mynde.





Stemningsfilm jeg fant på youtube:


Finalene begynte ikke før klokka fem, så da Ola var ferdig i gruppe 2 og vi hadde sett sikkert 60-70 oppdrettergruppe gå gjennom ringen, pakket vi sammen og tutlet mot hotellet. Det var grunn til å feire med biff nå! Senga lokket også.









Søndag, nordisk vinner og nye sjanser.
Bentley vant igjen åpen klasse, mens Ola måtte se seg slått i champion av Berntier's Forward. I beste hannhundklasse ble Bentley nummer tre, men han som vant championklassen var ikke finsk champion, og fikk dermed finsk cert. Bentley fikk reserve-cert, og Ola ble 2 BHK.
X'en hadde ikke fått noe mer pels over natta, men dommer Satu Ylä-Mononen har dømt henne to ganger før og gitt CK. Dog var det gått over et år siden sist. Men selv om hun utbrøt en etterlysning av pelsen, fikk vi vår CK, eller excellent, og da var jeg faktisk veldig fornøyd. Jeg hadde håpet på bedre uttelling da jeg meldte på to måneder tidligere, men når dyret saboterte de planene skal jeg være fornøyd med CK på nakendyret. Essi ble også i dag nummer tre i klassen.
Beste tispe begge dager ble for øvrig Goldbear's Qualitystreet.

Så var det å få i seg noe mat og titte på stands før vi skulle tilbake til ferga. Det var vel ikke noe spesielt spennende å bruke penger på, følte jeg hadde sett det meste før. Tror ikke jeg kjøpte noe i det hele tatt? Bortsett fra CK-rosett, det måtte jeg jo ha. Jeg dura også bort til premieutleveringen, jeg, i Norge får en jo premie for CK. Men nei, her måtte en få cert, reserve-cert, CACIB eller reserve-CACIB for å få premie :( Så da skulle jeg i hvert fall ha rosetten, en kjører ikke så langt og bruker så mye penger for å komme tomhendt hjem! Så får det heller stå sin prøve at rosetten kostet saumfulle 15 euro! Det er ikke den som blakker meg med utstillingshobbyen... :D

I Turku forsøkte vi på en liten fotoshoot av reisefølget, men det var for mørkt. Refrenget for hele helga - kronisk dårlige fotoforhold :(




Til venstre Ola, med sin sønn Bentley og datter X'en.