Sommerferie light

X’en og jeg har kost oss på sommerferie i Ålesund.

I Ålesund har jeg besteforeldre og annen familie, og jeg hadde ikke sett dem på snart halvannet år, så draget mot Ålesund var stort. Vi fikk plottet en langhelg, og heeeelt tilfeldig var det utstilling samtidig – det arrangeres én utstilling i Ålesund for berner i løpet av året. Da jeg så at dommeren var Arne Foss, som ga X’en CK i romjula, var jeg jo ikke i tvil om at vi måtte melde på!

”Himmelspretten” er som kjent en fridag, og i løpet av mars og april jobbet jeg så mye overtid at det var piece of cake å fikse avspasering fredag og mandag. På vei til Ålesund ville jeg kjøre forbi Eidsvoll, så jeg tenkte at jeg jo kunne stikke innom på NBSK avdeling Øvre Romerikes utstilling og ta noen runder med X’en. Det var ikke så mange påmeldt i fjor, så jeg tenkte at jeg hadde god tid til det. Stian og Cathrine meddelte at også de skulle dit, så da meldte jeg også på Even, siden han dermed hadde haik tilbake til Østfold. Han skulle få slippe den lange turen til Ålesund.

Så kom PM til Eidsvollutstillingen, og det var intet mindre enn 70 voksne bernere påmeldt! Samt syv andre sennenhunder og en haug med valper – men valpene fikk dommerbytte. Jaja, selv med 77 hunder i ringen fikk jeg sikkert dratt fra Eidsvoll i rimelig tid så jeg kom fram til Ålesund til et fornuftig tidspunkt. Tenkte jeg.

Utstillingen begynte ti, jeg er innbarket B-menneske og verdsetter jo egentlig det, men når en for en gangs skyld har senere innkalling skulle en altså helst ha vært litt tidlig ferdig. Murphy’s lov…

Utstillingen har en idyllisk beliggenhet på Eidsvoll bygdetun, og jeg var så sosete at jeg helt glemte å ta bilder! Men det er nå i hvert fall en vakker ramme for utstillingen, med gamle hus, skigard, gressletter, skogsstier, bjellesauer og rautende kyr – en får virkelig bilder av denne seterhunden vi beriker livene våre med, og hvordan de jobbet på sveitsiske gårder i kanskje lignende omgivelser? Det er lov å være litt nostalgisk og malende i slike settinger.

I unghund så vi halvbrødrene Yaban (Yaban Yorokobi) og Bentley (Yo-Yo Bentley) bli nummer en og to med CK. Og i åpen klasse fikk vi et meget gledelig gjensyn med X’ens helbror Xerxes (Xerxes Xavier) – herregud, så flott han har blitt! Tenke seg til hvordan han kan ende som fireåring… Han vant klassen, med CK. I champion vant X’ens pappa Ola – igjen, og halvbroren Kaizer (Kaizer Kompis) ble nummer tre, begge to med CK.

Så skulle jeg inn i veteran med Even, og i dag hadde vi konkurranse – artig! Godt å se at det er flere ”bernergubber” der ute, en føler seg jo litt ensom når en gang på gang stiller alene. Even var skikkelig på humør, han løp godt, han var rett og slett i godt slag. Konkurrenten vår var to år yngre, men likevel klarte vi å vinne klassen – da ble jeg rørt, igjen… Sukk, hva den gutten betyr for meg… Dommer kronet til og med Even med CK. Også så mye premier vi fikk! Han fikk også premie for dagens eldste veteranhannhund, en sjekk i katalogen bekreftet også at han var dagens eldste veteran uansett kjønn. De gamle er eldst, er det ikke det det heter? Hva det nå enn egentlig betyr…

Jeg husket det ikke da, men en nærstudie av katalogen dagen etterpå minnet meg på at den andre veteranen – Twice Forbidden av LeeArmand (Leo) – jo er i nær slekt med Even. Leo og Evens fedre er brødre, altså var det to fettere i veteran den dagen. Slektskap er alltid interessant, særlig når en studerer gamle hunder.

Even fikk takk for seg i beste hannhundklasse, ojojoj så skuffet! *knise* Vant gjorde Ola, foran sønnen Xerxes – gratulerer til Tone og Stig med guttens første cert! Kaizer ble 4 BHK, så det var tjukke slekta, heia familien! :-D

Juniorklasse tispe fikk jeg ikke med meg så mye av, da var jeg opptatt med å varme opp X’en, men jeg så nå at hennes halvsøster (Linadatter) Bodil (Bedårende Bodil) vant med CK – realt slektsstevne på Eidsvoll!

Så var det X’ens tur, og om Even hadde dagen sin i dag kan ikke det samme sies om X’en. Hun passet og tøyset, og ville ikke løpe skikkelig. Jeg mistenker at den strekken hun fikk i Kristiansand sitter igjen, og at hun kjente den enda. Dagen før hadde hun fått leke med en annen hund, og etterpå bevegde hun seg urent, trolig ble det for voldsomt der og da. Jeg kunne ikke se noe halting på henne på utstillingen, men hun kan jo kjenne noe for det. Slike strekker kan sitte i lengre enn en tror, så selv om hun beveger seg rent til vanlig får vi holde henne kontrollert en god stund til for det, så det rekker å heale. For passgang er ikke noe jeg har slitt med X’en før, hun kan trave, hun. Men når jeg tenker meg om har jeg jo registrert at hun etter Kristiansand har gått mye i passgang, selv under relativt høyt tempo på lydighetstrening (jeg bemerket det jo også i en blogg for litt siden). Vi ble nummer fire med HP, med bedre bevegelser ville vi fått en annen uttelling. Men, dommeren skal selvfølgelig dømme hunden slik den står og går den dagen.

Vi var innom det meste av vær denne utstillingsdagen. Det begynte svalt og fint – ypperlig hundevær. Så ble sola rimelig sterk, og en måtte begynne å tenke på de hundene som lå i bilene. Mens jeg varmet opp X’en hørte vi tordenskrall, og da åpen klasse tispe skulle inn høljet det ned. Da var det godt å stå i et telt og beskue de som fikk en ufrivillig dusj, med ekstra hard stråle!

I veteran skulle X’ens fine mamma Lina inn, og det var hele syv veterantisper påmeldt! Utrolig artig at så mange valgte å ta fram sine gamle damer, det er tydelig at det økte fokuset på levealder har fått flere til å se betydningen av å vise fram bernere i veteranklasse. Lina er etter min mening i en egen klasse for seg, jeg var ikke veldig overrasket over at det var hun vi skulle møte i beste veteran (jeg var vel mer overrasket over at hun skulle møte oss!), og til alt overmål stakk Lina av med seieren som beste tispe! Hehe, særlig at Even skulle klare å slå henne. Men dommeren lot oss løpe rundene, og benyttet anledningen til å gi uttrykk for det gledelige i å se så mange veteraner. Dommer Astrid Indrebø er også veterinær og foreleser på NKKs oppdretterskole, og som hun sa både på oppdretterskolen jeg deltok på i april og nå på Eidsvoll himmelspretten – høy levealder er et sunnhetstegn! Ni av 70 bernere var veteraner, i tillegg var det to championtisper som bare mangler uker på å bikke åtte år.

Ola trakk det lengste strået, og ble både BIR og BIS (av tre sennenhundraser representert), Lina BIM, beste veteran og BIS veteran.
Både Ola og Lina stilte avlsklasse, X’en deltok for Ola, og den gruppa vant.

Så var det å pakke sammen alt vått og ekkelt, fylle bilen med alle premiene vi fikk, og ringe campingplassen i Ålesund med ønske om at de la ut nøkkelen siden jeg ikke ville rekke fram til resepsjonen stengte klokken 19:00. For klokka 18:55 kunne jeg dra fra utstillingsplassen… Med cirka 50 mil foran meg var det bare å finne gassen og komme seg av gårde. Etter tre og en halv time var vi på Dombås, da unnet vi oss 15 minutters pause til bensinfylling, tissing av hund og eier, vann til hunden og et pizzastykke til mennesket.
Videre over Lesja mimret jeg om sist gang jeg kjørte der – det var 1. januar i fjor, glatt og kjipt, mørkt og ekkelt, og rundt en sving møtte jeg brått på en elg som sto midt i veien. Underbevisstheten styrte nok føttene mine denne torsdagskvelden, for selv om det var litt lyst var det ikke så veldig lett å se tidlig den hjorten som brått sto i veikanten… Jeg stoppet opp, den hoppet over viltgjerdet og vandret inn i skogen igjen. Jeg ble stående litt til for å se om det kom flere, rådyr kommer jo gjerne i flokk og følge, elger kan være mer einstøinger, men hjort har jeg ingen erfaring med. Men det virket trygt, så jeg kjørte videre. Jeg kom meg vel hundre meter bortover veien, så oppdaget jeg jaggu enda en mørk skygge som bevegde seg. Jupp, i motsatt kjørefelt sto enda en hjort. Jeg stoppet igjen, og den forsvant ned i grøfta, og ble stående midt i jernbanesporet. Den ble stående lenge også, og jeg forbannet meg over at fotoapparatet lå godt pakket ned baki bilen. Jaja, bare å komme seg videre. Et eller annet sted passerte jeg også to rådyr, ellers skjedde det veldig lite på bilturen. Det var høy cola- og snopfaktor for å holde meg våken av å tygge, og den siste timen fra Åndalsnes var seig. Da gjespet jeg så jeg følte at jeg ikke fikk nok oksygen.

Men vi kom fram som vi skulle, 01:45 svingte jeg inn på campingplassen. Jeg måtte klø meg litt i hodet for å skjønne hvordan senga fungerte, men så fort som overhode mulig kom vi oss i seng, begge to. Dobbeltseng, så god plass til både hund og eier.

Neste morgen våknet jeg helt av meg selv klokka halv ni, og det var en veldig rar følelse – jeg er jo som sagt B-menneske, og hadde ikke sovet mye mer enn seks timer, hvordan kunne dette ha seg? Jaja, X’en og jeg inntok verandaen og koste oss lenge med frokost og utsikt. Eller, nå lyver jeg. JEG brukte lang tid på å spise frokosten og bare ta inn over meg den vakre naturen, der jeg satt og så rett ut på fjord og fjell (eller svor og svell, som jeg visstnok kalte det i yngre dager. Mye yngre dager). X’en inhalerte som vanlig frokosten på tre sekunder, før hun la seg inn i senga igjen. Jeg fikk hengt opp til tørk alt det våte fra dagen før – bur, stol, tepper, you name it, utrolig mye rart jeg drar med meg på utstilling. Bare veldig glad for at jeg ikke satte opp teltet, men baserte meg på andres!

Etter en deilig lat morgen (åh, så deilig med ferie og slike morninger!) fant X’en og jeg veien til Aksla, byfjellet, for å gå tur, snuse rundt og nyte enda mer utsikt. Vi måtte også få til noen poseringsbilder. Ferie med hund er en annen måte å feriere på – vi fikk for eksempel åpenbart ikke lov til å gå inn i kafeteriaen for å spise is, så etter å ha vandret rundt i veldig varm sol tok vi turen ned til sentrum for å kjøpe is fra kiosken på Brosundet og titte på bylivet. Og for den mistenksomme leser: X’en fikk selvfølgelig mye vann underveis, noe annet skulle bare mangle i den varmen.







Så var familiens arbeidsdag over, så vi kunne rette snuta mot Hessa og familien. Utover kvelden gikk tante og jeg tur med X’en og to av hennes hunder, og da så vi blant annet arbeidet med å gjøre klart til det tradisjonelle, enorme St. Hansbålet. Bilde av det har jeg ikke, for da jeg endelig tenkte på å ta med kamera var batteriet tomt…

Lørdag var utstillingsdag for tante, med fire håpefulle påmeldt. Først ut var bichon havanaise, hvor hun ble BIR med Diamond (N.S.Uch. Ting-Ge-Lings Little Diamond). Deretter coton de tulear, hvor hun ble BIR med Sonny (N.S.Uch. Symphony’s Something Special) og 2 BHK med Sonnys pappa Dennis (N.S.Uch. Symphony’s Captain Marvel). Dennis er snart 11 år, så dette var hans avskjed i ringen – en verdig avslutning på en fantastisk karriere, hvor han har vært mestvinnende i rasen i flere år på rad. Nå har han barn og barnebarn som overtar tronen. Sist ut var unge Keanu (Cossu’s Keanu Reeves), som fikk cert og BIR. En kan ikke klage over maks uttelling, kan en vel? Vi hadde god grunn til å feire, og feiring ble det da vi var tilbake på Hessa – bløtkake og kyllingfest. En av tantes hunder fylte to år, så da får hele flokken hennes kyllingfiletbiter i maten. Og X’en var invitert på fest, så hun fikk også filet. Fileter, i flertall, store hunder spiser tydeligvis mye mat. Men X’en takket og rapet for maten, og var såre fornøyd med sånn bursdagsfest, ille stas! Kjøpt gave hadde hun også gjort, hun er jo dannet.

Søndag var det X’ens tur i ringen, og hun løp heldigvis mye bedre enn på torsdag, så tydelig at det hjelper å holde henne i ro og unngå herjing. Det ble klassevinner med CK og fjerde beste tispe, og det må en være fornøyd med på en hund som mangler en god del pels enda. Vi gjorde kort prosess og dro tilbake til Hessa med en gang rasen var ferdig, jeg var jo der for å treffe familien.

Mandag sov jeg til jeg våknet av meg selv for å være uthvilt på kjøreturen hjem. Bilen ble pakket med julegaver og Oscar Sylte-brus (sukk, barndomsminner!), hytta vasket og vi sa ”på gjensyn” til Ålesund. Turen hjem gikk knirkefritt, og jeg følte meg ikke sliten før jeg kom opp i leiligheten og sank ned i sofaen…

Bilder fra miniferien finner dere her

Beachbabe'n

I går fikk vi en nydelig dag på stranda, Marie og Ellie viste oss et av sine fine turområder i Sandvika. Marie er oppvokst med berner, men selv har hun en welsh springer spanielvalp på cirka fem måneder.

På stranda fikk de løpe løs for å bade og kjøle seg ned. Ellie har naturlig nok ikke så mye erfaring med det våte elementet, men måtte jo forsøke dette spennende, rare når X'en bykset uti. X'en er ingen svømmer enda, hun bare plasker, spruter, hopper, løper, leker og herjer. Men hun synes nå det er veldig moro!

Jeg brukte godbiter som flyter og vannleker for å motivere X'en til å bryte noen grenser og komme seg lenger ut i vannet i fjor, så inspirert av meg skulle Marie hive en av Ellies leker ut i vannet. Det viste seg derimot at den ikke helt fløt... Ballen sank til bunns, men heldigvis hadde den en lang snor, og hanken på snora fløt i vannet. Men Ellie så ingen grunn til å gå så langt ut. X'en kan ikke apportering. Første gang (ja, det måtte jo gjenta seg...) vasset Marie ut og påsto at det ikke var så kaldt. Senere klarte jeg å kaste ballen i vannet igjen, jeg må på kastekurs, for den skulle faktisk ikke dit. Men, etter at X'en hadde grepet og sluppet hanken tre-fire ganger klarte vi endelig å få henne til å skjønne at når vi ropte henne tilbake på stranda kunne hun også ta med hanken hun holdt i. Så det ble feltsøk til vanns, LOL! Og vi pakket for sikkerhets skyld ballen ned i sekken da...


























Her flyter og ikke flyter leka












Ellie står på stranda og inviterer til lek...


...og som en roper, skal en få svar!






Speil, speil i vannet der...

Tilbake på parkeringsplassen fikk jentene hver sin kjappe økt med lineføring. Jeg hadde også tenkt at Marie skulle få sjekke tenner, siden jeg må få fremmede til å gjøre det på X'en. Men siden X'en begjærlig gulpet i seg gåsemøkk på stranda lot jeg Marie slippe den ubetvilelige gleden. Så da konsentrerte vi oss om lineføring og holdt'er, så fikk vi gjort det på et helt nytt sted for X'en, generalisere og generalisere. Selv om hun var litt vel opptatt av en schäferhund som gikk forbi oss i det vi begynte å trene, var jeg fornøyd med henne. Sittene var rettere enn før, og etter litt oppvarming fulgte hun meg fint i lineføringen. Jeg trodde hun gikk bedre enn hun gjør på bildene som Marie tok, så jeg må få filmet oss igjen - jeg forsøker jo nå å ikke se på henne, for at jeg selv skal gå riktig. Men dermed har jeg dårligere oversikt over hvordan hun faktisk går. På bildene ser det jo ut som om hun går uten å ha kontakt i det hele tatt - og bilder lyver vel aldri??? Derimot har hun super kontakt når vi sitter, så jeg har nok en utfordring i å gjøre selve gangen morsommere for å trigge bedre kontakt.




Jada, hun sitter litt skjevt, men det er på vei til å bli bedre, og hun er fryktelig søt - særlig med trynet fullt av sand og sjø!


Jeg skjønner av bildene at det var mye spennende asfalt der vi gikk - rette seg opp i ryggen snart, kanskje? X'en går i pass, altså går jeg for sakte. Og wee - det er kommet pittelitt mer pels på halen! Jeg klarer ikke å la være å se eksteriør, selv om vi trener LP.


Linsa til Marie var ikke så glad i ta bilder så nært, så det ble litt udde snitt, men jeg må bare ta det med for å vise at dyret kan gå MED kontakt også.

Tusen takk til Marie og Ellie for en fin tur og fine bilder!

LP-fugler i magen

Det ble lydighetstrening i dag. Jeg hadde i utgangspunktet tenkt å ta det rolig, men X'en har ikke haltet siden Kristiansand og var så keen på å jobbe, så vi gjorde det til en skikkelig treningsøkt, med full belønning, sprut og moro.
Anette og Norma ble også med, det er hyggeligere å trene sammen med noen, så kan en skravle i pausene, hjelpe hverandre å se, og ellers være støtte i treningen.

X'en og jeg var faktisk innom alle øvelsene i klasse 1, med unntak av hinderet, for det sto igjen i boden.

Tannvisning gikk supert - full kontakt med meg hele tiden med kjøttboller i øynene, Anette var egentlig mest i veien der hun kom for å klå, X'en ville jo ha kjøttbolle! Hun satt og satt - herlig! Nå må jeg bare ta meg i nakken og finne andre som kan ta tannvisning på oss, slik at dyret får generalisert at hun skal bli sittende uansett hvem som kommer bort. Hun er troendes til å anse en ny person - som dommeren - som en potensiell bestevenn, en hun må hilse skikkelig på.

Fellesdekk, om det kan kalles det med bare to, gikk bra - bortsett fra at hun trengte dobbeltkommando for å legge seg ned. Det har vi ikke trengt på år og dag, så jeg må få sjekket om det var et øyeblikks døvhet, eller om hun har glemt den kommandoen. Jeg kom litt ut av tiden, men hun lå i hvert fall i tre minutter. Jeg belønnet at hun lå nede da jeg kom tilbake og inntil, må få sjekket en dag om hun reiser seg før sitt opp-kommandoen om hun ikke får belønning. Med andre ord, sjekke om hjernevaskingen har fungert enda.

Lineføring/fri ved fot: Her trente jeg mye på holdter, for å få de rettere. Når jeg går bra, går hun bra, så jeg må rett og slett få inn gode gåvaner. Det var mye bra, hun setter seg rettere oftere enn før, så vi er forhåpentligvis på riktig vei. Det var heller ikke noe problem å samarbeide, selv om Anette og Norma trente/lekte i nærheten. Det er alltids ting å pirke på, men det tror jeg andre skal få studere og fortelle meg, for jeg prøver nå å ikke se så mye på henne for dermed å presse henne ut av posisjon... Det føles i hvert fall riktig det vi gjør, men vi bør kommanderes for å bli vant til det.

Stå under marsj, der glemte jeg meg bort og ga ståkommando framfor håndtegn som jeg egentlig bestemte meg for for en tid tilbake. Og hunden stoppet! Hvorfor det? Hun har aldri stoppet så momentant før, hva pokker har skjedd? Det er fjorten dager siden sist vi så på øvelsen (kremt...), har hun lært den av seg selv i mellomtiden? Joda, det er dobbeltkommando ved at jeg stopper litt opp, men jeg føler dette var mindre framtredende enn før. Jeg ble rett og slett satt ut av at dyret stoppet. Jeg tenkte meg om - skulle jeg nå avslutte øvelsen fordi hun gjorde en veldig god gjennomgang, eller skulle jeg prøve igjen for å se om det var flaks? Jeg forsøkte to ganger til, og hun stoppet fint, Anette så også at hun stoppet kjapt. Jøss... Strategien nå er å legge håndtegnet på hylla, og se om jeg kan få minimert stoppen min. Jeg brukte kun stemme og et lite stopp på det ene beinet, så vidt jeg vet, så det bør være mulig å få fjernet, før brukte jeg stemme, stopp, håndtegn og vridning av kroppen. Masse belønning og lek for vel utført øvelse. En god stund senere forsøkte jeg en gang for moro skyld hvor jeg sa "stå" uten å sakke tempoet mitt, men da ble hun usikker og fortsatte å gå, dog saktere og saktere.

Dekk fra holdt gjorde vi bare en gang - det er jo en øvelse vi har kunnet i lang tid. Som på fellesdekken belønnet jeg henne for å fortsatt ligge nede etter at jeg kom inntil, men to sekunder etter belønningen kommanderte jeg i sitt. Hun reagerte fint og satte seg presist - i dag er jeg veldig fornøyd med hunden min! Hun la seg også på første kommando, i motsetning til på fellesdekken, så jeg tror hun rett og slett hadde fokus på annet enn meg da det ble dobbeltkommando.

Innkalling - også denne tok vi bare en gang. Hun reagerer kjapt på kommando, løper i hundreogsnørrogførti, og satte seg inn rimelig rett, dog ikke helt inntil meg. Men jeg var fornøyd nok, med tanke på tempoet og at hun må ha litt bremselengde, jeg tror ikke jeg kan forlange så mye bedre av henne, lille store hunden min. Hun utførte øvelsen som jeg per i dag ønsker, så da unnlot jeg å repetere for å risikere å ødelegge den gode innsatsen.

X'en var skikkelig på hugget i dag, kjeftet hvis hun ikke ble trent, ga av seg selv og var morsom å jobbe med. Det hjelper nok å ha litt treningsfri av og til, det er en stund siden sist bevisste, planlagte, markante treningsøkt, det har blitt mest spontan belønning mens vi går tur og hun gjør noe riktig på eget initiativ.

Planen nå er å dra på en av OODKs treninger for å få fremmede til å ta tannvisning, for nå nærmer debuten seg og det er på tide å sette inn ekstragiret. Jeg gleder meg skikkelig til å debutere, til å få testet hvordan treningen vår har fungert og hva vi kan!

Tusen takk for en fin trening med inkludert grilling, Anette, det var gøy å se framgangen til Norma fra sist vi trente!

Det bliiiide Sørland

For en flott helg vi har hatt! 11 uker siden NKK Bø, den forrige norske utstillingen jeg stilte hund på (Crufts teller på en måte ikke, det er jo så helt annerledes), jeg var jo helt skjelven av abstinenser, tror ikke jeg kunne ha ventet mye lenger uten å bli innlagt et eller annet sted med polstrede rom...

Norsk Kennel Klub og Norsk Newfoundlandshundklubb avdeling Sørlandet arrangerte utstilling i Kristiansand, og vi var en gjeng som tok turen. 11 tobeinte og 14 firbeinte, om jeg ikke gikk i surr, delte to campinghytter og gjorde det til en superb helg - kan en be om mer, egentlig? Få gjøre noe av det morsomte en vet (stille hund), mens en er i lag med flotte mennesker? Atpåtil var været bra, nesten litt for bra sier min noe ferskt røde hud. Jeg hadde forsøkt å danse regndans de siste fjorten dagene, i håp om at alle de andre tispene ville se like stusslig ut i pelsen som X'en under bedømmelsen (folk ler fremdeles av henne, men hun er på vei opp igjen, selv om i hvert fall halen skulle vært omregistrert til grosser), men jeg har nok to venstrebein. Regnet kom i bøtter og spann natt til søndag, men i løpet av de to utstillingsdagene var det sol og tidvis svalende vind. Bummer...

Lørdag var det Terje Lindstrøm som dømte, han likte X'en veldig godt på Østfoldspesialen i august, så jeg håpte jo han gjorde det fremdeles.
Even var påmeldt i veteran, og fikk faktisk bedre kritikk nå enn ni måneder tidligere i Rygge - mulig han faktisk er i bedre form nå enn da? Kritikken ble avsluttet med ordene "en veteran som eier kan være stolt av", og vi er veldig stolt av gutten - han er så fantastisk på alle måter, ukomplisert og behagelig, masse humør, litt fantegutt, og innmari god og vakker å se på. Sånn helt objektivt uten myrsnipebriller... Denne helga hadde vi endelig litt konkurranse i klassen, og Even trakk det lengste strået blant de to herremennene. Klasseseier og HP.


Even


Even sammen med "besteforeldrene" Cathrine og Stian, og Ann Kristin.




Wello Wellington av Hiselfoss

Ellers var det X'ens pappa Ola som ble beste hannhund. Hakk i hæl kom X'ens halvbror Bentley, med cert og et reservecacib som senere vil bli til cacib. Heia familien! Stian, du vet at det høyeste målet i utstillingsringen er å slå oppdretteren? :-D


Ola og Bentley, far og sønn






Yo-Yo Bentley av Hiselfoss - 2 BHK og cert begge dager, lørdag også et kommende cacib. Pene halvbroren, det!

I juniortispe debuterte X'ens halvsøster Bodil med seier.


Bodil

X'en vant unghund, men dommeren stoppet med HP. Ikke i topp pels, som det så høflig sto i kritikken, og ikke ferdig nok til å forsvare en CK den dagen. Og det er helt greit, jeg kan egentlig ikke protestere på det, jeg tror jeg klarer å se hva jeg har i lenka. At en VIL ha mer enn det som for tiden er i lenka, er jo en annen sak, hehehe.


i championklasse tispe stilte X'ens farmor Lillemor, og ble nummer to med CK. Veteranklassen ble vunnet av X'ens mamma Lina, også hun med CK. Hun ble dermed beste veteran, og til slutt tredje beste tispe.


Ille Ville Isprinsesse, Lillemor blant venner, X'ens farmor.


Lina beste veteran begge dager, henholdsvis BIS 3 og BIS veteran. En sprek mamma vi håper X'en har arvet mye fra.

Ved siden av ringen vår var lydighetsringen, som jeg fikk tittet litt i. Her en grand danois som deltok i klasse 1:



Grosser schweizer sennenhund




I en annen naboring ble afghansk mynde bedømt, det er jo en estetisk nytelse å se på!




Vi koser oss på det bliiide Sørland! Donna søteste jenta i byen.

Slektsstevnet ble avsluttet med diverse BIS-finaler, hvor vi heiet så godt vi kunne. Ola ble i gruppa plukket ut til en semifinale, oppdretterklassen (med blant annet tre generasjoner!) ble BIS 3, og i BIS veteran ble Lina nummer tre!
Vi hadde grunn til å feire med god middag i sentrum, og senere på hytta, ja.


Ola i gruppefinalen


Lina i BIS veteran-finalen


Fra BIS oppdretter-finalen


Utsikt fra hytta


Lina med sine tippoldebarn Don Arax Desperado av Hiselfoss og Dum & Deilig av Hiselfoss

Ny dag, nye sjanser, når nuffeklubben arrangerte spesial for de to rasene. Dagens dommer Eivor Hofmandselv.

Først valper, hvor Don Arax Desperado av Hiselfoss ble BIR og søsteren Dum & Deilig av Hiselfoss BIM. Her bilder av de to:






Even ble i dag nummer to i veteran, med HP. Han var nok sliten etter en lang helg, og bevegde seg ikke helt rent.
Ola ble beste hannhund, og som i går ble Bentley nummer to med cert.

Mens hannhundene ble bedømt tok jeg ut X'en for å ta de siste takene med kammen. Hun kom ut av buret, danset happy rundt meg, før hun hyler til og står på tre bein! Høyre frambein avlastes, og jeg finner ingenting under poten. Hun må ha tråkket feil eller lignende. Jeg går og går med henne i håp om at det skal løse seg opp og gå over. Hun slutter å halte i rolig gange, men med en gang jeg øker tempoet kommer haltingen, og det er ganske markant halting. Jeg går med henne omtrent til juniorklasse tispe er plassert, men hun bare halter, så da trekker jeg henne selvfølgelig.
Hun og Even får hvert sitt griseøre, og får slappe av i skyggen. Jeg følger med på at X'en ikke utvikler varme eller hovenhet i skulder eller resten av beinet. Jeg lyver om jeg ikke sier at det var surt, det var en fryktelig dårlig timet strekk. Men sånt skjer - det er levende dyr, ikke maskiner, vi har med å gjøre, de har dagsformer de som oss. Det viktigste er at X'en blir kvitt haltingen og ikke har vondt. Vi har etterpå ikke sett tegn til halting, men vi har aktivisert henne kontrollert (altså tur i bånd, ikke bajasleking, etc) i fall hun fremdeles kjenner noe. Jeg vet selv hvor vondt det er å tråkke over, og dyret har høy smerteterskel, ikke alltid godt å vite om og når de har vondt.

Men, tre bedømmelser i løpet av helga og tre HP'er - det er jeg summa summarum fornøyd med! Den firbeinte familien har virkelig sparket godt fra seg, og helga har vært utrolig koselig! Kjøreturen var også piece of cake, jeg hørte på lydbok for første gang, og trenger en ny langtur snart for å få hørt de fire siste CD'ene av de totalt 13 som boka består av... Jeg tror kanskje ikke Hans synes det er så greit om vi spiller lydboka i bilen på vei til og fra jobb, når han ikke har hørt de åtte første CD'ene?