Sølen 2009

Da har X’en og jeg vært på ukeskurs i bruks, arrangert av Norsk Brukshundsports Forbund, avholdt på Sølenstua i Engerdal. Jeg var i tvil om dette var et kurs for oss, eller om det forutsatte mer erfarne, ambisiøse og bruksegnede ekvipasjer. Men noen samtaler med Camilla, som har vært der to ganger med Sylvester, fikk meg overbevist om at vi fint kunne melde oss på – tusen takk for all hjelp og svar på teite spørsmål!
Så da dro vi, og jeg angrer virkelig ikke! Jeg dro oppover med sommerfugler i magen og litt nerver. Men dette har vært en fantastisk uke, og jeg håper vi har mulighet til å komme tilbake neste år.

Før vi dro var vi gjennom en rimelig varm periode, mens værmeldingene for Sølenuka meldte ensifrede temperaturer og veldige regnmengder. Så det var litt schizofrent å pakke, men en forsøker jo å ta med alt en kan trenge i løpet av åtte dager – badetøy, regntøy, stilongs og singleter. Jeg var advart mot mye mygg, og var barrikadert på flere områder – inkludert nysydd myggnettingstrekk til bilburet. Førstehjelpsutstyr, nyladet kamera, sovepose, mat og snop. For ikke å glemme sporlina!

Kurset startet på søndag, med innlosjering, middag, informasjon og lagmøte.
Jeg delte hytte med Anita og hennes tre hunder Samba, Fibi og Emil. Emil var nettopp hentet hos oppdretter, og ikke særlig søt i det hele tatt…
Til instruktør hadde vi fått Harald Grøndahl, som jobber på Kripos med tjenestehunder og også er dommer i bruks, så han burde ha ”litt” kompetanse og kunnskap å dele med oss! ”Oss” var en gruppe på fem ekvipasjer – Anita med engelsk springer spanielen Bayaz, Anna med korthårsdachsen Stanley, Kristina med rottweileren Dina og Bjørg med labrador retrieveren Jambo – og selvfølgelig Stine og X’en. Vi var alle rimelig uerfarne – to hadde aldri gått spor før, to hadde gått et helgekurs, og jeg har jo lekt på egen hånd og ved hjelp av venner og bekjente.
Søndag rakk vi ikke så mye mer enn å bli kjent med omgivelsene og komme oss i stand. I hver ende av campingplassen var det laget to lufterunder, som en ble oppfordret til å holde enveiskjørt i fall ikke alle hunder går like godt overens – en bra idé. Lufterunden tok en tyve minutters tid på en smal sti som gjorde en sløyfe, en fin tissetur.
I midten av campingplassen var det også en stor gressplen som var forbeholdt lydighetstrening. På kvelden trente X’en og jeg litt generell kontakt på dette nye og spennende stedet, jobbet litt med utgangsstilling og prentet på stå-kommandoen.

Mandag morgen, første kursdag er i gang. Vi kjører i samlet flokk til utdelt plass, og det er et festlig syn å se de ulike bilkolonnene kjøre i ulike retninger til diverse treningsplasser. Vi har fått plass et sted som heter Hølveien, og det var vel i grunnen også beskrivende for veien inn… Men rundt oss hadde vi endeløse mengder av åpen skog å ta for oss.
Først snakket Harald instruktør litt generelt om spor, før vi tok ut en og en hund for å se hvor mye lek og gjenstandsinteresse det var i dem. Det er fem veldig forskjellige hunder han har fått å instruere denne uka. Jeg har tenkt at spor er spor og at hunden sporer ved hjelp av nesa. Jeg har ikke tenkt så mye på hva som trigger sporsuget, så det var lærerikt og interessant å få teoretisk innføring i sporarbeidet – i følge Harald er både jakt og kamp viktige drifter hos en god sporhund. Begge deler trigger lysten til å gå sporet underveis, begge deler brukes for å skape motivasjon for sporet på forhånd.

Det ble deretter lagt ut et spor til hver hund, på cirka 200 meter, rett strekning, tyve minutters liggetid. I enden av sporet ligger en leke. Vi går spor for hverandre, så vi får benyttet anledningen til fremmedspor.
X’en får vist at hun har god forståelse for det å gå spor, men det er også rot – hun stopper av og til, snur seg og orienterer seg i vinden. Vi går i medvind, så at hun snur seg mener instruktøren er fordi hun har lært å orientere seg på overvær. Jeg MÅ bli flinkere til å tenke vindretning, hvis jeg skal ha bort det der. Men hun kommer i mål uten større problem, og leker gjerne med sporslutten.

Senere får hun et spor som er likt som det første, men det har en liggetid på en time, og det ligger leke både halvveis og i slutten.
Hun roter også her litt i starten, skjener mer mot høyre enn jeg tror sporlegger har gått – kan hun være et spor jeg har lagt ut 75 meter bortenfor? Men så kommer vi i gang, og hun går ganske fint. Hun går ikke akkurat som på en rett snor, men pendler hit og dit – samtidig som hun gir inntrykk av å faktisk spore, ikke bare være på tur, så mulig at sporlegger har gått litt hit og dit. Det er ikke alltid like lett å gå rett fram, en skal unngå dumper og tuer, og mister syne av treet en orienterte seg etter. Det er også litt sidevind som kan påvirke. Men X’en ligger tydelig midt i sporkjernen når hun finner den første leken. Jeg roser henne masse for funnet, kaster den, hun henter og kommer tilbake, vi leker litt mer, før jeg sender henne av gårde, og det er ikke noe problem å spore videre – og vi finner leken i enden også.
Etter disse to sporene har Harald fått en del informasjon om hundene, for å kunne legge opp kurset resten av uka. Alle fem hundene viser at de har forståelse for det å spore, men de har ulike utfordringer å jobbe med. I dag har vi for det meste gått ett og ett spor, slik at alle har kunnet se på alle – det er veldig lærerikt å se hvordan andre jobber, se hva som er utfordringer for andre, og se hvordan de håndteres i fall en møter på de selv senere.

På kvelden får X’en en lydighetsøkt, hvor jeg igjen jobber med utgangsposisjon – både det å sitte riktig før vi starter en øvelse, det å sette seg riktig ved holdt, og det å plassere seg riktig etter innkalling. Jeg er så lei av å få trukket både ett og to og tre poeng for skjeve holdter, så jeg har bestemt meg for å pirke de i land – selv om det trolig vil ta tid. Det er et hjernevaskingsprosjekt, når hun i snart to år har fått lov til å slenge rumpa si ned der den lander…
Jeg begynner også å se på dekk under marsj, hvor jeg gjør det så enkelt som å kommandere henne fra stå til dekk en rekke gangen – dekk kommer jo vanligvis etter holdt, så jeg vil sjekke om hun skjønner at hun kan gå i dekk fra stå. Og det kan hun, så da er neste punkt å få en raskere dekk, og at hun ikke avbryter neddekken selv om jeg går fra henne.
Til slutt lekte vi litt videre med kryp, det er lenge siden vi har sett på den utendørs, og gulvteppet hjemme gir ikke rom for å krype så langt. Hun skjønner veldig godt hva jeg mener når jeg brått fjerner godbiten ved antydning til høy rumpe, så om hun ikke enda helt får til vet hun i hvert fall hva jeg ønsker å oppnå. Flinkeste!

Det er også demonstrasjon av lydighetsprogrammet i klasse D og A, så en vet hva en eventuelt skal strekke seg mot, hehehe.









Vi går spor, X'en finner gjenstand i sporet, X'en bringer inn gjenstand (en av få ganger hun gjorde det...), og vi leker med gjenstand!

Tirsdag er det tidvis så varmt at jeg går i singlet!
Etter å ha sett hva som er og ikke er i hundene begynner Harald å lage individuelle opplegg for hundene. Denne dagen får X’en først et spor som er 200 meter langt, deretter en vinkel, og 200 nye meter. Det ligger leke i første strekket og i slutten. Liggetid en time. Kun start, vinkel og slutt er merket – en overgang fra de sporene jeg pleier å legge til meg, som er tett merket. Her må jeg virkelig håpe at hunden vet hvor hun skal – siden det er fremmedspor har jeg ikke peiling. Ikke at det forhindrer meg fra å forsøke å styre hunden, når jeg tror hun går feil… Stakkars hunden min som har en fører som meg! Jeg må rett og slett lære meg til å stole mer på hunden. Hun finner starten, og vi går av gårde. Vi krysset våt myr, og må over en smal bekk. Jeg tror X’en nå har tapt sporet, men jaggu – rett etter bekken, i rett linje fra der vi krysset, finner hun en leke! Vi leker med den, i såpass grad at jeg glemmer hvor vi fant leken, hvor sporet går videre… Lærdom til senere – ikke forlat funnstedet med en gang, legg merke til omgivelsene, og sørg for at sporlina ligger i rett linje der vi kom fra. Det beste er jo også om en får til å leke på stedet, med en hund som returnerer gjenstanden du hiver av gårde i lek. X’en er litt overrasket over at vi ikke er ferdig, og er litt vanskelig å få i gang til å spore videre – også fordi vi har mistet sporet. Men vi kommer oss litt klønete av gårde. Deretter ønsker X’en å gå opp en ganske bratt skråning, og jeg er av en eller annen grunn overbevist om at sporet ikke kan gå der, og mener vinkelen må ligge her i bunnen. Men X’en trekker stadig framover, så jeg gir opp og følger på. Og har du sett – lenger opp i skråningen ser jeg vinkelmerkingen! Vi kommer opp et par meter til høyre for det treet, kanskje har vi hatt sidevind, kanskje har jeg påvirket for X’en ved å trekke mot en antatt vinkel, kanskje kom vi litt feil ut ved sist funn, kanskje har hun gått litt skjevt i iveren etter å komme fram og burde vært holdt igjen for å spore saktere. Jeg vet hvilken vei vinkelen er lagt, men gir henne ro og fred til å søke det fram selv. Og hun sporer riktig videre mot venstre. Ved et tre stopper hun, snuser veldig, stikker hodet inn under en kvist som går fra trestammen og skrått ned i bakken som en trekant. Tilbake ved camp’en bekrefter sporlegger at hun for moro skyld hadde gått tett inntil det treet. X’en begynner å bli sliten, hun har nok ikke gått lengre spor enn 250 meter før, dette er på 400 meter. Vi surrer litt, men så ser jeg sluttmerkingen, og gjør det jeg kan for å få henne videre uten å hjelpe for mye. Og vi klarer det, på et vis.

I sporkonkurranse er det pinner hundene skal plukke, og ikke konger, pipedyr, draleker og andre morsomme gjenstander. Harald har laget i stand pinner til oss fra kvister av løvtrær, og vi tar en kjapp økt hvor vi leker med pinnene for å vekke interesse hos hundene. X’en er sånn måtelig interessert, så jeg gir meg kjapt for ikke å trøtte henne.

Det er ulike øvelser i lydighetsdelen av sporkonkurranser som ikke er i ordinær lydighet, så Harald gir oss en innføring i en av dem – budføring. Da skal hunden i klasse D på kommando løpe femti meter fra eier til figurant, gå i utgangsstilling, la seg håndtere (klappes), for deretter på kommando returnere til eier, og avslutte i utgangsstilling. Harald viste X’en at han hadde en leke hun kunne få leke med, gikk femten meter unna, jeg slapp henne og sa ”gi bud”. Hun spratt fram og løp til Harald. Men hun var ikke sånn overstadig ivrig og interessert andre gang, så leken ble byttet ut med godbiter, det trigger denne hunden! Vi sendte henne fører-figurant-fører en tre-fire ganger, men siste gang var hun tydelig påvirket av sola og løp mot bilen i stedet for til meg. Jeg fikk hanket henne inn, avsluttet og belønnet, men så var det i bilen med skygge og vann. Det var for varmt, og hun begynte å bli sliten.
Hun fikk derfor en god og lang pause før neste spor.

Neste spor var et slags klasse D-spor, med 150 meter, vinkel, 100 meter, vinkel og 150 meter – som en hestesko/U/whatever. Det var lagt ut fem pinner med sporleggers lukt i sporet, samt en leke på slutten.
X’en er rimelig ivrig, men forsøker å jobbe på overvær. Jeg holder henne igjen, og hun får ikke line til å gå videre før hun setter nesa i bakken. Så stopper hun, plukker noe og begynner å tygge. ”Hun har funnet sporpinne!” roper Harald til meg, og jeg fram for å se hva hun har i kjeften – og ganske riktig, hun har plukket sporpinne! Jeg belønner med ros og kos, før vi fortsetter. Lenger fram ser jeg at hun går over en pinne, så jeg holder henne igjen, inntil hun snur og plukker også den. Harald mente at det var feil – hun må plukke selv, og det er ikke lov til å snu i sporet. Passert er passert. Dog ingen regel uten unntak, en hund som overhode ikke plukker pinner må motiveres og hjelpes og fortelles hva den skal gjøre. Men når X’en senere i sporet plukket enda to pinner av seg selv har hun foreløpig ikke vist noen problem med å finne pinner. Vi må bare lære henne at hun skal levere de til meg, ikke bruke de som tyggis.
Hun finner fint den første vinkelen og går videre, med nesa i bakken. Vi når den andre spormerkingen litt til siden, men vi har også litt sidevind der. Den femte pinnen lå trolig på det strekket, og forklarer at hun ikke fant den – hun gikk til siden for den.
Når sporet nærmer seg slutten, går det langs en sti. Stien går ut av skogen til hovedveien, og X’en følger stien ut – inntil jeg ser at sporslutten henger et par meter fra stien, og leken ligger rett nedenfor. Så jeg holder igjen X’en, hun skjerper nesa, og svinger av stien og mot sporslutten. Der får vi lekt og belønnet, roset og avsluttet. Jeg tar det som kritikk til meg – jeg har gått så mange spor på stier for å se hvor nøyaktig hun følger sporet, og nå har hun kanskje lært at et spor på en sti skal følge stien. Jeg tar lærdom der, vi må av stien!

Jeg synes X’en har jobbet såpass godt i dag – to spor og budføring, og hun viser tegn til å være litt sliten og preget av varmen, så vi tar fri på kvelden. Vi bare koser, slapper av, rusler i lufteløypa, og dropper LP-trening. Det er selvfølgelig frivillig å trene på kveldene.

Også i dag er det demonstrasjon for de som ønsker å se mer. En runderingsekvipasje i A-klasse demonstrerer hvordan et slikt arbeid skal foregå.

Natt til onsdag våkner jeg av regnvær, og det har ikke sluttet når vekkerklokka ringer. Så det er bare å kle på seg stilongs og regntøy. Fordelen er i hvert fall at mygg og knott holder seg unna i slikt vær…
Vi legger igjen ut spor for hverandre, og X’en skal få et langt, rett spor. Hvor langt det ble vet jeg ikke, men minst 400 meter. Det var lagt ut fem pinner, samt at hun fikk noen godbiter i starten for å dempe henne og gjøre henne mer fokusert, siden hun har hatt en tendens til å virre og rote litt før hun kommer i gang. Det er vanskelig å finne spormerkingen for starten, så vi vaser i sporet før jeg ser merkingen. Men X’en kommer fint i gang, og virker ikke distrahert av at vi har krysset sporet på minst to steder. Hun går et stykke, før hun plukker en pinne. Jeg er kjapt framme, og roser henne. Jeg vet deretter ikke helt hva som skjer – kanskje kan jeg bruke som forklaring at sporlegger kom litt vel nærme en annen sporlegger, slik at X’en får to spor i nesa? Kanskje er hun sliten? Kanskje gjorde jeg et eller annet rart? I hvert fall mister vi helt sporet, det er tydelig at X’en ikke aner hvor hun skal. Hun begynner å leke med falne trær og kjepper, legger seg ned, går hit og dit – og sporer ikke. Jeg forsøker å gå tilbake for å se om hun kan finne sporet på nytt, men jeg er egentlig ikke sikker på når hun falt av, og klarer ikke kjenne igjen hvor hun fant pinnen. Så jeg tar henne av sporet, ut på veien og tilbake til campen.


Onsdag var drittdagen - dårlig vær og vi må gå flere mil tilbake i progresjonen, men vi forsøker å beholde humøret for det.

Det er ikke så lett å lese X’en gjennom sporlina så langt, jeg har kjent tydeligere og sterkere drag i lina før – jeg har da fått både brannsår og blitt dratt over ende av henne. Her kan jeg holde lina løst i én hånd, så det er tydelig at hun ikke har den samme ompfh’en i sporet. Som Harald sa, så er det ikke like mye jakt og kamp i henne som en kan ønske seg av en god brukshund – hun er en berner, hun er ikke født med de beste forutsetningene hva gjelder drifter for disse oppgavene. Men hun kan motiveres på andre måter, og jeg må bli bedre kjent med henne på det området.
Så, hvor demotiverende det enn var, gikk X’en og jeg den dagen tilbake til godbitspor. Det første sporet var på imponerende 15 meter, kortest mulig steg, med en kvart frolicbit i hvert eneste fotspor. Og selvfølgelig fikk vi motivasjon i hunden da, hun er jo et matvrak! Nå kjente jeg en hund som dro i lina, jeg måtte sette sjøbein for å holde henne igjen, og jobbet hardt for at hun skulle spore grundig og nøyaktig, og ikke ruse framover mens frolic ble inhalert her og der. Hun ble tvunget til å snuse på hvert steg, og jeg kjente virkelig i lina at hun ville fram. De neste sporene ble på 30 og 50 meter, og med godbit i annet hvert steg. Nå snakket vi om hund som hadde fått opp motivasjonen! Haralds strategi var at vi ved å gå tilbake ørten steg ville trigge hennes framdrift og nøyaktighet, for å fjerne at hun jobber på overvær, for å gi meg mer sikkerhet i lina og selvfølgelig for å gjøre henne til en bedre sporhund. Jeg var litt deprimert en stund, syntes det var skikkelig kjipt, mistet litt troen på oss som bruksekvipasje, men det gikk over etter hvert som jeg forsto hva Harald mente og kjente på den gode følelsen av en hund som VIL FRAM i andre enden av sporlina.

Til slutt fikk vi forsøke oss på feltsøk. Harald tok med seg en leke fem-seks meter ut, viste den for hunden, kastet i været og lot den lande på bakken. Hunden gjemmes for ikke å se at figurant/Harald går fem-seks meter videre ut, synspåvirkningen med lekeprosessen gjentas, før figurant uten at hunden ser det går ut nye fem-seks meter. Ny synspåvirkning, figurant går tilbake til hunden i sikksakk for ikke å lage et rett linje-spor, viser sine tomme hender, og hunden fikk løpe ut i feltet for å finne gjenstand. X’en løp ut til det første stedet Harald sto, kom nesten tilbake til oss, tittet intenst på oss noen sekunder, før hun bråsnudde ut i feltet igjen, søkte fint i terrenget, og fant gjenstanden som var lagt ut. Deretter søkte hun videre etter flere gjenstander. X’en har nok litt for ofte fått oppleve at jeg kaller henne til meg for å ta fra henne det hun har eller at jeg ber henne slippe på ting hun plukker, så apporteringslysten var ikke påtrengende. Vi sto med is i magen og så henne søke videre, hun fant ikke mer, så da vendte hun tilbake til det første funnet. Jeg kalte henne til meg, og løp av gårde i motsatt retning i håp om at det skulle være morsomt å komme til meg – og det var det jo! Problemet var bare at hun la fra seg leken underveis, og kom etter meg uten. Jeg sendte henne ut på nytt, hun plukket, og vi fikk på et eller annet vis avsluttet med at hun tok med seg gjenstanden inn til oss, men vi må tydeligvis begynne å lære inn apport, og bedrive mye mer byttelek slik at hun ikke alltid blir fratatt noe, taper.

Tilbake på hytta er det fram med blåseren for å få henne tørr, før en sorterer diverse klær og forsøker å tørke dagens antrekk i fall det blir regn i morgen også.
Søndagens og mandagens lydighetsøkter var veldig fine, hvor jeg fikk belønnet og lekt med hele meg og X’en viste at hun hadde det moro. Men det frister ikke å skli og krype rundt i det våte gresset nå, så igjen dropper vi LP-treningen.

Torsdag skal vi bytte treningsområde, så hundene lærer seg å jobbe i ulike omgivelser. Terrenget er mye det samme, men ofte skal det ikke mye til for å gi litt endring og variasjon for hundene.
Dagen starter med at jeg selv går et spor til X’en. Det er et rett spor på 200 meter, jeg har merket hver femtiende meter, og det ligger en pølsebit hver trettiende meter, samt et depot i starten og slutten. Hun romsterer fremdeles litt i starten, men deretter går hun et fint spor. Jeg kjenner draget i lina, hun vil fram, og hun jobbet bra i sporet. Jeg lar henne slippe fram med lang line når jeg ser hun jobber godt.
Deretter legger jeg ut et nytt spor, 200 meter, vinkel og 200 meter. Fremdeles pølse hver trettiende meter, men oppglødd av det forrige sporet merker jeg bare start, vinkel og slutt. Sporet får ligge en stund før vi går det. De første hundre meterne går X’en bra, og vi går da over ei myr. Men når vi er over myra og kommer inn i et tettere område mister X’en sporet. Hun har gått spor i slikt terreng tidligere på dagen, men kanskje ble overgangen vanskelig? Eventuelt at svak sidevind på myra gjorde at vi kom litt skjevt på ”land”? Ikke vet jeg, og ikke kjenner jeg meg igjen heller, det er plutselig mange store steiner og nedblåste trær rundt meg – som var orienteringsmerker da jeg la sporet… Jeg surrer fram og tilbake langs kanten av myra i håp om at X’en skal slå på sporet, men hun er ukonsentrert og bare tøyser rundt på skogstur. Jeg blir mer og mer frustrert der ute – har jeg en hund som bare kan gå godbitspor? Hvorfor er ingen her til å holde meg i hånda og hjelpe meg i mål? Hvorfor har jeg vært så dum og påståelig om berneren som anvendelig? Jeg depper litt inni skauen, inntil jeg kommer på at også de andre på gruppa har hatt nedturer og tilbakesteg, og X’en er antagelig veldig sliten – hun er ikke vant til å jobbe så mye hver dag. Jeg skal ikke avskrive henne. Vi går tilbake til bilene, hun får hvile med friskt vann, jeg får trøst fra gruppa og en sjokolade.
Jeg vil avslutte dagen positivt, så jeg får lagt et forhåpentligvis overkommelig fremmedspor til en sliten X’en. Det er på hundre meter, vinkel, hundre meter. Og for å trigge motivasjonen ligger det pølse på hver tyvende meter. Etter en god stund tar jeg ut dyret, og hun er klar for å jobbe igjen. Hun roter litt rett etter start, drar mot høyre – men sporlegger kom tilbake der, og måtte gå litt for nærme sporstarten for ikke å havne i et vann. Jeg får jobbet X’en forbi, og da sniffer og snøfter hun seg fint fram, tar vinkelen som hun skal, og tasser fint rett i mål – flinke sporhunden min likevel! Og hun virker klar for å gå mer, hun får ikke helt avslutning i sporet selv om det ligger et matdepot der. Men det er greit å slutte mens de er sultne på mer spor også.


Feltsøk synes X'en er kjempemorsomt, i hvert fall den delen fram til avlevering av gjenstand. Gjenstand var forresten ordet på Sølen - det heter ikke leke, ball, hanske eller kong - det heter gjenstand.

Dagen avsluttes med mer feltsøk. X’en får synspåvirkning, og er helt klar for å løpe ut og lete. Hun finner også gjenstanden raskt og lett, men vil altså ikke gi fra seg. Hun markerer funnet, før hun løper videre for å finne mer (kanskje en til meg og en til seg?) Vi venter, med is i magen, før hun kommer løpende inn til oss, fornøyd med innsatsen sin. Jeg sender henne ut på nytt, hun sirkler rundt gjenstanden som en viss grøt, før hun griper gjenstanden og beiner rett forbi oss. Jeg kaller henne til meg, og hun kommer – uten gjenstanden. Hun vil ikke ta den med, til tross for flere forsøk, så til slutt får jeg henne til meg og leker med henne med en gjenstand jeg hadde i lomma – i håp om at hun skal lære at det er moro hos meg. Dette handler ikke om innkallingstrening – hunden kommer jo til meg. Men hun har ikke lyst til å apportere, så lenge hun tror at hun bare vil miste leken og moroa. Det er den tilliten til meg vi må bygge opp, jeg må lære henne at moroa fortsetter også hos meg. Så jeg knepper på henne lenka, og lar henne bære gjenstanden tilbake til bilen, og hun går så stramt og fint, stolt i begge ender over å få bære selv – det er den følelsen jeg er på jakt etter, hun skal digge feltsøk, inkludert avslutningen.

En hund på gruppa har gjenstandsvegring og vil ikke en gang plukke gjenstanden som er lagt ut i feltet. Det feltsøket blir derfor avbrutt, fordi gjenstandsinteressen må jobbes inn på andre måter. For moro skyld henter vi X’en, for å se hva hun kan få til. Ei på gruppa gir henne tre falske synspåvirkninger – altså later som om hun legger ut gjenstanden tre steder, uten faktisk å ha noen leke å vise til før hun går ut eller underveis.
Det hører med til historien at en annen hund på gruppa før dette hadde fått avansere feltsøkstreningen ved at vi benyttet to korridorer – altså først ble en gjenstand lagt ut som vanlig, og deretter ble en ny gjenstand lagt ut i et tilsvarende område bortenfor. Slik lærer hunden å søke systematisk i mindre områder av feltet om gangen, men får dekket hele konkurransefeltet på femti ganger femti meter – de søker i det området rett ut for deg, du går videre ti meter, de søker i det området, også videre. Disse to korridorene lå nok litt for tett til at det var rå å holde de fra hverandre.
Uansett, vi sender ut en ivrig X’en, og hun jobber hardt. Synspåvirkningene er ikke gitt på det stedet hvor gjenstanden ligger, av den enkle grunn at vi ikke husker hvor den ligger… Men målet er jo at hunden skal jobbe i feltet uten å ha fått synspåvirkning, så vi tar det som en utfordring, et forsøk på å avansere treningen! X’en løper og løper, snuser og værer (i feltsøk er det både MULIG og ØNSKELIG å jobbe på overvær, X’ens spesialitet). Hun søker også gjennom den andre korridoren, uten å finne noe. Hun setter seg så for å bæsje, og jeg vurderer om hun egentlig bare leker i skogen – men så har hun fått noe i nesa, løper mot en tue, og griper gjenstanden! Hun ser på oss som står ved startstreken, logrer, legger gjenstanden fra seg, og leter videre. Kødden… Men, nå vet vi hvor den er. For at ikke jeg skal være party-poop’en, løper en annen på gruppa rett mot gjenstanden og gir X’en konkurranse i feltet. Og da er det hund som kan plukke gjenstand og komme inn med den! Hun slipper den rett før oss, men ved god ”jakthjelp” fra gruppa får vi henne til å bære den helt ut av feltet, i det minste – gjenstandsinteressen øker når hun får litt konkurranse, my precioussssss... Fremdeles ingen avlevering, men det regnet jeg heller ikke med, og det må vi jobbe på i andre sammenhenger. Uansett er jeg veldig stolt av henne – hun jobbet lenge under vanskeligere forhold (større felt og unøyaktig synspåvirkning), ga seg ikke, fant gjenstanden og hadde moro. Søta!

Brus- og godteforrådet begynner å bli skrantent, så hele gruppa drar sammen til nærmeste butikk, på Drevsjø, for forsyninger. Det er vel to-tre mil fra campingen? Og på Drevsjø har de reinsdyr… Vi var forberedt på det etter advarsel fra Harald instruktør, men jeg hadde ikke forestilt meg hvordan det var. Jeg så for meg at en kanskje kunne få et glimt av et nysgjerrig reinsdyr mellom trærne – om en var heldig, på rett sted til rett tid og alt det der. Ikke var jeg forberedt på å finne en flokk på over 20 dyr som tuslet fredfylt i asfaltbanen. De hadde ikke dårlig tid, de var tydelig vant til biler, og gikk der det måtte passe dem. Det var en ro og besluttsomhet over dem som jeg aldri ser hos elg eller rådyr – de virrer jo fram og tilbake, og er uberegnelige i hvorvidt de skal bevege seg og i hvilken retning.
Men X’en, X’en liker ikke reinsdyr! Jeg hadde heldigvis kameraet i passasjersetet – så jeg fikk skutt en hundre bilder (!) av disse dyrene. Jeg sveivet ned ruta for å slippe å knipse gjennom den skitne frontruta, og da brøt dyret ut i bjeffing – schtøgge dyra! Men det var knapt taktskifte i bevegelsene deres – det er ikke mye jakt i området, men derimot mye hundetrening i distriktet, så de var trolig både vant til og trygg på mennesker og hunder.
De så vel ikke helt ut som barndommens Rudolf, men det var jo et skue en ble påvirket av lell. Det ene dyret tror jeg forresten var albino!



Fredag startet vi med lydighetstrening – derfor trente jeg ikke noe på torsdagskvelden, så ikke X’en skulle være lei før vi begynte. Og misforstå meg rett, for vi hadde moro på kurset og lærte mye, men det var litt deilig at det kom en LP-økt på fredagen. Godt med litt avbrekk fra skog og spor, godt med litt variasjon.
Og teite, teite Harald instruktør skulle jo absolutt sjekke utgangsstillingen til hundene, og maste på hvor viktig den var! Jada, jeg vet… :-) Men vi fikk nå noen tips om hvordan jeg kan rette opp X’en, eventuelt styre henne på plass, og noen av dem bruker jeg allerede, så da fikk en jo støtte i at det en gjør ikke er på jordet. Også sa han noe om å være konsekvent, skjønte ikke helt hva det skulle bety… :-D
I bruks er det en lydighetsøvelse som heter forangående i line. Du starter med lineføring, og på kommando skal hunden gå fram og foran deg, og gå foran deg med passe stram line – altså ingen trekking. Synd, ellers hadde X’en vært en racer på sånn forangående i line… Med i øvelsen er også en ståkommando, hvor hunden åpenbart skal stoppe, du skal komme på høyde med den, gå videre, snu, og øvelsen gjentas andre veien. Vi begynte innlæringen av forangående i line ved å feste en leke litt i høyden (veldig viktig at hunden ikke får inn snusing på denne øvelsen!). Vi gikk i lineføring bort til gjenstanden (som for meg var en ball i snor hengt på en lyktestolpe), X’en fikk se at den var der, går 10-15 meter tilbake, går igjen i lineføring mot gjenstanden, gir kommando – og da skjønner hunden faktisk at det bare er å gå på, og mot leken. Viktig at det ikke blir løping, men heller godta trekking til kommandoen er bedre befestet og en kan pirke. Vel framme blir det selvsagt lek og belønning. Vi gjentok dette flere ganger, og X’en tok virkelig poenget – moro! Vi fikk også med oss tips til hvordan gå videre i treningen, og det er viktig, at vi har sjanse til å gjøre progresjon utover det vi faktisk rakk å gjøre i løpet av kursdagene.
Jeg øvde deretter på innkalling med stå, ved å kaste ball mot X’en. Hun fikk kjapt inn en refleks, så nå gjelder det å få reaksjonen på kommandoen. Innkalling med stå er en øvelse i klasse 2, men ståmomentet trenger vi jo også i forangående i line – og stå under marsj i klasse 1. Aldri dumt å lære hunden å bråstå, på ulike måter.
Vi er også så vidt innom de fleste øvelsene i klasse 1, og det er gøy å trene lydighet! X’en er virkelig på humør og på alerten – om det er fordi det er lenge siden sist, om det er fordi jeg er flinkere til å leke og belønne mye, om det er fordi jeg tester et tips om ikke å gi frokost når treningen starter på morgenen (”en sulten hund jobber bedre”), det aner jeg ikke. Men vi har det gøy og dyret er flink – jeg må bare huske på å gi henne pauser ofte nok, ikke tøye strikken for langt. For hun er ærlig, og sier fra når det er for mye, og hun har ikke ubegrenset med tålmodighet og arbeidsvilje. Lydighetsøkta varer i tre timer, så det skulle jo også bare mangle at hun trenger avbrekk og pauser.

Deretter drar vi tilbake dit vi var dagen før, hvor en på gruppa legger et 300 meter langt spor til oss, det er merking hver femtiende meter, en pølsebit for hver hundre meter + depot, og to leker (en i slutten). Og jeg må få legge til at når det høres ut som om alle har gått spor for meg hele uka, så har selvfølgelig også jeg gått spor for de andre!
Dette ble et bra spor – X’en går tydelig trygt, med fint drag i lina. Hun fyker forbi første leke, og jeg plukker den bare med meg uten noen større seremoni. Rett før sporslutt drar hun ut mot venstre til grusveien, hvor både sporlegger og andre har gått, men jeg holder henne igjen, og da finner hun slutten. Der ligger det en leke, men hun slår ikke på den, og jeg får henne ikke i gang i noen lek – det ligger jo pølser i slutten, må vite! Mat vinner alltid over lek! Så leken havner i lomma, mens jeg roser og koser for godt spor, lar henne spise opp pølsebitene, og går fornøyd tilbake til bilen.

Det er igjen tid for å bytte område, og vi kjører lenger innover i skogen.
Også her får X’en et tilnærmet D-spor: 150 meter, vinkel, 100 meter, vinkel, 150 meter – som en U/hestesko/whatever. Det er syv pinner i sporet, og pølse kun i start, vinklene og slutten. Merking det samme.
Vi har snakket mye om motvind, og hvordan en skal få lagt et spor som går i tre ulike retninger for å unngå motvind – jeg kjenner at hodet sliter litt med å tenke abstrakt om retning når retning endres og skal stå i stil til vinden, jeg må tegne for å utelukke motvinden. Det går derfor litt i bal for meg, jeg er overbevist om at sporet går rett fram, og blir oppgitt når X’en etter sporstarten strener rett mot høyre. Jeg holder og holder igjen. ”Stol på hunden din!” kommanderer Harald, så jeg slipper på lina, og X’en går nydelig til høyre! Hun plukker to pinner, og vi finner vinkelen. Spormerkingen har blåst ned og ligger på bakken, men pølsene X’en finner gjør meg trygg på at vi faktisk fant vinkelen. For X’en fortsetter rett fram, mens jeg vet at dette er en venstrevinkel. Jeg holder igjen, men hun insisterer på rett fram. Jeg lar henne få gå litt fram, i fall sporlegger passerte på andre siden av treet, men så er det som om hodet til X’en slås av, og hun stopper helt opp. Jeg går tilbake mot vinkeltreet, lar X’en jobbe som i et sporoppsøk, om hun kan finne sporet som går fra treet. Men ingen respons. Så jeg avslutter, fornøyd med hvor godt hun gikk de første 150 meterne, og lar henne få hvile i bilen. Og det går faktisk ikke lang tid før hun ligger og snorker – lille dyret begynner å bli skikkelig sliten, hun!

På kveldene sosialiseres de tobeinte. Det er ikke klisjéfylte varme sommernetter, men med jakke og tepper orker en jo å sitte med god drikke og snop på terrassen en liten stund. Jeg hadde sett for meg mer aktivitet og liv på campingplassen utover kveldene, men i god tid før midnatt velter de fleste i seng. Bruksfolk er prakteksemplarer av menneskearten! På campingplasser for utstillingsfolk hører en jo gjerne aktivitet til langt på natt.

Lørdag er siste treningsdag, og vi starter med fellesdekk på lydighetsbanen. Det er jo noe X’en i utgangspunktet kan, men vi fikk noen gode råd på veien for det. For eksempel huske på å variere hvor en trener – hva med dekk midt på Karl Johan? Og Harald frarådet å rose/belønne når hunden har satt seg opp, selv om den gjør det riktig. Dekken styrkes om kun den belønnes, og ikke sitten. Skulle en belønne hele øvelsen var det viktig å fjerne hunden fra situasjonen, for ikke å skape forventninger og dermed svake dekker. Og det er jo et poeng som høres fornuftig ut, særlig siden hun har hatt tendens til å sprette opp nå og da.
Deretter tok vi en teoriøkt. Nå har vi fått mye kunnskap gjennom kurset, med korte teoriøkter etter hvert som vi har gått fram i trening og vanskelighetsgrad. Men fint å få repetisjon med notatsaker foran seg, og nå kunne en også relatere teorien til praksisen en har vært gjennom i uka.

Men, skogen kallet med nok en finværsdag (tenk bare én treningsdag med regn, enda værmeldingene var så stygge!). Som en treningssak ønsket Harald at vi nå selv skulle ”bestille” et spor, og ikke bare få servert ut fra hva han mente vi trengte og klarte. Så nå ble det å planlegge selv. Siden X’en feilet på vinkelen i går, ønsket jeg et vinkelspor. Men jeg så også på henne at hun var sliten, så ikke et langt spor. Det ble dermed 150 meter, vinkel, 100 meter. Syv pinner underveis, den store mengden for å øke sjansen for at hun plukker og at jeg dermed kan belønne det. Godbiter ved start og vinkel, men ikke i slutten for å kunne leke og belønne uten matfokus der. Merking ved start, vinkel og slutt – jeg må jo stole på hunden og ikke bare speide etter merkebånd…
X’en er ivrig på sporet, venter utålmodig på at jeg skal få på sele og line. Hun blir litt for ivrig i starten, så hun må snu for å få spist pølsene i startdepotet. En slik snuoperasjon vil vi jo ikke ha noe av, og hun viser nå så vilje til å spore at jeg skal fjerne mat i starten, og heller fokusere på å holde henne igjen for å få en roligere start. Vi går bortover, hun skjener mot høyre, men det vet jeg også at sporlegger måtte gjøre for ikke å havne i det sporet som jeg la ut. Hun sporer jevnt og overbevisende, godt drag i lina, bare en kjapp avstikker for å tisse (noe hun har gjort i de fleste sporene, men hun gjør det utenfor sporet – det er uråd å få henne til å tisse før vi starter, for hun skal bare i gang, har ikke tid til å tisse da!), og deretter fint på og videre. Jeg ser merkingen på treet langt foran oss og koser meg, godt å gå bak en hund som er så trygg i sporet – faktisk ganske kick! Inntil vi kommer fram til treet og jeg ser at det ligger en leke der – den skulle da ikke ligge i vinkelen? Men, X’en har krysset av og fått ferten av sporslutten, og loset oss i mål der. Kanskje ble vinkelen til slutt for spiss, kanskje jobbet hun mer på overvær enn jeg skjønte? Jaja, hun sporet jo bra, og jeg belønner henne for at hun fant slutten. Vi plukker ingen pinner, men sporet var interessant nok i seg selv, og ga oss noe å snakke om etterpå – noe sånt hadde vi ikke opplevd i løpet av uka, men vil helt sikkert oppleves igjen.
Det tar ikke lang tid før X’en igjen snorker i bilen, og hun får lade opp batteriene en god stund.

Et siste feltsøk, hvor det legges ut to gjenstander i samme område. X’en har igjen ingen problem med å finne dem, markerer de tydelig, men har ingen interesse av å apportere de inn. Som vanlig, men artig å se at hun likevel jobber. Hunden er fornøyd med seg selv, hun vet jo ikke at hun bare gjør halve jobben.

Dagen, uka, kurset avsluttes med en runde, hvor Harald peker på hva vi må jobbe med videre, og hvordan. X’en må lære apport, både for pinnene i sporet og gjenstandene i feltet. Vi må jobbe med utgangsstillingen, og pirke på det i alle øvelser, ikke bare som egen sitt-trening. Og – han ser en hund som vil spore, men som blir fortere sliten enn for eksempel han er vant til med sine schäferhunder. Derfor er det viktig at jeg er bevisst på hvordan jeg legger opp treningene, at jeg har en plan og strategi, for å utnytte tiden og energien hennes best mulig. Og det har jeg sett selv også, hun kan ikke repetere lydighetsøvelser i det uendelige – det er kjedelig og demotiverende. Og hun blir sliten av å bruke hodet sitt mye, i hvert fall så mye som det ble gjort på Sølen. Så vi må jobbe opp sporkondisjonen (koblet til nese og hode), og legge treningen til rette for hver enkelt hund. Selvfølgelig. Som i all trening.
Vi gikk noen steg tilbake, men vi kom mange steg videre også. Det har vært en flott uke, og jeg håper jeg har mulighet til å dra neste år også. Dette var moro, og vi skal helt klart fortsette treningen, og jobbe mot våre mål.

Deretter fikk hundene bade og rase litt fra seg, og bare være lykkelige hunder uten krav eller prestasjon.

På kvelden var det festmiddag og loddtrekning – jeg vant tre ganger! Etterpå var det apportkonkurranse, mellom fire instruktører og fire deltagere (tenk, jeg meldte meg ikke på…). Ni udde gjenstander var spredt på treningsplassen, og hvert lag hadde to minutter til å få apportert flest mulig. Gjenstandene var en tungapport, en liten trehjulssykkel i plast, en søppelsekk, en banankasse, en stor hermetikkboks, en vannflaske, en liten metallbit, en feiekost og en bitepølse festet til en liten trillebår. Etter to minutter hadde hvert lag fått inn fem gjenstander hver, det ble omkamp, og da gikk instruktørene seirende ut. Nevnes må en herlig malinois, som virkelig tenkte selv. Den grep tak i bitepølsa – en gjenkjennelig leke! Men pølsa var bundet med hyssing til trillebåra, som var tung og vanskelig å få med seg. Flere hunder hadde forsøkt å dra den i mål, en klarte det også. Men neida, denne frøkna løste problemet på annet vis. Hun satte i gang med å tygge over hyssingen, slik at hun kunne apportere inn bitepølsa, og legge igjen trillebåra!

Deretter ble jeg med i to intense kubbrunder, hvor mitt lag tapte overlegent… Og jeg fikk bevist at det ikke bare er hunden som trenger apporttrening, i lydighet skal jo ”noen” kaste ut denne apporten også, helst i forutsigbar retning og lengde…

Søndag var det bare pakking, frokost og vask av hytta, før bilene ble vendt hjemover. Nesten litt trist, men en treffer nok igjen folka før eller senere, kanskje på Sølen neste år? Og da skal jeg sørge for at jeg ikke må på jobb mandag morgen igjen, for det var litt tungt… Det var ikke bare X’en som var sliten etter uka, jeg vippet foran rattet og måtte sove en liten time på en rasteplass. Men vi kom oss hjem, og nå skal vi lage treningsplan!

(Flere bilder kommer i album på hjemmesiden etter hvert).