I gamle dager...

Jeg husker i gamle dager. Tilbake i forrige årtusen en gang.
Jeg husker min første mobiltelefon, jeg husker da vi fikk internett i heimen - og jeg husker da jeg kunne koble meg online med mobilen. Jeg husker da vi hadde fax!
Jeg husker også da vi ikke visste hva internett var, da fasttelefonen ringte en lørdagskveld og en kunne la være og ta den for å late som at en ikke var hjemme for å få litt familiehygge. Jeg husker da en ikke måtte være så innmari tilgjengelig hele tiden. Jeg husker da informasjon kom smått om senn. Jeg husker da ting kom til den som ventet, og en faktisk måtte vente.

Jeg husker da utstillingsresultat var noe en fikk oppdatert gjennom Berner'n - dere vet, det publiserte medlemsbladet på papir til raseklubben. Jeg husker at med mindre en var på utstillingen selv, kunne det gå både dager, uker og måneder før en visste hvem som vant, avhengig av når neste Berner'n kom i posten og hvem en snakket med i mellomtiden. Jeg husker da BIR-vinneren på NKK Narvik var en finsk hannhund, og du visste at han ville du aldri noensinne få sett, for en dro da ikke helt til Finland på utstilling! Jeg husker da BIR-vinneren på NKK Biri (jeg husker da det var NKK-utstilling på Biri) var en finsk hannhund, og det ble laget egen sak på ham i Berner'n, fordi det var eksotisk besøk i landet.

Så kom DogWeb, og etter en måneds tid kunne en finne samtlige resultat fra en utstilling - og ikke bare BIR, BIM og cert-vinnerne som ble offentliggjort i Berner'n. En kunne se hvem som gang på gang fikk plassen bak certet, en kunne se hvem som endelig hadde fått rødsløyfa så de kunne parre tispa si, en kunne følge med på unge hannhunder en vurderte for sin egen tispe. DogWeb ga et nytt og nyttig verktøy for avlsarbeidet.

Hjemmesidene blomstret, og en kunne i løpet av den første uka etter en utstilling saumfaredisse for å høste inn resultatene og på det viset sette opp en grei resultatoversikt.

Så kom Facebook, og nå trenger en ikke å vente en uke før en vet resultatene, og i hvert fall ikke en måned - nå trenger en knapt å vente til utstillingsdagen er over, så lenge noen med en mobil sitter ringside. Informasjonsflyten har endret seg betraktelig på kort tid.

Jeg husker da en dro på utstilling med et par campingstoler, en ryggsekk og hundene. Det var ikke et bur å se ringside for vår rase, ikke et eneste bord, men en sjelden gang hadde noen skaffet seg telt. Men de var få og langt i mellom - en kunne faktisk stå i enden av utstillingsplassen og se samtlige ringer på plassen, få med seg cirka hvilke raser ble bedømt og ha oversikt over området. I dag er du heldig om du kan se naboringen gjennom de tre radene med telt.

Hvor jeg vil med dette? Tja, ikke noe spesialt sted. Bare noen tanker om perspektiv jeg har gjort meg i det siste.
På de siste utstillingene jeg har vært på, har det vært trangt rundt ringen, og jeg har derfor valgt å legge igjen i bilen det meste av trælet en vanligvis tar med seg. Jeg har bare stilt Foenix, og derfor valgt å ikke ta opp verdifull plass som de med flere hunder kan trenge (jeg vet, jeg vet, jeg er rene helgenen - men jeg er ikke redd for å ta litt plass når jeg kommer med to elle flere hunder, så det går vel opp i opp). Og det har rett og slett gjort meg nostalgisk og satt meg i mimringsmodus - når var det sist en satt på en utstilling hele dagen med hunden i lenka liggende foran føttene, uten et bur å legge de i eller grinder å stenge de bak? Når måtte jeg sist spørre noen om å holde hunden for meg fordi jeg måtte på do? Når var det jeg sist var på utstilling og ikke måtte gå to eller tre runder for å få med meg alt det rare en tror en kan trenge fra bilen til ringen, og like mange runder den andre veien igjen?


Noen ganger er det sunt å sette seg ned, tenke seg om og bruke perspektivbrillene sine.


Det er faktisk litt deilig å dra på utstilling på det viset - bare meg, Foenix, en stol og en bag. Det føles så avslappet, laidback og uformelt (også er jeg heldig nok til å få låne bord når jeg skal ta finishen før Foenix skal i ringen, og det er alltid venner i nærheten som kan gi en hjelpende hånd når naturen kaller). Også så mange minner en får, bare fordi hunden sitter i armkroken eller ligger på føttene mine, framfor å ligge i grinder bak meg. Det sies at jeg som liten jente satt med utstillingskatalogen og fargeblyanter, og tegnet krusedull i rett farge på rett hund i katalogen ut fra startnummeret på brystet, for å angi om de fikk rødt, blått, CK og BIR. På et eller annet vis må en jo lære seg tall, ikke sant?