Siden sist

Tiden flyr...

Men noe nytt og spennende har skjedd siden sist.

Vet ikke om det skjedde før forrige innlegg, men jeg har i hvert fall vært på kino. Team America. Det var jo en... annerledes film! Dukketeater for voksne? Stor underholdning, både rent humoristisk og med politisk slagside.
Ellers har Hans og jeg også sett Kvinner på randen krysser sine egne spor. Tror kanskje også dette skjedde før forrige posting, men da har jeg nå i hvert fall fått det med!

Vi har også fått hevet ut min utslitte kommode, hvor skuffene hang og slang, og var til større bry enn nytte. Onsdag som var så kjørte pappa (som var på besøk) og jeg Oslo rundt for å finne en kommode. Dro først til Jysk på Carl Berner. Fant to kommoder - en tilsvarende den jeg hadde og en annen som var større og virket mer solid. Tror forresten den het kjøpmannsdisk, og ikke kommode... Men vi var litt usikre på om den ble for lang, og dro tilbake til Vinderen for å måle. Var også i telefonisk kontakt med Hans for å få noen innspill. Så dro vi tilbake til Carl Berner for å kjøpe kommode. Men de hadde bare utstillingsmodellen igjen! Derimot hadde de seks kommoder på Linderud, kunne datamaskinen fortelle. Så vi fikk en veibeskrivelse, og kjørte dit. Lykkelig over å finne ny kommode og med sult i magen tok vi veien til McDonalds. Som for øvrig var min fars første besøk på denne eksklusive restaurant - spennende med storbybesøk, ikke sant? Mette og fornøyde fant vi Jysk og bestilte en stykk "Mats". Men de hadde ikke - den siste var solgt for et par timer siden. En utrolig hyggelig og behjelpelig ekspeditør beklaget så mye at vi hadde blitt sendt på bomtur, og ergret seg over at ikke Carl Berner hadde ringt henne for å bekrefte at de hadde kommoden. Hun ringte til Jysk på Alnabru for oss, og der hadde de kommoden! Men problemet var jo at nå var det femten minutter til butikken stengte... Vi fikk tegnet en kjørebeskrivelse, og hev oss i bilen. Etter ti minutter måtte vi konkludere med at vi enten ikke hadde forstått kjørebeskrivelsen eller kjørt feil. Vi var i hvert fall ikke på noe som lignet Alnabru... Det skulle bare være fem-seks minutter å kjøre fra Linderud. Så vi begynte å kjøre hjemover igjen. Men plutselig ser jeg et skilt som henviser til Alnabruterminalen! Jeg hiver meg over telefonen og ringer til Jysk Alnabru, et minutt på åtte. De lover å ikke låse døra, finner fram en kommodo, og guider oss fram til butikken over telefonen. Eksellent service - veldig lettende å få tak i kommode, og at de holdt åpent litt ekstra for oss.
Noen vil sikkert lure på hvorfor jeg ikke bare kunne komme tilbake dagen etter, men det var jo den dagen jeg hadde tilgang på bil. Dermed ville det bli tungvint å frakte kommoden på buss eller tilsvarende en annen dag.
Vi kom tilbake til Vinderen, og tre timer senere hadde jeg og Hans klart å sette opp vår første kommode. OK, ikke like pent resultat overalt - men det er stort sett inn mot veggen eller på undersiden. Vi slo nok løs noen fliser og spikret litt skjevt gjennom veggen, men kommoden funker bra! Resultatet kan du se her!

Ellers har Hans og jeg kommet inn i en svømmerutine, slik at vi besøker bassenget en gang i uka. Har også et håp om å få til en styrketreningsrutine. Og jeg begynner å føle så lite smerte i kneet at jeg skal forsøke en enkel aerobictime til torsdag.

Sist torsdag hadde jeg gruppeframføring i design og kjønn. Vi var tre som jobbet sammen med en artikkel, og la den fram for forelesningen. Spent på forhånd, siden jeg kan minimalt med informatikk. Men jeg bidro med en dypere kjønnsanalyse og noen paralleller, så bidro de to andre med informatikkparalleller. Dermed fungerte vi som en gruppe skal - utfyllende! Kan være litt frustrerende å gå i en forelesning hvor studentene ikke er vant til å tenke og analysere utifra kjønn. Jeg diskuterer utifra andre prinsipper og nivåer enn dem. Men samtidig er det ufattelig interessant å høre synspunktene til noen som ikke er erklærte feminister, som ikke har hørt om Judith Butler, som har sine egne og ufargede perspektiv. Og det er ok å høre noen gutter diskutere kjønn!

I dag var det forelesning i kjønn og vitenskapsteori. Vi hadde om Elizabeth Grosz og Luce Irigaray.
De har det til felles at de mener likestillingsprosjektet må løses på en annen måte enn det som vanligvis forfektes. Enkelt sagt kan man si at de spør likestilling - men hvem skal bli lik hvem? Historien viser at kvinnen er underordnet mannen, både politisk, symbolsk, ideologisk, reelt, også videre. Og den feministiske kampen har hatt som mål å få slutt på denne underordningen. Det vil ingen feminister si noe på! Men mange har gått i den fellen at de gjør kvinnen lik mannen for dermed å øke hennes status. Disse franske filosofene kritiserer for eksempel Simone de Beauvoir for (litt forenklet) å si at "jeg vil ikke være det annet, altså må jeg bli en mann". Siden det for Irigaray og Grosz ikke finnes noe tredje alternativ (enten mann eller kvinne), må løsningen bli å se på nettopp kjønnsforskjellene. At to er forskjellige må ikke tilsvare at den ene blir den andre - sett i et hierarkisk- eller rangeringsperspektiv. Det må være mulig at to forskjeller kan leve side om side. Irigaray og Grosz er heller ikke så opptatt av at mann og kvinne skal sees på som komplementære dikotomier - kanskje er deres forhold (som generaliserte kjønnskategorier) tvert imot preget av disharmoni? De stiller mange spørsmål, for å få oss til å tenke. De gir ikke svar på alle spørsmålene, men mener at det kvinnelige må få status i seg selv. Å være kvinne må være et alternativ, og det å være kvinne kan ikke føre til undertrykking.
Irigaray og Grosz har blitt kritisert for å havne i essensialisme-fellen. Men de mener at de ikke gjør det, for eksempel fordi de aldri definerer hva en kvinne eller det kvinnelige er. De kan heller ikke definere det, fordi de mener at det er foranderlige størrelser, ikke konstante og faste. De snakker ikke om at det og det gir kvinnen status som kvinne - de mener at de som til enhver tid ansees for å være kvinnelig må få samme status som mannlighet - men status som kvinnelig. Kvinner må få være kvinner, og ikke bli fullverdig menn i det de nærmer seg det mannlige.
Vet ikke om dette er forståelig - det er tross alt bare mine inntrykk etter forelesningen, før jeg har fått lest tekstene. Men det er en ny måte å tenke på som jeg må tenke litt over. De er jo helt klart forskjellsfeminister, og det bryter jo på mange måter med mine tanker. Men når jeg går nærmere inn på det, kan det jo hende jeg kan ha en dialog med Irigaray likevel. Jeg mener jo for eksempel at det handler primært om likeverd, og ikke likestilling. Ikke dermed sagt at jeg ikke er for likestilling. Men jeg synes ikke menn og kvinner verken er eller bør være like. Hverken mann og kvinne sammenlignet, eller menn og kvinner innbyrdes. Jeg tror på individet og individualitet, og dermed handler det om at alle må ha lik verdi, like muligheter, like sjanser og lik status.
Det er et spennende studie jeg er på, og jeg må stadig gruble over den verdenen jeg er plassert i. Jeg får hele tiden utfordret mine tanker og meninger, og det er bra! Jeg ser heller ikke på det som et svakhetstegn at jeg forandrer og utvikler meningene mine. Jeg lærer mer, jeg møter kritikk, jeg tar noe av det til meg, jeg modererer meningene, og fortsetter videre mot neste lærdom.