Anyway, Vikingskipet 2008, Hamar, Norsk Vinner - kjært barn har mange navn. Og vi var - selvfølgelig! - der. Og for første gang på veldig mange år var jeg ikke ringsekretær - det er jo rent rart. Mye av julefølelsen starter for meg med Hamar - det å komme på Scandic på kvelden, spise julebuffet, følelsen av å komme inn i et skip som sakte fylles morgenen etter, vinnergallaen, julemarsipan og six pack med julebrus på hotellrommet - jupp, det er slik adventstiden starter for meg. Også skulle det ikke bli slik i år, men "bare" en endagsutstilling? Nei, takk og lov fikk en ryddet opp i ting og fikset skikkelig Hamar - og etter litt masing og litt flaks fikk vi to netter på Scandic. Så blir det jul i år og!
"Vi" var meg med X'en og Lena med Tumle. Vi fant ut at vi skulle unne oss å bo tre minutter fra Skipet, så vi kunne få bedre tid på morgenen. Det var flere bernerfolk som bodde der, så på fredag gikk vi over gata for å spise pizza. Og vi skjønte vel egentlig godt, etter hvert, hvorfor ingen andre satt ved bordene. For service... Vel, den var særpreget. For eksempel pizzasaus - det er en utfordring! Servitøren kom med pizzaen til bordet, og Gro spurte etter pizzasaus. Men det måtte bestilles i kassa. Så da reiser jo Gro seg, går tre meter bort til kassa, og får bestilt pizzasaus - av samme fyren som kom med pizzaen! Han mener også at Gro skal betale den med en gang - til tross for at vi ikke har betalt for pizza og drikke enda. Jaja, maten var god nok, og vi fikk jo litt å le av.
Halv seks lørdag morgen ringte vekkerklokka til Lena, og en rekker ikke en gang å lure på om en er helt vel bevart, for en bare spretter (nå ja, siger) ut av senga og er klar for utstilling! Hadde det vært jobb, derimot...
Ti på åtte kom vi oss fra hotellet, og var på parkeringsplassen før åtte - veldig deilig! Og selv da var parkeringsplassen begynt å fylles opp, og det var nok mennesker innendørs. Det var ikke flust av ledige plasser rundt ringen vår heller. Lurer på når de første ankommer hallen, egentlig...
Dommer på berner i år var Eivor Hofmandselv. X'en var den dagen 15 måneder og seks dager gammel - og hadde dermed bikket den magiske grensen hvor jeg "får lov" til å velge mellom tre klasser å stille i! What to do?
Jeg valgte å kjøre taktikk: Erfaringsmessig blir det mange bernere på Hamar, og med kun en dommer satt opp på rasen er sjansen for dommerbytte relativt sterkt tilstede. Og basert på tidligere år, er det juniorklassene som får dommerbytte. Så spørsmålet jeg måtte ta standpunkt til var jo om jeg ønsket å risikere dommerbytte? En vet jo aldri hvem en får som dommer da, så da sjangset jeg på unghundklasse.
Og mine profetier (!) slo til - det ble 102 påmeldte bernere, og de 20 juniorene ble gitt dommerbytte. Dommer der var Knut Sigurd Wilberg.
Jeg er ingen fan av kontrafaktisk historieskriving, så jeg var hele tiden klar overfor meg selv (og eventuelt andre) at jeg skulle ikke én gang spekulere i om hvordan det kunne gått om jeg likevel hadde meldt på i junior, hva den dommeren kunne gitt X'en. Jeg tok et valg, og jeg står for det - uansett resultat. Det må en gjøre i det en melder på - en får ta konsekvensene, og heller la være å stille for dommeren neste gang, om en er misfornøyd.
Beste hannhund ble Ola - peneste pappa'n! Han kan da også føye norsk vinner 2008 til sin tittelrekke. Andre beste hannhund ble junioren Tiviniro's Marco McMagic - han fikk da naturlig nok også cert'et. Tredje beste ble Marcos pappa Tiviniro's Harley Davies, og fjerde beste ble en fullonkel av X'en - Gulliver Gonzales av Hiselfoss. Heia familien!
Ja, så var det brått X'ens tur, da. Ni i klassen, og hun var som forventet den yngste. Hvordan skulle dyret kunne hamle opp med disse konkurrentene? Nå har jeg aldri sett på dyret som en liten og unnselig sak, og jeg synes jo hun har kvaliteter - men jeg synes også hun er uferdig og skal få tid (vi vurderte aldri å melde oss på i åpen klasse, for å si det sånn) før hun er ferdig. Det skulle i grunnen jaggu også bare mangle... Men vi kan jo se om vi kan ha litt moro i mellomtiden? For det om en melder på til norsk vinner, må en jo ikke ha tittelen som ambisjon. Vi har jo allerede fått to titler i år, en får vel overlate noen til andre bernere også? *knis* Likevel hadde jeg et håp om en plassering i klassen, selv om konkurrentene kunne være godt borti to år.
Da vi entret ringen til en selverklært meget streng dommer var jeg likevel åpen for det meste. For jeg ser jo feila til X'en også.
Men det ble rødt - det er jo første nåløye! Fem i klassen fikk rødt, og jeg hadde jo litt lyst på en plassering. Noe annet ville i grunnen vært en løgn!
Vi løp noen runder, og dommer takket av femtemann. Altså var en plassering sikret, og jeg kunne i prinsippet slappe av - målet var jo nådd! Men en har jo konkurranseinstinkt, og det vet å kicke inn. Hvorfor nøye seg med fjerdeplass, når det finnes en tredjeplass? Også videre.
Dommer plasserte nummer fire. Hun plasserte nummer to. Så kom hun til meg. Og hodet mitt resonnerte da med andreplass. Men sa hun ikke at vi ble nummer en? Så jeg ble faktisk stående litt ekstra, jeg, for å se hvor den gjenværende plasserte seg... Flaut å stille seg på førsteplassen, når den ikke er berettiget, liksom. Men ørene mine hørte tydelig at den foran oss fikk beskjed om andreplass, så da kunne X'en og jeg jumpe bort til førsteplassen, hoppende glade!
Tenk at det unge dyret mitt klarte å hamle opp med alle de andre? Åh, så glad jeg ble - dette var mer enn jeg drømte om!
Dommer ga HP (hederspris) til de tre første, og kors på halsen, ti kniver i hjertet - det var overhode ingen skuffelse eller nederlag ikke å få CK, selv om flere sa til meg at det måtte være surt. Dommeren hadde en god begrunnelse for at det ikke ble en CK, som jeg er helt enig i. Jeg vet at dommeren legger lista høyt for CK'n, og det er derfor dommer kan dele ut hederspris til de som er unge og lovende - men ikke helt der enda.
Tradisjonen tro fikk X'en griseøre når vi var ferdig - utstilling må være på hundens premisser, alt annet er feil. Så litt griseørekos er nå det minste en kan bidra med.
Beste tispe ble Kordes Brillant av LeeArmand. Nummer to ble X'ens farmor, som hadde et comeback - Ille Ville Isprinsesse av Hiselfoss! Og jaggu ble ikke tanta Tapre Trultemor av Hiselfoss nummer tre. Fjerde beste tispe ble Cinnia av Triomar, og cert'et gikk til Pink Robusta av LeeArmand - som er søsteren til beste tispe.
Til slutt stakk Ola av med BIR'et! Hiselfoss ble også beste oppdretterklasse, bestående av tjukke slekta til X'en. En må jo heie, selv om hun overhode ikke ligner på noen av dem. Hun ligner nemlig på mamma'n sin, hun. Og det er ikke noe dårlig drit å ligne på det heller!
Vi var en gjeng som benket oss på tribunene for å heie fram Gro og Ola i gruppa.
NKK feirer 110 år i år, og markerte dette blant annet med slutten av 1800-tallet-tema i store ringen - store lysekroner, kostymer til ringpersonalet, klassisk musikk, litt historieberettelse, også videre. Stemningsfullt!
Det var diverse prisutdelinger før gruppe 2, og Norsk Pyreneerhundklubb hadde samlet inn penger til Norsk Luftambulanse, som takk for bistanden i januar i år. Da ble pyreneerhunden Leon reddet, etter å ha vært borte over en uke. Han ble skremt av fyrverkeri på nyttårsaften, og satte seg fast på ei fjellhylle. Takket være Norsk Luftambulanse ble han berget, og raseklubben takket nå med en pengegave. Den skulle brukes til å få laget nytt seletøy til hundene de bruker i redningsarbeidet, jeg forsto det som at det skulle være seler en kunne feste på hundene for å fire de ned fra helikopter til vanskelige områder? Jeg kan ikke borge for det, for høyttaleranlegget var ikke helt samarbeidsvillig akkurat da.
Endelig kom turen til gruppe 2, og det er jo som vanlig en lidderlig stor gruppe. Jeg kom til slutt ut av tellingen, men rundt 40 raserepresentanter var det. Med den suksessen Ola har hatt, blir en jo rent bortskjemt, men gleden var likevel meget stor hos heiagjengen da han ble tatt ut til en semifinale. Han løp som om han kunne fly, og det er jo en nytelse å se på ham! Står stramt og fint, løper lett og flytende - kan det bli bedre?
Ikke mye, for etter noen nervepirrende minutter ble Ola kronet som BIG 2 - nummer to i gruppa! Store gratulasjoner til Gro og Ola!
Det var flere grupper som skulle bedømmes før BIS oppdretter, så da rakk vi tilbake til langbord og koldtbord i bernerringen, hvor en hel gjeng var samlet. Det har blitt tradisjon at en har med litt hver, og slapper av etter rasebedømmelsen med god mat og hyggelig prat - et aldri så lite edruelig julebord for å avslutte det som før var årets siste utstilling og utstillingssesongen.
Vi syntes det drøyde før de ropte opp oppdrettergruppene til oppsamlingsringen, så jeg stakk bort til store ringen for å se hvordan de lå an i løypa. Og da viste det seg at høyttaleranlegget ikke bar så godt bort til oss, så oppdrettergruppene var faktisk i ferd med å bli forhåndsbedømt! Med kjeften full av sjokoladekake fikk jeg beinet tilbake til koldtbordet for å hente hunder og handlere, noen var ute og luftet seg. Men de kom med. Dessverre ble det ingen plassering der, men BIS avlshund ble berneren Otto (Tiviniro's Harley Davies)!
Så var det bare å komme seg tilbake til hotellet for å få luftet og fõret hunder, slappet litt av, og ellers gjøre seg klar til Vinnergallaen!
Vi var en fin bernergjeng som hadde meldt oss på for å kose oss, og heie på Ola. Vi lovte også å heie på berneren Siane og stabyen Alfi til familien Pinderud, så lenge de ikke var konkurrenter til Ola :-)
Maten var stort sett god, colaen var dyr, talene var korte og bra, stemningen var god, jeg fikk et kreativt moment med kameraet, hundene var fine, og vi koste oss!
Siane var med i veterangallaen, og møtte i første runde den som endte med å vinne hele stasen - slik er cup og galla. Alfi røk også ut i første runde. Og Ola røk ut, da han møtte en av Sveriges mestvinnende engelsk springer spaniels. Men vi hadde moro lell, og Ola glødet på scenen - han er bare født til å vise seg fram! Vant gjorde til slutt en lekker american akita, som sto som en Gud.
Handleren av weimaraneren dro den helt ut - gøy! Tysk weinstuemädchen-sak.
Tilbake på hotellrommet (for øvrig veldig deilig å bare ta heisen opp, ikke måtte sette seg i en kald bil og styre) var det tydelig at X'en og Tumle hadde kost seg i senga... Men, men, vi betalte 400 kroner per hund i tillegg, så da kan de jo få valuta for penga! :-)
Og halvsøsknene trivdes veldig godt med sånn hotellferie. De hadde ikke like stort sovehjerte som Lena og meg, så både lørdag og søndag våknet de før oss og hadde litt moro. Søndag våknet jeg med en liten søppelkasse midt i senga, og den har visstnok X'en kommet med til meg grytidlig på morgenen. Apport? Matskål? Jaja, de var nå stort sett snille, og det er klart det er moro å få treffe hverandre igjen.
Søndag tok vi oss god tid, med lufting av hunder og god frokost. Lena var sliten og vendte nesa hjemover, mens jeg ville tilbake til Skipet for å hilse på kjentfolk som skulle stille, samt få brukt litt penger.
På vei tilbake fikk jeg også lyst til å ta et bilde av X'en foran Skipet. Jeg var jo alene, men ved å kombinere lydighetstrening og utstillingstrening klarte vi da å få til et bilde hvor X'en står greit nok, med Skipet i bakgrunnen.
I Skipet traff jeg mange kjente fjes - av en eller annen grunn har jeg blitt kjent med en rekke gruppe 1-mennesker, så de var jo der søndagen. Gruppe 8 ble også bedømt da, så jeg var moralsk støtte for Anette og Norma, som fikk en fin andreplass i junior.
Anette og Norma
Jeg prøvde også å få shoppet, men det var ikke noe spennende som fristet lommeboka. Jeg holdt på å kjøpe kløv til X'en til 250 kroner, men selgeren mente at jeg måtte ha en størrelse større - som de var utsolgt for. Dagen etter oppdaget jeg at X'en har selen som kløven er basert på i den størrelsen jeg ville kjøpe. Argh, og de var selvfølgelig utsolgt nå, og det var utsalg av gammel vare for å ta inn ny og dyrere vare. Sur! Jaja, vi fikk nå med oss et par kilo godbiter til en billig penge, så får jeg heller netthandle julegaver til dyret. Vi er ikke helt enig om hva hun ønsker seg enda...
Så mange fine bilder :) Jeg må si jeg liker utstillingsbloggene dine, man føler nesten at man har vært der selv!
SvarSlettSå over til treningsspørsmålet i bloggen min; vi vil gjerne trene vi! Vi trenger ringtrening, og i lydigheten trenger vi både fellesdekk og en "hjelpeperson" som kan følge med på at hun ikke reiser seg eller flytter seg når jeg går i fra på alt som har med "bli" å gjøre... Man kan finne på mye rart mens mor går med ryggen til nemlig!