Mitt tidsskifte

Alle bør ha fått med seg det som skjedde med Norge 22. juli. Jeg ble ikke direkte rammet, jeg har ikke mistet noen jeg kjenner. Men det føles likevel som et slags angrep på en selv, det gjør noe med ens tanker og følelser.

På videregående ble mitt engasjement vekket til liv, og etter det har jeg alltid hatt tillitsverv, gjerne flere i slengen. I år er første året hvor jeg står uten, men jeg måtte sette helsa først og sa fra meg alt.

På videregående var mange av mine venner AUF'ere, og jeg ble gjennom tre år forsøkt vervet inn. Jeg var da (og kun da...) ganske trassig og sta, og tok meg faen på at jeg skulle så vidt ikke være som alle andre, jeg skulle ikke melde meg inn i AUF. Men det var ikke langt unna at jeg likevel ble medlem... Mitt engasjement ble kanalisert gjennom elevrådsarbeid og Elevorganisasjonen, og senere diverse studentverv, og deretter ulike hundeklubber. Jeg har holdt meg unna partipolitikken. Men jeg kunne like godt vært en brennende del av det, hadde en av mine skolekompiser spurt på en annen måte eller på et annet tidspunkt kunne jeg lett signert verveblokka, og jeg ville ikke vært et passivt eller halvhjertet medlem.

Så etter 22. juli har jeg mimret litt, og med dette bakteppet fra videregående føltes det som om angrepet også var litt rettet mot meg. Det kunne vært meg for noen år siden som skulle tilbringe en uke på Utøya, lære og bli kjent, forme en politisk karriere. Hadde dette vært for bare fem år siden, ville jeg kjent mange, mange mennesker på Utøya. Det kunne vært dem.

Dette er ikke et forsøk på å stjele de femten minuttene i spotlighten eller å gjøre meg selv viktig. Det er mine refleksjoner, en opplevelse av at dette ble mye nærmere enn om det hadde skjedd i Göteborg eller på Unge Høyres landssamling. Det er sikkert flere som har kjent på det samme, at de selv eller venner har en bakgrunn fra AUF.

Hele helga gikk med til å se nyhetssendinger, lese nettaviser, skumme gjennom manifestet, prøve å få et bredest mulig bilde av hva som hadde skjedd, prøve å forstå hva som kunne sette slik ondskap i praksis. Mandag ble jeg med i toget i Jessheim, det føltes helt riktig å bli med med blomster og lys. Det ble samtidig en slags avslutning for min sorgprosess, jeg fikk lukket det kapittelet og kunne gå videre - jeg er av de heldige, jeg kan gå videre. Men jeg vil ikke gå videre som om ingenting har skjedd, jeg vil ikke riste det av meg og gå videre uten noe mer om og men.

I løpet av den uka tenkte jeg mye på meg selv - hvor ble det av den engasjerte jenta på videregående, hun som brant for saker, som diskuterte med lidenskap og overbevisning, som turte å stå foran store forsamlinger og argumentere for sitt standpunkt, som leste sakspapirer og skrev endringsforslag, som hadde en visjon og som ville jobbe for Saken?
Flammen har sakte men sikkert slukket, og jeg har blitt en byråkrat. Visst har jeg hatt tillitsverv i alle år, men det har etter hvert vært CV-fyll og en forventning fra meg selv om at det skal jeg jo gjøre. Jeg har gjort det jeg skal gjøre, mange oppgaver har til og med vært særdeles morsomme når jeg har fått organisere og strukturere, arrangere og koordinere. Men gløden, flammen, ilden, det brennende engasjementet, hvor ble det av? Et sted på veien har jeg mistet litt av meg selv.

Jeg vet ikke hvor jeg skal lete, men jeg har i hvert fall nå som en følge av 22. juli og alle tankene og følelsene det bragte fram i meg, meldt meg inn i et partipolitisk parti. Det ble det partiet jeg mener står mest i stil til mine meninger og visjoner for et godt Norge og en god verden, uavhengig av dets tilknytning til 22. juli. Nå venter jeg på giro og bekreftelse på innmeldingen. Jeg vet ikke hva som skjer etterpå. Jeg vet ikke om det er her jeg finner et engasjement, om det er her jeg kan få utløp for en ild jeg forsøker å tenne. Men som vår statsminister Jens Stoltenberg selv sa: "We will retaliate with more democracy". Jeg ønsker ikke at demokratiet skal undergraves og latterliggjøres, jeg ønsker ikke at vi skal skremmes fra demokratiske prosesser og heftige meningsutvekslinger. Derfor har jeg meldt meg inn, og derfor leser jeg meg opp på lokalpolitikken før valget 12. september. Jeg hadde ikke tenkt til å stemme, jeg er tross alt nyinnflyttet og aner ikke hva kommunen trenger og sliter med, hvilket parti som vil være best å ha i førersetet. Det var da. Nå er et tidsskifte kommet.

Det er flere gode ord som ble sagt i den forbindelse, som jeg ønsker å avslutte dette innlegget med:

"Våre fedre og mødre lovet hverandre «Aldri mer 9. april». Vi sier: Aldri mer 22. juli 2011" 

- statsminister Jens Stoltenberg

"If one man can show so much hate, think how much love we could show, standing together"

- Stine Renate Håheim, survivor

"Ondskap kan drepe et menneske, men aldri beseire et helt folk" 

- statsminister Jens Stoltenberg.

"I kveld er gatene fylt av kjærlighet.
Vi har valgt å besvare grusomhet med nærhet.
Vi har valgt å møte hat med samhold.
Vi har valgt å vise hva vi står for."
- H.K.H. Kronprins Haakon