På tåhev

Det har ikke skjedd forskrekkelig mye i Latrudaklanen siden sist oppdatering, av den enkle grunn at jeg har fått forbud mot å bruke høyrefoten min av fysioterapeuten. Ved å holde meg mest mulig i ro og belaste foten minst mulig, håper vi å teste ut noen hypoteser - kan vi nå et punkt hvor smerten er nullstilt, og bygge foten forsiktig opp igjen? Er det en kronisk smerte? Og hva påvirker foten og påfører mer smerte? Det er møkkpøkk-kjedelig, men jeg vil jo gjerne ha en fot jeg kan bruke, så en får prøve det en kan.

Så da sitter en her da, for det meste, for det er jaggu ikke mye en får gjort uten å legge vekt på foten. Jeg har krykker til avlastning når det er uunngåelig, for eksempel korøvelser - men jeg innså veldig lett at det å danse sensuelt til Hot Stuff eller You Can Leave Your Hat On mens en går på krykker er langt utenfor min liga, i hvert fall :D

Koret jeg synger i - Crème Fraîche - har en stor festkonsert i juni, med 1980-tallstema. Og jeg er så heldig at jeg har fått en solo! Så jeg håper selvfølgelig at jeg er fullstendig på beina igjen til det. Hvis ikke... Så er det smertestillende på apoteket, har jeg hørt.

Konserten er samme helga som NKK Tromsø, som jeg hadde håpet å få med meg i år, men det utgår da med høye kneløft. Det samme gjorde NKK Bergen, siden koret hadde intensiv øvingshelg da. Jeg må få koordinert NKKs terminliste med noen i korstyret, altså ;)

Men jeg fikk med meg dobbeltutstillingen i Letohallen siste helga i mars - på krykker, for å følge fysioterapeutens ordre så langt jeg kan... Det er jo ikke det at det er umulig å legge vekt på beinet, det gjør bare veldig vondt, og vi forsøker derfor å skåne det. Men halve moroa med utstilling er å stille selv, så jeg valgte å ta de rundene med Foenix i ringen selv. Jeg løper jo ikke noe dårligere nå enn jeg har gjort siden fallet i januar 2013 og gjennom hele fjoråret...

Lørdag ble Foenix nummer to i åpen klasse med CK, og jeg var nesten enda mer fornøyd med søndagens tredjeplass siden det var en mye større klasse da.

Nå raser pelsen av, så da slipper jeg å belaste foten i utstillingsringen på en stund. Jeg er ikke helt fortrolig med hennes syklus enda, siden hun verken har løpt eller røytet så ofte. X'ens syklus kjenner jeg ut og inn, så der vet jeg hva jeg har å forholde meg til, og kan spå omtrent på datoen når hun får løpetid - og når hun har og ikke har pels. Mens Foenix virker som om enten er ustabil og variabel, eller fremdeles stabiliserer seg. Hun er snart tre år, men har bare hatt to løpetider.

Jaja, pels kommer og går, da sparer vi påmeldingspenger så lenge, og kommer tilbake når vi føler for det. I mellomtiden trener vi lydighet på stuegulvet - korte treminuttersøkter nå og da er enklere for foten enn to timer på fellestrening i klubben enn så lenge.

Og dette er hvorfor jeg ikke kan trene lydighet med jentene i samme rom, for sjalusien kicker inn, og begge vil vise hva de kan. Her jobbet jeg med neddekk og oppsitt på Foenix, og vi gjentok flere repetisjoner før jeg oppdaget at X'en lå bare et par meter unna og adlød hver eneste kommando! Tullehunden min, verdens beste X, hun har slettes ikke lyst til å bli satt til siden. Og det er hun heller ikke, vi jobber oss mot en klasse 2-debut. Jeg synes bare det er så mye enklere å trene en hund om gangen!

Derfor gjorde jeg slik i neste omgang:

Jeg er ikke helt sikker på hva det sier om jentene, når to langkoster i døra er nok for å sperre de borte...

Ellers er det årsmøte i NBSK om ti dager, og jeg håper flest mulig dukker opp for å støtte klubbdemokratiet og la sin stemme bli hørt - hvis ikke, er lørdag siste frist for å sende inn forhåndsstemme på personvalg, i det minste.

Der hører jeg oppvaskmaskina nærmer seg ferdig, så da skal jeg teste en muffinsoppskrift. Jeg har invitert til sosialt lag over påske, men jeg kan jo ikke risikere å matforgifte gode venner, så jeg får teste ut på forhånd. Jeg hører også Matt Bomer rope på meg fra DVD-hylla, så det blir nok en ny episode av White Collar i kveld. Jeg har aldri vært glad i krim og blod og gørr og for mye spenning, så dette er ikke en god høytid for meg TV-messig. Men White Collar er helt perfekt, et spenningsnivå jeg fikser, fulgt av sjarme, karisma og rett type humor.

Jeg håper alle har en riktig god påske!