London calling! Sorry, we'll have to call again later...

Jada, jeg vet det er lenge siden jeg har blogget, og det er veldig koselig at folk maser og etterlyser oppdateringer, men ting har altså vært noe travelt og bedritent her...

Første helga i desember skulle familien (og med det mener jeg pappa, søss med sambo og sønn, meg og Hans) på langweekend til London for å shoppe, være kulturelle, turistifisere og kose oss sammen. Dette var planlagt i lang tid, og hundevakt var skaffet.
I november ble Even skikkelig dårlig, og pappa var veldig usikker på om han ville dra fra Even og overlate ansvaret til Stian (som skulle ha Even). Så skulle pappa bli hjemme fra ferien? Eller skulle vi utsette ferien? Vi slapp å ta stilling til det spørsmålet. Da. For Even ble bedre han, men som Stian sa - det å passe en hund på over ti år er alltid en risiko, det er en gammel hund og ting kan fort skje, men om vi var forberedt på det så var han det også. Og vi hadde full tillit til at Stian ville gjøre de rette beslutningene som eventuelt måtte gjøres. Jøje meg for en koselig ferieoppladning, snakke om muligheten for at Even må avlives! Han er i fin form, men vi vet jo at han lever noen år på overtid. Takk og lov at Even aldri har lest levealdersstatistikken for rasen...
Alt var bare fryd og gammen, inntil jeg en uke før avreise finner blodflekker på gulvet. Jeg finner fram papir og finkjemmer X'ens samtlige fire poter, og håper intens at hun har fått et kutt. Jeg sjekker gommer og tenner, jeg sjekker overalt, til jeg må bite i det sure eplet, og konstatere at drittbikkja har fått løpetid. Now ain't that the bitch...
Nå. Hvorfor nå? Dermed går vår hundevakt i dass, siden X'en skulle vært hos ei som har hannhund og åpen løsning. Ingen god kombinasjon... Desperasjonen tar meg mildt sagt, og jeg grubler og grubler. Jeg innser at jeg ikke kjenner så fælt mange som bare har tisper. Jeg forhører meg hos noen venner i Oslo som har begge kjønn og dermed er vant til å håndtere løpetid, men de kan dessverre ikke. Og det er i grunnen forståelig, kort varsel og all ting. Desperasjon gjør noe med grad av frekkhet, så da er det å ringe til Stian og spørre om han vil ha ei løpetidstispe på kjøpet - det må jo være trivelig å få i en flokk som da vil være på fire hannhunder... Men Stian og Kathrine, de er engler på jord, og selvfølgelig kan X'en være hos dem! Hun vil da være på dag åtte til 12 i løpetiden - kos for gutta, det! Nå har Stian en nevø (Hugo) og en nevø/halvbror (Bentley)av X'en, så det følte vi ble litt for tett. Men om pomm'en eller Even skulle få til noe, fikk det heller være - det kunne jo bli bra valper, det? :-D

Phuh, da var alle slike forhindringer ute av verden, kofferten kunne pakkes, og nesa vendes mot Gardermoen torsdag morgen. Turen gikk kjempefint, og alle gledet seg til en uforglemmelig ferie. En utmerket reiseleder (kremt...) sørget for at vi kom oss smoothly fra Heathrow, og rett til hotellet.

Etter innsjekking tok vi turen til Trafalgar Square for å se tenningen av den norske julegrana - den sendes altså til London som en takk for bistanden under andre verdenskrig, eller som et symbol på vennskap, som taler Rune Gerhardsen sa. And then I will push the button, as I am really here to do. *knis* Oslo Gospel Choir sang vakkert. Treet var vakkert. Været var bra. Og vi var glad for at ferien var i gang. Sulten begynte å gjøre seg gjeldende, så vi fant veien til en koselig og intim (er det ikke det det heter når det er litt trangt?) italiensk restaurant. Etter en spasertur for å beskue julepynt og butikkvinduer gikk turen tilbake til hotellet, både store og små begynte å bli slitne etter en lang reisedag, og vi hadde jo mange dager igjen...







Fredag startet med Changing of the guards ved Buckingham Palace - Joakim synes slike soldater og riddere og slikt er veldig spennende, og det er jo en seremoni som kunne være spennende å få med seg. Britene kan jo det med lang(dryg)e seremonier. Vi var tidlig ute, og godt var det, for det var mange turister som ønsket å se vaktskiftet. Vi var heldig og fikk plass helt inntil gjerdet. Vi så ikke alt, men vi så mye og vi så det godt.
For å døyve ventetiden lekte jeg meg litt med detaljbilder, leke med innstillinger og ellers knipse relativt vilt. Og rett før selve seremonien begynner, døde batteriet. Amatør! Jeg som alltid lader opp batteriet før jeg drar på tur, og følger med på batteristatus, skjenket ikke det en tanke før vi dro. Faen altså... Men, Joakim, Tonje, Hans og pappa hadde kamera, pappa hadde også videokamera, så vi har sikkert fått foreviget noe. Det var bare så møkkasurt!



















Det var politi til hest som organiserte oss tilskuere, pomp og prakt, ridende vakter, korps og musikk, ulike uniformer, mange soldater, gevær og marsjering, og et realt show som varte i en time - lille nevø var i fyr og flamme, men litt mett på slutten.
På en koselig kafé fikk vi spist fish 'n chips, en kan jo ikke dra hjem uten det i magen!

Utover ettermiddagen skulle vi tilbake til hotellet for å skifte klær og gjøre oss klar for middag og musical på kvelden.
Pappa stoppet i en minibank for å ta ut penger, og uten at vi helt vet hvordan det skjedde klarte noen å stjele det fra ham! Tonje søss med familie sto også der, og heller ikke de skjønner hva som skjedde. Det var andre mennesker i minibanken ved siden av. Det begynte å pipe og blinke i minibanken til pappa, de henvendte seg til ham, og påsto at kortet var svelget og ville bli sendt i posten i løpet av noen dager. Mulig det, men da vi gikk inn i banken og de åpnet hvelvet lå det ikke noe kort der det skulle vært. Så det eneste alternativet er at det ble lurt fra pappa på et vist. Kjapt og smertefritt, ikke noe løping eller mas... Vi fikk sperret kortet og overført pengene til en annen konto, og en sjekk i nettbanken viste at ingenting var tatt. Men guffen opplevelse!

Vi hadde billetter til The Lion King, og det var en imponerende forestilling! Vi ble like bergtatt alle seks, selv om vi var i ulike aldre og hadde svært varierende grad av engelskkunnskaper. Så utrolig bra de har laget kostymene, scenografien flott, så bra koreografert - skuespillerne hadde virkelig fått inn bevegelsene. Hyenene var fantastiske, leoparden bevegde seg med en smidighet som var en estetisk nytelse. Elefantungen var herlig. Gåsehuden ved introen, når dyrene entrer scenen via salen der vi satt... Det var bra alt sammen.



Det var selvfølgelig ikke lov til å ta bilder eller filme underveis, og jeg er snill pike som adlyder. Men se disse klippene for en smakebit:
Promovisning hos BBC
Åpningsscenen
Hunnløver
He lives in you
Nala

Lørdag morgen var ikke Hans i så god form, så han valgte å bli igjen på hotellet mens vi andre dro til Covent Garden for å se på noe som ut ifra beskrivelsen på nett virket morsomt. Hvert år arrangeres et hinderløp, hvor deltagerne betaler for å få være med. Det er en innsamlingsaksjon til kreftforskning i England, og det samles selvfølgelig inn penger på ulike måter i løpet av dagen. Deltagerne har ulike kostymer, og skal forsere ei hinderløype mens de bærer på en tradisjonell britisk julepudding - som også skal dekoreres i løpet av hinderløypa. Dronning Elizabeth og Idoldommer-Simon var selvfølgelig til stede og åpnet ballet! ;-)









Det var en ganske omstendelig og langdryg affære, og det tok over en time før løpet begynte, så det var vel litt bortkastet tid å stå der - særlig fordi løpet var fort ferdig når de først var i gang. Men, det var også et julemarked der, så Tonje og jeg fikk nå brukt litt penger på julepynt og søte ting.

Deretter gikk turen til Hamleys, som Joakim hadde gledet seg veldig til. Syv etasjer med leker... Han hadde med penger til å kjøpe seg noe nytt, og hadde også innspill til ønskelista til nissen. Så det ble noen timer der...

I det vi har fått bestilt middag, får jeg beskjed fra Hans om at han er på legevakta! Han har vært der noen timer nå, og diagnosen er dehydrering etter å ha flydd på do av den og den andre grunnen. Jeg sluker maten, og løper ut for å finne en taxi. Hvilket ikke er så lett, siden Oxford og Regent street i dag er steng for all trafikk, så mennesker kan gå i gatene og shoppe. Og det er faen så folksomt, og jeg tror halve London gikk der - i motsatt retning av hva jeg skulle. Men jeg kommer meg til et kryss hvor jeg kan finne en sidegate, og får kjapt praiet en taxi. Hans blir skrevet ut mens jeg er på vei, så jeg henter ham, og drar tilbake til hotellet. Han har fått to liter intravenøst og smertestillende, og streng beskjed om å drikke mest mulig. Så resten av kvelden er jeg sykepleier, og løper skytteltrafikk mellom hotell og nærmeste sjappe for å kjøpe vann. Til slutt sto det ti halvlitersflasker på nattbordet hans. Mer dopapir måtte jeg også kjøpe, for vi kunne ikke få nytt før rommet ble vasket neste morgen.
Jeg skulle jo så gjerne vært hos Hans tidligere, om jeg hadde visst i hvor dårlig form han var, men han sa bevisst ikke noe for at jeg skulle få mest mulig utbytte av turen... :-(

Resten av familien dro til Winter Wonderland, men etter en voldsom karusell begynte både pappa og Joakim å spy. Det stoppet derimot ikke i løpet av natta, og det slo seg på magen også, og da er det ikke bare en voldsom karusell lenger. Så søndag morgen tok vi det meeeget rolig, for å se om noen ble friske nok til å finne på noe. Hans ville hjem, så vi fikk booket om billettene våre til et ettermiddagsfly den dagen. På apoteket fikk vi diverse tabletter som skulle hjelpe de som var syke, og jeg fikk shoppet i en halvtimes tid på et kjøpesenter i samme gata som hotellet. Jeg hadde sett reklame for noe jeg bare måtte ha som julegave til Hans!
Utover dagen ble både pappa og Joakim bedre, så alle minus Hans - med Hans' velsignelse - satte seg i en taxi for å få sett Tower of London. En kan virkelig ikke ha vært i London uten å ha vært der! Dette var mitt tredje besøk dit, men jeg elsker slik historie.
Joakim ble derimot dårlig igjen i taxien, og kastet opp vann utover fanget mitt... Nice... Men med litt frisk luft ble han i form igjen, og skulle inn for å se beefeaters, ravner, kongen, slott og vakter. Og som han koste seg! Jeg måtte løpe tilbake til hotellet for å rekke flyet (og ble ikke mildt stresset av at det var forsinkelser og kaos på t-banen...), mens de øvrige holdt ut og fikk et fint opphold før de dro hjem mandag.

















Hans og jeg var hjemme søndag kveld, etter en uproblematisk hjemtur, og begge var så slitne at vi sov til langt utover mandagen. Men jeg kom meg opp, så jeg kunne kjøre til Fredrikstad og hente X'en, og kjøre Even til pappa.
Det var tydelig at dyra har hatt det bra hos Stian og Kathrine - gjensynsglede med meg javisst, men de hoppet inn i bilen til Stian igjen! :-D De hadde visst oppført seg som om de var hjemme (*rødme*) og glidd inn i flokken. Jeg fikk tigget til meg en CD av bilder Stian hadde tatt, så da kan jeg blogge med de en annen dag.
Nå skal jeg derimot ta meg en paracet og en kopp kakao, for jeg har bare blitt mer og mer forkjølet etter at jeg kom hjem fra London. Snakk om uforglemmelig ferie!

Tusen, tusen takk til Stian og Kathrine for all hjelp med dyra!

X'en ønsker alle en hyggelig adventstid

Husk å kose dere i snøen mens den enda er her - det er ikke godt å si hvor lenge vi får ha den. Senk skuldrene, ignorer julestresset og lek heller i snøen! Dra hjem igjen, la bikkjene kose seg med griseører, og kryp selv under et godt pledd med en stor kopp kakao. God adventstid!

Takk for nå, Hamar!

Geografi er en rar ting i hundeverdenen... Det er liksom bare noen av oss som synes setningen "Hamar flyttes til Lillestrøm neste år" er en fornuftig setning med både logikk og innhold. Men det er nå en gang så, at i år var siste året som norsk vinner, årets høydepunkt, arrangeres i Vikingskipet. Nå er det riktignok planer om andre hundearrangement i Vikingskipet, men det blir jo ikke Vikingskipet-Vikingskipet. Det blir jo... et annet skip?



Anyway, Vikingskipet 2008, Hamar, Norsk Vinner - kjært barn har mange navn. Og vi var - selvfølgelig! - der. Og for første gang på veldig mange år var jeg ikke ringsekretær - det er jo rent rart. Mye av julefølelsen starter for meg med Hamar - det å komme på Scandic på kvelden, spise julebuffet, følelsen av å komme inn i et skip som sakte fylles morgenen etter, vinnergallaen, julemarsipan og six pack med julebrus på hotellrommet - jupp, det er slik adventstiden starter for meg. Også skulle det ikke bli slik i år, men "bare" en endagsutstilling? Nei, takk og lov fikk en ryddet opp i ting og fikset skikkelig Hamar - og etter litt masing og litt flaks fikk vi to netter på Scandic. Så blir det jul i år og!





"Vi" var meg med X'en og Lena med Tumle. Vi fant ut at vi skulle unne oss å bo tre minutter fra Skipet, så vi kunne få bedre tid på morgenen. Det var flere bernerfolk som bodde der, så på fredag gikk vi over gata for å spise pizza. Og vi skjønte vel egentlig godt, etter hvert, hvorfor ingen andre satt ved bordene. For service... Vel, den var særpreget. For eksempel pizzasaus - det er en utfordring! Servitøren kom med pizzaen til bordet, og Gro spurte etter pizzasaus. Men det måtte bestilles i kassa. Så da reiser jo Gro seg, går tre meter bort til kassa, og får bestilt pizzasaus - av samme fyren som kom med pizzaen! Han mener også at Gro skal betale den med en gang - til tross for at vi ikke har betalt for pizza og drikke enda. Jaja, maten var god nok, og vi fikk jo litt å le av.

Halv seks lørdag morgen ringte vekkerklokka til Lena, og en rekker ikke en gang å lure på om en er helt vel bevart, for en bare spretter (nå ja, siger) ut av senga og er klar for utstilling! Hadde det vært jobb, derimot...
Ti på åtte kom vi oss fra hotellet, og var på parkeringsplassen før åtte - veldig deilig! Og selv da var parkeringsplassen begynt å fylles opp, og det var nok mennesker innendørs. Det var ikke flust av ledige plasser rundt ringen vår heller. Lurer på når de første ankommer hallen, egentlig...

Dommer på berner i år var Eivor Hofmandselv. X'en var den dagen 15 måneder og seks dager gammel - og hadde dermed bikket den magiske grensen hvor jeg "får lov" til å velge mellom tre klasser å stille i! What to do?
Jeg valgte å kjøre taktikk: Erfaringsmessig blir det mange bernere på Hamar, og med kun en dommer satt opp på rasen er sjansen for dommerbytte relativt sterkt tilstede. Og basert på tidligere år, er det juniorklassene som får dommerbytte. Så spørsmålet jeg måtte ta standpunkt til var jo om jeg ønsket å risikere dommerbytte? En vet jo aldri hvem en får som dommer da, så da sjangset jeg på unghundklasse.
Og mine profetier (!) slo til - det ble 102 påmeldte bernere, og de 20 juniorene ble gitt dommerbytte. Dommer der var Knut Sigurd Wilberg.
Jeg er ingen fan av kontrafaktisk historieskriving, så jeg var hele tiden klar overfor meg selv (og eventuelt andre) at jeg skulle ikke én gang spekulere i om hvordan det kunne gått om jeg likevel hadde meldt på i junior, hva den dommeren kunne gitt X'en. Jeg tok et valg, og jeg står for det - uansett resultat. Det må en gjøre i det en melder på - en får ta konsekvensene, og heller la være å stille for dommeren neste gang, om en er misfornøyd.

Beste hannhund ble Ola - peneste pappa'n! Han kan da også føye norsk vinner 2008 til sin tittelrekke. Andre beste hannhund ble junioren Tiviniro's Marco McMagic - han fikk da naturlig nok også cert'et. Tredje beste ble Marcos pappa Tiviniro's Harley Davies, og fjerde beste ble en fullonkel av X'en - Gulliver Gonzales av Hiselfoss. Heia familien!

Ja, så var det brått X'ens tur, da. Ni i klassen, og hun var som forventet den yngste. Hvordan skulle dyret kunne hamle opp med disse konkurrentene? Nå har jeg aldri sett på dyret som en liten og unnselig sak, og jeg synes jo hun har kvaliteter - men jeg synes også hun er uferdig og skal få tid (vi vurderte aldri å melde oss på i åpen klasse, for å si det sånn) før hun er ferdig. Det skulle i grunnen jaggu også bare mangle... Men vi kan jo se om vi kan ha litt moro i mellomtiden? For det om en melder på til norsk vinner, må en jo ikke ha tittelen som ambisjon. Vi har jo allerede fått to titler i år, en får vel overlate noen til andre bernere også? *knis* Likevel hadde jeg et håp om en plassering i klassen, selv om konkurrentene kunne være godt borti to år.

Da vi entret ringen til en selverklært meget streng dommer var jeg likevel åpen for det meste. For jeg ser jo feila til X'en også.
Men det ble rødt - det er jo første nåløye! Fem i klassen fikk rødt, og jeg hadde jo litt lyst på en plassering. Noe annet ville i grunnen vært en løgn!
Vi løp noen runder, og dommer takket av femtemann. Altså var en plassering sikret, og jeg kunne i prinsippet slappe av - målet var jo nådd! Men en har jo konkurranseinstinkt, og det vet å kicke inn. Hvorfor nøye seg med fjerdeplass, når det finnes en tredjeplass? Også videre.
Dommer plasserte nummer fire. Hun plasserte nummer to. Så kom hun til meg. Og hodet mitt resonnerte da med andreplass. Men sa hun ikke at vi ble nummer en? Så jeg ble faktisk stående litt ekstra, jeg, for å se hvor den gjenværende plasserte seg... Flaut å stille seg på førsteplassen, når den ikke er berettiget, liksom. Men ørene mine hørte tydelig at den foran oss fikk beskjed om andreplass, så da kunne X'en og jeg jumpe bort til førsteplassen, hoppende glade!
Tenk at det unge dyret mitt klarte å hamle opp med alle de andre? Åh, så glad jeg ble - dette var mer enn jeg drømte om!



Dommer ga HP (hederspris) til de tre første, og kors på halsen, ti kniver i hjertet - det var overhode ingen skuffelse eller nederlag ikke å få CK, selv om flere sa til meg at det måtte være surt. Dommeren hadde en god begrunnelse for at det ikke ble en CK, som jeg er helt enig i. Jeg vet at dommeren legger lista høyt for CK'n, og det er derfor dommer kan dele ut hederspris til de som er unge og lovende - men ikke helt der enda.

Tradisjonen tro fikk X'en griseøre når vi var ferdig - utstilling må være på hundens premisser, alt annet er feil. Så litt griseørekos er nå det minste en kan bidra med.

Beste tispe ble Kordes Brillant av LeeArmand. Nummer to ble X'ens farmor, som hadde et comeback - Ille Ville Isprinsesse av Hiselfoss! Og jaggu ble ikke tanta Tapre Trultemor av Hiselfoss nummer tre. Fjerde beste tispe ble Cinnia av Triomar, og cert'et gikk til Pink Robusta av LeeArmand - som er søsteren til beste tispe.

Til slutt stakk Ola av med BIR'et! Hiselfoss ble også beste oppdretterklasse, bestående av tjukke slekta til X'en. En må jo heie, selv om hun overhode ikke ligner på noen av dem. Hun ligner nemlig på mamma'n sin, hun. Og det er ikke noe dårlig drit å ligne på det heller!

Vi var en gjeng som benket oss på tribunene for å heie fram Gro og Ola i gruppa.
NKK feirer 110 år i år, og markerte dette blant annet med slutten av 1800-tallet-tema i store ringen - store lysekroner, kostymer til ringpersonalet, klassisk musikk, litt historieberettelse, også videre. Stemningsfullt!









Det var diverse prisutdelinger før gruppe 2, og Norsk Pyreneerhundklubb hadde samlet inn penger til Norsk Luftambulanse, som takk for bistanden i januar i år. Da ble pyreneerhunden Leon reddet, etter å ha vært borte over en uke. Han ble skremt av fyrverkeri på nyttårsaften, og satte seg fast på ei fjellhylle. Takket være Norsk Luftambulanse ble han berget, og raseklubben takket nå med en pengegave. Den skulle brukes til å få laget nytt seletøy til hundene de bruker i redningsarbeidet, jeg forsto det som at det skulle være seler en kunne feste på hundene for å fire de ned fra helikopter til vanskelige områder? Jeg kan ikke borge for det, for høyttaleranlegget var ikke helt samarbeidsvillig akkurat da.



Endelig kom turen til gruppe 2, og det er jo som vanlig en lidderlig stor gruppe. Jeg kom til slutt ut av tellingen, men rundt 40 raserepresentanter var det. Med den suksessen Ola har hatt, blir en jo rent bortskjemt, men gleden var likevel meget stor hos heiagjengen da han ble tatt ut til en semifinale. Han løp som om han kunne fly, og det er jo en nytelse å se på ham! Står stramt og fint, løper lett og flytende - kan det bli bedre?
Ikke mye, for etter noen nervepirrende minutter ble Ola kronet som BIG 2 - nummer to i gruppa! Store gratulasjoner til Gro og Ola!









Det var flere grupper som skulle bedømmes før BIS oppdretter, så da rakk vi tilbake til langbord og koldtbord i bernerringen, hvor en hel gjeng var samlet. Det har blitt tradisjon at en har med litt hver, og slapper av etter rasebedømmelsen med god mat og hyggelig prat - et aldri så lite edruelig julebord for å avslutte det som før var årets siste utstilling og utstillingssesongen.

Vi syntes det drøyde før de ropte opp oppdrettergruppene til oppsamlingsringen, så jeg stakk bort til store ringen for å se hvordan de lå an i løypa. Og da viste det seg at høyttaleranlegget ikke bar så godt bort til oss, så oppdrettergruppene var faktisk i ferd med å bli forhåndsbedømt! Med kjeften full av sjokoladekake fikk jeg beinet tilbake til koldtbordet for å hente hunder og handlere, noen var ute og luftet seg. Men de kom med. Dessverre ble det ingen plassering der, men BIS avlshund ble berneren Otto (Tiviniro's Harley Davies)!







Så var det bare å komme seg tilbake til hotellet for å få luftet og fõret hunder, slappet litt av, og ellers gjøre seg klar til Vinnergallaen!



Vi var en fin bernergjeng som hadde meldt oss på for å kose oss, og heie på Ola. Vi lovte også å heie på berneren Siane og stabyen Alfi til familien Pinderud, så lenge de ikke var konkurrenter til Ola :-)
Maten var stort sett god, colaen var dyr, talene var korte og bra, stemningen var god, jeg fikk et kreativt moment med kameraet, hundene var fine, og vi koste oss!















Siane var med i veterangallaen, og møtte i første runde den som endte med å vinne hele stasen - slik er cup og galla. Alfi røk også ut i første runde. Og Ola røk ut, da han møtte en av Sveriges mestvinnende engelsk springer spaniels. Men vi hadde moro lell, og Ola glødet på scenen - han er bare født til å vise seg fram! Vant gjorde til slutt en lekker american akita, som sto som en Gud.














Handleren av weimaraneren dro den helt ut - gøy! Tysk weinstuemädchen-sak.

Tilbake på hotellrommet (for øvrig veldig deilig å bare ta heisen opp, ikke måtte sette seg i en kald bil og styre) var det tydelig at X'en og Tumle hadde kost seg i senga... Men, men, vi betalte 400 kroner per hund i tillegg, så da kan de jo få valuta for penga! :-)















Og halvsøsknene trivdes veldig godt med sånn hotellferie. De hadde ikke like stort sovehjerte som Lena og meg, så både lørdag og søndag våknet de før oss og hadde litt moro. Søndag våknet jeg med en liten søppelkasse midt i senga, og den har visstnok X'en kommet med til meg grytidlig på morgenen. Apport? Matskål? Jaja, de var nå stort sett snille, og det er klart det er moro å få treffe hverandre igjen.
Søndag tok vi oss god tid, med lufting av hunder og god frokost. Lena var sliten og vendte nesa hjemover, mens jeg ville tilbake til Skipet for å hilse på kjentfolk som skulle stille, samt få brukt litt penger.
På vei tilbake fikk jeg også lyst til å ta et bilde av X'en foran Skipet. Jeg var jo alene, men ved å kombinere lydighetstrening og utstillingstrening klarte vi da å få til et bilde hvor X'en står greit nok, med Skipet i bakgrunnen.

I Skipet traff jeg mange kjente fjes - av en eller annen grunn har jeg blitt kjent med en rekke gruppe 1-mennesker, så de var jo der søndagen. Gruppe 8 ble også bedømt da, så jeg var moralsk støtte for Anette og Norma, som fikk en fin andreplass i junior.


Anette og Norma

Jeg prøvde også å få shoppet, men det var ikke noe spennende som fristet lommeboka. Jeg holdt på å kjøpe kløv til X'en til 250 kroner, men selgeren mente at jeg måtte ha en størrelse større - som de var utsolgt for. Dagen etter oppdaget jeg at X'en har selen som kløven er basert på i den størrelsen jeg ville kjøpe. Argh, og de var selvfølgelig utsolgt nå, og det var utsalg av gammel vare for å ta inn ny og dyrere vare. Sur! Jaja, vi fikk nå med oss et par kilo godbiter til en billig penge, så får jeg heller netthandle julegaver til dyret. Vi er ikke helt enig om hva hun ønsker seg enda...