Frihelg?

Det er rart hvordan det som i utgangspunktet ser ut til å være en frihelg, ender opp som skikkelig travel!

Lørdag hadde jeg egentlig ambisjoner om å shoppe, siden jeg for tiden har støvletter med hull, og én bukse jeg liker å bruke og som også er fin nok til å brukes på jobb. Men, VISA-kortet ble sykt i Danmark, i hvert fall har ingen kortleser klart å registrere det etter at jeg kom tilbake fra Norge. Så nytt er bestilt fra banken, og i mellomtiden sparer jeg penger... Og går med hullete sko... Og fikk bedre tid på lørdagen...

Lørdag bråvåknet jeg og kjente at nuh, nuh skal vi ut i skogen! Får på meg klær, griper tak i bikkja og ut forsvinner vi. Været er nydelig, vi treffer nesten ingen, og kan gå for oss selv i egne tanker. Jeg tror ikke X'en og jeg deler så mange tanker på slike turer. Jeg grubler over ditt og datt, mens hun løper og spretter og har det råmoro. Kommer innom meg en gang i mellom for å vise at hun kan sitt eller fri ved fot, og får jo belønning for det.
Etter nesten to timer i skogen avsluttet vi med en ekte lydighetsøkt på idrettsplassen. Til tross for fotballsparkende barn, turgåere og andre forstyrrelser ble hun hos meg og jobbet - flinkeste! Vi har en øvelse vi overhode ikke kan, men jeg tror den er i ferd med å løsne etter at jeg prøvde noe nytt. Så jobber jeg inn belønninger som er lov å bruke i LP-ringen, og skyver stadig på grensene hennes i forhold til hvor lenge en kan jobbe uten å få belønning. Jeg synes hunden er flink, jeg, og vi har moro når vi trener nå. Jeg har vært skikkelig treningslei og demotivert en stund, men nå er vi i gang igjen. Vi driver intervalltrening...

Bronsemerkekurset er over. Og ja, det pleier å bli avsluttet med en bronsemerkeprøve. Den kommer. En gang. Dato er ikke satt, så det er ikke vits i å spørre om når det blir, og neimen om jeg skal fortelle det når jeg vet det, for jeg er nervøs nok som det er. Det er ikke sikkert at prøva blir på denne siden av jul en gang, for noen av de andre vi gikk på kurs med fortsatte direkte på nytt kurs for å bli bedre forberedt på prøva. Så mulig de fullfører kurset før prøva settes opp. Jeg valgte altså ikke å fortsette, av diverse grunner. Det ble av ulike grunner bytte av instruktør midt i kurset, og jeg ble veldig skuffet over det siden jeg var veldig fornøyd med instruktøren vi hadde. Jeg er ikke fornøyd med hvordan siste halvdel av kurset ble avviklet, jeg kjente at lysten til å gå på kurs ble veeeldig liten, treningsmotivasjonen hjemme forsvant også - mens nå som kurset er over er det gøy å trene igjen. For nå trener jeg på min måte, da jeg føler at den nye instruktøren hadde metoder som ikke passet meg og X'en. Det passer sikkert flott for andre, men altså ikke oss. Så vi fortsetter å trene på egenhånd med bronsemerket som mål, og med mål så mener jeg å møte opp til prøven, hehehehe! Står vi står vi, stryker vi stryker vi. So what? Vi har lært masse, på godt og vondt, og det er alltid det viktigste med kurs synes jeg.

Madrugada hadde sin siste konsert om lørdag, og vi var der. Vi er i denne sammenheng Hans og jeg, det finnes jo andre "vi" enn X'en og jeg...

Og søndag gikk turen til Sarpsborg, for å hjelpe svogers som bygger nytt hus. Mens det var dagslys fikk vi ryddet på tomta, blant annet samlet isolasjonsrester og gjort klar for kasting. Og jeg følte det klødde overalt, æsj!
Etter pølser på bål fortsatte vi innendørs med maling av soveromsveggene. Det er sprøtt, huset ser alt annet enn ferdig ut, det er åpne hull, mangler vegger og gulv og tak og i det hele tatt - bortsett fra i to rom som er helt klare. For en uke siden var det nesten bare reisverket - og nå ser det tross alt ut som et hus. Ting går fort, men om de kan flytte inn til jul får tiden vise.





Jeg snek meg forresten unna familieplikten, mens vi enda hadde dagslys og la ut et spor til X'en. Jeg begynner jo å bli den bruksdama - i bilen ligger nå fast en moropose, med kattemat og griseører (til sporslutt), et godbitarsenal, fargerike klesklyper og en oppklippet kjøkkenklut. Alltid beredt!


Alltid klar for spor!

Jeg vil tro sporet ble på drøye femti meter, og startet på en grusvei, gjennom en liten lekeplass, og inn i en miniskog/stor treklynge. Skogsbunn, litt fjell, og litt terreng. Denne gangen brukte jeg godbiter med mindre lukt, og de kom enda sjeldnere enn sist. Dessuten var det garantert fremmed sted!

Grusvei inn til liten lekeplass, og lite skogsfelt hvor sporet gikk


Proffeste spormerkinga i byen!


Her gikk sporet


Sporslutt!

X'en fikk på seg selen, og jeg tok henne i motsatt retning av sporet så hun kunne få tisse først. Men det hadde altså dyret ikke tid til, hun sto vendt mot der sporet startet og pep! Om hun kjente sporet eller hadde sett at det var dit jeg gikk vet jeg ikke, men hun visste i hvert fall at det var snakk om spor. Jeg kan ikke huske å ha sett henne pipe på den måten, og tissing var ikke aktuelt, så da var det jo bare å gå spor...

Sporleggeren kan bare bli bedre, da hun klarte å gå tilbake til bilen langs denne veien - og sporoppsøket er innenfor grusstien inn til høyre - så lett for dyret å gå feil! Det er jaggu bra de lærer i begge ender av "sporlina"...

Jeg styrte henne i riktig retning (siden jeg var så dum å krysse "sporoppsøket" da jeg kom tilbake, og dermed lagde en slags sirkel), og dyret LØP avgårde! Jeg har hørt at en ikke skal holde for mye igjen på en så uerfaren sporhund, men jeg tror altså at jeg neste gang kan holde henne noe igjen, for en behøver jo ikke å jogge spor... Men hun er jo søt i all sin iver, da...

Racerspor!

Et par meter inn i selve sporet roet hun seg ned, og GIKK spor i stedet. Flinke dyret, hun stopper ikke ved hver godbit, bare går, med nesa i lyngen. Jeg må få kjøpt en skikkelig sporline, vi går i vanlig lenke festet i selen, og det begynner å bli klønete - både i terreng, i forhold til å gi henne frihet til å prøve seg fram, og å gi henne avstand til meg så hun kan jobbe selvstendig (det er trolig lettere å styre henne halvannen meter bak enn fem meter bak, altså bør jeg lenger bak).
Vi bedrev litt stuntsporing også, i det jeg forsøkte å ta bilder samtidig. Det er ikke så lett...
Halvveis i sporet merket jeg at hun var helt ute på viddene, hun var ikke på sporet - men så huker hun seg ned for å tisse... Biologiske behov vs Nesens drifter 1-0


Litt på bærtur, men i det minste ble hun så rolig at hun kunne festes til minnebrikka. Tisset fikk hun også gjort...


Sånn det kan se ut, og som oftest ser ut - ivrig hund i stram line som følger sporet sitt til slutten - flinkeste, søteste brukshunden!

Pinnedyr

Jo større, jo bedre, mener X'en. Lykken på jord er kjepper, grener og falne trær...

Det er dejlig å være norsk i Danmark!

Det var utstilling i Kongsberg i helga. Men, hvorfor nøye seg med det, når en heller kan dra til Danmark på utstilling?
Nordisk vinner ble arrangert i Herning, og dommer var den finske berneroppdretteren Satu Ylä-Mononen. Hun dømte berner på NKK Bjerke i slutten av juni, hvor X'en ble nummer to med CK i en stor juniorklasse. Og jeg synes jo titler er litt stas, så jeg fant ut at jeg måtte ta en tur ned og se om vi kunne være med og kjempe om den. Dessuten anså jeg det som en fin anledning til å få tittet på danske bernere, med tanke på at X'en kan trenge en partner på sikt.

Også Gro hadde meldt på, så vi kjørte i følge fra Sarpsborg ned til Göteborg. Og det ble rett og slett en drittur! Det regnet hele forbanna tiden, sikten var dårlig, det var lite gatelys og tidvis lurte jeg på hvilket felt jeg egentlig lå i, jeg prøvde innbitt å holde følge med Gro så også jeg skulle komme fram til ferga, og et stykke før Göteborg gikk jeg tom for spylervæske.
Men, vi kom oss til kaia med begge bilene, hundene fikk luftet seg, og den tre timer lange båtturen gikk smertefritt.
Med en ny forsyning av spylervæske var vi klar for den siste biten. Det regnet ikke så mye i Danmark, men det var derimot desto mer tåke - så det var ikke så mye enklere å kjøre der. I Sverige visste jeg jo at vi skulle til Göteborg, så verden gikk ikke under om bilen til Gro forsvant fra netthinnen. Men i Danmark var jeg helt lost, ante jo ikke hvor vi skulle, og vet enda ikke helt hvor vi har kjørt! :-) Jeg er ikke overstadig lykkelig for å følge GPS'er i andre biler. Ganske fascinerende, egentlig, å kjøre uten å vite hvor langt det er igjen, hvem retning en kjører i, eller hvor en har vært. Så jeg som av andre hadde fått i oppdrag å sjekke om det er lett å komme seg til Herning med tanke på verdensvinneren i 2010, kan egentlig bare si "vet ikke". Kjører en etter Gro, er det veldig lett, da. Og jeg kan bekrefte at Danmark er flatt, flatt, flatt. Det mest spennende på turen var vel å finne skilt med stedsnavn som jeg kjente igjen fra et LeeArmand-kull.
Øynene mine begynte å bli slitne og å sige sammen, så jeg hadde en aldri så liten diskusjon med meg selv om hvor riktig vel bevart jeg egentlig var og om det var verdt å bli så sliten for en utstilling. Klokken 13:00 dro jeg fra Oslo, og 01:00 var vi framme på motellet. En kjapp lufting og fõring, og deretter finne senga.

Jeg var ikke direkte fornøyd da klokka ringte syv, men en kommer seg jo opp av senga - motivasjonen er ganske sterk når det er snakk om utstilling. Og jeg blir litt glad i danskene som ikke begynner utstillingen før 10:00.

Gro fant noen gudsforlatte veier tvers over noen jorder, som vi kjørte på, men GPS'en hadde rett igjen, og fikk oss kjapt til messehallen.
Jeg var litt stresset over at jeg ikke hadde fått tak i danske kontanter enda (på båten hadde de nemlig bare svenske i minibanken - noe så utrolig teit!), og hadde laget meg noen blånne forklaringer jeg kunne bruke for parkeringsvakta. Men, de skulle ikke ha betalt!
Utstillingen er altså på et messeområde, med mange haller. I hall D var det seks ringer. Hver ring sto for seg selv - de var altså ikke koblet på en eller to sider med andre ringer. Det betydde god plass for å sitte på fire langsider. For ja, det var fire langsider. Ringene var store og firkantede, jeg kan ikke huske sist jeg fikk løpe i en så stor ring. Og alle sidene var lange - I was in love with the ring! Preccccciouuuussss...

Første oppgave på utstilling er selvfølgelig å få tak i en katalog, for å sjekke konkurransen. Nå kjenner ikke jeg så godt til danske juniortisper, men jeg skulle nå i hvert fall konstatere at den finske tispa som slo oss på Bjerke var der. Og det var hun ikke! Men, jeg visste minimalt om de 15 andre (!) som var i klassen til X'en, så jeg var ikke så mye lengre.
Neste oppgave ble å finne ny utstillingslenke, siden "noen" hadde kjedet seg i bilen og tygd på lenka sist vi var på utstilling... Det var mange stands, og mye å se på. Noe er selvfølgelig gammelt kjent, men det var også noe som var nytt og spennende. Men jeg fant bare én stands som solgte det jeg synes er utstillingslenker, så da ble i hvert fall valget ganske så enkelt. Ironisk nok skjønte ikke han som drev standen hva jeg sa, det er jo alltid jeg som ikke skjønner dansker!

Og dansk har jeg skikkelig problem med, særlig tall, men jeg hadde fått et intensivt språkkurs av en bekjent, og hadde pugget "træ hunder å fjærss" - 380, vårt startnummer.

Jeg lette og lette etter minibank, men fant ei. Det var to tidspunkt i løpet av dagen en kunne få stemplet pass og dyttet piller i hundene, og jeg hadde regnet med fram til at det ene tidspunktet var mens junior ble bedømt. Så da strenet jeg bort for å få med første veterinærtime. Men, der var det ingen betalingsmaskin... Krise, hva gjør jeg da? Jeg har ikke danske kontanter, de tar ikke kort, jeg finner ikke minibanken, og de er her i 20 minutter til.
Men så, Gudene var på min side i dag, dukker "Jaktlykke" opp, som jeg har skravlet litt med på nett. Hun har staby'en Amigo fra Britt Pinderud, og var på cert-jakt. Desperasjon legger all høflighet til side, og hun hadde penger jeg kunne få låne - snilleste damen! Så da kunne jeg betale 250 kroner for stempelet, og dytte i tablettene jeg hadde med hjemmefra. Det er nemlig ikke helt gratis å stille i Danmark - i tillegg til rabiesvaksine skal de altså også ha ormetabletter, både i Danmark og ved hjemkomst, og bare det kommer på en drøy tusenlapp. Det kan bli en dyr blåsløyfe...

I Danmark gis særdeles lovende, lovende og mindre lovende som premiegrad til valper - ganske brutalt for oss som er vant til kun plassering og ingen kvalitetsvurdering.

Champion bedømmes først av de voksne klassene, så pappa Ola var førstemann i ilden. Etter noen runder ble det en andreplass og excellent.
I juniorklasse fikk ingen excellent, så det ble ikke kåret noen nordisk juniorvinner der, og jeg ble vel heller ikke videre blåst av de jeg så...
I åpen klasse hannhund var det tre norske bernere påmeldt, og de besatte like godt de tre første plassene: Bernerdalen's Uno Amigo Bueno 1, Vebjørn Viking av Hiselfoss 2 og Augustus 3. Alle med excellent. Heia Norge!
Cert'et gikk til Amigo, mens beste hannhund ble vinneren av championklasse. Gratulerer til Ann-Kristin og Håvard!

Juniorklasse tispe, hvor unge håpefulle skulle være med.
Her deles excellent ut med en gang, hvis en skal ha det. Både X'en og jeg nøt å løpe i den store, fine ringen, og jeg følte at alt stemte i dag. Vi hadde morro, men ikke så morro at det ble for morro (som sist...), hun løp som en drøm og jeg følte jeg fikk vist henne godt. Så desto mer gledelig få excellent, på en dag hvor alt stemmer. Den sløyfa er forresten skikkelig bred og lilla, danskene gjør jo ingenting som oss... :-) Alle som fikk excellent eller very good fikk også et gavekort på hele 25 kroner, som kunne brukes i DKKs stand eller en del av de øvrige stands.
Deretter var det plassering, og ringsekretær kalte inn bra mange hunder - hadde virkelig kvaliteten vært så høy i denne klassen? Men så viste det seg at kun tre hadde fått excellent, derfor ble alle med very good (førstepremie) kalt inn også, for å kunne plassere en på fjerdeplass. Og siden jeg ikke er helt teit, skjønte jeg jo at X'en med sin excellent var garantert en plass blant de tre beste. Og siden jeg ikke er så innmari glad i andreplasser, tenkte jeg at her fikk det bære eller briste - en fikk gå for tredjeplass eller seier. Gro hadde jo allerede fått to andreplasser, og jeg orket ikke tanken på enda en andreplass for dette reisefølget...
Dommeren plukket oss tre med excellent fram, og tok med et par med very good, også løp vi. X'en hadde lavest startnummer av de med excellent, så vi løp først. Og jeg tenkte at her skal jeg pokker ta meg bli værende, jeg vil ikke bli nummer to. Vi løp flere runder, men jeg fikk viljen min - X'en og jeg forble på førsteplassen! Åh, så lettet jeg ble! Jeg hadde så veldig, veldig lyst på den tittelen... Flinkeste, vakreste, snilleste, godeste X'edyret, nå er hun også nordisk juniorvinner 2008!

Åpen klasse ble vunnet av X'ens tante Trulte. De to, og vinneren av unghundklasse tispe, ble kalt inn for å konkurrere om cert'et. Siden danske cert kun teller om hunden allerede har et championat i et annet land, trengte jo ikke vi dette cert'et, og jeg var i grunnen ikke veldig redd for at vi skulle være noen konkurranse for Trulte heller. Og Trulte fikk cert'et, så hun ble dansk og dermed også nordisk utstillingschampion - grattis!
I konkurransen om CACIBet møtte Trulte vinneren av championklassen. Her vant championtispa (som for øvrig også ble verdensvinner i juli).

Deretter var det konkurranse om BIR og BIM, og da begynte det å briste litt i den norske logikken. For de kalte inn de to CACIB-vinnerne og X'en! (Når jeg først skjønte hva tallene som ble ropt opp var - for "træ hunder å fjærss" høres veldig annerledes ut når det kommer fra en dansk munn enn når jeg prøver å si det selv...) Eh, ja vel? X'en ble slått av Trulte, Trulte ble slått av championen - men likevel skal jeg være med og konkurrere om best i rasen? Jeg kan på en måte forstå logikkens plattform - X'en var som junior ikke kvalifisert til å konkurrere om CACIB, så hun skal derfor nå få lov til å være med og konkurrere om beste tispe og BIR/BIM. I teorien kan hun jo være bedre enn den som fikk CACIB'et. Og om jeg forsto reglene rett, skal også veteraner med excellent være med i denne runden - heller ikke de konkurrerer om CACIB. Men så lenge X'en allerede er slått av to andre tisper, er det jo helt ulogisk i praksis. Så der kan godt DKK ta en logisk konsekvensutredning av eget regelverk... Dette er jo en konsekvens av at de ikke har noen vinnerklasse eller BHK/BTK - hvem som potensielt kan bli BIR blir så mange, men det blir vanskelig å sette det ut i praksis uten at det virker rart.
En føler seg jo litt smådum, alle må jo skjønne at vi ikke kan vinne - ellers kan en jo sette spørsmålstegn ved dommeren, som jo bestemte at vi ikke var best for type to minutter siden. Men, jeg vil jo ikke vise bort X'en heller, så vi løper og står så godt vi kan vi, men jeg er ikke direkte overrasket når BIR og BIM går til de to championene. :-D Føler meg litt til overs, bare. Så jeg tusler ut av ringen, men kalles inn igjen av ringsekretær for å få nordisk vinner-rosett - og det er jo koselig å ha!

Litt shopping, finne rosetter, og bruke opp premien på 25 kroner. Det ser ut til at jeg har laget meg en tradisjon. Premien etter tittelen i Stockholm var et håndkle, så da ble det til at jeg kjøpte et håndkle etter denne tittelen også. Så får vi se hvor mange håndkler det blir etter hvert - *knise*

Vi var så heldig å få overnatte hos Lone (kennel Ber Moscow), og jeg var i grunnen veldig glad for at vi ikke hadde booket plass på siste ferge lørdag kveld, men dro søndag formiddag. Godt å få hvilt, sovet, spist godt og senke tempoet i kroppen litt. X'en satte også stor pris på å få løpe idiot sammen med de andre hundene - den har en tendens til å finne vann og dritt å leke med, den hunden, så hun luftes kun i bånd mellom bad og utstilling... Men hun fikk to timer i skogen før vi badet på fredag, så hun blir ikke direkte mishandlet heller.

Søndag blåste det grusomt, og jeg fikk vondt i magen av å tenke på hvordan det ville bli på vannet. Jeg er ikke så veldig glad i vann, når jeg må befinne meg på det, og får litt dødsangst. Og jeg kjente i magen at båten og vannet slåss litt, men jeg overlevde da den turen også. Slike turer hjem går i grunnen alltid mye lettere når en er fornøyd med utstillingsresultatet!
Planen var å stoppe i Sverige for å få tatt nye bilder av titteldyrene våre, men der regnet det like ille som på fredag, så vi droppet det prosjektet. Gro tok et kjapt bilde av X'en og meg på en bensinstasjon i Sarpsborg, og vi ser vel begge ganske slitne og dratte ut - som om vi har vært på danskebåten en hel helg, eller noe... :-D



Mandag ettermiddag scannet jeg kritikken og sendte til NKK, og allerede tirsdag formiddag lå resultatet på DogWeb - fine tittelen...

Jeg er egentlig ikke overvettes begeistret for slike rosettbilder, men et eller annet fotografisk minne fra tittelen må jeg jo ha, så det fikk vi tatt på terrassen i dagslys.


Slik så hun ut for fjorten dager siden, og hun ser nok cirka slik ut enda:


X'ens høydepunkt etter en lang utstillingshelg:

It's such a perfect day!

Ah, dette har vært en realt god dag!

Sto opp grytidlig (til lørdag å være), pakket sekken med diverse, og satte snuta mot Maridalen, via Storo for å plukke opp Miriam og tolleren Josie. Vi skulle nemlig ha vår egen lille skogsdag!
Nå skulle vi egentlig vært en ekvipasje til, men de forsov seg... :-( Så da gikk den planlagte fellesdekken ut. Men det var da så mye annet på planen, så timene fløy godt. Så får de Tre Musketerer ta det igjen senere.

Jeg hadde to mål for dagen: Gå spor og trene på tannvisning.

Mens Miriam og Josie trente på LP, la jeg ut et ganske kort spor til X'en - det var vel ikke på mer enn 15 meter, men jeg ville sjekke hva hun husket fra sist (som er fjorten dager siden), før jeg satte lista for henne.

X'en ut av bilen, og hun viste at hun ikke er helt dum - hun har nemlig vært akkurat der før, hun! Og da gjorde vi morsomme ting i skogen, så den var klar! Det var ingen tvil om at hun skjønte at noe var på gang. Nå har hun ikke gått spor før akkurat der, men rundert. Likevel virket det som om hun været sporet, nesa gikk i hvert fall og hun dreide hele tiden mot dit jeg gikk inn i skogen og la sporet.
Men jeg hadde bestemt meg for at vi SKAL trene lydighet også, så hun fikk bare sanse seg litt og lande både fysisk og mentalt.

Tannvisning er en real drittøvelse for oss, fordi hun mener det er en ypperlig anledning til å hilse skikkelig på dommeren - og sånn hilsing skjer altså ikke sittende, det blir for beskjedent... Og det blir for dumt å miste mange poeng på at hunden er for tilgjengelig på en tilgjengelighetstest, liksom... Vi har prøvd å trene det inn på ulike måter, for eksempel korreks hver gang hun reiser seg, men det har ikke sunket inn i henne. Så nå skulle Miriam hjelpe meg med en ny tilnærming - X'en og jeg trener kontakt, mens Miriam bare gikk rundt oss, og var en forstyrrelse. Og det gikk jo supert! Dyret kunne bli sittende hun, selv om Miriam gikk fram og tilbake, rundt oss, og faktisk også stoppet helt inntil X'en og tok henne på snuta. Dyret kunne sanse seg for det hun, i hvert fall med frolic innenfor rekkevidde.
Men så utvekslet Miriam og jeg noen kommentarer om at dette jo gikk kjempebra, og da reiste X'en seg for å hilse og bli med i samtalen. Så da fant jeg ut det - problemet er (også) at jeg får oppmerksomhet fra en annen person, og at X'en vil være med.
OK, da trener vi på det. Miriam og jeg snakket kort sammen, jeg tok øyekontakten vekk fra X'en og mot Miriam, vi pratet mer, vi håndhilste - mens jeg belønnet aktivt med godbit for at dyret ble sittende. Jeg synes jeg hørte en polett falle på plass! :-)

Så fikk X'en gå spor. Det hadde vel ligget i et kvarters tid, gikk på både hard snø og frossen barmark. Midt i sporet var det en vinkel.
Og jeg tror jaggu X'en fant sporet - sånn cirka fem-seks meter før godbitdepotet jeg la ut... Hun fulgte i hvert fall den veien jeg gikk inn i skogen. På et tidspunkt skjente hun inn til høyre, men det var der jeg gikk ut da jeg var ferdig med å legge sporet (skulle kanskje gått ut et helt annet sted, og ikke laget en slags P). Jeg fikk henne lett "på sporet", og hun fant rimelig lett sporstarten. Vi fes avgårde, og sporet føltes da mye lengre da jeg gikk det ut enn når hun nå gikk det selv? Vi ble jo ferdig på 1-2-3! Men hun jobbet fint, nesa i bakken, hoppet over mange frolicbiter (og det ser jeg som positivt - hun er opptatt av sporsøket, og ikke maten), og ble selvfølgelig glad for å finne okseøre i sporslutten (egentlig hadde jeg kjøpt kattemat, som er lettere å spise fort og bli ferdig med, men den lå jo igjen i kjøleskapet...)
Ingen tvil, X'en kunne få et lengre og vanskeligere spor.









X'en fikk kose seg med okseøret i bilen, mens Josie og Miriam trente mer lydighet - og jeg skulle ta bilder av dem. Josie er jo så rask i vendingene, og så ivrig! Søte lille damen, som Miriam kaller henne.

Vi oppdaget etter en stund litt blod i snøen, og vi fant litt blod på leppa - hun kræsjet med en kong da Miriam skulle kaste den. Men så fant vi litt mer blod i snøen, og etter en potesjekk viste det seg at stakkars damen hadde skadet seg på snøen! Så da ble det ikke noe mer trening der i gården, og potebandasje.
Jeg så på X'ens poter også, men kunne ikke se noe - det er skummelt når det blir et islag på snøen, det er fort gjort å få et kutt.



















Avstandskommandering - dekk, sitt og stå



Rygging















Pasienten. Lider.



Jeg hadde lovet X'en et skikkelig spor, så da la jeg ut det nå. Det ble vel kanskje på sytti meter? Jeg er ikke noe flink til å gå rett, så det ble litt buete - og med tre reelle, skikkelige nittigradersvinkler. Jeg startet det i skogkanten, gikk i litt terreng og inn på en sti hvor det krydde av menneske- og hundespor - første vinkel. For å sjekke om hun fulgte mitt spor eller alle de andre duftene, gikk jeg av sporet og ut i utrådd mark - andre vinkel. Men så kom jeg til et område hvor jeg tråkket en del fram og tilbake og rotet, siden jeg kom til en bekk. Jeg ville ikke snu, men fikk navigert sporet bortover, og deretter en nittigraders vinkel til venstre på et sted det var lett å komme tilbake på stien - men en måtte en meter eller så opp! Så gikk jeg sporet bortover til stien var ferdig. Underveis gikk jeg over et dødt tre, bare for å se hvordan hun taklet det. Så kom vi til veien, som jeg krysset, gikk fem meter inn i skogkanten på motsatt side og lagde sporslutt.
Mens jeg i det første sporet la godbit omtrent hver halvmeter, var det her både tre og fire skritt mellom godbitene. Men i vinklene drysset jeg litt ekstra, for å hjelpe henne.

Tilbake til bilen og ny tannvisningsøkt - bortsett fra at X'en var mest innstilt på nytt spor, men hun klarte å konsentrere seg nok til å ha rumpe stille i bakken - flinkisen!
Mens vi gikk spor, fikk Miriam i oppgave å tenne engangsgrillen.

Jeg sørget nå for å gå en omvei, slik at vi ikke gikk til sporet på samme sted som jeg kom fra sporet, så hun ikke skulle søke opp feil ende. Syv-åtte meter fra godbitdepoet festet jeg lenka i selen, ga søkskommando, og ventet for å se hva hun gjorde. Og hun satte nesa i bakken, og gikk bortover veien. Tenkte pittelitt, før hun skar til høyre og inn der jeg la godbitdepoet. Har ikke tid til å spise alle frolicbitene, må gå videre! Hun går så fort at jeg må bremse litt i lenka for å få med meg klesklypene og merkebåndene underveis - og det er kanskje ikke så bra? Jeg bør få skaffet meg ei god line, om vi skal fortsette med spor, så jeg kan komme lenger bak henne og hun jobbe mer selvstendig.
Hun tok den første vinkelen fint, og til min glede oppdaget hun men ignorerte en bæsjeruke - hadde vi vært på tur hadde hun trolig spist den... Men nå jobbet vi, for tenk! Ikke noe problem å finne vinkelen som gikk av stien med alle de andre fotsporene - jeg blir nesten overrasket hver gang hun tar en vinkel, for jeg er ikke alltid like forberedt på at vi skal av stien. Jeg har bare lagt sporet selv, liksom... På et område rotet hun litt rundt, men det var også det stedet jeg gikk fram og tilbake og prøvde litt forskjellige ting for å unngå det å måtte gå på vannet... Så da har hunden også lov til å rote - hun fulgte jo bare mitt rotete mønster... Og der hadde jeg lagt minimalt med godbiter, for ikke å lede henne feil, så hun følger ikke bare godbitene!
Det var litt vanskelig å finne vinkelen som gikk en meter opp i terrenget, men da hun løftet hodet fikk hun sikkert sporet i nesa, og hoppet opp. Up, up and away!
Så skjener hun ut av stien, og jeg tenker at nå lille venn, nå går du feil, for her gikk nok ikke jeg, jeg fulgte stien helt ut. Men så får jeg plutselig min egen klesklype og merkebånd i trynet, så da hadde nok dyret rett likevel... :-)
Hun hopper ikke over treet som har falt (det er fullt av døde grener som stikker ut, så det hadde jeg ikke forventet, jeg var bare nysgjerrig på tilnærmingen), men går rundt og følger sporet videre der det gikk.
Når vi kommer til veien blir hun litt forvirret. Jeg husker faktisk ikke om jeg gikk tvers over veien uten å etterlate en eneste godbit, og ikke husker jeg hvor på veien jeg gikk over. Og jeg tror at jeg styrer henne litt med lenka her, holder henne igjen når hun prøver mot høyre og venstre, så jeg er usikker på om jeg får henne over veien eller om hun tok sporet/deduserte seg fram til det som løsning. Men hun finner i hvert fall sporet helt uproblematisk på andre siden. Jeg tror hun har fanget okseøret på overvær, for hun begynner å nå med hodet høyt hevet. Jeg holder litt igjen i lenka, og gir ny søkskommando. Og da får hun nesa ned på bakken igjen, og kommer i mål! Flinkeste!
Hun finner okseøret, jada, greit nok, men fortsetter å følge sporet der jeg gikk ut fra sporslutt! Og der har jeg i hvert fall ikke lagt ut godbiter.

Jeg blir rett og slett stolt av og imponert over dyret mitt. Hva hun kan!

Tilbake ved bilen har Miriam konstatert at våte fyrstikker brenner dårlig, men vi får nå i hvert fall varmet oss på kakao og kost oss med gulrotkake. Mens vi sitter og skravler hører vi at X'en begynner å snorke - en blir sliten av sånn spor! Søta...

Tusen takk for en fin dag i skogen, Miriam og Josie!
Og jeg må bare få bemerke det underlige i at sola skinner, været er perfekt - og vi treffer ingen andre mennesker? I Maridalen?