It's such a perfect day!

Ah, dette har vært en realt god dag!

Sto opp grytidlig (til lørdag å være), pakket sekken med diverse, og satte snuta mot Maridalen, via Storo for å plukke opp Miriam og tolleren Josie. Vi skulle nemlig ha vår egen lille skogsdag!
Nå skulle vi egentlig vært en ekvipasje til, men de forsov seg... :-( Så da gikk den planlagte fellesdekken ut. Men det var da så mye annet på planen, så timene fløy godt. Så får de Tre Musketerer ta det igjen senere.

Jeg hadde to mål for dagen: Gå spor og trene på tannvisning.

Mens Miriam og Josie trente på LP, la jeg ut et ganske kort spor til X'en - det var vel ikke på mer enn 15 meter, men jeg ville sjekke hva hun husket fra sist (som er fjorten dager siden), før jeg satte lista for henne.

X'en ut av bilen, og hun viste at hun ikke er helt dum - hun har nemlig vært akkurat der før, hun! Og da gjorde vi morsomme ting i skogen, så den var klar! Det var ingen tvil om at hun skjønte at noe var på gang. Nå har hun ikke gått spor før akkurat der, men rundert. Likevel virket det som om hun været sporet, nesa gikk i hvert fall og hun dreide hele tiden mot dit jeg gikk inn i skogen og la sporet.
Men jeg hadde bestemt meg for at vi SKAL trene lydighet også, så hun fikk bare sanse seg litt og lande både fysisk og mentalt.

Tannvisning er en real drittøvelse for oss, fordi hun mener det er en ypperlig anledning til å hilse skikkelig på dommeren - og sånn hilsing skjer altså ikke sittende, det blir for beskjedent... Og det blir for dumt å miste mange poeng på at hunden er for tilgjengelig på en tilgjengelighetstest, liksom... Vi har prøvd å trene det inn på ulike måter, for eksempel korreks hver gang hun reiser seg, men det har ikke sunket inn i henne. Så nå skulle Miriam hjelpe meg med en ny tilnærming - X'en og jeg trener kontakt, mens Miriam bare gikk rundt oss, og var en forstyrrelse. Og det gikk jo supert! Dyret kunne bli sittende hun, selv om Miriam gikk fram og tilbake, rundt oss, og faktisk også stoppet helt inntil X'en og tok henne på snuta. Dyret kunne sanse seg for det hun, i hvert fall med frolic innenfor rekkevidde.
Men så utvekslet Miriam og jeg noen kommentarer om at dette jo gikk kjempebra, og da reiste X'en seg for å hilse og bli med i samtalen. Så da fant jeg ut det - problemet er (også) at jeg får oppmerksomhet fra en annen person, og at X'en vil være med.
OK, da trener vi på det. Miriam og jeg snakket kort sammen, jeg tok øyekontakten vekk fra X'en og mot Miriam, vi pratet mer, vi håndhilste - mens jeg belønnet aktivt med godbit for at dyret ble sittende. Jeg synes jeg hørte en polett falle på plass! :-)

Så fikk X'en gå spor. Det hadde vel ligget i et kvarters tid, gikk på både hard snø og frossen barmark. Midt i sporet var det en vinkel.
Og jeg tror jaggu X'en fant sporet - sånn cirka fem-seks meter før godbitdepotet jeg la ut... Hun fulgte i hvert fall den veien jeg gikk inn i skogen. På et tidspunkt skjente hun inn til høyre, men det var der jeg gikk ut da jeg var ferdig med å legge sporet (skulle kanskje gått ut et helt annet sted, og ikke laget en slags P). Jeg fikk henne lett "på sporet", og hun fant rimelig lett sporstarten. Vi fes avgårde, og sporet føltes da mye lengre da jeg gikk det ut enn når hun nå gikk det selv? Vi ble jo ferdig på 1-2-3! Men hun jobbet fint, nesa i bakken, hoppet over mange frolicbiter (og det ser jeg som positivt - hun er opptatt av sporsøket, og ikke maten), og ble selvfølgelig glad for å finne okseøre i sporslutten (egentlig hadde jeg kjøpt kattemat, som er lettere å spise fort og bli ferdig med, men den lå jo igjen i kjøleskapet...)
Ingen tvil, X'en kunne få et lengre og vanskeligere spor.









X'en fikk kose seg med okseøret i bilen, mens Josie og Miriam trente mer lydighet - og jeg skulle ta bilder av dem. Josie er jo så rask i vendingene, og så ivrig! Søte lille damen, som Miriam kaller henne.

Vi oppdaget etter en stund litt blod i snøen, og vi fant litt blod på leppa - hun kræsjet med en kong da Miriam skulle kaste den. Men så fant vi litt mer blod i snøen, og etter en potesjekk viste det seg at stakkars damen hadde skadet seg på snøen! Så da ble det ikke noe mer trening der i gården, og potebandasje.
Jeg så på X'ens poter også, men kunne ikke se noe - det er skummelt når det blir et islag på snøen, det er fort gjort å få et kutt.



















Avstandskommandering - dekk, sitt og stå



Rygging















Pasienten. Lider.



Jeg hadde lovet X'en et skikkelig spor, så da la jeg ut det nå. Det ble vel kanskje på sytti meter? Jeg er ikke noe flink til å gå rett, så det ble litt buete - og med tre reelle, skikkelige nittigradersvinkler. Jeg startet det i skogkanten, gikk i litt terreng og inn på en sti hvor det krydde av menneske- og hundespor - første vinkel. For å sjekke om hun fulgte mitt spor eller alle de andre duftene, gikk jeg av sporet og ut i utrådd mark - andre vinkel. Men så kom jeg til et område hvor jeg tråkket en del fram og tilbake og rotet, siden jeg kom til en bekk. Jeg ville ikke snu, men fikk navigert sporet bortover, og deretter en nittigraders vinkel til venstre på et sted det var lett å komme tilbake på stien - men en måtte en meter eller så opp! Så gikk jeg sporet bortover til stien var ferdig. Underveis gikk jeg over et dødt tre, bare for å se hvordan hun taklet det. Så kom vi til veien, som jeg krysset, gikk fem meter inn i skogkanten på motsatt side og lagde sporslutt.
Mens jeg i det første sporet la godbit omtrent hver halvmeter, var det her både tre og fire skritt mellom godbitene. Men i vinklene drysset jeg litt ekstra, for å hjelpe henne.

Tilbake til bilen og ny tannvisningsøkt - bortsett fra at X'en var mest innstilt på nytt spor, men hun klarte å konsentrere seg nok til å ha rumpe stille i bakken - flinkisen!
Mens vi gikk spor, fikk Miriam i oppgave å tenne engangsgrillen.

Jeg sørget nå for å gå en omvei, slik at vi ikke gikk til sporet på samme sted som jeg kom fra sporet, så hun ikke skulle søke opp feil ende. Syv-åtte meter fra godbitdepoet festet jeg lenka i selen, ga søkskommando, og ventet for å se hva hun gjorde. Og hun satte nesa i bakken, og gikk bortover veien. Tenkte pittelitt, før hun skar til høyre og inn der jeg la godbitdepoet. Har ikke tid til å spise alle frolicbitene, må gå videre! Hun går så fort at jeg må bremse litt i lenka for å få med meg klesklypene og merkebåndene underveis - og det er kanskje ikke så bra? Jeg bør få skaffet meg ei god line, om vi skal fortsette med spor, så jeg kan komme lenger bak henne og hun jobbe mer selvstendig.
Hun tok den første vinkelen fint, og til min glede oppdaget hun men ignorerte en bæsjeruke - hadde vi vært på tur hadde hun trolig spist den... Men nå jobbet vi, for tenk! Ikke noe problem å finne vinkelen som gikk av stien med alle de andre fotsporene - jeg blir nesten overrasket hver gang hun tar en vinkel, for jeg er ikke alltid like forberedt på at vi skal av stien. Jeg har bare lagt sporet selv, liksom... På et område rotet hun litt rundt, men det var også det stedet jeg gikk fram og tilbake og prøvde litt forskjellige ting for å unngå det å måtte gå på vannet... Så da har hunden også lov til å rote - hun fulgte jo bare mitt rotete mønster... Og der hadde jeg lagt minimalt med godbiter, for ikke å lede henne feil, så hun følger ikke bare godbitene!
Det var litt vanskelig å finne vinkelen som gikk en meter opp i terrenget, men da hun løftet hodet fikk hun sikkert sporet i nesa, og hoppet opp. Up, up and away!
Så skjener hun ut av stien, og jeg tenker at nå lille venn, nå går du feil, for her gikk nok ikke jeg, jeg fulgte stien helt ut. Men så får jeg plutselig min egen klesklype og merkebånd i trynet, så da hadde nok dyret rett likevel... :-)
Hun hopper ikke over treet som har falt (det er fullt av døde grener som stikker ut, så det hadde jeg ikke forventet, jeg var bare nysgjerrig på tilnærmingen), men går rundt og følger sporet videre der det gikk.
Når vi kommer til veien blir hun litt forvirret. Jeg husker faktisk ikke om jeg gikk tvers over veien uten å etterlate en eneste godbit, og ikke husker jeg hvor på veien jeg gikk over. Og jeg tror at jeg styrer henne litt med lenka her, holder henne igjen når hun prøver mot høyre og venstre, så jeg er usikker på om jeg får henne over veien eller om hun tok sporet/deduserte seg fram til det som løsning. Men hun finner i hvert fall sporet helt uproblematisk på andre siden. Jeg tror hun har fanget okseøret på overvær, for hun begynner å nå med hodet høyt hevet. Jeg holder litt igjen i lenka, og gir ny søkskommando. Og da får hun nesa ned på bakken igjen, og kommer i mål! Flinkeste!
Hun finner okseøret, jada, greit nok, men fortsetter å følge sporet der jeg gikk ut fra sporslutt! Og der har jeg i hvert fall ikke lagt ut godbiter.

Jeg blir rett og slett stolt av og imponert over dyret mitt. Hva hun kan!

Tilbake ved bilen har Miriam konstatert at våte fyrstikker brenner dårlig, men vi får nå i hvert fall varmet oss på kakao og kost oss med gulrotkake. Mens vi sitter og skravler hører vi at X'en begynner å snorke - en blir sliten av sånn spor! Søta...

Tusen takk for en fin dag i skogen, Miriam og Josie!
Og jeg må bare få bemerke det underlige i at sola skinner, været er perfekt - og vi treffer ingen andre mennesker? I Maridalen?