Noen oppdateringer

Lenge siden sist, det skjer altfor mye her, og det viktigste er slettes ikke bloggmateriale. Noen ganger går en på en smell, og blir satt en del steg tilbake. Jeg har gått på tre-fire smeller i det siste, smakk-smakk-smakk, jeg er hundre prosent sykemeldt for tiden av diverse grunner, og synes livet har vist seg fra mer flatterende sider før...

Det er trist når folk tror at bloggen, facebook og andre sosiale medier er en representativ gjengivelse av meg og mitt, det er frustrerende når folk tror de kjenner meg ut fra noen små bloggblikk fra mitt liv eller et par treff på noen utstillinger. Jeg er veldig bevisst hva jeg skriver i bloggen, og har aldri hatt som intensjon å utlevere meg selv helt her.
De som kjenner meg godt vet hvorfor jeg ikke har blogget på en stund, vet at jeg har andre sider enn de som kommer fram i bloggen, og vet hva som foregår. Livet behøver ikke å være A1, selv om en ser meg smile. Det er lett å fake smil. De som ikke kjenner meg, dere har vel heller ingen krav på meg, skulle jeg tro?

Sånn, en liten hands up fra meg, det er vel første gang jeg skriver i denne tonen, men den siste tiden har også vist at det er greit å poengtere det.

Livet er helvete på jord og jeg ser ikke lys i tunellen, men jeg har gode venner som trekker meg opp fra fortvilelsens klamme favntak med jevne mellomrom. Og for å få adspredelse og tankene over på noe annet, har det blitt mye fotografering og bildebehandling i det siste - som dere kan nyte godt av i denne bloggen.

Presisering om spor
Først må jeg komme med en presisering:
X'en var ikke den første berneren som konkurrerte i spor. I fall ikke alle har lest kommentaren i den bloggen, vil jeg få benytte anledningen til å presisere at det viser seg at også andre bernere har konkurrert i spor (før X'en) - moro!

Hei!

Eg må nok dessverre skuffe deg når det gjelder å vera den første norske berneren som har starta i ein offisiell sporkonkurranse. I 2002 gjekk eg D-spor med Mia,- ho fekk opprykk til C-spor på første forsøk med 242 poeng.Året etter,altså i 2003, starta eg med Oda( Saga Supreme av Sennenlio) og ho fekk også opprykk til C-spor med 238,5 poeng.Eg veit ikkje om Mia i si tid var historisk,- det er heller ikkje så viktig. Lykke til med vidare satsing på spor,det er kjempeartig,- enten ein er historisk eller ei...:)

Mvh
Kari Gregersen,Norheimsund

Jeg baserte som sagt min antagelse på materialet jeg gikk gjennom i forbindelse med boka jeg skrev for 2006-jubileet. Og jeg kan ikke huske at det sto noe om dette i Berner'n - som jo er en viktig kilde for bernerens historie. Men jeg er i hvert fall glad for å ha fått to andre bruksbernere fram i lyset, det er moro at rasen brukes, og jeg blir så glad når jeg ser at de vakre hundene våre får prøve seg på også slike aktiviteter.

Sølen 2010 del 2
Den første helga i oktober var det tilbake til Sølen - da jeg var der i sommer vant jeg jo gratis leie av hytte på loddtrekningen for tre netter. Så jeg inviterte med meg Siri med briardene Willy og Babs og Caroline med aussiene Tíbra og Avalon og en kvartett sheltier. Helga var planlagt lenge før jeg ble sykemeldt, og egentlig var jeg ikke så keen på å dra - men det ble nå til at jeg satte kursen nordover, og jeg endte med å ha en fin helg og bra treningsøkter.

Fredag var det ankomst, lengre tur med hundene, matshopping og fråtsing - biff på engangsgriller og masse godt. Vi hadde en fin hytte med peis, og et soverom til hver av oss - i hvert fall når Siri campet i stua med en stor og fristende oppblåsbar madrass.

Lørdag var det selvfølgelig spor på dagsordenen, og jeg ønsket å jobbe videre med pinner. For å teste, ble det lagt én pinne i sporslutten, oppå en kattematboks, i håp om at maten skulle gi positive pinneassosiasjoner. Siri hadde lagt sporet for meg, det var vel på cirka 400 meter, med noen vinkler i ulike retninger, en som også var spiss.
Sporet fikk ligge en liten halvtime. Det var mye sidevind, og X'en lå mye til siden for sporet. Jeg holdt godt igjen, men hun viste meg også at hun jobbet - selv om hun måtte pendle og sirkle en del for å komme framover. Det første strekket slet hun mye, men så kom en vinkel som hun tok kjempefint - selv om jeg var overbevist om at hun gikk feil vei, jeg så sporslutten og trodde vi skulle i den retningen... Resten av sporet gikk mye bedre - andre vindforhold, og kanskje blitt litt mer vant til underlaget. Hun gikk godt og overbevisende, var lett å lese. Vinklene var merket så jeg kunne passe litt på, og hun tok vinklene kjapt - før har hun jo passert med flere meter før hun kommer på at sporet er borte. Hun har ikke verdens største tempo, men det får vi ta etter hvert. Ved slutten ignorerte hun tilsynelatende helt pinnen, og gikk rett på maten. Mulig hun markerte pinnen, men det så jeg i hvert fall ikke. På stevnet markerte hun jo alle tre pinnene, men jeg så bare den ene - så det må vi jobbe med, jeg må lese henne bedre og hun må være litt mer tydelig.
Jeg fikk også sett de fire andre sine spor - veldig artig og lærerikt å se andre ekvipasjer.
Til slutt jobbet vi med feltsøk - X'en fikk en og en gjenstand med synspåvirkning, men hun jobbet godt for å finne, og enda bedre - hun viste mye bedre forståelse for å ta med gjenstanden inn til meg enn hun gjorde sist vi forsøkte. Det er ingen avlevering - men hun holder gjenstanden nesten helt inn til meg, og hun ble bedre og bedre i løpet av helga. Hun fikk også nytt rasenavn den dagen - hun er nemlig en Gærner Sennenhund!
På kvelden skeiet vi ut med fårikål, en må ikke spise hermetikk bare fordi en er på hyttetur.

Feltsøk er moro!

Søndag ble det igjen spor, det var jo derfor vi var der. Ny taktikk for X'ens pinnemotivasjon var å legge fem korte spor (femti meter hver, cirka) med en pinne i hver slutt, som skulle merkes - og jeg være klar med kjøttboller, masse godt humør og julaftenbelønning. Om hun ikke plukket pinnen, skulle jeg holde henne igjen, da vi er rimelig sikker på at hun anerkjenner pinnens eksistens, men kanskje ikke er helt sikker på hva hun skal gjøre med den - eventuelt prioriterer sporet, fordi det er gøy.
Sporene fikk vel ligge en times tid, og hun gikk mye bedre enn dagen før. Hun var stram i lina og målbevisst. På den første slutten ville hun mer, og jeg holdt henne igjen til hun plukket pinnen - men da haglet det kjøttboller og hurra også! Så satte jeg henne på det neste sporet, en fin trening det også. Og hun plukket selv pinnene ved det andre, tredje og fjerde sporet - med masse belønning fra meg, som jeg forsøkte å time riktig. Kaste litt med pinnen, hun plukket den flere ganger fra bakken eller hånda mi, og hver gang kom kjøttbolle. På det femte sporet gikk hun nesten over, men jeg holdt igjen og hun plukket da.
Det er sikkert omdiskutert om hun kan lære noe av å holdes igjen, men det er verdt et forsøk, så lenge dommeren - som har et godt trent sporøye, i motsetning til meg - ser at hun slo på pinnene. Så det jeg ønsker å oppnå med å holde henne igjen er å få henne til å skjønne at jeg vil ha en tydeligere markering.
Jeg fikk legge et langt spor til Babs, bra å utfordre seg selv med å skulle legge et morsomt og utfordrende spor på 650 meter, når jeg er vant til å legge bare halvparten til X'en.
Etter at alle hadde gått sine spor, dro vi til lydighetsbanen. Vi var der et par timer, til det var mørkt, og X'en fikk flere økter - med pause i bilen innimellom, selvfølgelig.
Jeg husker ikke lenger alt vi jobbet med, men det var i hvert fall omskolering fra bruks til LP - det vil si fra dekk under marsj til stå under marsj. Jeg sjekket også at hun fremdeles kunne klasse 1-hinderet, at hun ikke var blitt helt bruksberner mens vi jobbet intenst mot stevnet. Men nå er det jo et lydighetsstevne foran oss... Vi jobbet med posisjon og vendinger på stedet, for å få rettere holdter. Innkalling, fellesdekk, dekk fra holdt. Og en lang økt med apportbukken, med fokus på frivillig å komme til meg ved hjelp av lek og moro - og lenka, så hun ikke kan løpe unna. Aldri stram lenke, aldri napping i halsbåndet, bare en sikkerhetsline så hun vet hun ikke kan stikke fram til hun har lært hvor storartig gøy det er å komme til MEG med bukken.

Vi jobber med apportbukken, gjøre den morsom - men avlevering hos meg enda morsommere.

Mandag ble det også en økt før vi dro, med samme sporopplegg til X'en som dagen før. Dessverre viste det seg å være veldig mye vind i området, så sporet ble mye vanskeligere enn tenkt. Hun fikk jobbe hardt for belønningene sine, og Siri var heller ikke helt imponert over at jeg hadde gjort ting vanskeligere enn nødvendig med hvordan jeg hadde lagt pinnene. Ups... Jaja, om jeg husker riktig så fant vel X'en pinne to og tre selv, mens den første og fjerde måtte jeg holde henne igjen på. Så skulle vi gå til pinne fem, men hvor var den? Spormerkingen var blitt borte, og jeg hadde null peiling på hvor sporet gikk og endte. Så, da måtte jeg bare stole på X'en. Hun gikk på med freidig mot, som alltid, var nok någet preget av all vinden, men jaggu gikk hun rett på pinnen - som jeg oppdaget først når hun plukket den! Kjøttbollestorm, og veldig moro at hun gjorde som jeg ønsket uten noen form for hjelp fra meg.
Deretter var det ny feltsøkøkt, hvor X'en fikk forsøke å finne to gjenstander, og det var moro! Så gikk turen hjem igjen.

X'en har funnet pinne i sporet.

Flere bilder kan sees i albumet på hjemmesiden, eller i denne direktelenken.

NKK Hamar og lydighetsrekord
Helga etter var det utstilling på Hamar, påmeldt for lenge siden, og lørdag kveld hadde jeg bestemt meg for ikke å dra. Orket ikke, for mye i hode og kropp. Men så ombestemte jeg meg utover natta, plukket med meg Anette og dyra på Bygdøy, og dunket nordover.
Utstillingsaffæren var ikke direkte artig, fort gjort med blått, men da hadde jeg jo bedre tid til lydigheten. Jeg rakk ikke mer enn å gå bort til LP-ringen med en gang vi var ferdig, så skulle vi inn til fellesdekk. Jaja, godt for alt en slipper å grue seg til.

På tannvisningen fikk X'en ti, flink jente.
X'en var sjette ekvipasje i fellesdekken, så det var litt å vente fram til tannvisningen. Samtidig hadde vi agilityringen rett bak oss, med en entusiastisk speaker. Derfor valgte dommer å vente med dekk-kommandering til den verste bakgrunnsstøyen var over. X'en ble litt utålmodig og usikker, så hun endte med å legge seg ned. Men jeg tok henne opp igjen, for deretter å følge dommers kommandoer når de kom.
Mens de lå i fellesdekken, var det flere hunder og eiere som var innom ringen - det gikk nemlig en trapp ned fra tribunene som endte i lydighetsringen. At ringbåndet gikk tvers over var jo bare en bagatell, klart en kan tråkke rett over for det? At det var flere trapper lenger bort hvor en kunne gå ned uten å være innom en ring hadde vel ikke noe å si? X'en tittet litt på de som gikk forbi henne bare et par meter bortenfor, men ble liggende.
Da jeg kom inntil henne igjen, spratt hun rett opp. Men det så åpenbart ikke dommer, han kommenterte til og med at hunden kunne sakene sine, og ga oss 10. Jaja, det dommer ikke ser kan han ikke trekke for.

Lineføring, hvor jeg merket at X'en ikke var like på som vanlig, manglet litt futt. Ikke rart om hun var sliten etter en kort natt eller påvirket av omgivelsene. Men hun fulgte meg så godt hun kunne, var med i vendingene, gjorde sine holdt'er, klarte til og med vending i springmarsj, som ikke vi har trent på før, det skal visst ikke være i klasse 1, sånn egentlig. Jeg var ganske fornøyd med henne, men hun manglet det lille ekstra av glød som jo gjerne imponerer dommerne. 8 poeng.

Fri ved foten, der stoppet hun opp etter en håndfull meter - noen har trent litt for mye på stå under marsj sånn rett før stevnet... Hun hadde også noe dårligere posisjon, hang litt mer. Men, hun ble med hele veien. 6.5 poeng.

Dekk fra holdt - jeg husker at hun spratt opp da jeg kom inntil, ellers tror jeg øvelsen var ganske vakker. Jeg husker i hvert fall at en treningskompis ikke skjønte hva som trakk så mye, fordi det var en god øvelse. 8 poeng.

Innkalling - jeg så at flere hunder ikke hadde hørt førers kommando, så jeg ropte så høyt jeg kunne. Hun startet i og for seg med en gang - men hun kom jo nesten luntende! Slettes ikke den "jeg gir 110 prosent"-innsatsen hun pleier å ha. Men, hun kom inn på plass og satte seg, og tempo var også det eneste dommer trakk for. 7 poeng.

Stå under marsj, der valgte jeg å safe med både håndsignal og muntlig kommando, samt at jeg nok brukte overkroppen også. I tillegg satte hun seg ganske så skjevt. Helt greit, jeg ville bare forsøke å få poeng. 5 poeng.

Fritt hopp over hinder - en pen øvelse ikke helt i X'en-stil. Det vil si at hun ikke tjuvstartet, landet på andre siden samtidig som meg, og fortsatte sammen med meg. 9.5 poeng.

Og i helhet fikk vi 8.5 poeng. (Jeg vet jeg har sagt 9.5 til noen, jeg har blingset på de to siste karakterene...) Dommer berømmet oss for å jobbe godt sammen, bemerket at jeg hadde jobbet masse for å holde konsentrasjonen og oppmerksomheten hennes, og honnørte meg for det. Veldig, veldig hyggelig!
Det føltes som et veldig godt stevne samarbeidsmessig - jeg visste hele tiden hvor jeg hadde henne, hun valgte hele tiden meg og det vi skulle selv om hun under vanskelige forhold lett kunne ha valgt meg bort. Jeg var også roligere, jeg tok meg tid til å puste før hver øvelse, og jeg klarte å unngå å mase på henne og taue henne rundt i halsbåndet mellom hver øvelse. Hun virket sliten, med litt lavt tempo og intensitet - men jeg er møkksliten for tiden og med et humør laaangt nede, så det er ikke så rart om hun er påvirket av meg. Hun ser meg gråte daglig, hun ser meg langt nede, klart hun skjønner at noe er galt og blir litt usikker på hvor hun har meg. Kanskje var det mye omgivelser å jobbe i - men da er jeg veldig fornøyd med innsatsen hennes, mange har sagt til meg etterpå hvor vanskelig det er å gå LP i Vikingeskipet (det fine er at det visste ikke jeg, så jeg slapp å bekymre meg for det, hehehe). Eller kanskje var hun bare tung og stappmett - på lørdagskvelden stjal hun halvannet kilo med kjøtt som sto til avkjøling på komfyren...

Vi endte på 154.5 poeng og en sjetteplass av 18 påmeldte. Veldig fornøyd med det - det er poengrekord for oss. OK, litt surt å være så nærme et opprykk, men vi er ikke bedre enda, og jeg er trygg på at det kommer senere, vi blir stadig et bedre team og jeg en bedre fører. Dessverre er det ikke flere aktuelle stevner i år, men jeg får lagre godfølelsen og ta den fram på nyåret. Jeg var usikker på om vi burde gå, bare et par timer før avreise hadde jeg jo bestemt meg for å være hjemme. Men jeg har visst ikke lov til bare å grave meg ned, jeg må visst ut og oppleve verden. Hurray...

Ingen bilder fra dette stevnet.

Jordespor over stokk og stein
X'en har blitt introdusert for jordespor, Siri innviet oss i denne fremmede kunsten. Og det viste seg jo å ikke være så veldig stor kunst, faktisk ganske rett fram, med noen vinkler og pinner i :D
For å teste, la Siri et spor på cirka hundre meter, som X'en fikk gå med en gang. Hun tok i grunnen sporet omtrent på parkeringsplassen og spolte avgårde - jeg slet godt med å holde henne igjen, og var glad jeg hadde hansker til å bremse lina litt. Hun hadde slettes ingen problem med å gå jordespor, hun!
Når det var sjekket, la Siri et nytt spor som var litt lenger og fikk ligge litt. Også dette sporet gikk veldig bra, hvor hun tok noe lignende kenguruhopp for å komme fortest mulig fram. Jeg ga henne kort line, satte sjøbein og holdt igjen det jeg kunne, og hun gravde seg framover! :D Hun gikk rett over godbitdepoet som skulle være slutten, og markerte merkebåndet til Siri - så da fikk hun noen kjøttboller fra lomma, og var happy med det. Gøy å se at mat ikke betyr alt i sporet lenger, at sporet i seg selv trigger - og at hun markerer på ting i sporet.
Jeg fikk selvfølgelig også se Willy og Babs gå sine jordespor, alltid lærerikt å se andre.
X'en fikk et tredje jordespor, hvor Siri også la ut en pinne, bare for å se. Jordespor er jo noe mer krevende, i og med at en ikke kan orientere seg like mye, vinkelen gikk ved den eller den stubben, liksom...
X'en jobbet greit på det første strekket, tok vinkelen, jobbet bedre på det strekket, fant ny vinkel - og så slet hun. Sporet gikk nå langs jordekanten, og hun søkte hele tiden ut mot grøfta. Enten var det mye fert derfra som lokket mer, eller så hadde ferten til sporet seget nedover. Hun stoppet en gang for å be meg om hjelp, og da så jeg at hun hadde blod på snuta! Rød rundt munnen og på nesa, ganske ekkelt... Det så ut til å komme fra nesa, forhåpentligvis bare et strå som hadde skrapet opp når hun gikk med dyp kropp. Hun virket ikke berørt, så jeg lot henne fortsette - bildene til Siri viste meg senere at hun hadde begynt å blø tidlig i sporet, uten at jeg merket noe til det før jeg så henne forfra.
Hun lå konsekvent et par meter til siden for sporet, hadde et enormt fokus mot grøfta, og Siri mente at hun hadde gått over vinkelen. Så da tok jeg henne lenger inn på jordet og gikk bakover for å se om hun slo på sporet igjen. Og jaggu slo hun på! Og brått sto hun med pinne i munnen - morsomt, jeg hadde ikke peiling på hvor den lå, kunne ikke hjelpe henne noe som helst, og hun plukket som jeg vil hun skal. Flinke dyret! Siri hadde gått tom for jorde, så sporslutten lå i nytt terreng. Men terrengskifte var slettes ikke noe stress for X'en, jeg så ikke antydning til endring i henne da hun braste videre i høy vegetasjon. Flink!

X'en liker jordespor, hun!

Bilder fra jordesportrening finnes på hjemmesiden, eller direktelenke her.
Der finner dere også bilder fra en tur med Toril og gutta til Mistberget, direktelenke her.

12-årsdagen
16. oktober 1998 så vårt E-kull dagens lys.
Syv år og åtte måneder gammel dør Latruda's Eros (Elmer) av kreft.
Ni år og to år gammel dør Embi (Latruda's Embrace Me) av beinkreft.
Ni år og fire måneder gammel dør Eros (Latruda's Enrico) av beinkreft.
Ti og et halvt år gammel får Bamse (Latruda's Emilio) slippe på grunn av redusert allmenntilstand etter tre drypp.
Det er ikke verst levealder på et kull!
Men - 16. oktober 2010 kunne Enya (Latruda's Enya) og Even (N.Uch. Latruda's Even Long Shots Make It) feire sin tolvårsdag! Vi er ganske så stolt og imponert!
Vi inviterte Enya med eiere og "besteforeldre" Stian og Catrine til en liten feiring. Det var veldig hyggelig å se de to gamle sammen, litt stive til beins selvfølgelig, men fulle av humør!

Jeg var glad da vi i fjor kunne feire elleveårsdagen, jeg hadde nok ikke trodd vi skulle få feire enda en bursdag - men vi håper selvfølgelig på nok en bursdag neste år!
Flere bilder finnes på hjemmesiden.

Stolt oppdretter med tolvåringene - Enya til venstre, Even til høyre.

Ellers går vi turer, sturer hjemme, tørker tårer, sover mye, sover dårlig... Visst skjer det positive og fine ting i livet mitt, men jeg er ikke i stand til å glede meg over det nå. Det overskygges av annet, er nedprioritert blant alt annet som er og ikke er i livet.
Blogglysten er ikke så stor, men jeg innser at jeg trenger referat fra stevne og trening til senere, så da har jeg blogget nå, også får det heller gå en stund til neste blogg.